Strassegger blaibok

of 23 /23

description

 

Transcript of Strassegger blaibok

Page 1: Strassegger blaibok
Page 2: Strassegger blaibok

Stasia

Page 3: Strassegger blaibok
Page 4: Strassegger blaibok

Peter Franziskus Strassegger

Stasia

Page 5: Strassegger blaibok

© CAPPELEN DAMM AS 2012ISBN 978-82-02-39245-1

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoreSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012

Satt i 10,9/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Page 6: Strassegger blaibok

Das Kind versteckt sich im Maissack,weil es Angst hat.

aglaja veteranyi

Page 7: Strassegger blaibok
Page 8: Strassegger blaibok

Ned

Stasia satt foran speilet og sminka seg. Jeg stod med koffer-ten min i døråpninga og så inn. Gardinene var trukket for,men morgensola lyste gjennom det tynne stoffet. Jeg kjenteat lufta stod stille. Lufta stod stille, men det hang som all-tid et frisk snev av såpe i lufta på rommet hennes. Somom noe var nyvaska. Som om hun nettopp hadde kommetfra dusjen. Den ekle lukta fra huset til mormor nådde ikkeinn hit. Stasia trengte den bort. Da vi kom hit lukta detsom gammel surmelk av de fuktige vinduskarmene hennes.Hos meg lukta det fortsatt sånn. Hos meg hadde lukta blittverre. Men etter bare noen dager her på rommet … Det vardette som egentlig var Stasia: En kropp som alltid var ren,en lukt som aldri ble gammel. Kunne jeg si til henne det jegnettopp hadde drømt?

Jeg satt kofferten ned og gikk inn. Hun skvatt til da jegåpna døra.

Du må ikke snike deg innpå meg på den måten, sa hun.Hmm, jeg trodde du visste at jeg kom, sa jeg og gikk helt

bort til henne.Jeg har drømt om avreisa i natt, sa jeg.Om avreisa?

7

Page 9: Strassegger blaibok

Ja, om forretninger, og om alt vi må gjøre. Om at jeg måbruke et kassaapparat, knuse kneet til en fyllik … Du vet,alt det der, sa jeg.

Hva er det du sier for noe? spurte hun og så på meg.Er det ikke det vi skal gjøre da?Så rar du er, lo hun bak små, hvite tenner.Har du tatt speilet fra badet? Kan jeg få se?Stasia snudde seg mot speilet igjen.Ja vel, så kom her, sa hun og gjorde plass til meg ved sida

av henne.Jeg satte meg og så inn i speilet. Først så jeg på ansiktet

til Stasia. Hun hadde mørk sminke under øynene, og håretgredd bak det ene øret. Hun så nesten ut som en voksenkvinne slik hun hadde sminka seg i dag. Deretter så jeg påmeg selv.

Hvor lenge tror du vi kommer til å bli borte? Er det merenn ni år, for eksempel?

Stasia snudde seg mot meg.Hvorfor vil du vite det?Jeg så ned i gulvet.Det var også noe jeg drømte, sa jeg.Tosk, ikke bry deg om alle drømmene dine, sa hun og

pressa leppene mot hverandre til de ble helt røde.Vet du hvorfor barn alltid må ha med seg bananer på sir-

kus? spurte jeg.Hva? Du sier så mye rart. Hvor har du det ifra?Læreren min leste fra ei bok, og der stod det at man

måtte ha med seg bananer på sirkus.Hvilken lærer var det?Gro.Åh … Ikke tro på det Gro sier, hun er gal. Men det er

8

Page 10: Strassegger blaibok

lurt å ta med seg noe godt på sirkus, ja, for det er kjedeligder.

Hvordan kan det være kjedelig der?Jeg vet vel hva jeg snakker om.Har mor og far tatt deg med på sirkus?En gang, da du var for liten til å bli med.Jeg var for liten da. Jeg har bestandig vært for liten! Men

jeg er stor nok nå, er jeg ikke, Stasia? Stor nok til å brukeen hammer, for eksempel?

