Student nr: 0189397

Prosjekt oppgave for Master of Management i:

LEDELSE; MAKT OG MENING

The Lady: Aung San Suu Kyi

Mytenes, personens og fortellingens kraft

Eksamenskode: MAN 23331

Leveringsdato: 23.august 2004

Student nr: 0189397

Innhold

1 Innledning ........................................................................................ 1 1.1 Valg av person................................................................................. 1 1.2 Problemstilling................................................................................. 1

2 Teori................................................................................................. 3 3 Presentasjon av Aung San Suu Kyi ................................................. 4

3.1 Datter av en frigjøringshelt .............................................................. 4 3.2 Et stille liv i utlendighet................................................................... 5 3.3 Vendepunktet................................................................................... 5 3.4 Politisk kometkarriere...................................................................... 6 3.5 Husarrest og valg ............................................................................. 6 3.6 Internasjonal oppmerksomhet.......................................................... 7 3.7 Ute av husarrest – like populær ....................................................... 7 3.8 Tiden etterpå .................................................................................... 8

4 Metode ............................................................................................. 8 4.1 Åndsvitenskap kontra naturvitenskap .............................................. 8 4.2 Hermeneutisk analyse ...................................................................... 9 4.3 Metode ........................................................................................... 11 4.4 Kilder og kildekritikk .................................................................... 11

5 Analyse .......................................................................................... 13 5.1 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av folkets behov for en helt? .. 13

5.1.1 Teori............................................................................................... 13 5.1.2 Som far så datter? .......................................................................... 16 5.1.3 Helt i henhold til Campbell’s heltemyter? ..................................... 17 5.1.4 Helt i henhold til Arnulf’s historiske helter? ................................. 19 5.1.5 Delkonklusjon................................................................................ 22

5.2 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av karismatiske egenskaper? .. 23 5.2.1 Teori............................................................................................... 23 5.2.2 Var Aung San Suu Kyi sensitiv overfor omgivelsene? ................. 25 5.2.3 Klarte Aung San Suu Kyi å presentere sin fremtidige visjon på en

overbevisende måte?...................................................................... 28 5.2.4 Viste Aung San Suu Kyi personlig hvordan visjonen kunne

oppnås? .......................................................................................... 35 5.2.5 Delkonklusjon................................................................................ 37

5.3 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av hennes fortelling? .............. 38 5.3.1 Teori............................................................................................... 38 5.3.2 Aung San Suu Kyi’s fortelling ...................................................... 40 5.3.3 Fortellingens kraft og motkraft ...................................................... 42 5.3.4 Hvordan legemliggjorde Aung San Suu Kyi fortellingen? ............ 47 5.3.5 Delkonklusjon................................................................................ 47

6 Ny helhetsforståelse – sammenstilling av perspektivene .............. 48 7 Konklusjon..................................................................................... 51 8 Referanser ...................................................................................... 54 Vedlegg 1. Historien om Aung San ................................................................. 56 Vedlegg 2. Bakteppe ........................................................................................ 58 Vedlegg 3. Tiden etter den første husarresten.................................................. 62 Vedlegg 4. Aung San Suu Kyi’s første tale ..................................................... 64

Student nr: 0189397

Side: 1

1 Innledning

Hensikten med denne prosjektoppgaven er å belyse teoretiske perspektiver som

ikke er så vanlig å benytte når man søker forklaringer på hvorfor en person blir en

stor leder. Jeg har valgt å se på hvordan en lederskikkelse kan evne å skape

mening for følgerne enten i kraft av sine egne personlige kvaliteter eller gjennom

de mytene og fortellingene som allerede finnes iboende i deres kultur. Det er også

et mål for oppgaven å se hvordan slike myter og fortellinger kan ”fange” lederen

og hvilke følger det har.

1.1 Valg av person

Med ujevne mellomrom leser vi pressemeldinger som f.eks. ”Aung San Suu Kyi

må frigis umiddelbart!”, ”Suu Kyi avviser tilbud om frihet”, ”Suu Kyi

sultestreiker”. Da dukker bildet av en liten, vever kvinne opp i bevisstheten og vi

undres over hennes fremdeles sterke posisjon hos folket i Burma og hennes

evigvarende og utrettelige kamp mot militærjuntaen.

Under en reise i Sørøst-Asia i 2003 fikk jeg se Burma på nært hold og kom litt i

kontakt med menneskerettighets- og hjelpeorganisasjoner. Burma er vakkert og

folket gjestfritt og tilsynelatende alltid smilende, men under overflaten skjuler det

seg en tragedie av dimensjoner. Jeg fikk kun noen små glimt av dette og kunne

mer ane enn direkte se følgene av militærjuntaens regime. Overalt møtte jeg folk

som satte sitt håp til Aung San Suu Kyi, eller ”The Lady” som de kalte henne,

selv om situasjonen virket totalt håpløs. Dette inspirerte meg til å bli bedre kjent

med personen Aung San Suu Kyi og forstå hva det er som har skapt hennes

ledende rolle i Burma’s opposisjon.

1.2 Problemstilling

Inntil hun var 43 år levde Aung San Suu Kyi et stille liv i England med mann og

to barn. Så fikk hun en telefon som skulle forandre hele hennes tilværelse. Hennes

mor hadde fått slag og hun dro til Burma for å pleie moren. Etter få måneder i

Burma var hun vitne til store demonstrasjoner og masseopprør som myndighetene

slo ned på med hard hånd og de drepte tusenvis over hele landet. I løpet av få uker

engasjerte hun seg politisk, hundretusener av mennesker møtte opp for å høre

henne tale for første gang og hun ble leder av National League for Democracy

(NLD). Under ett år senere ble hun satt i husarrest og i mai 1990 vant partiet

Student nr: 0189397

Side: 2

hennes 82 % av setene i parlamentet under det første frie valget i Burma, men

regimet satte valgresultatet til side. I 1990 ble hun tildelt Raftoprisen og i 1991

både Sakharovprisen og Nobels fredspris for hennes ikke-voldelige innsats for

demokrati og menneskerettigheter (Victor, 2002).

I dag, over et tiår senere, sitter hun i sin tredje husarrest og har ikke tenkt å gi opp

kampen om demokrati i Burma. Hun har fått over 50 æresdoktorater, priser etc.,

det er skrevet flere bøker og artikler, og et kjapt søk på internett gir rundt 100.000

treff. Hun er uten tvil verdens mest berømte politiske dissident, og det som er

interessant er spørsmålet om hva som forklarer hvorfor hun har oppnådd denne

posisjonen. Jeg vil derfor analysere følgende hovedproblemstilling:

Hva forklarer Aung San Suu Kyi’s lederposisjon ?

For å undersøke denne hovedproblemstillingen har jeg valgt å gå i dybden på tre

aspekter ved Aung San Suu Kyi basert på spesielle hendelser og episoder som jeg

finner karakteristiske og fremtredende.

Som nevnt tidligere, møtte det opp hundretusenvis av mennesker for å høre Aung

San Suu Kyi holde sin første offentlige tale ved Schwedagon Pagoden (Victor,

2002). Dette kan tyde på at folk hadde store forventninger til henne og at det var

noe spesielt som tiltrakk dem allerede før de visste noe om hva hun konkret kunne

bidra med. De visste bare at hun var datter til frigjøringshelten General Aung San,

og det er derfor naturlig å undersøke om Aung San Suu Kyi var leder i kraft av

folkets behov for en ny helt i den tragiske situasjonen de befant seg i.

Hun dro på turne rundt om i landet og det fortsatte å møte opp store folkemengder

overalt hvor hun kom. I 1989 ble hun satt i husarrest begrunnet med at hun hadde

blitt en nasjonal plageånd som forstyrret den ”stabilitet, fred, fremgang og lov og

orden” som juntaen påsto at de hadde fått til i hele landet (Victor, 2002:42). I mai

1990 vant hennes parti NLD valget, en fantastisk triumf for Aung San Suu Kyi,

men regjeringen nektet å akseptere valgresultatene. Hun har siden den gang vært

opposisjonens ubestridte leder selv i periodene med husarrest (Victor, 2002). Jeg

stiller meg spørsmål om det kunne ha skjedd dersom hun utelukkende var leder i

kraft av folkets behov for å dyrke en helt. Hva hvis hun ikke ”leverte varene”? Det

er derfor på sin plass å også undersøke hvilke personlige egenskaper hun besitter

og i hvilken grad hun er en karismatisk leder som evner å få følgerne med seg.

Student nr: 0189397

Side: 3

Nobelkomitéen understrekte at Aung San Suu Kyi er et kraftfullt symbol på

kampen mot vold og kampen for et fritt samfunn. Ordinære mennesker føler at

hun med sitt mot og sine høye idealer bringer frem det beste i oss, at hun

symboliserer håp og at hun gir oss tillit og tro på kraften til det gode (ASSK,

1995:228-234). Denne beskrivelsen av hennes posisjon synes å stå ved lag også i

dag. I alt det som er skrevet og fortalt om henne vies det oppmerksomhet ikke

bare til hennes budskap om demokrati gjennom ikkevold, men spesielt til det at

hun selv lever ut budskapet og sine idealer. Dette fører oss inn på et narrativt

perspektiv på ledelse. Effektive ledere oppnår ifølge Gardner (1995) suksess

gjennom at de kommuniserer fortellinger som har en signifikant effekt på tankene,

følelsene og adferden til følgerne. Det er ikke nok å bare være en dyktig muntlig

forteller, men det er kritisk at lederen selv legemliggjør fortellingen gjennom sin

egen livsførsel. Jeg ønsker derfor til slutt å undersøke om Aung San Suu Kyi har

oppnådd sin lederposisjon fordi hennes fortelling er så sterk gjennom både

budskapets innhold og hennes legemliggjøring av den, eventuelt på tross av den.

Delproblemstillingene kan dermed oppsummeres som følger:

1. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av folkets behov for en helt?

2. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av karismatiske egenskaper?

3. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av hennes fortelling?

2 Teori

Det finnes mange relevante teoretiske perspektiver for å undersøke denne

oppgavens hovedproblemstilling. For å besvare de gitte delproblemstillingene har

jeg valgt tre teoretiske vinklinger jeg finner svært interessante.

Den første har jeg kalt helteteori og er basert på anerkjent litteratur tilknyttet

heltebegrepet. Joseph Campbell beskriver felles trekk hos helteskikkelser i

mytehistorier over hele verden i sine to bøker ”Helten med tusen ansikter” (2002)

og ”Power of myth” (1991). Jan Ketil Arnulf går mer i dybden på egenskaper hos

historiske personer som har blitt oppfattet som helter, i sin bok ”Heltens ansikter”

(1996). Disse to perspektivene utfyller hverandre.

Den andre teorien er karismatisk ledelse. Begrepet karisma kommer ifølge Conger

og Kanungo (1998) fra det greske ordet for gave. Det samsvarer med at vi

oppfatter karismatiske personer til å være gitt en spesiell gudegave fra fødselen av

Student nr: 0189397

Side: 4

som gjør at de har en spesiell utstråling og tiltrekningskraft på andre mennesker.

De blir beundret, respektert og sett opp til, og man ser på deres handlinger som

eksempler til etterfølgelse. Imidlertid hevder Conger og Kanungo (1998) at

karismatisk ledelse er attribusjon basert på følgernes oppfatninger av lederens

adferd. Denne adferden blir tolket av følgerne som uttrykk for at lederen har en

personlighet med karismatiske kvaliteter. Conger og Kanungo er anerkjente

forskere innen karismatisk ledelse og har i boken ”Charismatic Leadership in

Organisations” (1998) utledet et omfattende teoretisk rammeverk basert på både

teoretisk og empirisk forskning. De har sett på både naturen, årsakene og

konsekvensene av karismatisk ledelse, samt dets skyggesider.

Den tredje teorien er ”storytelling” som kan oversettes med fortelling, og er det

jeg vil kalle et narrativt perspektiv på ledelse. Et narrativt perspektiv på ledelse

finner vi i boken ”Leading Minds” (1995) av Howard Gardner. En leder er et

individ som har en signifikant effekt på tankene, følelsene og adferden til et antall

mennesker. Gjennom å studere de mest ekstraordinære ledere, har Gardner sett på

hva det er som fører til deres suksess og effektivitet i å påvirke følgerne. Han

trekker den konklusjon at effektiviteten er avhengig av den fortellingen de

”forteller” og legemliggjør i sitt eget liv.

Teoriene blir beskrevet mer utførlig i sammenheng med drøftingen i kap.5. , slik

at leseren får den nødvendige oversikt for å forstå analysen, men uten å gå inn i

detaljer som ikke er relevante i oppgaven.

3 Presentasjon av Aung San Suu Kyi

I dette kapitlet er alle opplysninger hentet fra Barbara Victor’s biografi ”The

Lady” (2002), dersom noe annet ikke er oppgitt.

3.1 Datter av en frigjøringshelt

I Burma, kalles hun bare ”The Lady”. Det er en respektfull tittel som folk bruker

for å slippe å si navnet hennes høyt av frykt for represalier fra myndighetene

(State Law and Order Restoration Council, forkortet til SLORC). Merkelig nok så

refererer også SLORC til henne som the Lady, ikke pga. ærbødighet, men for å

slippe å nevne hennes berømte fars navn; General Aung San, som i 1947

forhandlet Burmas frihet fra britene. Han er Burmas motstykke til George

Washington og grunnlegger av Tatmadaw, den burmesiske hær. Han ble også

Student nr: 0189397

Side: 5

Burmas mest kjente martyr da han ble drept i et attentat av en politisk rival bare

måneder før han skulle bli den uavhengige statens første leder. Selv det

nåværende militæret i Burma har stor respekt for hans navn. En oppsummering av

General Aung San’s liv er gitt i vedlegg 1.

3.2 Et stille liv i utlendighet

Aung San Suu Kyi var bare 2 år da hennes far ble myrdet i 1948 og har ingen

minner om ham. Som 15-åring fulgte hun moren, Khin Kyi, som var utnevnt til

ambassadør i India. Der ble hun kjent med ikkevoldsfilosofien til Gandhi, som

hun studerte inngående. Det mer hun leste det mer ble hun overbevist om den.

Hun studerte statsvitenskap i Delhi før hun ble tatt opp ved Oxford. Der ble hun

kjent med både politikere og intellektuelle, og også hennes tilkommende mann.

Hun insisterte på at hun aldri ville gifte seg med en ikke-burmeser, men med

Michael Aris var det kjærlighet ved første blikk. Hun blir husket som dydig,

moralsk og genuint uskyldig, men med en sterk følelse av å tilhøre den

burmesiske eliten. To år etter studiene, reiste hun til New York for å starte på

postgraduate studier, men endte opp med å jobbe for FN i tre år. Hun giftet seg

med Michael Aris i 1972 og de drar til Bhutan. Hun blir hyret av utenriks-

ministeren i Bhutan (som akkurat har blitt medlem av FN) som rådgiver. I 1973

returnerer de til England og de får sønnen Alexander og deretter sønnen Kim. I de

første årene av ekteskapet sysselsetter hun seg med studier i engelsk litteratur,

senere studerer hun sin fars liv og skriver hans biografi.

3.3 Vendepunktet

I mars 1988, da Aung San Suu Kyi levde i Oxford og hun hadde tatt opp en

akademisk karriere ved School of Oriental and African Studies ved London

Universitet, fikk hun en telefon om at moren hadde fått slag. Hun pakket og var på

flyet til Burma neste morgen. Hun ankom et Burma som hadde vært under

diktatoren General Ne Win i 26 år, og hadde gått fra å være et av de rikeste land i

Sørøst Asia til et av de fattigste, mest isolerte og mest korrupte land i verden.

Dette er beskrevet mer i vedlegg 2. Året før hadde Ne Win over natten innført et

nytt monetært system for å få bukt med hyperinflasjonen, et system han hadde fått

råd om av sin astrolog - hvor alle ”bank notes” var byttet ut med sedler delelig på

tallet ni. Millioner av burmesere våknet opp en morgen og fant at de var

bankerotte og at landet var på randen av ruin. Over natten endret folkets holdning

Student nr: 0189397

Side: 6

seg fra oppgitt resignasjon til uttalt og voldelig opprør. Tusenvis av studenter,

munker og vanlige sivile tok til gatene i protest. Etter Aung San Suu Kyi’s

ankomst og mens hun pleiet sin mor på sykehuset, pågikk opprøret i ukevis. Etter

tre måneder erklærte legene at hennes mor ikke ville bli frisk, og hun tok sin mor

med hjem til University Avenue. General Ne Win erklærte portforbud, men

opprøret fortsatte enda sterkere. Det var av en dimensjon landet aldri før hadde

sett, selv om man hadde hatt en konstant uro siden frigjøringen i 1948. Ne Win

overrasket alle med å gå av i juli, etterfulgt av en av hans lojale medarbeidere Sein

Lwin.

3.4 Politisk kometkarriere

Oppmuntret av Ne Win’s avgang håpet folket på en slutt på diktaturet og tok til

gatene over hele landet i demonstrasjoner. Situasjonen toppet seg 8. august 1988

med en landsomfattende streik som endte i en massakre på tusenvis av

demonstranter. En uke senere sendte Aung San Suu Kyi et åpent brev til

myndighetene hvor hun ba om at det skulle dannes en komité for å forberede

flerpartivalg. To uker etter dette, 26.august, holdt hun sin første offentlige tale

foran nærmere 500 000 mennesker utenfor den berømte Schwedagon Pagoden,

hvor hun krevde at ettpartisystemet skulle avskaffes, at demokrati skulle innføres

og at frie valg skulle arrangeres snarest mulig. Hun fortalte også folket om sin

beslutning om å entre politikken: ”I could not as my father’s daughter remain

indifferent to all that was going on” (ASSK, 1995:193).

18. september tok militæret makten, etablerte SLORC (State Order and

Restoration Council), innførte Myanmar som det nye navnet på Burma og

annonserte at det skulle holdes frie valg i mai 1990, samtidig som de forbød

politiske møter. Opposisjonen dannet National League for Democracy (NLD) med

Aung San Suu Kyi som generalsekretær. De overså forbudet om politiske møter

og startet en landsomfattende turne hvor Aung San Suu Kyi talte til enorme

folkemasser uansett hvor de reiste.

3.5 Husarrest og valg

Myndighetene gjorde det de kunne for å stoppe Aung San Suu Kyi og hennes

tilhengere og 20.juli 1989 ble hun plassert i husarrest, mens flere av hennes

kolleger ble sendt i fengsel. Aung San Suu Kyi svarte med å sultestreike for å bli

Student nr: 0189397

Side: 7

sendt til samme fengsel som hennes kolleger. Hun ga seg først da SLORC

offentlig lovet å ikke torturere eller skade dem.

I mai 1990 holdt SLORC sitt løfte om frie valg, men Aung San Suu Kyi fikk ikke

lov til å stille som kandidat for sitt parti ettersom hun var i husarrest. Likevel vant

NLD 82 % av setene i parlamentet. SLORC ignorerte imidlertid resultatene.

Husarresten varte i 6 år og i lange perioder (opptil 2 år) hadde hun ingen kontakt

med verken familie eller venner. Eneste selskap var en radio og en hushjelp som

brakte daglig proviant, og en uendelig rekke av væpnete vakter i hagen. Det var

perioder da hun nesten ikke hadde noe å spise og hun klarte ikke å komme seg ut

av sengen og håret falt av, samt at hun fikk flere helseproblemer. Hun laget seg et

strengt dagsskjema med faste tider for meditasjon, radiolytting, boklesing etc. og

hun har i ettertid sagt at det som ga henne styrke var å tenke på alle hennes

venner og kollegaer som var i fengsel.

3.6 Internasjonal oppmerksomhet

I oktober 1990 fikk Aung San Suu Kyi Raftoprisen og året etter ble hun først

tildelt EU’s Sakharov pris for menneskerettigheter og deretter Nobels fredspris.

Francis Sejersted kalte hennes kamp ”et av de mest bemerkelsesverdige eksempler

på sivilt mot i Asia i de siste årtier. Hun er blitt et viktig symbol på kampen mot

undertrykkelse”. Vaclav Have l sa om henne:

“Aung San Suu Kyi has received the Nobel Peace Prize and has now been internationally

recognized for her struggle against tyranny for freedom and dignity. She is a most worthy recipient

of the award. She has spoken clearly and consistently. She has refused to be bribed into silence by

permanent exile. Under house arrest, she has lived in truth. She is an outstand-ing example of the

power of the powerless. It was my deep honour to nominate her for the Nobel Peace Prize, and I

join all those who applaud her selection” (ASSK, 1995:xiii).

