sjaman på høye hæler blaibok

Sjaman på høye hæler

GRO-HELEN

TØRUMi samarbeid med Tove Skagestad

Sjaman på høye hælerMin reise i

ukjent landskap

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-39219-2

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: www.jedesign.noOmslagsfoto: Bjørn Wad

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012

Satt i 11/13 pkt. Bembo og trykt på 100 g Munken Premium White 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskiltavtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring baretillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kanstraffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Forord av Tove Skagestad 9Gro-Helen Tørum: Gjennombruddet 11

Del I JEG BÆRER EN LENGSEL

Heksa på Nordstrand 15REISEN BAKOVER 19

Prinsesse «Full av fart og fantestreker» 21Bygdedyret 24Prinsessen i tårnet 28Beviset 31Ut i verden 33Redningsmannen 37Nye drømmer 40Jegeren 44Møte med livet og døden 47Tilbaketrekking 51Oppløsning 54

Del II LENGSELEN BÆRER MEG

Klarsynt eller psykotisk? 63REISEN INNOVER 67

Søkeren 69Forlatt 75Å møte seg selv 78Hærføreren 81Skjøgen 85Syntese 87Lyset og mørket 90Mannen med staven 94«Looser-lusa» og drømmen 98Guidet 100Tidsportalen 103Å finne sin identitet 106

Del III JEG SKAPER EN LENGSEL

Sjaman eller sjarlatan? 113REISEN UTOVER 117

Sjamansk medisinkvinne 119Sjamanske sjelereiser 126Sjaman i næringslivet 130Bønnhørt 136Bevegelse 142Nære menneskemøter 145«Hexeringen» 150I venterommet 154

Del IV LENGSELEN SKAPER MEG

Budbringer mellom dimensjonene? 159REISEN FRAMOVER 163

Å danse mellom dimensjoner 165Ny tid og gammel visdom 170Gammel og ny energi 173Fra makt til samhandling 176Den nye energien 178Å tenke med hjertet 182Lengsel 188Livets hjul 191Urkraften 194Drømmen og virkeligheten 197

Etterord av Tove Skagestad 201Gro-Helen Tørum: Mine refleksjoner 205

Forord

Jeg vil rette en stor takk til Gro-Helen for et spennende bekjentskap,og for at jeg som skeptiker fikk lov til å krype inn i hennes hode i etforsøk på å forstå hennes univers. Åpen, uredd, men sårbar har hunfortalt meg sin livshistorie. For meg ble det en spennende reise og etvarmt menneskemøte. Det fruktbare samarbeidet mellom oss kom istand fordi vår felles venninne Hanne Haug Nodeland koblet oss sam-men. Hun hadde ideen til dette bokprosjektet, og fortjener en stortakk. Det gjør også min nærmeste familie, som med stor tålmodighethar latt meg få være oppslukt av prosjektet mitt i nesten to år.

Jeg vil også takke Bente Dahl Svendsen og Anne Søyland i CappelenDamm og Nina Normann Ferguson i Bokklubben Energica for godog tett oppfølging. Så vil jeg rette en takk til Gro-Helens venner, søn-ner, samarbeidspartnere og klienter som har stilt velvillig opp for å be-lyse ulike sider av Gro-Helen. Deres fortellerstemmer er viktige inn-slag gjennom hele boka, bortsett fra i første del hvor jeg ikke lyktes åfå med noen som kunne belyse Gro-Helens barndom.

Jeg vil også takke egne venner. Både skeptikerne som kom med vik-tige, kritiske innspill, og de mer åpne som ga meg det pågangsmotetjeg trengte, ved å gi uttrykk for at det var et viktig og spennende pro-sjekt. Intense og heftige diskusjoner ga meg en pekepinn på at temaetengasjerer de fleste. Det gjorde også alle «betroelsene» jeg fikk fra uven-tet hold, fra jordnære venner som nesten beskjemmet fortalte meg omopplevelser de hadde hatt og som de ikke kunne forklare, langt mindresnakke om.

