Hans Olav Lahlum

De fem fyrstikkene

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-39457-8

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: SuperultraplusSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012Satt i 10,4/12,6 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Pistolen på plenen 5

De fire vinglassene 61

De fem fyrstikkene 133

Pistolen på plenen

I

Min fjerde mordsak skilte seg fra de tre første ved at denhadde et langt mindre omfang hva angikk både tid ogantallet involverte personer. Hele saken var avsluttet ogoppklart i løpet av 24 timer. Mordet fant sted ti på treom ettermiddagen søndag 23. mai 1971. Morderen blepågrepet og tilsto klokken kvart på tre mandag 24. mai1971. Og jeg kunne telle på én hånd de personene jeg av-hørte i løpet av de mellomliggende 24 timene.

I ettertid har jeg flere ganger lurt på hvorfor jeg ikkeklarte å se løsningen raskere. Min funksjonshemmederådgiver Patricia Louise Borchmanns innsats innskren-ket seg denne gangen til noen korte setninger i en tele-fonsamtale helt mot slutten av etterforskningen. Likevelgjelder det for den, som for mine tre første mordsaker, atjeg fortsatt i dag ikke tør love at den noen gang ville blittoppklart uten hennes innsats.

Søndag 23. mai 1971 startet rolig selv til å være en søn-dag i mai. Månedens mest omtalte tema i avisene var dol-larkursens dramatiske fall som følge av kostnadene forVietnamkrigen. Og dagens mest dramatiske nyhet i ra-dioen var at en fransk ekspedisjon som den første haddebesteget fjelltoppen Makalus i Himalaya.

Min søndagsvakt på hovedpolitistasjonen i Oslo for-løp uten så mye som et sykkeltyveri. Vel å merke til tele-fonen plutselig ringte høyt da klokken var fem over tre.Det var «en hastesak fra Holmenkollen som åpenbart bør

7

settes direkte til Kolbjørn Kristiansen», ifølge sentral-borddamen. Det viste seg å ikke være noen overdrivelse.

I stemmen hørte jeg en kontrollert og dannet, men hør-bart rystet stemme fra en eldre mann med vestkantdia-lekt.

«Mitt navn er Henrik Benjaminsen, og jeg er butler hosenkefru Camilla Werenberg i Holmenkollen. Jeg bekla-ger sterkt å måtte meddele at enkefruen nettopp er blittmyrdet.»

Jeg stusset et sekund over om det virkelig fortsatt fan-tes butlere i Oslo. Så forsikret jeg meg raskt om at situa-sjonen på åstedet nå var under kontroll. Det var den,ifølge Benjaminsen. Enkefruen lå død der hun var funnetpå sitt rom i tredje etasje. Og den eneste andre tilstede-værende var en av den avdødes nevøer, som nå var i ferdmed å våkne etter å ha besvimt. Det syntes for butleren«hevet over all rimelig tvil» at enkefruen var blitt myr-det, men likevel «særdeles uklart» hvem som hadde skutthenne og hvordan det var skjedd.

Butleren Benjaminsen hørtes ut til å være en ekstremtkontrollert person som likevel nå var på randen av åmiste kontrollen. Jeg forsikret at jeg personlig skullekomme snarest mulig, og la på røret.

Så ba jeg om at nærmeste politipatrulje samt en ambu-lanse umiddelbart ble sendt til åstedet.

Deretter satte jeg meg selv i bilen for å kjøre til enkefruWerenbergs eiendom i Holmenkollen. Underveis ble jegsittende og fundere over butlerens knappe situasjonsbe-skrivelse. Og da jeg fikk eiendommens store grønne ple-ner i sikte, var det med en skrekkblandet forventning omat det var snakk om en sak like oppsiktsvekkende som ei-endommen og dens avdøde eierinne.

8

II

Camilla Werenberg hadde vært et kjent navn for avisle-sere siden lenge før jeg begynte å lese aviser. Da jeg be-gynte med det like etter krigen, var hun fortsatt aktiv sommalerinne – og for lengst vel installert i et herregårdshusomkranset av mange mål hage i Holmenkollen. Hennesfjerde ektemann var den rikeste og ble den eneste av demhun fulgte til døden skilte dem ad. Det tok for øvrig ikkeså lang tid, siden han var nærmere 25 år eldre enn henneog hun allerede litt opp i årene. Alt fra 1947 satt hunalene igjen som dronning over eiendommen – og med su-veren råderett over en utvilsomt velfylt bankkonto.

