Norge på krigsstien

Les side 10 og 11

Katalonian EU-krise og ynskje om nasjonal lausriving.

Reportasje sidene 20–23

Vinter/vår 2013 Nr.42•Årgang27

MARXIST-LENINISTISK TIDSSKRIFT

n Stemmerett i 100 år Side 14Kvinnekamp

Tunisia: Revolusjonen fortsettern Martyrene inspirerer folket og kommunistene i Tunisia til å fullføre den nasjonal-demokratiske revolusjonen. Den er truet fra flere hold. Reportasje side 26

Faglig stoff og kommentarer side 4–6 Pressefoto: sas.no

ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE! Novell

e: Liv

et er

ikke b

are

fotb

all

Ny egyptisk grunnlov truer kvinnenes rettigheter. Tegning: Carlos Latuff.

Nr. 42 1 • 2013 Redaksjonelt Revolusjon! 3

Postboks 4480 Nydalen Abonnement (3 nr.) kr 100, – ISSN 1500-18490403 Oslo For institusjoner: kr 200, – Red.: J. R. Steinholtrevolusjon@revolusjon.no Bankkonto: 0530 27 63498 Utgiver: KPML

Signerte artikler uttrykker ikke nødvendigvis synspunktene til redaksjonen og Kommunistisk plattform.

Hvor ikke annet framgår, er viderebruk av innholdet i denne publikasjonen tillatt etter vilkårene i denne lisensteksten: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/3.0/no/legalcode

Politiske utsiktern n Verdensutviklinga og virkningene av nyliberalisme og krisepolitikk gjør at stadig flere innser sammenhengen mellom krise, velferdskutt, fascisme og krig. Systemkrisa lar seg ikke mane vekk, og den økonomiske krisa («fi-nanskrisa») i 2008 er i 2012 avløst av ei ny og enda mer skjerpa krise, spesielt i Europa. Den internasjonale situa-sjonen er prega av mer uro og mer konflikt. Hele EU-systemet er rystet i sine grunnvoller og kan helt eller delvis gå i oppløsning. Krisa utløser mer rivalisering og imperialistisk aggresjon, ofte i kombinasjon med uttalt sjåvinisme og rasisme. Vi ser det i Tysklands forhold til grekerne, i Asia ved den tilspissa kon-flikten mellom Kina og Japan, i forhol-det mellom USA på den ene sida og Russland og Kina på den andre. I sjåvinismens kjølvann vokser fascistiske bevegelser, særlig i Sør- og Øst-Europa. I Hellas samler et åpent nazistisk parti mer enn ti prosent oppslutning. Også i Norge prøver nazister og rasister å markere seg fra tid til annen, oppmuntra av naive demo-krater som ikke vil innse at nazisme dreier seg om terror og kriminalitet, ikke «meningsytringer».

n n Den arabiske våren blir forsøkt manipulert til fordel for imperialismen, men de arabiske folkene lar seg ikke temme. Fra Afghanistan via Iran og helt til Mali og Marokko endrer den politiske scenen og maktforholdene seg fra måned til måned. For øyeblikket er Syria, Libanon og Palestina det heteste brennpunktet. Israel, Qatar og Tyrkia driver høyt spill med Egypt som joker. USA trek-ker i trådene, men har likevel ikke full kontroll. Det er uvisst hvem som vinner til slutt, det avgjørende er de ara-biske folkenes oppvåkning og bevisstgjøring. Muligheten for en åpen NATO-intervensjon mot Syria og seinere Iran er i høyeste grad til stede. Skjer det, for eksempel ved et påskudd om at NATO-landet Tyrkia er «angrepet», vil Norge uunngåelig bli involvert i nok en urettferdig impe-rialistisk krig.

n n De arabiske folkeopprørene har alle i utgangspunktet vært rettferdige, og de har skapt håp og kampglød hos de arabiske folkene. Denne kampgløden kan i noen tilfeller føres på avveier, men den vil bare midlertidig la seg av-spore. I flere land, og særlig i Tunisia, er det revolusjo-nære og progressive krefter med stor folkelig innflytelse. De har satt seg som mål å fullføre en ufullendt revolusjon.

n n Denne regionen framtrer i dag som imperialismens svakeste ledd. Svekkinga av imperialismen gjør seg også gjeldende på nordsida av Middelhavet. Sosial uro og beinhard klassekamp er blitt hverdagen i det sørlige Europa. Arbeiderklassen, studenter, kvinner og breie fol-kelige lag blir alle ramma av krisa og retter sin vrede mer og mer mot systemet som holder dem nede og har sendt 25 millioner ut i arbeidsløshet. Velferdens og de sosiale rettighetenes Europa er i ferd med å bli historie. Det er arbeidsløshet, lønnsnedslag, fattigdom og elendighet som er blitt regelen i mange land.

Krisa er i ferd med å tvinge fram en mer samordna internasjonal faglig og politisk motstand fra arbeiderne og folkelige lag imot den globale kapita-

lismens herjinger. Protestene har mange steder vært store og omfattende, men de er også prega av spontanisme og mangel på politisk ledelse.

n n Foreløpig er det bare drypp av krisa, krisepolitikken og massekampene som merkes i Norge. Men krisa rykker nærmere, den er allerede et faktum i deler av den tradisjo-nelle industrien. Europas største boligboble vil måtte komme til å sprekke. Det groteske lønnsnedslaget for de SAS-ansatte er et forvarsel om hva som er i vente i ar-beidslivet. Det er vesentlig å merke seg at denne offensi-ven mot de ansatte i luftfarten ble aktivt fremma av det som kaller seg ei rødgrønn regjering.

Sterk og voksende faglig motstand mot EU-direktiver har vært framtredende de siste par åra. På LO-kongressen i 2013 vil EØS-spørsmålet stå sentralt, noe som var nær-mest utenkelig på kongressen for fire år siden.

n n Foran Stortingsvalget i 2013 er det klart at det ikke vil finnes noe progressivt alternativ. Valget vil stå mellom to kapitalistiske regjeringsalternativer, to krigsivrige NATO-regjeringer, der den ene vil pakke den reaksjonære politikken inn i noen flere velferdsfraser. Det er ikke støtte til den ene eller andre regjeringskonstellasjonen, men oppgaven med å bygge en folkefront mot krise, krig og fascisme som står på dagsordenen.

Redaksjonen avsluttet 16. januar 2013.

Hva vi mener

4 Revolusjon! Redaksjonelt Nr. 42 1• 2013

Ultimatumet som SAS-ledelsen i november 2012

lyktes med å tvinge på de an-satte i Norge, Sverige og Danmark burde få sirener til å ule i hele den skandinaviske fagbevegelsen.

Dette er sosial dumping i masseomfang, der en norsk «rødgrønn» statsråd Giske har vært ivrigste pådriver med NHO & Co. som klappekorps.Det dreier seg om tusenvis av ansatte i flyselskapet. Og det gjelder de som blir solgt ut til andre – som deler av bakketje-nestene, Flybussen og Wide-røe. En utrolig lojalitet til selskapet i form av lønnsfrys i sju-åtte år blir nå «belønnet» med lønnsnedslag.

Størrelsen på lønnsnedsla-get varierer mellom kabinan-satte, piloter og bakkeansatte, men er under alle omstendig-heter formidabelt. For noen er det snakk om regelrette lønnskutt på 10-15 prosent. Og det er ikke alt: Relativt an-stendige pensjonsavtaler og andre oppnådde rettigheter er gjennomhullet til det ugjen-kjennelige.

Vel, vel, sier noen. Sånn er nå engang kapitalismen. Desto bedre for de ansatte hos kon-kurrenten Norwegian!

Tro om igjen. Allerede i de-s e m b e r k u n n g j o r d e

Norwegian-sjef Bjørn Kjos, som lenge har harselert over

det kostnads tunge SAS kontra d e t k o s t n a d s e f f e k t i v e Norwegian, at også «hans» ka-binansatte er altfor dyre og bør erstattes med billig asiatisk ar-beidskraft. I første omgang på de interkontinentale rutene.

For skandinavisk fagbeve-gelse har det som har

skjedd i SAS vært uhørt og utenkelig, iallfall i hele etter-krigsperioden. Det mest ek-streme vi har opplevd i Norge på dette feltet, var da finansmi-nister Per Kleppe (Ap) i 1980

innførte lønnsstopp ved lov og ga begrepet «sosialfascisme» nytt liv. Men dét angrepet var ganske kortvarig. Det er også en viss forskjell på lønnsstopp og regelrett lønnsnedslag.

Sosial dumping er ikke noe nytt. Men så langt har dette ramma uorganiserte, kontrak-tøransatte, innvandrere, flykt-ninger uten oppholdstillatelse osv. Det har vært de som har stått utafor fagbevegelsen, uta-for trepartssamarbeidet, utafor det regulerte arbeidsmarkedet. De som ikke er fanget opp av «den norske modellen».

Denne norske modellen er nå i ferd å bli kjørt på

dynga. Borgerskapet og sosial-demokratiet gidder ikke slepe på den lenger.

Den europeiske krisa gjør at kapitalens menn og kvinner får frysninger om natta, og da har de ikke tenkt å gi ved dø-rene for å sikre klassefred. Den er jo sikra uansett, eller hva? Med litt rødgrønt påtrykk fra regjeringskontorene og et LO som går stille i dørene, godtar snart norske arbeids-folk hva som helst. Og dét un-der det som fortsatt minner om en høykonjunktur for store de-ler av økonomien.

J.St.

Hva de mener

Barth Eide «advarer» britene Utenriksminister Espen Barth Eide advarer i et intervju med BBC oppunder jul Storbritannia mot å forlate EU og dermed ende opp som Norge: – Dere bør heller vurdere hvilke fordeler dere har med med-lemskap, enn å vurdere å melde dere ut, sier Barth Eide i et radioin-tervju med BBCs Radio 4, ifølge NRK. – Vi er ikke ved bordet når avgjørelser tas, understreker han. Kilde: NTB 23.12.2012

Godt vi har en utenriksminister som står opp for våre nasjonale interesser og det norske folkets Nei til EU!

Flyalarmen har gått

www.revolusjon.no– for bakgrunn og flere analyser

Kommentar

LØNNA PRESSES: Det er ikke bare i SAS at kabinansatte får vite at de er «for dyre». Pressefoto: Norwegian.

Nr. 42 1 • 2013 aRbeid og kapital Revolusjon! 5

Banklovkommisjonen la sist sommer fram sitt opplegg for en såkalt hybridpensjon. Den kan bli innført fra 1. januar 2014.

Av Jan R. Steinholt

Hensikten er ytterligere pulverisering av hele pensjonssystemet: Folk skal tvinges til å stå lenger i jobb for å få samme pen-sjon som før, forsikringsfondene skal gradvis over i private selskapers hender, og risikoen flyttes mer og mer fra forsi-kringsselskapene og over på de ansatte.

Taper titusener av kronerPensjonssystemet som gjelder i dag byg-ger på tre søyler: Folketrygden, AFP og tjenestepensjon. Den planlagte endringa gjelder først og fremst de rundt 400 000 i privat sektor som framleis har en ytelses-basert tjenestepensjonsordning. Ytelses-ordninger sikrer en viss pensjon fra du går av og så lenge du lever. Kostnadene og ri-sikoen ligger hos arbeids-kjøperen.

Derfor bruker bedrif-tene alle muligheter for å gå over til innskuddsba-serte ordninger, der det er de ansatte som løper risi-koen og premiene for be-driften er mer for ut sigbare. Siden loven om obligatorisk tjeneste-pensjon kom i 2006, har titusener blitt tvunget over på innskuddsbaserte pensjonsordninger. Alle-rede fra starten av var det tydelig at LO-toppen ikke har tenkt å legge to pinner i kors for å forsvare ytelsespensjonene i privat sektor. Allerede i 2005 blei det viska internt i fagbevegelsen at ytelses-pensjonen nok ville «fases ut», som om det var en naturlov.

Bladet Dine Penger har regna ut at en med 30 års opptjening som har hatt ytel-sespensjon og årslønn kr 450 000 vil tape 28 000 kroner ved overgang til hybridpen-sjonen. I praksis vil han sitte igjen med det samme som om pensjonen var inn-skuddsbasert. Sjøl om opptjeningstida økes til 42 år, vil han sitte igjen med 7000 kr mindre enn før. I stedet for at du er

sikra 60-70 prosent av lønna i pensjon, kan du ende langt ned på 50-tallet.

Finanskapitalens prosjektDet som pågår er ledd i den langsiktige re-duksjonen av velferdsordningene, der både stat og kapital frigjør seg sjøl for an-svar når arbeidskrafta di er oppbrukt og du er blitt en «byrde».

Det har også sammenheng med krisa i hele den vestlige kapitalismen. Forsi-kringsselskapene har lenge gnidd seg i hendene over endringene i pensjonssyste-mene, fordi stadig større midler pløyes inn i selskapenes fond og porteføljer. Men den økonomiske krisa med ekstremt lavt rentenivå gjør at det er vanskelig for sel-skapene å oppnå profitabel avkasting, både ved «normal» finansiell aktivitet og gjennom reint spekulative transaksjoner. De vil derfor fristilles fra forpliktelser til å levere en garantert pensjonsutbetaling, og får naturligvis hjelpen de ber om fra kapi-talens stat og dens vekslende regjeringer, «røde» eller blå. Og fra LO-toppen.

Nestleder Tor-Arne Solbakken jamrer seg på kapitalens vegne over at «ytelses-

ordninger er blitt veldig dyre», ettersom vi lever i et lavrenteregime der av-kastningen på kapitalen er liten. Det krever at det stadig skytes inn ny kapi-tal. – Jeg har selv vært med på å forhandle bort en ytelsesordning til inn-skuddsordning for å redde bedriften. Vi snak-ker om store beløp, sa Solbakken til Avisenes nyhetsbyrå (ANB) i juli 2012.

Dagens Næringsliv har presist påpekt at det handler om å tvinge 300.000 ar-beidstakere som i dag har ytelsespensjon over på en ny pensjonsordning der risi-koen overføres fra livselskapene til ar-beidsgiverne og den enkelte. I den grad temaet i det hele tatt er gjenstand for de-batt, skyldes det uenighet mellom bank- og forsikringskapitalen på den ene sida og industrikapitalen på den andre om hvem som skal sitte med størst ansvar. Svarteper er det i alle tilfelle vanlige arbeidsfolk og ansatte som blir sittende med.

Det har vært mange og store faglige kamper for å forsvare pensjonsordnin-gene, men Ap har gang på gang med hjelp

av LO-toppen klart å trumfe igjennom forverringer. Det eneste området de ikke har våget å gå løs på ennå er offentlig sek-tor, der de ansatte forsvarer pensjonsord-ningene med 66-prosentregelen og 30 års opptjeningstid med nebb og klør.

Fra rettighet til evig tarifftemaStrategien til LO-ledelsen ser ut til å være å gjøre det som er oppnådde allmenne ret-tigheter, spesielt pensjon, til et evig tema i tariffoppgjørene som ofte vil overskygge lønnskampen. Slik kan pampene på den ene sida selge ut rettigheter, samtidig som de ved hvert hovedoppgjør «kjemper for medlemmene» med bønn om å få biter av dem tilbake og inn i de enkelte overens-komstene. – Det viktigste med dette for-

slaget er at det kan gi oss gode muligheter til å få pensjon inn i tariffavtalene i privat sektor, sa Tor-Arne Solbakken i sommer.

Pensjon blir derfor en hovedsak på LO-kongressen denne våren. Her vil LO-top-pen med brask og bram kreve «en hånd på rattet» i kampen for «bredere» og «mer forutsigbare» kollektive ordninger som administreres sammen med arbeidsgi-verne. Forutsigbarhet for hvem? For de ansatte er ingenting mer forutsigbart enn en pensjon som gir 66 prosent av lønna li-vet ut. Men Solbakken og LO-toppen be-kymrer seg åpenbart mer for at premieinnbetalingene skal være forutsig-bare for kapitalistene.

I dette spørsmålet vil de forhåpentligvis få motbør på kongressen i mai, slik de også vil få det når det gjelder spørsmålet om EØS-avtalens undergraving av faglige og andre rettigheter. n

Mer bakgrunn: Tjenestepensjon og forsikringseldorado, Revolusjon nr. 32. Se også Kpml.no nr. 2-2008.

Ytelsespensjonen din «fases ut»

I dag: To typer tjenestepensjon i privat sektor. Ytelsespensjon gir 60-70 prosent etter 30 år. Innskuddspensjon gir ingen garanti for pensjonsutbetalinga.

STOPP RANET! Foto: Revolusjon.

6 Revolusjon! aRbeid og kapital Nr. 42 1• 2013

Tillitsvalgte kneblesFor lesere av Revolusjon

er det neppe noen over-raskelse at ytringsfriheten ikke er lik for alle, at Hovedavtalen og arbeids-tvistloven er redskaper for arbeidskjøperne. Det er like-

vel ikke så ofte at arbeidsretten brukes di-rekte for å kneble faglige til-litsvalgte og dømme deres organisasjoner.

Men 5. november i fjor falt dommen mot Norsk Fly-gelederforening for brudd på hovedavtalen mellom fagfo-reninga og arbeidsgiverfore-ninga Spekter. Der dømmes

Norsk Flygelederforening til å avsette en tillitsvalgt og å betale arbeidsgivernes saks-omkostninger på 375 000 kroner.

Hva har så flygelederne gjort? Jo, en av deres tillits-valgte har uttrykt misnøye

med et lønnsopp-gjør og gitt utrykk for at mis-nøyen ville kunne få noen kon-sekvenser. Dette hadde han angivelig ikke lov til å gjøre. For faglige til-litsvalgte er det ikke uvanlig at ar-beidskjø-perne truer med at hvis et oppgjør blir

for dyrt for be-driften vil det få konsekven-ser, men det har aldri vært gjort til en sak at slike utta-lelser må bety at ledere og bedriftseiere må avsettes.

