VAKKER I DØDEN

PE

TER

JAM

ES

VAKKER I DØDEN

15 MILLIONER SOLGTE

PETER JAMES

«Lynskarpt plott, akkurat passe skummelt.» Daily Express

Tom Bryce er under press. Firmaet hans går dårlig, kona bruker for mye penger og huset er på vei til tvangsauksjon. Men disse problemene virker små da han ufrivillig blir vitne til et perverst drap. Motvillig kontakter Bryce politiet – noe som skal bli starten på et mareritt verre enn noen kunne forestille seg ...

Vakker i døden er andre bok om etterforsker Roy Grace i Brighton-politiet.

«… en skrekkinnjagende blanding av ekstrem perversjon og moderne internett-teknologi …»Publishers Weekly

Britiske Peter James er en av verdens mest prisbelønte og bestselgende krimforfattere. Bøkene hans er utgitt på 36 språk og er solgt i over 15 millioner eksemplarer verden over. James er bosatt i utenfor Brighton, der handlingen i Roy Grace-bøkene finner sted.

www.peterjames.com

ISBN 978-82-516-8519-1

www.schibstedforlag.no

«Umulig å legge fra seg.» The Independent

Peter James

Vakker i døden

Oversatt av Kurt Hanssen

Originalens tittel: Looking good deadCopyright © Really Sacry Books/Peter James 2006

Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency AS,Copenhagen, and

Blake Friedmann Literary, Film and TV Agency Ltd, London.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015Oversatt av: Kurt Hanssen

Repro: RenessanseMedia ASSats: Type-it AS, Trondheim

Satt med: 10,6/12,5 pkt. SabonTrykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen

ISBN: 978-82-516-8519-1

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Helen

1

Ytterdøren til det en gang så staselige rekkehuset åpnet seg,og en langbent, ung kvinne iført en kort silkekjole som varbåde tettsittende og flagrende på én gang, kom ut i denvarme junisolen denne siste morgenen i sitt liv.

For hundre år siden ville disse høye, hvite husene, som låbare et lite steinkast fra strandpromenaden i Brighton, værthelgeboliger for snobbete londonere. Nå var rommene bakde skitne, saltsvidde fasadene partert og bygd om til småhybler og billige leiligheter; messingdørhammerne var forlengst byttet ut med porttelefoner, og rusk og rask fra søp-pelsekkene lå strødd utover fortauene, under et skrikendekaos av reklameplakater for utleiebyråene. Mange av bilenesom sto tett i tett på de altfor få plassene ved fortauskan-tene, var bulkete og rustne, og alle var tilgriset av due- ogmåkeskitt.

Det oste derimot stil av alt ved den unge kvinnen. Fraden skjødesløse måten hun kastet på det lange, lyse håret,og Prada-solbrillene hun rettet litt på, til det glitrende Carti-er-armbåndet, Anya Hindmarsh-vesken som var slengt overskulderen, den veltrente kroppen med brunfarge fra Mid-delhavet, og Issey Miyake-parfymen som sendte ut et hintav sex over rushtidseksosen, var hun en sånn jente som villepasset like godt inn foran hyllene hos Bergdorf Goodmansom i baren på et Schrager-hotell eller på fordekket til enluksusyacht i St. Tropez.

7

Ikke verst til å være en jusstudent som så vidt klarte segpå et lite stipend.

Men Janie Stretton hadde blitt for bortskjemt av en farmed dårlig samvittighet etter morens død, til at hun i dethele tatt gadd å vurdere å så vidt klare seg. For henne var deten enkel sak å tjene penger. Det var en helt annen sak å tjenedem i det yrket hun utdannet seg til. Advokatyrket var tøft.Hun hadde tre år med jusstudier bak seg, to år igjen. Men deneste seks månedene skulle hun ha praksis hos et advokat-firma i Brighton og jobbe for en skilsmisseadvokat, og detlikte hun, selv om enkelte av sakene deres var, selv for henne,merkelige.

Som den vennlige, lille, sytti år gamle mannen i går, Ber-nie Milsin, i fin, grå dress og pent knyttet slips. Janie haddesittet diskré på en stol i hjørnet av kontoret mens MartinBroom, den trettifem år gamle partneren hun hadde praksishos, satt og noterte nervøst. Mr. Milsin beklaget seg over atMrs. Milsin, som var tre år eldre enn ham, ikke ville gi hammat før han hadde utført oralsex på henne. Tre ganger omdagen, forklarte han Martin Broom. Jeg kan ikke holde påsånn i min alder, gikten i knærne tar knekken på meg.

