Post on 05-Apr-2022
Student nr: 0189397
Prosjekt oppgave for Master of Management i:
LEDELSE; MAKT OG MENING
The Lady: Aung San Suu Kyi
Mytenes, personens og fortellingens kraft
Eksamenskode: MAN 23331
Leveringsdato: 23.august 2004
Student nr: 0189397
Innhold
1 Innledning ........................................................................................ 1 1.1 Valg av person................................................................................. 1 1.2 Problemstilling................................................................................. 1
2 Teori................................................................................................. 3 3 Presentasjon av Aung San Suu Kyi ................................................. 4
3.1 Datter av en frigjøringshelt .............................................................. 4 3.2 Et stille liv i utlendighet................................................................... 5 3.3 Vendepunktet................................................................................... 5 3.4 Politisk kometkarriere...................................................................... 6 3.5 Husarrest og valg ............................................................................. 6 3.6 Internasjonal oppmerksomhet.......................................................... 7 3.7 Ute av husarrest – like populær ....................................................... 7 3.8 Tiden etterpå .................................................................................... 8
4 Metode ............................................................................................. 8 4.1 Åndsvitenskap kontra naturvitenskap .............................................. 8 4.2 Hermeneutisk analyse ...................................................................... 9 4.3 Metode ........................................................................................... 11 4.4 Kilder og kildekritikk .................................................................... 11
5 Analyse .......................................................................................... 13 5.1 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av folkets behov for en helt? .. 13
5.1.1 Teori............................................................................................... 13 5.1.2 Som far så datter? .......................................................................... 16 5.1.3 Helt i henhold til Campbell’s heltemyter? ..................................... 17 5.1.4 Helt i henhold til Arnulf’s historiske helter? ................................. 19 5.1.5 Delkonklusjon................................................................................ 22
5.2 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av karismatiske egenskaper? .. 23 5.2.1 Teori............................................................................................... 23 5.2.2 Var Aung San Suu Kyi sensitiv overfor omgivelsene? ................. 25 5.2.3 Klarte Aung San Suu Kyi å presentere sin fremtidige visjon på en
overbevisende måte?...................................................................... 28 5.2.4 Viste Aung San Suu Kyi personlig hvordan visjonen kunne
oppnås? .......................................................................................... 35 5.2.5 Delkonklusjon................................................................................ 37
5.3 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av hennes fortelling? .............. 38 5.3.1 Teori............................................................................................... 38 5.3.2 Aung San Suu Kyi’s fortelling ...................................................... 40 5.3.3 Fortellingens kraft og motkraft ...................................................... 42 5.3.4 Hvordan legemliggjorde Aung San Suu Kyi fortellingen? ............ 47 5.3.5 Delkonklusjon................................................................................ 47
6 Ny helhetsforståelse – sammenstilling av perspektivene .............. 48 7 Konklusjon..................................................................................... 51 8 Referanser ...................................................................................... 54 Vedlegg 1. Historien om Aung San ................................................................. 56 Vedlegg 2. Bakteppe ........................................................................................ 58 Vedlegg 3. Tiden etter den første husarresten.................................................. 62 Vedlegg 4. Aung San Suu Kyi’s første tale ..................................................... 64
Student nr: 0189397
Side: 1
1 Innledning
Hensikten med denne prosjektoppgaven er å belyse teoretiske perspektiver som
ikke er så vanlig å benytte når man søker forklaringer på hvorfor en person blir en
stor leder. Jeg har valgt å se på hvordan en lederskikkelse kan evne å skape
mening for følgerne enten i kraft av sine egne personlige kvaliteter eller gjennom
de mytene og fortellingene som allerede finnes iboende i deres kultur. Det er også
et mål for oppgaven å se hvordan slike myter og fortellinger kan ”fange” lederen
og hvilke følger det har.
1.1 Valg av person
Med ujevne mellomrom leser vi pressemeldinger som f.eks. ”Aung San Suu Kyi
må frigis umiddelbart!”, ”Suu Kyi avviser tilbud om frihet”, ”Suu Kyi
sultestreiker”. Da dukker bildet av en liten, vever kvinne opp i bevisstheten og vi
undres over hennes fremdeles sterke posisjon hos folket i Burma og hennes
evigvarende og utrettelige kamp mot militærjuntaen.
Under en reise i Sørøst-Asia i 2003 fikk jeg se Burma på nært hold og kom litt i
kontakt med menneskerettighets- og hjelpeorganisasjoner. Burma er vakkert og
folket gjestfritt og tilsynelatende alltid smilende, men under overflaten skjuler det
seg en tragedie av dimensjoner. Jeg fikk kun noen små glimt av dette og kunne
mer ane enn direkte se følgene av militærjuntaens regime. Overalt møtte jeg folk
som satte sitt håp til Aung San Suu Kyi, eller ”The Lady” som de kalte henne,
selv om situasjonen virket totalt håpløs. Dette inspirerte meg til å bli bedre kjent
med personen Aung San Suu Kyi og forstå hva det er som har skapt hennes
ledende rolle i Burma’s opposisjon.
1.2 Problemstilling
Inntil hun var 43 år levde Aung San Suu Kyi et stille liv i England med mann og
to barn. Så fikk hun en telefon som skulle forandre hele hennes tilværelse. Hennes
mor hadde fått slag og hun dro til Burma for å pleie moren. Etter få måneder i
Burma var hun vitne til store demonstrasjoner og masseopprør som myndighetene
slo ned på med hard hånd og de drepte tusenvis over hele landet. I løpet av få uker
engasjerte hun seg politisk, hundretusener av mennesker møtte opp for å høre
henne tale for første gang og hun ble leder av National League for Democracy
(NLD). Under ett år senere ble hun satt i husarrest og i mai 1990 vant partiet
Student nr: 0189397
Side: 2
hennes 82 % av setene i parlamentet under det første frie valget i Burma, men
regimet satte valgresultatet til side. I 1990 ble hun tildelt Raftoprisen og i 1991
både Sakharovprisen og Nobels fredspris for hennes ikke-voldelige innsats for
demokrati og menneskerettigheter (Victor, 2002).
I dag, over et tiår senere, sitter hun i sin tredje husarrest og har ikke tenkt å gi opp
kampen om demokrati i Burma. Hun har fått over 50 æresdoktorater, priser etc.,
det er skrevet flere bøker og artikler, og et kjapt søk på internett gir rundt 100.000
treff. Hun er uten tvil verdens mest berømte politiske dissident, og det som er
interessant er spørsmålet om hva som forklarer hvorfor hun har oppnådd denne
posisjonen. Jeg vil derfor analysere følgende hovedproblemstilling:
Hva forklarer Aung San Suu Kyi’s lederposisjon ?
For å undersøke denne hovedproblemstillingen har jeg valgt å gå i dybden på tre
aspekter ved Aung San Suu Kyi basert på spesielle hendelser og episoder som jeg
finner karakteristiske og fremtredende.
Som nevnt tidligere, møtte det opp hundretusenvis av mennesker for å høre Aung
San Suu Kyi holde sin første offentlige tale ved Schwedagon Pagoden (Victor,
2002). Dette kan tyde på at folk hadde store forventninger til henne og at det var
noe spesielt som tiltrakk dem allerede før de visste noe om hva hun konkret kunne
bidra med. De visste bare at hun var datter til frigjøringshelten General Aung San,
og det er derfor naturlig å undersøke om Aung San Suu Kyi var leder i kraft av
folkets behov for en ny helt i den tragiske situasjonen de befant seg i.
Hun dro på turne rundt om i landet og det fortsatte å møte opp store folkemengder
overalt hvor hun kom. I 1989 ble hun satt i husarrest begrunnet med at hun hadde
blitt en nasjonal plageånd som forstyrret den ”stabilitet, fred, fremgang og lov og
orden” som juntaen påsto at de hadde fått til i hele landet (Victor, 2002:42). I mai
1990 vant hennes parti NLD valget, en fantastisk triumf for Aung San Suu Kyi,
men regjeringen nektet å akseptere valgresultatene. Hun har siden den gang vært
opposisjonens ubestridte leder selv i periodene med husarrest (Victor, 2002). Jeg
stiller meg spørsmål om det kunne ha skjedd dersom hun utelukkende var leder i
kraft av folkets behov for å dyrke en helt. Hva hvis hun ikke ”leverte varene”? Det
er derfor på sin plass å også undersøke hvilke personlige egenskaper hun besitter
og i hvilken grad hun er en karismatisk leder som evner å få følgerne med seg.
Student nr: 0189397
Side: 3
Nobelkomitéen understrekte at Aung San Suu Kyi er et kraftfullt symbol på
kampen mot vold og kampen for et fritt samfunn. Ordinære mennesker føler at
hun med sitt mot og sine høye idealer bringer frem det beste i oss, at hun
symboliserer håp og at hun gir oss tillit og tro på kraften til det gode (ASSK,
1995:228-234). Denne beskrivelsen av hennes posisjon synes å stå ved lag også i
dag. I alt det som er skrevet og fortalt om henne vies det oppmerksomhet ikke
bare til hennes budskap om demokrati gjennom ikkevold, men spesielt til det at
hun selv lever ut budskapet og sine idealer. Dette fører oss inn på et narrativt
perspektiv på ledelse. Effektive ledere oppnår ifølge Gardner (1995) suksess
gjennom at de kommuniserer fortellinger som har en signifikant effekt på tankene,
følelsene og adferden til følgerne. Det er ikke nok å bare være en dyktig muntlig
forteller, men det er kritisk at lederen selv legemliggjør fortellingen gjennom sin
egen livsførsel. Jeg ønsker derfor til slutt å undersøke om Aung San Suu Kyi har
oppnådd sin lederposisjon fordi hennes fortelling er så sterk gjennom både
budskapets innhold og hennes legemliggjøring av den, eventuelt på tross av den.
Delproblemstillingene kan dermed oppsummeres som følger:
1. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av folkets behov for en helt?
2. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av karismatiske egenskaper?
3. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av hennes fortelling?
2 Teori
Det finnes mange relevante teoretiske perspektiver for å undersøke denne
oppgavens hovedproblemstilling. For å besvare de gitte delproblemstillingene har
jeg valgt tre teoretiske vinklinger jeg finner svært interessante.
Den første har jeg kalt helteteori og er basert på anerkjent litteratur tilknyttet
heltebegrepet. Joseph Campbell beskriver felles trekk hos helteskikkelser i
mytehistorier over hele verden i sine to bøker ”Helten med tusen ansikter” (2002)
og ”Power of myth” (1991). Jan Ketil Arnulf går mer i dybden på egenskaper hos
historiske personer som har blitt oppfattet som helter, i sin bok ”Heltens ansikter”
(1996). Disse to perspektivene utfyller hverandre.
Den andre teorien er karismatisk ledelse. Begrepet karisma kommer ifølge Conger
og Kanungo (1998) fra det greske ordet for gave. Det samsvarer med at vi
oppfatter karismatiske personer til å være gitt en spesiell gudegave fra fødselen av
Student nr: 0189397
Side: 4
som gjør at de har en spesiell utstråling og tiltrekningskraft på andre mennesker.
De blir beundret, respektert og sett opp til, og man ser på deres handlinger som
eksempler til etterfølgelse. Imidlertid hevder Conger og Kanungo (1998) at
karismatisk ledelse er attribusjon basert på følgernes oppfatninger av lederens
adferd. Denne adferden blir tolket av følgerne som uttrykk for at lederen har en
personlighet med karismatiske kvaliteter. Conger og Kanungo er anerkjente
forskere innen karismatisk ledelse og har i boken ”Charismatic Leadership in
Organisations” (1998) utledet et omfattende teoretisk rammeverk basert på både
teoretisk og empirisk forskning. De har sett på både naturen, årsakene og
konsekvensene av karismatisk ledelse, samt dets skyggesider.
Den tredje teorien er ”storytelling” som kan oversettes med fortelling, og er det
jeg vil kalle et narrativt perspektiv på ledelse. Et narrativt perspektiv på ledelse
finner vi i boken ”Leading Minds” (1995) av Howard Gardner. En leder er et
individ som har en signifikant effekt på tankene, følelsene og adferden til et antall
mennesker. Gjennom å studere de mest ekstraordinære ledere, har Gardner sett på
hva det er som fører til deres suksess og effektivitet i å påvirke følgerne. Han
trekker den konklusjon at effektiviteten er avhengig av den fortellingen de
”forteller” og legemliggjør i sitt eget liv.
Teoriene blir beskrevet mer utførlig i sammenheng med drøftingen i kap.5. , slik
at leseren får den nødvendige oversikt for å forstå analysen, men uten å gå inn i
detaljer som ikke er relevante i oppgaven.
3 Presentasjon av Aung San Suu Kyi
I dette kapitlet er alle opplysninger hentet fra Barbara Victor’s biografi ”The
Lady” (2002), dersom noe annet ikke er oppgitt.
3.1 Datter av en frigjøringshelt
I Burma, kalles hun bare ”The Lady”. Det er en respektfull tittel som folk bruker
for å slippe å si navnet hennes høyt av frykt for represalier fra myndighetene
(State Law and Order Restoration Council, forkortet til SLORC). Merkelig nok så
refererer også SLORC til henne som the Lady, ikke pga. ærbødighet, men for å
slippe å nevne hennes berømte fars navn; General Aung San, som i 1947
forhandlet Burmas frihet fra britene. Han er Burmas motstykke til George
Washington og grunnlegger av Tatmadaw, den burmesiske hær. Han ble også
Student nr: 0189397
Side: 5
Burmas mest kjente martyr da han ble drept i et attentat av en politisk rival bare
måneder før han skulle bli den uavhengige statens første leder. Selv det
nåværende militæret i Burma har stor respekt for hans navn. En oppsummering av
General Aung San’s liv er gitt i vedlegg 1.
3.2 Et stille liv i utlendighet
Aung San Suu Kyi var bare 2 år da hennes far ble myrdet i 1948 og har ingen
minner om ham. Som 15-åring fulgte hun moren, Khin Kyi, som var utnevnt til
ambassadør i India. Der ble hun kjent med ikkevoldsfilosofien til Gandhi, som
hun studerte inngående. Det mer hun leste det mer ble hun overbevist om den.
Hun studerte statsvitenskap i Delhi før hun ble tatt opp ved Oxford. Der ble hun
kjent med både politikere og intellektuelle, og også hennes tilkommende mann.
Hun insisterte på at hun aldri ville gifte seg med en ikke-burmeser, men med
Michael Aris var det kjærlighet ved første blikk. Hun blir husket som dydig,
moralsk og genuint uskyldig, men med en sterk følelse av å tilhøre den
burmesiske eliten. To år etter studiene, reiste hun til New York for å starte på
postgraduate studier, men endte opp med å jobbe for FN i tre år. Hun giftet seg
med Michael Aris i 1972 og de drar til Bhutan. Hun blir hyret av utenriks-
ministeren i Bhutan (som akkurat har blitt medlem av FN) som rådgiver. I 1973
returnerer de til England og de får sønnen Alexander og deretter sønnen Kim. I de
første årene av ekteskapet sysselsetter hun seg med studier i engelsk litteratur,
senere studerer hun sin fars liv og skriver hans biografi.
3.3 Vendepunktet
I mars 1988, da Aung San Suu Kyi levde i Oxford og hun hadde tatt opp en
akademisk karriere ved School of Oriental and African Studies ved London
Universitet, fikk hun en telefon om at moren hadde fått slag. Hun pakket og var på
flyet til Burma neste morgen. Hun ankom et Burma som hadde vært under
diktatoren General Ne Win i 26 år, og hadde gått fra å være et av de rikeste land i
Sørøst Asia til et av de fattigste, mest isolerte og mest korrupte land i verden.
Dette er beskrevet mer i vedlegg 2. Året før hadde Ne Win over natten innført et
nytt monetært system for å få bukt med hyperinflasjonen, et system han hadde fått
råd om av sin astrolog - hvor alle ”bank notes” var byttet ut med sedler delelig på
tallet ni. Millioner av burmesere våknet opp en morgen og fant at de var
bankerotte og at landet var på randen av ruin. Over natten endret folkets holdning
Student nr: 0189397
Side: 6
seg fra oppgitt resignasjon til uttalt og voldelig opprør. Tusenvis av studenter,
munker og vanlige sivile tok til gatene i protest. Etter Aung San Suu Kyi’s
ankomst og mens hun pleiet sin mor på sykehuset, pågikk opprøret i ukevis. Etter
tre måneder erklærte legene at hennes mor ikke ville bli frisk, og hun tok sin mor
med hjem til University Avenue. General Ne Win erklærte portforbud, men
opprøret fortsatte enda sterkere. Det var av en dimensjon landet aldri før hadde
sett, selv om man hadde hatt en konstant uro siden frigjøringen i 1948. Ne Win
overrasket alle med å gå av i juli, etterfulgt av en av hans lojale medarbeidere Sein
Lwin.
3.4 Politisk kometkarriere
Oppmuntret av Ne Win’s avgang håpet folket på en slutt på diktaturet og tok til
gatene over hele landet i demonstrasjoner. Situasjonen toppet seg 8. august 1988
med en landsomfattende streik som endte i en massakre på tusenvis av
demonstranter. En uke senere sendte Aung San Suu Kyi et åpent brev til
myndighetene hvor hun ba om at det skulle dannes en komité for å forberede
flerpartivalg. To uker etter dette, 26.august, holdt hun sin første offentlige tale
foran nærmere 500 000 mennesker utenfor den berømte Schwedagon Pagoden,
hvor hun krevde at ettpartisystemet skulle avskaffes, at demokrati skulle innføres
og at frie valg skulle arrangeres snarest mulig. Hun fortalte også folket om sin
beslutning om å entre politikken: ”I could not as my father’s daughter remain
indifferent to all that was going on” (ASSK, 1995:193).
18. september tok militæret makten, etablerte SLORC (State Order and
Restoration Council), innførte Myanmar som det nye navnet på Burma og
annonserte at det skulle holdes frie valg i mai 1990, samtidig som de forbød
politiske møter. Opposisjonen dannet National League for Democracy (NLD) med
Aung San Suu Kyi som generalsekretær. De overså forbudet om politiske møter
og startet en landsomfattende turne hvor Aung San Suu Kyi talte til enorme
folkemasser uansett hvor de reiste.
3.5 Husarrest og valg
Myndighetene gjorde det de kunne for å stoppe Aung San Suu Kyi og hennes
tilhengere og 20.juli 1989 ble hun plassert i husarrest, mens flere av hennes
kolleger ble sendt i fengsel. Aung San Suu Kyi svarte med å sultestreike for å bli
Student nr: 0189397
Side: 7
sendt til samme fengsel som hennes kolleger. Hun ga seg først da SLORC
offentlig lovet å ikke torturere eller skade dem.
I mai 1990 holdt SLORC sitt løfte om frie valg, men Aung San Suu Kyi fikk ikke
lov til å stille som kandidat for sitt parti ettersom hun var i husarrest. Likevel vant
NLD 82 % av setene i parlamentet. SLORC ignorerte imidlertid resultatene.
Husarresten varte i 6 år og i lange perioder (opptil 2 år) hadde hun ingen kontakt
med verken familie eller venner. Eneste selskap var en radio og en hushjelp som
brakte daglig proviant, og en uendelig rekke av væpnete vakter i hagen. Det var
perioder da hun nesten ikke hadde noe å spise og hun klarte ikke å komme seg ut
av sengen og håret falt av, samt at hun fikk flere helseproblemer. Hun laget seg et
strengt dagsskjema med faste tider for meditasjon, radiolytting, boklesing etc. og
hun har i ettertid sagt at det som ga henne styrke var å tenke på alle hennes
venner og kollegaer som var i fengsel.
3.6 Internasjonal oppmerksomhet
I oktober 1990 fikk Aung San Suu Kyi Raftoprisen og året etter ble hun først
tildelt EU’s Sakharov pris for menneskerettigheter og deretter Nobels fredspris.
Francis Sejersted kalte hennes kamp ”et av de mest bemerkelsesverdige eksempler
på sivilt mot i Asia i de siste årtier. Hun er blitt et viktig symbol på kampen mot
undertrykkelse”. Vaclav Have l sa om henne:
“Aung San Suu Kyi has received the Nobel Peace Prize and has now been internationally
recognized for her struggle against tyranny for freedom and dignity. She is a most worthy recipient
of the award. She has spoken clearly and consistently. She has refused to be bribed into silence by
permanent exile. Under house arrest, she has lived in truth. She is an outstand-ing example of the
power of the powerless. It was my deep honour to nominate her for the Nobel Peace Prize, and I
join all those who applaud her selection” (ASSK, 1995:xiii).
