Haimennesket

Hans Olav Lahlum

Haimennesket

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-49149-9ISBN 978-82-525-8567-4 (Bokklubben)

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Anders Bergesen | SuperultraplusSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015Satt i 10,2/12,6 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Prolog: Lørdag 21. juli 1962

«At du kunne finne på noe slikt, din forbannede djevel-unge!»

Moren ble stående oppreist mens hun skrek ut ordene,men skalv faretruende.

Hotelldirektøren spratt opp og trakk henne ned på sto-len igjen. Moren skalv fortsatt som i feber. Høyrehån-den hennes ble liggende knyttet og dirrende på bordflaten– som om hun når som helst kunne lene seg fremover bor-det og slå til datteren.

Direktøren sa ingenting, men beholdt armen rundt skul-deren hennes og la forsiktig hånden sin over hennes. Beggestirret ned på den 16 år gamle jenta som satt alene på denandre siden av bordet.

Jenta vendte med et rykk ansiktet bort idet moren skrek– som om et knyttneveslag virkelig hadde truffet henne.Etter å ha snudd seg tilbake ble hun bare sittende der påpinnestolen sin, med ryggen mot veggen og sigaretten ihånden.

«Drapet på din lille bror er en forferdelig forbrytelse, ogdin situasjon er særdeles utsatt. Jeg må innstendig be degom å legge alle kortene på bordet, dersom du vet noe merom hva som skjedde da han ble slått i hjel!», sa lensman-nen med høy og skarp stemme.

Noen lange sekunder satt alle de voksne tause og så påungjenta. Hun hevet langsomt høyrehånden med den ul-mende sigaretten, og tok to nye drag av den. Blikket hen-

5

nes rømte bort fra de voksne og ut av vinduet. Det festetseg ved klippen på østsiden av øya, like ved det røde lillefiskerhuset der.

«Jeg har ikke noe mer å tilstå. Jeg sa i går at jeg skulleønske jeg ikke hadde fått noen bror, og var ikke der jeghadde lovet å være for å passe ham i dag. Men selv om ikkeengang moren min vil tro meg, sov Egil fredelig i vuggenda jeg gikk like før klokken seks», sa hun.

Blikket ble hengende fast ved klippen mens hun snak-ket.

Dag én: Fredag 21. juli 1972

Stille før stormen

I

«Da er vi snart ferdig med kjøreturen – og fortsatt godt irute både til båtturen og hotellmiddagen», sa jeg.

«Fint», svarte den unge kvinnen som satt ved siden avmeg.

Hun sa det ene ordet med sitt mest uttrykksløse ansiktog sin mest monotone stemme.

Sommerværet var praktfullt. Likevel kjentes stemningenoverskyet inne i bilen.

Det var over vår søndagsmiddag fem dager tidligere jeghadde spurt om det kunne friste at vi to reiste på en hotell-ferie til Sørlandet denne siste helgen i fellesferien.

Hun hadde lyst opp og svart: «Det er faktisk en av dinebedre ideer så langt denne sommeren.»

Da jeg kom for å hente henne som avtalt ved tolvtideni dag, hadde hun likevel ikke sett glad ut. Under kjøretu-ren hadde hun stort sett bare svart med enstavelsesord nårjeg forsøkte å få i gang en samtale. Jeg følte meg ganskeskuffet og litt provosert over det. Plutselig overrasket jegmeg selv ved å stanse i veikanten, snu meg mot henne ogsi: «Dette var kanskje ikke noen god idé. Vil du at vi skalsnu og kjøre tilbake til Oslo?»

Hun vendte seg overrasket og motvillig rundt mot meg.«Ideen var god fra din side. Jeg vil selvsagt ikke at vi skal

snu, særlig ikke når vi har kjørt nesten helt frem», svarte

7

hun. Deretter vendte hun ansiktet fremover, som for å sig-nalisere at vi kunne kjøre videre.

Patricia så og hørtes fortsatt alt annet enn fornøyd ut.Jeg ga derfor ikke så lett opp å løse mysteriet med hennesmørke sinnsstemning.

«Hva er galt på din side, da?», spurte jeg.Veien foran oss var tom, uten så mye som en sykkel i

sikte. Patricia ble likevel sittende med blikket stivt festetpå den mens hun svarte.

«For det første at jeg er vant til å sitte inne i mitt kom-fortable hjem og med minst én av mine tjenestepiker i nær-heten. For det andre var det først da du kom i formiddagjeg fikk med meg at det var en øy vi skulle til. Jeg var 14år forrige gang jeg var på en øy, og da mislikte jeg sterktå være der. For det tredje kom jeg først nå på at jeg fort-satt ikke føler meg trygg på lange bilturer. Men de to førsteproblemene går sikkert over hvis øya er så trygg og brasom reklamen sier, og det tredje går over så snart vi kom-mer frem dit. La oss derfor kjøre videre nå.»

Jeg nølte et siste lite sekund. Så startet jeg motoren igjen.Det var ifølge et skilt vi passerte bare fem kilometer igjentil Tvedestrand.

Patricia var blitt funksjonshemmet i en trafikkulykke dahun var 13. Trolig hadde hun samtidig sett sin mor dø. Jegtenkte igjen at vi en eller annen gang måtte snakke om denhendelsen. Men jeg skjøv det nok en gang foran meg, sidenPatricia fortsatt ikke tilkjennega noe ønske om å diskuteretemaet.

I stedet sa jeg at kjøreturen var over om mindre enn femminutter, at Stormøya tross navnet visstnok skulle væreidyllisk, og at jeg skulle ta enda bedre vare på henne ennhva tjenestepikene brukte å gjøre.

«Det siste ser hele meg naturligvis meget frem til», svartePatricia med et av sine spydige tenåringsjentesmil. Mensmilet varte bare noen få sekunder. Etterpå var hun igjenuvanlig alvorlig og taus for sine 22 år.

8

Det neste minuttet kjentes langt som en time. Patriciamerket det visst selv, for nå forsøkte hun å vise økt inter-esse for turen og samtalen.

«Denne slektningen som har vært så snill å invitere oss,har du aldri nevnt for meg tidligere. Hvem er egentlighan?»

