Hans Olav Lahlum Menneskefluene. Satellittmenneskene 2 i 1

of 42 /42

description

OM MENNESKEFLUENE: "Man formelig koser seg med opprullingen av historien, og frydes over finurlig utlagte blindspor. I etterordet antyder han en mulig serie, hvis denne slår an. Min oppfordring er: Skriv mer! Menneskefluene beriker dagens norske krim." Terje Stemland, Aftenposten Terning 6 Eva Kristenstuen, Oppland Arbeiderblad Terning 5 Ingvar Ambjørnsen, VG OM SATELLITTMENNESKENE: terning 6 Eva Kristenstuen, Oppland Arbeiderblad terning 5 Haugesunds Avis Terningkast 5 «... et gåtefullt plot, omhyggelig konstruert, og velsignet fritt for unødige voldsdetaljer.» Ingvar Ambjørnsen, VG

Transcript of Hans Olav Lahlum Menneskefluene. Satellittmenneskene 2 i 1

Menneskefluene

Satellittmenneskene

Hans Olav Lahlum

MenneskeflueneSatellittmenneskene

MENNESKEFLUENEOpprinnelig utgave:© CAPPELEN DAMM AS 2010Heftet utgave:© CAPPELEN DAMM AS 2011

SATELITTMENNESKENEOpprinnelig utgave:© CAPPELEN DAMM AS 2011Heftet utgave:© CAPPELEN DAMM AS 2012

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-42227-1

1. utgave, 1. opplag, 2013

Omslagsdesign: Anders Bergersen / Superultraplus

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale medKopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Hans Olav Lahlum

Menneskefluene

Tilegnet min dobbeltspiongammeltante Dagmar Lahlum(1923–99) – en menneskeflue hvis krigsopplevelser ogsenere skjebne har inspirert denne historiskekrimromanen.

Dag én: Mordmysteriet i Krebs’ gate 25

I

4. april var i 1968 siste torsdag før påskeferien. Til lunsjfeiret jeg alene med et kakestykke et aldri så lite tre må-neders jubileum, for innflyttingen i mitt nye og størrekontor på hovedpolitistasjonen i Møllergata 19. Datoenhuskes oftest fordi det var den kvelden borgerrettighets-forkjemperen Martin Luther King ble skutt ned og dreptpå en hotellbalkong i Memphis i Tennessee, noe som ut-løste en stor bølge av raseuroligheter i USA.

Langt mindre omtale i historiebøkene, men likevel langtstørre betydning for livet til meg og andre berørte men-nesker, fikk et mord som nesten samtidig ble begått i enleilighet på Torshov i Oslo. Torsdag 4. april 1968 ble enav dagene da telefonen ringte sent i mitt hjem på Hegde-haugen, og hvor en opphisset stemme i all hast forsikretseg om at den var kommet frem til «førstebetjent Kol-bjørn Kristiansen». Det var like før klokken elleve denkvelden en andpusten konstabel Asbjørn Eriksen ringte,for å melde at en eldre mann var skutt ned og drept i sinleilighet i Krebs’ gate 25. Omstendighetene var «ytterstmerkverdige», ifølge en oppspilt Eriksen. Eriksen haddejeg alltid oppfattet som en litt enkel og svært sindig kon-stabel. Jeg kjente derfor en bølge av spenning gå gjennomkroppen, allerede før han nevnte navnet på den myrdede.Bare sekunder etter at han hadde sagt «Det er HaraldOlesen!», var jeg ute i kveldsmørket og i fullt firsprangmot bilen.

9

Harald Olesen var i 1968 ikke hva man i dag vil kalleen A-kjendis. Det kunne gå måneder mellom hver ganghans navn ble nevnt i riksavisene. Men for oss som haddevært unge i årene like etter krigen, var bildet av hans se-nete kropp og haukeansikt fortsatt et helteportrett. Ha-rald Olesen hadde vært en velkjent arbeiderpartipoliti-ker på 1930-tallet. Sitt nasjonale gjennombrudd fikk hanlikevel først da han nærmet seg 50, som en av de myteom-spunne heltene fra motstandskampen. Olesen selv haddevært svært tilbakeholden med å fortelle om sine opple-velser fra krigsårene. Det hadde ikke bidratt til å avkreftetil dels eventyrlige historier som verserte om hans brava-der som leder for motstandsbevegelsen i sin hjemregion.Etter krigen hadde han fått sin sjanse som statsråd, ogblitt sittende fire år i Kongens råd. Gjennom et par høyeembetsmannsstillinger forble Olesen et kjent navn og an-sikt til han, 70 år gammel, gikk av med pensjon i 1965.Nå, tre år senere, lå den tidligere motstandshelten ogstatsråden altså skutt ned og drept – på gulvet i sin egenstue.

Da jeg etter to timers åstedsbefaring og vitneavhørkjørte hjem ved ett-tiden samme natt, måtte jeg motvilligerkjenne at konstabel Eriksens konklusjon fortsatt sto seggodt. Vi hadde et lik, et åsted og et udiskutabelt mord.Men vi manglet ikke bare et motiv, et mordvåpen og enmistenkt. Vi manglet også enhver idé om hvordan mor-deren kunne ha unnsluppet fra offerets leilighet etter åha avfyrt det dødelige skuddet.

II

Krebs’ gate 25 var en sett utenfra ganske alminnelig treetasjes murgård på Torshov. Den eldre vaktmesterkonensom møtte meg ved inngangsdøren kunne fortelle at går-den var blitt solgt og pusset opp tre år tidligere. Da vardet blant annet blitt installert en enkel heis i oppgangen

10

og bad i alle leilighetene. Ellers sto bygningen slik denvar blitt reist på 1920-tallet: Grå, hard og stor. Det slomeg raskt at både gården og vaktmesterkonen kunne værthentet rett ut fra Oskar Braatens roman Ulvehiet.

Dramaet som utspant seg i Krebs’ gate 25 torsdag 4.april 1968, bråstartet tilsynelatende klokken kvart overti. Fra tredje etasjes høyre leilighet smalt et skudd somkunne høres helt ned i første etasje. Olesens nabo i 3Bvar på vei opp til sin leilighet, og sto akkurat i en venn-lig trappepassiar med en av naboene fra første etasje. Daskuddet lød fra Olesens leilighet i 3A, løp de begge umid-delbart opp de to trappene dit. Døren til Olesens leilig-het var låst, og det var ingen lyd å høre innefra. De tofikk i løpet av et par minutter selskap først av en mann-lig beboer fra andre etasje, som etterlot sin kone og lillesønn i leiligheten og selv løp opp til tredje. Deretter komvaktmesterens kone løpende opp trappene. Den ene be-boeren i første etasje brukte rullestol, og kom derfor førstopp med heisen flere minutter senere. Den siste av de åttevoksne beboerne, en ung svensk kvinne, holdt seg inne-låst i sin leilighet i andre etasje til politiet ringte på dørenen halv time senere.

Døren til Harald Olesens leilighet fikk naboene i opp-gangen først åpnet med vaktmesterkonens hovednøkkel.De valgte etter noe diskusjon ikke å krysse dørstokkenfør konstabel Eriksen ankom en halv time senere. Fryk-ten for et skuddrama viste seg da raskt ubegrunnet. Detfantes ikke tegn til verken våpen eller liv i leiligheten.Harald Olesen lå midt på stuegulvet, med et skuddsår ivenstre side av brystet. Kulen hadde gått tvers gjennomham og stoppet i veggen. Ellers sto leiligheten slik vakt-mesterkonen husket den fra sitt siste besøk – uten verkenmorder eller mordvåpen.

At våpenet manglet utelukket selvsagt enhver teori omselvmord. Det var imidlertid ikke spor etter noe levendemenneske i leiligheten, og ei heller noen indikasjon på

11

hvordan morderen hadde forlatt åstedet. Leiligheten tilHarald Olesen var en enkel og praktisk tre roms leilig-het, med eget bad og kjøkken – men uten noen veranda.Ni meters fall ned til asfalten gjorde vinduene til en litenærliggende rømningsvei. Alle luftige ideer om en fluktvia branntau eller fjellklatringsutstyr, strandet dessutenpå at alle vinduene var lukket fra innsiden.

