TRINE VOLLAN

STOCKHOLM

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2013Omslagsdesign: Magnus RiiseRepro: RenessanseMedia AS

Ombrekking: Type-it AS, TrondheimSatt med: Sabon 11,5/14,7 pkt. Sabon

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-5782-2

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Bellmannsitatet på side 199 er sterkt forkortet.

Da jeg var tre eller fire lå jeg i den soveposen, denvar litt liten, men jeg lå i den i alla fall, vi var påhytta der det var mange dere kjente og jeg spistepannekaker og dere pai, sier han. Husker du det,mamma? Så mye du husker da, svarer du. Det erfordi jeg har et kamera inne i hodet det, sier han,jeg har et kamera inne i hodet jeg skjønner dumamma, har du et kamera inne i hodet?

Og du sitter sammenkrøpet i den iskalde bilen.Det er seint på kvelden, flyet var selvfølgelig for-sinket. Den lille i denne iskulden tenker du, var-meapparatet har gått på halv tolv i årevis, denlille fryser, tenker du og legger soveposen overham der han ligger i babysetet, neddynget i poserog tepper og gløtter over teppekanten. Fryser du?spør du den største, han sitter ved siden av deg ibaksetet og ja, sier han, og krymper seg, det er såkaldt mamma, sier han, ta denne du, sier du ogdrar fram en jakke fra hattehylla og legger denover ham og det var skönt, sier han, og nå fryserjeg kanskje ikke mer, sier han, er det langt, spørhan, skal vi kjøre langt? Nei det er ikke langt, sierdu, en halvtimes tid. Er det lenge? spør han, nei,det er omtrent så lenge som Bolibompa varer, sierdu, men hvor lenge varer Bolibompa? spør han,omtrent så lenge som det tar å kjøre hjem, sier du,og Henrik klapper på dashbordet, stakkars bilen,

7

den er treg i dag sier han, gløtter opp i speilet ogsmiler. Det dugger på innsiden og iser på utsiden,det snør tett og det er hvitt og stille på veien, nes-ten ikke en bil, for det er 3. januar og litt overmidnatt. Snøen suger lydene til seg, pakker inn.Nå er det et halvt år igjen, tenker du, når vi flyt-ter er det sommer, grønt og peoner og eplekartog tulipanene er avblomstret og kirsebærene spistog syrinene og rabarbraen og rosene og plenen ergrønn og klippes hver uke, plaskedam i hagen ognakne unger. Nå er plenen nedsnødd og femtenminus og stille og hvitt og vakkert og den lille harsovnet og varmeapparatet har begynt å gi varmeog duggen er borte fra vinduene og den store sit-ter taus og ser ut av vinduet, det glatte hvite kin-net, nesen i profil og det lyse, blanke håret, såvakker du er, tenker du, stakkars liten, og da snurhan seg som om han merker at du ser på ham. Erdet langt igjen nå? spør han, nei, svarer du, nårvi kommer rundt svingen der framme skal vi taav og da er det ikke lenge igjen, og innkjørselen,tenker du, den er nedsnødd, en meter med snø,det er ikke grenser for hvor mye det har snøddmens dere har vært borte. Vi må sikkert parkerepå gata, tenker du, vasse fram til huset, bilen erfull av bagasje og gaver og barnevogn og huset erkaldt, legge ned ungene i kalde senger, bære innalt og pakke ut og en kopp te, tenker du, det skal

