Tidsskriftet A 3/2014

Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap foren bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu

Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap foren bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnuLEDER OG FRA ARKIVET 07

LAST NED GRATIS STUDENT-Over halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIM-program.

Sørenga byggetrinn 6Ark. MAD / Ill. Eve Images3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

ARCHICAD + ARCHITERRA FOR LANDSKAP

ArchiCAD med tilleggsapplikasjonen ArchiTerra gir god funksjonalitet for landskapsforming. Man kan importere SOSI- og DXF-filer og lett generere 3D-terreng.

www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 [email protected]

VERSJON PÅ MYARCHICAD.COM

ALF arkitektur og landskap.indd 1 24.09.2013 08:57:22

Rett til rom / 05

Studene Utstillinger / Konkurranser / Nasjonale prosjekter / 06

Tomrom / 08

Uten mennesker / 12

Byen som lekeplass / 18

Halvtomt. Halvefullt. / 23

Grønne pirater / 24

Skikkelig slum / 26

Det tomme lerretet / 32

Å bygge i byen / 36

Ballonger og pene mennesker / 40

Kvinnen i rommet / 42

Helvetes høyt, og formidabelt forglemmelig / 44

Tomelom romtom / 46

Trivelige torvet / 47

INNHOLD

oppdateringer

leder

kommentar

reportasje

kommentar

artikkel

omtale

artikkel

reportasje

fotoreportasje

kommentar

artikkel

illustrasjonsreportasjon

kranglekroken

fjerneverdig

Forside

Sara Solana

LEDER 05

maria wylleransvarlig redaktør

0,06 m3

leder

Jeg opptar 0.06 m3. Uansett hvor jeg er, er det altså

0.06 m3 med tomrom som må vike for min tilstede-

værelse. Jeg liker ikke å oppholde meg i rom som er

akkurat 0.06 m3 store, selv om jeg teknisk sett hadde

fått plass, så lenge rommet hadde fulgt min fasong. Det

er opplagt, vi liker å ha litt rom rundt oss.

Noen drømmer om å bo i minimalistiske hus der de

selv kan oppta all plassen beregnet på møbler, andre

drømmer om nedlagte fabrikker med så mye takhøyde

at man fint kan ha en hundre år gammel furu til juletre.

Det er en torturmetode som går ut på å være i et rom

med akkurat litt for lite plass til at en kan strekke seg ut.

Da jeg var på hybeljakt ergret jeg meg over at det ikke

var oppgitt volum i boligbeskrivelsen. Jeg ville vite hvor

mye luft mellom vegger, gulv og tak jeg fikk med på

kjøpet. Jeg ville vite hvor mye plass kroppen min – ikke

bare føttene – hadde til rådighet.

Jeg mistenker at mange av dagens boligbygg berøver

oss for tomrom. Jeg mistenker at differansen mellom

brutto og netto areal i nye bygg stadig blir mindre,

samtidig som vi får flere saker som må å gjemmes bort

i for eksempel et innebygd skap. Jeg mistenker at leve-

kvaliteten i disse nybyggene er lavere enn i eldre bygg.

Selv vil jeg heller bo i en eldre bygård fremfor en ny, og

dette har ingenting med sentimentalitet å gjøre. Kun det

at rommene i eldre bygårder ofte har god takhøyde og

plass til å lage noe annet enn Fjordland på kjøkkenet.

Gode rom lar en puste, gode rom gir rom for tomrom.

Tomrom er mulighet. Mulighet til å strekke seg, mulig-

het til å skifte form, mulighet til å vokse. For meg

ligger det livskvalitet i tomrom. Tomrom burde være

en menneskerett.

john tenniel, alice’s adventures in wonderland (1898)

UTSTILLINGER / KONKURRANSER / NASJONALE PROSJEKTER

oppdateringer

06 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 6–7

tekst/ hanna malene lindberg, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

og ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

UTSTILLINGER

oslove gjennom historien Bymuseet vil opplyse om den

mangfoldige storbyens historie.

Her finnes modeller, malerier,

gjenstander og fotografier fra

ny og gammel tid. Kanskje vil

du få svar på spørsmål om byen

du ikke visste du hadde.

18. novemberBymuseet i frognerparken (oslo).

tegnebiennalen i oslo Kunsthall Oslo

inviterer til kunstutstilling i sju ulike lokaler rundt

om i byen. Dette blir den første biennalen med

egen kurator. Årets tema er Hvordan fremtiden

former fortiden.