Inngangsdøren gjensto kort sagt som eneste realistiskemulighet. Hadde morderen først kommet seg inn, kunnehan eller hun nok saktens ta seg ut den veien. Døren haddesmekklås, og sikkerhetslenken var ikke på. Men førstespørsmål var da hvordan morderen kunne ha tatt seg ut avleiligheten på de få sekundene som gikk fra skuddet hør-tes og til de første naboenes ankomst. Og andre spørsmålvar hvilken vei morderen i så fall hadde tatt videre ut avbygningen. Tredje etasje var husets øverste, og eneste veined gikk via trappen eller heisen. Flyktet man den veienville man ha møtt de andre leieboerne som kom løpendeopp. De to først ankomne leieboerne ga hverandre alibi.En konspirasjon mellom dem falt både på manglendevåpen og manglende tid før de neste naboene kom til.At heisen hadde stått stille i første etasje minuttene førog etter skuddet, var alle beboerne enige om. Heisen vartom både da vaktmesterkonen passerte den, og da denhandikappede beboeren i første etasje noen minutter se-nere åpnet døren. Det var dessuten umulig å se for seg atnoen via heisen kunne sneket seg forbi både naboene påvei opp og vaktmesterkonen ved utgangen.

Tilgjengelige politistyrker ransaket fra halv tolv effek-tivt samtlige leiligheter i bygningen, uten å finne verkenvåpen eller noe annet som kunne bidra til å oppklaremordmysteriet. Vaktmesterkonen hadde fått fire timersbetaling for å vaske avdødes leilighet helgen før, og haddebrukt tiden effektivt. Foruten hennes egne fingeravtrykkvar Harald Olesens egne de eneste vi fant i leilighetenhans.

12

Jeg funderte i mellomtiden på om løsningen kunne væreat morderen aldri var inne i leiligheten, men skjøt medgevær fra et annet hus. Det var en, ut fra eliminasjons-metoden, nærliggende teori. Den strandet imidlertid påat Harald Olesen etter alt å dømme hadde stått eller sit-tet vendt mot en massiv murvegg uten vinduer da skud-det falt. Som om ikke det var besværlig nok, var alle vin-duene i rommet dessuten fullt intakte.

Rent bortsett fra en død mann med et kulehull i brys-tet, og en kule i veggen bak ham, var det i det hele tattingen tegn til dramatikk i leiligheten. Harald Olesen låpå gulvet ved et stuebord dekket med kake og kaffe tilto. Han hadde drukket av sin kopp og satt fingeravtrykkpå den, mens koppen på motsatt side av bordet sto urørt.Det så ut som Harald Olesen hadde ventet besøk. Mendet var ikke noe grunnlag for å si hvem som hadde be-søkt ham – eller om denne inviterte gjesten var morde-ren.

Restene etter dagens kjøttkakemiddag sto igjen på kom-fyren og oppvaskbenken. I kjøleskapet lå melk, brød ogpålegg til neste morgens frokost. Ved kjøkkenbordet storadioen med kontakten i. På stereoanleggets platespillerlå en plate med wienerfilharmonikerne klar til avspilling.Døden hadde åpenbart kommet plutselig til Krebs’ gate25 leilighet 3A.

Ved ett-tiden natt til 5. april 1968 syntes det klart formeg at det foreløpig ikke var mye mer å hente på åstedet.Jeg satte igjen en konstabel som nattevakt i tredje etasjeog en annen på gaten utenfor bygningen. Så ba jeg omsnarest mulig å få rapport fra patologen, samt utskrifterfra folkeregisteret og strafferegisteret om alle i Krebs’ gate25. Deretter sendte jeg beboerne i seng, etter å ha bedtdem holde seg hjemme og tilgjengelig for avhør neste for-middag.

Det sto allerede mordkvelden klart for meg at mor-deren med stor sannsynlighet måtte være en av den av-

13

dødes naboer. Ingenting tydet så langt på at noen andrehadde vært i bygningen den kvelden. Heldigvis ante jegikke hvor vanskelig det skulle vise seg å finne ut hvilkenleilighet morderen hadde kommet fra.

Dag to: Sju beboere – og en eierløsblå regnfrakk

I

Fredag 5. april 1968 var jeg uvanlig tidlig oppe. Klok-ken halv sju satt jeg ved frokostbordet i fascinert dis-kusjon med mitt eget speilbilde fra kaffekannen. Vi blesnart enige om at dette var en sak jeg ikke burde la gå frameg til noen av de eldre førstebetjentene. De var troendetil å gi meg mest mulig av det kjedelige arbeidet, og selvta æren for oppklaringen. Sjefen kom heldigvis på jobbfør noen av dem. Denne dagen kom jeg derfor enda tid-ligere enn ham. Kvart på åtte satt jeg klar på gangenutenfor da han ankom sitt kontor på hovedpolitistasjo-nen.

Min sjef var en vidsynt mann i sekstiårene, som vissteå sette pris på arbeidsomme unge menn med overdrevneambisjoner. Han hadde ved opp til flere festlige anled-ninger bemerket at han jo selv hadde vært en av de ungeoverambisiøse helt til sin femtiårsdag. Ikke helt uventetsyntes han nå at jeg utviste en prisverdig entusiasme oginteresse for saken. Han sa seg enig i at det ikke var noenulempe at jeg hadde vært første førstebetjent på stedet.Og idet klokken slo åtte den morgenen, tok vi hverandrei hånden på at jeg alene skulle lede denne etterforsknin-gen og ha utvidete fullmakter til håndtering av den. Jegnikket som snarest til at jeg da selvsagt skulle innhenteråd fra ham og andre mer erfarne kollegaer hvis det visteseg nødvendig. Deretter gikk jeg med faste skritt i gang

15

med min første mordetterforskning, beruset av tro på atden ville bringe meg både heder og ære.

Fredagsavisene hadde lite å melde om mordet i Krebs’gate 25. To av dem hadde fått med korte notiser om mor-det, og den ene antydet uten å nevne navn at den dreptevar «en godt kjent og høyt aktet borger med bakgrunnblant annet fra motstandsbevegelsen». Allerede under minraske mellomlanding i Møllergata 19 morgenen 5. april,fikk jeg imidlertid bekreftet fra sentralbordet at mediasinteresse for saken var raskt økende. Jeg utformet føravreisen til Krebs’ gate i all hast en kort pressemelding.Den slo først og viktigst fast at jeg var oppnevnt somhovedansvarlig for mordetterforskningen. Ellers bekref-tet pressemeldingen kort at det var tidligere statsråd ogmotstandsmann Harald Olesen som var blitt skutt nedog drept i sitt hjem i Krebs’ gate kvelden 4. april – ogavviste av hensyn til den pågående etterforskningen noenytterligere kommentarer.

Etter min ankomst til åstedet om morgenen 5. aprilbegynte jeg med det åpenbare startpunktet: Et ryddig litevaktmesterbord like innenfor inngangen. Vaktmesterko-nen som satt der het Randi Hansen, og var en smårundog grånende kvinne tidlig i sekstiårene. Hun bodde selvi en to roms vaktmesterleilighet i kjelleretasjen. Hennesmann hadde jobben som vaktmester, men var ifølge hennebortreist denne uken. Barna hadde flyttet ut for mangeår siden, så hun satt stort sett alene på sin post ved ut-gangen, en trapp under leilighetene i første etasje. Hunhadde ansvar for Krebs’ gate 25 og 27, og vekslet mel-lom å være i de to bygningene, samtidig som hun satteover inngående og utgående telefoner for begge. 4. aprilhadde hun til alt hell sittet i nummer 25. Hun lovte åholde seg på post der til etterforskningen var avsluttet.

Randi Hansen viste seg å være et sjeldent pliktopp-fyllende menneske, som hadde notert ned utgående oginngående personer hele ettermiddagen og kvelden. Som

16

vaktmesterkoner flest hadde hun også rimelig god over-sikt over sin oppgangs beboere og deres daglige vaner.

Vaktmesterkonen understreket pliktskyldig at hun baresatt i denne oppgangen annenhver hverdag, og at dethendte at hun var syk eller måtte forlate plassen sin noentimer. Likevel trodde hun at inntrykkene av leieboerne ogderes aktiviteter skulle være ganske riktige. Jeg så ingengrunn til å tvile på det, men merket meg straks at det varover 50 % sjanse for at besøkende eller hendelser kunneha passert usett. Dessuten var korridorene og dørene tilleilighetene, også i første etasje, umulige å se fra hennespost.