9

Til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at vi i denne boka har valgt åbruke begrepene spirituell og spiritualitet, selv om åndelig og åndelig-het strengt tatt vil være mer korrekte oversettelser av de engelske or-dene spiritual og spirituality. Dette har vi gjort fordi Gro-Helen menerbegrepet spiritualitet er en mer dekkende betegnelse på det hun opp-fatter som menneskets lengsel etter å se seg selv i en større sammen-heng.

Tove Skagestad

Gjennombruddet

10. september 2004Med langsomme skritt går jeg ut i hagen og setter meg under eple-

treet. Her får jeg være i fred. Jeg er så inn i margen sliten og skriveri den røde dagboka: «Nå er jeg syk!» Så legger jeg til: «Eller er det nåjeg begynner å bli frisk?»

Jeg tenker at hvis jeg bare har tillit til å overgi meg, vil miraklenekomme. Og da skjer et mirakel! Plutselig kjenner jeg sterke vibrasjo-ner. Det rister i hele meg. Hårene reiser seg. Vibrasjonene utgjør ordsom kapsler meg inn. De treffer meg rett i hørselssenteret, som en dypog klangfull gong-gong.

«Du er en lysarbeider. Ditt oppdrag er basert på dine lederkunnskaper somer tilegnet deg gjennom flere inkarnasjoner. Slik er det også med din evne tilå danse mellom dimensjoner. Motstanden i livet har vært nødvendig, ingen-ting er tilfeldig. Din egentlige kraft kommer fram når den handler på signal frahjertet. Du er en budbringer som må tåle motstand for å bevise sin sannhet.Alle dine fysiske plager er utslag av den innestengte kraften. Hele den fysiskekroppen er berørt. Handlingslammelsen du kjenner nå er det neste steget i dinfrigjøringsprosess.»

Jeg blir som paralysert og føler meg ute av tid og rom. Det er somom virkeligheten forsvinner, som om blikket, hørselen og alle sansenemine kun rettes innover. Et lite sekund er jeg redd, så overtar en dypundring, for jeg føler at jeg samhandler med noe større.

«Hvem er du?»«Jeg er Metatron, din guide i universet. Jeg er deg i en annen dimensjon, din

kontakt med din egen guddommelighet. Vi er ett, slik alt er ett i universet.»

Gro-Helen Tørum

11

Del I

JEG BÆRER EN LENGSEL

Heksa på Nordstrand

Som nysgjerrig forfatter, alltid på jakt etter spennende menneskeskjeb-ner, befinner jeg meg en høstdag i 2010 på trappa til en kjedet ene-bolig på Nordstrand i Oslo. Med skeptisk holdning og kvesset blyant,ringer jeg på døra til Gro-Helen Tørum. Vi har avtalt å ta en prat omet eventuelt bokprosjekt om hennes påståtte evner.

En felles venninne har endelig klart å koble oss sammen, etter å haprøvd å overtale meg i over et år. Jeg er like skeptisk til dette eventu-elle bokprosjektet som jeg er til det spirituelle. TV-programmer somÅndenes makt, Fra sjel til sjel og Den andre siden har aldri stått på minkveldsmeny, for jeg har nærmest sett på spirituell søken som en formfor hysteri, paret med gammel overtro.

Likevel har jeg i det siste merket meg at forskere har begynt å inter-essere seg for fenomener som vi før har ledd av. Det være seg barnsopplevelser av tidligere liv, nær døden-opplevelser og ikke minst hvatankens kraft kan utrette.

Mens forskernes interesse har vekket min nysgjerrighet, har riks-synsernes arroganse vekket min irritasjon. Jeg blir provosert av demsom med en lettere arrogant, tilbakelent holdning og et overbærende,ironisk smil om munnen, mener de har monopol på sannheten ogstempler stort sett alle med påståtte spirituelle evner som bløffmakere.