Flygelederne er godt or-ganiserte, og de er organisert i en profesjonsfagforening. De er også kjent for å bruke sin faglige styrke til å ivareta

lønns- og arbeidsvilkår. Det er da verdt å merke seg at dette provoserer arbeidsgi-verforeningen Spekter så sterkt at de bruker arbeids-retten til å gå løs på en tillits-valgt som har uttrykt misnøye med et lønnsopp-gjør. Dette må betegnes som et angrep på ytringsfriheten og enda et skritt for å kneble tillitsvalgte. Enda en gang viser arbeidsretten seg som en klassedomstol. Det er verdt å merke seg at blant de oppnevnte dommerne i ar-beidsretten var tidligere LO-

topper som Kjell Bjørndalen fra Fellesforbundet og Tove Stangnes fra Fagforbundet.

Norsk Flygelederforening fortjener full støtte i denne saken. Fagorganiserte og til-litsvalgte, enten de er inna-for eller utafor LO, må slå ring om faglige rettigheter og ikke la seg kneble av ver-ken domstoler eller arbeids-giverforeninger.

S. Johansen

Absurd fredsprisKommunistisk plattform var blant organisasjonene som var tilslutta markeringa mot tildelinga av Nobels freds-pris til Den europeiske union. Et par hundre KPML-løpesedler ble delt ut på Youngstorget den 9. desember.

Arrangører var Norges Fredsråd og Nei til EU. Vel 1200 mennesker møtte fram i kulda.

Faglig kommentar

KVELNINGSFORSØK: Snøfreseren ser ut til å ville begrave flygeledertårnet på Gardermoen. Bildet kan stå som symbol på Spekter og arbeidsrettens forsøk på å kvele Norsk Flygelederforening. Illustrasjonsfoto: Espen Solli / Oslo Lufthavn AS.

Nr. 42 1 • 2013 antifascisme Revolusjon! 7

PFU frikjente sine egnePressens faglige utvalg (PFU) behandlet i september klagen som KPml leverte i juni 2012. Svarbrevet fra PFU frikjenner norsk presse for ansvar.

Klagen gjaldt en rekke norske mediers massespredning av terroristens

fascistiske budskap i forbindelse med 22. juli-rettssaka.

Uten ett eneste forbehold frikjenner PFU sine egne, det vil si norsk presse og medier. Mediene det var innlevert klage på, blant andre Aftenposten og TV 2, var etter utvalgets mening «i sin fulle rett til ordrett å gjengi tiltaltes [dvs. Behring Breiviks – vår merknad] forklaring».

Den delen av klagen som dreier seg om pressa sin neglisjering av FNs konvensjon mot rasediskriminering og Norges man-glende oppfølging av denne, har ikke PFU brydd seg med å behandle i det hele tatt.

Ettersom PFU er pressas eget organ, ba KPml utvalget vurdere sin egen habilitet og eventuelt trekke inn uavhengige medi-eforskere for å få en mer objektiv vurde-ring. Ingenting tyder på at denne henstillinga er tatt til følge, enn si vurdert.

– I sin fulle rettKlagen fra KPml gjelder flere forhold un-der 22. juli-rettssaken, men i særdeleshet ord for ord-gjengivelsen av terroristens ti-melange propagandatale den 16. april 2012. Presse og TV sørget for masses-predning av terroristens ideologiske bud-skap, både via tiltalte og gjennom hans fascistiske åndsfrender fra organisasjoner av typen SIAN, NDL osv.

Til dette svarer PFU at mediene var «i sin fulle rett til ordrett å gjengi tiltaltes forklaring», og følgelig til å spre propa-gandaen i masseomfang. Utvalget kon-kluderer med at ingen av de aktuelle presseorganene har brutt god presseskikk.

FNs anbefalinger blir ignorertKlagens andre del gjaldt medienes forti-else av forpliktelsene som følger av FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering, der Norge unnla-ter å følge konvensjonstekstens artikkel 4, og det nesten totale fraværet av mediekri-

tikk av norske myndig-heter for dette forhold. Denne prinsipielt ve-sentlige delen av klagen forbigår PFU i total taushet, og har tilsyne-latende ikke behandlet den overhodet.

Logisk bristI en avisdebatt i som-mer skrev Per Edgar Kokkvold, generalse-kretær i Norsk Presse-forbund – som også er sekretariat for PFU, følgende: «An-ders Behring Breivik har ingen rett til ytringsfrihet. Han har meldt seg ut av det offentlige ordskiftet. Hans handlinger fratar ham retten til å delta som likeverdig i den offentlige sam-tale».

Det er en vur-dering vi deler fullt ut. Da blir det desto vanskeligere å begripe logik-ken til norske redaktører og presseorganer. På den ene sida har Breivik in-gen re t t t i l ytringsfrihet, på den andre sida har pressa full rett (og tilnærmet plikt?) til å for-midle de samme ytringene?

Presseorganene og deres talsmenn vet visst ikke helt hvil-ken fot de skal stå på. Her er det åpenbart

noe som skurrer. n

Klageskrivet

Nedenfor gjengir vi deler av klageskri-vet fra KPml. Uthevet med kursiv er punkter i Vær Varsom-plakaten som vi mener er overtrådt. Begrunnelsen er gjengitt under «Klagers merknad». Det blir også vist til Redaktørplakaten.

«1. Pressens samfunnsrolle1.5. Det er pressens oppgave å be-

skytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offent-lige myndigheter og institusjoner, pri-vate foretak eller andre.

Klagers merknad: Brevik gis tilnær-met ubegrenset plass til å «begrunne» hvorfor det er riktig å drepe eller lem-leste «enkeltmennesker og grupper».

Til tross for innledende redaksjonelle kommentarer om faktafeil i terroristens «virkelighetsbeskrivelse», har presse-organene likevel valgt å gi ham en arena der han får boltre seg med uhyr-lige påstander som de fleste anstendige redaksjoner ville ha avvist å ta inn som ordinære leserinnlegg, selv i sterkt for-kortet form.

2. Integritet og ansvar2.2. Den enkelte redaksjon og den

enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne

opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideolo-giske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold.

2.6. Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og re-daksjonelt innhold.

Klagers merknad: I dette tilfellet har fascisten Breivik oppnådd en «tekstre-klame» og markedsføring av sine krimi-nelle ideologiske forestillinger i det omfang han hele tiden har drømt om. Det å kunne gjøre bruk av medienes naivitet har inngått som et vesentlig ele-ment i hans planer.

Redaktørplakaten:Gjennom sitt medium skal redaktø-

ren fremme en saklig og fri informa-sjons- og opinionsformidling.

Til dette er å bemerke at redaktører som mener at å bidra aktivt til spred-ning av et fascistisk og rasistisk sam-funnssyn skulle være ledd i «en saklig og fri informasjons- og opinionsfor-midling» ser ut til å ha glemt rollen som visse norske presseorganer og redaktø-rer dessverre kom til å spille under na-zismens framvekst på 1930-tallet.»

8 Revolusjon! aRbeid og kapital Nr. 42 1• 2013

Å ha enerett på matvarer gir fantastiske profittmuligheter. Det er i ferd med å bli virkelighet!

Av T. Svendsen

IInnen alle næringer har økende mono-polisering foregått så lenge vi har hatt kapitalisme. At fri konkurranse fører

til monopolisering er en av de grunnleg-gende iboende motsigelsene i ka pi talismen.

Et av områdene der dette er tydeligst og også svært viktig for samfunnet er matsek-toren. Blant de største produsentene finner vi Orkla, Rieber & Søn, Nortura, Ringnes og Tine. Det finnes mange andre firma som foredler mat i Norge, men disse fem eier eller kontrollerer svært mange av dem.

Orkla ekspandererOrkla er et gigantisk konsern med omset-ning på snaut 25 milliarder og 13 000 an-satte fordelt på 73 selskaper i 20 land. Produktene de produserer går under et utall merkenavn som vi finner igjen i bu-tikkhyllene. Mange av dem er velkjente: Stabburet, Nidar, Kims, Idun, Sætre OLW, Nutrilett, Nugatti, PS sprøløk og mange

Matmonopolet

Gruveindustrien invaderer FinnmarkFra årsskiftet blei det enklere å få tillatelse til å starte utvin-ning av edle metaller. En om-fattende jakt på gull er i gang, både i Finnmark, i Mjøs-distriktet og sør for Bergen.

Kloster Rederi, Norwegian Minerals Group, Norwegian Precious Metals Exploration og Norwegian West Coast Gold er hovedaktører. Til

sammen har selskapene søkt om rett til å undersøke mer enn fem prosent av det totale land-arealet i Norge. Rettighetene til 17.000 kvadratkilometer er allerede kjøpt av det kanadiske selskapet Dalradian Resour-ces. Direktoratet for Mineral-forvalting opplyser til NRK Troms og Finnmark at det samla er 112 aktører som har

undersøkingsrett og utvin-ningsrett av mineralar i Norge.

Gruveindustri fører med seg stor forurensing i form av gift-utslipp. Folkeaskjonen mot giftutslipp i Bøkfjorden pro-testerer mot at utenlandske in-vestorer voldtar Finnmark på denne måten. Det er allerede giftdeponi ved Sydvaranger Gruver, og presset for å øke ut-

slippsmengden øker. Høy gull-pris gjør at interessen for å utvikle nye gruveprosjekter øker verden over. I mange land i Latin-Amerika er det sterke folkelige protestbevegelser mot internasjonale gruvesel-skap som raserer natur og miljø. n

Det skjer en ekstrem monopolisering i hele matvarebransjen, fra produksjon til butikk. Pressefoto: Rimi.

Nr. 42 1 • 2013 aRbeid og kapital Revolusjon! 9

andre. På toppen av konsernet sitter styre-formann og største eier Stein Erik Hagen. Skal du kjøpe saft ler Hagen like godt enten du kjøper Gøy, Fun eller Nora; han eier alle.

Rieber & Søn startet som en familiebe-drift i Bergen men er i dag blitt et stort konsern og har en omsetning på over fire milliarder kroner. Akkurat som Orkla har de mange bedrifter i et titalls land og mange ansatte. I butikkhylla kan de kjen-nes igjen som Toro, Denja, Mr. Lee, Trondhjems, Velbekomme, Lierne bakeri, Ming og mange flere.

Høsten 2012 kom nyheten om at Orkla kjøper Rieber & Søn. Dette må godkjen-nes av europeiske og russiske konkurran-semyndigheter, men de vil neppe stanse salget. Dermed har Hagen kontroll over de aller fleste matvarer unntatt de som kommer fra samvirkebedriftene Tine og Nortura samt bryggerivarer. Dermed er han svært nær en monopolsituasjon.

Kontroll over hele verdikjedenStein Erik Hagen slo seg opp som kjøp-mann gjennom HakonGruppen og grunnla bl.a. Rimi. På dagligvaremarkedet er ikke Hagen lenger en aktør, men han ga sitt bi-drag til monopoliseringen der også. NorgesGruppen (Meny, Kiwi, Asko, Mix) og Rema 1000 er konkurrentene til Rimi og Hakongruppen/ICA Norge, og som i produsentleddet er det også en samvirke-bedrift igjen; Coop. NorgesGruppen har 40 % markedsandel. ICA Norge har 15 % av dagligvarehandelen i Norge, men er li-kevel ingen ubetydelig aktør. Det som er felles for de gjenværende kjedene er at de er i ferd med å sikre seg kontroll over va-restrømmen fra bonde til forbruker eller fra import til forbruker. Om kort tid har en

håndfull menn kontroll over det meste vi spiser. Dette gir makt og makten brukes til å knuse gjenværende konkurrenter og øke profitten. Skytset rettes først og fremst mot samvirkebedriftene og Orkla Media med sine 40 aviser blåser gjerne opp for eksempel en prisøkning på smør til en «skandale».

Utredningen Mat, makt og avmakt (NOU 2011:4) har resultert i mest avmakt, det er ikke stort regjeringen verken vil el-ler kan gjøre med utviklingen. Vi kan vente oss høyere priser, snevrere vareut-valg og mindre valgfrihet. Monopolister som Hagen kan vente seg enda større for-tjeneste.

En sosialistisk matpolitikkI en sosialistisk matpolitikk er det folkets behov som settes i fokus. Dette kan bare skje dersom det er folket som overtar både produksjon og distribusjon. Sosialisme er

ikke å kunne velge mellom Fun eller Gøy, men å bestemme hva safta skal inneholde og hva den skal koste. Sosialisme er å be-holde hele kaka sjøl uten å gi noe til bor-gerskapet. n

For tidligere artikler om monopolise-ringa i dagligvarehandelen, se Revolu-

sjon nummer 30 (2005) og nr. 40 (2011).

Etterskrift: Straks før Revolusjon gikk i trykken kom meldinga om at ICA har kastet seg i armene på NorgesGruppen. Sistnevnte skal overta store deler av dis-tribusjonen og innkjøpene til ICAs butik-ker – Rimi og ICA Nær, Ica Supermarked og Matkroken. Reitangruppen raser over at de tapte kampen om ICA.

Dermed tyder det meste på at Norge snart har bare tre matvaremonopoler.

Fiffen kjøper luksusvarer som aldri førMens krisa i verdensøkono-mien ruller videre og nye mil-lioner mister jobben, selges det luksusvarer som aldri før. Merkep rodusen te r som Burberry, Hermés og Gucci kan alle fortelle om sterk vekst i inntektene. Fyrtårnet i luk-susverdenen, bilprodusenten Rolls Royce, melder om noen av sine beste salgstall de siste

tre åra. Det er ikke bare nyrike kinesere og arabiske sjeiker som er kundegruppa. Også i Tyskland og USA øker salget.

De fleste europeiske bilpro-dusentene er i alvorlig krise, men tyske BMW, Audi og Daimler-Benz høster fremde-les god profitt. BMW eier dessuten Rolls Royce. n

Tyske BMW er blant de som øker salget av de dyreste modellene, som denne Alpinaen.

Solidaritet med arbeiderne og folkene i EuropaDen 14. november 2012 ble det arran-gert en markering foran EU-delegasjo-nens kontor i Oslo. Markeringa viste solidaritet med den samordna general-streiken og protestbevegelsen i seks sør-europeiske land denne dagen.

Den felles aksjonsdagen på tvers av landegrenser er unik og varsler en ny bevissthet blant de europeiske arbei-derne. Fienden er monopolkapitalen og deres «troika» – IMF, EU og ESB, ikke klassebrødre i andre land.

10 Revolusjon! militaRiseRing og kRig Nr. 42 1• 2013

Det norske forsvaret har vore i sterk endring dei siste to tiåra. Endringane synest særleg godt når det gjeld storleik, organisering, utstyr, talet yrkessoldatar kontra vernepliktige, rådande militærdoktrine og ikkje minst når det gjeld oppgåver og oppgåveforståing.

Av E. Andersen

Militærapparatet i Noreg har rela-tivt sett aldri vore so lite som no, i alle høve ikkje frå 1600-

talet og frametter, kor det finst tal på dette. Det er no omlag 23 000 menn og kvinner i dei ståande styrkane, av desse omlag 17 000 fast tilsette. Dette er nesten ei halve-ring av talet samanlikna med for 20 år sidan. Ved mobilisering vil det norske for-svaret no ha ei samla styrke på 83 000 sol-datar. Dette er ein reduksjon på nesten 75 prosent samanlikna med tidleg 1990-tal. Heimevernet har i same periode vorte re-dusert frå omlag 100 000 soldatar til 45 000. Samstundes har Forsvaret heller aldri relativt sett hatt so mange yrkessoldatar som no. Dei mest kjende av desse heilprofesjonelle einin-gane i Noreg er FSK (Forsvarets spesialkom-mando), MJK (Marine-jegerkommandoen) og Telemark Bataljon. Det er òg desse einingane som har vorte sette inn på bak-ken som lekk i Nato si krigføring i Afghanistan, Makedonia, Bosnia og Kosovo. Vidare har Luftforsvaret sine jagar-bombarar vore sette inn i Nato sine bom-beåtak i Libya sumaren 2011. Alle pilotar i Luftforsvaret og det store fleirtalet av mannskapet på Sjøforsvaret sine skip er og yrkesbefal/soldatar.

Verneplikta, ein saga blottDet er no omlag 25 prosent av årskulla med gutar som når vernepliktig alder som faktisk vert kalla inn og tenestegjer i dei

ulike delane av Forsvaret. Verne-pliktsforsvaret som i ulik form har vore kjent og praktisert i Noreg sidan middelal-deren er dimed i hovudsak avvikla. Dei vernepliktige utgjer no berre ein «styrke-brønn» ifylgje rådande norske militær-doktrine. Dei vernepliktige er no altso eit supplement til fleirtalet i Forsvaret – som no er verva soldatar, og desse ikkje-profe-

sjonelle soldatane vert i hovudsak berre sett til enkle vakt- og ar-beidsoppgåver. Det kan av kommunistar og radikale i vår tid med rette seiast at det på dei fleste vis er bra at det borgarlege mili-tærapparatet er so lite som råd, samstundes er det opplagt at ei slik ordning med mest berre profesjonelle soldatar førar til endå mindre folkeleg og de-

mokratisk kontroll med Forsvaret, og at langt færre folk frå arbeidarklassen får mi-litær trening og kunnskap. Det er òg fullt opp av historiske døme på at verva og spe-sielt utplukka militærstyrkar langt lettare kan disiplinerast til systematiske overgrep og åtak på folkelege og revolusjonære rørsler. Norsk soge har òg døme på dette frå klassekampen på 1930-talet og under den spirande nasjonale frigjeringskampen mot svenskane på 1800-talet.