Den myrdede Harald Olesen hadde selv bodd i tredjeetasje siden like før krigen. Som statsråd hadde han værten av bydelens mest kjente menn, og gatens store stolthet.I sine siste år levde han en rolig pensjonisttilværelse, menkom og gikk fortsatt til noe uregelmessige tider. Vakt-mesterkonen hadde sett ham sammen med mang en riks-politiker, eller med andre kjente motstandsmenn i årenesløp, men sjeldnere de siste årene. Familiebesøk hadde detogså vært færre av etter hans kones død fem år tidligere.Vaktmesterkonen trodde at det hadde gått hardt inn påOlesen å bli enkemann, selv om han utad holdt masken.Bortsett fra sine handleturer til Samvirkelaget på hjør-net, hadde Olesen også gått stadig mindre ut. Han varen vennlig og korrekt mann, som alltid hilste og nikketnår han passerte. Ønsket han vasking eller andre ekstra-tjenester, spurte han høflig og betalte godt. Vaktmester-konen hadde aldri registrert noen motsetninger mellomham og andre beboere. Hun kunne i det hele tatt ikkefatte hvem som kunne ville myrde slik en snill og respek-tert samfunnsstøtte.

Olesens nabo i tredje etasje var en amerikaner ved navnDarrell Williams, som vaktmesterkonen mente måtte væretidlig i førtiårene. Han hadde bare bodd der i knapt åttemåneder, og leien ble betalt av USAs ambassade. Vaktme-

17

sterkonen hadde ikke spurt nærmere om hva han gjordeved ambassaden, men trodde det var en høy stilling – hunoppfattet Williams som en «alltid velkledd og sikkert vik-tig» mann. Han snakket godt norsk etter få uker. DarrellWilliams gikk vanligvis på jobb tidlig på morgenen ogkom ofte hjem først sent på kvelden, men dro aldri medseg besøkende.

I leiligheten under Olesen bodde frøken Sara Sundqvist.Hun var en ung svensk student som hadde bodd der sidenstudieåret hennes startet i august, og som ved innflyt-tingen hadde overrasket vaktmesterkonen med blomsterog konfekt. Sara Sundqvist var velkledd og elegant. Hunkunne kanskje virke litt fjern, men hilste og smilte alltid.«Fröken Sundqvist» fulgte sine studier svært pliktoppfyl-lende, og levde et ganske regelmessig liv. Vanligvis gikkhun ut hver morgen mellom åtte og ni, og kom tilbakemellom tre og fem om ettermiddagen. Den første tidenhadde det en sjelden gang hendt at hun fikk besøk av eneller flere medstudenter. De hadde da alltid oppført segeksemplarisk og gått i god tid før klokken elleve.

Det var tydelig at Sara Sundqvist hadde sjarmert vakt-mesterkonen. Likevel var det noe med ansiktet hennessom fikk meg til å ane at hun skjulte et eller annet. Etstivt ansiktsuttrykk ble hengende igjen mens hun snak-ket om det unge ekteparet Kristian og Karen Lund, sombodde i andre etasjes venstre leilighet. Det var hyggeligeog hjelpsomme unge mennesker, som virket lykkelig ny-forelskede selv etter å ha fått sitt første barn. EkteparetLund hadde flyttet inn som nygifte knapt to år tidligere,og bodde her nå med en vel ett år gammel sønn. Fru Lundvar 25 år, og datter av en fabrikkeier fra Oslos aller bestevestkant. Mannen hennes var to år eldre, og jobbet sombutikksjef for en sportsforretning på Hammersborg.

I første etasjes venstre leilighet bodde drosjesjåfør Kon-rad Jensen, som var en enslig mann i femtiårsalderen.Vaktmesterkonen hadde hørt sagt av en nevø som også

18

var sjåfør at Konrad Jensen kjørte en av Oslos eldste dros-jer, men likevel kom raskere frem i byens mange krong-lete sidegater enn de fleste av kollegaene. Konrad Jensenjobbet mye og ofte sent. Ellers gikk han stort sett bare utpå et og annet idrettsarrangement. Han hadde hva vakt-mesterkonen kunne huske aldri hatt besøk av noe slag,selv om han hadde bodd her i rundt 20 år.

Vaktmesterkonen åpnet og lukket munnen to gangeretter å ha snakket om Konrad Jensen. Det ble igjen hen-gende et eller annet usagt i luften. Jeg forsto ikke helthva, men så foreløpig ingen grunn til å presse den venn-lige vaktmesterkonen på det.

Siste beboer holdt til i første etasjes høyre leilighet, ogvar en funksjonshemmet mann ved navn Andreas Gulle-stad. Han var rundt førti år gammel, og levde etter hvavaktmesterkonen forsto som rentenist på formue fra enarv. Arven måtte ha vært ganske stor, for han kledde segelegant og levde tilsynelatende uten bekymringer ut oversitt fysiske handikap. Tross sin besværlige hverdag varAndreas Gullestad alltid i godt humør, og vennlig motalle som kom i hans vei. Han hadde flyttet hit fra vestkan-ten etter ombyggingen tre år tidligere. En ulykke haddeda nettopp gjort ham avhengig av rullestol, og han varbegeistret over å finne en lett tilgjengelig leilighet i førsteetasje. Som den eneste utenom Harald Olesen hadde Gul-lestad tatt imot tilbudet om å kjøpe sin leilighet av gård-eieren.

Andreas Gullestad fikk fra tid til annen besøk av sinsøster og niese, men levde ellers et stille og kanskje littensomt liv. Sommerstid hendte det at han i godvær begaseg ut på fortauene. Men vinterstid holdt han seg helstinnendørs, og ba ofte vaktmesterkonen ordne sine ukent-lige innkjøp. Han ga henne raust med penger til å besørgedem, og kom med innpakkede gaver til henne og man-nen både til jul og bursdager. Så langt vaktmesterkonenhadde oppfattet var Gullestad helt ute av stand til å be-

19

vege seg uten rullestolen, men han virket å være funk-sjonsfrisk i overkroppen og armene. Hodet var det de-finitivt ingen ting galt med: Han virket som en uvanligintelligent og kunnskapsrik mann.

Til alt hell hadde vaktmesterkonen ikke bare sittet påsin post hele ettermiddagen og kvelden morddagen, menogså ført liste over beboernes ankomster og avganger.Harald Olesen selv hadde vært ute på en kort handle-tur om formiddagen, men hadde kommet tilbake i tolv-tiden, og siden holdt seg hjemme de siste ti timene av sittliv. Ingen hadde ringt etter ham den dagen. De eneste te-lefonene av mulig interesse registrert fra ukene før hansdød, var flere samtaler til og fra hans advokat i firmaetRønning, Rønning & Rønning.

Hva angikk de andre beboerne hadde den funksjons-hemmede Andreas Gullestad som vanlig vært hjemme heledagen. Fru Lund hadde holdt seg inne med sin lille sønn.Herr Lund hadde ifølge vaktmesterkonens liste gått ut vedåttetiden om morgenen, og først kommet hjem klokkenni om kvelden. Den eneste telefonen til ekteparet Lundsleilighet kom da han ringte hjem vel fire timer tidligere.Sara Sundqvist hadde gått ut til en morgenforelesningklokken halv ti, og kommet hjem kvart over fire. DarrellWilliams hadde gått ut like før ni om morgenen, og førstvært tilbake like før åtte om kvelden. Konrad Jensen job-bet sent ettermiddagsskift denne uken. Han hadde kjørtav gårde ved tolvtiden, og kommet inn av døren få skrittetter Williams. Den eneste beboeren som senere haddevært ute av huset, var så langt vaktmesterkonen hadderegistrert Darrell Williams. Han hadde gått ut en kvelds-tur klokken fem på ti, og kommet tilbake et kvarter se-nere.

Vaktmesterkonen hadde ikke sett noen fremmede ibygningen morddagen, og det var lite sannsynlig at noenhadde klart å snike seg forbi henne usett. Bare hun og be-boerne hadde nøkkel til utgangsdøren, alle andre måtte

20

først komme seg inn ytterdøren og så forbi henne. Tors-dag 4. april hadde hun hatt utgangsdøren innen syns-vidde så godt som sammenhengende de siste seks timenefør mordet.

Før jeg forlot henne, spurte jeg vaktmesterkonen omhun fra sin post skulle ha merket seg noe spesielt i timenefør eller etter mordet. «Det er en ting jeg stusser veldigover, da,» svarte hun og reiste seg. Hun signaliserte at jegskulle følge etter henne inn på et lite bakrom. På bordetder lå en stor blå regnfrakk med hette og et rødt skjerf.