Stasia så på meg. Ikke så stor som deg da, la jeg til.Jeg skal ta deg med på sirkus en gang. Så får du se, det

er kjedelig, sa hun og snudde seg mot speilet igjen.Det blinka i øynene hennes. Hun tok opp en svart sminke-

blyant. Jeg ble sittende og se på mens hun gjorde seg fer-dig. Jeg fulgte nøye med da hun strøyk den mørke smin-ken under det ene øyet. Så det andre. Jeg satt på stolen vedsida av henne uten å røre meg og så på at sminken rundtøynene hennes ble mørkere og mørkere.

Du? sa jeg.Hva nå?Tror du vi kommer i spesialklasse?Hvorfor det?Sånn at vi kan lære oss å lese og skrive på tysk.Jeg tror ikke du skal bekymre deg for det.Hvorfor ikke? Mor sa at vi skulle gå på skole der nede.

Hun sa at de har noe som heter spesialklasse der, og at vikan gå der sammen.

Kanskje mor mener det. Men far sa noe helt annet.Hva er det far har sagt? Har han snakka med deg?Han sa vi ikke skal gå på skole der nede.Ikke? Hva skal vi gjøre når vi ikke skal gå på skole, da?

9

Page 11: Strassegger blaibok

Stasia la sminka ifra seg og så på meg.Jeg tror ikke du trenger å tenke på skole lenger.Hvorfor ikke? Mor kan snakke med lærerne der nede

sånn at vi får gå i spesialklasse.Tror du mor klarer å ordne med det der nede?Klarer hun ikke det?Det er utlandet for henne, sa hun.Utlandet, gjentok jeg hviskende.Skal vi aldri mer gå på skole? Hva skal vi gjøre da, Sta-

sia? Når vi ikke går på skole?Jeg pressa hånda mot magen min. Det var noe som stakk

der, noe som stakk og gravde i magesekken. Stasia så påmeg, hun smilte. Ikke tenk på det, sa hun.

Åh?Tenk så gøy det kan bli å ikke gå på skole. Vi skal finne

på noe annet å gjøre.Åh?Jeg gikk av stolen og mot vinduet. Jeg dro gardinene til

side, lente meg mot vinduskarmen, men så rygga jeg rasktinn i rommet igjen. Der ute på innkjørselen stod den lange,gule bilen vår parkert. Den stod og venta. Den venta på ossalle, men mest av alt venta den på Stasia og meg. Kanskjejeg burde slå inn frontruta på bilen slik at vi slapp å dra?Eller stikke hull i dekka? Jeg burde hatt en kniv.

Stasia?Hva nå?Jeg er redd. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje når

vi reiser. Er det farlig?Hun snudde seg på stolen. Jeg så på henne. Sola skinte

på øyenbrynene, de sminka øyenbrynene.Du skal aldri dra ifra meg? Ikke om ni år engang?

10

Page 12: Strassegger blaibok

Hva er det du sier for noe rart? Du trenger ikke å væreredd.

Stasia pressa leppene mot hverandre igjen. De ble røde,men så bleikna de igjen. Hun gjorde noe med leppene sånnat de skalv. Også da ble de røde. Jeg senka hodet og prøvdeå la være å se på henne.

Det er noe jeg har drømt, sa jeg mens jeg prøvde å gjøresom henne.

Jeg pressa leppene mot hverandre, og skalv med haka.Så snudde jeg meg mot døra.

Hva er det du har drømt, Armin? spurte Stasia til slutt,men da var jeg allerede på vei ut av rommet.