8

bli godt med en kopp te når alt er i hus og ungeri seng, og kanskje er det post, julekort som ikkerakk fram før jul og Aftenposten fra den sisteuka. Du kan sette deg ned ved kjøkkenbordet ogbla gjennom avisene, se ut på snøen, på de tungetrærne, på vinteren, for det er vakkert, snø ogtrær og röda stugor, Bakkebygrenda, tenker du,Bullerbyn. Du ser ut på veien og lysene fra huseneog forretningsbyggene lyser gult mot det hvite ogdet er lunt og varmt etter jula, for jula er sånn, etlangt pust. Nå starter det igjen. Et halvt år og deter lenge og ingenting, vinter og påske og vår ogbursdager, vaskemaskiner og arbeidsdager, for nåskal du begynne å jobbe igjen, noen dager i uka.Bilen svinger av fra veien og inn i villaområdet,det er stille og mørkt overalt, bare gatelysene, ogsom det har snødd. Himmelhøye brøytekanter,og hvordan skal du komme deg fram med bar-nevogna? Til og fra barnehagen, dagmammaen,butikken, pendeltoget. I vinduene lyser julestjer-nene og juletrelysene, jula er ikke ryddet bortennå. Nå sover Sverige, tenker du, lader opp til etnytt år. Den største holder deg i hånda, nå kjen-ner jeg meg igjen, sier han, kan jeg ha på megSpiderman-genseren på dagis i morra, sier han,jeg har så lyst til å vise den fram til Isak, den erså kul! Det kan du sikkert, sier du, og polisbilensier han, kan jeg ta med polisbilen? Ikke politi-

9

bilen, sier du, det er ikke lov til å ha med leker ibarnehagen. Ååååhh, freser han og dere svingerinn gata og der ser du huset, det er mørkt, ikkeet lys, ikke utelyset engang, men veien er brøy-tet og gårdsplassen måkt. Jøss, sier Henrik, noenhar måkt gårdsplassen, til og med trappa er fri forsnø. Jøss, sier du, det var sjenerøst, det må væregrannen, sier du, Nikke, for noen granner! Hen-rik rygger inn og stopper bilen, den lille våkner daduren slutter og dere bærer dem inn, ungene ogbagasjen og gangen er full av bager og kofferterog våte snøflekker.

Så sitter du ved kjøkkenbordet med avisa, nes-ten alt er pakket ut, ungene sover. Henrik gårrundt i rommet, rydder, du ser ham i sideblikket.Jeg legger meg, sier han, godnatt, sier han og girdeg en klem, god natt, sier du, har du tatt oppbrød? Nei, sier han, det har jeg glemt, jeg ord-ner det, sier du, blir du lenge oppe? spør han,nei, skal bare se gjennom avisa, drikke te. God-natt da, sier han og går opp trappa, du hører hampå badet. Han snyter seg, barberer seg. Du set-ter på vannkokeren, finner te i boksen med detkinesiske mønstret. Det er kaldt i rommet selvom du har skrudd opp ovnen, det har vært kaldthele uka. Du blar på måfå i avisene, det er mangeav dem, du ser ut av vinduet, det har begynt åsnø igjen, stille nattesnø, det er mørkt i vinduene

10

til naboene, de legger seg alltid så tidlig. Allenaboene legger seg tidlig, du slukker alltid sist,hver kveld står du og ser ut på de mørke vinduene.

Du går forbi huset der Strindberg bodde, det erderfor du går her, ikke fordi det er som det ernå, men fordi Strindberg bodde her en gang, ogBergman. Ingmar Bergman. Han bodde i nærhe-ten han også, Bergman bodde her fordi Strind-berg hadde bodd her, og det var her Bergmangikk på konserter, på gudstjenester, i den rundekirka, der faren hans hadde vært prest, og du vethvor Sofiahemmet er, der Bergman bodde sombarn, der han som voksen var innlagt flere gan-ger på grunn av den dårlige magen sin, og konahans også, en av dem. Hun som døde, hun somskrev dagbok. Det har de vel gjort hele gjengen,tenker du, skrevet dagbøker, for det er mye åskrive om. Det må det være, og du tenker på allebøkene som må komme når han dør, for han måogså dø en gang, om ikke så lenge, han er gam-mel, riktig gammel har han blitt der han sitterpå den forblåste øya si og tenker på gjerninger