Camilla Werenberg hadde etter sin 70-årsdag rundt1957 en gang erklært sin aktive karriere som malerinnefor avsluttet, men blant annet gjennom jevnlige sosietets-selskap i sitt storslåtte hjem forble hun en kjent kultur-personlighet og et kjent avisnavn i alle år senere. Et rasktregnestykke tilsa at hun ved sin dramatiske død i dag varnærmere 85 år. Det gjorde det ikke lettere å forstå hvemsom hadde villet gjennomføre et attentat mot en slik til-synelatende harmløs gammel kvinne. Særlig ikke hvis detaltså var skjedd i tredje etasje i hennes hjem.

Politipatruljen hadde ankommet og butleren gjenvun-net sinnsroen imponerende godt ved min ankomst. Jeghadde aldri møtt mannen før, men hadde sterk mistankeom at den eneste synlige forskjell på ham fra en vanligdag på jobben, var et rødlig skjær rundt øynene. Dettevar likevel omtrent så langt unna en vanlig dag som detvar mulig å komme. Enkefruen lå død på gulvet i sitt ar-beidsrom i tredje etasje, med to skuddsår i ansiktet. Hen-nes angivelig besvimte nevø hadde kviknet til nå, men detbrakte oss ikke noe nærmere en løsning.

Det ble raskt åpenbart at bare to mennesker i verdenkunne ha begått mordet. Men hvem av de to som haddeavfyrt skuddene, skulle jeg skifte mening om mange gan-

9

ger de neste 24 timene. Og hvordan det var skjedd, for-ble like lenge en gåte.

III

Butlerens forklaring var knapp og kortfattet, men ryd-dig og klar hva angikk alle grunnleggende fakta. Enke-fruen hadde vært i god form for sin alder, og var i fullgang med å planlegge sin 85-årsdag til høsten. Bortsettfra fødselsdagene og det årlige sosietetsselskapet var detimidlertid blitt stadig lengre mellom besøkene i henneshjem. Med unntak av ekstrahjelp som ble leid inn til destørre arrangementene og en gartner som arbeidet to da-ger hver uke, besto staben bare av butleren og kokkepi-ken. Butleren bodde alene i en leilighet på Majorstua ogtok daglig trikken til arbeidet, mens kokkepiken dispo-nerte et lite hus på eiendommen som tjenestebolig. Butle-ren hadde vært i første etasje av hovedhuset da dramaetstartet. Kokkepiken hadde etter å ha ryddet unna lunsjentrukket seg tilbake til sin bolig for å hvile ut et par timerfør kveldens middagslaging.

Enkefruen hadde ingen barn fra noen av sine ekteskap,og familien hennes ellers hadde vært liten. De eneste somhadde besøkt henne jevnlig i senere år var de to antattehovedarvingene – hennes brors to sønner Jan og MariusWerenberg. Begge ble bedt på lunsj annenhver søndag oghadde møtt opp hver eneste gang det siste året. De haddesåledes også begge vært til stede ved dagens lunsj. Beggevar som vanlig ankommet klokken halv tolv og gått nes-ten samtidig rundt ett.

Mot normalt hadde imidlertid den eldste av brødrene,Marius, dukket opp igjen vel en time senere. Han haddehatt med en stor konfektboks og høflig bedt om å få enkort samtale med sin tante. Tanten hadde via butlerensagt ja til det, og nevøen var klokken halv tre blitt slup-pet opp til sin tantes kontor og oppholdsrom i tredje eta-

10

sje igjen. Situasjonen forekom butleren udramatisk, selvom det var høyst uvanlig at noen av nevøene kom til-bake etter søndagslunsjen. Det neste kvarteret hørtes detda heller ingen lyd der oppe fra.

Klokken ti på tre hørtes imidlertid i rask rekkefølge tohøye smell, hvoretter butleren i etasjen under kunne hørenoe tungt falle mot gulvet. Han løp umiddelbart opp tiltredje etasje, men fant døren låst fra innsiden. Gjennomdøren hørte han noe støy, og en stemme som ropte «Duskal også dø. Pengene er mine!» Deretter hørtes ytterli-gere ett skudd, og en lyd fra et vindu – og et nytt dunk avnoe som falt i gulvet.

