Åsne Seierstad

En av ossEn fortelling om Norge

© 2013 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Exil Design | Egil Haraldsen & Ellen LindebergSats/layout: akzidenz as, Dag BrekkeOmslagsillustrasjon: Niclas Hammarström / Aftonbladet / IBL BildbyråPapir: 80 g Holmen Book Cream 1.8Boka er satt med Arno Pro 12/15Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun

ISBN: 978-82-489-1237-8

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

Innhold

Del en . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13Et nytt liv (1979) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .15Streif av lys . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .26Et land i endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .30Barnet på Silkestrå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .35Piss på trappa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .45Al-Anfal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .52Onga våre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .57Unge drømmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .62Til Damaskus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .83Å be om beskyttelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .90En plass på listen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .96High quality fake diplomas!! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .119Velg deg en verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .133Tre kamerater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .143Skrifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .163

Boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .177Hvordan kan jeg få ditt liv? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .184Ikke bli venn med noen før dere er framme! . . . . . . . . .193Patrioter og tyranner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .202Ikke bare et plagg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .221Presidentens tale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .226Gift . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .232Kjemikerens logg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .243Alt vi kunne drømme om . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .263Sommerfeber . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .270Jeg elsker deg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .276Fredag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .283Når alt er over . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .356Har barnet ditt et kjennetegn? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .389Men aldri naivitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .407

Del to . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .421Narcissus på scenen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .423Monologen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 448Sakens hjerte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .457Viljen til å leve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 466Psykoseminar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .475Dommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .488

Del tre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 489Fjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .491Vevhimmelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .498Straffen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .507

Slik ble boken til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .523Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .531

7

Hun løp. Opp skråningen, bortover mosen. Gummistøvlene sank ned i den

våte jorda. Skogbunnen surklet under henne. Hun hadde sett det. Hun hadde sett ham skyte og at en gutt hadde falt. «Vi skal ikke dø i dag, jenter,» hadde hun sagt til de to jentene hun

sto sammen med. «Vi skal ikke dø i dag.»Nå hørtes flere skudd. Raske smell, et opphold. Så en ny serie. Hun var framme på Kjærlighetsstien. Folk løp rundt henne, prøvde

å finne gjemmesteder. Bak henne skjente et rustent gjerde som fulgte stien bortover. På ut-

siden av nettinggjerdet stupte bratte klipper ned i Tyrifjorden. Røttene til noen linjekonvaller klamret seg fast ute på stupet, det var som om de vokste rett opp av berget. De var avblomstret, og bladhjertene var fylt av regnvann som sildret utover steinen.

8

Fra lufta så øya grønn ut. Kronene på de høye furutrærne bredte seg over i hverandre. Tynne løvtrær med spinkle greiner strakte seg mot himmelen.

Her nede, sett fra bakken, var skogen glissen. Men noen steder var stråene så høye at de dekket en. I en skrent

stakk berghyller ut som skjold man kunne krype under.Skuddene lød skarpere. Hvem var det som skjøt? Hvor mange var de? Hun krøp fram og tilbake på Kjærlighetsstien. De var mange. Nå var

det for sent å løpe. «Vi må legge oss ned og spille død,» sa en gutt. «Legg dere ned i en

rar stilling, så tror de at vi er døde!»

Hun la seg ned, med ansiktet halvveis vendt mot bakken. En gutt la seg ved siden av med armen rundt livet hennes.

De var elleve stykker.Alle gjorde som den ene sa. Hadde han sagt Løp! ville de kanskje løpt. Men han sa Legg dere

ned! De lå tett inntil hverandre. Hodene var vendt mot skogen og de mørke trestammene, beina hvilte mot gjerdet. Noen lå i en klynge, et par kamerater hadde slengt seg halvveis over hverandre. To besteven-ninner holdt hverandre i hånden.

«Dette skal gå fint,» sa en av de elleve. Det verste skybruddet hadde gitt seg, men regndråpene sildret frem-

deles ned i halslinninger og la seg på svette kinn.De trakk ned så lite luft de kunne, prøvde å puste uten lyd. En bringebærbusk hadde forvillet seg ut på klippen. Blekrosa, nesten

hvite villroser, klamret seg til gjerdet. Så hørte de skritt som nærmet seg.

Han tok rolige steg i lyngen. Støvlene tråkket dypt i bakken, over blåklokker, kløver og tiriltunger. Noen morkne greiner brakk.