«Begge disse fant jeg øverst i søppelkassen ved utgangs-døren da jeg tømte den i dag morges. Jeg har aldri settnoen av leieboerne bruke en slik regnfrakk eller skjerf.Begge plaggene virker nærmest ubrukte. Og begge syneså ha blitt vasket like før de ble kastet, for de er fortsattvåte. Jeg har ikke sett noen kaste dem. Men de var ikkeder da jeg gikk i søppelkassen med noen matrester tidligpå ettermiddagen. Det er vel merkelig nok til å nevne?»

Jeg var helt enig med henne. Det var merkelig nok tilå nevne at noen samme dag som et mord ble foretatti bygningen, skulle kaste en nesten ny og helt nyvasketregnfrakk der. Den blå regnfrakken kom straks på minliste over spørsmål til beboerne.

II

I leilighet 3B bodde altså Darrell Williams, en kraftig ogmørkhåret amerikaner med et fast håndtrykk og en uven-tet behagelig stemme. Han viste frem et diplomatpass somfastslo alderen til 45 år, men fremsto som yngre. Høydenvar minst 1,90 og vekten var nok godt over 100, men fort-satt med lite overflødig fett. Han snakket imponerendegodt norsk, med bare en svak amerikansk aksent.

Om seg selv fortalte Darrell Williams at hans uvanligefornavn stammet fra Irland. Hans besteforeldre hadde ut-vandret derfra under en av sultkatastrofene på 1870-tal-

21

let. Selv var han født og oppvokst i New York, som sønnav en kjent advokat. Darrell Williams selv hadde gitt oppjussen for å melde seg til militær tjeneste etter at USA gikkmed i krigen, og var med under landgangen i Normandiesommeren 1944. Året etter hadde han som ung løytnantvært med den amerikanske delegasjonen som ankom Oslolike etter frigjøringen. Etter å ha fått seg både norsk kjæ-reste og en stilling ved den amerikanske militærmisjonen,hadde han blitt i Norge til våren 1948. Han hadde dengang lært seg norsk, og tatt med seg mange gode minnersom nå nær 20 år senere fikk ham til å søke en ledig stil-ling som attaché ved ambassaden i Oslo. I mellomtidenhadde han først fortsatt i det militære og oppnådd ma-jors grad, for så tidlig på 1960-tallet å gå over i diplo-matiet.

Til spørsmål om sin sivile status, smilte Darrell Wil-liams avslappet og selvironisk.

«Jeg giftet meg i USA i 1951, men høydepunktet i detekteskapet var da det ble oppløst tre år senere. Det kommange krangler og ingen barn ut av det. Min kone hev-det at hun gikk fra meg fordi hun elsket en annen mann.Men det virker lite troverdig siden hun senere først giftetseg med en tredje, og så fikk barn med en fjerde!»

Diplomaten snakket åpent om sitt havarerte ekteskap.Som enslig og barnløs hadde han gjennom diplomatietfått oppfylle sin barndomsdrøm om å se mer av Asia ogEuropa. Han hadde de siste ti årene vært ansatt ved enrekke ambassader, men kunne «med hånden på hjertet»si at han aldri hadde sett en så vakker hovedstad somOslo.

Leiligheten her hadde ambassaden både formidlet ogbetalt. Darrell Williams hadde ingenting å utsette på den,men grunnet mange lange arbeidsdager og representa-sjonsmiddager var han her relativt lite. De andre bebo-erne kjente han dermed heller ikke godt. Vaktmesterenog hans kone oppfattet Williams som «ryddige og hjelp-

22

somme». Den handikappede i første etasje var en «venn-lig og svært kultivert mann», som snakket godt engelskog kunne diskutere Jack London og andre amerikanskefavorittforfattere. Også den unge svenske studenten vir-ket «hyggelig og kunnskapsrik» under de få samtaleneWilliams hadde hatt med henne. Drosjesjåføren i førsteetasje var vel «en enkel sjel», og holdt en svært lav pro-fil. Han var imidlertid interessert i fotball og annen sport,og Williams vekslet fra tid til annen noen ord med hamom det. De hadde stoppet for å snakke litt om en fore-stående landskamp, da de mordkvelden tilfeldigvis møt-tes i trappen.

Det unge ekteparet i andre etasje hadde amerikanerenså vidt snakket med, men bare konstatert at de virket«sjeldent livsglade og lykkelige selv til å være nygifte».Mordkvelden hadde Kristian Lund svingt inn utgangsdø-ren bare noen få skritt foran ham. Williams hadde ruti-nemessig hilst til hatten, og fått et vennlig «Ha en fort-satt god aften» tilbake. Det var omtrent så mye kontaktsom de to brukte å ha: Kort, men aldri uvennlig.

Darrell Williams husket godt Harald Olesens navn fra1945–46, og hadde funnet det spennende at han bodde isamme oppgang nå. Like etter sin innflytting hadde hanbenyttet sjansen til å banke på naboens dør, og var blitttatt godt imot. Men under besøket og et par senere sam-taler hadde Williams fått inntrykk av at et eller annetproblem hvilte tungt på Olesen, og ikke villet trenge segpå. Olesen hadde til det siste fortsatt med å smile og hilsevennlig. Det hadde imidlertid mer enn en gang slått Wil-liams at den gamle krigshelten virket som en stadig merisolert og nedtrykt gammel mann.

Morddagen hadde Williams ikke sett Olesen i live. Wil-liams selv kom sent hjem etter en representasjonsmiddagi ambassaden ved åttetiden. Han hadde etter sin kvelds-promenade snakket et par minutters tid med Konrad Jen-sen i trappen, da de plutselig hørte skuddet fra tredje eta-

23

sje. Williams la instinktivt på sprang opp, med Jensen ihælene. De møtte ingen i trappen, og så ikke noe men-neske i gangen da de kom opp i tredje etasje. De ringteflere ganger på Olesens dør uten å få svar. Ett minutteller to senere kom også Kristian Lund til, tett fulgt avvaktmesterkonen. Vaktmesterkonen gikk ned for å hentesin nøkkel og ringe politiet da de ikke hørte lyd fra lei-ligheten. Mens hun var borte kom Gullestad opp medheisen. De fem diskuterte om de skulle åpne døren, menble enige om å vente til politiet ankom. De hørte eller såaldri tegn til noen uvedkommende i bygningen, og detvar utenkelig at noen kunne ha sneket seg forbi dem påvei ned.

Noen blå regnfrakk kunne Williams aldri huske å hasett i Krebs’ gate 25, verken morddagen eller tidligere.Til mitt spørsmål om skytevåpen svarte han åpenhjer-tig:

«Jeg hadde med en Coltrevolver kaliber 36 og en Lu-gerpistol kaliber 7.65 da jeg ankom Norge. Men det vir-ket så trygt her at jeg nå for flere uker siden har sendtbegge tilbake til mitt hjem i USA.»

Det manglet strengt tatt en norsk bæretillatelse, menjeg så liten grunn til å plage en mann med amerikanskdiplomatpass med slikt der og da. Ransakningen kveldeni forveien hadde bekreftet at Williams i likhet med deøvrige beboerne ikke hadde noe skytevåpen i bygningenpå mordkvelden. Strøket av listen over mulige mistenkteble han likevel ikke.

III

2A Sara Sundqvist, viste seg å være en spedlemmet, slankog uvanlig høy kvinne, som ventet ett minutt før hun åpnetdøren, og beholdt sikkerhetslenken på til hun hadde settuniformen min. Til tross for en høyde nær 1,80 kunnehun ikke veie mye over 60 kilo. Håndleddene og armene

24

forekom meg å kunne brekke hvert øyeblikk, men krop-pen var tross en faretruende smal midje både harmoniskog elegant. Selv om ansiktsuttrykket for anledningen varnoe dystert og alvorlig, var det umulig ikke å legge merketil hennes svært kvinnelige former. Den tilsynelatende an-stendige og høyhalsede grønne kjolen fremhevet et parvelformede bryster.

