FORSKER PÅ FLUKT side 8

EN VERDEN UTEN BEGRENSNINGER side 24

UIA 5 ÅR – HVA MED FORSKNINGEN? side 22

KAMPEN MOT OVERVEKT side 36

FORSKINGSMAGASIN FRÅ UNIVERSITETET I AGDER NR 2 2012

FRAVÆR OG TILLIT side 33

Utvidet egenmelding påvirker fraværet lite

Ingen hører på

de psykisk syke

Portrettet

El-bassens melodiske æra

UiA 5 år – hva med forskningen?

En verden uten begrensninger

Fra lidelse til overlevelse

Renser PAH med Leca

Til finalen i Forsker grand prix

Kampen mot overvekt

3–7

9–11

12–17

18–21

22–23

24–27

28–31

32–33

35

36–39

Fem år

1. september i år var det fem år sidan Universitetet i Agder blei universitet. Det har skjedd mykje på dei fem åra. Talet på tilsette er auka med 20 %. Studenttalet er auka med 30 %. Talet på søkjarar gjennom Samordna opptak er auka med 50 %. Forskingspubliseringa er dobla. I 2012 blir det utek-saminert 10 gonger fleire doktorgradskandidatar frå UiA enn i 2007.

På mange område har UiA hatt ei oppsiktsvekkjande positiv utvikling. Universitetsstatusen har gjort mykje for merksemd og omdømme, og for engasjement og ambisjonar til studentar og til-sette. For seks år sidan kunne eg i eit avisintervju seie at eg hadde merkt kritikken om at dåverande Høgskolen i Agder ikkje var relevant nok for næringslivet. I haust viste ei undersøking frå IRIS, forskingsstiftinga i Stavanger, at UiA er eit universitetet med særleg nært samarbeid med nærings-livet i regionen sin.

Ein femåring er sjølvsagt stolt over kva ho har oppnådd. Femåringen skal få vere glad for å ha blitt større og flinkare. Men dei største utfordringane og dei vanskelegaste livsvala ligg vanlegvis fram-for den som berre er fem år gamal. Det eit godt fundament for livet å ha hatt ein god barndom. Men det er ingen garanti for at framgangen skal fortsetje. I ei verd der ingenting blir som det har vore, må både menneske og universitet vere førebudde på store endringar, i omgivnadene og i seg sjølv.

Universitetet i Agder har i haust revidert strategien sin fram mot 2015. Ambisjonane er ikkje dempa. UiA skal fortsetje utviklinga si som ein attraktiv og fagleg anerkjent studiestad. Forskings-kompetansen skal styrkjast, og forskingsaktiviteten skal aukast ytterlegare. UiA skal vere ei sterk regional kraft, nasjonalt viktig og internasjonalt respektert.

Strategien framhevar at det blir kravt vilje, disiplin, respekt og tillit frå tilsette og studentar, og engasjement frå ein heil landsdel om Universitetet i Agder skal lukkast i målsetjingane sine. Med hardt arbeid og samarbeid internt og med samfunnet rundt har UiA oppnått mykje og skal oppnå meir.

Det blir stilt større forventningar til ein femåring enn til ein som er yngre. Men ein femårig kan òg få større oppgåver. UiA er klar til å ta på seg dei store oppgåvene.

Torunn Lauvdalrektor

TEFT FORSKINGSMAGASIN UTGJEVAR: UNIVERSITETET I AGDER ANSVARLIG REDAKTØR: DAG GJERLØW AASLAND (DAG.G.AASLAND@UIA.NO) REDAKTØR: JAN ARVE OLSEN (JAN.A.OLSEN@UIA.NO)

REDAKSJONSRÅD: KJELL TYBRING ANDRESEN (KJELL.T.ANDRESEN@UIA.NO ), HELGE SIMON MØLL (HELGE.S.MOLL@UIA.NO), TOR MARTIN LIEN (TORMARTIN.LIEN@UIA.NO), ANNE FALCH SKARAN

(ANNE.F.SKARAN@UIA.NO), YVONNE KERLEFSEN (YVONNE.KERLEFSEN@UIA.NO) TEKST, FOTO, DESIGN OG LAYOUT: UIA OG PRESIS 360

FORSIDEFOTO: SONDRE STEEN HOLVIK. BAKSIDEFOTO: OSKAR LAMBERTSSON BJÖRK. TRYKK: BIRKELAND TRYKKERI. OPPLAG: 4500

REDAKSJONEN FOR TEFT 2 2012 AVSLUTTA 15. OKTOBER 2012. ISSN 1890-8055 (TRYKT UTGÅVE) ISSN 1891-4217 (ELEKTRONISK UTGÅVE)

Abonnementet er gratis. Bestill abonnement hos Formidlingsavdelinga UiA via telefon 3814 10 00, e-post: postmottak@uia.no eller post: UiA, Postboks 422, 4604 Kristiansand.

SPENNENDE: - Det er stor nasjonal interesse knyttet til hvilken betydning utvidet rett til egenmelding har. Interessen knyttes dels til hvilken rolle leger og behandler med sykmeldingsrett bør spille – og dels om utvidet bruk av egenmeldinger faktisk fører til redusert fravær. Det har vært spennende å få arbeide med denne tematikken, sier arbeidslivsforskerne Torunn Skåltveit Olsen ved UiA og Nina Jentoft på Agderforskning.

Utvidet egenmelding påvirker sykefraværet liteI Mandal kommune har utvidet rett til egenmelding ikke påvirket sykefraværet i vesentlig grad. Spørsmålet er derfor om vi egentlig trenger leger til å bekrefte overfor arbeidsgiver at vi er syke.

tekst: Jan Arve Olsenfoto: elise jensen

S Y K E F R A V Æ R

TEFT 3

S Y K E F R A V Æ R S Y K E F R A V Æ R

Spørsmålet om en trenger legemelding er ak-tualisert i kjølvannet av det fem år lange Tillits-prosjektet i Mandal kommune, som avsluttes nå ved nyttår. Forsøksprosjektet, som har gitt ansatte rett til 365 dager med egenmelding ved sykdom, er evaluert av arbeidslivsforskerne Torunn Skåltvedt Olsen fra UiA og Nina Jentoft fra Agderforskning. De har fulgt prosjektet i tre fulle driftsår på oppdrag av kommunen.

En viktig arbeidshypotese underveis har vært at krav om legemelding ved sykdom fører til for mye fokus på diagnose og det å være syk. Ved å fjerne kravet til legemelding, ønsket en i ste-det å dreie fokuset inn mot det å kunne fungere og arbeide. Økt bruk av egenmelding var tenkt som et virkemiddel for å redusere fraværet. En

antok at ansatte ville komme raskere tilbake i jobb når de selv kan bestemme når de er friske nok til å arbeide. Videre var tanket at aktørene på arbeidsplassen er mer egnet til å vurdere ar-beidsevnen til den enkelte, i forhold til de kon-krete oppgavene som skulle utføres, enn det legene er.

Har ikke virket helt som håpetFunnene fra Mandal tyder på at arbeidshypo-

tesene bak forsøket ikke har slått til.– Ja, vi er overrasket. Det positive er at det

store flertallet av ansatte leverte egenmeldinger ved eget sykefravær og var svært godt fornøyd med denne muligheten. Men kan vi ikke si at tiltaket har gitt ønsket effekt i forhold til syke-

fraværet, sier de to forskerne. I funnene fra prosjektets tre første år går det

fram at de korte sykefraværene ble signifikant kortere. Men de lange fraværene over 16 dager ble imidlertid noe lenge. Som en følge av dette økte det totale fraværet noe, i perioden som er undersøkt.

– Ved lange fravær finner vi heller ikke et annet friskmeldingsmønster ved bruk av egen-melding, sammenlignet med når legemelding er benyttet. Har man vært borte fra jobben lenge, har man ofte behov for å forberede returen til arbeid - rent mentalt og i forhold til praktiske spørsmål. Da blir returdagen ofte en mandag – akkurat som ved legemeldinger.

Tar ansvar Dataene fra mandalsforsøket tyder imidlertid

ikke på at de ansatte har misbrukt den utvidede retten til egenmelding, verken ved de korte el-ler lange fraværene. Dette sier forskerne på bakgrunn av intervjuer med de ansatte, deres tillitsvalgte og lederne.

– Selv om egenmelding er hovedregelen, tar de ansatte likevel kontakt med sin lege eller behandler under sykefraværet. De ansatte går til legene for medisinsk behandling eller veiled-

ning, men bruker ikke legene lengre til å legiti-mere sitt fravær, sier Torunn S. Olsen.

Populær ordningFunnene viser også at ansatte og ledere er for-nøyd med ordningen. Et mindretall er skeptisk til egenmeldingsordningen og har foretrukket å levere legemelding, noe de har hatt anledning til.

– Skepsisen har vært størst hos ansatte med de lengste fraværene, ansatte som opplever samarbeidsproblemer på jobben, og ansatte med diffuse eller psykiske lidelser. Disse grup-pene har et større behov for å legitimere sitt fra-vær ved hjelp av en lege.

Ingen entydig forklaringDe to arbeidslivsforskerne har ingen entydig forklaring på hvorfor fraværet i Mandal ikke gikk merkbart ned i løpet av forsøksperioden. De kan ikke skylde på innsatsen fra kommu-nen, den har vært god. Prosjektet førte til tet-tere oppfølging av den enkelte, styrket dialog og mange helsefremmende underprosjekter. I tillegg mottok kommunen betydelig tilretteleg-gingstilskudd fra NAV. Likevel gikk ikke fravæ-ret ned.

– Hvorfor ikke?

– Rett til utvidet egenmelding hindrer ikke an-satte i å bli syke i utgangspunktet, men kan føre til at ansatte kommer raskere tilbake på jobb. Hvorfor fraværslengden ikke ble kortere i løpet av de tre første årene av prosjektet, har vi ingen entydig forklaring på.

Trenger vi legemelding?I sin konklusjon i forbindelse med evalueringen av prosjektet i Mandal, peker arbeidslivs-forskerne på at særlig to spørsmål har vært underliggende helt fra starten:

– Trenger vi leger til å legitimerer sykefravæ-ret? Og er det en sammenheng mellom utvidet rett til egenmelding og sykefraværet?

– Forsøket i Mandal taler for at legemelding som hovedregel ikke er nødvendig for å legiti-mere sykefraværet overfor arbeidsgiver – selv ikke for det lange fravær.

– Å se at legemelding ikke er nødvendig for å legitimere fravær overfor arbeidsgiver, er ikke det samme som å si at utvidet rett til egenmel-ding alene er et egnet virkemiddel til å forkorte sykefraværet. Hvis målet å redusere sykefra-været, må man se på andre virkemidler, sier Torunn Skåltveit Olsen og Nina Jentoft.

«De korte sykefraværene ble kortere, men de lange fraværene ble noe lengre.»

Torunn Skåltveit Olsen og Nina Jentoft

TILLIT: Forsøket i Mandal viser at legemelding ikke er nødvendig for å legitimere sykefraværet overfor arbeidsgiver – selv ikke for lengre fravær,mener de to arbeidslivsforskerne Nina Jentoft fra Agderforskning (t.v.) og Torunn Skåltveit Olsen fra Universitetet i Agders institutt for arbeidsliv og innovasjon.

ARBEIDSEVNE: Prosjektet førte til tettere oppfølging av den enkelte og styrket dialog, samt mange helsefremmende underprosjekter ble igangsatt. I tillegg mottok kommunen betydelig tilretteleggingstilskudd fra NAV. Her fra en evalueringssgjennomgang.

TEFT 54 TEFT

S Y K E F R A V Æ R S Y K E F R A V Æ R

Gjennom Tillitsprosjektet, som startet 1. mai 2008 og varer ut 2012, ønsker Mandal kom-mune å viderebygge en organisasjon som har høy fokus på oppfølging og ivaretakelse av sy-kemeldte.

Hovedmålet er å komme ned i et sykefravær på under 6 prosent i prosjektperioden. I 2011 hadde kommunen et sykefravær på 6,8 prosent. Per april i år er fraværet 6,7 prosent, ifølge kom-munens prosjektlederrapport fra i sommer.

Det mest karakteristiske og innovative ved Tillitsprosjektet er innføringen av utvidet rett til egenmelding i 365 dager og et stringent sys-tem for oppfølging av sykmeldte.

Mandal kommune har av Arbeidsdeparte-mentet fått dispensasjon fra Folketrygdloven til å prøve ut 365 egenmeldingsdager. Dispensa-sjonen ble først gitt for fire år og er siden blitt utvidet med 1,5 år.

Målet med den utvidede retten til egenmel-ding er å flytte fokus fra sykdom til arbeidsev-ne. Mindre fokus på diagnose og mer fokus på oppfølging og dialog på arbeidsplassen anses som et virkemiddel for å redusere sykefravæ-ret. Tillitsprosjektet innebærer dermed at legen eller behandler med sykmeldingsrett ikke len-ger trenger å legitimere sykefraværet overfor arbeidsgiver.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er i disse dager i full sving med å rekruttere 12 private og offentlige IA-bedrifter til et forsøk som skal være fram til slutten av 2015.

– Det skal bli svært spennende å følge dette videre, sier Torunn Skåltveit Olsen og Nina Jentoft.

– Utvidet rett til egenmelding har vært prøvd ut i to kommuner i vår region. I tillegg til Mandal har ansatte i Kristiansand kommune hatt anledning siden 2002 til å egenmelde seg i inntil 50 dager. Resultatene fra disse to forsø-kene er imidlertid ikke entydige nok til at for-skere kan anbefale endringer i Folketrygdloven. Derfor er det bra at det skal i gang mer fors-kning på denne tematikken.

– Og vi legger gjerne til: Vi synes at både

Mandal og Kristiansand kommuner har vist seg som innovative kommuner ved å prøve ut utvi-det rett til egenmelding!

Det er imidlertid ikke UiA eller Agderfors-knings som skal følge egenmeldingsbedriftene denne gangen. Det vil bli gjort av Proba sam-funnsanalyse, i samarbeid med Arbeids- og vel-ferdsdirektoratet.

Sykefraværet i Norge er nå samlet på 6 pro-sent, mot 7 prosent i 2010, viser tall fra Nav. I privat sektor er sykefraværet på 5,5 prosent.

IA-bedriftene (inkluderende arbeidsliv) som utgjør nær hver tredje virksomhet i Norge, har som et langsiktig hovedmål å arbeide for at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal over-stige 5,6 prosent.

12 nye bedrifter skal prøve ut konseptetSelv om Tillitsprosjektet i Mandal formelt avsluttes ved nyttår, fortsetter forskningen på konseptet med 365 egenmeldingsdager.

Kort om Tillitsprosjektet De bærende elementene i prosjektet er:

• Egenmelding likestilles med legemelding i 365 dager.

• Ved hundre prosent sykefravær som kun er egenmeldt, stilles det ikke krav om diagnose før åtte uker.

• Ved hundre prosent arbeidsuførhet utover åtte uker stiller NAV krav om legeerklæring i forbindelse med sykepengeutbetaling.