9

Huden var blek, våt, øynene var lyse. Over en begynnende måne lå et tynt lag hår strøket bakover. Blodet hans var fylt av koffein, efedrin og aspirin.

Hittil hadde han drept tjueto mennesker på øya. Etter det første skuddet hadde alt vært lett. Det første skuddet hadde

kostet. Det hadde nesten vært umulig. Men nå gikk han avslappet med pistolen i hånden.

Han stanset oppe på den lille høyden som skulle skjule de elleve. Rolig så han ned på dem og spurte.

«Hvor faen er han?» Stemmen var høy og klar. Ingen svarte, ingen leet på seg. Armen til gutten ved siden av lå tung over henne. Hun var kledd i en

rød regnjakke og gummistøvler, han i en rutete shorts og t-skjorte. Hun hadde solbrun hud, han var blek.

Mannen på høyden begynte fra høyre. Det første skuddet gikk inn i hodet til gutten som lå ytterst. Så siktet han mot bakhodet hennes. Det bølgete, kastanjebrune hå-

ret skinte vått i regnet. Skuddet gikk tvers gjennom hodet og inn i hjer-nen. Han skjøt på nytt. Denne gangen mot issen. Også den kulen gikk gjennom hjernen. Den fortsatte ned gjennom halsen mot brysthulen, og ble liggende ved hjertet. Blodet pumpet ut. Det rant ned langs den unge kroppen, dryppet ned på stien, fuktet barnålene og samlet seg i små groper på bakken.

Sekunder etter ble gutten som holdt rundt henne truffet. Skuddet gikk gjennom bakhodet hans. Kulen splintret seg opp da den traff hud, vev, bein. Splintene traff lillehjernen og knuste hjernestammen.

Hjertet sluttet å slå. Fra hodet piplet litt blod ut. Blodet blandet seg med regnvannet og trakk ned i jorda.

10

En mobiltelefon ringte fra en lomme. En annen pep for mottatt beskjed. En jente hvisket: «nei…» med lav, knapt hørbar stemme, idet hun

ble truffet i hodet. Hennes langstrakte «neeeei» tonet ut og stilnet. Skuddene kom med få sekunders mellomrom. Våpnene hans hadde lasersikte. Pistolen sendte ut en grønn stråle,

riflen en rød. Kulene traff der strålen pekte.En jente nesten sist i rekken gløttet opp mot de gjørmete, svarte

støvlene. Bak på hælen, ned mot stien, stakk det ut jernsporer. På buk-sene lyste et sjakkmønstret refleksbånd.

Hun holdt bestevenninnen i hånden. Ansiktene var vendt mot hver-andre.

Et skudd ble kylt ut, det gikk gjennom issen, hodeskallen, pannelap-pen til den lyseste av de to. Rykninger fór gjennom kroppen hennes og ut i hånden. Taket slapp.

Sytten år er ikke et langt liv, tenkte hun som lå igjen. Så smalt det på nytt. Skuddet hvinte i øret, rev opp hodebunnen. Blod rant nedover an-

siktet og skylte over hendene hun hvilte hodet i. Gutten ved siden av hvisket: Jeg dør. «Hjelp, jeg dør, hjelp meg,» ba han. Pusten hans ble lavere og lavere, til det ikke lenger kom noen lyd. Fra et sted midt i klyngen lød svak jamring. Det kom lave stønn og

noen gurglelyder. Så hørtes bare små pip. Til slutt var det helt stille. De hadde vært elleve bankende hjerter på stien. Nå banket bare ett.

Litt lenger bort lå en tømmerstokk på tvers og dekket et hull i gjerdet. Flere ungdommer hadde krøpet inn den lille åpningen og ned en bratt skrent.

«Jentene først!» sa en gutt som prøvde å hjelpe folk ned. Da skuddene hørtes fra stien, hadde han selv tatt sats. Over våt sand

og stein og grus hoppet han fra Kjærlighetsstien.

11

Ytterst på en berghylle satt en jente med bølgete hår. Hun så ham midt i spranget og ropte navnet hans.

Han stanset da foten nådde bakken, bremset opp og så seg rundt. «Sett deg hos meg!» ropte hun. Det satt ungdommer langs hele hylla. De presset seg sammen, gjor-

de plass. Han satte seg ned ved siden av henne. De hadde møtt hverandre kvelden før. Han var nordfra, hun fra vest. Han hadde løftet henne opp på scenen under konserten. De hadde

svermet på Kjærlighetsstien, de hadde hvilt ved Nakenodden. Julinat-ten hadde vært mørk. Hun hadde lånt genseren hans. I den siste bakken opp mot teltleiren hadde han bedt henne bære ham på ryggen, han var så sliten. Hun hadde ledd. Men hun hadde båret ham. Bare så han skulle være nær henne.