12

og ugjerninger og der har du vært på sykkeltur,syklet rundt hele øya i håp om å få et glimt avham, men det fikk du selvfølgelig ikke, du så ver-ken huset eller innkjørselen, selv om du studertehver eneste postkasse. Ikke det minste spor så du,likevel var det noe Bergmansk over øya. Det såut som i filmene, som i bøkene, akkurat som duhadde tenkt at det var, øde steinlandskap, åkrer,store steiner og sau. Her får han nok være i fred,tenkte du, her bor det sannelig ikke mange sje-lene, og de som bor her vet vel å holde seg påavstand. Kanskje de ikke bryr seg, kanskje degir blaffen i hele fyren, kanskje de ikke liker fil-mene hans engang, øde øyboere liker ikke sånnefilmer, men det gjør du. Du elsker filmene hans,jula blir ikke jul uten Fanny og Alexander, ikkeat Fanny og Alexander er noen solskinnshistorie,slett ikke, men Fanny og Alexander er idyll også,i begynnelsen i alle fall. Julaften i den store lei-ligheten med draperiene, den milde bestemoren ifløyelskjolen, maten og lysene, de fulle onkleneog grisehodet med kremtopper og reven raskergjennom alle rom. Det er Bergman, og Bergmanlever og det er plagsomt at han lever, at du aldrihar truffet ham. Så lenge han lever er det mulig,du har ikke engang forsøkt. Han sier sikkert nei,vil sikkert ikke treffe noen, men hvis det er noendu kunne tenke deg å treffe så er det Bergman,

13

helten din, helt nummer en. Helt nummer to erLars Norén, ham har du sett på kafé i Visby, menhan er av i dag og det er ikke det samme. Berg-man og Strindberg er av en annen tid, Norén erav i dag, og i dag er det søppel og pendeltog ogstygge høyhus, mens Bergman er svarthvitt ogren og avklart. Strenge prester og snille beste-mødre, tjenestejenter med hvite kyser og sommer-ferier i Dalarna, store tanker, forvirrede sjeler oghemmelighetsfulle ansikter. Strindberg er absint,kjellerkroger og hestedrosjer på Karlaplan, spa-serstokker og store følelser i stramme silkekjoler.Sånn er det ikke nå. Bare ICA og Pressbyrån oggutter med caps, men det er ikke det du vil se derdu går med halvt sammenknepne øyne og ten-ker at hestedrosjene skrangler forbi, menn hilsermed flosshatt og vakre kvinner under bredbrem-mete hatter haster på vei til hemmelige stevne-møter med Hjalmar Söderberg på Skeppsholmen,for Söderberg sendte alltid romanfigurene sine tilSkeppsholmen når de skulle sverme.

Etterpå går du opp til Johannes kyrkogård for åfinne stedet der Arvid Stjärnblom sto og så opp påvinduet til Lydia Stille i Den alvarsamma leken.Du går rundt i kirkegården, leser på gravstøttene,de største, for det var ved en stor gravstøtte hanpleide stå, du husker gravteksten, og det er stilleog ingen der og du streifer rundt og så finner du

14

den, gravstøtten, sannelig finner du den, det erakkurat den samme teksten som i boka, og var detikke i øverste etasje hun bodde, Lydia? I øversteetasje i en av gårdene bak gravstøtten, bak kirke-gården? Her sto Hjalmar Söderberg for hundreår siden og tenkte på Maria som han ville ha ogikke ha mens han så på vinduet der hun bodde også gikk han hjem og gjorde Maria om til Lydia ogvinduet til et vindu i en roman som du har lest,hundre år senere, som får deg til å løpe opp hit forå se om gravstøtten finnes og når du ser deg rundter det som i Den alvarsamma leken, bare noennye hus og svak bildur i bakgrunnen. Endelig harjeg funnet det tenker du, Stockholm! Det egent-lige Stockholm! Og hallo! Det er ikke dette somer Stockholm. Stockholm er Sergels torg og inn-vandrergutter med saggebukse og østermalmstje-jer med solbriller og HM og Indiska og trafikkaosog Djurgården. Gudskjelov for Djurgården. Derer alt som det var, der har det ikke skjedd mye.Der er det store trær og promenader og utstillin-ger og der må Bergman ha vært, tenker du, mendu kan ikke huske om han nevner Djurgården,ikke i bøkene, ikke på film, han må jo ha værtpå Djurgården, tenker du, og Söderberg, han vari alle fall der, på Cirkus. På Cirkus har du ogsåvært, sett Mamma Mia, men der var det baregamlinger som knapt hadde hørt om ABBA. Bare