Sara Sundqvist forekom alvorlig og en smule skaketav mordet, men likevel både fornuftig og troverdig. Hunsnakket grammatisk godt norsk, med bare en svak svenskaksent. Som sin hjemby oppga hun Göteborg, og som sinalder 24. Til Oslo hadde hun kommet for å studere en-gelsk og filosofi høsten før, og leiligheten hadde hun fun-net via en avisannonse fra gårdeieren. Leien betalte hunmed sitt svenske studiebidrag og støtte fra sine foreldre,og ved siden av studiene arbeidet hun noen timer i ukenpå universitetsbiblioteket.

Om seg selv fortalte Sara Sundqvist ellers at hun bruktemye tid på sine studier, og på fritiden drev litt med teater.Hun gikk ellers lite ut om kveldene. Mordkvelden haddehun vært hjemme alene, og var nettopp opptatt med åkoke sin kveldskaffe på kjøkkenet da smellet kom. Hunhørte det godt, men hadde trodd det skyldtes at noe gikki gulvet. Senere hadde hun blitt litt skremt av levenet fragangene, og fant det tryggest å holde seg innelåst i sinleilighet til politiet banket på. Selv om hun ikke direktehadde sett noe av dramaet, hadde det hele vært «en sværtskremmende opplevelse». I samsvar med sin forklaringfra kvelden før, hevdet hun ikke å ha vært utenfor dørentil leiligheten etter at hun kom hjem kvart over fire.

Jeg var overbevist om at den unge svenske kvinnen påvanlige godværsdager smilte mer og flakket langt mindremed blikket, enn hva som var tilfellet nå. Det falt megimidlertid lett å godta at et mord i oppgangen fortonteseg skremmende for en kvinnelig utenlandsstudent.

Leilighet 2A hadde tidvis noe uoversiktlige bokhyller

25

overfylte med bøker på norsk, svensk og engelsk, men varellers en ryddig ung kvinnes leilighet. Bortsett fra kjøk-kenknivene hadde det ikke vært tegn til våpen av noe slagi denne leiligheten heller. Hun så et øyeblikk litt forvirretut da jeg spurte om hun hadde sett en person i blå regn-frakk, men svarte så at hun ikke hadde sett noen med enslik påkledning i bygningen verken i går eller tidligere.

Sara Sundqvist hevdet at hun bare hadde snakketganske kort med avdøde Harald Olesen noen få ganger.Han virket å være en hyggelig, om enn noe fåmælt ogkorrekt gammel mann. Hun forsøkte å være på fornavnmed vaktmesterkonen og alle de andre beboerne i opp-gangen, og hadde ingen ting negativt å si om noen av dem.Imidlertid kunne hun heller ikke si at hun kjente noen avdem godt: «Ekteparet Lund er selvsagt mest opptatt avhverandre og sin lille sønn, og de andre er jo alle mennsom er mye eldre enn meg.»

Både leilighet 2A og dens beboer forekom meg ganskeudramatisk og umiddelbart troverdig. Det var med tvil jeglot være å stryke Sara Sundqvist fra listen over mistenkte.

IV

I leilighet 2B bodde ifølge et hjerteformet rødt navneskiltKristian og Karen Lund. Med sin 13 måneder gamle sønnfredelig sovende i vuggen, fremsto de som et ukebladidealav det lykkelige unge ektepar. Selv om begge smilte hvergang de så på hverandre eller sønnen, vendte alvoret isituasjonen raskt tilbake til dem når de møtte mitt blikk.Kristian Lund var en blond og ganske kraftig mann rundt1,80, som sikkert kunne fremstå som både avslappet ogsjarmerende. Nå var han imidlertid synlig preget av situa-sjonen. Han gjentok flere ganger at et mord i oppgangenvar en særlig stor belastning for den som hadde kone ogbarn her, og at han ikke visste om han våget å forlatedem for å gå på jobb før morderen var avslørt.

26

Verken herr eller fru Lund kunne tenke seg at noen ioppgangen sto bak en slik ugjerning, og mente at mor-deren på en eller annen måte måtte ha kommet seg innutenfra. Harald Olesen hadde de bare godt å si om. Somenslig pensjonist fremsto han kanskje som litt ensom,men likevel som en elegant og livskraftig mann. EkteparetLund hadde ikke sett noe skytevåpen i bygningen, allerminst hos seg selv. Stikkordene «blå regnfrakk» sa demikke noe.

Om egen bakgrunn fortalte Karen Lund at hun vardatter og eneste barn av en fabrikkeier fra Bærum. Hunhadde møtt sin mann «under noen ellers ganske kjede-lige kurs på Bedriftsøkonomisk Institutt», og hadde se-nere arbeidet i en moteforretning en periode før hun gif-tet seg. Kristian Lund kom fra noe lavere samfunnslag,som barn av en sekretær og alenemor fra Drammen. Detkom til et følelsesladet øyeblikk da han bemerket at «Minfar kan være hvem som helst, og jeg bryr meg ikke len-ger om å få vite hvem han er.» Moren, som han haddemye å takke for, hadde dødd av kreft året før, få dagerfør sitt første barnebarns fødsel. Kristian Lund selv varutdannet økonom fra Bedriftsøkonomisk Institutt. Hansmilte tilfreds et øyeblikk da han fortalte at karakterenehadde blitt «bedre enn hva alle unntatt jeg selv trodde».Han hadde fått flere «svært attraktive» jobbtilbud nylig,men trivdes godt i sin nåværende stilling som butikksjeffor en sportsforretning. Hans kone føyde støttende til athennes foreldre var svært godt fornøyde både med svi-gersønnen og barnebarnet. Hun virket i det hele tatt ro-ligere og mindre oppskaket enn ektemannen.

Et enkelt og merkelig spørsmål ble stående ubesvartetter besøket hos ekteparet Lund. Det gjaldt tidspunktetda Kristian Lund kom hjem mordkvelden. Hans kone varklokkeklar på at han hadde kommet hjem nøyaktig ni.Han kom nemlig inn døren like etter starten på DannyKayes TV-show, som startet fem på. Kristian Lund oppga

27

at han grunnet regnskapsarbeid hadde blitt alene igjen ibutikken etter stengetid, og først hadde kjørt derfra rundtkvart på ni. Det stemte også overens med vaktmesterko-nens nedtegnelse av at Kristian Lund først kom inn klok-ken ni.

Mot dette sto så en enkel liten og svært forvirrendeting. Nemlig at Darrell Williams altså hevdet å ha sett atKristian Lund kom inn i bygningen samtidig med hamog Konrad Jensen, en hel time tidligere.

Kristian Lunds uro over situasjonen ble større da jegnevnte dette. Han gjentok flere ganger at han først komhjem klokken ni. Dersom de to naboene sa noe annetmåtte de enten ha tatt feil av når de selv kom hjem, ellerha forvekslet ham med en annen. Hans kone kom hamstraks til unnsetning. Hun tilføyde engasjert at hun haddeverdens mest pålitelige og sannferdige mann, og at hanringte hjem flere timer tidligere for å si fra om at hanførst ville være hjemme rundt ni. Jeg tonet etter dettened spørsmålet, og trakk meg taktfullt og tankefull til-bake.

Veien videre gikk først til vaktmesterkonen ved utgan-gen. Hun rynket pannen dypt, men fastholdt hardnakketat «Kristian da må ha kommet hjem først klokken ni iforgårs». Håndskriften hennes var utvetydig på klokke-slettet, og hun hadde skrevet opp leieboerne i den rekke-følgen de kom. «Hvis Kristian kom før Darrell Williamsog Konrad Jensen, er det da merkelig at jeg har skre-vet ham opp på en linje etter dem,» sa vaktmesterkonen.Jeg måtte innrømme at det hørtes troverdig ut. For øvrighadde vaktmesterkonen også registrert telefonbeskjedenfru Lund nevnte, hvor Kristian Lund sa fra om at hanville komme rundt ni.

Når jeg så på vaktmesterkonens enkle og ryddige liste,hadde jeg vanskelig for å tro at hun kunne ha tatt feil.Men det virket også troverdig når Darrell Williams hev-det både å ha sett Kristian Lund og å ha hilst på ham

28

ved inngangen en time tidligere. Dermed ble heller ikkeekteparet Lund strøket fra min liste over mistenkte.

V

Større dramatikk ventet i første etasjes venstre leilighet.Konrad Jensen viste seg å være en kortvokst middelald-rende mann, iført rød genser og blå gabardinbukse. Hanbekreftet at han arbeidet som drosjesjåfør, og hadde klarpapirene som viste at han eide en eldre Peugeot med taxi-skilt som sto parkert på fortauet. Konrad Jensen oppgaat han siden 1948 hadde bodd i denne leiligheten, og athan som ugift og barnløs mann hadde bodd alene helesitt voksne liv.

