Venstresida i Latin-Amerika - revolusjon.orgrevolusjon.org/nedlast/hefter/latinamerika11.pdf · 6...

Venstresida i Latin-Amerika

Utfordringer og perspektiver

REVOLUSJONS SKRIFTSERIE 11

Voldens hverdag i Rio de Janeiro. Foto: Carlos Latuff

Venstresida i Latin-Amerika

Utfordringer og perspektiver

Dette heftet er utgitt med informasjonsstøtte fra NORAD gjennom Populus – studieforbundet folkeopplysning.

© Revolusjon 2008ISBN 82-91924-11-2

InnholdRevolusjonens problemer i Latin-Amerika...................................... side 5

Brev fra MPD til organisasjonene og folket i Colombia............... side 11

Latin-Amerika og proletariatets samfunnsrevolusjon.................... side 13

Om det iberisk-amerikanske toppmøtet ......................................... side 33

Internasjonal anti-imperialistisk og antifascistisk

ungdomsleir i Brasil juli-august 2008............................................ side 35

Omslagsillustrasjon Forsideillustrasjonen viser Bolivias nyvalgte president Evo Morales som forsvarer landets suverenitet og krever kontroll med egne ressurser.Baksideillustrasjonen viser kreftene bak avskoginga av Amazonas. De fleste bilder og illustrasjoner i dette heftet er velvillig stilt til rådighet av den brasilianske tegner og fotograf Carlos Latuff.

Det syder i Latin-Amerika. Det har det i og for seg gjort lenge.

Men noe nytt har skjedd: USA er ikke lengre i stand til å holde samme kustus på sin «bakgård» som før. En rekke progressive og venstreorienter-te regjeringer har kommet til makta i en rekke av landa på kontinentet, løftet fram av svære folkebevegelser og opprør. De nyliberale prosjektene er flere steder slått tilbake.

Kamp mot imperialismen og for nasjonal frigjøring foregår på

flere kontinenter. Men et særdrag ved Latin-Amerika er at sosialismen som idé og referansepunkt har fått ny massetilslutning etter år med desillu-sjonering og politisk apati stilt over-for imperialismens voldsomme anti-kommunistiske offensiv i kjølvannet av Berlinmurens fall. De revolusjo-nære kreftene i Latin-Amerika nøyer seg ikke med krav om sosial avlat og gjeldslette: de vil ha en virkelig for-vandling, dvs. sosialisme.

De etter hvert årvisse seminare-ne «Revolusjonens problemer

i Lain-Amerika» i Quito samler en stadig breiere vifte av revolusjonæ-re partier, bevegelser og organisasjo-

ner fra hele kontinentet, og er blitt et forum for erfaringsutveksling, gjensi-dig solidaritet og teoretisk og praktisk videreutvikling. Slutterklæringa fra møtet er særlig interessant, og viser at de progressive bevegelsene i Latin-Amerika ikke er seg sjøl nok. Her oppmuntres det i klartekst til å danne en verdensomspennende antiimperia-listisk front.

Sett fra Europa, er det lett å se på de latinamerikanske landa som

et sammenhengende hele. Men, som Pablo Miranda fra PCMLE sier i sin gjennomgang av kontinentets histo-rie, dets særtrekk og de revolusjonære utfordringene: «Det som er felles for de latinamerikanske landa, er at de er forskjellige».

Med dette heftet forsøker vi å gi norske lesere et innblikk i så

vel forskjellighetene som likhetene, og inspirere til ny kunnskap og soli-daritet med de latinamerikanske fol-kene. Ungdomsleiren i Brasil 2008 (se bakerst i heftet) er en unik anled-ning til å lære enda mer og møte ungdom fra dette og andre kontinen-ter på nært hold.

Revolusjon, januar 2008

Forord

6 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 Latin-Amerika: Problemer og perspektiver 7

Revolusjonens problemer i Latin-Amerika

Det XI Internasjonale seminaret Revolusjonens problemer i Latin-Amerika fant sted i Quito, Ecuador i dagene 9. til 13. juli 2007. Årets tema var Venstresida i Latin-Amerika: Problemer og perspektiver.

I løpet av disse konferansedagene som ble tilrettelagt av MPD og PCMLE, pågikk det en viktig internasjonalis-tisk debatt med venstreorganisasjo-ner og -partier fra ti amerikanske land: Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Den dominikanske republikk, Mexico, Peru, USA, Venezuela og vertslandet Ecuador. Alle holdt innledninger om utviklinga på den latinamerikanske venstresida både når det gjelder analyser og praktisk hand-ling.

Det som forente alle organisasjonene var ønsket om å gjøre ende på kapitalis-men og å gjøre hurtige framsteg mot eta-blering av en vitenskapelig sosialisme, den eneste garantien for å bygge et nytt, mer rettferdig og mer humant samfunn.

Som del av dagsorden ble det holdt to rundebordssesjoner, den ene om «Arbeidernes og folkenes kamp mot imperialismen og oligarkiene» og den andre om «De alternative mediene og proses-sene for forandring».

Debatten belyste framskrittene i den sosiale kampen i hvert av deltakerlanda, vik-tige erfaringer ble utvekslet i den vedvarende kampen mot imperialismen og borger-skapet i hvert av de latinamerikanske landa.

Forbundet av folkekunstnere i Ecuador holdt en musikalsk lyrikkopplesning til ære for de internasjonale og nasjonale delegatene, de framførte vers og sanger av latina-merikanske forfattere og spesielt av den revolusjonære dikteren Rafael Larrea.

Dette XI internasjonale seminaret ble avsluttet med suksess, og det ble oppnådd enighet om punktene som er omtalt i teksten som følger.

18. juli 2007


For seks år siden – i oktober 2001 – falt de første rakettene over Kabul.

Det markerte begynnelsen på en ny krig som USA imperialismen har sluppet løs på verdens folk, denne gangen under påskudd av å skulle «bekjempe interna-sjonal terrorisme». Så kom turen til Irak, og trusselen ble utvidet til Iran, Nord- Korea, Venezuela og Cuba. Det som imperialismen trodde skulle bli en sei-ersmarsj gjennom Midtøsten ble et mare-ritt. Angrepshæren har kjørt seg fast og har blitt tilført harde slag av den irakis-ke motstanden, som har solidariteten og støtten fra verdens folk i ryggen.

Det amerikanske militærmaskineriet har vekket til live en folkelig bevegelse over hele verden, ei rørsle som ikke bare har fordømt den militære intervensjonis-men og oppfordret til solidaritet med fol-kene som var blitt angrepet, men også klart viste at gjenopplivningen av mas-sebevegelsen omfattet alle kontinenter og har sådd tvil om sjølve strukturene i det herskende systemet.

Krisa for imperialismen er enorm. Det kommer til syne i vanskelighetene med å stabilisere økonomien; i problemene med å opprettholde kontroll og styring med de avhengige folkene og landene, i de rasende inter-imperialistiske kam-pene og kranglene om kontrollen over markedene, over de strategiske naturres-sursene og for en nyoppdeling av verden. De forente stater spiller rollen som ver-densgendarm, men like sikkert er det at

det finnes andre imperialistiske land og blokker som slåss for å flytte sine posi-sjoner framover, for å åpne markeder for sine kapitaler og for å utvide sine inn-flytelsessfærer, skjønt de for øyeblik-ket enten har sammenfallende interesser med USA-imperialismen eller blir tvun-get til å være med på dens politisk-mili-tære planer.

Krisa til det kapitalistiske-imperialis-tiske systemet er ikke til å ta feil av, og kampen til arbeiderne og folket mot dets skadelige virkninger finner sted i alle regioner. Ikke minst i Latin-Amerika, der folkene gjennom bruk av høyst vari-erte kampformer har vendt seg imot, og i noen tilfeller slått tilbake, politikken for strukturtilpasning og de regionale plane-ne til USA-imperialismen – slik som for-søket på å knytte våre økonomier til USA gjennom Frihandelsavtalen eller den mislykka FTAA [Den amerikanske fri-handelsavtalen – red. anm.]. Den nylibe-rale politikken har blitt isolert gjennom handlingene fra massene i by og land; det lokale pro-imperialistiske borgerska-pet har lidd harde tilbakeslag og høstet politiske tap, som har gitt dem svekket handlingsrom.

I denne regionen pågår det en endring av styrkeforholdet mellom samfunns-klassene og deres politiske krefter. Et hovedtrekk ved denne endringa ser en i utviklinga og veksten av en demokratisk, progressiv og venstreorientert strømning prega av bredde og mangfold, og der den

Fellesuttalelse fra det XI internasjonale seminaret


revolusjonære venstresida er til stede og representerer et alternativ. Denne strøm-ninga er blitt skapt i heten av kampene som er ført av arbeidere, ungdom, urfolk, i boligkvarterer og på landsbygda, av menn og kvinner fra de arbeidende klas-sene, som har reist seg mot utbytting og for sosial forandring. Den viser seg i blokader på riksveiene, i regio-nale og landsomfattende streiker, i jordokkupasjo-ner, i mobiliseringene for å jage ut de transnasjona-le selskapene som utnyt-ter våre ressurser og for å kaste ut USA-tropper fra basene som er bygd forskjellige steder på kontinentet, i sammen-støt med statlig terroris-me og dens undertryk-kende ‘anti-terrorist’-lover, i de nasjo-nale kravene som blir formulert av urfol-kene, i konfrontasjonen med de militære planene til George Bush-administrasjo-nen og hans allierte, og på mange andre områder. Samtidig har den vært grunn-laget for valgseirene og kontinuiteten til progressive og demokratiske regjeringer som den til Hugo Chávez i Venezuela, Evo Morales i Bolivia og Rafael Correa i Ecuador.

Perspektivet og vissheten om sam-funnsmessig forandring kommer til syne i arbeidernes og folkets bevissthet, det oppmuntrer dem til politisk handling og til å fortsette kampen. Denne nye realite-ten skaper bedre handlingsrom og vilkår for organisasjonene og partiene på den revolusjonære venstresida, for å trekke massene med i kampen for revolusjonen

og sosialismen. Sannheten er på samme tid at det i denne nye situasjonen også finnes krefter og organisasjoner med planer som tilsynelatende er radikale eller som gir inntrykk av at de vil under-grave den borgerlige orden, men som ikke slutter med å løpe det kapitalistis-

ke systemets ærend. Det vil si at de ikke går ut over systemets rammer, men søker mulighet for maktdeling med den ene eller den andre borgerli-ge fløyen eller nøyer seg med å kreve utvidelse av demokratiet.