Jeg drømte om avreisa. Jeg drømte at du og jeg satt i bi-len. Du satt i setet ved sida av meg og holdt knærne opptil haka. Du smilte. Så tok du opp en flaske med negle-lakk. Du skrudde av lokket, og dro opp den røde pense-len. Tunga di stakk ut mellom tennene mens du gjorde det.Sakte bøyde du deg fram og strøk lakk på tåneglene, enetter en. Du sa at du fargela en negl for hvert år du haddeigjen å leve. Ti til sammen. Blås på dem, sa du så til meg,og jeg bøyde meg ned og blåste. Da løsna alle neglene dine.De løsna og falt på gulvet. Og de ble liggende der nede, pådet blå gulvteppet i bilen. Ti til sammen.

Page 13: Strassegger blaibok

Stasia og jeg gikk ned trappa. Vi gikk gjennom stua, motkjøkkenet, og ble stående i døra med hendene på ryggen.Vi hadde på oss finklær, hadde noen tatt bilde av oss nå,ville vi blitt berømte som to artister! Far og mor satt vedbordet og spiste uten å se opp. De leste hver sin avis. Mor-mor stod ved komfyren og steikte egg.

Skal vi ikke dra snart? spurte jeg.Mor hadde på en svart dongeribukse, og en høyhalsa,

svart ullgenser. Hun bretta avisa sammen på midten, og laden ned under stolen sin. Hun dro noen hårstrå bort fraansiktet og så mot oss. Håret til mor var akkurat slik somhåret til Stasia pleier å være når hun har bada i sjøvann.Da er det stritt og hardt, og det føles nesten som halm åta i. Far hadde mørke, tette krøller som daska mot pan-nen mens han spiste, og han hadde på seg en hvit T-skjortesom var blitt gul under armhulene. Mormor ville nok havaska den for lengst. Men hun fikk aldri røre noe som varfars.

Mormor stod over steikeplata. Idet far hadde spist oppdet ene egget, ba han om enda ett. Mormor så forsiktigbort på mor.

12

Page 14: Strassegger blaibok

Så gi ham et egg til da! sa mor.Mormor bøyde seg over far, og balanserte det ferdige eg-

get på steikespaden. Da far hadde fått egget lagt på taller-kenen, så han mot oss og smilte et øyeblikk.

Så dere er klare? sa han før han bøyde seg forover igjenfor å fortsette å spise.

Mor reiste seg med en brå bevegelse. Hun støtta seg påbordet så kaffekopper klirra mot hverandre. Idet hun stodpå beina, sjangla hun litt, tok tak i stolen, holdt seg fast iden til hun fant balansen. Så tok hun to store steg fram-over, og stilte seg opp foran oss. Det var DETTE som varmor i dag, men det var ikke SLIK jeg ville ha henne!

Hun gikk ned på huk, og akkurat idet hun satte segned, smatt Stasia unna og gikk til bords. Mor himla medøynene. Jeg hviska: Er du lei deg for noe, mor?

Mor lukka øynene. Hun svarte med å trekke tilbake detene ermet på genseren slik at en bleik arm kom fram. Såla hun armen på skrå over magen min, åpna øynene, ognærma seg ansiktet mitt med sitt eget. Jeg var redd for athun ville kysse meg på munnen, men leppene gikk ut motsida.

Du må holde meg i armen dersom jeg gråter i dag, hviskahun meg i øret.

Jeg kjente at den varme ånden hennes snek seg inn i øre-kanalen. Jeg så mot mormor og var redd for at hun skullehøre meg.

Skal du gråte nå, mor?Mor hviska at jeg ikke skulle trøste henne, bare holde

henne i armen.Sånn må du gjør det, sa hun og la hånda mi på den

nakne, bleike overarmen hennes.

13

Page 15: Strassegger blaibok

Hun strøk seg selv med hånda mi, og lukka øynene menshun gjorde det.

Klarer du det? sa hun etter en stund, og slapp.Jeg vet ikke, svarte jeg.Strykebevegelsen stoppa.Du må, for jeg klarer meg ikke uten deg! sa hun og tok

tak i hånda mi igjen.Mor begynte å stryke seg selv hardere, så hardt at jeg ble

varm og klam i hånda. Samtidig lukka hun øynene. Hunelska det så mye! Men strykinga gikk over til gnikking, ogmed gnikkinga satte huden hennes seg fast mellom fing-rene mine. Da ble jeg den som begynte å gråte, for jeg villeikke gjøre henne vondt.