«Det lurer jeg faktisk litt på selv. Joar Kristiansen er 22år eldre enn meg, men likevel min fetter. Han er enestebarn av min fars bror. Visstnok var fetter Joar i sin tidogså klassekamerat av min mor. Jeg så dem stå ved sidenav hverandre i et av mors klassebilder fra gymnaset. Selvom familien ellers er ganske liten har vi, etter min onkelstidlige død, hatt lite kontakt med fetter Joar. Han flyttettil Sørlandet midt på 1930-tallet en gang, og har drevetdette hotellet siden tidlig på 1950-tallet. Visstnok var handen gang regnet som en av regionens beste spillere både ibridge og poker. Jeg husker ham bare vagt fra et par fami-lieselskaper i Oslo tidlig på 1950-tallet. Han fremsto somen meget omgjengelig og oppmerksom mann, men jeg harikke sett ham siden jeg var i konfirmasjonsalderen. Detkom helt uventet da han nå ringte og inviterte meg hit,men det var jo en hyggelig overraskelse. Han hørtes ut til åha fulgt godt med på min karriere fra de senere år», svartejeg.

«Det er jo ikke så overraskende, siden du er blitt berømtog at familien ellers er liten. Du sa ikke noe om at han selvhar egne barn?», sa Patricia.

Jeg gledet meg over at nysgjerrigheten hennes var i ferdmed å våkne, og fortsatte inspirert samtalen.

«Det har han da heller ikke. Fetter Joar ble sagt å værenoe av en sjarmør og hadde mange kjærester i yngre år,men ble 48 før han klarte å bestemme seg for en å gifteseg med. Barn kom det aldri og en dag reiste i stedet hanskone, sa han ganske muntert og ubesværet da vi snakketom det på telefonen. Hotellet har han i alle år senere dre-vet med hjelp av et par fastboende ansatte.»

9

«Da er det jo rimelig nok både at han har fulgt med pådin fremgang og at han kan tenke seg å trappe opp kontak-ten med den yngre generasjon i andre grener av familien»,sa Patricia ettertenksomt.

Jeg fortalte ikke Patricia at min fetter Joar hadde truk-ket på det da jeg svarte at jeg ikke godt kunne forlate Osloden helgen uten å invitere med min nye kjæreste. Hotelletvar med sin beliggenhet på en øy dessverre ikke velegnetfor rullestoler, mente han. Han ga seg imidlertid da jeg for-sikret at Patricia var så lett at jeg uten problemer kunnebære henne inn alene, samt at hun kunne bo på mitt rom.«Hva angår det siste blir man som hotelldirektør i våredager meget liberal, selv på Sørlandet», la han spøkefullttil.

Min fetter hadde deretter åpenhjertig fortalt at han helstville at jeg skulle komme alene, på grunn av et gammeltkriminalmysterium han gjerne ville diskutere.

Jeg hadde svart at han kunne snakke med min kjærestelike trygt som med meg, og at hun i rollen som min sekre-tær endog kanskje kunne være til nytte.

Jeg hadde ikke villet nevne den delen av samtalen medmin fetter for Patricia uten å vite nærmere hva det gjaldt.Nå lurte jeg på om jeg burde benytte anledningen til ånevne det for henne. Men jeg kom til at det ville være galtå reise dit med for store forventninger, og at det heller fikkbli en hyggelig overraskelse hvis den gamle kriminalgåtenskulle vise seg å være noe mer interessant enn en historiskkuriositet.

I det samme kjørte vi rundt den siste svingen. En litenferge lå, som direktøren hadde lovet, klar ved bryggen.Lengst ute i horisonten kunne vi skimte Stormøya.

Øya lå knapt en kilometer fra land og var mindre ennjeg hadde forestilt meg. Det samme var fergen som skulleta oss dit. Å kalle den en ferge var strengt tatt en overdri-velse. Den var en pramlignende båt som hadde god plasstil bagasje og et titalls passasjerer, men knapt til noen bil.

10

«Skal vi ikke ha med bilen?», spurte Patricia idet hun såfergen.

Jeg svarte at bilen måtte stå igjen på fastlandet, sidenøya manglet bilvei. Det skulle til gjengjeld bare være 150meter fra kaien og til hotelldøren der.

Patricia godtok det med en moderat hevning av øyen-brynene. Jeg forsto at hun gjerne ville kjørt både koffertenog rullestolen så nært hotelldøren som mulig.

Vi var de eneste passasjerene. Besetningen besto uteluk-kende av en eldre styrmann med pipe, som i en setning saat vi var ventet og at overfarten ville ta knapt ti minutter.Til mitt spørsmål om når fergen gikk, svarte han kort «nårdere vil at den skal gå».

Klokken var fem på halv fire da jeg bar Patricia og rul-lestolen hennes om bord i fergen. Solen skinte fra en skyfrihimmel over det blå havet. Jeg tenkte at omgivelsene varsom hentet fra et av Skagenmaleriene til Christian Krohg,og håpet sommerbildene her skulle lyse opp Patricias fort-satt mørke humør.

Hadde jeg hatt noen anelse om hvilke påkjenningerdenne helgen og denne øya skulle påføre oss, ville jegumiddelbart krevd å bli satt i land, dyttet Patricia inn ibilen og kjørt tilbake til Oslo.

II

Stormøya lå rundt åtte hundre meter fra land og et parhundre meter ute på det åpne havet, utenfor det inneluk-kede havnebassenget ved Tvedestrand. Øya fremsto ogsåpå nært hold som en studie i landlig norsk sommeridyll.De rundt 300 meter langside som vendte inn mot landvar dekket av en sandstrand som kunne vært fra en syd-havsøy, hvis man så gjennom fingrene med at de spredtetrærne i bakgrunnen var bjørk og ikke palmer. Mellomnoen lave svaberg på østsiden sto det liksom gjenglemt enliten klippe, som stupte vel ti meter rett ned i havet.

11

Øya var flat og oversiktlig. Hotellet lå som øyas selv-sagte midtpunkt, midt på en stor grønn og inngjerdetgressplen. Det var en gedigen tre etasjers hvit trebygning.Med unntak av et inngjerdet rødt hus like ved klippen påøstsiden, var det også den eneste bebyggelsen på øya.

Så man bort fra en sjark som lå fortøyd ved det lillehuset på østsiden, kunne bildet virkelig vært et maleri fra1800-tallet. Jeg lot meg begeistre av den grønne øya slikden steg frem foran oss – under den skinnende sommerso-len og over det stille blå havet. Det kjentes som om Patriciaog jeg var i ferd med å ta steget ut av tid og rom.