15

du og Eva som sang, vugget i takt, rakte armeneopp og sang Thank you for the music som om detgjaldt livet, og kanskje gjorde det det, for Thankyou for the music er barndommen, ungdommen,tapt og vunnet, sorg og glede, og nå går du påKarlaplan, nedover alleen som peker mot Djur-gården. Det kryr av folk som haster hit og dit,lufter hunden, drikker cola, sleper på store bære-poser og det skulle Strindberg ha sett og hva ten-ker Bergman på der han sitter på øya si, tenkerdu, vet han hvordan Stockholm ser ut nå, bryrhan seg? Tar han en tur til Stockholm og går igatene og tenker at sånn var det ikke, det er ikkesånn det skal være, og du kniper øynene halv-veis sammen, ser Bergman løpe rundt i knebuksermed vannkjemmet hår og er uskikkelig preste-sønn med store evner, keitete og åpen. På Fåröskulle du satt deg på en stein nedenfor huset hansog slått ut håret og han skulle stolpret seg ned tildeg og slått av en prat og da skulle du snakket rettfram og ikke knote, for Bergmann kan norsk ogdu skjønne vel ka æ si, skulle du si, og det gjør æja, skulle han svare og da skulle du le og han le også var isen brutt og du skulle spørre om alt somer å spørre om og han skulle si at det gjelder å ståpå, tro på magefølelsen skulle han si, og etterpåskulle du sykle videre, ta ferga tilbake, kjøre tilVisby og gå en tur langs stranden, drikke kaffe

16

på kafeen der Norén sitter, spise en kake, lese enbok og notere noen ord og etterpå reise tilbake tildet røde huset i Stockholm.

Det surrer rundt hele tiden, stort og smått, igjenog igjen. Kan du ikke bare bli ferdig med det,sier Henrik, er det omkamp du vil ha? Du vetikke hva du vil ha, men det kverner og kverner,lar deg ikke i fred, om igjen med små forskyv-ninger, nye argumenter, du greier ikke legge detbort, du kan ha oversett noe, du kan ha glemt,og så eser det ut, bygger seg opp, kroppen strit-ter, hjertet banker, hodet koker og du freser, forikke faen om han skal slippe unna uten at du harfått sagt akkurat hva du mener, før det står medstore bokstaver på veggen. Og skjer det mer daså renner det over og du blir sint og fyker opp ogsnerrer mot høyre og venstre og de to små stir-rer på deg med store øyne og du angrer, skammerdeg og sier unnskyld. Unnskyld at jeg ble så sint,og de små ansiktene mykner opp og den størsteaper etter deg, gjør sinte grimaser og rett etterpåsier han unnskyld med sin søteste stemme og du

18

må le for gud som han tar deg på kornet. Den lillesitter på armen til pappa, tar et tak rundt nakkendin og skyver hodene deres mot hverandre for atmamma og pappa skal kysse, igjen og igjen, og såvil han ha et lite nuss selv og storebror ler og dutenker at det ikke er så farlig, ingenting er farlig,det er du som lar det vokse, det er bare deg og dittfortumlede hode, det er så mye og du er så dår-lig til å sortere og så er det pannekaker og blåbæropp til albuene. Gå ut en tur, sier Henrik, jeg tarmeg av dette, gå ut du, sier han, og du tar på degkåpa, går ut og setter deg på en benk i hagen, detdunker i ørene og bruser i hodet og småfugleneog epletrærne og jeg verken ser eller hører, ten-ker du og reiser deg og går en runde rundt huset,naboen har flaggstang med fillete vimpel, trærneer svarte mot snøen og du setter deg på en steinog ser på det rustne huskestativet og det som dutrodde var en sandkasse, men som er en jordbæ-råker. Det er snø på huskesetene og grannen svin-ger inn på nabotomta, hun vinker og svinger medden luftige pasjen idet hun låser opp bilen og såfin du er på håret, roper du. Jag har bytt frissa,svarer hun og slenger på håret, massage i stolenoch stjärnhimmel över vasken. Hur läkkert somhelst.