Nye våpensystem og soldatar, for åtak!Det har i dei seinare åra vore stort fokus frå regjeringa og styresmaktene på skaf-fing av nye våpensystem til Forsvaret. Dette har gått parallelt med stort fokus frå same hald på deltaking i ulike «internasjo-nale operasjonar», altso bruk av militær makt og krigføring, i regi av Nato og EU. Kjøp av dei nye langtrekkjande amerikan-ske jagarflya F-35, som regjeringa Stoltenberg ope sa ville gå ut over løyvin-gane til skule, eldre og samferdsel, og skaffing av dei store fregattane i Fridtjof Nansen-klassen frå Spania er gode døme på dette. Samstundes er desse skaffingane klåre døme på at forsvaret av norsk terri-torium no er forlate som offisiell norsk militærdoktrine, og erstatta med fokus på deltaking i internasjonale operasjonar, altso militære røvartokt og klassisk ka-nonbåtimperialisme, langt unna Noreg sine grenser. Dette vert enno tydelegare då våpensystem og militært personell som mest er eigna til forsvar av og i Noreg vert teke ut or teneste. Det synar seg m.a. ved at minesveiparar og minejaktfarty av hø-vesvis Alta- og Oksøyklassen vert teke ut or drift etter å ha vorte sjøsett so seint som i siste helvta av 1990- talet, at Kyst-artilleriet er nedlagt og at luftvernsystem til vern av norske byar er avvikla. «Trugsmålet» som norske styresmakter ser, har tydeleg vorte eit anna, i tråd med føringane frå Washington – det er no «in-ternasjonal terrorisme» og «islamisme».

Norsk militærpolitikk – frå vondt til verre?

Aggressiv militærpolitikk: Noreg var einaste mellom Nato sine 28 medlemsland som auka forsvarsbudsjettet i 2012. Truleg vert det same tilfelle i 2013.

Kampflyet F-35 Joint Strike Fighter. Foto frå Wikipedia/Public Domain.

Nr. 42 1 • 2013 militaRiseRing og kRig Revolusjon! 11

«Ørkensats» i staden for «lang vinter under»Denne satsinga på bruk av militærmakt under fjerne himmelstrøk synar seg på fleire vis og i utdanninga av og skaffin-gane av utstyr til den einskilde soldat. Utdanninga av soldatar i Noreg har no langt sterkare fokus på strid og opptreden i fiendtleg område og framandt terreng enn tidlegare. Utstyrsmessig synar dette seg ifylgje tilgjengelege tal på at det nyttast meir pengar på utvikling og skaffing av ørkenstøvlar, ørken-camo og ørkenuni-f o r m a r , s o k a l l a «ør ken sats», enn på ut-vikling av vinterutstyr og effektar som er sær-skilt eigna for norske tilhøve.

Ekspedisjonskorps i staden for nasjonal forsvarsstyrkeDei elementa som er nemnd ovanfor synar klårt at norsk forsvars- og militærpolitikk i dei siste åra har gått frå hovudfokus på norsk territorium til deltaking i militære operasjonar langt frå landet sine grenser. Dei små men godt trena og utstyrte profe-sjonelle norske militæravdelingane som

skal sendast utanlands, som FSK og Telemark Bataljon, er saman med dei nye jagerflya som skal skaffast og dei nye fre-gattane som i hovudsak er på plass og i drift, i røynda lite anna enn eit militært ek-spedisjonskorps. Det er rett nok ikkje eit «fullverdig» ekspedisjonskorps, som ein særleg kjenner det frå den britiske og den

amerikanske hæren/ma-rinen, då andre i hovud-sak må ta seg av ei rad logistiske oppgåver som transport, forsyningar, kommunikasjons- og varslingssystem, osb., men det er heller ikkje hovudpoenget her – men derimot at Noreg skal ta del som ivrig og viljug alliert i dei ulike krigane som NATO og særleg amerikanarane førar rundt om i verda.

Integrert del av USA sitt militærvesenMed dei omleggingane av det norske forsvaret som summarisk er synt

til her har dette gått frå å vera eit forsvar med hovudsakeleg nasjonale oppgåver og lokal innretting til å verta ein integrert del av NATO og då særleg USA sine militær-styrkar som kan setjast inn overalt i verda. Dette er ei utvikling som er lite diskutert

og påakta i Noreg og som vil ha, og alle-reie har, store konsekvensar for det norske samfunnet – og for mange utanlandske og norske liv. n

Norsk militærpolitikk – frå vondt til verre? JAGERFLYKJØPET – Joint Strike Fighter F-35 Lightning 2Hovudprodusent: Lockheed Martin, USA. Multirolle kampfly. Vedteke kjøpt av Noregs regjering i 2008 etter tvilsam anbodskonkurranse som i siste omgang berre omfatta F-35 og svenske Saab Jas Gripen.

Ytingar: Flyet er so langt vedteke produsert i fire ulike versjonar. Kan utstyrast med ei rad ulike våpensystem og har oppgjeve toppfart på mach 1,6 med våpenlast.

NSM (Naval Strike Mis-sile) sjømålsmissil utvikla av Kongsberg Defence and Ae-rospace (tidl. Kongsberg Vå-penfabrikk) skal vera eit av hovudvåpensystema på dei flya som skal leverast til No-reg og på ein del av dei ame-rikanske flya, og vil vera eit vesentleg element i «gjen-kjøpsavtalene» mellom ame-rikansk og norsk industri som er vanleg ved internasjonal våpenhandel.

So langt er 2440 fly ved-teke produsert/tinga av ulike land. Dei landa som deltek i prosjektet og som skal dela kostnadane etter ein forde-lingsnykel, er USA, Storbri-tannia, Canada, Australia, Tyrkia, Nederland, Italia, Danmark og Noreg. Dessutan forhandlar Israel og Singa-pore om kjøp av same type fly. Av dei flya som er ved-teke produsert skal USA ha 1736 til ulike våpengreinar, Storbritannia 138 til to vå-pengreinar, Australia og Tyr-kia 100 fly kvar, Nederland 85, og Noreg 56 (4 til trening og 52 til operativt bruk).

Canada har heile tida vore ein del av F-35 Lightning 2 prosjektet, og hadde oppha-veleg tinga 80 fly, men har nyleg trekt seg frå prosjektet då dei fann kostnadane ved flykjøpet til å verta for store.

Pris per fly: Då regjeringa vedtok å anskaffa F-35 2 i 2008 var prisen per fly òg eit argument for valet av nett denne flytypen. Prisen for 48 fly (som var den opphavelege tinginga frå Noreg) vart då sagt å vera vel 18 mrd. kr, og samla kostnadar i heile livs-tidsfasa til flya vart berekna til om lag 30 mrd. kr. Det er imidlertid stor uvisse kring dette, og mykje tyder på at

desse prisoverslaga er alt for låge. Berekningar gjort i 2012 anslår prisen per fly til å koma opp i ca 500 mill., noko som vil føra til samla kostna-dar i levetida til flya som skal leverast til Noreg i storleik kr 65–70 mrd. Tal frå den cana-diske regjeringa sitt budsjett-kontor frå 2012 anslår at prisen per fly gjennom heile livstidsfasen kan koma opp i to mrd. kr. Utviklingsprosjek-tet er òg kraftig forseinka, noko som og førar til uvisse kring endeleg pris per fly. Dette vil i alle høve vera det avgjort største kjøpet som er gjennomført i fastlands-No-reg nokonsinne.

FAKTA

‘Langt fra Norge’: «Nye Skjold-klasse fartøyer med avansert utrustning for innsats mot overflatefartøyer og i sikkerhetsoperasjoner i kystnære farvann vil innen 2013 kunne delta i operasjoner langt fra Norge.»

Frå framlegget til forsvarsbudsjett for 2013. Prop. 1 S.

Spør etter boka hos Tronsmo eller bestill via revolusjon.no

12 Revolusjon! boligkRise Nr. 42 1• 2013

Også i 2012 har boligprisene fort-satt med å stige til himmels. Håpet om et eget sted å bo blir

stadig fjernere for stadig flere unge.Bolignød, boligmarked, boligdyrtid og

boligboble er begreper som møter de fleste i dagens samfunn. Det å få tak over hodet er i utgangspunktet en menneske-rett. Men alle unge som har oppsøkt det såkalte boligmarkedet i storbyene vet at denne retten bare gjelder hvis du har stinn lommebok eller rike foreldre, noe de fær-reste unge har.

For et krypinn på ett eller to rom må en ungdom legge minst halvannen million på bordet. Det er i praksis en umulighet for alle som ikke får forskudd på arv eller lå-ner av foreldrene sine. Men kan de ikke leie? Noen kan, men det er så svindyrt at en ungdom aldri vil klare å legge nok til side for å kjøpe en permanent bolig. Dess-uten har Norge forsvinnende få utleieboli-ger sammenlikna med de andre nordiske landa.

Forutsigbar boligkriseKom boligknappheten som et sjokk på po-litikerne og entreprenørene? På ingen måte. Alle har visst at behovet bare øker. Sjøl når en kapitalistisk regjering har all nødvendig statistikk for hånden, er den ute av stand til å planlegge og «styre mar-kedskreftene». For boligbygginga har i ei årrekke vært altfor lav i forhold til det for-venta behovet, og byggeindustrien var for kort tid siden hardt rammet av krisa.

Men hvordan kan det ha seg? Kapitalis-men er jo så smart innretta at tilbud og et-terspørsel utligner hverandre? For det første er dette en sannhet med store modi-fikasjoner. For det andre stemmer det særs dårlig for boligmarkedet sin del. Høye priser på leiligheter skulle etter borgerlig økonomisk logikk tilsi at det var interes-sant og lønnsomt å bygge massevis av bo-liger. Sånn er det ikke nødvendigvis. For nettopp de høye prisene gjør at utbyg-gerne er livredde for ikke å få solgt og dermed realisert profitten.

Boligene trengs, så klart. Men det hjel-per ikke hvis folk ikke har råd og ikke får lån. Ett resultat av dette er at det knapt

bygges normale familieleiligheter i stor-byene. Det er små kott på 1 og 2 rom som selger og som øker mest i pris. Fordi det er det eneste folk har råd til. Staten og Husbanken har mer eller mindre kassert restene av det som en gang i tida het sosial boligbygging, den gang boligkooperasjo-nen sørga for boliger til tilnærma kostpris og da prisene for videresalg var strengt re-gulerte. Det begynner å bli lenge siden.

Tiggergang og gjeldsslaveriAltså må mange først tigge sine foreldre og besteforeldre for å skaffe nok egenka-pital (f.t. 15 prosent) til at de kan fortsette tiggergangen til banken. Og deretter gjøre seg til gjeldsslave for det meste av livet. De som ikke klarer å skaffe denne egenka-pitalen, blir enten boligløse eller de blir flådd på det trange utleiemarkedet.

Noen tall for å illustrere: I 1992 hadde fem prosent av husholdningene ei gjeld større enn tre ganger samlet inntekt. I 2011 gjaldt dette for femten prosent av husholdningene, viser statistikken. Hver sjette småbarnsfamilie har i dag over tre millioner i gjeld. Bare ett land i verden har høyere boligprisvekst enn Norge. Brasil.

Siden 1992 har boligprisene i Norge økt med 430 prosent, ifølge den offisielle statistikken fra eiendomsmeglerbransjen og analysebyrået Pöyry. I samme periode har den nominelle lønna blitt doblet. Det vil si at boutgiftene har økt fire ganger mer enn lønna.

Fra november 2011 til november 2012 steg boligprisene i snitt med 7,5 prosent. Aller mest øker prisen på leiligheter, og spesielt ett- og toroms. Alle som tenker et-ter, skjønner at dette ikke kan vare. Bobla må sprekke en gang.

Skyfri horisont igjen?Men akkurat som før den såkalte finans-krisa ble erkjent i 2008, sier alle de økono-miske ekspertene at himmelen er skyfri og at det bare er å låne i vilden sky fordi bo-ligprisene vil fortsette sin himmelferd. Og de får støtte av sjølveste Norges Bank, som dog legger til at det er en viss grunn til bekymring, men at sentralbanken ikke kan foreta seg noe som helst ettersom kri-serentenivået i resten av Europa er så lavt …

Friheten under kapitalismen består i at du kan selge arbeidskrafta di til hvem du vil, hvis noen vil ha den, da. Den andre

friheten er at du får lov til å bli gjeldsslave li-vet ut. Norske hushold-ninger har ei samla bruttogjeld på 2350 milliarder kroner. Det er ikke så langt unna størrelsen på Oljefon-det. Hva betyr dette? Det betyr at de færreste egentlig eier det de tror de eier, det er banken som eier dem. Og det folk tror er store opp-sparte reserver på grunn av oppblåste bo-ligpriser, kan vise seg å være småpenger når krakket kommer. Som det allerede har skjedd i Irland. I Hellas. I Spa-nia.

Bolignød og dyrtidUnder sosialismen fins det ingen bolignød og heller ikke noe «boligmarked». Ingen eiendomsmeglere og ingen dokumentavgift.

Kapitalismens evige følgesvenn i «gode» som dårlige tider:

BOBLE: Den øverste kurven viser prisutviklinga, den under viser utviklinga i byggekostnadene. Misforholdet er åpenbart. Figur fra SSB.

Nr. 42 1 • 2013 boligkRise Revolusjon! 13

Men hvorfor skulle et sosialistisk samfunn løse boligkrisa?For det første: Sosialismen betyr at stats-makta tjener arbeiderklassen, ikke eien-domsspekulanter, entreprenører eller bolighaier. Tak over hodet er en rettighet du har, ikke noe du må ut på et marked for å skaffe deg, om du kan.

Noe av det første som skjer etter en so-sialistisk revolusjon er at eiendom skapt gjennom andres svette blir ekspropriert. Det innbefatter bankene og alle kapitalis-tiske finansinstitusjoner. Gjelda til vanlige folk blir sletta, arbeidsfolk vil aldri igjen bli livslange gjeldsslaver til banker eller finansinstitusjoner.

Med midlertidig unntak for privat grunn som brukes av produsenter i pri-mærnæringene, vil all grunneiendom bli overtatt av staten. Det blir slutt på at tom-ter eller boliger kan omsettes på et såkalt fritt marked. Dermed gjør sosialismen kort prosess med eiendomsspekulasjon. Hotelleiere som Olav Thon og Petter Stor-

dalen vil dermed ikke lenger være hotell-eiere. Kanskje vil hotellene bli brukt til å huse de boligløse i en overgangsfase, mens den nye arbeiderstaten setter i gang omfattende boligbygging.

For det andre: Sosialismen har til opp-gave å tilfredsstille folkehusholdningens materielle og kulturelle behov. Det kan bare gjøres ved en langsiktig plan for samfunnsutviklinga. Dette betyr at det ikke er markedsutsiktene som bestemmer antall boligprosjekter som blir satt i gang, men den demografiske utviklinga og de økonomiske, sosiale og kulturelle plan-målene.

De økonomiske planene under sosialis-men kan være både presise og langsiktige fordi dette er et system som ikke er herjet av kapitalistiske kriser, av markedets uforutsigbarhet og kapitaleiernes sty-ringsrett. Når den økonomiske planen leg-ger opp til oppbygging av en ny industrivirksomhet i, la oss si Hønefoss, så planlegger den samtidig for hvor

mange boliger som skal stå ferdig når fa-brikken er klar, og den tar høyde for hvor mye tilgjengelig arbeidskraft og råmateri-aler som trengs for at disse oppgavene lø-ses til riktig tid. Det er ingen risiko for at fabrikken blir nedlagt etter noen år, fordi produksjonen inngår i den samfunnsmes-sige planen for å sikre folkets behov for bestemte industri- eller fødevarer. Den er ikke oppretta for å gi private eiere profitt, men for å skape felles verdier som kom-mer hele samfunnet til gode.

Under kapitalismen vil nybygginga av boliger på Hønefoss først skje når entre-prenører finner at det vil være lønnsomt for dem. Det vil i praksis si etter at fabrik-ken står ferdig og det oppstår boligknapp-het i nærområdet. Når fabrikkeierne etter noen år finner ut at virksomheten ikke gir nok profitt, kan de helt enkelt legge den ned. Hundrevis av arbeidere blir arbeids-løse, de tvinges til å flytte og selge med store tap. Titalls nye boliger blir forlatt.

For det tredje: Under sosialismen vil det ikke være tillatt å la boligkomplekser og bygårder stå tomme og forfalle når folk trenger hus. Det vil hele tida være en sam-funnsmessig oppgave å sørge for at slike ressurser blir utnytta til samfunnets beste.

På samme måten som staten garanterer jobb til alle, garanterer den også bolig til alle. n

Sosialisme, helt konkretArbeidsfolk vil ikke gjøre revolusjon bare fordi de er forbanna på det rådende samfunnssystemet.

De vil først vite at det fins noe bedre å sette isteden. Sosialismen må være et kon-kret og håndgripelig mål som det er verd å kjempe for.

– Joda, kapitalisme fører med seg mye dritt, men vi har det tross alt ganske bra her til lands. Hvorfor skulle sosialisme bety at vi får det bedre?

Alle kommunister og re-volusjonære har møtt inn-vendinger av denne typen i diskusjoner med arbeidska-merater, familie og venner.

Det er ikke fordi folk flest er bakstreverske eller reaksjo-nære. Det er fordi de veit hva de har og vil vite hva de får i stedet.

Sosialdemokrater fra Ap til Rødt har helt slutta å snakke om sosialisme, de prater heller om å «begrense finanskapitalens makt» og

om «økonomisk demo-krati».

Desto viktigere er det at vi kommunister blir flinkere til å forklare hva vi kjemper for, og hvorfor revolusjon og sosialisme vil bety enorme forbedringer for det arbeidende flertallet.

Denne artikkelen er første del av en serie.

ETTERSLEP: Boligbygginga har lenge ligget langt etter det reelle behovet. Store ressurser har isteden gått til å bygge kjøpesentra og forretningsbygg. Noe som har pressa boligprisene ytterligere opp. Foto: Revolusjon

14 Revolusjon! kvinnekamp Nr. 42 1• 2013

Stemmeretten var lenge et kjønnsspørsmål, men til syvende og sist også et klassespørsmål.