Hun måtte anstrenge seg for ikke å le høyt, og hun så atBroom også strevde. Så det var altså ikke bare menn somhadde perverse behov. Det virket som om det gjaldt forbegge kjønn. Man lærte noe nytt hver dag, og av og til lurtehun på om hvor hun lærte mest – Sussex University LawSchool eller livets skole.

Pipet fra en tekstmelding avbrøt tankene hennes akkuratda hun var framme ved sin røde og hvite Mini Cooper. Hunsjekket skjermen.

I kveld. 20.30?

8

Janie smilte og svarte med et kort xx. Så ventet hun på at enbuss fulgt av en hale med biler skulle passere, åpnet bildø-ren og ble sittende stille et øyeblikk for å samle tankene ogtenke over alt hun hadde å gjøre.

Bins, katten hennes, hadde en klump på ryggen som blestørre og større. Det likte hun ikke, hun ville ta ham medtil dyrlegen og få den sjekket. Hun hadde funnet Bins for toår siden, en navnløs løskatt som var så mager at han virketutsultet der han prøvde å løfte lokket på en av søppelkassenehennes. Hun hadde tatt ham med seg inn, og han hadde aldrivist noe tegn til å ville dra sin vei igjen. Enten var han ikke entypisk selvstendig katt, eller så hadde hun skjemt ham bort.Men faen heller, Bins var så kosete og hun hadde ikke såmange andre i livet sitt hun kunne skjemme bort. Hun fikkprøve å få til en time sent i dag. Hvis hun var hos dyrlegen ihalv sju-tiden ville hun fortsatt ha god tid, tenkte hun.

I lunsjpausen måtte hun kjøpe bursdagskort og presangtil faren – han fylte femtifem på fredag. Hun hadde ikke settham på en måned, han hadde vært i USA på forretnings-reise. Det virket som om han var mye borte for tiden, hanreiste mer og mer. Han lette etter en spesiell kvinne somkanskje fantes der ute, og som kunne erstatte konen og dat-terens mor, som han hadde mistet. Han snakket aldri omdet, men hun visste at han var ensom – og at han bekym-ret seg for firmaet sitt, som syntes å gå gjennom en vanske-lig periode. Og det hjalp heller ikke at hun bodde åtte milunna.

Da hun dro setebeltet over brystet og klikket det fast, lahun ikke merke til den lange linsen som pekte på henne ellerden summende motoren på det digitale Pentax-kameraet,det var over to hundre meter unna og kunne ikke enganghøres over bakgrunnsstøyen fra trafikken.

Mens han fulgte henne gjennom trådkorset, sa han inn imobilen: «Nå kommer hun.»

9

«Er du sikker på at det er henne?» Stemmen som svartevar kort og skarp som et taggete stålblad.

Hun var et skikkelig fryd for øyet, syntes han. Selv etterå ha fulgt henne både dag og natt, tjuefire timer i døgnet,sju dager i uken, inne i leiligheten og utenfor, ble han like-vel glad av å se på henne. Spørsmålet fortjente nesten ikkeet svar.

«Det er jeg,» sa han. «Ja.»

2

«Jeg er på toget,» brølte det store, overvektige rasshø-let med babyfjes ved siden av ham inn i mobilen. «Toget.T-O-G-E-T!» gjentok han. «Ja, ja, dårlig dekning.»

De kjørte inn i en tunnel.«Å, faen,» sa rasshølet.Tom Bryce satt sammensunket på setet med rasshølet på

høyre side og en jente med kvalmende søt parfyme, somtekstet i rasende fart på venstre side. Han måtte holde til-bake et smil. Han var en godlynt, kjekk mann på trettiseks,med smart dress, et alvorlig, gutteaktig ansikt med stress-rynker og en såte med mørkebrunt hår, som ustanselig faltfram over pannen. Han var i ferd med å visne i den kvelendeheten, på samme måte som den lille blomsterbuketten somrullet omkring på bagasjehyllen over ham, blomster hanhadde kjøpt til sin kone. Temperaturen i vognen var omtrenttretti grader, men det føltes varmere. I fjor reiste han påførste klasse, og ventilasjonen i vognene der var marginaltbedre – eller de var i det minste ikke så overfylte – men i årmåtte han spare penger. Men han likte fortsatt å overraskeKellie med blomster minst en gang i uken.