Det strategiske målet for partiene og organisa-sjonene på den revolusjo-nære venstresida er ikke å avhjelpe arbeidernes lidelser og langt mindre å

skape ro og orden i det kapitalistiske sys-temet. Vi slåss for å gjøre slutt på lønns-slaveriet, noe som bare kan skje ved å ta makta, ved å ødelegge den gamle kapi-talistiske staten og å bygge arbeiderklas-sens samfunn: sosialismen. Det forelig-ger ikke andre alternativer til å løse men-neskehetens store problemer.

Dette er sjølsagt mulig hvis våre orga-nisasjoner og partier handler i samsvar med revolusjonære posisjoner og prinsip-per, ved at de holder vårt program og vår revolusjonære politikk i hevd; hvis vi kan vinne og bevare hegemoniet i massebe-vegelsen ved å sette vårt stempel med et strategisk revolusjonært innhold på deres handlinger og kamper.

Vi slåss for revolusjonen og sosialis-men; vi påpeker at revolusjonen i sitt innhold har verdensbetydning, men i sin

«Det strategiske målet for partiene og organisasjo-nene på den revolusjo-nære venstresida er ikke å avhjelpe arbeidernes lidelser og langt mindre å skape ro og orden i det kapitalistiske systemet. Vi slåss for å gjøre slutt på lønnsslaveriet, noe som bare kan skje ved å ta makta.»


form er den nasjonal. Vi arbeider under forhold som er særegne for hvert av våre land, forhold og problemer som vi må gi svar på – gjennom forslag og handlinger. Vi støtter oss på alle kampformer som lar oss samle krefter for revolusjonen, som rammer fienden og som fører oss nær-mere seier for våre mål, idet vi innser at bare bruken av massenes organiserte vold vil gjøre det mulig å rette de avgjø-rende slagene som skal til for å beseire det borgerlig-imperialistiske herredøm-met og gripe makta.

Det er åpenbart at det i løpet av det siste år har skjedd vesentlige forandrin-ger i verden og i det kapitalistisk-impe-rialistiske systemet sjøl. Disse forandrin-gene har imidlertid ikke eliminert den historiske rolla til arbeiderklassen som grunnleggende og ledende kraft i den revolusjonære prosessen – en prosess som under veiledning og ledelse av dens politiske redskap, det revolusjonære par-tiet til proletariat, sørger for å trekke med seg de øvrige arbeidene klassene, særlig fattigbøndene, i kampen for makterob-ring.

Ungdommens rolle er overordent-lig viktig. De unge har i stort omfang og med energisk kampvilje tatt del i de fol-kelige kampene, de viser vilje til å heve fanene for samfunnsmessig forvandling. Følgelig er våre politiske organisasjo-ner forpliktet til å jobbe sammen med dem for at de skal utvikle seg ideologisk og politisk, for å styrke deres masse- og politiske organisasjoner og for å utvi-kle kadrer fra deres rekker. I dem ligger revolusjonens reserver og dens framtid; i dag er de en kraft av ytterste viktighet.

På feltene revolusjonær handling og i den demokratiske og progressive kampen

reiser våre forskjellige organisasjoner politiske og programmatiske forslag som i mange aspekter er sammenfallende. Vi erkjenner behovet for å arbeide for enhet i handling for å styrke massenes kamp og for å rette hardere slag mot revolusjonens fiender.

Denne oppfordringa er grunna på en prinsipiell politikk som vi også ønsker skal gjelde på internasjonalt plan. Omstendighetene som verden gjennom-lever, utviklinga til den folkelige beve-gelsen og av de progressive, venstreo-rienterte, revolusjonære og marxist-leni-nistiske politiske organisasjonene, krever mer aktiv internasjonalistisk handling av oss. I hvert av våre land jobber vi for å bygge en revolusjonær massebevegel-se som kan gi næring til en tilsvaren-de bevegelse på internasjonalt plan som heiser anti-imperialismens og anti-kapi-talismens fane. Vi stadfester behovet for å danne en Verdens anti-imperialistiske front som kommer til uttrykk – og fak-tisk er dette i ferd med å skje – i hand-ling, i mobilisering av arbeiderne og folket.

Fra denne internasjonalistisk platt-formen uttrykker organisasjonene som deltar i dette seminaret vår solidari-tet med hele verdens folk som slåss for å vinne sosial og nasjonal frigjøring og for sine spesielle krav og politiske ret-tigheter: med de demokratiske prosesse-ne som utfolder seg i Venezuela, Bolivia og Ecuador; med kampen til opprørs-bevegelsene i Colombia, Filippinene og Nepal; med immigrantene som slåss for sine rettigheter i magen på det imperia-listiske dyret; med de revolusjonære og folkelige lederne som sitter fengslet og som vi krever frihet for. Vi framhever


det kubanske folkets motstand mot USAs blokade og deres tiltak for å forsvare sin revolusjon; vi støtter motstanden til det irakske folket for å jage ut okkupantene og med den heltemodige kampen som Palestinas folk fører mot den israelske sionismen.

Vi lover arbeiderne og folkene at vi vil fortsette kampen; vi er sikre på at vi vil komme seierrike ut av dette slaget, fordi vi har historien på vår side og fordi vi har tiltro til folkets styrke.

Quito, 13. Juli 2007

Det revolusjonære kommunistpartiet (Argentina)Det revolusjonære kommunistpartiet (Brasil)Den patriotiske fronten Manuel Rodriguez (Chile)Folkeforsamlingsbevegelsen (Colombia)Colombias kommunistiske parti (Marxist-Leninister)Colombias kommunistiske parti – maoistisk (PCC-M)Folkemakt og enhet (Colombia – Nariño-avdelinga)Folkets Frigjøringshær (EPL, Colombia)Den nasjonale frigjøringshæren, Internasjonal avdeling (Colombia)Colombias revolusjonære væpna styrker FARC-EPArbeidets kommunistiske parti (Dominikanske Republikk)Bevegelsen for uavhengighet, enhet og forandring (MIUCA – Dom. Republikk)Den revolusjonære folkefronten (Mexico)Mexicos kommunistiske parti (marxist-leninister)Den demokratiske folkefronten i PeruPerus proletariske partiPerus marxist-leninistiske kommunistiske partiBevegelse av den revolusjonære venstresida (Peru)Perus kommunistiske parti – Patria RojaGruppa Ray O’light (USA)Proletariatets stemme Gayones (Venezuela)Utopi (Venezuela)Sosialistisk Plattform (Venezuela)Folkets demokratiske bevegelse (MPD, Ecuador)Ecuadors revolusjonære ungdomEcuadors marxist-leninistiske kommunistiske partiKvinneligaen for forandring (Ecuador)Universitetstudentenes forbund i EcuadorElevorganisasjonen i EcuadorEcuadors faglige landsorganisasjonFolkefronten (Ecuador)Føderasjonen tilknyttet Bondevelferden (Ecuador)


Vedtak og resolusjoner

• Solidaritet med og støtte til kampen som folkene i Irak og Midtøsten fører mot yankee-imperialismen og den israelske sionismen.

• Solidaritet med og krav om løslatelse av de revolusjonære politiske fangene og imperialistenes krigsfanger.

• Solidaritet med og frihet for de fem patriotene [de såkalte Miami Five – overs. anm.] som holdes fanget i Florida, USA, for at de slåss mot anti-kubanske terroristhandlinger.

• Krav om utlevering til Venezuela av terroristen og CIA-agenten Luis Posada Carriles.• Fordømmelse av de konspiratoriske handlingene fra de store desinformasjonsmediene i

Venezuela i forhold til Chavez-regjeringas stengning av RCTV-kanalen.• Vedtak om å organisere tilstelninger i samband med 90-årsdagen for den store sosialistiske

Oktoberrevolusjonen i Russland.• Fordømmelse og krav om utlevering til Peru og straffeforfølgelse av den tidligere

diktatoren og folkemorderiske herskeren Alberto Fujimori.• Avtale om å organisere minnemøter i tilknytning til at det er 40 år siden Comandante Che

Guevara og hans kamerater falt i kamp.• Markeringer i februar av 160-årsdagen for offentliggjøringa av Det kommunistiske

manifest.

Brev fra MPD til organisasjonene og folket i Colombia

Quito, 23 Juli 2007Kamerater og ledere for: SINTRATELEFONOS [Teleansattes forening i

Colombia], SINTRA UNICOL [Forbundet for universitetsansatte i Colombia], SINTRAEMCALI [Foreninga for kommunalt ansatte i Cali], Bevegelsen for en fol-kets grunnlovgivende forsamling, Bogota – Cali, Colombia.

I navnet til arrangørene av det XI Internasjonale seminaret Revolusjonens pro-blemer i Latin-Amerika, med temaet «Venstresida i Latin-Amerika, Problemer og Perspektiver» og med henblikk på de feilaktige fremstillingene som presidenten og visepresidenten i Colombia har gitt om dette seminaret såvel som om deltakerne og slutterklæringa, bekrefter vi overfor deg og medlemmene av din organisasjon og

At seminaret i Quito blir lagt merke til, viser seg gjennom rasende angrep fra Uribe-regimet i Colombia som også inkluderte trusler mot myndighe-tene i Ecuador.

Vi gjengir brevet som Folkets demokra-tiske bevegelse [MPD i Ecuador] skrev til folket og organisasjonene i Colombia og som tilbakeviser forsøkene fra Uribe-regimet på å kriminalisere seminaret.


overfor folket i Colombia, med den respekten du fortjener og med forståelse for at emnet er følsomt, følgende:

1) At dette internasjonale seminaret har blitt organisert i elleve år i all offentlighet og åpent for folk fra alle folkelige og venstreorienterte politiske organisasjoner.

2) at arrangør av dette seminaret er Folkets demokratiske bevegelse, et lovlig regis-trert politisk parti i Ecuador, som har eksistert i 29 år.

3) At det i år var 32 organisasjoner fra ti land, blant dem Colombia, som deltok, enten direkte eller med rapporter.

4) At det på slutten av møtet ble lest opp en erklæring som hva denne saken angår ikke ble undertegnet av noen organisasjon fra Colombia, fordi to av dem, SINTRATELEFONOS og SINTRAEMCALI, hadde reist to dager i forveien fordi de måtte overholde andre forpliktelser og avtaler de var bundet av i sitt eget land, mens delegatene fra SINTRAUNICOL og Bevegelsen for den Populære Vesentlige Montasjen valgte ikke å underskrive.

5) At delegater fra FARC og ELN aldri ble akkreditert til seminaret, men sendte to rapporter som ble lest opp på seminaret av ecuadorianere.

6) At navnene som ble publisert på slutten av erklæringen, inkluderer navnene på partiene og organisasjonene som sendte delegater eller rapporter, og dette er grunnen til at navnene på colombianske organisasjoner står på dokumentet som sirkulerer på internett.