• Det utvikles et stringent system for oppføl-ging av sykemeldte i Mandal kommune.

• Tillitprosjektet forankres i hele kommuneor-ganisasjonen.

• Det korte fraværet er blitt kortere – det lange fraværet er blitt lengreIfølge registerdataene i Tillitsprosjektet har det korte fraværet (≤ 16 dager) i gjennomsnitt blitt kortere, mens det lange fraværet (> 16 dager) i gjennomsnitt har blitt lengre i Mandal i registre-ringsperioden.

Tapte arbeidsdager innen det korte fraværet er redusert fra prosjektets første til tredje år. I prosjektets første år var gjennomsnittslengden på tapte arbeidsdager innen det korte fraværet på 2,25 dager. I prosjektets tredje år var gjen-nomsnittslengden på tapte arbeidsdager innen det korte fraværet gått ned til 2,08 dager. Denne reduksjonen er statistisk signifikant.

Gjennomsnittslengden på det lange fraværet har økt i løpet av Tillitsprosjektets tre første år. Mens gjennomsnittslengden på tapte arbeids-dager innen det lange fraværet var på 60,6 da-ger i prosjektets første år, økte gjennomsnitts-lengden til minst 62,5 dager i Tillitsprosjektets tredje år.

• Egenmeldt fravær er i gjennomsnitt kortere enn legemeldt fraværDet er en signifikant forskjell i gjennomsnitt-lig fraværslengde mellom fraværet som kun er egenmeldt og fraværet som helt eller delvis er legemeldt. Fraværet som kun er egenmeldt er i gjennomsnitt kortere enn det helt eller delvis legemeldte fraværet – og dette gjelder både for det korte og lange fraværet.

Ser en på kun det egenmeldte fraværet, gikk gjennomsnittslengden på fraværet, målt i tapte dager, ved det korte fraværet ned fra 2,08 dager i prosjektets første år, til 2,02 dager i prosjektets tredje år. Ved det lange fraværet økte imidlertid gjennomsnittslengden på fraværet, målt i tapte dager, fra 54,6 dager i prosjektets første år til minst 58,8 dager i prosjektets tredje år.

Ser en på kun det legemeldte fraværet, var gjennomsnittslengden på tapte dager ved det korte fraværet 5,6 dager. I prosjektets tredje år var dette redusert til 4,8 dager. Ved det lange

fraværet var tilsvarende tall 56,5 dager i pro-sjektets første år og minst 62,8 dager i prosjek-tets tredje år.

Sykefraværet som kun legemeldes har blitt lengre, relativt til fraværet som kun egenmel-des, i løpet av prosjektets tre første år. Intervju-ene tyder imidlertid på at det har foregått en seleksjon: Ansatte med lange sykdomsforløp eller diffuse lidelser foretrekker fortsatt å levere legemelding.

• Meldingstypen har liten betydning for

«friskmeldingstidsdag» ved fravær utover 16 dagerArbeidshypotesen stemmer for det korte fra-været: Ved egenmelding er imidlertid friskmel-dingsdager jevnere fordelt på ukene, enn tilfelle er for det legemeldte fraværet.

– For det lange fraværet finner vi at det egen-meldte fraværet følger omtrent samme møn-ster som det legemeldte når det gjelder frisk-meldingsdag. Det vil si at egenmelding ikke fører til jevnere tilbakegang i løpet av uken for fravær utover 16 dager.

Fraværet i Mandal i tallArbeidshypotesen i Tillitsprosjektet sier at ansatte vil komme raskere tilbake på jobb når de kan egenmelde seg. Dette vil komme til uttrykk i kortere fravær og en jevnere fordeling av «friskmeldingsdag» på ukedagene. Her er de faktiske resultatene:

10

20

40

Man

dag

Tir

sdag

Ons

dag

Tors

dag

Fred

ag

Lørd

ag

Sønd

ag

Man

dag

Tir

sdag

Ons

dag

Tors

dag

Fred

ag

Lørd

ag

Sønd

ag

Man

dag

Tir

sdag

Ons

dag

Tors

dag

Fred

ag

Lørd

ag

Sønd

ag

År 1 År 2 År 3

Fravær 16 dager Egenmeldt Helt eller delvis legemeldt

10

20

40

Man

dag

Tir

sdag

Ons

dag

Tors

dag

Fred

ag

Lørd

ag

Sønd

ag

Man

dag

Tir

sdag

Ons

dag

Tors

dag

Fred

ag

Lørd

ag

Sønd

ag

Man

dag

Tir

sdag

Ons

dag

Tors

dag

Fred

ag

Lørd

ag

Sønd

ag

År 1 År 2 År 3

Fravær >16 dager Egenmeldt Helt eller delvis legemeldt

Figur 1: Siste registrerte fraværsdag ved fravær inntil 16 dager fordelt på ukedagene for Tillitsprosjektets tre første år.

Figur 2: Siste registrert fraværsdag ved fravær utover 16 dager fordelt på ukedagene for Tillitsprosjektets tre første år.

VIDERE: Torunn Skåltveit Olsen ønsker mer forskning om sykefravær.

TEFT 76 TEFT

F O R S K N I N G P S Y K I S K H E L S E

Ingen hører på de psykisk sykePsykiatriske pasienter har i generasjoner protestert høylytt over hvordan de er blitt mottatt av hjelpeapparatet. Uten å bli lyttet til. tekst og foto: Jan Arve Olsen

– Akkurat nå forsker jeg på forbrenning og forgassing av tre og gress. Hovedfokuset er på hvordan råstoffets fysiske og kjemiske egenskaper påvirker sluttresultatet. Jeg er med i prosjekter hvor vi ser på alternative råstoffer til kraft- og varmeproduksjon, som kornavrens og energivekster.

Hva vil du finne ut?– I artikkelen som jeg forsøker å skrive fer-

dig i disse dager, er hovedspørsmålet: «I hvil-ken høyde bør man ta en representativ prøve fra en 4-10 meter høy energipil, når man på en enkel måte vil bestemme vanninnholdet i hele treet?»

Hva opptar deg ellers?– Jeg er opptatt av at studentene på våre

studier i fornybar energi aldri er i tvil om at de valgte det riktige studiestedet, uansett om det gjelder bachelor, master eller ph.d. I til-legg forsøker jeg som faggruppeleder å skape gode vilkår for en fortsatt positiv utvikling av energiforskningen ved instituttet.

Navn: Henrik Kofoed Nielsen

Tittel: Førsteamanuensis

Institutt: Ingeniørvitenskap

Fakultet: Teknologi og realfag

Hva forsker du på nå?

– Det er fantastisk å være her hvor jeg kan job-be og være kreativ uten å være redd for hva som vil skje og hva myndighetene mener om mitt arbeid. Det er en lettelse for meg å ha kommet hit, for alle syriske borgere som har planer om å forlate landet, er potensielt utsatt for negativ propaganda og en svertekampanje fra myndig-hetenes side, sier hun.

Naila skal være ved universitetet i et år som førsteamanuensis ved Fakultet for kunstfag, In-stitutt for visuelle og sceniske fag. Hun har en spennende bakgrunn som skuespiller, regissør og underviser. Hun var blant annet med å byg-ge opp skuespillerutdanningen ved The Syrian High Institute of Drama.

I sitt virke som kunstner og underviser er hun blant annet opptatt av kvinners stilling i den arabiske verden og av menneskerettigheter. Da hun motsatte seg myndighetenes innblanding i pensum og undervisningsmetoder, ble hun av-satt fra jobben ved instituttet, og det ble også vanskelig for henne å få oppdrag som regissør

på grunn av sitt politiske virke. Det gjorde at hun etter hvert kom i kontakt med Scholars at Risk (SAR), og var på listen over aktuelle perso-ner, da UiA hadde bestemte seg for å tilby et års opphold til en truet kollega.

Scholars at Risk (SAR) er et internasjonalt nettverk av universitetet og høgskoler som forsvarer akademisk frihet og forsvarer men-neskerettighetene til forskere, undervisere og studenter over hele verden.

Universitetet i Agder har vært med i det inter-nasjonale nettverket av utdanningsinstitusjo-ner siden tidlig i 2010. Det er etter hvert blitt 15 medlemsinstitusjoner i SAR-Norge, men etter UiO er Agder den andre institusjonen i Norge til å tilby opphold.

Og mens den blodige konflikten mellom opprørere og regjeringsstyrkene i Syria pågår, håper Naila Atrach at hun kan komme hjem til et fredelig Damaskus om ett år.

– Jeg håper virkelig at det skal bli fred i løpet av det året jeg er her i Kristiansand, sier hun.

(Foto: Vidar Mortensen)

Forsker på fluktI høst ankom syriske Naila Al Atrach Kristiansand og Universitet i Agder. Overgangen var stor fra krigstilstand i Damaskus.

ETT ÅR I NORGE: Naila Al Atrash er dramaforsker fra Syria. Nå er hun i Kristiansand på grunn av krigen i sitt hjemland. (Foto: Jan Arve Olsen)

RESPEKT: - Omsorg og en følelse av respekt er nødvendig når psykisk syke møter hjelpe-apparatet. Det dreier seg om kjærlighet, ærlighet og sam arbeidsvilje, sier Inger Beate Larsen og Anders Johan W. Andersen.

– Vi er egentlig litt overrasket over dette. Pasientenes egne opplevelser synes å være det samme i dag som i tiden etter første verdens-krig. Og det er jo egentlig rart, for pasientenes opplevelser er på ingen måte ukjente. Mange har sagt klart og tydelig ifra. Hele tiden. Det er ingen tvil om det.

Det sier førsteamanuensis Inger Beate Larsen og førstelektor Anders Johan W. Andersen ved Universitetet i Agders Institutt for psykisk hel-searbeid. Sammen har de lest og analysert 12 selvbiografier skrevet av pasienter fra Norge, Sverige og Danmark, som har vært i kontakt med psykisk helsevern. Den eldste boka er fra 1918 og den yngste er fra 2008.

– Ved å studere selvbiografier utgitt i ulike land og til ulike tider får vi tilgang til opplys-ninger om hvem disse menneskene er, hvorfor de skriver, deres personlige erfaringer med psykiske lidelser og hvordan de beskriver den

hjelpen de har fått, i dette tilfellet i Norge og Skandinavia, forteller de to.

Radikal medisinsk endringI utgangspunktet skulle en kanskje tro at personlige beretninger om nettopp hvordan mennesker som blir diagnostisert som psykisk syke, opplever sitt møte med psykiatrien, vil be-skrive hvordan et møte med det psykiatriske hel-peapparatet har endret seg over en så lang tids-periode som nesten 100 år. For selve psykiatrien som fag, dens tenkemåter og behandlingsopp-legg, har i løpet denne tiden endret seg radikalt: På begynnelsen av 1900-tallet var det store

asyl-institusjoner som var «i vinden». Tre av selvbiografiene som er lest er fra denne perio-den. Så i midten av århundredet gjorde nev-roleptika (kjemiske medisiner som påvirker hjernen) og fysisk lobotomi sitt inntog i psykia-trifeltet. Fire av bøkene er fra denne perioden.

Og på midten av 1980-tallet og fram til i dag er det desentralisering, tilbakeføring til kommu-nene og brukermedvirkning som gjelder. Fire selvbiografier dekker denne perioden

Ingen endring i pasientens opplevelseMen slik er det ikke. Forskerne har funnet langt flere likheter enn ulikheter i hvordan den enkelte pasient oppfattet sitt møte med psykiatrien for 90 år siden, og i dag.

– Det som er slående er ikke variasjonen, men hvordan dette beskrives likt i bøkene. Dette fremstår dermed som en klar motsetning til den delen av psykiatrihistorisk forskning som un-derstreker fremskritt og endring, sier forskerne.

Savner omsorg og kjærlighetI selvbiografiene er det enkelte tema og beskri-velser som går igjen i bok etter bok. Særlig pe-ker de – over både tid og geografiske forhold –

TEFT 98 TEFT

TVERRFAGLIG: – Det har vært spennende å jobbe på tvers av fagfeltene våre, sier lingvisten Ingrid Kristine Hasund.på store likhetstrekk når det gjelder hjelpen de

ble tilbudt. Forfatterne oppgir at hjelperne som var personlige, og som først og fremst evnet å bry seg på det menneskelige plan, ble beskrevet som «gode».

–Det som kanskje er mest fremtredende, er betydningen av å være en hel person - og ikke bare et kasus -, og også bli møtt slik. I sitt møte med det psykiatriske hjelpeapparatet, er denne helheten noe alle peker på, helt uavhengig av den medisinske diagnosen hver enkelt har. Omsorg og en følelse av respekt er nødvendig. Det dreier seg om kjærlighet, ærlighet og sam-arbeidsvilje, sier Inger Beate Larsen.

I dette inngår også omgivelsene. Samtlige for-fattere peker på viktigheten av at også de mate-rielle omgivelsene har hatt mye å si for hvordan møtet med psykiatrien er blitt oppfattet.

–En hjemlig atmosfære, der den enkelte kan føle seg velkommen og hjemme, bidrar selv-følgelig langt mer til en positiv opplevelse av et møte med psykiatrien, enn en isolasjonscelle med grå betongvegger. Det også noe selvbio-grafiforfatterne påpeker igjen og igjen.

Sterkt kritiske til medisineringMest sammenfallende er imidlertid forfatter-nes kritikk av medisineringen de er blitt utsatt for. Det være seg beroligende medikamenter i asylene i første del av forrige århundre eller nevroleptika fra 1950 og fremover til i dag.

– Funnene våre viser at selve det kjemiske inngrepet som medisinering mot psykiske lidel-ser innebærer, oppleves smertefullt uavhengig av hvilke type medikamenter det dreier seg om. Dette fordi bivirkningene er store, selvkontrol-len reduseres og andre overtar styringen. Flere beskriver også at jo mer de prøvde å overbevise legen om sannhetsgehalten i det de opplevde, jo mer medisiner fikk de. Alt ble bevis på at de ble sykere, sier Inger Beate Larsen.

Hun forteller også at til tross for dette, beskri-ver forfatterne av tre av selvbiografiene at de li-

kevel vil ta medikamenter hvis de kan velge selv, fordi medikamentenes virkning er å foretrekker framfor en tilværelse uten denne virkningen.

Samme grunntanke Møtet med og hjelpen fra psykiatrien som for-fatterne av selvbiografiene beskriver har man-ge fellestrekk på tvers av geografi og tidsepoker. Forskerne mener dette kan bety at hjelpesyste-mene i Norge og Skandinavia ikke har endret sin grunnforståelse i løpet av den mer enn 90 år lange perioden som studien retter seg mot, og til tross for store og omfattende endringer i den kliniske psykiatribehandlingen i samme periode.