Drapsmannen sparket i de elleve på stien for å sjekke om de var døde. Knappe to minutter hadde han brukt på dem.

Han var ferdig her og fortsatte bortover Kjærlighetsstien. Innenfor uniformen hang en medaljong i en sølvlenke, et rødt kors

på hvit emalje. Korset var omkranset av snirklete sølvdekor, en ridder-hjelm og et dødninghode. Nå banket det mot halsgropen mens han gikk med faste, rolige skritt og så seg rundt. Den glisne skogen på den ene siden, stupet utenfor gjerdet på den andre.

Ved tømmerstokken stanset han. Han så over stokken og ned den bratte skrenten.

Ut fra en berghylle stakk det en fot. Han så noen farger i et kratt. Gutten og jenta på berghylla tviholdt hverandres hender. Da de hør-

te at de tunge skrittene stanset, lukket hun øynene. Mannen i uniformen løftet riflen og siktet på foten. Han trakk av. Gutten ga fra seg et skrik og hånden hans gled ut av hennes. Sand og

stein sprutet opp i jentas ansikt. Hun åpnet øynene.

Han bykset nedover. Falt han, hoppet han, hun visste ikke. Kroppen hans ble kastet videre da et nytt skudd traff ham i ryggen. Han svevde i lufta.

Han landet nede ved vannkanten. Der ble han hengende over en stein. Kulen hadde gått gjennom jakken, gjennom genseren han lånte henne i går, gjennom lungen, gjennom brystkassen, før den rev over pulsåren i halsen.

Mannen på stien jublet. «I dag skal dere alle dø, marxister!» Han hevet våpenet på nytt.

Del en

15

Et nytt liv (1979)

«Man vill bli älskad, i brist därpå beundrad, i brist därpå fruktad, i brist därpå avskydd och föraktad. Man vill ingiva människorna någon slags känsla, själen ryser för tomrummet och vill kontakt till vad pris som helst.»

Hjalmar Söderberg, Doktor Glas, 1905

Det var en av disse klare, kalde vinterdagene da Oslo gnistrer. Sola, som folk nesten hadde glemt, fikk snøen til å skinne. Hengivne skiløpe-re kastet lange blikk ut av kontorvinduene, opp mot den hvite åsen, mot skihoppet og den blå himmelen.

Innesitterne forbannet de tolv minusgradene, og om noe tvang dem ut, hutret de av sted i varme pelsjakker og fôrede støvletter. Ungene var pakket inn i flere lag ull under bobledressene. Hvin og hyl hørtes fra akebakkene i barnehagene som hadde skutt opp overalt etter som sta-dig flere kvinner gikk ut i full jobb.

16

Langs gjerdene på sykehusområdet kneiste høye fonner av snø som var måkt vekk fra veier og gangstier. Kulda fikk snøen til å knirke under føttene på dem som passerte den gamle sykehusbygningen nord i byen.

Det var tirsdag den trettende i årets andre måned. Ved hovedinngangen svingte biler opp, stanset og ventet mens dører

ble åpnet og vordende mødre krøp ut, støttet av menn som skulle bli fedre. Alle oppslukt av sitt eget store drama, et nytt liv som skulle kom-me til akkurat dem.

Siden starten av syttiårene hadde fedrene kunnet være til stede un-der fødslene. Fra å være forvist til å vente på gangen, lyttende til skrik fra fødestua, kunne de nå være med på forløsningen, se hodet presse seg fram, blodet strømme, ta hele barnet i øyesyn i det samme det stemte i sitt første skrik. Noen fedre ble rakt en saks av jordmoren slik at de selv kunne klippe over navlestrengen som bandt barnet til moren.

Likestilling og familiepolitikk hadde vært viktige ord 70-tallet igjen-nom. Barn og hjem var ikke lenger kvinnens domene alene. Fedrene skulle delta i omsorgen fra barna var nyfødte. De skulle trille, de skulle koke babygrøt, de skulle følge opp i lek og barneoppdragelse.

På et rom lå en kvinne i store smerter. Riene var voldsomme, barnet holdt igjen. Det var allerede niende dag over termin.