3.7 Ute av husarrest – like populær
I juli 1995 ble Aung San Suu Kyi endelig løslatt fra husarresten. Årsaken var
antakeligvis fordi SLORC trodde de hadde fått styrket sin posisjon og fordi
utenlandskapital flommet inn i landet. De hadde også klart å unngå sanksjoner
eller boikott fra USA og EU. Problemet var at de forregnet seg på populariteten til
Aung San Suu Kyi. Folk strømmet til huset hennes og snart måtte hun etablere
offisielle lørdags- og søndagsmøter for opptil 5000 tilhørere.
Student nr: 0189397
Side: 8
3.8 Tiden etterpå
Tiden etter den første husarresten har vært alt annet enn enkel både privat og
politisk. Hun er fremdeles ”fange i sitt eget land”, fordi hun vil aldri få lov til å
returnere til Burma hvis hun reiser ut. Hennes mann Michael Aris ble nektet
visum for å besøke sin kone siden juli 1995, og han døde i 1999 uten at de fikk
sett hverandre. Sønnene har imidlertid fått lov til å besøke henne flere ganger.
I 2001 ble hun igjen satt i husarrest som varte i 19 måneder (Victor, 2002) og
30.mai 2003 toppet det seg med det som opposisjonen kaller et planlagt attentat
mot Aung San Suu Kyi (som myndighetene selvsagt benekter). Mange av
tilhengerne hennes ble drept eller fengslet, mens hun selv ble såret og ”brakt i
sikkerhet” av myndighetene. Siden har hun befunnet seg i husarrest (Altsean
2004).
Jeg har i liten grad benyttet meg av politiske hendelser fra tiden etter den første
husarresten. For den interesserte leser er en oppsummering likevel gitt i vedlegg 3.
4 Metode
For å undersøke oppgavens problemstillinger, er det ønskelig å bruke egnede
vitenskapelige metoder. Men finnes det vitenskapelige metoder som kan kaste lys
over problemstillinger som det ikke finnes noe endelig fasitsvar på? Uansett
hvilke konklusjoner jeg kommer frem til, vil det vanskelig kunne hevdes at dette
er objektive resultater. Svaret vil derfor ligge i å benytte seg av historisk-
filosofiske metodikker og hermeneutisk fortolkning. Hva dette innebærer
redegjør jeg for i det følgende.
4.1 Åndsvitenskap kontra naturvitenskap
Opp gjennom flere århundrer har det vært stilt spørsmål om det finnes bare én
form for vitenskap eller om det finnes flere ulike typer vitenskaper. Skulle man
skille vitenskapene ut fra at de studerer ulike objekter eller ut fra at de bruker
ulike metoder? Vico (italiensk filosof på 1700-tallet) hevdet at det fantes én del av
virkeligheten som ikke var skapt av oss – naturen – og én del som var skapt av oss
– historien og kulturen. Ettersom dette var ulike objekter, måtte man bruke ulike
fremgangsmåter og at det derfor var et naturlig skille mellom naturvitenskap og
historievitenskap (Krogh et al, 1996). Droysen (tysk historiker på 1800-tallet)
presenterte skillet mellom natur- og åndsvitenskap som skillet mellom å forklare
Student nr: 0189397
Side: 9
og å forstå. Å forklare betydde at enkeltfenomener kunne føres tilbake til et
grunnleggende prinsipp eller en lov, slik man gjorde i naturvitenskapen.
Historiske fenomener kunne imidlertid ikke forklares med allmenngyldige lover,
men gjennom menneskets forståelse ut fra sin innlevelse i det studerte fenomenet.
Åndsvitenskapen (humaniora) slik vi forstår den i dag, er bare ca. 100-200 år
gammel ifølge Remenyi et al (1998). Uttrykket åndsvitenskap favner vidt, men
generelt betegner det studiet av alt som frembringes og produseres av mennesker.
I dag er det også en betegnelse på fag ved historisk-filosofiske fakulteter. Som et
fellestrekk for disse fagene kan det sies at de hovedsakelig har interesse for
fenomener som er historisk bestemt og for tekstlesning og fortolkning.
Én retning innenfor debatten om åndsvitenskap har vært positivismen, der man
har benyttet seg av naturvitenskapelige metoder. I beskrivelsen av mennesket
skulle det ses bort fra alt som var knyttet til det indre liv – bl.a. hukommelse,
tenkning eller følelser — og i stedet holde seg til det som kunne observeres og
beskrives av ytre observatører. Den motsatte retningen (positivismekritikken) har
vært at historievitenskapen måtte benytte seg av vesensforskjellige metoder fordi
mennesket er et vesen som mener, tenker og føler noe og ikke kan gjøres til et
vitenskapelig faktum beskrevet i form av naturvitenskapelige begreper.
Dette bringer oss inn på hermeneutikken.
4.2 Hermeneutisk analyse
Hermeneutikk er læren om fortolkning og kommer av det greske verbet
hermeneuein som har tre hovedbetydninger: å uttrykke, å utlegge og å oversette.
Den har røtter tilbake til kirkefedrene i Alexandria i det 2. århundre og antikken
som utviklet fortolkningsteorier til hjelp for å fortolke Bibelen. Den allment
aksepterte teorien om hermeneutikk - forstått som en systematisk teori om
tolkning av tekster - oppsto imidlertid i reformasjonen. Grunnleggeren for den
nyere hermeneutikk anses å være Matthias Flacius Illyricus, som utviklet regler
for protestantisk bibelfortolkning basert på Skriften alene. I romantikken ble
hermeneutikken utvidet til nye felter, bl.a. klassisk filologi og antikkens kultur- og
idéhistorie. Den klassiske filologen Friedrich Ast var sentral og innførte begrepet
”den hermeneutiske sirkel”. Dette var ment som et middel til å trenge inn i og få
oversikt over en fremmed tekst. Forståelsen av en del av en tekst kan bare forstås
ved å se den i forhold til helheten, og helheten forstås bare gjennom de enkelte
Student nr: 0189397
Side: 10
delene. Leseren av teksten sto utenfor selve sirkelen. Alvesson og Skjöldberg
(1994) kaller dette objektiverende hermeneutikk.
En annen sentral skikkelse var teologen og filosofen Friedrich Schleiermacher
(1768-1834) som bidro langt på vei til at hermeneutikken ble en allmenn
filosofisk teori om fortolkning og forståelse. Full forståelse av en tekst, sier
Schleiermacher, oppnår man først når man kan gjenta alle tankeoperasjonene som
forfatteren selv utførte når teksten ble skrevet. Det kaller han å konstruere eller
rekonstruere teksten. Full forståelse av en tekst er derfor en uendelig, for ikke å
snakke om umulig, oppgave. I motsetning til de som hevdet at hermeneutikk var å
forstå tekster, hevdet Schleiermacher at hermeneutikk og forståelse dukker opp
ved alle former for menneskelig kommunikasjon, dvs. både skrift, tale og også
handlinger.
I moderne tid er det filosofen Hans-Georg Gadamer (f. 1900) som gjennom sin
bok Wahrheit und Methode (1960), har hatt sterkest innflytelse og skapt mest
debatt i moderne filosofi. Gadamer beskriver det fenomenet vi kaller menneskelig
forståelse, og som han anser som et grunntrekk ved det å være menneske. I følge
Gadamer er det nettopp grunnleggende for mennesket å forsøke å forstå den
historiske og sosiale verden, den kultur og de tradisjoner det er preget av. Leseren
blir dermed selv en del av den hermeneutiske sirkel, slik at forståelse av teksten
blir nå preget av leserens fordommer og forforståelse. Enhver forståelse forutsetter
en annen, forutgående forståelse (forforståelse), mens fordommer beskriver de
meninger og oppfatninger vi har utviklet på forhånd. Se figur 1. Alvesson og
Skjöldberg (1994) kaller dette den aletiske hermeneutikk, basert på det greske
ordet aletheia; åpenbaring av noe som er skjult.
Dialog medteksten
For-forståelse
Del
Helhet
For-ståelse
Figur 1: Den hermeneutiske sirkel
Student nr: 0189397
Side: 11
Den samlede mengde av ”fordommer” kaller Gadamer vår horisont. Den
hermeneutiske sirkel blir på denne måten et forhold mellom to horisonter; leserens
horisont og den andre som blir representert av teksten. Resultatet av den
hermeneutiske sirkelen blir at de to horisontene tilnærmer seg hverandre i det
Gadamer kaller en horisontsammensmelting.
4.3 Metode
Tross ulikhetene mellom de to tilnærmingene til hermeneutikk, objektiverende og
aletisk, har Alvesson og Skjöldberg (1994) anbefalt en kombinasjon for å oppnå
best mulig forståelse. Jeg tar utgangspunkt i denne anbefalingen, men vil nytte
meg først og fremst av Gadamers hermeneutikk og den hermeneutiske sirkel i
figur 2. Med basis i min egen forforståelse, har jeg studert enkeltepisoder (deler) i
Aung San Suu Kyi’s liv samt tekster om henne for så å øke forståelsen gjennom et
teoretisk perspektiv (delproblemstilling). Dette teoretiske perspektivet har så gitt
meg en ny forståelse for Aung San Suu Kyi som helhet. Deretter undersøker jeg
de samme enkeltepisodene (deler) igjen med et nytt teoretisk perspektiv etc. til
alle de tre delproblemstillingene er drøftet og jeg har dannet meg et helhetsbilde
for å kunne svare på hovedproblemstillingen.
Min egen forforståelse av Aung San Suu Kyi var svært begrenset. Det jeg visste
var stort sett at hun hadde fått Nobels fredspris og at hun hadde sittet i husarrest
flere ganger. Under reisen til Burma fikk jeg innblikk i den store betydningen hun
hadde for folket og at de satte hele sin lit til henne.
4.4 Kilder og kildekritikk
Kunnskap om Aung San Suu Kyi’s liv har jeg fått gjennom to hovedkilder:
Som primærkilder har jeg benyttet hennes egne uttalelser. Den ene viktige kilden
har vært boken ”Freedom from Fear” (1995) som er en samling av hennes taler,
artikler og brev som hennes mann redigerte og utga første gang mens hun satt i
husarrest. Ved referanser til hennes egne bøker benyttes forkortelsen ASSK. Den
andre viktige kilden til hennes egne ord og tanker har vært boken ”The Voice of
Hope” (1997) der journalisten Alan Clements gjengir i helhet intervjuer han har
hatt med henne. Det finnes en rekke andre intervjuer med henne og taler hun har
holdt, men de gir ikke noen utdypende forståelse i forhold til de
problemstillingene jeg undersøker. Det som imidlertid er interessant er at det er
Student nr: 0189397
Side: 12
svært vanskelig for kritiske journalister å få intervjuet henne. Ifølge Victor (2002)
tar hun anstøt av å bli utfordret på enkelte temaer. Da har det hendt at hun har reist
seg og gått. Enhver person som er interessert i Aung San Suu Kyi må fordømme
SLORC, ellers er det vanskelig å få informasjon eller intervjuer. ”Deconstructing
Aung San Suu Kyi is not part of the game” (Victor,2002:223). På denne måten er
alle hennes publiserte uttalelser, kun i tråd med den offentlige versjonen hun og
hennes tilhengere ønsker skal forefinnes.
Som sekundærkilder har jeg benyttet andre personers beskrivelser og oppfatninger
av Aung San Suu Kyi. De viktigste kildene har her vært biografien ”The Lady”
(2002) av Barbara Victor, deler av boken ”The Voice of Hope” (Clements, 1997)
som også inneholder intervjuer med to av Aung San Suu Kyi’s nærmeste kolleger
og boken ”Freedom from Fear” (ASSK, 1995) som inneholder bidrag fra andre
forfattere. Når det gjelder de to sistnevnte kildene er bidragsyterne personer som
er ”godkjent” av Aung San Suu Kyi og representerer igjen den offentlige
versjonen hun kan innestå for. Clements er en av vestens ledende autoriteter på
Burma’s kamp for demokrati og er åpenbart en beundrer av Aung San Suu Kyi.
Han er selv buddhist og har tilbrakt 5 år som munk i Burma, noe som øker hans
troverdighet som formidler av situasjonen der. Når det gjelder Victor (2002),
inkluderer hun kritiske perspektiver, som f.eks. juntaens versjon og kritiske
uttalelser fra andre observatører og journalister. Dette gir en balanse i inntrykket
hun formidler, men totalbildet er preget av den typiske vestlige positive
innstillingen til demokratiforkjempere generelt. Dette er et problem i nesten all
litteratur som jeg har hatt tilgjengelig. Som en støtte til drøftingen av
delproblemstillingene har jeg derfor inkludert de kritiske perspektivene jeg har
funnet i ulike artikler fra internett eller tidsskriftet Asian Survey. Det mest kritiske
er selvsagt juntaens egen fordømmende propaganda, men ettersom jeg selv også
tilhører den vestlige demokratiske tradisjonen, har jeg vanskelig for å ta den
alvorlig. På den måten blir også jeg, forskeren, en deltaker i forskningen og det er
umulig å objektivere meg selv fullt ut, slik også Hans Skjervheim beskriver i
Krogh (2003:115).
Til slutt har jeg hatt behov for å sette kunnskapen om Aung San Suu Kyi i en
større sammenheng for å forstå hvilken arena hun opererer innenfor. Fakta om den
politiske situasjonen har jeg hovedsakelig hentet fra Victor (2002), og disse fakta
er igjen støttet av ulike artikler i tidsskriftet Asian Survey, slik at jeg føler meg
Student nr: 0189397
Side: 13
relativt sikker på objektiviteten. For å danne meg en forståelse av historien og
kulturen i Burma har jeg benyttet meg av burmesiske Mya Maung’s bok ”The
Burma Road to Poverty” (1991). Han var en ledende ekspert på sosial, økonomisk
og politisk historie i Burma. Boken hans er en dyptgående kulturell analyse med
den unike forståelsen av det burmesiske og buddhistiske samfunnet som kun en av
deres egne innbyggere kan inneha.
5 Analyse
Jeg har valgt å ta utgangspunkt i perioden fra 1988 og frem til 1996. Jeg vil
benytte den hermeneutiske sirkel og gå stadig nye runder med de samme
hendelsene og tekstene, med et nytt teoretisk perspektiv for hver runde. For hvert
perspektiv vil jeg undersøke om det kan forklare Aung San Suu Kyi’s ledende
rolle og oppsummere i en delkonklusjon.
5.1 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av folkets behov for en helt?
5.1.1 Teori
Hva er en helt? I boken ”Power of myth” (1991) beskriver Campbell en helt på
følgende måte: “A hero is someone who has given his or her life to something
bigger than oneself“ og “The hero sacrifices himself for something. “ Videre
beskriver han at det finnes to typer heltegjerninger: Den ene er den fysiske dåd der
helten gjør en heltemodig handling i kamp og redder et liv eller et folk. Den andre
type dåd er mer spirituell hvor helten drar ut på en ekstraordinær reise (et eventyr)
for å gjenvinne enten noe som er tapt, eller for å finne ny viten. Helteeventyret
beskrives gjerne som en syklus – reise og gjenkomst. Campbell (1991) stiller
spørsmål om et samfunn trenger helter og forsøker å forklare behovet ut fra at
man trenger noe som virker samlende på folk, og som kan motvirke tendenser til
separasjon. Joseph Campbell har i sin andre bok ”Helten med tusen ansikter”
(2002) gitt en fyllestgjørende beskrivelse av hvordan heltehistorier verden over
egentlig forteller den samme historien, og kaller det monomyten. Helten reiser av
sted fra sin hverdagslige, vanlige verden inn i et overnaturlig landskap. Der blir
han møtt av fabelaktige krefter og vinner en avgjørende seier. Helten kommer
tilbake fra dette mystiske eventyret med kraft til å gi sine medmennesker et gode.
Dette perspektivet vil vi bruke i drøftingen og se om det er paralleller i Aung San
Suu Kyi’s liv. Problemet med dette perspektivet er at Campbell (2002) sier lite om
Student nr: 0189397
Side: 14
hvordan helteskikkelsen fyller eventuelle psykologiske behov hos de som dyrker
helten. Han sier også lite om ”kriteriene” for å oppfatte en virkelig person som en
helt. Derfor vender jeg meg til Arnulf (1996) for å få et utfyllende perspektiv.
Arnulf (1996) har vurdert de psykologiske dimensjonene til helterollen og
hvordan den har endret seg gjennom historien, basert på historiske personer. I
tidligere tider (flere tusen år siden) var helten en inkarnasjon av allmaktsfantasien,
der helten kjemper sin kamp mot det onde med dødsforakt. Helten har en indre
overbevisning: Han er ikke en person som ønsker seg uovervinnelighet, allmakt
og rett, eller som tror han er uovervinnelig. Han er en person som vet at han har
rett og at han kommer til å vinne. Han er overbevist om det evigvarende i sine
idéer og idealer. Den fysiske døden er et mindre offer enn å bøye hodet og gi seg.
Denne vissheten fyller mennesket med en tilstand som faktisk grenser til
usårbarhet. Overbevist om sin egen sak, stilt overfor lidelse og død, er mennesket
i stand til å velge kampen med tilintetgjørelse av seg selv eller andre som resultat.
Vi dyrker dette i den grad at vi ser det som noe enestående og etisk høyverdig.
Allmakten finnes som følelsen av krefter, følelsen av evig liv eller troen på evige
sannheter.
Helten har ifølge Arnulf (1996:9) fire kjennetegn: 1) han har overnaturlige krefter
eller krefter som en egen naturkraft, ”stormens mot”. 2) Han er i besittelse av en
helt spesiell form for viten – han vet ”alt”. 3) Helten er utkåret til en helt bestemt
plass, han er skapt av gudene som ”to deler gud og én del menneske” og 4) Han er
vakker og dermed ”god” i en eller annen form, noe som setter ham i stand til å
skrive loven på nytt. Dersom minst tre av disse fire kjennetegn foreligger, har vi
med en helt å gjøre. Man blir også helt bare hvis publikum deler opplevelsen av
fare, men ikke makter å mobilisere helten i seg selv.
I romertiden fikk vi ifølge Arnulf (1996) en ny vri på heltedyrkingen. Fra å dyrke
allmakten for dens egen skyld, gjorde man forsøk på å kontrollere helten ved å
kreve at han skulle være god. Våre moderne ideer om den gode helten stammer fra
denne tiden. Kristendommens Jesus videreførte dette kriteriet i sterk grad. Som
helt fyller Jesus alle kriterier vi har vært inne på tidligere. Han er i besittelse av en
helt spesiell form for viten – han vet ”alt”. Han har overnaturlige krefter, han er
”god” og han er utkåret til en helt bestemt plass, som Guds sønn. To ting gjør
Jesus til en helt ny helt. Han er den lille mannens helt, og han snur døden på
hodet; det er bare hans eget liv som settes på spill. Med dette sikrer Jesus seg i all
Student nr: 0189397
Side: 15
evighet heltens etiske fortrinn. Den som satser sitt liv alene, får publikums gunst
som en spesielt høyverdig person. Jesus ga også opphavet til en helt ny heltetype
som mange kunne identifisere seg med etter ham - pasifisten. Gjennom sin egen
selvoppofrelse satte Jesus en standard for heroisk moralisme som grenser til det
masochistiske. Han gjorde det svært vanskelig for en helt å la seg dyrke for sin
maktutfoldelse alene.
Arnulf (1996) beskriver altså en helt ut fra hvilke personlighetstrekk som
publikum forbinder med en helt. Imidlertid gjør han ingen dyptgående analyse om
hvilke behov dette fyller hos publikum. Han hevder at vi trenger helten og at vi
anerkjenner heltens berettigelse ved å se på ham som etisk forbilledlig,
identifiserer oss med ham, underkaster oss og lar ham bestemme de nye reglene.
Men hvorfor vi gjør det sier han lite om. Conger og Kanungo (1998:141) bekrefter
at mennesker kulturelt sett ser ut til å tro at enkeltindivider kan spille en heroisk
rolle med betydning for deres fremtid. Meindl et al ((1985) i Conger og Kanungo,
1998:141) forklarer dette med at man i en kompleks situasjon alltid ønsker
forenklinger for å skape mening, slik at man får en følelse av å ha kontroll. En helt
blir da den personen (lederen) som utpeker seg som den følgerne attribuerer
kausalitet til, dvs. den personen man tror kan ”løse deres problemer”, uansett hvor
irrasjonelt dette egentlig er.