Håret til Konrad Jensen var i ferd med å skifte frasort til grått. Det ubarberte ansiktet syntes nettopp mensvi snakket å være i ferd med å skifte fra frustrasjon tilren fortvilelse. Han svarte stadig kortere og mer mutt påmine rutinespørsmål. Ja, han hadde helt sikkert kommethjem fra jobb like før klokken åtte, få skritt etter KristianLund og Darrell Williams. Ja, det var helt sikkert Kris-tian Lund som hadde gått foran ham inn i bygningen. Ja,han hadde stått i trappeoppgangen og diskutert en fot-ballkamp med amerikaneren Williams kvart over ti, dade hørte smellet fra tredje etasje. Ja, de to hadde straksløpt til døren der og ventet utenfor den. Ja, Kristian Lund,vaktmesterkonen og Andreas Gullestad hadde også an-kommet i løpet av få minutter. Nei, han hadde absoluttikke sett noen blå regnfrakk her i Krebs’ gate 25.

Så tok han plutselig mot til seg og hevet stemmen litt.«Jeg kan like godt fortelle dette selv, for det kommer jo

for en dag uansett. Jeg var medlem av NS under krigen,og sonet seks måneder for det i 1945–46. Hadde meldtmeg inn i partiet alt før krigen, ble stående der etter 9.april og jobbet for tyskerne som sjåfør. Jeg har aldri nek-tet for noe av dette. Men større var heller ikke mine for-

29

brytelser. Det har aldri vært noe stort ved meg, verkenpå godt eller ondt.»

Jeg så som rimelig kan være på ham med et nytt ogmer kritisk blikk. Han fortsatte raskt.

«Jeg møtte aldri Harald Olesen under eller etter kri-gen, og har ikke noe som helst med hans død å gjøre.Hans død var noe av det verste som kunne rammet megnå.»

Han fortsatte etter en liten tenkepause, på sin trege oggretne måte.

«Jeg blir jo automatisk mistenkt av alle. Det tar nokikke mange dagene før avisene skriver at jeg er nazist,og da er jeg fritt vilt. Har slitt med det i alle år siden jegslapp ut. Jeg har endret navn to ganger, først fra Kon-rad Hansen til Konrad Pedersen, og så til Konrad Jensen.Men det er alltid noen som kjenner noen som vet, og jegblir alltid hetende ’Konrad Quisling’ til slutt. Fortsatter det folk som ikke vil kjøre med meg fordi de har hørtat jeg var i NS, men jeg hører det litt sjeldnere for hvertår. Nå blir alt verre igjen.»

Konrad Jensen reiste seg sakte fra sofaen. Han gikkbort til vinduet og pekte mot en sidegate.

«Der står bilen min. Den er ikke ny, og var ikke ver-dens beste da den var ny heller. Men den går da stadig,og jeg kjenner den bedre enn noe menneske. Bilen er blittmin mest trofaste venn. Jeg vet det er litt barnslig, menjeg kaller gjerne bilen for Petter, etter en venn jeg haddei barndomsårene. Petter Peugeot og Konrad Jensen er togamle vrak som eldes sammen, og som kjenner Oslosgater bedre enn de fleste.»

Med en bitter mine fortsatte han.«Jeg fylte 50 nå i februar, men feiret alene med en liten

restaurantmiddag. Jeg vil ikke ha noe med gamle NS-ereå gjøre, og andre venner er det ikke lett å få. Mor ogfar er for lengst borte, og mine søsken har jeg lite kon-takt med. Min bror hørte jeg sist fra i 1940, da han lånte

30

penger til ågerrente for å kunne betale meg tilbake et lånjeg hadde gitt ham. Søsteren min sendte et kort til femti-årsdagen, som inneholdt sju ord og kom frem fire dagerforsinket!»

Jeg fant ikke disse personlige og familiære frustrasjo-nene altfor interessante. Da Konrad Jensen trakk pusten,benyttet jeg derfor sjansen til å spørre om hans forholdtil naboene.

«Det er ikke mye å fortelle om det heller. Vi passererhverandre i gangene her, og veksler noen ord om prak-tiske ting. Vaktmesterkonen og mannen hennes kjennerselvsagt min bakgrunn fra krigen. De nevner det aldri,men sier ikke mye annet heller. Olesen visste nok omdet. Han bodde her jo alt da jeg flyttet inn, og har sik-kert hørt om det fra en eller annen av disse krigsvennenesine. Det har aldri vært noen konfrontasjon, men aldrinoen kontakt heller. Han sa aldri et ord til meg, og jegvåget ikke å snakke til ham. Syntes han så foraktelig påmeg når vi støtte på hverandre i gangene. Jeg likte ikkeHarald Olesen, det skal jeg innrømme. Men jeg haddeingen grunn til å drepe ham. Hans død gjør bare vondtenda verre for meg, særlig hvis morderen ikke blir avslørtraskt.»

Han tidde noen sekunder, og gikk så raskt over deandre leilighetene.

«Amerikaneren i tredje er ganske nylig flyttet inn, mensnakker godt norsk og virker hyggelig. Jeg har veksletnoen ord med ham om sport og slikt når jeg har fåttsjansen. Krøplingen er en høflig mann som alltid hilserog smiler, men sier sjelden noe. Han har vel vært rik ogsmart hele livet, og har selvsagt liten interesse av meg.Ekteparet i andre er nygifte, og lever fortsatt litt i sinegen verden. En sjelden gang har de bedt meg kjøre segnår de har trengt en drosje, til og fra fester og sånt. Menvi har liksom ikke så mye å snakke om da heller. De erunge mennesker med mange gleder og muligheter foran

31

seg. Mens jeg er en ensom eldre mann som går i minegamle sirkler mot en ustelt grav.»

Da jeg nevnte Sara Sundqvist, begynte Konrad Jensenplutselig å le, men det var en kort og bitter latter.

«Det er ganske ironisk da … At jeg med min historiehavnet her, to etasjer under en kjent motstandsmann ogén etasje under en jødinne. Selv hun står liksom over megi rang nå. Jeg liker det ikke. Men hun er en veldig stilleog uprovoserende jødinne som gjør lite av seg.»

Jeg hadde ikke hørt eller sett noe som tydet på at SaraSundqvist var jødisk, og spurte straks om han var sikkerpå det. Igjen fikk jeg demonstrert Konrad Jensens korteog bitre latter.

«Er det noe jeg kan her i verden annet enn å kjøre bil,så er det å kjenne igjen en jøde når jeg ser en. Du ser detpå nesen, håret og øynene. Jeg er helt sikker på at huner jødinne.»

Konrad Jensen var tydeligvis ikke vant til å ha tilhø-rere, og var for alvor kommet på glid. Han forsøkte å tienoen øyeblikk, men fortsatte så.

«Jeg vet at det ikke er så lurt å snakke ærlig om dette.Men vi som sto i NS hadde jo beviselig rett når det gjaldtStalin og bolsjevikvennene hans. Det innrømmer selv Ar-beiderpartiets ledende politikere i dag. En dag får vi nokrett når det gjelder jødene også. Jeg ønsket ikke jødenedrept, jeg ønsket dem bare vekk. Det er flott at de har fåtten egen stat på den andre siden av kloden, og jeg håperflest mulig av dem reiser dit! Det er best både for oss ogdem!»

Han nikket mot taket, og dempet stemmen litt.«Men hun der lager ikke mye bråk eller bryderi for

noen, det er sant nok. Jeg vet ikke om hun kanskje harnoe nordisk blod i årene også, det får du spørre henneom selv.»

Det ble stille litt. Han forsto nok at jeg ikke lyttet avsympati, og surnet plutselig til.

32

«Her hos meg er det ikke mer å hente, med mindre duleter etter en syndebukk i stedet for en morder.»

Jeg gjorde jo ikke det, og hadde fått svar på mine spørs-mål – for nå. Så jeg sa adjø til Konrad Jensen så høfligsom jeg klarte. Vel ute av døren noterte jeg ham strakssom hovedmistenkt.