«Hold meg i hånden!» Hun stønnet ut til mannen oppe ved hodegjerdet. Han tok hånden

hennes, holdt den hardt. Det var første gang han var med på en fødsel. Han hadde tre barn fra et tidligere ekteskap, men da hadde han ventet på gangen, for så å se barnet pent pakket inn, to ganger i et lyseblått, én gang i et rosa teppe.

Kvinnen blåste ut. Mannen holdt. De hadde møttes et drøyt år tidligere, i vaskekjelleren i en bygård på

Frogner. Hun leide et lite krypinn i første etasje mens han eide en større leilighet i etasjen over. Han – nyskilt diplomat i Utenriksdepartemen-tet, på hjemmetjeneste etter to stasjoneringer i London og Teheran.

17

Hun – hjelpepleier, alenemor med en fireårig datter. Han var førtitre år, mager, tynnhåret, hun var elleve år yngre, slank, pen og blond.

Kort tid etter møtet i kjelleren ble hun gravid. De giftet seg ved den norske ambassaden i Bonn, der han skulle delta på en konferanse. Han ble en uke, hun i knappe to dager mens en venninne passet datteren i Oslo.

Hun hadde først følt glede over graviditeten, men etter en måned eller to hadde hun blitt overmannet av tvil, og ville ikke lenger ha bar-net. Livet syntes usikkert og skummelt. Når de tre barna fra hans tidli-gere ekteskap var på besøk, virket han kald og distansert. Det kjentes så galt å få ett til med en mann som virket så lite glad i barn.

Loven om selvbestemt abort hadde blitt vedtatt i Stortinget med én stemmes overvekt samme måned som hun var blitt gravid. Den trådte i kraft først året etter. Loven skulle gi kvinnen rett til fri abort inntil tolvte svangerskapsuke, uten at hun måtte møte for en nemnd. Etter fullgåtte tolv uker krevdes det særlige grunner for å få utført abort. Ettersom hun tvilte så lenge, ble det uansett for sent å skrape fosteret vekk. Det festet seg i livmoren.

Hun ble tidlig uvel og følte ubehag ved det lille livet som uke for uke fikk nye sanser og evner, sugde til seg næring og vokste. Hjertet slo jevnt og kraftfullt, hodet, hjernen, nervene, alt utviklet seg i sedvanlig takt. Det var ingen avvik å spore, ingen klumpfot, ingen ekstra nakke-fold, ikke noe vannhode. Tvert imot var det et livlig barn, sunt, ifølge legen. Plagsomt, mente moren. «Det er så han sparker meg, nesten be-visst, for å plage meg,» sa hun.

Gutten var blålig da han kom ut. Unormal, tenkte moren. Frisk og fin, sa faren.Klokka var ti på to, midt på dagen.Gutten ga lyd fra seg straks. En normal fødsel, ifølge sykehuset.

18

En annonse ble satt inn i Aftenposten: Aker Sykehus. En gutt. 13 ds Wenche og Jens Breivik

Siden skulle de ha hver sin historie om fødselen. Hun ville si at den var grusom, at det hadde vært ekkelt å ha ektemannen der. Han ville si at fødselen hadde gått fint.

Barnet var sikkert skadet av de smertestillende midlene hun hadde fått, mente moren. Gutten var sunn og frisk, sa faren.

Enda senere skulle de ha forskjellige versjoner om det meste.

Det norske utenriksdepartementet hadde innført fleksible ordninger for unge foreldre, og lot en nybakt far være hjemme med moren og bar-net den første tiden etter fødselen.

Men da Wenche kom hjem fra sykehuset til leiligheten i patrisier-bygården på Frogner, var det noe som manglet.

En far som ikke hadde sørget for at stellebord var på plass når den nyfødte kom hjem, var ikke glad i barnet, mente Wenche å ha hørt, og det grublet hun over mens hun skiftet på babyen på badegulvet. Å stelle og skifte drev Jens uansett ikke med. Om tidene endret seg, var han av den gamle skolen, og det var hun som matet, bysset og sang. Hun led seg gjennom ammingen, ble sår og øm. Et mørke hadde lagt seg over henne, en depresjon som bar hele hennes tidligere liv i seg.

Til sist ropte hun at ektemannen måtte se å få kjøpt det stellebordet. Det gjorde Jens. Men da var kilen slått inn.

Gutten fikk navnet Anders. Da han var et halvt år, ble Jens Breivik utnevnt til ambassaderåd ved

den norske ambassaden i London. Han dro først, Wenche kom etter med barna nærmere jul.