Et halvt minutt senere kom de ut fra tunnelen. Rasshølettrykket på en knapp og marerittet fortsatte. «KJØRTEAKKURAT GJENNOM EN TUNNEL,» beljet han, somom de fortsatt var inne i den. «Ja, det er faen meg heltUTROLIG! Hvorfor har de ikke en antenne eller noe, så

11

ikke forbindelsen blir brutt? Inne i tunnelen, ikke sant? Dehar det i motorveitunnelene nå, tror jeg.»

Tom forsøkte å koble ham ut og konsentrere seg ome-postene på den gyngende Mac-en han hadde på fanget.Bare en helt vanlig dårlig avslutning på enda en dårlig dagpå kontoret. Fortsatt mer enn hundre e-poster som måttebesvares, og enda flere ble lastet inn mens han så på. Hanhadde for vane å rydde opp i dem hver kveld før han la seg,det var den eneste måten å få unna jobben på. Noen var vit-ser som han kunne kikke på senere, noen var grisete vedleggsom kompiser sendte, og han hadde lært at han ikke burdeta sjansen på å åpne dem i en overfylt togvogn, etter dengangen han hadde sittet ved siden av en prippen kvinne ogdobbeltklikket på en PowerPoint-fil som viste seg å være etbilde av et esel som fikk fellatio av en naken blondine.

Toget klikket og klakket og ristet og skalv før det vib-rerte i korte utbrudd idet de kjørte inn i enda en tunnel.Han var snart hjemme nå. Vinden suste rundt kantene avdet åpne vinduet over hodet hans, og ekkoet fra de svarteveggene hylte i kor med den. Med ett stinket vognen av sotog gamle sokker. En dokumentmappe skled bortover hyllenover hodet hans, og han kikket nervøst opp for å sjekke atden ikke ramlet ned på ham eller knuste buketten. På et tomtreklamepanel på den motstående veggen, over hodet til enlubben jente som leste i bladet 19 med surt ansikt og altforkort skjørt, hadde noen sprayet ordene SEAGULLS KØDERmed klossete, svarte bokstaver.

Typisk fotballsupportere, tenkte Tom. De kan ikke engangstave kødder.

Svetten rant nedover nakken og ribbeina hans, også nedder hvor den skreddersydde, hvite skjorten ikke allerede varlimt fast til huden. Han hadde tatt av seg dressjakken og løs-net på slipset, og han hadde lyst til å sparke av seg de svartePrada-mokasinene som klemte rundt føttene. Han løftet det

12

klamme ansiktet opp fra skjermen idet de kom ut av tunne-len, og umiddelbart forandret luften seg, det var den søte,gressduftende Downland-luften – om noen få minutter villeden også få i seg et snev av salt fra Den engelske kanal. Etterå ha pendlet i fjorten år kunne Tom sitte med øynene lukketog si at han snart var hjemme.

Han så ut av vinduet, på enger og gårdsbruk og strøm-master og et vannreservoar og de myke, fjerne åsene, før hanigjen vendte oppmerksomheten mot e-postene. Han leste ogslettet en fra salgssjefen sin, før han besvarte en klage fra enkunde – enda en viktig kunde som var sint fordi bestillingenikke hadde kommet fram i tide til det store sommerarrange-mentet. Penner med navn denne gangen, golfparasoller medtrykk forrige gang. Hele bestillings- og pakkeavdelingen varbare kaos – delvis på grunn av et nytt IT-system, og delvis pågrunn av idioten som ledet det. Markedet var allerede tøft,og det var til stor skade for bedriften hans. Han hadde mis-tet to store kunder – Avis bilutleie og Apple Computers – påen uke.

Flott.Hele bedriften knaket for tiden under vekten av gjelds-

byrden. Han hadde vært for rask til å utvide, vært for ivrig.Akkurat som han hadde tatt opp et for stort boliglån påhuset. Han skulle aldri latt seg overtale av Kellie til å flytte,ikke nå som markedet var på vei ned og det var nedgangsti-der i næringslivet. Nå strevde han med å holde seg flytende.Bedriften kunne ikke lenger betale sine faste utgifter. Og tiltross for at han hadde forklart alt dette til Kellie, var hunfortsatt besatt av å bruke penger. Hun kjøpte seg noe nyttnesten hver eneste dag, stort sett på eBay, og siden det varpå tilbud, gjaldt det liksom ikke, ifølge hennes logikk. Dess-uten, sa hun til ham, kjøpte han alltid dyre designerklær tilseg selv, så han hadde ikke noen rett til klage. Det virketikke som om det betydde noe for henne at han bare kjøpte

13

klær på salg, og at en mann i hans stilling måtte se braut.

