Døden svarer

© 2014 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Johan Lilja & Trygve Skogrand

Layout: Dag Brekke | akzidenzDTP

Papir: Holmen Book Cream 80 g.

Boka er satt med: Baskerville 12,2 | 16,8

Trykk og innbinding: ScandBook |Falun

ISBN: 978-82-489-1459-4

Kagge Forlag AS

Stortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

Mannen stabber seg gjennom den dype snøen, krysser riks-veien og fortsetter over jordet.

Det er snart lyst.Det er kaldt.Han kan høre bikkjene inne i skogen. Tyskerne bruker

sporhunder i jakten som har vart i flere døgn. De kommer stadig nærmere.Han kravler seg over et steingjerde og kryper de siste

meterne frem til den gamle, grå låven. Han har flaks. Låven er tom.Folkene i hovedhuset har våknet. Han kan se at lyset

står på i kjøkkenet.Han er sulten. Klærne hans er våte av blod. Blødning-

ene fra skuddsårene i magen og låret vil ikke gi seg. Kulene må ut av kroppen. Han kan ikke bevege seg stort lenger.

Er det gode nordmenn som bor på gården? Man vet aldri.

Han kjenner ingen sult selv om det er to dager siden han fikk mat sist. Det skjedde på en av gårdene på den

andre siden av dalen. Men han er tørst. Det er som en brann i kroppen.

Han vet at det er det som er det farligste. Blodtapet og mangelen på væske.Er det gode nordmenn på gården, vil de forstå. Ikke stille

spørsmål. De vil kanskje gi ham vann og mat og la ham vaske sårene før han forsøker å komme seg videre nedover dalen. Tre dager til, kanskje fire, så vil han være ved grensen til Sverige. Sverige er fritt og nøytralt, ikke med i krigen. Hvor langt kan det være? Fem–seks mil? Det er sikkert tyve minus, men der-som det ikke kommer mer snø, vil det være mulig å klare det.

Han kravler bort til kjøkkenvinduet i hovedhuset. Jo da, de er våkne. Men ingen voksne.Bare en guttunge.Hvor gammel kan han være? Tolv? Fjorten?Han banker forsiktig på vinduet.Gutten snur seg mot ham. Så rister han på hodet.Det er vanskelig å stå sånn og strekke seg, så han kravler

bort til låven igjen, åpner døren og kommer seg inn, synker sammen i høyet.

Han sovner. Drømmer at det er fred i landet, og sommer. Han ligger og sover i en robåt.

Han drømmer at en måke flyr rundt båten og skriker.Men så våkner han.Det var ingen måke.Det siste han ser, er flammen fra geværet som lyser dem opp.

De er tre stykker. Tyskere.Så kjenner han en ny smerte i brystet, og han ser ned og kan

se at blodet fosser ut. Hjertet, tenker han, og idet han dør, kan han se gutten fra kjøkkenvinduet stirre på ham bak tyskerne.

9

1

DET VAR LENGE SIDEN Steffen hadde vært på sykehuset.

Han visste ikke hvor lenge. Tidligere hadde han hatt

en følelse av tiden, av dagene og ukene som gikk, men

nå gled alt over i det samme. Han visste at han hadde

ligget i koma i over to år. At han hadde en far som satt

ved sengen og ba for ham og aldri ville gi opp. Og at

han beveget seg fritt rundt, ute av sin egen kropp, som

et spøkelse.

En dauing.

Beveget seg rundt uten å ville noe.

Kanskje han ventet på noe?

Ville han våkne opp fra koma og bli mirakelgutten

som alle ville snakke med?

Eller dø?

10

Steffen var ikke redd for døden lenger. I lang tid

hadde han vært mer død enn levende. Hans nær-

meste venn var totalt død.

Tobias. Som ikke visste noe som helst om livet

sitt, eller hvorfor han døde. Og som helst ikke ville

snakke om det. Alt annet, men ikke om seg selv.

Og Yasmin. En levende jente, men ikke særlig

normal. De fleste mennesker ser ikke de døde. Men

Yasmin var en av dem som kunne se alt hva andre

mennesker ikke fikk med seg. Ensomme og sære Yas-

min som nesten ikke hadde venner, men som hang

med et par dauinger?

Steffen kunne se at det ble kaldere i luften. Før

ulykken kunne han nesten lukte at vinteren var på

vei. Nå kjente han ikke kulde. Kunne ikke lukte noe

som helst.

De tre ungdommene på bussholdeplassen var kal-

de. Det er ikke lett å kle seg kult om vinteren. De så

ham ikke da han passerte, men det var noe de snak-

ket om som fikk ham til å stanse.

Spiritisme var et ord han hadde hørt før. Noe faren

hans hadde snakket om.