10. okt.–23. nov.kunsthalloslo.no (oslo).

carl-viggo hølmebakk, crematory and admin. building, 2010–2011

18. okt.–9. nov.trøndelag senter for samtidskunst (trondheim).

det beste av trøndelag Trøndelagsutstillingen er

en årlig landsdelsutstilling for billedkunst. Den arrangeres

av Trøndelag Bildende Kunstnere (tbk) og administre-

res av Trøndelag Senter for Samtidskunst (tssk). Med

5 inviterte kunstnere og 13 som har kommet gjennom

juryeringens nåløye blir det ikke ensformig. Utstillingen

står til 9. november.

charlotte rostad

sissel ødegaard, oslomuseum.no

charlotte rostad

OPPDATERINGER 07

KONKURRANSER

NASJONALE PROSJEKTER

21. novemberdrawingoftheyear.aarch.dk

har du årets tegning? Aarhus arkitektskole, sch-

midt hammer lassen architects, vola og Statens Kunstfond

i Danmark samarbeider om konkurransen «Drawing of the

Year 2014» og inviterer arkitekturstudenter fra hele verden til

å sende inn sitt bidrag. Årets tema er Transformation Through

Architecture, og de ønsker seg tegninger som belyser arkitek-

turens ambisjon om å ta del i forandringen av samfunnet – i

alle skalaer. Vinneren får den nette sum av 5000 euro. Frist

for innsending er 21. november.

nobelpris for orienteringsevne Ekteparet Moser har fått Nobelprisen i

medisin for sitt arbeid med å kartlegge

hvordan stedssansen virker. Svaret på god

og dårlig retningssans ligger i gridcellen,

en liten nervecelle du har i hjernen. Her

har vi vårt eget koordinatsystem, som

hjernen bruker til å lage kart over alle

stedene du beveger deg. I 2008 sa Edvard

Moser til Morgenbladet at all menneskelig

aktivitet kan kartlegges:

– Vi kan i prinsippet finne ut alt. Jeg sier

ikke dermed at det er en enkel oppgave.

Men jeg har vanskelig for å forestille

meg at det såkalt ukjente benytter andre

regler enn de fysiske lover vi kjenner til.

Det klassiske skillet fra filosofien mellom

en materiell og en ikke-materiell verden,

er fremmed for meg, sier Moser.

Så kanskje er gridmodellen du jobber

med på dataen tettere opp mot virkelig-

heten enn du aner.

hav i grenseløs skjønnhet og norsk livsrom I 2017 får Norge sedler med nytt

design. Si farvel til portett av kjente landsmenn

og ønsk velkommen til to tolkninger av temaet

hav. Sedlene vil utvikles på grunnlag av to for-

slag: Det norske livsrommet av The Metric System

og Terje Tønnessen vil prege forsiden med en

typisk vikingbåt, mens den pikselerte baksiden

blir laget av Snøhetta, og heter Grensenes skjønn-

het. Livsrom og skjønnhet kan altså rommes i

Seddellandskapet. Vi får håpe Finans Norge

ikke plutselig får gjennomslag for et kontantfritt

Norge innen 2020.

gabriel mu

noz m

oreno, spain

norges-ban

k.no

TOMROM

tekst/ alice lødemel sandberg, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

kommentar

[ ]


Hva er tomrom?

Tomrom.

Tom rom.

Tomt rom.

Tomt.

Empty.

Null.

TOMROM 09

Tomrom er void.

Er tomrom også gap? Hva med space? Space vs.

place? Space er frihet til å gjøre det du vil.

Vi trenger space. Space er rom.

Arkitekten elsker rom, å skape rom, gode rom,

spennende rom. Rom vil vi ha.

Void er fravær. Noe vi ikke vil ha? Må void eksistere

for at space skal kunne eksistere? Er void det ikke-

eksisterende, det ugyldige.

Hva med voidets romlighet? Har voidets romlighet

potensiale til å være noe mer enn space og form?

Er voidet der hvor det

uventede

skjer.

Tomrom gir rom for det uventede, noe udefinert.

[ ]u

10 ALICE LØDEMEL SANDBERG

Fyller mennesker rommet med mening? Er space tomrom

med mening? Er void tomrom uten mening? Er tomrom

rom uten mening? Kan noe annet enn mennesker gi rom-

met mening? Er mennesker

mening? Må tomrommene

bety noe for noen? Er de da

ikke tomrom likevel? Går de

fra å være void til å bli space?

Hva med følel- sen av tomrom?