Han var så bekymret at han nylig hadde diskutert penge-bruken hennes med en venn som hadde gått i terapi da hanble deprimert etter skilsmissen. Over et par vodka martinier,en drink Tom ofte hadde funnet trøst i de siste månedene,fortalte Bruce Watts at det fantes folk som hadde en tvangs-messig trang til å bruke penger, men at de kunne få behand-ling for det. Tom lurte på om Kellie var så hardt rammet athun trengte behandling – og hvis hun gjorde det, hvordanskulle han da legge det fram?

Rasshølet begynte igjen. «Hallo, BILL, det er RON, ja.Ron fra PARTS, JA, DET STEMMER! TENKTE BARE JEGSKULLE GI DEG EN KJAPP OPPDATERING PÅ – å faen– BILL? HALLO –?»

Tom løftet blikket uten å bevege hodet. Ikke dekning!Guds finger! Noen ganger skulle man nesten tro det fantesen Gud. Så hørte han at det pep i en annen mobil.

Hans egen mobil, skjønte han da han kjente vibrasjonene iskjortelommen. Han kastet et stjålent blikk rundt seg da hanfisket den fram og sjekket hvem som ringte, før han svartemed så høy stemme som han klarte: «HALLO KJÆRE,» sahan. «JEG ER PÅ TOGET! T-O-G-E-T! DET ER FORSIN-KET!» Han smilte til rasshølet, nøt den søte hevnfølelsen.

Han fortsatte å snakke med Kellie, men med laverestemme, mens toget kjørte inn på Preston Park Station, sisteholdeplass før han var framme i Brighton, hvor han skulleav. Rasshølet tok med seg en knøttliten, billig bag og gikkav sammen med et par andre i vognen, før toget kjørtevidere. Først litt etter at Tom hadde avsluttet samtalen, lahan merke til CD-en som lå på setet rasshølet nettopp haddeforlatt.

Han tok den opp og undersøkte den i håp om å finne sporetter eieren. Emballasjen var av gjennomsiktig plast, uten

14

noen merkelapper eller skrift. Han åpnet den og tok ut densølvfargede platen, snudde den og inspiserte den nøye, menheller ikke den kunne avsløre noe om eieren. Han fikk lasteden inn på pc-en og åpne den og se om det hjalp, og hvisikke det lyktes, fikk han levere den inn på hittegodset. Ikkeat rasshølet egentlig fortjente det …

En høy kalkskjæring steg bratt opp på begge sider avtoget. På venstre side ble skjæringen avløst av hus og enpark. Om et øyeblikk var de inne på Brighton stasjon. Detvar ikke tid til å sjekke CD-en nå, så han bestemte seg for åkikke på den i fred og ro hjemme, senere i kveld.

Hadde han visst hvilken katastrofal innvirkning den villefå på livet hans, ville han latt den jævla platen blitt liggende.

3

Janie myste mot den lave kveldssolen og sjekket paniskdashbordklokken i Mini Cooperen før hun dobbeltsjek-ket med armbåndsuret. 19.55. Herregud. «Snart hjemme,Bins,» sa hun anspent, forbannet trafikken langs promena-den i Brighton, og ønsket at hun hadde tatt en annen vei. Såstakk hun en Freshmint-tyggegummi i munnen.

I motsetning til sin eier, hadde ikke katten en het date denkvelden, så han hadde det ikke travelt. Han satt rolig i detflettede buret sitt i forsetet og stirret en smule dystert ut gjen-nom sprinklene, han furtet kanskje fordi hun hadde tatt hammed til dyrlegen. Hun strakte ut en hånd for å holde buretstødig da hun svingte litt for fort inn i gaten sin, så satte hunned farten og begynte å lete etter et sted å parkere, og håpetvirkelig at hun hadde flaks denne gangen.

Hun kom hjem mye senere enn planlagt fordi sjefen haddeholdt henne igjen – i dag av alle dager! – så hun kunne hjelpetil med å lage et utkast til et saksresymé til en advokatkon-feranse i morgen i en uvanlig bitter skilsmissesak, og dermedble hun også forsinket til dyrlegen.

Klienten var en arrogant og kjekk lathans som hadde gif-tet seg med en rik arving, og nå var han ute etter å få kloa iså mye av pengene hennes som mulig. Janie mislikte ham detøyeblikket hun møtte ham, på sjefens kontor noen måne-der tidligere. Etter hennes mening var han en slimål, og selvom han var klienten deres, håpet hun at han ikke ville få en

16

krone. Hun hadde aldri innrømmet det for sjefen, men hunhadde mistanke om at han hadde akkurat samme meningom fyren.

