Glemt av Jessica Brody

Jessica Brody

GLEMTOversatt av Heidi Sævareid

T YPE-IT AS, 18.12.2013ORDRE: 31126 (s . 3 av 318)

Jessica BrodyOriginalens tittel: Unremembered

Oversatt av Heidi Sævareid

UNREMEMBERED by Jessica Brody. Copyright © 2013 by JessicaBrody Entertainment, LLC. By arrangement with the author. All rights

reserved.Første gang utgitt av Farrar, Straus & Giroux, New York, 2013.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-41633-1

1. utgave, 1. opplag 2014Omslagsfoto: © Vitaliy Netiaga/Shutterstock

Sats: Type-it As, Trondheim 2014Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Munken print cream 1,5.

Innkjøpt av Norsk kulturråd

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no


Til Bill Contardien ekte actionhelt,

(også kjent som agenten min)


Et hjerte som virkelig har elsket, glemmer aldri.Thomas Moore


INNHOLD

0 Vekket 11

Del 1: Fallet1 Ny 152 Nyhetsdekning 203 Accessoirer 264 Merket 305 Tom 346 Berørt 387 Hjemme 458 Begjært 539 Skannet 55

10 Nedskrevet 6611 Bevist 7212 Språk 7813 Bitterhet 8514 Bekreftelse 90

Del 2: Tilbake15 Rasjonalisering 9916 Løfter 10317 Avkledd 10718 Fiksjon 11919 Gjest 12620 Avgang 13021 Blakk 13722 Mørke 145


23 Menneskeheten 15024 Flukten 16125 Tilkoblet 16826 Innestengt 17627 Isolert 18428 Forfalskninger 191

Del 3: Overgivelsen29 Luft 20530 Funnet 20831 Kjøring 21332 Hindringer 22033 Forlatt 22534 Ufullstendig 23235 Chat 24136 Ønsker 24437 Tillit 24838 Vinter 25239 Midlertidig 25740 Eksistens 26341 Forrådt 27442 Farvel 28043 Fallet 28644 Hul 29245 Åpen 30546 Tro 316


0

VEKKET

Bølgene slår mot kinnet mitt – kaldt og nådeløst. Pisker motansiktet så jeg våkner. Fyller munnen min med smaken av saltog ensomhet.

Jeg hoster voldsomt og åpner øynene. Så tar jeg inn verdenrundt meg. Ser den for første gang. Det er ikke en verden jegkjenner igjen. Jeg er omgitt av mørkeblått hav så langt jeg kanse. Et hav fullt av store, flytende objekter. Av metall. Som detjeg ligger på.

Og så er det døde kropper.Like i nærheten av meg teller jeg tjue. To av dem er så nær

at jeg kan ta på dem. Men det våger jeg ikke.De livløse ansiktene er frosset i skrekk. Øynene er tomme –

de stirrer inn i intetheten.Jeg trykker håndflaten mot tinningen og kjenner den pulsere

dumpt. Hodet mitt kjennes som om det er laget av stein. Alt ertungt og tregt – det er som om jeg ser alt gjennom en skittenkameralinse. Jeg kniper øynene igjen.

En time senere hører jeg stemmer. Da har det alt blitt natt.Stemmene skjærer gjennom mørket. Det tar evigheter før denår meg. Et lys bryter igjennom den tette tåken og blendermeg.

11


Ingen sier et ord da de drar meg opp av vannet. Det trengerde ikke. Det er lett å se på ansiktsuttrykkene deres at de ikkeventet å finne meg.

De ventet ikke å finne noen.Det vil si – ikke i live.Jeg blir pakket inn i et tykt, blått teppe og plassert på et

hardt underlag av tre. Og så begynner spørsmålene å komme.Spørsmål som får hjernen min til å verke.

«Hva heter du?»Om jeg bare visste.«Vet du hvor du er?»Jeg kikker oppover og ser ikke annet enn et hav av stjerner.

De er ikke mye til hjelp.«Husker du at du gikk om bord i flyet?»Hjernen vrir seg så det gjør vondt, og det begynner å dunke

i pannen igjen.Fly. Fly. Hva er et fly?Og så kommer det et spørsmål som vekker noe dypt inni

meg. Som tenner en ørliten, fjern gnist et sted – helt i de inner-ste krokene av hjernen.

«Vet du hvilket år det er?»«1609,» hvisker jeg, med en overbevisning uten feste i vir-

keligheten. Og så svimer jeg av.