Patricia fulgte blikket mitt inn mot øya, men var fortsatti avmålt humør. Da jeg bemerket at dette måtte være enav Norges fineste sandstrender, svarte hun ettertenksomt:«I så fall undres jeg på hvorfor det ikke er noen andre herden siste uken av fellesferien. Men det er visst min naturalltid å undres over noe».

Jeg måtte for meg selv innrømme at hun hadde et poeng.Den eneste bevegelsen som var å se, var en menneskeflekksom beveget seg ut fra hotellet og gikk på en sti over ple-nen og ned til kaien.

Jeg kjente ham igjen i samme sekund som han stoppet– og tenkte at tiden visst virkelig hadde stått stille her ute.Min fetter var 59 år, men kunne med sitt svarte hår ogsin rake rygg vært i førtiårene. Han balanserte fortsatt pågrensen mellom å være kraftig bygget og litt overvektig,men holdt den balansen omtrent like godt nå som da jegsist så ham.

«Jeg går ut fra at dette er din fetter, hotelldirektørenJoar Kristiansen», sa Patricia med nesten munter stemme.Det slo meg for første gang at man visst kunne ane en vissytre familielikhet, både i utseende og vesen.

Hvis min fetter fortsatt ville foretrukket at jeg haddekommet hit alene, skjulte han det godt. Han trykket Pat-ricias hånd før han trykket min, og ønsket oss begge hjer-telig velkommen. Jeg følte et stikk av sjalusi da han alle-

12

rede på første replikk klarte det jeg ikke hadde klart heledagen – nemlig å få Patricia til å smile uten spydighet. Smi-let hennes varte riktig nok ikke mange sekundene. Stem-ningen kjentes likevel lettere da min fetter etterpå bar Pat-ricias koffert og rullestol, mens jeg bar min egen ryggsekkog Patricia den korte spaserturen opp til hotellet. Denspinkle overkroppen hennes kjentes bare en tanke anspentmot brystet mitt.

Vår vert spurte først Patricia hvor i Oslo hun bodde oghva hun drev med der. Han gled behendig over på noenrutinespørsmål om mine foreldre, da hun nøyde seg medet kort svar om at hun bodde på Frogner og levde på in-vesteringer av arvede midler.

I første etasje av hotellet hilste vi på de to fast ansatte.Det var en kombinert stuepike og kokke ved navn OlineOlsen, og en kombinert resepsjonist og altmuligmann vednavn Halvard Rotnes. Begge var slanke og lyshårede men-nesker rundt 40 et sted, snakket bokmål med sørlandsk to-nefall, og gjorde et alminnelig vennlig førsteinntrykk. Jegmerket meg at Halvard Rotnes haltet på den venstre foten.Han var ellers en harmonisk bygget mann på litt over1.80, med en avslappet dynamikk i bevegelsene. Jeg anteen liten spenning i luften mellom dem. Men kanskje vardet bare noe jeg innbilte meg, fordi han forlot resepsjonenidet hun kom inn.

Direktøren glattet over ved å fortelle at de ansatte haddesine rom i første etasje, hvor også han selv hadde sitt kon-tor og sin leilighet. Det var også to mindre gjesterom iførste etasje, men de ble bare brukt i perioder hvor hotelletvar fullbooket. I andre etasje var det ti rom med to fellesbaderom, mens det i tredje etasje var fire større rom medhvert sitt bad. Direktøren beklaget muntert at han måttebe oss gå opp til tredje etasje, idet vi var tildelt hotelletsstørste suite og beste utsikt over øya. Med det ble vi ogsåplassert i samme etasje som hotellets spisesal og kjøkken.

Direktøren hjalp oss å bære opp sakene våre, forsikret

13

seg om at suiten inneholdt alt vi trengte – og inviterte osstil ettermiddagsmat i spisesalen klokken kvart over fire.Jeg så spørrende på Patricia, som svarte at det hørtes hyg-gelig ut. Samtidig skjøt hun inn to spørsmål om når detvar planlagt middag i kveld, og om hvor mange andre somville komme til lunsjen.

Vår vert svarte at en sen middag var planlagt til klokkenni. Det ville da ha ankommet en liten gruppe andre gjes-ter som også skulle være over helgen, mens vi ville være deeneste gjestene til lunsjen.

Da vi ble alene, bemerket jeg til Patricia at både suitenvår og hotellet for øvrig gjorde et tiltalende førsteinntrykk.Badet var svært moderne, med både badekar og dusj,og rommet var med sine rundt 40 kvadratmeter uvan-lig romslig. Utsikten var flott, og vår omtenksomme verthadde endog satt frem en kikkert på klesskapet.

Patricia nikket forsiktig.«Hotellet, omgivelsene og personalet gjør så langt et

godt inntrykk. Desto mer overrasket blir jeg over at det erså få andre gjester her. Vi bør kanskje tilby å betale for ossfør vi drar på søndag?»

Jeg svarte at det var hyggelig tenkt av henne, men garan-tert ikke nødvendig. Min fetter skulle ha fått en pen arvetter sine foreldre, og hadde visstnok alltid vært en godforretningsmann. Han ville garantert ikke ha invitert ossut hit om ikke hotellets økonomi hadde tålt det.

Jeg pekte deretter på rommets hvite himmelseng, ogspurte Patricia om hun ønsket en hvile før vår sene lunsj.

Hun svarte muntert at lunsjen bare var et kvarter unna,og at det var for kort tid til å gjøre noe fornuftig i sengen.

I stedet ble vi sittende der sammen ved vinduet og se ut-over øya. Bildet var virkelig som å se inn i et maleri: Na-turskjønt og fargesterkt, men nesten uten bevegelse.

Jeg bemerket at øya virket idyllisk, og spurte Patriciaom hun kunne sette ord på sine negative følelser mot øyer.

Hun sukket, og svarte uten å møte blikket mitt.