Conger og Kanungo (1998:43) refererer også tre andre svært brukte forklaringer
på hvorfor følgere velger å følge en leder. 1) Lederen har sosial makt. Følgerne
oppfatter lederen som en person som innehar og kontrollerer ressurser som de
setter pris på. 2) Sosial bytteteori. Lederen oppnår status og innflytelse over en
gruppe som gjenytelse for å demonstrere dyktighet og ferdighet samt lojalitet til
gruppen. 3) Forventningsteori. Følgerne blir motivert til å følge lederen gjennom
deres forventninger om belønning, f.eks. i form av måloppnåelse. Basert på disse
tre psykologiske dimensjonene har Conger og Kanungo videreutviklet sin egen
forklaring hvor følgernes verdier og holdninger transformeres og blir satt i stand
til å utføre det lederen ønsker. Dette er beskrevet under drøftingen av
delproblemstilling 2.
Arnulf (1996) diskuterer heller ikke i hvilken grad motivet til helten spiller noen
rolle for følgerne. Meindl (1990) i Conger og Kanungo (1998:154) hevder
imidlertid gjennom sin sosiale smitte-teori at motivet (lederens visjon) ikke er den
utløsende faktoren for følgerskap, men at det derimot er følgernes fortellinger (om
Student nr: 0189397
Side: 16
lederen) seg imellom som etter hvert overdrives inntil de oppfatter lederen som en
eksepsjonell og mytisk helteskikkelse. En annen vinkling finner vi i
psykoanalysen (Conger og Kanungo, 1998:154) som hevder at det er følgernes
identifikasjon med helten som en ”allmektig” som er basis for følgerskap. Denne
vinklingen tilsvarer Arnulf’s (1996) perspektiv.
Jeg tolker Arnulf (1996) dit hen at det viktigste er heltens egen overbevisning om
at han har rett. Men dersom han taper sin kamp, vil han ofte ikke bli ansett som en
helt likevel. Dette strider til dels mot Campbell (1991) som definerer helten som
en som ofrer seg selv for sin sak og at saken er et felles gode for følgerne. Dermed
er disse to perspektivene utfyllende.
5.1.2 Som far så datter?
Det er ifølge Victor (2002) hevet over enhver tvil at General Aung San oppfattes
og dyrkes som en helt i Burma, både av folket og juntaen. Vi kan sammenligne
Aung San (se vedlegg 1 om hans liv) med Campbell’s (2002) monomyte der den
typiske helten reiser av sted og utfører en fysisk dåd for å redde f.eks. et helt folk.
Den mest kjente ”reisen” han foretok var da han ble smuglet på et skip til Japan
og der grunnla spesialgruppen Thirty Comrades. De ble en legendarisk kjerne i
den første løsrivelsen fra britene, i allianse med japanerne. Victor (2002) forteller
at han allerede da opparbeidet seg heltestatus i en alder av 27 år. Han må ha hatt et
usedvanlig talent, da han svært aktivt sto i spissen for både den første kampen mot
britene, kampen mot japanerne og tilslutt den endelige frigjøringen fra britene.
Hans historie, hvor han flere ganger faktisk reiser av sted og redder Burma fra de
ulike kolonimaktene, passer derfor godt med monomyten. Ettersom han ble
myrdet like før frigjøringen, har han beholdt sin heltestatus hos det burmesiske
folk uten noen riper i lakken.
Det går 40 år, det er krise i Burma og den berømte generalens datter kommer på
banen. Ifølge Ling (1999) møter det opp fem hundre tusen mennesker for å høre
hennes første tale. Hvorfor? Var det tilfeldig?
Folket var desperate og kan ha vært villige til å høre på hvem som helst som ville
stå frem i den håpløse situasjonen. Eller det hadde en helt spesiell tiltrekningskraft
at det var datteren til deres store helt, mao. at hennes fars heltestatus har smittet
over på henne. Det siste tror jeg er mest sannsynlig ut fra den psykoanalytiske
vinklingen hos både Arnulf (1996) og Conger og Kanungo (1998:154) der
Student nr: 0189397
Side: 17
følgerne har behov for å identifisere seg med en ”allmektig”, en ”forelder” som
kan løse problemene deres. Aung San Suu Kyi sier selv til Clements (1997:41) ”I
think the very first reason why the Burmese people trusted me was because of
their love for my father. […] I think a lot of that love was transferred to me.”
En forsterkende faktor har nok vært det faktum at hun både lignet på faren og
minnet dem om ham (Victor, 2002), (Gluckman, 1996). En av hennes nære
medarbeidere i NLD, U Tin U sier til Clements (1997:217): ”It really struck me
that the way she talked, her complexion, her features and gestures were strikingly
similar to those of her father. She resembled him in almost every way”. Imidlertid
kan jo denne likheten ha vært ønsketenkning og idealisering fra hennes følgere.
Ifølge Arnulf (1996:269) vil en helts etterkommere alltid vente på at han kommer
igjen gjenfødt i en ny skikkelse og fullfører historien (slik de kristne venter på
Messias, og muslimene på Muhammed).
Foreløig konkluderer jeg med at General Aung San’s heltestatus smittet over på
hans datter Aung San Suu Kyi. Imidlertid er spørsmålet er om hun i kraft av sin
egen person også fylte helterollen etter som tiden har gått og ikke som en SLORC
etterretningsagent har sagt om henne: “All she has is her father’s name behind
her” (Clements, 1997: 274). For å besvare det vil jeg drøfte Aung San Suu Kyi
opp mot helteteoriene til både Campbell (1991/2002) og Arnulf (1996).
5.1.3 Helt i henhold til Campbell’s heltemyter?
Ifølge Campbell’s Power of myth (1991) er en helt en person som har viet sitt liv
til noe større enn seg selv, som har ofret sitt liv for en sak. Det kan herske liten
tvil om at denne karakteristikken passer på Aung San Suu Kyi.
En venninne, Maureen Aung-Thwin, forteller til Victor (2002:53) at Aung San
Suu Kyi ble klar over at hun kunne bli tvunget til å ta et valg mellom familien og
landet. ”Once, Suu asked my opinion very indirectly. She wanted to know if it
was right for her to choose her country over her children. Of course, I said that I
would choose my family” (Victor, 2002:53) Ifølge Maureen, hadde Suu svart at
det var et dilemma for henne, og Maureen forfekter at konklusjonen var klar – det
ville være å velge Burma, uten at dette noen gang ble uttalt. Denne konklusjonen
styrkes av Aung San Suu Kyi’s første tale: ”It is true that I have lived abroad. It is
also true that I am married to a foreigner. These facts have never interfered and
will never interfere with or lessen my love and devotion for my country by any
Student nr: 0189397
Side: 18
degree” (ASSK, 1995:193). Dette har hun siden vist ved at hun bl.a. har nektet
konsekvent å ”forlate sin post”, dvs. å reise ut av Burma, selv da hennes mann lå
for døden.
Imidlertid utfører også en helt heltegjerninger, og ifølge Campbell (1991) finnes
det to typer: den fysiske dåden hvor man redder et liv/et folk eller en
ekstraordinær reise for å gjenvinne noe som er tapt eller finne ny viten. General
Aung San ble en helt gjennom konkrete kamphandlinger for frigjøringen av
Burma. I motsetning til sin far, er Aung San Suu Kyi pasifist. Man kan foreløpig
heller ikke si at hun har reddet sitt folk fra juntaens grep. Jeg vil likevel påstå at
man kan se hele hennes liv etter 1988 som en lang kamp nettopp for å redde
Burma, selv om kampen i dette tilfellet er ikkevoldelig.
Aung San Suu Kyi’s heltegjerning passer bedre inn i den spirituelle varianten av
Campbell’s monomyte der helten foretar en reise og finner ny viten som hun
bringer med seg tilbake (Campbell, 2002).
I Aung San Suu Kyi’s tilfelle kan man si at helteeventyrets syklus startet med at
hun forlot Burma som 15 åring og gjenkomsten med at hun kom tilbake i 1988 da
hun raskt gikk inn i rollen som opposisjonens leder. Monomyten tilsier at helten
kommer tilbake med kraft til å gi sine medmennesker et gode f.eks. i form av ny
viten. I dette tilfelle er kraften Aung San Suu Kyi’s sterke vilje til kampen mot
juntaen, og den nye viten hun brakte med seg tilbake var idéen om demokrati og
at dette måtte vinnes med ikkevold. Viljestyrken og kraften hun utviklet, stammet
fra hennes studier om faren. I et essay skrev hun:
”It was only when I grew older and started collecting material on his life and achievements that I
began to learn what he had really been like and how much he had managed to achieve in his thirty-
two years. Not only did I then conceive an admiration for him as a patriot and statesman but I
developed a strong sense of empathy as I discovered many similarities in our attitudes. It is
perhaps because of this strong bond that I came to feel such a deep sense of responsibility for the
welfare of my country” (ASSK, 1995:203).
Idéen om demokrati var for øvrig ikke noe hun hadde ”suget av eget bryst”, men
var en videreføring av hennes fars tanker. Hun sa i sin første tale:
”I would like to read to you something my father said about democracy: […] “Democracy is the
only ideology which is consistent with freedom. It is also an ideology that promotes and
strengthens peace. It is therefore the only ideology we should aim for.” That is what my father
said. It is the reason why I am participating in this struggle for freedom and democracy in the
footsteps and traditions of my father” (ASSK, 1995:194)
Student nr: 0189397
Side: 19
U Kyi Maung har en interessant uttalelse som viser monomyten i praksis: “Suu’s
absence from Burma was not an absence at all. It groomed her, matured her into adulthood, into
woman-hood, so that she could come back and serve her people, to help them to help themselves
to challenge the deadening cruelty of authoritarianism” (Clements, 1997:238).
Jeg konkluderer med at Aung San Suu Kyi kan oppfattes som en helt i tråd med
mytenes helteskikkelser fra hele verden. Men dette sier likevel ikke noe om hun
ble oppfattet som helt av følgerne. Dette drøftes i neste delkapittel.
5.1.4 Helt i henhold til Arnulf’s historiske helter?
Med utgangspunkt i Arnulf (1996) vil jeg nå drøfte om Aung San Suu Kyi
psykologisk sett kunne oppfattes som helt av sine følgere. Jeg tar utgangspunkt i
at minst tre av de fire typiske kjennetegnene for en helt må være oppfylt.
Det første kriteriet – at helten har mot – kan vi finne flere eksempler på hos Aung
San Suu Kyi. Ifølge Arnulf (1996) er en modig person en som anerkjenner fare,
men som velger å trosse den. Den mest kjente episoden som viser Aung San Suu
Kyi’s mot er beskrevet bl.a. i Nobelkomiteens presentasjonstale (1991). I 1988
dro hun og hennes tilhengere på en turné rundt i Burma for å holde møter og tale
til folk. I landsbyen Danubyu gikk hun sammen med sine kolleger opp en gate da
soldater stilte seg opp på linje foran dem og truet med å skyte dersom de ikke
stoppet. Aung San Suu Kyi ba alle andre om å gå til siden, mens hun fortsatte
alene opp gaten. Soldatene gjorde seg klar til å skyte og startet nedtelling, men ble
stoppet i siste øyeblikk av en major. Hun forklarte etterpå at det virket så mye
enklere å gi dem ett enkelt mål. Hun sa også om den samme episoden: ”I was
quite cool-headed. I thought what does one do? Does one turn back or keep on
going? My thought was, one doesn’t turn back in a situation like this” (Clements,
1997:46). Her ser vi at hun både anerkjenner faren, men velger likevel å trosse
den. På den annen side, er dette mot eller dumdristighet? Hun risikerte både sitt
eget og andres liv. Eller er det kynisme? Ifølge Arnulf (1996:165) er
dumdristighet en annen side ved motet, men et mot uten mål. Mot forutsetter også
redsel. Mot er da å ikke gi etter for sin redsel og samtidig ta reflekterte avgjørelser
(Arnulf,1996:198). Var Aung San Suu Kyi’s handling en reflektert avgjørelse?
Det kan virke slik ut fra sitatet over. Det kan også ha vært et utslag av ren
kalkulerende kynisme og overbevisning om at de militære hadde mer å tape på å
skyte henne enn å vinne. Det ville føre til meget dårlig publisitet og sannsynligvis
store opptøyer dersom den ”store, stygge militærmakten” regelrett henrettet den
Student nr: 0189397
Side: 20
forsvarsløse, lille ”fredsduen” som attpåtil var beskytter av General Aung San’s
minne. Jeg ser imidlertid også at hennes handling kan være utløst av det Arnulf
(1996) drøfter som en del av ”heltens sataniske skygge”, nemlig heltens indre
overbevisning om at han er uovervinnelig. Helten synes å reagere paradoksalt på
fare, jo sterkere trusselen blir, jo mer stiger heltens overbevisning om at han
kommer til å seire.
Det andre kriteriet er at helten ”vet alt”. Her har jeg ikke funnet så mange ”bevis”,
men jeg vil påstå at populariteten til helgemøtene og at spørsmålene berører alt
mellom himmel og jord, kan være en indikasjon på at folket har tillit ti hennes
vurderinger og betrakter henne som en ”som vet alt”. Det tok ikke lang tid etter at
Aung San Suu Kyi slapp ut av den første husarresten før tilhengerne strømmet til i
tusenvis til University Avenue. Dette ble starten på de berømte helgemøtene hvor
tilhengerne legger spørsmål i postkassen hennes i løpet av uken, og Aung San Suu
Kyi svarer på dem under møtene. Spørsmålene dekker et vidt spekter av temaer:
politiske, økonomiske, sosiale og religiøse (Clements,1997:75). Disse møtene blir
gjerne videofilmet av vaktene, og det sies at til og med ”… a SLORC general’s
wife is eager to see your tapes” (Clements, 1997:43). Imidlertid er ikke alle de
som møter opp på helgemøtene like opptatt av hva hun sier. Barbara Victor (2002)
var tilstede på et slikt møte og hadde spurt noen tilhørere om hva Aung San Suu
Kyi hadde ment med noen av sine uttalelser. De hadde trukket på skuldrene og
innrømmet at de ikke visste, men det betydde ikke noe for de var så henrykt over
hennes skjønnhet og poetiske mestring av språket, så substansen i det hun sa var
av mindre betydning enn det faktum at hun var tilstede. Hva forteller dette meg?
At selv om tilhørerne ikke nødvendigvis bryr seg om hva hun svarer, så kan det
forsterke hennes egen følelse av å være allvitende og følelsen av å ha en slags
allmektig kontroll, noe som også er en del av Arnulf’s (1996:211) heltebilde.
Det tredje kriteriet er at helten er utkåret til en bestemt plass. Det er åpenbart at
hun er sin fars datter og at hun selv ser det som sin plikt å gjennomføre hans
ønsker om et demokratisk Burma, ut fra det hun selv sier i talen ved Schwedagon
pagoden (tidligere referert i 5.1.3). Jeg har også sannsynliggjort i 5.1.2 at følgerne
deler denne forestillingen med henne og betrakter henne som sin fars arvtaker. Det
finnes også mulighet for en annen tolkning: Clements (1997: 28) sier at hun av og
til blir referert til som en kvinnelig Bodhisattva, ”—a being striving for the
attainment of Buddhahood—the perfection of wisdom, compassion and love, with
Student nr: 0189397
Side: 21
the intention of assisting others to attain freedom”. Hun benekter dette selv, men
det at folk bruker dette begrepet om henne bidrar til en almen oppfatning om at
hun er en ”utkåret”. Baksiden av den felles følelsen hos både folket og Aung San
Suu Kyi om hennes ”utkåring”, er at den kan forsterke følelsen av å være
enestående i den grad at hun blir fanget av situasjonen. Det blir nærmest umulig å
la noen andre overta roret. Folket får så enorme forventninger til henne at hun rett
og slett ikke kan tillate seg å mislykkes. Et annet problem med at både hun selv og
følgerne ser på henne som ”utkåret”, er hva som skjer dersom hun oppnår målet
sitt, et demokratisk styresett. Er det nok for henne å være leder av ett blant flere
partier? Hva hvis hennes parti slett ikke kommer i regjeringsposisjon? Victor
(2002:54) forteller at hun engang sa til en venn med et glimt i øyet ”It is my
destiny to rule Burma”. Da blir spørsmålet om folkets oppfatning om henne som
”utkåret” gjelder den konkrete innføringen av demokrati eller for å lede Burma.
Dette drøftes senere i analysen.
Det fjerde og siste kriteriet er å være vakker og god. Flere forfattere forteller
hvordan hun oppfattes som vakker; f.eks. Clements (1997:14):
”Aung San Suu Kyi is like fine porcelain, a beauty whose features are as classical as a Japanese
haiku,- nothing is out of place, neither the flowers in her hair, nor the perfectly pressed traditional
Burmese dress she wears with such elegance. Her voice is harmonious and sweet, tonally
punctuated with the skill of a musician. Her words are simple, so simple at times as to take you by
surprise, yet spoken without equivocation. She is straight and direct.“
Hun assosieres videre med å være god, både f.eks. gjennom et av hennes
hovedbudskap; viktigheten av det buddhistiske idealet kjærlig godhet, samt
gjennom hennes forfektelse av ikkevold. Å være god kommer imidlertid an på
øynene som ser, på hvilken side av konflikten man står på og hvilke alternativ
man har. I dette tilfellet har hun en enorm fordel og det er at mot-standeren hennes
er SLORC, som hele folket hater med inderlighet. ”You can travel the entire
country, and the one thing you will find everywhere is that absolutely everyone
hates SLORC” (Gluckman, 1996). Eller som en butikkeier sa til en journalist:
“When we listen to the government leader, and then listen to her, I think every
Burmese can agree about who is the better person” (ASSK, 1995:306). Men er
hun virkelig bare god? Er det godhet å stille seg totalt uforsonlig til overmakten,
fortsette sine politiske markeringer og gjennom dette medvirke til at hennes
tilhengere har havnet i fengsel eller er drept? Er det godhet å ofre familien til
fordel for kampen mot juntaen? Jeg har ingen konkluderende svar å gi, men ser
Student nr: 0189397
Side: 22
dette som et paradoks. Man kan også velge å se ”godheten” som en strategi for å
få følgerne med seg fordi hun egentlig ikke har noe annet valg. Det kan være å
utnytte en slags truende avmakt i forhold til den overlegne våpenmakten. Enhver
annen strategi ville med stor sannsynlighet føre til opposisjonens undergang.
Det er også interessant å sammenligne Aung San Suu Kyi med Arnulfs (1996)
fremstilling av Jesus, selv om den kristne Jesus ikke har noen posisjon blant
burmeserne. Aung San Suu Kyi kan helt parallelt med Jesus sies å være helten
som den lille mannen (burmesere flest) identifiserer seg med og som satser sitt liv
alene i spesielle episoder som tidligere fortalt (eks. i Danubyu).
Jeg konkluderer derfor med at Aung San Suu Kyi oppfyller Arnulfs (1996)
kriterier for å psykologisk sett oppfattes som en helt av følgerne.
5.1.5 Delkonklusjon
Jeg har drøftet problemstillingen Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av folkets
behov for en helt?
Jeg har funnet at Aung San Suu Kyi gjennom å være sin fars datter fikk projisert
hans helterolle på seg selv. Dette ble forsterket av at hun minnet følgerne om
faren både fysisk og i sin måte å snakke på. Følgernes kjærlighet til faren førte til
at de stolte på henne da hun sto frem offentlig første gang og bidro til at hun
virket troverdig på dem. Hun opplevdes etter hvert også som en helt ut fra sin
altruisme, kunnskap og vilje til kampen mot juntaen. Psykologisk sett oppfyller
hun også kriteriene for at følgerne skulle oppfatte henne som en helt, gjennom
følelsen av at hun er en ”allmektig”. Men fulgte de henne fordi de hadde et behov
for en helt? Jeg mener at det hadde de gjennom det enkle faktum at det var kaos i
landet og behov for noen som virket samlende på folket. At følgerne så opp til
henne som leder i tillegg til helt kan forklares gjennom tre teorier, ref. kap.5.1.1.
For det første teorien om at lederen har sosial makt, dvs. hun har og kontrollerer
ressurser som de setter pris på (Conger og Kanungo, 1998:43), i dette tilfellet
kunnskap om hvordan man kunne få en bedre tilværelse og viljen til å kjempe for
den. For det andre forventningsteorien om at følgerne motiveres ut fra forventning
om belønning og måloppnåelse; som igjen var en bedre hverdag uten frykt
(Conger og Kanungo, 1998:43). Og for det tredje hevder Arnulf (1996) at vi
naturlig dyrker de personene som fremstår som allmektige. Hun ble dermed leder
i kraft av å være en helt og et symbol på makt og håp om at hun kunne redde dem
Student nr: 0189397
Side: 23
fra undertrykkelsen. Både helterollen og lederrollen ser det ut som om hun
opprettholdt selv etter husarrest i 6 år.
5.2 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av karismatiske egenskaper?