Så hadde hun vært nødt til å vente i en halv time hos dyr-legen før hun og Bins endelig fikk komme inn til Mr. Conti.Og det hadde virkelig ikke vært en vellykket konsultasjon.Cristian Conti, som var ung og ganske hip til å være dyrlege,hadde brukt lang tid på å undersøke klumpen på ryggen tilBins, før han sjekket resten av katten. Så hadde han bedthenne komme tilbake med katten i morgen for å ta en biopsi,og da hadde Janie øyeblikkelig fått panikk og bekymret segfor om dyrlegen virkelig mente at klumpen var en svulst.

Mr. Aronstan hadde gjort sitt beste for å dempe bekym-ringene hennes, og gitt henne en liste over andre mulige svar.Men hun hadde vært mørk til sinns da hun bar Bins ut avdyrlegens kontor.

Hun fikk øye på en liten åpning mellom to biler foran seg,bare et kort stykke fra inngangsdøren. Hun bremset og sattebilen i revers.

«Går det bra, Bins? Er du sulten?»I løpet av de to årene som hadde gått siden de ble kjent,

var hun blitt veldig knyttet til det rødbrune og hvite dyretmed de grønne øynene og de lange værhårene. Det var noemed blikket, med hele holdningen hans, hvordan han detene øyeblikket kunne ligge tett inntil henne og male, sovemed hodet i fanget hennes mens hun så på tv, og i det nestesende henne et blikk som var så menneskelig, så voksent, såallvitende. Hun var enig med hvem det enn var som haddesagt: Noen ganger når jeg leker med katten, hender det at jeglurer på om det ikke er katten som leker med meg.

Hun rygget inn i åpningen, fikk det ikke til, gjorde et nyttforsøk. Ikke perfekt denne gangen heller, men det fikk klareseg. Hun lukket soltaket, tok buret og gikk ut av bilen menshun sjekket klokken igjen, sånn i tilfelle hun ved et mirakel

17

skulle ha sett feil forrige gang. Det hadde hun ikke. Nå varden ett minutt på åtte.

Bare en halv time på å gi Bins mat og gjøre seg i stand.Daten hennes var en kontrollfreak, han insisterte på å dik-tere nøyaktig hvordan hun skulle se ut når de møttes.Armene og beina måtte være nybarberte, hun måtte ha påseg nøyaktig samme mengde Issey Miyake på de samme ste-dene, hun måtte vaske håret med samme sjampo og balsamog legge på nøyaktig samme sminke. Og bikinilinjen måttefinpusses til det bare var mikroskopiske avvik.

Han fortalte henne på forhånd hva hun skulle ha på seg,hva slags smykker, og til og med hvor i leiligheten han villehun skulle vente. Det var stikk i strid med alt hun sto for,hun hadde alltid vært en uavhengig jente, hadde aldri gitten mann lov til å sjefe over seg. Men likevel var det eteller annet med denne fyren som tiltrakk henne. Han vargrov, østeuropeisk, kraftig bygd og jålete kledd, mens allede mennene hun hadde datet tidligere, hadde vært dannedeog urbane og glatte. Men etter bare tre treff hadde hun værtsom en slave for ham. Hun ble våt bare av å tenke på ham.

Da hun låste bilen og snudde seg for å gå mot leilighe-ten, la hun ikke engang merke til den eneste bilen i gatensom ikke var oversprøytet med due- og måkeskitt, en blankog svart Volkswagen GTI med sotete ruter, som sto par-kert et kort stykke foran henne. En mann som var usynligfor verden utenfor, satt i førersetet og studerte henne gjen-nom en bitteliten kikkert mens han slo et nummer på enkontantkort-mobil.

Han var den siste som skulle se henne i live.

4

Like etter klokken halv sju kjørte Tom Bryce sin sporty,sølvgrå Audi stasjonsvogn forbi tennisbanene, deretter forbidet åpne, trekledde rekreasjonsområdet Hove Park, som varfullt av folk som gikk tur med hunden, trente, slappet av pågresset, nøt siste rest av denne lange forsommerdagen.