Til nød kan de akseptere at en gammel, stillfaren mann fra Snåsakan være klarsynt og ha healende evner, for han passer inn i vårt bildeav livskloke vismenn. Men når en kvinnelig sjaman på høye hæler fraNordstrand påberoper seg de samme evnene, da er det humbug ogkvinnehysteri.

Tanken på bokprosjektet får meg til å sette spørsmålstegn ved min

15del i jeg bærer en lengsel

egen og andres bastante avvisning av ting vi ikke forstår. Dialog ogtoleranse er jo de nye stikkordene. Så hvorfor ikke møte Gro-Helenmed et åpent sinn og høre hva hun har å si? Hvordan kan hun forklaresin påståtte evne til å vandre mellom dimensjoner og få kontakt medsjeler på det hun kaller «den andre siden»?

Spiritualitet har til alle tider skapt en blanding av nysgjerrighet ogskepsis. Både vitenskapelige, religiøse, psykologiske og sosiologiske til-nærminger ble tatt i bruk i et forsøk på å forklare spiritualiteten, daden for alvor begynte å blomstre i Norge på slutten av 1800-tallet. Folkengasjerte seg i stor grad den gang som nå.

Handler interessen om et religionssubstitutt, en motvekt til Dar-wins rasjonelle forklaring av skaperverket og middelalderens oppgjørmed gammel overtro? Handler den om vår industrialiserte verdensensidige fokusering på struktur og logikk? Er spirituelle opplevelseregentlig en form for psykose? Tiltrekker spiritualiteten seg så mangekvinner, fordi den representerer en arena hvor de kan bli hørt og ut-øve makt?

Motstridende tanker spinner i hodet mitt idet jeg trykker på ringe-klokka. Jeg er spent, men også en smule oppgitt over at min grenseløsenysgjerrighet nå har ført meg til døra til en moderne heks, som ganskesikkert hadde blitt brent på bålet hvis hun hadde levd i en annen tid.Men det er nesten skuffende lite heksepreg over Gro-Helen, der hunikledd T-skjorte og dongeri slår både inngangsdøra og latterdøra opppå vidt gap.

«Halloooo! Så hyggelig!» Det avvæpnende smilet, den trillende lat-teren og den lekne holdningen får meg umiddelbart til å føle meg vel-kommen. Så oppdager jeg to store katter som smyger seg rundt beinahennes. Smilet mitt stivner. Jeg er livredd katter, for jeg opplever demsom uberegnelige, klare til når som helst å slå kloa i meg.

Og er det i grunnen ikke noe katteaktig over Gro-Helen også, derhun står i døråpningen? Hun utstråler i alle fall kattens selvstendighet,eleganse, lekenhet og uangripelighet. Og kanskje også uberegnelighet?Er hun klar til å slå kloa i meg, hjernevaske meg eller utsette meg forsvart magi, hvis jeg som skeptiker prøver å krype inn i hennes hode,

16 del i jeg bærer en lengsel

i et forsøk på å utforske hennes univers og påståtte kontakt med «denandre siden»?

To katter og en klarsynt! Nølende møter jeg de tre par intenst ly-sende øyne som tar imot meg i døråpningen. Jeg føler at alle tre sertvers igjennom meg og fornemmer min skepsis og usikkerhet, idet jegtrer inn i Gro-Helens private univers.

Usikkerheten forsvinner gradvis når jeg blir vist inn i den nyoppus-sede, strøkne stua. Samstemte farger. Lyst, lekkert, artistisk og ryddig.Moderne hekser er tydeligvis i besittelse av et sterkt husmor-gen. Ver-ken sjamantrommer, ørnefjær, hybelkaniner eller et eneste støvkorn erå se.

Hun forklarer at hun må ha det ryddig, estetisk og harmonisk rundtseg, ellers blir hun urolig. For å få bort energien fra alle de årene hunvar syk med diagnosen ME, kronisk utmattelsessyndrom, måtte hunpusse opp hele huset. Ingenting skulle henge igjen av dårlige energierfra de sju årene hun som syk levde på siden av samfunnet.