Om natten sover dere inntil hverandre, du i fos-terstilling mot ryggen hans. Han ligger med an-siktet vendt ut av senga, han må ha luft. Du fårluft av det åpne vinduet. Han sier at det er forkaldt, men du sier at du må ha luft. Det er luft,sier han, ikke nok, sier du. Jeg blir stiv i kinnenehvis det ikke er nok luft, sier du, og han sukker,jeg fryser, sier han. Ta på deg et pledd da, sier du,men han tar ikke på noe pledd. Så frys da, sierdu. Og så kommer fredagskvelden. Dere har lagtungene og det er mat og vin og det er han som harlaget maten og du som er misfornøyd, for det eralltid noe som kunne vært bedre og han sukker ogungene sover og roen senker seg eller så kranglerdere, men det er fredag og ro likevel, bare det åsitte sånn og snakke og kanskje leser du høyt forham fra avisa, ei bok eller du forteller noe og såvil du ha valnøttis til dessert, for det er det bestedu vet. Han vil ikke ha, for is er ikke godt til vin,

20

men så tar han litt likevel for isen er så god, heltuimotståelig, og kanskje tar han en konjakk også spiller dere musikk og han vil ha klassisk ogdu vil ha jazz for du vil ha klassisk til frokost ogjazz til middag, men nå vil du ha noe stille, noesom bare så vidt er til, for det er så mange lyder ihodet, du vil ha det stille, men ikke helt stille, etpling og plong i ny og ne, og han setter på det duvil ha og så sier han at han vil legge seg, han ertrøtt, utslitt sier han, men kan vi ikke sitte oppelitt lenger, vær så snill, sier du og så sukker hanog så sitter dere oppe litt lenger og så er klokkaplutselig halv ett og herregud, sier han, jeg skullelagt meg for lenge siden, nå må jeg hurtigsove,sier han, og snart våkner de, sier han, klokkafem eller seks våkner de, og det er bare fire–femtimer til, sier han, men nå har du drukket så myevin at du vil være oppe hele natta og danse, menhan vil ikke danse, det er for seint, sier han, jegmå sove, det der skulle du foreslått før, sier han,og dere skyller glassene og setter dem i maskinasammen med tallerkener og barnekrus og slår avlysene og setter tulipanene ut i den kjølige gangenog du tenker at du er glad. Du tenker på lyset dadu tok toget langs Mjøsa, fem svaner som dukketi ei råk mellom to isflak under broa og skyggenav et tre på snøen og ettermiddagssola på en hvitgårdsbygning og hvor glad du ble og hvor trist

21

du ble av filmen du så etterpå, så helt utslått ogdu forteller det, du tror han forstår selv om hanverken har sett filmen eller gårdsbygningen ellerettermiddagssola, og hvis han ikke forstår blir dusint: Det nytter ikke å fortelle deg noe, sier du, ogda blir han lei seg, du er nedlatende, sier han, ogja, svarer du, jeg har rett til å være nedlatende, deter du som er for grunn, sier du, og han blir sint ognå får du faen ta meg holde kjeft, roper han. Jegsnakker når jeg vil, sier du, og hvorfor blir du såsint, du må styre deg, sier du. Du kan erte på deggråstein, sier han. Unnskyld, sier du, jeg mentedet ikke sånn, jeg er glad for at jeg har deg, sierdu, du er det beste jeg har. Hvordan kan du væreglad for å ha en så grunn fyr som meg, sier han.Fordi du er god, sier du, fordi du er grunnmurenmin, sier du, og han fnyser, men han er ikke sintlenger og du tar omkring ham, han er litt stiv, menmykner etter hvert, og så pusser dere tennene vedsiden av hverandre på det trange badet mens dereser i speilet og du åpner vinduet og legger deg inn-til ryggen hans og sovner før du husker at du harlagt deg og drømmer om alt mulig unntatt ham,for det trenger jeg ikke, sier du, hvis han spør.