Han hadde rullet ned vinduene, og bilen ble fylt av denlett bølgende luften som duftet svakt av nyslått gress og denberoligende stemmen til Harry Connick Junior – som hanelsket, men som Kellie syntes var dårlig. Hun likte hellerikke Sinatra. Musikk av høy kvalitet var ikke hennes greie,hun likte sånne ting som house og garage, alle de underligerytmene som han ikke skjønte seg på.

Det virket som om de fikk mindre og mindre til felles jolengre de var gift. Han kunne ikke huske sist de hadde værtenige om en film – og Jonathan Ross en fredagskveld varomtrent det eneste tv-programmet de brukte å se sammen.Men de elsket hverandre likevel, det var han sikker på, ogungene gikk foran alt. De var alt.

Det var denne tiden på døgnet han likte aller best, lengse-len etter å komme hjem til familien han forgudet. Og i kveldvar kontrasten mellom denne stunden og den fæle, klisseteheten i London og på toget enda tydeligere.

Mens humøret stadig ble bedre passerte han krysset vedsnobbete Woodland Drive, som også ble kalt Millionær-veien, med de flotte eneboligene som her og der grenset mot

19

små skogholt. Kellie hadde lyst til å flytte hit en gang, menfor tiden var det langt over deres prisnivå – og kom antage-lig alltid til å være det, sånn som ting så ut, tenkte han sørg-modig. Han fortsatte vestover, bortover den betydelig merbeskjedne enden av Goldstone Crescent, hvor det lå velsteltetomannsboliger på hver side, og tok til høyre inn på UpperVictoria Avenue.

Ingen var helt sikre på hvorfor den het Upper, siden detikke fantes noen Lower Victoria Avenue. Hans aldrendenabo Len Wainwright – som både Kellie og han i smugkalte Sjiraffen fordi han var over to meter høy – hadde i etav de mange øyeblikkene hvor han øste av sin visdom overhagegjerdet, hevdet at det måtte være fordi gaten gikk opp-over en ganske bratt bakke. Det var ikke en god forkla-ring, men foreløpig hadde ingen andre kommet med et bedreforslag.

Upper Victoria Avenue tilhørte et tretti år gammelt bolig-felt, men det så fortsatt ikke ut som om det var helt ferdig.Platantrærne var fortsatt høye, unge trær, ikke fullvoksne,den røde teglsteinen i de toetasjes tomannsboligene så fort-satt ny ut, og trebjelkene på fasadene, som ga husene etTudor-aktig utseende, var fortsatt ikke herjet av verkenborebillelarver eller tidens tann. Det var en stille gate i enbratt bakke med en liten rekke med butikker øverst, stortsett bebodd av yngre par med barn, bortsett fra Len ogHilda Wainwright, som flyttet hit fra Birmingham som pen-sjonister etter at fastlegen hadde sagt at sjøluft ville værebra for Hildas astma. Tom trodde heller at det ville værtbedre hvis hun kuttet ned på de førti om dagen som hunrøykte.

Han svingte Audien inn i den trange carporten ved sidenav Kellies rustne Espace, stakk mobilen i lommen og gikkut med dokumentmappen og blomstene i hånden. Kioskenpå den andre siden av gaten var fortsatt åpen, det var også

20

det lille treningssenteret, men frisøren, jernvarehandelen ogeiendomsmegleren hadde stengt for dagen. To tenåringsjen-ter sto på bussholdeplassen et lite stykke unna, de haddejålet seg opp for en kveld på byen, miniskjørtene var så korteat han kunne se litt av rumpeballene. Blikket hans ble hen-gende på dem et øyeblikk, det fulgte de nakne beina oppovertil skjørtekanten mens de delte en sigarett, og han kjentebegjæret vokse.

Så hørte han at ytterdøren åpnet seg, og Kellies stemmeropte ivrig: «Pappa er hjemme!»

Siden Tom jobbet med markedsføring hadde han alltidvært flink med ord, men hadde noen bedt ham om å beskrivehvordan han følte seg i dette øyeblikket, hver kveld heleuken, når han kom hjem og ble tatt imot av menneskene sombetydde alt for ham, tvilte han på om han ville fått det til.Det var som en strøm av glede, stolthet og ren og skjær kjær-lighet. Kunne han fryse ett eneste øyeblikk i livet sitt, vardet dette, når han sto i døråpningen og tok imot de varmeklemmene fra barna og så at sjæferen Lady sto med båndeti munnen og et håpefullt blikk og stampet en fot i bakkenmens halen, som var på størrelse med et redwood-tre, logretvilt. Og når han så blikket til Kellie.

