Sigbjørn Mostue og Johnny Brenna

Operasjon Hydra

© CAPPELEN DAMM AS 2014

ISBN 978-82-02-43977-4

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Marianne Zaitzow / AffairSats: Type-it AS, Trondheim 2014

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014

Satt i 10,7/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Politisk motivert vold i form av ekstrem islamisme vilrepresentere enalvorligutfordring. Arbeidetmedå forhindreatpersoner med tilknytning til Norge involveres i terroraksjoner,vil være den viktigste oppgaven til tjenesten det kommendeåret. Fremveksten av et aktivt ekstremt islamistisk miljø vilbidra til økt polarisering mellom ulike grupper i Norge, og kanetter hvert bli en av de viktigste årsakene til en mer alvorligtrussel fra høyreekstreme grupper her i landet.

Fra Politiets sikkerhetstjenestes Trusselvurdering 2014

Kapittel 1

Isak Stockmann knep umiddelbart igjen øynene idetdøra lukket seg bak ham. Den skarpe vårsola bakte be-hagelig mot ansiktet, og ble reflektert mot ham av sko-lebygningens store glassvegger. Noen små snøhauger låigjen her og der hvor skyggen ga dem beskyttelse, og desiste, unnselige fonnene på taket på nordsiden lekket ensammenhengende rad av dråper som traff bakken medsmå, optimistiske plask. Ellers hadde snøen i Oslos by-kjerne blitt borte i løpet av de siste par dagene med mild-vær. Lufta anget pirrende av våt asfalt og råttent gress.

Isak smilte svakt og rettet på brillene. Skolesekkenhang tungt over skulderen. På toppen lå franskprøvende hadde fått igjen tidligere på dagen. Til jul hadde hanfått kun én eneste femmer, i fransk. Ellers sto sekserneder som en rad av brede smil over hans arbeidsinnsatsog begavelse. Til sommeren skulle han nok klare seks ifransk også. Men fransklæreren var en gammel knarkmed fordommene smurt tykt utenpå, og selv om Isakhadde klart toppkarakteren denne gang, var det ikkesikkert at læreren ville yte ham rettferdighet når åretssiste karakter skulle settes.

– Jævla jøde!Det var bare noen fra parallellklassene. De hadde

samlet seg oppe ved krysset. En bukett av det nye

7

Norge: blonde, etnisk norske jenter, pakistanske gutter,en fra Somalia, og to østeuropeere, i skjønn forening.Trakasseringen av ham, Isak, fungerte som et minstefelles multiplum. Isak brydde seg ikke. Ikke så mye, ialle fall. Ikke nå lenger. Da han var liten, hadde hanspurt mor og far hvorfor de andre hatet ham. De haddeikke noe godt svar, forklarte ham bare at jødene all-tid var blitt forfulgt, med landflyktighet i Egypt, fan-genskap i Mesopotamia, romersk invasjon og rivingenav tempelet, merking og forfølgelse gjennom middelal-deren, pogromer og selvsagt Ha‘shoa under den andreverdenskrig. Men slik var det å være Guds utvalgte folk,fikk han høre. Dette var prøvelsene de måtte igjennom.Isak hadde ikke forstått logikken. Hvorfor skulle Gudplage dem gjennom andre mennesker? Hvorfor skulleNorge, dette landet som yndet å fremstille seg somfredselskende, som skydde konflikter og ulikhet, rette ethat mot nettopp Isak og hans lille folk som telte knapt5000 individer her til lands? Det var nesten ingen avi-ser som ville trykke leserbrevene hans om hvordan detvar å være del av en liten minoritet som tilsynelatendealle foraktet, som det var blitt helt legitimt å slenge drittom. Hvorfor? Og hvorfor fikk han alle disse avskyeligekommentarene på bloggen?

Men han hadde lært seg å leve med det. Neste år varhan ferdig med videregående. Da lå veien videre åpen.Det sto mellom Universitetet i Oslo og utlandet. Eng-land, USA eller kanskje følge etter søsteren Rebecca ogdra til Australia. Utlandet fristet uansett mest. Å gjøresom så mange andre norske jøder, reise, eller snarereflykte fra landet og aldri vende tilbake. Men da måtteMirjam bli med.

