DEN ANDREVERDENSKRIG

Til Michael Howard

ANTONY BEEVOR

DEN ANDREVERDENSKRIG

Oversatt av Alexander Leborg og Rune R. Moen

Antony BeevorOriginalens tittel: The Second World War

Oversatt av Alexander Leborg og Rune R. Moen

© Antony Beevor 2012

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

ISBN 978-82-02-32861-0

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Steve MarkingSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012

Satt i Sabon 10,2/12,4 pkt. og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

INNHOLD

illustrasjoner og kart

Innledning1. Krigsutbruddet2. Den totale ødeleggelsen av Polen3. Fra Phoney War til Blitzkrieg4. Dragen og den oppadgående sol5. Norge og Danmark6. Stormangrep i vest7. Frankrikes fall8. Operasjon Sjøløve og slaget om Storbritannia9. Etterdønninger

10. Hitlers krig på Balkan11. Afrika og Atlanteren12. Barbarossa13. Rassenkrieg14. «The Grand Alliance»15. Slaget om Moskva16. Pearl Harbor17. Kina og Filippinene18. Krig over hele verden19. Wannsee-konferansen20. Japansk okkupasjon og slaget ved Midway21. Nederlag i ørkenen22. Operasjon Blau – Barbarossa gjenopplivet23. De allierte slår tilbake i Stillehavet24. Stalingrad25. Alamein og Torch26. Det sørlige Russland og Tunisia27. Casablanca, Kharkov og Tunis28. Europa bak piggtråd29. Slaget om Atlanterhavet og strategisk bombing30. Stillehavet, Kina og Burma31. Slaget om Kursk

7

13253756698796

117141160175195207229242253270292302318326339355373385405419434452473497508

32. Fra Sicilia til Italia33. Ukraina og Teheran-konferansen34. Gassens Shoah35. Italia – Europas harde buk36. Den sovjetiske våroffensiven37. Stillehavet, Kina og Burma38. Forventningenes vår39. Bagration og Normandie40. Berlin, Warszawa og Paris41. Ichigo-offensiven og Leyte42. Urealiserte håp43. Ardennene og Athen44. Fra Wisła til Oder45. Filippinene, Iwo Jima, Okinawa, tokt mot Tokyo46. Jalta, Dresden, Königsberg47. Amerikanerne ved Elbe48. Berlin-operasjonen49. De dødes byer50. Atombombene og undertvingelse av Japan

takkforkortelsernoterregister

527548559571589596612632650667684707728747765780793816830

845847849893

ILLUSTRASJONER OG KART

ILLUSTRASJ ONER

Seksjon énVoldtekten av Nanking, desember 1937. Japanske soldater driver

bajonettrening på kinesiske fanger. (Keystone / Getty)Japansk artilleri med hester rykker frem i det sørlige Kina. (Corbis)Joseph Goebbels og Hermann Göring. (Der Spiegel)Warszawa, august 1939, byens borgere leser om trusselen fra Hitler.

(Getty)Bombingen av Narvik, april 1940. (Getty)Mannskapet i en fransk B1-stridsvogn overgir seg til tyske tropper, mai

1940. (Getty)Evakueringen av Dunkerque. Franske overlevende fra den synkende

destroyeren Bourrasque, 30. mai 1940. (Hulton / Getty)Slaget om Storbritannia: tysk flymannskap tatt til fange av Home

Guard, 12. september 1940. (Getty)Hans Frank, «regenten» i Generalguvernementet, i møte med polske

geistlige. (Bundesarchiv)Seirende tyske fallskjermsoldater ved Heraklion på Kreta, 1. juni 1941.

(W. John)Operation Exporter: mannskapet på en britisk Brengun-beltevogn i

Syria, juni 1941. (Time & Life Pictures / Getty)Operasjon Barbarossa: ukrainsk landsby i brann, juli 1941. (Det

statlige russiske dokumentarfilm- og fotoarkivet)Infanteri fra Den røde armé stormer en landsby under det store

motangrepet ved Moskva i desember 1941. (RIA Novosti)

Seksjon toUSS Shaw eksploderer under det japanske angrepet på Pearl Harbor,

7. desember 1941. (Getty)Hitlers krigserklæring mot USA i Riksdagen, i Kroll-operaen, 11.

desember 1941. (Bundesarchiv)Den sovjetiske motoffensiven ved Moskva, desember 1941. (Det

statlige russiske dokumentarfilm- og fotoarkivet)

De tyske forsyningstjenestene redusert til hestetransporter, desember1941. (TopFoto)

En sykepasser bandasjerer en skadet sovjetisk soldat. (Det statligerussiske dokumentarfilm- og fotoarkivet)

Sultens virkning: tre identitetsbilder av Nina Petrova i Leningrad, mai1941, mai 1942, oktober 1942. (St. Petersburgs historiske museum)

Flyktninger fra Leningrad langs «isveien» over Ladoga-sjøen, april1942. (Rafael Mazalev)

Rommel i Nord-Afrika: Bildet er tatt av Hitlers personlige fotograf,Heinrich Hoffmann, og Eva Brauns arbeidsgiver. (Getty)

Japanernes fremmarsj i Burma, soldatene holder broen oppe. (Ullstein /TopFoto)

Japanske tropper feirer seieren på Corregidor ved munningen avManila-bukten, 6. mai 1942. (Getty)

Tyske offiserer slapper av på en kafé på Champs-Élysées, Paris.(Corbis)

Tysk infanteri i Stalingrad. (Art Archive)Amerikanske marineinfanterister stormer Tarawa-atollen i Gilbert

Islands, 19. november 1943. (Getty)Fange i tysk konsentrasjonsleir bundet til wire for henrettelse.