– For oss kan det se ut som om folks erfarin-ger ikke har blitt tatt hensyn til når nye tjenes-ter skulle utvikles. De samme beskrivelsene går igjen og igjen gjennom de siste nesten 100 åre-ne. I selvbiografiene er det enighet om hva som oppleves godt og hva som ikke oppleves godt. Det er veldig tankevekkende, sier Inger Beate

Larsen og Anders Johan W. Andersen.Forskernes funn er publisert i fire vitenskape-

lige artikler i norske og internasjonale tidsskrif-ter i løpet av 2011 og 2012, og de er nå opptatt av at de kan bidra inn i en faglig diskusjon rundt hva som er godt psykisk helsearbeid.

– Med bakgrunn i selvbiografiene kan vi nå si klart at godt psykisk helsearbeid handler om et samarbeid mellom brukere, ansatte og pårø-rende i hverdagslige situasjoner i hjemlige rom. Også medisinering skal være et samarbeidspro-sjekt mellom brukeren og legen, sier de to.

Nye behandlingsformerI et videre arbeid rundt hva som er godt psy-kisk helsearbeid, mener forskerne at funnene også kan være med på å bane veien for aksjons-forskningsprogrammer der en prøver ut og for-sker på medikamentfrie hjelpetilbud i rom som fremmer ærlighet, kjærlighet og samarbeid. Slik forskning innebærer selvsagt også at en lytter til de som erfarer psykiske problemer.

P S Y K I S K H E L S E P S Y K I S K H E L S E

«Dette fremstår som en klar motsetning til den delen av psykiatrihistorisk forskning som understreker fremskritt og endring.»

Inger Beate Larsen og Anders J. W. Andersen

- Du er ikke aleneHovedmotivasjonen til forfatterne av selvbio-grafiene har vært å fortelle andre som sliter, at de ikke er alene.

– Å ha en psykisk lidelse medfører mye en-somhet, stor smerte, skam og håpløshet. Troen på at det kan hjelpe andre til å vite at de ikke er alene, har derfor vært en viktig motivasjonsfak-tor for i det hele tatt å skrive selvbiografiene. Det viser gjennomgangen vår, forteller Inger Beate Larsen.

De fleste har også skrevet selvbiografiene for

å hjelpe seg selv. – Flere av dem har sett på det å skrive en selvbio-

grafi som en måte å rydde opp i et indre kaos på. Alle forfatterne, med ett unntak, oppgir også

at et viktig mål med selvbiografien er å rette søkelyset mot det de oppfatter som klanderver-dige forhold i institusjonene, først og fremst for at andre ikke skal oppleve det samme som dem. Det gjelder både den første boken, som kom ut i 1918, og den siste, som kom ut i 2008.

– Dette var i utgangspunktet ukjent for oss, det var et aspekt som kom frem etter hvert som vi leste selvbiografiene, forteller Inger Beate Larsen.En finlesning av de seks norske selvbiografiene som inngikk i forskningsprosjektet, avslørte at selv om fokuset for forfatterne ikke var religiøst, og heller ikke alle forfatterne var religiøse, var det påtakelig at de i en fremtredende grad brukte religiøse ord og beskrivelser både for å beskrive deres erfaringer med helsevesenet, og deres opplevelser av å ha psykiske problemer.

–Eksempler på slike uttrykk er «Helvete num-mer 1 – Ullevål sykehus», og «en ond vitenska-pelig Gud har tatt over kontrollen», sier Inger Beate larsen.

Som for 100 år sidenForskerne fant også at det heller ikke her har skjedd noen nedgang i bruken av religiøse ord og vendinger, fra de eldste til de yngste selvbio-grafiene.

–I utgangspunktet skulle en kanskje ha trodd det, i og med at mennesker med psykiske proble-mer har vært sett på som medisinsk syke i over 150 år nå. Det er med andre or lenge siden en mente at det å være psykisk syk har med en guds straffedom eller andre religiøse forhold å gjøre.

I arbeidet med å kartlegge de religiøse ordene og uttrykkene som er brukt inviterte Inger Be-ate Larsen og Anders Johan W. Andersen ling-visten Ingrid Kristine Hasund fra UiAs Fakultet for humaniora og pedagogikk. Sammen utførte de en diskursanalyse av begrepene de fant.

–Våre tidligere lesninger av bøkene tydelig-gjorde at det å ha psykiske problemer sterkt på-virker din egen forståelse av hvem du er. Etter å ha lest dem på nytt i dette lyset, kan vi også legge til at de ulike referansene i tekstene sier oss at det spirituelle helt tydelig også blir en sentral del av hvordan dette oppleves av den enkelte, sier Inger Beate Larsen.

Religion og medisinPå bakgrunn av sine funn, foreslår forskerne nå at helsearbeidere i sterkere grad enn i dag tar den religiøse dimensjonen i betraktning i sitt arbeid og sine møter med psykisk syke og folk med psykiske problemer, samt at de i større grad re-flekterer over forholdet mellom en religiøs og en medisinsk diskurs i en større historisk og sosio-kulturell kontekst.

Tyr til religionenNår mennesker med psykiske lidelser skal beskrive sine sterkeste opplevelser, bruker de i stor grad religiøse ord og vendinger.

Brukerstemmer i tekst og filmFokuset på selvbiografier av psykiatriske pasienter inngår som en del av prosjektet «Brukerstemmer i tekst og film», som er for-ankret i UiAs institutt for psykososial helse i Grimstad.

Prosjektet fokuserer både på å frembringe kunnskap om hva brukerne selv mener ska-per helse og uhelse, samt få rede på de er-faringene psykisk lidende mennesker gjør seg i møte med hjelpeapparatet. I tillegg til selvbiografier, omfatter prosjektet også fors-kning på andre tekster, film og video.

Analysene av selvbiografiene har hittil ført til fire publiserte vitenskapelige artikler. Alle er skrevet av Inger Beate Larsen og Anders Johan W. Andersen. Ingrid Kristine Hasund har vært medforfatter på den siste av de fire:

• En hellig plikt – Hvordan beskriver bru-kerne av psykisk helsevern seg selv, og hvilke motiver oppgir de for å nedfelle sine erfarin-ger skriftlig? Klinisk Sygepleie, nr. 1, 2011.• Tvangstrøye og ensomhet, blomsterva-ser og kjærlighet. Skandinaviske brukere av psykisk helsevern sine erfaringer med den hjelpen de ble tilbudt? Tidsskriftet for psy-kisk helsearbeid, vol 8, nr. 2, 2011.• Hell on Earth: Textual reflections on the experience of mental illness. Journal of Men-tal Health, April 2012.• Heaven and Hell on Earth. A critical dis-course analysis of religious terms in Norwe-gian autobiographies describing personal experience of mental health problems. Men-tal Health, Religion & Culture, 2012.

LIKE BESKRIVELSER: – Det som er slående er ikke variasjonen, men hvordan dette beskrives likt i bøkene, sier Anders Johan W. Andersen.

SAMARBEID: – Også medisinering må skje i et samarbeid mellom brukeren og legen, mener Inger Beate Larsen.

TEFT 1110 TEFT

– Eg vil faktisk seie at det bikkar over i forakt. Ja, det seier eg like ut: Ein del politikarar er rett og slett uforstandige.

Universitetslektor Torunn Skåltveit Olsen ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon i Grimstad kan verke som ein mild fønvind. Ved første augekast står ho fram som ein klassisk sørlending som skotar prammen forsiktig i skjergarden, og som sleper seg mjukt over run-de svaberg ei midtsommarnatt.

Stemma hennar er roleg og nedtona. Ho ver-kar dempa og behageleg, ja, nesten bedageleg. Men så kjem dei altså trillande ut … desse orda.

Kva i all vide verda er det med Torunn Skål-tveit Olsen?

Karibia og LondonMangt og mykje kan seiast om Olsen. Men er det éin bås ho ikkje skal setjast i, er det sørlendingen.

Olsen kan i alle fall ikkje karakteriserast som konfliktsky. Og ho bryr seg heller ikkje nemne-verdig om fasade eller nymåla stakittgjerde.

Olsen har budd på Sørlandet i nærmare tjue år, utan at ho er påfallande miljøskadd. Ho er teoretisk sett austlending, men ho har lynnet til ein bergensar eller ein nordlending, og helst kallar ho ein spade for ein spade. Ho krev ret-ten til å vere direkte, utan at ho blir ufin av den grunn. Det blir best resultat av slikt.

Denne danninga voks kanskje fram på grunn av den kosmopolitiske bakgrunnen hennar. I barne- og ungdomsåra budde ho i Karibia. Sei-nare studerte ho ved LSE – London School of Economics and Political Science. Og dei første jobberfaringane fekk ho i kjellaren i Utanriks-departementet.

Torunn Olsen er internasjonalt danna. Ho er fødd og oppvaksen med éin fot på det europeis-

På avstand kan Torunn Skåltveit Olsen verke som ein mild sommarbris. Men det varer sjeldan lenge før det blæs hardt i kasta.

Tekst: fred arthur asdalFoto: elise jensen

Frå mild sommarbris til stiv kuling

P O R T R E T T E T P O R T R E T T E T

ENGASJERT: Arbeidslivsforskar Torunn Skåltveit Olsen har budd på Sørlandet i nærmare tjue år, utan at ho er påfallande miljøskadd.

TEFT 13

P O R T R E T T E T P O R T R E T T E T

ke kontinentet og éin fot på det amerikanske.Då ho var sju år gammal staka familien ut ein

heilt ny kurs. Faren, som var skipper, fekk til-bod om jobb som hamnelos på den karibiske øya St. Croix. Han takka ja, og kone og tre barn følgde med i lasten, på veg til kokospalmar, krit-kvite strender og krystallklart vatn.

– Som barn var det heilt naturleg at vi skulle bu på ei karibisk øy, fortel Olsen.

– Det var ei eventyrverd. I dag synest det å vere eit modig val. Hugs at dette var i midten av 1960-åra. At vi torde!

Tida på St. Croix var lykkeleg, og banda til den karibiske øya er framleis sterke. Ho har reist til-bake mange gonger.

– Eg er glad i øya, men eg kunne aldri tenkje meg å busetje meg der. På den andre sida kan eg heller ikkje tenkje meg å bu i USA. Nei, eg altfor glad i det norske til å bu ein annan stad.

Søkjer det skjulteEin augneblink kan ein la seg freiste til å tru at Olsen i vaksen alder er både heimekjær og tryggleikssøkjande. Lenger frå sanninga er det vanskeleg å kome. Ho prøver alltid å utvide horisonten sin, og i debattar blir ho gjerne opp-fatta som både modig og fryktlaus.

– Eg har ein rettferdssans i meg. Den har følgt meg heile livet, seier Olsen og let det skine igjen-nom at ho vanskeleg let seg kneble.

Torunn Skåltveit Olsen er i dag arbeidslivs-forskar, og dukkar du ned i curriculum vitae-en hennar, fin du arbeid som kastar lys over skug-gesidene i livet, også på solkysten Sørlandet. For det veit Olsen: Der det er mykje lys, er det også mykje skugge.

Uføre, eigenmelding, attføring, rehabilitering, sysselsetjing, sjukefråvær, redusert funksjons-evne, trygd, omsorg, arbeidsrett, pensjonistar og førebygging.

For Olsen er det arbeidet med gråtonane som er interessant, og ikkje minst prøve å finne ve-gar ut av nettopp uføret.

I haust gjekk miljøvernminister Bård Vegar Solhjell ut og lyste bakrommet i bann. Han ønskte at dei reelle avgjerdene skal takast i det offentlege rommet, i fora der det mogleg for folk flest å engasjere seg og delta.

Torunn Olsen er hjartans einig. Ho kjempar gjerne på vegner av andre. Og ja, ho ønskjer meir enn gjerne tilbake det ho kallar dei reelle debattane.

– Dersom debattane er spel for galleriet, at avgjerdene alt er tekne, kva er då poenget med høyringar?! Det er greitt å tape ei sak. Ingen kan vinne alt. Men det må vere ein reell diskurs, seier Olsen.

Uforstand og foraktHo er fylt til randa av engasjement. Og det er

her dei mørkare orda trillar ut. Ord som ufor-stand og forakt. Orda er rett nok ikkje spytta ut, med frode om munnen og brennande auge. Dei kjem ut i eit dempa toneleie, nær sagt sjølvsag-de. Men det er likevel slik at ein nesten tvilar på det ein høyrer.

I avisspaltene har engasjementet til Torunn Olsen openberra seg mange gonger. Ho engasje-rer seg gjerne, særleg i den såkalla Barbu-saka i Arendal. Gjennom fleire år har ho stått på bar-rikadane og hytta med nevane. Og ho fortel et-tertrykkeleg både utbyggjarar og politikarar kvar skapet skal stå. Og kvar høghusa ikkje skal stå.

Og alt dette trass i at hennar eige hus ved sjø-kanten ikkje eingong blir ramma av utbygginga. Så kvifor engasjere seg då?

For uinnvigde er Barbu ein liten bydel i Aren-dal, kjend for sine små, kvite trehus, som no er trua av ei massiv utbygging, både i breidda og i høgda. Men ikkje la deg lure til å tru at Olsen

er ein romantikar med sans for stakittgjerde og rosebed. Slett ikkje.

– Eg er forskar. Og det er naturleg for meg å søkje rasjonelle forklaringar. Det finn eg ikkje i denne saka. Vi har vendt på alle steinar som finst. Og det er det som opprører meg. Det er openbert at det ligg føre andre motiv, skjulte fø-ringar. Og det provoserer meg, seier Olsen.

Prøver å bry segOlsen oppfattar seg sjølv som ein lagspelar, både på og utanfor arbeidsplassen.

– Eg engasjerer meg gjerne. Eg tviler på ideen om at noko går over av seg sjølv. Men det er viktig å få fram at eg ikkje står på barrikadane åleine. Å utfordre eit politisk system og ei saks-behandling er krevjande. Ingen greier det på eiga hand, seier Olsen.

Derfor er ho full av lovord om mange. For To-runn Olsen trur på felles lyft og veit godt at ib-

IKKJE ÅLEINE: – Eg engasjerer meg gjerne. Eg tviler på ideen om at noko går over av seg sjølv. Men det er viktig å få fram at eg ikkje står på barrikadane åleine. Å utfordre eit politisk system og ei saksbehandling er krevjande. Ingen greier det på eiga hand, seier Olsen.

LYS OG SKUGGE: Torunn Skåltveit Olsen er arbeidslivsforskar. Dukkar du ned i curriculum vitae-en hennar, finn du arbeid som kastar lys over skuggesidene i livet, også på solkysten Sørlandet.

TEFT 1514 TEFT

senske ord om at ein står sterkast åleine, ikkje ber frukter.

– Engasjement varer ikkje evig. Det er viktig at vi gir kvarandre påfyll. Eg får støtte og energi av andre, og eg håper at eg greier å gi andre det same, seier ho.

Engasjementet – og tanken om det kollektive – tek ho med seg inn i forskinga. Og ho meiner at det er ein innlysande styrke. For Olsen er det stor forskjell på å vere tafatt og det å ta fatt. Det sistnemnde er ho godt kjend med. Det først-nemnde veit ho knapt kva er.

