Volum 7, vår 2014

Ostrakon Norsk egyptologisk selskaps bulletin

Hilsen fra redaksjonen

Det har tatt litt tid å få i stand dette nummeret av Ostrakon. Til gjengjeld har vi fått til et

spennende nummer som vi er veldig fornøyde med. En samlende faktor for flere av

bidragene er det gamle Egypt i moderne tid og temaer som neo-faraonisme,

antikkresepsjon og pavelig egyptomani blir tatt opp til diskusjon. I tillegg vil et bidrag

presentere en ny egyptisk gjenstand i et norsk museum.

Dette nummeret er det første som Jane Skjoldli og Henrik Torkveen lager sammen. Vi

vil benytte anledningen til å takke Pål Steiner for lang og tro tjeneste.

Vi minner om at deadline for neste nummer er satt til 20. november. Vi tar i mot flere

typer bidrag: artikler, anmeldelser, reisebrev og leserinnlegg. Vi håper på å få inn mange

bidrag!

Redaksjonen takker for alle gode bidrag til dette nummeret! God lesning og god

sommer!

Med vennlig hilsen,

Jane Skjoldli og Henrik Torkveen

Innhold

1: Hilsen fra redaksjonen

2: Hilsen fra leder

3: Henrik Torkveen: En shabti på Norsk folkemuseum

7: Hanne Sveian: el-Farau’niyya

14: Innkalling til årsmøte 2014

15: Jane Skjoldli: Hva skal paven med en obelisk?

24: Invitasjon til skribenter

25: Henrik Torkveen: Ptolemaios XIII—fra historiske kilder til

antikkresepsjon

Volum 7, vår 2014

2

frå universitetshald, er det ein milepæl at fleire har levert doktoravhandling, skal til

å levere, og har starta nye prosjekt med tema relatert til det gamle Egypt.

Det er lita tvil om at egyptologi i Noreg går betre tider i møte, og me kan berre

håpe at det opnar seg faste akademiske stillingar også.

Komiteen i Bergen er i full gang med planlegging av årsmøte og seminar for

2014. Eg håpar mange tek turen!

Til sist vil eg takka Pål Steiner for godt arbeid som redaktør i Ostrakon! Eg vil

også ynskja Henrik Torkveen velkommen, og lukke til som ny redaktør, saman med

Jane Skjoldli!

God lesning, og god sommar!

Reinert -leiar-

Volum 7, vår 2014

Forsidebilde: Amon-tempelet i Karnak. Foto: Roger Smales (2003). Wikimedia Commons.

Denne og forrige side: Amon-tempelet i Karnak. Foto: Douglas Sladen (1911). Wikimedia

Commons.

Kjære alle saman,

Sommaren 2014 nermar seg,

og eit nytt nummer av Ostrakon er

ute. Dette nummeret har eit særlig

fokus på egyptomania (dvs.

interessa for det gamle Egypt si

rolle i moderne tid), og viser at det

er eit reelt behov for å satse på

fagdisiplinen egyptologi, for å

forstå uttrykk i vår eiga samtid.

Trass lita satsing på egyptologi

Fra lederen

3

E gyptiske gjenstander er ikke dagligdagse i Norge og bare

noen få museer har egyptiske objekter i sine samlinger.

Det var derfor med stor overraskelse at jeg kom over det

som lignet på en shabti på Norsk Folkemuseum

(identifikasjonsnummer NF.1947-0746) i billeddatabasen på Digitalt

Museum (2014). Etter å ha fått mulighet til å studere gjenstanden,

kan jeg slå fast at det faktisk dreier seg om en shabti. Så vidt meg

bekjent er denne gjenstanden ikke publisert tidligere, så jeg vil her

komme med en beskrivelse av gjenstanden. I tillegg vil jeg

diskutere hvordan shabtien passer inn i norsk egyptologi.

EN SHABTI PÅ NORSK FOLKEMUSEUM (NF.1947-0746)

AV HENRIK TORKVEEN

Volum 7, vår 2014

Fig. 1 (A og B): Shabtien på Norsk Folkemuseum (registreringsnummer NF.1947-0746). Målestokken tilsvarer en cm. Fotografi: Henrik Torkveen.

4

Beskrivelse

Gjenstanden måler 4 cm i bredden og

5,7 cm i høyden (se fig. 1). Shabtien er

fragmentert og er bare bevart fra de

kryssede armene og opp, så det er mulig

at det kan ha vært en inskripsjon under

armene som nå er borte. Shabtien har en

svak sprekkdannelse under venstre hånd

og fra høyre skulder nedover langs

ryggpilaren. Gjenstanden er fremstilt av

lysegrønn fajanse, men er dekket av

mørkebrun misfarging på flere steder. Den

grønne fargen er best bevart på sidene,

skuldrene, kinnene og sidene av parykken.

Ettersom shabtien er brukket, er

overgangen fra den grå, sandaktige

fajansemassen i kjernen til det tynne,

brente glaseringslaget godt synlig.

Trekkene til shabtien er ellers godt

bevart med markante trekk. Øynene og

leppene stikker noe ut og nesten er tynn

og svært detaljert. Munnen er formet til et

svakt smil. Shabtien har et plissert skjegg

og en parykk uten striper. Parykken er

tredelt med to deler hengende ned over

skuldrene og den tredje delen nedover

nakken og ryggen. Ørene stikker ut under

parykken.

Armene er krysset over brystet, med

den høyre armen over den venstre.

Shabtien holder en hakke i hver hånd.

Ettersom sidene på shabtien er noe slitt, er

omrisset av hakkene litt utydelig. Langs

kanten av hakken på den venstre siden

går det et tau over den venstre skulderen

som er markert ved en rekke korte, skrå

hakk. Flere shabtier har en kurv tegnet

eller ristet inn bak skulderen i enden av

tauet (Schneider 1977:171 – 174), men en

slik kurv er ikke synlig på denne

gjenstanden. Det er mulig at kurven er

forsvunnet på grunn av korrosjon. En pilar

går langs ryggen og glir over i bakdelen av

parykken uten skille.

Datering, proveniens og

aksesjon

Shabtien tilhører Schneiders type XI C,

som kan dateres til den sendynastisk tid

(26. – 31. dynasti). Type XI C har enkel

parykk uten striper som smelter sammen

med ryggpilaren (Schneider 1977:232-

233). Klassiske trekk for shabtier fra

sendynastisk tid er en tredelt parykk,

plissert skjegg og markert smil. Shabtier

fra 26. dynasti er vanligvis utstyrt med

både en hakke og en øks (Petrie 1935:11).

Denne shabtien har imidlertid to hakker. I

følge Taylor (2001:131), kan dette tyde på

en datering før regjeringstiden til Psamtek

II (595 – 589 f.Kr). Gjenstandens

proveniens er ukjent, men de fleste

shabtier fra sendynastisk tid stammer fra

Volum 7, vår 2014

5

Nord-Egypt (Taylor 2001: 131).

Shabtien ble donert til Norsk

Folkemuseum av Hans Jacop Aall,

museets første direktør, i 1947. Det har

ikke lykkes meg å finne ut hvordan Aall har

fått tak i gjenstanden. I følge Hegard

(1994:177 – 180) hadde Aall en

omfattende reisevirksomhet, men det ser

ikke ut til at han reiste til Egypt. Aall hadde

derimot tett kontakt med kollegaen Emil

Hannover ved Dansk

Kunstindustrimuseum i tillegg til at han

foretok flere studiereiser til museer i

Stockholm og Göteborg. Det er derfor

mulig at Aall har fått tak i gjenstanden på

et av besøkene sine der.

Egyptologi på norske museer

Egyptiske artefakter i Norge befinner

seg ved tre hovedgrupper av museer. Den

første består av universitetsmuseene

Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i

Oslo, Universitetsmuseet i Bergen og

Vitenskapsmuseet ved NTNU. Dernest

følger kunst- og industrimuseene

Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og

Vigelandsmuseet. Den siste gruppen

består av lokale og regionale museer;

Drammens Museum, Glomdalsmuseet og

Aust-Agder Kulturhistoriske senter. Norsk

Folkemuseum føyer seg dermed inn i den

siste gruppen.

De største og mest omfangsrike

samlingene befinner seg ved museene i

den første gruppen. Kulturhistorisk

Museum, for eksempel, besitter ca. 1000

objekter (Mahdy 2006:1). Denne

museumsgruppen har derfor kanskje det

mest iøynefallende forskningspotensialet

og mye av den egyptologiske forskningen i

Norge har konsentrert seg rundt samlingen

ved Kulturhistorisk Museum (se for

eksempel Naguib 1985 og 1987 og Mahdy

2006).

Selv om samlingene ved de to siste

museumsgruppene hver for seg er svært

små, utgjør de likevel samlet sett en viktig

andel av egyptiske artefakter i Norge og

fortjener økt oppmerksomhet.

Samlingenes begrensede størrelser

danner dessuten et godt utgangspunkt for

å diskutere og problematisere

egyptologiens eksistensgrunnlag i Norge

og norske museer, og hvordan Norge kan

delta i den internasjonale egyptologien.

Det kan virke spesielt vanskelig å

fastslå de egyptiske artefaktenes rolle ved

de lokale og regionale museene. Selv om

noen av objektene har åpenbare

forskningspotensialer, for eksempel et

kistelokk ved Glomdalsmuseet (Naguib

1989:355-357), må man likevel spørre seg

om egyptiske objekter på slike museer

utelukkende er kuriositeter. Shabtien som

Volum 7, vår 2014

6

er presentert i denne artikkelen er kanskje

et vakkert og interessant objekt, men ved

første øyekast har den heller lite potensial

for videre forskning.

En fellesnevner for de fleste

objektene i den tredje museumsgruppen,

er imidlertid at de ble gitt som gaver eller

var deler av private samlinger. Gjennom å

ha vært del av private kunstsamlinger, vil

de egyptiske gjenstandene dermed ha en

lokal tilknytning. For eksempel tilhørte

objektene ved Drammens Museum

antikvitetssamlingen til H. A. Thaulow,

mens et av objektene ved

Glomdalsmuseet var en del av

kunstsamlingen til Helge Væringsaasen

(Ekrol 2006; Naguib 1989:355). Det

samme er tilfelle for denne shabtien.

Gjennom den lokale tilknytningen

kan de egyptiske objektene i den tredje

museumsgruppen lettere bli en del av

museenes formidlingsprogrammer, både

som egyptologiske gjenstander og som

objekter av lokalhistorisk interesse. Denne

shabtien har spesielt sterkt tilknytning til

Norsk Folkemuseum, ettersom den ble

donert av Norsk Folkemuseums første

direktør, Hans Jacop Aall. Shabtien utgjør

dermed en del av museets historie.

Litteratur

Digitalt Museum, 2014, Statuett, gravstatuett, overdel av. Elektronisk dokument: http://digitaltmuseum.no/things/statuett-gravstatuett-overdel-av/NF/NF.1947-0746?query=NF.1947-0746&js=1&search_context=1&count=1&pos=0. Lesedato: 15.02.2014

Ekrol, Per R., 2006, Thaulowsamlingens klassisk arkeologiske gjenstander. Vitenskapelig innsamling eller norsk “grand tour?”. Masteroppgave. Universitetet i Oslo, Oslo.

Hegard, Tonte, 1994, Hans Aall – mannen, visjonen og verket. Norsk Folkemuseum, Oslo.

Naguib, Saphinaz-Amal, 1985, Funerary Statu-ettes. Corpus Antiquitatum Aegyptiacarum.

Loose-leaf Catalogue of Egyptian Antiquities, Etnografisk Museum, Oslo. Volum 1. Verlag Philipp von Zabern, Mainz am Rhein.