(Bildarchiv)HMS Belfast i konvoi i arktiske farvann, november 1943. (Imperial

War Museum)Mobilisering av sovjetisk krigsindustri. (Det statlige russiske

dokumentarfilm- og fotoarkivet)Japansk kavaleridetasjement i Kina. (Ullstein / TopFoto)Hamburg etter bombeangrepene sent i juli 1943. (Getty)

Seksjon treGeneralissimo og Madame Chiang Kai-shek smiler til fotografen

sammen med general Stilwell. (George Rodger / Magnum Photos)MacArthur, Roosevelt og Nimitz ved Pearl Harbor, 26. juli 1944. (US

National Archives and Record Administration)Amerikanske tropper ilandsettes på Bougainville, Salomonøyene, 6.

april 1944. (Time & Life / Getty)Hellcat-fly har krasjlandet på hangarskip. (Getty)Tysk fange i Paris, 26. august 1944. (Bibliothèque historique de la Ville

de Paris)Bårebærere under opprøret i Warszawa-gettoen i september 1944.

(Opprørsmuseet i Warszawa)Sanitetstjenester under bombingen av Berlin. (Bundesarchiv)Churchill i Athen. (Dmitri Kessel)

8 illustrasjoner og kart

Britiske tropper okkuperer Athen, desember 1944. (Dmitri Kessel)Red Beach på Iwo Jima, februar 1945. (Getty)Filippinske kvinner reddet under slaget om Intramuros i Manila.(Time

& Life / Getty)

Seksjon fireSovjetisk infanteri med motorisert skyts, SU-76, i en brennende tysk

by. (Planeta, Moskva)Sivile venter utenfor et Flak-tårn i Berlin. (Bildarchiv)«Til Berlin», sovjetisk trafikkleder. (Det statlige russiske

dokumentarfilm- og fotoarkivet)Sivile i Dresden rydder etter bombing, februar 1945. (Bildarchiv)C-46 transportfly lander i Kunming. (William Vandivert for Life /

Getty)Japanske kamikaze-flygere poserer for fotografen. (Keystone / Getty)Marmorgalleriet i det utbombede Rikskanselliet. (Museum Berlin-

Karlshorst)Tyskere såret i Berlin, 2. mai 1945. (Museum Berlin-Karlshorst)Den japanske kapitulasjonen på USS Missouri, 2. september 1945.

(Corbis)Hjemløse sivile på Okinawa. (US National Archives and Record

Administration)

KART

ForsatsEuropa, Middelhavet og det vestlige Sovjetunionen (august 1942)Stillehavet (august 1942)

1. Invasjonen og delingen av Polen (september–november 1939) 382. Vinterkrigen (november 1939–mars 1940) 583. Kina 714. Tysk invasjon av Norge og Danmark (april–juni 1940) 895. Tysk invasjon av Benelux-landene og Frankrike (mai 1940) 996. Operasjon Compass (desember 1940–februar 1941) 1727. Tysk invasjon av Hellas og Kreta (april–mai 1941) 1788. Operasjon Barbarossa (juni–september 1941) 2139. Slaget om Moskva (november–desember 1941) 257

10. Operasjon Blau (juni–november 1942) 36211. Det sørvestlige Stillehavet og Salomonøyene 37512. Operasjon Uranus (november 1942) 401

9illustrasjoner og kart

13. Slaget om Alamein (23. oktober–4. november 1942) 40714. Tunisia (februar–mai 1942) 42415. Slaget om Kursk (5.–23. juli 1943) 51016. Sicilia og Italia (juli 1943–juni 1944) 53017. Burma 59918. Overlord (6. juni 1944) 62019. Operasjon Bagration (juni–august 1944) 63420. Leyte og Filippinene (oktober 1944) 67621. Ardenneroffensiven (desember 1944–januar 1945) 71022. Fra Wisła til Oder (12.–31. januar 1945) 73023. Omringningen av Berlin (1945) 797

10 illustrasjoner og kart

Koreaneren Yang Kyoungjong, som var blitt tvangsinnrullert først i japanerneskeiserlige hær, deretter i Den røde armé og til slutt i Wehrmacht. Tatt til fange

av amerikanerne i Normandie, juni 1944.

Innledning

En ung asiatisk soldat overga seg i juni 1944 til de amerikanske fall-skjermjegerne under de alliertes invasjon av Normandie. Til å begynnemed trodde amerikanerne at han var japaner, men det viste seg at hanvar koreaner. Soldaten het Kyoungjong Yang.