Deretter gikk jeg likevel opp i andre etasje igjen, ogbanket på Sara Sundqvists dør. Hun åpnet like forsik-tig og langsomt som sist, men smilte litt bredere da hunså meg denne gangen. Jeg beklaget at jeg hadde glemt åspørre om hennes familiebakgrunn. Etter noen sekunderstenkepause svarte hun at hennes foreldre var jøder somhadde mistet livet under krigen. De hadde hva hun vissteikke hatt flere barn, og sin jødiske familie ellers visstehun lite om. Hun hadde vært heldig og blitt adoptert avet lærerektepar i Göteborg, som oppdro henne sammenmed sine to egne døtre.

Det kjentes foreløpig ikke nødvendig å spørre henne omvidere detaljer. Jeg måtte imidlertid motstrebende kon-statere at Konrad Jensen tross alt ikke var helt uetterret-telig, og at Sara Sundqvist likevel ikke var uten interessefor mordmysteriet. Samt at mysteriet med når KristianLund kom hjem mordkvelden bare ble mer og mer mer-kelig.

VI

Det tok over ett minutt før døren ble låst opp hos 1AAndreas Gullestad. Da den endelig ble åpnet var det envennlig smilende mann som så opp på meg fra rullesto-len, og en åpen hånd som straks vinket meg inn i stuen.Andreas Gullestad var en lyshåret mann som oppga sinalder til 39 år. Det stillesittende livet hadde gjort hamnoen få kilo overvektig, noe som forsterket hans natur-lige jovialitet. Jeg anslo at han ville vært vel 1,75 høy hvishan hadde kunnet reise seg. Stemmen var lett og ordval-

33

get bar tydelig preg av en kultivert bakgrunn. Han vir-ket ikke synlig rystet av mordet, snarere glad over å fåbesøk.

«Velkommen til min ringe bolig, ærede etterforsknings-leder! Jeg har ventet at De skulle komme, og skal medglede bidra det lille jeg måtte kunne til oppklaringen avdenne redselsfulle forbrytelse. Ønsker De kaffe eller te?»

Han hadde dekket på til to og hadde varmt vannstående klar, så jeg takket ja til en kopp te. Utvalget avteposer var upåklagelig, og det passet godt med stemnin-gen i leiligheten for øvrig. Andreas Gullestads leilighetvar en fredens og fargenes oase, med kunstmalerier påveggene, rikholdige bokhyller, fjernsynsapparat og luk-suriøse møbler. Behagelig plassert på en pute i rullesto-len, virket verten selv å ha forsonet seg med sin skjebne.Han forekom oppsiktsvekkende reflektert, selv til den på-gående mordetterforskningen i oppgangen.

Gullestad oppga at hans gamle bolig viste seg «noeupraktisk» etter at han fire år tidligere ble lam fra livetog ned etter en «sterkt beklagelig» ulykke. Med et selv-ironisk lite smil la han til:

«Jeg hadde vel selv i mine verste mareritt aldri tidli-gere tenkt meg muligheten av å bo øst for Akerselven.»Men han hadde likt leiligheten her ved første blikk, ogaldri angret på kjøpet av den. Første etasje i et hus medlave dørstokker og heis var viktig for ham, og i tillegghadde han blitt positivt overrasket over hjelpsomhetentil de andre i oppgangen. Avdøde Harald Olesen haddealltid vært hyggelig og høflig, og for en som hadde værtbarn i krigsårene var det jo en ære å få bo i samme hussom den gamle motstandshelten. Gullestad kunne ikketenke seg at noen i denne oppgangen skulle kunne myrdeOlesen, og heller ikke se for seg at noen av dem skulleha motiv til å gjøre det. Han trodde morderen på en ellerannen måte måtte ha lurt seg inn utenfra, selv om hanikke kunne forklare hvordan det hadde skjedd.

34

Gullestad bemerket videre at vaktmesteren nok var littvel glad i sterke drikker, noe som også preget tilværelsenfor hans kone. Men vaktmesteren var i edru tilstand ennevenyttig mann, og hans kone var alltid hjelpsomhetenselv. Darrell Williams var ny i bygningen, men hadde sagtja til velkomstkaffe og gjort et «fordelaktig» inntrykk. Toetasjer under merket Gullestad lite til beboerne i tredje.Til det unge ekteparet i andre hadde han det beste nabo-forhold.

Hva angikk Konrad Jensen var Gullestad kjent medhans «svært uheldige» standpunkter under krigsårene, ogtok selvsagt sterk avstand fra dem. Han bar likevel lettover med slike gamle synder så lenge Jensen nå oppførteseg uklanderlig. Jensen hadde nok ikke hatt det lett etterkrigen, og virket både ensom og desillusjonert. Gullestadkunne likevel ikke se ham for seg som noen kaldblodigmorder. Den unge svenske frøkenen hadde også sagt ja tilvelkomstkaffe her etter innflyttingen i fjor høst, og haddeda som senere gjort et «meget tiltalende» inntrykk.

Gullestad tok en liten pause, og smattet ettertenksomtpå en sukkerbit. Han tilføyde så lavmælt at han «utenå være indiskré» kanskje burde nevne en ting om SaraSundqvist, som kunne tenkes å ha relevans for etterforsk-ningen. Selv om han aldri hadde sett henne med kjæresteeller hørt henne nevne noen, hadde han inntrykk av at detfantes en mann i hennes liv. Gullestads soverom lå likeunder Sara Sundqvists, og lyder derfra tydet på at hun avog til fikk «svært hyggelige og sosiale besøk». Han haddebare hørt det under en og annen middagshvile mellomfem og syv om ettermiddagen, aldri om nettene. Det vir-ket således som Sara Sundqvist hadde en kjæreste sombesøkte henne på ettermiddagstid, men aldri overnattet.

Andreas Gullestad svarte raskt at han ikke hadde noenvåpen i leiligheten, og heller ikke hadde sett noe slikt hosnoen andre. Men til spørsmålet om en blå regnfrakk, blehan plutselig sittende ettertenksom noen sekunder. Han

35

svarte så alvorlig: «Jeg så definitivt ikke noen blå regn-frakk her i bygningen morddagen. Men i fjor sommer engang, så jeg her i oppgangen en ukjent mann med storblå regnfrakk og rødt skjerf for ansiktet!»

Naturlig nok ble jeg svært interessert i denne opplys-ningen, og ba om flere detaljer. Gullestad tenkte seg kon-sentrert om ett minutts tid før han svarte.

«Jeg er ganske sikker på at jeg så en mann i blå regn-frakk her i fjor. Jeg merket meg det siden det var en dagmed godt vær og uten regn i luften, og jeg spekulerte littpå hvem denne mystiske mannen skulle besøke. Datoenhusker jeg ikke, men skal tro om ikke det var pinsehel-gen? Jeg undret meg på om det kunne være relatert til etkarneval eller noen annen slags festlighet. Mer kan jegnok dessverre ikke huske.»

Jeg klarte ikke helt å gi meg på dette uventede glimtetav mannen i regnfrakken, og spurte om det helt sikkerthadde vært en mann. Gullestad tenkte seg igjen om førhan svarte. Han forekom å være et både pliktoppfyllendeog reflektert vitne.

«Det vil jeg tro, for personen virket å være rundt 1,80høy. Sikkert tør jeg likevel ikke si det. Jeg så personenbare i forbifarten, og det er ikke lett å vite hva en slikregnfrakk kan skjule.»

Om seg selv fortalte Andreas Gullestad at han opprin-nelig kom fra en bygd ved Gjøvik i Oppland. Tross fa-rens tidlige død hadde han hatt en privilegert oppvekstder. Etter morens død hadde han 25 år gammel fått ut-betalt en farsarv som var så stor at han med et mode-rat forbruk kunne leve trygt livet ut. Han hadde satt detmeste i banken og investert resten i aksjer, som så langthadde hatt en «svært heldig» avkastning. Ulykken somgjorde ham handikappet hadde selvsagt vært et sjokk ogblitt et stort skille. Det hadde nok likevel vært mindrekatastrofalt for ham enn det ville vært for mange andre.Uten press for å skaffe seg en inntekt, hadde han tidligere

36

bare studert litt her og litt der, og ellers tatt det ganskebedagelig gjennom tjueårene. Med et selvkritisk lite smilbemerket Andreas Gullestad: «Nå sitter jeg jo stort settbare her med radio, fjernsyn, bøker og aviser hele dagen.Men det var dessverre stort sett også hva jeg gjorde i mintidligere bolig før ulykken. Hovedforskjellen i det dagligeer at jeg nå med god samvittighet kan betale andre for åhandle til meg.»