– Eg prøver å bry meg. I nærmiljøet, men også i arbeidet mitt. I forskinga ved universitetet har eg stor fridom og får lov til å dukke ned i emne som interesserer meg, i saker som særleg gjeld barn og unge, og oppvekstvilkåra deira.

Maktforhold i arbeidslivetOlsen kom tilbake til Europa då ho var i midten av tenåra. Ho studerte både i Bø og i London, så her er det store kontrastar.

Unge Olsen var i støypeskeia og kikka i fleire retningar. Ho lyfter særleg fram studiet ved London School of Economics and Political Science.

– Desse fem åra i London var svært vik-tige for meg. Det var her eg blei forma som akademikar. Miljøet var svært aktivt. Marga-ret Thatcher var statsleiar, den økonomiske politikken var i kraftig endring, marknads-libe-ralismen blei innført. Det var høg temperatur,

og meiningsutvekslingane var mange, fortel Olsen.

Etter at ho var ferdig med utdanninga, var ho først sju år i FAFO. Her blei ho kvervla inn i energien frå Gudmund Hernes og Terje Rød-Larsen.

Deretter følgde åtte år i Agderforskning, og si-dan 2003 har ho brukt det akademiske talentet sitt ved Universitetet i Agder, ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon.

Dei første arbeidserfaringane kom likevel i Utanriksdepartementet. På lågaste nivå.

– I dag slår det meg at det var her det starta. Eg var på botnen av næringskjeda. Etter vidaregå-ande var eg skulelei og fekk meg etter kvart jobb i UD, som junior-junior-junior. Altså, eg var det absolutte botnfallet i hierarkiet der, fullstendig usynleg og slett ikkje til stades. Då slo rettferds-sansen min inn, og det vekte interessa mi for mekanismane og maktforholda i arbeidslivet. Sidan har det ridd meg heile livet. Eg overdriv ikkje når eg seier at det er dette som er driv-krafta i meg. Og ja, eg er trygg på at det blir eit livslangt prosjekt.

Det kollektive arbeidslivetTorunn Olsen er heimleg av seg. Åra utanlands har gjort henne tryggare på kva ho liker. Og noko av det viktigaste for henne er altså det norske. På godt og vondt.

Eit av grunnelementa i den norske modellen vår er det kollektive arbeidslivet, seier Olsen

og peiker både på samhandling og partssamar-beid.

Som forskar er ho sirleg og nøyaktig. Djevelen er i detaljane. Det vil ikkje seie at ho stengjer seg inne. Sjølvsagt har ho også under-visning. Og det gjer ho med lyst. Det er jo men-neska ho studerer, så det er ikkje til å undrast over at ho liker å vere saman med andre. Men ho legg ikkje skjul på at det kan vere krevjande.

– Det er spreiinga som gjer det utfordrande. Gruppene er samansette. Nokre av studentane kjem nær sagt rett frå vidaregåande, andre har bak seg 30 år i arbeidslivet. Det er enorme for-skjellar i erfaringane. Samtidig er ikkje dette nødvendigvis negativt. Det er jo slik livet er, men ja, det kan tidvis vere svært krevjande.

Olsen er saman med dei fleste, både høgt og lågt. Men det er dei som gjerne går under ra-daren, som interesserer henne mest. Altså dei som fell utanfor.

– Eg håper jo å oppnå noko med forskinga mi. Å forske, for deretter å kome fram til konklusjo-nar som skaper endringar, det er det som gjer at eg elskar jobben min.

– Elskar?– Ja, det gjer eg. Eg elskar jobben min. Eg

elskar det eg får gjere på jobb kvar dag. Ikkje alt er like viktig. Slik er det aldri. Men kjensla av å kunne bidra, kjensla av å kunne påver-ke, det gir meg stor motivasjon og gjer at eg gleder meg til å gå på jobb.

«Kjensla av å kunne bidra, kjensla av å kunne påverke, det gir meg stor motivasjon og gjer at eg gleder meg til å gå på jobb.»

Torunn Skåltveit Olsen

P O R T R E T T E T P O R T R E T T E T

TEFT 17

P O R T R E T T E T E L- B A S S E N S H I S T O R I E

Per Elias Drabløs(45): Førsteamanuensis ved Fakultet for kunstfagAktuell: Disputerte nylig med en ph.d.-avhandling om el-bassens historie på 1960 - 1980-tallet, knyttet til utøvende praksisMusikalsk praksis: Freelance bassist, samt fast medlem av bandet Secret Garden siden 1996

Har kartlagt el-bassens melodiske æra På 1960-og 1970-tallet tilførte el-bassen de fleste hitlåtene i den vestlige verden en helt spesiell karakter. Men så nærmest forsvant denne spillestilen. Hva skjedde?

Av Kathrine Sjule

– En kan vel nesten si el-bassen gjorde det som de fleste musikere gjør: Når de er unge karrer de seg frem, eksperimenterer og kjemper for å sette sitt preg på det de er med på. Men når de blir eldre, trekker flere av dem seg litt tilbake og lar nye krefter slippe til.

Det sier førsteamanuensis Per Elias Drabløs ved UiAs Institutt for utøvende musikk, som i sommer disputerte med doktoravhandling From Jamerson to Spenner – a survey of the melodic electric bass through performance practice, på Norges Musikkhøgskole i Oslo.

I denne ser han nettopp på hvordan det melo-diske bass-spillet som preget populærmusikken på 1960- og 1970-tallet, oppstod, og hvorfor det forsvant igjen på begynnelsen av 1980-tallet.

– I musikermiljøet har det egentlig vært en kjent sak at bassistene spilte slik som de gjorde i denne tidsperioden – og at det ikke skjedde før, og i en lang periode, heller ikke så mye etter. Men ingen har egentlig forklart hvorfor denne spillestilen oppsto, og heller ikke hvorfor den ble borte igjen. Det var dette som var start-ide-en for arbeidet mitt. Jeg ble nysgjerrig på hva

som egentlig skjedde, og hvordan det hele hang sammen, sier Per Elias Drabløs.

Gitaristene ledet anDet vanligste bassinstrumentet i populærmu-sikken frem til begynnelsen av 1960-tallet var kontrabassen. Bassistene som spilte dette in-strumentet var vant til å traktere instrumentet sitt på en spesiell måte, og de fleste viste liten interesse for den nye, elektriske bassen. Der-med måtte andre overta bassistrollen.

– Da el-bassen kom på markedet, var det ikke slik at bassistene, som tidligere hadde spilt kon-trabass, gikk over til å spille el-bass. Det var ofte gitarister som overtok bassistrollen, forteller Drabløs.

Gitaristene stod altså for mye av den utvik-lingen som bass-spillet gjennomgikk. Disse nye bassistene tok seg flere friheter og utviklet en spillestil som var mer melodiøs og improvisa-torisk enn tidligere. Bassinstrumentet forlot dermed den opprinnelige akkompagnements-rollen som kontrabassen hadde stått for, og bassistene begynte å spille mer melodisk og

eksperimentelt i forhold til det som hadde vært vanlig tidligere.

Skape utfordringer for bandetDrabløs beskriver humoristisk denne måten å spille på som ”villspill”, og forteller videre at det-te skapte utfordringer for resten av ensemblet.

– Plutselig måtte de andre musikerne forholde seg til at bassistene begynte å blande seg borti frekvensene til de andre instrumentene. Det gjorde at mye av musikken forandret seg. Man kan kalle det et paradigmeskifte i popmusikken, rett og slett.I avhandlingen sin har Per Elias Drabløs analy-sert basslinjene i 617 av låtene som lå plassert på toppen av den amerikanske hitlisten Bill-board Hot 100 i tidsperioden 1951 til 1982.

– 1951 ble valgt som startpunkt fordi det var da el-bassen ble satt i masseproduksjon.

Alt i alt har han notert seg 20 typiske bass-elementer, og har ved å analysere disse, sett i hvilke perioder de ulike basselementene ble mest brukt.

– Slik kan man se at det tidlig i tidsperioden MELODIØS EL-BASSIST:Per Elias Drabløs. (Foto: Privat)

TEFT 19

E L- B A S S E N S H I S T O R I E E L- B A S S E N S H I S T O R I E

kun var få av elementene som ble brukt, men at et mangfold av elementene var hyppig brukt fra midten av 1960-tallet.

I tillegg reiste han til blant annet San Fransisco, Los Angeles, New York og London for å intervjue amerikanske og britiske bassister som faktisk spilte på flere av topp-låtene han analyserte.

På denne måten fikk han samlet inn veldig mye informasjon fra førstehåndskilder som var med på å gi avhandlingen autentisitet. Dette be-skriver han som noe av det beste med hele ar-beidet. Av de mange han møtte og snakket med trekker han særlig frem Chuck Rainey, Carol Kaye og Paul Westwood – legendariske bassis-ter som alle var med å sette sitt preg på en rekke kjente innspillinger på 1960 og -70-tallet.

– El-bassen er jo et relativt nytt instrument, så mange av dem er jo ikke eldre enn 60-70 år nå. Å få møte og snakke med dem var veldig artig! Det var helt klart høydepunkter i arbeidet med å hente inn data til avhandlingen. Som bassist var det selvsagt også helt fantastisk å treffe dem, og å snakke med dem, sier Per Elias Drabløs.

Ny teknologi overtarPå slutten av 1970-tallet skjer det imidlertid

endringer igjen. Teknologiske nyvinninger på instrumentfronten gjør at trommemaskinen inntar studioene.

– Før trommemaskinen gjorde sitt inntog var det ofte en tydelig interaksjon mellom el-bass og trommer. Man økte ofte tempoet inn mot refrenget, og så slappet man av litt på verset igjen. Trommemaskinen ble gjerne startet med en rytme på nøyaktig 120 slag i minuttet, og holdt der hele låten igjennom. Dette gjorde at ting ble litt – for å si det fint: stivere enn før, sier Drabløs.

Samtidig med trommemaskinen kom også synthesizeren. Denne kunne programmeres til å spille en basslinje som holdt det samme has-tighetsnivået som den elektroniske tromme-beaten. I stedet for et levende samspill mellom instrumentene, fikk man en sound som var maskinell og stiv, og med en stødig beat hele låten igjennom.

Den melodiske måten å spille bass passet ikke lengre inn med denne nye måten å produsere musikk på, og bassen fikk igjen den monotone bakgrunnsrollen som den hadde hatt før el-bas-sen gjorde sitt inntog.

– Villspillet ble på en måte begrenset av tekno-

logien. Trommemaskinen og synthesizeren var det «alle» produsenter skulle bruke, fordi det var det folk ville ha.

Presset ut av discomusikkPop- og dansemusikken som spiltes på dan-sestedene, og som folk ville ha, hadde et mer monotont og maskinelt bass-spill. Eurodisco er et eksempel på en slik sjanger. Mange bas-sister hadde problemer med å spille nøyaktig med trommemaskinen og spille bass på denne måten. Da denne sjangeren og stilen ble popu-lær, ble det derfor færre og færre studiojobber på bassistene. Plateselskapene var i hovedsak interessert i å produsere musikk som skulle gi profitt, og dermed var det disco-sjangren som ble produsert i studioene. Den melodiøse bass-linjen mistet sin plass i popmusikkindustrien.

Selv om den melodiske e-bass-spillemåten for-svant fra studioene, er den allikevel ikke helt tapt.

– Den blir borte fra studioene, men det er mange band som fortsetter med den. Så ban-dene fortsetter som vanlig, men det musikkin-dustrielle, det har forandret seg veldig, sier Per Elias Drabløs.

«El-bassen tilførte populærmusikken på 1960- og 1970-tallet en helt spesiell groove.»

Per Elias Drabløs

Kjente el-bassister • Paul McCartney – Kanskje verdens mest

kjente bassist. McCartney var opprinnelig gitarist og pianist, og tok noe motvillig på seg rollen som bassist i The Beatles. Spilte bass på 27 låter som nådde toppen av Billboard-listen i perioden 1964-1982.

• James Jamerson - studiomusiker for Mot-own Records. Har hatt stor innflytelse på bassens utvikling i populærmusikken, og spillet hans var også en integrert del av ”the Motown Sound”.

• Carol Kaye – en av få kvinnelige bassister på denne tiden. Bassist på bl.a flere Simon & Garfunkel-hits, og på The Beach Boys klas-sikeren Pet Sounds.

• Alan Spenner – britisk bassist som spilte med en rekke band og artister, som for eksem-pel The Grease Band, Joe Cocker, Ted Nugent og Roxy Music.

Kort om el-bassen• Den elektriske bassgitaren ble først laget i

sin nåværende form på 1930-tallet av ameri-kaneren Paul Tutmarc. Dette var den første elektriske bassgitaren laget for å spilles hori-sontalt, og som hadde bånd.

• Bassgitaren ble først masseprodusert av Leo Fender i 1951, i det fremdeles eksisterende selskapet Fender. De laget en bass som ble kalt Precision bass. Navnet Precision kom av at bassen hadde tverrbånd som delte inn halsen i nøyaktig tonehøyde. Dermed ble den lettere å spille rent på enn en (båndløs) kontrabass.

• Båndbassen har det samme båndsystemet som er å finne på mandoliner eller gitarer. Båndene gir en klar og metallisk tone. Bånd-bassen er den vanligste bassen i rock og pop. (En el-bass uten bånd kalles en fretless-bass, og er spesielt brukt til jazz.)

• Spilleteknikkene på bassgitar som det er vanlig å klassifisere, dreier seg hovedsake-lig om måten høyre hånd (hos høyrehendte bassister) plukker strengene på. Dette kan deles inn i to hovedteknikker, fingerspill og plekterbass. Med fingerspill har bassis-ten mulighet til å variere fortløpende mel-lom fingerplukking og pop/slap-teknikk.

(Kilde: Wikipedia)

• Keep Me Hangig On (1966) – The Supremes• Penny Lane (1967) – The Beatles • Mrs. Robinson (1967) – Simon & Garfunkel • I Want You Back (1969) – The Jackson 5• You’ve got a friend (1971) – James Taylor • I Am Woman (1971) - Helen Reddy• American Pie (1971) – Don McLean

Kjente låter med melodisk bass-spill

MUSIKALSK VERDEN:Per Elias Drabløs reiste til San Fransisco, Los Angeles, New York og London for å intervjue flere amerikanske og britiske bassister som spilte på flere av de over 600 låtene han analyserte. (Foto: Privat)

TEFT 2120 TEFT

Foto: Sidsel Jørgensen

T E M A • E U - F O R S K N I N G

UiA er 5 år – hva med forskningen?

I disse dager markerer Universitetet i Agder sitt femårsjubileum. Viserektor for forskning, formidling og nyskaping, Dag Gjerløw Aasland, har ordet:

U I A 5 Å R

«Vi som er unge universiteter ser vår rolle som annerledes enn de som er gamle. Dette gir oss et forsprang når det gjelder å møte nye krav om å være relevante for samfunnet rundt oss.»