Alle kildene jeg har brukt slår uten videre fast at Aung San Suu Kyi er
karismatisk, og den samme slutningen kan trekkes gjennom vanlige folks
beskrivelser av sitt forhold til henne; F.eks. spurte en journalist taxisjåføren ”You
like her?” ”We don’t like her, sir, we love her!” (ASSK, 1997:viii). Akkurat
hvilke egenskaper er det som gjør at hun fremstår med denne sterke karismaen?
På hvilken måte bidrar karismaen til hennes lederposisjon?
5.2.1 Teori
Conger og Kanungo (1998) har bygget en modell ut fra idéen om at karismatiske
egenskaper er en attribusjon basert på følgernes oppfatninger av lederens adferd.
Modellen er bygget opp av tre trinn (som lederen i virkeligheten beveger seg
konstant frem og tilbake mellom):
Trinn 1- Sensitivitet til omgivelsene: Karismatiske ledere er svært kritiske til
status quo i en langt større grad enn andre ledere. De oppfatter raskt behovet for
endring og er flinke til å foreta realistiske vurderinger av situasjonen, hvilke
ressurser som skal til for å endre den og hvilke begrensninger som ligger i
omgivelsene. Her er lederens kunnskap, erfaring og ekspertise kritisk. I tillegg må
lederen være sensitiv overfor følgernes evner og emosjonelle behov, som er de
viktigste ressursene for å oppnå nødvendig endring. Det er spesielt under urolige
omstendigheter og i krisetider at karismatiske ledere kommer til syne, da det er i
slike situasjoner behov for ledere som tør å ta stor personlig risiko og kan drive
igjennom radikale endringer. Det er spesielt handlingene de foretar seg for å
oppnå endringen, som fører til følgernes attribusjon av karisma til lederen.
Trinn 2 – Fremtidig visjon: Etter å ha vurdert situasjonen og omgivelsene, vil
lederen formulere og artikulere en fremtidig visjon. Den karismatiske lederen
skiller seg her ut ved at visjonen er ekstraordinær og i måten hun artikulerer den.
Hun blir oppfattet som karismatisk når hun presenterer en fremtid som samsvarer
med følgernes lengsler og forhåpninger, og klarer å få dem til å tro at denne
fremtiden er innenfor rekkevidde. For å få til dette må lederen være en god
Student nr: 0189397
Side: 24
kommunikator og gi et inntrykk av å være en troverdig, kunnskapsrik og
”likendes” person.
Trinn 3 – Oppnåelse av visjon: Karismatiske ledere klarer å bygge opp følgernes
tillit gjennom å personlig eksemplifisere og demonstrere den adferden som er
nødvendig for å oppnå den fremtidige visjonen. De går foran med handlinger som
oppfattes som å involvere stor personlig risiko, kost og energi. Desto større offer
lederen gjør for målet, desto mer tillitvekkende er hun.
Modellen til Conger og Kanungo (1998) er utviklet hovedsakelig med tanke på og
ut fra kunnskap om bedriftsledere i en vestlig verden. Dette er hovedinnvendingen
mot å bruke deres modell i denne analysen. De understreker også selv at det
finnes sider ved teorien som behøver mer forskning og utvikling. For denne
oppgaven mener jeg det gjelder spesielt to ting: hvilken innflytelse følgernes
kultur har og hvordan dette påvirker deres oppfatning av lederen, samt hvilken
rolle lederens selvoppofrelse og etiske adferd egentlig har i evnen til å endre
følgernes adferd. Conger og Kanungo (1998) legger stor vekt på den personlige
risiko lederen tar, men diskuterer ikke ekstreme tilfeller som Aung San Suu Kyi
som setter sitt eget liv på spill. Det er også en svakhet at Conger og Kanungo
(1998) ikke diskuterer hvilken rolle det spiller at følgerne oppfatter lederen som
en ”utkåret”, ”kallet av Gud” e.l. i forhold til andre karismatiske egenskaper.
Som en utdypende støtte til analysen av hvordan en karismatisk leder artikulerer
sin visjon, benytter jeg også teori om retorikk. Retorikk er ifølge Slaattelid (1993)
læren om talekunsten. Retorikken slik vi kjenner den i dag vokste frem i det
gamle Roma og i greske bystater helt fra 500-tallet f.Kr. der offentlig tale,
argumentasjon og andre former for verbal påvirkning var helt grunnleggende i
dagliglivet og i tenkningen deres. Retorikk ble etter hvert et eget fag med et
innfløkt system med inndelinger i ulike taleslag og overtalelsesmidler. En av de
meste kjente talerne var Cicero (106-43 f.Kr) som sammen med Aristoteles (384-
322 f.Kr) har gitt oss de grunnleggende modellene jeg har basert min analyse på.
Ifølge Cicero (Slaattelid, 1993:10) var målet med talen å overtale, persuadere, og
dette innebar tre ting: docere; å gi informasjon og innsikt, movere; å skape
tilslutning eller handling og delectare; å gi glede. Cicero følger langt på vei
Aristoteles som sa at en tale må ha tre vesentlige egenskaper: Den må gjøres
troverdig gjennom logos; bevisføring ved det taleren sier, pathos; den må gripe
tilhørerne ved å vekke deres følelser og ethos; taleren må fremstå med en
Student nr: 0189397
Side: 25
troverdig karakter. Logos tilsvarer Cicero’s docere, pathos tilsvarer movere, mens
ethos handler mer om å ha et vinnende vesen enn å gi glede, delectare. Det er
hovedsakelig Aristoteles tre egenskaper jeg bruker i min analyse, men jeg ser også
etter ordleggingen, elocutio (Slaattelid, 1993:22). Det er viktig at taleren bruker de
riktige ordene og gir setningene en passende form til formålet. Vanligvis
oppsummerte klassisk retorikk kravene til ordlegging i fire punkter: Talen skulle
være ren, tydelig, høvelig og fager uten at jeg her går i detalj på hva det
innebærer. Til slutt har jeg lagt vekt på inventio (Slaattelid, 1993:15); kunsten å
finne de momenter som kan påvirke eller overtale tilhørerne. Herunder legger jeg
vekt på henvisning til ulike topoi som konsekvenser, likheter og forskjeller samt
induksjon, der man gjennom eksempler generaliserer en sannhet (Bjartveit og
Eikeset, 2004).
5.2.2 Var Aung San Suu Kyi sensitiv overfor omgivelsene?
Da Aung San Suu Kyi ankom Burma i 1988, kom hun til et land som hadde gått
fra å være et av de rikeste land i Sørøst Asia til et av de fattigste, mest isolerte og
mest korrupte land i verden. En nærmere beskrivelse av tilstanden i Burma finnes
i vedlegg 2.
Aung San Suu Kyi var godt informert om tilstanden i Burma. I løpet av sine 23 år
utenlands hadde hun vært jevnlig på besøk (Clements, 1997:11), og hun hadde
studert burmesisk språk, kultur, politikk, historie og tradisjon. Hun hadde
inngående kjennskap til hva hennes far hadde utrettet og hvilken ideologi han sto
for gjennom arbeidet med hans biografi. Silverstein sier: “On the basis of her
education and writing, her experience at the United Nations, in Japan, in India and
in the Himalayan states, and her observations in Burma, she was better prepared
than most to comment on and criticize the rule of the military and to argue for an
alternative system – a return to the democratic ideas of her father” (ASSK,
1995:305). Selv har hun sagt:
“ My years abroad provided me with the opportunity to assess Burma’s problems from the broad
perspective of the international scene, while my frequent visits home kept me in touch with
developments within the country. It was not difficult to recognize that the nation was inexorably
deteriorating under the governance of the BSPP. But I could not see any signs of a popular
opposition movement until I came to Burma last April” (ASSK, 1995:206).
Alt i alt antar jeg ut fra dette at hun var klar bevisst situasjonen i Burma, og forsto
at det behøvdes store endringer. Hun forsto nok også at hun en dag kanskje måtte
Student nr: 0189397
Side: 26
følge i sin fars fotspor. Dette ser vi bl.a. ut fra brevene hun skrev mange år
tidligere til sin tilkommende mann: ”I only ask one thing, that should my people
need me, you would help me to do my duty by them”. “Would you mind very
much should such a situation arise? How probable it is I do not know, but the
possibility is there” (ASSK, 1995:xix).
Denne situasjonen oppsto høsten 1988. Da hun dro til Burma for å pleie moren,
var de eneste spesifikke ambisjonene hun hadde å opprette noen biblioteker i sin
fars navn samt en internasjonal stipendordning for burmesiske studenter (ASSK,
1995:xix). Hun forteller selv til Clements (1997:127) at til å begynne med da hun
satt på sykehuset, kom det stadig folk som ville snakke med henne om hvor ille
situasjonen var politisk og økonomisk. Hun hadde overhodet ikke hatt noen idé
om at hun ville slutte seg til folkets streben etter demokrati da hun ankom Burma i
1988. For å kunne si at hun var sensitiv overfor omgivelsene ville jeg forvente at
hun var mer aktiv i informasjonssøkingen i hht. Conger og Kanungo’s (1998:122)
beskrivelse av monitorrollen som et typisk trekk hos en karismatisk leder. Men de
sier også at den karismatiske lederen raskt oppfatter behovet for endring og griper
muligheten der de ser den, og det mener jeg er det som skjedde i Aung San Suu
Kyi’s tilfelle.
Hun forteller at hun ble gradvis trukket inn i demokratibevegelsen, men det må ha
kommet et tidspunkt da hun bestemte seg for å virkelig engasjere seg, mao. at hun
hadde nok ”informasjon” om at tiden var moden for endringer. Dette tidspunktet
var ifølge hennes mann da diktatoren Ne Win annonserte sin avgang 23. juli
1988:”I think it was at this moment more than any other that Suu made up her
mind to step forward. However, the idea had gradually taken shape in her mind
during the previous fifteen weeks” (ASSK, 1995:xviii). I dagene som fulgte var
det gjentatte opptøyer og demonstrasjoner som toppet seg i massakren 8. august.
En venn av familien uttalte (ASSK, 1995:289):
“August 8 was the day when great numbers marched, demanding democracy. The shooting and
killing in the government’s suppression of these protest marches claimed many more victims than
the slaughter in Tienanmen Square in Peking a year later. Suu could not stand aside. Her father
was not there to lead his people against this new tyranny. As her father’s daughter she must now
act and be involved.“
Så kan man spørre seg, om hvorfor hun nå engasjerte seg, hun som samtidig (i
slutten av august 1988) hevdet at ”A life of politics holds no attraction for me”
Student nr: 0189397
Side: 27
(ASSK, 1995:307). Var det fordi hun gjennom folks henvendelser oppdaget at de
også delte hennes egen følelse av at hun var noe spesielt, at hun som sin fars
datter var en ”utkåret”? Eller var det fordi hun faktisk så muligheten for å gi
burmeserne et bedre liv? Uansett årsaken, så fant hun i hvert fall en gyllen
mulighet til å påvirke den daværende situasjonen i landet.
Videre vil en karismatisk leder også se begrensninger så vel som kommende
problemer og hindre. Dette ser jeg tegn til i hennes tale ved Shwedagon pagoden
(ASSK, 1995:192):
“Another thing which some people have been saying is that I know nothing of Burmese politics.
The trouble is that I know too much. My family knows best how complicated and tricky Burmese
politics can be and how much my father had to suffer on this account. He expended much mental
and physical effort in the cause of Burma’s politics without personal gain. That is why my father
said that once Burma’s independence was gained he would not want to take part in the kind of
power politics that would follow. Since my father had no such desire I too have always wanted to
place myself at a distance from this kind of politics. Because of that I have kept away from
politics. Some might then ask why, if I wished to stay out of politics, should I now be involved in
this movement. The answer is that the present crisis is the concern of the entire nation. I could not
as my father’s daughter, remain indifferent to all that was going on. This national crisis could in
fact be called the second struggle for national independence. “
Hun er relativt fremsynt og forsøker her å ta brodden av eventuelle innsigelser
mot hennes inntreden i politikken. Det viser seg senere at det er akkurat slike
argumenter som f.eks. at hun er ”utlending” og ikke kjenner burmesisk politikk,
som juntaen bruker mot henne. Men samtidig synes jeg det hun sier i sitatet over
er lite ydmykt, som f.eks. å hevde at ”…I know too much” og ”my family knows
best…” . Hun viser en arroganse og høy selvbevissthet angående sin egen
posisjon, som jeg tror likevel aksepteres fordi burmeserne er tradisjonelt vant til
autoriteter (Maung, 1991).
Som nevnt tidligere er det spesielt handlingene som skiller karismatiske ledere fra
andre ledere, og dette mener jeg kjennetegner også Aung San Suu Kyi. Etter
massakren 8. august økte volden og spredte seg til hele landet. Som resultat gikk
Ne Wins etterfølger Sein Lwein av den 12. august. Selv om det hadde
forekommet en økende grad av demonstrasjoner, var det ingen klar og entydig
agenda blant folket (ASSK, 1995:332). Det er nå Aung San Suu Kyi viste sin
handlekraft. 15. august sendte hun et åpent brev til myndighetene med forslag om
å danne en uavhengig komité som skulle styre landet inntil frie flerpartivalg ble
Student nr: 0189397
Side: 28
avholdt. Noen få dager senere holdt hun sin første tale, og deretter gikk det slag i
slag hvor opposisjonspartiet NLD ble dannet i september, hun appellerte til det
internasjonale samfunnet og Amnesty m.fl., og hun startet en landsomfattende
turné (ASSK, 1995:335). Den voldsomme oppslutningen om hennes handlinger,
tolker jeg som en bekreftelse på at følgerne oppfattet henne som karismatisk.
Et annet bidrag til karisma, er om hun evnet å lese følgernes behov. U Kyi Maung
beskriver helgemøtene utenfor huset hennes etter løslatelsen fra husarrest
(Clements, 1997:236):
”She flourishes from her contact with people. She listens to them, learns from them and she’s
patient. You see her on weekends, look at the rapport she has with her audience.[ …] — Suu wants
to know! She wants the truth, the facts. She wants to hear how people feel, to know what’s going
on—their day-to-day lives, their hopes and concerns, their struggles, the cruelties, the inhuman
behavior of SLORC. “
Dett eksemplet er riktignok fra tiden etter husarresten, men den indikerer en
adferd som jeg antar at hun hadde også i tiden før. Hennes ustoppelige trang til å
få kunnskap om vanlige folks hverdag, sorger og bekymringer ser derfor ut til å
passe med Conger og Kanungo’s (1998:134) teori. Imidlertid kan det jo tenkes at
dette er et forsøk på å virke mer folkelig, siden hun har ord på seg for å kunne
virke arrogant og fordi hun kommer fra den burmesiske eliten (Victor 2002). Og
hva er egentlig følgernes emosjonelle behov? Er det et demokratisk styresett, eller
er det bare rett og slett en drøm om noe (hva som helst) annet enn livet i frykt
under juntaregimet? Det kan også tenkes at det er et utslag av en trang til kontroll,
ved å vite så mye som mulig av hva folk tenker, slik at hun er i stand til å påvirke
dem til å følge hennes visjon. Trang til kontroll er ifølge Conger og Kanungo
(1998:214) en av karismaens typiske skyggesider.
Gjennom denne drøftingen viser jeg at Aung San Suu Kyi oppfyller Conger og
Kanungo’s (1998) forutsetninger for å oppfattes som sensitiv overfor
omgivelsene, selv om det kan være ulike tolkninger av hva hennes motiver
egentlig var.
5.2.3 Klarte Aung San Suu Kyi å presentere sin fremtidige visjon på
en overbevisende måte?
Karismatiske ledere skiller seg ut ved formuleringen av og karakteren til deres
visjon og måten de artikulerer den på (Conger og Kanungo, 1998:53). Da Aung
San Suu Kyi trådte frem på den politiske arenaen august 1988 var det med krav
Student nr: 0189397
Side: 29
om innføring av et demokratisk styresett (ASSK, 1995:193). Dette vil jeg kalle
den overordnede visjonen hennes. Ifølge Conger og Kanungo (1998:54) er
visjonen til en karismatisk leder radikalt forskjellig fra status quo, noe demokrati
opplagt var i forhold til juntaens styresett. De sier videre at ledere oppfattes som
karismatiske når de har suksess i å endre følgernes holdninger slik at deres visjon
aksepteres. Her må vi se på nyansene i Aung San Suu Kyi’s visjon. Idéen om
demokrati var nemlig ikke ny i Burma, men en ideologi hennes far og andre
opposisjonsledere tidligere hadde snakket varmt om. Derimot mener jeg at det var
formuleringen av prinsippene for hvordan demokrati skulle oppnås og ikke minst
måten hun artikulerte dem på, som ville kunne bidra til følgernes aksept og at
akkurat hun ble opposisjonens leder.
Hva var så hennes prinsipper? Ifølge Silverstein (ASSK, 1995:320) var det
følgende: 1) Respekt for menneskerettighetene som basis for politiske og
økonomiske reformer, 2) Oppnåelse av reformer gjennom ikkevold, 3) Respekt
for militæret, og at de skal ha en nøytral rolle og 4) Disiplin og enhet. Hun holdt
seg konsekvent til disse temaene i alle sammenhenger, enten det var i taler eller
artikler, adressert direkte til folket, til myndighetene eller til det internasjonale
samfunnet.
For å være karismatisk må visjonen representere en legemliggjøring av et
perspektiv delt av følgerne i en idealisert form (Conger og Kanungo, 1998:54).
Det sies at hun var den første til å introdusere begrepet menneskerettigheter i
burmesisk politikk (ASSK, 1995:321). For å overkomme eventuell skepsis til en i
utgangspunktet vestlig idé, poengterte hun at de i bunn og grunn handlet om
rotfestede buddhistiske verdier, som sannhet, rettferdighet og kjærlig godhet
(metta, et buddhistisk begrep oversatt til ”loving kindness” på engelsk). Dette var
således et idealistisk perspektiv som ville være enkelt for følgerne å dele med
henne. Hun forsterket så sitt budskap med å si at fravær av grunnleggende
menneskerettigheter ville føre til et samfunn basert på frykt. Folket kunne
gjenkjenne også dette i sin dagligdagse frykt for fattigdom, fengsling, terror,
bortførelser og drap m.m. og de burde derfor være lette å overbevise.
Det som også var nytt, var at kampen skulle gjennomføres uten voldelige midler,
inspirert av Gandhi. Hvorfor skulle følgerne akseptere og tiltrekkes av dette?
Dette mener jeg kan komme av to ting: For det første er ikkevold én av de ti
buddhistiske pliktene til en konge (”The Ten Duties of Kings”) (ASSK,
Student nr: 0189397
Side: 30
1995:172). For det andre hadde det allerede vært forsøkt blodige opprør, men de
lederne som sto for slike alternativer kom til kort mot myndighetenes militære
overlegenhet, og var for det meste allerede i fengsel, drept eller gått i dekning.
Dersom Aung San Suu Kyi skulle kunne mobilisere en folkelig bevegelse mot
juntaen måtte den representere noe nytt og radikalt hvor alle kunne bidra selv med
små midler. Hennes ikkevoldelige kamp ville dermed kunne oppfattes som det
eneste reelle alternativ for folket, istedenfor fortsatt undertrykkelse. Sett fra en
annen vinkel kan man også se på dette som en strategi for å få aksept og støtte fra
det internasjonale samfunnet, ref. deres beundring av ikkevoldelige frontfigurer,
som Martin Luther King, Gandhi, Nelson Mandela etc.
Overraskende var det kanskje at hun var svært opptatt av respekt for og rollen til
militæret. Hun appellerte til at folk skulle tilgi de militære og ikke miste sin
affeksjon for dem, samtidig som hun appellerte til de militære om at de måtte
gjengjelde denne respekten og sympatien. Dette begrunnet hun med at det
militæret sto i spissen for frigjøringskampen mot britene og japanerne under
ledelse av hennes far. Hans tanke hadde vært at militæret skulle være ”the nation’s
friend” og forsvare dem mot eventuelle okkupanter utenfra. Hæren måtte igjen bli
den styrken som folket kunne basere sin trygghet på (ASSK, 1995:186-191 og
195). Denne tanken kunne nok ha virket vanskelig på folk flest som fryktet dem
og kanskje aller helst ville hevne seg. Imidlertid gjennom å stadig henvise til sin
far og hans tanker om hæren, og folkets kjærlighet til hennes far, søkte hun å
overbevise dem om at dette var et idealistisk og riktig mål å søke mot. Hvorfor
gjorde hun dette? Jeg tror årsaken er relativt enkel. Det militære var (og er)
maktmessig overlegent og skydde ingen midler for å slå ned eventuell motstand.
Det var derfor strengt nødvendig å få så mange som mulig av dem emosjonelt
over på hennes side, i en taktisk variant av ”If you can’t beat them, join them”.
