TO SOLDATER

ROSLUND & HELLSTRÖM

To soldater

Oversatt av Tormod Ugelstad

© 2012 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave)© Anders Roslund & Börge Hellström 2012

ISBN 978-82-02-39153-9

1. opplag 2012

Originalens tittel: Två soldater

Oversettelse: Tormod UgelstadOmslagsdesign: Eric Thunfors

Omslagsfoto: Michael Denora/Getty ImagesSats: Type-it AS

Trykk: Livonia Print Sia, 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov ellertillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Man vil bli elsket, i mangel av det beundret, i mangel av detfryktet, i mangel av det avskydd og foraktet. Man vil vekkefølelser i andre. Sjelen skjelver av frykt for tomheten og vil hakontakt for enhver pris.

(Hjalmar Söderberg, Doktor Glas, 1905)

Din bror er som din egen kropp, som lever for deg ogdør for deg. Som er der om morgenen og om kvelden,i nøden og lysten. Som alltid lystrer ordre. Han leteropp Bazz, Raha, Jamba. Respekt. Skjønner dere? Hvisikke gjelder wallah: EN KULE I HVER KNESKÅL.Vi er brødre. Vi er makten. Vi er krigere og familieinn i døden.

(Beslag 2012-0221-BG2219 p.41, funnet i Adidas-bag 120207)

mye

tidligere

HUN HAR LIGGET her så lenge.Mest er det det nok stemmene.Kanskje skrittene.Når de går utenfor i den lange korridoren, de som går så fort, og

de som liksom sleper seg fram, iblant er det som om de stopper likeved metalldøren, som om de lytter, og hun vil rope til dem da, bedem komme inn og holde hånden hennes. De gjør aldri det. De fort-setter lenger bort, skritt som drukner i maskinens regelmessige pipog sterke lampers tikking – pip tikk pip tikk – hun lukker øynene,men våger ikke å holde seg for ørene – pip tikk pip tikk – hun erensom og vil ikke være det.

––––––––

Ansiktet hennes, så underlig.Hun er kanskje seksten år, kanskje sytten, kanskje atten.Men hun ser gammel ut. Om det er smerten, frykten, eller om det

bare er forskjellige ting, hvordan en kropp innkapsler tid, lar den taplass.

Hun later til å ligge komfortabelt. Båren som er trillet inn er bredog kroppen hennes sped. Et rom som er ganske mye større enn deandre, sengen og skapet og bordet og stolen og dusjen, og det er – tiltross for åtte mennesker som puster hos henne – nesten tomt. Den

9

grønne frakken nær føttene hennes, hånden fram og tilbake mot detstrie stoffet som for å gjøre den varm før den berører unge lår, for-siktig mot underlivet, fingertuppene mot livmortappen, mens denandre hånden holder hardt i nålen, tretti centimeter plastrør mot hin-nen som er så myk, en gjennomsiktig ballong med vann som vikerunna, som spretter, nålen igjen, igjen, igjen, den gir etter, sprekker.

––––––––

Skrittene som stopper og forsvinner.Noen som åpner en dør et stykke unna. En annen som skriker,

eller gråter, det er vanskelig å bestemme.Hun lukker ikke øynene lenger. Det er hvitt, det hun ser, hvitt

som nærmer seg glinsende, de bare lampene og maskinene som harsiffer og grønne streker og tynne slanger, det tar nok en stund, ogenda en til, før øynene venner seg til det.

Det gjør ikke like vondt. Om hun bare utholder det. Som mens.Akkurat som det. Men mer, oftere, lenger.

To av dem i rommet, begge kvinner, har på seg de grønne klærne.De andre, tre kvinner og tre menn, hvite frakker som dekker oversvarte bukser, svarte sko.

De grønne står nært, de hvite ganske langt unna, nesten ved veg-gen.