3.7 Ute av husarrest – like populær

I juli 1995 ble Aung San Suu Kyi endelig løslatt fra husarresten. Årsaken var

antakeligvis fordi SLORC trodde de hadde fått styrket sin posisjon og fordi

utenlandskapital flommet inn i landet. De hadde også klart å unngå sanksjoner

eller boikott fra USA og EU. Problemet var at de forregnet seg på populariteten til

Aung San Suu Kyi. Folk strømmet til huset hennes og snart måtte hun etablere

offisielle lørdags- og søndagsmøter for opptil 5000 tilhørere.

Student nr: 0189397

Side: 8

3.8 Tiden etterpå

Tiden etter den første husarresten har vært alt annet enn enkel både privat og

politisk. Hun er fremdeles ”fange i sitt eget land”, fordi hun vil aldri få lov til å

returnere til Burma hvis hun reiser ut. Hennes mann Michael Aris ble nektet

visum for å besøke sin kone siden juli 1995, og han døde i 1999 uten at de fikk

sett hverandre. Sønnene har imidlertid fått lov til å besøke henne flere ganger.

I 2001 ble hun igjen satt i husarrest som varte i 19 måneder (Victor, 2002) og

30.mai 2003 toppet det seg med det som opposisjonen kaller et planlagt attentat

mot Aung San Suu Kyi (som myndighetene selvsagt benekter). Mange av

tilhengerne hennes ble drept eller fengslet, mens hun selv ble såret og ”brakt i

sikkerhet” av myndighetene. Siden har hun befunnet seg i husarrest (Altsean

2004).

Jeg har i liten grad benyttet meg av politiske hendelser fra tiden etter den første

husarresten. For den interesserte leser er en oppsummering likevel gitt i vedlegg 3.

4 Metode

For å undersøke oppgavens problemstillinger, er det ønskelig å bruke egnede

vitenskapelige metoder. Men finnes det vitenskapelige metoder som kan kaste lys

over problemstillinger som det ikke finnes noe endelig fasitsvar på? Uansett

hvilke konklusjoner jeg kommer frem til, vil det vanskelig kunne hevdes at dette

er objektive resultater. Svaret vil derfor ligge i å benytte seg av historisk-

filosofiske metodikker og hermeneutisk fortolkning. Hva dette innebærer

redegjør jeg for i det følgende.

4.1 Åndsvitenskap kontra naturvitenskap

Opp gjennom flere århundrer har det vært stilt spørsmål om det finnes bare én

form for vitenskap eller om det finnes flere ulike typer vitenskaper. Skulle man

skille vitenskapene ut fra at de studerer ulike objekter eller ut fra at de bruker

ulike metoder? Vico (italiensk filosof på 1700-tallet) hevdet at det fantes én del av

virkeligheten som ikke var skapt av oss – naturen – og én del som var skapt av oss

– historien og kulturen. Ettersom dette var ulike objekter, måtte man bruke ulike

fremgangsmåter og at det derfor var et naturlig skille mellom naturvitenskap og

historievitenskap (Krogh et al, 1996). Droysen (tysk historiker på 1800-tallet)

presenterte skillet mellom natur- og åndsvitenskap som skillet mellom å forklare

Student nr: 0189397

Side: 9

og å forstå. Å forklare betydde at enkeltfenomener kunne føres tilbake til et

grunnleggende prinsipp eller en lov, slik man gjorde i naturvitenskapen.

Historiske fenomener kunne imidlertid ikke forklares med allmenngyldige lover,

men gjennom menneskets forståelse ut fra sin innlevelse i det studerte fenomenet.

Åndsvitenskapen (humaniora) slik vi forstår den i dag, er bare ca. 100-200 år

gammel ifølge Remenyi et al (1998). Uttrykket åndsvitenskap favner vidt, men

generelt betegner det studiet av alt som frembringes og produseres av mennesker.

I dag er det også en betegnelse på fag ved historisk-filosofiske fakulteter. Som et

fellestrekk for disse fagene kan det sies at de hovedsakelig har interesse for

fenomener som er historisk bestemt og for tekstlesning og fortolkning.

Én retning innenfor debatten om åndsvitenskap har vært positivismen, der man

har benyttet seg av naturvitenskapelige metoder. I beskrivelsen av mennesket

skulle det ses bort fra alt som var knyttet til det indre liv – bl.a. hukommelse,

tenkning eller følelser — og i stedet holde seg til det som kunne observeres og

beskrives av ytre observatører. Den motsatte retningen (positivismekritikken) har

vært at historievitenskapen måtte benytte seg av vesensforskjellige metoder fordi

mennesket er et vesen som mener, tenker og føler noe og ikke kan gjøres til et

vitenskapelig faktum beskrevet i form av naturvitenskapelige begreper.

Dette bringer oss inn på hermeneutikken.

4.2 Hermeneutisk analyse

Hermeneutikk er læren om fortolkning og kommer av det greske verbet

hermeneuein som har tre hovedbetydninger: å uttrykke, å utlegge og å oversette.

Den har røtter tilbake til kirkefedrene i Alexandria i det 2. århundre og antikken

som utviklet fortolkningsteorier til hjelp for å fortolke Bibelen. Den allment

aksepterte teorien om hermeneutikk - forstått som en systematisk teori om

tolkning av tekster - oppsto imidlertid i reformasjonen. Grunnleggeren for den

nyere hermeneutikk anses å være Matthias Flacius Illyricus, som utviklet regler

for protestantisk bibelfortolkning basert på Skriften alene. I romantikken ble

hermeneutikken utvidet til nye felter, bl.a. klassisk filologi og antikkens kultur- og

idéhistorie. Den klassiske filologen Friedrich Ast var sentral og innførte begrepet

”den hermeneutiske sirkel”. Dette var ment som et middel til å trenge inn i og få

oversikt over en fremmed tekst. Forståelsen av en del av en tekst kan bare forstås

ved å se den i forhold til helheten, og helheten forstås bare gjennom de enkelte

Student nr: 0189397

Side: 10

delene. Leseren av teksten sto utenfor selve sirkelen. Alvesson og Skjöldberg

(1994) kaller dette objektiverende hermeneutikk.

En annen sentral skikkelse var teologen og filosofen Friedrich Schleiermacher

(1768-1834) som bidro langt på vei til at hermeneutikken ble en allmenn

filosofisk teori om fortolkning og forståelse. Full forståelse av en tekst, sier

Schleiermacher, oppnår man først når man kan gjenta alle tankeoperasjonene som

forfatteren selv utførte når teksten ble skrevet. Det kaller han å konstruere eller

rekonstruere teksten. Full forståelse av en tekst er derfor en uendelig, for ikke å

snakke om umulig, oppgave. I motsetning til de som hevdet at hermeneutikk var å

forstå tekster, hevdet Schleiermacher at hermeneutikk og forståelse dukker opp

ved alle former for menneskelig kommunikasjon, dvs. både skrift, tale og også

handlinger.

I moderne tid er det filosofen Hans-Georg Gadamer (f. 1900) som gjennom sin

bok Wahrheit und Methode (1960), har hatt sterkest innflytelse og skapt mest

debatt i moderne filosofi. Gadamer beskriver det fenomenet vi kaller menneskelig

forståelse, og som han anser som et grunntrekk ved det å være menneske. I følge

Gadamer er det nettopp grunnleggende for mennesket å forsøke å forstå den

historiske og sosiale verden, den kultur og de tradisjoner det er preget av. Leseren

blir dermed selv en del av den hermeneutiske sirkel, slik at forståelse av teksten

blir nå preget av leserens fordommer og forforståelse. Enhver forståelse forutsetter

en annen, forutgående forståelse (forforståelse), mens fordommer beskriver de

meninger og oppfatninger vi har utviklet på forhånd. Se figur 1. Alvesson og

Skjöldberg (1994) kaller dette den aletiske hermeneutikk, basert på det greske

ordet aletheia; åpenbaring av noe som er skjult.

Dialog medteksten

For-forståelse

Del

Helhet

For-ståelse

Figur 1: Den hermeneutiske sirkel

Student nr: 0189397

Side: 11

Den samlede mengde av ”fordommer” kaller Gadamer vår horisont. Den

hermeneutiske sirkel blir på denne måten et forhold mellom to horisonter; leserens

horisont og den andre som blir representert av teksten. Resultatet av den

hermeneutiske sirkelen blir at de to horisontene tilnærmer seg hverandre i det

Gadamer kaller en horisontsammensmelting.

4.3 Metode

Tross ulikhetene mellom de to tilnærmingene til hermeneutikk, objektiverende og

aletisk, har Alvesson og Skjöldberg (1994) anbefalt en kombinasjon for å oppnå

best mulig forståelse. Jeg tar utgangspunkt i denne anbefalingen, men vil nytte

meg først og fremst av Gadamers hermeneutikk og den hermeneutiske sirkel i

figur 2. Med basis i min egen forforståelse, har jeg studert enkeltepisoder (deler) i

Aung San Suu Kyi’s liv samt tekster om henne for så å øke forståelsen gjennom et

teoretisk perspektiv (delproblemstilling). Dette teoretiske perspektivet har så gitt

meg en ny forståelse for Aung San Suu Kyi som helhet. Deretter undersøker jeg

de samme enkeltepisodene (deler) igjen med et nytt teoretisk perspektiv etc. til

alle de tre delproblemstillingene er drøftet og jeg har dannet meg et helhetsbilde

for å kunne svare på hovedproblemstillingen.

Min egen forforståelse av Aung San Suu Kyi var svært begrenset. Det jeg visste

var stort sett at hun hadde fått Nobels fredspris og at hun hadde sittet i husarrest

flere ganger. Under reisen til Burma fikk jeg innblikk i den store betydningen hun

hadde for folket og at de satte hele sin lit til henne.

4.4 Kilder og kildekritikk

Kunnskap om Aung San Suu Kyi’s liv har jeg fått gjennom to hovedkilder:

Som primærkilder har jeg benyttet hennes egne uttalelser. Den ene viktige kilden

har vært boken ”Freedom from Fear” (1995) som er en samling av hennes taler,

artikler og brev som hennes mann redigerte og utga første gang mens hun satt i

husarrest. Ved referanser til hennes egne bøker benyttes forkortelsen ASSK. Den

andre viktige kilden til hennes egne ord og tanker har vært boken ”The Voice of

Hope” (1997) der journalisten Alan Clements gjengir i helhet intervjuer han har

hatt med henne. Det finnes en rekke andre intervjuer med henne og taler hun har

holdt, men de gir ikke noen utdypende forståelse i forhold til de

problemstillingene jeg undersøker. Det som imidlertid er interessant er at det er

Student nr: 0189397

Side: 12

svært vanskelig for kritiske journalister å få intervjuet henne. Ifølge Victor (2002)

tar hun anstøt av å bli utfordret på enkelte temaer. Da har det hendt at hun har reist

seg og gått. Enhver person som er interessert i Aung San Suu Kyi må fordømme

SLORC, ellers er det vanskelig å få informasjon eller intervjuer. ”Deconstructing

Aung San Suu Kyi is not part of the game” (Victor,2002:223). På denne måten er

alle hennes publiserte uttalelser, kun i tråd med den offentlige versjonen hun og

hennes tilhengere ønsker skal forefinnes.

Som sekundærkilder har jeg benyttet andre personers beskrivelser og oppfatninger

av Aung San Suu Kyi. De viktigste kildene har her vært biografien ”The Lady”

(2002) av Barbara Victor, deler av boken ”The Voice of Hope” (Clements, 1997)

som også inneholder intervjuer med to av Aung San Suu Kyi’s nærmeste kolleger

og boken ”Freedom from Fear” (ASSK, 1995) som inneholder bidrag fra andre

forfattere. Når det gjelder de to sistnevnte kildene er bidragsyterne personer som

er ”godkjent” av Aung San Suu Kyi og representerer igjen den offentlige

versjonen hun kan innestå for. Clements er en av vestens ledende autoriteter på

Burma’s kamp for demokrati og er åpenbart en beundrer av Aung San Suu Kyi.

Han er selv buddhist og har tilbrakt 5 år som munk i Burma, noe som øker hans

troverdighet som formidler av situasjonen der. Når det gjelder Victor (2002),

inkluderer hun kritiske perspektiver, som f.eks. juntaens versjon og kritiske

uttalelser fra andre observatører og journalister. Dette gir en balanse i inntrykket

hun formidler, men totalbildet er preget av den typiske vestlige positive

innstillingen til demokratiforkjempere generelt. Dette er et problem i nesten all

litteratur som jeg har hatt tilgjengelig. Som en støtte til drøftingen av

delproblemstillingene har jeg derfor inkludert de kritiske perspektivene jeg har

funnet i ulike artikler fra internett eller tidsskriftet Asian Survey. Det mest kritiske

er selvsagt juntaens egen fordømmende propaganda, men ettersom jeg selv også

tilhører den vestlige demokratiske tradisjonen, har jeg vanskelig for å ta den

alvorlig. På den måten blir også jeg, forskeren, en deltaker i forskningen og det er

umulig å objektivere meg selv fullt ut, slik også Hans Skjervheim beskriver i

Krogh (2003:115).

Til slutt har jeg hatt behov for å sette kunnskapen om Aung San Suu Kyi i en

større sammenheng for å forstå hvilken arena hun opererer innenfor. Fakta om den

politiske situasjonen har jeg hovedsakelig hentet fra Victor (2002), og disse fakta

er igjen støttet av ulike artikler i tidsskriftet Asian Survey, slik at jeg føler meg

Student nr: 0189397

Side: 13

relativt sikker på objektiviteten. For å danne meg en forståelse av historien og

kulturen i Burma har jeg benyttet meg av burmesiske Mya Maung’s bok ”The

Burma Road to Poverty” (1991). Han var en ledende ekspert på sosial, økonomisk

og politisk historie i Burma. Boken hans er en dyptgående kulturell analyse med

den unike forståelsen av det burmesiske og buddhistiske samfunnet som kun en av

deres egne innbyggere kan inneha.

5 Analyse

Jeg har valgt å ta utgangspunkt i perioden fra 1988 og frem til 1996. Jeg vil

benytte den hermeneutiske sirkel og gå stadig nye runder med de samme

hendelsene og tekstene, med et nytt teoretisk perspektiv for hver runde. For hvert

perspektiv vil jeg undersøke om det kan forklare Aung San Suu Kyi’s ledende

rolle og oppsummere i en delkonklusjon.

5.1 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av folkets behov for en helt?

5.1.1 Teori

Hva er en helt? I boken ”Power of myth” (1991) beskriver Campbell en helt på

følgende måte: “A hero is someone who has given his or her life to something

bigger than oneself“ og “The hero sacrifices himself for something. “ Videre

beskriver han at det finnes to typer heltegjerninger: Den ene er den fysiske dåd der

helten gjør en heltemodig handling i kamp og redder et liv eller et folk. Den andre

type dåd er mer spirituell hvor helten drar ut på en ekstraordinær reise (et eventyr)

for å gjenvinne enten noe som er tapt, eller for å finne ny viten. Helteeventyret

beskrives gjerne som en syklus – reise og gjenkomst. Campbell (1991) stiller

spørsmål om et samfunn trenger helter og forsøker å forklare behovet ut fra at

man trenger noe som virker samlende på folk, og som kan motvirke tendenser til

separasjon. Joseph Campbell har i sin andre bok ”Helten med tusen ansikter”

(2002) gitt en fyllestgjørende beskrivelse av hvordan heltehistorier verden over

egentlig forteller den samme historien, og kaller det monomyten. Helten reiser av

sted fra sin hverdagslige, vanlige verden inn i et overnaturlig landskap. Der blir

han møtt av fabelaktige krefter og vinner en avgjørende seier. Helten kommer

tilbake fra dette mystiske eventyret med kraft til å gi sine medmennesker et gode.

Dette perspektivet vil vi bruke i drøftingen og se om det er paralleller i Aung San

Suu Kyi’s liv. Problemet med dette perspektivet er at Campbell (2002) sier lite om

Student nr: 0189397

Side: 14

hvordan helteskikkelsen fyller eventuelle psykologiske behov hos de som dyrker

helten. Han sier også lite om ”kriteriene” for å oppfatte en virkelig person som en

helt. Derfor vender jeg meg til Arnulf (1996) for å få et utfyllende perspektiv.

Arnulf (1996) har vurdert de psykologiske dimensjonene til helterollen og

hvordan den har endret seg gjennom historien, basert på historiske personer. I

tidligere tider (flere tusen år siden) var helten en inkarnasjon av allmaktsfantasien,

der helten kjemper sin kamp mot det onde med dødsforakt. Helten har en indre

overbevisning: Han er ikke en person som ønsker seg uovervinnelighet, allmakt

og rett, eller som tror han er uovervinnelig. Han er en person som vet at han har

rett og at han kommer til å vinne. Han er overbevist om det evigvarende i sine

idéer og idealer. Den fysiske døden er et mindre offer enn å bøye hodet og gi seg.

Denne vissheten fyller mennesket med en tilstand som faktisk grenser til

usårbarhet. Overbevist om sin egen sak, stilt overfor lidelse og død, er mennesket

i stand til å velge kampen med tilintetgjørelse av seg selv eller andre som resultat.

Vi dyrker dette i den grad at vi ser det som noe enestående og etisk høyverdig.

Allmakten finnes som følelsen av krefter, følelsen av evig liv eller troen på evige

sannheter.

Helten har ifølge Arnulf (1996:9) fire kjennetegn: 1) han har overnaturlige krefter

eller krefter som en egen naturkraft, ”stormens mot”. 2) Han er i besittelse av en

helt spesiell form for viten – han vet ”alt”. 3) Helten er utkåret til en helt bestemt

plass, han er skapt av gudene som ”to deler gud og én del menneske” og 4) Han er

vakker og dermed ”god” i en eller annen form, noe som setter ham i stand til å

skrive loven på nytt. Dersom minst tre av disse fire kjennetegn foreligger, har vi

med en helt å gjøre. Man blir også helt bare hvis publikum deler opplevelsen av

fare, men ikke makter å mobilisere helten i seg selv.

I romertiden fikk vi ifølge Arnulf (1996) en ny vri på heltedyrkingen. Fra å dyrke

allmakten for dens egen skyld, gjorde man forsøk på å kontrollere helten ved å

kreve at han skulle være god. Våre moderne ideer om den gode helten stammer fra

denne tiden. Kristendommens Jesus videreførte dette kriteriet i sterk grad. Som

helt fyller Jesus alle kriterier vi har vært inne på tidligere. Han er i besittelse av en

helt spesiell form for viten – han vet ”alt”. Han har overnaturlige krefter, han er

”god” og han er utkåret til en helt bestemt plass, som Guds sønn. To ting gjør

Jesus til en helt ny helt. Han er den lille mannens helt, og han snur døden på

hodet; det er bare hans eget liv som settes på spill. Med dette sikrer Jesus seg i all

Student nr: 0189397

Side: 15

evighet heltens etiske fortrinn. Den som satser sitt liv alene, får publikums gunst

som en spesielt høyverdig person. Jesus ga også opphavet til en helt ny heltetype

som mange kunne identifisere seg med etter ham - pasifisten. Gjennom sin egen

selvoppofrelse satte Jesus en standard for heroisk moralisme som grenser til det

masochistiske. Han gjorde det svært vanskelig for en helt å la seg dyrke for sin

maktutfoldelse alene.

Arnulf (1996) beskriver altså en helt ut fra hvilke personlighetstrekk som

publikum forbinder med en helt. Imidlertid gjør han ingen dyptgående analyse om

hvilke behov dette fyller hos publikum. Han hevder at vi trenger helten og at vi

anerkjenner heltens berettigelse ved å se på ham som etisk forbilledlig,

identifiserer oss med ham, underkaster oss og lar ham bestemme de nye reglene.

Men hvorfor vi gjør det sier han lite om. Conger og Kanungo (1998:141) bekrefter

at mennesker kulturelt sett ser ut til å tro at enkeltindivider kan spille en heroisk

rolle med betydning for deres fremtid. Meindl et al ((1985) i Conger og Kanungo,

1998:141) forklarer dette med at man i en kompleks situasjon alltid ønsker

forenklinger for å skape mening, slik at man får en følelse av å ha kontroll. En helt

blir da den personen (lederen) som utpeker seg som den følgerne attribuerer

kausalitet til, dvs. den personen man tror kan ”løse deres problemer”, uansett hvor

irrasjonelt dette egentlig er.