Hun sto i døråpningen i dongeribukse og hvit T-skjorte,ansiktet var omkranset av blonde krøller og opplyst av detvidunderlige smilet hennes. Så ga han henne blomstene.

Kellie gjorde som hun alltid gjorde når hun fikk buket-ten med rosa, gule og hvite blomster. Hun snudde og vendtepå buketten i hånden mens de blå øynene glitret av glede,hun sa: «Wow, å wow!» som om det egentlig var den vak-reste buketten hun noen gang hadde sett. Så løftet hun demopp til nesen – den bittelille oppstoppernesen som han all-tid hadde elsket – og luktet på dem. «Wow! Se på dem.Roser! Favorittblomsten min i favorittfargene mine. Du erså omtenksom, elskede!» Hun kysset ham.

21

Og akkurat denne kvelden varte kysset litt lenger enn van-lig. Kanskje han var heldig i kveld? Eller, tenkte han med gruidet en mørk sky gled over hjertet, så forberedte hun hambare på nyheten om en eller annet vanvittig nyanskaffelse fraeBay.

Men hun sa ingenting da han gikk inn, og han så ver-ken esker eller kasser eller noen nye dingser. Og ti minuttersenere, etter at han hadde fått av seg de svette klærne, dusjetog skiftet til shorts og T-skjorte, var det ustadige humørethans igjen på vei oppover, i hvert fall midlertidig.

Max, sju år, fjorten uker og tre dager gammel, «akku-rat», var opptatt av Harry Potter. Han var også opptattav gummiarmbånd, og gikk stolt rundt med det hvite hvordet sto MAKE POVERTY HISTORY og det svarte og hviteantirasistiske STAND UP – SPEAK UP.

Tom var fornøyd med at sønnen var interessert i verdenrundt seg, selv om han ikke helt skjønte hva ordene betydde.Han satte seg på stolen ved sengen hans på det lille rom-met med knallgul tapet. Han leste bokserien høyt for hamfor andre gang, og Max hadde krøllet seg sammen i sengen.Hodet stakk opp fra Harry Potter-dynen, det blonde håretvar sammenfiltret og de store øynene vidåpne mens hansugde i seg hvert eneste ord.

Jessica på fire hadde tannverk og var utrøstelig, og villeikke ha godnatthistorie. Han hørte at hun gråt gjennomveggen, og det hjalp ikke uansett hvor mye Kellie trøstethenne.

Tom leste ferdig, kysset sønnen god natt, plukket opp envogn fra Galtvort-ekspressen og satte den på en hylle vedsiden av Playstationen. Så slo han av lyset og sendte endaet slengkyss fra døren. Han gikk inn på Jessicas rosa rom,som var viet Barbies verden, fikk se det ulykkelige ansiktet,illrødt og vått av tårer, og fikk en hjelpeløs skuldertrekningfra Kellie som prøvde å lese Gruffaloen. Han forsøkte også

22

å roe ned datteren i et par minutter, uten at det nyttet. Kellieforklarte at hun hadde fått en hastetime hos tannlegen nestemorgen.

Så gikk han forsiktig ned trappen, laget seg en sti mellomto Barbie-dukker og en Lego-kran, og inn på kjøkkenet hvordet luktet deilig mat, og der holdt han på å snuble i den lilletrehjulssykkelen til Jessica. Lady lå i kurven sin og gnagdesener av et bein på størrelse med et dinosaurbein, hun kik-ket igjen håpefullt opp på ham og viftet forsiktig med halen.Hun hoppet ut av kurven, krysset rommet og la seg på ryggmed brystvortene opp.

Han gned dem med foten mens hodet hennes rullet bak-over med et tåpelig smil og tungen falt ut mellom tennene.Han sa: «Senere, ditt gamle vrak. Vi skal gå tur senere, ok?Jeg lover.»

Det var kjøkkenet som hadde overbevist Kellie om at deskulle kjøpe huset. De forrige eierne hadde brukt en formuepå marmor og børstet stål, og Kellie hadde i etterkant lagt tilomtrent alt av utstyr som den hardt prøvede kredittgrensenderes tålte.

Gjennom vinduet kunne han se sprinkleren snurre rundtmidt i den lille, firkantede hagen, en svarttrost sto på ple-nen under de fallende vanndråpene, den løftet en vinge ogklødde seg med nebbet. Små klesplagg i sterke farger hangpå tørkesnoren. Under dem lå en plastscooter på gresset.I det lille drivhuset nederst i hagen vokste tomater, bringe-bær, jordbær og squash som han stelte selv.