Butleren var helt kategorisk på at stemmen han hørteikke kunne være Marius Werenbergs jevne og lavestemme. Det var en høyere og mer skingrende stemmesom langt mer lignet stemmen til den yngste broren Jan.Gjennom døren og i situasjonens forvirring kunne but-leren likevel ikke si sikkert om det var Jan Werenbergsstemme han hørte, bare at stemmen lignet og at den ikkekunne tilhøre Marius Werenberg.

Da butleren ved hjelp av sin hovednøkkel fikk åpnetdøren et par minutter senere, var det et grusomt syn sommøtte ham. Enkefruen selv lå livløs midt på gulvet, medblod rennende fra to skuddsår i ansiktet. Hennes nevøMarius lå bevisstløs på gulvet midt mellom sin tante ogvinduet, men uten synlige skader og med hørbar pust.

Det var ikke spor av andre mennesker i rommet, ogheller ikke noe skytevåpen å se. Vinduet sto åpent, mendet var ingen utenfor. Derimot så butleren grovt anslått25–35 meter unna nede på plenen en svart liten gjenstandsom nå hadde vist seg å være en pistol.

Butleren vendte seg etter dette først mot enkefruen, somåpenbart var død, uten verken puls eller pust. Derettergikk han over til nevøen Marius, som ikke syntes å væreskadet, og som raskt våknet til liv da han fikk litt kaldtvann i ansiktet. Nevøen virket først forvirret da han våk-

11

net, men utbrøt spontant: «Han gikk ut vinduet!» Etterlangsomt å ha reist seg opp gikk han bort til vinduet ogstirret ut av det. Han holdt tilsynelatende der på å besvimeigjen, men støttet seg på karmen, pekte ut vinduet og til-føyde: «Se, der ligger pistolen. Han må ha mistet den dahan klatret ned stigen!»

Til butlerens spørsmål om hvem han nå snakket om,utbrøt Marius: «min bror Jan, selvfølgelig.»

Ved husveggen lå en trestige lang nok til å kunne settesopp til tredje etasje. Butleren hadde ikke sett den oppstiltmot veggene den dagen, men kunne ikke utelukke at hanhadde oversett den. Stigen var håndterlig for én mann,og man ville ikke høre om den ble satt opp eller lagt nedmed mindre man var ute i hagen eller befant seg i rommetlike innenfor den aktuelle veggen. Butleren hadde ikke pånoe tidspunkt sett Jan Werenberg igjen etter at han forlotstedet etter lunsj, men kunne ikke utelukke at han ogsåkunne ha kommet tilbake.

IV

Marius Werenberg var en jovial middelaldrende mann,knapt 1,70 høy, med lyst hår og noen kilo for mye rundtlivet. Han oppga alder 52 år, bosted en gateadresse noenhundre meter lenger sør i Holmenkollen, sivilstatus enke-mann, og yrke regnskapsfører. Han føyde selv til at hanshelse dessverre hadde vært noe redusert de siste årene ogat han derfor for tiden kun arbeidet i deltidsstilling somkontorfullmektig.

Marius Werenbergs forklaring stemte på alle punkteroverens med butlerens hva angikk det som var skjeddetter dennes ankomst.

Om hva som var skjedd før butlerens ankomst hevdetMarius Werenberg at han hadde sittet i en samtale medsin tante, da han plutselig fikk se sin bror dukke opp meden pistol i hånden i det åpne vinduet. Broren hadde vir-

12

ket sterkt opphisset, og hadde uten å si noe siktet på sintante og skutt to ganger. Deretter hadde han sagt høyt«Du skal også dø. Pengene er mine!», for så å rette våpe-net mot sin bror og trykke av.

Hvorvidt Marius virkelig hadde besvimt eller om hanhadde vært åndsnærværende nok til å late som han bleskutt, kunne han ikke svare klart på. Han hadde våknetopp liggende på gulvet og alene i rommet, og da han tilsin lettelse ikke var skadet, hadde han straks løpt bort tilvinduet. Han var kommet dit akkurat idet han så sin brorlegge stigen på plass langs husveggen og løpe av gårdeover plenen. Deretter måtte Marius Werenberg igjen hamistet bevisstheten et minutt eller to. Det neste han hus-ket var at butleren snakket til ham og at det dryppet kaldtvann over ansiktet hans.