Dette er også samme taktikk som Martin Luther King brukte da han integrerte de
hvite i en felles drøm for det fremtidige Amerika, hvor alle hadde de samme
rettighetene (Gardner, 1995:207). Her søkte Aung San Suu Kyi å mobilisere både
folket og de militære i en felles drøm om et fremtidig fredelig og stabilt Burma.
Aung San Suu Kyi´s siste prinsipp var at kampen om demokratiet kunne bare
vinnes dersom folket var disiplinerte og sto samlet. I talen ved Schwedagon
pagoden (ASSK, 1995:192) sa hun:
Student nr: 0189397
Side: 31
”To achieve democracy the people should be united. That is very clear. It is a very plain fact. If
there is no unity of purpose we shall be unable to achieve anything at all. If the people are
disunited, no ideology or form of government can bring much benefit to the country. This must be
firmly fixed in the minds of the people. If there is no discipline, no system can succeed. Therefore
our people should always be united and disciplined. “
Gjennom dette mener jeg at hun ønsket å oppnå to ting: At disiplin skulle hindre
mer blodsutgytelse og at ulike grupperinger skulle slå seg sammen til en felles
ikkevoldelig kamp. Hun favnet mange polariseringer i Burma gjennom å snakke
om at folket og militæret måtte stå samlet, at studentgrupperingene måtte stå
samlet, at unge og eldre måtte stå samlet og at både burmesere
(majoritetsbefolkningen i Burma) og minoritetene måtte stå samlet. Jeg har
vanskelig for å se at denne oppfordringen på noen måte direkte samsvarte med
hva folk hadde av idealiserte forhåpninger, og det var nok derfor at dette
budskapet er det hun ofret mest retoriske krefter på. Og hun lyktes! Dette skyldes
sannsynligvis at folk var svært mottagelige for veiledning fra en som de anså som
”allmektig” (ref. drøftingen i kap.5.1) til hvordan de skulle forholde seg til de
kaotiske tilstandene som hadde oppstått. Det finnes mange eksempler på at folk
fulgte hennes oppfordring om disiplin. Philip Kreager forteller om ”her
remarkable ability to check the occurrence of violent confrontations, to control the
less disciplined passions of her followers and to gain the endorsement of non-
violent approaches from other groups” (ASSK, 1995:334). En kjent episode er
hennes mors begravelse med 20 000 fremmøtte som foregikk uten noen som helst
problemer. En vestlig diplomat skrev:
“What the events surrounding the funeral tell us, is that Aung San Suu Kyi is bringing unity and
order to her National Democracy League, [….] The size of the funeral procession and its discipline
was a significant gesture of support for her. To be able to restrain the hotheads among her
followers as she is doing augurs well for the future” (ASSK, 1995:337).
Kreager viser videre til flere tilfeller der store massemøter foregikk i fredelige
former. Det finnes selvsagt også eksempler på at demonstrasjoner endte i opptøyer
eller sammenstøt med militæret, men NLD hevdet alltid at det var de militære som
infiltrerte demonstrantene og startet eventuell vold. Fra utenforstående
observatører er det grunn til å tro at dette er tilfellet (Victor 2002), men det vil
alltid være vanskelig å være sikker.
Jeg ser et paradoks i Aung San Suu Kyi’s oppfordring om enhet og disiplin i
forhold til visjonen om demokrati. Et demokrati etter vestlig modell vil innebære
Student nr: 0189397
Side: 32
politiske fraksjoner med stor uenighet seg imellom, mens Aung San Suu Kyi
legger stor vekt på å få folket ”til å marsjere i takt” uten å vise noen form for
uenighet. Er det et utslag av den karismatiske lederens behov for kontroll, ref.
Conger og Kanungo’s (1998:214) diskusjon om karismaens skyggesider? Eller
heltens eget behov for å føle seg som en allmektig, ref. kap.5.1? Man kan si at
dette kanskje er den eneste veien å gå for å nedkjempe juntaen, men hvor
demokratisk er dette egentlig? Ville hun etter en maktovertagelse akseptere at
folket igjen splittet seg i politiske fraksjoner? Dette er det vanskelig å svare på ,
men det er interessant å stille spørsmålstegn ved hva slags leder Aung San Suu
Kyi kan bli dersom hun kommer til makten, og hva slags demokrati man vil få.
Dette er imidlertid utenfor denne analysens rammer å gå nærmere inn på.
I det foregående har jeg drøftet hvordan Aung San Suu Kyi’s visjon stemte
overens med folks forhåpninger. Nå er det på sin plass å drøfte selve
artikuleringen av visjonen. Dette kan gjøres gjennom både retorikk (dvs. måten
man ordlegger seg på en overbevisende måte) og måten man fremstår på, gjennom
klesdrakt, utseende og kroppsspråk. Til denne drøftingen har jeg valgt ut Aung
San Suu Kyi’s tale ved Schwedagon pagoden som det beste eksemplet på hvordan
hun bygget opp sin retorikk. Den er gjengitt i sin helhet i vedlegg 4.
Aung San Suu Kyi innleder med å gå rett på sak og forteller at massemøtet sikter
mot å informere hele verden om folkets vilje, og at hele folket har et sterkt ønske
om et demokratisk styresett. Videre refererer hun til at det er studentene som har
beredt grunnen for kampen om demokratiet, og hun ber om et minutts stillhet for
de falne studentene. Gjennom denne innledningen fanger hun publikums velvilje
(pathos) ved å indikere at hun ydmykt kun er et talerør for folket, og ved å vise
respekt og takknemlighet overfor studentene. Så gjentas budskapet om at hele
folket har en ”unshakable desire to strive for and win a multi-party democratic
system”, som jo er hennes hovedvisjon. Men denne gangen legger hun til ett av
prinsippene sine; at for å oppnå dette må hele folket marsjere samlet med disiplin.
Så behandler hun de andre prinsippene i tur og orden, men med gjentatt
oppfordring om disiplin etter hvert av dem, gjennom stadig nye vinklinger.
Ettersom dette er hennes første offentlige tale er det viktig at hun bygger opp sin
troverdighet (ethos) og tar brodden av eventuell skepsis. Dette gjør hun like etter
innledningen, på flere måter. Hun trekker tråder mellom seg og sin far, samtidig
som hun forsøker å fjerne tvil om sin egen person. Hun stadfester at ja - hun har
Student nr: 0189397
Side: 33
bodd mange år i utlandet, ja - hun er gift med en utlending, men det hindrer ikke
henne i å elske og ære sitt land. Troverdighet er også avhengig av at hun oppfattes
som ærlig, så hun formulerer seg hele tiden ut med tanke på dette: ”I wish to
speak from this platform very frankly and openly”, ”It is true…”, ”Let me speak
frankly”, ”I shall speak my mind”. Sist men ikke minst, så bygger hun opp
troverdigheten med å henvise til sin far som ikke ønsket å være en del av politiske
maktspill etter at uavhengigheten var oppnådd, og at dette er grunnen til at hun
tidligere ikke har gått inn i politikken. Men nå når krisen er et faktum, kan hun
som sin fars datter ikke stille seg likegyldig til det som foregår. Hun er meget klar
over at dersom folket aksepterer henne, så vil det først og fremst være fordi hun
nettopp er sin fars datter, og dette mener jeg hun nytter til fulle.
Hun kaller så krisen for ”the second struggle for national independence”, noe som
er et smart retorisk knep. Burma er ikke styrt av okkupanter utenfra, så noen
nasjonal frigjøring er det egentlig ikke snakk om. Men sammenligningen med
frigjøringskampen hennes far sto i spissen for, brukes for å skape nostalgiske
følelser (pathos). For hvor stolte er ikke burmeserne av Aung San og frigjøringen
fra japanerne og britene? Og var ikke hennes far den som sto i spissen for
kampen? Dette skaper tillit til at hans datter nå kan klare det samme, og en følelse
av at kampen for demokrati er like viktig som den gangs frigjøring.
Generelt søker Aung San Suu Kyi å skape positive følelser til visjonen om
demokrati, men hun gjør det ikke ved å snakke om hva et demokrati faktisk vil
innebære (logos). Derimot appellerer hun hovedsakelig til folkets følelser (pathos)
- på to måter; Hun refererer hele tiden til at dette er folkets egen vilje: ”the
intense and deep desire of the people”, og hun refererer til at hennes fars ønske
om demokrati var konsistent med frihet.
I motsetning til mange store talere som Churchill, Elizabeth I og Hitler (Bjartveit
og Eikeset, 2004) som var dyktige til å svartmale status quo, sier Aung San Suu
Kyi ikke noe negativt om alternativet til demokrati, med ett unntak. Hun referer til
sin far som sa at Burma ville bli foraktet slik som Japan og Tyskland dersom de
ikke klarte å innføre demokrati. Karismatiske ledere kjennetegnes gjerne ved at de
er dyktige til å overbevise følgerne om hvor ille den nåværende situasjonen er.
Men Aung San Suu Kyi gjør likevel ikke dette. Det tror jeg skyldes to ting. For
det første er det sannsynligvis ikke nødvendig da folket allerede har denne
innstillingen. For det andre ønsker hun ikke å skape et fiendebilde av det militæret
Student nr: 0189397
Side: 34
som styrer landet, da det vil hindre henne i å oppnå visjonen. Derimot er ett av
hennes viktige prinsipper nettopp å forene folket og det militære, skape enhet og
et samlet folk, og dette argumenterer hun for gjennom igjen å henvise til sin far og
hans målsetninger for militæret. Hun appellerer direkte til folks følelser ved å
fortelle hvordan ”as a child I was cared for by his soldiers”, som et bilde på
hvordan det en gang var gjensidig kjærlighet mellom folket og hæren. Med sin
appell til folkets buddhistiske idealer, som f.eks. kjærlig godhet og tilgivelse, kan
hun rett og slett ikke vise seg hevngjerrig overfor militæret, da det vil true hennes
troverdighet, både overfor folket og overfor de militære som kunne tenkes å gå
over på hennes side.
Ikkevold, disiplin og enhet var de prinsippene som krevde mest overbevisning hos
følgerne. Aung San Suu Kyi bruker to spesielle retoriske knep. Det ene er stadige
gjentagelser om hvor viktig det er å stå samlet, militæret og folket, unge og gamle,
studenter og politikere etc. Det andre er ved å appellere til folks ære: ”If a people
or a nation can reach their objectives by disciplined and peaceful means, it would
be a most honorable and admirable achievement.” Dersom de ikke er disiplinerte,
men henfaller til “evil practice” med voldelige opptøyer, vil det føre til at folket
mister sin ære og verdighet. Og i tilfelle disse knepene skulle feile, appellerer hun
igjen til sin far: ”My father said there is a great need for the people to be
disciplined and this cannot be repeated too often.”
Hvordan søker hun å få folk til å godta de ”nye prinsippene” for å oppnå
visjonen? Dette mener jeg gjøres indirekte ved å hele tiden spørre ”May I
ask…”eller ”May I appeal to….” Hun gir ingen direkte ordre, kun høflige
oppfordringer, helt i tråd med burmesisk høflighet. Den eneste gangen hun er
virkelig bastant er tilslutt i talen der hun flytter oppmerksomheten fra følgerne til
myndighetene og krever avvikling av ettpartistyret, innføring av demokrati og frie
valg så snart som mulig; ”These are our demands”.
Som en oppsummering kan jeg si at Aung San Suu Kyi bruker retorikken helt
bevisst i denne talen for å bygge opp sin egen troverdighet som leder (ethos),
appellere til folks følelser (pathos) som ære, stolthet og nostalgi for hennes far og
fortiden, ved å bygge på tesen om at folket ønsker demokrati (slik at hennes ønske
også blir folkets ønske), ved å fortelle dem hvordan demokrati kan oppnås
(hennes prinsipper), og ved generelt å gi dem håp: ”Our cherished aim is clearly
within sight”.
Student nr: 0189397
Side: 35
Conger og Kanungo (1998:54) hevder at i tillegg til retorikk kan andre
virkemidler for å ”artikulere sin motivasjon for å lede” være måten man fremstår
på, gjennom klesdrakt, utseende og kroppsspråk. Her vil jeg henvise til at hun
også her hadde fordeler ved at hun minnet folket om sin far (ASSK, 1995:326) I
tillegg snakket hun på et hverdagslig språk som alle forsto (Clements, 1997: 238)
og folk ble nærmest trollbundet av hvordan hun mestret det burmesiske språk på
en elegant og poetisk måte (Victor, 2002).
Som en siste observasjon snakket hun i denne sin første tale til følgerne lite om
hva et demokrati faktisk ville innebære og hvordan landets fremtid ville se ut
dersom de lykkes. Hun var først og fremst opptatt av å oppfordre til at de måtte
stå samlet i kampen om demokratiet. Men retorikken er så god og folket hadde
egentlig ikke noe alternativ, slik at det var lett å få følgerne med seg.
Gjennom denne drøftingen mener jeg å vise at Aung San Suu Kyi både formulerte
og artikulerte sin visjon på en måte som kunne virke overbevisende på følgerne i
hht. Conger og Kanungo’s (1998) forutsetninger.
5.2.4 Viste Aung San Suu Kyi personlig hvordan visjonen kunne
oppnås?
Aung San Suu Kyi var opptatt av at hele folket kunne bidra i kampen om
demokratiet gjennom å være aktive og bidra med det de kunne (Clements, 1997).
Da var det påkrevd at hun selv gikk foran som et eksempel og jobbet utrettelig og
uten stans for sin sak. Det gjorde hun ved å skrive artikler, holde taler, skrive brev
til myndighetene og til det internasjonale samfunnet, og hun dro på en
landsomfattende turné som i tillegg var farlig ettersom folkeforsamlinger på mer
enn 4 personer var forbudt. Alt dette samtidig med at myndighetene gjorde det de
kunne for å sverte, plage og true henne og hennes tilhengere. Hennes kollega U
Tin U forteller til Clements (1997:272): “Despite the enormous hardships imposed
upon her, she traveled relentlessly throughout the country to hear, to see, and to
share the people’s political, economic, and social struggles with great patience”.
Videre viste Aung San Suu Kyi at hun tok stor personlig risiko, med bl.a. å sette
sitt eget liv på spill, i flere situasjoner som jeg har beskrevet tidligere i kap.5.1.
Overfor folket fremhevet hun viktigheten av å være fryktløs. Selv gikk hun alltid
inn i et konfliktområde for å se om hun kunne bidra. U Tin U forteller om henne
etter en slik episode: “In my eyes she was proving her integrity and discipline in
Student nr: 0189397
Side: 36
the face of danger. I learned something that day from her. It’s far better to face
danger than run from it“ (Clements, 1997:275). Da hun ble arrestert, protesterte
hun og startet en 12 dager lang sultestreik fordi hun ikke fikk samme behandling
som sine kolleger som havnet i det beryktede Insein fengsel (ASSK, 1995:351).
Hun ønsket ingen forskjellsbehandling eller noen som helst privilegier, verken da
eller senere. Dette førte til at hun nektet å ta imot verken mat eller tjenester fra
myndighetene under husarresten. Hun måtte ifølge Victor (2002) selge nesten alle
møblene og i perioder hadde hun nesten ikke mat, og pådro seg en del sykdom,
men klaget aldri. Hun førte et nøysomt liv og laget en streng dagsdisiplin for seg
selv. Dette har hun også videreført etter husarresten. U Kyi Maung forteller
hvordan hun jobbet fra tidlig til sent: ”She’s a fanatic in carrying out her duty to
her country. […] She is a real workaholic” (Clements, 1997:236).
Husarresten bidro mer enn noe annet til å styrke hennes ledende posisjon blant
folket. Det var også mange andre som satt i fengsel, men Aung San Suu Kyi var
privilegert og hadde full frihet til å forlate landet dersom hun ønsket det. Da det
ville innebære at hun ikke kunne returnere til Burma, var dette ingen opsjon for
henne. Dersom hun hadde gått i eksil kunne hun sikkert ha bidratt i kampen for
demokratiet derfra, men da ville hun nok ha mistet et viktig grunnlag for å fremstå
som karismatisk, ved at hun ikke kunne vise til et stort personlig offer. Det måtte
være noe som skilte henne ut fra de mange andre NLD kollegene og lederne som
også utviste mot og gikk i fengsel for sin sak. Hun hadde derfor lite annet valg og
måtte ”ofre” familien sin, og det var lange perioder uten at hun så dem. Ikke
engang farvel med mannen sin fikk hun ta, før han døde av kreft i 1999.
Beslutningen om å ”ofre” familien kunne ikke ha vært enkel. En assistent fortalte: ”When she would think about her family, she would get tears in her eyes, until one day, she simply
told me that from now on, she intended to concentrate on her ’new children,’ which were all the
Burmese people who were fighting for democracy” Victor (2002:100).
På tross av de store offer hun har gjort, blir hun fremstilt som en person som lever
etter de buddhistiske idealene hun forfekter uten å f.eks. vise hat overfor sine
voktere. Under husarresten var hun alltid høflig og vennlig til soldatene som
voktet henne og diskuterte mer enn gjerne med dem. Det ble for øvrig etter hvert
et problem for myndighetene som fant ut at de måtte stadig skifte ut vaktene av
frykt for at de ville gi etter for hennes sjarm, personlighet og bli rørt av hennes
forhold til deres helt (Victor, 2002:104).
Student nr: 0189397
Side: 37
Hennes kolleger U Tin U og U Kyi Maung forteller at hun alltid omgås folk med
respekt, hun lytter alltid til det folk har å si, og hun er alltid ærlig og åpen. ”She
possesses the qualities of loving-kindness and compassion” (Clements, 1997:272)
og “One of the great things about Suu is that what you see is what you get. She’s
genuine, she never play-acts. She’s not a pretender. She speaks her mind straight
and frank. Another wonderful quality in Suu is that she genuinely loves
people.[…] Suu is always Suu, in private or in public.” “She always has a
sympathetic feeling for the those who are suffering and helpless” (Clements,
1997:235-236). Hun og NLD arbeider kontinuerlig for å hjelpe andre politiske
fanger og deres familier (med Nobelpris pengene), har kontinuerlig kontakt med
internasjonale fredsorganisasjoner og arbeider utrettelig med å synliggjøre
militærjuntaens voldelige behandling og utnytting av Burma’s fattige befolkning.
Ut fra denne drøftingen konkluderer jeg med at Aung San Suu Kyi personlig
søker å vise hvordan visjonen kan oppnås, gjennom sin totale dedikasjon til saken,
sitt personlige mot og de offer hun har måttet gi.
5.2.5 Delkonklusjon
Jeg har drøftet problemstillingen Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av
karismatiske egenskaper?
Jeg har funnet at Aung San Suu Kyi oppfyller betingelsene i Conger og
Kanungo’s (1998) 3-trinnsmodell for å oppfattes som en karismatisk leder. Jeg har
vist gjennom drøftingen at selv om hun ikke på forhånd var bevisst sensitiv
overfor omgivelsene, så trådte hun frem i det rette øyeblikk da det var krise i
landet og følgerne hadde behov for å samle seg om en ny visjon. Hun klarte
gjennom effektiv retorikk å artikulere en troverdig visjon som følgerne sluttet opp
om, hovedsakelig gjennom å appellere til folks nostalgiske følelser for sin far og
at hun representerte en videreføring av hans ønsker for Burma. For meg virker det
uklart om visjonen om demokrati egentlig representerte følgernes innerste
drømmer og forhåpninger, men jeg tolker det som om hun først og fremst klarte å
få med seg velgerne fordi hun representerte en drøm om et radikalt annerledes
Burma, og fordi hun gikk (og går) personlig foran under stor risiko og viste
hvordan visjonen skulle oppnås. Alt i alt har dette ført til at følgerne ble tiltrukket
av henne og attribuerte karismatiske egenskaper til henne.
Student nr: 0189397
Side: 38
5.3 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av hennes fortelling?
5.3.1 Teori
Et narrativt perspektiv på ledelse finner vi i boken ”Leading Minds” (1995) av
Howard Gardner. En leder er et individ som har en signifikant effekt på tankene,
følelsene og adferden til et antall mennesker. Gjennom å studere de mest
ekstraordinære ledere, har Gardner sett på hva det er som fører til deres suksess og
effektivitet i å påvirke følgerne. Han trekker den konklusjon at effektiviteten er
avhengig av den fortellingen de ”forteller” og legemliggjør i sitt eget liv.