Hus bygges ikke der hvor du selv er, hus må du reise til,brøt far inn.

Han snudde seg raskt mot oss. Da slapp mor tak i meg,ånden hennes trakk seg tilbake, og jeg fikk endelig gå tilbords.

Jeg så på far der han satt på stolen sin. Det var lenge sidajeg hadde hørt ham snakke. Mormor mente at far snakkanorsk med aksent, men for meg hørtes det bare ut som omhan hadde en mørk og ru stemme. Jeg gikk til enden avbordet, og så på mens han spiste opp speilegget sitt. Eggetlå som pålegg oppå skiva, og far spiste det hele med knivog gaffel. Kniven spidda plomma, og den gule gugga dreivutover tallerken. Han tok en brødskalk og tørka opp detsiste gule laget. Så tente han seg en røyk, reiste seg fra bor-det og gikk inn i stua. Mor fulgte etter ham.

Mormor snudde seg bort fra steikeplata, snudde seg motStasia og meg og smilte. Hva vil dere ha til frokost? spurtehun.

14

Page 16: Strassegger blaibok

Stasia svarte egg.Jeg vet ikke, sa jeg og prøvde å tenke på alt jeg likte å

spise.I Sør-Tyskland spiser jeg som regel svinekam med surkål

på autobahnrestaurant. I Østerrike spiser jeg sitronkakermed melis på, men av og til reiser vi over grensa til Slove-nia hvor vi får en ekkel rømmesuppe med kjøttbiter og ka-nel i. Den ville jeg ikke ha!

Er dette siste gang vi skal spise hos deg, mormor?

Page 17: Strassegger blaibok

Gresset i hagen til mormor var brunt. Jeg gikk gjennomhele hagen, og kom til framsida av huset. Jeg ble ståendeforan den gule bilen. Dørene stod åpne, og flere vesker ogkofferter stod lent inntil sida. Mor var akkurat på vei ut avhuset, hun bar gasskomfyren på ryggen. Hun så ut som enskilpadde med et altfor stort skall, og for hvert skritt huntok, sank den tynne kroppen hennes sammen et hakk. Farhoppa ned trammen bak henne. Han løfta gasskomfyrenfra ryggen hennes og skøyv den inn i bilen helt alene. I ba-gasjerommet så jeg at det allerede lå et telt og noen bygge-redskaper.

Kan du hjelpe oss? spurte far og så på meg.Jeg snudde meg raskt og løp innover hagen igjen. Jeg

hørte far rope bak meg, men jeg fortsatte å løpe. Jeg trorhan ropte noe om pølser og ketsjup, men jeg ville ikkesvare. Gresset var mykt mot fotsålene.

Hagen førte meg rundt til den andre sida av huset igjen.I den borterste enden så jeg et stort, mørkt blomster-bed hvor noen få krokuser blomstra. Jeg gikk bort og rev

16

Page 18: Strassegger blaibok

knoppene av noen, for dette var kanskje siste gang jeg fikkse dem. Plutselig hørte jeg Stasia rope.

Armin, kom hit!Ropet kom fra terrassen, jeg snudde meg og der stod

Stasia med en is i hånda. Hun hadde på seg det sammeprikkete skjørtet som i går, og den samme tykke boble-jakka. Hetta var på, og det svarte håret stakk ut til sidene.Men i dag hadde hun ingen ullstrømpebukser på.

Mormor er syk, så vi får spise så mye is vi vil! roptehun.

Spiser du is i kulda, din tosk? ropte jeg og løp mot terasse-trappa.

Mormor bestemmer ikke lenger, svarte Stasia og smiltebak isen.

Nå er det mor som bestemmer! skreik jeg tilbake.Da jeg kom til terrassen stoppa jeg med den ene foten

i trappa, for der lå mormor i hammocken, innpakka i etgrått ullteppe.