Conger og Kanungo (1998:43) refererer også tre andre svært brukte forklaringer

på hvorfor følgere velger å følge en leder. 1) Lederen har sosial makt. Følgerne

oppfatter lederen som en person som innehar og kontrollerer ressurser som de

setter pris på. 2) Sosial bytteteori. Lederen oppnår status og innflytelse over en

gruppe som gjenytelse for å demonstrere dyktighet og ferdighet samt lojalitet til

gruppen. 3) Forventningsteori. Følgerne blir motivert til å følge lederen gjennom

deres forventninger om belønning, f.eks. i form av måloppnåelse. Basert på disse

tre psykologiske dimensjonene har Conger og Kanungo videreutviklet sin egen

forklaring hvor følgernes verdier og holdninger transformeres og blir satt i stand

til å utføre det lederen ønsker. Dette er beskrevet under drøftingen av

delproblemstilling 2.

Arnulf (1996) diskuterer heller ikke i hvilken grad motivet til helten spiller noen

rolle for følgerne. Meindl (1990) i Conger og Kanungo (1998:154) hevder

imidlertid gjennom sin sosiale smitte-teori at motivet (lederens visjon) ikke er den

utløsende faktoren for følgerskap, men at det derimot er følgernes fortellinger (om

Student nr: 0189397

Side: 16

lederen) seg imellom som etter hvert overdrives inntil de oppfatter lederen som en

eksepsjonell og mytisk helteskikkelse. En annen vinkling finner vi i

psykoanalysen (Conger og Kanungo, 1998:154) som hevder at det er følgernes

identifikasjon med helten som en ”allmektig” som er basis for følgerskap. Denne

vinklingen tilsvarer Arnulf’s (1996) perspektiv.

Jeg tolker Arnulf (1996) dit hen at det viktigste er heltens egen overbevisning om

at han har rett. Men dersom han taper sin kamp, vil han ofte ikke bli ansett som en

helt likevel. Dette strider til dels mot Campbell (1991) som definerer helten som

en som ofrer seg selv for sin sak og at saken er et felles gode for følgerne. Dermed

er disse to perspektivene utfyllende.

5.1.2 Som far så datter?

Det er ifølge Victor (2002) hevet over enhver tvil at General Aung San oppfattes

og dyrkes som en helt i Burma, både av folket og juntaen. Vi kan sammenligne

Aung San (se vedlegg 1 om hans liv) med Campbell’s (2002) monomyte der den

typiske helten reiser av sted og utfører en fysisk dåd for å redde f.eks. et helt folk.

Den mest kjente ”reisen” han foretok var da han ble smuglet på et skip til Japan

og der grunnla spesialgruppen Thirty Comrades. De ble en legendarisk kjerne i

den første løsrivelsen fra britene, i allianse med japanerne. Victor (2002) forteller

at han allerede da opparbeidet seg heltestatus i en alder av 27 år. Han må ha hatt et

usedvanlig talent, da han svært aktivt sto i spissen for både den første kampen mot

britene, kampen mot japanerne og tilslutt den endelige frigjøringen fra britene.

Hans historie, hvor han flere ganger faktisk reiser av sted og redder Burma fra de

ulike kolonimaktene, passer derfor godt med monomyten. Ettersom han ble

myrdet like før frigjøringen, har han beholdt sin heltestatus hos det burmesiske

folk uten noen riper i lakken.

Det går 40 år, det er krise i Burma og den berømte generalens datter kommer på

banen. Ifølge Ling (1999) møter det opp fem hundre tusen mennesker for å høre

hennes første tale. Hvorfor? Var det tilfeldig?

Folket var desperate og kan ha vært villige til å høre på hvem som helst som ville

stå frem i den håpløse situasjonen. Eller det hadde en helt spesiell tiltrekningskraft

at det var datteren til deres store helt, mao. at hennes fars heltestatus har smittet

over på henne. Det siste tror jeg er mest sannsynlig ut fra den psykoanalytiske

vinklingen hos både Arnulf (1996) og Conger og Kanungo (1998:154) der

Student nr: 0189397

Side: 17

følgerne har behov for å identifisere seg med en ”allmektig”, en ”forelder” som

kan løse problemene deres. Aung San Suu Kyi sier selv til Clements (1997:41) ”I

think the very first reason why the Burmese people trusted me was because of

their love for my father. […] I think a lot of that love was transferred to me.”

En forsterkende faktor har nok vært det faktum at hun både lignet på faren og

minnet dem om ham (Victor, 2002), (Gluckman, 1996). En av hennes nære

medarbeidere i NLD, U Tin U sier til Clements (1997:217): ”It really struck me

that the way she talked, her complexion, her features and gestures were strikingly

similar to those of her father. She resembled him in almost every way”. Imidlertid

kan jo denne likheten ha vært ønsketenkning og idealisering fra hennes følgere.

Ifølge Arnulf (1996:269) vil en helts etterkommere alltid vente på at han kommer

igjen gjenfødt i en ny skikkelse og fullfører historien (slik de kristne venter på

Messias, og muslimene på Muhammed).

Foreløig konkluderer jeg med at General Aung San’s heltestatus smittet over på

hans datter Aung San Suu Kyi. Imidlertid er spørsmålet er om hun i kraft av sin

egen person også fylte helterollen etter som tiden har gått og ikke som en SLORC

etterretningsagent har sagt om henne: “All she has is her father’s name behind

her” (Clements, 1997: 274). For å besvare det vil jeg drøfte Aung San Suu Kyi

opp mot helteteoriene til både Campbell (1991/2002) og Arnulf (1996).

5.1.3 Helt i henhold til Campbell’s heltemyter?

Ifølge Campbell’s Power of myth (1991) er en helt en person som har viet sitt liv

til noe større enn seg selv, som har ofret sitt liv for en sak. Det kan herske liten

tvil om at denne karakteristikken passer på Aung San Suu Kyi.

En venninne, Maureen Aung-Thwin, forteller til Victor (2002:53) at Aung San

Suu Kyi ble klar over at hun kunne bli tvunget til å ta et valg mellom familien og

landet. ”Once, Suu asked my opinion very indirectly. She wanted to know if it

was right for her to choose her country over her children. Of course, I said that I

would choose my family” (Victor, 2002:53) Ifølge Maureen, hadde Suu svart at

det var et dilemma for henne, og Maureen forfekter at konklusjonen var klar – det

ville være å velge Burma, uten at dette noen gang ble uttalt. Denne konklusjonen

styrkes av Aung San Suu Kyi’s første tale: ”It is true that I have lived abroad. It is

also true that I am married to a foreigner. These facts have never interfered and

will never interfere with or lessen my love and devotion for my country by any

Student nr: 0189397

Side: 18

degree” (ASSK, 1995:193). Dette har hun siden vist ved at hun bl.a. har nektet

konsekvent å ”forlate sin post”, dvs. å reise ut av Burma, selv da hennes mann lå

for døden.

Imidlertid utfører også en helt heltegjerninger, og ifølge Campbell (1991) finnes

det to typer: den fysiske dåden hvor man redder et liv/et folk eller en

ekstraordinær reise for å gjenvinne noe som er tapt eller finne ny viten. General

Aung San ble en helt gjennom konkrete kamphandlinger for frigjøringen av

Burma. I motsetning til sin far, er Aung San Suu Kyi pasifist. Man kan foreløpig

heller ikke si at hun har reddet sitt folk fra juntaens grep. Jeg vil likevel påstå at

man kan se hele hennes liv etter 1988 som en lang kamp nettopp for å redde

Burma, selv om kampen i dette tilfellet er ikkevoldelig.

Aung San Suu Kyi’s heltegjerning passer bedre inn i den spirituelle varianten av

Campbell’s monomyte der helten foretar en reise og finner ny viten som hun

bringer med seg tilbake (Campbell, 2002).

I Aung San Suu Kyi’s tilfelle kan man si at helteeventyrets syklus startet med at

hun forlot Burma som 15 åring og gjenkomsten med at hun kom tilbake i 1988 da

hun raskt gikk inn i rollen som opposisjonens leder. Monomyten tilsier at helten

kommer tilbake med kraft til å gi sine medmennesker et gode f.eks. i form av ny

viten. I dette tilfelle er kraften Aung San Suu Kyi’s sterke vilje til kampen mot

juntaen, og den nye viten hun brakte med seg tilbake var idéen om demokrati og

at dette måtte vinnes med ikkevold. Viljestyrken og kraften hun utviklet, stammet

fra hennes studier om faren. I et essay skrev hun:

”It was only when I grew older and started collecting material on his life and achievements that I

began to learn what he had really been like and how much he had managed to achieve in his thirty-

two years. Not only did I then conceive an admiration for him as a patriot and statesman but I

developed a strong sense of empathy as I discovered many similarities in our attitudes. It is

perhaps because of this strong bond that I came to feel such a deep sense of responsibility for the

welfare of my country” (ASSK, 1995:203).

Idéen om demokrati var for øvrig ikke noe hun hadde ”suget av eget bryst”, men

var en videreføring av hennes fars tanker. Hun sa i sin første tale:

”I would like to read to you something my father said about democracy: […] “Democracy is the

only ideology which is consistent with freedom. It is also an ideology that promotes and

strengthens peace. It is therefore the only ideology we should aim for.” That is what my father

said. It is the reason why I am participating in this struggle for freedom and democracy in the

footsteps and traditions of my father” (ASSK, 1995:194)

Student nr: 0189397

Side: 19

U Kyi Maung har en interessant uttalelse som viser monomyten i praksis: “Suu’s

absence from Burma was not an absence at all. It groomed her, matured her into adulthood, into

woman-hood, so that she could come back and serve her people, to help them to help themselves

to challenge the deadening cruelty of authoritarianism” (Clements, 1997:238).

Jeg konkluderer med at Aung San Suu Kyi kan oppfattes som en helt i tråd med

mytenes helteskikkelser fra hele verden. Men dette sier likevel ikke noe om hun

ble oppfattet som helt av følgerne. Dette drøftes i neste delkapittel.

5.1.4 Helt i henhold til Arnulf’s historiske helter?

Med utgangspunkt i Arnulf (1996) vil jeg nå drøfte om Aung San Suu Kyi

psykologisk sett kunne oppfattes som helt av sine følgere. Jeg tar utgangspunkt i

at minst tre av de fire typiske kjennetegnene for en helt må være oppfylt.

Det første kriteriet – at helten har mot – kan vi finne flere eksempler på hos Aung

San Suu Kyi. Ifølge Arnulf (1996) er en modig person en som anerkjenner fare,

men som velger å trosse den. Den mest kjente episoden som viser Aung San Suu

Kyi’s mot er beskrevet bl.a. i Nobelkomiteens presentasjonstale (1991). I 1988

dro hun og hennes tilhengere på en turné rundt i Burma for å holde møter og tale

til folk. I landsbyen Danubyu gikk hun sammen med sine kolleger opp en gate da

soldater stilte seg opp på linje foran dem og truet med å skyte dersom de ikke

stoppet. Aung San Suu Kyi ba alle andre om å gå til siden, mens hun fortsatte

alene opp gaten. Soldatene gjorde seg klar til å skyte og startet nedtelling, men ble

stoppet i siste øyeblikk av en major. Hun forklarte etterpå at det virket så mye

enklere å gi dem ett enkelt mål. Hun sa også om den samme episoden: ”I was

quite cool-headed. I thought what does one do? Does one turn back or keep on

going? My thought was, one doesn’t turn back in a situation like this” (Clements,

1997:46). Her ser vi at hun både anerkjenner faren, men velger likevel å trosse

den. På den annen side, er dette mot eller dumdristighet? Hun risikerte både sitt

eget og andres liv. Eller er det kynisme? Ifølge Arnulf (1996:165) er

dumdristighet en annen side ved motet, men et mot uten mål. Mot forutsetter også

redsel. Mot er da å ikke gi etter for sin redsel og samtidig ta reflekterte avgjørelser

(Arnulf,1996:198). Var Aung San Suu Kyi’s handling en reflektert avgjørelse?

Det kan virke slik ut fra sitatet over. Det kan også ha vært et utslag av ren

kalkulerende kynisme og overbevisning om at de militære hadde mer å tape på å

skyte henne enn å vinne. Det ville føre til meget dårlig publisitet og sannsynligvis

store opptøyer dersom den ”store, stygge militærmakten” regelrett henrettet den

Student nr: 0189397

Side: 20

forsvarsløse, lille ”fredsduen” som attpåtil var beskytter av General Aung San’s

minne. Jeg ser imidlertid også at hennes handling kan være utløst av det Arnulf

(1996) drøfter som en del av ”heltens sataniske skygge”, nemlig heltens indre

overbevisning om at han er uovervinnelig. Helten synes å reagere paradoksalt på

fare, jo sterkere trusselen blir, jo mer stiger heltens overbevisning om at han

kommer til å seire.

Det andre kriteriet er at helten ”vet alt”. Her har jeg ikke funnet så mange ”bevis”,

men jeg vil påstå at populariteten til helgemøtene og at spørsmålene berører alt

mellom himmel og jord, kan være en indikasjon på at folket har tillit ti hennes

vurderinger og betrakter henne som en ”som vet alt”. Det tok ikke lang tid etter at

Aung San Suu Kyi slapp ut av den første husarresten før tilhengerne strømmet til i

tusenvis til University Avenue. Dette ble starten på de berømte helgemøtene hvor

tilhengerne legger spørsmål i postkassen hennes i løpet av uken, og Aung San Suu

Kyi svarer på dem under møtene. Spørsmålene dekker et vidt spekter av temaer:

politiske, økonomiske, sosiale og religiøse (Clements,1997:75). Disse møtene blir

gjerne videofilmet av vaktene, og det sies at til og med ”… a SLORC general’s

wife is eager to see your tapes” (Clements, 1997:43). Imidlertid er ikke alle de

som møter opp på helgemøtene like opptatt av hva hun sier. Barbara Victor (2002)

var tilstede på et slikt møte og hadde spurt noen tilhørere om hva Aung San Suu

Kyi hadde ment med noen av sine uttalelser. De hadde trukket på skuldrene og

innrømmet at de ikke visste, men det betydde ikke noe for de var så henrykt over

hennes skjønnhet og poetiske mestring av språket, så substansen i det hun sa var

av mindre betydning enn det faktum at hun var tilstede. Hva forteller dette meg?

At selv om tilhørerne ikke nødvendigvis bryr seg om hva hun svarer, så kan det

forsterke hennes egen følelse av å være allvitende og følelsen av å ha en slags

allmektig kontroll, noe som også er en del av Arnulf’s (1996:211) heltebilde.

Det tredje kriteriet er at helten er utkåret til en bestemt plass. Det er åpenbart at

hun er sin fars datter og at hun selv ser det som sin plikt å gjennomføre hans

ønsker om et demokratisk Burma, ut fra det hun selv sier i talen ved Schwedagon

pagoden (tidligere referert i 5.1.3). Jeg har også sannsynliggjort i 5.1.2 at følgerne

deler denne forestillingen med henne og betrakter henne som sin fars arvtaker. Det

finnes også mulighet for en annen tolkning: Clements (1997: 28) sier at hun av og

til blir referert til som en kvinnelig Bodhisattva, ”—a being striving for the

attainment of Buddhahood—the perfection of wisdom, compassion and love, with

Student nr: 0189397

Side: 21

the intention of assisting others to attain freedom”. Hun benekter dette selv, men

det at folk bruker dette begrepet om henne bidrar til en almen oppfatning om at

hun er en ”utkåret”. Baksiden av den felles følelsen hos både folket og Aung San

Suu Kyi om hennes ”utkåring”, er at den kan forsterke følelsen av å være

enestående i den grad at hun blir fanget av situasjonen. Det blir nærmest umulig å

la noen andre overta roret. Folket får så enorme forventninger til henne at hun rett

og slett ikke kan tillate seg å mislykkes. Et annet problem med at både hun selv og

følgerne ser på henne som ”utkåret”, er hva som skjer dersom hun oppnår målet

sitt, et demokratisk styresett. Er det nok for henne å være leder av ett blant flere

partier? Hva hvis hennes parti slett ikke kommer i regjeringsposisjon? Victor

(2002:54) forteller at hun engang sa til en venn med et glimt i øyet ”It is my

destiny to rule Burma”. Da blir spørsmålet om folkets oppfatning om henne som

”utkåret” gjelder den konkrete innføringen av demokrati eller for å lede Burma.

Dette drøftes senere i analysen.

Det fjerde og siste kriteriet er å være vakker og god. Flere forfattere forteller

hvordan hun oppfattes som vakker; f.eks. Clements (1997:14):

”Aung San Suu Kyi is like fine porcelain, a beauty whose features are as classical as a Japanese

haiku,- nothing is out of place, neither the flowers in her hair, nor the perfectly pressed traditional

Burmese dress she wears with such elegance. Her voice is harmonious and sweet, tonally

punctuated with the skill of a musician. Her words are simple, so simple at times as to take you by

surprise, yet spoken without equivocation. She is straight and direct.“

Hun assosieres videre med å være god, både f.eks. gjennom et av hennes

hovedbudskap; viktigheten av det buddhistiske idealet kjærlig godhet, samt

gjennom hennes forfektelse av ikkevold. Å være god kommer imidlertid an på

øynene som ser, på hvilken side av konflikten man står på og hvilke alternativ

man har. I dette tilfellet har hun en enorm fordel og det er at mot-standeren hennes

er SLORC, som hele folket hater med inderlighet. ”You can travel the entire

country, and the one thing you will find everywhere is that absolutely everyone

hates SLORC” (Gluckman, 1996). Eller som en butikkeier sa til en journalist:

“When we listen to the government leader, and then listen to her, I think every

Burmese can agree about who is the better person” (ASSK, 1995:306). Men er

hun virkelig bare god? Er det godhet å stille seg totalt uforsonlig til overmakten,

fortsette sine politiske markeringer og gjennom dette medvirke til at hennes

tilhengere har havnet i fengsel eller er drept? Er det godhet å ofre familien til

fordel for kampen mot juntaen? Jeg har ingen konkluderende svar å gi, men ser

Student nr: 0189397

Side: 22

dette som et paradoks. Man kan også velge å se ”godheten” som en strategi for å

få følgerne med seg fordi hun egentlig ikke har noe annet valg. Det kan være å

utnytte en slags truende avmakt i forhold til den overlegne våpenmakten. Enhver

annen strategi ville med stor sannsynlighet føre til opposisjonens undergang.

Det er også interessant å sammenligne Aung San Suu Kyi med Arnulfs (1996)

fremstilling av Jesus, selv om den kristne Jesus ikke har noen posisjon blant

burmeserne. Aung San Suu Kyi kan helt parallelt med Jesus sies å være helten

som den lille mannen (burmesere flest) identifiserer seg med og som satser sitt liv

alene i spesielle episoder som tidligere fortalt (eks. i Danubyu).

Jeg konkluderer derfor med at Aung San Suu Kyi oppfyller Arnulfs (1996)

kriterier for å psykologisk sett oppfattes som en helt av følgerne.

5.1.5 Delkonklusjon

Jeg har drøftet problemstillingen Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av folkets

behov for en helt?

Jeg har funnet at Aung San Suu Kyi gjennom å være sin fars datter fikk projisert

hans helterolle på seg selv. Dette ble forsterket av at hun minnet følgerne om

faren både fysisk og i sin måte å snakke på. Følgernes kjærlighet til faren førte til

at de stolte på henne da hun sto frem offentlig første gang og bidro til at hun

virket troverdig på dem. Hun opplevdes etter hvert også som en helt ut fra sin

altruisme, kunnskap og vilje til kampen mot juntaen. Psykologisk sett oppfyller

hun også kriteriene for at følgerne skulle oppfatte henne som en helt, gjennom

følelsen av at hun er en ”allmektig”. Men fulgte de henne fordi de hadde et behov

for en helt? Jeg mener at det hadde de gjennom det enkle faktum at det var kaos i

landet og behov for noen som virket samlende på folket. At følgerne så opp til

henne som leder i tillegg til helt kan forklares gjennom tre teorier, ref. kap.5.1.1.

For det første teorien om at lederen har sosial makt, dvs. hun har og kontrollerer

ressurser som de setter pris på (Conger og Kanungo, 1998:43), i dette tilfellet

kunnskap om hvordan man kunne få en bedre tilværelse og viljen til å kjempe for

den. For det andre forventningsteorien om at følgerne motiveres ut fra forventning

om belønning og måloppnåelse; som igjen var en bedre hverdag uten frykt

(Conger og Kanungo, 1998:43). Og for det tredje hevder Arnulf (1996) at vi

naturlig dyrker de personene som fremstår som allmektige. Hun ble dermed leder

i kraft av å være en helt og et symbol på makt og håp om at hun kunne redde dem

Student nr: 0189397

Side: 23

fra undertrykkelsen. Både helterollen og lederrollen ser det ut som om hun

opprettholdt selv etter husarrest i 6 år.

5.2 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av karismatiske egenskaper?