7) Derfor er uttalelsene fra presidenten og visepresidenten i Republikken Colombia falske og misvisende fordi de insinuerer at denne begivenheten var et slags hemmelig møte for gerilja og fagforeninger fra landet eller en unnskyldning for terrorisme.

8) At vi fordømmer forsøket på å bruke seminaret som påskudd for å undertrykke colombianske fagforeningskamerater, som vi uttrykker vår solidaritet med; i tillegg til forsøket fra Colombias regjering på å utnytte seminaret som et røykteppe som skal overskygge anklagen som regjeringa i Ecuador legger fram for Domstolen i Haag for de uopprettelige skadene som er forårsaket ved Plan Colombia og bruken av sprøyte-midler på den nordlige grensen av Ecuador.

9) At vi fordømmer forsøket fra Alvaro Uribe på å presse myndighetene i Ecuador til å erklære de colombianske geriljagruppene for å være terrorister, noe regjeringe-ne i mer enn 160 stater har avvist å gjøre, i motsetning til et mindretall stater som har samlet seg rundt Bush og landene i Den europeiske union.

10) At vi gjentar vår forpliktelse til å fortsette å kjempe for den sosiale og nasjona-le frigjøringa av vårt folk for å befri dem fra de virkelige terroristene som har dynket Amerika, Afrika, Irak, Palestina og hele verden i blod.

Broderlig

Ciro Guzman AldazNasjonal leder for MPD


Dagens virkelighet i Latin-Amerika er et spørsmål som må utfor-skes på et djupere og mer objektivt sett.

Det første vi kan slå fast er at dette er et kon-tinent med likhetstrekk, men også med større og mindre ulikheter.

Latin-Amerika består av mer enn 20 land, hvert av dem konstituert som nasjo-nalstat, med ulik økonomisk utviklings-grad, og med sin særegne kultur.

Latin-Amerika består av forskjelli-ge spansktalende land som ble erobra og kolonisert av Spania, ett stort portugi-sisktalende land, og noen fransktalende stater.

De spansktalende landa gjennomlev-de mer enn tre århundrer med kolonia-lisme etter at de blei påtvunget spansk språk og kultur. De fleste av dem vant sin uavhengighet tidlig på 1800-tallet. Frigjøringskrigene foregikk over hele regionen på et koordinert vis, i noen til-feller og på noen steder forente de seg, ettersom dagens land og statsgrenser ikke fantes den gang. Statene oppsto som følge av uavhengigheten fra den span-

ske kolonialismen. Denne felles forhistoria satte spor i form av enhet, identitets-trekk som forener folk og land, men ikke under noen omstendigheter kan vi snakke om et «latinameri-kansk fedreland». En meta-for som inneholder mye sannhet, er at de latiname-

rikanske landa har som fellestrekk at de er ulike.

Det er nok å peke på at urinnvånerne både tallmessig og når det gjelder livs-krafta i egen kultur, inntar en ærerik plass i land som Ecuador, Bolivia, Peru, Guatemala og Mexico, blant flere. Land i den karibiske regionen, som Cuba, Den dominikanske republikk, Haiti, Panama og Colombia, har en anselig svart befolk-ning. I Sør-Amerika er Brasil et annet land med en stor svart befolkningsgrup-pe. En nasjonal kultur er blitt forma i det enkelte land ut fra dets spesielle forhis-torie.

Framfor alt avdekker forskjellene i produktivkreftenes utvikling, økonomis-ke, sosiale og kulturelle forskjeller som en må ta med i vurderinga.

Dette viser at en må se på Latin-

Latin-Amerika og proletariatets samfunnsrevolusjon

De latin-amerikanske landa har som fellestrekk at de er ulike.

Av Pablo Miranda, Partido Communista Marxista-Leninista de Ecuador (PCMLE)


Amerika som ei gruppe av land, og ikke som en felles enhet. Enkelte politiske krefter blant det revolusjonære småbor-gerskapet går inn for en latinamerikansk revolusjon. De forestiller seg den som kamper som omfat-ter hele kontinentet, som organisering av politiske og militære krefter på kontinen-talt nivå osv. Disse tesene har blitt satt fram siden 60-tallet. I dag, i og med globali-seringa, kunne det se ut som om denne teo-rien har fått et bedre grunnlag med mer sannhet i seg.

Vi kommunister og marxist-leninis-ter er av natur en internasjonalistisk poli-tisk sammenslutning, vi slåss for proleta-riatets internasjonale revolusjon og vi er overbeviste om at bare på denne måten vil det bli mulig å opprette sosialisme og kommunisme i verden. Men vi tar også hensyn til virkeligheten. Proletariatet oppstod som klasse i hvert enkelt land der det har ansvaret for å bli organisator og leder av den samfunnsmessige revolu-sjonen. Kommunistpartiet deltar i denne prosessen og representerer de sosiale og nasjonale interessene til arbeiderne og folkene. Vi tar også hensyn til den kjens-gjerning at det eksisterer imperialistisk dominans og at ønsket, behovet og viljen til å fri seg fra dette hegemoniet utvi-der de revolusjonære kreftene til også å omfatte andre klasser og sosiale lag.

Det finnes alle mulige slags faktorer: økonomiske, sosiale, kulturelle og poli-tiske, som viser den ujamne utviklinga til

landa og dermed spesifikke forhold som gjør den «kontinentale revolusjonen» ugjennomførbar. Sjøl om Latin-Amerika utgjør USA-imperialismens bakgård, så er ikke dens slavebindende lenker like

godt festet og for-ankra i alle landa. I noen land er disse lenkene sterkere enn i andre. I noen land er de svekka og kan bli brutt. Det er his-torisk erfaring, dette er en av de leninistis-ke tesene om imperi-alismen.

Av disse grun-ner sverger vi kom-

munister og marxist-leninister til tesen om nødvendigheten av og muligheten for å gjøre revolusjon i Latin-Amerika, behovet for gjensidig støtte og koordine-ring av de revolusjonære og av kampene i Latin-Amerika, vi har endog viljen til og til en viss grad praktisk erfaring med å føre kampen ut over de nasjonale gren-sene, ved å organisere alle mulige former for bidrag til støtte for revolusjonen i andre land. Men vi erkjenner at revolu-sjonen ikke lar seg eksportere, ansva-ret og anstrengelsene for å organisere og utvikle den fram til seier hviler på arbei-derne og folkene i det enkelte land.

På den andre sida er det klart at vil-kåra i Latin-Amerika har visse særdrag: som territorial enhet og kontinuitet; en nær og en ikke fullt så nær fortid som viser felles materielle og åndelige pro-blemer; framtredende kulturelle likhets-trekk; en tradisjon for felles revolusjo-nær kamp i uavhengighetskrigene; de latinske språka spansk og portugisisk

Ansvaret og anstrengelsene for å organisere og utvikle revolusjonen fram til seier hviler på arbeiderne og folkene i det enkelte land


som gjør det enkelt for folk å kommuni-sere; ei historie prega av undertrykking og dominans fra imperialismen, i hoved-sak USA-imperialismen; en tradisjon for solidaritet mellom folkene og andre felles karaktertrekk. Alle disse omsten-dighetene skaper gunstige vilkår og gjør det påkrevd for revolusjonære i Latin-Amerika å jobbe for enhetsbånd og gjen-sidig samarbeid.

Imperialistisk dominans i Latin-AmerikaAv geografiske årsaker, men mest på grunn av tilbakeliggenheten og avhen-gigheten til landa i Latin-Amerika, har de nordamerikanske1 regjeringene – som alltid har vært representanter for mono-polene og USA-imperialismen – sett på Latin-Amerika som del av sin «formue», som sitt eksklusive område, som sin «bakgård».

USA gikk ut fra at det hadde fått som oppdrag fra «Gud og historien» å regjere verden, å bli sterkere og utstrekke seg fra Latin-Amerika. Her ligger kilden til dok-trinen om «skjebnebestemt misjon», og tesen om «Amerika for amerikanerne». De tvang Puerto Rico til kolonial under-kastelse, invaderte flere land i Sentral-Amerika og Karibia gjentatte ganger, og reiv Mexico i biter. I det 20. århundre la de nykoloniale lenker over alle landa i regionen, med økonomiske og politiske bånd som ga dem retten til å bestemme over økonomien og politikken til statene

sør for Rio Grande.Det store flertallet av landa som

Spania erobret og koloniserte på det amerikanske kontinentet kjempet blo-dige kriger for uavhengighet tidlig i det 19. århundret. Den spanske kronen måtte kapitulere etter slagene ved Junin og Ayacucho, i det som i dag er Peru. Kreolene – barn av spanjoler født i Amerika – deltok sammen med hånd-verkere, handelsfolk, bønder, mesti-ser, urinnvånere og svarte i frigjørings-krigene som strakte seg fra Mexico til Patagonia. De dannet hærer som svei-pet over kontinentets fjell og sletteland. USA, Storbritannia og Frankrike var på den tida de militære stormaktene, og de blanda seg inn på mange ulike vis: ved hjelp av lån, våpensalg, militær bistand, og også med noen bataljoner og offi-serer. Denne deltakelsen hadde ikke noe med solidaritet å gjøre, men dreide seg om den begynnende rivaliseringa mellom de europeiske maktene og USA om oppdeling av de spanske dominions 2 i Amerika.

Liknende omstendigheter fant sted sei-nere, da Brasil kjempet for sin uavhen-gighet. Da Cuba vant sin sjølstendighet viste USA igjen sin innflytelse.

Dette historiske bakteppet og den langsomme og ujevne utviklinga av øko-nomien i de latinamerikanske land viser at disse nasjonalstatene aldri fikk utvi-kle seg på en fullt ut uavhengig måte. De nasjonale borgerskapene var svake i utgangspunktet, og det har de fortsatt med å være hvis vi ser bort fra de brasi-

1 I oversettelsen brukes «nordamerikansk» som synonym for USA (ikke Canada).

2 Dominions = egentlig brukt om sjølstyrte stater i det britiske samveldet, her om de spanskdominerte. O.a.


lianske, meksikanske og argentinske oli-garkiene.3 De vendte seg alltid mot uten-landske krefter, som de underordna seg. Til og med storborgerskapet i Mexico, Brasil og Argentina har utvikla seg under imperialistiske staters overoppsyn, fram-for alt fra USA.

Etter 2. verdenskrig konsoliderte USA hurtig og på mangesidig vis sitt økono-miske og politiske hegemoni i alle de latinamerikanske landa. Fascismens ned-erlag og svekkelsen av de europeiske imperialistmaktene åpna for USA-impe-rialistisk ekspansjon, ikke bare i Latin-Amerika, men i hele verden.