I 1938, atten år gammel, var Kyoungjong blitt tvangsutskrevet ijapanernes Kwantung-hær i Mandsjuria. Et år etter ble han tatt tilfange av Den røde armé etter slaget ved Khalkhin Gol og sendt iarbeidsleir. De sovjetiske militærmyndighetene, som i 1942 var i krise,innrullerte ham sammen med tusenvis av andre krigsfanger, til sinestyrker. Deretter, tidlig i 1943, ble han tatt til fange av den tyske hærenunder slaget ved Kharkov i Ukraina. I 1944, i tysk uniform, ble hansendt til Frankrike for å tjenestegjøre i en Ostbataillon som skullestyrke Atlanterhavsvollen på Cotentin-halvøya, innenfor Utah Beach.Etter å ha sittet i fangeleir i Storbritannia reiste han til USA, uten åfortelle noe om fortiden sin. Han ble boende der til sin død, i Illinoisi 1992.

I en krig som hadde krevd mer enn seksti millioner menneskeliv ogstrukket seg over hele kloden, hadde denne motvillige veteranen frade japanske, sovjetiske og tyske styrkene vært relativt heldig. Likeveler Kyounjong kanskje det mest slående eksempelet på vanlige mennes-kers hjelpeløshet i møtet med historiens tilsynelatende overveldendekrefter.

Europa snublet ikke inn i krigen 1. september 1939. Enkelte histori-kere snakker om en «trettiårskrig» fra 1914 til 1945, der første ver-denskrig var «urkatastrofen».1 Andre hevder at «den lange krigen»,som begynte med bolsjevikenes statskupp i 1917, fortsatte som en«europeisk borgerkrig»2 til 1945, eller at den til og med varte til kom-munismens fall i 1989.

Historien er imidlertid aldri helt ryddig. Sir Michael Howard hevderoverbevisende at Hitlers stormangrep i vest, mot Frankrike og Stor-britannia i 1940, på mange måter var en forlengelse av første verdens-krig.3 Gerhard Weinberg mener dessuten at krigen som ble innledetmed invasjonen av Polen i 1939, var begynnelsen på Hitlers Lebens-

raum-offensiv mot øst, som var hovedmålet hans.4 Dette stemmerutvilsomt, men revolusjonene og borgerkrigene mellom 1917 og 1939måtte nødvendigvis gjøre bildet mer komplisert. Venstresiden har foreksempel alltid vært overbevist om at den spanske borgerkrigen mar-kerte begynnelsen på den andre verdenskrig, mens høyresiden hevderat den utgjorde første runde av en tredje verdenskrig, mellom kom-munismen og «den vestlige sivilisasjon». Samtidig har vestlige histori-kere vanligvis oversett den andre kinesisk-japanske krigen, fra 1937 til1945, og hvordan den inngikk i verdenskrigen. Enkelte asiatiske his-torikere hevder på sin side at den andre verdenskrig begynte i 1931,med japanernes invasjon av Mandsjuria.

Noen enighet om dette temaet blir det neppe, men det er hevet overtvil at den andre verdenskrig var et sammensurium av konflikter. Selvom de fleste av dem var konflikter mellom nasjoner, ble mange av demgjennomsyret, ja dominert, av den internasjonale konflikten mellomhøyre- og venstresiden. Derfor er det viktig å se tilbake på mange avomstendighetene som førte til den grusomste og mest destruktive kon-flikten verden noensinne har sett.

Etter første verdenskrig og dens forferdelige følger var Frankrike ogStorbritannia, de fremste av Europas seierherrer, utmattet, og ville forenhver pris unngå å gjenta opplevelsen. Amerikanerne ønsket, etter sittavgjørende bidrag i bekjempelsen av det tyske keiserriket, å fri seg fraden gamle verden, som de betraktet som fordervet og ond. Sentral-Europa, som var splittet av de nye grensene man trakk opp i Versailles,sto overfor nederlagets ydmykelse og armod. Etter å ha fått sin stolthetknust opplevde mange av offiserene i den østerriksk-ungarske hæren,die kaiserlich-königliche Armee, en slags omvendt Askepott-historie,der eventyruniformene ble erstattet av filler og arbeidsløshet. Hyperin-flasjonen i 1923–24 undergravde både sikkerheten og rettskaffenhetentil det tyske borgerskapet. Den bitre nasjonale og personlige skammenskapte et raseri som var vanskelig å uttrykke.

Tyske nasjonalister drømte om en dag å gjengjelde Versailles-trak-tatens ydmykelser. De overbeviste seg selv om at styrkene deres ikkevar blitt nedkjempet på slagmarken. Etter deres oppfatning var myt-teriene og opprørene innad i Tyskland høsten 1918, som påskyndetkeiserens abdisering, helt og holdent drevet frem av jødiske bolsjevi-ker. Venstreorienterte oppviglere hadde ganske riktig spilt en rolle, ogde mest fremtredende tyske revolusjonslederne i 1918–19 var jødiske,men hovedårsaken til uroen hadde vært krigstretthet og sult. Den tyskehøyresidens livsfarlige konspirasjonsteori – «dolkestøtlegenden» – varen del av dens iboende trang til å blande årsak og virkning.