Gro-Helen tror sykdommen ble utløst av den indre reisen hun be-gynte på da hun var 40 år. Det var en reise hun måtte foreta, fordi hunlengtet etter å komme i kontakt med de kreftene hun hadde fortrengtsom lite barn. Hun forteller at lengselen rev henne ut av den tryggeog vellykkede tilværelsen hun så møysommelig hadde bygget opp iet forsøk på å være som alle andre. Mann, barn, karriere, villa. Hunhadde gjort alt riktig, likevel var hun ulykkelig fordi hun ikke levde ipakt med seg selv. Uroen fikk henne til å legge ut på den lange og ut-fordrende reisen, som skulle komme til å gå bakover og innover, ut-over og framover.

Etter mange kopper kaffe har hun pirret min nysgjerrighet så myeat jeg bestemmer meg for å gå i gang med bokprosjektet. Jeg er drevetav spenningen ved å prøve å forstå det jeg ikke forstår. Hva ser hun?Hvordan ser hun det, og hvorfor kan hun se det? I jakten på svar blirjeg med på hennes lange og utfordrende reise, som starter med de tid-ligste barneår i Trondheims gater.

REISEN BAKOVER

Frykten er et smykkeskrin som skjuler dine edleste skatter

Prinsesse «Full av fart og fantestreker»

«Fortere, mamma! Fortere!» Kroppen sitret av utålmodighet. Mammagikk ikke fort nok! For hun tok seg alltid god tid når hun trillet meggjennom gatene på Møhlenberg i Trondheim for å vise meg fram forfamilie og venner.

Ikledd hvit kjole og med silkesløyfe i håret, møtte jeg alle med etstrålende smil. Mamma svulmet av stolthet over den lille prinsessen,som med sine skråstilte øyne og høye kinnbein så ut som en liten kopiav henne selv.

Jeg var to år, og vi hadde flyttet tilbake til mammas og pappashjemby etter at de hadde bodd flere år i Nord-Norge. Venner ogkjente stoppet og beundret den lille dukken i sportsvogna. De visstealle hvor etterlengtet dette barnet var, for mamma og pappa hadde nes-ten gitt opp troen på igjen å skulle bli foreldre, etter at de elleve år tid-ligere hadde mistet sin sønn to dager etter fødselen.

Begge var i 40-årene da jeg kom til verden 16. juni 1962. Da haddede i mange år levd et rikt og spennende liv som barnløse og fartet landog strand rundt på sin Harley-Davidson motorsykkel. Nå var de merenn klare til å bli omsorgsfulle foreldre. Jeg var gaven som gjorde demtil den lykkelige kjernefamilien som de i så mange år hadde drømt omå bli.

Pappa fortalte at jeg kom til verden i en latterkrampe, og han inn-prentet meg tidlig at jeg alltid måtte tenke over om jeg kunne le i mor-gen av det som var vanskelig i dag. Hvis jeg kunne det, behøvde jegikke å bekymre meg.

På sin stillferdige måte var han det morsomste menneske på dennejord. Hans lune humor i kombinasjon med mammas rebelske innfall


og fantestreker fikk latteren til å runge hjemme hos oss. De var to mot-poler som hadde funnet og forsterket hverandre, og jeg var en krutt-sterk blanding av dem begge.

Vi var nære som de tre musketerer. Så glade og så stolte av hver-andre. Mamma og pappa viste sin forelskelse hele livet, og de elsket åleke med meg og få meg til å le. Hver kveld la de meg i et ullteppe somfungerte som en hengekøye, og bar meg rundt i huset. Jeg fikk ikkelegge meg før jeg hadde gjettet hvor jeg var. Lå jeg i gangen? Underbordet? På skapet? Ja riktig, du ligger på skapet, men på hvilket skap?

