34 Lørdag 27. april 2013Lørdag

REPORTASJE›

LivET SOm minORiTETTRUET ART: I Groruddalen er unge etniske nordmenn en truet art, mener Andreas.

35Lørdag 27. april 2013 Lørdag

Dette er historien til to nordmenn som ikke trives i rollen som minoritet.

Metoden

Finansavisen har intervjuet Marius Sørvik ved to anledninger, og Andreas ved tre. Begge har fått to versjoner av saken til gjennomlesning, og har bekreftet at de føler at de er korrekt gjengitt. Faren til Andreas har også lest saken og godkjent at historien til Andreas kommer på trykk.

Kjell eriK eilertsen Ole Asbjørn ness iván Kverme (fOtO)

Turen med T-banen fra Smestad til Stovner tar 35 minutter.

Len deg tilbake i setet, la vognenes skrangling vugge deg i en slags søvn.

Det er ingenting.Det er uendelig.Snart hører vi igjen stemmen til han vi har kalt Andreas:– Det er bare noen uker siden, sier han, – jeg kommer ut i

skolegården. De går løs på Lars. De er en gjeng. De er alltid en gjeng. De er bikkjer, de jager i flokk. De banker ham. Jeg løper inn mellom dem. Jeg kliner til en av dem. Så kommer noen og skiller oss, og igjen blir jeg dratt opp på rektors kontor, og igjen får jeg høre at selv om de slår oss, så skal ikke vi slå dem. Vet du hvor sinnssykt provoserende det er?

deTTe er Tredje gang vi møter gutten vi kaller Andreas. Han er seksten. Han er sint. Han er redd. Han er modig. Han er lei. Han vil fortelle.

Han har guttens ansikt, mannens øyne.

– Hadde det ikke vært for at jeg har yngre søsken så ville jeg stått frem med fullt navn. Folk må forstå hvordan det er å vokse opp her, sier han.

Hjem er et sted i Groruddalen. Der har han vokst opp. En uke hos mor, en uke hos far. Stefar er grei. Far topp. Mor topp, men naiv.

Det er ikke problemet. Det er her som er problemet.– Mamma sa at det ville være bra for meg å vokse opp her.

Jeg ville lære det nye Norge å kjenne, få kunnskap om mange forskjellige kulturer.

På den andre siden av bordet sitter Marius Sørvik.Det er andre gang vi møter ham.Han er nitten. Han er veltalende. Han er modig. Han er

redd. Han er svak. Han er vellykket. Han har droppet ut av skolen. Han har skjegg. Han er for ung til å ha skjegg. Han er pen på den måten ungjentene pleier å like.

Han er bare 19, men har laget fire filmer. Han tjener penger. Akkurat nå har han flyttet hjem til mamma.

Han kom Til groruddalen fra Fredrikstad da han var ett. Snart flytter han tilbake til Fredrikstad.

De tilhører begge en dyreart som blir stadig sjeldnere i Groruddalen.

De gjør som alle dyr: Søker etter strategier for å overleve. Vil finne en måte å vise frem alle fjærene i all sin prakt. Løper i skjul når overmakten kommer. Det menneskelige: Drømmen om å ta igjen: hevn, revansj, en dag er kanskje de sterkest, flest.

Da.Mot dem. De andre. Fremmede med norsk pass. Dem de

fikk høre at de skulle ta hensyn til da de gikk på barneskolen.Arten har for tiden ingen offisiell merkelapp.I mangel av noen bedre bruker vi den Marius har satt på

seg selv: ung, etnisk norsk mann.– Alle lærerne sa det, rektor sa det, hvis du kom i

Livet som minoritet

De er alltid

en gjeng. De er bikkjer

36 Lørdag 27. april 2013Lørdag

bråk med dem, jeg måtte forstå hvor synd det var på dem, at de kom fra land hvor det hadde vært krig. Jeg

trodde han fleipet. Det var besteforeldrene deres som hadde innvandret fra Pakistan. Hvis jeg slo til noen, ville ingen kjefte på meg siden bestefaren min hadde vært med i motstandsbe-vegelsen? Men jeg trodde på det.