Gardner gir ingen spesifikk definisjon av begrepet fortelling (story), men
Czarniawska (1997:11) diskuterer begrepet narrativer. Hun har studert hvordan en
organisasjon kan forstås ut fra dets narrativer. Hun henviser til R. Barthes som
kaller narrasjon en samlepost for mange genrer som myter, legender, noveller,
taler, historier, drama, miming, film, avis artikler, konversasjon etc. Alle har det
til felles at de forsøker å overføre kunnskap gjennom å artikulere språk, uttalt,
skrevet, gjennom bilder eller gestikulering og mimikk. Narrativene eller
fortellingene er middelet for å overføre preferanser og emosjoner, eller selve
organisasjonens identitet og kultur. Vi kan ut fra dette derfor forstå at både et
samfunn (en organisasjon) og dets individer kan inneha mange fortellinger som
definerer deres identitet, verdier og holdninger. Ifølge Gardner (1995) vil det
kontinuerlig eksistere konkurrerende fortellinger som publikum må forholde seg
til.
Gardner (1995) bruker begrepet fortelling bevisst istedenfor det statiske begrepet
budskap eller visjon. Forholdet mellom ledere og følgere er dynamisk og utfolder
seg som et drama over tid hvor de – leder og følgere – er hovedpersonene.
Sammen har de begitt seg ut på en reise for å oppnå spesifikke mål og på veien vil
de møte hindringer som må overkommes. Effektive lederes fortellinger er derfor
om seg selv og sin gruppe, hvor de kommer fra og hvor de skal, hva man frykter,
hva man kjemper mot og hva man drømmer om. Fortellingen består ikke bare av
de ord som lederen bruker, men også lederens handlinger, symboler e.l.
Hva er så en effektiv fortelling? For å forklare det er det nødvendig å se hvordan
Gardner (1995) tar utgangspunkt i et kognitivt perspektiv. I motsetning til
adferdspsykologer og psykoanalytikere som har fokusert på personlighet og
motivasjon, ser kognitive psykologer på hvordan ideer (tanker, bilder, mentale
Student nr: 0189397
Side: 39
modeller) utvikles, lagres, kombineres, huskes etc. av den menneskelige hjerne.
Det kognitive perspektivet baserer seg på flere faktorer, men det som er relevant
for denne oppgaven er det Gardner (1995:25) kaller ”the mind of the five year
old”. I femårsalderen har de fleste dannet seg et bilde og ”teorier” av verden og
sammenheng mellom dagligdagse hendelser (både i den fysiske, biologiske og
psykologiske verden). Disse teoriene har vist seg å være solide og vanskelige å
endre, selv om barnet blir voksen. Den eneste måten å videreutvikle de mentale
modellene til en femåring, vil være gjennom utdanning og oppnåelse av
ekspertise. Men innenfor de feltene individet ikke har ekspertise, vil det fremdeles
være de enkle fortellingene som fenger. Gardner (1995) hevder at ledere derfor
må henvende seg til ”the five year old mind” når de skal nå frem til det brede
(uskolerte) publikum med sin fortelling. De må konsentrere seg om det samme
kjernebudskap og presentere det på ulike måter og være åpen til at det blir tolket
forskjellige avhengig av hvilket utviklingstrinn publikum er på. De dyktigste
fortellerne klarer å kreere narrativer som tilfredsstiller flere sider i en konflikt eller
klarer å treffe publikum på flere utviklingstrinn.
Mottakelsen av fortellingen er videre avhengig av hvilke andre fortellinger som
allerede finnes hos publikum. Publikum er ikke som et stykke blankt papir, men
har i løpet av livet fått et stort repertoar av ulike fortellinger som alle konkurrerer
om oppmerksomhet hos den enkelte. På den måten vil enhver fortelling kunne
møte motfortellinger som gir den nye fortellingen motstand. Gardner (1995)
hevder at det som oftest da vil være den fortellingen som er best tilpasset det
”uskolerte” publikum som vinner frem.
En fortelling er effektiv når man oppnår ”fit”, dvs. at lederens fortelling skaper
mening hos publikum. Publikum har gjerne behov for å samle seg rundt en sentral
skikkelse, og det kan være tilfeldig hvem dette blir. Den lederen som vinner frem
er den som best føler og leverer det som publikum allerede ønsker seg. Normalt
søker ikke publikum til ukjente fortellinger, med unntak av krisetider. Selv om
situasjonen i Burma har vært den samme i tre tiår, kan man likevel si at det er en
slags krisetid. En ny fortelling ville derfor kunne omfavnes av folket.
Et sentralt element hos Gardner (1995) i å oppnå effektivitet er legemliggjøring
(embodiment). Måten lederen legemliggjør sin fortelling må være lett å oppfatte
av de som man håper å influere. Og det må være samsvar mellom fortellingen
som fortelles muntlig og den som lederen faktisk etterlever. En militær leder som
Student nr: 0189397
Side: 40
forventer at soldatene viser mot, må selv være modig. Eller en religiøs leder, eks.
paven, må selv føre det liv han prediker at andre bør gjøre. Ledere som ikke
praktiserer det de preker er hyklere og vil miste troverdigheten sin hvis det blir
avslørt. Gardners (1995) kriterium om legemliggjøring samsvarer her med Conger
og Kanungo’s (1998) teori om at en karismatisk leder må personlig vise hvordan
visjonen skal oppnås.
Gardner (1995) blir imidlertid kritisert for sin teori om ”the five year old mind”.
At det er forskjeller i utviklingsnivå har blitt bevist empirisk, men stort sett kun i
laboratoriestudier i moderne vestlige samfunn. Det er derfor en viss risiko i å
bruke denne teorien for de buddhistiske burmeserne. Videre kan det argumenteres
med at mening og bruk av fortellinger er avhengig av den som hører. Det som én
person tolker som enkelt, kan være komplekst for en annen. Situasjonen, personen
som forteller og publikum er vel så viktig som innholdet av selve fortellingen.
Dette har jeg også vist i drøftingen av følgernes heltebehov (kap.5.1) og om Aung
San Suu Kyi oppfattes som en karismatisk leder (kap.5.2).
Gardner (1995) har også forsøkt å si noe om begrepet følgere. Han skiller mellom
to grupper følgere; de som er spesielt tilbøyelige til å følge en leder (kroniske
følgere) og den generelle (latente) tendensen hos alle individer for å kunne være
følgere (selekterende følgere). Jeg oppfatter det som om han forklarer forholdet
mellom ledere og følgere som en tiltrekning. I korte trekk hevder han at noen
følgere tiltrekkes av særskilte karakteristika (som f.eks. styrke og makt), mens
andre tiltrekkes av helt andre ting f.eks. lederens idé. Jeg synes imidlertid Gardner
(1995) er for grunn i sin forklaring ut fra jeg allerede har beskrevet om
mekanismer for følgernes behov i sammenheng med helteteori og karismatisk
ledelse.
5.3.2 Aung San Suu Kyi’s fortelling
Gardner (1995) eksemplifiserer sin teori med mange kjente lederskikkelser, f.eks.
Martin Luther King jr., Margaret Thatcher og Gandhi og viser hvordan oppvekst
og hendelser har preget den fortellingen de senere ”forteller” til følgerne sine. Jeg
vil derfor se på Aung San Suu Kyi’s eget liv og hvordan oppvekst og hendelser
former hennes fortelling. For å finne hennes fortelling til folket, har jeg igjen tatt
utgangspunkt i hennes første offentlige tale (ASSK, 1995:192) i vedlegg 4.
Student nr: 0189397
Side: 41
Da Aung San Suu Kyi var 2 år, ble hennes far myrdet. Hun vokste opp uten å
huske sin far, men moren Khin Kyi opprettholdt nært vennskap med farens
militære og politiske kamerater som ofte fortalte hvor mye det burmesiske folk
elsket og æret ham. Slik sørget moren for at barna var klar over sin arv og Aung
San Suu Kyi lærte å være hengiven til å gjøre det beste for landet, selv om det
kunne medføre fare. Hun og hennes søsken fikk en tradisjonell burmesisk og
buddhistisk oppdragelse som innebar strenge sosiale og moralske prinsipper.
Burmeserne er sterkt opptatt av at man skal te seg høflig, være sjenerøse og vise
gjestfrihet overfor andre mennesker. Khin Kyi var nøye på at barna vokste opp
med disse tradisjonelle verdiene. Hun var også perfeksjonist og svært disiplinert,
og hun forventet det samme av barna. Fra moren lærte Aung San Suu Kyi
imidlertid også å sette andre foran seg selv, oppnå tilfredshet gjennom å gi heller
enn å ta, kjærlig godhet og tilgivelse. Khin Kyi snakket aldri om hevn eller viste
hat mot sin manns mordere. Dette hadde en sterk innflytelse på unge Suu, som
lærte å aldri hate noen, ikke engang de som ville skade henne mest. Barna ble
også opplært til å respektere sin fars verdier, som mot og besluttsomhet
(Ling,1999:27-32 og ASSK, 1995:275).
Vi kan se hvordan arven etter hennes far preget Aung San Suu Kyi senere i livet
da hun brevvekslet med sin tilkommende om at hun en dag kanskje måtte gjøre en
innsats for Burma. Vi vet at hun studerte burmesisk språk, kultur, politikk, historie
og tradisjon og en besøkende munk har i ettertid sagt at det virket som om hun
forberedte seg i tilfelle landet trengte henne. Et spesielt vendepunkt var da hun
fylte 32 år. Fra da av var hun eldre enn det faren hennes ble noe som påvirket
henne til å studere hans liv og skrive hans biografi (Victor, 2002). I et brev til
Asia Survey med et essay om sin far, forklarer Aung San Suu Kyi: ”The more I
learn about modern Burmese politics the more I realize how essential is my
father’s role in keeping alive the spirit of truth and justice during all these years
under a corrupt regime. When I honour my father I honour all those who stand for
political integrity in Burma” (ASSK, 1995:186). Det avgjørende vendepunktet for
Aung San Suu Kyi kom så i 1988 da hun valgte å involvere seg for å innføre
demokrati i Burma.
Det foregående tyder på at Aung San Suu Kyi’s egen oppvekst var avgjørende for
den identitetsfortellingen hun fortalte folket. Hun ”forteller” dem at de er et
samlet, disiplinert og stolt folk, som mer enn noe annet ønsker seg frihet (altså
Student nr: 0189397
Side: 42
demokrati), ved å trekke veksler på det nostalgiske ved Burmas stolte fortid og
spesielt frigjøringen fra kolonimaktene, i tråd med hva hennes omgivelser hadde
innprentet i henne. Slik oppstår også begrepet ”the second national struggle for
independence” (ASSK, 1995:193) som viser folket hva de egentlig kjemper for
(altså frihet). Hennes fars verdier som mot har gitt opphavet til hennes eget mot
og hennes innstendige oppfordring om at folket må vise fryktløshet og at det er et
liv uten frykt som er alles drøm i det undertrykkede landet. Den buddhistiske
oppdragelsen og hennes mors verdier som sannhet, kjærlig godhet, tilgivelse etc.
står også sentralt i Aung San Suu Kyi’s fortelling til folket, uttrykt som
menneskerettigheter (og derigjennom demokrati), men forklart gjennom de
buddhistiske verdiene; noe som antakeligvis treffer de sterkt buddhistiske følgerne
midt i hjertet. Ellers ser vi at Aung San Suu Kyi lærte seg både å elske hæren og
ikke hate dem for det de var blitt. Dette ble så et viktig budskap til folket; at de
skulle tilgi sine undertrykkere og ikke miste den nostalgiske affeksjonen for dem
som frigjorde Burma. Til slutt oppfordret hun følgerne sterkt til disiplin og
ikkevold som det riktigste midlet til å oppnå demokrati. Disse verdiene ser ut til å
være et resultat av hennes mors disiplinerte oppdragelse og hennes egen
overbevisning inspirert av Gandhi.
Det er nå ca. 15 år siden Aung San Suu Kyi sto frem med denne fortellingen
overfor det burmesiske folket. De viktigste hendelsene i hennes liv etter 1988 var i
1989 da hun ble satt i 6 års husarrest, det fantastiske valget i 1990, den
internasjonale anerkjennelsen for sin kamp gjennom bl.a. Nobels Fredspris i 1991,
og senere enda to husarrester. Det virker imidlertid ikke som om disse hendelsene
har bidratt til at hun har endret fortellingen sin på noen måte, med ett unntak, hun
har vist villighet til å diskutere militærets rolle i fremtidig styring av landet under
betingelse av at det legges frem for avstemning (Victor, 2002:192).
5.3.3 Fortellingens kraft og motkraft
Jeg vil nå diskutere fortellingens kraft og motkraft. Med kraft mener jeg dens
effektivitet, og med motkraft mener jeg hvilke motfortellinger den eventuelt
konkurrerer med.
Den enorme oppslutningen har vist at Aung San Suu Kyi har evnen til å treffe
mange ulike grupper, som studenter, forretningsfolk, bønder, minoriteter, unge,
gamle, munker og mange innen militæret (!) osv. Drømmen om demokrati
Student nr: 0189397
Side: 43
inneholder en plass for alle, til og med for motstanderne. Aung San Suu Kyi har
kreert et elementært og enkelt kjernebudskap som ser ut til å treffe det ”uskolerte”
publikum gjennom å fokusere på buddhistiske idealer som en naturlig basis for
demokrati. Dette er i tråd med Gardner (1995:291) som sier at ledere tjener på
muligheten av å bygge på fortellinger som allerede er kjent - f.eks. de som baserer
seg på religion eller historie, og syntetisere dem på nye måter. Likeve l mener jeg
at fortellingen om buddhismen som rettesnor for deres livsførsel konkurrerer med
andre fortellinger dypt iboende hos følgerne. For det første er burmeserne ifølge
Maung (1991) svært overtroiske og deres buddhisme er ofte iblandet elementer av
animisme. De lar seg like gjerne rettlede av astrologer og sjamaner; ”a Burmese
relies heavily upon their allegedly supernatural power to help and guide his life’s
ventures. Even the washing and cutting of one’s hair are to be done on specific
days of the week” (Maung, 1991:6). Dette bekreftes av Victor (2002) som hevder
at det hersker en atmosfære hvor spekulasjon og kjetteri ofte tas for fakta, overtro
aksepteres som vitenskap og symboler og tall transformeres til konkrete realiteter.
Maung (1991) viser til at det er en sterk sammenheng mellom overtro og trangen
til å underkaste seg en autoritet. Dette kan derfor føre til passivitet overfor
situasjonen burmeserne befinner seg i, og undergrave Aung San Suu Kyi’s
oppfordring om at ”they must act for themselves and not only look to her to save
them” (Victor, 2002:45). Men som Victor (2002) også sier, kan overtroen like
mye føre til at folk tror nærværet til General Aung San’s datter betyr at mer enn
30 års undertrykkelse, sivile uroligheter og vold endelig vil ta slutt, f.eks. gjennom
kjente myter som ”…King Ashoka’s change of heart during the third century, a
change from a violent monster to the most famous Buddhist king in history”
(Clements, 1997:44).
De buddhistiske verdiene konkurrerer også med at mer enn 30 års diktatur har ført
til bl.a. moralsk forfall. Diktaturet har bevisst og systematisk brakt ut det verste av
sosial karakter i folket; korrupsjon, undertrykkelse, vold og terror. Frykt, mistro
og ”survival of the fittest” har overtatt for sosial rettferd, det felles gode og
fellesskapsfølelsen. Det vil ifølge Maung (1991) ta mange år å gjenopprette
tradisjonelle verdier i samfunnet.
Aung San Suu Kyi spiller som tidligere drøftet, på nostalgiske følelser overfor sin
far og frigjøringskampen som enhver burmeser er vokst opp med (også juntaen).
Fortellingen om Aung San Suu Kyi kontra militærjuntaen kan minne følgerne om
Student nr: 0189397
Side: 44
hennes far og frigjøringen fra det engelske og japanske koloniherredømmet. Det
er en fortelling de har sett før og den gang gikk det jo bra. Derfor vil følgerne
kunne tendere til å tro at det denne gang også må gå bra. Imidlertid konkurrerer
dette med motfortellingen ”den sterkestes rett”. Den gjennomgående historien i
tusenvis av år har ifølge Maung (1991) vært at styringen av landet skjer gjennom
maktkamp hvor den sterkeste vinner. Dette har skjedd både med burmesiske
konger, hhv. det engelske og japanske koloniherredømmet og også i styringen av
landet etter at General Aung San ble myrdet frem til diktatoren Ne Win tok over
(Maung, 1991). Det som likevel kan tale til fordel for Aung San Suu Kyi’s
fortelling er som Clements (1997:44) sier:
”On the one hand, there’s Ne Win—the man—and perhaps the longest standing dictator in the
world today [..]…And you, the woman, who stands firmly for the principles of freedom and non-
violence. There are enormous polarities between you and Ne Win. The masculine against the
feminine. Weapons versus warmth. Repression embraced by forgiveness. [..] “might is right” [is]
challenged by a new feminine vision of equality, human dignity and power from kindness.”
En annen motfortelling kan være burmesernes dype iboende xenofobi
(fremmedfrykt) som ifølge Maung (1991:76) oppsto i særlig grad under britenes
koloniherredømme. Dette er en frykt som juntaen har spilt sterkt på når de
kritiserer Aung San Suu Kyi for å være en utlending som ikke vet det beste for
landet, at hun er en ”western fashion girl”, ”ax-handle of the neo-colonalists”
o.l.(Victor, 2002:33). Dette har hun som tidligere drøftet forsøkt å motvirke i
Ifølge Czarniawska (1997:54) må publikum være i stand til å gjenkjenne noe kjent
for å forstå noe nytt. Aung San Suu Kyi’s fortelling som går ut på at folket skal
styre gjennom demokrati er både kjent, men likevel ny. Hun la i sin tale ved
Schwedagon pagoden vekt på farens uttalelser om demokrati som eneste veien å
gå for Burma, som en basis for at folk skulle gjenkjenne hennes egen fortelling.
Men slik jeg ser det rakk General Aung San aldri å legemlig-gjøre denne
fortellingen og dermed skape troverdighet for den. Maung (1991:83) viser til at
både Aung San og hans etterfølger U Nu ”employed some rule of force, although
not massacres, and enacted various laws according to their personal wishes and
will”. Aung San Suu Kyi’s fortelling om menneskerettigheter og demokrati er
både mer troverdig, og hun går lenger enn det hennes fars fortelling gjorde. Hun
har skilt seg ut i måten hun har forfulgt sine ideer, gjennom forfektning av
ikkevold, fredelig overtakelse av makten, og tilgivelse av den sittende juntaen.
Dette er en fortelling som har verdensomspennende aksept og støtte, og som pga.
Student nr: 0189397
Side: 45
trussel om økonomiske sanksjoner, har ført til at også juntaen erklærer at de
ønsker en fredelig overgang til demokrati. De krever bare først at man skriver en
ny grunnlov som alle landets minoriteter må være enstemmige om. Dette arbeidet
er visstnok pågående, men en vestlig diplomat sier i intervju med Victor
(2002:232): ”At this rate, which seems to be that they are writing one sentence a
year and not even in final draft, we’ll all be dead and our children and
grandchildren will be dead by the time this constitution is finished.” Juntaen
utnytter her en realitet som er en viktig motfortelling til Aung San Suu Kyi’s
fortelling om enhet og Burma som et samlet folk. Burma er nemlig i tillegg til ca.
60 % burmesere befolket av ca. 135 ulike nasjonaliteter og subnasjonaliteter
(Victor, 2002:182) hvorav svært mange har kjempet (og fortsatt kjemper) om
selvstyre uansett hvem som har sittet med makten. Dette påpeker Joseph
Silverstein (ASSK, 1995:311) som en av de virkelig store utfordringene til Aung
San Suu Kyi, fordi hun ønsker først å innføre demokratiet og deretter behandle
minoritetsspørsmålene (NB. Dette er en forenklet fremstilling av en komplisert
sak). Men uten støtte fra minoritetene kan hele hennes prosjekt mislykkes, derfor
ser jeg her en viktig grunn til hennes stadige gjentagelse av enhet som middel til å
oppnå frihet.
Det som jeg likevel finner mest interessant, er hvordan Aung San Suu Kyi’s
fortelling om demokrati konkurrerer med følgernes iboende kulturelle myter som
stammer fra tidligere tiders styresett. Hvis vi ser forbi de siste 30-40 års
militærdiktatur, har burmeserne ifølge Maung (1991), med noen få unntak, i
tusenvis av år vært underlagt et autoritært styre der de gamle burmesiske kongene
styrte under ”the rule of will” og ”the rule of force” (Maung,1991:3 ). Han gir en
fyldig og detaljert beskrivelse av hvordan tradisjonelle symboler, skikker og
myter kan forklare Burmas kultur og historie. To spesifikke myter har blitt holdt
levende fra tidenes morgen og har vært sentrale i kampen om makt, både blant de
gamle burmesiske kongene, det engelske koloniherredømmet og militærjuntaens
diktatorer. Den første myten er ”the godly ruler” og den andre ”the soldierly hero”
som begge symboliserer to grunnleggende kvaliteter hos en ideell konge.