Kampen i Norge for stemmerett for kvinner var nøye knyttet sammen med kampen for demokrati, ar-

beiderklassens framvekst og kampen for nasjonal selvstendighet. I år vil mange av de kvinnene som drev fram denne kampen bli hedret. Menn fikk allmenn stemmerett i 1898, det skulle gå 15 år før det også gjaldt kvinner. Stemmerettskampen fikk sin første organisasjon i 1885 da Kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet, med Gina Krogh fra Kvinnesaksfore-ningen som leder. I 1890 ble spørsmålet om kvinners stemmerett for første gang tatt opp i Stortinget av Venstre-representanten Viggo Ullmann. Forslaget fikk liten støtte. Etter store konflikter i Kvinne saksforeningen om hvilken linje som skulle velges i kampen for stemme-retten, ble foreningen til dels kuppet av de som sto for en «skrittvis» tilnærming. Det vil si at en først skulle kjempe for at velha-vende kvinner skulle ha stemmerett. Gina Krogh med flere dannet da en ny

organ i sas jon i 1898 , neml ig Landskvinnestemme retts foreningen. Denne foreningen overtok det gamle programmet om stemmerett på samme betingelser som menn. Ledet av Fredrikke Marie Qvam ble dette på få år en landsomfattende organisasjon med nesten 2500 medlemmer. Brev til stortingsrepresentanter og innsamling av underskrifter var en mye brukt me-tode i arbeidet for å samle støtte til stemmerettssaken.. Etter å ha samlet inn 12.000 underskrifter ble det et gjennombrudd med den nye kommu-nevalgloven, som i 1901 ga kvinner med en viss inntekt – og også gifte kvinner, stemmerett i kommunevalg. Arbeider partiets kvinner hadde de-monstrert for allmenn stemmerett hver 17. mai fra slutten av 1890-årene.

Kampen for norsk selvstendighet var sentral i årene opp mot 1905. Kampen for stemmeretten ble knyttet sammen med den. Da det ble klart at det skulle være en folkeavstemning om oppløsning av unio-nen med Sverige, sendte Landskvinne-stemmerettsforeningen i slutten av juli 1905 en anmodning til Stortinget (se fak-simile) om at kvinner måtte få delta i denne folkeavstemningen. Dette ble av-slått. Allerede 2. august startet Norske kvinners sanitetsforening under ledelse

av Fredrikke Marie Qvam sammen med Landskvinnestem-merettsforeningen innsamling av un-derskrifter for opp-løsning av unionen med en annonse-kampanje – og andre kvinne orga-nisasjoner kom raskt med. Dette ar-beidet ble knyttet direkte sammen med kampen for all-menn stemmerett for kvinner. I løpet av noen sommer-måneder ble det samlet inn nesten 300.000 underskrif-ter for oppløsning av unionen. Som Landskvinnestem-merettsforeningen sa: «Våre stemmer kan ikke telles, men de kan veies.» Til

sammenlikning stemte 368 208 menn for oppløsning (184 stemte mot). En skulle kanskje trodd at dette ble sett på som overveldende argumentasjon for at kvinnene skulle få stemmerett ved den neste folkeavstemningen, om republikk eller kongedømme. Men slik ble det ikke. Underskriftsaksjonen i 1905 viste likevel at kvinnenes engasjement og kamp for de-mokrati og nasjonal selvstendighet ikke lot seg stoppe.

I 1919 ble også bestemmelsen som fra-tok stemmeretten for personer med fattig-understøttelse opphevet. Den hadde rammet kvinner hardest, fordi det var flere kvinner som mottok fattigunderstøt-telse enn menn. Først da kan en kanskje snakke om allmenn stemmerett i Norge. Det var altså lenge et kjønnsspørsmål, men til syvende og sist – også et klasse-spørsmål. n

Hundre år siden kvinnene fikk stemmerett

Stemmeretten1814: Stemmerett for embeds-

menn, borgere og bønder (ikke husmenn).

1898: Allmenn stemmerett for menn.

1909: Borgerkvinnene kunne stemme.

1913: Allmenn stemmerett for kvinner.

1919: Full allmenn stemmerett.

FAKTA

Novelle: Livet er ikke bare fotball

Livet er ikke bare fotball

Novelle av Svein Borgen (1937–2012)

Første dagen ute med krykkene: Tore sleit seg opp-over bakkene mot parken, uøvd og varm. Det var vanskeligere enn han hadde venta. Rett som det

var kom han i utakt og støtte det vonde beinet. Tore bante og svetta seg videre.

Endelig var han oppe.Parken lå på en kolle nesten midt i byen, som ikke var

særlig stor, og hadde utsikt i flere retninger. Tore hinka avsted for å finne en plass der han kunne se jernbanesta-sjonen og industrifeltet langs linja. Parken hadde mange benker, de fleste opptatt av pensjonister og mødre med småbarn. Tore slo seg ned ved sida av en eldre mann som så ut som han satt og sov. Tore var ikke innstilt på å kald-prate med fremmede. I sær ikke med gamle folk og deres «Ungdommen nå til dags», «I gamle dager derimot» og «Jeg skjønner ikke hvordan alt er blitt her i verden».

Mannen sov ikke. Han snudde seg mot Tore og sa: «I gamle dager var det margarinfabrikk der bilverkstedet holder til nå.»

Tor kunne ikke la være å si noe: «Jaså? Jeg jobber på det bilverkstedet.»

«Jeg veit det», sa mannen. «Jeg har sett deg komme ut derfra. Dessuten har jeg sett deg på fotballbanen mange ganger. Du er midtstopper.»

«Ja», sa Tore kort, brydd over å bli gjenkjent.«Jeg jobba sjøl der ei tid da jeg var ung», fortsatte

mannen uten å la seg merke med noe.«På margarinfabrikken?» Tore ble nysgjerrig mot sin

vilje.«Nei, seinere. Den blei bygd som margarinfabrikk,

men det varte ikke lenge før den gikk konkurs. Det var

på den tida da alle de små margarinfabrikkene rundt om-kring blei slått ut av de store. I dette tilfellet gikk den til bunns på jomfruturen, så å si. Det har foregått forskjel-lige ting dernede i åras løp. Bilverksted, mekanisk verk-sted, rørleggerbedrift og jeg veit ikke hva, og til slutt bilverksted igjen. Jeg jobba på det gamle bilverkstedet et par år. Som mange andre guttunger ville jeg i bilmekani-kerlære. Men det var vanskelige tider, attpå til var ikke bilbransjen så utvikla som den er i dag.»

«Mye arbeidsløshet den gangen», sa Tore med sakkyn-dig tone. Han syntes han kjente godt til de harde 30-åra fra farens og bestefarens utlegninger.

«Det er visst nok av det i dag også», sa den andre tørt. «Men jeg var heldig. Fikk jobb på jernbanen, på repara-sjonsverkstedet. Og der har jeg vært siden.» Etter en pause la han til: «Helt til jeg gikk av med pensjon, for et halvt år siden.» Det var som han motvillig kunne inn-rømme at arbeidsdagen var slutt, for godt.

Samtalen døde ut. Tore retta blikket mot arbeidsstedet sitt, som var synlig fra benken der han satt. I dag var lik-som ikke den skittenrøde mursteinsbygningen så fortro-lig velkjent lenger, den virka både mer betydningsfull og mer truende.

Han prøvde å danne seg et bilde for sitt indre øye: Ei lang rekke av arbeidere som hadde gått inn og ut av loka-lene, dag etter dag, år etter år, hvinet fra redskaper, bul-deret fra maskinene, høye stemmer gjennom larmen, stramme og særpregede lukter. Inn med matpakker og søvnige øyne, ut med verkende muskler, en og annen grovkorna spøk til avskjedshilsen, hjem til middag, til

➥

Novelle: Livet er ikke bare fotball

fritid, til familien, kanskje til arbeidsløshet. Et liv kan romme så mange arbeidsdager …

Tore rista på hodet og hørte seg sjøl si: «Også mar-garinfabrikk!»

Den eldre mannen tok opp tråden: «Kjedeligere jobb enn på et bilverksted, skulle jeg tru. Bare å mikse sammen forskjellige slags fett og oljer, kokosolje, bo-mullsfrøolje, jordnøttolje. Margarinen smaker forresten bedre i dag. Er det på fotballbanen du har ødelagt beinet ditt?»

«En slags arbeidsulykke», forklarte Tore. «Det var en klossmajor som slapp ned en bilmotor på beinet mitt. Komplisert brudd i ankelen.»

«Jeg bare lurte», sa mannen. «Om det var idret-ten som hadde gjort deg arbeidsudyktig eller arbei-det som hadde gjort deg idrettsudyktig. Før i tida kunne du lett få sparken dersom du … men jeg skal ikke sitte her og mimre. Blir du klar igjen til høstkampene, trur du?»

«Jeg håper det, ja», sa Tore. «Men det er mange uker til gipsen skal tas av. Og så blir det å trene seg opp igjen.»

«Du får parkere deg foran TV-en så lenge», sa mannen, «nå blir det snart fotball-VM. Det går vel alltids an å snappe opp noen knep der, så du liksom holder kontakten med faget. Fotball er mye teori og taktikk nå til dags.»

Tore så på klokka og sa mer omstende-lig enn han hadde ment: «Æh … jeg får visst stable meg på beina og komme meg hjem til middag. Det går ikke så fort med meg for tida. Ha det!»

«Ha det», sa mannen. «Jeg heter Andersen», la han til.«Hauge», mumla Tore og greip krykkene.

---

Ukene gikk. Sommeren kom for fullt, det blei fe-rietid med upålitelig vær. Men i Spania var det fotball-VM, og TV-overføring flere ganger om

dagen. Mellom kampene tok Tore seg en tur ut, på kryk-kene, og la ofte veien opp til parken. Han greip seg i å kikke etter Andersen. Når han satt der, som regel på samme benken, slo Tore seg ned også.

To mannfolk på en benk, en unggutt og en pensjonist, lange formiddagstimer uten plikter, praten gikk. Tore, som ellers hadde lite tid å kaste bort på formålsløst preik, på avslapping og fornøyelser, knapt nok på jenta han hadde følge med, glømte å irritere seg over det elendige beinet og den påtvungne uvirksomheten.

Samtalen, som i førsten var famlende og springende, fløyt lettere etterhvert. Fag og arbeidsmiljø, biler og mo-torer før og nå, kriser og kriger. Men først og fremst blei

fotball-VM omhyggelig analysert og gjenopplevd kamp for kamp: De fantastiske scoringene, sleip taktikk og gri-sespill, hårreisende tabber og feige dommeravgjørelser. Sideblikk til fotballen i gamle dager (Andersen), Bronse-laget av 1936, amatører og spilleglede, artisteri kontra kynisk profitt-fotball.

Oppgitt sukk fra Tore: «Bronselaget, hva! Hadde ikke greid seg i 2. Divisjon engang i dag. Men så hadde de vel ikke samme mulighetene … Sjøl har jeg fått tilbud om plass på et Oslo-lag, kan skaffe meg jobb og alt mulig. Mye bedre opplegg enn i dette hølet her … Blir det ikke opprykking fra neste år, slår jeg til.»

Andersen: «Muligheter, nei, fantes verken penger nok eller fritid nok eller passende steder for trening … For oss her i byen var det å sparke bak jernbanestasjonen,

det var løkke der den gangen. Noen ganger droppa vi frokostpausen på verkstedet og tok oss en om-

gang med lærkula, og sjefene så gærne …»Uunngåelig kom det fra Tore: «Spilte du

mye fotball sjøl?»«I flere år. Men så måtte jeg gi meg.» Ander-

sen nølte et øyeblikk, før han svarte på spørs-målet som lå i lufta. «Å nei, det var verken helsa

eller interessen som svikta. Det var politikken.»«Politikken?»

Andersen trakk på skuldrene. «Det er ei lang historie, vanskelig å forklare for dere som er unge i dag. Men i min ungdom var idretten klassekamp, idretten som alt an-

net.»Tore ville ikke gi seg: «Og derfor kunne du

ikke fortsette å spille fotball?»Enda en pause. Andersen satt som i tanker. Så retta han

seg opp, stemmen var klarere enn før. «Som du kanskje veit, var idretten den gangen delt i to forbund, det borger-lige idrettsforbundet og Arbeidernes Idrettsforbund, to verdener som hadde minst mulig med hverandre å gjøre. Fotballklubben vår var medlem av AIF, og det var greitt nok. Men omkring 1930 begynte sosialdemokratene, Ar-beiderpartiet altså, å presse kommunistene ut av AIF, deriblant meg og flere andre her i byen. Det blei slutten på idretten for mitt vedkommende. På sett og vis var det vel like bra at det blei sånn. Det var mer enn nok annet å henge fingrene i, fagforeningsarbeid og politisk arbeid. Livet er ikke bare fotball. Innimellom skulle en jo prøve å ta seg av familien også.»

«Du har altså vært kommunist?», spurte Tore.«Har vært og er det fremdeles», sa Andersen. «Mener

jeg sjøl i hvert fall. Nå er det blitt så mange som kaller seg kommunister, euro-kommunister og maoister og gud veit hva, men hva er det egentlig de driver med? For oss som blei kommunister i mellomkrigstida betydde kom-munismen klassekamp og revolusjon, en skulle tru det var klart nok. Men sånn er det ikke lenger. Nei, opportu-

Novelle: Livet er ikke bare fotball

nistene og klasseforræderne har fått herje fritt altfor lenge, det er derfor det går så dårlig for arbeiderklassen.»

«Dårlig og dårlig.» Tore prøvde å finne noe fornuftig å si. «Hvis bare arbeiderklassen kunne stå enig og samla», begynte han.

Andersen avbrøyt: «Enig meg her og enig meg der. Enig om hva om med hvem? Arbeiderklassen blir ikke enig og samla før kapitalismen er knust. Så lenge lønns-slaveriet fortsetter, vil det alltid finnes slaver som bøyer seg for pisken og trøbbelmakere som får dem til å knurre mot hverandre. Det er derfor revolusjonen er nødvendig, det er derfor kommunistene, det kommunistiske partiet, altså, er nødvendig for å gjennomføre den.» Han trakk fram ei gammeldags klokke med kjede fra vestelomma, fingra med den. «Men sitt ikke her og hiss opp en gam-mel mann til å snakke politikk. Skal du rekke semifinale-kampen i TV, får du komme deg hjemover.»

Tore gikk, han ville ikke gå glipp av kampen. Det var mer han kunne tenkt seg å ta opp med Andersen, men det fikk vente.

---

Gipsen ble fjerna ikke lenge etterpå. Det var sta-dig sommer, og Tore var aleine hjemme mens foreldrene ferierte. Han ofra seg helt for tre-

ningsprogrammet som legen hadde gitt ham, og beinet blei raskt bedre. Samme dagen som Tore blei friskmeldt, meldte han seg til fotballtrening.

Det tok tid før han blei satt inn på laget igjen. Han måtte få tilbake sin fulle styrke. Tore økte treningsdo-sene, løp for seg sjøl morgen og kveld for å få opp kondi-sjonen.

Endelig, etter mye mas, fikk han sjansen til å prøve seg igjen, i en viktig seriekamp.

Laget til Tore lå under med ett mål etter første omgang. Tore var ganske fornøyd, kondisjonen var brukbar og beinet holdt. Men treneren var ikke fornøyd. Han ga la-get en kraftig overhøvling i pausen. «Det er visst enkelte som trur at ferien ikke er over ennå, og som helst vil ha ballen servert på et gullfat. Det må det bli slutt på. Hver eneste ball som kommer er vår, uansett hvor og hvordan den kommer. Motstanderen er god, og han spiller hard fotball, men vi er ikke akkurat noen frøkner vi heller. Hvis noen ikke er friske nok til å gå inn i tacklingene, så er det bare å si ifra, vi kan bytte ut vedkommende.» Han så på Tore da han sa det, men Tore sa ikke noe. Han beit tennene sammen og gikk på banen igjen, fast bestemt på å spille offensivt.

Til å begynne med gikk det glimrende.Tore gjorde forarbeidet til flere pene angrep, fant stilen

mer og mer, til slutt endte det med scoring. Etter utlig-ningen blei tempoet enda hardere. Tore kasta seg inn i tvekampene med dødsforakt, ensa verken egen sikkerhet

eller dommerfløyta. Så blei det et sammenstøt for mye. En ettersleng sendte Tore kast i kast, han lå og beit i gres-set – ikke for første gang. Men denne gangen kom han ikke opp igjen. Beinet var ikke til å stå på. Tore blei båret ut.

Legen som kom i garderoben og så på beinet, rista på hodet. Røntgenundersøkelse. Beinet var riktignok ikke brukket, bare kraftig forstua, men ille nok.

Tore fikk klare retningslinjer fra legen: «Mmm, forså-vidt slapp du billig denne gangen, unge mann, ettersom skadene ikke er så store. Men likevel, det er åpenbart at beinet ditt har prøvd å fortelle oss noe, nemlig at tilstan-den langtfra er tilfredsstillende, bruddet er ikke helet så fullstendig som vi hadde håpet, alt er ikke som før. Det er grenser også for hva din unge og veltrente fysikk kan tåle, og beinet ditt egner seg ikke lenger for seriefotbal-lens påkjenninger. Jeg forkynner herved følgende dom: Ikke noe – gjentar og understreker – absolutt ikke noe fotball på et år, deretter bare i moderate doser. Sykmeldt for to uker foreløpig. Har du fremdeles krykkene?»

---

Ei ulykke kommer sjelden aleine. En dag Tore satt med beinet på en stol og stirra dystert ut av vin-duet, fikk han besøk av en arbeidskamerat. Han

hadde med brev fra firmaet.Tore merka et eller annet på kameraten og spurte:

«Dårlige nyheter?»Kameraten nikka. «Varsel om oppsigelse. Men ikke til

deg personlig, gjelder alle sammen. Det går visst til hel-vete med sjappa.» Han flirte. «Fantastisk forretningsta-lent, hva, som ikke kan få et bilverksted til å lønne seg?»

Tore leste: « … på grunn av de vanskelige tidene og det økte kostnadsnivået … avvikle virksomheten innen utgangen av året … prøve å selge bedriften … håp om at iallfall de fleste arbeidsplassene vil bli opprettholdt …»

Tore krølla brevet sammen. «Hva skjer nå?»Kameraten gjorde en grimase. «Du veit åssen det er.

Enkelte av gutta har allerede sikra seg ny jobb, andre snakker om å slåss for arbeidsplassene, eventuelt overta firmaet sjøl. Men det kan vel aldri bli noen problemer for den lovende fotballstjerna vår, eller hur?»

Kameraten visste ikke hva legen hadde sagt om beinet, og Tore sa ikke noe.

Da kameraten var gått, satt Tore i noen minutter helt stille mens sinnet steig. Så reiste han seg brått, velta sto-len med et brak og brølte: «Faen til kvakksalvere!»