– Ditt svin! Noen i gjengen laget gryntelyder.Isak smilte svakt for seg selv. I motsetning til dem

8

hadde han verden liggende åpen foran seg. Det lønteseg å være flink. Jødene var som regel flinke. Flinkereenn de fleste. Det visste toskene i gjengen der borte. Oghatet ham for det. Skjellsordene hadde tatt seg kraftigopp etter at Aftenposten endelig hadde trykket artikke-len han hadde forfattet. Den hadde rett og slett virketmot sin hensikt. Selv innad i det jødiske miljøet haddehan fått negative reaksjoner. Men foreldrene var stolteav ham. Mirjam også. Det var tross alt det viktigste.

Han hoppet smidig unna snøballen som kom susende.Den var likevel så råtten at den gikk mer eller mindrei oppløsning før den nådde frem og traff asfalten medet bløtt klask. Han fortsatte forbi dem som om ingen-ting var skjedd. Snart var det påske. En ukes ferie skullesmake godt. Byen ble stille, kanskje dro de ut på Bygdøyog nøt den første softisen utenfor Sjøfartsmuseet. Kan-skje de skulle på familiebesøk til Hadeland. Han skulle ialle fall helt sikkert møte Mirjam. Så ofte som mulig.

En sommerfugl lettet fra mellomgulvet og kilte hamfjærlett rundt hjertet. I kveld ville de ha leiligheten forseg selv. Isaks foreldre skulle på konsert. Mirjam og hanhadde ikke snakket om det, men Isak bare visste at detskulle skje i kveld. Noe i blikket hennes, måten hun pus-tet på, heftigheten i det siste kysset da de avtalte når hunskulle komme.

Han puttet venstre hånd i bukselomma for å skjuleden brå ereksjonen som kom med tanken. Å skulle få seMirjam naken … Det var en Guds gave som gjengen iskolegården aldri ville få nyte.

Og idet Isak rundet hjørnet av skolebygningen, visstehan at Guds prøvelser likevel var verdt å utstå, så lengebelønningen var så fantastisk som var blitt ham selv tildel. Han smilte og strøk den ledige hånden gjennom detmørke, krøllete håret. Det ble den siste viljestyrte beve-

9

gelsen Isak noensinne skulle utføre. En grå Mazda 626ga gass bak ham, spratt opp på fortauet og traff Isaki lårbeina. De knakk som to tannpirkere før bevegel-sesenergien kastet ham opp i lufta, slo ham rundt i enhalv salto før den venstre siden av hodet hans traff øvredel av frontruta på bilen. Hodeskallen ble umiddel-bart knust av sammenstøtet, samtidig som de to øverstenakkevirvlene brakk og umiddelbart skapte en blød-ning som begynte å presse på og ødelegge nettet av ner-vetråder som går fra hjernestammen og ut i kroppen.Han virvlet gjennom lufta som en tøydukke mens Maz-daen vrengte ut på veien igjen, og idet han traff bakken,knakk sju av ribbeina, den ene lungen ble punktert ogbekkenet slått i stykker. Blære og endetarm tømte segviljeløst.

Isak kjente ikke noen ting. Det skulle han heller aldrigjøre igjen. Hjertet slo fremdeles, som i en trassig pro-test mot kvestelsen av den unge, atletiske kroppen, mendet var da også den eneste muskelen nedenfor halsensom virket.

Kapittel 2

Varmen fra vårsola traff politispaner Axel Th. Munthesom en vegg idet han nådde bakketoppen. Nordmarkafoldet seg ut som et mørkegrønt, duvende hav foranham, stille, folketom og ren. Mellom bartrærne glitretdet som om noen hadde drysset myriader av ørsmå dia-manter over snøteppet. Idet han stoppet, lettet en gran-meis fra en grein, krysset skisporet og forsvant i mykebuer innover skogen.