14 innledning

Livet i Tyskland ble bedre utover i 1920-årene, hovedsakelig takketvære enorme lån fra USA. Men verdensdepresjonen, som begynte medkrakket på Wall Street i 1929, rammet Tyskland enda hardere etter atStorbritannia og andre avskaffet gullstandarden i september 1931. Avfrykt for en ny runde med hyperinflasjon hadde rikskansler Brüningsregjering valgt å fortsette å binde riksmarkens verdi til gullprisen, noesom førte til at valutaen ble overvurdert. Lånene fra USA hadde opp-hørt, og proteksjonismen avskar tyskerne fra deres eksportmarkeder.Dette førte til utbredt arbeidsledighet, som dramatisk bedret betingel-sene for demagoger med radikale løsninger.

Krisen i kapitalismen hadde forsterket krisen i det liberale demokra-tiet som politisk system, som i mange europeiske land ble tungrodd pågrunn av ordningen med forholdstallsvalg. De fleste av de parlamenta-riske systemene som hadde vokst frem etter at tre keiserdømmer brøtsammen i 1918, ble oppløst, fullstendig ute av stand til å takle konflik-tene i samfunnet. Og etniske minoriteter, som hadde levd under rela-tivt fredelige forhold under de gamle keiserregimene, ble nå truet avdoktrinene om nasjonenes renhet.

Nye erfaringer fra den russiske revolusjonen og de ødeleggende bor-gerkrigene i Ungarn, Finland, ved Østersjøen og ikke minst i Tyskland,bidro sterkt til den politiske polariseringen. Spiralen av frykt og hat stoi fare for å gjøre den betente retorikken til en selvoppfyllende profeti,noe utviklingen i Spania snart skulle vise et eksempel på. Sterkt dua-listiske alternativer vil før eller senere alltid bryte opp en demokratisksentrisme basert på kompromisser. I denne nye, kollektivistiske tids-alderen fremsto de voldelige løsningene overlegent heroiske for intel-lektuelle både til høyre og venstre, så vel som for forbitrede veteranerfra første verdenskrig. I møte med den økonomiske katastrofen frem-sto den korporative staten plutselig som den naturlige modellen i detmeste av Europa, samtidig som den var et svar på indre opprør ogkonflikter.

I september 1930 steg nasjonalsosialistenes oppslutning fra 2,5 til18,3 prosent. Den konservative høyresiden i Tyskland, som hadde litetil overs for demokrati, ødela i realiteten Weimar-republikken og åpnetdermed porten for Hitler. De undervurderte fullstendig hans hensyns-løshet, og betraktet ham som en populistisk marionett som kunne for-svare deres idé om Tyskland. I motsetning til dem visste han imidlertidnøyaktig hva han ville. Den 30. januar 1933 ble Hitler rikskansler oghandlet raskt for å eliminere all potensiell motstand.

Den store tragedien for Tysklands kommende ofre var at en avgjø-rende andel av befolkningen, i desperat behov for orden og respekt,var innstilt på å følge den mest brutale forbryteren verden noensinne

15innledning

hadde sett. Hitler klarte å appellere til deres verste instinkter: bitter-het, intoleranse, arroganse og – aller farligst – følelsen av rasens over-legenhet. Det lille som måtte være tilbake av troen på en Rechtsstaat,en stat basert på respekt for rettssikkerheten, forsvant med Hitlerskrav om at rettssystemet måtte tjene nyordningen. Offentlige institu-sjoner – domstolene, universitetene, generalstaben og pressen – buk-ket og skrapte for det nye regimet. Kritikerne ble fullstendig isolert ogbeskyldt for svik mot den nye definisjonen av fedrelandet, ikke bareav regimet selv, men også av alle som støttet det. Gestapo var, til for-skjell fra Stalins NKVD, en overraskende uvirksom organisasjon. Defleste arrestasjonene skjedde etter at folk var blitt angitt av sine tyskemedborgere.5

Offiserskorpset, som hadde en stolt apolitisk tradisjon å vise til, lotseg også kurtisere med løfter om flere soldater og omfattende opprust-ning, til tross for at de hadde lite til overs for den vulgære og dårligkledde frieren. Opportunismen og feigheten gikk hånd i hånd i møtetmed makten. Selveste Otto von Bismarck kommenterte ved en anled-ning at moralsk mot var en sjelden dyd i Tyskland, men at det varfullstendig fraværende hos enhver tysker i uniform. Ikke overraskendeønsket nazistene jo også at nesten alle iførte seg uniform, ikke minstbarna.6

Hitlers største talent var evnen til å oppdage og utnytte motstander-nes svakhet. Venstresiden i Tyskland, som var splittet mellom kom-munistpartiet og sosialdemokratene, hadde aldri utgjort noen reelltrussel. Uten vansker utmanøvrerte han også de konservative, som isin naive arroganse trodde at de kunne kontrollere ham. Så snart Hit-ler hadde konsolidert den hjemlige makten gjennom omfattende dekre-ter og massearrestasjoner, konsentrerte han seg om å bryte Versailles-traktaten. Verneplikten ble gjeninnført i 1935, den tyske marinen styr-ket med britenes aksept, og Luftwaffe, flyvåpenet, ble konstituert i fullåpenhet. Verken Storbritannia eller Frankrike protesterte i særlig gradmot det akselererende opprustningsprogrammet.