Void i mennesket. Å mangle noe, eller noen. Fravær

av noe som burde vært. Noen som var. Savn. Å føle

tomrom. Å fylle det med noe nytt og meningsfullt.

Må det fylles på nytt? Oppstår kun tomrommet når

det har vært noe der før som blir borte? Hvis tom-

rommet mangler noe, kan det fylles med noe?

Ønsker tomrommet å fylles igjen eller være tomt?

Hva med tomrom i byen? Hvor er tomrommene

i byen? Hva er tomrom i arkitektur? Er det gap?

Glemte tomter?

Tomme plasser?

Døde rom?

Luft?

Det ubygde?

Det ubrukte?

Det menneskeløse?

Kan tomrom i byen være positivt? Er tomrommene

gode steder? Fine steder? Pauser i byen.

Hvorfor vil arkitekten fylle tomrommene? Er tom-

rommene i byen ubrukt potensiale? Er det steder

uten funksjon? Blir tomrommene ikke brukt i dag?

Blir de brukt som tomrom? Har de potensiale?

Bør de beholdes? Hva er forskjellen på de som bør

beholdes og de som ikke bør beholdes? Hvilke skal vi

beholde og hvilke skal vi fylle?

Hva skal tomrommene fylles med?

TOMROM 11

Hva mener ikke-arkitektene? Oppfatter de tomrom

som noe annet? Definerer de det som noe annet?

Vil de heller fjerne eller beholde tomrommene?

Kanskje er det de selvgrodde tomrommene ikke-

arkitektene elsker mest?

Plasser er tomme rom.

Tomrom.

Men de er tenkt, og derfor vil vi ha dem? Er de

velkomne om vi skaper dem? Er de mindre tomme

enn de selvgrodde tomrommene?

Hva hvis du ‘copy-paste’er inn et barn med bal-

long? Hvor mange barn med ballong trenger du

for at plassen ikke skal se tom ut? Er det realistisk

at så mange barn med ballong vil bruke den

plassen når den er bygd?

Har du kanskje skapt et tomrom?

Hva sier du tomrom?

Savner du noe eller noen?

Ønsker du å bli fylt?

Med hva?

Med arkitektur?

Eller med mennesker?

|Vil du tettes?|

Med mening eller form?

Med rom?

Hvis du gjør det, slutter jeg å eksistere.

Er det dét du vil?

UTEN MENNESKER


tekst og foto/ sara solana, kunstner og fotograf, [email protected]

fotoreportasje

uten salt. alkoholfritt. uten sukker. økologisk. uten fett.

lett by.

UTEN MENNESKER 13

14 SARA SOLANA

UTEN MENNESKER 15

Bildeforklaring

1. Leangen idrettspark

2. Elgeseter gate 21 P-hus

3. Bunker på Leira

4–5. Nortura og Gildes gamle kontorer

6. Leangen idrettspark

UTEN MENNESKER 17

18 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S.18–22

tekst/ ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

foto/ hanne dahl geving, fotograf, [email protected]

BYEN SOM LEKEPLASS

reportasje

skaterne er de som ruler

Det tar 20 minutter for meg å gå til skolen. I luftlinje

hadde det tatt meg halvparten av tiden, men jeg lar meg

kue av byens elementer og inndelinger. Som fotgjenger er

jeg ufri. Hva skjer når man bryter bevegelsesmønstrene

som kreves av byens utforming?

fange I byen finnes de som utfordrer det

ufrie, og leter etter andre måter å komme seg fram

på. Ved hjelp av brett med hjul, finner skatere

alternative bevegelseslinjer. Skateboardet er et frem-

komstmiddel veiene ikke er designet for. Skatere

er hverken fotgjengere eller syklister, og ingen har

invitert dem til å ta del i bybildet. Dette utfordrer

skateren til selv å finne utilsiktede muligheter i

bylandskapet. Man bruker arkitekturen til noe annet

enn det den er ment for. Funksjonalistene mente

at «form følger funksjon». Men for skating er det

omvendt. Funksjonen følger formen. Et gelender

brukes på en ny måte, og blir en skatespot. Tar man

en titt på en hvilken som helst skatepark, ser man

ordlisteskating: Å bruke et rullebrett som framkomstmiddel eller leketøy

skatespot: Sted med kvaliteter som muliggjør skating

skatestopper: Elementer hvis funksjon er å umuliggjøre skating

grind: Et type triks som går ut på å hoppe opp og skli bortover

kanter eller gelendere

fragmenter av former som er tatt ut av sin opprinne-

lige sammenheng i byrommet og omkomponert til

skateobjekter. Det blir en slags imitasjon av byen, en

optimal mikroby for skating.

byråkrat Skatere tar lite plass i bybildet, men

går man forbi trappa utenfor Oslo Rådhus vil man

høre lyden av grinding fra en rullende gjeng på brett.