DEL 1

FALLET


1

NY

Den eneste dagen jeg husker, er dagen i dag. Alt jeg har, eroppvåkningen i havet. Resten er tomrom. Men jeg vet ikkehvor langt bakover det tomrommet strekker seg – hvor mangeår det dekker. Det er sånn det er med tomrom: noen gangervarer de kun et øyeblikk, andre ganger er de uendelige. Et tom-rom kan sluke alt du er og har i et glimt av meningsløst hvitt.Ingenting blir igjen.

Ingen minner.Ingen navn.Ingen ansikter.Hvert sekund som tikker forbi, er helt nytt. Hver følelse som

pulserer gjennom meg er helt fremmed. Hver tanke jeg har ihjernen er helt annerledes enn noe jeg har tenkt før. Det enestejeg kan håpe på, er et øyeblikk som speiler et fjernt et. Et flyk-tig glimt av noe kjent.

Noe som gjør meg til … meg.Ellers kan jeg jo være hvem som helst.Det å glemme hvem du er er mye mer komplisert enn å sim-

pelthen glemme hva du heter. Det får deg også til å glemmedrømmene dine. Målene dine. Hva som gjør deg glad. Hvadu håper du aldri vil måtte klare deg uten. Du må møte deg

15


selv for første gang – uten å være trygg på førsteinntryk-ket.

Etter at redningsbåten klappet til kai, ble jeg tatt med hit.Til dette rommet. Menn og kvinner i hvite frakker flagrer innog ut. De stikker spisse gjenstander inn i armen på meg. Degransker diagrammer og klør seg i hodet. De tester meg på allemulige vis for å sjekke hvordan jeg reagerer. De vil at det skalvære noe galt med meg. Men jeg forsikrer dem om at alt gårbra. At jeg ikke har vondt noe sted.

Omsider har tåken løftet. Jeg ser ting rundt meg skarpt ogdetaljert. Hodet føles ikke lenger som om det veier femti kilo.Faktisk føler jeg meg sterk. Handlekraftig. Utålmodig etter åkomme meg opp av sengen. Ut fra dette rommet og alle deukjente, kjemiske luktene. Men jeg får ikke lov. De insistererpå at jeg trenger mer tid.

Etter de forvirrede ansiktene å dømme er jeg temmelig sik-ker på at det er de som trenger tid.

Jeg får ikke spise ordentlig mat. I stedet får jeg næringsstof-fer gjennom en slange i armen. De føres rett inn i blodåren,like over et tykt, hvitt plastarmbånd hvor Jane Doe er trykketi tydelige, svarte bokstaver.

Jeg spør dem hvorfor jeg må være her, i og med at jeg åpen-bart ikke er skadet. Jeg har ingen synlige sår. Ingen brukneben. Jeg vifter med armene og vrir håndledd og ankler i storesirkler for å bevise det jeg sier. Men de svarer ikke. Og det gjørmeg rasende.

Etter et par timer fastslår de at jeg er seksten år. Jeg vet ikkehvordan jeg skal forholde meg til den informasjonen. Jeg følermeg ikke som seksten. Men samtidig – hvordan skal jeg vitehvordan det føles å være seksten? Hvordan skal jeg vite hvor-dan noen alder føles?

Og hvordan kan jeg være sikker på at de har rett? For altjeg vet, kan de bare ha funnet på det tallet. Men de forsikrer

16


meg om at de har grundige tester. Spesialister. Eksperter. Ogalle sier det samme.

At jeg er seksten.Men testene kan ikke fortelle meg hva jeg heter. De kan ikke

fortelle meg hvor jeg kommer fra. Hvor jeg bor. Hvem fami-lien min er. Ikke engang hva som er favorittfargen min.

Og uansett hvor mange «eksperter» som sendes inn og utav dette rommet – ingen kan forklare hvorfor jeg er den enesteoverlevende etter en flystyrt ingen kan overleve.

De snakker om noe som kalles passasjeroversikt. Jeg harkommet frem til at det må være en slags liste. Et register overalle som gikk om bord i flyet.

Jeg har også kommet frem til at jeg ikke står der.Og folk later ikke til å takle den opplysningen særlig

godt.En mann i grå dress, som presenterer seg som Mr. Rayunas

fra Sosialkontoret, sier at han forsøker å spore opp mine på-rørende. Overalt har han med seg en rar metallsak som hankaller for mobiltelefon. Han holder den opp til øret og snak-ker. Han er også glad i å stirre på den og trykke på små knap-per. Jeg vet ikke hva mine «pårørende» er, men etter ansiktethans å dømme strever han med å finne dem.

Han hvisker ting til de andre. Ting jeg antar at han ikke øns-ker jeg skal høre. Men jeg hører dem likevel. Jeg hører frem-mede, ukjente ord som «fosterhjem» og «pressen» og «min-dreårig». Stadig vekk tier de og gløtter over på meg. De risterpå hodet. De fortsetter å hviske.