V

En rask befaring på åstedet kunne ikke bekrefte MariusWerenbergs versjon, men gjorde heller ikke noe for å av-sanne den. De to første skuddene var gått i hodet på en-kefruen. Et tredje skudd var avfyrt fra en posisjon nærvinduet, og hadde truffet en kommode bak der MariusWerenberg hadde ligget. Det var ikke noen slags plate-spiller eller radio i rommet, noterte jeg meg – klok avskade etter å ha oversett betydningen av det i en av minetidligere mordsaker. Stemmen ble da et sterkt indisium,tross butlerens forbehold om hvorvidt det faktisk varJan Werenbergs stemme han hadde hørt. Sjokoladebok-sen var prangende amerikansk og stor som en liten bøtte,men sto nå tom på gulvet ved døren. Noen sjokoladebiterlå igjen i en skål og to tallerkener var satt frem på bor-det. Uansett hvem som hadde skutt gamle Camilla We-renberg, var døden åpenbart kommet svært uventet ogplutselig på henne.

Noe skytevåpen var det heller ikke spor av inne i rom-

13

met hvor mordet ble begått. Gjenstanden nede på plenenlå rundt 30 meter fra vinduet og viste seg å være en nær-mest kunstferdig liten sort pistol av kaliber .22. Tre pa-troner manglet i magasinet, som bare tok fire skudd. Detvar etter alt å dømme mordvåpenet. Men det forble altsået mysterium både hvem som hadde trykket på avtrekke-ren da skuddene gikk av, og hvorfor våpenet lå igjen dermidt på plenen. Funnet kunne likevel styrke Marius We-renbergs versjon.

Muligheten for at han selv kunne ha skutt sin tanteog så på sinnrikt vis forsøkt å legge skylden på sin bror,hadde jeg selvsagt også vurdert. Vi hadde fortsatt ikkebelagt at Jan Werenberg hadde vært til stede da skuddenesom drepte hans tante, falt. Men at Marius Werenberghadde vært der, var udiskutabelt.

Hvis den eldste broren var morderen, gjensto det imid-lertid først å forklare den andre stemmen butleren haddehørt fra rommet. Dernest måtte vi også forklare våpenetsplassering nede på plenen. Avstanden forekom noe langtil at våpenet kunne være kastet ned dit fra et vindu. Vin-kelen mellom vinduet og funnstedet syntes dessuten nær-mest å kunne utelukke en slik mulighet. Dersom noenskulle kaste våpenet gjennom vinduet og få det til å landeder det lå, måtte vedkommende ikke bare ha et talent forå kaste langt med pistol, men også for å kaste pistol medsterk høyreskru. Jeg hadde vanskelig for å se for meg atden middelaldrende og lett tykkfalne Marius Werenbergkunne ha noen av delene.

Alt før vi kom bort til våpenet fastholdt MariusWerenberg ivrig sin forklaring om at broren måtte hamistet det under sin flukt. Det forekom meg umiddelbartmerkelig. Pistolen lå langt unna stigen og langt unna noested stigen kunne ha vært plassert. Hvis Jan Werenberghadde begått mordet og unnsluppet den veien, kunne hanumulig ha mistet pistolen på vei ned stigen.

Rundt avtrekkerbøylen hang en avrevet grønn hyssing

14

som åpnet for at morderen hadde løpt av gårde med pis-tolen festet til seg. Det virket imidlertid som en merkeligusikker måte å frakte med seg en ladd pistol på. Og detvirket nesten like merkelig hvis morderen skulle ha mis-tet pistolen uten å merke det.

Pistolen på plenen ble et stort mysterium i mysterietfor meg. Mens jeg sto der og så på den, kom jeg tilå tenke på den store betydningen min rådgiver Patriciamed rette hadde tillagt en mindre merkelig plassering avet mordvåpen under en tidligere etterforskning. Jeg føltemeg overbevist om at pistolen på plenen kunne gi svaretpå hvem som hadde skutt enkefru Camilla Werenberg.Jeg manglet bare enhver idé om hvordan jeg kunne få detsvaret ut av pistolen eller plenen.

Vi fant flere fordypninger etter stigen på plenen foranhuset. Det beviste imidlertid ingenting, all den tid sti-gen ifølge butleren hadde vært brukt under rengjøring avveggen flere dager den siste uken.

Nå som jeg omsider hadde støtt på en butler, spøkteordtaket om at butleren alltid gjorde det, i bakhodet. Enmulig allianse mellom butleren og Marius Werenberg åp-net for et helt annet forløp enn det de nå skisserte.