14

«Det der var en av tingene som var endret etter ulyk-ken. Jeg hadde aldri tenkt på det slik før. En av familie-hyttene våre lå på en øy. Den var et sorgløst sommerpara-dis i mine tidlige barndomsår. Men da jeg kom tilbake dituten å kunne verken gå eller svømme, oppdaget jeg en nyfrykt for å bli avskåret fra sivilisasjonen og etterlatt aleneder ute i havet. Min far forsikret at han passet på meg, menforsto at jeg følte det slik og lot det bli den siste turen dit.Min frykt for øyer er irrasjonell, men den er der likevelfortsatt. Under ligger nok at jeg er en typisk byjente, somføler meg mer utrygg hvis det er få mennesker i områdetenn hvis det er mange. Men det går bra nå: Du er her, rom-met vårt er bra, været er flott, og øya ser sant nok idylliskut så langt.»

Patricia og jeg så ut av vinduet mens vi snakket. Dermedoppdaget vi nøyaktig samtidig en ny bevegelse i landska-pet der ute.

Utenfor det røde huset nede ved stranden kom en mannog en hund. Mannen så ut til å være ualminnelig storvokstog hunden var en velvoksen schäfer. Begge var imidlertidfor langt unna til at vi kunne se noen detaljer.

«Jeg undres hvem det der er og hva han gjør her på øya.Men nå er det vel uansett tid for lunsj», sa Patricia. Hunhadde unektelig rett i det. Klokken var tolv over tre.

III

Spisesalen i tredje etasje hadde syv bord og over 40 sto-ler. I dag var bare ett bord og tre stoler i bruk. Tre taller-kener med gryterett sto på bordet, og min fetter reiste segsmilende fra en av stolene da vi kom. Han hadde generøsttatt med både en flaske rødvin og en flaske hvitvin, menaksepterte det uten protester da vi begge foretrakk vann istettglassene.

Maten smakte utmerket og første del av måltidet forløpi avslappet stemning. Min fetter stilte noen flere spørsmål

15

rundt mine foreldre, min søster og andre slektninger, ogbeklaget at «avstand og arbeid» hadde gitt ham lite tid tilkontakt med familien i senere år.

Jeg stilte pliktskyldig noen spørsmål tilbake. Min fetterhadde kjøpt hotellet her da han etter sin fars tidlige dødfikk utbetalt deler av arven i 1953. Moren hadde bodd herog hjulpet til så lenge helsen tillot, og senere hadde ogsåhans kone hjulpet til med driften så lenge hun bodde her.

Patricia spiste uten å si noe og nesten uten å se på noenav oss andre, men jeg kjente henne godt nok til å se at hunlikevel fulgte oppmerksomt med på hvert ord som ble sagt.Det ante meg at hun, tro mot sin spørrende natur, lette in-tenst etter en forklaring på mysteriet om hvorfor det varså få andre gjester her.

Selv visste jeg jo at vår vert hadde på lager en gammelkriminalgåte han ville høre min mening om, og ventet medstigende utålmodighet på å få høre hva den besto i. Denavklaringen kom omsider etter ti minutter. Heldigvis varhan taktfull nok til ikke å avsløre for Patricia at jeg haddekjent til dette fra før.

«Jeg må innrømme at jeg har ført dere begge litt baklyset ved å invitere dere hit. Jeg hadde nok tenkt å sendeinvitasjonen uansett, men at jeg inviterte dere til dennehelgen var ingen tilfeldighet. Det har sammenheng meden tragisk hendelse fra ti år tilbake, som får ny aktualitetdenne helgen», innledet han.

I øyekroken så jeg at Patricia hadde sluttet å tygge ogmed en litt for rask bevegelse grep etter vannglasset.

Jeg snudde meg over mot henne og spurte om det vargreit at jeg diskuterte denne for min fetter åpenbart viktigesaken.

«For all del», svarte Patricia. Hun la fra seg bestikketpå tallerkenen og vendte blikket ut av vinduet, men gjordeikke noe tegn til å ville forlate vårt lille selskap.

Min fetter så undrende på henne noen sekunder, mentok hintet da verken jeg eller hun reagerte. Han senket

16

stemmen ørlite og sa først bare: «Jeg må først advare dereom at historien handler om en grusom hendelse – et bar-nedrap.»

Patricia stirret stivt ut av vinduet. Min fetter kastet etpar blikk på henne, men fortsatte da jeg signaliserte at hanskulle gjøre det.

«Stormøya kan være et paradis på jorden en sommer-dag som denne. Øyas historie skjuler likevel en mørkhemmelighet. Lørdag 21. juli 1962 er en dag jeg aldri vilkunne glemme. Likevel vet jeg fortsatt ikke sannheten omhva som skjedde den kvelden. Det var ved syvtiden, mensjeg satt inne på mitt kontor ved resepsjonen med åpendør, at jeg hørte et skrik fra tredje etasje. Resepsjonisten,en hotellgjest og jeg løp opp trappene. Oppe i tredje eta-sje kunne vi høre nye skrik. De kom fra rommet dere nåbor på. Der satt en 16 år gammel jente på gulvet foran envugge. I vuggen lå hennes fire måneder gamle bror. Hanvar død – slått i hjel med flere harde og målrettede slagmot sitt myke lille barnehode. Det var et forferdelig syn.»

Hotellvertens stemme holdt på å briste, og han måtte taseg en slurk av vinglasset sitt. Jeg hadde aldri sett et ihjel-slått småbarn i en vugge. Men jeg hadde sett et titall andremennesker som på ulike måter var blitt drept, og kunnelevende forestille meg at det måtte være et hjerteskjærendesyn. Jeg kastet et sideblikk på Patricia. Hun satt helt stille,med uttrykksløst ansikt og blikket festet på et eller annetusynlig i luften utenfor vinduet.

«Unektelig en grusom historie. Hva kunne piken for-telle?», spurte jeg.

«Først ikke så mye, for hun var naturlig nok fullsten-dig ute av seg. Forklaringen hennes var imidlertid enkel ogtroverdig da hun kom til hektene. Hun og hennes søsterhadde av moren fått ansvaret for å passe på broren mellomklokken fem og ni. Han sov normalt uten å ville ha melkpå sen ettermiddag og tidlig kveld. Søstrene hadde delttiden mellom seg slik at hun skulle passe barnet fra syv. Fra

17

fem til halv syv satt hun sammen med en ung mann hunvar blitt kjent med her, på hans hotellrom i tredje etasje.Deretter gikk de to en spasertur langs stranden sammen.To minutter på syv forlot hun sin kavaler i resepsjonen forå overta barnevakten. Hennes versjon er at hun ikke fantsøsteren på morens rom – og til sitt sjokk samtidig opp-daget at broren lå ihjelslått i vuggen. En fryktelig mistankeom at hun hadde slått i hjel sin bror oppsto, men ble lagttil side. Dels var denne søsteren et så omgjengelig og venn-lig vesen at ingen fikk seg til å tro at hun kunne ha gjortnoe slikt mot sin lillebror. Viktigst, skriket hennes haddekommet umiddelbart etter at hun ble sett gående opp trap-pen. Barnet hadde mistet livsvarmen og blodet var begyntå størkne. Legene anslo senere at barnet hadde dødd minsten halv time tidligere. Denne søsteren, hvis navn var Mar-grethe Haugland, forsvant dermed ut av politiets søkelys.»