Alle kildene jeg har brukt slår uten videre fast at Aung San Suu Kyi er

karismatisk, og den samme slutningen kan trekkes gjennom vanlige folks

beskrivelser av sitt forhold til henne; F.eks. spurte en journalist taxisjåføren ”You

like her?” ”We don’t like her, sir, we love her!” (ASSK, 1997:viii). Akkurat

hvilke egenskaper er det som gjør at hun fremstår med denne sterke karismaen?

På hvilken måte bidrar karismaen til hennes lederposisjon?

5.2.1 Teori

Conger og Kanungo (1998) har bygget en modell ut fra idéen om at karismatiske

egenskaper er en attribusjon basert på følgernes oppfatninger av lederens adferd.

Modellen er bygget opp av tre trinn (som lederen i virkeligheten beveger seg

konstant frem og tilbake mellom):

Trinn 1- Sensitivitet til omgivelsene: Karismatiske ledere er svært kritiske til

status quo i en langt større grad enn andre ledere. De oppfatter raskt behovet for

endring og er flinke til å foreta realistiske vurderinger av situasjonen, hvilke

ressurser som skal til for å endre den og hvilke begrensninger som ligger i

omgivelsene. Her er lederens kunnskap, erfaring og ekspertise kritisk. I tillegg må

lederen være sensitiv overfor følgernes evner og emosjonelle behov, som er de

viktigste ressursene for å oppnå nødvendig endring. Det er spesielt under urolige

omstendigheter og i krisetider at karismatiske ledere kommer til syne, da det er i

slike situasjoner behov for ledere som tør å ta stor personlig risiko og kan drive

igjennom radikale endringer. Det er spesielt handlingene de foretar seg for å

oppnå endringen, som fører til følgernes attribusjon av karisma til lederen.

Trinn 2 – Fremtidig visjon: Etter å ha vurdert situasjonen og omgivelsene, vil

lederen formulere og artikulere en fremtidig visjon. Den karismatiske lederen

skiller seg her ut ved at visjonen er ekstraordinær og i måten hun artikulerer den.

Hun blir oppfattet som karismatisk når hun presenterer en fremtid som samsvarer

med følgernes lengsler og forhåpninger, og klarer å få dem til å tro at denne

fremtiden er innenfor rekkevidde. For å få til dette må lederen være en god

Student nr: 0189397

Side: 24

kommunikator og gi et inntrykk av å være en troverdig, kunnskapsrik og

”likendes” person.

Trinn 3 – Oppnåelse av visjon: Karismatiske ledere klarer å bygge opp følgernes

tillit gjennom å personlig eksemplifisere og demonstrere den adferden som er

nødvendig for å oppnå den fremtidige visjonen. De går foran med handlinger som

oppfattes som å involvere stor personlig risiko, kost og energi. Desto større offer

lederen gjør for målet, desto mer tillitvekkende er hun.

Modellen til Conger og Kanungo (1998) er utviklet hovedsakelig med tanke på og

ut fra kunnskap om bedriftsledere i en vestlig verden. Dette er hovedinnvendingen

mot å bruke deres modell i denne analysen. De understreker også selv at det

finnes sider ved teorien som behøver mer forskning og utvikling. For denne

oppgaven mener jeg det gjelder spesielt to ting: hvilken innflytelse følgernes

kultur har og hvordan dette påvirker deres oppfatning av lederen, samt hvilken

rolle lederens selvoppofrelse og etiske adferd egentlig har i evnen til å endre

følgernes adferd. Conger og Kanungo (1998) legger stor vekt på den personlige

risiko lederen tar, men diskuterer ikke ekstreme tilfeller som Aung San Suu Kyi

som setter sitt eget liv på spill. Det er også en svakhet at Conger og Kanungo

(1998) ikke diskuterer hvilken rolle det spiller at følgerne oppfatter lederen som

en ”utkåret”, ”kallet av Gud” e.l. i forhold til andre karismatiske egenskaper.

Som en utdypende støtte til analysen av hvordan en karismatisk leder artikulerer

sin visjon, benytter jeg også teori om retorikk. Retorikk er ifølge Slaattelid (1993)

læren om talekunsten. Retorikken slik vi kjenner den i dag vokste frem i det

gamle Roma og i greske bystater helt fra 500-tallet f.Kr. der offentlig tale,

argumentasjon og andre former for verbal påvirkning var helt grunnleggende i

dagliglivet og i tenkningen deres. Retorikk ble etter hvert et eget fag med et

innfløkt system med inndelinger i ulike taleslag og overtalelsesmidler. En av de

meste kjente talerne var Cicero (106-43 f.Kr) som sammen med Aristoteles (384-

322 f.Kr) har gitt oss de grunnleggende modellene jeg har basert min analyse på.

Ifølge Cicero (Slaattelid, 1993:10) var målet med talen å overtale, persuadere, og

dette innebar tre ting: docere; å gi informasjon og innsikt, movere; å skape

tilslutning eller handling og delectare; å gi glede. Cicero følger langt på vei

Aristoteles som sa at en tale må ha tre vesentlige egenskaper: Den må gjøres

troverdig gjennom logos; bevisføring ved det taleren sier, pathos; den må gripe

tilhørerne ved å vekke deres følelser og ethos; taleren må fremstå med en

Student nr: 0189397

Side: 25

troverdig karakter. Logos tilsvarer Cicero’s docere, pathos tilsvarer movere, mens

ethos handler mer om å ha et vinnende vesen enn å gi glede, delectare. Det er

hovedsakelig Aristoteles tre egenskaper jeg bruker i min analyse, men jeg ser også

etter ordleggingen, elocutio (Slaattelid, 1993:22). Det er viktig at taleren bruker de

riktige ordene og gir setningene en passende form til formålet. Vanligvis

oppsummerte klassisk retorikk kravene til ordlegging i fire punkter: Talen skulle

være ren, tydelig, høvelig og fager uten at jeg her går i detalj på hva det

innebærer. Til slutt har jeg lagt vekt på inventio (Slaattelid, 1993:15); kunsten å

finne de momenter som kan påvirke eller overtale tilhørerne. Herunder legger jeg

vekt på henvisning til ulike topoi som konsekvenser, likheter og forskjeller samt

induksjon, der man gjennom eksempler generaliserer en sannhet (Bjartveit og

Eikeset, 2004).

5.2.2 Var Aung San Suu Kyi sensitiv overfor omgivelsene?

Da Aung San Suu Kyi ankom Burma i 1988, kom hun til et land som hadde gått

fra å være et av de rikeste land i Sørøst Asia til et av de fattigste, mest isolerte og

mest korrupte land i verden. En nærmere beskrivelse av tilstanden i Burma finnes

i vedlegg 2.

Aung San Suu Kyi var godt informert om tilstanden i Burma. I løpet av sine 23 år

utenlands hadde hun vært jevnlig på besøk (Clements, 1997:11), og hun hadde

studert burmesisk språk, kultur, politikk, historie og tradisjon. Hun hadde

inngående kjennskap til hva hennes far hadde utrettet og hvilken ideologi han sto

for gjennom arbeidet med hans biografi. Silverstein sier: “On the basis of her

education and writing, her experience at the United Nations, in Japan, in India and

in the Himalayan states, and her observations in Burma, she was better prepared

than most to comment on and criticize the rule of the military and to argue for an

alternative system – a return to the democratic ideas of her father” (ASSK,

1995:305). Selv har hun sagt:

“ My years abroad provided me with the opportunity to assess Burma’s problems from the broad

perspective of the international scene, while my frequent visits home kept me in touch with

developments within the country. It was not difficult to recognize that the nation was inexorably

deteriorating under the governance of the BSPP. But I could not see any signs of a popular

opposition movement until I came to Burma last April” (ASSK, 1995:206).

Alt i alt antar jeg ut fra dette at hun var klar bevisst situasjonen i Burma, og forsto

at det behøvdes store endringer. Hun forsto nok også at hun en dag kanskje måtte

Student nr: 0189397

Side: 26

følge i sin fars fotspor. Dette ser vi bl.a. ut fra brevene hun skrev mange år

tidligere til sin tilkommende mann: ”I only ask one thing, that should my people

need me, you would help me to do my duty by them”. “Would you mind very

much should such a situation arise? How probable it is I do not know, but the

possibility is there” (ASSK, 1995:xix).

Denne situasjonen oppsto høsten 1988. Da hun dro til Burma for å pleie moren,

var de eneste spesifikke ambisjonene hun hadde å opprette noen biblioteker i sin

fars navn samt en internasjonal stipendordning for burmesiske studenter (ASSK,

1995:xix). Hun forteller selv til Clements (1997:127) at til å begynne med da hun

satt på sykehuset, kom det stadig folk som ville snakke med henne om hvor ille

situasjonen var politisk og økonomisk. Hun hadde overhodet ikke hatt noen idé

om at hun ville slutte seg til folkets streben etter demokrati da hun ankom Burma i

1988. For å kunne si at hun var sensitiv overfor omgivelsene ville jeg forvente at

hun var mer aktiv i informasjonssøkingen i hht. Conger og Kanungo’s (1998:122)

beskrivelse av monitorrollen som et typisk trekk hos en karismatisk leder. Men de

sier også at den karismatiske lederen raskt oppfatter behovet for endring og griper

muligheten der de ser den, og det mener jeg er det som skjedde i Aung San Suu

Kyi’s tilfelle.

Hun forteller at hun ble gradvis trukket inn i demokratibevegelsen, men det må ha

kommet et tidspunkt da hun bestemte seg for å virkelig engasjere seg, mao. at hun

hadde nok ”informasjon” om at tiden var moden for endringer. Dette tidspunktet

var ifølge hennes mann da diktatoren Ne Win annonserte sin avgang 23. juli

1988:”I think it was at this moment more than any other that Suu made up her

mind to step forward. However, the idea had gradually taken shape in her mind

during the previous fifteen weeks” (ASSK, 1995:xviii). I dagene som fulgte var

det gjentatte opptøyer og demonstrasjoner som toppet seg i massakren 8. august.

En venn av familien uttalte (ASSK, 1995:289):

“August 8 was the day when great numbers marched, demanding democracy. The shooting and

killing in the government’s suppression of these protest marches claimed many more victims than

the slaughter in Tienanmen Square in Peking a year later. Suu could not stand aside. Her father

was not there to lead his people against this new tyranny. As her father’s daughter she must now

act and be involved.“

Så kan man spørre seg, om hvorfor hun nå engasjerte seg, hun som samtidig (i

slutten av august 1988) hevdet at ”A life of politics holds no attraction for me”

Student nr: 0189397

Side: 27

(ASSK, 1995:307). Var det fordi hun gjennom folks henvendelser oppdaget at de

også delte hennes egen følelse av at hun var noe spesielt, at hun som sin fars

datter var en ”utkåret”? Eller var det fordi hun faktisk så muligheten for å gi

burmeserne et bedre liv? Uansett årsaken, så fant hun i hvert fall en gyllen

mulighet til å påvirke den daværende situasjonen i landet.

Videre vil en karismatisk leder også se begrensninger så vel som kommende

problemer og hindre. Dette ser jeg tegn til i hennes tale ved Shwedagon pagoden

(ASSK, 1995:192):

“Another thing which some people have been saying is that I know nothing of Burmese politics.

The trouble is that I know too much. My family knows best how complicated and tricky Burmese

politics can be and how much my father had to suffer on this account. He expended much mental

and physical effort in the cause of Burma’s politics without personal gain. That is why my father

said that once Burma’s independence was gained he would not want to take part in the kind of

power politics that would follow. Since my father had no such desire I too have always wanted to

place myself at a distance from this kind of politics. Because of that I have kept away from

politics. Some might then ask why, if I wished to stay out of politics, should I now be involved in

this movement. The answer is that the present crisis is the concern of the entire nation. I could not

as my father’s daughter, remain indifferent to all that was going on. This national crisis could in

fact be called the second struggle for national independence. “

Hun er relativt fremsynt og forsøker her å ta brodden av eventuelle innsigelser

mot hennes inntreden i politikken. Det viser seg senere at det er akkurat slike

argumenter som f.eks. at hun er ”utlending” og ikke kjenner burmesisk politikk,

som juntaen bruker mot henne. Men samtidig synes jeg det hun sier i sitatet over

er lite ydmykt, som f.eks. å hevde at ”…I know too much” og ”my family knows

best…” . Hun viser en arroganse og høy selvbevissthet angående sin egen

posisjon, som jeg tror likevel aksepteres fordi burmeserne er tradisjonelt vant til

autoriteter (Maung, 1991).

Som nevnt tidligere er det spesielt handlingene som skiller karismatiske ledere fra

andre ledere, og dette mener jeg kjennetegner også Aung San Suu Kyi. Etter

massakren 8. august økte volden og spredte seg til hele landet. Som resultat gikk

Ne Wins etterfølger Sein Lwein av den 12. august. Selv om det hadde

forekommet en økende grad av demonstrasjoner, var det ingen klar og entydig

agenda blant folket (ASSK, 1995:332). Det er nå Aung San Suu Kyi viste sin

handlekraft. 15. august sendte hun et åpent brev til myndighetene med forslag om

å danne en uavhengig komité som skulle styre landet inntil frie flerpartivalg ble

Student nr: 0189397

Side: 28

avholdt. Noen få dager senere holdt hun sin første tale, og deretter gikk det slag i

slag hvor opposisjonspartiet NLD ble dannet i september, hun appellerte til det

internasjonale samfunnet og Amnesty m.fl., og hun startet en landsomfattende

turné (ASSK, 1995:335). Den voldsomme oppslutningen om hennes handlinger,

tolker jeg som en bekreftelse på at følgerne oppfattet henne som karismatisk.

Et annet bidrag til karisma, er om hun evnet å lese følgernes behov. U Kyi Maung

beskriver helgemøtene utenfor huset hennes etter løslatelsen fra husarrest

(Clements, 1997:236):

”She flourishes from her contact with people. She listens to them, learns from them and she’s

patient. You see her on weekends, look at the rapport she has with her audience.[ …] — Suu wants

to know! She wants the truth, the facts. She wants to hear how people feel, to know what’s going

on—their day-to-day lives, their hopes and concerns, their struggles, the cruelties, the inhuman

behavior of SLORC. “

Dett eksemplet er riktignok fra tiden etter husarresten, men den indikerer en

adferd som jeg antar at hun hadde også i tiden før. Hennes ustoppelige trang til å

få kunnskap om vanlige folks hverdag, sorger og bekymringer ser derfor ut til å

passe med Conger og Kanungo’s (1998:134) teori. Imidlertid kan det jo tenkes at

dette er et forsøk på å virke mer folkelig, siden hun har ord på seg for å kunne

virke arrogant og fordi hun kommer fra den burmesiske eliten (Victor 2002). Og

hva er egentlig følgernes emosjonelle behov? Er det et demokratisk styresett, eller

er det bare rett og slett en drøm om noe (hva som helst) annet enn livet i frykt

under juntaregimet? Det kan også tenkes at det er et utslag av en trang til kontroll,

ved å vite så mye som mulig av hva folk tenker, slik at hun er i stand til å påvirke

dem til å følge hennes visjon. Trang til kontroll er ifølge Conger og Kanungo

(1998:214) en av karismaens typiske skyggesider.

Gjennom denne drøftingen viser jeg at Aung San Suu Kyi oppfyller Conger og

Kanungo’s (1998) forutsetninger for å oppfattes som sensitiv overfor

omgivelsene, selv om det kan være ulike tolkninger av hva hennes motiver

egentlig var.

5.2.3 Klarte Aung San Suu Kyi å presentere sin fremtidige visjon på

en overbevisende måte?

Karismatiske ledere skiller seg ut ved formuleringen av og karakteren til deres

visjon og måten de artikulerer den på (Conger og Kanungo, 1998:53). Da Aung

San Suu Kyi trådte frem på den politiske arenaen august 1988 var det med krav

Student nr: 0189397

Side: 29

om innføring av et demokratisk styresett (ASSK, 1995:193). Dette vil jeg kalle

den overordnede visjonen hennes. Ifølge Conger og Kanungo (1998:54) er

visjonen til en karismatisk leder radikalt forskjellig fra status quo, noe demokrati

opplagt var i forhold til juntaens styresett. De sier videre at ledere oppfattes som

karismatiske når de har suksess i å endre følgernes holdninger slik at deres visjon

aksepteres. Her må vi se på nyansene i Aung San Suu Kyi’s visjon. Idéen om

demokrati var nemlig ikke ny i Burma, men en ideologi hennes far og andre

opposisjonsledere tidligere hadde snakket varmt om. Derimot mener jeg at det var

formuleringen av prinsippene for hvordan demokrati skulle oppnås og ikke minst

måten hun artikulerte dem på, som ville kunne bidra til følgernes aksept og at

akkurat hun ble opposisjonens leder.

Hva var så hennes prinsipper? Ifølge Silverstein (ASSK, 1995:320) var det

følgende: 1) Respekt for menneskerettighetene som basis for politiske og

økonomiske reformer, 2) Oppnåelse av reformer gjennom ikkevold, 3) Respekt

for militæret, og at de skal ha en nøytral rolle og 4) Disiplin og enhet. Hun holdt

seg konsekvent til disse temaene i alle sammenhenger, enten det var i taler eller

artikler, adressert direkte til folket, til myndighetene eller til det internasjonale

samfunnet.

For å være karismatisk må visjonen representere en legemliggjøring av et

perspektiv delt av følgerne i en idealisert form (Conger og Kanungo, 1998:54).

Det sies at hun var den første til å introdusere begrepet menneskerettigheter i

burmesisk politikk (ASSK, 1995:321). For å overkomme eventuell skepsis til en i

utgangspunktet vestlig idé, poengterte hun at de i bunn og grunn handlet om

rotfestede buddhistiske verdier, som sannhet, rettferdighet og kjærlig godhet

(metta, et buddhistisk begrep oversatt til ”loving kindness” på engelsk). Dette var

således et idealistisk perspektiv som ville være enkelt for følgerne å dele med

henne. Hun forsterket så sitt budskap med å si at fravær av grunnleggende

menneskerettigheter ville føre til et samfunn basert på frykt. Folket kunne

gjenkjenne også dette i sin dagligdagse frykt for fattigdom, fengsling, terror,

bortførelser og drap m.m. og de burde derfor være lette å overbevise.

Det som også var nytt, var at kampen skulle gjennomføres uten voldelige midler,

inspirert av Gandhi. Hvorfor skulle følgerne akseptere og tiltrekkes av dette?

Dette mener jeg kan komme av to ting: For det første er ikkevold én av de ti

buddhistiske pliktene til en konge (”The Ten Duties of Kings”) (ASSK,

Student nr: 0189397

Side: 30

1995:172). For det andre hadde det allerede vært forsøkt blodige opprør, men de

lederne som sto for slike alternativer kom til kort mot myndighetenes militære

overlegenhet, og var for det meste allerede i fengsel, drept eller gått i dekning.

Dersom Aung San Suu Kyi skulle kunne mobilisere en folkelig bevegelse mot

juntaen måtte den representere noe nytt og radikalt hvor alle kunne bidra selv med

små midler. Hennes ikkevoldelige kamp ville dermed kunne oppfattes som det

eneste reelle alternativ for folket, istedenfor fortsatt undertrykkelse. Sett fra en

annen vinkel kan man også se på dette som en strategi for å få aksept og støtte fra

det internasjonale samfunnet, ref. deres beundring av ikkevoldelige frontfigurer,

som Martin Luther King, Gandhi, Nelson Mandela etc.

Overraskende var det kanskje at hun var svært opptatt av respekt for og rollen til

militæret. Hun appellerte til at folk skulle tilgi de militære og ikke miste sin

affeksjon for dem, samtidig som hun appellerte til de militære om at de måtte

gjengjelde denne respekten og sympatien. Dette begrunnet hun med at det

militæret sto i spissen for frigjøringskampen mot britene og japanerne under

ledelse av hennes far. Hans tanke hadde vært at militæret skulle være ”the nation’s

friend” og forsvare dem mot eventuelle okkupanter utenfra. Hæren måtte igjen bli

den styrken som folket kunne basere sin trygghet på (ASSK, 1995:186-191 og

195). Denne tanken kunne nok ha virket vanskelig på folk flest som fryktet dem

og kanskje aller helst ville hevne seg. Imidlertid gjennom å stadig henvise til sin

far og hans tanker om hæren, og folkets kjærlighet til hennes far, søkte hun å

overbevise dem om at dette var et idealistisk og riktig mål å søke mot. Hvorfor

gjorde hun dette? Jeg tror årsaken er relativt enkel. Det militære var (og er)

maktmessig overlegent og skydde ingen midler for å slå ned eventuell motstand.

Det var derfor strengt nødvendig å få så mange som mulig av dem emosjonelt

over på hennes side, i en taktisk variant av ”If you can’t beat them, join them”.