Axel hentet frem solbrillene fra rumpetaska, tør-ket svetten fra pannen og bannet. Han hadde bom-met fundamentalt på smøringen. Værmeldingen haddevarslet overskyet himmel frem til klokka fire, mensola kom allerede to timer tidligere. Skiene fungerte sålenge han befant seg i skyggen, men i solhellingene vardet håpløst. Armmusklene druknet i melkesyre etter-som han måtte bruke dem som hoveddrivkraft i stedetfor beina. Kanskje det ble bedre når han kom høyereopp i terrenget, men han tvilte. Axel bannet igjen. Hanfikk ta det som styrketrening og en skikkelig utblå-sing.

Tre kilometer og nesten en halv time senere var Axellike ved å gi opp. Han hadde forsøkt å legge på et lagklister, med det resultat at skiene nå også kladdet, i til-legg til å være bakglatte. Energilagrene var tomme, han

11

snappet etter luft som en astmatiker med anfall, og jak-keryggen var drivende våt av svette.

– Er det mulig, gispet Axel til seg selv. Han haddegledet seg til denne langturen siden snøen la seg overbyen i desember. Men tidenes våteste, mildeste og mer-keligste vinter hadde festet grepet over Østlandet på ny-året, dessuten hadde jobben og oppussingen av kjøkke-net tatt mesteparten av tiden. Han hadde så vidt klartå klemme inn to kjappe turer fra Sognsvann til Ulle-vålseter i løpet av vinteren, og nå gikk det med storm-skritt mot våren også her oppe i Nordmarka. Han spyt-tet seigt i snøen og snøt seg. I vannflaska var det knaptet par desiliter igjen.

Humøret ble ikke bedre da han hørte noen nærmeseg bak ham. Ei ungjente gled uanstrengt og med fin-slepen teknikk opp bakken han nettopp hadde slitt segtil topps av.

– Unnskyld, men kan jeg spørre hva du har smurtmed, sa han brydd idet hun skulle passere.

– Vet ikke, det er pappa som har ordnet med skiene,svarte hun med et unnskyldende smil og staket segforbi. Vestkantjente, fastslo han. Blond og søt, medrøde roser i kinnene og store, hvite tenner som sto tilbåde smilet og perleøredobbene – en vandrende rekla-meplakat for den norske nasjonalsporten. Axel gloddeetter den slanke skikkelsen som snart forsvant mellomtrestammene, sparket vekk de verste kladdene og staketseg alt annet enn raskt og elegant etter.

To timer senere satte Axel fra seg skiene i garasjenog subbet mot huset med det rødmalte tømmerpane-let. Det dryppet fra tak og renner selv om dagen varpå hell og temperaturen sank i takt med sola. Fra furu-ene i hagen kvitret kjøttmeisen optimistisk dagens siste

12

strofer, og vanligvis ville Axel ha satt seg på trappa ognytt det hele. Nå var han for sliten. Den venstre albuenverket faretruende, og muskulaturen i beina dirret somom noen hadde satt strøm i den. Han låste seg inn, ogkjempet seg forbi plasten han hadde lagt over den nyekjøkkeninnredningen mens taket ble malt. Oppussin-gen hadde tatt dobbelt så lang tid som han hadde an-slått, og lå an til å bli minst tre ganger så dyr. Alt fordiNoor hadde krevd det. Fremdeles gjensto ett strøk pådet hersens takpanelet. Før faren døde, hadde han pren-tet inn i den unge Axel at for det første gjorde en Mun-the jobben selv, og for det andre så gjorde han den skik-kelig. Så Axel hadde skrapt og pusset og sparklet oggrunnet og pusset og sparklet igjen før han tok førstestrøk. Visst ble resultatet bra. Om det var verdt det, varen annen sak.