Mora kom ut fra kjøkkenet og så skremt på ham: «Hva er det med deg da?» sa hun, uvant med slike utbrudd.

Tore fór på dør så fort beina kunne bære ham, glømte nesten krykkene i opphisselsen. Smertene i beinet bremsa ham og høstlufta utenfor kjølte ham ned.

➥

Novelle: Livet er ikke bare fotball

Det var solskinn, men ingen varme, bare en avskjedshil-sen fra en sommer som var slutt.

Han satte kursen for parken, kom i tanker om at det var lenge siden han hadde sett Andersen. Det var ikke mange i parken, enkelte mødre med barnevogner, en mann som rakte løv. Benkene sto for det meste tomme.

Tore strefa stikkveiene rundt på kryss og tvers. Ingen Andersen. Han oppdaga et kjent fjes, en gammel gubbe som av og til hadde holdt Andersen med selskap.

Tore satte seg, andpusten. «Har du sett noe til Ander-sen?»

Gubben myste. «Har du ikke hørt det? Andersen blir ikke å se mer.»

«Har han reist?»«Kan si det sånn, ja. Andersen strøyk med i sommer.

Hjertet. Fikk ikke lange gleden av pensjonisttilværelsen, nei.»

Tore fant ikke noe å si. Gubben dreiv på: «Sønnene hans kom til begravelsen i de fine bilene sine, ellers gikk det år mellom hver gang de besøkte far sin.»

«Kona hans da?»Gubben slapp ut en liten latter. «Himmelen veit hvor

hun er, hvis hun lever nå. Andersen blei skilt like etter krigen. Kona hadde tatt ungene og reist sin vei mens han

satt i konsentrasjonsleir i Tyskland, hun hadde vel fått nok av politikken og det illegale arbeidet hans. Men An-dersen lot seg ikke knekke av det. Da han kom tilbake, stilte han på jobben med sjølsmurt matpakke hver dag, sa aldri ett ord om familien sin.»

Gubben kneip øynene sammen, som om han leste ei dødsrune med liten skrift. «Andersen var en harding. Be-skjeden og pliktoppfyllende, men sta som en bukk. Ga seg aldri med denne revolusjonen sin, sjøl om det var sta-dig færre som hørte på ham. Real og rakrygga var han.» Han bøyde seg mot Tore og klappa det vonde beinet. «Hvordan er det du har stelt deg da? Går vel til helvete med laget og opprykkinga nå.»

«Det er mitt bein», sa Tore bryskt og skøyv gubben vekk.

Tore reiste seg. Nær benken lå det ei sammenbretta pa-pirkule. Tore fikk fomla den opp på det vonde beinet. Så vippa han den elegant opp i en papirkurv, fire-fem meter unna.

«Livet er ikke bare fotball», sa han.

Første gang publisert i Arbeideren nr. 6, 1983.

Svein Borgen er død, 74 år gammel. Svein var aktivt med da den unge ml-bevegelsen skjøt fart sist på 1960-tallet og da det unge AKP (m-l) ble stifta. I denne rørsla, som i stor grad besto av svært unge folk, tilhørte han den noe «eldre» garde. Svein gjorde en stor innsats på mange områder, blant annet som oversetter for Forlaget Oktober. Det var for eksempel han som oversatte Historia til Arbeidets Parti i Albania, en av forlagets tidlige utgivelser.

Svein var en beskjeden mann og foretrakk å spille en tilbaketrukket rolle. Men han gikk likevel på barrikaden når han mente det var nødvendig. Han og andre AKP-ere i Fredrikstad kom tidlig i skarp konflikt med partiledelsen og dens høyredreining og påfølgende vingling. Det hele endte med et ideologisk oppgjør og brudd med AKP (m-l).

Men Svein gikk ikke inn i passiviteten. Han var hele tida en aktiv og engasjert venn av det sosialistiske Albania og var i årevis sentral i vennskapsarbeidet med den sosialistiske folkerepublikken, som han besøkte en rekke ganger. Svein var også i en periode leder av Norsk-Albansk Vennskapsfo-rening.

Som overbevist marxist-leninist var det naturlig at han tok kontakt med spirene til ny kommunistisk organisering som MLF og seinere ML-gruppa Revolusjon representerte. I tretti år var han en viktig ressurs i den marxist-leninistiske

gruppa og tidsskriftet Revolusjon. ML-gruppa trakk store veksler på kamerat Sveins store historiekunnskaper og hans solide grep om marxistisk teori. Han var på vakt mot lettvint og fraseaktig «marxisme», og var alltid opptatt av en vitenskapelig tilnærming til teorien og til klassekampen.

Svein skrev en rekke teoretiske artikler for Arbeideren og tidsskriftet Revolusjon, de fleste usignerte eller under pseudonymet E. Askestad. Dessuten oversatte han en lang rekke internasjonale artikler til norsk.

Da hjertet begynte å svikte for noen år siden, ble Svein kraftig redusert. I fjor mistet han sin kjære Astrid. Likevel så det ut til at han var begynt å komme til hektene våren 2012. Budskapet om hans brå død er derfor ekstra smertelig. Våre tanker går til Sveins familie med barnebarn og oldebarn.

Som revolusjonær intellektuell og marxist-leninist hadde Svein ingen tro på overnaturlige fenomener eller noe liv i himmelen. Derimot hadde han tro på at arbeiderklassen, un-der kommunistisk ledelse og bevisstgjøring, har muligheter til å skape sitt eget «himmelrike» her på jorda. Han så det som sin plikt å bidra etter evne til at den framtida skal rykke nærmere. Ved å følge den samme pliktfølelsen vil vi hedre minnet om Svein Borgen.

Takk for innsatsen, kjære kamerat. Vi fortsetter der du måtte gi slipp.

Svein Egil Borgen (1937–2012)

En stø kamerat har gått bort

Nr. 42 1 • 2013 inteRnasjonalt Revolusjon! 19

Uttalelse fra Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner Tunis, november 2012

I afrikansk gjestfrihet, og sammen med de tunisiske arbeiderne og det tunisiske folk, har vi, de marxist-leninistiske partiene i IKMLPO, drøfta den internasjonale situa-sjonen og imperialismen, de reaksjonære kretsenes og arbeidskjøpernes politikk, og vi har drøfta utviklinga av arbeidernes og folkenes kamp og problemer og perspek-tiver i kampen våre partier fører.

Vi kunne igjen slå fast at det kapitalis-tiske og imperialistiske systemet er inne i ei djup krise som utvikler seg ujevnt i for-skjellige land, og som spesielt har nega-tive virkninger for arbeiderklassen, ungdommen og folkene.

Den nyliberale politikken for «å komme ut av krisa» som framføres av mo-nopolene og den herskende klasse, skal få oss til å tro at krisa snart er overvunnet. Men kjensgjerninger er standhaftige og virkningene av krisa trer stadig klarere fram. USA-imperialismen intensiverer sine an-grepskriger og beholder tropper i Afgha-nistan og Irak. Den rasende offensiven fortsetter imot det libyske folket. Truslene mot Iran og andre land for å tilegne seg deres rikdommer og okkupere strategiske posisjoner, tiltar. USA-imperialismen støtter åpenlyst sionistenes militære ok-kupasjon av Palestina. EU-imperialistene handler i det vesentlige som amerikansk allierte i konfrontasjon med Russland og Kina, til tross for sine egne særinteresser. USA-imperialismen og EUs forsøk på å kontrollere Syria truer med å føre til di-rekte militær aggresjon i NATOs navn. En slik situasjon kan tenne flammen til en re-gional krig, som også kan lede til en ny verdenskrig.

Vi marxist-leninister avviser på det sterkeste imperialistisk intervensjon. Vi forsvarer prinsippet om folkenes selvbe-stemmelsesrett. Syrias problemer må lø-ses av arbeiderne og folket i landet sjøl. Tilspissinga av alle motsigelser fører uunngåelig til interessekonflikter mellom de imperialistiske maktene. Noen strever for å opprettholde sin innflytelse, andre

oppadstigende makter prøver å vinne po-sisjoner i kampen for enda en nyoppde-ling av verden. På den ene sida prøver de vestlige imperialistmakter å opprettholde sitt herredømme og kontroll over områ-dene de dominerer, på den andre sida prø-ver de oppadstigende imperialistmaktene å innta en mer ledende stilling med større territoriell kontroll på verdensplan. Disse konfrontasjonene mellom de imperialis-tiske statene innbyrdes fører i sin tur til sammenstøt, noen ganger diplomatiske, noen ganger voldelige, men de antar til enhver tid form av aggresjon og plyndring av avhengige land og økt utbytting av ar-beiderklassen.

Kina er gjennom sin jakt på råvarer og ut-videlse av sine markeder blitt den viktig-ste kapitaleksportøren til de avhengige landa i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Landet har også blitt en aggressiv konkur-rent på det amerikanske markedet, og også gjennom investeringer i USA og eu-ropeiske imperialistland. Russland styrker sin økonomi, sin kapasitet og energifor-råd, og også sin militære makt, og spiller en aggressiv rolle i den nye gjenoppde-linga av verden. Når Russland og Kina i FNs sikkerhetsråd motsetter seg militær intervensjon i Syria, har det ingenting å gjøre med forsvar av det syriske folks su-verenitet og rettigheter, men skyldes at de handler i tråd med sine egne interesser i kampen med de vestlige imperialistlanda om dominans.

Arbeiderklassen og folket uttrykker seg med aksjoner, streiker og generalstreiker, særlig i bl.a. Spania, Hellas, Portugal og Italia. De kjemper for å forsvare sine ret-tigheter og yter motstand mot kapitalens foranstaltninger for å velte byrdene av krisa over på arbeidernes skuldre. I Nord-Afrika og Midtøsten fortsetter fol-keoppstandene mot tyranniet – for forsva-ret av frihet og demokrati. Den revolusjonære prosessen som er startet av arbeiderne og folkene i Egypt og Tunisia i særdeleshet, fastholder fortsatt perspekti-vet om avskaffing av de undertrykkende regimene og for endelig frigjøring. I Latin-Amerika mobiliserer hundretuse-ner av arbeidere og folk til kamp mot de internasjonale gruvemonopolenes plynd-ring. De reiser seg til forsvar av nasjonal suverenitet, miljø og natur. Kampen til arbeiderne, ungdommen og folket mot konsekvensene av krisa, som fordømmer det kapitalistiske og imperia-listiske herredømme, gjenspeiles i alle land og regioner på forskjellige måter. De øker arbeiderklassen tillit til egne krefter og kampens vei, de tydeliggjør kapitalens og reaksjonens sanne ansikt, de avslører sosialdemokratenes og opportunistenes posisjoner. På samme tid viser de sine be-grensninger og svakheter i forhold til å stoppe offensiven fra imperialismen og reaksjonen, arbeidskjøperne og regjerin-gene i deres tjeneste. Det er opp til oss proletariske revolusjonære å gi et ideolo-gisk, politisk og organisatorisk svar. Vi tar

Ja, vi kan forandre verden!

fortsetter på side 30

Ve r d e n s k o n f e r a n s e n f o r marxist-leninistiske partier og or-ganisasjoner (IKMLPO) fant sted i november 2012 med Tunisias arbei-derparti som vertskap. Den foregikk i landet som for to år siden tente gnis-ten til det som er blitt kjent som den arabiske våren. Den årlige konferan-sen har aldri tidligere vært avholdt på det afrikanske kontinentet.

At de tunisiske kameratene ikke bare påtok seg rolla som vertskap i en situasjon der de revolusjonære opp-gavene står i kø i et politisk turbulent Tunisia, men også gjennomførte denne oppgaven på forbilledlig vis, understreker den internasjonalistiske holdninga til Tunisias arbeiderparti.

Konferansen kunne konstatere at krisa i det kapitalistiske og imperia-listiske systemet blir djupere, mens arbeiderklassens og folkenes mot-stand vokser på alle kontinenter. Den kunne også slå fast at den internasjo-nale marxist-leninistiske bevegelsen styrker seg.

20 Revolusjon! inteRnasjonalt Nr. 42 1• 2013

Den spanske republikken er ikke glemtFagforeningsfaner s a m m e n m e d

republikkens røde, gule og lilla flagg er

ikke noe uvanlig syn i demonstrasjoner i Spania, aller minst i disse krisetider.

Den republikanske bevegelsen er fortsatt sterk og levende i Spania, snart 75 år et-ter at fascistene seiret og en generasjon et-ter at Juan Carlos,

Francos utpekte et-terfølger, ble utnevnt til konge i 1975. De reaksjonære lot som om den lovlige repu-blikken aldri hadde eksistert, og døra sto på vidt gap for full spansk inntreden i NATO i 1982 og EU i 1986.

I Katalonia har kravet som sjølvstende for regionen og lausriving frå Spania fått ny kraft under den økonomiske krisa. Resultatet i valet 25. november og oppslutnaden i breie lag av folket tyder på at denne gongen er det alvor, og det har Madrid forstått.

Tekst og foto: Kjell Arnestad

Med over 25 prosent arbeids-løyse, ein resesjon som styres-maktene sjølv spår til 1,7 % i

2012 og aukande naud og utvandring, er Spania eit hardt kriseråka land i EU.

I det meste av dei siste par tiåra har Spania hatt ein eventyrleg økonomisk vokster. Landet gjekk med i EU i 1986 et-

ter mest 40 år med Francos diktatur. Opti-mismen var høg, og Spania fekk rikeleg med midlar overført frå dei velståande landa i Nord-Europa. Med innføringa av euro på slutten av 90-talet, slo byggjeboo-men til for fullt. Spanjolane lånte villig pengar for å kjøpa seg sine eigne hus.

Sjølv om spanske bankar var relativt godt tryggja mot krisa i 2008, gjekk det verre etter kvart som tilbakegangen spreidde seg i tida etter det amerikanske

krakket. Bustadbobla sprakk, og økono-mien vart hardt råka på grunn av kronisk høg arbeidsløyse og tradisjonelt låg inno-vasjon og forsking.

Andalusisk protestI Sør-Spania har hundrevis av arbeids-lause jordbruksarbeidarar okkupert ubrukte landeigedomar og palasshagar. Palacio de Moratalla i Andalusia er eigd av hertugen av Segorbe, sjølv busett i Sevilla. Landarbeidarane har teke over den velfriserte og sprinklervanna hagen hans. I Somonte har tjue arbeidarar okku-pert ein statleg eigedom sidan mars, der dei dyrkar paprika, tomatar og auberginar.

Borgarmeister Sánchez Gordillo i Ma-rinaleda frå Izquierda Unida (Det sameinte venstre) har vore med på å koor-dinera raid mot supermarknader der ar-beidslause har teke det dei treng av mat og andre varer.

I Spanias største region og landbruks-sentrum sender slike aksjonar eit ekko frå jordokkupasjonane på 30-talet, då den ei-gande landeliten motsette seg jordrefor-mer i oppspelet til borgarkrigen. No er jorda på endå færre hender enn ho var då.

Katalans k adéu til eit Span ia i krise

PROTEST: «Det er ikkje krisa, det er det kapitalistiske og patriarkalske systemet».

Røde Kors: Europa er kriseområdeKrisa har skapt så stor nød i deler av EU at verdens største hjelpeorganisasjon betrakter Europa som et kriseområde. Altså snart på linje med deler av Afrika og Asia.

Vi minner om at det var det samme EU den norske nobelko-miteen presterte å tildele Nobels fredspris anno 2012 …

Nr. 42 1 • 2013 inteRnasjonalt Revolusjon! 21

Katalans k adéu til eit Span ia i krise

Eigedomsbobla Frå 1996 til 2007 steig eigedomsprisane med 200 prosent. Kring 2004–2005 vart det bygt i overkant av ein halv million bu-stader kvart år, og det i eit land med 16,5 millionar familiar, 24 millionar hus og fire millionar tomme hus. Åtte av ti eiger sin eigen bustad.

I Katalonia fall bustadsalet med over 42 prosent frå 2007 til 2008 då bustadbo-bla sprakk. Bankane hadde tilbode lån med løpetid opptil 50 år. I 2005 var den samla bustadgjelda i det spanske folket på 651 milliardar euro.

Byen Valdeluz nær Gaudalajara vart bygt for 30 000 innbyggarar. I 2011 var det 700 som budde der. I 2012 vart Ciu-dad Real Central-flyplassen stengd etter berre tre års drift. Den hadde kosta 1,1 milliard euro å byggja. Flyplassen Cas-tellón-Costa Azahar vart opna i april 2011, trass i at det korkje var nokre flyru-ter eller ein gong løyve til å operera som flyplass på plass. Til dags dato har det ikkje gått eitt einaste fly i normal trafikk til eller frå flyplassen.

Rekordhøg arbeidsløyseOpptil 2007 var arbeidsløysa i Spania låg. Nokre regionar var nær full sysselsetjing. I mars 2009 var arbeidsløysa på 17,4

prosent, etter å ha auka med 100 prosent på eitt år. I mars 2012 var talet 24,4 pro-sent.

Mellom folk under 25 år er arbeids-løysa på over 50 prosent. Om lag 68 pro-sent av desse seier dei er villige til å forlata landet for å søkja arbeid. Dei reiser serskilt til andre spansktalande land, i Mellom- og Sør-Amerika. I 2011 var emi-grasjonen for fyrste gong større enn im-migrasjonen.

«Låg» statsgjeld – privat naudI juni 2012 var statsgjelda på 72,1 prosent av BNP, godt under gjennomsnittet i euro-sona (88 prosent). I juli annonserte regje-ringa kutt i løner og trygder på 65 milliardar euro og ein auke frå 18 til 21 prosent i meirverdiavgifta. So langt har Spania motstått «hjelpepakker» frå IMF og EU og dimed endå strengare krav om kutt i utgifter og meir privatisering. 100 milliardar euro er gjort tilgjengeleg som kreditt for bankar som treng det, mot at den spanske staten garanterer for pengane.

Med stor privat gjeld, kutt i velferd og løner og skyhøg arbeidsløyse, er nauda ikkje vanskeleg å forklara. Mange hundre mister hus og heim var dag av di dei ikkje kan betala låna sine. Etter fleire sjølvmord har regjeringa no mellombels stogga ut-kastingar. Fattige og heimlause leitar etter

mat i søppeldunkar, og småkriminaliteten aukar i dei store byane og i turistområda.