I mars 1936 tok tyske tropper Rhinland tilbake. Dette slaget i ansik-tet på franskmennene, som mer enn ti år tidligere hadde tatt detteområdet i besittelse, førte til utbredt heltedyrkelse av Føreren hjemmei Tyskland, selv blant dem som ikke hadde stemt på ham. På egen håndhadde Hitler gjenopprettet den tyske stoltheten, samtidig som opprust-ningsprogrammet, i langt større grad enn det oppskrytte programmetfor offentlig utbygging, bidro til å bremse økningen i arbeidsløshet.Nazistenes brutalitet og tapet av frihet syntes for tyskere flest å væreen lav pris å betale.

Med sin kraftfulle forførelse av det tyske folket begynte Hitler,

16 innledning

skritt for skritt, å avkle landet dets menneskelige verdier. Ingen stederkom virkningene av dette klarere til uttrykk enn når det gjaldt forføl-gelsen av jødene, som skjedde i rykk og napp. Men i motsetning tilden gjengse oppfatningen var den oftere drevet frem fra innsiden avnazipartiet enn diktert fra toppen. Hitlers apokalyptiske tirader motjødene betydde ikke nødvendigvis at han allerede hadde bestemt segfor «den endelige løsningen» – fysisk utslettelse. Han nøyde seg medå la SAs stormtropper angripe jøder og deres virksomheter og stjelederes eiendeler, for dermed å tilfredsstille en broket miks av grådig-het, misunnelse og bitterhet. På dette tidspunktet gikk nazistenes linjeut på å frarøve jødene deres borgerrettigheter og alt de eide, for der-etter, gjennom ydmykelser og trakassering, å tvinge dem til å forlateTyskland. «Jødene må ut av Tyskland, ja av hele Europa», sa han tilGoebbels 30. november 1937. «Det kommer til å ta tid, men det skalskje og det vil skje.»7

Hitlers plan om å gjøre Tyskland til den dominerende makten iEuropa var presentert allerede i Mein Kampf. Men selv om alle nygiftepar var påbudt å kjøpe et eksemplar av boken, synes det som om sværtfå hadde tatt hans krigerske profetier på alvor. De foretrakk heller åstole på hans nyere og ofte gjentatte forsikringer om at han ikke øns-ket krig. Og Hitlers dristige fremstøt og Storbritannia og Frankrikesunnfallenhet styrket tyskerne i troen på at han ville kunne oppnå althan ønsket uten en større konflikt. De innså ikke at den overopphe-tede tyske økonomien og Hitlers beslutning om å utnytte landets våp-enforsprang gjorde en invasjon av nabolandene nærmest uunngåelig.

Hitler var ikke innstilt på å nøye seg med å kreve tilbake land Tysk-land hadde mistet etter Versailles-traktaten. Et slikt halvhjertet frem-støt hadde han bare forakt til overs for. Han verket av utålmodighetog var overbevist om at han ikke ville leve lenge nok til å opplevevirkeliggjørelsen av et germansk overherredømme. Som tyskernes nyeLebensraum ønsket han seg hele Sentral-Europa og Russland helt opptil Volga. Førerens drøm om å underlegge seg territoriene i øst varblitt oppmuntret i 1918, av Tysklands kortvarige okkupasjon av debaltiske statene, deler av Hviterussland, Ukraina og det sørlige Russ-land inn til Rostov ved Don. Okkupasjonen hadde vært en følge avBrest-Litovsk-traktaten, Tysklands eget Diktat til det gryende Sovjet-regimet. Ukraina, «Europas brødkurv», var spesielt interessant for tys-kerne, etter at britenes blokade under første verdenskrig hadde førtdem på randen av hungersnød. Hitler var fast bestemt på å unngådemoraliseringen som preget tyskerne i 1918, som førte til revolusjonog sammenbrudd. Denne gangen var det noen andre som skulle sulte.Men et av hovedmålene med Lebensraum-planen var å sikre kontrol-

17innledning

len over oljeproduksjonen i øst. Rundt 85 prosent av rikets oljeforsy-ninger, også i fredstid, måtte importeres, og i en eventuell krig villeoljen bli Tysklands akilleshæl.

Kolonier i øst syntes å være den beste garantien for selvforsyning,men Hitler hadde langt høyere ambisjoner enn andre nasjonalister.I tråd med sin sosialdarwinistiske tro på at nasjonenes liv var en kampfor rasens overherredømme, ønsket han å redusere den slaviske befolk-ningen dramatisk gjennom utsulting, for deretter å bruke de overle-vende som slaver.