Naguib, Saphinaz-Amal, 1987, Predynastic Pot-tery. Corpus Antiquitatum Aegyptiacarum. Loose-leaf Catalogue of Egyptian Antiquities, Etnografisk Museum, Oslo. Volum 2. Verlag Philipp von Zabern, Mainz am Rhein.

Naguib, Saphinaz-Amal, 1989, ―Petits monuments a inscriptions hiéroglyphiques en Norvége‖. I: Studia Aegyptiaca, vol. 12, s. 319 – 375.

Mahdy, Mohammed A., 2006, Den egyptiske samlingen i Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. En studie av gjenstandenes historie og drøfting av spørsmål om tilbakeføring. Masteroppgave. Universitetet i Oslo, Oslo.

Petrie, Flinders, 1935, Shabtis. Illustrated by the Egyptian Collection in University College, Lon-don. With Catalogue of Figures from many oth-er Sources. British School of Archaeology in Egypt and Egyptian Research Account. Forty-first Year, 1935. British School of Egyptian Ar-chaeology og B. Quaritch, London.

Schneider, Hans D., 1977, Shabtis. An Introduc-tion to the History of Ancient Egyptian Funerary Statuettes with a Catalogue of the Collection of Shabtis in the national Museum of Antiquities at Leiden. Part I. Rijksmuseum van Oudheden te Leiden, Leiden.

Taylor, John H., 2001, Death and Afterlife in An-cient Egypt. The University of Chicago Press, Chicago.

Volum 7, vår 2014

7

P å 1800-tallet ble det gamle Egypt gjenstand for stor

oppmerksomhet, både i Europa og i Egypt. I Europa

skaptes en egyptomani–en fascinasjon for mystikken

rundt den gamle kulturen. I hjemlandet kom

sivilisasjonens gamle symboler derimot kom til å skyve frem en ny

politisk bevegelse, nemlig faraonismen. Faraonismen fikk sin

spede begynnelse i kunsten, hvor de gammelegyptiske symboler

ble hentet frem og brukt aktivt i kampen for uavhengighet fra det

britiske koloniveldet. De faraoniske bildene fikk enorm symbolkraft,

og sto frem som den egenartetheten som egypterne–muslim som

kristen–samlet seg om. Hvordan kunne dette skje? Hva var det som

gjorde at symboler og historier fra en svunnen tid fikk så stor

gjennomslagskraft i mellomkrigstidas Egypt?

fransk-britiske rivaliseringen på 1700- og

1800-tallet. Napoleons «franske

ekspedisjon» til Egypt i 1798, den

påfølgende Description de l’Égypte, og

den endelige dechiffreringen av

Rosettasteinen i 1822 ble startskuddet for

den moderne egyptologien, arkeologien

som omfatter det gamle Egypt.

Egyptomanien vokste frem i Europa, og

europeernes interesse for den gamle

egyptiske kulturen fikk snart gjenklang hos

egypterne selv (Deeb 2007: 403-405; Reid

2002: 31).

Egyptisk historie går mange tusen år

tilbake, og omfatter blant annet et nær tre

tusen år langt stolt faraonisk kongedømme.

De tre gullaldrene Det gamle riket (ca. 2543

- 2120 fvt.), Det midtre riket (ca. 1980 - 1760

fvt.), og Det nye riket (ca. 1539 - 1077 fvt.)

var de mest avanserte sivilisasjonene i sin

tid, noe blant annet byggingen av

pyramidene i Giza og utviklingen av

statsadministrasjonen vitner om.

Det gamle Egypt ble gjenstand for stor

interesse i Europa i imperialismens

tidsalder, skjøvet frem som en del av den

el-Fara’uniyya Stolthet, uavhengighet og tradisjon – faraonisme i mellomkrigstidas Egypt

av Hanne Sveian

Volum 7, vår 2014

8

I det britisk-kolonialiserte landet ble

uavhengighetsønsket utover 1800-tallet

stadig sterkere og arven fra den faraoniske

fortid ble snart sentral i frigjøringskampen.

Blant intellektuelle, poeter, kunstnere og

forfattere bredte tanken seg om at veien

mot frihet og modernisering måtte

innebære et kulturelt identitetsskifte fra det

arabisk-islamske til det gammelegyptiske.

Flere av pådriverne hadde studert i Europa

og var i noen grad influert av orientalismen

– og mente dessuten at Egypt var

nærmere knyttet til den europeiske

kulturhistorie enn den arabiske, gitt sin

fortid under grekerne (Cleveland 2004:

198; Wood 1998: 181).

Personligheter som forfatteren Rifaa al-

Tahtawi (1801-1873), egyptologen Ahmad

Kamal (1851-1923), politikeren Ahmed

Hussein (1911-1982) og skribent og

politiker Mohammed Hussain Haykal

(1888-1927) vektla alle den

gammelegyptiske historien, og ønsket å se

egyptere tilegne seg kunnskap om egen

fortid og bli stolt av den. Den gryende

nasjonalismen vokste frem parallelt med

Volum 7, vår 2014

9

de arkeologiske utgravingene, og tok

derfor opp i seg tanken om at Egypt skulle

få en slik storhetstid igjen. «En nasjon uten

en fortid har ingen fremtid» proklamerte

Haykal (Gershoni 1992: 11), og

bevegelsen el-fara’uniyya, faraonismen, så

dagens lys.

Faraonismen, som vokste frem på

slutten av 1800-tallet og fikk sin storhetstid

på 1920-tallet, bygget på tanken om at den

stolte fortiden skulle være veiviser for

fremtiden. Målet var å «anvende en

samlende identitetsmarkør for å bygge opp

en felles politisk arena for muslimer og

koptere» (Naguib 2011: 130). Dette viste

seg på ulike arenaer, eksempelvis i

kunstneriske bidrag som Tawfiq al-Hakims

(1898-1987) roman Awdat al-rouh

(«Sjelens hjemkomst») skrevet i 1927, og i

dikt, arkitektur, teater, operaer og

musikaler, og ble reflektert også i det

egyptiske utdanningssystemet (Haikal

2003: 129; Wood 1998: 181, 184).

To sentrale hendelser i 1922 ga

faraonismen en blomstringstid:

oppdagelsen av Tutankhamons grav, og

uavhengighetserklæringen fra britene.

Kunsten, arkitekturen og litteraturen

gjenspeilte de politiske strømningene, og

ideene ble konkretisert og materialisert

innenfor ulike kunstarter, eksempelvis i

statuen Nahdat Misr («Egypts

oppvåkning») av Mahmoud Mokhtar (1891

-1934).

Egypt våkner

Nahdat Misr står kanskje som det

fremste symbol på den egyptiske

uavhengighetskampen på begynnelsen av

1900-tallet, hvor den spesielt illustrerer

revolusjonen i 1919. En modell av statuen

ble først utstilt i Paris i 1920. Den ferdige

statuen ble i 1928 reist på Ramses Square

i Kairo og senere flyttet til

universitetsplassen i samme by hvor den

står fremdeles (al-Ahram Weekly 2002;

Naguib 2011: 131).

Statuen består av to figurer, en mannlig

og en kvinnelig, hvor den mannlige er en

sfinks og den kvinnelige er en ung

bondekvinne. Kvinnen symboliserer Egypt

som nasjon, mens sfinksen er et av de

aller fremste symbol på det historiske

Egypt (Marcus 2009: 4-5, 119-121). De

står side om side, og hun holder en hånd

på sfinksen, som for å vise forening

mellom det gamle og det nye. Sfinksen er

på vei til å reise seg, for å uttrykke at

gammel storhet igjen skal skinne. Den

unge kvinnen har en stolt holdning, og

løfter sløret hun er iført for å vise frihet fra

det undertrykkende koloniveldet, og for å

vise veien mot modernitet og fornying.

Hennes øyne kan igjen se klart (Ibid;

Volum 7, vår 2014

10

Baron 1997: 112).

Statuen symboliserer tydelig koblingen

mellom stolt fortid og håpet om en lysende

fremtid idet landet går over i en ny æra av

uavhengighet. På nettsidene til den

egyptiske avisa al-Ahram Weekly står

følgende å lese om statuen:

The sculptor portrayed [the Sphinx], not with its eyes open, but with its eyes just opening as though awakening at that very moment from its centuries-long slumber. As for the woman symbolizing Egypt, eve-ry feature is depicted with painstaking de-tail. Her forehead shines and her long nose (…) resembles that of Cleopatra, (…) and her hands evoke the generosity of her ancestry (al-Ahram Weekly 2002).

Nasjonen er, som statuens navn tilsier,

på vei til å våkne, og kulturarven blir

hennes medhjelper på reisen.

Siden oldtiden har egypterne hogd

symboler, beskjeder, arkitektur og kunst i

stein, naturlig var det da at kunstneren,

selv nasjonalist, ønsket å forme statuen

nettopp i stein. Det var ingen hvilken som

helst stein som skulle brukes, men granitt

fra Aswan, av samme type som ble brukt i

oldtiden. På gammelegyptisk vis skulle de

enorme steinblokkene, tolv stykker – noen

så tunge som 35 tonn – fraktes fra Aswan

til Kairo, en symbolsk handling i seg selv

når en ser parallellene til den gamle

sivilisasjonens byggeskikker.

Hukommelsens kulturelle

dimensjon

Jan og Aleida Assmann (2006; 2008)

spør seg i hvilken grad vårt individuelle

minne er formet av sosiale og kulturelle

betingelser, og bruker begrepene

kommunikativt minne («kommunikative

gedächtnis») og kulturelt minne

(«kulturelle gedächtnis») i sine teorier. Det

kulturelle minnet handler om tradisjoner

som blir nedarvet gjennom tid, går langt

tilbake i fortiden og er knyttet til

fellesskapet. Disse minnene er ofte lagret,

bortgjemt, og strekker seg langt utenfor

vårt individuelle minne (Naguib 2011: 139;

Assmann 2006: 7-9).

Aleida Assmann (2008: 276-280)

hevder at det å huske er delt i en aktiv og

en passiv del. Det aktive minnet kaller hun

kanon, og det passive arkiv, der kanonen

definerer en gruppes identitet, og arkivet

er vår bevissthet om tid og historien.

Assmann sammenligner dette med

museer som har noen gjenstander på

utstilling (kanon), samtidig som store deler

av samlingen ligger lagret på loft og kjeller

(arkiv), hvor kanonen er med på å

aktualisere lagerminnene i nåtiden.

Minnene er mulige å reaktualisere og kan

hentes frem fra de kjellere og loft de ligger

lagret på, og dette gjøres ved hjelp av

eksterne faktorer som symboler, kunst og

Volum 7, vår 2014

11

i Europa? Flere av de mest sentrale

skikkelsene innen faraonismen var nemlig

utdannet der, og ble således påvirket av

de vestlige strømningene i tiden.

Egyptomanien var levende i Europa, og

egypterne ble gjennom sine sosiale kretser

påvirket av, og tok opp i seg,

fascinasjonen for den gamle sivilisasjonen.

En ser således at det kommunikative

minnet slår inn, hvor individets sosiale

sfære påvirker dets følelse av tilhørighet til

en forgangen tid. Slik kan en kanskje

tenke seg at faraonismen aldri hadde fått

den aktualitet den gjorde om det ikke var

for kommunikasjonen mellom

europeiskutdannede egyptere av høyere

sosial status og europeiske intellektuelle.