Den muligheten ble imidlertid noe svekket da kokke-piken etter å ha sittet diskré på kjøkkenet, meldte seg tiltjeneste. Hun het Marianne Halvorsen, og var en tilta-lende, om enn nå noe alvorlig, rødhåret kvinne på 29 år.Hun hadde lagt seg nedpå i sin tjenestebolig, men haddehatt vinduet åpent og hørt først et dobbelt smell og så yt-terligere ett. Kokkepiken hadde da straks sett på vekker-klokken og konstatert at den var nøyaktig ti på tre. Førsthadde hun ikke hatt mistanke om noe kriminelt. Likevelhadde hun stått opp, kledd på seg og gått tilbake mot ho-vedhuset for å se om det kunne være noe galt der. Hunhadde ikke sett noen mann rømme over plenen, ei hel-ler noen stige stilt opp mot veggen. Det måtte i tilfelleha skjedd før hun kom seg ut. Imidlertid hadde hun sett

15

både butleren og Marius Werenberg oppe i vinduet – ogdet hadde da ligget en pistol på plenen.

En konspirasjon måtte etter dette enten ha vært sværtsnarrådig utført av butleren og Marius Werenberg, ellerogså inkludere kokkepiken. Hun hadde, ifølge butleren,for øvrig arbeidet der i ti år nå og utført sine plikter påen svært god måte. Selv hadde han vært der helt siden1947. Enkefruen hadde på morssiden avstamning frabritisk adel, og ønsket en butler til å ordne ulike prak-tiske ting etter at hennes siste ektemann døde.

Synet av pistolen på nært hold fremkalte en sterk reak-sjon fra Marius Werenberg. Han bemerket at man påden nok trolig kunne finne hans fingeravtrykk, men til-føyde raskt at man da også ville finne hans brors av-trykk der. Jeg så spørrende på ham. Han forklarte atdette var en pistol han hadde arvet fra deres for lengstavdøde far, som hadde vært en mesterskytter. Begge søn-nene hadde til tider skutt konkurranser i en pistolklubb,uten å gjøre tilnærmet samme suksess som faren. Jan We-renberg hadde på forrige søndagslunsj bedt om å få lånefarens favorittpistol over sommeren på grunn av plan-lagt skytetrening. Marius Werenberg hadde stusset littover spørsmålet, siden våpenet var en kunstferdig pistolfaren hadde fått som premie, og for liten og unøyaktigtil å brukes i noen konkurranse. Men han hadde selvsagtvelvilligst hjulpet sin bror med lånet. Han hadde over-levert våpenet sammen med en liten eske ammunisjonstraks de møttes ved lunsjen og sett ham legge det i jak-kelommen. Siden hadde han ikke sett pistolen igjen førnå.

Jeg hadde flere spørsmål å stille Marius Werenberg.Men jeg hadde på dette tidspunkt enda flere spørsmål åstille hans yngre bror Jan Werenberg. Så jeg ba de to kon-stablene fra politipatruljen straks kjøre hjem til denne, oghvis han fortsatt befant seg der, påse at han fortsatte meddet til jeg kunne avhøre ham. Det var ikke langt dit. Ma-

16

rius Werenberg, butleren og kokkepiken var skjønt enigeom at Jan Werenberg bodde i sine avdøde foreldres gamleenebolig, like over nordsiden av hagen til hans avdødetante.

VI

«Som du forstår, for å holde oversikt over arven var minslu lillebror enda bedre plassert enn meg», bemerket Ma-rius Werenberg med sin lave stemme. Vi hadde satt ossalene i et gjesterom i hans avdøde tantes hjem.

«Jeg visste at min bror var svært ivrig etter å få utbe-talt arven fra tante. Men jeg hadde aldri trodd han kunnegå til et så desperat skritt», føyde han raskt og nærmestunnskyldende til.

Jeg spurte om forholdet mellom brødrene alltid haddevært så fjernt som det nå virket å være. Han nikket alvor-lig.

«Det er dessverre slik at min bror og jeg aldri har ståtthverandre nær. Vi har de siste årene, etter våre foreldresdød, ikke møttes annet enn i disse søndagslunsjene. Ogvi har nok begge vært litt ubekvemme med å måtte møtesder så ofte, selv om vi av hensyn til tante forsøkte å værehyggelige.»