Gudekongemyten oppsto fordi de burmesiske kongene ble ansett som ”Ruler of
the Universe” som etterkommere av the Sun Dynasty i India og som igjen hadde
røtter tilbake til begynnelsen på universet ifølge hinduistisk tro. Soldatheltemyten
har sitt opphav i rollen til den burmesiske konge som forsvarer av buddhismen og
Student nr: 0189397
Side: 46
erobrer av nytt land. Gjennom gudekongemyten har Burmas folk underkastet seg
autoriteter og vært underlagt det Maung kaller ”absolute despotism” som innebar
at kongen eide absolutt alt: ”the country as a whole, all the land and water in it,
and all the people” (Maung, 1991:15). Han viser deretter hvordan både
soldatheltemyten og gudekongemyten gjenfinnes i de mange legendene om
tidligere tiders konger, og er blitt brukt bevisst eller ubevisst av både
kolonimaktene, frigjøringsbevegelsen, de politiske lederne og også
militærjuntaen, for å få folk til å underkaste seg autoritetene.
Jeg vil hevde at det nettopp er denne meget sterke motfortellingen til demokratiet
som paradoksalt nok virker forsterkende på Aung San Suu Kyi’s egen posisjon
blant følgerne. Hun er datter av helten Aung San, har bodd i utlandet, er
velutdannet og tihører eliten, og fremstår derfor som en autoritet med rett til å bli
lyttet til. Hun fremstår som en inkarnasjon av sin far med ”arverett til tronen” og
påkaller følgernes ubevisste, nedarvede myter om helten og gudekongen. Kanskje
uten å vite dette selv, har hun gjennom sin forfektelse av de buddhistiske idealene
også lagt grunnlaget for at hun selv ”fanges” av gudekongemyten. Aung San Suu
Kyi har i artikkelen ”In Quest for Democracy” (ASSK, 1995:167) utbrodert
sammenhengen mellom demokrati og buddhismen. Der sier hun: ”The Buddhist
view of world history tells that when society fell from its original state of purity
into moral and social chaos a king was elected to restore peace and justice”
(ASSK, 1995:169). Så forklarer hun videre hvordan denne kongen ikke kunne
styre som han ville, men måtte følge ”The Ten Duties of Kings, the Seven
Safeguards against Decline, the Four Assistances to the People, and to be guided
by numerous other codes of conduct such as the Twelve Practices of Rulers, the
Six Attributes of Leaders, the Eight Virtues of Kings and the Four Ways to
Overcome Peril.” Hun går så i detalj på hva “The Ten Duties of Kings”
innebærer: “liberality, morality, self-sacrifice, integrity, kindness, austerity, non-
anger, non-violence, forbearance and non-opposition (to the will of the people)”
(ASSK, 1995:170). Gjennom beskrivelsen av hver av disse pliktene, er det som å
høre egenskaper Aung San Suu Kyi blir fremstilt å selv besitte. Med basis i
burmesernes tradisjonelle behov for å underkaste seg autoriteter, betyr dette for
meg at fortellingen hennes svarer på et dypt psykologisk behov hos følgerne, men
kanskje ikke slik det var tenkt. Gudekongemyten blir således en forsterkende
kraft, ikke for hennes egen fortelling om demokrati som Burma’s nye identitet,
Student nr: 0189397
Side: 47
men for folkets fortelling om hvem de ønsker å bli ledet av. Soldatheltemyten
forsterker likeledes folkets psykologiske behov for en helt som kan redde dem,
ref. drøfting i kap.5.1, selv om Aung San Suu Kyi ikke er en soldathelt i
tradisjonell forstand, men her er det hennes fars status som hun nyter godt av.
5.3.4 Hvordan legemliggjorde Aung San Suu Kyi fortellingen?
Gardner’s (1995) teori om legemliggjøring av en fortelling mener jeg er parallell
til Conger og Kanungo’s (1998) trinn 3 hvor en karismatisk leder viser personlig
hvordan sin visjon skal oppnås. Jeg henviser derfor til drøftingen i 5.2.3., når det
gjelder Aung San Suu Kyi’s legemliggjøring av sin egen identitetsfortelling. Jeg
vil imidlertid legge til en viktig observasjon. Gardner (1995:184-202) beskriver
hvordan Eleanor Roosevelt legemliggjorde effektivt sin fortelling om bl.a. at alle
kvinner kan delta i politikken (en innovativ fortelling på den tiden) gjennom selv
å fremstå som en helt vanlig kvinne, hustru og mor. Aung San Suu Kyi’s mål er
også et demokrati hvor alle, helt vanlige mennesker, både menn og kvinner,
burmesere og minoriteter, fattige og - vel, mindre fattige (vi kan ikke akkurat
snakke om mange rike i Burma med unntak av korrupt militærpersonell) skal være
med og styre landet. Der Eleanor Roosevelt nådde frem med å være svært vanlig,
mener jeg at Aung San Suu Kyi når frem med nettopp det at hun er alt annet enn
vanlig. Hun er som nevnt datter av General Aung San, har bodd i utlandet, er
velutdannet, tilhører eliten og fremstår som en autoritet. I tillegg oppleves hun
som en inkarnasjon av både deres iboende fortellinger om ”the godly king ruler”
og ”the soldierly hero”. Dermed legemliggjør hun ikke bare sin egen fortelling,
men også de tradisjonelle fortellingene hos følgerne.
5.3.5 Delkonklusjon
Jeg har drøftet delproblemstillingen Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av hennes
fortelling?
Jeg har funnet at Aung San Suu Kyi har en sterk identitetsfortelling for følger-ne
som er bygget på verdier hun fikk innprentet gjennom oppveksten. ”The firm
roots of Suu’s indomitable spirit and unusual personality lie in the ineffaceable
memory of her father General Aung San and in her upbringing by her remarkable
mother Daw Khin Kyi” (ASSK, 1995:275). Denne identitetsfortellingen kan nå
frem til det ”uskolerte” publikum fordi den er enkel, samsvarer med de
buddhistiske verdiene de fleste burmesere er oppdratt med, fordi den gjentas i et
Student nr: 0189397
Side: 48
utall variasjoner med det samme kjernebudskapet og fordi hun søker å
legemliggjøre den i sitt eget liv ved at hun utviser stort mot, tar stor personlig
risiko og lever etter de buddhistiske idealer hun forfekter.
Hun har imidlertid mange motfortellinger å konkurrere med; burmesernes sterke
overtro, det moralske forfallet i samfunnet, den militært sterkestes rett til å lede
landet, burmesernes xenofobi og landets mange minoriteter som ønsker selvstyre.
Den viktigste motfortellingen er likevel at burmeserne tradisjonelt underkaster seg
autoriteter, gjennom en iboende kulturell gudekonge- og soldatheltemyte. Denne
tradisjonelle motfortellingen gir Aung San Suu Kyi en unik plass som naturlig
arvtaker etter ”tronen” til sin far fordi hun gjennom legemliggjøring av sin egen
fortelling også tilfredsstiller disse mytene. På den måten blir hun en fange av
motfortellingen, og risikerer at følgerne venter på at hun skal redde dem i stedet
for å følge hennes oppfordringer om selv å bidra i kampen.
6 Ny helhetsforståelse – sammenstilling av perspektivene
Gjennom å studere de tre delproblemstillingene ut fra hver sine teoretiske
perspektiver gjennom flere hermeneutiske sirkler (ref. kap.4), ha r jeg nå
opparbeidet meg en ny helhet for å kunne svare på hovedproblemstillingen: Hva
forklarer Aung San Suu Kyi’s lederposisjon?
I utgangspunktet har jeg formulert de tre delproblemstillingene som separate
perspektiver; folkets eget behov for en helt, Aung San Suu Kyi’s personlige
egenskaper som karismatisk leder samt hennes fortelling som grunnlag for
lederposisjonen. Jeg har gjennom delkonklusjonene vist at hver for seg kan alle de
tre teoretiske perspektivene forklare Aung San Suu Kyi som leder. Imidlertid er
det gjennom sammenstilling av disse teoriene at jeg får en helhetsforståelse som
jeg mener gir det mest tilfredsstillende svar på hovedproblemstillingen. Dette vil
jeg drøfte i det følgende.
Ved å bruke Gardner’s (1995) teori om fortellinger har jeg sett at Aung San Suu
Kyi’s grunnlag for sin identitetsfortelling til burmeserne ble formet av hennes
egen oppvekst. Hun fikk en sterk identitet som rommet tradisjonelle, burmesiske
og buddhistiske verdier og en sterk disiplin som moren innprentet i henne, samt
verdier som hennes far hadde stått for; mot og besluttsomhet. Hun hadde en høy
selvbevissthet hva angår hennes posisjon som sin fars datter og at hun en dag
kanskje måtte følge i hans fotspor. Hun levde imidlertid et rolig liv i England, og
Student nr: 0189397
Side: 49
det var ikke noe som tydet på at denne situasjonen ville endre seg. Da hun ankom
Burma i 1988 fordi moren var syk, skjedde det noe med henne som gjorde at hun
engasjerte seg i kampen for demokratiet. En forklaring på dette har jeg funnet ved
hjelp av både helteteoriene til Campbell (1991, 2002) og Arnulf (1996) samt teori
om karismatisk ledelse av Conger og Kanungo (1998). Folk henvendte seg til
henne for råd i den krisesituasjonen som oppsto og hun ble gradvis involvert i
demokratibevegelsen før hun endelig ”sto frem” som leder av opposisjonen.
Basert på Campbell’s (1991) monomyte har jeg tolket dette dit hen at folket så på
Aung San Suu Kyi som en mulig helt, en reinkarnasjon av sin far frigjøringshelten
General Aung San, som var ”kommet tilbake” for å redde sitt folk. Denne
tolkningen finner jeg belegg for hos Arnulf (1996)’s påstand om at et folks
etterkommere alltid venter på at helten skal returnere i en eller annen skikkelse for
å fullføre historien. Jeg har også antatt at Aung San Suu Kyi ”oppdaget” at hennes
fars heltestatus ble projisert på seg selv i løpet av sommeren 1988 og at folket
opplevde henne som en ”utkåret”, ref. Arnulf’s (1996) heltekriterier.
Dette forklarer likevel ikke at hun faktisk gikk hen og ble opposisjonens leder. Da
må vi gå til Conger og Kanungo (1998) som forklarer hvordan en karismatisk
leder er sensitiv overfor omgivelsene. Selv om Aung San Suu Kyi ikke aktivt
søkte etter en mulighet for å påvirke landets situasjon, ser det for meg ut til at hun
så folkets behov for en ny og samlende visjon og grep sjansen da krisen var på sitt
verste, slik karismatiske ledere gjerne gjør. Conger og Kanungo (1998) forklarer
videre hvordan en karismatisk leder samtidig ser begrensninger og hindre for å
gjennomføre visjonen, slik Aung San Suu Kyi også ser ut til å ha gjort gjennom å
åpent diskutere f.eks. sin kunnskap om Burma’s politikk og sitt ekteskap med en
utlending, i sine taler. En annen hindring for å oppnå demokrati ville være å ty til
våpenmakt og opprør da dette med stor sannsynlighet raskt ville bli slått ned, slik
at strategien måtte være å forfekte ikkevold og utøve disiplin og enhet som veien å
gå. Ved bruk av Gardner (1995) forstår jeg dette klarere i ettertid, da slike
begrensninger og hindre er relativt identisk med noen av de motfortellingene jeg
har klart å identifisere, eksempelvis burmesernes tradisjonelle xenofobi, og at
landet styres gjennom den sterkestes (militære) rett, som hennes egen fortelling
måtte kjempe imot.
I møte med folket måtte Aung San Suu Kyi formulere en ny og radikal visjon med
den hensikt å virke samlende på dem. Det er ifølge Conger og Kanungo (1998)
Student nr: 0189397
Side: 50
avgjørende at den nye visjonen må samsvare med følgernes indre drømmer og
forhåpninger slik at de transformeres til å ønske den samme visjonen. Den må
altså være basert på en evne til å lese følgernes behov. Basert på karismatisk
ledelsesteori har jeg i kap.5.2 funnet at visjonen og prinsippene til Aung San Suu
Kyi i hovedsak kunne stemme overens med følgernes idealer, slik som
menneskerettigheter begrunnet i de buddhistiske verdier og et liv uten frykt. Men
jeg stilte noen spørsmålstegn spesielt angående hennes ønske om at følgerne
skulle tilgi militæret, og om ikkevold og disiplin virkelig var følgernes indre
behov eller om det var rett og slett det eneste reelle alternativet deres. Noe må det
ha vært som gjorde at hun fikk slik en enorm oppslutning. Basert på Conger og
Kanungo (1998) og Slaattelid (1993) kan det være hennes dyktige artikulasjon og
retorikk som overbeviste følgerne. Dette kommer jeg tilbake til om litt. Men
følgernes behov kan vi også finne en forklaring på hos både Arnulf (1996) og ved
hjelp av Gardner (1995). Ifølge Arnulf (1996) har folk en tendens til å dyrke de
allmektige. Folk ønsker rett og slett en ”forelder” som kan veilede dem og løse
deres problemer til beste for alle. Da er det naturlig å henvende seg til den som
”vet alt” og er ”god”, jfr. Arnulf’s (1996) heltekriterier. Imidlertid ser jeg også
gjennom Gardner (1995) den viktige motfortellingen bestående av burmesernes
iboende kulturelle gudekonge- og soldatheltemyter. Disse forteller meg at det
kanskje spiller mindre rolle om Aung San Suu Kyi’s visjon om demokrati deles av
følgerne, men at de aller helst ønsker at hun skal redde dem fra juntaen
(soldathelt) og være deres leder (gudekonge) i kraft av at hun er ”god”
(heltekriterium ifølge Arnulf (1996)) , at hun etterlever de buddhistiske prinsipper
for en konge og at hun uttrykker at hun ønsker det beste for dem.
Gjennom å bruke Gardner (1995) har jeg sett at det er viktig at den fortellingen
Aung San Suu Kyi forteller følgerne i hovedsak dreier seg om følgernes identitet;
hvem de er, hvem de frykter og hvor de skal. Og at fortellingen vil konkurrere
med mange andre iboende fortellinger hos følgerne. Men gjennom å drøfte trinn 2
i Conger og Kanungo’s (1998) modell, har jeg sett at en karismatisk leder gjerne
artikulerer visjonen på en overbevisende måte. Det er først og fremst gjennom den
retoriske analysen basert på Slaattelid (1993) at jeg har fått forståelse av Aung
San Suu Kyi’s svært gode egenskaper i å artikulere sin visjon gjennom en
effektiv retorikk. Men hva var det hun søkte å oppnå og hva oppnådde hun med
denne retorikken? Hun snakket lite om hvordan et demokratisk Burma faktisk
Student nr: 0189397
Side: 51
ville se ut i fremtiden, men baserte seg likevel på en tese om at folket ønsket
demokrati. Derimot har jeg sett at hun bygget opp sin egen troverdighet som leder
gjennom å vise at hun var en god og tvers igjennom burmesisk person, som bare
ønsket det beste for folket, og ved å appellere til folks nostalgiske følelser for
hennes far og den stolte fortiden da de frigjorde seg fra koloniherredømmet. Hun
bygget opp et håp basert på sin fars heltestatus og at hun er en reinkarnasjon av
ham, noe som ble forsterket ved sin fysiske likhet med faren og den samme måten
å tale på. Det hun oppnådde med sin retoriske artikulering av visjonen, er derfor
mer i tråd med å oppfylle sin rolle som helt ihht. Campbell (1991, 2002), Arnulf
(1996) og mytene om gudekongen og soldathelten (Maung, 1991). Man kan
argumentere med at man her også fyller et behov hos følgerne, men jeg mener
denne erkjennelsen ikke er i tråd med Conger og Kanungo’s (1998) teori om at
karismatiske ledere transformerer følgernes verdier, holdninger og adferd til å
jobbe mot den samme visjonen. Det er også derfor hun stadig må repetere
budskapet om at ”they must look to act for themselves, not to her for saving them”
(Victor, 2002:45).
Til slutt har jeg sett at Aung San Suu Kyi tilfredsstiller alle de tre teoretiske
perspektivene når det gjelder hvordan hun lever sitt liv. I tråd med Arnulf’s (1996)
beskrivelse av helter utviser hun heltemot og utfører heltedåder, i dette tilfellet av
den spirituelle varianten med å komme med ny viten om hvordan folket kan
reddes (dvs. demokrati). Gjennom å vise handlekraft, ta stor personlig risiko,
måtte gjøre store personlige ofre og leve etter de idealer hun selv forfekter,
tilfredsstiller Aung San Suu Kyi trinn 3 i Conger og Kanungo’s (1998) modell i
karismatisk ledelse. Dette samsvarer parallelt med Gardner’s (1995) vektlegging
av en leders legemliggjøring av sin fortelling for å få med seg følgerne. Problemet
til Aung San Suu Kyi er imidlertid at hun også er fanget av motfortellingen,
gudekonge- og soldatmyten, som hun også legemliggjør gjennom å etterleve sine
buddhistiske idealer og i å vektlegge sin posisjon som sin fars datter, den
”utkårne”. I hvilken grad hun er bevisst dette er det ikke funnet svar på i denne
analysen.
7 Konklusjon
Hovedproblemstillingen i denne oppgaven er
Hva forklarer Aung San Suu Kyi’s lederposisjon?
Student nr: 0189397
Side: 52
For å kunne nærme meg et svar, baserte jeg analysen på følgende tre delproblem-
stillinger:
1. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av folkets behov for en helt?
2. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av karismatiske egenskaper?
3. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av hennes fortelling?
Hver av delproblemstillingene er analysert separat basert på hver sine teoretis-ke
perspektiver og jeg har oppsummert funnene underveis i delkonklusjoner. Jeg har
tatt utgangspunkt i de samme hendelsene og tekstene og brukt den hermeneutiske
sirkel for å få en økt forståelse for Aung San Suu Kyi som helhet for hvert
perspektiv. Til slutt er de tre perspektivene drøftet opp mot hverandre for å kunne
konkludere hovedproblemstillingen.
I drøftingen av den første delproblemstillingen, fant jeg bekreftelse på at Aung
San Suu Kyi er leder i kraft av folkets behov for en helt. Hun ble oppfattet som en
reinkarnasjon av faren, Burmas frigjøringshelt, som var kommet for å redde dem
fra krisen som var oppstått i landet. Hun utviste alle kriterier på at hun var en helt
gjennom å være modig, være ”en utkåret”, fremstå som en som ”vet alt” og være
vakker og god. Hun fremsto som en allmektig som hadde både vilje og kunnskap
til å løse deres problemer og som ofret seg for deres sak.
I den andre delproblemstillingen, drøftet jeg om Aung San Suu Kyi var leder i
kraft av karismatiske egenskaper. Analysen viste meg at hun er i besittelse av de
egenskaper som skal til for å virke karismatisk på følgerne, gjennom at hun var
kritisk til status quo og grep sjansen til å påvirke situasjonen da den bød seg. Hun
formulerte en visjon om demokrati som var radikalt forskjellig fra juntaens
styresett, og hun var dyktig til å artikulere visjonen på en slik måte at den søkte å
tilfredsstille følgernes innerste drømmer og forhåpninger. Hun viste personlig
hvordan den skulle oppnås gjennom å etterleve sine buddhistiske idealer, utvise
handlekraft, ta stor personlig risiko og gjøre store personlige oppofrelser. Jeg har
imidlertid pekt på at retorikken hennes først og fremst gikk ut på å bygge opp
hennes troverdighet som leder, basert på nostalgiske følelser overfor sin far og
sammenligningen med frigjøringen fra koloniherredømmet. Det gjenstår derfor et
spørsmål om oppslutningen blant følgerne faktisk kan begrunnes gjennom
karismatiske egenskaper som å transformere følgerne til å endre sine verdier,
holdninger og adferd til å arbeide mot hennes visjon om demokrati.
Student nr: 0189397
Side: 53
I den tredje delproblemstillingen har jeg funnet at Aung San Suu Kyi har en sterk
identitetsfortelling som er bygget på verdier hun fikk innprentet gjennom
oppveksten. Denne fortellingen kan nå frem til det ”uskolerte” publikum fordi den
er enkel, samsvarer med følgernes buddhistiske verdier, fordi den stadig gjentas
og fordi hun legemliggjør den i sitt eget liv. Det finnes likevel en rekke
motfortellinger hennes fortelling må kjempe imot; hvorav den viktigste er at
burmeserne tradisjonelt underkaster seg autoriteter, gjennom en iboende kulturell
gudekonge- og soldatheltemyte. Det er denne motfortellingen som paradoksalt
nok gir Aung San Suu Kyi en unik plass som naturlig arvtaker etter ”tronen” til
sin far fordi hun gjennom legemliggjøring av sin egen fortelling også tilfredsstiller
disse mytene. Jeg konkluderer derfor med at hun er leder i kraft av
motfortellingen i større grad enn av sin egen fortelling.