De møtte meg med så mye betingelsesløs kjærlighet at det flommetover, og de lot meg få spille ut hele mitt register fra den uskyldige en-gelen til den verste rampejenta. Mamma fortalte meg at en av de førstesetningene jeg sa var: «Jeg bobler over!» Og det gjorde jeg også.

Jeg boblet over av fantasi og rampestreker og var drevet av en indreuro, som verken de eller jeg klarte å styre. Det var utfordrende å prøveå veilede meg og nærmest komplett umulig å få meg tilpasset en form.Da ble jeg som en sprellemann, for jeg ville ikke være i noen form! Jomer hun prøvde, jo mer umulig ble jeg.

Alle strategier ble forsøkt. Fra trusler til smøring, fra bjørkeris tileventyrlesing. Mamma elsket å lese for meg på sengekanten, og hvereventyrseanse ble avsluttet med: Og moralen er …? Jo, vi var beggeenige om at moralen var å være hederlig, redelig og snill. Jeg sovnetnesten alltid med et fromt smil om munnen, for neste morgen å pøn-ske ut nye rampestreker.

I et forsøk på å få utløp for uroen, sendte mamma meg på ballett-skole da jeg var tre år. Jeg elsket det og hun sydde magiske ballettkjolerfor å virkeliggjøre mine prinsessedrømmer. Problemet var at jeg ikkeklarte å ta regi. Helst ville jeg bare hengi meg til musikken og dansefritt, uten å tenke på et eneste dansetrinn. Det ble ikke akseptert, ogjeg ble aldri noen ballerina.

Da jeg begynte i musikalsk barnehage, drømte jeg i stedet om å blisangstjerne, men også den drømmen gikk i knas. For da barnehage-tanten spurte om noen kunne en bestemt sang, rakk jeg hver gang opphånden og sang i vilden sky med selvdiktet tekst og selvkomponertmelodi. Det ble heller ikke akseptert. Jeg følte meg oversett og avvist


da hun begynte å spørre om det var noen, bortsett fra Gro-Helen, somkunne sangene.

For jeg ville jo så gjerne synge, sangen var som en urkraft i meg.Jeg var et lite barn med en stor stemme. Mamma skjønte tidlig at jeghadde et helt spesielt talent og sendte meg til sangpedagog allerede som6-åring. Jeg elsket det og skulket aldri, for jeg merket hvordan stem-men utviklet seg fra gang til gang og ble mer og mer kraftig og klang-full. På kort tid utviklet jeg en nærmest voksen mezzosopran.

Selv om høy prinsessefaktor var viktig både for ballerinaen og sang-stjernen, ble ikke rampen i meg temmet av den grunn. Hvite silkekjo-ler med matchende lakksko hindret meg ikke i å være en ener i eple-slang. Jeg utkonkurrerte alle.

Vips, så satt jeg som en hvit engel øverst i naboens tre. Jeg klatretfortest, nådde høyest og kom raskest ned igjen. Med flest epler, flestskrubbsår og flest flenger i kjolen. Det var ikke lysten på epler somdrev meg, men lysten på å gjøre noe ulovlig.

Mamma kunne bli rasende på meg fordi jeg var så uregjerlig ogumulig å oppdra, men likevel viste hun meg stor forståelse. Hennesomsorgsevne var nesten ubegrenset, det var som om hun ville gi megalt det hun selv hadde savnet i sin oppvekst. Hun øste ikke sin om-sorg bare over meg, men også over barn i gata som ikke hadde det bra.Hvis jeg fant et skadet dyr på min vei, tok jeg det alltid med meg hjemtil mamma, for jeg visste at selv den sykeste ville bli frisk under hen-nes omsorg. Hun sa aldri nei, og det endte med at vi på et tidspunkthadde 24 skadeskutte katter hjemme hos oss, da to av kattene fikk un-ger samtidig.