Han sukket tungt før han fortsatte sin familiehistorie.«Det var vel sikkert mest min feil. Jeg var eldst og ser i

dag at jeg burde fulgt opp min viltre lillebror bedre. Menpersonlighetene våre var som du snart vil se svært for-skjellige, og aldersforskjellen var på noe vis for stor. Jegvar sytten år og godt vant med å være enebarn og ene-arving da min lillebror uventet meldte sin ankomst. Hanviste alt tidlig i barneårene også en helt annen og mindrekontrollert personlighet. Så det ble alltid en stor av-stand mellom oss. Vi fikk i nærmiljøet tilnavnet «Janus-brødrene». Det passet jo godt med navnene, men ogsåmed personlighetene. Og den vennlig smilende siden av

17

Janus-ansiktet var da alltid meg, mens den vansirede ogdyriske var min bror. Du vil forstå poenget bedre når duser min bror. Han har et stort arr over halve ansiktet, somhan fikk da det en gang i hans unge år gikk på kniveneløs i et barslagsmål.»

Marius Werenberg tidde, men gjenopptok sin lav-mælte historie da jeg ikke avbrøt ham.

«Min bror har de senere årene gjentatte ganger tattopp med min tante spørsmålet om forskudd på arv. Hantrengte det for å leve sitt liv før det ble for sent, påstohan. Men vi forsto hva som lå i det. Min bror har sidenfør konfirmasjonen vært en uforbederlig fester og spiller.Tante likte verken alkoholmisbruk eller spillegalskap. Såhun skjøv det foran seg og sa prinsipielt nei til oss begge.»

«Du ba altså også om forskudd på arv?»Han nikket raskt.«Det er en trist del av historien at min mor før sin død

begunstiget sin yngste sønn på bekostning av sin eldste,som hun stolte på at uansett ville klare seg godt. Min brorfikk vårt barndomshjem og i tillegg mesteparten av pen-gene etter våre foreldre. Jeg har ikke trengt penger tidli-gere. Men nå de siste årene, etter min kones død og medmin egen skrantende helse, har situasjonen endret seg.Min eneste datter er nå nitten år, og hun er en talentfullung fiolinist som gjerne vil studere ved et prestisjefylt ogdyrt musikkonservatorium i Berlin. Jeg kan ikke hjelpehenne med det: Jeg tjener ikke mye mer enn til utgiftenemed min nå reduserte stilling. Og jeg har i en årrekke værtaktiv i Røde Kors og Rotary, som jeg gjerne skulle tilgo-desett med noe større beløp enn jeg har kunnet hittil. Såmin bror vil sikkert fortelle at jeg også har bedt min tanteom forskudd på arven. Men det var altså i motsetning tilham da ikke for å kaste bort pengene på egne verdsligegleder, men for å kunne hjelpe andre.»

Marius Werenberg kremtet svakt og svelget en gang,men fortsatte så:

18

«Det var forresten derfor jeg kom tilbake i dag. Jeg tokforsiktig opp temaet under lunsjen, og min tante reagerteskarpt mot det. Det ble en litt trist avslutning som endtemed at først jeg og så min bror raskt forlot stedet. Jegfikk dårlig samvittighet før jeg rakk hjem. Så da tok jegmed en stor konfektboks jeg nylig hadde fått i fødsels-dagsgave av min arbeidsgiver, og løp tilbake med den forå beklage min opptreden. Min tante låste døren, slik hunav og til gjorde når hun ville snakke med noen under fireøyne. Hun tok imot gaven og aksepterte beklagelsen. Visatte oss ved bordet og spiste litt av sjokoladen. Hun be-klaget at hun måtte si nei også til meg, selv om det varmin bror hun ikke ville gi forskudd til før han hadde fåttorden på livet sitt. Jeg forsøkte å spørre om det eventueltkunne løses med en gave direkte til min datter, men tantemente at det også ville være urettferdig mot min bror ogutløse krav fra ham. Vi var akkurat i ferd med å avsluttesamtalen da det fryktelige altså inntraff.»

Marius Werenberg virket oppriktig trist og tankefull.Han tok seg en liten pause før han fortsatte.

«Min bror er på sine gode og edru dager sjarmerendeog på mange måter ressurssterk. Det var noe av proble-met. Alle ville gjerne like ham og håpet han skulle få or-den på livet sitt. Men det skjedde bare aldri. Og nå serdet ut som spillegjeld og barregninger endog har drevetham til å bli morder. Han har skutt sin tante, og forsøkt åskyte sin eneste bror – av ren egoisme for å sikre seg helearven.»

Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg så langtfant Marius Werenbergs historie ganske troverdig. Selvom stigen var en risikabel mordplan, hørtes den mindreusannsynlig ut enn alle andre muligheter her – og ikkeutenkelig hvis det var snakk om en person med spille-mani.

Jeg ble imidlertid stadig mer nysgjerrig på å treffedenne lillebroren og få høre hans versjon. Så jeg reiste

19

meg raskt da en av konstablene kom tilbake med beskjedom at Jan Werenberg befant seg i sitt hjem og ventet påmeg.

Jeg visste på dette tidspunktet hva som sto i den av-dødes testamente. Hun hadde hatt liggende en kopi i sittskrivebord. Testamentet ga 20 000 kroner til butleren,2000 til kokkepiken – og resten til lik deling mellom hen-nes to nevøer. Eiendommen og bankkontoen var anslåtttil vel tre millioner kroner, sto det i et vedlegg. Det skulleher plasseres ikke bare ansvaret for et mord, men ogsåretten til en større formue.

Jeg spurte på vei opp av stolen Marius Werenberg hvahan visste om arvespørsmålet. Han trakk på skuldrene ogsvarte at det siste tanten hadde sagt var lik deling mellomnevøene med noen småbeløp til andre. Noe annet villeogså vært svært ulikt hans tantes prinsipper.

Jeg spurte om han i så fall visste hva som ville skjehvis en av brødrene ble dømt for mord. Han tenkte seglitt om, nikket ettertenksomt og svarte at det vel i så fallmåtte bety at denne mistet sin del av arven og at alt gikktil den andre broren. Han tilføyde raskt at det i hans til-felle ville gjøre liten praktisk forskjell. Halve arven villevære mer enn nok til hele hans datters utdannelse og tilhans egne behov livet ut – samt en rikelig gave til RødeKors og Rotary.

Marius Werenberg benyttet i det samme sjansen til åspørre om han kunne gå hjem nå. Han ville gjerne fortelledette til sin datter selv, før hun fikk høre det via andre.

Jeg svarte at han i påvente av etterforskningens videregang måtte holde seg innenfor bygrensen og tilgjengeligfor videre spørsmål, men at han foreløpig var fri til å gåog til å snakke med sin datter. Han takket for det, øns-ket meg lykke til videre med etterforskningen, sa at hanhåpet å bli informert straks det var noe nytt om den, ograkte meg et enkelt visittkort med sin privatadresse og sitttelefonnummer.

20

Jeg forlot Marius Werenberg og åstedet ved sekstidenom kvelden. Jeg syntes de fleste pilene pekte mot hansbror som morder. Mitt inntrykk av den eldste brorenvar så langt relativt tillitvekkende og sympatisk. Jeg mer-ket meg likevel at han hadde vært i pengeknipe, at hanville arve et millionbeløp etter sin tante, at han var deneneste vi visste var til stede da tanten ble skutt – og athan fortsatt ikke hadde vist noen sorg i anledning hennesdød.

VII

At Janus-brødrene virkelig hadde to svært ulike ansikter,fikk jeg et klart inntrykk av alt før jeg fikk se Jan Weren-berg. Huset hans var et av gatens største. Men hagen varsett i kontrast til naboenes sørgelig ustelt, og entreen styr-ket inntrykket av at husets nåværende eier levde et uryd-dig liv. Klærne hang hulter til bulter på stumtjeneren ogukens aviser lå i en ustø stabel like innenfor døren – vedsiden av en rekke tomme ølflasker. I veggene satt en si-garrøyklukt ingen syntes å ha tenkt på å lufte ut. Veggenevar av praktfullt eikepanel, men sto nå helt tomme. Etpar store lyse flekker tydet på at det for ikke så mange årsiden hadde hengt malerier der. Disse lyse flekkene i pa-nelet ble for meg en bekreftelse på at det hadde gått ned-over med denne grenen av familien Werenberg i siste ge-nerasjon.

Det satt to menn og ventet på meg inne i stuen. Denene gjenkjente jeg straks som den middelaldrende politi-konstabelen jeg hadde sendt hit vel en time tidligere. Hansatt på en rød plysjstol med utsikt mot en sofa i sammegammelmodige stil. I sofaen, med ryggen vendt mot veg-gen, satt en yngre mann jeg aldri ville ha gjettet på var islekt med Marius Werenberg.