Han skrittet inn i stua og slengte fra seg drikkeflaske,hansker og lue på bordet. De hadde måttet sette opp etmidlertidig tekjøkken her inne. De første dagene haddedet vært både morsomt og romantisk med alt kaoset.Det var det ikke lenger. Den slitte, røde chesterfieldsa-longen tittet så vidt frem fra eskene, servisene og klærnesom lå strødd rundt omkring. Den ellers så trivelige stuaså ut som et overfullt loppemarked. Brummende kjem-pet han seg frem til trappa, gikk stivt opp trinnene oginn på badet – etter Noors mening neste prosjekt i op-pussingen av Axels barndomshjem. Han stønnet, vredav seg de svettevåte klærne, tisset mørkegult før hangikk inn i dusjen. Under den varme strålen innså han athan aldri kom til å bli noe mer enn en gjennomsnittliggod langrennsløper. Det var for sent. Teknikken var fordårlig. Han hadde nylig passert 40 år. Det var for sentfor så mangt. Han ignorerte de verkende musklene, ret-tet opp den slanke, 187 centimeter høye atletiske krop-

13

pen og fastslo at om ikke annet, så ville i alle fall ikkeden forfalle med det første.

Axel begynte å føle seg som menneske igjen da hanhadde stekt et lass med eggerøre, skåret seg en dugeligbunke med fenalårskiver og åpnet en boks med favoritt-ølet sitt: Frydenlund fatøl, som endelig var i salg igjen.Det var fremdeles flere timer til Noor var ferdig medkveldsvakten på Rikshospitalet. Axel skulte mot job-ben som ventet ham ute på kjøkkenet. Jo da, han skullenok ta det siste strøket i dag. Men først var han nødt tilå slappe av litt. Han reiste seg stølt, gikk bort til bok-hylla og bøyde seg ned foran platesamlingen. Pekefin-geren lette bortover albumryggene, før den stoppet vedPink Floyds Dark side of the Moon. Axel hadde lyttettil den hundrevis av ganger, men det måtte være flereår siden sist. Han smilte skjevt og satte på vinylplaten.Det knitret i høyttalerne før vellyden fra de begavedeengelskmennene strømmet ut i rommet. Snart begynteDavid Gilmour å synge mykt:

Breathe, breathe in the air.Don’t be afraid to care.

Hva var det med syttitallet, som medførte all den fan-tastiske musikken? Var det opprørstrangen, følelsen avå ha noe å kjempe mot, kampen mot det bestående, denkalde krigen, velstandsveksten, eller var det rett og slettnarkotikaen som musikerne hadde i seg? Han vissteikke. Men boksmusikken dagens ungdom lyttet til, varbare søppel i forhold. Eller så holdt han bare på å bligammel. Det kunne være det samme. Pink Floyd varuansett tidløst bra, ferdig med det. Han lukket øyneneog lyttet.

Da sekvensen med slipesteinen og helikopteret brøt

14

inn, dempet han lyden og sjekket mobilen. Noor haddeikke ringt. Krangelen kvelden i forveien var en av dissesom gjør fysisk vondt og lokker opp det verste i en.Det var uunngåelig, ingen par går gjennom livet uten åkrangle, men Axel hatet det likevel. Intenst. Moren ogfaren hadde elsket hverandre over alt, men de haddekranglet – ofte, heftig og lidenskapelig, mens han ogsøsteren Linn lå på barnerommet med store, redde øynei mørket. I Axels forrige forhold, med Alis, hadde dekranglet, vondt og sårende, til tider på randen til gal-skap. Noe slikt orket han ikke en gang til. Men kanskjevar det derfor det rant over i går, fordi han altfor lengehadde unngått å ta konfrontasjoner?

Han hadde uansett sprukket. Til gangs.Han gremmet seg, dempet lyden på anlegget ytterli-

gere og hadde akkurat bestemt seg for å ringe henne, datelefonen brått lyste opp i hånden og begynte å kime.

– Hei, kompis, sa Axel og smilte skjevt. – Hvordangår det?

– Strake veien til helvete, snøvlet Tobben i den andreenden. Axel knep igjen øynene. Makkeren hans i SO,Oslopolitiets avdeling for spesielle operasjoner, haddevært langt nede siden skuddvekslingen i skogen oppe iRomeriksåsen. Det hadde endt med et dødsfall og envond internetterforskning. Digre, gamle Tobben kunnevirke hard og truende nok, men Axel kjente ham etterhvert så godt at han visste om makkerens myke kjerne.Å ta livet av noen, selv om det var for å hindre at en kol-lega ble drept, var ikke noe Tobben ville komme overmed det første. Hvis han noen gang kom over det. Sy-kemeldingen hadde i hvert fall virket mot sin hensikt.Snøvlingen antydet hvor det bar.