Hans beslutning om å gripe inn i den spanske borgerkrigen somme-ren 1936 var ikke fullt så opportunistisk som den gjerne er blitt frem-stilt som. Hitler var overbevist om at et bolsjevistisk Spania, kombinertmed en venstreorientert regjering i Frankrike, utgjorde en strategisktrussel mot tyskerne i vest, i en tid da tyskerne også sto overfor StalinsSovjetunionen i øst. Nok en gang klarte han å utnytte demokratienesredsel for krig. Britene fryktet at konflikten i Spania kunne ende med«et nytt Sarajevo», mens Folkefrontens nye regjering i Frankrike ikkeville handle på egen hånd. Dermed kunne Tysklands åpenlyse støtte tilFrancos nasjonalister sikre dem en endelig seier, samtidig som GöringsLuftwaffe kunne prøve ut nye flytyper og taktikker. Den spanske bor-gerkrigen brakte dessuten Hitler og Mussolini nærmere hverandre, daden italienske fascistregjeringen sendte «frivillige» til å kjempe side omside med nasjonalistene. Men Mussolini var, til tross for sine svulstig-heter og sine ambisjoner i Middelhavsområdet, nervøs for Hitlers pla-ner om å endre status quo. Det italienske folket var ikke beredt, verkenmilitært eller psykologisk, på en europeisk storkrig.

Ivrig etter å skaffe seg en ny alliert i den kommende krigen mot Sovjet-unionen, etablerte Hitler en antikominternpakt med Japan i novem-ber 1936. Japan hadde innledet sin koloniale ekspansjon i Det fjerneøsten i løpet av 1800-tallets siste tiår. Japanerne utnyttet oppløsnin-gen av det kinesiske keiserriket og etablerte et nærvær i Mandsjuria,erobret Taiwan og okkuperte Korea. Etter seieren over Tsar-Russland ikrigen i 1904–05 var Japan den største militærmakten i hele regionen.De antivestlige strømningene vokste med virkningene av Wall Street-krakket og den etterfølgende verdensdepresjonen. Og en stadig mernasjonalistisk offisersstand betraktet Korea, Mandsjuria og Kina sliknazistene betraktet Sovjetunionen: som et enormt landområde med enbefolkning som kunne underkues for å livnære det japanske øyriket.

Den kinesisk-japanske konflikten har lenge vært en manglendebrikke i puslespillet den andre verdenskrig. Den brøt ut lenge før kam-pene i Europa, og er ofte blitt betraktet som en fullstendig atskilt

18 innledning

begivenhet, til tross for at det var der den største mobiliseringen avjapanske bakkestyrker i Det fjerne østen fant sted, og til tross for atbåde USA og Sovjetunionen var involvert.

I september 1931 iscenesatte det japanske militæret den såkalte«Mukden-hendelsen», der de sprengte en jernbanelinje for å rettferdig-gjøre erobringen av Mandsjuria. De håpet å gjøre regionen til et viktigområde for matproduksjon etter at deres hjemlige jordbruksproduk-sjon hadde falt katastrofalt. De kalte det Mandsjukuo og innsatte etmarionettregime, med den avsatte keiser Pu Yi som gallionsfigur. Densivile regjeringen i Tokyo følte seg, til tross for at den bare møtte for-akt blant offiserene, forpliktet til å støtte hæren. Og Folkeforbundet iGenève avviste kinesernes krav om sanksjoner mot Japan. De japanskekolonistene, hovedsakelig bønder, strømmet til for å sikre seg land,oppmuntret av myndighetene, som hadde som mål å etablere «én mil-lion» nybyggergårder i løpet av de kommende tjue årene. Japaner-nes politikk isolerte dem diplomatisk, men de kunne hovere over sinetriumfer. Dette var begynnelsen på en skjebnesvanger utvikling, medtanke på ekspansjon utenfor landets grenser så vel som de militæresinnflytelse over regjeringen i Tokyo.

En mer haukaktig administrasjon overtok, og Kwantung-hæren iMandsjuria utvidet kontrollen nesten helt til Pekings porter. ChiangKai-sheks Kuomintang-regjering i Nanjing ble tvunget til å trekke styr-kene tilbake. Chiang hevdet å være etterkommer etter Sun Yat-sen,som hadde ønsket å innføre et demokrati etter vestlig modell, men hanvar i realiteten en slags krigsherrenes generalissimus.

Den japanske forsvarsmakten mønstret sin sovjetiske nabo i nord ogkastet blikket sørover, ut i Stillehavet. De angivelige målene var de bri-tiske, franske og nederlandske koloniene i Det fjerne østen, ikke minstoljefeltene i Nederlandsk Østindia. Spenningen i Kina ble plutselig ut-løst den 7. juli 1937, av en japansk provokasjon ved Marco Polo-broenutenfor Peking. Den keiserlige hær i Tokyo overbeviste keiser Hirohitoom at Kina kunne nedkjempes i løpet av måneder. Forsterkninger blesendt over til fastlandet, og et nådeløst felttog fulgte, delvis forårsa-ket av en kinesisk massakre på japanske sivilpersoner. Den keiserligehær fikk frie tøyler. Men den kinesisk-japanske krigen endte ikke likeraskt og triumferende som generalene i Tokyo hadde spådd. Angripe-rens sjokkerende voldsbruk stimulerte til en bitende motstand. Hitlerhadde ikke trukket lærdom av dette da han fire år senere stormet inni Sovjetunionen.