Barneskolen i Groruddalen begynner bra for dem begge. De synger sangene, de tror på sangene, de lever sangene. Så låter det falskt, barndommen er slutt, femte klasse:

– Du finner ut hvem du er, sier Andreas.– Folk er forskjellige, alt du har lært på skolen er feil, sier

Marius.Det er de etnisk norske guttene, og det er de andre. I møtet med disse to kategoriene velger de to guttene motsatt

strategi:

Dette er strategien til Marius: Han bøyer ikke nakken. Han nekter å ta dritt. Han svarer. Han er rapp i kjeften. Han er den han er.

Det spiller ingen rolle.Det er ikke derfor de kommer.Det er en høstkveld i syvende klasse. Han spiller tennis. Da

han går bak banen for å plukke opp noen baller, kommer de. De er syv eller åtte, somaliere. De skambanker ham. Etterpå får han plasttenner.

Marius holder ikke kjeft. Han kaller en sigøynerjente for si-gøyner. Det er ikke populært. Da brødrene og fetterne hennes kommer for å banke ham, blir han gjemt på rektors kontor.

Det har begynt.

Dette er strategien til anDreas: Han bøyer nakken, han vil bli som dem, snakke som dem, han skifter språk, krymper ordforrådet, bevisste stavefeil – et skole – ke-babnorsk, kjøper softgun, vil bli som de eldre, tøffe, kule pa-kistanske gutta som har bil og penger og ingen jobb, hvorfor ikke bli muslim, bli en bror?

Han vil bli som dem, men han blir ikke som dem, noe i ham stritter imot. Bruddstykker: de dårlige norskkarakterene, de dår-lige vennene, islam, han merker hvordan de ser på kvinner, som en gjenstand, hvordan de reagerer når han forsøker å diskutere islam med dem, hvordan de snakker om respekt, men ikke viser noen respekt, hvordan de kaller nordmenn for jævla norsking, hviting, potet, noe i ham stritter imot.

Han trekker seg vekk.De merker at han trekker seg vekk.Da begynner det.

Dette er liDelsene til Marius:Han går til skolen en time før den begynner.Han går hjem før den slutter.Flere episoder, flere trusler.Redsel ikke som isolerte hendelser, men en kontinuerlig strøm.I tiende klasse går han til legen og lyver om at han har sosial

angst, og får legeattest slik at han kan være så lite som mulig på skolen.

Han er redd. Sier at de alltid kommer i flokk. Sier at de alltid stirrer når han møter dem på T-banen, når de står tjue stykker sammen, når han kommer sammen med en kjæreste, og de roper til ham:

– Har du fått deg kjæreste, Marius, og det er ikke ordene som er truende, men måten de sier det på, forstår du, hvor-dan de ser på deg da, og kjæresten min som begynner å gråte, forstår du?

For Marius har reDslene avtatt.Det er tre år siden han gikk ut av ungdomsskolen. Han kan

fortsatt kjenne et stikk av redsel når han møter gjengene på T-banen, man han gir faen, han har laget fire filmer, han sier det han mener, han er den han er, dalen er det den er, han skriver kronikker om livet i Groruddalen i VG og Dagsavisen, han er bare nitten men har allerede hatt et hjerteinfarkt, og han ble to ganger intervjuet av produsenten av NRK-serien Dalen Vår, Elisabeth Brun (se tilsvar) for å høre om ikke hans historie passet inn i en historie om Groruddalen.

Den gjorde ikke det.– Dine synspunkter passer ikke inn i regikonseptet vårt, sa

hun. Den tv-serien er statsfinansiert propaganda. En dokumen-tar hvor vinkelen er bestemt på forhånd er ingen dokumentar, men en halvmockumentary hvor de har full kontroll på hva som blir fortalt. Skal du fortelle at Groruddalen er et flott sted, da kan du ikke snakke med alle unge, etniske norske gutter, for mange av dem vil fortelle at dette er jævlig sted.

Slik intensiveres lidelsene til Andreas:Han har trukket seg tilbake, men han har ennå en muslimsk

venn. Fra en meget rettroende familie.

La oss kalle ham Omar.Han forsøker å overtale Andreas til å bli muslim. Forteller om

den dommen og helvete som venter alle som ikke underkaster seg islam i tide. Forteller hvordan Andreas må slutte å leve, men heller leve for det neste livet. Forsake. Men Andreas sier at han er skeptisk til islam, sterkere enn det: Han liker ikke islam, ikke strengheten, hevngjerrigheten, kvinnesynet, maset om de ærbare kvinnene, hijab, ikke fordi de selv vil, men fordi de skal.