– Kommer du tilbake snart, eller?– Æsj, det er ingen som har bruk for meg lenger.

15

– Så, så, gammer’n. Selvmedlidenhet kler deg ikke.Det beste for deg er å tørke opp og komme i tjenesteigjen, jo før jo heller.

– Det var da faen til psykolog du er blitt, da.Det ble en ørliten pause, før Axel åpnet munnen.– Jeg vet litt om å drepe folk, ok? Og det hjelper ikke

en dritt å grave seg ned for å grine over seg selv. Når dutopper det med å gripe til flaska, da …

– Nei, det her gidder jeg ikke å høre på, freste Tob-ben. – Det er da ikke å gripe til flaska bare du tar degen liten hikkas til kvelds!

– Nei, men å være dritings klokka fem er noe ganskeannet. Axel satte fra seg den halvfulle ølboksen før hanfortsatte. – Hva sier Else til å ha deg gående sånn? Åskulle ta seg av en deppa, full ektemann er vel ikke ak-kurat det en kreftpasient trenger mest.

– Hu driter da i meg!Axel rettet seg opp og rynket pannen. Det lå en sår-

het under knurringen til Tobben som ikke lovet godt.– Du, kompis … Hva er det som skjer?– Ikke tenk på det. Jeg slo på tråden fordi dattera mi

ringte tidligere i dag.– Fra Australia?– Ja. Broren til venninna som hu reiste sammen med,

er kvesta i en bilulykke. Lam fra halsen og ned, omfat-tende hjerneskader. Han vil mest sannsynlig ende oppsom grønnsak. Faen, gutten er bare sytten år, og så blirhan kjørt ned bakfra like utafor skolen. Hit and run. In-gen vitner.

– Ja-ha.– Nei, og så tenkte jeg at … Kan ikke du holde øra

litt på stilk, Munthe? Og grave litt hvis du … Faen, jegveit ikke hvorfor jeg plager deg med det her. Påkjørslerer jo ikke vårt bord.

16

– Skjønner. Så klart, jeg skal si ifra hvis jeg hører noe.Men det beste ville være om du kom tilbake. Vi sav-ner deg, Tobben. Skal forresten hilse fra alle på Org-krim.

– Ja, jøss. Gutten er forresten jøde, hvis det skullebety noe. Isak Stockmann heter han.

Tobben la på.Axel ble sittende og glo på skjermen, som om telefo-

nen skulle ringe makkeren opp igjen av seg selv.– Gamle tosk … Han tok en slurk av ølen. Den

smakte ikke like godt lenger. Axel lente hodet mot nak-kestøtten på sofaen og lukket øynene. Albuen verket.Det var en dårlig dag. Enkelt og greit.

Axel visste ikke hvor lenge han hadde sovet da han våk-net med et rykk. Han hadde glemt å låse. Noen var påvei inn. Han kom seg på beina og sto med armene klarei kampstilling, da fornuften begynte å fortrenge søvn-tåka. Han senket nevene akkurat før skrittene til Noorlød ute fra kjøkkenet. De stoppet. Han lukket øynene.

– Ai, ai, skituren tok på, skjønner jeg?Han åpnet øynene igjen. Den ertende tonen fikk ham

til å senke skuldrene. Han tok to skritt frem, så han fikkhenne inn i synsfeltet. Han smilte og strakte seg så detknakte i leddene.

– Jeg sovnet, gitt. Men nå skal jeg ta resten av dettehersens taket.

– Sovnet du? Begynner helten min å bli gammel,eller? Slått ut av en skarve skitur?

– Gammel? Han gikk bort til henne og slo armenerundt den slanke kroppen. – Jeg skal vise deg hvor gam-mel jeg er, jeg. Han klemte henne varsomt mot seg ogga henne et kyss. Hun besvarte det. Stridsøksen fra i gårvar tydeligvis blitt gravlagt.