Dette var første gang han hadde prøvd å dyrke noe somhelst, og han følte seg umåtelig stolt over det han hadde fåtttil – så langt. Over gjerdet kunne han se det lange, sørgmo-dige ansiktet til Sjiraffen gynge bortover. Naboen var ute tilalle døgnets tider og klippet og skar og luket og raket ogvannet, opp og ned, opp og ned, den skranglete kroppen varbøyd som en gammel, sliten heisekran.

23

Så kikket han bort på alle de fargerike tegningene ogmaleriene som nesten dekket en hel vegg – bidrag fra bådeMax og Jessica – og sjekket om det hadde kommet noe nytt.I tillegg til Harry Potter, var Max også gal etter biler, og detvar hjul på mye av kunsten hans. Jessicas bilder var av folksom så rare ut og dyr som så enda rarere ut, og hun teg-net alltid en sol som skinte et eller annet sted på alle bil-dene. Vanligvis var hun i godt humør, og det gjorde hamurolig å se henne gråte. I kveld var det ingen nye kunstverkå beundre.

Han blandet seg en stiv drink av Pole Star vodka og trane-bærjuice, hadde i knust is fra dispenseren på det jålete, ame-rikanske kjøleskapet – et av de mange «tilbudene» til Kellie,som til og med hadde innebygd tv i døren – og tok med segglasset inn i stuen. Han vurderte å gå inn i den lille vinterha-gen som hadde kveldssol, eller kanskje til og med sette segpå benken i hagen, men bestemte seg isteden for å se litt påtv.

Han tok fjernkontrollen og satte seg i den overdådigelenestolen – et Internett-tilbud som han faktisk hadde an-skaffet selv – foran Kellies mest ekstravagante e-anskaffelse,en enorm Toshiba flatskjerm-tv, som fylte halve veggen, ogsom kom til å ta halvparten av inntekten hans når nedbeta-lingen begynte om et års tid – selv om han måtte innrømmeat det var flott å se sport på den store skjermen. Som vanligsto tv-en på QVC Shopping Channel, og Kellies tastatur varplugget i og lå på sofaen.

Han bladde gjennom kanalene, kom til The Simpsons også på det en stund. Han hadde alltid likt den serien. Homervar favoritten hans – han hadde medfølelse med ham.Homer var en mann som gjorde så godt han kunne, menverden gikk ham likevel imot.

Det gjorde godt å nippe til drinken. Han elsket stolen,elsket dette rommet med spisestue i den ene enden og den

24

luftige vinterhagen i den andre. Han elsket fotografiene avungene og Kellie som var overalt, de innrammede, abstraktebildene av en fluktstol og av Palace Pier på veggene – bil-lig kunst som han og Kellie faktisk var blitt enige om – ogglasskapet som var fylt med hans lille samling med golf- ogcricket-trofeer.

Han hørte at Jessicas gråt endelig ga seg der oppe. Hantømte i seg vodkaen og var i ferd med å blande en ny daKellie kom ned på kjøkkenet. Til tross for at hun så sliten utog ikke hadde sminket seg, og var mor til to, var hun fort-satt slank og vakker. «For en dag!» sa hun og løftet armenei en dramatisk bue. «Jeg tror jeg også hadde hatt godt av ensånn.»

Det var et godt tegn, hun ble alltid amorøs når hun haddedrukket. Han hadde vært kåt til og fra hele dagen. Han varkåt da han våknet i sekstiden om morgenen, og det var hande fleste morgener. Og som vanlig hadde han rullet seg rundti sengen og lagt seg oppå Kellie i håp om en kjappis. Ogsom vanlig ble han stoppet da en dør åpnet seg og noen småføtter kom tassende.

Han ble mer og mer overbevist om at Kellie hadde enhemmelig panikknapp som hun trykket på for å få ungeneinn på soverommet hver gang han gjorde et forsøk på å hasex.

På mange måter var det et stadig mer tydelig bilde av livethans som avtegnet seg, tenkte han. Bare dritt på jobben,stadig større gjeld hjemme og permanent ståpikk.

Han begynte å blande en kraftig drink til Kellie mens hunrørte rundt i kyllingrisottoen, han fulgte beundrende medmens hun samtidig løftet lokket av en kasserolle med brok-koli og sjekket noe i stekeovnen. Hun multitasket på kjøk-kenet på en måte som var helt utenfor hans evner. «Går detbra med Jess nå?»

«Hun er bare litt vrang i dag, ikke noe annet. Det går

25