Dette er også samme taktikk som Martin Luther King brukte da han integrerte de

hvite i en felles drøm for det fremtidige Amerika, hvor alle hadde de samme

rettighetene (Gardner, 1995:207). Her søkte Aung San Suu Kyi å mobilisere både

folket og de militære i en felles drøm om et fremtidig fredelig og stabilt Burma.

Aung San Suu Kyi´s siste prinsipp var at kampen om demokratiet kunne bare

vinnes dersom folket var disiplinerte og sto samlet. I talen ved Schwedagon

pagoden (ASSK, 1995:192) sa hun:

Student nr: 0189397

Side: 31

”To achieve democracy the people should be united. That is very clear. It is a very plain fact. If

there is no unity of purpose we shall be unable to achieve anything at all. If the people are

disunited, no ideology or form of government can bring much benefit to the country. This must be

firmly fixed in the minds of the people. If there is no discipline, no system can succeed. Therefore

our people should always be united and disciplined. “

Gjennom dette mener jeg at hun ønsket å oppnå to ting: At disiplin skulle hindre

mer blodsutgytelse og at ulike grupperinger skulle slå seg sammen til en felles

ikkevoldelig kamp. Hun favnet mange polariseringer i Burma gjennom å snakke

om at folket og militæret måtte stå samlet, at studentgrupperingene måtte stå

samlet, at unge og eldre måtte stå samlet og at både burmesere

(majoritetsbefolkningen i Burma) og minoritetene måtte stå samlet. Jeg har

vanskelig for å se at denne oppfordringen på noen måte direkte samsvarte med

hva folk hadde av idealiserte forhåpninger, og det var nok derfor at dette

budskapet er det hun ofret mest retoriske krefter på. Og hun lyktes! Dette skyldes

sannsynligvis at folk var svært mottagelige for veiledning fra en som de anså som

”allmektig” (ref. drøftingen i kap.5.1) til hvordan de skulle forholde seg til de

kaotiske tilstandene som hadde oppstått. Det finnes mange eksempler på at folk

fulgte hennes oppfordring om disiplin. Philip Kreager forteller om ”her

remarkable ability to check the occurrence of violent confrontations, to control the

less disciplined passions of her followers and to gain the endorsement of non-

violent approaches from other groups” (ASSK, 1995:334). En kjent episode er

hennes mors begravelse med 20 000 fremmøtte som foregikk uten noen som helst

problemer. En vestlig diplomat skrev:

“What the events surrounding the funeral tell us, is that Aung San Suu Kyi is bringing unity and

order to her National Democracy League, [….] The size of the funeral procession and its discipline

was a significant gesture of support for her. To be able to restrain the hotheads among her

followers as she is doing augurs well for the future” (ASSK, 1995:337).

Kreager viser videre til flere tilfeller der store massemøter foregikk i fredelige

former. Det finnes selvsagt også eksempler på at demonstrasjoner endte i opptøyer

eller sammenstøt med militæret, men NLD hevdet alltid at det var de militære som

infiltrerte demonstrantene og startet eventuell vold. Fra utenforstående

observatører er det grunn til å tro at dette er tilfellet (Victor 2002), men det vil

alltid være vanskelig å være sikker.

Jeg ser et paradoks i Aung San Suu Kyi’s oppfordring om enhet og disiplin i

forhold til visjonen om demokrati. Et demokrati etter vestlig modell vil innebære

Student nr: 0189397

Side: 32

politiske fraksjoner med stor uenighet seg imellom, mens Aung San Suu Kyi

legger stor vekt på å få folket ”til å marsjere i takt” uten å vise noen form for

uenighet. Er det et utslag av den karismatiske lederens behov for kontroll, ref.

Conger og Kanungo’s (1998:214) diskusjon om karismaens skyggesider? Eller

heltens eget behov for å føle seg som en allmektig, ref. kap.5.1? Man kan si at

dette kanskje er den eneste veien å gå for å nedkjempe juntaen, men hvor

demokratisk er dette egentlig? Ville hun etter en maktovertagelse akseptere at

folket igjen splittet seg i politiske fraksjoner? Dette er det vanskelig å svare på ,

men det er interessant å stille spørsmålstegn ved hva slags leder Aung San Suu

Kyi kan bli dersom hun kommer til makten, og hva slags demokrati man vil få.

Dette er imidlertid utenfor denne analysens rammer å gå nærmere inn på.

I det foregående har jeg drøftet hvordan Aung San Suu Kyi’s visjon stemte

overens med folks forhåpninger. Nå er det på sin plass å drøfte selve

artikuleringen av visjonen. Dette kan gjøres gjennom både retorikk (dvs. måten

man ordlegger seg på en overbevisende måte) og måten man fremstår på, gjennom

klesdrakt, utseende og kroppsspråk. Til denne drøftingen har jeg valgt ut Aung

San Suu Kyi’s tale ved Schwedagon pagoden som det beste eksemplet på hvordan

hun bygget opp sin retorikk. Den er gjengitt i sin helhet i vedlegg 4.

Aung San Suu Kyi innleder med å gå rett på sak og forteller at massemøtet sikter

mot å informere hele verden om folkets vilje, og at hele folket har et sterkt ønske

om et demokratisk styresett. Videre refererer hun til at det er studentene som har

beredt grunnen for kampen om demokratiet, og hun ber om et minutts stillhet for

de falne studentene. Gjennom denne innledningen fanger hun publikums velvilje

(pathos) ved å indikere at hun ydmykt kun er et talerør for folket, og ved å vise

respekt og takknemlighet overfor studentene. Så gjentas budskapet om at hele

folket har en ”unshakable desire to strive for and win a multi-party democratic

system”, som jo er hennes hovedvisjon. Men denne gangen legger hun til ett av

prinsippene sine; at for å oppnå dette må hele folket marsjere samlet med disiplin.

Så behandler hun de andre prinsippene i tur og orden, men med gjentatt

oppfordring om disiplin etter hvert av dem, gjennom stadig nye vinklinger.

Ettersom dette er hennes første offentlige tale er det viktig at hun bygger opp sin

troverdighet (ethos) og tar brodden av eventuell skepsis. Dette gjør hun like etter

innledningen, på flere måter. Hun trekker tråder mellom seg og sin far, samtidig

som hun forsøker å fjerne tvil om sin egen person. Hun stadfester at ja - hun har

Student nr: 0189397

Side: 33

bodd mange år i utlandet, ja - hun er gift med en utlending, men det hindrer ikke

henne i å elske og ære sitt land. Troverdighet er også avhengig av at hun oppfattes

som ærlig, så hun formulerer seg hele tiden ut med tanke på dette: ”I wish to

speak from this platform very frankly and openly”, ”It is true…”, ”Let me speak

frankly”, ”I shall speak my mind”. Sist men ikke minst, så bygger hun opp

troverdigheten med å henvise til sin far som ikke ønsket å være en del av politiske

maktspill etter at uavhengigheten var oppnådd, og at dette er grunnen til at hun

tidligere ikke har gått inn i politikken. Men nå når krisen er et faktum, kan hun

som sin fars datter ikke stille seg likegyldig til det som foregår. Hun er meget klar

over at dersom folket aksepterer henne, så vil det først og fremst være fordi hun

nettopp er sin fars datter, og dette mener jeg hun nytter til fulle.

Hun kaller så krisen for ”the second struggle for national independence”, noe som

er et smart retorisk knep. Burma er ikke styrt av okkupanter utenfra, så noen

nasjonal frigjøring er det egentlig ikke snakk om. Men sammenligningen med

frigjøringskampen hennes far sto i spissen for, brukes for å skape nostalgiske

følelser (pathos). For hvor stolte er ikke burmeserne av Aung San og frigjøringen

fra japanerne og britene? Og var ikke hennes far den som sto i spissen for

kampen? Dette skaper tillit til at hans datter nå kan klare det samme, og en følelse

av at kampen for demokrati er like viktig som den gangs frigjøring.

Generelt søker Aung San Suu Kyi å skape positive følelser til visjonen om

demokrati, men hun gjør det ikke ved å snakke om hva et demokrati faktisk vil

innebære (logos). Derimot appellerer hun hovedsakelig til folkets følelser (pathos)

- på to måter; Hun refererer hele tiden til at dette er folkets egen vilje: ”the

intense and deep desire of the people”, og hun refererer til at hennes fars ønske

om demokrati var konsistent med frihet.

I motsetning til mange store talere som Churchill, Elizabeth I og Hitler (Bjartveit

og Eikeset, 2004) som var dyktige til å svartmale status quo, sier Aung San Suu

Kyi ikke noe negativt om alternativet til demokrati, med ett unntak. Hun referer til

sin far som sa at Burma ville bli foraktet slik som Japan og Tyskland dersom de

ikke klarte å innføre demokrati. Karismatiske ledere kjennetegnes gjerne ved at de

er dyktige til å overbevise følgerne om hvor ille den nåværende situasjonen er.

Men Aung San Suu Kyi gjør likevel ikke dette. Det tror jeg skyldes to ting. For

det første er det sannsynligvis ikke nødvendig da folket allerede har denne

innstillingen. For det andre ønsker hun ikke å skape et fiendebilde av det militæret

Student nr: 0189397

Side: 34

som styrer landet, da det vil hindre henne i å oppnå visjonen. Derimot er ett av

hennes viktige prinsipper nettopp å forene folket og det militære, skape enhet og

et samlet folk, og dette argumenterer hun for gjennom igjen å henvise til sin far og

hans målsetninger for militæret. Hun appellerer direkte til folks følelser ved å

fortelle hvordan ”as a child I was cared for by his soldiers”, som et bilde på

hvordan det en gang var gjensidig kjærlighet mellom folket og hæren. Med sin

appell til folkets buddhistiske idealer, som f.eks. kjærlig godhet og tilgivelse, kan

hun rett og slett ikke vise seg hevngjerrig overfor militæret, da det vil true hennes

troverdighet, både overfor folket og overfor de militære som kunne tenkes å gå

over på hennes side.

Ikkevold, disiplin og enhet var de prinsippene som krevde mest overbevisning hos

følgerne. Aung San Suu Kyi bruker to spesielle retoriske knep. Det ene er stadige

gjentagelser om hvor viktig det er å stå samlet, militæret og folket, unge og gamle,

studenter og politikere etc. Det andre er ved å appellere til folks ære: ”If a people

or a nation can reach their objectives by disciplined and peaceful means, it would

be a most honorable and admirable achievement.” Dersom de ikke er disiplinerte,

men henfaller til “evil practice” med voldelige opptøyer, vil det føre til at folket

mister sin ære og verdighet. Og i tilfelle disse knepene skulle feile, appellerer hun

igjen til sin far: ”My father said there is a great need for the people to be

disciplined and this cannot be repeated too often.”

Hvordan søker hun å få folk til å godta de ”nye prinsippene” for å oppnå

visjonen? Dette mener jeg gjøres indirekte ved å hele tiden spørre ”May I

ask…”eller ”May I appeal to….” Hun gir ingen direkte ordre, kun høflige

oppfordringer, helt i tråd med burmesisk høflighet. Den eneste gangen hun er

virkelig bastant er tilslutt i talen der hun flytter oppmerksomheten fra følgerne til

myndighetene og krever avvikling av ettpartistyret, innføring av demokrati og frie

valg så snart som mulig; ”These are our demands”.

Som en oppsummering kan jeg si at Aung San Suu Kyi bruker retorikken helt

bevisst i denne talen for å bygge opp sin egen troverdighet som leder (ethos),

appellere til folks følelser (pathos) som ære, stolthet og nostalgi for hennes far og

fortiden, ved å bygge på tesen om at folket ønsker demokrati (slik at hennes ønske

også blir folkets ønske), ved å fortelle dem hvordan demokrati kan oppnås

(hennes prinsipper), og ved generelt å gi dem håp: ”Our cherished aim is clearly

within sight”.

Student nr: 0189397

Side: 35

Conger og Kanungo (1998:54) hevder at i tillegg til retorikk kan andre

virkemidler for å ”artikulere sin motivasjon for å lede” være måten man fremstår

på, gjennom klesdrakt, utseende og kroppsspråk. Her vil jeg henvise til at hun

også her hadde fordeler ved at hun minnet folket om sin far (ASSK, 1995:326) I

tillegg snakket hun på et hverdagslig språk som alle forsto (Clements, 1997: 238)

og folk ble nærmest trollbundet av hvordan hun mestret det burmesiske språk på

en elegant og poetisk måte (Victor, 2002).

Som en siste observasjon snakket hun i denne sin første tale til følgerne lite om

hva et demokrati faktisk ville innebære og hvordan landets fremtid ville se ut

dersom de lykkes. Hun var først og fremst opptatt av å oppfordre til at de måtte

stå samlet i kampen om demokratiet. Men retorikken er så god og folket hadde

egentlig ikke noe alternativ, slik at det var lett å få følgerne med seg.

Gjennom denne drøftingen mener jeg å vise at Aung San Suu Kyi både formulerte

og artikulerte sin visjon på en måte som kunne virke overbevisende på følgerne i

hht. Conger og Kanungo’s (1998) forutsetninger.

5.2.4 Viste Aung San Suu Kyi personlig hvordan visjonen kunne

oppnås?

Aung San Suu Kyi var opptatt av at hele folket kunne bidra i kampen om

demokratiet gjennom å være aktive og bidra med det de kunne (Clements, 1997).

Da var det påkrevd at hun selv gikk foran som et eksempel og jobbet utrettelig og

uten stans for sin sak. Det gjorde hun ved å skrive artikler, holde taler, skrive brev

til myndighetene og til det internasjonale samfunnet, og hun dro på en

landsomfattende turné som i tillegg var farlig ettersom folkeforsamlinger på mer

enn 4 personer var forbudt. Alt dette samtidig med at myndighetene gjorde det de

kunne for å sverte, plage og true henne og hennes tilhengere. Hennes kollega U

Tin U forteller til Clements (1997:272): “Despite the enormous hardships imposed

upon her, she traveled relentlessly throughout the country to hear, to see, and to

share the people’s political, economic, and social struggles with great patience”.

Videre viste Aung San Suu Kyi at hun tok stor personlig risiko, med bl.a. å sette

sitt eget liv på spill, i flere situasjoner som jeg har beskrevet tidligere i kap.5.1.

Overfor folket fremhevet hun viktigheten av å være fryktløs. Selv gikk hun alltid

inn i et konfliktområde for å se om hun kunne bidra. U Tin U forteller om henne

etter en slik episode: “In my eyes she was proving her integrity and discipline in

Student nr: 0189397

Side: 36

the face of danger. I learned something that day from her. It’s far better to face

danger than run from it“ (Clements, 1997:275). Da hun ble arrestert, protesterte

hun og startet en 12 dager lang sultestreik fordi hun ikke fikk samme behandling

som sine kolleger som havnet i det beryktede Insein fengsel (ASSK, 1995:351).

Hun ønsket ingen forskjellsbehandling eller noen som helst privilegier, verken da

eller senere. Dette førte til at hun nektet å ta imot verken mat eller tjenester fra

myndighetene under husarresten. Hun måtte ifølge Victor (2002) selge nesten alle

møblene og i perioder hadde hun nesten ikke mat, og pådro seg en del sykdom,

men klaget aldri. Hun førte et nøysomt liv og laget en streng dagsdisiplin for seg

selv. Dette har hun også videreført etter husarresten. U Kyi Maung forteller

hvordan hun jobbet fra tidlig til sent: ”She’s a fanatic in carrying out her duty to

her country. […] She is a real workaholic” (Clements, 1997:236).

Husarresten bidro mer enn noe annet til å styrke hennes ledende posisjon blant

folket. Det var også mange andre som satt i fengsel, men Aung San Suu Kyi var

privilegert og hadde full frihet til å forlate landet dersom hun ønsket det. Da det

ville innebære at hun ikke kunne returnere til Burma, var dette ingen opsjon for

henne. Dersom hun hadde gått i eksil kunne hun sikkert ha bidratt i kampen for

demokratiet derfra, men da ville hun nok ha mistet et viktig grunnlag for å fremstå

som karismatisk, ved at hun ikke kunne vise til et stort personlig offer. Det måtte

være noe som skilte henne ut fra de mange andre NLD kollegene og lederne som

også utviste mot og gikk i fengsel for sin sak. Hun hadde derfor lite annet valg og

måtte ”ofre” familien sin, og det var lange perioder uten at hun så dem. Ikke

engang farvel med mannen sin fikk hun ta, før han døde av kreft i 1999.

Beslutningen om å ”ofre” familien kunne ikke ha vært enkel. En assistent fortalte: ”When she would think about her family, she would get tears in her eyes, until one day, she simply

told me that from now on, she intended to concentrate on her ’new children,’ which were all the

Burmese people who were fighting for democracy” Victor (2002:100).

På tross av de store offer hun har gjort, blir hun fremstilt som en person som lever

etter de buddhistiske idealene hun forfekter uten å f.eks. vise hat overfor sine

voktere. Under husarresten var hun alltid høflig og vennlig til soldatene som

voktet henne og diskuterte mer enn gjerne med dem. Det ble for øvrig etter hvert

et problem for myndighetene som fant ut at de måtte stadig skifte ut vaktene av

frykt for at de ville gi etter for hennes sjarm, personlighet og bli rørt av hennes

forhold til deres helt (Victor, 2002:104).

Student nr: 0189397

Side: 37

Hennes kolleger U Tin U og U Kyi Maung forteller at hun alltid omgås folk med

respekt, hun lytter alltid til det folk har å si, og hun er alltid ærlig og åpen. ”She

possesses the qualities of loving-kindness and compassion” (Clements, 1997:272)

og “One of the great things about Suu is that what you see is what you get. She’s

genuine, she never play-acts. She’s not a pretender. She speaks her mind straight

and frank. Another wonderful quality in Suu is that she genuinely loves

people.[…] Suu is always Suu, in private or in public.” “She always has a

sympathetic feeling for the those who are suffering and helpless” (Clements,

1997:235-236). Hun og NLD arbeider kontinuerlig for å hjelpe andre politiske

fanger og deres familier (med Nobelpris pengene), har kontinuerlig kontakt med

internasjonale fredsorganisasjoner og arbeider utrettelig med å synliggjøre

militærjuntaens voldelige behandling og utnytting av Burma’s fattige befolkning.

Ut fra denne drøftingen konkluderer jeg med at Aung San Suu Kyi personlig

søker å vise hvordan visjonen kan oppnås, gjennom sin totale dedikasjon til saken,

sitt personlige mot og de offer hun har måttet gi.

5.2.5 Delkonklusjon

Jeg har drøftet problemstillingen Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av

karismatiske egenskaper?

Jeg har funnet at Aung San Suu Kyi oppfyller betingelsene i Conger og

Kanungo’s (1998) 3-trinnsmodell for å oppfattes som en karismatisk leder. Jeg har

vist gjennom drøftingen at selv om hun ikke på forhånd var bevisst sensitiv

overfor omgivelsene, så trådte hun frem i det rette øyeblikk da det var krise i

landet og følgerne hadde behov for å samle seg om en ny visjon. Hun klarte

gjennom effektiv retorikk å artikulere en troverdig visjon som følgerne sluttet opp

om, hovedsakelig gjennom å appellere til folks nostalgiske følelser for sin far og

at hun representerte en videreføring av hans ønsker for Burma. For meg virker det

uklart om visjonen om demokrati egentlig representerte følgernes innerste

drømmer og forhåpninger, men jeg tolker det som om hun først og fremst klarte å

få med seg velgerne fordi hun representerte en drøm om et radikalt annerledes

Burma, og fordi hun gikk (og går) personlig foran under stor risiko og viste

hvordan visjonen skulle oppnås. Alt i alt har dette ført til at følgerne ble tiltrukket

av henne og attribuerte karismatiske egenskaper til henne.

Student nr: 0189397

Side: 38

5.3 Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av hennes fortelling?

5.3.1 Teori

Et narrativt perspektiv på ledelse finner vi i boken ”Leading Minds” (1995) av

Howard Gardner. En leder er et individ som har en signifikant effekt på tankene,

følelsene og adferden til et antall mennesker. Gjennom å studere de mest

ekstraordinære ledere, har Gardner sett på hva det er som fører til deres suksess og

effektivitet i å påvirke følgerne. Han trekker den konklusjon at effektiviteten er

avhengig av den fortellingen de ”forteller” og legemliggjør i sitt eget liv.