Det er innenfor de sosiale grupper vi er

medlemmer av at minner dannes, og vi

kan som innbyggere følgelig ha ulike

oppfatninger om hva som konstituerer vår

nasjons virkelige, ekte tradisjon og

historie. Dette kan skape avstand mellom

ulike grupper, det være seg religiøse,

sosiale, etniske grupper. Det kan allikevel

være liten tvil om at tilhørigheten til det

felles gammelegyptiske opphavet

overskred religiøse skillelinjer i

mellomkrigstidas Egypt, og ble ansett for å

fungere som en samlende kraft for

nasjonens ulike grupperinger som

muslimer og koptere. Symboler spiller en

historie (Naguib 2011: 139).

Statuen Nahdat Misr inkorporerer en

gammelegyptisk symbolikk som vil trigge

kanonen hos individet, og slik aktivere vårt

passive minne, arkivet: den stolte historien

kommer igjen frem i lyset og lager en

kobling mellom fortid og nåtid – som

sammen vil skape en lysende fremtid.

Mahmoud Mokhtar hadde med Nahdat

Misr lyktes i å fremheve den stolte historie

fra en svunnen tid, og å forevige Egypts

ambisjoner i stein. Skulpturen blir så både

et produkt av, og et redskap for, faraonisk

nasjonalisme.

Vårt kommunikative minne

Jan Assmann (2006: 1-3, 24) hevder at

minnet vårt har to sider, det nevrologiske

og det sosiale minnet. Han peker videre på

at det er nær sagt umulig å skille mellom

det individuelle og det sosiale minnet fordi

vårt sosiale liv er det som former vårt

individuelle liv. Han og Aleida Assmann

bruker begrepet kommunikativt minne for å

beskrive denne sosiale innvirken: vi

kommuniserer, samhandler og omgås

hverandre, og våre følelser står sentralt i

dette.

En kan i så måte spørre: identifiserte

faraonistene seg med den gamle

sivilisasjonen fordi det ville gi dem respekt,

likeverdighet og gehør blant sine likemenn

Volum 7, vår 2014

12

vital rolle i å forme sosiale strukturer og

kulturer fordi de forsikrer en felles

bevissthet i ulike grupperinger – Nahdat

Misr ville på denne måten understreke

ønskene faraonistene hadde for den

egyptiske nasjonen, og også i fremtiden

fortsette å minne befolkningen på disse

visjonene (Connerton 1995: 36; Plant

2008: 181; Smith 2009: 25).

Avslutning

Hva er det genuine egyptiske? I

faraonismen, den egyptiske nasjonalistiske

bevegelsen som nådde sitt høydepunkt på

1920-tallet, var det den gammelegyptiske

sivilisasjonen. Egypt, med sin nyvunne

frihet, skulle nå formes i nasjonalstatens

støpeskje, og det var nødvendig å samles

rundt det virkelige, distinkte egyptiske,

nemlig den gamle sivilisasjonen. En så

muligheter for at den gamle faraoniske

kulturen kunne stå som et samlende

symbol for hele nasjonens befolkning,

koptere som muslimer. Faraonistene så til

Europa; akkurat slik italienerne hadde

samles rundt sin romerske kulturhistorie

og grekerne rundt sin gammelgreske

historie, kunne nå egypterne bygge en

sterk, uavhengig nasjonalstat på gammel

kulturarv.

Kunsten ble en viktig brikke i den

politiske diskursen, hvor de politiske

ideene ble materialisert i ulike kunstarter

som litteratur, malerier, skulpturer og

arkitektur. Her bruktes faraoniske

symboler i stor stil: de var ment å vise for

leser og betrakter at den gamle kulturen

var noe å være stolt av og som burde

fremheves som egenart mot fremmede

makters påvirkning på nasjonen. Vi har

sett at statuen Nahdat Misr står frem som

et tydelig eksempel på hvordan symboler

kan trigge vår kulturelle erindring, og slik

reaktualisere gammel storhet i en ny

setting. Tradisjoner som ligger i

fellesskapet blir nedarvet i oss, og vår

erindring blir påvirket av våre sosiale

omgivelser – og når vi omgis av bilder og

symboler fra en svunnen tid er det akkurat

som om denne blir levende for oss igjen.

De gamle faraoniske symbolene virket

som en kanon på det egyptiske folket i

mellomkrigstida, og klarte tilsynelatende å

vekke minner fra en forgangen tid som ga

en styrket tro på nasjonens uavhengige

fremtid. Bevegelsen som omfavnet den

gamle kulturen, faraonismen, ga således

et rammeverk for en nytolkning og ny

forståelse av hva det ville si å være

egypter, og hva historien og fremtiden

skulle være, og budskapet ble effektivt

formidlet via bruk av gammelegyptisk

symbolikk.

Volum 7, vår 2014

13

125-144. Novus forlag, Oslo.

Plant, B. K. 2008, ‖Secret, Powerful, and the Stuff of Legends: Revisiting Theories of Invented Tradition.‖ I The Canadian Journal of Native Studies vol 1, s. 175-194.

Reid, D. 2002, Whose Pharaohs? Archeology, Mu-

seums, and Egyptian National Identity from

Napoleon to World War I. University of Cali-

fornia Press, Berkeley.

Smith, A. D. 2009, Etno-Symbolism and National-

ism. A Cultural Approach. Routledge, Abing-

don.

Wood, M. 1998, ―The Use of the Pharaonic Past in

Modern Egyptian Nationalism.‖ I Journal of

American Research Center in Egypt vol. 35, s.

179-196.

(Artikkelen er en bearbeidet utgave av en

eksamensoppgave levert ved UiO høsten 2013)

Litteratur

al-Ahram Weekly Online 2002, ―A Diwan of Con-temporary Life.‖ http://weekly.ahram.org.eg/2002/574/chrncls.htm [Lesedato 21.10.13].

Assmann, A. 2008, ―The Religious Roots of Cultur-

al Memory.‖ I Norsk Teologisk Tidsskrift vol.

4, s. 270-292.

Assmann, J. 2006, Religion and Cultural Memory.

Stanford University Press, Stanford.

Baron, B. 1997, ―Nationalist Iconography. Egypt as

a Woman.‖ I Rethinking Nationalism in the Ar-

ab Middle East, J. Jankowski og I. Gershoni

(red), s. 105-125. Columbia University Press,

New York.

Cleveland, W. 2004, A History of the Modern Mid-

dle East. Westview Press, Boulder.

Connerton, P. 1995, How Societies Remember.

Cambridge University Press, Cambridge.

Deeb, M. 2007, ―Arab Republic of Egypt.‖ I The

Government and Politics of the Middle East

and North Africa, M. Gasiorowski, D. E.

Long og B. Reich (red), s. 340-370. Westview

Press, Boulder.

Haikal, F. 2003, ―Egypt‘s Past Renegated by Its

Own People.‖ I Consuming Ancient Egypt, S.

MacDonald og M. Rice (red), s. 123-139. UCL

Press, London.

Marcus, R. 2009, Imagining Egypt: Nationalist Art in the Era of State-Builiding, 1900-1934. Mas-teroppgave. AUC, Kairo. School of Humanities and Social Sciences, The Middle East Studies Department.

Naguib, S.-A. 2011, ―Et blikk på Egypt. Neo-

faraonisme og sekularisering av det offentlige

rom.‖ I Materiell kultur & kulturens

materialitet, S.-A. Naguib og B. Rogan (red), s.

Volum 7, vår 2014

14

Volum 7, vår 2014

15

S ammen med pyramider og sfinkser utgjør obelisker noen av

de mest ikoniske eksemplene på gammelegyptiske

monumenter. Obelisker har fått relativt stor oppmerksomhet i

egyptologien, også i norsk litteratur. To eksempler er Svenning L.

Bernstrøms bok Obelisker på kristne gravsteder i Oslo (1999) og

Sverre Andreas Fekjans masteroppgave Universitetet i Bergen,

Symboler og tekster på gravminner ved Møllendal kirkegård i

Bergen (2008). For min egen del slo interessen for obelisker rot for

alvor da jeg besøkte Roma for første gang i august 2010. Denne

teksten handler om en spesifikk obelisk i Roma: Den som står midt

på Petersplassen. I denne teksten spør jeg og reflekterer rundt

spørsmål som: Hvorfor står den der? Hvor lenge har den stått der?

Hva skal paven med en obelisk?

Av Jane Skjoldli

Volum 7, vår 2014

16

I likhet med Egypt har jeg vært

fascinert av Roma så lenge jeg kan huske.

Min storebror fortalte ivrig om sine reiser til

byen. Han sa at man kunne vandre rundt i

sentrum, kanskje med pizza eller en gelato

i neven, runde et hjørne og plutselig stå

ansikt til ansikt med et flere årtusen

gammelt monument. Likevel visste jeg

egentlig veldig lite om hva som ventet meg

da jeg kom dit.

Som så mange andre tilreisende hadde

jeg min liste med must see-steder.

Colosseum, Forum Romanum, Palatin-

høyden, Circus Maximus, Trevi-fontenen,

Spansketrappen, Pantheon,, Lateranet og

Vatikanet var blant de som stod høyest på

listen. På de fire sistnevnte, samt flere

andre klassiske «turiststeder» jeg fikk

gleden av å besøke, tårnet

gammelegyptiske obelisker.

Det var tydelig at de som har vært

ansvarlige for plasseringen av dem var

svært stolte av obeliskene. De så ut til

alltid å være plassert slik at de fikk

dominere omgivelsene og trekke

oppmerksomhet: Det var god plass rundt

dem, noe som styrket inntrykket av at de

underla seg stedet de tårnet over.

Mobilisering av obelisker som

maktsymboler

Våren i forveien hadde jeg lært å lese

litt hieroglyfer i emnet Innføring i

egyptologi ved Universitetet i Bergen.

Emneansvarlig var Pål Steiner og på

pensum hadde vi Janice Kamrins Ancient

Egyptian Hieroglyphs: A Practical Guide

(2004). Boken satte tekster fra graver og

monumenter i sentrum for

læringsprosessen. Med dette friskt i minne

ble det veldig gøy å prøve å utforske

tekstene på obeliskene.

Enten man forstår inskripsjonene eller

ikke, er identifisering av obeliskene som

egyptiske monumenter nok til å aktivere

dem som formidlere av det gamle Egypts

storhet og faraos makt. Vi kan tenke oss at

de representerte det samme for folket i det

gamle Egypts folk som, i likhet med mange

av dem som møter obeliskene i dag, heller

ikke kunne lese eller skrive hieroglyfer

(Robins 1997: 18).

Obeliskene var materielle

manifestasjoner av faraos makt: Det var

farao som kunne sørge for at det ble

organisert og mobilisert mannskap til å

hente steinen ut av de steinbruddene,

håndverkere til å hugge dem ut og

skrivekyndige til å formulere tekstene som

skulle inskriberes. De var produkter av og

dermed vitner om rike ressurser og det

gjeldende maktsystemet. Når den enkelte

farao døde, ble obeliskene stående med

deres mange navn og titler innhugget i

Volum 7, vår 2014

17

kartusjer. Faraoenes navn i stein, noe som

i seg selv symboliserer permanens, sikret

kontinuitet for sjelsaspektet som var

knyttet til navnet—deres rn (Meskell 2008:

30).

Obeliskenes funksjon som formidlere

av Egypts storhet har flere sider. Da de ble

hentet av keisere for å utsmykke Roma,

bevarte de rollen som maktsymboler selv

om de nå stod i keisernes tjeneste—

trofeer for herskere av det eksotiske,

mystiske og en-gang-mektige Egypt. Da

obeliskene trådte inn i en tid hvor

menneskene som skuet dem manglet

kunnskape n til å tyde inskripsjonene

deres, tapte samtidig obeliskene

funksjonen i å formidle faraos navn og

dermed det egyptiske idealet om

udødelighet. I stedet gikk det tekstlige

meningsinnholdet fra å være delvis til helt

utilgjengelig—og, vi kan tenke oss,

tilsvarende mer eksotisk og mystisk.