Noe om å påkalle de døde.

Den ene sa at noen hadde tysta, og at presten

hadde vært på skolen og snakket om Gud og engler

og sånn, og at det bare hadde vært så dritkleint.

11

Steffen likte det ikke, men han måtte spørre

Yasmin.

Og Yasmin elsket å forklare.

– Det er folk som kontakter de døde, sa hun. –

Det var en gjeng som holdt på med det på skolen.

Masse rykter som gikk. Foreldre som fikk noia og

sånn.

– Kom de i kontakt med noen døde, da?

– Aner ikke, men det var visst en jente som ble

helt rar av det og måtte legges inn.

– Hvordan kontakter de ... de døde?

– De har noen hjelpemidler, og så sitter de gjerne

i mørket og forsøker å mane dem frem.

– De døde?

– Mhm. Hvorfor lurer du?

– Fordi vi kanskje må gjøre noe med det?

– Hvorfor vi? spurte Yasmin.

– Fordi det er sånt vi driver med, vi hjelper folk

som er litt føkka når det gjelder.

– Det er sånt du driver med, sa Yasmin og smilte.

– Jeg er normal, jeg, vet du. Jeg har et liv.

– Jeg vet ikke hvor normal du er, Yasmin, med et

par dauinger som nærmeste venner.

Yasmin så på ham. Tenkte seg godt om.

– Ikke vær så teit, sa hun. – Du vet vi hjelper deg.

– Hvor er Tobias? spurte Steffen.

– Aner ikke, har ikke sett ham på lenge. Han sur-

rer vel rundt som vanlig.

– Han liker seg jo best på kirkegården?

– La oss se om vi finner ham.

13

2

TOBIAS HADDE ALDRI VÆRT typen som syntes synd på

seg selv. Dauinger klager sjelden eller aldri. Selv sinte

dauinger svever jo ikke rundt og forteller hva de føler

til alle mulige.

Men mye hadde vært annerledes i det siste. Stadig

oftere kunne han føle et sug etter noe. Han trodde ikke

han hadde hatt det sånn før. Ikke som dau, i alle fall.

Han følte en slags lengsel.

Og så var det soldaten.

Tobias hadde alltid hengt rundt i de samme område-

ne. I skogbrynet, ved skolen og lekeplassen og ved den

gamle kirkegården. Det var her han traff Steffen første

gang, og det var her han følte at han hørte til. Dauin-

ger kommer som regel tilbake til de samme plassene,

14

men Steffen visste ikke hva det var som bandt ham til

disse stedene. Han hadde aldri vært interessert heller.

Ikke før i det siste.

Tobias var ikke redd for soldaten. Han var ingen

pingle. Han hadde sett mange rare dauinger i sitt liv

– eller døde – for å si det sånn, men denne fyren var

ikke som andre dauinger. Han var på jakt etter noe el-

ler noen. Han var målrettet. Han virret ikke rundt, og

han virket ikke forvirret.

Han virket sint.

Tobias pleide ikke å gruble noe særlig. Det var jo

ikke så mye å gruble på, egentlig. Han la merke til

hvordan Steffen husket mer enn ham. Steffen kunne

si at nei, det gjorde vi jo i går, Tobias. De kunne kødde

med ham og si at han var som en gullfisk som svøm-

mer rundt og rundt i en glassbolle, med ti sekunders

hukommelse. Det er derfor gullfisk ikke blir sprø av

ensomhet.

De glemmer at de er alene.

Og det er derfor dauinger ikke kommer seg videre.

De tror det skal være sånn.

Men noen dauinger vet litt mer. Skjønner mer. De

blir hjelpere. Steffen for eksempel. Han svever midt

mellom livet og døden. Er ikke en ordentlig dauing.

Men akkurat rett før livet ditt tar slutt, forlater sjelen

kroppen, og du kan se deg selv ligge der, på sykehuset,

på gaten, i bilvraket eller hvor du nå døde.

Det tar kanskje bare noen sekunder, så er du på vei

til den andre siden.

Inn i døden.

Derfra kommer ingen tilbake.

Det visste Tobias.

Men noen blir sittende fast midt mellom livet og

døden. Det er akkurat som om de lurer seg unna. Eller

som om det er en feil med systemet, tenkte Tobias og

kjente noe han ikke hadde opplevd før, i hvert fall ikke

så lenge han hadde vært død.

Han kjente kulde.

Som om han hadde ordentlig hud og kunne kjenne

temperaturen rundt seg. Kulden kom innenfra. Og

han hørte skritt bak seg.

Tobias rakk akkurat å snu seg og se ansiktet på

mannen som kom mot ham.

Soldaten.