Gardner gir ingen spesifikk definisjon av begrepet fortelling (story), men

Czarniawska (1997:11) diskuterer begrepet narrativer. Hun har studert hvordan en

organisasjon kan forstås ut fra dets narrativer. Hun henviser til R. Barthes som

kaller narrasjon en samlepost for mange genrer som myter, legender, noveller,

taler, historier, drama, miming, film, avis artikler, konversasjon etc. Alle har det

til felles at de forsøker å overføre kunnskap gjennom å artikulere språk, uttalt,

skrevet, gjennom bilder eller gestikulering og mimikk. Narrativene eller

fortellingene er middelet for å overføre preferanser og emosjoner, eller selve

organisasjonens identitet og kultur. Vi kan ut fra dette derfor forstå at både et

samfunn (en organisasjon) og dets individer kan inneha mange fortellinger som

definerer deres identitet, verdier og holdninger. Ifølge Gardner (1995) vil det

kontinuerlig eksistere konkurrerende fortellinger som publikum må forholde seg

til.

Gardner (1995) bruker begrepet fortelling bevisst istedenfor det statiske begrepet

budskap eller visjon. Forholdet mellom ledere og følgere er dynamisk og utfolder

seg som et drama over tid hvor de – leder og følgere – er hovedpersonene.

Sammen har de begitt seg ut på en reise for å oppnå spesifikke mål og på veien vil

de møte hindringer som må overkommes. Effektive lederes fortellinger er derfor

om seg selv og sin gruppe, hvor de kommer fra og hvor de skal, hva man frykter,

hva man kjemper mot og hva man drømmer om. Fortellingen består ikke bare av

de ord som lederen bruker, men også lederens handlinger, symboler e.l.

Hva er så en effektiv fortelling? For å forklare det er det nødvendig å se hvordan

Gardner (1995) tar utgangspunkt i et kognitivt perspektiv. I motsetning til

adferdspsykologer og psykoanalytikere som har fokusert på personlighet og

motivasjon, ser kognitive psykologer på hvordan ideer (tanker, bilder, mentale

Student nr: 0189397

Side: 39

modeller) utvikles, lagres, kombineres, huskes etc. av den menneskelige hjerne.

Det kognitive perspektivet baserer seg på flere faktorer, men det som er relevant

for denne oppgaven er det Gardner (1995:25) kaller ”the mind of the five year

old”. I femårsalderen har de fleste dannet seg et bilde og ”teorier” av verden og

sammenheng mellom dagligdagse hendelser (både i den fysiske, biologiske og

psykologiske verden). Disse teoriene har vist seg å være solide og vanskelige å

endre, selv om barnet blir voksen. Den eneste måten å videreutvikle de mentale

modellene til en femåring, vil være gjennom utdanning og oppnåelse av

ekspertise. Men innenfor de feltene individet ikke har ekspertise, vil det fremdeles

være de enkle fortellingene som fenger. Gardner (1995) hevder at ledere derfor

må henvende seg til ”the five year old mind” når de skal nå frem til det brede

(uskolerte) publikum med sin fortelling. De må konsentrere seg om det samme

kjernebudskap og presentere det på ulike måter og være åpen til at det blir tolket

forskjellige avhengig av hvilket utviklingstrinn publikum er på. De dyktigste

fortellerne klarer å kreere narrativer som tilfredsstiller flere sider i en konflikt eller

klarer å treffe publikum på flere utviklingstrinn.

Mottakelsen av fortellingen er videre avhengig av hvilke andre fortellinger som

allerede finnes hos publikum. Publikum er ikke som et stykke blankt papir, men

har i løpet av livet fått et stort repertoar av ulike fortellinger som alle konkurrerer

om oppmerksomhet hos den enkelte. På den måten vil enhver fortelling kunne

møte motfortellinger som gir den nye fortellingen motstand. Gardner (1995)

hevder at det som oftest da vil være den fortellingen som er best tilpasset det

”uskolerte” publikum som vinner frem.

En fortelling er effektiv når man oppnår ”fit”, dvs. at lederens fortelling skaper

mening hos publikum. Publikum har gjerne behov for å samle seg rundt en sentral

skikkelse, og det kan være tilfeldig hvem dette blir. Den lederen som vinner frem

er den som best føler og leverer det som publikum allerede ønsker seg. Normalt

søker ikke publikum til ukjente fortellinger, med unntak av krisetider. Selv om

situasjonen i Burma har vært den samme i tre tiår, kan man likevel si at det er en

slags krisetid. En ny fortelling ville derfor kunne omfavnes av folket.

Et sentralt element hos Gardner (1995) i å oppnå effektivitet er legemliggjøring

(embodiment). Måten lederen legemliggjør sin fortelling må være lett å oppfatte

av de som man håper å influere. Og det må være samsvar mellom fortellingen

som fortelles muntlig og den som lederen faktisk etterlever. En militær leder som

Student nr: 0189397

Side: 40

forventer at soldatene viser mot, må selv være modig. Eller en religiøs leder, eks.

paven, må selv føre det liv han prediker at andre bør gjøre. Ledere som ikke

praktiserer det de preker er hyklere og vil miste troverdigheten sin hvis det blir

avslørt. Gardners (1995) kriterium om legemliggjøring samsvarer her med Conger

og Kanungo’s (1998) teori om at en karismatisk leder må personlig vise hvordan

visjonen skal oppnås.

Gardner (1995) blir imidlertid kritisert for sin teori om ”the five year old mind”.

At det er forskjeller i utviklingsnivå har blitt bevist empirisk, men stort sett kun i

laboratoriestudier i moderne vestlige samfunn. Det er derfor en viss risiko i å

bruke denne teorien for de buddhistiske burmeserne. Videre kan det argumenteres

med at mening og bruk av fortellinger er avhengig av den som hører. Det som én

person tolker som enkelt, kan være komplekst for en annen. Situasjonen, personen

som forteller og publikum er vel så viktig som innholdet av selve fortellingen.

Dette har jeg også vist i drøftingen av følgernes heltebehov (kap.5.1) og om Aung

San Suu Kyi oppfattes som en karismatisk leder (kap.5.2).

Gardner (1995) har også forsøkt å si noe om begrepet følgere. Han skiller mellom

to grupper følgere; de som er spesielt tilbøyelige til å følge en leder (kroniske

følgere) og den generelle (latente) tendensen hos alle individer for å kunne være

følgere (selekterende følgere). Jeg oppfatter det som om han forklarer forholdet

mellom ledere og følgere som en tiltrekning. I korte trekk hevder han at noen

følgere tiltrekkes av særskilte karakteristika (som f.eks. styrke og makt), mens

andre tiltrekkes av helt andre ting f.eks. lederens idé. Jeg synes imidlertid Gardner

(1995) er for grunn i sin forklaring ut fra jeg allerede har beskrevet om

mekanismer for følgernes behov i sammenheng med helteteori og karismatisk

ledelse.

5.3.2 Aung San Suu Kyi’s fortelling

Gardner (1995) eksemplifiserer sin teori med mange kjente lederskikkelser, f.eks.

Martin Luther King jr., Margaret Thatcher og Gandhi og viser hvordan oppvekst

og hendelser har preget den fortellingen de senere ”forteller” til følgerne sine. Jeg

vil derfor se på Aung San Suu Kyi’s eget liv og hvordan oppvekst og hendelser

former hennes fortelling. For å finne hennes fortelling til folket, har jeg igjen tatt

utgangspunkt i hennes første offentlige tale (ASSK, 1995:192) i vedlegg 4.

Student nr: 0189397

Side: 41

Da Aung San Suu Kyi var 2 år, ble hennes far myrdet. Hun vokste opp uten å

huske sin far, men moren Khin Kyi opprettholdt nært vennskap med farens

militære og politiske kamerater som ofte fortalte hvor mye det burmesiske folk

elsket og æret ham. Slik sørget moren for at barna var klar over sin arv og Aung

San Suu Kyi lærte å være hengiven til å gjøre det beste for landet, selv om det

kunne medføre fare. Hun og hennes søsken fikk en tradisjonell burmesisk og

buddhistisk oppdragelse som innebar strenge sosiale og moralske prinsipper.

Burmeserne er sterkt opptatt av at man skal te seg høflig, være sjenerøse og vise

gjestfrihet overfor andre mennesker. Khin Kyi var nøye på at barna vokste opp

med disse tradisjonelle verdiene. Hun var også perfeksjonist og svært disiplinert,

og hun forventet det samme av barna. Fra moren lærte Aung San Suu Kyi

imidlertid også å sette andre foran seg selv, oppnå tilfredshet gjennom å gi heller

enn å ta, kjærlig godhet og tilgivelse. Khin Kyi snakket aldri om hevn eller viste

hat mot sin manns mordere. Dette hadde en sterk innflytelse på unge Suu, som

lærte å aldri hate noen, ikke engang de som ville skade henne mest. Barna ble

også opplært til å respektere sin fars verdier, som mot og besluttsomhet

(Ling,1999:27-32 og ASSK, 1995:275).

Vi kan se hvordan arven etter hennes far preget Aung San Suu Kyi senere i livet

da hun brevvekslet med sin tilkommende om at hun en dag kanskje måtte gjøre en

innsats for Burma. Vi vet at hun studerte burmesisk språk, kultur, politikk, historie

og tradisjon og en besøkende munk har i ettertid sagt at det virket som om hun

forberedte seg i tilfelle landet trengte henne. Et spesielt vendepunkt var da hun

fylte 32 år. Fra da av var hun eldre enn det faren hennes ble noe som påvirket

henne til å studere hans liv og skrive hans biografi (Victor, 2002). I et brev til

Asia Survey med et essay om sin far, forklarer Aung San Suu Kyi: ”The more I

learn about modern Burmese politics the more I realize how essential is my

father’s role in keeping alive the spirit of truth and justice during all these years

under a corrupt regime. When I honour my father I honour all those who stand for

political integrity in Burma” (ASSK, 1995:186). Det avgjørende vendepunktet for

Aung San Suu Kyi kom så i 1988 da hun valgte å involvere seg for å innføre

demokrati i Burma.

Det foregående tyder på at Aung San Suu Kyi’s egen oppvekst var avgjørende for

den identitetsfortellingen hun fortalte folket. Hun ”forteller” dem at de er et

samlet, disiplinert og stolt folk, som mer enn noe annet ønsker seg frihet (altså

Student nr: 0189397

Side: 42

demokrati), ved å trekke veksler på det nostalgiske ved Burmas stolte fortid og

spesielt frigjøringen fra kolonimaktene, i tråd med hva hennes omgivelser hadde

innprentet i henne. Slik oppstår også begrepet ”the second national struggle for

independence” (ASSK, 1995:193) som viser folket hva de egentlig kjemper for

(altså frihet). Hennes fars verdier som mot har gitt opphavet til hennes eget mot

og hennes innstendige oppfordring om at folket må vise fryktløshet og at det er et

liv uten frykt som er alles drøm i det undertrykkede landet. Den buddhistiske

oppdragelsen og hennes mors verdier som sannhet, kjærlig godhet, tilgivelse etc.

står også sentralt i Aung San Suu Kyi’s fortelling til folket, uttrykt som

menneskerettigheter (og derigjennom demokrati), men forklart gjennom de

buddhistiske verdiene; noe som antakeligvis treffer de sterkt buddhistiske følgerne

midt i hjertet. Ellers ser vi at Aung San Suu Kyi lærte seg både å elske hæren og

ikke hate dem for det de var blitt. Dette ble så et viktig budskap til folket; at de

skulle tilgi sine undertrykkere og ikke miste den nostalgiske affeksjonen for dem

som frigjorde Burma. Til slutt oppfordret hun følgerne sterkt til disiplin og

ikkevold som det riktigste midlet til å oppnå demokrati. Disse verdiene ser ut til å

være et resultat av hennes mors disiplinerte oppdragelse og hennes egen

overbevisning inspirert av Gandhi.

Det er nå ca. 15 år siden Aung San Suu Kyi sto frem med denne fortellingen

overfor det burmesiske folket. De viktigste hendelsene i hennes liv etter 1988 var i

1989 da hun ble satt i 6 års husarrest, det fantastiske valget i 1990, den

internasjonale anerkjennelsen for sin kamp gjennom bl.a. Nobels Fredspris i 1991,

og senere enda to husarrester. Det virker imidlertid ikke som om disse hendelsene

har bidratt til at hun har endret fortellingen sin på noen måte, med ett unntak, hun

har vist villighet til å diskutere militærets rolle i fremtidig styring av landet under

betingelse av at det legges frem for avstemning (Victor, 2002:192).

5.3.3 Fortellingens kraft og motkraft

Jeg vil nå diskutere fortellingens kraft og motkraft. Med kraft mener jeg dens

effektivitet, og med motkraft mener jeg hvilke motfortellinger den eventuelt

konkurrerer med.

Den enorme oppslutningen har vist at Aung San Suu Kyi har evnen til å treffe

mange ulike grupper, som studenter, forretningsfolk, bønder, minoriteter, unge,

gamle, munker og mange innen militæret (!) osv. Drømmen om demokrati

Student nr: 0189397

Side: 43

inneholder en plass for alle, til og med for motstanderne. Aung San Suu Kyi har

kreert et elementært og enkelt kjernebudskap som ser ut til å treffe det ”uskolerte”

publikum gjennom å fokusere på buddhistiske idealer som en naturlig basis for

demokrati. Dette er i tråd med Gardner (1995:291) som sier at ledere tjener på

muligheten av å bygge på fortellinger som allerede er kjent - f.eks. de som baserer

seg på religion eller historie, og syntetisere dem på nye måter. Likeve l mener jeg

at fortellingen om buddhismen som rettesnor for deres livsførsel konkurrerer med

andre fortellinger dypt iboende hos følgerne. For det første er burmeserne ifølge

Maung (1991) svært overtroiske og deres buddhisme er ofte iblandet elementer av

animisme. De lar seg like gjerne rettlede av astrologer og sjamaner; ”a Burmese

relies heavily upon their allegedly supernatural power to help and guide his life’s

ventures. Even the washing and cutting of one’s hair are to be done on specific

days of the week” (Maung, 1991:6). Dette bekreftes av Victor (2002) som hevder

at det hersker en atmosfære hvor spekulasjon og kjetteri ofte tas for fakta, overtro

aksepteres som vitenskap og symboler og tall transformeres til konkrete realiteter.

Maung (1991) viser til at det er en sterk sammenheng mellom overtro og trangen

til å underkaste seg en autoritet. Dette kan derfor føre til passivitet overfor

situasjonen burmeserne befinner seg i, og undergrave Aung San Suu Kyi’s

oppfordring om at ”they must act for themselves and not only look to her to save

them” (Victor, 2002:45). Men som Victor (2002) også sier, kan overtroen like

mye føre til at folk tror nærværet til General Aung San’s datter betyr at mer enn

30 års undertrykkelse, sivile uroligheter og vold endelig vil ta slutt, f.eks. gjennom

kjente myter som ”…King Ashoka’s change of heart during the third century, a

change from a violent monster to the most famous Buddhist king in history”

(Clements, 1997:44).

De buddhistiske verdiene konkurrerer også med at mer enn 30 års diktatur har ført

til bl.a. moralsk forfall. Diktaturet har bevisst og systematisk brakt ut det verste av

sosial karakter i folket; korrupsjon, undertrykkelse, vold og terror. Frykt, mistro

og ”survival of the fittest” har overtatt for sosial rettferd, det felles gode og

fellesskapsfølelsen. Det vil ifølge Maung (1991) ta mange år å gjenopprette

tradisjonelle verdier i samfunnet.

Aung San Suu Kyi spiller som tidligere drøftet, på nostalgiske følelser overfor sin

far og frigjøringskampen som enhver burmeser er vokst opp med (også juntaen).

Fortellingen om Aung San Suu Kyi kontra militærjuntaen kan minne følgerne om

Student nr: 0189397

Side: 44

hennes far og frigjøringen fra det engelske og japanske koloniherredømmet. Det

er en fortelling de har sett før og den gang gikk det jo bra. Derfor vil følgerne

kunne tendere til å tro at det denne gang også må gå bra. Imidlertid konkurrerer

dette med motfortellingen ”den sterkestes rett”. Den gjennomgående historien i

tusenvis av år har ifølge Maung (1991) vært at styringen av landet skjer gjennom

maktkamp hvor den sterkeste vinner. Dette har skjedd både med burmesiske

konger, hhv. det engelske og japanske koloniherredømmet og også i styringen av

landet etter at General Aung San ble myrdet frem til diktatoren Ne Win tok over

(Maung, 1991). Det som likevel kan tale til fordel for Aung San Suu Kyi’s

fortelling er som Clements (1997:44) sier:

”On the one hand, there’s Ne Win—the man—and perhaps the longest standing dictator in the

world today [..]…And you, the woman, who stands firmly for the principles of freedom and non-

violence. There are enormous polarities between you and Ne Win. The masculine against the

feminine. Weapons versus warmth. Repression embraced by forgiveness. [..] “might is right” [is]

challenged by a new feminine vision of equality, human dignity and power from kindness.”

En annen motfortelling kan være burmesernes dype iboende xenofobi

(fremmedfrykt) som ifølge Maung (1991:76) oppsto i særlig grad under britenes

koloniherredømme. Dette er en frykt som juntaen har spilt sterkt på når de

kritiserer Aung San Suu Kyi for å være en utlending som ikke vet det beste for

landet, at hun er en ”western fashion girl”, ”ax-handle of the neo-colonalists”

o.l.(Victor, 2002:33). Dette har hun som tidligere drøftet forsøkt å motvirke i

Ifølge Czarniawska (1997:54) må publikum være i stand til å gjenkjenne noe kjent

for å forstå noe nytt. Aung San Suu Kyi’s fortelling som går ut på at folket skal

styre gjennom demokrati er både kjent, men likevel ny. Hun la i sin tale ved

Schwedagon pagoden vekt på farens uttalelser om demokrati som eneste veien å

gå for Burma, som en basis for at folk skulle gjenkjenne hennes egen fortelling.

Men slik jeg ser det rakk General Aung San aldri å legemlig-gjøre denne

fortellingen og dermed skape troverdighet for den. Maung (1991:83) viser til at

både Aung San og hans etterfølger U Nu ”employed some rule of force, although

not massacres, and enacted various laws according to their personal wishes and

will”. Aung San Suu Kyi’s fortelling om menneskerettigheter og demokrati er

både mer troverdig, og hun går lenger enn det hennes fars fortelling gjorde. Hun

har skilt seg ut i måten hun har forfulgt sine ideer, gjennom forfektning av

ikkevold, fredelig overtakelse av makten, og tilgivelse av den sittende juntaen.

Dette er en fortelling som har verdensomspennende aksept og støtte, og som pga.

Student nr: 0189397

Side: 45

trussel om økonomiske sanksjoner, har ført til at også juntaen erklærer at de

ønsker en fredelig overgang til demokrati. De krever bare først at man skriver en

ny grunnlov som alle landets minoriteter må være enstemmige om. Dette arbeidet

er visstnok pågående, men en vestlig diplomat sier i intervju med Victor

(2002:232): ”At this rate, which seems to be that they are writing one sentence a

year and not even in final draft, we’ll all be dead and our children and

grandchildren will be dead by the time this constitution is finished.” Juntaen

utnytter her en realitet som er en viktig motfortelling til Aung San Suu Kyi’s

fortelling om enhet og Burma som et samlet folk. Burma er nemlig i tillegg til ca.

60 % burmesere befolket av ca. 135 ulike nasjonaliteter og subnasjonaliteter

(Victor, 2002:182) hvorav svært mange har kjempet (og fortsatt kjemper) om

selvstyre uansett hvem som har sittet med makten. Dette påpeker Joseph

Silverstein (ASSK, 1995:311) som en av de virkelig store utfordringene til Aung

San Suu Kyi, fordi hun ønsker først å innføre demokratiet og deretter behandle

minoritetsspørsmålene (NB. Dette er en forenklet fremstilling av en komplisert

sak). Men uten støtte fra minoritetene kan hele hennes prosjekt mislykkes, derfor

ser jeg her en viktig grunn til hennes stadige gjentagelse av enhet som middel til å

oppnå frihet.

Det som jeg likevel finner mest interessant, er hvordan Aung San Suu Kyi’s

fortelling om demokrati konkurrerer med følgernes iboende kulturelle myter som

stammer fra tidligere tiders styresett. Hvis vi ser forbi de siste 30-40 års

militærdiktatur, har burmeserne ifølge Maung (1991), med noen få unntak, i

tusenvis av år vært underlagt et autoritært styre der de gamle burmesiske kongene

styrte under ”the rule of will” og ”the rule of force” (Maung,1991:3 ). Han gir en

fyldig og detaljert beskrivelse av hvordan tradisjonelle symboler, skikker og

myter kan forklare Burmas kultur og historie. To spesifikke myter har blitt holdt

levende fra tidenes morgen og har vært sentrale i kampen om makt, både blant de

gamle burmesiske kongene, det engelske koloniherredømmet og militærjuntaens

diktatorer. Den første myten er ”the godly ruler” og den andre ”the soldierly hero”

som begge symboliserer to grunnleggende kvaliteter hos en ideell konge.