I Vesten var det enkelte som betraktet den kinesisk-japanske krigensom et motstykke til den spanske borgerkrigen. Robert Capa, ErnestHemingway, W.H. Auden og Christopher Isherwood, filmskaperen

19innledning

Joris Ivens og mange journalister dro til Kina og uttrykte sin sympatimed kineserne. På venstresiden var det mange som støttet Mao Zedong– flere av dem besøkte også kommunistpartiets hovedkvarter i Yenan –til tross for at Stalin stilte seg bak Chiang Kai-shek og Kuomintang-regjeringen. Verken britiske eller amerikanske myndigheter var imid-lertid innstilt på å gripe inn.

Neville Chamberlains regjering var, i likhet med mesteparten av denbritiske befolkningen, villig til å leve med et gjenopplivet og gjen-opprustet Tyskland. Mange konservative betraktet nazistene som etbolverk mot bolsjevismen. Chamberlain, tidligere overborgermester iBirmingham og en rettskaffen mann av den gamle skolen, begikk dengrove feilen å forvente de samme verdiene og den samme motviljenmot krig hos andre statsmenn. Med sine stive snipper, sin edvardianskemustasje og sin sammenslåtte paraply befant han seg derfor på dyptvann da han fikk et glimt av naziregimets hensynsløshet.

Også andre, selv venstresympatisører, ville nødig konfrontere Hit-lers regime; de var fremdeles overbevist om at Tyskland var landetsom led mest under Versailles-traktaten. De hadde også vanskelig forå sette seg imot Hitlers uttrykte mål om å bringe tilgrensende tyskeminoriteter, som den i Sudetenland, innenfor rikets grenser. Først ogfremst var britene og franskmennene skrekkslagne ved tanken på enny europeisk storkrig. Det å tillate Tysklands Anschluss – annekterin-gen av Østerrike i mars 1938 – syntes å være en lav pris å betale forverdensfred.

Hitler bestemte seg så for å invadere Tsjekkoslovakia i oktober. Tids-punktet ble satt til etter at de tyske bøndene hadde fått kornhøsteni hus, for nazistene var redde for en krise i den nasjonale matforsy-ningen. Men til Hitlers store irritasjon hadde Chamberlain og Dala-dier under München-forhandlingene gitt ham Sudetenland i håp om åbevare freden. Dermed ble han snytt for en krig, men til gjengjeld fikkhan etter hvert anledning til å overta hele landet uten kamp. Chamber-lain gjorde også en grunnleggende feil da han nektet å konsultere medStalin. Dette bidro til at sovjetdiktatoren i august året etter besluttet åslutte seg til Molotov–Ribbentrop-pakten. Chamberlain trodde, ikkeulikt Franklin D. Roosevelt i sitt senere møte med Stalin, med dårligbegrunnet selvtilfredshet, at han alene ville kunne overbevise Hitler omat gode relasjoner til de allierte i vest var i Førerens egen interesse.8

Enkelte historikere har hevdet at hvis Storbritannia og Frankrikehadde vært forberedt på å kjempe høsten 1938, ville utviklingen hablitt ganske annerledes. Det er langt fra umulig, spesielt ikke fra tysker-nes ståsted. Men det er hevet over tvil at verken den britiske eller den

20 innledning

franske befolkningen var psykologisk forberedt på krig, hovedsakeligpå grunn av feilinformasjon fra myndigheter, diplomater og presse.Enhver som hadde forsøkt å advare om Hitlers planer, for eksempelWinston Churchill, ble ganske enkelt betraktet som en krigshisser.

Ikke før i november oppdaget man Hitler-regimets sanne ansikt.Etter at en ung, polsk jøde hadde drept en ansatt ved den tyske ambas-saden i Paris, iverksatte stormtroppene den tyske pogromen som blekjent som Kristallnacht – krystallnatten –på grunn av alle de knustebutikkvinduene. Mens krigens skyer hang truende over Tsjekkoslova-kia denne høsten, begynte det å bygge seg opp en «voldelig energi»i nazipartiet. Stormtroppene fra SA tente på synagoger, angrep ogdrepte jøder, knuste butikkvinduer, noe som fikk Göring til å klageover hvor dyrt det ville bli å skaffe alt vindusglasset fra Belgia medfremmed valuta.9 Mange vanlige tyskere ble sjokkert, men nazistenesisolering av jødene bidro raskt til å overbevise det store flertallet om atman ikke trengte å bry seg om jødenes skjebne. Og altfor mange lot segfriste av stjålne eiendeler, eksproprierte boliger og «arianiseringen» avjødiske forretninger. Nazistene lyktes usedvanlig godt i sin innsats forå trekke flere og flere medborgere inn i sin forbryterkrets.