Siden har Latin-Amerikas historie vært preget av utviklinga av økonomi-en og politikken til monopolselskapene

i USA. Sånn er det fortsatt, med unntak for Cuba etter revolusjonsåret 1959.

Denne situasjonen utelukker ikke tilstedeværelsen fra andre internasjo-nale monopoler og andre imperialis-tiske land i Latin-Amerika, i hovedsak England, Frankrike, Tyskland og Spania fra Europa, samt Japan og nå også Kina fra Asia.

Dette innebærer at hovedkjennetegnet ved de latinamerikanske økonomienes natur er at de er kapitalistiske og avhen-gige, uavhengig av det aktuelle utvi-klingsnivået i det enkelte land.

Tar vi et raskt blikk på de sosiale, øko-nomiske og politiske hendelsene i Latin-Amerika siden 50-tallet, kan vi slå fast at de nordamerikanske monopolenes økonomiske planer er som en mektig og voksende bølge som skyller over de for-skjellige landa og setter preg på dem alle, om enn i ulik grad og under ulike for-hold. De ideene som pompøst blir kalt

3 Oligarki = fåmannsvelde, mye brukt uttrykk i Latin-Amerika om de herskende rike elitene.


«utviklingsmodeller», er i virkeligheten omdreiningspunktet for økonomien og samfunnslivet.

Disse «utviklings-modellene» blir pressa på hvert land i tett forbund og i alli-anse med de hersken-de klassene, som spil-ler rolla som imperia-lismens partnere og tjenere – naturligvis basert på at de arbei-dende klassene og fol-kene blir holdt nede.

Ett av de første forslaga var i tråd med dette den såkalte modellen for «import erstatning». Den betydde i grove trekk å framskynde en industrialiseringsprosess som tok høyde for de tilgjengelige råva-rene og markedet. Forslaget ble utvikla av utenriksdepartementet i den norda-merikanske regjeringa og ble satt igjen-nom av ECLAC (Den økonomiske kom-misjonen for Latin-Amerika og Karibia). Tanken var å styrke de nasjonale bor-gerskapene overfor godseierne, samtidig som den skulle underbygge avhengighe-ten av USA. Den skulle dessuten bidra til å utvide det indre markedet og gi et systemlojalt svar innenfor kapitalismens rammer på de nasjonale og patriotiske følelsene i folket.

Denne modellen for økonomisk domi-nans sto ikke i veien for en påtvunget monokultur eller en ensidig utvinnings-industri i flere av landa – som banan-republikkene eller landa med ensidig gruve- eller oljeutvinning. Dette var de to pilarene den imperialistiske plyndrin-ga støttet seg på.

Siden ble den såkalte «økonomiske

utviklingsmodell» innført som en inn-bakt del av den imperialistiske politik-ken, sjøl om den framsto som et alter-

nativt forslag fra de latinamerikan-ske borgerklassene sin side. Det var et forslag om moder-nisering av produk-tivkreftene, om en begrensa og kontrol-lert industrialisering, om gjennomføring av jordreformene for å

holde i sjakk oppsvinget i kampen til fat-tigbøndene som truet med å sette alt over styr. Det var en prosess som bidro til å styrke hjemmemarkedet og som skapte en forestilling om materiell framgang og utvikling.

Iverksettinga av utviklingsprogram-met var et forsøk på et mottrekk overfor den seierrike kubanske revolusjonen og de revolusjonære kampene som var under utvikling i Latin-Amerika.

Med sammenbruddet for «realsosia-lismen» ble politikken med nyliberalis-me kraftig satt ut i livet i Latin-Amerika. Borgerskapet i de forskjellige landa omfavnet straks disse ideene og satte i gang med å iverksette dem med alle nød-vendige midler. De satset på å utnyt-te ebben i den sosiale og revolusjonære kampen, svekkinga av arbeiderklassen og den ideologiske og politiske oppløs-ninga av den revolusjonære bevegelsen.

For tida pågår det en avindustrialise-ring, ettersom industrikompleksene må legges til steder eller land der profitten er størst på kort sikt. Politikken for pri-vatisering av strategiske bedrifter som olje, elektrisitet og telefoni er satt igjen-

Med sammenbruddet for «realsosialismen» ble politikken med nyliberalisme kraftig satt ut i livet i Latin-Amerika.


nom i et flertall av landa. Det samme har skjedd i forhold til statens ansvar for helse, utdanning og sosial trygghet. Det fleksible arbeidsmarkedet ble innført og tilførte fagbevegelsen harde slag. Den fullstendige åpninga av latinamerikanske land for direkte investeringer er ei kjens-gjerning som er slått fast i lover og for-fatninger. Det blir endog framsatt bønner om utenlandske investeringer som «den eneste mulige formen for utvikling». Forslaget om et fritt marked, for elimine-ring av tollavgifter er i utvikling. FTAA (Free Trade Agreement of the Americas) er ikke fjernet fra USAs dagsorden, det er bare den folkelige motstanden som har forhindret at den er blitt satt ut i livet. USA forsøker å nå de samme måla gjen-nom bilaterale avtaler eller frihandelsav-taler med grupper av land, som avtalen med de sentralamerikanske landa og med Den dominikanske republikk.

Bortsett fra den økonomiske innblan-dinga gjennom politikken som vi kort har skildret i det foranstående, må vi legge til at direkte investeringer i de vik-tigste latinamerikanske landa og framfor

alt i de strategiske viktige områdene, er i hendene på de nordamerikanske mono-polene.

Imperialismens politikkAvhengig av forholdene, har USA brukt politikken med «pisk» og «godt nabo-skap» om hverandre for å sikre sine øko-nomiske interesser. De går i bunn og grunn ut på ett: å gjennomføre monopo-lenes planer.

Før den kubanske revolusjonen i 1959 innsatte eller støtta USA diktatorer og stattholdere som herjet flere land og kjørte fram seg sjøl og interessene til oli-garkiet og monopolene: Trujillo i Den dominikanske republikk, Perez Jiminez i Venezuela, Somoza i Nicaragua, Stroessner i Paraguay og Batista på Cuba. Folkets kamp veltet de fleste av disse diktatorene. I noen tilfeller sørget USA for at de ble fjernet, av frykt for enda en revolusjon etter kubansk møn-ster som ville gjøre ende på denne typen diktatur.


På samme tid støttet eller tolererte de varianter av populisme som spredte seg gjennom Latin-Amerika, slik som med Peron i Argentina og Vargas i Brasil.

I 60- og 70-åra vokste folkets kamp i Latin-Amerika og resten av verden. Nasjonale frigjøringskriger i Afrika og Asia, den mektige ungdomsbevegelsen på alle kontinenter, også i det imperia-listiske Europa og USA. Som svar på dette ble det, med unntak for Colombia, Venezuela og Mexico, innsatt antikom-munistiske militærdiktaturer som prøvde å knuse de revolusjonære kreftene gjen-nom forfølgelse og tortur. Disse dikta-turene ble planlagt, organisert og styrt av CIA. Militærdiktaturene i Brasil og Argentina skilte seg ut med sin vill-skap. Diktaturet til Pinochet i Chile kom i søkelyset for dets fascistiske natur og lange varighet. Da folkenes demokratiske og antifascistiske kamp truet med å velte disse diktaturene og tilby et revolusjo-nært perspektiv, ble overgangen til repre-sentativt demokrati iscenesatt.

Fra 80-tallet av har det representative demokratiet vært den imperialistiske sty-ringsmodellen for de latinamerikanske landa. Ettersom kommunismen skulle være nedkjempet, lå vilkåra til rette for et levedyktig demokrati som kunne sikre imperialismens økonomiske interesser uten at en måtte ty til militærdiktaturer. Det kan se ut som om runddansen konsti-tusjonelt styre – militærdiktatur – konsti-tusjonelt styre som lenge var et kjenne-tegn for de latinamerikanske republikke-ne, har opphørt.

Under de nåværende forholdene kommer pro-imperialistiske regjeringer til makta gjennom valg. Men situasjonen er i ferd med å endre seg, valgprosessene

fører nå til et viktig omslag i noen latina-merikanske regjeringer. En kan være viss på at USA vil ta høyde for denne situa-sjonen.

Som kjent utarbeider USA langsikti-ge politiske strategier for å opprettholde og utvide sitt verdenshegemoni. Latin-Amerika inngår i denne tenkinga som et område der USA har direkte innflytelse, en sone der USA er enerådende, som en «bakgård».

De velkjente Santa Fe-planene nummer en, to, tre og fire utgjør en del av denne politikken.

Den demokratiske, antiimperialistiske og revolusjonære kampen i Latin-Amerika

Arbeiderklassen og folkene i Latin-Amerika har ikke forholdt seg passive i møtet med oligarkienes og imperialis-mens plyndrings- og undertrykkingspo-litikk. Gang på gang, i forskjellig grad i forskjellige land, har kamper for suvere-nitet og nasjonal uavhengighet, for demo-krati og sosiale rettigheter for de arbei-dende massene kommet til uttrykk.

Som følge av disse kampene har dik-tatoriske regjeringer blitt styrtet, og noen imperialistiske traktater og avtaler er slått tilbake. Det som er oppnådd av vesentlige demokratiske og sivile rettig-heter for folket og arbeiderne i de latin-amerikanske landa er resultat av faglig og politisk organisering og kamp, de har aldri blitt gitt som frivillige innrømmel-ser fra de herskende klassene og imperia-lismens side.


Arbeiderklassens kamp for sine rettig-heter og framtidshåp har utvikla seg, og den fortsetter i åpen konfrontasjon med bedriftsherrene og de sittende regjeringe-ne. Organisering av fagforeninger, mobi-liseringer, streiker, oppstander og opprør måtte til. Ingen bor-gerlig regjering har noensinne gitt noe gratis til arbeider-klassen. På samme måte kom og kommer kampen for jord til uttrykk i fattigbønde-nes mange og varierte former for organise-ring. Når det trengtes, overtok de jorda med makt, de lot seg ikke jage vekk , men gikk til offensiv. I noen land startet de svære opprør.

Arbeidere og bønder, mellomliggen-de klasser og lag og endatil visse deler av borgerskapet, har i lang tid deltatt i kampen mot imperialismen.

I disse kampene har borgerskapet i Latin-Amerika imidlertid alltid inntatt ei forsonlig holdning, de har alltid redu-sert krava sine til reforhandling av betin-gelsene for avhengighet og de har alltid innordnet seg under USA sine planer. De viste at de ikke representerte folket, de forsvarte ikke sine lands interesser. Tvert imot, deres avtaler og forretninger kret-set rundt det å verne om sine gruppeinte-resser. Ingen del av borgerskapet har inn-tatt ei holdning i tråd med nasjonale og patriotiske idealer.