Rådhusplassen har vært Oslos hotteste skatespot

siden forbudet mot skating ble opphevet i 1989,

og skaterene fikk ta tilbake gata, etter tolv år i eksil.

Begrunnelsen for kriminaliseringen av skating var

rapporter fra usa om at det førte til mye skader.

Kriminaliseringen bidro videre til et pøbelstempel

som vedvarte lenge etter lovopphevelsen. Nå er 25

år gått, og mye har skjedd. Skatenettstedet Tacky.no

annonserte nylig at Oslo byråd for første gang har

vedtatt en helhetlig plan for en skatetilpasset hoved-

stad. Slik har de lagt fram vedtaket: «Byrådet ønsker

å legge til rette for at alle skatere, uavhengig av nivå

og gren, skal ha et godt helårstilbud for sin aktivitet.

Fremtidig byutvikling kan bidra til å legge til rette for

store og små anlegg.» I planen er det lagt opp til flere

nye skatehaller, men det mest oppsiktsvekkende er

kanskje at «det skal legges til rette for nye skate-

spots gjennom bevisst materialvalg som granitt og

betong.» At skatevennlige elementer integreres i det u

BYEN SOM LEKEPLASS 19

urbane rom med overlegg har aldri hendt før, men

er skaterne fornøyde av den grunn? Mister skatingen

litt av sjela ved at det tilrettelegges for å skate der det

tidligere ikke var ment?

fiende Implisitt i Oslo byråds nye vedtek-

ter ligger en vennligere holdning til skating som

aktivitet, hvilket skulle tilsi en marginalisering av

skatestoppers. De har ofte form som metallknotter

og er å finne på gelendere og andre kanter på offent-

lig og privat bebyggelse. Formålet er å forhindre

skateaktivitet. Denne typen inngrep i bybildet har

fått betegnelsen fiendtlig arkitektur1. I sommer skrev

The Guardian om pigger som ble satt opp utenfor en

leilighetsblokk i London for at hjemløse ikke skulle

sove der. Kort tid etter ble Londons gater fylt med

benker av materiale og form som, i tillegg til å være

graffittiresistent, gjør dem umulige å hverken skate

eller ligge på. Dette er et tydelig tegn på en konsen-

sus i designprosessen om at arkitekturen ikke skal

være for alle. Lokale skatere reagerte med frustra-

sjon: «So it's ok, for example, to sit around as long

as you are in a café or in a designated place where

certain restful activities such as drinking a frappu-

cino should take place but not activities like busking,

protesting or skateboarding. It's what some call the

'mallification' of public space, where everything

becomes like a shopping mall.»

venn I motsetning til London har Barcelona

en annen tilnærming til pøblene på hjul. En av

verdens mest kjente skatespots ligger ved macba,

Museu d'Art Contemporani de Barcelona. Plassen

utenfor museet er alltid full av skatere, og kan ansees

å være Rådhusplassens katalanske ekvivalent. Dette

preger stedet mer enn kunstmuseet, vil mange

hevde. Det var lenge en konflikt mellom skaterne og

museumsledelsen. Det er nå inngått et kompromiss

med et avgrenset område for skatere som er skjermet

«Skatere er hverken fotgjengere eller syklister, og ingen har invitert dem til

å ta del i bybildet.»

20 INGEBORG STAVDAL

«Dette er et tydelig tegn på konsensus tidlig i en designprosess om at arkitekturen ikke skal være for alle»

BYEN SOM LEKEPLASS 21

fra museets hovedinngang, som gir god plass til

begge aktiviteter. Etter å selv ha besøkt stedet får jeg

inntrykk av at begge kunstformer lever i symbiose.

Plassen er full av liv selv etter museets stengetid.