Hun var mye alene i leiligheten deres på Princess Street. Den var enorm, de fleste rommene sto ubrukte. Mens datteren begynte på

19

engelsk skole, var Wenche hjemme med Anders og au pairen. Verdens-metropolen gjorde henne stresset og urolig. Der på Princess Street luk-ket hun seg stadig mer inne i sin egen verden, slik hun hadde lært seg da hun var liten.

Det var ikke lenge siden de hadde vært forelsket. Hjemme i Oslo hadde hun en eske med lapper og kjærlighetsbrev han hadde skrevet.

Nå gikk hun rundt i den fine leiligheten og angret. Hun bebreidet seg selv for at hun hadde giftet seg med Jens og endatil bundet seg til ham gjennom sønnen. Hun hadde tidlig lagt merke til trekk ved ekte-mannen som hun ikke likte. Han var sær, ville ha alt på sin måte, evnet ikke å se andre enn seg selv; slike ting tenkte hun på. Han der er ikke helt god, hadde hun tidlig sagt til seg selv. Ham må jeg ikke knytte meg til. Likevel hadde hun altså gjort nettopp det.

Da de giftet seg, hadde hun vært flere måneder på vei. Hun hadde gått inn i ekteskapet med lukkede øyne, og håpet at når hun åpnet dem, ville alt være bra. Ektemannen hadde jo også sine fine sider, han kunne være snill og gavmild, og han var et ryddig menneske. Han så ut til å skjøtte jobben sin godt, og var mye borte i mottakelser og representa-sjon. Hun håpet samlivet skulle bedre seg når de ble en virkelig familie.

I London ble hun stadig mer ulykkelig. Hun tenkte at han bare trengte en kone for å ha et plettfritt ytre og et støvfritt hjem. Dét var han opptatt av. Ikke av henne. Ikke av sønnen.

Hun syntes han tvang seg på henne. Han mente hun var fjern og lite til stede for ham. En gang hadde han sagt at hun utnyttet ham, at hun bare hadde giftet seg med ham for egen velferds del.

På vårparten hadde Wenche gått inn i en tilstand av dyp depresjon. Men hun fornektet tilstanden, mente det var omgivelsene som gjorde henne ulykkelig. Hun kunne verken utstå mannen eller tilværelsen. Ho-det var fullt av rot, livet uten mening.

En dag begynte hun å pakke i skjul.

20

Da hun hadde pakket i tre dager, sa hun til Jens at hun ville ta med seg barna hjem. Jens ble bestyrtet og ba henne bli. Men der og da virket det enklest bare å dra.

Så dro hun da. Fra Jens, fra Hyde Park, Themsen og gråværet, fra au pairen, fra hushjelpen, fra et privilegert liv. I et halvt år hadde hun holdt ut som ambassadefrue.

Tilbake i Oslo søkte hun om separasjon. Nå var hun alene igjen, denne gangen med to barn.

Wenche hadde ingen andre. Hun hadde et ikke-forhold til sin egen familie, som besto av moren og to eldre halvbrødre. Datterens far hadde hun ingen kontakt med. Han var svensk og hadde bare sett datteren én gang, da hun var noen måneder gammel; like snart som han var kom-met, hadde han reist igjen.

«Hvordan kunne du forlate det fine livet og det vakre hjemmet i London?» undret en av hennes få venninner.

Vel, det var jo ikke London det var noe galt med. Alt hadde vært perfekt egentlig, det var bare feil mann. Egenrådig, temperamentsfull og krevende, var ord hun nå brukte om eksmannen. Kald, lite kjærlig, slik beskrev han henne.

Ekteskapet var ikke til å redde. Gjennom advokat inngikk de en av-tale. Hun skulle ha Anders, han skulle betale bidrag. Avtalen ga henne rett til å bo i leiligheten hans i Fritzners gate i to år.

Før Anders så sin far igjen, skulle det gå tre år.

Wenches liv hadde handlet om å miste. Det hadde handlet om å være alene. Kragerø, 1945. Da freden kom, ble byggmesterens kone gravid. Men

da fødselen nærmet seg, fikk hun influensalignende symptomer og ble slått til sengs med lammelser i beina og armene. Hun ble diagnostisert med polio, en fryktet sykdom det ikke fantes noen kur mot da Wenche ble skåret ut av moren mage i 1946.

21

Moren var blitt nesten fullstendig lam fra livet og ned, delvis også i den ene armen. Wenche ble sendt på barnehjem rett etter fødselen, der hun bodde i de første årene av livet sitt, uten å få besøk av familien. Så en dag ble den lyse jenta hentet hjem i det hun gikk og sto i.