Deltakelsen til de mellomliggende klassene og laga har veid tungt i his-toria til de latinamerikanske landa. Radikaliserte deler av småborgerska-pet har inntatt og forsvarer konsekven-te patriotiske holdninger, de er del av

den samfunnsmes-sige kampen, kampen for rettferd og likhet. Noen av disse sek-torene heiser endog sosialismens fane og har vært aktive i revolusjonær væpnet kamp i bygeriljaen og på landet. De utgjør en del av kreftene for

proletariatets sosiale revolusjon.Gjennom den kubanske revolusjonen

klarte 26. juli-bevegelsen4 å samle det store flertallet av kubanske arbeidere og folket og lede dem mot Batista-dikta-turet. Ved hjelp av revolusjonær væpnet kamp klarte de å seire i januar 1959. Seinere var de i stand til å lede revolusjo-nen i retning av sosialismens idealer.

Seieren til den kubanske revolusjonen har også stor historisk betydning. Den klarte å seire 150 km fra den største mili-tærmakta historien har sett, og den har blitt ført videre på tross av mer enn førti år med økonomisk og kommersiell blo-kade. Dette viser at et lite land kan gjøre revolusjon, at det kan vinne og opprett-holde seieren hvis det støtter seg på mas-semobilisering og en rettferdig revolusjo-nær politikk.

Den kubanske revolusjonen heiv den revisjonistiske tesen om «geografisk fatalisme» på dynga

4 Movimiento 26 de Julio ( M-26-7) var en revolusjonær organisasjon ledet av Fidel Castro, og som i 1959 styrtet regimet til diktatoren Fulgencio Batista på Cuba. Den gikk seinere sammen med andre organisasjoner til det som ble Cubas kommunistiske parti.


Den kubanske revolusjonen heiv den revisjonistiske tesen om «geografisk fata-lisme»5 på dynga, ei tese som hevdet at revolusjonen ikke kunne seire i Latin-Amerika og at vi kommunister måtte innskrenke oss til å kjempe for demo-krati og fred.

I virkeligheten har mange av små-borgerskapets politiske organisasjoner aktivt tatt del i den sosiale og nasjonale kampen. I noen land og prosesser har de

tatt ledelsen og til og med vunnet hegemoni i den nasjonale frigjø-ringsbevegelsen.

En god del av den revolusjonære væpna kampen som var inspi-rert og ledet av denne typen organisasjo-ner var påvirket av voluntaristiske6 fore-stillinger om foco-geriljaen.7 Derfor ble de knust politisk og militært av de reaksjo-nære væpna styrkene

i de forskjellige landa – med rådgivning og assistanse fra USAs politiske myn-

digheter, den militære overkommandoen, CIA og UD – til tross for til-hengernes hengivenhet og heltedåder.

En politisk kraft av denne typen, Sandinistenes nasjonale frigjøringsfront, opp-nådde seier i Nicaragua i 1979. Som de histo-

riske kjensgjerninger har vist, hadde den ikke den politiske og samfunnsmessige evnen til å føre denne revolusjonen fram

Med den kubanske revolusjonens seier gikk en revolusjonær bølge over Latin-Amerika på 60-tallet.

5 Fatalisme = skjebnebestemt. De sovjetiske revisjonistene var opptatt av fredelig sameksis-tens og ville ikke provosere USA.

6 Voluntaristisk = viljebestemt. En idealistisk forestilling som undervurderer eller ser bort fra de materielle forutsetningene og nivået i massenes kamp.

7 Foco (av spansk foquismo) er en teori som hevder at ei lita kjerne av geriljakadre kan igangsette en væpnet oppstand også når de objektive forholdene ikke er modne, det vil si før massene er innstilt på å gå til omfattende opprør og væpnet kamp.


til det endelige målet, å sikre nasjonal sjølråderett. En må huske på at sandinis-tene heller ikke i ord hadde som mål å bygge sosialismen.

I et flertall av landa gjennomfør-te bondemassene store mobiliserin-ger og deltok aktivt i kampen for nasjonal og sosial frigjøring. Store grupper av fat-tige bønder organiserte seg for å overta jorda, og en betydelig del av disse sek-torene skjønte at kampen de førte var forbundet med kampen til arbeiderklas-sen og folkene. Store mobiliseringer og oppstander fant sted, plantasjer ble over-tatt, og det ble iverksatt viktige politiske aksjoner. En god del geriljaorganisasjo-ner fylte sine rekker med titusener av fat-tigbønder.

Arbeiderklassen er en av hovedkrefte-ne i kampen de latinamerikanske folkene fører imot imperialistisk herredømme. Fra de første tiår i det 19. århundre ble proletariatet aktivt dratt inn i kampen for sosial frigjøring. De første streikene og aksjonene til arbeiderne ble slått brutalt ned i mange land, tusener av kjempen-de arbeidere ble massakrert. Vi minner med omsyn til arbeiderklassens historis-ke hukommelse om «den tragiske uka» i Argentina, oljearbeiderstreiken i Mexico, generalstreiken den 15. november 1922 i Ecuador, og massakren på bananarbei-derne i Uraba, Colombia, blant en rekke andre merkedager for arbeideraksjon.

Med denne blodsdåpen begynte arbeider-klassen sin kamp for sosialismen i Latin-Amerika.

I alle aksjone-ne: protester, strei-ker, mobiliseringer, marsjer, oppstander, opprør og borgerkri-ger, har arbeiderklas-sen vært del av opp-rørskreftene. I 1920-og 1930-åra ble det

dannet kommunistiske partier i mange land. Den latinamerikanske seksjonen av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) var svært aktiv i organise-ring av arbeiderklassens faglige organi-sering og i etableringa av kommunistiske partier.

Med den kubanske revolusjonens seier gikk en revolusjonær bølge over Latin-Amerika på 60-tallet.

Arbeiderklassens kamp steg til et nytt nivå parallelt med bøndenes kamp for jord. Mellomklasser og -lag ble aktivt trukket med i organisering og i den fol-kelige kampen. I mange land utvikla den væpna revolusjonære kampen seg, i hovedsak i form av en gerilja på lands-bygda, men og med erfaringer fra byge-rilja. Oppsvinget i den revolusjonære kampen skjedde med vekslende mellom-rom i alle landa. De arbeidende massene sa også sin mening gjennom valg: slik var det at Salvador Allende vant i Chile.

I 1979, etter en periode med væpna kamp og folkelig oppstand i Managua mot Somozadiktaturet, seiret sandinistre-volusjonen.

På tross av enkelte nederlag, fortsatte oppsvinget i den revolusjonære kampen i flere land fram til slutten på 80-tallet,

Revolusjonen i Latin-Amerika utfordrer kapitalismen og imperialismen

8 FMLN var frigjøringsbevegelsen i El Salvador (Mellomamerika).


da den nasjonale frigjøringsfronten Farabundo Marti (FMLN)8 forhandlet om å innlevere sine våpen, noe som inn-traff samtidig med at revisjonismen og «realsosialismen» kollapset.

Denne revolusjonære bølgen påvirka de latinamerikanske samfunnene:

- et anselig antall revolusjonære orga-nisasjoner fra småborgerskapet oppsto, som proklamerte at de var krigere for sosialismen og noen av dem ble aktivt involvert i den væpna revolusjonære kampen og viste at de handlet i samsvar med disse idealene.

- revisjonistklikkene i de gamle kom-munistpartiene ble avkledd, noe som ga opphav til organiseringa av marxist-leninistiske partier som i teori og prak-sis satte seg fore å anvende ML på vir-keligheten i sine land, å organisere for og gjennomføre revolusjonen i tråd med disse prinsippene.

- det ga opphav til en revolusjonær massebevegelse i by og land som førte omfattende sosiale og politiske slag, som ble til ei antiimperialistisk kraft og, i stor grad, til en revolusjonær kraft.

- den åpna for radikalisering blant stu-dentene, som hurtig skjerpa sin årvåken-het og gikk raskt framover fra protestak-sjoner til direkte revolusjonær handling.

- den ble arena for alle former for kamp: gatemobiliseringer, streiker og manifestasjoner, oppstander, opprør, jordokkupasjoner, geriljabevegelser i by og på landet samt for tilfeller av indivi-duell terror.

- forskjellige ideologiske og poli-tiske strømninger viste seg i kjølvan-net av de sosiale, politiske og revolusjo-nære kampene som styrket seg i Latin-Amerika. De erklærte seg som alternati-

ver i kampen for sosial rettferd, noen av dem jamvel for revolusjon og sosialisme, og fikk innflytelse på organiseringa og kampen til arbeiderklassen, til fattigbøn-dene og til studentene. Blant disse regner vi castroisme, bolivarisme9, det kristne venstre [«frigjøringsteologien» – o.a.], strømninger blant indianerne og urfolke-ne, maoisme og trotskisme.

Vi marxist-leninistiske kommunis-ter var aktive på denne scenen, vi var til stede i organiseringa av arbeiderklas-sen, av fattigbøndene og studentene, i den politiske kampen og i noen sammen-henger også i den væpna revolusjonære kampen. Disse holdningene og vår aktive handling til tross, hadde vi ikke politiske muligheter og de nødvendige kreftene til å virke ledende i disse prosessene.

Ledelsen over de folkelige sosiale kreftene i Latin-Amerika under denne bølgen var det de revolusjonære organi-sasjonene til småborgerskapet som inne-hadde.

Disse omstendighetene forklarer hvor-for denne aktive perioden med revolu-sjonær kamp ble slått politisk og militært tilbake i noen land, mens den på steder hvor den vant framgang, ikke hadde evnen til å føre revolusjonen til ende.

Revolusjonen i Latin-Amerika utfor-drer kapitalismen og imperialismen, spesielt USA-imperialismen. Det er en revolusjon av sosial og nasjonal karak-ter. Revolusjonen kan bare vinne seier og bygge sosialismen hvis den blir ledet av proletariatet og klassens parti.

9 Etter frigjøringshelten Simon Bolivar, brukes flittig som symbol i Venezuela under Chávez og er navn på landets valuta.


Vi kommunister ser ikke på oss sjøl som ufeilbarlige og som de eneste som kan lede folkets revolusjonære kamp fram til seier. Nei, vi er tydelige på at det er plass for mange revolusjonære krefter og folk i denne kampen. Det dreier seg om at vi kommunister ønsker proletaria-tets samfunnsrevolusjon, at vi er stand-haftige forkjempere for sosialisme og kommunisme, og at vi har marxismen-leninismen som revo-lusjonær rettesnor. Disse kjensgjerninge-ne gjør det mulig for oss å oppfylle våre forpliktelser.