Hun kjenner ikke igjen noen av dem, hun tror i hvert fall ikkedet, eller forresten, den kvinnen der, hun kjenner igjen henne, ensom jobber her, og han, han som brøt opp døren hennes og roptemot henne, presset henne ned mot gulvet, låste armene hennes.

––––––––

Det er lettere å se nå. Hun snur seg mot vinduet. Det er mørkt ute,kaldt, snøen er dyp, og det er bare noen dager siden hun lagde enengel i den, la seg ned og førte armene og beina opp og ned opp ogned til de ropte på henne og kom fram til henne og trakk i hendenehennes, bar henne inn. Nå står det en ambulanse akkurat der, ved

10

siden av engelen hennes, midt på den store gårdsplassen. Hun for-søker å reise seg opp og gå fram til vinduet og vinke litt til vaktensom venter ved bilens fordør, tykke skyer når pust møter kald luft.

– Du.Den grønne frakken sukker, den tynne kroppen på en båre virker

så skjør, så feil.– Du må bli liggende.Kjære deg. Ikke her.Rommet korridoren metalldøren gitteret.Kjære, lille deg.– Hører du meg? Du må bli liggende.Hendene til den grønne frakken mot armene hennes, bryster, lår,

de drar i det harde og brune båndet som følger ryggen, retter denelektroniske armen mot nøyaktig det punktet på magen der hjerte-lyden slår med sterkest kraft, ett hundre og førtisju slag i minuttet,den løper, skynder seg.

Hun er nesten helt åpen nå, ni centimeter, ikke særlig lenge igjen.

––––––––

Som bølger. Som ild.Noe som slår, presser, tvinger. Det pågår inne i kroppen hennes.

Men hun bestemmer ikke selv.

––––––––

Hun forsøker å se bort mot vinduet igjen, gitteret som blokkerer, derunde svarte stålstengene foran den store glassruten. Der ute – in-nenfor stengsler og skarp piggtråd – møter lyskasterne den hvitesnøen, lys som er så annerledes sammenlignet med vanlige gatelyk-ter. Men ambulansen blir værende hos snøengelen, og vakten gjørstore bevegelser med armene for å holde varmen, og hvis hun løf-ter hodet litt og slipper den grove sengekanten, ser hun den andrebilen også, liten, grå, helt mørk.

– Vannet?

11

– Klart.– Hodet?– Ved spinae.De i grønne frakker tar på henne hele tiden, snakker med henne.

De i hvite står stille med ryggen mot veggen.Hun blir liggende her av sikkerhetsgrunner.Det var det de sa.Risiko for rømningsforsøk.

––––––––

Bølgen. Ilden. Presset. Slaget. Tvangen.Hun skriker slik.Brystkassen som klemmes sammen når den passerer fødselska-

nalen, og vannet som presses ut, og lungene som fylles med luft– det første åndedraget.

Det er ikke hun. Hun hører det nå. Det er ikke hun som skriker.

––––––––

Det våte, varme på magen hennes. Et barn. Hennes barn. Hun ser pådet når to hender som blir fire, løfter det, bærer det gjennom rom-met, døren, korridoren, bort.

––––––––

Kvinnen og mannen – de som holdt i barnet, som gikk bort med detog siden kom tilbake uten det – kler nå av seg, jeans og jakke un-der de hvite frakkene når kvinnen strekker seg etter en dokument-mappe, legger i et ark, ett til, ett til. De andre – som har stått stillelengst unna – to av dem, kvinnene, har på seg blå uniformer underdet hvite, Kriminalomsorgens tykke stoff og avlange navneskilt ihardplast over venstre bryst. De ved siden av, mennene, har van-lige dresser under, og de trenger ikke noen uniformer, hun vet atde er politi, han som er kraftig og i førtiårsalderen og politiførste-

12

betjent, og han som er politiaspirant og bare noen år eldre enn hunselv.

Hun kjenner dem ikke, men til tross for det: De har sett hennenaken, bli tømt.