Gudekongemyten oppsto fordi de burmesiske kongene ble ansett som ”Ruler of

the Universe” som etterkommere av the Sun Dynasty i India og som igjen hadde

røtter tilbake til begynnelsen på universet ifølge hinduistisk tro. Soldatheltemyten

har sitt opphav i rollen til den burmesiske konge som forsvarer av buddhismen og

Student nr: 0189397

Side: 46

erobrer av nytt land. Gjennom gudekongemyten har Burmas folk underkastet seg

autoriteter og vært underlagt det Maung kaller ”absolute despotism” som innebar

at kongen eide absolutt alt: ”the country as a whole, all the land and water in it,

and all the people” (Maung, 1991:15). Han viser deretter hvordan både

soldatheltemyten og gudekongemyten gjenfinnes i de mange legendene om

tidligere tiders konger, og er blitt brukt bevisst eller ubevisst av både

kolonimaktene, frigjøringsbevegelsen, de politiske lederne og også

militærjuntaen, for å få folk til å underkaste seg autoritetene.

Jeg vil hevde at det nettopp er denne meget sterke motfortellingen til demokratiet

som paradoksalt nok virker forsterkende på Aung San Suu Kyi’s egen posisjon

blant følgerne. Hun er datter av helten Aung San, har bodd i utlandet, er

velutdannet og tihører eliten, og fremstår derfor som en autoritet med rett til å bli

lyttet til. Hun fremstår som en inkarnasjon av sin far med ”arverett til tronen” og

påkaller følgernes ubevisste, nedarvede myter om helten og gudekongen. Kanskje

uten å vite dette selv, har hun gjennom sin forfektelse av de buddhistiske idealene

også lagt grunnlaget for at hun selv ”fanges” av gudekongemyten. Aung San Suu

Kyi har i artikkelen ”In Quest for Democracy” (ASSK, 1995:167) utbrodert

sammenhengen mellom demokrati og buddhismen. Der sier hun: ”The Buddhist

view of world history tells that when society fell from its original state of purity

into moral and social chaos a king was elected to restore peace and justice”

(ASSK, 1995:169). Så forklarer hun videre hvordan denne kongen ikke kunne

styre som han ville, men måtte følge ”The Ten Duties of Kings, the Seven

Safeguards against Decline, the Four Assistances to the People, and to be guided

by numerous other codes of conduct such as the Twelve Practices of Rulers, the

Six Attributes of Leaders, the Eight Virtues of Kings and the Four Ways to

Overcome Peril.” Hun går så i detalj på hva “The Ten Duties of Kings”

innebærer: “liberality, morality, self-sacrifice, integrity, kindness, austerity, non-

anger, non-violence, forbearance and non-opposition (to the will of the people)”

(ASSK, 1995:170). Gjennom beskrivelsen av hver av disse pliktene, er det som å

høre egenskaper Aung San Suu Kyi blir fremstilt å selv besitte. Med basis i

burmesernes tradisjonelle behov for å underkaste seg autoriteter, betyr dette for

meg at fortellingen hennes svarer på et dypt psykologisk behov hos følgerne, men

kanskje ikke slik det var tenkt. Gudekongemyten blir således en forsterkende

kraft, ikke for hennes egen fortelling om demokrati som Burma’s nye identitet,

Student nr: 0189397

Side: 47

men for folkets fortelling om hvem de ønsker å bli ledet av. Soldatheltemyten

forsterker likeledes folkets psykologiske behov for en helt som kan redde dem,

ref. drøfting i kap.5.1, selv om Aung San Suu Kyi ikke er en soldathelt i

tradisjonell forstand, men her er det hennes fars status som hun nyter godt av.

5.3.4 Hvordan legemliggjorde Aung San Suu Kyi fortellingen?

Gardner’s (1995) teori om legemliggjøring av en fortelling mener jeg er parallell

til Conger og Kanungo’s (1998) trinn 3 hvor en karismatisk leder viser personlig

hvordan sin visjon skal oppnås. Jeg henviser derfor til drøftingen i 5.2.3., når det

gjelder Aung San Suu Kyi’s legemliggjøring av sin egen identitetsfortelling. Jeg

vil imidlertid legge til en viktig observasjon. Gardner (1995:184-202) beskriver

hvordan Eleanor Roosevelt legemliggjorde effektivt sin fortelling om bl.a. at alle

kvinner kan delta i politikken (en innovativ fortelling på den tiden) gjennom selv

å fremstå som en helt vanlig kvinne, hustru og mor. Aung San Suu Kyi’s mål er

også et demokrati hvor alle, helt vanlige mennesker, både menn og kvinner,

burmesere og minoriteter, fattige og - vel, mindre fattige (vi kan ikke akkurat

snakke om mange rike i Burma med unntak av korrupt militærpersonell) skal være

med og styre landet. Der Eleanor Roosevelt nådde frem med å være svært vanlig,

mener jeg at Aung San Suu Kyi når frem med nettopp det at hun er alt annet enn

vanlig. Hun er som nevnt datter av General Aung San, har bodd i utlandet, er

velutdannet, tilhører eliten og fremstår som en autoritet. I tillegg oppleves hun

som en inkarnasjon av både deres iboende fortellinger om ”the godly king ruler”

og ”the soldierly hero”. Dermed legemliggjør hun ikke bare sin egen fortelling,

men også de tradisjonelle fortellingene hos følgerne.

5.3.5 Delkonklusjon

Jeg har drøftet delproblemstillingen Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av hennes

fortelling?

Jeg har funnet at Aung San Suu Kyi har en sterk identitetsfortelling for følger-ne

som er bygget på verdier hun fikk innprentet gjennom oppveksten. ”The firm

roots of Suu’s indomitable spirit and unusual personality lie in the ineffaceable

memory of her father General Aung San and in her upbringing by her remarkable

mother Daw Khin Kyi” (ASSK, 1995:275). Denne identitetsfortellingen kan nå

frem til det ”uskolerte” publikum fordi den er enkel, samsvarer med de

buddhistiske verdiene de fleste burmesere er oppdratt med, fordi den gjentas i et

Student nr: 0189397

Side: 48

utall variasjoner med det samme kjernebudskapet og fordi hun søker å

legemliggjøre den i sitt eget liv ved at hun utviser stort mot, tar stor personlig

risiko og lever etter de buddhistiske idealer hun forfekter.

Hun har imidlertid mange motfortellinger å konkurrere med; burmesernes sterke

overtro, det moralske forfallet i samfunnet, den militært sterkestes rett til å lede

landet, burmesernes xenofobi og landets mange minoriteter som ønsker selvstyre.

Den viktigste motfortellingen er likevel at burmeserne tradisjonelt underkaster seg

autoriteter, gjennom en iboende kulturell gudekonge- og soldatheltemyte. Denne

tradisjonelle motfortellingen gir Aung San Suu Kyi en unik plass som naturlig

arvtaker etter ”tronen” til sin far fordi hun gjennom legemliggjøring av sin egen

fortelling også tilfredsstiller disse mytene. På den måten blir hun en fange av

motfortellingen, og risikerer at følgerne venter på at hun skal redde dem i stedet

for å følge hennes oppfordringer om selv å bidra i kampen.

6 Ny helhetsforståelse – sammenstilling av perspektivene

Gjennom å studere de tre delproblemstillingene ut fra hver sine teoretiske

perspektiver gjennom flere hermeneutiske sirkler (ref. kap.4), ha r jeg nå

opparbeidet meg en ny helhet for å kunne svare på hovedproblemstillingen: Hva

forklarer Aung San Suu Kyi’s lederposisjon?

I utgangspunktet har jeg formulert de tre delproblemstillingene som separate

perspektiver; folkets eget behov for en helt, Aung San Suu Kyi’s personlige

egenskaper som karismatisk leder samt hennes fortelling som grunnlag for

lederposisjonen. Jeg har gjennom delkonklusjonene vist at hver for seg kan alle de

tre teoretiske perspektivene forklare Aung San Suu Kyi som leder. Imidlertid er

det gjennom sammenstilling av disse teoriene at jeg får en helhetsforståelse som

jeg mener gir det mest tilfredsstillende svar på hovedproblemstillingen. Dette vil

jeg drøfte i det følgende.

Ved å bruke Gardner’s (1995) teori om fortellinger har jeg sett at Aung San Suu

Kyi’s grunnlag for sin identitetsfortelling til burmeserne ble formet av hennes

egen oppvekst. Hun fikk en sterk identitet som rommet tradisjonelle, burmesiske

og buddhistiske verdier og en sterk disiplin som moren innprentet i henne, samt

verdier som hennes far hadde stått for; mot og besluttsomhet. Hun hadde en høy

selvbevissthet hva angår hennes posisjon som sin fars datter og at hun en dag

kanskje måtte følge i hans fotspor. Hun levde imidlertid et rolig liv i England, og

Student nr: 0189397

Side: 49

det var ikke noe som tydet på at denne situasjonen ville endre seg. Da hun ankom

Burma i 1988 fordi moren var syk, skjedde det noe med henne som gjorde at hun

engasjerte seg i kampen for demokratiet. En forklaring på dette har jeg funnet ved

hjelp av både helteteoriene til Campbell (1991, 2002) og Arnulf (1996) samt teori

om karismatisk ledelse av Conger og Kanungo (1998). Folk henvendte seg til

henne for råd i den krisesituasjonen som oppsto og hun ble gradvis involvert i

demokratibevegelsen før hun endelig ”sto frem” som leder av opposisjonen.

Basert på Campbell’s (1991) monomyte har jeg tolket dette dit hen at folket så på

Aung San Suu Kyi som en mulig helt, en reinkarnasjon av sin far frigjøringshelten

General Aung San, som var ”kommet tilbake” for å redde sitt folk. Denne

tolkningen finner jeg belegg for hos Arnulf (1996)’s påstand om at et folks

etterkommere alltid venter på at helten skal returnere i en eller annen skikkelse for

å fullføre historien. Jeg har også antatt at Aung San Suu Kyi ”oppdaget” at hennes

fars heltestatus ble projisert på seg selv i løpet av sommeren 1988 og at folket

opplevde henne som en ”utkåret”, ref. Arnulf’s (1996) heltekriterier.

Dette forklarer likevel ikke at hun faktisk gikk hen og ble opposisjonens leder. Da

må vi gå til Conger og Kanungo (1998) som forklarer hvordan en karismatisk

leder er sensitiv overfor omgivelsene. Selv om Aung San Suu Kyi ikke aktivt

søkte etter en mulighet for å påvirke landets situasjon, ser det for meg ut til at hun

så folkets behov for en ny og samlende visjon og grep sjansen da krisen var på sitt

verste, slik karismatiske ledere gjerne gjør. Conger og Kanungo (1998) forklarer

videre hvordan en karismatisk leder samtidig ser begrensninger og hindre for å

gjennomføre visjonen, slik Aung San Suu Kyi også ser ut til å ha gjort gjennom å

åpent diskutere f.eks. sin kunnskap om Burma’s politikk og sitt ekteskap med en

utlending, i sine taler. En annen hindring for å oppnå demokrati ville være å ty til

våpenmakt og opprør da dette med stor sannsynlighet raskt ville bli slått ned, slik

at strategien måtte være å forfekte ikkevold og utøve disiplin og enhet som veien å

gå. Ved bruk av Gardner (1995) forstår jeg dette klarere i ettertid, da slike

begrensninger og hindre er relativt identisk med noen av de motfortellingene jeg

har klart å identifisere, eksempelvis burmesernes tradisjonelle xenofobi, og at

landet styres gjennom den sterkestes (militære) rett, som hennes egen fortelling

måtte kjempe imot.

I møte med folket måtte Aung San Suu Kyi formulere en ny og radikal visjon med

den hensikt å virke samlende på dem. Det er ifølge Conger og Kanungo (1998)

Student nr: 0189397

Side: 50

avgjørende at den nye visjonen må samsvare med følgernes indre drømmer og

forhåpninger slik at de transformeres til å ønske den samme visjonen. Den må

altså være basert på en evne til å lese følgernes behov. Basert på karismatisk

ledelsesteori har jeg i kap.5.2 funnet at visjonen og prinsippene til Aung San Suu

Kyi i hovedsak kunne stemme overens med følgernes idealer, slik som

menneskerettigheter begrunnet i de buddhistiske verdier og et liv uten frykt. Men

jeg stilte noen spørsmålstegn spesielt angående hennes ønske om at følgerne

skulle tilgi militæret, og om ikkevold og disiplin virkelig var følgernes indre

behov eller om det var rett og slett det eneste reelle alternativet deres. Noe må det

ha vært som gjorde at hun fikk slik en enorm oppslutning. Basert på Conger og

Kanungo (1998) og Slaattelid (1993) kan det være hennes dyktige artikulasjon og

retorikk som overbeviste følgerne. Dette kommer jeg tilbake til om litt. Men

følgernes behov kan vi også finne en forklaring på hos både Arnulf (1996) og ved

hjelp av Gardner (1995). Ifølge Arnulf (1996) har folk en tendens til å dyrke de

allmektige. Folk ønsker rett og slett en ”forelder” som kan veilede dem og løse

deres problemer til beste for alle. Da er det naturlig å henvende seg til den som

”vet alt” og er ”god”, jfr. Arnulf’s (1996) heltekriterier. Imidlertid ser jeg også

gjennom Gardner (1995) den viktige motfortellingen bestående av burmesernes

iboende kulturelle gudekonge- og soldatheltemyter. Disse forteller meg at det

kanskje spiller mindre rolle om Aung San Suu Kyi’s visjon om demokrati deles av

følgerne, men at de aller helst ønsker at hun skal redde dem fra juntaen

(soldathelt) og være deres leder (gudekonge) i kraft av at hun er ”god”

(heltekriterium ifølge Arnulf (1996)) , at hun etterlever de buddhistiske prinsipper

for en konge og at hun uttrykker at hun ønsker det beste for dem.

Gjennom å bruke Gardner (1995) har jeg sett at det er viktig at den fortellingen

Aung San Suu Kyi forteller følgerne i hovedsak dreier seg om følgernes identitet;

hvem de er, hvem de frykter og hvor de skal. Og at fortellingen vil konkurrere

med mange andre iboende fortellinger hos følgerne. Men gjennom å drøfte trinn 2

i Conger og Kanungo’s (1998) modell, har jeg sett at en karismatisk leder gjerne

artikulerer visjonen på en overbevisende måte. Det er først og fremst gjennom den

retoriske analysen basert på Slaattelid (1993) at jeg har fått forståelse av Aung

San Suu Kyi’s svært gode egenskaper i å artikulere sin visjon gjennom en

effektiv retorikk. Men hva var det hun søkte å oppnå og hva oppnådde hun med

denne retorikken? Hun snakket lite om hvordan et demokratisk Burma faktisk

Student nr: 0189397

Side: 51

ville se ut i fremtiden, men baserte seg likevel på en tese om at folket ønsket

demokrati. Derimot har jeg sett at hun bygget opp sin egen troverdighet som leder

gjennom å vise at hun var en god og tvers igjennom burmesisk person, som bare

ønsket det beste for folket, og ved å appellere til folks nostalgiske følelser for

hennes far og den stolte fortiden da de frigjorde seg fra koloniherredømmet. Hun

bygget opp et håp basert på sin fars heltestatus og at hun er en reinkarnasjon av

ham, noe som ble forsterket ved sin fysiske likhet med faren og den samme måten

å tale på. Det hun oppnådde med sin retoriske artikulering av visjonen, er derfor

mer i tråd med å oppfylle sin rolle som helt ihht. Campbell (1991, 2002), Arnulf

(1996) og mytene om gudekongen og soldathelten (Maung, 1991). Man kan

argumentere med at man her også fyller et behov hos følgerne, men jeg mener

denne erkjennelsen ikke er i tråd med Conger og Kanungo’s (1998) teori om at

karismatiske ledere transformerer følgernes verdier, holdninger og adferd til å

jobbe mot den samme visjonen. Det er også derfor hun stadig må repetere

budskapet om at ”they must look to act for themselves, not to her for saving them”

(Victor, 2002:45).

Til slutt har jeg sett at Aung San Suu Kyi tilfredsstiller alle de tre teoretiske

perspektivene når det gjelder hvordan hun lever sitt liv. I tråd med Arnulf’s (1996)

beskrivelse av helter utviser hun heltemot og utfører heltedåder, i dette tilfellet av

den spirituelle varianten med å komme med ny viten om hvordan folket kan

reddes (dvs. demokrati). Gjennom å vise handlekraft, ta stor personlig risiko,

måtte gjøre store personlige ofre og leve etter de idealer hun selv forfekter,

tilfredsstiller Aung San Suu Kyi trinn 3 i Conger og Kanungo’s (1998) modell i

karismatisk ledelse. Dette samsvarer parallelt med Gardner’s (1995) vektlegging

av en leders legemliggjøring av sin fortelling for å få med seg følgerne. Problemet

til Aung San Suu Kyi er imidlertid at hun også er fanget av motfortellingen,

gudekonge- og soldatmyten, som hun også legemliggjør gjennom å etterleve sine

buddhistiske idealer og i å vektlegge sin posisjon som sin fars datter, den

”utkårne”. I hvilken grad hun er bevisst dette er det ikke funnet svar på i denne

analysen.

7 Konklusjon

Hovedproblemstillingen i denne oppgaven er

Hva forklarer Aung San Suu Kyi’s lederposisjon?

Student nr: 0189397

Side: 52

For å kunne nærme meg et svar, baserte jeg analysen på følgende tre delproblem-

stillinger:

1. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av folkets behov for en helt?

2. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av karismatiske egenskaper?

3. Er Aung San Suu Kyi leder i kraft av hennes fortelling?

Hver av delproblemstillingene er analysert separat basert på hver sine teoretis-ke

perspektiver og jeg har oppsummert funnene underveis i delkonklusjoner. Jeg har

tatt utgangspunkt i de samme hendelsene og tekstene og brukt den hermeneutiske

sirkel for å få en økt forståelse for Aung San Suu Kyi som helhet for hvert

perspektiv. Til slutt er de tre perspektivene drøftet opp mot hverandre for å kunne

konkludere hovedproblemstillingen.

I drøftingen av den første delproblemstillingen, fant jeg bekreftelse på at Aung

San Suu Kyi er leder i kraft av folkets behov for en helt. Hun ble oppfattet som en

reinkarnasjon av faren, Burmas frigjøringshelt, som var kommet for å redde dem

fra krisen som var oppstått i landet. Hun utviste alle kriterier på at hun var en helt

gjennom å være modig, være ”en utkåret”, fremstå som en som ”vet alt” og være

vakker og god. Hun fremsto som en allmektig som hadde både vilje og kunnskap

til å løse deres problemer og som ofret seg for deres sak.

I den andre delproblemstillingen, drøftet jeg om Aung San Suu Kyi var leder i

kraft av karismatiske egenskaper. Analysen viste meg at hun er i besittelse av de

egenskaper som skal til for å virke karismatisk på følgerne, gjennom at hun var

kritisk til status quo og grep sjansen til å påvirke situasjonen da den bød seg. Hun

formulerte en visjon om demokrati som var radikalt forskjellig fra juntaens

styresett, og hun var dyktig til å artikulere visjonen på en slik måte at den søkte å

tilfredsstille følgernes innerste drømmer og forhåpninger. Hun viste personlig

hvordan den skulle oppnås gjennom å etterleve sine buddhistiske idealer, utvise

handlekraft, ta stor personlig risiko og gjøre store personlige oppofrelser. Jeg har

imidlertid pekt på at retorikken hennes først og fremst gikk ut på å bygge opp

hennes troverdighet som leder, basert på nostalgiske følelser overfor sin far og

sammenligningen med frigjøringen fra koloniherredømmet. Det gjenstår derfor et

spørsmål om oppslutningen blant følgerne faktisk kan begrunnes gjennom

karismatiske egenskaper som å transformere følgerne til å endre sine verdier,

holdninger og adferd til å arbeide mot hennes visjon om demokrati.

Student nr: 0189397

Side: 53

I den tredje delproblemstillingen har jeg funnet at Aung San Suu Kyi har en sterk

identitetsfortelling som er bygget på verdier hun fikk innprentet gjennom

oppveksten. Denne fortellingen kan nå frem til det ”uskolerte” publikum fordi den

er enkel, samsvarer med følgernes buddhistiske verdier, fordi den stadig gjentas

og fordi hun legemliggjør den i sitt eget liv. Det finnes likevel en rekke

motfortellinger hennes fortelling må kjempe imot; hvorav den viktigste er at

burmeserne tradisjonelt underkaster seg autoriteter, gjennom en iboende kulturell

gudekonge- og soldatheltemyte. Det er denne motfortellingen som paradoksalt

nok gir Aung San Suu Kyi en unik plass som naturlig arvtaker etter ”tronen” til

sin far fordi hun gjennom legemliggjøring av sin egen fortelling også tilfredsstiller

disse mytene. Jeg konkluderer derfor med at hun er leder i kraft av

motfortellingen i større grad enn av sin egen fortelling.