Er du her, mormor? spurte jeg.Har du revet av krokusknoppene mine igjen, Armin?

svarte hun.Jeg så på Stasia, og deretter ned på mormor.Kanskje noen, sa jeg. Men ikke alle!Jeg prøvde å se en annen vei.Hvor lenge tror du vi blir borte nå, Stasia? spurte jeg.Det har jeg jo sagt mange ganger før, svarte hun irritert.Men du har ikke sagt det slik at mormor får høre det,

svarte jeg.Stasia snudde seg mot mormor.Mormor vet hvor lenge vi blir borte.Veit hun det?

17

Page 19: Strassegger blaibok

Selvsagt vet hun det, sa Stasia og smilte til henne medisen i hånda.

Hadde det vært opp til meg ville dere ikke dratt, svartemormor med rolig stemme.

Jeg vil ikke dra! ropte jeg.Mormor satt seg opp og så på meg.Armin, du er så urolig. Ta deg litt is.Jeg vil ikke ha is! skreik jeg.Hva vil du da? spurte mormor og så på meg lenge.Jeg løfta hodet for å høre om mor kom gående. Det

gjorde hun ikke.Jeg vil at du skal være med oss, hviska jeg.Vil du ikke dra fra meg? Så søt du er. Du skal jo dra med

mora di nå, sa hun.Men jeg vil ikke. Jeg vil være her.Er du ikke glad i mora di, Armin?Jo …Hva er det da?Mormor åpna armene, og jeg la meg inntil halsen hen-

nes. Halsen til mormor lukta parfyme og røyk, den varseig og brun som lær. Men den lukta som mormor, ogmormor holdt rundt meg på en måte som alltid varmyk, og hendene hennes visste hvordan de skulle holdemeg.

Jeg tror jeg elsker deg mest, hviska jeg i øret hennes.Jeg så meg raskt til sida for å se om Stasia hørte det.

Mormor la armen rundt meg, og klemte meg hardt inntilseg. Øret mitt pressa mot ribbeina hennes. Hun strøk megover hodet, og jeg hørte lungene til mormor som raspainne bak ribbeina, og hjertet hennes som slo.

18

Page 20: Strassegger blaibok

Mormor la den andre armen under ullteppet.Jeg har noe til deg, sa hun og dro opp hånda si.Hun holdt ei bok mot meg. Sett deg opp, sa hun.Hun åpna boka og bladde i sidene. Det var en tom skrive-

bok.Jeg vil at du skal ta med deg denne, sa hun.Hva skal jeg med den? Vi skal ikke på skole mer.Jeg vil at du skal skrive ned alt som skjer på turen, og

når dere kommer tilbake neste år skal du fortelle meg altdere har gjort!

Skal jeg?Du har vel ikke glemt hvordan man skriver allerede?Nei, jeg husker det, sa jeg.Husker du alle bokstavene?Jada, alle sammen.Bra. Og hvis du glemmer noen ord, kan du spørre mor.Er mor flink til å skrive?Hun er god til mange ting, men av og til er det vanskelig

å se, sa mormor.Jeg bladde i de tomme sidene, og mormor ga meg en

penn.Hvorfor er du og mor uvenner? spurte jeg.Ikke tenk mer på det, Armin. Vi har slutta fred nå.Har dere? spurte jeg.Vet du hva det betyr, Armin? Å slutte fred? spurte Sta-

sia.Ja, det betyr at de ikke kommer til å krangle foran oss

igjen. Fordi vi reiser, ikke sant, mormor? Det er derfor dereikke kommer til å krangle mer?

Nei, det er ikke derfor de ikke kommer til å krangle mer,sa Stasia til meg.

19

Page 21: Strassegger blaibok

Er det ikke?Nei, det er fordi mormor er …Hun stoppa et øyeblikk.ÅH! DU ER SÅ DUM, DU SKJØNNER INGENTING!

skreik hun til meg.Stasia ble rød i ansiktet og brystene hennes heva seg.