Gjennom sammenstillingen og drøftingen av alle tre perspektivene opp mot
hverandre, viser jeg at ingen av dem kan forklare Aung San Suu Kyi’s unike
lederposisjon alene. Det er tvert imot elementer fra alle tre som til sammen gir en
helhetsforståelse som gir meg grunnlag for å konkludere hovedproblemstillingen:
Aung San Suu Kyi er leder i kraft av å oppfylle folkets behov for en helt. De
slutter seg ikke opp om henne fordi de først og fremst ønsker seg demokrati, men i
håp om at hun skal være den nye gudekongen. Hun er dermed leder i kraft av
motfortellingen om at burmeserne tradisjonelt underkaster seg autoriteter og i
særdeleshet en som fyller rollen som både ”gudekonge” og ”soldathelt”, noe Aung
San Suu Kyi paradoksalt gjør gjennom å være sin fars datter og hennes
legemliggjøring av sin egen fortelling. De karismatiske egenskapene hennes
bidrar til å opprettholde hennes posisjon, men jeg anser det som sannsynlig at det
er først og fremst de to andre perspektivene som bidrar til at følgerne attribuerer
karismatiske egenskaper til henne og som skaper mening for dem gjennom å gi
dem håp om en bedre fremtid. Victor (2002:38) oppsummerer dette betegnende
gjennom: ”Whatever happens, she gives us hope” og ”We may never get
democracy, but the people will always love Suu Kyi. She has already sacrificed so
much for us”.
Student nr: 0189397
Side: 54
8 Referanser
Alvesson, M. og K. Sköldberg, 1994. Tolkning och reflektion. Vetenskapsfilosofi
och kvalitativ metod. Studentlitteratur, Lund.
Arnulf, J. K., 1996. Heltens ansikter. Allmakt og heroisme. Universitetsforlaget,
Oslo
Aung San Suu Kyi, 1995 (revidert utgave, original utgitt i 1991). Freedom from
fear. The Penguin Group, London
Aung San Suu Kyi, 1997 (revidert utgave, original utgitt i 1996). Letters from
Burma. Penguin Books, London.
Bjartveit, S. og K. Eikeset. 2004. Forelesningsnotater. BI Senter for
lederutdanning, Oslo.
Campbell, J., 1991. The Power of Myth. Anchor books, Random House Inc., New
York
Campbell, J., 2002.(original utgave 1949). Helten med tusen ansikter. Spartacus
forlag, Oslo
Clements, A., 1997. The Voice of Hope. Seven Stories Press, New York
Christopher, M. 1997. “Reflections on a Visit to Burma”. Asian Survey. Vol. 37:6.
June (540-549).
Conger, J. A. og R. Kanungo, 1998. Charismatic Leadership in Organizations.
Sage Publications Inc, California, USA
Czarniawska, B. 1997. Narrating the Organization. The University of Chicago
Press. Chicago
Frantsvold, T., 2004. ”Kan ASEAN bære håp om en fredelig og demokratisk
utvikling for Burma?” Tilgjengelig fra
URL:http://www.rafto.no/DesktopModules/ViewAnnouncement.aspx?ItemID=11
8&Mid=42 [Nedlastet 22.08.2004]
Gardner, H., 1995. Leading Minds. An Anatomy of Leadership. BasicBooks, New
York
Gluckman, R.,1995. ”Tracking Myanmar”. Tilgjengelig fra
URL:<http://www.gluckman.com/BurmaTrain.html [Nedlastet 4.11.2003]
Student nr: 0189397
Side: 55
Krogh, T., 2003. Historie, forståelse og fortolkning. Gyldendal Norsk Forlag AS,
Oslo.
Ling, B., 1999. Aung San Suu Kyi. Standing Up from Democracy in Burma. The
Feminist Press at the City University, New York
Maung, M., 1991. The Burma Road to Poverty. Praeger Publishers, New York
Silverstein, J.,1992. “Burma in an International Perspective”. Asian Survey. Vol.
32:10. Oct (951-963).
Slaattelid, H., 1993. Romersk retorikk. Det norske samlaget. Oslo
Steinberg, D. I. 1991. “Democracy, Power, and the Economy in Myanmar: Donor
dilemmas”. Asian Survey. Vol. 31:8. Aug (729-742).
Victor, B. 2002. The Lady. Faber and Faber Inc. New York
Student nr: 0189397
Side: 56
Vedlegg 1. Historien om Aung San
Følgende er hentet fra Victor (2002).
Aung San (f. 13.2.1915) ble tidlig engasjert i kampen om Burma’s selvstendighet.
Det sies at han allerede som barn fant på historier hvor han diktet opp magiske
evner som han brukte til å drive ut britene. Men det var på universitetet at hans
politiske og antibritiske karriere startet, da han ble valgt inn i ledelsen av student
unionen sammen med U Nu, som senere ble landets demokratiske valgte
statsminister, og Ne Win, som senere ble landets despotiske general. Etter
universitetet var han med på å danne ulike organisasjoner som ønsket
selvstendighet, bl.a. Freedom Bloc hvor de kombinerte vestlig demokratisk og
sosialistisk tenkning med buddhistiske temaer. De var vennlig innstilte til Japan
som kalte til en felles asiatisk kamp mot den hvite imperialismen. Gjennom
japanske agenters kontakt med Freedom Bloc, ble Aung San i 1940 smuglet på et
skip til Japan for å legge grunnlaget for væpnet kamp mot britene. Ved sin
tilbakekomst dannet han en gruppe på 30, som ble kalt Thirty Comrades. De
mottok spesiell militær trening av japanerne og ble kjernen til Burmas
Frigjøringshær.I 1942 hjalp de japanerne under sin invasjon av enkelte deler av
Burma. Flere av de burmesiske soldatene ble syke av malaria, deriblant general
Aung San. Men han hadde allerede opparbeidet seg heltestatus (bare 27 år
gammel), og han fikk spesialpleie på sykehuset. En av de beste sykepleierne,
vakre Khin Kyi, ble satt til å pleie ham og det endte med at de giftet seg.
Japanerne innstilte Aung San som forsvarsminister i 1942 og ble leder for den nye
4000 mann sterke burmesiske forsvarshæren. I 1943 erklærte den japanske
statsministeren at Burma ville få sin selvstendighet i løpet av året. Sannheten var
imidlertid en annen. Japanerne ble etter hvert hatet og fryktet og det endte med at
Aung San og andre dannet en ny enhet for væpnet motstand mot japanerne. De
etablerte kontakt med de allierte og det endte med at britisk reinvasjon av Burma.
Britene utstedte the White Paper som ga ”Burma Proper” fullt selvstyre innenfor
samveldet etter 1948. Andre minoritetsdistrikter skulle styres av britene.
Realiteten ble i sum at burmeserne hadde enda mindre frihet enn under den
japanske okkupasjonen. Aung San startet en aktiv kampanje mot White Paper og
mobiliserte hærer over hele landet. Etter en rekke politiske manøvreringer og mye
Student nr: 0189397
Side: 57
uro endte det opp med at Aung San og andre politiske ledere ble invitert til
London. 27. januar 1947 signerte general Aung San og statsminister Attlee en
avtale om full selvstendighet for Burma innen ett år, valg for nasjonalforsamling
innen 4 måneder, britisk bistand etc. og et løfte om at grenseområdene skulle bli
inkludert i den nye staten. 19. juli 1947 ble Aung San og 7 av hans ministre
myrdet i et komplott bare et halvt år før Burma fikk sin selvstendighet 4. januar
1948.
Student nr: 0189397
Side: 58
Vedlegg 2. Bakteppe
Følgende er informasjon gitt i stikkordsform hentet fra ulike kilder, referert
underveis.
Før General Ne Win kom til makten i 1962 var Burma verdens største eksportør
av ris. Da han gikk av var Burma et av de fattigste, mest isolerte og mest korrupte
land i verden. Burma har et vell av naturressurser som edelstener, olje, gass,
tømmer, fisk og store muligheter for et rikt landbruk. Majoriteten av befolkningen
lever imidlertid under forferdelige forhold uten ordentlig mat, sanitærforhold,
husly eller medisinsk hjelp. I 1987 ble Burma erklært for en ”least developed
nation” av FN (Steinberg 1991:740). Ifølge Silverstein (1992) var Burma en
politistat som ble styrt av terror, vold og overvåkning overalt og ifølge FN’s
menneskerettighetskommisjon var følgende brudd på menneskerettighetene
vanlige: “Torture, summary and arbitrary executions, forced labor, abuse of
women, politically motivated arrests and detention, forced displacement,
important restrictions on the freedoms of expression and association and
oppression of ethnic and religious minorities.” (Christopher,1997:542).
Victor (2002) beskriver hvordan Burma ser ut i dag:
På overflaten ser Rangoon ut som enhver annen forvokst by i Sørøst Asia.
Nedslitte busser med folk som henger langs sidene. Forurensning. Bensin må
kjøpes på flaske, kun tillatt å kjøpe 4 gallons per uke for burmesere. Spaserende
munker overalt som er avhengig av å tigge mat. Stort gap mellom fattig og rik.
Majoriteten av befolkningen lever under forferdelige forhold uten ordentlig mat,
sanitærforhold, husly eller medisinsk hjelp. Basis-servicer i Rangoon er imidlertid
like ineffektive for alle, selv de beste hotellene har store problemer med vann og
avløpsystemer og elektrisitet. Blackouts hver dag. Veiene er i en elendig
forfatning med store hull i asfalten som ofte forårsaker trafikkuhell. Rangoon er
litt atypisk; store luksushoteller er blitt bygd på 90-tallet i forhåpning om en
turistinvasjon som hittil ikke har slått til. Britene har etterlatt seg det som en gang
var svært stilfulle kolonibygninger, nå er de bare shabby og omkranset av skur og
slum og søppel. Det finnes butikker og kjøpesentre som tilsynelatende flyter over
med forbruksvarer, men prisene er høye og uoverkommelige for de fleste unntatt
Student nr: 0189397
Side: 59
en håndfull utlendinger og privilegerte burmesere som har tillatelse til å ha dollar
kontoer. Midt i Rangoon finner man Inya Lake, en kunstig innsjø laget av britene.
Den omkranses av residenser for regjeringsmedlemmer, diplomater, vestlige
forretningsmenn, universit etet og seilklubben. Langs bredden finner man også det
vel bevoktede huset til General Ne Win, den pensjonerte diktatoren som regjerte
Burma for to tiår med en blanding av xenofobi, paranoia, astrologi og innslag av
både Buddhisme og Marxisme. På den motsatte bredden finner man et annet
toetasjes hus midt i en overgrodd hage i University Avenue: huset til Aung San
Suu Kyi, symbolet til den burmesiske demokratiske bevegelse. Dette er per i dag
landets mest besøkte, omsnakkete og fotograferte attraksjon.
Det sies at jungeltelegrafen er det meste pålitelige kommunikasjonssystemet i
landet, fordi infrastrukturen mangler moderne teknologi og utstyr. Andre hevder
at burmeserne har en hang til å finne opp ulike versjoner av sannhet pga. deres
dype tro på astrologi. Nesten alle burmesere, inkludert medlemmer av SLORC,
konsulterer nonner/munker, spiritualister eller astrologer for råd om kjærlighet,
livet og landet. Det er ofte svært vanskelig for utenforstående å separere fakta fra
propaganda og virkelighet fra illusjon. Det som er sikkert i Burma er at å tolke
tegn, tall og symboler som et middel til å forstå politiske hendelser er mer
pålitelig enn å stole på SLORC, som sensurerer og holder tilbake informasjon.
SLORC har innrettet et Big Brother samfunn gjennom å bruke et meget
gjennomtrengende etterretningsapparat da det er den eneste måten å opprettholde
nasjonal sikkerhet og enhet. Alle telefoner i diplomatresidenser og hoteller
avlyttes og i tillegg blir linjene ofte brutt hjemme hos prodemokratiske
partimedlemmer. Den offisielle avisen ”The New Light of Myanmar” sensurerer
alle referanser til fattigdom, korrupsjon og bestikkelser.
Ingen får reise lenger enn 25 km utenfor en by uten tillatelse begrunnet med
sikkerhetshensyn.
SLORC hevder at folket har aldri hatt det bedre, at antall jobber stiger og at man
har en økning i økonomisk vekst som har hevet levestandarden. Det pågår en stor
byggeaktivitet i for eksempel Rangoon, men fakta er at det bygges hoteller og
forretningsbygg som stort sett blir stående tomme, istedenfor å bygge skoler,
sykehus etc. Dødeligheten for spebarn er 94 av 1000.
Student nr: 0189397
Side: 60
En lærer tjener gjennomsnittlig $30 per måned. Gjennomsnittslønnen i det
militære er $50 pr. måned, men merkelig nok har alle militærkoner gull- og
juvelbesatte smykker….
SLORC hevder at de har programmer for å fjerne valmue og opiumsplantasjer. De
hevder at buddhismen er årsak til reduksjon i opiumsproduksjonen, fordi det har
en negativ effekt på verden. Imidlertid angir offisielle amerikanske rapporter at
Burma fremdeles er den største eksportøren av opium i det gylne triangelet.,
shipping gjennom Laos, Thailand og Kina til vestlige byer.
SLORC hevder at fengslede ”dissidenter” dør fordi de har forspist seg på fet mat,
ikke fra tortur eller elendige fengselsforhold.
Ryktene forteller at SLORC relokerer hele landsbyer på landsbygda for å gjøre
plass for multi-milliondollar prosjekter. Men SLORC hevder at de flytter folk til
bedre bosteder. Det er utstrakt bruk av tvangsarbeid, men myndighetene hevder at
”It is the buddhist tradition for people to volunteer to work for the betterment of
the country, because we believe we get merits for the next life”.
Sitat fra en journalist ”Look around, the country is a fascist Disneyland”
Kultur, religion og tradisjon har alltid vært kilder til stolthet i det burmesiske
samfunnet. Men det har samtidig vært mye politisk spenning pga. de mer enn 20
etniske minoritetene som alle vil ha autonomitet eller selvstendighet fra de
burmesisk-dominerte sentralmyndighetene. Den eldgamle metoden brukt av de
burmesiske kongelige for å bevare stabilitet, var å lage et kongedømme bygget på
makt som strålte ut fra sentrum. Dette førte til at selv om kongen hadde absolutt
makt i sentrum av riket, så var makten mer symbolsk i utkantene. Britene
invaderte og kolonialiserte Burma på slutten av det 19. århundre, og satte
utkantdistriktene opp mot sentrum. De fridde til minoritetene, rekrutterte dem til
sine armeer for å kontrollere sentral-Burma og klarte å danne en slags vaklende
enhet i hele landet. De oppmuntret også til selvstyre blant de ulike etniske
gruppene.
Ron Gluckman (1995) (Tracking Myanmar):
“Most of Myanmar remains closed. Like infrastructure everywhere in Myanmar,
the rail system is in a miserable state. Myanmar has cleared much of its forests.
“SLORC has turned everything to desert,” Others accuse SLORC of bankrolling
its top brass by selling off Myanmar timber resources; as much as 80 percent of
Student nr: 0189397
Side: 61
the former rain forest is reportedly gone. Even under military rule, Myanmar is
full of life and laughter. But there are ugly scenes, too, rag workers chained like
animals. This is one of Myanmar’s greatest shames, for the conscription of
workers is commonplace, as in the hot sun. We see entire towns on road duty,
breaking stones with primitive tools. Many are tiny children, laboring in the hot
sun. Ordinary citizens forced to donate their time to do the state’s backbreaking
work. Seeing the smiles on all the faces, even of soldiers, it’s easy to be lulled into
a sense of serenity, forgetting that this is, indeed, a brutal military regime. It is
like a police state on laughing gas. The military control is ironclad, yet the people
as kind as they come”.
Michael Christopher (1997):
“In February 1996 the U.N. Commission on Human Rights reported that the
following violations were commonplace in Burma: Torture, summary and
arbitrary executions, forced labor, abuse of women, politically motivated arrests
and detention, forced displacement, important restrictions on the freedoms of
expression and association and oppression of ethnic and religious minorities.’
There is documented evidence that approximately two million people—men,
women, and children—are being forced to knock the country into a shape fit for
foreign investment and tourism. “
“In 1995 the International Confederation of Free Trade Unions reported that a
million people had been evacuated from their homes in Rangoon and moved to
remote shanty towns far off the beaten track of tourists and investors. It is
estimated that a further two million people have lost their homes in other parts of
the country. “
Silverstein (1992):
“Today, Burma is a police state whose rulers govern by terror and violence.
Informers are everywhere and no one is above suspicion. The army uses the press,
radio, and television to proclaim that it is the friend and protector of the people,
while it knows that it is hated, feared, and seen as an army of occupation.
Student nr: 0189397
Side: 62
Vedlegg 3. Tiden etter den første husarresten
I 1998 forteller Victor (2002) at Aung San Suu Kyi levde et liv i all enkelhet og
jobbet natt og dag sammen med nære kolleger som eks-general U Tin U og eks-
oberst U Kyi Maung. I tiden rett etter husarresten forsøkte de å få til et samarbeid
med SLORC om demokratiske reformer, men SLORC ignorerte dem og angrep
Aung San Suu Kyi i avisene i stedet.
Aung San Suu Kyi tok til orde for internasjonale økonomiske sanksjoner mot
Burma og turistboikott da SLORC lanserte ”Visit Myanmar Year 1996” i håp om
å tiltrekke seg turister og etterlengtet valuta. Slike sanksjoner har vært omstridt
internasjonalt (Gluckman, 1996). Noen få land, f.eks. USA, har innført
restriksjoner på handel med Burma, men generelt har slike forsøk feilet
(Christopher, 1997).
Det vil kreve for mye å gå inn i detalj i de politiske hendelsene i tiden fra 1996 til
i dag, men kort fortalt har ikke situasjonen blitt noe særlig forbedret.
Myndighetene har gjort alt de kan for å trakassere Aung San Suu Kyi og hennes
tilhengere, inkludert gjentatte arrestasjoner (mange har forsvunnet sporløst), drap
på demonstranter, uthenging av NLD i media og forbud mot møtene deres. I 2001
ble hun igjen satt i husarrest som varte i 19 måneder (Victor, 2002) og 30.mai
2003 toppet det seg med det som opposisjonen kaller et planlagt attentat mot
Aung San Suu Kyi (som myndighetene selvsagt benekter). Mange av tilhengerne
hennes ble drept eller fengslet, mens hun selv ble såret og ”brakt i sikkerhet” av
myndighetene. Siden har hun befunnet seg i husarrest (Altsean 2004).
Myndighetene (som nylig har skiftet navn til SPDC; State Peace and
Development Council) ha r startet en prosess for å lage en ny konstitusjon, med
løfte om demokrati når konstitusjonen foreligger, men en av betingelsene er at det
skal være fullstendig konsensus, noe som er lite sannsynlig å oppnå med 135 ulike
minoriteter. De forhaster seg heller ikke og prosessen virker evigvarende. NLD
boikottet denne prosessen i protest og annonserte at de ville lage en alternativ
konstitusjon. Situasjonen er den dag i dag relativt fastlåst selv om ulike prosesser
visstnok pågår. Eksempelvis lanserte myndighetene i aug 2003 et såkalt veikart til
demokrati, men ifølge opposisjonen er det kun en befesting av militærets rolle i
fremtidig styring av Burma (Altsean 2004).
Student nr: 0189397
Side: 63
Gluckman (1996) beskriver hvordan Burma’s naboland i ASEAN (Association of
Southeast Asian Nations) har holdt seg passive. Flere av landene er store
investorer i Burma, og har støttet regimet for å beskytte sine interesser.
eksempelvis Thailand, Singapore og Indonesia. En minister fra Singapore har
uttalt: ”[it was] the only instrument of government in the country, and that without
the power the military commands, Suu Kyi might not be able to rule. “ ASEAN
hevder ”by acting individually and employing ”contructive engagement” they
would be more effective and in tune with the ”Asian Way” (Silverstein, 1992). I
1997 ble Burma innlemmet som medlem i ASEAN og de skal overta
formannskapet i 2006, noe som har bl.a. ført til konflikt mellom EU og ASEAN
(Frantsvold, 2004).
Student nr: 0189397
Side: 64
Vedlegg 4. Aung San Suu Kyi’s første tale