––––––––

Den hadde ligget på magen hennes, pustet nært, munnen litt fuk-tig.

De burde ha lagt et pledd over den røde og hvite huden som varmyk og glatt, og som ingen noensinne hadde tatt i.

––––––––

Hun ser ut gjennom gittervinduet igjen. Jordmoren og pleiemed-hjelperen åpner dørene til den hvite ambulansen, en bærbar kuvøsei hendene deres, som en veske. Den grå personbilen rett bak. De toi jeans og jakker åpner hver sin fordør og setter seg inn. Bilene slårfølge langs asfaltstien i den indre gården mot det høye stengselet ogden skarpe piggtråden og porten som sakte glir opp. Den ene fort-setter mot sykehuset i Örebro og den andre mye lenger bort, motfamilieenheten i Botkyrka.

Hun lurer på om det er glatt på den blanke veien, om det er vans-kelig å kjøre når det er natt og ganske langt.

––––––––

Hun har ikke sagt noe på en lang stund.Ikke da de tok barnet som hvilte på magen hennes, ikke da de to

bilene forlot Sveriges sikreste fengsel for kvinnelige innsatte.Nå er det som om hun ikke holder den ut lenger, stillheten.Hun snur seg mot det eneste mennesket som er igjen i rommet,

han som er politi og i førtiårsalderen og som presset henne ned motgulvet, tvang henne hjemmefra.

– Så du?

13

Han rykker til, i egne tanker, eller kanskje han bare har glemthvordan stemmen hennes høres ut.

– Så hva?Hun peker på magen som fortsatt er klisset, hun burde kanskje

tørke bort det som er gjennomsiktig og det andre som er litt blodig.– Om det var en gutt eller jente?

nå

første del

(tjueåtte dager)

LYST UTE.Pleddet, som var rødt og en anelse gult og kanskje hadde en li-

ten, hvit strek lengst ute på kantene, dekket ikke hele det skitne vin-duet.

Han så det nå.De pleide å leve i mørke og sove gjennom det lyse og våkne

igjen omtrent når kvelden og natten var på vei tilbake, men i au-gust – og med det helvetes pleddet som ikke var så stort som detburde være – kom dagen brått på. Jo hardere han lukket øynene,desto større ble den gjennomsiktige flekken like innenfor øyelok-kene, den som vokste og sakte gled innover, mot hjernen, mot brys-tet.

Han slo hånden hardt i veggen og satte seg opp i den lave sen-gen, en tykk madrass som hadde ligget i en av villaene i Hägersten,en sånn som kostet tjue tusen, en tykk firkant mot det blanke plast-gulvet.

Hun var naken, sov.Den bleke, myke huden hennes, hun lå så stille med ryggen mot

ham, og han strøk forsiktig hånden sin langs hoften, rumpa, låret,hun beveget seg urolig, snudde seg, kanskje hun drømte, det så sånnut, det spente ansiktet og føttene som hun gned mot hverandre, hunpleide å gjøre det.

Han var like naken. Han glemte det av og til. Så merkelig det var.

17

Et annet menneske som kunne se huden hans og som ikke lo. Dethendte at han tenkte over om det bare hadde vært i hodet hans. Hanhadde jo vært så jævla sikker på det han så at de så. Han var ikke detlenger. Det hadde begynt med Leon. De hadde vært elleve år og endag hadde de stått der i samme rom, sett på hverandre da de kleddeav seg, og øynene – ikke vemmelse, hån, eller overraskelse. Lengebare Leon, ingen andre. Til og med speilene. Han hadde knust demhjemme hos mamma og sett bort hver gang han hadde gått forbi detsom var avlangt og ganske bredt og hang hos mormor. Alltid nårhan passerte gjennom gangen – han hadde visst nøyaktig når det såpå ham, og når han skulle se bort.