Viserektor Dag Gjerløw Aasland

MER OPPMERKSOMHET: - Når noen spør meg hva det har betydd at vi ble universitet for fem år siden, svarer jeg gjerne at oppmerksom-heten mot forskning har økt merkbart, sier vi-serektor for forskning, formidling og nyskaping, Dag Gjerløw Aasland. (Foto: Jan Arve Olsen)

Det er nå fem år siden Høgskolen i Agder skiftet identitet til å bli et universitet. Når noen uten-for universitetet spør meg hva dette identitets-skiftet egentlig har gått ut på, med andre ord hva det har betydd utover navneskiftet, svarer jeg gjerne at oppmerksomheten mot forskning har økt merkbart. Det kan registreres på mange måter. Vi kan måle antall publiseringspoeng og doktorgrader. Men vi kan også merke det på endringer som ikke er direkte målbare. Jeg registrerer en større interesse for forskning, en mer aktiv og engasjert diskusjon om hva slags forskning vi skal drive med, og hvordan forsk-ningen kan styrke – heller enn å fortrenge – undervisningen. Spesielt er det blitt enn merk-bart større oppmerksomhet omkring forskning i de fagmiljøer hvor denne var liten da vi var en

høyskole, først og fremst i fagmiljøene som var engasjert i profesjonsutdanningene. Her er det flere steder gjort noen formidable løft. Alt dette lover godt for den videre utviklingen.

Forskning er tid- og ressurskrevende. Vi kan, når vi vil, og når det er på sin plass, problema-tisere dette. Men uavhengig av ressursrammer og andre utfordringer, hjelper det lite å gjøre noe med disse hvis det ikke ligger noen forut-setninger bakenfor som er selve drivkraften i forskningen. Jeg tenker selvsagt på nysgjerrig-heten, men egentlig også på noe som er sterkere enn bare nysgjerrighet. Forskning kan, og bør – i hvert fall noen ganger – være nesten en be-settelse: Noen ganger er det noe vi bare er helt nødt til å finne ut av, og vi er villige til å legge alt annet til side for å komme videre i vår jakt på å forstå mer. I slike situasjoner kan vi som forskere – og som universitet – ha mye til felles med andre femåringer.

Femåringer flest er vitebegjærlige, de observe-rer verden rundt seg, de er til tider tenksomme, de lærer mye hver eneste dag og de viser stor begeistring når de oppdager noe nytt og når de får til noe som de ikke har klart før. Av og til, når verden går dem i mot, kan de slå seg vrange. Det kan hende at de furter en stund, men som regel tar det ikke så lang tid før det går over. Kjenner vi oss igjen?

Men for at femåringer skal være slik som femå-ringer burde være, må de vokse opp i trygge omgivelser, omgitt av noen som vil deres beste. Landsdelen vår, Sørlandet, er også bare fem år

– som en landsdel med sitt eget universitet. Den trenger også hjelp i sin nye rolle. Som for andre femåringer, er det flere rundt oss som ønsker å oppdra oss, og som regel i beste mening. De vil gjerne fortelle oss hvordan vi skal stille opp for dem.

Hvordan kan vi som universitet hjelpe lands-delen med å være en landsdel med sitt eget uni-versitet? Et afrikansk ordtak sier at det trengs en landsby for å opp-dra et barn. Hvordan kan da «barnet» UiA oppdra en hel lands-del? Universitetet vårt er utvilsomt det ste-det på Sørlandet med størst tetthet av men-nesker som vet hva et universitet er. De fleste av oss har en bakgrunn fra et annet universitet, et som er eldre enn vårt eget. Disse referansene har vi med oss når vi tenker på hva et univer-sitet skal være. Det kan til tider være en utfor-dring at de er forskjellige; noen har sine erfarin-ger fra et av universitetene i Oslo eller Bergen, noen fra tidligere NTH, eller fra NHH, eller fra andre, i inn- eller utland. Men for det meste er disse ulike erfaringene en styrke for oss, noe vi kan lære av hverandre.

Hva kan og bør Universitetet i Agder være for samfunnet rundt oss, og hva bør vi ta mål av oss til å bli i årene som kommer? Universitetets rol-le i samfunnet er et kunnskapsfelt i seg selv. Vi

som er unge universiteter ser vår rolle som an-nerledes enn de som er gamle. Vår historie som høyskoler gjør at vi er tettere innpå arbeidsli-vet i regionen. Dette gir oss et forsprang på de gamle universitetene når det gjelder å møte nye krav om å være relevante for samfunnet rundt oss. Men det betyr også at vi tilhører en ny generasjon universiteter som ikke bare kan gå i fotsporene til de gamle. Diskusjonen om forholdet mellom profesjonsutdanninger og disiplinutdanninger dukker stadig opp, og hver gang bringer den oss litt videre med å finne vår identitet, som et sted hvor begge typer utdan-ning har sin selvstendige berettigelse.

I vår videre oppvekst, for eksempel i de neste fem år, håper og tror jeg at det som er felles for oss blir viktigere enn det som skiller oss. For eksempel i forholdet mellom profesjonsutdan-ninger og disiplinutdanninger, og i forholdet mellom undervisning og forskning. Jeg håper og tror også at landsdelen vår vil lære stadig mer om hva det vil si å ha sitt eget universi-tet. Og her tenker jeg ikke så mye på hva slags utdanninger og hva slags forskning den kan forvente, men mer og tydeligere det som er for-utsetningen for alt dette: En åpen og spørrende tilnærming til verden. Det vil si mindre skråsik-kerhet, mindre forutinntatthet, færre fordom-mer, færre ferdige løsninger og – i stedet for alt dette – mer nysgjerrighet på hvordan ting egent-lig henger sammen. Hvis vi kan møte dette også hos våre samarbeidspartnere, vil samarbeidet gå

enda bedre. Dette er en vei å gå, både for en liten femåring og for de som står rundt og som vil oss vel. Ser vi på de som har kommet lenger enn oss, ser vi at dette kan bety mindre oppmerksomhet omkring enkeltprestasjoner og en større evne og lyst til å bli oppslukt av en felles jakt på hvordan denne virkeligheten egentlig er, som erstatning for hvordan vi hittil har trodd at den er.

Hvis vi – og våre omgivelser – kan ha noe av femåringenes utålmodige evne til å lære noe nytt hver dag, og dermed også en vilje til å for-late tidligere oppfatninger, tror jeg både vi og Sørlandet for øvrig vil vokse i modenhet de neste fem årene.

(Foto: Forskningsdagene)

U I A 5 Å R

TEFT 2322 TEFT

NYTTIG: Hvor nyttig kan en virtuell verden være for mennesker med funksjonshemninger? Det er spørsmålet som Karen Stendal vil vite mer om. Gjennom datamaskinen møter hun intervjugruppene sine jevnlig. Her er hun sammen med sin egen avatar i Second Life.

V I R T U E L L V E R D E N

Stipendiat Karen Stendal (33) skal bli doktor på det virtuelle livs muligheter for funksjonshem-mede.

Hennes forskning viser at innenfor virtuelle verdener åpnes det for en rekke fritidsaktivite-ter og bygging av sosiale nettverk for personer med funksjonshemning.

– Funksjonshemmede har like mye lyst til å ha et sosialt liv som funksjonsfriske. De vil like mye treffe venner i barer og diskotek, se på kunst, selge og kjøpe produkter og ellers gjøre en rekke ting de har lyst til. Og det kan de i en virtuell verden.

I snart tre år har Karen Stendal fulgt og vei-ledet en gruppe med funksjonshemmede inne i den virtuelle verdenen Second Life. Second Life er en internettbasert virtuell 3D-verden, med mer enn 3000 norske brukere og over 16 mil-lioner brukere på verdensbasis. Brukerne står selv for bygging og utvikling av den virtuelle verdenen.

– Brukerne lager seg en «avatar», en figur som representerer dem selv, og gjennom denne avataren kan de gå og løpe, kommunisere med andre avatarer, danse, og gå på live-konserter, forteller Karen, som også sier at Second Life ble

valgt som plattform for prosjektet siden dette er en av de mest brukte og velutviklede virtuelle verdenene som finnes i dag.

Rullestol ingen hindringBrukerne av Second Life består av både funk-sjonsfriske og funksjonshemmede mennesker. Karens fokus er på sistnevnte, og et av de vik-tigste spørsmålene hennes er hvilke muligheter Second Life gir mennesker med funksjons- hemninger?

– En milliard mennesker verden over har en funksjonshemning. Hypotesen min er at Se-cond Life kan gi mennesker som i hverdagen er preget av sine funksjonshemninger, en mulig-het å være «seg selv» og «uten begrensninger», sier hun.

– Rullestol er i denne sammenheng ingen hindring. Det samme gjelder for de fleste andre funksjonshemninger. Mens mange vanligvis er avhengige av andre personer for en rekke ting, er de i Second Life mobile og selvstendige og uten behov for hjelpere, forteller Karen Stendal.

For å teste hypotesen sin har hun fokusert på to ulike grupper. Den ene består av mennesker med funksjonshemninger som aldri har prøvd

Second Life før, og den andre er funksjonshem-mede med mellom et og åtte års erfaring med den virtuelle verdenen. Karen har aldri møtt gruppene med funksjonshemmede utenfor Se-cond Life, men truffet dem inne i den virtuelle verdenen. Hun har truffet gruppen med uerfar-ne deltakere opptil halvannen time i hver uke i to måneder samt intervjuet dem to ganger i den samme perioden. Med den erfarne gruppen deltakere har hun holdt to lenger intervjuer.

Utvalget består av totalt atten personer, el-leve uten noe erfaring med Second Life og syv med erfaring. De har alle en av seks ulike funk-sjonshemninger, hørselshemminger, autisme, cerebral parese, Prader-Willis syndrom, intel-lektuell og fysisk funksjonshemning.

Inkludering og økt sosial deltakelse– Det som interesserer meg er bruk av virtu-elle verdener for sosial interaksjon og mulig-het for fritidsaktivitet for funksjonshemmede. Altså hvordan et informasjonssystem – i dette tilfellet Second Life - kan brukes for å påvirke et individ – en som er funksjonshemmet. Det er det som er mitt hovedfokus. Ofte snak-ker man om informasjonssystemer i større

Karen Stendal: Stipendiat ved Institutt for informasjonssystemer, UiA (i et samarbeid mellom UiA og Høgskolen i Molde)

Bakgrunn: Utdanning fra UiA med en solid utenlandserfaring – i bachelorgraden inngår et år ved University of

Georgia, og i mastergraden i informasjonssystemer et år ved University of Nebraska. Doktorgradsarbeidet ved UiA er en del av et strategisk

høgskoleprosjekt ved Høgskolen i Molde, finansiert av Norges forskningsråd.

En verden uten begrensninger

I den virtuelle verden kan alle møtes på likt grunnlag. Her er det få begrensninger.

tekst: oskar lambertsson björkFoto: jan arve olsen

V I R T U E L L V E R D E N

TEFT 2524 TEFT

V I R T U E L L V E R D E N V I R T U E L L V E R D E N

sammenhenger, om hvordan de kan brukes i en bedrift og for mange ansatte. I mitt pro-sjekt har jeg sett på hvordan et informasjons-system i form av en virtuell verden, Second Life, kan styrke inkludering og økt sosial deltakelse for enkeltpersoner, i dette tilfellet funksjonshemmede, forteller Karen Stendal. – Hvordan?– Mine deltakere trekker spesielt fram gleden ved å kunne utforske nye «steder» uten å være avhengig av andre, som berikende i denne sammenheng.

Det er også slik at det finnes sosiale fordeler med å kunne være anonym og dermed unngå diskriminering på grunn av handikapp. En virtuell verden tilbyr en mulighet for sosiale nettverk – her kan man treffe og kommunisere med mennesker som man ellers aldri ville møtt, fra hele verden. Man bygger også opp bekjentskaper. Det er liten tvil om at sosiale nettverk kan være sterke også i den virtuelle verden.

Komplekst, men givendeDet er imidlertid ikke helt problemfritt å ville etablere seg i en virtuell verden. Det kan være komplisert.

– Ja, det trengs mye hjelp og support for å komme i gang. Det krever også bredbånd og

sterk maskinvare. En har i tillegg svært mange valgmuligheter når en skal etablere seg, hvor-dan avataren sin skal være og se ut, og hvor en vil gå og hva en vil gjøre. Alt i alt skjer det mye på skjermen på en gang, noe som for mange nye brukere kan være en barriere. Men når man først kommer seg forbi denne barrieren, kan Second Life bli et meget positivt innslag i livet for en funksjonshemmet, sier Karen Stendal.

Funnene viser at to måneder i Second Life ikke er nok for å føle seg trygg nok til å bruke Second Life på egenhånd, men på sikt kan de fleste bli selvstendige og «avanserte» brukere av Second Life. Også de erfarne deltakerne uttrykte at de ikke ville kommet over disse barrierene uten hjelp og støtte fra andre.

Faktisk var det kompleksiteten som overrasket Karen Stendal mest da hun startet med doktogradsarbeidet.

– Det er veldig få handlinger som er enkle å gjennomføre, og mye som kan forvirre hvis en ikke er kjent med Second Life fra før. Bare det å kommunisere kan være problematisk. Det er mange kommunikasjonskanaler, og for en nybe-gynner kan det for eksempel også være vanske-lig å vite om det man kommuniserer blir oppfat-tet av en eller flere mottakere. Men dette finner en jo ut av etter hvert, selvfølgelig, sier hun.

Passer neppe for alle– Men er det ikke bedre å ha et «ordentlig» sosi-alt liv i den fysiske verden?

– For de fleste kommer det sosiale livet i den virtuelle verden i tillegg til den fysiske verden. Det handler om å gjøre aktiviteter sammen. Du treffer virkelige mennesker. Det er mennesker bak hver avatar, sier Karen.

Hun understreker imidlertid at det er viktig å være klar over at ikke alle kan bruke virtuelle verdener til dette formålet. Det er heller ikke slik at det er like interessant for alle. På grunn av kompleksiteten kan noen mennesker med intellektuelle funksjonshemminger falle uten-for. I tillegg er man i dag avhengig av å kunne bruke mus og tastatur for å navigere i Second Life, noe som gjør at mennesker med enkelte fy-siske funksjonshemminger vil oppleve det som vanskelig å delta i den virtuelle verden. Men for mennesker som føler seg på utsiden av samfun-net, som ikke har mulighet til å reise, eller er av-hengig av andre til å komme seg ut, kan virtuelle verdener være en stor fordel.

– Virtuelt liv er ikke nødvendigvis problem-fritt – vi er jo tross alt levende mennesker, og konflikter kan oppstå overalt der mennesker samhandler. Men i den virtuelle verden kan i hvert fall alle møtes på likt grunnlag, sier Karen Stendal.