Eigenrådige regionarKatalonia, Andalusia, Galisia og Baskarland reknar seg sjølv som eigne, historiske nasjonalitetar, og var dei fyrste som fekk eit avgrensa sjølvstyre etter fas-cismen vart avskaffa. Etter kvart fekk òg Valencia, Balearane, Kanariøyane og Aragon status som sjølvstyrte regionar. I dag reknar ein med 17 autonome regionar og to sjølvstyrte byar; Ceuta og Melilla i Nord-Afrika. Katalonia, Baskarland og Navarra har eigne, regionale politikorps, ved sidan av dei føderale og dei lokale. Kvar region har eigne statuttar for sjølv-styret, og dimed er kvar region sitt tilhøve til sentralmakta i Madrid ulikt.

KataloniaDen katalanske regionen ligg i nordaust-Spania, og består av provinsane Barcelona, Tarragona, Girona og Lleida. I tillegg vert katalansk snakka i Andorra, tilgrensande område i Frankrike, på Balearane og i Valencia-regionen. Det vert òg snakka nokre få andre plassar i Spania og Frankrike samt på Korsika.

Den katalanske kulturen utvikla seg serskilt under seinmellomalderen under grevane av Barcelona, som styrte byen under det meste av perioden mellom 800- til 1700-talet. Desse grevane var frankiske vasallar, og kapella deira kan ein sjå i den gamle katedralen i Barcelona.

Tradisjonelt har Katalonia ligge under kongedømet Aragon, som var dynastisk knytt til grevane. I mest einkvar historisk konflikt mellom Aragon og Kastilla, har Katalonia stått på Aragons og habsburga-rane si side mot Kastilla og borbonarane. På 1500-talet gav franskekongen opp kra-

Katalonia(Catalunya(kat.),autonomregioninordaustlegeSpania).Hovudstad:Barcelona.Provinsar:Barcelona,Girona,LleidaogTarragona.Nasjonaldag:11.september(Ladiada).Parlament:GeneralitatdeCatalunya.Innbyggarar:7,57mill(16%avSpania).Offisiellespråk:Katalansk,kastillansk,aranesisk(oksitansk)ogkata-lanskteiknspråk.BNPpr.innb.:30700€

Det katalanske flagget har horisontale røde og gule striper.

fortsetter neste side

FAKTA

22 Revolusjon! inteRnasjonalt Nr. 42 1• 2013

vet på Barcelona. Juan av Borbón, far til Juan Carlos I, tok tittelen greve av Barce-lona på 1900-talet.

Nasjonalismen og arbeidarrørslaMot slutten av 1800-talet vart Katalonia det industrielle senteret i Spania, ein sta-tus regionen framleis har. I 1901 starta Enric Prat de la Riba og Francesc Cambó Liga Regional, som gjekk inn i valfronten Solidaritat Catalana. Etter valet i 1913 vart Mancomunitat (Samveldet av kata-lanske provinsar) danna, fyrst med Prat de la Riba og so med Josep Puig som presi-dent. Det varte til 1925 og diktaturet under Miguel Primo de Rivera.

Katalonia vart eit senter for radikale rørsler, med både syndikalistar, sosialistar og anarkistar. Den aukande konfrontasjo-nen mellom arbeidarar og borgarskapen fekk borgarskapen til å omfemna diktatu-ret til Primo de Rivera.

Esquerra Republicana de Catalunya (ERC), som tyder Katalonias republikan-ske vinstre, vart danna som ein felles front mot fascismen under borgarkrigen av ulike progressive parti og organisasjonar. I 1931 proklamerte ERC danninga av den andre spanske republikken og ”Generali-tat” vart gjenoppliva som styreform. Ge-neralitat var det hevdvunne namnet på styresmaktene i Katalonia. I 1936 vart fyrst fascistane slegne og Katalonia vart ettertrykkeleg plassert i den republikan-ske leiren. I 1939 vart Katalonia okkupert av Francos troppar. Tusenvis av katalana-rar drog i eksil, og om lag 4000 vart av-retta, mellom dei tidligare generalitat-president Lluís Companys i Jover.

Fram til 1930-talet hadde Katalonia va-rierande grad av sjølvstyre, men etter Franco sin siger i borgarkrigen og fram til han døydde i 1975 vart katalansk kultur, sjølvstende og språk undertrykt og for-bode.

Etter overgangen frå fascismenDen nye, spanske grunnlova frå 1978 godkjenner eksistensen av ulike nasjona-litetar innanfor staten og at regionane skal ha råderett over ein del politikkområde. Kva område regionane styrer, er ulikt. Statuttane for Katalonia slår fast at kata-lanarane er ein eigen nasjon og at kata-lansk er nasjonen sitt språk. Kastillansk og katalansk er sidestilte, men katalansk vert nytta i skulen. I 2005 vart .cat god-kjend som toppdomene for Katalonia som det fyrste for ein språkleg fellesskap.

I 1977 vart generalitat nok ein gang namnet på sjølvstyreinstitusjonane. Jordi Pujol var leiar av Convergència i Unío (CiU) – ein sentrum-høgre koalisjon – frå 1974 til 2003 og president i Katalonia frå 1980 til 2003. På 80- og 90-talet vart det gradvis bygd opp eigne katalanske insti-tusjonar.

Mossos d’esquadra («gutta i styrken») er det katalanske politiet, med røter at-tende til 1700-talet då det vart oppretta for å verna folket. Mossos er den eldste sivile politistyrken i Europa. Mellom 1994 og 2008 vart det spanske politiet gradvis bytt ut med Mossos.

Det vart innført ei ny administrativ inn-deling med comarcas (kommunar). Desse var ikkje dei same som dei historiske grevskapa. Det vart òg innført ein eigen høgsterett.

Nye taktar og valet i 2012I september demonstrerte 1,3 millionar av 7,5 millionar katalanarar i gatene i Barcelona for sjølvstende. 7. oktober byrja FC Barcelona sine tilhengarar syn-gja ein sjølvstendesong under ein kamp mot Real Madrid, 17 minutt og 14 sekund ut i kampen for å minnest dei som døydde under kampar mot kongedømet i Madrid i 1714.

President i Katalonia frå 2010 til 2012 har vore Artur Mas (CiU). Han var opp-rinneleg ein forsiktig mann som ikkje gjekk langt i kravet om sjølvstende frå Spania. Men i 2010 svekte den spanske grunnlovsdomstolen sjølvstyret for regio-nen, mellom anna av di regjeringa i Ma-drid ikkje lenger var avhengig av støtte frå CiU og andre store regionale parti.

Viktigare endå er at Katalonia er ein re-lativt rik region, og det er difor ein uba-lanse i kva Katalonia betalar inn til sentralstyresmaktene i skattar og kva dei får att. Arbeidsløysa ligg på 22 prosent, som er høgt, men likevel lægre enn lands-gjennomsnittet på 25 prosent.

På denne bakgrunnen har CiU og Mas kravd å leggja spørsmålet om sjølvstende og lausriving frå Spania fram i ei folker-øysting innan 2016. Valet 25. november i år vart framskunda og vart ein test på om folket stør kravet om lausriving. Mei-ningsmålingane tydde på at om lag 57 prosent gjer det.

I valet gjekk CiU attende frå 62 til 50 plassar i parlamentet, mykje på grunn av ein upopulær kuttpolitikk, medan ERC gjekk fram frå 10 til 21. ERC er no leidd av Oriol Junqueras. Andre sjølvstende-parti gjekk òg fram. Skal ein tolka valre-sultatet, kan det verka som om tendensen

Politiske fanger i Ecuador – de ti fra LuluncotoTi studentaktivister ble i mars 2012 arrestert i bydelen Luluncoto i Quito, Ecuador. De ble anklaget for «terro-risme» og «undergraving», og fami-liene deres er blitt utsatt for sjikane og razziaer. Ikke et eneste bevis for terrorisme er lagt fram.

Etter en rad protestaksjoner fra studentorganisasjoner, andre sosiale bevegelser og etter at de politiske fangene gikk til sultestrek, ble sju av de ti løslatt før jul, etter ti måneder i arresten. De tre kvinnene Cristina Campaña, Abigail Heras og Fadua Tapia ble derimot ikke frigitt, og har fortsatt sin sultestreik i kvinnefengs-let El Inca. Særlig kvinnene er blitt brutalt behandlet av politiet. Fadua var gravid da hun ble fengslet, og har født barnet sitt i fengselet. Hun skal nå være sluppet fri.

Også Amnesty har klagd på un-dertrykkinga av politisk og sosial protest i Ecuador. Saken dreier seg om kriminalisering av sosiale protes-ter i Ecuador, fra et regime som viser stadig mer autoritære trekk hjemme mens det poserer som progressivt og «venstre» på den internasjonale are-naen.

Under en visitt til Argentina nylig (der han mottok en pris for ytrings-frihet!) kom president Rafael Correa i skade for å si til argentinske medier at han mente at «informasjon burde være et middel forbeholdt staten». Han framholdt ved samme anledning Iran som et demokrati.

Nr. 42 1 • 2013 inteRnasjonalt Revolusjon! 23

har vore for snarleg sjølvstende og ein meir rettferdig økonomisk politikk.

Tingingane i etterkant av valet har ført CiU og Mas held fram ved makta, med parlamentarisk støtte frå ERC, som har fått gjennomslag for kravet om ei folker-øysting om sjølvstende innan 2014 og ein betre sosial profil på krisetiltaka. Dette vart klart då pakta mellom ERC og CiU var ferdigforhandla 18. desember.

CiU og dei fleste partia i Katalonia ynskjer å halda fram i EU og med euro som valuta etter lausrivinga. Både Rajoy og EU-talsmenn har avvist at det vil vera mogleg. So lenge det er krav om samrøys-tes tilslutting ved opptak av nye EU-med-lemer, meiner dei at Spania kan blokkera medlemskap for Katalonia. Katalanarane meiner dei alt er medlem, og det er ingen reglar for kva som skjer med ein region som bryt ut av landet sitt. Med sjølvsten-detaktar i mellom anna Skottland, Baskar-land, Flandern, Sør-Tyrol, og Padania, vert det fort eit spørsmål EU må ta stilling til. Serskilt om den økonomiske krisa held fram og vert djupare.

El caudillo kastar framleis skuggar Kravet om folkerøysting har vekt stor motstand i Madrid. Både kongen og stats-minister Rajoy har åtvara og nekta for at det er lovleg etter grunnlova. Vi kan høyra eit ekko frå Franco i åtvaringane frå tidle-gare og noveranda militære leiarar. Oberst Francisco Alaman lovde å «knusa grib-bane» om dei valde sjølvstende: «Sjølv om løva søv, ikkje provosér ho, for ho vil visa den same krafta som ho har vist i år-hundre.» Generalløytnant Pedro Pitarch, tidlegare hærsjef, gav støtte til Alaman og la til at tenkinga er djupt rotfesta i det mi-litære.

Etter grunnlova (artikkel 8) er dei væpna styrkane voktarar av den spanske staten og den territoriale integriteten. Dette var eit av fascistane sine grep då dei innsette Juan Carlos I og lét demokratiet laus – innan visse grenser. Forbundet av spanske militære, ein organisasjon for av-gåtte offiserar, truga med militære dom-stolar og rettegang for forræderi for alle som arbeider for å splitta opp Spania. Dei fleste spanjolar trur tida for dette er over, men korkje kongen eller statsminister Ra-joy har kategorisk avvist militær aksjon om Katalonia gjer alvor av lausrivinga.

Bør vi få eit nytt land i Europa?Det er ingen tvil om at Katalonia oppfyller alle vilkår for å kunna kalla seg ein nasjon og har krav på sjølvstende – om det er det katalanarar flest vil – med eige språk, eiga soge og identitet. Like viktig er det at om-rådet har økonomisk grunnlag for å kunna verta ein varande nasjon med både indus-tri og turisme som gode inntektskjelder. Mange av institusjonane er alt på plass. Endå meir truleg er det at eit nytt land ville verta ein suksess om resten av dei ka-talansktalande områda slutta seg til – ser-skilt Communitat Valenciana og Bale arane.

Arbeidarklassen og deira organisasjo-nar har vore ein del av frigjeringsrørsla heile vegen, og det er ingen tvil om at ka-talanske arbeidarar kjenner seg sterkt knytt til rørsla. Kva veg eit fritt Katalonia tek, er ikkje viss, men det er lite i trugs-måla frå EU. Sjølv under dei puniske kri-gane handla Roma med Kartago. Katalonia utanfor EU og euroen vil ha alle høve til å veksa og driva ein politikk til bate for dei fleste katalanarar. Kva Madrid vil gjera, er ei anna sak. n

FOTBALLKULTUR: FC Barcelona er ein integrert del av katalansk nasjonalkjensle. «Meir enn ein klubb.»

Nei til fransk militær intervensjon i Mali!Frankrike har gått til militær intervensjon mot en av sine gamle kolonier. Mali er rikt på ressurser som uran, gull og andre mineraler. Dette kan bli den neste krigen – etter Libya – der NATO skyver fram sine posisjoner på det afrikanske kontinentet.

Begrunnelsen for interven-sjonen er kampen mot de væp-

nede islamistgruppene som kontrollerer en del av Malis territorium. De truer Malis in-tegritet og lar terroren styre i de områdene de kontrollerer. Men det faktum at de er der og at de lett kunne komme til makten avspeiler dype sosiale, økonomiske og politiske pro-blemer som makthaverne i Mali ikke har løst, men forver-

ret gjennom sitt styre. Proble-mene er et resultat av impe rialismens strukturtilpas-ningsprogrammer og elendig-heten som de har påført folke massene i Vest-Afrika.

Dette betyr at ingen av disse problemene kan løses militært, og slett ikke gjennom en uten-landsk militær inngripen. Sna-rere tvert imot.

24 Revolusjon! inteRnasjonalt Nr. 42 1• 2013

Kontakt oss

… hvis du har endret adresse, vil fornye eller har andre spørsmål.

Skann koden til høyre. Eller skriv tilabonnement@revolusjon.no

Av Dag L. Djupvik

Vi husker all bombene som falt over Gaza i jula 2009. Vi satt her oppe og feira solsnu, og oppdaga

at Israel hadde satt igang en storstilt ak-sjon med mål å gjøre livet så ubehagelig som mulig for palestinere i Gaza, ved siden av å drepe og såre enorme mengder av mennesker.

Den humanitære krisa var enorm. Vi hadde her å gjøre med et av verdens tettest befolkede områder, som allerede led un-der en 3 årig blokade fra Israel. Medisi-ner, energi, vann, mat, sement, leker til barn, skolebøker, en absolutt mangel på alt som trengs i et samfunn. Begrunnelse? Det kunne brukes som våpen.

Allerede før bombinga var krisen for-ferdelig, med mangel på mat, vann og me-disiner. Bombinga, som retta seg mot sivile bygninger i et land uten militære an-legg, jevna deler av bebyggelsen på Gaza i ruiner. Nest gang Israel begynte sine an-grep på sivile, to og et halvt år senere, var mesteparten av bygningene fortsatt ikke bygd opp igjen. Israel hindrer byggemate-rialer i å bli importert.

Men Gaza er jo en kyststripe, tenker du sikkert nå. Over en tredjedel av grensa er mot havet, og de har en stripe mot Egypt, det er jo bare å importere sjøveien?

For å ta Egypt først, så har Egypt blitt pressa av Israel til å opprettholde deres blokade også ved sine grenseoverganger til Gaza. De har løsna litt på grensene, men Israel har trua med å overta grenseo-vergangene, Egypt ønsker ikke krig og bøyer unna.

Men hva med kyststripa? Riktignok har Gaza en ganske lang kyststripe, men Is-rael opprettholder blokaden her. Dette gjør de ved å skyte på og senke fiskebåter som prøver å fiske i eget farvann, de dri-ver organisert piratvirksomhet sånn som mot Ship to Gaza-båtene, der de kaprer båtene i internasjonalt farvann. Og som vi så for et par år siden, har de ikke noe pro-blem med å drepe sivile.

Vi kan jo alle se for oss hvordan det in-ternasjonale samfunnet reagerer om Sve-rige fant ut at de skulle senke alle båter som prøver å seile fra eller til norske hav-ner.

Systematiske brudd på folkerettenIsrael er en okkupasjonsmakt som står for enorme overgrep mot den palestinske si-vilbefolkningen. Bosetningene tar den beste jorda, tar kontrollen over mestepar-ten av vannet. Bosettere river opp oliven-trær og ødelegger åkre. Det bygges veier som palestinere ikke har tilgang til, og bo-settere står for tilfeldige angrep på palesti-nere. Her snakker vi om alt fra å bruke palestinere som skyteskive, til trakasse-ring av småbarn på vei til skolen.

Og nå snakker vi om okkupert land, et land som Israel har enorme forpliktelser til ifølge folkeretten.

Palestina er delt opp i små bantustans, der familier er avsperret fra hverandre. Områder som blir mindre og mindre, der blant annet apartheidsmuren sperrer hele landsbyer ute fra resten av Palestina. For å reise fra ene enden av Palestina til den an-dre, en reise som vanligvis skulle tatt en times tid, må man sette av hele dagen for å stå i checkpoints, og på grunn av tilfeldig-heten av når disse checkpointsa er oppe,

må du være glad om du kommer fram i lø-pet av dagen. Vi snakker da altså fortsatt om forholda inne i de palestinske områ-dene, ikke i grenseområdene mellom Is-rael og Palestina, og ikke om forholdene i Israel, men om forholdene som Israel ska-per inne på de okkuperte områdene.

Tilbake til bombinga. Bilder av lidende barn, kvinner, og ruinene av bombede hus. Ekstrem fattigdom, nød, underernæ-ring. Bildene viser oss den brutale virke-ligheten som Israel prøver å rettferdiggjøre. I Norge er hovedkilden til hva som skjer der nede IDF. Hva skjer med den jevne nordmann når de serveres Israels hær sitt perspektiv? Jo, selv når IDF får lov til å definere virkeligheten, der de prøver å skjule Israel sine overgrep, går sympatien i Norge til palestinerne!