De diskuterer. Diskusjonene aksele-rer til krangler.

– Han sa at han skulle drepe meg. Jeg truet ham tilbake.

Andreas knytter kontakt med et-niske nordmenn i motorsykkelmiljøet for å få beskyttelse; en 1%-klubb.

– Hadde jeg ikke kjent dem, vil han drept meg.

han er Fortsatt reDD. Han pumper jern for å bli sterkere. Han vurderer å begynne å gå med kniv, men han vil ikke bli tatt i politiets knivkontroller. Han avtaler med venner at de skal stå sammen. Også vennene pumper jern og trener kampsport.

– Muslimer slåss ikke én mot én. Møter du dem alene er de feige. Går jeg på Omar alene, går han forbi meg. Hvis jeg møter ham alene med en gjeng, får jeg i beste fall bank.

Marius har hevet blikket.Nå kan han begynne å analysere det hele.– Det er et hierarki, hvor etnisk norske gutter står lavest på

rangstigen. De vil bli plaget hvis de ikke legger seg flate, hvis de ikke blir norske innvandrere. Hvis en norsk gutt kommer

i bråk har han ofte en liten familie og et lite nettverk rundt seg. I motsetning til en pakistansk eller somalisk gutt så har ikke han en klan med brødre og fettere og onkler som kom-mer stormende til ved enhver konflikt. Ofte er alt de har en alenemor.

Han føler at den norske kulturen blir utkonkurrert.– Ingen vil være norsk her. Norsk er synonymt med svakhet.

Det er en følelse som ikke minst blir formidlet av lærerne.

– De er redde. De tør ikke si ifra. Dere burde telle hvor mange rektorer det har vært på Vestli skole de siste årene, og spørre dem hvorfor de har sluttet. De har ikke kontroll, men de gjør alt for å

legge til rette for de muslimske elevene. I heimkunnskapstimene må alle tilberede halalkjøtt. Innvandrerne slipper nynorsk. Jeg må ha det. De muslimske jentene slipper gym, selvfølgelig kan ikke de skifte sammen med andre jenter. Vi må tilpasse oss deres kultur. Ikke de vår.

anDreas oM jenter:– Det er en ting som irriterer meg noe så forjævlig. De kan

legge seg etter norske jenter, men vi kan ikke legge oss etter deres. Det er barnelærdom. Du prøver deg bare ikke på en pakistansk jente, men norske jenter er tilgjengelige for innvan-drergutta. Norske jenter foretrekker dem. Jeg vet ikke hvorfor. Det er vel den brune huden. At de er tøffe, at de har penger selv om de ikke har jobb. De ser ikke at de slåss i flokk, at de egentlig er feige. Jeg har spurt bestevenninnen min om hun kunne bli sammen med meg, og hun sier at jeg har bra nok

REPORTASJE›

Barn av regnBuen: Da Marius Sørvik fikk bank ved denne tennisbanen forstod han at noe manglet ved det fellesskapet skolen prediket.

Han sa at han skulle drepe meg.

Jeg truet ham tilbake

37Lørdag 27. april 2013 Lørdag

personlighet til at hun kunne det, men feilen med meg er at jeg er norsk. Hun vil bli sammen med en utlending.

Han tror Oslo kommer til å bli Oslostan.– Det går mange år ennå, men det går i den retnin-

gen. Det kommer flere og flere muslimer utenfra, og det er mange som konverterer. Bare jeg kjenner fem konvertitter. Her er det islam som gjelder, islam som er sterkt, hvorfor slåss imot.

Han føler seg sviktet. Dette er første gang en voksen lar ham snakke fritt, uten at han må holde igjen, uten at han må sensurere seg. Han vil bli skuespiller. Han vil lage en film. Den virkelige dalen vår. Han vil gå inn i HV-ungdommen. Han vil gå med uniform. Han vil ha den autorite-ten som en uniform gir.

Ingen kødder med en soldat. Vi sier til dem at ungdomstiden kan

være tøff for alle, spør hvor mye som er å vokse opp her, og hvor mye som er de traumene som alle ungdommer opplever: annerledeshet, ensomhet, utenforskap.