Han stoppet der og tok seg en ny slurk av vinglasset sitt.«Hvem kom inn i politiets søkelys da? Søsteren som

skulle passet barnet i timene før?», spurte jeg.Min fetter satte fra seg glasset igjen, og fortsatte sin his-

torie.«Ja. Man festet seg raskt ved søsteren Agnethe Haug-

land, som skulle ha passet barnet de to timene før. Hunvar en mer uskikkelig og opprørsk ung dame som påkaltelangt mindre sympati. Forklaringen hennes var dessutenlangt mindre overbevisende. Hun ble funnet inne på sittrom i tredje etasje, og hevdet først at hun fem på syv haddegått fra barnet, som da var i upåklagelig form. Senere inn-rømmet unge Agnethe at hun ikke hadde vært der så lenge,men holdt fast ved at hun hadde trukket seg tilbake til sittrom ved sekstiden. Hun fastholdt standhaftig at den lillebroren, da hun snek seg ut, hadde sovet trygt og fredeligi sin vugge. Agnethe hadde ingen forklaring på hva somkunne ha skjedd, men fastholdt at hun ikke hadde noekjennskap til brorens død. Hun gråt også noen tårer, mende kom sent og det virket som om de kom fordi hun ble

18

mistenkt, ikke fordi broren var død. Agnethe hadde tidli-gere vist aggresjon mot lillebroren, og hadde dagen i for-veien sagt at hun ønsket hun ikke hadde hatt noen bror.Også moren ble svært mistroisk og kom med sterke ankla-ger mot datteren.»

«Hvor befant moren selv seg? Og var barnefaren ogsåtil stede på hotellet?», fortsatte jeg.

«De var begge her den dagen, men det der er en tra-gedie i tragedien. Foreldrene hadde hatt en heftig kran-gel samme morgen. Den kulminerte med at faren, RichardLøvheim, ved ellevetiden kom marsjerende ned til resep-sjonen og krevde et nytt rom i første etasje. Hans konehadde tilkjennegitt at hun hadde sympati for en annen ho-tellgjest og ønsket å tilbringe ettermiddagen sammen medham. De to ble sett sammen både utendørs og innendørs,noe hennes ektemann fant ganske utålelig. Richard Løv-heim stormet ved sekstiden ut i resepsjonen og utbasu-nerte at han umiddelbart ville forlate hotellet og reise hjemtil Kragerø. Han ble skysset inn til fastlandet, men reistei første omgang ikke lenger enn til Tvedestrand. Der fantpolitiet ham sent på kvelden i baren på hotellet, i selskapmed opp til flere feststemte unge damer. Han ble tilsyne-latende sjokkert av nyheten om sin sønns død, og kommed sterke utfall mot både sin kone og hennes døtre etterat politiet brakte ham ut hit om kvelden.»

«Gitt at faren først forlot stedet etter seks, var han velikke utenfor mistanke? Sa du forresten nå at de to langteldre døtrene var hennes, men ikke hans?», skjøt jeg inn.

Min fetter nikket bekreftende.«Begge deler er riktig. Han var ikke utenfor mistanke,

og det står fortsatt igjen som en mulighet at han i af-fekt etter sammenstøtet med sin kone kan ha tatt livet avderes lille sønn. Faren virket imidlertid aldeles knust overtapet den kvelden. Han var 48 år, og sønnen var hanseneste barn. Hans ni år yngre kone Edith var skilt etter etungdomsekteskap, og hadde med seg de to døtrene der-

19

fra. Hennes nye ektemann hadde kommet greit overensmed sin stedatter Margrethe, men flere ganger vært i kran-gel med Agnethe. Hun hadde bodd hos sin kjødelige farde første årene etter foreldrenes skilsmisse, og han for-ble senere mye nærmere knyttet til henne enn til søsteren.Moren sto til gjengjeld langt nærmere Margrethe, og tokhennes parti mot Agnethe.»

Patricia satt fortsatt helt taus, men jeg kunne se påhenne at hun lyttet og tenkte intenst. Nettopp ubevege-ligheten avslørte det. Patricia blunket knapt. Som etter enuuttalt avtale lot hun meg drive historien fremover.

«Kort sagt rettet alle tilstedeværende en anklagende pe-kefinger mot den uskikkelige og opprørske Agnethe. Søs-teren, stefaren, ja endog hennes egen mor, mistenkte hennefor å bære ansvaret for brorens død. Hvordan kom hunseg ut av den situasjonen? Kan sannheten rett og slett væreså enkel som at hun i sjalusi eller raseri slo i hjel sin lille-bror?»

Han nikket igjen.«Sannheten kan være så enkel som det du nå sier. Jeg,

og kanskje også de fleste andre, har vel til nå trodd at detmest sannsynlig var så tragisk og så enkelt. At vi ikke harkunnet få bekreftet eller avvist den teorien, har sammen-heng med at Agnethe Haugland selv forsvant få timer se-nere.»

Jeg kastet et blikk på Patricia idet han sa det. Øyenbry-nene hennes hevet seg. Blikket forble festet på havet uten-for, mens jeg snudde meg mot min fetter. Han fortsatteuten videre påtrykk.

«Ved halv ellevetiden den kvelden for ti år siden, sattjeg ved bordet her vi sitter nå og svarte på spørsmålfra politiet. Da fikk jeg plutselig se unge Agnethe løpenedover stien der – bort fra hotellet og ned mot klip-pen.»

Patricia så alt ut av vinduet og i riktig retning. Jegsnudde meg dit. Stien han snakket om var et par hundre

20

meter lang, og gikk ned mot klippen på østsiden av øya.Det rødmalte lille huset lå like ved.