Norske investeringerHva gjør den norske stat? Norsk Folkehjelp har nettopp sluppet en rapport om norske forbindelser med Israel. Den kan fortelle om statlige investeringer i ok-kupasjonsvirksomhet. Den forteller om norske bankers investeringer i selskaper som opererer i Israel, som det britiske G4S. G4S er en storleverandør av sikker-hetsprodukter i Norge. De er også en stor-leverandør av sikkerhetsprodukter i Israel, og står blant annet for mye av utstyret som brukes i bosetningene, produkter som sør-ger for at israelske settlere stadig kan ta mer og mer land fra palestinerne. Rapporten viser også mange andre områ-der der vi i Norge finansierer okkupasjo-nen, og jeg vil anbefale alle å lese rapporten som du kan finne på Norsk Folkehjelps hjemmesider. n

Palestinerne vinner diplomatisk terreng, men mister jord til okkupantene

Palestina i FNDen 29. november 2012 vant Palestina en viktig diplomatisk seier i FN. Fra å være en obser-vatør, har palestinerne vunnet status som «ikke-medlemsstat».

Det vil si at Palestina har fått en helt annen diplomatisk tyngde, den pro-sionistiske nor-ske regjeringa har for eksempel sluttet å snakke om «de palestin-ske områdene» og bruker beteg-nelsen «Palestina».

Ni land stemte imot da FNs hovedforsamling fattet sitt ved-tak. Israel, Canada og USA var blant dem.

Nr. 42 1 • 2013 inteRnasjonalt Revolusjon! 25

NATO og jihad-krigerne er den største trusselen mot et fritt og demokratisk SyriaDet «frie og demokratiske» Vesten gjør nå felles sak med al-Qaida for å styrte et relativt sekulært regime.

Med Vestens og NATOs hjelp kan «opprørerne» komme til å velte det relativt sekulære Assad-

regimet. Det man da kan få i stedet blir verken sekulært eller demokratisk. Alle burde skjønne at det er noe som skurrer når demokraturet i Tyrkia og det wahha-bistiske despotiet i Saudi-Arabia er de som skriker høyest om Assad-regimets brutalitet og undertrykking av eget folk.

RegimeskifteDet sionistiske Saban Center for Middle East Policy, tilknyttet tenketanken Brookings Institution, har sendt ut et do-kument hvor man diskuterer hvilken stra-tegi som er best for USA å benytte for å få fjernet Assad. Det skrives rett ut at det vil tjene USA og deres allierte i regionen om regimet faller. Saban Center er befolket av krigshissere fra den amerikanske høyre-sida, og er oppkalt etter Haim Saban, en amerikansk-israelsk sionist.

USA har tidligere sagt at de ikke lenger vil satse på Syrian National Council (SNC) som ledende kraft i «revolusjo-nen». Utenriksminister Hillary Clinton sier at hun vil ha med de som kjemper ved fronten. Det vil si militsene som henretter

sivile, for deretter å legge ut skrytevide-oer av drapene på internett. Drapene på sivile blir hvitvasket i vestlige medier, som konsekvent omtaler de drepte sivile som «soldater». Men dette er ikke over-raskende. Fremgangsmåten ligner det vi så i Libya i 2011.

Norge slutter opp om USANorge støtter planen til USA og Saudi-Arabia om å opprette en overgangsregje-ring bestående av opposisjonen mot Assad-regimet. Også Tyrkia er en viktig brikke i spillet for å velte Assad og sikre NATO, Israel og USA full-stendig hegemoni i regio-nen. Det er Tyrkia som kan bli påskuddet for å trekke Norge direkte inn i en eventuell krig mot Syria. Det vil skje i samme se-kund som Tyrkia – med USA sitt samtykke – påbe-roper seg artikkel fem i NATO-pakten. Alt som skal til er noen streifgrana-ter fra syrisk side, likegyl-dig om de er skutt ut av regjeringsstyrker eller opprørere, som Ankara hevder er en krigshandling mot Tyrkia. Nå har også propagandamas-kineriet begynt å kverne på at Bashar al-Assad har masseødeleggelsesvåpen og at han kan komme til å bruke dem. Alt dette er for å rettferdiggjøre fjerningen av Assad. Det er en repetisjon av forberedel-

sene til krigen mot Irak for ti år siden. Alle husker USAs daværende utenriks-m i n i s t e r C o l i n Powell og hans fanta-sifulle Powerpoint-presentasjon, med diffuse overvåknings-bilder som skulle «be-vise» a t Saddam

Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Dette var selvsagt bare oppspinn. Nå ropes det igjen om satellittbilder som an-givelig viser at syriske soldater har blan-det kjemikalier. Snakk om déjà vu …

Irak, Libya – og Syria?Det er bare halvannet år siden den krimi-nelle krigen mot Libya, der NATO og Norge «fjernet diktatoren Gaddafi» ved hjelp av terrorbombing og i allianse med islamister. Anti-imperialister og krigsmot-standere må sørge for at Syria ikke blir noen reprise. Om Syria blir uskadeliggjort

og lagt i ruiner av NATO & Co. ligger veien åpen mot Iran – det siste hinderet for USAs totale hegemoni i Midtøsten. Da snus propagandakjøret bort fra Syria og mot Iran.

Det er opp til det syriske folket sjøl å bestemme i eget hus. NATO og utenland-ske jihadister er nå en atskillig større trus-sel mot syrisk demokrati og suverenitet enn Assad-regimet. n

AFTENPOSTEN 12.01.2013: Også et titalls norske jihadister er i Syria. De skal ha slutta seg til Jabhat al-Nusra med bånd til al-Qaida. Al-Nusra regnes for å stå bak mange av terroristangrepene i landet og er en alliert for Den «Frie syriske hær». Det gjør det vanskeligere å fastholde det ensidige propagandabildet av Assad-regimet som versting.

26 Revolusjon! inteRnasjonalt Nr. 42 1• 2013

Rapport fra et besøk hos Tunisias Arbeiderparti og den nyopprettede tunisiske folkefronten.

Av Klaus Riis og Dorte Grenaa Alle fotos: © AZ/KP

Den høye, skjeggete unge mannen som forteller heter Waed Naowar. Han er studentorganisator og

kommer rett fra en sit-in som universitets-studentene i Sousse – Tunisias tredje stør-ste by – har hatt gående de siste to ukene. Det er en protest mot at de ikke har fått utbetalt studiestipend fra staten på noen måneder. De trengs, selv om de bare er på et på hundre kroner, en brøkdel av dansk studiefinansiering, og dekker ikke en gang en husleie.

De unge tunisierne har god utdannelse. Mange har en universitetsgrad. Men gan-ske mange får ikke jobb etter eksamen. Heller ikke etter det alle tunisiere kaller «revolusjonen», den folkelige oppstanden som fordrev diktatoren Ben Ali. Partiet hans var forøvrig tilknyttet den sosialde-mokratiske Sosialistinternasjonalen. I Tu-

nisia har man en ny tidsregning, før og etter revolusjonen. – Hvis pengene ikke blir utbetalt, organiserer vi en undervis-ningsboikott og en blokade av universite-tet, sier Waed.

Det var ikke minst de unge som var ak-tive under opprøret som jaget Ben Alis politi og sikkerhetsstyrker vekk fra gatene og drev diktatoren på flukt. Han søkte asyl i Saudi-Arabia. Først nå, mer enn halvan-

net år senere, er politiet i ferd med å komme på banen igjen for alvor.

Tunisierne er stolte av sin revolusjon: – Og den er langt fra over – det er strei-ker, demonstrasjoner og protester over hele landet, hver eneste dag, sier Waed.

Arbeiderne, ikke minst gruvearbei-derne i den sydlige delen av landet, som er langt fattigere enn de rike turistbyene i nord ved Middelhavet, kjemper. Og grun-nen er enkel: Revolusjonen er ikke over. Kravene er ikke innfridd.

– Faktisk er det blitt verre, sier Waed. – Vi får ikke studiepengene våre, arbeids-ledigheten har steget og prisene stiger hele tiden.

Men revolusjonen har ført til noe: Folk er ikke redde lenger. De er ikke redde for å kjempe, ikke redde for undertrykkelses-apparatet, ikke redde for å si hva de me-ner. Det er en virkelig forandring.

Vi er på Tunisias Arbeiderpartis (POT) lokale partikontor i turistbyen Sousse med de mange fancy hotellene bygd spesielt for europeiske turister. I forrommet, der man har mindre møter og folk kommer og henter siste utgave av partiets ukeblad Folkets Røst, er den ene veggen pyntet med et stort banner med Marx, Engels, Lenin og Stalin. På den motsatte veggen er det bilder av de fire medlemmene av

Folkefronten dannet

FOLKEFRONT: Fra pressekonferansen der stiftelsen av lokalavdelinga av folkefronten i Sousse ble kunngjort.

Studentorganisatoren Waed Naowar.

Tunisia: Revolusjonen fortsetter

Nr. 42 1 • 2013 inteRnasjonalt Revolusjon! 27

partiet i Sousse som ble drept under opp-røret, den gangen partiet var illegalt. De er martyrene.

I oktober 2012 ble det holdt valg til den grunnlovgivende forsamlingen. Ennadah-partiet, som blir kalt «moderat islamis-tisk», vant og dannet regjering. Partiets ledere var i eksil under Ben Ali. under valgkampen lovet partiet å skape jobber og gjennomføre mange andre av revolu-sjonens krav. Men ingen av løftene er inn-fridd. De lovet også å la være å innføre religiøse bestemmelser i den nye forfat-ningen, som ikke er fremlagt ennå. Men da de gikk ut og sa at den i et visst omfang skulle bygge på Sharia, brøt protestene ut. Tusenvis av demonstranter gikk ut i ga-tene, og regjeringen måtte bøye av.

På under et år er partiet og dets politikk blitt avslørt. det har fått massiv økono-misk og politisk støtte fra Saudi-Arabia og Qatar og deres innflytelsesrike TV-ka-naler, og har åpnet dørene på vidt gap for religiøs ekstremisme. De fundamentalis-tiske salafistene, som Ennadah-partiet kaller «våre barn», har tiltrukket seg en del arbeidsløse unge, som opptrer i bander og angriper politiske motstandere og folk som ikke følger deres normer. I et popu-lært politisk program på tunisisk TV kalte en salafist Osama bin Laden for den stør-ste araberen i nyere tid. Det måtte regje-ringspartiets imam ta avstand fra umiddelbart – mens representantene fra den nydannete folkefronten og også re-presentanten fra den pro-vestlige seku-lære opposisjonen ristet på hodet. Vanlige tunisiske TV-seere bemerket galskapen. En ung kvinnelig språkstudent og med-lem av ungdomsforbundet som vi snakket med, hadde et bredt pannebånd på seg. Hun tok det av og viste frem en bred rød

stripe, et ferskt arr: Hun hadde blitt slått med stålkjetting av salafister som ikke syntes hun gikk sømmelig kledd.

Salafistene spiller en sekterisk rolle: De skaper splittelse og får oppmerksomheten vekk fra de brennende sosiale proble-mene.

Vi var invitert til Tunisia og Sousse for å delta i et internasjonalt seminar under ledelse av POTs legendariske leder Hamma Hammami. Han spilte en sentral rolle i motstanden mot Ben Ali hele veien under hans diktatur, han viste vei under revolusjonen. Seminaret var kalt «Den kapitalistiske krisen og de sosiale beve-

gelsene» og hadde representanter fra et tjuetalls land fra Europa, Midtøsten, Asia, Afrika og Latin-Amerika – og tilhørere og deltakere fra alle de 12 partiene som inn-går i den tunisiske folkefronten som ble dannet 26. september med et landsstyre som består av en representant fra hvert av partiene og 6 partiløse velkjente personer. Fronten er nå i ferd med å bygges opp i alle regioner og større og mindre byer, et-ter samme modell.

Fronten omfatter alt fra det marxist-leninistiske Tunisias Arbeider-parti, som tidligere het Tunisias Kommu-nistiske Arbeiderparti PCOT, via maoistiske og andre «marxistiske» partier og organisasjoner og Baath-partiet, til de tunisiske Grønne. Med andre ord en bred venstrefront for å videreføre revolusjonen og gjennomføre dens krav – mot Enna-dah-partiet og de fundamentalistiske strømningene som prøver å samle makten og institusjonene i sine hender, men også mot en gruppering som har dannet seg rundt ministeren fra overgangsregjerin-gen, Ebesi. Både EU og de gamle koloni-maktene satser sterkt på denne grupperingen. Den utgir seg for å være «sekulær», «moderne» og «liberal», på-står at den er i opposisjon til Ennadah, men i virkeligheten er den en fortsettelse av det gamle regimet, Ben Ali-regimet.

Hver for seg kunne partiene i fronten ikke utgjort et sterkt alternativ til de to strømningene som støttes av den interna-sjonale reaksjonen. Hver for seg ville de falt. Sammen er de en kraft som allerede nå spiller en synlig rolle i det politiske li-vet – og som kan bestemme Tunisias fremtid. n

Oversatt fra Kommunistisk Politik nr. 21, 2012.

MARTYRENE: Fire medlemmer fra det dengang illegale partiet i Sousse som ble drept under oppstanden.

Fra det internasjonale seminaret ‘Den kapitalistiske krise og de sosiale bevegelser’ i Sousse i november. Fra venstre representanter fra marxist-leninistiske partier i Ecuador, Frankrike, Tunisia (Hamma Hammami) og Benin.

Tunisia: Revolusjonen fortsetter

Skann koden for å lese mer om Tunisia.

28 Revolusjon! debatt Nr. 42 1• 2013

Om revolusjonær utålmodighet og eventyrpolitikk

Kommunistisk arbeid i et imperialistisk land er en

seig oppgave og en tålmodig-hetsprøve, særlig under frede-lige forhold med liten grad av åpne klassekonflikter.

Både Lenin og Stalin snak-ket om revolusjonær tålmodig-het. De sa også at det er i «fredelige» tider at de beste og mest klassebevisste blant kommunistene utmerker seg, nettopp for sin tålmodige på-ståelighet.

Entusiastiske, revolusjo-nære intellektuelle i imperia-listiske land kan lett bli utålmodige når den sosialis-tiske revolusjonen uteblir, og når arbeiderklassen ser ut til å nøye seg med kamp for min-dre reformer eller forsvar av elementære rettigheter under kapitalismen.

For samtidig avler de impe-rialistiske statenes brutale krigføring og utplyndring mi-litant og modig motstand fra fattigbønder og undertrykte folk. I fattige land viser impe-rialismen sitt sanne ansikt og møter motstand, mens arbei-derne i det imperialistiske Norge ser ut til å ha nok med hus, hytte, bil og hage.

Slikt skaper frustrasjon blant revolusjonære småbor-gerlige intellektuelle som har sugd til seg boklig lærdom om marxismen og irriterer seg over at den hjemlige arbeider-klassen ikke skjønner hva de sjøl mener å ha skjønt.

Da er det fristende å vende blikket ut i verden, til de som konfronterer undertrykkinga direkte. Eller, hvis man i det hele tatt forholder seg til eget land, til alle mulige grupper av utstøtte og undertrykte i det kapitalistiske samfunnet .

Derfor snekres det nye «teo-rier» som forvrenger marxis-men-leninismens påvisning av at det er det organiserte indus-triproletariatet som må utgjøre grunnstammen i den sam-funnsmessige omveltninga og oppbygginga av en ny arbei-derstat. Plassen tillater ingen grundig gjennomgang av disse

«teoriene», så vi må nøye oss med noen eksempler og på-pekninger.

Gotfred Appel, lederen av den danske Kommunistisk Arbejdskreds – siden kjent som Blekingegadebanden, som i 1980-åra drev med «re-volusjonær ransvirksomhet» til støtte for kjempende folk, skal ha uttalt at (den danske eller vestlige) arbeideren «kun har sitt fargefjernsyn å miste». Underforstått har han verken subjektiv eller objektiv inter-esse av å erstatte det borgerlige samfunnet med en arbeiderstat gjennom en sosialistisk revo-lusjon.

Appel representerte en i dobbel forstand idealistisk form for revolusjonær even-

tyrpolitikk og terrorisme som står marxist-leninister fjernt.

Men også småborgerlige elementer i bevegelser som for eksempel Rødt i Norge, har i takt med opp-ortunismens inntog og vok-sende småbor-gerlig medlemsmasse latt seg friste til å se seg om etter andre sosiale sjikt, klasser og lag som er mer åpenbare ofre for kapitalismens angrep og utstø-ting. Dette kan være alt fra fil-leproletarer og rom-folk i Oslos gater, til undertrykte seksuelle minoriteter.

I partiet Rødt har lærere, kulturarbeidere eller kvinner i offentlig sektor tidvis blitt sett på som mer håpefulle enn de (gjerne mannlige) litt «treige

og baktunge» arbeiderne i in-dustri og transport. Visst er læ-rere og andre lag viktige allierte for arbeiderklassen,

men ut fra sin sam-funnsmessige rolle og sitt (man-glende) forhold til produksjonen kan

de aldri spille noen sjølstendig hovedrolle.

Felles for både høyreoppor-tunismen og for venstreoppor-tunismen er at de begge prøver å finne sosiale grupper å sette i stedet for den tradisjonelle ar-beiderklassen.

Noen rrrevolusjonære små-grupper er utelukkende opptatt av imperialismens nasjonale undertrykking av for eksempel kurderne eller kjempende na-xalitter i India. De ser eneste håp i at nasjonal-demokratiske

De revolusjonæres utfordringer i Norge(Et forsøk på analyse ved inngangen til 2013.)

I noen tiår har kapitalismen hatt full kontroll over alle

maktsentra i verden. Nesten alle land og markeder er åpne for finanskapitalen. Nasjonale skranker blir bygd ned i hur-tigtogsfart. Ingen makt kan motsi internasjonal finanskapi-tal uten å forvente seg bombe-krig og terror.