17

– Nei, lo hun og vred seg løs. – Den energien der skaldu bruke på noe helt annet enn meg. Men kanskje nårdu er ferdig …

Axel gryntet og skulte mot himlingen. Han festet etsolid grep i den ene rumpeballen hennes idet han pas-serte henne for å ta på seg malingsklærne, og hun das-ket ertende etter ham som svar. Ok, denne jobbenskulle gå unna noe faderlig fort!

– Hvordan har dagen din vært, spurte Axel da hanlitt etter åpnet malingsspannet.

– Grusom, svarte det inne fra stua. – Fikk blant an-net inn to gutter som hadde lekt med sprayboks og ligh-ter. Den ene hadde fått svidd bort store deler av ansik-tet. Og så er det nye runder med omorganisering, forå få endene til å møtes. Vi blir pålagt mer administra-sjon, mindre overtid, færre ressurser, flere pasienter – idet hele tatt.

Axel grøsset.– Har du spist, forresten? Det ligger eggerøre til deg

i kjøleskapet, og noe fenalår.– Jeg har spist. Ellers takk.Hvitmalingen sugde seg fast til kosten. Han kikket

opp mot taket. 19 planker.Armen begynte å dirre da det gjensto 17. Skituren

hadde på ingen måte vært noen god idé.Da han endelig kunne dekke de siste centimeterne

med hvitmaling, følte han likevel en tilfredsstillelse somfikk ham til å smile skjevt. Resultatet var overraskendebra.

– Ferdig, ropte han fornøyd. Da ingen svarte, kikkethan inn på stua. Noor lå i sofaen og sov. Han ryddetopp etter seg, vasket hendene og skiftet, før han satteseg ytterst på kanten ved siden av henne. Hun pustet ro-lig og lydløst. Han strøk bort noen hårstrå som lå foran

18

ansiktet hennes. Kysset henne forsiktig på kinnet. Hunslo opp øynene.

– Vil du se et fint tak?– Gjerne, men det kan vel vente litt, mumlet hun smi-

lende og strakte armene dovent og krevende etter ham.– Det kan vente, ja, sa han og bøyde seg over henne.

Kapittel 3

Pusten til Karin Skulerud roet seg langsomt. Hun haddehektiske, røde flekker på kinnene og ned over halsen.Ektemannen hadde lagt seg på siden med et lykkeligsmil om munnen, og var allerede i ferd med å sovne. Sæ-den hans piplet ut av henne, som en varm, liten bekk.Hun satte seg opp og fant frem et papirlommetørkle, laseg ned igjen og ventet. De kunne ikke akkurat skryteav å ha sex så ofte, men i kveld hadde hun rett og slettvært ordentlig kåt. Kanskje det var våren. Eller en reak-sjon på alt som hadde skjedd disse dagene.

Fortsatt murret det deilig, men krevende i underlivet,så da pusten hans gikk tungt og regelmessig, grep hunfatt i det venstre brystet, mens den ledige hånden fantveien ned mellom lårene. Det hadde vært så deilig, menlikevel ropte kroppen på mer. Hun smilte dovent ogskjelmsk ved tanken på tingene de nettopp hadde gjortsammen, og lukket øynene. Hånden hennes beveget segstille og rytmisk, som om en liten, hemmelig elsker varpå besøk under dyna.

Brått dukket partisekretæren opp på netthinnen,ung, høy, slank, med det farlige glimtet i øynene somalltid festet seg på brystene hennes når de snakket sam-men. Han sto naken foran henne, struttende, stiv ogbankende av attrå, etter henne, Karin.

20

Hun pustet raskere, men brått gryntet Arild og vel-tet seg over på ryggen. Hun stivnet, og da han begynteå snorke igjen la hun seg på siden vendt bort fra ham.Snart skalv hun forsiktig, og slapp pusten hvinende utgjennom nesa. Sånn, det gjorde godt. Dette hadde hunjommen fortjent, etter uka som hadde gått. Tenk at etleserinnlegg i Vårt Land kunne forårsake så stor ståhei!Dagsnytt hadde fanget det opp, senere ringte P4, og der-etter ble hun kalt opp til TV2s nyhetsstudio for å inter-vjues. Telefonen hadde ikke stått. De fleste var venn-lige, men et par av innringerne hadde truet både henneog familien. Det fantes altså så mange rare folk der ute,at det ikke var til å tro.