En kvinne ved navn Kiyana kommer inn en gang i timen.Hun har mørk hud og en aksent som får det til å høres ut somom hun synger. Hun går i rosa klær. Hun smiler og ordnermed puten min. Trykker to fingre mot håndleddet mitt. Skri-ver ned ting på en notatblokk. Jeg har begynt å se frem til visit-tene hennes. Hun er snillere enn de andre. Hun tar seg tid til å

17


snakke med meg. Ordentlige spørsmål. Selv om hun vet at jegikke har noen svar.

«Du er bare så vakker,» sier hun til meg og lar fingerentromme ømt og varsomt mot kinnet mitt. «Vet du, du lignerde fotoshoppede bildene i motemagasiner.»

Jeg vet ikke. Men jeg sender henne et blekt smil likevel. Aven eller annen grunn kjennes det som den riktige responsen.

«Helt plettfri hud,» fortsetter hun. «Feilfri. Når du får hu-kommelsen tilbake, må du fortelle meg hva som er hemmelig-heten din.» Så blunker hun til meg.

Jeg er glad for at hun sier når og ikke hvis.Selv om jeg ikke husker å ha lært ordene, forstår jeg forskjel-

len.«Og de øynene!» okker hun seg og lener seg nærmere. «Jeg

har aldri sett en sånn farge før. Lavendel, nesten.» Hun tieren liten stund mens hun tenker, og så lener hun seg enda nær-mere. «Nei. Fiolett.» Hun smiler, som om hun har kommetover en tapt hemmelighet. «Jeg skal vedde på at du heter noesom har med det å gjøre. Violet. Lyder det kjent?»

Jeg rister på hodet. Selvsagt gjør det ikke det.«Jaja,» sier hun og retter på sengetøyet mitt. «Men jeg kom-

mer til å kalle deg det likevel. Bare til du husker det ordentligenavnet. Det høres mye penere ut enn Jane Doe.»

Hun tar et skritt tilbake og legger hodet på skakke. «Sånnen pen jente. Husker du i det hele tatt åssen du ser ut, vennenmin?»

Jeg rister på hodet igjen.Hun smiler mykt. Smilerynker sprekker opp rundt øynene

hennes. «Vent da. Jeg skal vise deg.»Hun forlater rommet. Kommer tilbake etter en liten stund

med et ovalt speil. Lyset reflekteres i det idet hun kommer motsengen min. Hun holder det opp.

Et ansikt kommer til syne inne i den lyserosa rammen.

18


Et ansikt med langt, blankt, honningbrunt hår. Glatt, gyl-den hud. En liten, rett nese. Hjerteformet munn. Høye kinn-ben. Store, fiolette og nesten mandelformede øyne.

Øynene blunker.«Ja, det er deg,» sier hun. Og så legger hun til: «Du må ha

vært modell. Du er jo perfekt.»Men jeg ser ikke det hun ser. Jeg ser bare en fremmed. En jeg

ikke vet hvem er. Et ansikt jeg ikke drar kjensel på. Og bak deøynene er det seksten år med erfaringer jeg frykter at jeg aldrivil bli i stand til å huske. Et liv er fanget bak en låst dør. Ogden eneste nøkkelen har gått tapt på havet.

I speilet ser jeg fiolette tårer presse seg frem.


2

NYHETSDEKNING

«Mysteriene preger fortsatt den tragiske flyulykken der Free-dom Airlines Flight 121 styrtet i Stillehavet i går kveld, etter åha tatt av fra Los Angeles International Airport på en direkte-reise til Tokyo, Japan. Eksperter arbeider døgnet rundt for åfastslå identiteten til den eneste kjente overlevende, en seksten-årig jente som ble funnet flytende blant vrakrestene – relativtuskadd. Leger ved UCLA Medical Center, hvor hun er underbehandling, bekrefter at den unge kvinnen lider av alvorlig hu-kommelsestap og ikke husker noe av livet før ulykken. Hunbar ingen identifikasjon, og politiet i Los Angeles har ikke værti stand til å matche verken fingeravtrykk eller DNA med noenav myndighetenes databaser.

Sykehuset offentliggjorde det første fotografiet av jenta idag, i håp om å komme i kontakt med noen som kan ha infor-masjon. Ekspertene har godt håp om at …»

Jeg stirrer på ansiktet mitt på skjermen til den tynne, svarteboksen som henger over sengen min. Kiyana sier den heter tv.Det fyller meg med uro at jeg ikke visste dette fra før av. Sær-lig når hun sier at det finnes tv-er i nesten hvert eneste hus ilandet.