Har kontrollen selvVirtuelle verdener kan bli brukt av funksjons-hemmede som i hverdagen synes det er utfor-drende eller rett og slett umulig å møte mennes-ker uten funksjonshemninger på lik linje. Det at personene med funksjonshemning selv kan be-stemme hvordan deres avatar skal se ut, betyr at de har kontroll over situasjonen. Siden kommu-nikasjon i den virtuelle verden kan foregå med stemme og/ eller tekst, så kan selve kommuni-kasjonsdelen være en lavere barriere når det gjelder å sosialisere med andre. Teknologien, selv om den er kompleks, eliminerer mange av de vanlige funksjonsbarrierene funksjons- hemmede kan slite med, og åpner opp for etablering og vedlikehold av vennskap.

Funksjonshemmede kan dermed møte andre mennesker som har samme interesser. De kan delta i aktiviteter uten at de trenger å vise at de er funksjonshemmede, noe som oftest er umulig i det virkelige liv. Med andre ord: Sosialisering i en virtuell verden kan gi funksjonshemmede en følelse av å være aktive og inkludert i samfunnet, noe som videre kan styrke deres livskvalitet.

Funnene er publisert gjennom artikkelen Virtual Worlds: A new opportunity for people with lifelong disability? i tidsskriftet Journal of Intellectual & Developmental Disability i fjor.

Blir inkludertEn rekke ulike informasjons- og kommuni-kasjonsteknologiprogrammer, samt virtuelle verdener, blir benyttet av mennesker med funksjonshemninger. De brukes til alt fra glede, vennskap og underholdning til jobb, utdannel-se og diskusjon. Det å kunne delta i forskjellige

settinger ved bruk av IKT leder til en følelse av å bli inkludert og kan føre til at en person føler seg mindre isolert. Det finnes virtuelle verde-ner som er blitt skreddersydd for utvikling av sosiale ferdigheter og egenomsorg, som funk-sjonshemmede har hatt stor nytte av. Det å bli inkludert av andre og å unngå fordommer gjennom virtuelle verdener, er også noe som er av stor verdi for funksjonshemmede. En bar-riere er at teknologien er kompleks og at det derfor kan være vanskelig for mennesker med funksjonshemning å komme i gang med virtu-elle verdener. Funnene er publisert gjennom artikkelen How do people with disability use and experience virtual worlds and ICT: A lite-rature review i tidsskriftet Journal of Virtual Worlds Research tidligere i år.

Bygger bånd til avatarene Gjennom teorien om «Embodied Social Presence» har Karen utforsket hvordan mennesker som er rammet av livslange funksjonshemninger forholder seg til sine avatarer, og hvordan de oppfatter det å sosialisere med andre i en virtuell setting. Hennes funn indikerer at mennesker med funksjonshemninger kan utvikle et veldig sterkt bånd til sine avatarer, men dette tar tid. Følelsen av å være sammen med andre i et virtuelt miljø er sterk, og muligheten til å gjøre aktiviteter sammen er viktig. Funnene er publi-sert under tittelen Virtual worlds and people with lifelong disability: exploring the relations-hip with virtual self and others på konferansen European Conference on Information Systems (ECIS) tidligere i år. Paperen ble tildelt «Best Paper Award» under ECIS 2012.

Kort om Second Life• Second Life er en internettbasert virtuell

3D-verden, lansert i 2003 av San Francis-co-baserte Linden Lab. I desember 2008 hadde SL mer enn 16 millioner registrerte kontoer. Brukernes gjennomsnittsalder er 32 år.

• Én konto vil si én unik avatar (figur). Noen har mer enn én konto. I løpet av én måned kan det være mer enn 900 000 forskjellige avatarer innom, på én uke mer enn 500 000. Ofte er det mer enn 70 000 brukere innlogget på samme tid, da helst på den tiden av døgnet da folk på det amerikanske kontinent har kommet hjem fra jobb og européerne ikke har tatt kveld enda.

• Brukerne selv står for bygging og utvik-ling av den virtuelle verdenen. Brukerne lager seg en avatar eller figur, som repre-senterer dem selv. Gjennom avataren sin kan man gå og fly rundt, kommunisere med andre avatarer, handle eller selge, bygge, danse, gå på live-konserter, delta på kurs osv.

• Det som skiller SL fra andre 3D-verdener, er blant annet at det ikke er et «spill» i tradisjonell betydning av ordet, men sna-rere en teknologisk plattform . I Second Life må man også selv finne ut hva man ønsker å bruke tid på, det har ingen inne-bygd historie eller noe som skal oppnås. Her er ingen poeng eller nivå, vinnere el-ler tapere.

• Det er ikke bare enkeltpersoner som bru-ker Second Life. Også mange bibliotek og undervisningsinstitusjoner har tatt i bruk Second Life som et virtuelt møte-sted for undervisning, formidlingsarbeid og møter. Av disse kan nevnes Høgskolen i Molde/Norgesuniversitetet, Høgskolen i Bergen, DnB NOR, NRK, Design Contai-ner, Halden MTO Lab og Tinde.no.

(Kilde: Wikipedia)

VIRTUELL VIRKELIGHET I: Av og til kan det være helt ok bare å spille litt minigolf.

VIRTUELL VIRKELIGHET II: Et viktig poeng i den virtuelle verden er at alle kan møtes på samme grunnlag. Her er deltakeren på rideskole.

VIRTUELL VIRKELIGHET III: Karen Stendal har gjennomført intervjuer med brukerne – også det i den virtuelle verden. Her fra ett av dem, i behagelige omgivelser.

Føler seg aktive og inkludert

Karen Stendal har til nå publisert tre artikler om hvilke muligheter virtuelle verdener tilbyr funksjonshemmede mennesker. Her følger et sammendrag:

«Det kan gi glede å utforske nye steder uten å være avhengig av andre.»

Karen Stendal, stipendiat

TEFT 2726 TEFT

Det viser doktorgradsavhandlingen til Gwynyth Øverland. Hun disputerte i høst med avhand-lingen Post traumatic survival: a study of Cambodian resilience. Avhandlingen er et religionssosiologisk arbeid der fokus er på et mentalt helseproblem, sett i et salutogent per-spektiv.

– Prosjektet har hatt som overordnet mål å forbedre møtet mellom krigsflyktninger og helse- og sosialarbeidere ved å lære mer om motstandskraft fra noen som har klart seg bra, forteller Gwynyth Øverland.

– Vi er for lite flinke til å hente fram og ta i bruk de medbragte resursene mennesker fra krigs-soner har med seg når de kommer til vårt land. Dette er synd for oss og synd for dem. Mange av tilbudene våre er basert på at de tenker som oss. I stedet bør vi bruke tid på å finne ut hvordan de vi skal hjelpe tenker. Slik at de kan komme i kontakt med sine ressurser. De fleste kommer fra familier, slekter og kulturer som har hundrevis av års erfaring med å finne måter å overleve på. Dette kan vi ikke ignorere, men heller prøve å få tak i, sier Gwynyth Øverland.

Utfordring for helsetjenesteneSpørsmålene om hva som avgjør hvor godt krigsflyktninger klarer å tilpasse seg til sitt nye liv i Norge, og hva slags støtte som er vesentlig for å få dette til, er ikke nye. Det vet Øverland av egen erfaring. I over 25 år har hun arbeidet med flyktninger. Først i Kristiansand og Vennesla

kommuner, så på Psykososialt team for flykt-ninger i Helse Sørøst, og nå som seniorrådgiver ved Regionalt ressurssenter om vold, trauma-tisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Sør) på Sørlandet sykehus i Kristiansand.

– Både til psykososialt team og til det regionale ressurssenteret på sykehuset kommer det sta-dig henvendelser fra helse- og sosialarbeidere, innen både primær- og spesialisthelsetjenes-ten. Mange opplever møtet med krigsflyktnin-ger som en utfordring. De finner det vanskelig å forstå hva flyktningene har opplevd, på grunn av språkvansker, men også fordi de færreste av dem har erfaring med krig. Jeg opplever at de unngår å stille spørsmål fordi de er redde for å åpne Pandoras boks, altså at de kommer til å fortelle inngående om traumehistorien, sier Øverland.

Handler om motstandsevneSamtidig er det også slik at langt fra alle krigs-flyktninger klarer seg dårlig. Mange klarer seg helt utmerket.

– Blant annet er det mange i det kambodsjan-ske miljøet her på Sørlandet som ser ut til å klare seg bemerkelsesverdig bra, til tross for en svært traumatisk bakgrunn. Disse har dannet bakgrunnen for mitt arbeid, forteller Øverland.

For Øverland handlet det om å undersøke de de naturlige mekanismene som hjelper folk et-ter traumatiske opplevelser. I arbeidet med av-handlingen sin har hun fulgt tre grupper overle-

vende fra Kambodsjas Khmer Rouge-regime, to i Norge og én i Kambodsja.

– Jeg ville spørre noen som hadde overlevd – ikke bare fysisk, men også psykisk – hva det var de trodde hjalp dem underveis, forteller hun. Problemstillingen i doktoravhandlingen var derfor: Hvorfor klarer noen krigsflyktninger seg bedre enn andre?

Intervjuet 30 som klarte segAlt i alt har Gwynyth Øverland analysert de biografiske narrativene til 30 kambodsjanske overlevende for å finne ut hvorfor de klarte seg så godt, og hva de støttet seg til for å klare seg. Samtlige ble trukket fra en populasjon som hadde blitt utsatt for traumatiske hendelser under Khmer Rouge regimet (1975-79), men som ikke ser ut til å ha utviklet posttraumatisk stresslidelser som følger av dette.

– Hva er et traume? Det er et sår. Det er påfal-lende at i forhold til krigsflyktninger er det blitt vanlig å snakke om traumatiserte flyktninger, som om alle krigsflyktninger bærer det såret. Men slik er det imidlertid ikke, sier hun.

– En person som har blitt utsatt for en trau-matisk hendelse oppfyller rett nok det første kriteriet for en posttraumatisk stresslidelse. Men for å få diagnosen, må personen også pla-ges av symptomer som gjenopplevelse, ma-reritt eller «flashback», samt unngåelse av si-tuasjoner som kan minne om det som skjedde. I tillegg må tilstanden, symptomene, ha vart i

Fra lidelse til overlevelseKrigsflyktninger som får anledning til å ta i bruk sine medbrakte kulturelle mestringsressurser når de kommertil Norge, kan komme til å klare seg bedre enn andre.

tekst: christina thommesen og jan arve olsenfoto: christina thommesen

K R I G S F L Y K T N I N G E R O G M E S T R I N G

28 TEFT

MESTRING: Prosjektet til Gwynyth Øverland har som mål å forbedre møtet mellom krigs-flyktninger og helse- og sosialarbeidere.

K R I G S F L Y K T N I N G E R O G M E S T R I N G

TEFT 2928 TEFT

over en måned. Informantene i dette prosjektet har hatt traumatisk erfaring, men påviste ikke symptomer på at de var traumatiserte, eller de hadde klart å takle disse.

Mestring og psykologisk motstandskraft Kambodsjanere som Øverland har studert har alle utvist kvaliteter som ser ut til å ha bidratt til en prosess av vellykket adaptasjon og mestring, til tross for risiko og motstand.

– De har med andre ord vist at de har mot-standsressurser i seg som har vært vesentlig viktig for at de har klart seg så bra som de har gjort, og ikke blitt traumatisert av det de har vært gjennom, sier Øverland.

Disse tilpasningsevnene mener Øverland er forankret i deres kultur og religion.

– Livsanskuelsen og dydsetikken som de har hatt med seg fra sitt hjemland, ser ut til å ha bi-dratt til en mestringsevne en mestringsevne og en psykologisk motstandskraft, sier Øverland.

Den aktuelle mestringsevnen mener Øver-land hviler på en trygghet på hvordan en kan handle på en bestemt måte i kriser. For eksem-pel har kambodsjanerne hun har intervjuet fremhevet at de under Røde Khmer-regimet fokuserte mye på å holde seg selv og andre i live og holde oversikt over familien sin. Så, da de enten flyktet eller vendte hjemover etter at Pol Pot-regimet falt, fokuserte de mye på religiøse praksiser.

Solidaritet, selvstendighet og religion Til sammen 50.000 ord fra intervjuer og del-takende observasjoner utgjør grunnlaget for Øverlands doktoravhandling. Det er sterke his-torier, hver av dem knyttet til enkeltindividers skjebne og opplevelse av krigen.

Øverland analyserte beretningene ved hjelp av tre metoder: «Grounded theory», tolkning av hyppig brukte begreper, og abduktive gjen-fortellinger av fellestrekk i historiene.

– Underveis så jeg at det var en dobbel hånd-full ord som dukket opp i flere av fortellingene

til de overlevende. For eksempel ord som ‘kar-ma’, ‘å kjempe’, ‘å arbeide hardt’, ‘samhold’ og ‘gode gjerninger’, forteller Øverland.

– Både disse begrepene, og temaene fra inter-vjuene, samlet seg så om tre klaser: Om sosial solidaritet, om selvstendighet og om religion. Sammen beskriver disse temaene motstands-ressursene til de kambodsjanske krigsflyktnin-gene som jeg har arbeidet med.

Kulturelt betingetGwyneth Øverland understreker imidlertid at de temaer og de begreper som ligger til grunn i hennes avhandling, ikke uten videre er gjelden-de for alle grupper av flyktninger som har vært utsatt for traumatiske hendelser.

– Grupper og enkeltindivider fra andre land kan ha andre motstandsressurser og livsansku-elser med seg fra sin kultur og religion, som gjør at de klarer seg. Det som er viktig er imidlertid at vi som tar imot dem når de kommer hit, er klar over at det finnes slike ressurser i flyktnin-gene selv, og at vi hører på dem og forsøker å la disse ressursene få utspille seg til det beste for den det gjelder.

Fra lidelse til motstandsevne

Gwynyth Øverland understreker også at det i det hele tatt er uheldig å anta at alle krigsf-lyktninger er traumatiserte. Globale oversikter viser at gjennomsnittlig 15 prosent av overle-vende etter potensielt traumatiske hendelser, får varige mén.

– Når man først har med en krigsflyktning som trenger omsorg å gjøre, er det derfor både mulig og viktig å forsøke å flytte fokus fra lidel-sen over til motstandsevnen. Omsorgen kan dermed avdekke styrker hos den det gjelder, i stedet for problemer, sier hun.

– Så snart det er etablert en tillitsrelasjon og vedkommende er åpen for å motta hjelp, er det mulig å prøve å få tilgang til personens egne ressurser: Hvilke egenskaper, tankesett og innstillinger som har gjort at han eller hun har

overlevd og kommet så langt som de har Dette kan være til stor hjelp både for hjelperen og for flyktningen selv, sier forskeren, og utdyper:

– Du har møtt familien på flyplassen, kjørt dem til sitt nye hjem, vært på Fretex for å hand-le møbler, vist dem hvordan ting virker – eller du har veiet og målt barna, snakket om næring og vaksinasjon: En dag, da tilliten til deg er eta-blert, når de begynner å tro at du vil dem vel, da sier du for eksempel «Du, om det som skjede i Baghdad? Du trenger ikke fortelle meg om det, for jeg har lest papirene. Jeg vet hva du har vært gjennom. Hva jeg gjerne vil vite er …»

– I stedet for å si ”Stakkars deg”, er det altså mulig å stille åpne spørsmål som oppmuntrer vedkommende til å fortelle om hans eller hen-nes motstandsevne. Samtidig som det er viktig å anerkjenne de traumatiske hendelsene, kan det stilles spørsmål som: ”Det er utrolig at du klarte deg, kan du forklare hvorfor du tror du gjorde det?” Du må åpne for fri refleksjon, være nysgjerrig, men også respektfull, sier Øverland.