Han betraktet henne.Aldri en kvinne. Før henne. Hun hadde heller ikke sagt noe, hadde

heller ikke blitt redd, veket unna, stilt spørsmål.Hånden lå fortsatt på hoften hennes, hun våknet, myste mot ham

med små pupiller som festet seg ved lyset fra glipen mellom pleddog vinduskarm. Hennes myke fingertupper mot hans rygg, over hudsom var tykk og hadde ujevne kanter, som puslebiter lagt over i ste-det for ved siden av hverandre. Han hvilte på henne lenge etterpå,hun hadde hatt mensen, og begge luktet stramt. Det var vanskeligå ligge stille når svette gled mot svette.

Han var ikke trøtt. Han burde være det. Det var tidlig om mor-genen, og de som ellers aldri sto opp før sent på ettermiddagen. Dehadde, hvis han skulle tippe, sovet i tre timer – av og til var detsånn.

Han tørket seg helt tørr med lakenet, så salven fra den hvite tu-ben som alltid sto ved sengen, føttene beina overkroppen ryggenmagen halsen, men aldri i ansiktet, aldri der.

– Gi den til meg.Han så på henne.– Hva?– Gabriel, gi den til meg. Tuben. Jeg kan smøre deg inn, du kom-

mer ikke skikkelig til, ikke på skuldrene, på ryggen.Hun strakte ut hånden mot den klissete og glatte tuben, og han

slo hardt, håndflaten mot fingrene hennes, et rødt merke på et par

18

av dem. Han så på henne, og hun så ned, han snudde seg, smurteinn brystet og lårene.

De forlot soverommet og gikk inn i stuen. Påkledde kropper ihjørnesofaen, i lenestolen og på en del av gulvet: Jon, Store Ali,Javad Hangaround, Bruno – berusede åndedrett som sov.

Han dyttet, ristet.– Hva faen …Han klapset Javad hardt i ansiktet.Hun skulle ikke ha strukket seg etter tuben.– Du må våkne, bror.– Hvorfor?Han gikk nærmere.Hun skulle ikke ha bedt om å få smøre inn ryggen hans.– Fordi jeg er våken.Sneipene, flaskene, sprøytene, boksene på glassbordets overflate

av gulaktig saus og utspyttede peanøtter og rester av en kålsalat. Devar våkne, men ble liggende, trøtte på den måten man blir av bare etpar timers søvn, og han strakte seg mot den nye tv-skjermen, måttefå bukt med en malende høy tone som hadde fulgt dem gjennomnatten fra fire store høyttalere og som fortsatt ropte fra rommetsfire vegger. Alle rykket til da han skrudde den av, til og med hau-gen med filmer vaklet, falt framover.

Gangen hadde alltid vært tom.Ingen møbler, ingen tepper, ingen lamper.Bare det som sto lent mot veggen, avlangt og glinsende med like

rader av små hvite perler rundt kantene. Han likte det svært godt,rettet ofte på det – det var viktig at det kunne sees når han og hunkom inn gjennom ytterdøren. Et skohorn. Fra et innbrudd i et stortjævla hus utenfor Södertälje. De hadde solgt resten til han i Nacka,men skohornet, det solgte han ikke.

Hun var fortsatt naken.Han kysset brystet hennes og ga henne jeans og en kort T-skjorte

med glanset trykk på. Hans egne klær lå fortsatt på stolen på bal-kongen, de svarte joggebuksene med hvite striper, den grå hette-genseren, den røde skyggeluen.

19

Han var sulten. Han var sjelden det om morgenen.På hyllen øverst i kjøleskapet – det som var igjen av en stor

Coca-Cola.Den smale hyllen i kjøkkenskapet – en uåpnet pose vingummi,

han sorterte ut de røde og de grønne.Det blåste litt ute, lett å puste.De gikk ved siden av hverandre, han syntes at hun var vakker, han

visste at han ikke var det selv. De passerte den første parkerings-plassen, og hun var på vei mot en sølvfarget BMW, åtte hundre ogfemtito tusen kontant, da han tok hånden hennes – ikke den, ikke idag. De gikk langsomt gjennom fortiden hans, via nåtid og det somskulle komme. Han kjente igjen hver eneste betongblokk og hverasfaltsti, lyttet til det ingen andre kunne høre, og skilte ut alle luk-ter, den fra en nedbrent søppelplass og den fra kiosken som sto tom,og der han som liten kjøpte godteri, porno, hasj, til og med luktensom ikke fantes lenger, og som var søt og hørte sammen med frukt-butikken på torget. De jævlene burde ha betalt mer.