Hun fikk tårer i øynene og tørka seg med håndbaken. Lep-pene hennes skalv. Mormor snudde seg mot Stasia.

Såså, Stasia, husk at du er den eldste av dere, sa mormor.Han er ikke så liten lenger! freste Stasia og pekte på meg.Kom her, jeg har noe til deg også, sa mormor, og åpna

veska som hun hadde liggende i fanget.Hun tok opp en av leppestiftene sine, holdt den mel-

lom tommel og pekefinger, og ga den til Stasia. Stasiakasta isen sin i busken. Hun tok leppestiften, og la den ilomma. Kanskje hun var redd for at noen skulle ta den ifrahenne?

Det er ordentlig kvalitet, sa mormor, ikke noe juggel.Stasia satte seg ned på den andre sida av mormor og

tok henne rundt skuldrene. Hun bøyde seg mot kinnet tilmormor, og kyssa henne. Munnen til Stasia sugde seg fasttil den seige huden til mormor. Da hoppa også jeg opp ogkyssa mormor på det andre kinnet. Mormor skubba ossbort og lo.

Barna mine, sa hun, stakkars, stakkars djevelbarna. Nåkan dere spise så mye is dere vil, sa mormor og nikka motisboksen.

Jeg så meg rundt. Jeg hørte at mor og far var på andresida av huset og la tunge gjenstander i bilen. Da kasta jegmeg over isbegeret. Jeg klarte å klemme seks iskuler nedikremmerhuskjeksen før jeg syntes det var nok.

20

Page 22: Strassegger blaibok

ROSAHVITBRUNROSAHVITBRUN– – – –– – –

Så høyt var iskremtårnet mitt, jeg bygde det selv.Kanskje far vil at jeg skal være med og bygge hus, sa jeg

stolt til Stasia.Far er fra Slovenia, kanskje jeg blir mer lik ham? Bygge

hus, slå en fyllik, spise egg, telle penger. Kanskje vi skalflytte til Slovenia etterpå? sa jeg, men Stasia var for opp-tatt til å høre etter.

Jeg kommer nok til å gjøre mye av det far sier jeg skalgjøre. Mens du, du kommer bare til å bli som mor. Dukommer til å snakke like stygt som henne, og bli uvennmed mormor, sa jeg og smilte for meg selv.

Verken mormor eller Stasia hørte etter. Så hørte vi etsmell fra andre sida av huset. Det var bagasjeromsdørasom ble slått igjen. Jeg satt helt rolig med isen i hånda. Detble stille rundt oss, og halsen min ble tørr.

Starter reisen nå? spurte jeg og så på Stasia.Vær stille, svarte hun.Jeg ble stille, og så på Stasia. Øynene hennes flakka fra

side til side. Kom det noen skritt fra andre sida av huset?Jeg prøvde å høre etter, hørte ingenting, men følte at morog far tenkte på oss. Jeg så at tankene deres gikk rundt hu-

21

Page 23: Strassegger blaibok

set som sløyfebånd. De lette etter oss i hagen og i buskene.De lette etter oss under huska og bak skuret. Snart komde til terrassen, snart tok de tak i oss. Jeg så på mormor.Øynene hennes var av glass, hun sperra dem opp som endukke.

Kan vi ikke bli her hos deg, mormor?Dere må dra nå, svarte hun.Men hva om det skjer noe farlig?Mormor svarte ikke. Stasia snudde seg mot meg og laga

kyssebevegelser til mormor med leppene sine. Hun var al-lerede blitt fanga.

Kom, vi må dra nå, sa hun og tok meg i hånda.Jeg la ifra meg isen på hagebordet foran mormor, la no-

tatboka ned i ranselen min og hørte at far tuta med hor-net. Stasia slapp hånda mi og løp ned terrassetrappa. Jegsnudde meg en siste gang mot mormor. Så løp jeg etter Sta-sia.