De andre sosia-le og politiske kref-tene som har inter-esse av revolusjonen, dersom de har vilje og besluttsomhet til å kjempe for sosialismen, må forene seg med marxismen-leninismen og slå sine krefter sammen med arbeiderklassen og dens parti. Vi foreslår ikke, og langt mindre forlanger vi, at de skal under-ordne seg proletariatets parti; vi foreslår å gjøre felles sak i forhold til disse måla og langs disse linjene for at vi skal vinne fram.

Den antikommunistiske offensiven og ebben i klassekampen

På slutten av 80-tallet kom det ei endring i utviklinga av den sosiale og revolusjo-nære kampen på verdensplan, på alle kontinenter og i alle land.

Berlinmuren falt, den sovjetiske sosia-limperialismen og «folkedemokratiene» i Øst-Europa raste sammen. Disse hen-dingene markerte ikke sosialismens fall eller marxismen-leninismens nederlag. Dét var noe som fant sted tidligere, på 60-tallet. Ikke desto mindre hadde store lag av arbeiderklassen, folkene og blant de revolusjonære tro og forventninger til Oktoberrevolusjonen og det som den

hadde oppnådd. De forsto ikke klart den revisjonistiske dege-nereringa som hadde fortært disse parti-ene og statene. Og derfor oppfattet de disse hendingene som et nederlag for kom-munismen og revolu-sjonen.

Sosialismen i Albania gikk under i den samme perio-den. Trykket fra imperialismen og den internasjonale reaksjonen, fra innen-landske borgerlige krefter, forræderiet til klikken rundt Ramiz Alia i tillegg til kommunistenes feil og svakheter knuste proletariatets diktatur og sosialismens sosiale, politiske og kulturelle landevin-ninger.

Forskjellige framgangsrike revolusjo-nære bevegelser ble slått tilbake politisk og militært, mens andre resignerte og sjuknet hen av smitten fra revisjonismen og opportunismen.

Vi snakker om en allmenn ebbe i arbeiderbevegelsen, i den revolusjonæ-re kampen. Som følge av dette falt flere organisasjoner fra hverandre, noen opp-løste seg sjøl.

Kapitalistene og de reaksjonære slo

Kapitalistene og de reaksjonære slo seg på brystet med at de hadde gravlagt sosialismen og kommunismen.


seg på brystet med at de hadde gravlagt sosialismen og kommunismen.

Ebben er over, det går mot en ny revolusjonær floSjøl om ebben vi snakker om skjed-de i det store flertallet av land, så hin-dret ikke dette at det også forekom store sosiale og politiske hendelser midt under tidevannskiftet. I Ecuador skjedde det første indianske opprøret siden den span-ske erobringa i 1990. Kampen fra de inn-fødte for å vinne jord og nasjonale rettig-heter hadde aldri nådd et slikt omfang. Det viste klart at urinnvånerne nå var aktivt til stede i landets politiske liv. Det markerte starten på en langvarig kamp igangsatt av urfolkene som med nødven-dighet måtte finne sammen med strøm-men av antiimperialistiske og antikapi-talistiske samfunnskrefter. To år etter-på kom en ny oppstand blant indianerne som synliggjorde 500 års motstand mot kolonialisme og nasjonal undertrykking. I 1994 var Ecuador åsted for diger mas-semobilisering av ungdom, bønder og arbeidere som vokste i bredde og dybde, men som ble avledet av grensekrigen mellom Ecuador og Peru.

I Chiapas i det sørvestlige Mexico viste zapatistenes frigjøringshær seg fram for verden i 1994. Den viste arbei-derklassen og bøndene at reservene for den revolusjonære kampen fantes, at de var aktive og hadde stort potensial. Til imperialismen og reaksjonen var mel-dinga at revolusjon og sosialismen stadig vekk har sine røtter i folket.

I 1997, 1998 og 1999 skjedde det store folkeopprør i Latin-Amerika, herunder

viktige streiker blant arbeiderne og slå-ende uttrykk for at ungdommen hadde gjenopptatt kampen.

Siden inngangen til det 21. århundret har kampene til arbeiderklasen og fat-tigbøndene, til urfolkene, ungdommen, lærere og breie demokratiske lag av de mellomliggende klasser og laga vært i vekst.

Den sosiale bevegelsen i Latin-Amerika gikk raskt utover rammene for protestaksjoner og mediebegivenheter av typen World Social Forum og dens ame-rikanske avlegger.

Nå kan vi uten forbehold si at det finnes en voksende folkebevegelse som gjør seg gjeldende i alle landa i vår del av verden.

Hvem er de sosiale aktørene i frigjøringskampen?Forkjemperne for den sosiale og politiske kampen er stadig vekk representantene for de arbeidende klassene, de undertyk-te folkene og nasjonene.

Arbeiderklassen, særlig innen offent-lig sektor, men også i stor grad arbeide-re i de store industribedriftene, gjenvin-ner nå hurtig sin posisjon som aktører i fagforeningskamp og sosial kamp og vinner tilbake sine faglige rettigheter. I flere land som Argentina, Brasil, Mexico, Chile, Colombia, Ecuador og andre har det de siste åra vært viktige general-streiker som ikke har latt seg knuse av arbeidskjøperne og deres regjeringer. Disse streikene har bremsa opp for pri-vatisering av offentlige virksomheter og har betydd viktige framsteg for arbei-derne. Framfor alt gjenvinner arbeider-


bevegelsen nå fagforeninga sin rolle som organisator og av streikevåpenet for hun-dretusener av proletarer. Det er sant at disse generalstreikene ikke har samme krafta som tidligere, men de er en opptakt til en mektig arbei-derbevegelse.

Kampene som De jordløse i Brasil fører mot de store godsei-erne og for jordkra-vet, utholdenheten de meksikanske bønde-ne viser i kampen for bedra livsvilkår og imot overgrepene fra jordeierne og myn-dighetene; bondeak-sjonene i Guatemala, Honduras og andre sentralamerikanske land om jord, vann og priser; de store oppstandene blant de kokaproduserende bøndene for sine rettigheter, bøndene i Cochabambas kamp for vannet, bøndene i Santa Cruz sin motstand mot det sepa-ratistiske oligarkiet viser rolla til fattig-bøndene i Bolivia; kampen til mestiser og indianske bønder i Ecuador og Peru for jord og for bedring av levevilkåra – dette er noen eksempler på hvordan kraf-ten og styrken blant fattigbøndene viser seg i den sosiale, demokratiske og anti-imperialistiske kampen som utvikler seg i Latin-Amerika.

Den studerende ungdommen ved høy-skoler og universiteter har en viktig plass blant samfunnslaga som er aktive i den sosiale og politiske kampen på kontinen-tet. De svære mønstringene blant mid-delskoleelevene i Chile tvang regjeringa

til Bachelet til å godta brorparten av kra-vene de stilte, de befridde arbeiderne og folket fra den pasifistiske båsen som revi-sjonistene og reformistene stengte dem

inne i. Aksjonene til de videregående elevene og studen-tene spilte ei avgjø-rende rolle for sei-eren som arbeiderne og folkene i Ecuador vant da de fikk kastet ut OXY [Occidental Petroleum] og da de underminerte fri-handelsavtalen TLC. Venezuela, Colombia og Panama er noen av åstedene for stu-dentenes kamp. Vi kan nå slå fast at det ikke finnes noe land

i Latin-Amerika der studentbevegelsen er passiv. I ulik grad deltar studentbeve-gelsen overalt i den sosiale og demokra-tiske kampen, men også i revolusjonær kamp. Studentbevegelsen er seg bevisst årsakene til landas avhengighet, den sosi-ale ulikheten og fattigdommen til folke-ne, og den kan i anselig grad trekkes med i den revolusjonære kampen på høyeste plan.

Den raske urbaniseringa av Latin-Amerika (i noen land lever mer enn 80% av befolkningen i storbyer) har forvand-la forsteder der det mangler elementære nødvendigheter som strøm, vann, skoler og helsesentre, til bosteder for massive deler av befolkningen. Dette er soveby-ene til arbeiderklassen og hærskarene av arbeidsløse som skjuler sin situasjon med (uformell) handel i småskala. Denne vir-

En energisk urfolksbevegelse som kjemper for sine nasjonale rettigheter tar form, en bevegelse som kan og må smelte sammen med den revolusjonære kampen mot kapitalismen og imperialismen og for sosialismen.


keligheten er i ferd med å drive fram en bevegelse i boligkvarterene som aktivt går med i den sosiale kampen.

Urfolkene og nasjonalitetene reiser seg og deltar aktivt i landets sosiale og poli-tiske liv. Fra sin stilling som undertrykte folk utsatt for diskriminering og fanget på landet eller i slumforstedene, går de nå i spissen i kampen i gatene, de okku-perer veier og deltar i oppstander osv. De organiserer seg politisk og deltar med sin egen stemme som kandidater og som vel-gere. Dette er en kvalitativ endring blant de revolusjonære samfunnskreftene i Latin-Amerika.

Riktignok var de innfødte også tid-ligere å finne i den sosiale og politiske

kampen, men på et annet plan og under andre forhold enn i dag. De var del av hærskaren av jordløse bønder som sloss for å få jord, de var med i fagforeninge-ne, student- lærer og boligkvartalsorga-nisasjonene osv., de gikk med i revolu-sjonære politiske organisasjoner og parti-er og i den væpna kampen, som enkeltin-divider. Det gjelder fortsatt. Men i tillegg tar nå en energisk urfolksbevegelse form som kjemper for sine nasjonale rettighe-ter, en bevegelse som kan og må smelte sammen med den revolusjonære kampen mot kapitalismen og imperialismen og for sosialismen.

De afro-latinske amerikanske folke-ne har også sin plass. Som svar på den

Geriljasoldater fra Folkets frigjøringshær EPL, en av de tre mest aktive geriljaorganisasjonene i Colombia. EPL har kjempet i 40 år mot de reaksjonære regjeringene i Bogota. Kommandant Francisco Caraballo (innfelt), som også er førstesekretær i Colombias kommunistiske parti (ML), har sittet fengslet siden 1994.


sosiale og etniske diskrimineringa de er utsatt for, organiserer deg seg bedre, de høyner sin bevissthet og kjemper for sine retter. De er i ferd med å innta ei viktig rolle sammen med arbeiderne og de undertrykte folkene i Latin-Amerika.