Da Hitler erobret resten av Tsjekkoslovakia i mars 1939 – et sole-klart brudd på München-avtalen – viste han én gang for alle at hanspåståtte ønske om å bringe etniske tyskere innenfor rikets grenser ibunn og grunn var et påskudd for å utvide sitt eget territorium. Der-med ble Chamberlain tvunget til å komme med garantier til Polen somen advarsel mot ytterligere ekspansjon fra Hitlers side.

Senere klaget Hitler over at han var blitt forhindret fra å gå til krigi 1938 fordi «britene og franskmennene aksepterte kravene i Mün-chen».10 Våren 1939 forklarte han sin utålmodighet til Romanias uten-riksminister: «Jeg er nå femti», sa han. «Jeg vil heller ha krigen nå ennnår jeg er femtifem eller seksti.»11

Hitler avslørte dermed at han hadde til hensikt å nå sitt mål – domi-nans over Europa – i løpet av sin levetid, som han regnet med ville værekort. Forfengelig som han var, kunne han ikke overlate dette oppdra-get til noen andre. Han betraktet seg selv som uerstattelig og fortaltegeneralene at rikets skjebne helt og holdent lå i hans hender. Verkennazipartiet eller hans kaotiske lederstil var egnet til å skape stabilitetog kontinuitet. Og Hitlers retorikk om «tusenårsriket» avdekket enbetydelig psykologisk selvmotsigelse, ettersom den kom fra en ihugaungkar som næret en nærmest pervers stolthet over å være en genetiskblindgate og dessuten en usunn fascinasjon for selvmord.

Den 30. januar 1939, på seksårsdagen for maktovertakelsen, holdtHitler en viktig tale for Riksdagen. I talen omtalte han sin fatale «pro-

21innledning

feti», som han og hans tilhengere stadig skulle vende tilbake til i for-bindelse med «den endelige løsningen». Han hevdet at jødene haddeledd av spådommene om at han ville lede Tyskland og «dessuten finneen løsning på jødespørsmålet». Deretter deklamerte han: «I dag viljeg igjen være en profet: hvis jødedommen internasjonalt, i og utenforEuropa, nok en gang skulle lykkes med å sende nasjonene ut i en ver-denskrig, vil resultatet ikke bli en bolsjevisering av kloden og dermedseier for jødedommen, men snarere tilintetgjørelsen av den jødiske rasei Europa.» Denne svimlende sammenblandingen av årsak og virkninglå i hjertet av Hitlers abnorme nettverk av løgn og selvbedrag.12

Selv om Hitler hadde forberedt seg på krig, ja endog ønsket krig iTsjekkoslovakia, forsto han ikke hvorfor britene så plutselig gikk fraettergivelse til motstand. Han hadde fremdeles til hensikt å invadereFrankrike og Storbritannia, men først senere, på et tidspunkt han selvville velge. Nazistenes plan, etter den bitre lærdommen fra første ver-denskrig, var å holde de ulike konfliktene fra hverandre for å unngå åkjempe på flere fronter samtidig.

Hitlers overraskelse over britenes reaksjon avdekket autodidaktenssviktende grep om verdenshistorien. Storbritannias engasjement i nes-ten hver eneste europeiske krise siden 1700-tallet fulgte et mønstersom kunne ha forklart Chamberlain-regjeringens nye linje. Kuvendin-gen skyldtes verken ideologi eller idealisme. Storbritannia var ikke uteetter å markere avstand til fascismen og antisemittismen, selv om detmoralske aspektet senere ble en viktig del av den nasjonale propagan-daen. Motivene var knyttet til en tradisjonell strategi. Tysklands fiendt-ligsinnede okkupasjon av Tsjekkoslovakia avdekket med all tydelighetat Hitler ønsket herredømme over Europa. Det var en trussel mot sta-tus quo som selv et svekket og lite stridslystent Storbritannia aldrikunne akseptere. Hitler undervurderte også Chamberlains raseri overå ha blitt så grundig ført bak lyset i München. Duff Cooper, som haddegått av som marineminister i protest mot sviket mot tsjekkerne, skrevat Chamberlain aldri «hadde møtt noen i Birmingham som lignet detminste på Adolf Hitler … Ingen i Birmingham hadde noen gang bruttsitt løfte mot overborgermesteren».13

Den dystre sannheten om Hitlers intensjoner var nå oppe i dagen. Ogsjokket over hans pakt med Stalin i august 1939 bekreftet at Polen varhans neste offer. «Statsgrenser», hadde Hitler skrevet i Mein Kampf,«er skapt av mennesker og kan endres av mennesker». I ettertid kanspiralen av bitterhet over Versailles-traktaten synes å ha gjort utbrud-det av en ny verdenskrig uunngåelig, men ingenting i historien er for-utbestemt. Første verdenskrig hadde utvilsomt skapt ustabile grenser

22 innledning

og spenninger over hele Europa. Men det er ingen tvil om at AdolfHitler var hovedarkitekten bak denne nye og langt farligere katastro-febrannen, som skulle spre seg over hele verden og fortære millioner,og til slutt også ham selv. Det er et interessant paradoks at de førstetrefningene under den andre verdenskrig – der Kyounjong Yang forførste gang ble tatt til fange – fant sted i Det fjerne østen.

23innledning