Hun tørket seg en siste gang, brettet sammen detklisne papirlommetørkleet, dro ned nattkjolen og reisteseg lydløst fra senga. Ute i gangen skinte det fra en ens-lig lampe på kommoden. Det hadde den gjort hver nattsiden de fikk barn, og av gammel vane sto den frem-deles alltid på, selv om ungene ikke trengte noe nattlyslenger.

Døra inn til Hege sto på gløtt. I forbifarten tittet huninn til henne, selv om hun visste at datteren overnattethos kjæresten. Karin sukket. Tanken på hva de to sann-synligvis gjorde sammen, kanskje i dette øyeblikk, skarhenne i hjertet. De var altfor unge til slikt! Det var bareå se på rommet hennes, det bar fremdeles preg av at enumoden ungpike bodde der. Hege hadde ikke funnetveien til Gud. Da var det annerledes med Lukas. Gode,snille Lukas som hadde så mye av faren i seg. Selv snor-kingen. Det durte fra rommet til tolvåringen, som etekko fra dobbeltsenga. Karin ristet på hodet og smilte,gikk inn på badet, tisset og vasket hendene. Hun blestående og betrakte seg selv i speilet. Hvor kom denneplutselige, lidderlige tanken på Arnfinn fra? Partisekre-

21

tæren var en slesk snik, en som så på seg selv som enkommende stjerne – noe han nok også var, dessverre– en flørtende broiler som hun ikke likte. Visst var hanflott, moderne og liberal, med dame- og mediatekke,men nei, Karin likte ham så definitivt ikke. Det var ikkeslik Kristelig Folkeparti skulle redde stumpene. Det varved å fremme det kristne kjærlighetsbudskap, å få sam-funnet på rett vei ved å bygge på de gamle, velprøvdetufter, som var den riktige kursen. Og den rette perso-nen til å stå ved roret i stormen når lederen en gang ifremtiden takket av, var henne!

Karin gransket seg selv med blikket. Kinnene brantsom om hun hadde vært ute i sprengkulde. De grå øy-nene i speilet var fremdeles blanke og uklare. Hun såpenere og yngre ut enn hun hadde gjort på lenge. Bråttlåste hun døra og dro av seg nattkjolen. 41 år, kanskjelitt vel lubben, spesielt over hoftene og rundt livet, menhun holdt seg ikke så verst. Rumpeballene var riktig-nok blitt flatere, brystene som Arild satte så høyt varblitt tunge, men med bh så de fremdeles imponerendeut. I alle fall syntes de fleste menn det. Også Arnfinn.Karin rødmet og skrudde på springen. Hun plasket lun-kent vann i ansiktet, tørket seg og dro nattkjolen overhodet igjen. Det var på tide å få seg litt etterlengtet søvn.

Idet hun tok i dørhåndtaket, kjente hun lukta avrøyk. Hun stivnet. Kunne det være brann i nabolaget?Folk lå jo og sov, det ville bety katastrofe hvis et av hu-sene var overtent! Nei, det var sikkert bare noen somfyrte i peisen. Men hvem kunne det være, nå midt pånatten? Kanskje det unge paret to hus bortenfor, de varjo oppe til alle døgnets tider.

Så gikk brannalarmen. Men den øredøvende pipin-gen klarte ikke å overdøve at det singlet i glass, etter-fulgt av et dempet, truende boff! ute fra gangen.

22

Lukas begynte å skrike.Karin trengte ikke å åpne døra for å skjønne hva som

skjedde. Noen tente på huset deres! Truslene var re-elle. Hun hadde neglisjert dem, slik Arnfinn hadde rå-det henne til. Og nå ble de brent inne, alle tre. Hunforsøkte å trykke ned dørhåndtaket, men hånda lystretikke. Den var vissen av frykt, isende kald og kraftløssom resten av kroppen hennes. Hun klarte bare å presseen lav, klynkende lyd opp fra halsen, støtvis og stadighøyere, helt til Arild begynte å brøle. Da svarte hun. Etskingrende skrik. Endelig våknet kroppen til live. Hunrøsket i døra uten at den lot seg rikke, men kom snartpå at hun hadde låst den.