Selv om mamma var kjærlig og omsorgsfull, var hun også enormtopptatt av rammer og regler. Alt skulle være skinnende rent og på stellhjemme hos oss. Hun var like streng som jeg var uskikkelig, og nårhennes raseri nådde kokepunktet, kom bjørkeriset fram. Jeg passet all-tid på å ikke være slem når det regnet, for det var så tungvint å skulleta av seg alt regnutstyret for å få ris.

Når mamma svingte riset, krympet pappa seg og gikk. Men hen-nes eksplosive temperament virket aldri skremmende på meg, for jegkjente meg godt igjen i det. Vi kunne begge rase i det ene øyeblikket


og le i det neste. Og jeg visste at bjørkeriset bare kom fram når jeghadde gjort noe virkelig galt. Jeg visste også at når straffen var over,kunne jeg krype opp i mammas fang og få masse kos.

Klirringen av mammas strikkepinner og malingen fra katta som låpå fanget mitt, var lyden av trygghet og harmoni. Da glemte jeg atdet sved i baken. Vår ekstreme likhet skapte voldsomme sammenstøt,men først og fremst skapte den en dyp forståelse. Det var som om vigjenkjente annerledesheten i hverandre, og det ga oss en helt spesiellsamhørighet.

Bygdedyret

I ettertid har jeg skjønt at mamma straffet meg så hardt når jeg gjordenoe galt, fordi hun som barn hadde vært like uregjerlig som meg. Bar-nebilder av henne viser at hun hadde det samme fandenivoldske blik-ket, og den harde straffen var nok et forsøk på å beskytte meg motmeg selv. For jeg tror mamma gjenkjente de sterke kreftene jeg haddei meg og derfor prøvde å temme alt som var annerledes med meg.

Ikke minst var hun opptatt av at jeg skulle passe inn i omgivelsenefordi hun selv var født utenfor ekteskap og hadde vokst opp med Byg-dedyret. Først som voksen fikk jeg høre at mormor hadde fått mammasom ugift, noe som var uhørt på den tida. Særlig i et lite øysamfunnsom Fosen, hvor hun kom fra. Mormor måtte derfor dra til Trond-heim hvor hun fikk huspost og jobb på en kafé. Her traff hun ham jegkalte morfar, og gjennom ham ble de kjent med pappas familie.

Mormors hus lå i Nedre Møhlenberggate og vårt lå i Øvre, og mel-lom husene gikk det en liten sti. Når det sved i baken etter en omgangmed bjørkeriset, var jeg ute etter hevn og da rømte jeg som regel tilmormor for å straffe mamma. Mormor var kjærlig, men også strengog irriterende formanende.

Det verste var at hun var så illojal at hun sladret til mamma om atjeg var der. Det hendte jeg bare rakk å male halve veggen over badeka-ret med brunkrem før mamma kom og hentet meg. Da var all krangel


glemt, og hun bare lo av alle rampestrekene jeg hadde klart å utføre påså kort tid. Hun ble like fort blid som hun ble sint. Akkurat som meg.

Det var bedre å rømme til farmor, for hun sladret aldri. Farfar dødelenge før jeg ble født, så farmor var sjefen og midtpunktet i storfami-lien. Tanter, onkler, fettere og kusiner, vi samlet oss alltid hjemme hoshenne eller på hytta hennes på Røros.

Pappas familie hadde sterke og tette bånd, og vi hadde mye kontaktmed hverandre. Hans søsken hadde også alle en velutviklet sans for hu-mor, og latteren sto i taket hver gang vi møttes. Selv om hun haddemange barnebarn, følte jeg alltid at hun var min farmor.

Vi hadde et helt spesielt nært forhold. I motsetning til min litt for-siktige mormor, var hun et fyrverkeri av en dame! Jeg var så stolt avhenne når jeg så henne feie inn på kafé Eriksen på Nordre. Det osteverdighet av henne der hun satt som et naturlig midtpunkt i venne-kretsen, røykende på en sigarett med langt munnstykke.