Gjennom sammenstillingen og drøftingen av alle tre perspektivene opp mot

hverandre, viser jeg at ingen av dem kan forklare Aung San Suu Kyi’s unike

lederposisjon alene. Det er tvert imot elementer fra alle tre som til sammen gir en

helhetsforståelse som gir meg grunnlag for å konkludere hovedproblemstillingen:

Aung San Suu Kyi er leder i kraft av å oppfylle folkets behov for en helt. De

slutter seg ikke opp om henne fordi de først og fremst ønsker seg demokrati, men i

håp om at hun skal være den nye gudekongen. Hun er dermed leder i kraft av

motfortellingen om at burmeserne tradisjonelt underkaster seg autoriteter og i

særdeleshet en som fyller rollen som både ”gudekonge” og ”soldathelt”, noe Aung

San Suu Kyi paradoksalt gjør gjennom å være sin fars datter og hennes

legemliggjøring av sin egen fortelling. De karismatiske egenskapene hennes

bidrar til å opprettholde hennes posisjon, men jeg anser det som sannsynlig at det

er først og fremst de to andre perspektivene som bidrar til at følgerne attribuerer

karismatiske egenskaper til henne og som skaper mening for dem gjennom å gi

dem håp om en bedre fremtid. Victor (2002:38) oppsummerer dette betegnende

gjennom: ”Whatever happens, she gives us hope” og ”We may never get

democracy, but the people will always love Suu Kyi. She has already sacrificed so

much for us”.

Student nr: 0189397

Side: 54

8 Referanser

Alvesson, M. og K. Sköldberg, 1994. Tolkning och reflektion. Vetenskapsfilosofi

och kvalitativ metod. Studentlitteratur, Lund.

Arnulf, J. K., 1996. Heltens ansikter. Allmakt og heroisme. Universitetsforlaget,

Oslo

Aung San Suu Kyi, 1995 (revidert utgave, original utgitt i 1991). Freedom from

fear. The Penguin Group, London

Aung San Suu Kyi, 1997 (revidert utgave, original utgitt i 1996). Letters from

Burma. Penguin Books, London.

Bjartveit, S. og K. Eikeset. 2004. Forelesningsnotater. BI Senter for

lederutdanning, Oslo.

Campbell, J., 1991. The Power of Myth. Anchor books, Random House Inc., New

York

Campbell, J., 2002.(original utgave 1949). Helten med tusen ansikter. Spartacus

forlag, Oslo

Clements, A., 1997. The Voice of Hope. Seven Stories Press, New York

Christopher, M. 1997. “Reflections on a Visit to Burma”. Asian Survey. Vol. 37:6.

June (540-549).

Conger, J. A. og R. Kanungo, 1998. Charismatic Leadership in Organizations.

Sage Publications Inc, California, USA

Czarniawska, B. 1997. Narrating the Organization. The University of Chicago

Press. Chicago

Frantsvold, T., 2004. ”Kan ASEAN bære håp om en fredelig og demokratisk

utvikling for Burma?” Tilgjengelig fra

URL:http://www.rafto.no/DesktopModules/ViewAnnouncement.aspx?ItemID=11

8&Mid=42 [Nedlastet 22.08.2004]

Gardner, H., 1995. Leading Minds. An Anatomy of Leadership. BasicBooks, New

York

Gluckman, R.,1995. ”Tracking Myanmar”. Tilgjengelig fra

URL:<http://www.gluckman.com/BurmaTrain.html [Nedlastet 4.11.2003]

Student nr: 0189397

Side: 55

Krogh, T., 2003. Historie, forståelse og fortolkning. Gyldendal Norsk Forlag AS,

Oslo.

Ling, B., 1999. Aung San Suu Kyi. Standing Up from Democracy in Burma. The

Feminist Press at the City University, New York

Maung, M., 1991. The Burma Road to Poverty. Praeger Publishers, New York

Silverstein, J.,1992. “Burma in an International Perspective”. Asian Survey. Vol.

32:10. Oct (951-963).

Slaattelid, H., 1993. Romersk retorikk. Det norske samlaget. Oslo

Steinberg, D. I. 1991. “Democracy, Power, and the Economy in Myanmar: Donor

dilemmas”. Asian Survey. Vol. 31:8. Aug (729-742).

Victor, B. 2002. The Lady. Faber and Faber Inc. New York

Student nr: 0189397

Side: 56

Vedlegg 1. Historien om Aung San

Følgende er hentet fra Victor (2002).

Aung San (f. 13.2.1915) ble tidlig engasjert i kampen om Burma’s selvstendighet.

Det sies at han allerede som barn fant på historier hvor han diktet opp magiske

evner som han brukte til å drive ut britene. Men det var på universitetet at hans

politiske og antibritiske karriere startet, da han ble valgt inn i ledelsen av student

unionen sammen med U Nu, som senere ble landets demokratiske valgte

statsminister, og Ne Win, som senere ble landets despotiske general. Etter

universitetet var han med på å danne ulike organisasjoner som ønsket

selvstendighet, bl.a. Freedom Bloc hvor de kombinerte vestlig demokratisk og

sosialistisk tenkning med buddhistiske temaer. De var vennlig innstilte til Japan

som kalte til en felles asiatisk kamp mot den hvite imperialismen. Gjennom

japanske agenters kontakt med Freedom Bloc, ble Aung San i 1940 smuglet på et

skip til Japan for å legge grunnlaget for væpnet kamp mot britene. Ved sin

tilbakekomst dannet han en gruppe på 30, som ble kalt Thirty Comrades. De

mottok spesiell militær trening av japanerne og ble kjernen til Burmas

Frigjøringshær.I 1942 hjalp de japanerne under sin invasjon av enkelte deler av

Burma. Flere av de burmesiske soldatene ble syke av malaria, deriblant general

Aung San. Men han hadde allerede opparbeidet seg heltestatus (bare 27 år

gammel), og han fikk spesialpleie på sykehuset. En av de beste sykepleierne,

vakre Khin Kyi, ble satt til å pleie ham og det endte med at de giftet seg.

Japanerne innstilte Aung San som forsvarsminister i 1942 og ble leder for den nye

4000 mann sterke burmesiske forsvarshæren. I 1943 erklærte den japanske

statsministeren at Burma ville få sin selvstendighet i løpet av året. Sannheten var

imidlertid en annen. Japanerne ble etter hvert hatet og fryktet og det endte med at

Aung San og andre dannet en ny enhet for væpnet motstand mot japanerne. De

etablerte kontakt med de allierte og det endte med at britisk reinvasjon av Burma.

Britene utstedte the White Paper som ga ”Burma Proper” fullt selvstyre innenfor

samveldet etter 1948. Andre minoritetsdistrikter skulle styres av britene.

Realiteten ble i sum at burmeserne hadde enda mindre frihet enn under den

japanske okkupasjonen. Aung San startet en aktiv kampanje mot White Paper og

mobiliserte hærer over hele landet. Etter en rekke politiske manøvreringer og mye

Student nr: 0189397

Side: 57

uro endte det opp med at Aung San og andre politiske ledere ble invitert til

London. 27. januar 1947 signerte general Aung San og statsminister Attlee en

avtale om full selvstendighet for Burma innen ett år, valg for nasjonalforsamling

innen 4 måneder, britisk bistand etc. og et løfte om at grenseområdene skulle bli

inkludert i den nye staten. 19. juli 1947 ble Aung San og 7 av hans ministre

myrdet i et komplott bare et halvt år før Burma fikk sin selvstendighet 4. januar

1948.

Student nr: 0189397

Side: 58

Vedlegg 2. Bakteppe

Følgende er informasjon gitt i stikkordsform hentet fra ulike kilder, referert

underveis.

Før General Ne Win kom til makten i 1962 var Burma verdens største eksportør

av ris. Da han gikk av var Burma et av de fattigste, mest isolerte og mest korrupte

land i verden. Burma har et vell av naturressurser som edelstener, olje, gass,

tømmer, fisk og store muligheter for et rikt landbruk. Majoriteten av befolkningen

lever imidlertid under forferdelige forhold uten ordentlig mat, sanitærforhold,

husly eller medisinsk hjelp. I 1987 ble Burma erklært for en ”least developed

nation” av FN (Steinberg 1991:740). Ifølge Silverstein (1992) var Burma en

politistat som ble styrt av terror, vold og overvåkning overalt og ifølge FN’s

menneskerettighetskommisjon var følgende brudd på menneskerettighetene

vanlige: “Torture, summary and arbitrary executions, forced labor, abuse of

women, politically motivated arrests and detention, forced displacement,

important restrictions on the freedoms of expression and association and

oppression of ethnic and religious minorities.” (Christopher,1997:542).

Victor (2002) beskriver hvordan Burma ser ut i dag:

På overflaten ser Rangoon ut som enhver annen forvokst by i Sørøst Asia.

Nedslitte busser med folk som henger langs sidene. Forurensning. Bensin må

kjøpes på flaske, kun tillatt å kjøpe 4 gallons per uke for burmesere. Spaserende

munker overalt som er avhengig av å tigge mat. Stort gap mellom fattig og rik.

Majoriteten av befolkningen lever under forferdelige forhold uten ordentlig mat,

sanitærforhold, husly eller medisinsk hjelp. Basis-servicer i Rangoon er imidlertid

like ineffektive for alle, selv de beste hotellene har store problemer med vann og

avløpsystemer og elektrisitet. Blackouts hver dag. Veiene er i en elendig

forfatning med store hull i asfalten som ofte forårsaker trafikkuhell. Rangoon er

litt atypisk; store luksushoteller er blitt bygd på 90-tallet i forhåpning om en

turistinvasjon som hittil ikke har slått til. Britene har etterlatt seg det som en gang

var svært stilfulle kolonibygninger, nå er de bare shabby og omkranset av skur og

slum og søppel. Det finnes butikker og kjøpesentre som tilsynelatende flyter over

med forbruksvarer, men prisene er høye og uoverkommelige for de fleste unntatt

Student nr: 0189397

Side: 59

en håndfull utlendinger og privilegerte burmesere som har tillatelse til å ha dollar

kontoer. Midt i Rangoon finner man Inya Lake, en kunstig innsjø laget av britene.

Den omkranses av residenser for regjeringsmedlemmer, diplomater, vestlige

forretningsmenn, universit etet og seilklubben. Langs bredden finner man også det

vel bevoktede huset til General Ne Win, den pensjonerte diktatoren som regjerte

Burma for to tiår med en blanding av xenofobi, paranoia, astrologi og innslag av

både Buddhisme og Marxisme. På den motsatte bredden finner man et annet

toetasjes hus midt i en overgrodd hage i University Avenue: huset til Aung San

Suu Kyi, symbolet til den burmesiske demokratiske bevegelse. Dette er per i dag

landets mest besøkte, omsnakkete og fotograferte attraksjon.

Det sies at jungeltelegrafen er det meste pålitelige kommunikasjonssystemet i

landet, fordi infrastrukturen mangler moderne teknologi og utstyr. Andre hevder

at burmeserne har en hang til å finne opp ulike versjoner av sannhet pga. deres

dype tro på astrologi. Nesten alle burmesere, inkludert medlemmer av SLORC,

konsulterer nonner/munker, spiritualister eller astrologer for råd om kjærlighet,

livet og landet. Det er ofte svært vanskelig for utenforstående å separere fakta fra

propaganda og virkelighet fra illusjon. Det som er sikkert i Burma er at å tolke

tegn, tall og symboler som et middel til å forstå politiske hendelser er mer

pålitelig enn å stole på SLORC, som sensurerer og holder tilbake informasjon.

SLORC har innrettet et Big Brother samfunn gjennom å bruke et meget

gjennomtrengende etterretningsapparat da det er den eneste måten å opprettholde

nasjonal sikkerhet og enhet. Alle telefoner i diplomatresidenser og hoteller

avlyttes og i tillegg blir linjene ofte brutt hjemme hos prodemokratiske

partimedlemmer. Den offisielle avisen ”The New Light of Myanmar” sensurerer

alle referanser til fattigdom, korrupsjon og bestikkelser.

Ingen får reise lenger enn 25 km utenfor en by uten tillatelse begrunnet med

sikkerhetshensyn.

SLORC hevder at folket har aldri hatt det bedre, at antall jobber stiger og at man

har en økning i økonomisk vekst som har hevet levestandarden. Det pågår en stor

byggeaktivitet i for eksempel Rangoon, men fakta er at det bygges hoteller og

forretningsbygg som stort sett blir stående tomme, istedenfor å bygge skoler,

sykehus etc. Dødeligheten for spebarn er 94 av 1000.

Student nr: 0189397

Side: 60

En lærer tjener gjennomsnittlig $30 per måned. Gjennomsnittslønnen i det

militære er $50 pr. måned, men merkelig nok har alle militærkoner gull- og

juvelbesatte smykker….

SLORC hevder at de har programmer for å fjerne valmue og opiumsplantasjer. De

hevder at buddhismen er årsak til reduksjon i opiumsproduksjonen, fordi det har

en negativ effekt på verden. Imidlertid angir offisielle amerikanske rapporter at

Burma fremdeles er den største eksportøren av opium i det gylne triangelet.,

shipping gjennom Laos, Thailand og Kina til vestlige byer.

SLORC hevder at fengslede ”dissidenter” dør fordi de har forspist seg på fet mat,

ikke fra tortur eller elendige fengselsforhold.

Ryktene forteller at SLORC relokerer hele landsbyer på landsbygda for å gjøre

plass for multi-milliondollar prosjekter. Men SLORC hevder at de flytter folk til

bedre bosteder. Det er utstrakt bruk av tvangsarbeid, men myndighetene hevder at

”It is the buddhist tradition for people to volunteer to work for the betterment of

the country, because we believe we get merits for the next life”.

Sitat fra en journalist ”Look around, the country is a fascist Disneyland”

Kultur, religion og tradisjon har alltid vært kilder til stolthet i det burmesiske

samfunnet. Men det har samtidig vært mye politisk spenning pga. de mer enn 20

etniske minoritetene som alle vil ha autonomitet eller selvstendighet fra de

burmesisk-dominerte sentralmyndighetene. Den eldgamle metoden brukt av de

burmesiske kongelige for å bevare stabilitet, var å lage et kongedømme bygget på

makt som strålte ut fra sentrum. Dette førte til at selv om kongen hadde absolutt

makt i sentrum av riket, så var makten mer symbolsk i utkantene. Britene

invaderte og kolonialiserte Burma på slutten av det 19. århundre, og satte

utkantdistriktene opp mot sentrum. De fridde til minoritetene, rekrutterte dem til

sine armeer for å kontrollere sentral-Burma og klarte å danne en slags vaklende

enhet i hele landet. De oppmuntret også til selvstyre blant de ulike etniske

gruppene.

Ron Gluckman (1995) (Tracking Myanmar):

“Most of Myanmar remains closed. Like infrastructure everywhere in Myanmar,

the rail system is in a miserable state. Myanmar has cleared much of its forests.

“SLORC has turned everything to desert,” Others accuse SLORC of bankrolling

its top brass by selling off Myanmar timber resources; as much as 80 percent of

Student nr: 0189397

Side: 61

the former rain forest is reportedly gone. Even under military rule, Myanmar is

full of life and laughter. But there are ugly scenes, too, rag workers chained like

animals. This is one of Myanmar’s greatest shames, for the conscription of

workers is commonplace, as in the hot sun. We see entire towns on road duty,

breaking stones with primitive tools. Many are tiny children, laboring in the hot

sun. Ordinary citizens forced to donate their time to do the state’s backbreaking

work. Seeing the smiles on all the faces, even of soldiers, it’s easy to be lulled into

a sense of serenity, forgetting that this is, indeed, a brutal military regime. It is

like a police state on laughing gas. The military control is ironclad, yet the people

as kind as they come”.

Michael Christopher (1997):

“In February 1996 the U.N. Commission on Human Rights reported that the

following violations were commonplace in Burma: Torture, summary and

arbitrary executions, forced labor, abuse of women, politically motivated arrests

and detention, forced displacement, important restrictions on the freedoms of

expression and association and oppression of ethnic and religious minorities.’

There is documented evidence that approximately two million people—men,

women, and children—are being forced to knock the country into a shape fit for

foreign investment and tourism. “

“In 1995 the International Confederation of Free Trade Unions reported that a

million people had been evacuated from their homes in Rangoon and moved to

remote shanty towns far off the beaten track of tourists and investors. It is

estimated that a further two million people have lost their homes in other parts of

the country. “

Silverstein (1992):

“Today, Burma is a police state whose rulers govern by terror and violence.

Informers are everywhere and no one is above suspicion. The army uses the press,

radio, and television to proclaim that it is the friend and protector of the people,

while it knows that it is hated, feared, and seen as an army of occupation.

Student nr: 0189397

Side: 62

Vedlegg 3. Tiden etter den første husarresten

I 1998 forteller Victor (2002) at Aung San Suu Kyi levde et liv i all enkelhet og

jobbet natt og dag sammen med nære kolleger som eks-general U Tin U og eks-

oberst U Kyi Maung. I tiden rett etter husarresten forsøkte de å få til et samarbeid

med SLORC om demokratiske reformer, men SLORC ignorerte dem og angrep

Aung San Suu Kyi i avisene i stedet.

Aung San Suu Kyi tok til orde for internasjonale økonomiske sanksjoner mot

Burma og turistboikott da SLORC lanserte ”Visit Myanmar Year 1996” i håp om

å tiltrekke seg turister og etterlengtet valuta. Slike sanksjoner har vært omstridt

internasjonalt (Gluckman, 1996). Noen få land, f.eks. USA, har innført

restriksjoner på handel med Burma, men generelt har slike forsøk feilet

(Christopher, 1997).

Det vil kreve for mye å gå inn i detalj i de politiske hendelsene i tiden fra 1996 til

i dag, men kort fortalt har ikke situasjonen blitt noe særlig forbedret.

Myndighetene har gjort alt de kan for å trakassere Aung San Suu Kyi og hennes

tilhengere, inkludert gjentatte arrestasjoner (mange har forsvunnet sporløst), drap

på demonstranter, uthenging av NLD i media og forbud mot møtene deres. I 2001

ble hun igjen satt i husarrest som varte i 19 måneder (Victor, 2002) og 30.mai

2003 toppet det seg med det som opposisjonen kaller et planlagt attentat mot

Aung San Suu Kyi (som myndighetene selvsagt benekter). Mange av tilhengerne

hennes ble drept eller fengslet, mens hun selv ble såret og ”brakt i sikkerhet” av

myndighetene. Siden har hun befunnet seg i husarrest (Altsean 2004).

Myndighetene (som nylig har skiftet navn til SPDC; State Peace and

Development Council) ha r startet en prosess for å lage en ny konstitusjon, med

løfte om demokrati når konstitusjonen foreligger, men en av betingelsene er at det

skal være fullstendig konsensus, noe som er lite sannsynlig å oppnå med 135 ulike

minoriteter. De forhaster seg heller ikke og prosessen virker evigvarende. NLD

boikottet denne prosessen i protest og annonserte at de ville lage en alternativ

konstitusjon. Situasjonen er den dag i dag relativt fastlåst selv om ulike prosesser

visstnok pågår. Eksempelvis lanserte myndighetene i aug 2003 et såkalt veikart til

demokrati, men ifølge opposisjonen er det kun en befesting av militærets rolle i

fremtidig styring av Burma (Altsean 2004).

Student nr: 0189397

Side: 63

Gluckman (1996) beskriver hvordan Burma’s naboland i ASEAN (Association of

Southeast Asian Nations) har holdt seg passive. Flere av landene er store

investorer i Burma, og har støttet regimet for å beskytte sine interesser.

eksempelvis Thailand, Singapore og Indonesia. En minister fra Singapore har

uttalt: ”[it was] the only instrument of government in the country, and that without

the power the military commands, Suu Kyi might not be able to rule. “ ASEAN

hevder ”by acting individually and employing ”contructive engagement” they

would be more effective and in tune with the ”Asian Way” (Silverstein, 1992). I

1997 ble Burma innlemmet som medlem i ASEAN og de skal overta

formannskapet i 2006, noe som har bl.a. ført til konflikt mellom EU og ASEAN

(Frantsvold, 2004).

Student nr: 0189397

Side: 64

Vedlegg 4. Aung San Suu Kyi’s første tale