Ute i gangen slo flammene mot henne. Varmen varintens og skremmende. Hun kjente huden i ansiktetkrympe seg, nattkjolen begynte å svi, og på den andresiden av ilden kunne hun skimte Arilds lubne, nakneskikkelse. Han sto rådvill i enden av gangen, hadde in-gen mulighet til å komme bort til henne, men ropte eteller annet hun ikke oppfattet gjennom det truende brø-let fra flammene, som begynte å slikke oppunder taket.

– Redd Lukas, hylte hun. – Få ham ut herfra! Arildforsvant, men dukket snart opp igjen med dyna overseg. Det lød en fresende lyd, og en sky av hvitt skumfikk flammene borte hos ham til å dempe seg et øye-blikk. Deretter forsvant han inn på gutterommet.

Karin trakk seg hikstende tilbake gjennom gangen.Det eneste stedet hun kunne gjøre av seg, var på ba-det. Hun lukket døra, hostet, skalv ukontrollert ogvondt, det sved som besatt i ansiktet og på forsiden avkroppen. Hun måtte komme seg ut! Vinduet. Selvsagt.Klatre ut, i kald, klar luft, redde mann og barn. Karinbegynte å klynke igjen. Det lille, rektangulære vinduetoppe på veggen ble sjelden åpnet, avtrekkssystemet de

23

hadde installert, gjorde gammeldags luftting overflø-dig. Hun vred om haspen, dyttet hardt og hamret medhåndflatene til vindusramma motvillig slapp taket i kar-mene og svingte opp og ut. Var det i det hele tatt mu-lig å komme seg gjennom den trange åpningen? Og villehun overleve et hopp fra andre etasje? Karin ble ståendeog stirre med store, redde øyne mot refleksen i vinduet.Hele veggen var overtent. Ildtungene slikket oppovermot henne som dansende røde djevler fra Helvete. Menhun måtte klare det, hun fikk heller dø i forsøket enn åbli brent i hjel her inne. Det var bare det at vinduet varplassert så høyt oppe på veggen for å hindre innsyn franaboene. Noe så idiotisk og trivielt! Hun stønnet, hop-pet til, forsøkte å heve kroppen etter armene, men detgikk bare ikke.

Karin slapp seg ned igjen og måtte straks legge segpå gulvet for å få puste. Røyken drev inn gjennom dør-sprekken som om noen sto i gangen med en blåsebelgrettet mot badet. Flammene brølte stadig høyere derute, et grådig uhyre på jakt etter henne. Karin så seg for-tvilet rundt. Dusjen! Hun krøp på alle fire inn i kabinet-tet, skrudde på vannet og satte seg under strålen.

Like etter syntes Karin hun hørte sirener utenfor.Hun begynte å strigråte. Redningen var på vei! Vannetavkjølte den sviende huden, hvor enkelte vabler haddebegynt å vokse frem. Deler av håret kjentes ut til å hablitt brent bort, men det brydde hun seg ikke om. Spørs-målet var om Arild hadde klart å redde Lukas og segselv. Hun ville aldri klare å leve hvis de to hadde om-kommet. På grunn av henne og hennes meningers mot.Eller overmot. Karin foldet hendene, begynte å be omat de andre hadde klart seg, og om at Jesus skulle tilgisyndene hennes.

Hun ble avbrutt av et dypt smell fra etasjen under.

24

Vannet sluttet brått å renne. Hun ble sittende urørlig ogstirre gjennom glassveggen i dusjkabinettet. Baderoms-døra var innhyllet i røyk. Hun hostet stadig sterkere,men hver gang trakk hun bare røyken lenger ned i lun-gene. Verden omkring henne ble barmhjertig nok sta-dig mer uklar. Svarte flekker danset for øynene. KarinSkulerud gled ned på de ennå våte flisene, og besvimteav oksygenmangel før flammene brøt igjennom og be-gynte å spise opp baderommet og alt som var i det.