Det er imidlertid én obelisk i Roma uten

inskripsjoner: obelisken på Petersplassen,

som blant annet har fått kallenavnene

«Vitnet» og «St Peters nål». Tidligere

antok jeg, i min uvitenhet, at Petersplass-

obelisken kanskje var en senere

konstruksjon—en kopi reist på ordre fra en

av flere egyptomane paver.

Pavelig egyptomani

Pavelig egyptomani kan man nemlig se

tegn til andre steder i Vatikanet, særlig i

Vatikanmuseene. Her er nok pave Gregor

XVIs (1831–1836) Egypt-museum,

grunnlagt i 1839, det mest tydelige

egyptomaniske symptomet. Ifølge

Vatikanmuseenes nettsider ble

samlingens gjenstander delvis funnet i

Roma, og delvis kjøpt fra private samlere

på 1800-tallet (Vatican.va 2003).

De samme nettsidene forklarer at

pavers interesse for Egypt var grunnfestet

i landets sentrale plass i Bibelen og

«frelseshistorien»—en tolkningstradisjon

hvor Det nye testamentets tekster står i

sentrum og fungerer som tolkningsnøkler

for ―resten‖ av verdenshistorien.

Gammeltestamentlige narrativer om

hebreernes utvandring fra Egypt og

tilbakevendende konflikt mellom de to

nasjonene hører til denne

tolkningstradisjonen: Det utgjør en

profetisk metafor for Den katolske kirken,

som, ifølge den katolske versjonen av

såkalt ―erstatningsteologi‖, hadde overtatt

rollen som Guds utvalgte folk. Dermed

befant de seg i en kamp mot både kjettere

innad, og ―vantro‖ og ―hedenske‖ religioner

utad.

Med dette i mente blir man invitert til å

se pavelig egyptomani i et lys hvor

gammelegyptiske gjenstander og

Volum 7, vår 2014

18

monumenter inngår i et religiøst informert

tankegods hvor Egypt symboliserer ikke-

kristen, «hedensk» religion. Jeg spekulerte

dermed også i om obelisken opprinnelig

hadde hatt inskripsjoner, men at man på

ett eller annet vis hadde identifisert dem

som hyllester til den guddommelige

farao—en avgud i kristen tenkning—og

følgelig latt noen få bryet med å slipe dem

bort; først da kunne det passe som

monument i sentrum for et av

katolisismens helligste steder. Begge mine

tidligere antagelser om obelisken viste seg

å være helt feil.

Narrative tolkningsnøkler

I Vatikanmuseene finner man blant

annet malerier av faraostatuer med

inskripsjoner under taket i Sala dei Papiri

(“Papyrusenes rom”, figur 1), som er

dekorert av kunstneren Anton Raphael

Mengs (1728–1779). Maleriene er

interessante i seg selv: statuen de

fremstiller ligner så mye på statuen av

Antinous som farao (figur 2), en av keiser

Hadrians favoritter, at man kunne tenke

seg at den eller en tilsvarende statue

hadde vært modell. (Hadrian fikk for øvrig

en obelisk inskribert til ære for den samme

Antinous (Curran 2009: 1781), som han

også hadde guddommeliggjort etter hans

død.) I så fall bærer de også med seg

Figur 1: Maleri av faraostatue i Sala dei Papiri, Vatikanmuseene. (Foto: J. Skjoldli 2010)

Figur 2: Statue av Antinous som farao, Vatikanmuseene. (Foto: J. Skjoldli 2010)

Volum 7, vår 2014

19

keisernes egyptomani, kanskje uten at

kunstnerne visste det.

Statuene fungerer som malte kulisser

for svært livaktige fremstillinger av Peter

og Moses; døde representanter for en

svunnen sivilisasjon, redusert til en birolle i

en annen kulturs grand narratives.

Med hver sin narrative bakgrunn og

katolske tolkningstradisjoner representerer

Moses og Peter også overrekkelse av

guddommelig makt i menneskehender. For

Peters del er det mest sentrale narrativet å

finne i Matteus-evangeliet 16:19, hvor

Jesus lover ham nøklene til himmelriket,

som også står i en særstilling for

legitimering av pavens overherredømme

over kirken som Peters etterfølger.

Obelisken i pavens tjeneste

Obelisken på Petersplassen ble

Figur 3: Tegning av obelisken som flyttes til Petersplassen. (Ukjent opphavsperson, opphavsrett utgått. Wikimedia Commons.)

Volum 7, vår 2014

20

imidlertid importert av Caligula i 37 evt. og

senere plassert i Neros sirkus. Den ble

flyttet fra siden av Peterskirken til midten

av Petersplassen på ordre fra pave Sixtus

V (1585–1590), som startet renessansens

egyptomaniske bølge i Roma og gjenreiste

flere av byens obelisker (Curran 2009:

1773-1783; McClendon 1989: 42)). Pave

Nikolas V (1447–1455) hadde også hatt

planer om å flytte obelisken, men ingen av

hans arkitekter viste seg å ha den

nødvendige kompetansen (Curran 2009:

1782; McClendon 1989: 36). Sixtus V

organiserte en konkurranse for arkitekter,

hvor vinneren ble Domenico Fontana. Han

fikk oppdraget om å flytte obelisken, som

ble fullført i 1586 (figur 3).

Som nevnt var mine spekulasjoner om

obelisken som tidligere inskribert og

deretter slipt, på villspor. Det som

imidlertid viser seg å stemme, er at

obelisken ble assosiert med «hedenskap».

Den ble rituelt renset for «hedenske»

krefter, som i datidens katolske

forståelsesramme innebar at kreftene var

demoniske. Etterpå ble den konsekrert og

innviet til korset, som står på toppen

(Curran 2009: 1783). Mellom korset og

obelisken står en kule som et

utgravingsdokument fra 1400-tallet hevdet

at inneholder Julius Cæsars aske (Curran,

Grafton et al. 1995: 241).

Hvilken funksjon skulle obelisken på

Petersplassen tjene for paven? Vi så at

Vatikanmuseenes nettsider forklarer

pavenes interesse for egyptiske og

egyptiskinspirerte monumenter og

gjenstander med Egypts rolle i kristen

«frelseshistorie», en form for teologisk

historietolkning som ofte også brukes til å

forstå samtiden. Hva kan det fortelle oss

om hva obelisken skulle formidle?

Petersplassens historie er et langt

narrativ med mange kapitler og med flere

pavelige patroner og arkitekter i rollene.

Det som forener narrativet er investeringer

av religiøs, symbolsk og finansiell kapital i

stedets hellighet og makt (McClendon

1989: 33), og stedets evne til å forvalte

disse verdiene for dem som kommer i

kontakt med det.

Historiske og materielle

kontekster

Selv om det er noen paralleller mellom

Sixtus Vs og Nikolas Vs pontifikat, er det

reelle forskjeller mellom både den

historiske og materielle konteksten til de to

pontifikatene: Obelisken ble gjenreist i en

tid hvor kirkesplittelse var et faktum og

Europa ble herjet av krig mellom

protestanter og katolikker. Peterskirken,

slik vi kjenner den, var midt i

byggeprosessen (1506–1626) og nærmet

Volum 7, vår 2014

21

seg fullføringen av kuppelen. Vi må prøve

å se for oss betydningen av obelisken i lys

av både dens bredere politiske kontekst og

dens mer umiddelbare materielle kontekst:

Den ble reist av et overhode for en kirke i

krig, motreformasjon og oppdagelsestid.

Det er lett å forestille seg at insentivet for

maktdemonstrasjoner på hjemmebane har

vært sterkt. Peterskirken er Den katolske

kirkes monument over seg selv, særlig til

pavedømmet og narrativene om Peters

gjerninger—det religiøse grunnlaget for

pavedømmets legitimitet. Den både utgjør

og huser monumenter over en nedarvet

storhet, et pavelig og kirkelig herredømme

som samtidig slo betydelige sprekker og

utbredte seg. Oppe i alt dette lot

fullføringen av Peterskirken vente på seg.

Det er i denne konteksten obelisken

plasseres midt på Petersplassen: Paven

mobiliserer obelisken som en legemliggjort

demonstrasjon av det gamle Egypts

storhet og makt—en makt og storhet som

tilhørte Bibelens utvalgte folks fiender—lar

dens oppfattede antikristne krefter bli

drevet ut rituelt og innvier den til det kristne

korset i katolisismens maktsenter og

geografiske hjerte. Det var en

triumferklæring i en tid preget av

muligheter på den ene siden, og kriger og

kriser på den andre—en materialisert pep

talk som forkynte et herredømme på

skjelvende grunn. På obeliskens sokkel ble

det skrevet:

“Se Herrens kors! Flykt, fiender; Løven av Juda har erobret!” (McClendon 1989: 42, min oversettelse fra engelsk)

På plassen rundt den finner man,

passende nok, fire elveguder, som ifølge Figur 4: Petersplassen. (Foto: J. Skjoldli, 2014)

Volum 7, vår 2014

22

Mogens Nykjær symboliserer de fire (!)

verdensdelene (Nykjær 2000: 259). Sett i

denne sammenhengen kan obelisken med

korset på toppen formidle at kirken er

sentrum i verden, at kirken erobrer verden

og seirer over dens

«hedenskap» (McClendon 1989: 42).

Parallell til bibeldistribusjon?

Hver onsdag, søndag, høytid,

pavekåring, saligkåring og helgenkåring

står obelisken midt i folkemengder med

tilreisende fra hele verden (figur 4). Slik

sett er det fristende å tolke obelisken som

en eliadisk axis mundi i et religiøst

informert mikrokosmos. I et slikt perspektiv

illustreres det samme av søylegangene,

kirkens ―armer‖ som omfavner hele

verden. Som Gian Lorenzo Bernini uttrykte

det, skulle Peterskirken som Moderkirken,

omfavne ―katolikker til å bli styrket i troen,

kjettere bli gjenforent med Kirken, og

vantro bli opplyst av den sanne tro‖ (sitert i

McClendon, 1989: 40-41, min

oversettelse). Midt i omfavnelsen stod

obelisken.

Det er mer risikabelt å spekulere i hva

obelisken betød for samtidens romere,

pilegrimer og andre besøkende. Det kunne

imidlertid være interessant å prøve å finne

ut hva den betyr for vår tids paver, romere,

pilegrimer og turister. Mine inntrykk fra

feltarbeid (som har hatt andre fokus) er at

obelisken først og fremst fungerer som en

møteplass à la Den blå steinen på

Torgallmenningen i Bergen. Jeg vet ikke i

hvilken grad den frembringer

assosiasjoner til det gamle Egypt for

plassens besøkende, men: I motsetning til

Den blå steinen bærer obelisken korset og

står midt på det stedet i verden som nok er

sterkest assosiert med Den katolske kirke.

Under påskefeiringen i 2014 holdt

Vatikanet åpen en utstilling kalt

Verbum Domini (“Herrens ord”), hvor man

kan se uttrykk som tyder på parallelle

forestillinger. Utstillingen begynte og sluttet

med en stor, oppblåsbar globus som hang

i taket i inngangen til lokalet. Den

oppmuntrer til å se utstillingen i et globalt

perspektiv. Utstillingsobjektene var gamle

bibler og bibeloversettelser til mangfoldige

språk verden over. Avslutningsvis viste

den også evangelisering via sosiale

medier og The Lunar Bible, en King James

Version bibel i mikrofilm fra 1971 som ble

brakt til Månen med amerikanske Apollo

14, med påskriften “Created by the hand of

man to glorify God on another world‖.