De intellektu-elle og demokra-tiske delene blant de mellomliggende klasser og lag blan-der seg mer aktivt inn i politikken og i kampen mot imperi-alismen. Blant disse laga merker en tyde-lig virkning av den antikommunistis-ke kampanja, fraværet av forståelse av hva som egentlig skjedde i det tidlige-re Sovjetsamveldet, og deres individua-listiske klasseinnstilling. Sjøl om de er aktiv med, prøver de følgelig å lede den breie bevegelsen i retning av holdninger som stiller spørsmål ved kapitalismens etikk og som preker løsninger av typen demokratisering og humanisering.

Den sosiale og politiske kampens former i Latin-Amerika

Høyst varierende kampformer kommer til uttrykk i den sosiale og politiske kam-pen.

Oppfordringer og krav erstatter den påtvungne dialogen med arbeidskjø-perne og regjeringa. Arbeidsstans og streik viser seg i arbeiderklassens og andre arbeidende lag sine aksjoner.

Demonstrasjoner og gatemobiliserin-ger omfatter ungdommen, arbeiderne og de fattige i byene. Blokader av gater, landsbyer og byer blir brukt som press-middel av alle folkelige lag. Milliontalls

fattigbønder er inn-blandet i jordokkupa-sjoner. De bostedslø-se okkuperer tomter for husbygging i både store, mellomstore og mindre byer. Store folkereisninger mot den nyliberale poli-tikken, mot regjerin-ger som selger landet til imperialismen,

mot imperialistenes nærvær, mot TLC og Plan Colombia foregår i alle landa. I Argentina, Ecuador og Bolivia har disse oppstandene vært særlig omseggripende, og har gjort det mulig å kaste flere regje-ringer.

Revolusjonær væpnet kamp har fore-gått i perioder i de fleste landa i Latin-Amerika. Den har ført til seier i Cuba og Nicaragua, mens den ble slått ned andre steder. Men den fortsetter og har nylig hatt et oppsving i Colombia som uttrykk for dens gyldighet i kampen for å styrte imperialismen og borgerskapet.

FARC, Colombias revolusjonære væpna styrker, Den nasjonale frigjø-ringshæren ELN, Folkets frigjøringshær EPL og andre revolusjonære krefter fører kampen videre ved å tilføye reaksjonen, de borgerlige væpna styrkene og impe-rialismen harde slag. De viser i handling den revolusjonære voldens betydning.

Revolusjonær vold er metoden som arbeiderklassen, ungdommen og folke-ne må vurdere som den sikre veien til å

Folkemakta er ikke innført i noen av landa. For oss er dette opplagt. Denne oppgaven gjenstår å gjennomføre.


gripe makta, de revolusjonære organisa-sjonene og partiene er beredt til å organi-sere den.

Valgdeltakelse under det representa-tive demokratiet omfatter stadig vekk det store flertall blant de venstreorienterte og revolusjonære politiske kreftene. De gjør dette ut fra sine posisjoner og de fortset-ter med å utgjøre et referansepunkt som betydelige deler av de arbeidende klas-sene i by og land, urfolkene, ungdommen og mellomlaga holder fast ved.

Gjennom flere valgprosesser har ven-stresida i de fleste landa i Latin-Amerika oppnådd viktige framganger. De er med på å endre styrkeforholdene i regionen.

Dagens situasjon«Det blåser venstrevinder i Latin-Amerika». Aksen «Havana–Caracas–La Paz» styrker seg og er blitt et holdepunkt for venstresida. «Sosialismen er en reali-tet i Latin-Amerika». Uttrykk som disse hører vi ofte nå om dagen. Og de er ikke tatt ut av lufta. De samsvarer med fram-gangen til arbeiderne og de folkelige kreftene og utviklinga av politiske sam-menslutninger til venstre, og til aktivite-ten fra de proletariske revolusjonære som gjør seg gjeldende.

Siden Hugo Chávez vant sin første valgseier i Venezuela i 1998, har en sterk sosial og politisk venstrebevegelse som favner millioner utvikla seg. Den utfor-drer imperialismen og den lokale høy-refløyen og har slått tilbake alle ødeleg-gelses- og avsporingsforsøk. I Brasil og Uruguay har venstrestrømninger vunnet i alminnelige valg som de i flere tiår har kjempet for. I Bolivia har urfol-

kene, Quechua, Aymara og det bolivi-anske folket vunnet valget og har valgt den første indianske presidenten i denne republikkens historie. I Nicaragua gjen-vant sandinistfronten presidentembe-tet og i Ecuador seiret den patriotiske, demokratiske og venstreorienterte strøm-ninga ved valgene i november 2006.

Peronistregjeringa i Argentina og Fellesaksjonsregjeringa (AC) i Chile inntar på noen områder ei lunken hold-ning når det gjelder forsvaret av nasjona-le interesser. I mindre skala har regjerin-ga i Panama våget å sette fram visse krav overfor Bush-administrasjonen. Iallfall støtter de ikke den nordamerikanske regjeringa vilkårsløst.

Til tross for blokaden og at landet har måttet utvikle sin revolusjon ved hjelp av egne krefter, har Cuba i det vesentlige klart å holde ryggen rak og står fram som et holdepunkt for verdens arbeidere og folk, ikke minst for de latinamerikanske ditto. I virkeligheten er denne nye politis-ke situasjonen i Latin-Amerika et vesent-lig bidrag til den kubanske revolusjonen.

Disse ugjendrivelige faktaene viser den viktige endringa i styrkeforholdene. De viser det faktum at USA ikke lengre har evnen til å manipulere alle regjerin-gene etter forgodtbefinnende. For folke-ne og arbeiderne i andre land er dette et lyspunkt, en demonstrasjon av at det er mulig å seire i valgprosesser og å åpne opp en ny vei for å løse problemene som berører dem.

Ikke i noen av disse landa der anti-USA presidenter er blitt valgt har arbei-dernes og folkenes maktovertakelse inn-truffet, folkemakta er ikke innført i noen av landa. For oss er dette opplagt. Denne oppgaven gjenstår å gjennomføre. Det


er samtidig klart at disse valgprosessene for massene representerte et alternativ for forandring, og at massenes forhåpnin-ger, trass i begrensa resultater, fortsatt er levende. Det er klart at de utgjør en hind-ring for imperialismens dominans, og at de er målskiver for de reaksjonære kref-tenes offensiv i inn- og utland.

Dette innebærer at den sosiale revolu-sjonen ikke har blitt gjennomført. Den kunne ikke la seg gjennomføre. Men viktige politiske og sosiale slag blir utkjempet og vunnet, slag som betyr en for-midabel framgang når det gjelder akku-mulering av de revo-lusjonære kreftene. De betyr flere skritt framover i prosessen med å forberede og gjøre revolusjon.

I stor grad som resultat av Hugo Chávez’ beslutninger og vilje, blir slagordet «sosialisme for det 21. århundret» koblet til en rekke av disse begivenhetene. Denne tesen blir særlig propagandert innenfor arbeider- og fol-kebevegelsen i Latin-Amerika.

Dette har en dobbel betydning. På den ene sida bidrar det til å slå tilbake den antikommunistiske kampanjen mot sosi-alismen. Sosialismen framtrer igjen på netthinnen til store lag av folket og viser at den er et alternativ til imperialistisk og kapitalistisk dominans, som noe som lar seg oppnå. På den andre sida er denne tesen et nytt bidrag til ideologisk og politisk forvirring i arbeiderklassen og den revolusjonære bevegelsen.

For øyeblikket er disse faktorene i hovedsak positive for oss når det gjelder å organisere for revolusjonen. Etter peri-oden med oppløsning, oppgitthet og håp-løshet som «realsosialismen»s sammen-brudd og den heftige antikommunistis-ke og reaksjonære offensiven førte med seg, bidrar disse begivenhetene til å jage bort skyggene, snu motløsheten og øyne framtidsperspektiver. Men vi tar sjølsagt de negative aspektene med i vurderin-

ga og prøver å skape klarhet i så vel teori som i praksis.

Alle de kjensgjer-ningene vi har ana-lysert i det foregåen-de lar oss slutte at vi er del av forspillet til det som vil bli en ny revolusjonær bølge som kommer til å ryste Latin-Amerika og verden.

De antiimperialistiske kreftene og venstresida i Latin-Amerika i dag

Det står klart at det foregår ei utvikling blant de folkelige og venstreorienterte kreftene, at den demokratiske og antiim-perialistiske kampen har nådd et nytt og viktig trinn, at parameterne som Verdens sosiale forum la til grunn blir forbigått av begivenhetenes gang, at sosialismens ide-aler kommer innenfor synsfeltet til arbei-derne, ungdommen og folkene. Dette er udiskutabelt.

Følgelig ser vi at forskjellige sosiale og

Politisk sett er det tradisjonelle sosialdemokratiet ikke del av denne tendensen, skjønt sosialdemokratiet støtter og prøver å høste fordel av den.


politiske krefter søker sammen for å kon-frontere imperialismen og globaliseringa, i protest mot dens nyliberale politikk.

Disse kreftene utgjør en mektig patri-otisk, antiimperialistisk, demokratisk, venstreorientert og revolusjonær tendens som er forent av visse politiske og økono-miske mål:

a) motstand mot imperialismens nyli-berale politikkb) mot byrden av utenlandsgjeldac) mot plyndringa av naturressurserd) motstand mot aggresjonskrigenee) motstand mot oligarkienes reaksjo-nære politikk

Tendensen kommer til uttrykk i kamp for sosiale og politiske krav, i dannin-ga av demokratiske og venstreorienterte valgfronter og alternative forslag til for-andring.

Den viser seg i de revolusjonære ven-strekreftene, de politiske formasjonene som er involverte i den revolusjonære væpna kampen og det proletariske ven-stre, den sosiale bevegelsen som de mar-xist-leninistiske partiene er levende del av, i gjerning og noen ganger også for-melt.

Det er en tendens som har en betyde-lig styrke og som vokser. Den har opp-nådd valgseire på regjeringsnivå i noen land, gode valgresultater i andre, som har fått innflytelse på det sosiale og politiske livet i alle landa. Åpenbart utvikler ten-densen seg ujamnt i ulike land.

Fra et klassesynspunkt inngår vesent-lige sektorer av mellomliggende klas-ser og lag i denne tendensen: bedriftsei-ere og intellektuelle, bysmåborgere, sjøl-stendig næringsdrivende, studenter og lærere, forskjellige klasser og lag blant

bøndene – mellombønder, noen av dem relativt velstående, fattigbøndene, halv-proletariatet i by og land, arbeiderklassen og lønnsarbeidere i jordbruket. Kort sagt det aller meste av de arbeidende klasse-ne. I noen land inngår også viktige sek-torer av næringslivet som ønsker en uav-hengig utvikling.