«Vi så at hun tok av mot klippen. Både lensmannenog jeg løp ned trappen, gjennom resepsjonen og ut etterhenne. Men hun var ikke å se da vi kom ut. Vi løp ned tilklippen, men det var ikke spor å se etter henne verken påland eller i havet. Vi ville ha sett Agnethe hvis hun haddelagt på svøm der, og vi ville sett båten hvis hun hadde tatten. Sikten var klar og havet stille. Dermed gjensto det lik-som bare to muligheter. Enten hadde hun løpt opp på klip-pen og hoppet fra den før vi rakk frem. Eller så hadde hunsøkt tilflukt i det røde huset ved siden av, hos den lite om-gjengelige unge fiskeren Josef Stormøy.»

«Hva hadde fiskeren å si til alt dette?», spurte jeg.«Han hevdet at hele dramaet oppe på hotellet hadde

gått ham hus forbi, og at han intetanende hadde lagt segved titiden. Vi banket på dør og vinduer i en evighet førhan våknet. Da han endelig åpnet, benektet han først et-hvert kjennskap til noen forsvunnet ung dame fra hotellet.Deretter slo han ganske uforskammet døren igjen i ansik-tet på oss. Først en halv time senere slapp han oss inn ogga tillatelse til ransaking av huset. Da fantes det ikke noespor etter Agnethe Haugland der heller. Josef Stormøy til-trakk seg politiets oppmerksomhet på grunn av sin mang-lende samarbeidsvilje, men det var ingenting man kunne taham på. For det første kunne ingen si sikkert om AgnetheHaugland døde den kvelden. Hvis hun døde visste manikke om det skjedde i huset til fiskeren. Døde hun i husethans, kunne ingen forklare hvordan han hadde klart å blikvitt liket.»

«Det er vel knapt teoretisk mulig at han kan ha gjortdet», sa Patricia plutselig.

Det kom uventet og vi snudde oss begge mot henne.«Hvis hun var på vei mot klippen da dere så henne her-

fra, hvis han da ikke var å se, hvis dere løp direkte nedtrappen her og så ned dit – og hvis dere heller ikke hørte

21

noe skudd eller så noe til verken ham eller henne under-veis… Da er det vel knapt teoretisk mulig at fiskeren kanha rukket både å drepe henne og å skjule liket.»

Min fetter nikket forsiktig anerkjennende. Jeg kjente enstolthet for min smarte kjæreste, men i det samme også etlite stikk av sjalusi mot henne.

«Det konkluderte politiet også med. For barnedrapetmanglet han totalt motiv, og ingenting tydet på at hannoen gang var innenfor gjerdene til hotellet. Fiskeren gikkfri. Agnethe Haugland har så langt kjent aldri gitt livstegnfra seg. Etterforskningen konkluderte med at hun mestsannsynlig hadde tatt livet av sin bror og deretter begåttselvmord ved å hoppe fra klippen. Havet er brådypt derog det verserer flere historier om sjøfolk som under uværhar druknet der ute og så fulgt med undervannsstrømmen,slik at de ikke er funnet. Josef Stormøys far skal ha druk-net på samme sted et par år tidligere, og ble aldri funnet.Utenkelig er det ikke at liket etter Agnethe gikk samme veisom ham, med strømmen ut på havet», forklarte min fet-ter.

«Moren hadde provosert sin ektemann så mye at hanforlot øya, hun satt sammen med en annen mann da hen-nes lille sønn ble slått i hjel, og hun mistet etter dette ogsåen av sine døtre. Uansett om hun ikke selv hadde noen di-rekte skyld i noen av barnas død, må det ha vært hardt åleve videre med», sa jeg.

Min fetter nikket samtykkende, og tok seg en ny munn-full av vinglasset før han fortsatte.

«Hun klarte det da heller ikke. Moren var oppvokst iTvedestrand, og vendte tilbake dit etter bruddet med ek-temannen. Dødsannonsen hennes leste jeg i lokalavisen envårdag året etter. Jeg fikk senere høre av lensmannen athun hadde hengt seg i sitt hjem. Slik gikk ytterligere et livtapt i tragedien. Forklaringen om at Agnethe drepte sinbror og deretter tok sitt eget liv ved å hoppe på havet erblitt stående igjen. Hvor overbevisende den er, kan saktens

22

diskuteres. Det var likevel en forklaring de fleste syntes åkunne slå seg til ro med ettersom årene gikk og ingentingmer skjedde», svarte han.

«Har det ti år senere omsider skjedd noe som har end-ret på det?», spurte jeg.

Min fetter nikket bekreftende, og trakk frem et ark fralommen.

«For seks ukers tid siden begynte flere av dem som dengang var gjester på hotellet å bestille rom her for dennehelgen. Den første som ringte sa at hun hadde mottatt etanonymt brev som ba henne komme tilbake hit, og somantydet at løsningen på dramaet da ville komme for endag. Da den andre ringte formiddagen etter, fattet jeg mis-tanke og spurte rett ut om han også hadde fått et slikt brev.Det hadde han. Samme dag mottok kokka, resepsjonistenog jeg selv følgende brev i posten. Teksten er den sammesom den de andre har mottatt.»

Han la brevet åpent på bordet foran oss. Hele tekstenbesto av fire maskinskrevne setninger.

Jeg vet noe som kan kaste nytt lys over hva som skjeddeda lille Egil ble slått i hjel i sin vugge 21. juli 1962.

Det jeg vet gir meg grunn til å tro at minst én av dereogså vet mer om hva som skjedde den dagen.

La oss møtes igjen ute på Stormøya på tiårsdagen forlille Egils død, for å se om vi uskyldige kan hjelpe hver-andre til å finne sjelefred ved å avsløre den skyldige.

Den som ikke har noe å skjule, har vel heller ikke noeå tape på å komme?

Brevet var verken datert eller underskrevet. Det var post-stemplet i Kristiansand 28. mai, og så ut til å være skrevetpå en helt vanlig skrivemaskin. Det var ikke mange lede-tråder til avsenderen å hente her. Patricia tenkte visst ogsådet, for hun kastet bare et blikk på brevet. Etterpå stirrethun igjen ut av vinduet.

23

«Du sa at kokka og resepsjonisten også har fått dette.Innebærer det at hele personalet på hotellet er det sammenå som for ti år siden?», spurte jeg.