Budskapet er tydelig: Jorden er erobret for

kristendommen.

Under globusen står en faksimile av

Rosettasteinen (figur 6). Man kan spørre

seg hvorfor. I boken om utstillingen,

Volum 7, vår 2014

23

Verbum Domini II, er rasjonalen at

egyptisk, koptisk og gresk er viktige språk i

bibeldistribusjonens historie (Trobisch,

Atwood et al. 2014: 14). Kanskje bærer det

gamle Egypts symbolske rolle som

representant for beseiret «hedenskap»

også mening fremdeles, men jeg lar det

spørsmålet stå åpent.

Litteraturliste

Curran, B. A., 2009. «Obelisks in Ancient Egypt.»

Encyclopaedia of the History of Science, Tech-nology, and Medicine in Non-Western Cultures. H. Selin (red.). Heidelberg: Springer.

Curran, B. A., A. Grafton og A. Decembrio, 1995.

«A Fifteenth-Century Site Report on the Vati-

can Obelisk.» Journal of the Warburg and

Courtauld Institutes, vol 58: 234-238.

Kamrin, J., 2004. Ancient Egyptian hieroglyphs : a practical guide. New York: Harry N. Abrams.

McClendon, C. B., 1989. «The History of the Site

of St. Peter's Basilica, Rome.» Perspecta, vol.

25: 32-65.

Meskell, L., 2008. «The Egyptian Ways of Death.»

Archeological Papers of the American Anthro-pological Association, vol. 10 (1): 27-40.

Nykjær, M., 2000. Peterskirken : historie og betydning. København: Gyldendal.

Robins, G. 1997. The art of ancient Egypt. Cam-bridge, Mass.: Harvard University Press.

Trobisch, D., J. Atwood, J. Kirkpatrick og R. P. Crowley, 2014. Verbum Domini II: God's Word Goes Out to the Nations. Washington D.C.: The Museum of the Bible; Abilene Christian University Press.

Vatican.va., 2003. «Gregorian Egyptian Museum.»

Lastet 20. juni, 2014, fra http://mv.vatican.va/3_EN/pages/MEZ/MEZ_Main.html.

Volum 7, vår 2014

24

Volum 7, vår 2014 Volum 7, vår 2014

25

Volum 7, vår 2014

K leopatra VII er utvilsomt en av de mest studerte historiske

skikkelsene fra det gamle Egypt. Flere biografier og

historiebøker omtaler henne og i moderne tid er hennes

liv gjengitt i utallige romaner, skuespill og filmer. Til tross

for noen unntak (for eksempel Heine 1966 og Huß 2001), er mindre

er skrevet om hennes yngre bror Ptolemaios XIII, som ofte bare

nevnes i sammenheng med Kleopatra eller som med sin unge alder

og korte regjeringstid fremstår som en ubetydelig historisk figur.

Ptolemaios var imidlertid konge i en avgjørende periode i Egypts

historie med indre dynastiske intriger samt økende romersk

innflytelse.

Ptolemaios XIII

Fra historiske kilder til antikkresepsjon

av Henrik Torkveen

26

I den påfølgende artikkelen ønsker jeg

å vie større oppmerksomhet til Ptolemaios

ved å belyse hans resepsjonshistorie. Det

argumenteres at resepsjonsperspektiver er

viktige og bør spille en sentral rolle i

forskningen på antikken, ettersom det

skaper bevissthet om at også forskningen

er farget av sin egen samtid. I tillegg kan

resepsjonsperspektiver bringe frem nye

aspekter ved forhistorien og få oss til å

stille nye spørsmål til de antikke kildene.

Etter en introduksjon til det teoretiske

rammeverket for antikkresepsjon, vil den

første delen av artikkelen vil bestå av en

gjennomgang av det tilgjengelige

kildematerialet som kan belyse

Ptolemaios‘ liv og regjeringstid. Den andre

delen vil diskutere to fremstillinger av

Ptolemaios i moderne drama. I lys av den

moderne resepsjonen av Ptolemaios, vil

jeg til slutt vende tilbake til og

problematisere de antikke historiske

kildene, med spesiell vekt på rollen

Ptolemaios spilte i drapet på Pompeius.

Hva er antikkresepsjon?

Bruk, utvelgelse og tolkning av antikken

i moderne kunst, litteratur, drama osv. blir

ofte referert til som antikkresepsjon.

Antikkresepsjon er ikke et passivt

mottagerforhold hvor informasjon fra

antikken nedarves som en tradisjon, men

er snarere et oppsøkende forhold hvor

aspekter av fortiden velges ut og spørsmål

stilles til fortiden (Skoie 2009:15).

En antikk kilde vil alltid være farget av

leserens samtidskontekst, leserens

antikkunnskap og de spørsmål leseren

velger å stille til kilden. Samtidig virker den

antikke kilden tilbake på leseren og gir

svar på de spørsmål som stilles. I tillegg

har det også vært et lignende forhold

mellom tidligere lesere og den antikke

kilden. Disse lesningene har kanskje

belyst andre sider av den samme kilden og

vil igjen påvirke senere lesninger av kilden.

Man kan derfor snakke om et komplekst,

dialektisk forhold mellom den moderne

leseren, tidligere tradisjoner og den

antikke kilden (Skoie 2009:17).

Ettersom antikkresepsjon er tett

sammenknyttet med sin samtidskontekst,

er antikkresepsjon er et viktig redskap for

å kartlegge endringer i forståelsen av og

interessen for antikken, for eksempel

hvilke kilder som velges ut, hvilke

spørsmål som stilles og hvordan antikken

brukes til ulike formål. Et

resepsjonsperspektiv er viktig ettersom det

fremhever at lesingen av antikke kilder

alltid er situert i sin egen samtid.

Egyptologi og vitenskapelig forskning på

antikken er også en del av en

resepsjonsprosess, og er likeledes farget

Volum 7, vår 2014

27

av sin egen kontekst og tidligere

resepsjoner. Vitenskapelig forskning på

antikken har stor påvirkningskraft på den

alminnelige kunnskapen om antikken, og

bevissthet rundt forskningens egen

situerthet er dermed essensielt (Skoie

2009: 22-25).

Studiet av antikkresepsjon dreier seg

imidlertid ikke bare om

resepsjonsprosessens samtidskontekst,

men også den antikke kilden. Ved å

kartlegge hvordan en kilde er blitt lest,

brukt, tolket og omtolket, kan det medføre

at nye aspekter ved kilden trekkes frem

eller at nye spørsmål stilles (Hardwick

2003:4). I hermeneutisk forstand kan en

tale om at vår forståelseshorisont etter

hvert nærmer seg forståelseshorisonten til

den antikke kilden (Skoie 2009:16).

Ptolemaios XIII i historiske

kilder

Selv om det allerede finnes oversikter

over de antikke kildene til Ptolemaios

(Bennett 2001-2013; Heinen 1966; Huß

2001), er det likevel ønskelig med en

gjennomgang og diskusjon av

kildegrunnlaget her, ettersom det er dette

som danner grunnlaget for senere

resepsjonsprosesser.

Ptolemaios var den eldste sønnen til

Ptolemaios XII Neos Dionysos (Auletes)

(fig. 1) og den nest yngste av totalt fem

barn; Berenike IV, Kleopatra VII, Arsinoë

IV, Ptolemaios XIII, og Ptolemaios XIV (se

Bennett 2001 – 2013). Ingen kilder nevner

moren til Ptolemaios, men Strabon

(Geographika XVII.1.11) hevder at bare

Berenike IV var ektefødt. I følge Appianus

(Romaika II.12.84) var Ptolemaios rundt

13 år da Pompeius ble myrdet i 48 f.Kr., og

han ser dermed ut til å ha blitt født i 62

eller 61 f.Kr. Det finnes ingen sikre

avbildninger av Ptolemaios, men Higgs og

Walker (2001:316) har påpekt at bildet av

en ung gutt på en spillebrikke med

påtegningen ‖Kleopatras bror‖ kan være

en av Kleopatras brødre (fig. 2).

Figur 1: Portrett i marmor av Ptolemaios XII (etter Higgs og Walker 2001:157)

Volum 7, vår 2014

28

Den største hendelsen i løpet av

oppveksten til Ptolemaios var utvilsomt at

avsettelsen av Ptolemaios XII i 58 f.Kr. til

fordel for datteren Berenike IV. Ptolemaios

XII tok til slutt tronen tilbake med romersk

hjelp i 55 f.Kr og lot Berenike IV henrette

(Strabon, Geographika XVII.1.11). Kort tid

etter gjeninnsettelsen av Ptolemaios XII,

ble de gjenværende barna, deriblant

Ptolemaios XIII, tatt opp i forfedrekulten og

ble titulert som ‖den nye gudene som

elsker sine søsken‖ på en inskripsjon

datert til 53 - 52 f.Kr (Dittenberger

1905:484).

Ptolemaios XII døde i 51 f.Kr, i følge

Strabon av sykdom (Geographika

XVII.1.11). Cicero ble meddelt ryktet om at

Ptolemaios XII var død i et brev fra Caelius

datert 51 f.Kr (Cicero, Epistulae ad

familiares VIII.4.5), så dødsfallet må ha

skjedd tidligere det året. Caesar opplyser i

Bellum Civile (III.108) at testamentet til

Ptolemaios XII utpekte eldste gjenlevende

datteren (Kleopatra) og eldste sønnen

(Ptolemaios) til arvinger. Strabon

(Geographika XVII.1.11) bekrefter også at

tronen gikk til Kleopatra og Ptolemaios,

men hevder at det var aleksandrinerne

som tok dem til konge og dronning.

Cicero (Epistulae ad familiares VIII.4.5)

ble opplyst i samme brev som over at

situasjonen om hvem som hadde makten i

Alexandria var usikker. Uklarheter rundt

maktfordelingen kan også øynes i

egyptiske kilder. Skeat (1962) har publisert

tre papyri som alle har dateringen ‖år 3

som også er år 1‖. Skeat (1962) har datert

disse til Kleopatras tredje regjeringsår, det

vil si 50 – 49 f.Kr og påpeker at den doble

dateringen kan bety at Ptolemaios hadde

blitt støtt bort fra tronen til fordel for en

annen regjeringspartner.

Fire andre dokumenter nevner

imidlertid både Ptolemaios og Kleopatra

og antyder en felles regjering. To

demotiske papyri fra Tebtynis er begge

datert til ‖regjeringsår 3, dag 13 i måneden

Phamenoth, under kong Ptolemaios og

dronning Kleopatra som elsker sin

far‖ (Spiegelberg 1908:50-53). En

demotisk grafitti fra Medinet Habu er datert

til ‖regjeringsår 5 under kong Ptolemaios

og dronning Kleopatra, gudene som elsker

sin far, dag 14 i måneden Thoth, dag 20

av første phyle‖ (Thissen 1977:181 – 182).

Disse tre dokumentene er tidligere blitt

datert til Ptolemaios XII og Kleopatra V,

men Chauveau (1997:168-169)

argumenterer at dokumentene må

tilskrives Ptolemaios XIII og Kleopatra VII.

Når det gjelder de to første dokumentene,

baserer Chauveau seg på listen med

vitner som også finnes i et annet samtidig

dokument med en sikker datering

Volum 7, vår 2014

29

(Chauveau 1997:169). I det tredje

dokumentet samsvarer de to datoene

dersom det dateres til Ptolemaios XIII og

Kleopatra VII, men ikke dersom det

dateres til Ptolemaios XII og Kleopatra V

(Chauveau 1997:168). Det siste

dokumentet er et dekret fra Herakleopolis

tilskrevet ‖kongen og dronningen‖ og

datert til ‖år tre, dag 23 i måneden

Phaophi‖. Papyrusen er gjenbrukt, og

Schubart og Schäfer (1933:6) daterer den

til Ptolemaios XIII og Kleopatra VII på

grunnlag av restene av navnet på en

strateg ved navn Heliodoros.