Legene sier at jeg burde huske slike ting. Selv om mine per-

20


sonlige minner later til å være «midlertidig» tapt, burde jegkjenner til hverdagsgjenstander og merker og kjendisnavn.Men det gjør jeg ikke.

Jeg kjenner navn og byer og tall. Jeg liker tall. De kjennesekte når alt rundt meg ikke er det. De er håndfaste. Jeg kanklynge meg til dem. Jeg kan ikke huske mitt eget ansikt, menjeg vet at tallene mellom én og ti er de samme nå som før jegmistet alt. Jeg vet at jeg må ha lært dem en eller annen gang iløpet av livet som nå ligger i mørke. Og det er det nærmestejeg kommer noe som virker kjent.

Jeg teller for å få tiden til å gå. For å fylle tankene med noeannet enn tomhet. Når jeg teller, kan jeg skape fakta. Ting jegkan føre opp på listen over det jeg vet.

Jeg vet at en som heter dr. Schatzel kommer innom rom-met mitt hvert femtiandre minutt, og at han har med seg enkopp kaffe på hver tredje visitt. Jeg vet at vaktrommet lig-ger tjue eller tjuefire skritt unna rommet mitt, beregnet utfra høyden til den som er på vakt. Jeg vet at den kvinneligenyhetsreporteren som står på fortauet på Los Angeles Inter-national Airport blunker femten ganger per minutt. Bortsettfra når hun svarer på spørsmål fra den mannlige nyhetsre-porteren i studioet. Da øker blunkefrekvensen med 133 pro-sent.

Jeg vet at Tokyo, Japan, ligger langt unna for en sekstenårigjente som reiser alene.

Kiyana kommer inn på rommet mitt og trekker øyebrynenesammen ved synet av skjermen. «Vennen min,» sier hun ogtrykker på en knapp på undersiden, slik at ansiktet mitt for-svinner i svart. «Det er ikke noe bra for deg å følge med på denyhetene der. Da blir du bare ute av deg. Dessuten begynnerdet å bli sent. Og du har vært våken i mange timer nå. Kanskjedu skulle få deg litt søvn?»

Trassig trykker jeg på knappen på den lille gjenstan-

21


den ved siden av sengen, og ansiktet mitt kommer til syneigjen.

Kiyana gir fra seg en trillende latter. «Hvem du nå enn er,frøken Violet, så har jeg en følelse av at det er tæl i deg.»

Jeg ser taust på direktesendingen fra ulykkesstedet. En stor,avrundet greie med en lang linje med små, ovale vinduer fyllerskjermen. Freedom Airlines-logoen som er malt på siden, glirlangsomt forbi. Jeg lener meg frem og gransker den – mønst-rer den buede skriften i rødt og blått. Jeg forsøker å overbevisemeg selv om at den betyr noe. At det finnes noe i den renva-skede hjernen min som fester mening til bokstavene. Men jegkan ikke komme på noe.

I likhet med bitene av min fragmenterte hukommelse ervrakrestene kun en masse smadrede deler som en gang tilhørteen helhet. Noe som hadde en betydning. Et formål. En funk-sjon.

Alt som gjenstår nå, er en splint av et større bilde som jegikke klarer å sette sammen.

Med et sukk lar jeg meg falle tilbake mot putene.«Hva om ingen kommer?» spør jeg stille. Fortsatt krymper

jeg meg ved lyden av min egen stemme. Det er som om det ernoen andre i rommet som snakker, mens jeg selv kun mimerlydene.

Kiyana snur seg og ser på meg, med øyne som er smale avforvirring. «Hva er det du snakker om, vennen min?»

«Hva om …» Ordene som ramler ut, kjennes skjeve og rare.«Hva om ingen kommer og henter meg? Hva om jeg ikke harnoen?»

Kiyana gir fra seg et leende fnys. «Hørt sånt tull. Nå må dugi deg.»

Jeg åpner munnen for å protestere, men Kiyana lukker denmed fingertuppene. «Nå skal du høre, Violet,» sier hun alvor-lig. «Du er den peneste jenta jeg har sett i hele mitt liv. Og

22


jeg har sett mange jenter. Du er spesiell. Og så spesielle jen-ter blir ikke bare glemt. Det har ikke gått mer enn en dag.Noen kommer til å hente deg. Det er bare et spørsmål omtid.»

Med et tilfreds nikk klemmer hun til med fingrene, og såslipper hun leppene mine og fortsetter rutinene.

«Men hva om jeg ikke husker dem når de gjør det?»Kiyana er åpenbart enda mindre bekymret for dette enn det

forrige. Hun glatter på sengetøyet rundt føttene mine. «Detgjør du.»