Min fetter nikket igjen bekreftende.«Ja. Kokka og jeg har vært her hele tiden. Resepsjo-

nisten har to ganger forsøkt å reise bort, men har beggegangene kommet tilbake i løpet av et par måneder. Det erkanskje litt Stormøya, men mest skjebnefellesskapet rundttragedien her som holder oss sammen. Av og til tenker jegat på grunn av denne drapsgåten kan ingen av oss triveslike godt her som før, men samtidig er det visst på grunnav den ingen av oss klarer å reise herfra.»

«Vi så en sjark ligge ved det røde huset, og en mann medhund stå utenfor. Innebærer det at din nabo Josef Stormøyogså er her fremdeles?», la jeg til.

Han nikket raskt.«Ja. Det er visst på noe vis det samme med ham der

nede ved stranden som med oss her oppe på hotellet. JosefStormøy har forsvunnet i flere perioder, og etter hva jegforstår søkt arbeid et par andre steder. Men han kommeralltid tilbake hit. Han fisker alene og bor alene, om manser bort fra at han nå synes å ha anskaffet seg en hund.Om han har fått noe brev aner jeg ikke. Men han dukketi hvert fall opp igjen i forgårs, etter å ha vært bortreist enukes tid. Josef var meget ung den gangen for ti år siden,og er fortsatt ikke fylt tretti. Han er en kjempe av en mannrent fysisk. Det sies at han er både den sterkeste og denmest ensomme fiskeren på Sørlandet. Moren forlot hjem-met da han var 17 og faren mistet livet på havet ett år se-nere, så han er ikke uten grunn blitt en fåmælt og alvorligmann.»

Blikket til min fetter flakket mens han sa det siste. Jegante noe under overflaten her, og bemerket at hotellets for-hold til sin nærmeste nabo ikke lot til å være det beste.

«Det er nok dessverre riktig å si det. Hans far KarlStormøy var visstnok kalt opp etter Karl Marx og født i

24

revolusjonsåret 1917. Han forble i hvert fall en kommu-nistisk kverulant helt fra ungdomsårene, og motsatte segsterkt at resten av øya på slutten av 1930-tallet ble solgtog bygget ut til hotell. Han ble tilbudt en pen sum fortomten og huset sitt, men avslo hardnakket å selge. Hansfamilie hadde bodd her siden før den franske revolusjonog han aktet ikke å bli den som lot seg fordrive av stor-kapitalen, sa han. I stedet ble han boende her som et sta-dig irritasjonsmoment, og ble enda bitrere da hans konereiste fra ham. Josef arvet et dårlig forhold til hotellet. Hanreagerte sterkt på å bli mistenkt den gang for ti år siden,og har senere avslått et par nye tilbud om å selge tomtenog huset. Likevel oppfatter jeg naboforholdet som mindredårlig enn før. Mens faren var høylytt og konfronterendeer Josef stille og grublende. Han holder seg for seg selv nårhan er hjemme, og vi merker ikke mye til vår eneste naboher. Faktisk var det her i vår en hendelse…»

Han tidde et øyeblikk, men fortsatte før jeg rakk å beham om det.

«Det var en trist hendelse med en hotellgjest som fikket hjerteinfarkt mens han var ute og spaserte, og falt over-ende noen få meter utenfor gjerdet der nede. Josef løptil, bar gjesten vår opp hit, og tilbød seg å kjøre haminn til sykehuset i båten sin hvis det trengtes. Situasjo-nen løste seg lykkeligvis ved at doktorbåten kom ut hiti tide, og pasienten overlevde. Selv om vi ikke vekslet såmange ord den dagen, rakk jeg å få et nytt inntrykk avham som et omtenksomt menneske. Han stammer, noesom kanskje bidrar til å gjøre ham lite meddelsom. Farenvar stor og støyende. Josef er enda større fysisk, men like-vel langt mindre støyende. Etter den sovjetiske invasjoneni Tsjekkoslovakia fikk kommunistpartiet ved forrige stor-tingsvalg bare to stemmer i Tvedestrand. Det spekuleresstadig i at Josefs stemme var en av de to. Men hvis hanfortsatt følger familietradisjonen for å stemme på kommu-nistpartiet, vet han i hvert fall å holde det for seg selv.»

25

Mens min fetter sa det siste, tenkte jeg at dette var noeførstebetjent Danielsen og enkelte andre konservative kol-leger i Oslo kunne ha sagt. Etterpå undret jeg meg over omJoar fulgte vår families tradisjon for å stemme Arbeider-partiet, eller om han tro mot sin direktørstand befant seglenger til høyre i det politiske landskapet. Jeg kjente hamvirkelig ikke, men følte ikke at øyeblikket var det riktigetil å spørre.

Patricia så fortsatt tankefull ut av vinduet. Blikket hen-nes drev nå ned mot det inngjerdede røde huset ved stran-den. Det var ingen å se der nede nå. Plutselig så jeg leppenehennes bevege seg til et spørsmål.

«Er det slik å forstå at unge Josef alt i 1962 bodde heralene, uten hund? Når så du i så fall første gang dennehunden han har nå?», spurte hun.

«Hans far hadde seks søsken, men tuberkulosen ogspanskesyken tok dem alle sammen. Josefs far var densiste gjenlevende da jeg kom hit, og Josef skal i dag væreden siste mann med etternavnet Stormøy. Han bodde forti år siden alene, uten husdyr av noe slag. Familien har itre generasjoner vært fiskere. Denne schäferhunden så jegførste gang da eieren kom tilbake for noen få dager siden»,svarte min fetter.

Patricia nikket, sukket – og fortsatte:«Alle øyas fire fastboende i dag var her altså også i

1962. Forsto jeg riktig at minst tre av gjestene fra den gangkommer tilbake denne helgen?»

«Det stemmer. Det er for det første den døde guttensfar, Richard Løvheim. Han bor fortsatt i Kragerø, og er nåbanksjef der. Dernest er det søsteren og barnepiken Mar-grethe. Den tredje av gjestene fra den gang er den ungemannen Margrethe hadde selskap med, en nå 31 år gam-mel Skiensmann ved navn Ole Andreas Thorleifsen. Deteneste hyggelige som kom ut av saken var at de to fanthverandre og nå er lykkelig gift. I tillegg til de tre gjestenekommer også lensmannen som for ti år siden etterforsket

26

saken. Han heter Ivar Markussen. Ivar skal pensjoneres tilhøsten, men husker fortsatt stort og smått om saken ogsvarte med en gang ja da jeg inviterte ham hit. De fire kom-mer samlet ut med fergen om et par timer.»

