NB: Dette er IKKE en klissete kjærlighetshistorie!!!

Til mamma og pappa

ny vår, ny start, nye muligheter

(Og jeg ELSKER livet!!!)

9

Kjære dagbok,

Ja – meg, Oda Andrea Stokkheim, altså – og jeg har fått meg ny dagbok! Som jeg skriver i akkurat nå! Og her skal jeg skrive ALT. ABSOLUTT alt – om meg og om andre folk og om det som skjer i livet mitt og sånt. For eksempel kommer jeg til å skrive mye om en viss person som bor

jeg nekter å røpe her og nå.Men jeg kan jo si at S

verden. Og så kommer T, og så I, og så A, og så N. Seriøst.

hei, det er meg igjen!

9

10

Den nye dagboka mi er blå med gullkanter og en gull-lås med TO gullnøkler til (i tilfelle jeg mister den ene, så har jeg en i reserve). Så nå har jeg gjemt den ene nøkkelen på det super-hemmelige gjemmestedet som ingen andre i hele verden vet om. Det er på en kant under pulten min, bak skuffen, som man bare kan komme til hvis man åpner skuffen og kryper under pulten. Oppå den kanten ligger dagboknøkkelen min (og andre skatter). Det er et helt GENIALT gjemmested. Eller, det er TO gjemmesteder, for det er helt likt bak begge skuffene. Uansett, de som har laget pulten min er KULE voksne som kom på å lage sånne hemmelige, usynlige rom, som bare kan oppdages av oss som er skikkelig smarte og klare for eventyr og oppdagelsesferder. (TAKK til dere som har laget skrivebordet mitt.)

PS:andre nøkkelen på, så ikke Erlend –

«NEEEEEEEEEIII!!!!!» hører jeg plutselig Erlend hyle fra nede et sted.Jeg klapper sammen dagboka og låser den.«Hva er det?!» roper jeg mens jeg løper nedover trappa.

Erlend står der, midt på stuegulvet, og ser helt sjokka ut.

11

«Men hva er det?!!» spør jeg igjen.«Pappa har løyet til oss!» sier Erlend, og ser på meg med

store, runde øyne og åpen munn. «Han har løyet til oss hele livet!» legger hun til.1

(PS: Les helt nederst på sida NÅ, der det står «1» inni en liten fot.)

OK. Nå har du kanskje lest den lille teksten nederst på sida, og du kan lese videre her på vanlig måte. Og det er SÅNN man leser en fotnote. (Og altså,

Erlend er helt sjokka og sa nettopp at pappa har løyet til oss hele livet.)

«Hæ?» sier jeg.«Pappa kan ikke alt!» sier Erlend.«Nei?» sier jeg. (Hun måtte

Jeg synes faktisk det er ganske utrolig at hun ikke har funnet det ut før, egentlig.)

«Nei, for jeg spurte ham om hvorfor jeg ikke kan ta salt

Han der Nemo og de ble jo fanga og putta i et akvarium, og så rømte Nemo tilbake til havet igjen! Og det er salt-

vannspringen, og det er ikke salt. Og pappa VISSTE IKKE hvorfor!!!» sier Erlend og både ser og høres helt megaskuffa ut.

Ja, nå kan du lese her: Jeg kaller lillesøstera mi Erlend. Men egentlig heter hun Erle. Jeg

kunne ha

slutta med å kalle henne Erlend, men jeg har gjort det så lenge nå at det er ganske vanskelig å

komme på i farta at hun heter Erle.

Det du akkurat har lest nå, kalles en fotnote. Vi har lært å lage sånne på skolen. De brukes for

eksempel til å forklare ting i teksten som ikke EGENTLIG trenger å være med, men som kan leses for

seg selv. Du MÅ ikke lese disse fotnotene hvis du ikke gidder. Det er helt frivillig. Nå

fortsetter du å

lese rett etter det lille 1-tallet lengre oppe på sida igjen.

12

Erlend er ikke helt tapt bak en do, da.2

(PS: Nå kan du lese fotnote nr. 2 nederst på sida, hvis du vil, og så fortsette å lese her igjen etterpå.)

For hun (Erlend) hadde jo et ganske godt poeng. Og det var ikke akkurat det med Nemo hun var så sjokkert over, det var at hun ALDRI i hele sitt liv har opplevd at det er noe pappa, «Superpappa», IKKE vet eller kan!

«Hva holder du på med på rommet?» spør Erlend.«Ingenting, ikke følg etter meg,» svarer jeg, og går opp

trappa igjen.«Får jeg være med?» spør Erlend og følger etter meg

likevel.«Nei,» svarer jeg.«Joooo,» sier Erlend.«NEI!» snur jeg meg og roper til henne, og smeller igjen

døra til rommet mitt, som er innafor rommet til Erlend. (Døra mi går inn til rommet hennes, og døra hennes går ut til gangen rett ved trappa ned til første etasje.)

Jeg er ikke sur, altså. Det er bare det at jeg vet hva jeg liker og ikke liker. (1: jeg LIKER å smelle igjen døra til rommet mitt, og 2: jeg liker IKKE plagsomme småsøsken i tide og utide.)

Fotnote: Å være «tapt bak en do» er et slags ordtak jeg har lært av mamma. Hvis du er tapt bak en do, betyr det at du ikke er så

veldig smart. Og hvis du IKKE er tapt bak en do, så betyr det at du ER smart. Eller flink eller lur. Mamma sier ofte at hun ikke er tapt bak

en do. (Jeg synes noen ganger at hun ER det.)

13

Kjære dagbok,

Erlend har oppdaga noe nytt:Pappa kan ikke ALT.(Velkommen etter.)

Litt om meg selv(og de andre)

Jeg bor fortsatt i Krokkleiva 5, bestevenninna mi er fortsatt Helle Henriksen (som bor rett oppi gata, i Krokkleiva 2), og jeg har fortsatt 1 stk. halvdustete lillesøster, som heter Erle Beate Stokkheim. Eller bare Erlend til daglig. Og Helle har fremdeles storebroren sin, Stian, som var dust før, men som ikke er det lenger ( ), og så har de moren sin, Lisbet, og tre STORE hunder, som heter Aegir, C-dur og Foreman. (Og en kul pappa som bor i Bergen og heter Baste.)

13