Politisk sett er det tradisjonelle sosial-demokratiet ikke del av denne tendensen, skjønt sosialdemokratiet støtter og prøver å høste fordel av den. I noen land deltar de og kjemper om å vinne ledelsen over bevegelsen.

Dette er en brei sosial og politisk ten-dens, det er ikke en revolusjonær enhets-front. Men en god porsjon kan bli inklu-dert i en slik front, avhengig av hvordan og hvor kraftig tendensen utvikler seg.

I mange land er det grunnleggende venstresosialdemokratiske oppfatninger som innehar det politiske hegemoniet, fanget opp av det radikaliserte småbor-gerskapet. Men det er ulikheter mellom landa.

Innenfor denne tendensen er krefte-ne til det revolusjonære venstre, arbei-derklassen og dens parti fortsatt små og veike.

Vi som er proletariske revolusjonære har fast grep om marxismen-leninismens prinsipper, som vi etterlever og anvender.

Vi har framskredne holdninger og står imot etablissementet. Vi står sammen med de som kjemper, vi er motstande-re av politisk ro. Vi står på folkets side mot imperialismen, vi står i arbeidernes skyttergraver i kampen mot kapitalistisk utbytting, vi er med det som er nytt og progressivt og imot det som er gammelt, forvitrende og bakstreversk. Vi står for de revolusjonære tradisjonene i opposi-


sjon til de som finner opp nye paradig-mer. Vi står til venstre og og retter slage-ne mot høyre. Vi er revolusjonære og vi slåss for folkemakt imot kapitalisme og reaksjon.

I tråd med disse prinsippene erklæ-rer vi at vår plass innenfor denne tenden-sen er revolusjonær og den er nødvendig. Vi skriver ikke ut blankosjekker og enda mindre vanner vi ut politikken vår. Vi tar aktivt del, med vår egen identitet. Vi har til hensikt å fremme våre oppfatnin-ger og tydeliggjøre dem. Vi jobber for å vokse innenfor bevegelsen, for å påta oss nytt ansvar.

Sjøl om rekkene til de proletariske revolusjonære stadig er små og veike, så har de store reserver og potensial. I de latinamerikanske landa der vi lever og kjemper, bygger marxist-leninistene opp en revolusjonær massebevegelse som vokser og er i gjæring. I Ecuador leder vi den organiserte folkelige bevegelsen – fagforeninger, fattigbønder, lærere og ungdom – med voksende autoritet, med voksende organisasjons- og kamperfa-ring og med viljen til å gå videre i denne prosessen. Framfor alt gjør vi proletaris-ke revolusjonære regning med den histo-riske sannhet: vi er veiledet av den mest framskredne revolusjonære teorien, mar-xismen-leninismen, og vi har valgt å kjempe for revolusjonen med alle de kon-sekvenser det måtte medføre.

Utfordringa er framsatt: Det gjelder å bli aktiv del av denne tendensen, å lære å navigere etter det revolusjonære kompas-set i storm og uvær, å arbeide for tenden-sens vekst og utvikling og sjøl være del av og resultat av dens utvikling. Det gjel-der å utbre ideer og vinne over det avgjø-rende flertall innenfor denne tendensen

til det revolusjonære proletariatets ide-ologiske og politiske stillingtaken, det gjelder å forsvare de framskredne syns-punktene og å kjempe mot tilbakelig-gende ideer og infiltrasjon, å gjøre aktive forberedelser til å møte motoffensiven fra de reaksjonære og imperialismen, å innta fortroppsrolla i denne konfrontasjo-nen, å kjempe på alle felter og med alle midler.

Det er et avgjørende øyeblikk. Under den revolusjonære bølgen i siste halvdel av det 20. århundre, ble de kommunis-tiske partiene markspiste av revisjonisme og dermed ute av stand til å spille rolla som fortropp. Vi ble unnfanget i denne tornadoen og vi vokste ikke raskt nok til å aksle våre forpliktelser. I dag finnes vi, vi er en konkret størrelse, vi er fortsatt små og svake, men vi må og kan vokse oss sterke for å påta oss historiens oppga-ver. Ecuadors marxist-leninistiske kom-munister er klare og beredt til dette. Det er også våre brødre i Latin-Amerika.

Pablo MirandaEcuador, februar 2007


Om nokre dagar vil det sokalla «Iberisk-amerikanske toppmø-

tet» finne stad i Chile, der ulike lei-arar for styresmaktene i det sokalla Ibero-Amerika vil ta kvarandre i hen-dene. Mellom andre vil dei spanske monarkistane, den fascistiske Uribe frå Colombia, dei som snakkar «venstre», men styrer for monopola, for høgresida, slik som regjeringa til Bachelet hjå oss eller Lula i Brasil, vera der. Til stades vil dei òg vera dei som representerer demo-kratiske krafter, er for nasjonal suvereni-tet og for å innfri folkelege krav, slik som regjeringane i Cuba, Venezuela, Bolivia og Ecuador. Kvar av desse vil nytta «toppmøtet» på sin eigen måte og etter sine eigne interesser.

Sanninga er at i dei siste tiåra har det vore hundrevis av «toppmøte» og møte som, utanom å bruka ressursane for arbeidarane og folka i dei ulike landa, i beste høve berre har tent til å laga flotte fråsegner og syna at det er nasjonal og sosial ulikskap i landa våre, mesteparten av tida so openlyst representert.

Mellom «deltakarane» er det nokre frå regime som er monument for alt som er antidemokratisk, som er fascistisk, slik som Uribes regime i Colombia, eit land kor det finn stad ein skitten krig mot arbeidarane og dei folkelege rørslene, kor statsapparata, saman med snikmordarane i narkohandelen, drep leiarar i fagrørs-

Det iberisk-amerikanske toppmøtet

Avslør dei reaksjonære regima, tru ikkje på sirenesongen, lat ikkje

illusjonane lura dykk

la og i sosiale rørsler. Tala på slike mord er so høge at dei tel fleire tusen, og at vi ikkje veit presist kor mange det er. Det er òg representantar frå det spanske monar-kiet, som vart atterinnførd med blod og eld av fascisten Francisco Franco, og som i dag undertrykkjer kommunistane, arbeidarane og folka i Spania frå si gylne trone.

Vi må krevja at drapa på folkelege og revolusjonære leiarar i Colombia vert stoppa, vi krev fridom for Francisco Caraballo, leiar av Colombias kommu-nistparti (marxist-leninistane) og leiar

Det iberisk-amerikanske toppmøtet er ei årviss tilskiping der dei gamle kolo-nimaktene Spania og Portugal held møte med landa i Latin-Amerika. I november 2007 var Chile vertsland. Marxist-leninistane i Chile frå PC (AP) offentleggjorde denne artikkelen i samband med toppmøtet. Toppmøtet i Chile vekte internasjonal merksemd då Hugo Chavez frå Venezuela avvis-te kritikken frå Spanias statsminis-ter José Luis Rodriguez Zapatero for at Chavez kalla den reaksjonære for-gjengaren hans, José María Aznar, for ein fascist. Då blanda (den Franco-utnemnde) kong Juan Carlos seg inn og ropte til Chavez: «Kvifor held du ikkje kjeft!».

34 Marxist-leninistiske hefter nr. 11

av Den folkelege fridomshæren, EPL, og fridom for alle politiske fangar, at Fina Garciá i Spania vert sett fri med ein gong; ho er ein medlem av Spanias kom-munistparti (atterstifta) som har sitte 24 år i fengsel, har avtent domen «sin» og har dårleg helse. Vi må på det sterkaste vise solidaritet med dei antimonarkis-tiske demonstrantane i Catalunya, som har vore so valdsamt undertrykte av det spanske statsapparatet, og sameleis med

kjemparane for dei heroiske baskarane som søkjer sjølvstyre.

Sjølv om det er nok materiale til å fylla side opp og side ned med oppmodingar om solidaritet med dei tallause folke-lege stridene, nemner vi to av dei mest akutte i praktisk talt alle dei landa som har regjeringane sine representerte på Det iberisk-amerikanske toppmøtet, men det tyder ikkje at vi ikkje hugsar alle dei andre, slike som sveltestreiken som går føre seg mellom representantar for mapu-che-folket, innestengd av kapitaliststaten og for imperialistane i Chile, som nylibe-ralarane i Regnbogekoalisjonen, leidd av M. Bachelet, administrerer med so mykje omsut.

Vi kallar på dei ekte progressive, patriotar og revolusjonære, for at dei skal riva maska av «Det iberisk-ameri-kanske toppmøtet», slik at det ikkje vert sådd illusjonar der, for å arbeida for bror-skapen mellom folka, for samordninga av arbeidarane og folkelege strider mot den sams imperialistfienden, for å stola på eigne krafter, den einaste garantien for nasjonal og sosial frigjering av folka våre.

Det politiske sekretariatet i sentralkomiteen i Det chilenske

kommunistpartiet (Proletær aksjon) PC (AP)

Santiago, Chile, 6. november 2007

34 Marxist-leninistiske hefter nr. 11

anner fra den internasjonale demonstrasjonen i København i 2006, da Danmark var vertskap for den forrige internasjonale antiimperi-

alistiske ungdomsleiren.

2008 skjer det i Brasil. Ungdommer fra minst 20 forskjellige land kommer til å delta. Program og nøyaktig tidspunkt er ikke klart når

dette skrives (januar 2008). Ta kontakt med Revolusjon for mer infor-masjon om leirprogram, transportmuligheter m.v. [email protected], boks 4480 Nydalen, N-0406 Oslo

Ungdomsforbundet UJR i Brasil er vertskap for leiren.

Dette og andre hefter ligger til gratis nedlasting på www.revolusjon.no

© Revolusjon 2008ISBN 82-91924-11-2

Slik kommenterer tegneren Carlos Latuff avskoginga av Amazonas.

Tidligere utkommet i denne skriftserien1. Kommunistisk opprop2. Arbeiderklassen – i vekst og endring3. Maoismen – et revolusjonært blindspor4. Menneskerettigheter,

demokrati, sosialisme5. Om folkestyre

og proletariatets diktatur6. Et sosialistisk Norge – en drøm med

solide røtter i virkeligheten

7. Utkast til marxist-leninistisk manifest8. Oktoberrevolusjonens internasjonale

karakter (J.V. Stalin)9. Hvilken fred?10. Brennpunkt Irak

Heftene koster kr. 20,– per stykk pluss porto for enkelthefter.

Venstresida i Latin-Amerika - revolusjon.orgrevolusjon.org/nedlast/hefter/latinamerika11.pdf · 6...

Documents

Transcript of Venstresida i Latin-Amerika - revolusjon.orgrevolusjon.org/nedlast/hefter/latinamerika11.pdf · 6...