Nesten straks synes kontu-rene av at kapitalismen er i ferd med å nå sine grenser. Miljøkrisene og «finanskri-sene» varsler om store sam-menbrudd. Ødeleggelsen av kloden aksellererer. Mestepar-ten av verdens «velferdssta-ter» er under full nedbygging.

Norge kommer ikke til å forbli noen lykkelig øy i denne prosessen som nå pågår. An-grepene på arbeidsfolk kom-mer på sikt til å bli like brutale her. Uten å ta makta fra finans-eliten og etablere en stat bygd på økologisk og menneskelig bærekraft og med kollektive løsninger vil vi få en lang bru-tal nedgangstid. Denne innsik-ten når etter hvert mange

mennesker. Stadig flere ser systemendring som tvingende nødvendig. Hvorfor er det da nesten ingen diskusjon om hvordan slike grunnleggende samfunnsendringer skal la seg gjennomføre. Hvorfor er orga-nisasjoner som kaller seg re-volusjonære nesten tomme for revolusjonære perspektiver?

2020: Kaos og oppløsningI deler av verden går statsdan-nelser mot oppløsning og kaos. Ressursene kontrolleres av im-perialistiske stater med baser, bombefly, droner og annen ter-ror. Vil dette systemet spre seg? Med stadig flere svake/underdanige land og områder med bare kaos? Lokalt: Vil EU gå i oppløsning? Hvordan vil de internasjonale selskapene da utøve kontroll i Europa?

Norge er under sterk utvikling som imperialistisk, terroristisk stat. Mens vi gråter over ta-pene etter terroren mot regje-r ingsbygget bomber vi gladelig regjeringsbyggene i

Libya. Og dreper kontorda-mer, resepsjonister m.m. uten å engang diskutere om det er vår rett? Men vi er små. At ka-pitalen i EU, Russland og USA vil la oss beholde oljen, gas-sen, fisken, vannkrafta og andre ressurser i fred er tvil-somt. Vi kan forestille oss sterkere og mer brutal makt-utøvelse.

Hva skal revolusjonære gjøre oppe i disse framtids-perspektivene?På et vis er svaret lett: Vi kan finne fram de gamle skriftene om opprør og revolusjon. Studere marxismen og erfarin-gene fra Sovjet, Kina m.m. Kaste oss ut i klassekampen og starte arbeidet med å bygge opp partiet og enhetsfronten

Vi må skaffe oss klassekam-perfaring og se hvilke instru-menter som virker. Vi som er arbeidsfolk i dette systemet slåss uansett. Vi må lære både teoretisk og praktisk å smelte dette sammen til en strategi for revolusjon og arbeidermakt. I alle klassesamfunn finnes pa-rallellmakt. Jeg ble veldig

Debatt

Nr. 42 1 • 2013 debatt Revolusjon! 29

eller «sosialistiske» revolusjo-ner i den tredje verden kan svekke de imperialistiske sta-tene og forårsake krise i de vestlige metropolene i en sånn grad at arbeiderne i imperia-listlanda får åpnet øynene sine. Som en av dem skriver: «Pro-letariatet, som er bjelken i den sosialistiske revolusjon, er praktisk talt forsvunnet i den vestlige verdens overflods-land. Men det eksisterer fort-satt i den tredje verden.» Dette er i seg sjøl en kortslutning, men brukes som argument for at det egentlig er bortkasta å drive kommunistisk agitasjon og å kjempe for sosialismen i et imperialistisk land.

Røttene til denne typen tenkning ligger i den vankel-modige naturen til småborger-lige intellektuelle. Den ligger i manglende teoretisk forståelse og en praksis som overhodet

ikke knytter an til faglig kamp og klassekrav, og dermed er uten forankring i arbeiderklas-sen.

Lenin påviste for hundre år sida at det under den utvikla kapitalismen finnes et arbei-deraristokrati som fôres – eller korrumperes – av noen ekstra smuler fra imperialismens su-perprofitter. Det er dette laget av borgerliggjorte arbeidere i imperialistiske land som er det viktigste støttepunktet for re-formismen og spredninga av borgerlig ideologi blant arbei-derne, mente Lenin. Dette sjiktet vil gjøre seg mer gjel-dende i noen land og bransjer enn andre, men det vil alltid utgjøre et lite mindretall av ar-beiderklassen.

det blir derfor et drøyt stykke å påstå at den norske ar-beiderklassen under ett er

borgerliggjort og har objektiv interesse av at kapitalismen består! Det er i virkeligheten bare en omskrivning av de bor-gerlige ideologenes og økono-menes egne postulater om «2/3-samfunnet» og «forbru-kersamfunnet» der budskapet er at bare et lite mindretall «faller utenfor» det kapitalis-tiske samfunnets lykkeland.

Vi marxist-leninister veit at den sosialistiske bevisstheten ikke kommer dalende ned fra himmelen. Arbeiderklassen oppnår i utgangspunktet bare en fagforeningsbevissthet, det vil si bevisstheten om at ar-beidskamerater må organisere seg og stå sammen for å iva-reta sine umiddelbare økono-miske klasseinteresser.

Teoretisk kunnskap og be-vissthet om sosialismen må til-føres «utenfra», det vil si gjennom kommunistisk propa-

ganda og agitasjon på arbeids-plassene. Arbeiderne slutter ikke spontant opp om sosialis-tiske ideer, heller ikke gjen-nom streiker og aksjoner.

Marxismen-leninismen som teori og rettesnor for handling på veien mot et nytt samfunn er det bare kommunistene som kan formidle i og blant arbei-derklassen. Bare sånn bygges et virkelig kommunistisk ar-beiderparti. Og først når arbei-derklassen erkjenner at sosialismen er målet og at kommunistpartiet er veivise-ren, har borgerskapet virkelig grunn til å skjelve.

Sosialdemokratisk refor-misme og småborgerlig even-tyrpolitikk avsporer fra det helt elementære: Bare arbei-derklassen kan velte kapitalis-men.

T. Svendsen og E. Holemast

sjokkert første gang jeg hørte ledelsen vår i NSB snakke om at nå måtte alle stå på og yte ekstra. Enda mer da vår fagfo-reningsleder reiste seg å var helt enig. Og helt forvirret da han under kaffen neste morgen erklærte ledelsen vår for tul-linger og at jernbanesvette skulle de nok betale dyrt for. Det var før jeg forsto at sjefene hadde sine arenaer som vi ikke alltid utfordret med ord, men ofte i praksis. I lovverket har arbeidsgiver styringsrett, men fagforeninger er i prinsippet parallellmaktorganer som kan begrense mye. En strategi for å utvikle parallellmakten kan vi sikkert få til bare ved å opp-summere hva mange revolu-sjonære fagforeningsaktivister gjør.

FramtidstroSkal klassekampen utvikles konstruktivt er det nødvendig med en visjon om et samfunns-system som kan løse trøbbelet kapitalismen setter folk i. Teorien finnes – og heter kom-munisme, med sosialisme som over gangssamfunnet.

Forsøk er gjort i noen svært fattige land. De oppnådde etter min mening fantastiske resul-tater, men de bukket under pga indre svakheter som ble svært store under et ekstremt ytre press fra en aggressiv imperia-listisk omverden.

Kapitalismen brukte nesten 500 år fra de første kapitalis-tiske bystatene oppstod til ka-pitalismen ble et dominerende samfunnssystem. Hvor mange forsøk og eksperimenter som ble gjort har jeg ikke tall på. At sosialismen på første forsøk faktisk klarte å utfordre kapi-talismen helt grunnleggende er oppsiktsvekkende. At første forsøk ikke lykkes er nærmest en selvfølge. Men kunnska-pene, på godt og vondt, er gull verd.

Massiv imperialistisk pro-paganda har satt disse forsø-kene i miskreditt for å hindre folk i å lære av dem og for å se på kapitalismen som evig og uforanderlig. Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan vi skal møte denne massive pro-pagandaen på.

Parlamentarisk arbeidI Norge styres all politisk virk-somhet mot å påvirke makta og mot parlamentariske orga-ner. I Norge bestemmer kapita-len, og parlamentariske organer er nyttige redskaper for å legalisere deres beslut-ninger. Vi har de så lenge det passer og det å gjøre kompro-misser med folkelige krav er fornuftig. Det er et blindspor å tro at maktforholdene kan en-dres gjennom parlamentariske organer. De er sikret mot over-raskende endringer av makt-forhold i alle bauger og kanter. Allikevel er arbeid i disse or-ganene en nødvendig del av en revolusjonær strategi for å få til to ting:1. For å avsløre kapitalismen og parlamentets udugelighet. 2. Å bruke posisjoner i parla-mentariske organer til å støtte opp om klassekampen slik at «parallellmakt»-organisasjo-ner vinner kamper og får større makt.

Jeg ser ingen grunn til å støtte noen som går inn i folke-valgte forsamlinger for å kunne forandre samfunnet der-

fra. De ender med lovmessig sikkerhet opp som SV – som forsvarere av ka pitalismen og dens maktorganer som Ver-densbanken, NATO, WTO osv.

Samordning og partiteoriKlassekampen pågår i Norge som i alle klassesamfunn, men den er spontan og planløs. Vi trenger sterkt en kraft som stil-ler seg oppgaven å gi den ret-ning og s tyrke . Ingen ven stre sideorganisasjoner av noen størrelse prøver på det. Det er det tragiske med tilstan-den i Norge nå. Jeg utfordrer alle revolusjonære til å gjøre dette til sitt sentrale prosjekt. Det finnes nok av oppgaver å gå løs på. Det vil ta tid å samle de revolusjonære kreftene, men alle kan bidra med sine kunnskaper og analyser. Hva kan du bidra med?

Geir Christensen

Innlegget er forkortet. Red.

30 Revolusjon! annonseR Nr. 42 1• 2013

på oss forpliktelsen om å gå inn i organi-seringa av arbeiderklassens, ungdom-mens og folkets kamp, til å finne det kommunistiske initiativ og det kommu-nistiske mot til konsekvent å lede disse mobiliseringene, og fremfor alt vise dem revolusjonens og sosialismens sikre vei. Styrkinga av våre partier og deres stadig tettere bånd til massene, oppgaven med å få vårt program ut i gatene og gjøre det forståelig for de kjempende massene for å sette oss i spissen for kampene, for å fremme og styrke folkefronten – det er den allmenne retninga som denne konfe-ransen anviser.

Bidragene fra alle våre partier har vært berikende og viser at marxismen leninis-men styrker seg i hele verden. Det påleg-ger oss et ekstraordinært ansvar som vi vil vite å påta oss.

Skjerpinga av kapitalismens allmenne krise, den imperialistiske aggresjonen og risikoen for en ny altomfattende storkrig, den akselererende utviklinga av produk-tivkreftene som påskyndes av den tek-nisk-vitenskapelige revolusjonen, utviklinga av kampen som føres av arbei-derne, ungdommen og folkene – alt dette stiller våre partier og organisasjoner over-for nye utfordringer. I klassekampens for-løp må vi finne nye organisasjons- og kampformer. Arbeidernes og folkenes frigjøring er ar-beidernes og folkenes eget verk. Den er samtidig våre partier og organisasjoners urokkelige ansvar.

Ja! Det er mulig å forandre verden!Marxismen-leninismen leder oss!

Ja, vi kan forandre verden – fortsetter fra side 19

Benins kommunistiske parti Brasils revolusjonære kommunistiske parti (PCR)Burkina Fasos revolusjonære kommunistiske parti (PCRV)Arbeiderpartiet kommunisterne, Danmark (APK)Den dominikanske republikkens kommunistiske arbeiderparti (PCT)Ecuadors marxistisk-leninistiske kommunistiske parti (PCMLE)Elfenbenskystens revolusjonære kommunistiske parti (PCRCI)Frankrikes kommunistiske arbeiderparti (PCOF)Spanias kommunistiske parti (marxist-leninistene) PCE/MLKommunistisk plattform, ItaliaDemokratisk Vei, MarokkoMexicos kommunistiske parti (marxist-leninister) (PCMML)ML-gruppa Revolusjon, NorgeTunisias arbeiderparti (POT)Tyrkias revolusjonære kommunistiske parti (TDKP)Organisasjonen for bygging av et kommunistisk arbeiderparti i Tyskland Venezuelas marxistisk-leninistiske kommunistiske parti (PCMLV)

Står du stø ved din røde fane, eller tusler du rundt i tvil?

Kommunistisk plattform jobber for å gjenreise et kommunistisk parti i Norge.

Vi mener at uten kommunistisk ledelse blir all motstand som føres mot krisepolitikken og det kapitalistiske systemet aldri mer enn nålestikk.

Vi tilbyr studiesirkler og et miljø for å utvikle kommunister og revolusjonære. Vil du ha en prat med noen fra KPML, er det bare å ta kontakt.

Send en e-post til kontakt@kpml eller ring 52 98 32 45

antikrig.noNytt ressurssenter for krigsmotstandere og antiimperialister.

antikrig.no er en ny blogg for krigsmotstandere. Bloggen har som formål å samle gode antikrigskrefter og gi nytt liv til en heller tafatt norsk krigsmotstand og fredsbevegelse.

Her vil det finnes bakgrunnsinformasjon og ressurser som motgift mot NATO-propagandaen som gjennomsyrer norske medier. antikrig.no ønsker å være en møteplass og et forum for de som ønsker å slåss mot krig og militarisering, og som ikke nøyer seg med vakre fraser om fred.

«Antikrig er til for deg som mener Norge aldri kan forsvare å gå til krig mot noen som ikke først har angrepet Norge. Vår målsetting er å bidra til fred gjennom å arbeide mot norsk krigsdeltakelse, mot norsk våpeneksport og for støtte til land som forsvarer seg mot imperialistiske overgrep.»

«Denne sida er for alle som sier nei til nye norske krigseventyr, uansett om angrepskrigene kalles “humanitær krigføring”.

Norge blir en stadig mer aggressiv militær aktør, og norske mediers desinformasjon og fortielser øker i takt med denne utviklinga.

Vi ser det som en oppgave å få fram hva som virkelig foregår bak frasene om fred, fredsmekling og menneskerettigheter. Faktisk kunnskap er første betingelse for å samle krigsmotstandere og anti-imperialister til aktiv motstand», skriver antikrig.no i sin egenpresentasjon.

Har du flyttet eller fått ny e-postadresse?

Meld fra til abonnement@revolusjon.no

Nr. 42 1 • 2013 kultuR Revolusjon! 31

Den amerikanske protestsangeren David Rovics har gitt ut plater i over

15 år og er en kjent skikkelse for musikk-interesserte progressive. Han slapp nylig sin siste plate Meanwhile in Afghanistan.

Rovics er innom flere forskjellige te-maer i sangene, både fascisme (Breivik), krigføring (tittelsporet), Palestina (Israeli Geography 101) og musikkindustrien (Why Don’t They Play You on the Radio? og Steal This MP3).

David Rovics varierer mellom rolige og mer «up-tempo» låter. Han har med seg et knippe profesjonelle musikere, og platen har variert instrumentering, selv om den klart er gitarbasert. Alt i alt en me-

lodiøs og variert plate, med aktuelle og hardtslående tekster, ikke minst i det før-ste sporet, Breivik, der han setter fingeren på det ideologiske grunnlaget til nazi-ter-roristen, og hvordan dette tankegodset florerer i samfunnet.

Låtene finner du til nedlasting på da-vidrovics.com

H.H.

Til høyre: Et kort utdrag fra teksten til sangen ‘Breivik’.

Musikk

David Rovics: Meanwhile in Afghanistan

SOLIDARITET I PRAKSIS: David Rovics stiller alltid opp for de undertrykte og mot urettferdighet. På konsert som på gata. Her fra Oslo for noen år tilbake.

Breivik

They say he acted alone and they want us to believe That moderating rhetoric is the best we can achieve but moderating rhetoric will bring us nowhere near To the understanding that the problem is right here

Verv en venn – og vinn ei valgfri bok fra Forlaget Revolusjon

Revolusjon trenger flere abonnenter. Vi har ingen pressestøtte eller rike onkler. Du kan gi en kamerat ny innsikt, du kan hjelpe oss og samtidig gi deg sjøl en gave ved å skaffe en ny abonnent til tidsskriftet. Hvorfor ikke gi et abonnement i gave? Vervepremien er en av de to bøkene «Krigerstaten Norge» eller «Sosialist? Javisst!»

Skriv til vår postadresse (side 3) eller til abonnement@revolusjon.no

Husk fullstendig adresse til både mottaker og verver!

Du har vel ikke glemt å fornye abonnementet? Fremdeles bare kr 100,- for 3 utgaver.

9 771500 184002

ISSN 1500-1849

Innhold

Ny egyptisk grunnlov truer kvinnenes rettigheter. Carlos Latuff ..................side 2

Leder: Politiske utsikter .....................................................................................side 3

Flyalarmen har gått ..........................................................................................side 4

Barth Eide «advarer» britene ...........................................................................side 4

Ytelsespensjonen din «fases ut» ......................................................................side 5

Tillitsvalgte knebles (faglig kommentar) ........................................................side 6

PFU frikjente sine egne ....................................................................................side 7

Matmonopolet .................................................................................................side 8

Norsk militærpolitikk – frå vondt til verre? ....................................................side 10

Bolignød og dyrtid – kapitalismens evige følgesvenn ................................side 12

Hundre år siden kvinnene fikk stemmerett ..................................................side 14

Livet er ikke bare fotball. Novelle av Svein Borgen (1937–2012) ..............side 15

En stø kamerat har gått bort .........................................................................side 18

Ja, vi kan forandre verden! Uttalelse fra IKMLPO .......................................side 19

Katalansk adéu til eit Spania i krise ..............................................................side 20

Palestinerne vinner diplomatisk terreng, men mister jord til okkupantene ...................................................................side 24

NATO og jihad-krigerne er den største trusselen mot et fritt og demokratisk Syria ...................................................................side 25

Tunisia: Revolusjonen fortsetter. Folkefronten dannet .................................side 26

Om revolusjonær utålmodighet og eventyrpolitikk ....................................side 28

De revolusjonæres utfordringer i Norge .......................................................side 28

David Rovics: Meanwhile in Afghanistan .....................................................side 31

Løssalg: kr 30,–Abonnement (3 nr.) kr 100,–

www.revolusjon.no