«Hvem mangler vi da blant de som var her den gangenfor ti år siden? Unntatt barnemoren som er død, og Ag-nethe som vi ikke vet noe mer om? Barnemorens nye ka-valer? Og din daværende kone?», repliserte jeg.

Min fetter var alvorlig, men ivrig. Han nikket to gangermens jeg snakket.

«Min daværende kone var den eneste tilstedeværendeutenom meg selv som jeg er helt sikker på ikke hadde noe ågjøre verken med barnets død eller Agnethes forsvinning.Henne kan vi trygt se bort fra. Barnemorens nye kavaler erjeg noe mer usikker på. John Marcello Paulsen var navnet.Han var en forretningsmann som hadde vært innom hernoen ganger tidligere, men gjorde aldri noe tillitvekkendeinntrykk. Lensmannen betrodde meg senere at denne Paul-sen hadde flere dommer for svindel. Men ingenting knyt-tet ham til barnedrapet, og hva slags motiv han skulle hafor en slik ugjerning forble også uklart.»

Vi ble sittende litt i alvorsstemt taushet og ettertanke.Ingen rørte lenger verken glass eller bestikk, selv om detfortsatt var mat igjen på tallerkenene og drikke igjen istettglassene.

«Er det noe mer dere lurer på?», spurte vår vert.«Fremkom det noe om hvordan morderen tok seg inn i

hotellrommet og hvem som kunne ha mulighet til å ta seginn der?», spurte jeg.

«Godt spørsmål. Morderen kom etter alt å dømme innvia døren og med nøkkel. Dessverre hjelper ikke det myetil å avgrense utvalget. Barnets mor hadde bedt om to eks-tra nøkler og gitt døtrene hver sin, slik at de kom inn forå passe broren. Uheldigvis hadde Oline under sitt arbeiddagen i forveien enten mistet en universalnøkkel eller pånoe vis blitt frastjålet den. Nøkkelen gikk til dette rommet

27

og til de andre rommene med smekklås. Hun gikk overalle ganger og kjøkkenet to ganger uten å finne den igjen,men håpet at hun bare hadde forlagt den. Det er jo megetnærliggende å tenke seg at den som tok nøkkelen kveldeni forveien også begikk drapet. Men hvem som helst på ho-tellet kan altså ha gjort det», sa min fetter alvorlig.

Det var vanskelig å motsi det resonnementet, og jeghadde ingen flere spørsmål.

«Foreløpig bare en enkelt ting fra min side. Jeg forstopå deg at Margrethe var 16 år den gang i 1962. Men hvorgammel var Agnethe? Hvem var eldst av de to?», skjøtPatricia til.

Min fetter så fortsatt alvorlig ut, men smilte skjevt dahan svarte.

«Margrethe var eldst, men bare med noen få minuttersmargin. De var eneggede tvillinger, og av utseende så likeat selv foreldrene knapt kunne skille dem fra hverandre.Av personlighet ble de desto mer ulike. Moren deres var enmeget vennlig og sympatisk kvinne, med et noe skiftendeforhold til menn. Faren var en temperamentsfull sjøkap-tein, som var bortreist i lange perioder og levde et usta-dig liv når han var hjemme. Margrethe sympatiserte medmoren og Agnethe med faren ved skilsmissen, og forskjel-len ble forsterket da de noen år etter skilsmissen boddemed hver sin av foreldrene. Noen timer før tragedien be-merket jeg for moren at jeg visst aldri hadde sett to søstresom var så like av skinn, og samtidig så ulike i sinn. Hunlo tappert og sa at hun dessverre måtte gi meg rett i det.Det var vel kanskje en av de siste gangene i sitt liv hunlo.»

Jeg hørte etter hva han sa, men blikket mitt hang vedPatricia. Det gikk en synlig trekning over ansiktet hennesi det samme hun hørte ordet tvillinger.

Jeg tenkte at blant alle de ulike menneskene vi haddemøtt tidligere i våre drapssaker, var dette det første tvil-lingparet. Jeg lurte på hvilken betydning det kunne ha – og

28

hva Patricia kunne ha tenkt om den versjonen av historienvi så langt hadde hørt.

Min fetter forsto heldigvis at vi foreløpig hadde fått merenn nok å tenke på. Han trakk seg diskrét tilbake. I dørenstoppet han et øyeblikk for å forsikre at middagen ble ser-vert klokken ni og ville bli fortreffelig.

Klokken var kvart på seks da jeg trillet Patricias rulle-stol de få meterne bortover gangen til rommet vårt. Hunsa ingenting mer. Men jeg så at hun skalv. Og hun så at jegså at hun skalv.

«Jeg fryser. Det vil forhåpentlig bli bedre hvis du førstlegger meg under dynen i himmelsengen, og så legger degved siden av meg», sa hun sekundet etter at døren til ho-tellrommet hadde slått igjen bak oss.

IV

Det virket først lite troverdig at Patricia frøs, tatt i betrakt-ning at sommersolen fortsatt skinte inn gjennom vinduetog at temperaturen i rommet var nærmere 30 enn 20 gra-der. Likevel var den spinkle kroppen hennes uventet kaldda jeg løftet henne opp fra stolen og over i sengen.

Hun trakk av seg klærne selv, men beholdt underkjolenpå. Jeg beholdt selv underbuksen på, men tok av skjortenog la hodet hennes inn på det nakne brystet mitt underdynen. Bena til Patricia var som vanlig ubevegelige, menoverkroppen og hendene dirret svakt mens hun lå der tettinntil meg.

Jeg kunne ikke huske at jeg noen gang før hadde hørtom dette barnedrapet. I juli 1962 var jeg nylig ferdig medmin utdannelse, og hadde reist på en interrailferie til Tysk-land og Italia sammen med en daværende kjæreste. Detstemte godt at jeg ikke fikk lest noen norske aviser i tidenrundt drapet. Litt merkeligere var det at mine foreldre ikkehadde nevnt det for meg da jeg kom hjem, gitt at sakenskjedde på et hotell som var eid og drevet av min fetter.

29