Vinteren 49 – 48 f.Kr tyder imidlertid

alt på et brudd mellom Kleopatra og

Ptolemaios. I følge Lucanus (Bellum civile

V.57-64) ble Ptolemaios anerkjent av

Pompeius og det romerske senatet i eksil i

Thessalia, som medførte at Kleopatra

tapte tronen. Dette stemmer overens med

Caesar som hevder at Kleopatra ble

fordrevet ut av Egypt av Ptolemaios og

‖vennene hans‖ noen ‖få måneder‖ før

drapet på Pompeius (Bellum civile III.103).

I følge Strabon (Geographika XVII.1.11)

flyktet Kleopatra til Syria.

En påtegning på en hydra fra Milet kan

stamme fra denne perioden. Påtegningen

beskriver hvordan Apollons profet

Antigonos, oppsøkte ‖Ptolemaios [sønn]

av Ptolemaios Neos Dionysos‖ uten

referanse til Kleopatra (Preuner 1920:178-

179). Dette kan bare være Ptolemaios XIII.

Ptolemaios XIV ble riktignok innsatt som

konge sammen med Kleopatra av Caesar i

47 f.Kr., men fra dette tidspunktet

kontrollerte Kleopatra tronen (Heinen

1966:34).

Kleopatra samlet en hærstyrke og det

oppstod en stillingskrig mellom henne og

Ptolemaios like ved Pelusium (Caesar,

Bellum civile III.103). I mellomtiden

utkjempet Caesar og Pompeius et

avgjørende slag ved Pharsalia i Thessalia.

Pompeius tapte, men klarte å flykte med

konen Cornelia og sønnen Sextus til

Egypt. Både Caesar (Bellum civile III.103)

og Dio Cassius (Romaika XLII.3) hevder at

Pompeius ville forsøke å skaffe resurser

og hærstyrker fra Ptolemaios til gjengjeld

for at Pompeius hadde støttet hans far. I

følge Livius (Periochae CXII) og Eutropius

(Breviarum historiae Romanae VI.21) ble

Pompeius ansett som Ptolemaios‘

formynder.

Ptolemaios‘ rådgivere, deriblant

stattholderen Potheinos, læreren

Theodotos og hærføreren Achillas, valgte

etter en rådslagning å drepe Pompeius og

overrekke ham til Caesar (Plutarchos,

Pompeius LXXVII; Appianus, Romaika

II.12.84). Achillas og Septimius, en

romersk soldat, stakk ned Pompeius mens

Volum 7, vår 2014

30

han ble rodd inn til land. I følge Appianus

(Romaika II.12.84) ventet Ptolemaios på

stranden med hele hæren og var godt

synlig i sin purpurfargede kappe.

Tre dager senere ankom Caesar

Alexandria (Livius, Periochae CXII). Her

ble han overrakt Pompius‘ hode og ring av

Theodotos, hvorpå det hevdes at Caesar

snudde seg vekk gråtende (Plutarchos,

Caesar XLVIII; Livius, Periochae CXII; Dio

Cassius, Romaika XLII.8). I Bellum civile

(III.107) hevder Caesar at han ønsket å

forsone Kleopatra og Ptolemaios og kalte

begge tilbake til Alexandria. Da Ptolemaios

oppdaget at Kleopatra var tilbake i

palasset, forteller Dio Cassius (Romaika,

XLII.35) at han kastet av seg diademet i

raseri, løp ut av palasset og skrek til

folkemengden at han hadde blitt sveket.

Caesar klarte imidlertid å samle de to

monarkene og leste opp testamentet til

Ptolemaios XII i deres nærvær.

I mellomtiden hadde Potheinos sendt

meldinger til Achillas, som fremdeles

befant seg ved Pelusium. Achillas angrep

Alexandria og beleiret palasskvartalet.

Caesar satte Ptolemaios under streng

bevoktning og fikk Potheinos henrettet

(Caesar, Bellum civile III.108-109, 112).

Caesar forsøkte å roe situasjonen og fikk

Ptolemaios til å erklære offentlig at han var

uskadet og at han ønsket fred (Dio

Cassius, Romaika XLII.39).

I følge Caesar (Bellum civile III.112)

Figur 2: Spillbrikke i elfenben med bilde av ”Kleopatras bror” (etter Higgs og Walker 2001:316)

Volum 7, vår 2014

31

flyktet den yngste datteren til Ptolemaios

XII, Arsinoë, fra palasset og sluttet seg til

Achillas. I De Bello Alexandrino (4)

beskrives det at det oppstod det en konflikt

mellom Arsinoë og Achillas, hvorpå

Achillas ble myrdet og Arsinoës lærer

Ganymedes tok over ledelsen av hæren.

Caesar (De Bello Alexandrino 23)

beskriver at aleksandrinerne ble svært

misfornøyde med Arsinoës og

Ganymedes‘ lederskap, og ønsket Arsinoë

byttet ut med Ptolemaios. Caesar gikk

med på dette, men da han fortalte

Ptolemaios at han skulle bli sendt tilbake til

den egyptiske hærstyrken, brast

Ptolemaios i gråt og bad om ikke å bli

sendt. Da Ptolemaios kom tilbake til

hæren, overtok han imidlertid selv ledelsen

(Caesar, De Bello Alexandrino 24).

Caesar hadde i mellomtiden tilkalt

forsterkninger fra Mithradates IV av

Pergamon. Disse strykene marsjerte mot

Egypt, beleiret og tok Pelusium og beveget

seg sørover mot ‖Deltaet‖. Ptolemaios

ledet hæren sørover langs Nilen mot

Mithradates og anla en leir ved elven.

Caesar, som hadde fulgt etter Ptolemaios,

og Mithradates klarte å bryte gjennom

Fig.ur 3: Scenebilde fra Handels opera Giulio Cesare in Egitto fra en oppsetning i 1725 (etter Dean and Knapp 1995: plansje 8B)

Volum 7, vår 2014

32

befestningene til Ptolemaios‘s leir.

Ptolemaios med flere forsøkte å flykte over

elven, men den overfylte båten kantret og

sank, og Ptolemaios druknet (Caesar, De

Bello Alexandrino 26-31; Dio Cassius,

Romaika XLII.43; Livius Periochae CXII).

Ptolemaios ble funnet i elveslammet og

var synlig på grunn av sin gylne rustning

(Eutropius Breviarum historiae Romanae

VI.22; Florus, Epitome II.13.60; Orosius

Historiae Adversus Paganos VI.16.2).

Orosius (Historiae Adversus Paganos

VI.16.2) hevder at Caesar sendte

rustningen til Alexandria som et tegn på at

Ptolemaios var død. Caesar gjeninnsatte

Kleopatra på tronen og, for å fullbyrde

testamentet til Ptolemaios XII, pekte ut

Ptolemaios XIV som medregent (Caesar,

De Bello Alexandrino 33).

Resepsjonen av Ptolemaios XIII

i moderne drama

Jeg skal her begi meg inn på

fremstillingen av Ptolemaios i moderne

drama og har valgt ut operaen Giulio

Cesare in Egitto av Handel (1986 [1875])

og filmen Cleopatra (Twentieth Century

Fox) av Mankiewicz (1963). Jeg vil

fokusere på forholdet til det antikke

kildematerialet og hvordan historiske

elementer er valgt ut, tolket eller

omskrevet.

Giulio Cesare in Egitto (1724)

(Handel)

Handels opera Giulio Cesare in Egitto,

med libretto av Haym, ble uroppført ved

King‘s Theatre i London i 1724 (fig. 3).

Haym nevner i librettoen at verket er

basert på antikke kilder, blant annet

Caesar, Plutarchos og Dio Cassius, men

den virkelige hovedkilden til Haym er en

tidligere libretto fra 1676 av Giacomo

Bussani (Ketterer 2009:116; Monson

1985:313). I tillegg har både Bussani og

Haym hentet inspirasjon fra Pierre

Corneilles skuespill Pompée (1971

[1682]). Haym forenklet Bussanis libretto,

eliminerte flere komiske elementer og la til

nye arier (Monson 1985).

Elementer fra historiske kilder er

gjenkjennelige, men mye er også endret.

Stillingskrigen mellom Tolomeo

(Ptolemaios) og Cleopatra (Kleopatra) er

redusert til en søskenkrangel. Cornelia

(Kornelia), enken til Pompeo (Pompeius),

spiller en stor rolle, et element som trolig

er hentet fra Corneille (1971 [1682]). Den

aleksandrinske krigen består utelukkende

av en kort slagscene mellom Tolomeo og

Cleopatra. Cesare (Caesar) deltar ikke i

kampene ettersom han i en tidligere scene

måtte flykte fra Tolomeo. Tolomeo blir

drept i duell med Pompeos sønn Sesto

(Sextus) i stedet for å drukne i Nilen.

Volum 7, vår 2014

33

Tolomeo er operaens åpenbare skurk.

Tolomeo har beordret Achilla (Achillas) til

å drepe Pompeo, og bestemmer seg også

for å drepe Caesar slik at ‖Roma, som er

undertrykket av ham, kan gå fri‖ (Handel

1986 [1875]:23). I tillegg forsøker Tolomeo

å bedåre Cornelia, og prøver å ta henne

med vold to ganger og plasserer henne til

slutt i haremet sitt.

Tolomeo står i sterk kontrast til

Cleopatra, og frakter henne dypt. Etter

slagscenen i tredje akt legger han henne

triumferende i lenker, slik at hun ‖knelende

kan tilbe meg ved foten av tronen‖ (Handel

1986 [1875]:23). Mens Cleopatra prøver å

vinne Caesar med kjærlighet, forsøker

Tolomeo å vinne Caesar med vold. I første

akt utrykker Cleopatra denne forskjellen og

slår fast at ‖med et blikk vil jeg vinne

Caesar bedre enn han [Tolomeo] gjorde

med Pompeos hode‖ (Handel 1986

[1875]:21).

Tolomeo skiller seg også fra Cesare.

Cesare er den rettferdige hærføreren som

mot slutten av operaen befrir Cleopatra fra

Tolomeos klør. I første akt synger Cornelia

at ‖Jupiter hersker i himmelen, Cesare

hersker på jorden‖ (Handel 1986

[1875]:11). I kontrast til dette kalles

Tolomeo ‖den store tyrannen i

Egypt‖ (Handel 1986 [1875]:36).

Motsetningen mellom Cesare og Tolomeo

kommer veldig klart fram i scene 9 i første

akt. Tolomeo ønsker Cesare velkommen til

hoffet med falsk høflighet. Tolomeo har i

all hemmelighet planlagt en felle for

Cesare og utbryter for seg selv ‖dåre, du

har heller kommet i dødens armer‖.

Cesare gjennomskuer imidlertid Tolomeos

plan og sier for seg selv at ‖jeg øyner i

dette ansiktet et skjult bedrag‖ Handel

1986 [1875]:40).

Hevn er et sentralt tema i Giulio

Cesare. Så nær som alle av Sestos arier

handler om hevne drapet på Pompeo, og

Sesto dreper i siste akt Tolomeo i duell

(Handel 1986 [1875]:120). Giulio Cesare

stiller gode og dårlige personer opp mot

hverandre setter søkelys på

mellommenneskelige konflikter. Dette er

noe som tilskuerne kan kjenne seg igjen i

og ta lærdom av (Sandmo 2009:114).