Og du tar med den lille til barnavårdscentralen,for noe må være galt, noe, siden han gråter sånn.Gråter og gråter, hyler hele tiden. Du sitter på enrød sofa i venterommet, det er fylt av farger ogleker, og den lille krabber glad rundt, nå er duglad ja, sier du, nå smiler du, er det ikke typisk,når jeg tar deg med for å få noen gode råd så er duglad og søt som dagen er lang. Og da står hun deri døra, barnsköterskan: Värsågod nesta. Er detdu det lille gossen, sier hun og bøyer seg ned ogsmiler til den lille. Hun er god og rund og har bil-der av hundrevis av unger på veggen. Jeg har hattdenne jobben i 40 år, sier hun, det er ikke mangeav ungene her i trakten jeg ikke kjenner. Du leg-ger ham på stellebordet, kler av ham, jeg kan måleog veie med det samme, sier hun, og så fort duhar tatt av ham bleien tisser han, en fin bue rettned i arkivskuffen til barnsköterskan, ojojoj sierdu og bykser fram for å redde unna arkivskuffen,

23

hvor dum kan man være, arkivskuff under stel-lebordet tenker du, men hun ler, det er sånn somskjer, en vet aldri med disse barna. Og etter vei-ing og måling og litt trykking her og der tar duham på fanget og hun ser på ham, han vifter medarmene og rister på en liten sprellemann hun hargitt ham. Jeg tror slett ikke det er noe feil med gut-ten, sier hun, men han blir nok ikke en sånn somsitter stille og tegner i timevis. Jeg tror rett og slettat han kjeder seg, sier barnsköterskan, kjeder segi babykroppen sin. Han der vil opp og ut. Tenkdeg selv sier hun, ligge der på ryggen og ikke fåtil noe som helst når du er full av tiltakslyst. Deteneste han kan er å hyle, tyvärr for deg, for deresier hun og smiler. Men han ligger jo ikke på ryg-gen lenger, sier du, han kan sitte, reise seg, holdei ting og – Det er ikke nok for den karen der det,sier hun. Han har større planer, og kanskje er detsånn, tenker du, et rop om hjelp for å komme segut av babykroppen. Men hvordan kan jeg hjelpeham, sier du, hvordan kan jeg hjelpe ham ut avsin egen kropp? Nei det er ikke så mye du kangjøre, sier hun, det er vel bare å vente, du skal sedet blir bedre når han får et språk, når han kanfortelle hva som er tråkigt, det vil sikkert hjelpesier hun, da blir det sikkert bättre.

Det er kamp i dag sier bestemor med lokkestem-men sin. Du deiser ned på kjøkkenstolen, andpus-ten, du har stupt ned trappa, den rolige stemmentil bestemor i den andre enden. Langt borte,listende, som fra en annen planet: Har du tenkt åse kampen? Kan ikke det vet du, svarer du. Hvor-for ikke? Hvor er jeg da bestemor? Å ja det haddejeg glemt, sier bestemor og ler. Når jeg hører degsånn er det som om du er her, jeg hadde glemt atdu er borte, sånn er det å være ei gammel, tuk-lete kjerring vet du, sier hun. Nei da, sier du. Joda, sier bestemor, men det har ikke noe å si, barevent, du blir sånn en dag du også.

Du ser henne for deg. Sittende på skrå ved tele-fonbordet i gangen med utsikt til stua, de rødeneglene, den eneste bondekona i verden med rødenegler, telefonlista oppslått på bordet sammenmed stasbørsten og kammen, børsten med bustaopp, kammen tredd inni. Stockholm ja, sier beste-

25