Økt bevisstgjøringVed å bevisstgjøre om muligheten for å få til-

gang til krigsflyktningers egenskaper og innstil-linger, vil Øverland bidra til at omsorgen for ny-ankomne flyktninger blir mer ressursorientert.

– På grunn av medial og politisk fokus på «traumatiserte flyktningers» opplevelser er det kanskje naturlig at mange sosial- og helsearbei-dere fokuserer på det som vedkommende har opplevd. Det verken styrker eller hjelper ikke vedkommende på vei mot et bedre liv, verken mentalt og fysisk, sier Øverland.

Avhandlingen til Gwynyth Øverland er i ut-gangspunktet publisert på engelsk, men publi-seres nå også på norsk i form av en manual for helse- og sosialarbeidere. En versjon på engelsk som kommer på nyåret, fokuserer på religions-sosiologiske aspekter ved avhandlingen. Av-handlingen er utført ved UIAs doktogradspro-gram i religion, etikk og samfunn, og arbeidet er finansiert av Helse Sør-Øst.

« Det er feil å anta at alle krigsflyktninger er traumatiserte. Forskning viser at et fåtall av de overlevende får varige mén. Faktisk utgjør de gjennomsnittlig 15 prosent av overlevende.»

Gwyneth Øverland

Salutogen tilnærmingTeorien om salutogenese definerer helse som et kontinuum (grader av helse) og søker etter faktorer som skaper en høyere grad av helse (et positivt helsebegrep). Det motsatte er å klassifisere mennesker som syke eller friske hvor man defineres som frisk og ved god hel-se ved fravær av sykdom (et negativt helse- begrep). Videre fokuserer salutogenese heller på personens historie enn på diagnosen og vekt-legger mestringsevnen i historien. Person er definert som et åpent system i aktivt samspill med omgivelsene (både indre og ytre forhold). Den forstår spenning og belastning som poten-sielt helsefremmende. Teorien understreker bruken av potensielle og/ eller eksisterende motstandsressurser og fokuserer dermed ikke bare på å minimalisere risikofaktorer. Sist, men ikke minst vektlegger den aktiv adaptasjon (skreddersying) som idealet i behandling.

(Kilde: Eva Langeland, sykepleien.no)

Året er 1975. Den kambodsjanske kommunis-tiske politikeren Pol Pot blir statsleder etter et blodig kupp i det som kalles for Demokratisk Kampuchea.

Pol Pot igangsetter en radikal kollektivise-ringsprosess, der store deler av befolkningen blir forvist til landsbygden for å jobbe på kollek-tivbruk og tvangsarbeidsleirer. Denne politik-ken blir av regimet presentert som en ny start på sivilisasjonen, kalt «år null», og har det tra-disjonelle bondesamfunnet som utgangspunkt. Flere millioner mennesker blir drept i det påføl-gende folkemordet, hvis hensikt er å utrydde fiender av revolusjonen.

Slik beskriver en abduktiv gjenfortelling av intervjuene det de kambodsjanske flyktnin-gene opplevde (utdrag fra avhandlingen til Gw-yknyth Øverland):

“We were driven into the street at gunpoint. We were driven out of the city. We didn’t un-derstand what was happening or what was ex-pected of us. We were shocked and bewildered by the behavior of the Khmer Rouge soldiers. We had never seen anything like it before, alt-hough we had been living with war for a long time. They took everything that was dear to us and tried to destroy it. We say tried, because they could not destroy that which is always true and that we know in our hearts. We knew what they were doing was wrong, therefore we were freed from some of the rules of behavior we have, such as always telling the truth. We just followed what our parents and the monks had taught us, always showing respect and hu-mility outwardly and working as hard as we could.

One of the hardest parts was that no matter how hard we tried, we could not get enough to eat. We had to stand and humbly look on while they killed people we knew, people who were dear to us. We had a duty to persevere and survive and just keep on fighting for our li-ves, because this is the life we have got. But we shouldn’t do harm to any other person while we fight to live. We should try to help each other survive because that is the key, the way to ad-vance up the chain of being. We managed well because we tried to follow these rules. Others who did the same died. We were lucky, we were no better than them – perhaps it was karma from an earlier life, but we owe it to them to go on fighting for life and doing the right thing because it will be repaid in the end, maybe not tomorrow or in this life, but in 1,000 years.”

Sterke opplevelser

T E M A • K R I G S F L Y K T N I N G E R O G T R A U M E R T E M A • K R I G S F L Y K T N I N G E R O G T R A U M E R

NYTTIG: Gwynyth Øverland har studert kambodsjanere og deres mestringevne og deres motstandsressurser, noe som er nyttig å kjenne til i arbeidet med å ta imot krigsflyktninger.

TEFT 3130 TEFT

V A N N R E N S I N G V A N N R E N S I N G

Fra Ghana til AgderMarian Asantewah Nkansah (33) er fra Nkawkaw i Ghana, der hun arbeider ved Kwame Nkrumah University of Science and Technology. Til Universitetet i Agder kom hun som en av seks Agderstipendiater for fire år siden, finansiert av Aust-Agder- og Vest-Agder fylkeskommuner.

Fylkeskommunene ønsker med Agder-stipendiatene å bidra til at et bredt spekter av fagmiljøer ved UiA kan forske på regio-nalt relevante problemstillinger. Styret ved UiA har fordelt de seks ph.d.-stipendene etter et vedtak som bygger på innstillingen fra en programkomité der fylkeskommu-nene og UiA er representert.

Polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAHs) finnes i avfall (vann eller luft) fra flere industribedrifter på Agder. Både for miljøet og for arbeidsplassene er det vik-tig å finne fram til renseteknologi som kan redusere denne forurensningen. Dette er et område som også inngår i forskningsråds-programmet VRI, Virkemiddel for regional FoU og innovasjon, på Agder, het det i be-grunnelsen for å tildele ett av Agder-stipen-dene til Marian Asantewah Nkansah.

EFFEKTIV: Marian Asantewah Nkansahs forskningsresultater kan hjelpe smelteverksindustrien med å ta hånd om miljøgiften PAH på en effektiv, lavteknologisk og rimelig måte.

Renser PAH med Leca-steinAv og til kan det som er enkelt, være svært så effektivt. Som når Leca-stein renser vann for miljøgiften PAH.

tekst og foto: tor martin lien

Den tungt nedbrytbare miljøgiften PAH (poly-sykliske aromatiske hydrokarboner) kan føre til kreft og alvorlige fysiske skader. I sin doktor-avhandling viser Marian Asantewah Nkansah at menneskeskapte PAH-forbindelser i indus-trielt utslippsvann kan renses effektivt ved hjelp av nettopp Leca-stein.

I avhandlingen Environmental remediation: Removal of polyciclic aromatic hydrocarbons har Marian Asantewah Nkansah har forsket på metoder for å fjerne PAH i vann. Studien er gjort i laboratorium i liten skala. Metoden som anbefales er både effektiv og rimelig, og egner seg derfor godt til industriskala-forsøk.

PAH-forbindelsene brytes svært langsomt ned i naturen. Noen av PAH-typene kan føre til kreft, og øyne, nyrer og lever kan skades. PAH står der-for høyt på listen over stoffer som bør renses.

Smelteverk og forbrenningMenneskeskapt PAH kommer mest fra smel-

teverk og oljeproduksjon. PAH fins overalt i na-turen, og dannes gjennom naturlige prosesser, for eksempel gjennom forbrenning – av vedfy-ring, sigaretter, i eksos, i grillet mat eller i tjære-behandlet materiale, for å nevne noen.

Leca-stein – Lightweight Expanded Clay Aggregates – er brent leire, ofte i kuleform,

Kort om PAH• Stoffgruppen PAH (polyaromatiske

hydrokarboner) består av mange for-skjellige forbindelser. Noen er giftige, arvestoffskadelige eller kreftfremkal-lende. PAH dannes ved all ufullstendig forbrenning av organisk materiale. Alu-miniumsindustrien og vedfyring er de største kildene til utslipp av PAH.

• PAH-forbindelser brytes ned i varier-ende grad og kan bioakkumuleres. Flere PAH-forbindelser er meget giftige for vannlevende organismer. Studier har også vist at flere av forbindelsene kan påvirke reproduksjonen hos fisk.

der overflaten er hard, men full av porer. Leca-bitene er lette og full av luftbobler inni. Leca kommer i mange varianter. Mest kjent er Leca som byggemateriale, men Leca brukes også blant annet som filter for rensing av drikke- og avløpsvann.

Flere rensemetoder er testetMarian Asantewah Nkansah har forsket på flere metoder for å fjerne PAH i utslippsvann.

En metode var varmebehandling i vann – det vil si at vann blir varmet opp til opp mot 400 grader under høyt trykk. En annen metode er rensing med tilsetting av kjemikalier.

Metoden som viser seg å ha best effekt er å bruke Leca-stein, som det PAH-holdige vannet blir ristet i. Dermed fester PAH-forbindelsene seg på Leca-steinene. Forsøkene viser at mer enn 90 prosent av PAH-forbindelsene blir renset ut.

– Leca-metoden er også sikker å bruke, og krever ikke teknologisk know-how, sier Marian Asantewah Nkansah.

Enkel, rimelig og effektivI tillegg til at Leca-metoden er enkel og ef-

fektiv, er det rimelig og enkelt å få tak i Leca på markedet.

Rensingen er temmelig enkel: Utslippsvannet renner gjennom et lag med Leca-kuler. Dermed fester over 90 prosent av PAH-forbindelsene (antracen, fluoren og pyren) seg til overflaten av Leca-kulene.

På fagspråk kalles dette adsorpsjon. («Av-setning av en kjemisk forbindelse som er en

gass eller væske på overflaten av et fast stoff. Prosessen er et samspill mellom egenskapene til det faste stoffet og det adsorberte stoffet og avhenger av trykket og temperaturen».

– Leca-steinen med adsorbert PAH kan be-handles videre enten ved termiske, kjemiske eller ved biologiske metoder, sier Marian Asan-tewah Nkansah.

LaboratorieforsøkeneI laboratoriet har Marian Asantewah Nkansah gjort en lang rekke forsøk for å komme fram til optimal effekt av Leca-adsorpsjonen.

Like blandinger av vann med PAH-forbindel-ser og Leca-stein er ristet i en shaker.

Blandingen ble testet over forskjellig tid mel-lom én og 24 timer for å finne når adsorpsjonen er best. Det viste seg at utskillingen var mest ef-fektiv ved en behandling over 21 timer.

Forsøkene ble også gjort med forskjellig styrke på innblandingen av PAH. 4 gram var en limit på hvor stor mengde PAH som kunne blandes inn.

– Innblanding av 0,2 gram PAH og behandling på 21 timer ga en utskilling på i overkant av 70 prosent. En styrke på 4 gram PAH og behand-ling på samme tid, 21 timer, resulterte i en ut-skilling på 90 prosent og mer, sier Marian Asan-tewah Nkansah.

Uansett valg av nedbrytning av det utskilte PAH-materialet – gjennom en biologisk prosess eller gjennom en avansert oksydasjonsprosess (AOP) - har man kontroll det aller meste av mil-jøgiften som går gjennom Leca-rensemetoden. Og det er det viktigste.

TEFT 3332 TEFT

Forskar grand prix er ein talentkonkurranse for forskarar, som i år blir arrangert for tredje gong. Det er ein konkurranse der unge forskarar skal formidle forskinga si på ein engasjerande, un-derhaldande og interessant måte.

Den regionale delfinalen, Forskar grand prix Sør, gjekk av stabelen i Grimstad i september. Tolv kandidatar med doktorgrad innanfor hel-se, klima, teknologi, miljøvennlege energifor-mer, fredsarbeid og nettbruk hos unge presen-terte forskinga si for ein fullsett sal.

- Heilt råttEva Maria Støa ved Høgskolen i Telemark blei best i den regionale delfinalen og kvalifiserte seg til landsfinalen i Tromsø med forskinga si på sa-manhengen mellom trening og diabetes type 2.

Med seg hadde ho dei levande ”rekvisittane” Truls (Andrew Jenkins) og Trine (Helle Friis Knutzen), som illustrerte korleis kroppen re-sponderer på ulike typar trening. Det var eit verkemiddel som slo an både hos 230 publi-kummarar – og hos dommarpanelet.

– Det var heilt rått. Dette var verkeleg verdt alle dei timane eg har brukt. Eg vil takke så my-kje både ”Truls” og ”Trine”, rettleiaren min og kollegaer som har hjelpt meg med å finpusse presentasjonen, seier Støa.

Pål Preede Revheim frå Universitetet i Agder tok seg også til landsfinalen, med ein presen-tasjon om framtidig vindkraft. Konkurransen krev grundige førebuingar, og det gir ei nær sagt mental utlading etterpå, slik det gjerne er i store idrettskonkurransar. Revheim var glad for rosen og resultatet i formidlingskonkurran-sen, men han var også audmjuk.

– Eg kan berre seie tusen takk, sa Revheim då konferansier Styrk Fjærtoft Trondsen spurte korleis han hadde det.

- Utruleg takknemlegI den nasjonale finalen i Tromsø var tolv av dei beste forskarane i landet – til kåring av den beste formidlaren. Deltakarane kom frå for-skingsmiljø i Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Telemark og Agder

Her kom Eva Maria Støa best ut av dei to lo-kale deltakarane. Støa tok seg heilt til finalen og enda til slutt på ein tredjeplass.

– Dersom vi skal kunne nå ut til folk og vise fram kva vi driv med, må vi kunne formidle for-skinga på ein lettfatteleg og engasjerande måte, seier Støa.

– Det har vore vanvettig moro, og eg har lært så mykje undervegs. Eg er utruleg takknemleg for at eg fekk vere med, og er lykkeleg over re-sultatet, fortel Støa.

Norges beste forskingsformidlar for 2012 blei Kajsa Møllersen fra Universitetet i Tromsø . Ho haldt det underhaldande foredraget «CSI – Cancer Scene Investigation», om forsking på føflekkreft.

Til landsfinalen i Forskar grand prixÅ forske er éin ting. Å formidle resultata er noko heilt anna. Eva Maria Støa og Pål Preede Revheim fekk brynt seg mot dei beste forskarane i landet – i forskingsformidling.

tekst: christina thommesen og yvonne kerlefsenfoto: tor martin lien

FORMIDLING: Eva Maria Støa ved Høgskolen i Telemark kvalifiserte seg til landsfinalen med forskinga si på samanhengen mellom trening og diabetes type 2. Andreplassen gjekk til Pål Preede Revheim frå Universitetet i Agder med ein presentasjon om framtidig vindkraft.