Giulio Cesare ble komponert i en tid da

imperialisme var en realitet og Stor-

Britannia kjempet om å være med i

Ostindia-handelen. Den romerske/vestlige

Cesare som seirer over den despotiske/

egyptiske Tolomeo var et aktuelt

samtidstema og understreket den

overlegne rollen Stor-Britannia spilte

innenfor politikk og handel (Harris 2006;

Ketterer 2009:115). Handel skrev flere

operaer med handling i orientalske

områder, ofte med temaet vest mot øst

Volum 7, vår 2014

34

eller dynastiske krangler i orientalske

monarkier (Harris 2006:428 – 436). Det

ptolemeiske dynastiet og deres utallige

interne konflikter er også temaet for en

annen opera av Handel; i operaen

Tolomeo skildrer Handel kampen om

tronen mellom brødrene Ptolemaios IX

Soter (Tolomeo) og Ptolemaios X

Alexander (Alessandro).

Cleopatra (1963) (Mankiewicz)

Mankiewicz‘ Cleopatra (2012 [1963])

for Twentieth Century Fox er en enorm

filmproduksjon som lenge var tidenes mest

påkostede film. Innspillingen av filmen ble

forvansket av budsjettproblemer, skifte av

regissør og fremfor alt oppstyret rundt

hovedrolleinnehaveren Elizabeth Taylor og

hennes affære med Richard Burton, som

spilte Marc Anthony (Hyams og Wagner

2013 [1963]). Mankiewicz hadde et ønske

om å legge seg tett opp til de historiske

kildene (Hyams og Wagner 2013

[1963]:74), men det er noen få avvik, blant

annet i den ene scenen hvor Ptolemaios

opptrer.

I filmen er Ptolemaios framstilt som en

ungdom. Skuespilleren, Richard O‘Sullivan

var født i 1944 og var dermed 18-19 år da

filmen ble spilt inn (Internet Movie

Database 1990 – 2014). Ptolemaios XIII

har bare i to scener i filmen, men det ser ut

til at karakteren skulle ha vært mer

omfattende. Opprinnelig hadde

Mankiewicz filmet ca. 8 timer med opptak

som er skåret ned til ca. 4 timer. Blant

Fig.ur 4: Stillbilde fra Cleopatra med Ptolemaios sittende og Potheinos stående til venstre (etter Mankiewicz 2012 [1963])

Volum 7, vår 2014

35

scenene som er kuttet er en scene fra

stillingskrigen ved Pelusium, hvor

Ptolemaios diskuterer Kleopatra med sine

rådgivere og slår fast at hun må fjernes. I

en annen slettet scene observerer

Ptolemaios, Potheinos og Theodotos

nervøst at romerne feirer en seier i et slag

(Trivette 2014).

Den første scenen er tidlig i filmen, og

finner sted på trappene utenfor palasset i

Alexandria, hvor Ptolemaios, ledsaget av

Potheinos, Theodotos, Achillas tar i mot

Caesar og overrekker ham Pompeius‘

hode og ring (fig.4). I den andre scenen

dømmer Caesar Potheinos til døden for

forræderi, og sender Ptolemaios og

Theodotos til hærstyrkene sine.

Begge scenene er komponert slik at

Ptolemaios skal danne en kontrast til

Caesar og Kleopatra. I den første scenen

har Mankiewicz valgt å la Ptolemaios være

til stede under overrekkingen av

Pompeius‘ hode og ring, selv om de

historiske kildene antyder at han da befant

seg ved Pelusium. Caesar fremstår som

strategisk og smart. I stedet for å kjempe

seg vei gjennom folkemassen på

markedsplassen foran palasset, slik

Potheinos og Ptolemaios forventer,

handler han seg frem til palasset. Caesar

får egypterne til å fremstå som jålete og

selvhøytidelige, noe som understrekes av

de overdådige faraonske kostymene.

Mens Potheinos forsøker å presentere

Ptolemaios med lang rekke med titler,

avbryter Caesar nonchalant og

presenterer seg selv som ‖Gaius Julius

Caesar, consul of the Senate of Rome,

pontifex maximus, etc., etc.”. Egypterne

virker også uorganiserte og

selvmotsigende. På spørsmål fra Caesar

svarer Ptolemaios at Kleopatra har flyktet

og at hun døde, mens Potheinos stotrende

forsøker å korrigere. Cyrino (2005:144) har

påpekt at den lille hvite katten som

Ptolemaios holder på fanget i denne

scenen kan være med på understreke

ham som en av filmens skurker (fig. 4). En

hvit katt er en mye brukt skurkeattributt,

blant annet i flere av filmene om James

Bond.

Cleopatra ble filmet under den kalde

krigen og opprinnelig var ønsket til

Mankiewicz å fremstille en ganske

visjonær Kleopatra (Cyrino 2005:151-153).

Selv om mye av dette er borte i den

kuttede filmen, kan dette fremdeles øynes

i en scene der Kleopatra og Caesar

besøker graven til Alexander den Store.

Kleopatra benytter seg av sveipende, FN-

inspirert retorikk og argumenterer

flammende for ‖one people on earth living

in peace‖.

Ptolemaios derimot virker mer

Volum 7, vår 2014

36

korttenkt. Ptolemaios og rådgiverne velger

vold snarere enn politikk for å vinne

Caesar over på sin side. I tillegg er

Ptolemaios fremstillet som noe naiv. Han

blir furten når han forstår at Caesar ikke

velger å kjempe seg frem til palasset med

makt slik Potheinos hadde lovet at han

skulle gjøre. I den andre scenen blir

Ptolemaios merkelig nok glad for å bli

returnert til hærstyrken sin og tror han vil

bli reddet, mens publikum forstår at han

går en sikker død i møte.

Diskusjon – tilbake til de

historiske kildene

Cleopatra og Giulio Cesare gir to svært

forskjellige bilder av Ptolemaios, men en

fellesnevner er at Ptolemaios spiller en

aktiv rolle i drapet på Pompeius. I tillegg

fremstilles drapshandlingen som korttenkt

eller forrædersk. I Mankiewicz‘ Cleopatra

(2012 [1963]) er Ptolemaios faktisk til

stede ved overrekkelsen, og nekter å

trekke seg tilbake før han ser at hodet og

ringen til Pompeius er overrakt Caesar.

Selv om Caesar gjennomskuer at det er

Potheinos, Theodotos og Achillas som står

bak mordet, kommer det tydelig frem at

Ptolemaios har beordret drapet ettersom

han sier ‖they said it would please you

very much‖. Heller ikke i Giulio Cesare

utfører Tolomeo selve drapet, men er helt

klart den ansvarlige. I scene 10 i første akt

blir Tolomeo konfrontert av Cornelia som

en forræder; ‖du utakknemmelige, har du

kuttet hodet av Pompeius midt i åsynet på

Roma, han som plasserte diademet på

hodet til din far?‖ (Handel 1986 [1875]:44).

Interessant nok kan dette synet på

drapet på Pompeius finnes igjen også i

morderne vitenskapelig litteratur. Bevan

(1968:362) kaller drapet på Pompeius som

‖den store forræderske handlingen‖. Huß

(2001:711) slår an en melankolsk tone når

han diskuterer Pompeius‘ død; ‖før de

nådde land, stakk L. Septimius den nær

vergeløse ned med sverdet sitt… Slik

døde Pompeius, som en gang var den

mektigste mann i middelhavsområdet‖.

Ut fra et resepsjonsperspektiv er det

interessant å vende tilbake til de antikke

kildene og å undersøke hvordan dette

bildet av Ptolemaios og drapet på

Pompeius kan ha oppstått og om det har

endret seg fra kilde til kilde. De fleste

kildene til Ptolemaios er romerske eller

greske, og alle er skrevet etter hans død.

Den eneste kilden som kanskje kan

regnes om en førstehåndskilde er Caesars

Bellum Civile. Det dreier seg altså om en

resepsjonsprosess av Ptolemaios allerede

i antikken (Skoie 2009:21).

I Bellum Civile (III 103-104) gjør Caesar

gjør det helt klart at Ptolemaios var ‖en

Volum 7, vår 2014

37

gutt av år‖. Det var ‖kongens venner‖ som

la en plan for å drepe Pompeius ‖på grunn

av kongens alder‖, og sendte Achillas for å

gjøre det. Selve drapshandlingen er kort

og nøytralt beskrevet, bortsett fra at

Achillas blir karakterisert som ‖en mann av

usedvanlig frekkhet‖. Som motiv for drapet

oppgir Caesar at kongens venner fryktet at

Pompeius skulle innta Alexandria og Egypt

etter å ha benyttet seg av kongens hær,

men at en annen bakgrunn for mordet var

forrakt for Pompeius‘ fremgang, ettersom

‖venner blir fiender i vanskelige tider‖.

Også andre forfattere understreker

Ptolemaios‘ unge alder. I følge Plutarchos

(Pompeius LXXVII) var ”Ptolemaios

imidlertid svært ung‖. Appianus (Romaika

II.12.84) skriver at ‖han var derimot rundt

13 år” og at han stod under Achillas’ og

Potheinos‘ formynderskap. Dio Cassius

(Romaika XLII.3) påpeker at da Pompeius

henvendte seg til egypterne for hjelp var

det ikke Ptolemaios som svarte ‖for han

var i virkeligheten et barn‖. I likhet med

Caesar oppgir også disse tre historikerne

at det var Ptolemaios‘ rådgivere som

planla mordet på Pompeius. I følge

Plutarchos (Pompeius LXXVII) og

Appianus (Romaika II.12.84) stod

Potheinos, Achillas og Theodotos i

sentrum i rådslagningen, mens Dio

Cassius (Romaika XLII.3) oppgir at det var

‖noen av egypterne og Lucius Septimius,

en romersk mann som hadde tjenestegjort

under Pompeius‖. Plutarchos (Pompeius

LXXVII) forsøker å forklare egypternes

motiver. Avhengig av om Pompeius ble tatt

i mot eller avvist, ville egypterne få enten

Caesar eller Pompeius som fiende. Valget

falt derfor på å drepe Pompeius.

I disse tre kildene spiller Ptolemaios

ingen rolle i planleggingen eller utførelsen

av drapet, selv om han i følge Appianus

(Romaika II.12.84) overvar drapet fra

stranden. Plutarchos (Pompeius LXXVII)

legger all skyld på kongens rådgivere og

gir uttrykk for at det ‖var fælt for Pompeius‘

å få skjebnen bestemt av evnukken

Potheinos, Theodotos fra Chios… og

egypteren Achillas‖.

Selv om også Dio Cassius Romaika

XLII.5) legger ansvaret på rådgiverne,

hevder han likevel at Pompeius ble drept

‖på en måte foran Ptolemaios‖. Denne

tanken er ytterligere forsterket i andre

romerske kilder. Livius (Periochae CXII)

hevder at Pompeius ble drept ‖på ordre av

kong Ptolemaios og råd av læreren

Theododos… og Pothinos‖. Hos Lucanus

(Bellum civile, VIII.536-537) kommer det

klart frem at kongens rådgivere, her

personifisert ved Potheinos, stod bak rådet

om å drepe Pompeius, og at Ptolemaios

(”guttekongen”) gledet seg over den

Volum 7, vår 2014

38

sjeldne oppmerksomheten som ble vist

ham da han skulle gi ordren. Potheinos

oppfordrer til å bortvise den tapende part

og fraråder å vise rettferdighet, for

‖kongers makt forgår totalt dersom en

begynner å overveie

rettferdighet‖ (Lucanus, Bellum civile

VIII.489-490). Det øverste ansvaret legges

likevel på Ptolemaios og Lucanus (Bellum

civile VIII.556-560) spør ”gjennomborer du

hjertet vårt med sverdet (ditt)? Du vet ikke,

udugelige gutt, du vet ikke hvor din

skjebne ligger; allerede bærer du Nilens

krone uten rett, for han som gav deg riket

har falt på grunn av borgerkrigen‖.