Utseendemessig var forskjellen åpenbar. Jan Weren-berg var en slank og ganske pen mann midt i trettiårene,

21

med kullsort hår og over 1,85 høy. Arret som gikk overhøyre halvpart av ansiktet var iøynefallende. Kombinertmed et par mørkebrune øyne ga det ham et nifst og halv-vilt ansiktsuttrykk.

Størst forekom kontrasten mellom brødrene meg like-vel i vesen. Mens Marius Werenberg hadde sittet av-slappet lent bakover under hele samtalen med meg, sattdenne mannen alt da jeg kom inn i rommet, lent nestenaggressivt fremover i sofaen. Han reiste seg opp straks jegkom inn døren – og snakket deretter før jeg rakk å gjøredet.

«Du kommer sent og du kommer dessuten til feiladresse, førstebetjent. Det er åpenbart min bror og ikkejeg som har begått mordet på tante i dag!»

Han så utfordrende rett på meg da han sa det. Stem-men var høy. Men hånden var svett og skalv lett i min.Bak sin selvsikre maske var Jan Werenberg nå en skremtmann – enten det var fordi han forsøkte å skjule sitt an-svar for et mord eller fordi han fryktet å bli urettmessigdømt for et.

Stemmen ble litt roligere da han snakket videre, mentonen forble pågående, og han ble sittende lent forover isofaen mot meg. Jeg kom dermed mye tettere innpå hamenn jeg hadde gjort på den eldre broren. Vi satt knapt firedesimeter fra hverandre under samtalen. Jan Werenbergforekom meg klart mer truende enn broren, men samti-dig også mer dynamisk og engasjert. Svaret kom klart ograskt da jeg spurte om hans versjon av dagens begiven-heter.

«Min versjon er meget enkel: Jeg møtte opp som van-lig til dagens lunsj klokken halv tolv og holdt som vanligut til ett. Så gikk jeg gjennom parken tilbake hit og opp-holdt meg her i mitt hus til de to konstablene kom på dø-ren for en time siden og ba meg bli her til De kom. Jeghadde i mellomtiden ikke beveget meg ut av huset på noetidspunkt, og det kom som et sjokk da de fortalte meg

22

at min tante var myrdet. Og jeg har fortsatt ikke fått vitenoe mer om hva som skjedde. Men gitt at min bror, etterhva jeg er blitt fortalt, var den eneste som befant seg derinne sammen med tante da hun ble skutt, må vel skyld-spørsmålet være åpenbart?»

Jan Werenberg forekom nå om ikke sjokkert, så i hvertfall sterkt opphisset over situasjonen. Men han viste – ilikhet med sin bror – ingen påfallende sorg over sin tan-tes død.

Jeg spurte hvordan forholdet til broren og tantenhadde vært. Det fremkalte to utslåtte hender og et noestivt smil.

«På det punkt skal jeg moralsk ikke gjøre meg noebedre enn jeg er. Min tante var en selvopptatt og små-skrullete gammel dame som brukte sin store formue sompressmiddel for å skaffe seg oppmerksomhet – også in-nenfor egen familie. Jeg var ikke glad i henne, men møttelojalt opp for å vokte min posisjon som arving. Dettevel vitende om at min utspekulerte storebror gjorde detsamme, og straks ville baktale meg i håp om å få gjortmeg arveløs straks jeg ikke var til stede. Han har misliktog misunt meg siden han så meg for første gang. Og jeghar mislikt og mistrodd ham helt siden jeg forsto hvemhan var og hva han tenkte om meg. Noe jeg tror at jegforsto omtrent i femårsalderen. Jeg var ganske fremmeligfor min alder – den gang.»

Jeg lot meg fascinere av kontrasten mellom disse tobrødrene. Og måtte innrømme at jeg i sammenligningenfant noe tiltrekkende direkte i den yngre Jan Werenbergsvesen. Om han var mer ærlig enn sin storebror visste jegforeløpig ikke. Men jeg bestemte meg for å holde mulig-heten åpen.

All den tid Jan Werenberg benektet å ha vært på åste-det, kunne jeg ikke komme stort videre uten å fortelleham brorens versjon. Jeg forsøkte først å spørre om hanpå noe tidspunkt hadde rørt stigen på utsiden av huset.

23