Hele Råby var tomt.Asfaltgårdsplassene var tause, øde, ikke engang pleddene foran

vinduene beveget seg lenger. Han snudde seg mot Wanda, så hen-nes ansikt og øyne, og han lurte på hva hun egentlig så, hun somikke hadde sett det andre, hun som kom fra en annen verden fleremil unna. Dette var det Råby hun kunne se, ingen andre bilder, ikkesånne som før da det var flere ute.

T-banen som en blå, levende, regelmessig åre gjennom det somikke fantes.

Det bildet, den lukten han kanskje likte aller best.Veien inn. Veien ut.Trappene ned, de gikk forbi en tynn og kortvokst en, så ut som

ti, men var tolv, gullkjede rundt halsen, håret kjemmet bakover.– Gabriel.Den lille hadde uttalt navnet hans. Han snudde seg ikke.– Gabriel!Han stanset. Fire trappetrinn unna.Den lille smilte stolt og rakte fram den ene hånden.

20

– Halla, bror.Den andre hånden gjennom det bakoverkjemte, han sto rettere nå.Ett hardt slag.Det ene kinnet.Et tydelig merke etter en av ringene.– Du vet vel, bror …Gabriel så på den lille. Ikke en mine. Like stolt, like rak. Og stem-

men like påtrengende da den tynne hånden ble strukket fram igjen.– … at det er jeg som er Eddie?Gabriel slo ikke flere ganger.Han fortsatte ned trappene og forbi kjerringa i billettluken, og hun

sa ingenting, heller ikke da han snudde seg og nikket mot Wanda.Hun skulle følge etter, og hun betalte ikke, ingen påpekte det.

De lente seg mot vinduet, glasset kaldt mot pannen, forbi stasjo-ner som så like ut.

Samme høyblokker, samme mennesker på vei hjem, på vei bort.Hallunda, Alby, Fittja, Masmo, Vårby gård, Vårberg, Skärhol-

men. Tolv og et halvt minutt.De gikk ut, gikk gjennom et kjøpesenter som for hver oppussing

hadde blitt mer lik en overbygd gågate, men med mindre liv, denblanke rulletrappens vegger av glass ned mot tre tusen parkerings-plasser. De søkte seg lengst bort – nye skilter og nye farger, mendet luktet likt, fukt og eksos.

Han ba om Adidas-bagen og valgte en Mercedes. En litt eldremodell. Det var de som var enklest.

Han startet stoppeklokken på mobiltelefonen 00.00 og la seg nedmed ryggen mot den skitne asfalten, skjøv med bøyde bein over-kroppen bakover og inn under bilen, armene høyt over hodet 00.05

i det trange rommet under grillen, lette etter den røde kabelen somvar tynn og tydelig og koblet til bilhornet. Han pleide å bruke entynn frisørsaks når han klipte av den røde plasten, ålte seg ut ogreiste seg opp, den nyslipte spissen på et skrujern i låsen på bensin-lokket 00.11 og en skiftenøkkel rundt håndtaket på skrujernet, hanvred om, kunne nesten høre hvordan lufttrykket sank, og alle dørerble låst opp samtidig.

21

Han kikket mot utgangen, løftet en arm og fikk en løftet arm til-bake. Hun sto der, hun var pålitelig, og de var fortsatt alene.