Lucanus (Bellum civile X.526-

529).understreker behovet for hevn og slår

fast at ‖tyrannen selv‖ (Ptolemaios), hele

det ptolemeiske dynastiet og Caesar må

falle for at Poempeius skal bli hevnet.

Florus legger an en lignende

fordømmende tone og hevder at Pompeius

ble drept ‖etter ordre fra den avskyligste av

konger og etter råd fra evnukker‖ (Epitome

II.13.52). Videre påpeker Florus at det var

nødvendig med hevn (Epitome II.13.55).

Når Caesar bryter befestningen til

Ptolemaios, hevder Florus at Pompeius‘

hevn blir fullbyrdet (Epitome II.13.60)

I sen-antikke kilder ser man til slutt at

Ptolemaios alene står ansvarlig for drapet

på Pompeius. Orosius (Historiae Adversus

Paganos VI.15.28) nevner ikke rådgiverne

og hevder at Ptolemaios beordret drapet

på Pompeius for å behage Caesar.

Likeledes kommer det frem hos Eutropius

(Breviarum historiae Romanae VI.21) at

Ptolemaios satte fremgang høyere enn

vennskap og drepte Pompeius hvorpå han

sendte hodet og ringen til Caesar.

Konklusjon

Elementer fra de historiske kildene er

godt synlige i både Giulio Cesare in Egitto

(Handel) og Cleopatra (Mankiewicz).

Samtidig har begge

resepsjonseksemplene valgt ut og

tilpasset de historiske kildene til egne

formål. Mankiewicz har valgt å la

Ptolemaios være til stede ved

overrekkelsen av Pompeius‘ hode, mens

Handel har dempet ned militære elementer

og velger heller å fokusere på

mellommenneskelige forhold og

kontrasten mellom gode og dårlige

karakterer. Felles for begge

resepsjonseksemplene er at Ptolemaios

blir en negativ motpol til Kleopatra og

Cæsar.

Ved å vende tilbake til de historiske

kildene og stille nye spørsmål, ser man at

den moderne resepsjonen, inkludert den

vitenskapelige, allerede bygger på en

tidligere, antikk resepsjonsprosess. Hos de

Volum 7, vår 2014

39

antikke historikerne går Ptolemaios

gradvis fra å være ‖et barn‖ til å være ‖den

avskyligste av konger‖. Denne artikkelen

illustrerer dermed hvordan antikkresepsjon

og et resepsjonsperspektiv får oss til å

stille nye spørsmål til de antikke kildene og

minner oss på det komplekse forholdet

mellom den antikke kilden, vår lesning og

tidligere lesninger av kilden.

Litteratur

Bennett, Chris, (2001 – 2013), Egyptian Royal Genealogy. Elektronisk dokument, http://www.tyndalehouse.com/egypt/. Lesedato: 12.02.2014.

Bevan, Edwyn, 1968, The House of Ptolemy. A History of Egypt under the Ptolemaic Dynasty. Argonaut Inc. Publishers, Chicago.

Chauveau, Michel, 1997, ―Éres nouvelles et coré-gences en Égypte ptolemaïque‖. I: Akten des 21. Internationalen papyrologenkongresses. Band I. Kramer, B., Luppe, W., Maehler, H. Po-ethke, G. (red.), s. 163 – 171. B. G. Teubner, Stuttgard og Leipzig.

Corneille, Pierre, 1971 [1682], Pompée. Barnwell, H. T. (red.). Oxford University Press, London.

Cyrino, Monica Silveira, 2005, Big Screen Rome. Blackwell Publishing, Oxford.

Dean, Winton og Knapp, John Merrill, 1995, Han-del’s Operas 1704 – 1725. Clarendon Press, Oxford.

Dittenberger, Wilhelm, 1905, Orientis Graeci Scriptiones Selectae. Supplementum Sylloges Inscriptionum Graecarum. Vol. 2. S. Hirzel, Leipzig.

Handel, George Frideric, 1986 [1875], Giulio Cesare in Full Score. Dover Publications, New York.

Hardwick, Lorna, 2003, Greece and Rome. New Surveys in the Classics. Reception Stud-ies.Oxford University Press, Oxford.

Harris, Ellen T., 2006, ―With Eyes on the East and Ears in the West: Handel‘s Orientalist Operas‖. I: Journal of Interdisciplinary History vol. 36 (3),

s. 419 – 443.

Heinen, Heinz, 1966, Rom und Ägypten von 51 bis 47 v. Chr. Untersuchungen zur Regierungszeit der 7. Kleopatras und des 13. Ptolemäers. Fotodruck Präzis, Tübingen.

Higgs, Peter og Walker, Susan, 2001, Cleopatra of Egypt. From History to Myth. The British Muse-um Press, London.

Huß, Werner, 2001, Ägypten in hellenisticher Zeit. 332 – 30 v. Chr. Verlag C. H. Beck, München.

Hyams, Joe og Wagner, Walter, 2013 [1963], My Life with Cleopatra. The Making of aHollywood Classic. Vintage Books, New York.

Internet Movie Database, 1990 – 2014, Richard O'Sullivan. Elektronisk dokument, http://www.imdb.com/name/nm0642801/?ref_=fn_al_nm_4. Lesedato 15.02.2014.

Ketterer, Robert C., 2009, Ancient Rome in Early Opera. University of Illinois, Chicago ogUrbana.

Mankiewicz, Joseph L., 2012 [1963], Cleopatra. 50th Anniversary Edition. Twentieth Century Fox, Hollywood.

Monson, Craig, 1985, ‖‘Giulio Cesare in Egitto‘: From Sartorio (1677) to Handel (1724)‖. I:Music & Letters vol. 66 (4), s. 313 – 343.

Preuner, Erich, ‖Zwei Hydrophoren‖. I: Hermes. Zeitschrift für classische Philologie, vol. 55, s. 174 – 187.

Schubart, Wilhelm og Schäfer, Diedrich, 1933, Spätptolemäische Papyri aus amtlichen Büros des Herakleopolites. Ägyptische Urkunden au den Staatlichen Museen zu Berlin. Griechische Urkunden, VIII. Band. Weidmannsche Buchhandlung, Berlin.

Skeat, T. C, 1962, ‖Notes on Ptolemaic Chronology: III. ‗The First Year Which Is Also the Third‘ A Date in the Reign of Cleopatra VII‖. I: Journal of Egyptian Archaeology, vol. 48, s. 100 – 105.

Sandmo, 2009, ‖Orfeus og skyggene: antikken på operascenen‖. I: Antikken i ettertiden.

Skoie, M. og Vestrheim, Gjert (red.), s. 109 – 127. Universitetsforlaget, Oslo.

Skoie, Mathilde, 2009, ‖Hva er antikkresepsjon? En kort innføring i et forskningsfelt‖. I: Antikken i ettertiden. Skoie, M. og Vestrheim, Gjert (red.), s. 11 – 31. Universitetsforlaget, Oslo.

Spiegelberg, Wilhelm, 1908, Catalogue Général des Antiquités Égyptiennes du Musée du Caire.

Volum 7, vår 2014

40

Die Demotischen Denkmäler, 30601 – 31270, 50001 – 50022. II: Die Demotischen Papyrus. Text. Buchdruckerei M. Dumont Schauberg, Strassburg.

Thissen, H. J., 1977, ―Zur Familie des Strategen Monkores‖. I: Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik, vol. 27, s. 181 – 191.

Trivette, Allan, 2014, Elizabeth Taylor – The Leg-end. Elektronisk dokument, http://www.elizabethtaylorthelegend.com/. Lesedato 12.02.2014

Antikke historikere:

Appianus, Romaika (Romersk historie):

White, Horace, 1964, Appian’s Roman History. In Four Volumes. (Volume) III. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, Lon-don.

Caesar, Bellum Civile (Borgerkrigen):

Peskett, A. G., 1914, Caesar. The Civil Wars. The Loeb Classical Library. The Macmillan Co., New York og William Heinemann, London

Caesar, De Bello Alexandrino (Om den

aleksandrinske krig):

Way, A. G., 1955, Caesar. Alexandrian, African and Spanish Wars. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, Lon-don

Cicero, Epistulae ad familiares (Brev til

venner):

Williams, W. Glyn, 1952, Cicero. Letters to Friends. In Three Volumes. (Volume) II. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London

Dio Cassius, Romaika (Romersk historie):

Cary, Earnest, 1916, Dio’s Roman History. In Nine Volumes. (Volume) IV. The Loeb Classical Li-brary. G. P. Putnam‘s Sons, New York og Wil-liam Heinemann, London

Eutropius, Breviarum historiæ Romanæ

(Uttdrag fra romersk historie):

Bird, H. W., 1993, The Breviarum ab Urbe Condita of Eutropius. Translated Texts for Historians. Volume 14. Liverpool University Press, Liver-pool.

Florus, Epitome (Sammendrag):

Forster, Edward Seymour, 1984, Lucius Annaeus Florus. Epitome of Roman History. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heine-mann, London.

Livius, Periochae (Fragmenter):

Schlesinger, Alfred C. og Geer, Russel M., 1959, Livy. With and English Translation in Fourteen Volumes. (Volume) XIV. Summaries, Frag-ments, and Obsequens. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, Lon-don.

Lucanus, Bellum civile (Borgerkrigen):

Duff, J. D., 1962, Lucan. The Civil Wars, Books I – X (Pharsalia). The Loeb Classical Library Har-vard. University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, Lon-don.

Orosius, Historiae Adversus Paganos

(Historier mot de gudløse):

Fear, A. T., 2010, Orosius. Seven Books of History against the Pagans. Translated Texts for Histo-rians. Volume 54. Liverpool University Press, Liverpool.

Plutarchos, Caesar:

Perrin, Bernadotte, 1967, Plutarch’s Lives. In Elev-en Volumes. (Volume) VII. Demosthenes and Cicero, Alexander and Caesar. The Loeb Clas-sical Library. Harvard University Press, Cam-bridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Plutarchos, Pompeius:

Perrin, Bernadotte, 1955, Plutarch’s Lives. In Elev-en Volumes. (Volume) V. Agesilaus and Pom-pey, Pelopidas and Marcellus. The Loeb Clas-sical Library. Harvard University Press, Cam-bridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Strabon, Geographika (Geografien)

Jones, Horace Leonard, 1967, The Geography of Strabo. In Eight Volumes. (Volume) VIII.

The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Volum 7, vår 2014

41

www.egyptologi.no

Norsk egyptologisk selskap er en ideell forening med formål å

fremme kunnskap om det gamle Egypt og de tilgrensende

oldtidssivilisasjoner. Selskapet er landsdekkende, men er særlig tilknyttet

fagmiljøene og de egyptiske samlingene i Norge. Norsk egyptologisk

selskap har som særlig formål å bygge opp allmenn interesse og faglig

virksomhet innen egyptologi, samt å knytte kontakter mellom studenter,

profesjonelle og andre med det gamle Egypt som interesseområde.

Vil du bli medlem?

Logg inn på nettside www. egyptologi.no

Der finner du påmeldingsskjema og annen informasjon.

Kontakt: norsk.egyptologisk.selskap@gmail.com

Redaktører for dette nummeret av Ostrakon er Jane Skjoldli og Pål Steiner

Kontakt / bidrag: NES.bulletin@gmail.com

Ostrakon. Utgitt av Norsk egyptologisk selskap

ISSN 1893-5303

Volum 7, vår 2014