D I S P U T A S E R F O R S K I N G S F O R M I D L I N G

Devinder Thapa fra Nepal er den første som disputerer fra UiAs dok-torgradsprogram i infor-masjonssystemer. I av-handlingen har han forsket på hvordan innføring av trådløs informasjons- og kommunikasjonsteknologi

har påvirket Myagdi-distriktet i Nepal. Han ar-beider i dag som førsteamanuensis ved Luleå-universitetet i Sverige. Avhandlingens tittel er Exploring the Link between ICT Intervention and Human Development through a Social Capital Lens: The Case Study of a Wireless Project in the Mountain Region of Nepal.

Mens bruken av mobil kommunikasjon øker i høyt tempo, er bånd og frekvenser i det elektro-magnetiske spektrum som brukes til overføringene en begrenset naturres-surs. Effektiv utnyttelse blir dermed stadig vikti-

gere, viser kinesiske Lei Jiao i sin doktorgrads-avhandling, for i fremtidens trådløse kommuni-kasjonssystemer er det helt nødvendig å finne metoder for å utnytte den begrensede plassen bedre – uten å overkjøre eksisterende brukere. Lei Jiao disputerer på ph.d.-programmet i In-formasjons- og kommunikasjonsteknologi ved Institutt for IKT med avhandlingen Medium Access in Cognitive Radio Networks: from Sin-gle Hop to Multiple Hops.

Informasjonssystemers rolle i utviklingsland

Effektivisering i mobil kommunikasjon

Kooperativ kommunika-sjon har i det siste vært et hett tema og har vakt oppmerksomhet både fra akademia og industrien. I et kooperativt kommuni-kasjonssystem vil de mel-lomliggende nodene i nett-verket hjelpe kildenoden

å levere informasjon til destinasjonen. Xin He har skrevet avhandlingen Cooperative Com-munication in Wireless Local Area Networks: MAC Protocol Design and Multi-layer Solu-tions. Hun har tatt ph.d-graden i doktorgrads-programmet Mobile kommunikasjonssystem: Nettverk, sikkerhet og formelle metoder ved UiA. Hun arbeider i dag ved Maritime Commu-nications Partner (MCP) i Arendal.

Kooperativ kommunikasjon i WLAN

Selo Sulistyo fra Indone-sia disputerter for ph.d-graden i informasjons- og kommunikasjons-teknolo-gi ved UiA 14. september 2012. Han ser på fremti-dens internett, der en ser man for seg en sammen-slåing av ulike datanett-

verk - Internet of Things, Internet of People, Internet of Media og Internet of Services - til en felles global IT-plattform med sømløse nett-verk. Milliarder av smarte enheter vil kobles til Internett. Dette åpner muligheten for at en en-het kan styre andre enheter og sammen danne en fellesapplikasjon (composite application). Avhandlingens tittel er Model-driven and Com-positional Service Creation in the Internet of Services. Selo Sulistyo er nå ansatt som uni-versitetslektor ved Department of Electrical Enginering, ved Gadjah Mada University i Yogyakarta.

Fremtidens internett

Tsjekkiske Ondrej Zach disputerte i september ved Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskaps doktorgradsprogram i informasjonssystemer, med en avhandling om implementering av ERP-systemer i småbedrifter

(Enterprise resource planning). I denne har han studert hva som skjer når en liten eller mel-lomstor bedrift (SMB) tar i bruk ERP-systemer, og hva som bør gjøres for å kunne utnytte sys-temene maksimalt, både før innføring og i drift. Samtidig viser avhandlingen at SMB-enes be-hov for informasjonssystemer er mer nyansert enn den generaliserte karakteristikken av SMB-bedrifter. Tilpasninger til den enkelte bedrift og konteksten den opererer i er nødvendig. Now Ondrej arbeider nå som SAP-konsulent i Hew-lettPackard i Praha.

Ziaul Haq Abbas disputerte i høst på ph.d.-programmet i Informa-sjons- og kommunika-sjonsteknologi (IKT) ved UiA med avhandlingen Energy Efficiency in Hy-brid Mobile and Wireless Networks, der han blant

annet foreslår løsninger som kan gjøre hybride mobiler og trådløse nett mindre energikrevende.

ERP-systemer i småbedrifter

Grønn mobil-kommunikasjon

TEFT 3534 TEFT

TEFT 37

FO R S K I N G F R Å H Ø G S K O L E N I T E L E M A R KFO R S K I N G F R Å H Ø G S K O L E N I T E L E M A R K

Kampen mot overvekt Stadig færre av oss er fysisk aktive. Det gir ein kraftig auke i overvekt og diabetes. Forsking tyder på at enkle grep kan gi store helsegevinstar.

tekst: christina thommesen foto: sondre steen holvik

Berre éin av fem vaksne når opp til tilrådinga frå Helsedirektoratet om minst 30 minutt med fysisk aktivitet per dag.

– I løpet av 15 år er vi blitt fem kilo tyngre. Over halvparten av norske 40-åringar er i dag overvektige, og 350.000 nordmenn lever med diabetes type 2, ifølgje doktorgradsstudenten Eva Maria Støa frå Høgskolen i Telemark.

I eitt år har ho forska på samanhengen mel-lom treningsintensitet og diabetes 2. Langtids-studien som spenner over to år, har som mål å kartleggje trening og treningsintensitet, og kor-leis treninga påverkar både fysisk form, blodsuk-kernivå, kroppssamansetjing og liknande.

Foreløpige resultast av forskinga tyder på at trening med høg puls i staden for moderat puls kan gi store helsegevinstar.

– Studien er i gang enno, så det er det litt tidleg å konkludere. Men etter dei første 12 vekene med treningspåverknad for personar med diabetes type 2, fann vi at trening med høg puls gir betre effekt på det maksimale oksygenopptaket og re-duserte blodsukkerverdiar, medan trening med låg til moderat puls ikkje gjorde det, seier Støa.

Vi er mindre aktiveOvervekt, arv og kosthald er saman med man-gel på fysisk aktivitet viktige årsaker til type 2-diabetes.

Dei fleste menneske som har diabetes, har type 2-diabetes, opplyser Diabetesforbundet. Type 2-diabetes er ein sjukdom som gjer at sukkerinnhaldet i blodet er høgre enn normalt, noe som kjem av mangel på hormonet insulin og redusert følsemd for dette hormonet. Talet på menneske som utviklar sjukdommen, aukar over heile verda.

Det er gjennomført ein del studiar som tek for seg verknaden av treningsintensitet blant ulike grupper, frå toppidrettsutøvarar til utrena, også blant ulike diagnosegrupper som hjartesviktpa-sientar, men for personar med diabetes type 2 er det få intensitetsstudiar å finne.

– Resultata frå desse studiane tyder på at det er dei same treningsprinsippa som går att, uav-hengig av om du er eliteutøvar eller utrena. Der-som du skal ha god effekt av treninga, må du ha ei viss treningsmengd i veka med høg puls. Tida ein bruker på trening, er sjølvsagt ulik, men

AUKAR: Talet på menneske som utviklar type 2- diabetes aukar over heile verda.

KONTROLL: Kåre Fosstveit deltar i studiet om trening og diabetes type 2. Forskar Eva Maria Støa ser på korleis kroppen brukar karbohydratar og feitt under moderat intensitet, 70 prosent av makspuls.

TEFT 3736 TEFT

prinsippa er like, seier Støa.I første del av diabetesstudien blei det gjen-

nomført testar før og etter ein 12 vekers tre-ningsperiode. To av dei viktigaste variablane som blir testa, er maksimalt oksygenopptak og langtids blodsukkernivå, men også feittomset-ning, kroppssamansetjing, blodtrykk og anna.

– Vi hadde to treningsgrupper, den eine trena med låg til moderat intensitet, altså 65–75 pro-sent av maksimal puls, medan den andre trena med høg intensitet, 85–95 prosent av maksimal puls, seier Støa.

Medan resultata så langt tyder på at trening ved høg intensitet gir størst helsegevinst, er Støa av-

ventande med å trekkje ein endeleg konklusjon.– Studien er i gang enno, så det er litt for tidleg

å seie noko klart om effekten. Det er som sagt gjort få intensitetsstudiar for denne gruppa, men i dei som har liknande forskingsprotokoll, er resultata litt sprikjande. Nokre studiar viser at låg til moderat intensitet kan ha tilsvarande effekt på blodsukkernivået, medan andre indi-kerer det same som i studien vår, seier Støa.

Maksimalt oksygenopptak– Den viktigaste testen vi gjer når vi skal måle kondisjon, er å måle det maksimale oksygen-opptaket, som seier noko om hjartet si evne

til å pumpe blod, og dermed oksygen, rundt i kroppen, seier Støa, som påpeiker at ein ikkje nødvendigvis er overvektig om ein har diabetes type 2, samtidig som vi veit at overvekt aukar risikoen for å utvikle sjukdommen.

– Men ein viktig faktor som knyter desse to gruppene saman, er nettopp energiomsetninga.

Ein person med høgt oksygenopptak kan gje-re eit større arbeid, altså ha høgre energiomset-ning enn ein person med lågt oksygenopptak. Lågt maksimalt oksygenopptak gir større risiko for å utvikle ulike livsstilssjukdommar – stu-diar mellom anna frå USA har vist at det er den største risikofaktoren for tidleg død. Dermed er

FO R S K I N G F R Å H Ø G S K O L E N I T E L E M A R K

Kostråd:

I 2011 lanserte Helsedirektoratet dei nye norske kostråda. • Meir plantebasert kosthald, med

mykje grønsaker, frukt, bær, fullkorn og fisk, og mindre mengder med raudt kjøt, salt, tilsett sukker og energirike matvarer.

• Balanse mellom energiinntak og energiforbruk.

• Minst fem porsjonar med grøn-saker, frukt og bær kvar dag.

• Minst fire porsjonar fullkorns- produkt kvar dag.

• Fisk tilsvarande 2–3 middags- porsjonar i veka.

• Magre meieriprodukt bør vere ein del av det daglege kosthaldet.

• Vel magert kjøt og magre kjøt- produkt, og reduser inntaket av raudt kjøt og tilarbeidd kjøt.

• Vel helst matoljar, flytande margarin eller mjuk margarin.

• Vatn for å dekkje ein stor del av væskebehovet.

• Avgrens inntaket av salt.• Kosttilskot kan vere nødvendig for å

sikre næringsstoffinntaket for nokre grupper i befolkninga.

• Det bli tilrådd at alle er i fysisk aktivitet i minst 30 minutt – kvar dag.

Kjelde: Helsedirektoratet

FO R S K I N G F R Å H Ø G S K O L E N I T E L E M A R K

GUNSTIG EFFEKT: Når vi trenar regelmessig, blir cellene i kroppen flinkare til å ta opp sukkeret frå blodårene. Trening kan dermed hjelpe kroppen til å regulere blodsukkernivået, og det kan ha gunstig effekt på blodsukkernivået hos personar med diabetes type 2.

auka oksygenopptak viktig i seg sjølv for å gi betre helse.

– Tidlegare forsking har vist at kondisjonstre-ning med høg intensitet gir betre effekt på ok-sygenopptaket enn kondisjonstrening med låg til moderat intensitet. Vi veit framleis lite om korleis treningsintensiteten påverkar blodsuk-kernivået hos personar med diabetes type 2.

Livsviktig– Fysisk aktivitet blir tilrådd både for å føre-byggje og behandle livsstilssjukdommar. Kan den fysiske aktiviteten gjerast meir effektiv?

– Eg trur svaret er ja. For eksempel har berre 20 prosent av dei som har vore med i eit vekt-reduksjonsprogram, greidd å halde på vektre-duksjonen etter eitt år, og stadig fleire utviklar diabetes type 2. Eg trur vi har meir å hente på å bruke fysisk aktivitet meir effektivt i både fø-rebygging og behandling av ulike livsstilssjuk-dommar, slik at vi heller kan redusere bruken av medisin, seier Støa.

– Når vi trenar regelmessig, blir cellene i krop-pen flinkare til å ta opp sukkeret frå blodårene. Trening kan dermed hjelpe kroppen til å regu-lere blodsukkernivået, og det kan ha gunstig effekt på blodsukkernivået hos personar med diabetes type 2, forklarer ho.

I neste fase av den toårige diabetesstudien vil deltakarane få høve til sjølv å velje korleis dei skal halde fram med å trene, medan Støa og re-sten av teamet vil kartleggje treninga. Dei same testane blir gjennomførte på nytt etter 6 måna-der, 12 månader og 2 år.

– Dersom det skulle vise seg at dei endelege resultata avdekkjer ein årsakssamanheng mel-

lom maksimalt oksygenopptak og blodsukker-nivå, vil det vere svært viktig for korleis ein bru-ker fysisk aktivitet i førebygging og behandling av diabetes type 2.

– Basert på tidlegare undersøkingar, og i og for seg uavhengig av kva vi kjem til å finne i diabe-tesstudien, er det store gevinstar å hente ved å auke det maksimale oksygenopptaket. Det gjer vi best ved å trene på høg intensitet, seier Støa.

Førebyggje og behandleHelsedirektoratet tilrår å setje av 30 minutt til moderat fysisk aktivitet kvar dag. Dersom du skal få meir utbytte av treninga, bør nokre av treningsøktene utførast med høgre intensitet.

85–95 prosent av den maksimale pulsen i 10 minutt, to gonger i veka, er svært bra.

–Sidan 10 minutt er litt lenge i eitt strekk, kan det vere lurt å gjennomføre treninga som inter-vall, for eksempel 4 x 4 minutt. Vanlegvis ser vi at ein greier å vere oppe på denne intensiteten i cirka 10 minutt i løpet av ei slik økt, seier Støa.

Sidan studien av samanhengen mellom tre-ningsintensitet og diabetes type 2 er ein av få innanfor forskingsområdet, meiner Støa at det vil kome fleire liknande studiar.

– Det handlar om å auke kompetansen når det gjeld korleis fysisk aktivitet kan utnyttast meir effektivt både i førebygging og behandling av diabetes type 2. Derfor vil alle personar som arbeider med unge, vaksne og eldre med denne diagnosen og andre livsstilsrelaterte sjukdom-mar, ha nytte av denne kunnskapen. Fysisk aktivitet kan nemleg vere ein svært effektiv me-disin, seier Støa.

NYTTIG KUNNSKAP: Det handlar om å auke kompetansen når det gjeld korleis fysisk aktivitet kan utnyttast meir effektivt både i førebygging og behandling av diabetes type 2.

TEFT 3938 TEFT

www.uia.no

B

Returadresse: Formidlingsavdelinga UiA, Postboks 422, 4604 KRISTIANSAND

FULL KONSENTRASJON:Unge forskarar lagar sitt eige slim.Frå Forskingsdagane i Grimstad i haust. (Foto: Oskar Lambertsson Björk )