Han satte seg i det skinntrukne førersetet og tok fram 00.15 enbladføler fra bagen, lot den hvile over flammen fra lighteren, førteden så inn i tenningen, og vred, vred, vred, varmet opp igjen, vredigjen, smeltet hurtig ned 00.24 de små skarpe tappene som skullehuke fast, selve låsefunksjonen.

Hun løftet armen.Stemmer.Skritt.Han kjente med 00.28 spissen av en kulepenn i tenningen, ikke

noe som grep tak nå, tok fram en annen bilnøkkel, hvilken som helstav de som lå i bunnen av bagen, uten plasttupper startet hver enesteeldre Mercedes umiddelbart – og sjekket stoppeklokken igjen, 00.32.

De snakket ikke mye. De gjorde aldri det.Han hadde jo ikke noe å si til henne.Gabriel kjørte ut av kjøpesenterets store parkeringsgarasje for

besøkende, sakte forbi Stockholms søndre forsteder i midtre fil –sentrum kunne skimtes der borte – og han økte farten i filen tilvenstre, de skulle jo fortsette nordover, drøyt førti kilometer til. Depleide å stoppe foran det firkantede glasskapet med luft og vann påShell-stasjonen ved Täby-avkjøringen. Wanda pleide å gå inn på detskitne toalettet på baksiden for å forberede besøket, og han pleideå gå inn i butikken og ta sine to Cola ut av kjøleskapet og stirre påkvinnen ved kassen som så bort når han gikk ut, som aldri sa noe,som hadde sett sånne som ham, så mange varianter av sånne somham, et arrogant og overlegent blikk det ikke lenger var verdt risi-koen å møte og kreve svar av for hender med brus til atten kronerflasken.

Han satt i førersetet av bilen, radioen på fullt volum og en halvboks med Cola på dashbordet, da hun etter tjue minutter kom til-bake fra toalettet. Han forsøkte alltid å se hvordan hun gikk, omhun beveget seg normalt, så etter om hun var skitten på ryggen fradet harde gulvet, det skulle jo ikke synes.

De forlot den store veien, og allerede ved avkjørselen mot Aspsås

22

kunne man skimte kirken, tettstedet, fengselet. Kriminalomsorgs-anstaltens nesten øde parkeringsplass. Han stanset alltid lengst unna,like ved den høye muren.

Han var atten år. Hun var sytten.De fant ikke fram til særlig mange steder, reiste sjelden særlig

langt, men her, hit, det var så selvsagt.Hun rettet på jeansen, genseren, lette etter speilet som ikke fan-

tes bak solskjermen, snudde på sidespeilet på døren og smilte motdet, gikk deretter mot grå betong mens han kjørte mot kirken somraget opp et par kilometer unna – han skulle vente der ved den vel-pleide grusstien foran rader av gravsteiner på kirkegården til hunvar ferdig.

Porten i muren, ringeklokken ved håndtaket, hun snudde seg motkameraet og mikrofonen.

– Ja?

Den spraket, slik alle høyttalere ved alle fengselsporter spraket.– Besøk.– Hvem?

–Leon Jensen.Noen i blå i uniform med omstendelige hender som kontrollerte

en liste over forhåndsvarslede besøk.– Og hvem er du?

– Wanda.– Ja?

– Wanda Svensson.Hun frøs.Vindstille, sterk sol mot tykk betong, hun svettet og frøs.Det klikket. Døren var åpen.Langsomme skritt fram til sentralvakten og vindusluken og uni-

formen med hendene som så på henne.– Legitimasjon.Det var visst kaldere. Hun frøs mer, skalv.– Har du vært her før?– Ja.– Da vet du, gå inn dit. Ta av deg der.

23

Et innestengt rom.Et eneste vindu, med gitter.Muren der borte, innefra.En, to, tre, fire tikroninger, begge mobiltelefonene og nøkkel-

knippene inn i et av de små skapene. Hun låste, gikk sakte mot dengrå buen, gjennom den, klemte nøkkelen til oppbevaringsboksen ihånden.