I byggmesterboligen var hun mye alene. Faren var mye borte på arbeid, mens moren låste seg inne. Hun var knapt ute blant folk mer. Ingen skulle le av hennes skjevhet.

Da Wenche var åtte år gammel, døde faren. Hjemmet ble enda mør-kere, og moren stadig mer krevende. Slem, var hun, som hadde gitt mo-ren denne sykdommen.

Den lille jenta hadde to eldre brødre. Den ene flyttet hjemmefra da faren døde, den andre var aggressiv og oppfarende. Han var stadig ute etter søsteren. Hun fikk ørefiker til hun hadde sår og sprekker bak øre-ne, hun ble slått med brennesle på beina. Ofte gjemte den magre jenta seg bak komfyren når broren var etter henne. Dit nådde ikke nevene hans.

Tilsløre og fortie. Alt hjemme var belagt med skam.Når broren var i dårlig lune, holdt hun seg ute hele kvelden, og dro

bare hjem når natten falt på. Hun gikk alene rundt i Kragerø, hun tisset på seg, hun luktet, hun visste hun ville få bank når hun kom hjem.

Da hun var tolv, lurte hun på om hun skulle hoppe utfor stupet. Stu-pet, som lå der og lokket.

Men hun hoppet ikke. Hun gikk alltid hjem. Huset var nedslitt, uten innlagt vann. Det var hun som holdt orden i det fattigslige hjemmet, hun tømte bekkenet under senga hun delte med moren, hun vasket, ryddet, tinte doen om morgenen. «Du duger ikke til noe!» ropte mo-ren. «Du har skylden for dette!»

Moren skulle langt heller hatt sine førlige bein enn en datter. Wenche strakk ikke til, passet ikke inn, var ikke bra nok. Hun fikk

aldri lov til å ha med noen hjem og fikk ingen nære venninner, tidlig ble hun ertet og utstøtt av de andre jentene. Familien levde så tilbaketruk-ket at den ble sett på som dyster og litt skummel. Folk trakk seg unna,

22

selv om mange av naboene syntes synd på den lille jenta som arbeidet så hardt.

Om natten lå Wenche og ristet på hodet for å stenge husets lyder ute. Den verste lyden var dunkene av moren som beveget seg. Hun brukte to krakker for å dra seg over gulvet. Først den ene, så den andre, hun løftet krakkene, og kroppen sin etter dem, før de dunket ned i gulvplankene.

Wenche lå og håpet at moren likevel en dag skulle bli glad i henne. Men moren ble bare stadig mer krevende og pleietrengende. Broren

mer brutal. Først da Wenche var et stykke ut i tenårene, skulle hun i for-bifarten få høre av en nabokone at han i virkeligheten var en halvbror, født utenfor ekteskap med ukjent far, en stor skam i Kragerø på den tiden. Dette hadde blitt holdt hemmelig for henne, i likhet med at den andre broren var farens sønn fra et tidligere ekteskap.

Moren begynte å klage over stemmer i hodet. Og da moren fikk en ny husvenn, anklaget hun datteren for å ville ta ham fra henne. Samtidig forventet hun at Wenche, som hadde påført henne lammelsen, skulle bli hjemme og stelle for henne resten av livet.

En natt pakket den syttenårige jenta kofferten og reiste til Oslo. Året var 1963. Hun hadde ingen utdannelse og kjente ingen, men fikk etter hvert en post som pleier i hovedstaden, og senere som au pair i Kø-benhavn og Strasbourg. Etter fem år «på rømmen», vekk fra moren og broren, vekk fra Kragerø, tok hun et hjelpepleierkurs i Porsgrunn og fikk jobb på sykehuset i Skien. Da hun kom dit, oppdaget hun til sin overraskelse at hun ble likt. Hun ble respektert på jobb og satt pris på.

Hun var flink, hun var rask, hun viste omsorg, og var i tillegg ganske morsom, syntes kollegaene.

Da hun var tjueseks, ble hun gravid, men den svenske mannen ba henne ta abort. Hun insisterte på å beholde barnet og fødte datteren Elisabeth i 1973.

Det skulle gå mange år før Wenche reiste på et kort besøk til hjem-byen. Da var moren blitt alvorlig syk. Hun hadde tiltagende paranoide vrangforestillinger, med forfølgelsesvanvidd og hallusinasjoner, sto det