Før han lot meg gå, spurte Andreas Gullestad om detvar «akseptabelt» at han i helgen reiste på et planlagtbesøk til sin søster på Gjøvik. Det var «enkelte familie-saker» som skulle diskuteres, og hans søster og niese varnå sikkert både urolige for ham og spent på å høre omsituasjonen. Han forsikret at han ville være tilbake søndagettermiddag, og oppga et telefonnummer han i mellom-tiden kunne nås på. Jeg så ingen grunn til å nekte ham åreise.

Andreas Gullestads leilighet forlot jeg med et inntrykkav at han var den av beboerne som det var minst sannsyn-lig hadde noe med mordet å gjøre, men at han likevelbevisst eller ubevisst godt kunne tenkes å skjule viktig in-formasjon. Mest interessant av det han fortalte var at hanhadde sett mannen med den blå regnfrakken, særlig sidenGullestad uoppfordret også nevnte et rødt skjerf. HvemSara Sundqvists hemmelighetsfulle gjest var, og hvordanhan kom seg ubemerket inn og ut av bygningen, notertejeg meg også som relevante spørsmål.

Jeg gikk straks ned til vaktmesterkonen og spurte henneigjen om den blå regnfrakken. Denne gangen betonte jegom hun i fjor kunne ha sett en person med en slik frakkinne i bygningen. Vaktmesterkonen tenkte pliktskyldig etpar minutter, presiserte at hun ikke var sikker, men kompå at hun kunne ha sett en mann med en slik frakk heren gang på sommeren i fjor. I så fall hadde hun bare settham som snarest i gangen eller trappen. Hun hadde værti tvil om hun hadde sett feil, siden hun ikke hadde sett

37

noen slik person gå verken inn eller ut av bygningen. Mendet kunne selvsagt være at hun da hadde vært ute for åhandle eller ordne noe annet.

Enda en gang banket jeg på døren til Sara Sundqvist, ogbeklaget at jeg hadde glemt å spørre om hun ofte brukteå ha besøk. Hun svarte at hun en sjelden gang hadde hattmed seg venner hjem, men ikke på flere uker før mordet.De siste ukene hadde hun hatt mindre kontakt med med-studentene, ettersom eksamenene begynte å nærme segfor dem alle. Til et direkte spørsmål om hun hadde noenforlovede eller kjæreste svarte hun benektende, og tillamed lav stemme: «På de åtte månedene jeg har bodd her,har jeg aldri hadde hatt noen overnattingsgjest!» Med An-dreas Gullestads opplysninger friskt i minnet nikket jegaksepterende til det siste, men uten riktig å tro henne pådet første. Sara Sundqvists lyssky ettermiddagsgjest blestående som en liten gåte.

VII

De tekniske rapportene lå klare på mitt skrivebord påhovedpolitistasjonen, men var foreløpig lite oppklarende.Patologen kunne definitivt gravlegge teorien om et skuddfra en annen bygning. Harald Olesen var drept med ettskudd, avfyrt på under to meters avstand fra en coltpistolav kaliber 45. Kulen hadde gått gjennom hjertet og værtumiddelbart dødbringende. Det var ingen tegn på at Ole-sen hadde vært skadet på noen måte før skuddet falt.Klokkeslettet kunne ut fra patologens rapport være nårsom helst mellom åtte og elleve, men det var jo av mindreinteresse siden vitnemålene fra de andre leieboerne ga osset eksakt tidspunkt, kvart over ti.

Folkeregisteropplysningene om Harald Olesen bekref-tet stort sett bare det som var kjent. Han var født i 1895,som sønn av en kjent apoteker fra Hamar. Harald Olesenhadde giftet seg i 1923, og forble gift til sin kones død førti

38

år senere. Hans kone var en rederdatter med artium, somhadde forblitt hjemmeværende hele livet. Olesen haddehatt en eldre bror og en yngre søster, som begge dødefør ham. Siden hans foreldre for lengst var borte og hanikke hadde barn, var hans nærmeste slektninger og an-tatte arvinger nå en niese og en nevø som begge var bo-satt på vestkanten i Oslo. Olesen selv hadde byttet boligflere ganger i mellomkrigstiden, men siden 1939 haddehan hatt samme adresse i Krebs’ gate 25.

I strafferegisteret fantes bare Konrad Jensen av be-boerne. Han hadde ganske riktig sonet sine seks måne-der for landssvik i 1945–46, men hadde ellers ikke noepå rullebladet.

Folkeregisteret hadde ingen opplysninger verken omamerikanske Darrell Williams eller svenske Sara Sund-qvist, og bekreftet stort sett bare det de norske beboernehadde fortalt om seg selv. Om Konrad Jensen og KarenLund var det ingen ting nytt av interesse å finne. Enestevesentlige nyhet om Andreas Gullestad var at han haddefått det navnet først fire år tidligere, etter tidligere å hahett Ivar A. Storskog. Resten var imidlertid helt i samsvarmed hans forklaring. Hans far var en skogeier og stor-bonde fra Oppland som hadde dødd bare 48 år gammeli 1941, og moren hadde dødd i 1953. Andreas Gullestadhadde aldri vært gift eller fått barn, og hans nærmesteslektning var ganske riktig en eldre søster på Gjøvik.

Den mest interessante avsløringen i folkeregisteret varknyttet til Kristian Lund. Faren sto ganske riktig bare opp-ført som «ukjent», og moren var en sekretær fra Dram-men. Kristian Lund hadde imidlertid enten ikke vissteller ikke villet fortelle at den samme moren hadde værtmedlem av NS fra 1937 til 1945. Hun hadde arbeideti ulike sekretærstillinger for okkupasjonsmakten de tresiste krigsårene. En vedlagt protokoll fra landssviksakenviste at hun var blitt idømt åtte måneders fengsel etterkrigen, men slapp ut etter fire måneder grunnet god opp-

39

førsel og hensynet til den vesle sønnen. Ifølge folkeregis-teret kom han til verden i Drammen 17. februar 1941,og var sin mors eneste barn.

Jeg konkluderte etter dette med at Kristian Lund varden av Olesens naboer som jeg først burde snakke medpå nytt. Ingen av beboerne hadde imidlertid noen kjenttilknytning til Harald Olesen som ga dem motiv for åmyrde ham, og dagen hadde brakt skuffende få frem-skritt. Darrell Williams’ inntrykk av at noe hadde plagetHarald Olesen, virket jo sannsynlig sett i lys av mordet.Men hva visste vi altså ennå ingenting om. I mangel avbedre spor, bestemte jeg meg for å bruke neste dag til etforsøk på å finne ut hva som hadde plaget mordofferet ihans siste leveår.

Etter et par forsøk nådde jeg Harald Olesens nevø påtelefon. Joachim Olesen var utdannet økonom, og arbei-det som rådgiver i Finansdepartement. Han var forbe-redt på en telefon fra politiet, og tilbød seg straks å stillesammen med sin søster til en samtale på hovedpolitista-sjonen neste morgen klokken ni. Jeg spurte i mellomtidenbare om navnet på den avdødes lege og bank, og fikk demoppgitt på strak arm. Det viste seg to korte telefonsam-taler senere at legen var sykemeldt, og at banken holdtstengt grunnet bokettersyn.

Jeg måtte innrømme at jeg ikke følte meg mye klokereda jeg kvelden etter morddagen kjørte alene hjem. I man-gel av bedre alternativer førte jeg opp den tidligere NS-eren Konrad Jensen som hovedmistenkt. For ham som forde andre beboere manglet det ikke bare motiv og våpen,men også anledning. Jeg ante fortsatt ikke hvor jeg skullefinne noen av delene.

Kort sagt var det ikke med stor glede eller optimismejeg så frem til å lese morgenavisene lørdag 6. april 1968.Det var i ferd med å gå opp for meg at om mulighetenevar store ved å ha eneansvaret for denne mordetterforsk-ningen, så var visst også fallhøyden minst like stor. Jeg

40

ante fortsatt ikke at saken skulle bringe meg ansikt tilansikt ikke bare med en av de mest utspekulerte krimi-nelle jeg har møtt, men også med det mest bemerkelses-verdige menneske jeg noen gang fikk gleden av å samar-beide med. Ulykkelig uvitende om dette, grublet jeg utenstørre fremganger over saken helt til jeg sovnet.