Bare så synd at hun bodde så langt borte. På Tyholt! Det var en storekspedisjon for en liten rampete prinsesse, som syntes verden utenforhageporten var skummel. Tre lange kvarter på små, skjelvende bein.Men når baken sved som verst, ble tanken på å hevne meg og straffemamma sterkere enn angsten for omverdenen.

Den stadige maktkampen mellom mamma og meg plaget pappa.Han var sterkt emosjonell og et varmt medmenneske og var mer opp-tatt av å skape noe godt for andre, enn å hevde seg selv. Han hadde såstor medfølelse med meg at han klippet over strengen på tannregule-ringen og fjernet den nennsomt mens jeg sov, da han skjønte at dengjorde meg vondt.

Selv om pappa var gatas store muntrasjonsråd, fornemmet jeg tid-lig et dypt alvor under hans smittende latter. Det var som om gledenhadde en klangbunn av sorg, som ga ham den milde kraften og somfikk ham til å virke så naken og livsklok. Jeg elsket å høre ham filoso-fere, når jeg om kvelden krøp opp på fanget hans med en tollekniv ogforsiktig skrapte bort trælene han hadde fått i hendene, og nappet utflisene han hadde fått i fingertuppene etter en lang dag i verkstedet.

Han hadde verdens vakreste hender og var en mester i å bruke dem.I verkstedet tryllet han fram lekre møbler, vakre trefigurer og akkurat


det dukkehuset jeg drømte om. På samme måte som mamma virke-liggjorde mine drømmer med å sy prinsessekjoler, gjorde han det medsnekringen sin.

Pappas snekkerverksted i kjelleren var samlingsstedet for hans ven-ner, vi kunne høre latteren runge gjennom gulvet. Det var helt ufatte-lig for meg at han heller ville gå på jobben på et kontor, enn å være iverkstedet hjemme hos mamma og meg. Da tok han meg med seg påkontoret sitt og viste meg hva som var i skuffen. Den var full av sjoko-lade. Han sa at han gikk dit hver dag for å spise sjokolade i smug, ogdet var en forklaring jeg hadde stor forståelse for.

Selv om pappa var bygutt, hadde han i oppveksten vært mye på øyaVega på Helgelandskysten, hvor familien hans kom fra. Han haddederfor et nært forhold til naturen, og enkelte helger dro han og jegalene på telttur. Lukten av bål og stekt ørret, lyden når pappa spikkettrefigurer og seljefløyte til meg. Det var lukten og lyden av trygghetog harmoni.

Pappa kunne sitte i timevis og røyke pipe og se inn i bålet og fi-losofere, mens jeg lekte for meg selv. Da forsvant jeg alltid inn i enspennende fantasiverden, hvor jeg så ånder og feer som svevde somhvite skygger mellom trærne. På skogbunnen krydde det av små ve-sener som liknet på nisser. De var ustyrtelig morsomme og rampete,de nappet i meg og ville leke hele tiden. Senere møtte jeg dem igjeni Astrid Lindgrens bøker, for de var som tatt ut av hennes beskrivelseav «Varför då då?-småfolkene».

Det var som om skogen levde, og jeg var ett med den. Fem timeri skogen var som ett sekund i min bevissthet. Jeg så troll og riddere,konger og slott, og jeg diktet opp spennende historier og ble helt opp-slukt av alt jeg opplevde.

Derfor sitret jeg alltid av spenning hver gang jeg så den blankpolerteOpel Admiralen stå klar i gata for sommerferien, fullastet med telt,soveposer og campingutstyr, og med kattene, fuglen, musa, bikkja ogmeg hulter til bulter i baksetet. Når vi satt ferdigpakket i bilen, spurtealltid pappa meg: «Hvor skal vi dra? Nord, sør, øst eller vest?» Jeg fore-slo nord, uten å ha peiling på hvor det var. Og så kjørte vi nordoverog ble borte i tre uker.


sjaman på høye hæler blaibok

Documents

Transcript of sjaman på høye hæler blaibok