Den monotone gjennomtrengende lyden rundt henne, i henne.Du må høres.To uniformer tok et skritt fram, kontrollerte en rød lampe som

blinket omtrent midt på oversiden av buen, den som betød midje-høyde.

– Lommene.Frøs, svettet, frøs.Hun lot som om hun lette i lommene, baklommene, holdt fortsatt

nøkkelen til oppbevaringsboksen hardt i hånden og gikk så gjennomsikkerhetsbuen igjen, den gjennomtrengende lyden igjen.

Leons ordre.Du må kontrolleres.– Fortsatt i midjehøyde.En av uniformene plasserte ut to krakker med en halvmeters mel-

lomrom, den andre strakte fram en lang pinne av plast, hun skullegå opp, hun skulle stå stille på den med beina fra hverandre mensplastpinnen gikk langs hoftene, utsiden av lårene, innsiden av lå-rene.

– Beltet.Hun tok det av seg og la det i plastkurven.– Å … unnskyld.Hånden høyt i luften og nøkkelen som lå der, som om hun hadde

glemt den, hun så på dem og smilte svakt, og de så på henne til hunla den ved siden av beltet i plastkurven.

– Gå igjen.Brystet, et lite punkt en anelse til venstre, akkurat der, det gjorde

så vondt.Hun var sikker på at de så hvordan hun skalv.

24

Hun gikk igjen.Men bare det.Intet pip, ingen annen lyd.Denne gangen, ikke mer, du må høres, du må kontrolleres.Hun ventet mens uniformen som hadde stått aller lengst borte,

lot hunden sin lukte ferdig på beltet, fikk det så tilbake og trakkdet gjennom hempene i jeansen, forsøkte å møte blikket deres ogskyndte seg over betongen mot besøksrommet som lå i midten ogvar litt lysere enn de andre.

De låste døren fra utsiden.Hun hadde sittet på denne stolen tidligere. Hun så seg rundt.Det var ikke et snilt rom.Hun pleide å gjøre det, dele inn rom og leiligheter og hus i snille

eller slemme. Dette, det var slemt. Sengen med plast under lake-net og som ingen noen gang skulle sove i. Vasken med det gulnedeporselenet og kranen som bare hadde kaldtvann. Vinduet med git-ter og utsikt over stripen av gress som førte sammen en sju meterhøy mur med umalte administrasjonsbygninger.

Hun frøs ikke like mye lenger, svettet knapt i det hele tatt.Hun vasket hendene og tørket dem med papir fra dorullen på

sengegavlen. Hun så mot speilet, smilte som hun alltid gjorde, lil-lebroren hennes hadde kalt den speilminen, kontrollerte leppene,øyenbrynene, håret.

En metalldør i et fengsel har kraftige låser som har en helt sær-egen lyd. Når noen åpner, er det som om det knepper, først lavt, såhøyere.

– En time.Han kom inn.– Vi henter først deg og så henne. OK?De to vaktene som hadde flyttet seg foran og bak ham, stanset i

døråpningen, nikket mot henne og ventet til hun nikket tilbake, dekunne gå, de kunne låse igjen.

Han pekte på sengen. Hun satte seg, han pekte igjen, hun la segned på rygg, puta var hard, og plasten skrapte mot nakken når la-kenet gled bort.

25

Han så på henne.Hun visste hvordan hun skulle ligge da hendene hans kneppet

opp beltet, trakk ned glidelåsen, dro av henne buksene.Leons hånd mot huden hennes, over kneet, låret, den førte truse-

kanten til siden, fikk henne til å skille mer på beina, pekefingerenog tommelen hans mot kjønnsleppene hennes.

––––––––

Utenpå.– Slapp av.Inni.

––––––––

Han tok tak i den, holdt i den, trakk den ut.En plastpose, vanskelig å se gjennom.Han veide den i hånden.To hundre gram.