Jeg skjønner ikke hvordan hun kan være så sikker i sin saknår jeg ikke engang kunne huske hva en tv er. Så jeg gir megikke. «Hvordan da? Du hørte jo hva legene sa. Hele min per-sonlige hukommelse er vekk. Det er bare et digert, tomt hull ihodet mitt.»

Hun lager en rar klukkelyd med tungen og klapper på sen-gen. «Det har ingenting å si. Alle vet at minner som virkeligbetyr noe, ikke befinner seg i hodet.»

Hennes forsøk på å oppmuntre meg hjelper ikke det allerminste. Antagelig synes det på meg, for Kiyana trykker på enknapp på sengen for å legge den bakover. «Nå må du ikke blihelt oppkavet. Skal du ikke hvile litt? Det har vært en langdag.»

«Jeg er ikke trøtt.»Jeg ser henne stikke en lang nål inn i slangen som er festet

til armen min. «Her, vennen min,» sier hun ømt. «Dette kom-mer til å hjelpe.»

Jeg kjenner medisinen strømme ut i blodsystemet. Somtunge isblokker i en elv.

Gjennom tåken som langsomt legger seg over synsfeltet, serjeg Kiyana forlate rommet. Øyelokkene kjennes tunge. De glirnedover. Jeg slåss mot trettheten som kommer skyllende overmeg, og hater kontrollen den har over meg. Jeg føler meg så

23


hjelpeløs. Svak. Som om jeg igjen flyter retningsløst rundt ibølgene.

Rommet blir disig.Jeg ser noen i døråpningen. En silhuett. Den beveger seg

mot meg. Raskt. Som om noe haster. Så hører jeg en stemme.Dyp og vakker. Men stoffene som pumpes gjennom blodårenemine, gjør at lyden blir forvridd.

«Kan du høre meg? Kan du åpne øynene?»Noe varmt rører ved hånden min. Øyeblikkelig strømmer

varmen gjennom kroppen. Som en brann som sprer seg. Engod brann. Helbredende flammer.

Jeg strever for å holde meg våken, kjemper mot tåken. Deter en kamp jeg er dømt til å tape.

«Våkn opp, vær så snill.» Stemmen er langt unna nå. Densvinner raskt hen.

Jeg kan så vidt se ansiktet til en ung mann. En gutt. Det be-finner seg bare noen centimeter over meg. Han glir inn og utav fokus. Jeg klarer å skjelne mørkt hår. Fuktig mot pannenhans. Varme, nøttebrune øyne. Et skjevt smil.

Og uten å tenke, uten å mene det, smiler jeg tilbake.Jeg åpner munnen for å si noe, men ordene som kommer

ut, er ufullstendige, de ligner babling. Og jeg er bare delvis tilstede. «Kjenner jeg deg?»

Han klemmer hånden min. «Ja. Det er meg. Husker du?»Jeg rekker ikke engang forsøke å gi et svar før det kommer

til meg. Det gir gjenklang helt innerst i bevisstheten. Som etfjernt glimt av en flamme som ikke lenger lyser. En stemmesom ikke er min.

Ja.Alltid ja.«Dette skulle ikke skje.» Han snakker lavt, nærmest til seg

selv. «Du skal ikke være her.»Jeg strever for å få grep om hva som skjer. Forsøker å gripe

24


etter den uventede strimen av håp. Men den forsvinner likefort som den dukket opp. Utslettet i det mørke dypet av minetapte minner.

Et lavt stønn presser seg frem.Jeg merker at han beveger seg rundt meg. Raske, flytende

bevegelser. Slangen jeg hadde i nesen, blir fjernet. IV-dryppettrekkes varsomt ut av blodåren. Jeg kjenner et svakt rykk i led-ningen som er festet i sugekoppen under sykehuskjortelen, også fylles rommet av en skingrende pipelyd.

Utenfor i korridoren lyder raske skritt bortover korridoren,i retning rommet mitt. Om mindre enn femten skritt kommerdet noen inn.

«Ikke vær redd,» fortsetter han med hviskende stemme, ogfletter varme fingre inn i mine. Klemmer til. «Jeg skal få degut herfra.»

Plutselig grøsser jeg. En kulde kryper over meg, og erstatterlangsomt alle de varme gnistene som dvelte under huden. Jegstrekker meg av alle krefter mot varmen, men griper i kald,tom luft. Jeg kjemper for å åpne øynene en siste gang før mør-ket senker seg.

Han er borte.


Glemt av Jessica Brody

Documents

Transcript of Glemt av Jessica Brody