Vi spør om de er paranoide, om det virkelig er noe å være redd for, om de ikke har isolert seg og sitter i skjul og dyrker imaginære redsler som vokser seg sterkere enn virkeligheten.

De ler. De smiler. Journalisten har ikke skjønt det.– Det er ikke innbilning når de roper til meg, når de truer,

når de slår, sier Andreas.– Er dere redde for å gå rundt alene?

– Jeg er ikke det. Ikke nå mer, sier Marius. – Det er mange steder jeg ikke går alene. Spesielt om kvel-

den, sier Andreas.Vi tar følge med Andreas til T-banen.– Ser du, sier han, og ser på to innvandrere, ser du hvor-

dan de stirrer tilbake.Han har rett.De stirrer.Vårt blikk viker først.Igjen kommer dyremetaforene som gjennomsyrer språket

deres:– De er katter, sier Andreas, – katter

viker heller aldri. De utfordrer deg. Jeg blir så jævlig gæern.

T-banen kommer. Vi går på.Etter noen stopp går Andreas av.Vi lener oss tilbake i setet, forsøker

igjen å la vognenes skrangling vugge oss inn i en slags søvn.

Søvnen kommer ikke.Turen med T-banen fra Stovner til Smestad tar 35 minut-

ter. Epilog: Etter gjennomlesning, ringer Marius oss opp.– Det med at jeg går trygt. Du kan slette det.– Hvorfor?– På vei hjem fra puben igår fikk jeg bank.

kee@finansavisen.noole.ness@finansavisen.no

Barn aV reGnBUen: Da Marius Sørvik fikk bank ved denne tennisbanen forstod han at noe manglet ved det fellesskapet skolen prediket.

Det er et hierarki,

hvor etnisk norske gutter står lavest på rangstigen

– det er riktiG at jeg sa til Marius Sørvik at hans historie ikke passet med regikonseptet vårt. Men det var et regikonsept som ble bestemt først etter at vi hadde snakket med veldig mange i Groruddalen.

– Da ignorerte dere det som er den mest aktuelle konflik-ten i Groruddalen, den tematikken som gjør dalen aktuell?

– Det er mye som er aktuelt i Groruddalen. Det bor 130.000 mennesker der, og alle har sin oppfatning om hjemstedet sitt. Mye av serien handler om etniske kon-flikter. Du har kanskje oversett at vi dekker også mange andre konflikter, gleder og sorger. Vår serie har med veldig mange flere konflikter enn den ene som Marius Sørvik ønsket å få frem. Også i Groruddalen er det flest alminne-lige liv, hverdagsmennesker som lever livene sine så godt de kan. Men de blir oftest ignorert. De får aldri anledning til å fortelle sin historie til en presse som nesten alltid er opptatt av å fokusere på konfliktene.

– Du sier at konfliktene er den typiske vinklingen i re-portasjer fra Groruddalen. Når har NRK laget innslag om den hvite flukten fra Groruddalen og de spenningene som finnes i dalen?

– Ofte. Både Dagsrevyen, Dagsnytt og lokalsendin-gene dekker denne problemstillingen. Men dette er bare en del av virkeligheten i Groruddalen. Vi ville presentere et bredere bilde.

– Nyheter er nå engang nyheter. Kunne NRK viet en hel tv-serie til denne problematikken?

– Ja, men det er altså ikke her NRK har slagside.– Marius Sørvik følte at dere ville fange ham i en felle.

Han ble blant annet spurt om han ville slippe en person som var gift med en muslim inn i leiligheten?

–Vi stilte ham veldig mange spørsmål. Vi snakket med veldig mange, for å finne en god sammensetning av folk som egnet seg på TV. Men selvsagt bør historier som den til Marius fortelles. Har serien for eksempel ikke bidratt til at du fikk høre om og anledning til å fortelle Marius’ historie?

– Det er flest hverdagshistorierNRKs Elisabeth Brun avviser kritikken fra Marius Sørvik, og mener hverdagshistori-ene ofte blir glemt i fortellinger fra Grorud-

ViktiGe Historier: Det er viktig at historier som den til Marius Sørvik blir fortalt, mener NRKs Elisabeth Brun. Foto: IváN KvERME