Da operaen i Bjørvika skulle bygges var det mye

spekulasjon om hvorvidt det offentlige rommet på

taket skulle være tilpasset skatere. Snøhetta-arkitekt

Simon Ewings utalte at de hadde vært i dialog med

skatere for å optimalisere for slik bruk. I a-magasinet

ble Snøhetta-arkitektene avbildet skatende mellom

kaffemaskinen og tegnebordet på Vippetangen. Et

steinkast unna, på operataket, blir man dog møtt

med et skilt som sier «skating forbudt».

fremmed Tøffe Rockheim er Pir 11 sitt

forsøk på å sprite opp kulturlivet på Brattørkaia i

Trondheim. Arkitektkontoret Agraff hadde ansvaret

for utformingen av plassen utenfor. Det virker som at

ideen var å gjøre den like interaktiv som utstillingene

inne, i form av en bmx- og skatepark. Men prosjektet

«Aha > Minor Square, Major Sky» får ikke toppka-

rakter hos skaterne, til tross for hederlig omtale i

Statens Byggeskikkpris. Slik ble de rost opp i skyene:

«Forplassen til Rockheim representerer en drastisk,

robust og samtidig elegant og leken urban land-

skapsarkitektur som tydelig plasserer seg i sin tid og

kontekst.» Ironisk nok er ikke materialene egnet til

skating. De røde plastbenkene av aluminiumbeslag

egner seg ikke til grinding/skating da det er av mykt

metall. I tillegg er betongunderlaget for grovt for små

skateboardhjul. Dette er et eksempel på at form defi-

nitivt ikke følger funksjon, og tyder på et halvhjertet

forsøk på å forstå målgruppen.

pioneer Milton Arellano er en skateentusiast

som bor i La Paz i Bolivia. Han ble nettopp ferdig

med byggingen av en skatepark i byen som ligger

3600 meter over havet. Han forteller litt om

prosessen: u

Fotnote

1. The Guardian.com, 2014. Anti homeless spikes hostile architecture. http://

www.theguardian.com/artanddesign/2014/jun/13/anti-homeless-spikes-hostile-

architecture, 21.09.2014.

Kilder

1. Uptownskateschool.com, 2008. New York city skateboarding laws. http://www.

uptownskateschool.com/2008/08/new-york-city-skateboarding-laws, 21.09.2014.

2. Streetisculture.com, 2013. History of skateboarding. http://streetisculture.

com/2013/11/history-of-skateboarding, 20.09.2014.

3. Tacky.no. Skateboard article. http://www.tacky.no/skateboard/article/?id=135574,

21.09.2014.

4. Archdaily.com. Why skateboarding matters to architecture. http://www.

archdaily.com/246526/why-skateboarding-matters-to-architecture, 21.09.2014.

5. Loudpapermag.com. A skateboarders guide to architecture or an architects guide

to skateborading. http://www.loudpapermag.com/articles/a-skateboarders-guide-

to-architecture-or-an-architects-guide-to-skateboarding, 21.09.2014.

6. Indiegogo.com. Pura pura skatepark community center bolivia. https://www.

indiegogo.com/projects/pura-pura-skatepark-community-center-bolivia, 20.09.2014.

«Jeg følte en trang til å uttrykke mine meninger

rundt de grusomme forsøkene på skaterela-

terte konstruksjoner i byen. Jeg deltok på møter

om ungdomsrettet byplanlegging for de neste

20–40 årene. Som eneste ekspert på feltet tok jeg

ansvaret for å overbevise ledelsen til å investere

penger i et skateparkprosjekt. Det var viktig for

meg at skatere skulle ha vetorett i spørsmål om

design og konstruksjonsteknikker gjennom hele

byggeprossessen.»

I utformingen av skateparken utenfor Rockheim

skjedde ikke dette. Hvis planen fra Oslo byråd skal

lykkes må de ha en god dialog med skaterne.

arkitekt Når han blir spurt om skaterens

forhold til byen, svarer Milton Arellano:

«Skatere har alltid skannet og tolket det urbane

miljøet rundt seg med sultne øyne, mens de ser

for seg et spøkelse som skater på alt. Konstant

med tanker om hvordan de kan navigere fritt og

kreativt gjennom byen. Jeg ville forestilt meg at

det er på samme måte en konseptuell kunstner

rekontekstualiserer sine omgivelser basert på et

unikt syn, som redefinerer objekter og landskap,

ved å viske ut den originale hensikten og pålegge

en ny. Slik skaper man et nytt forhold mellom

objekt, rom og bruker.»

Skateren analyserer sine omgivelser og lar seg

diktere av byrommet på en høyst bevisst måte. Slik

er han ikke så ulik arkitekten. Den største forskjellen

er kanskje at arkitekten ser oppover, mens skateren

er mer opptatt av det horisontale aspektet av rommet

rundt seg. Det oppstår en skepsis til arkitekten når

det blir et misforhold mellom oppgave og resultat.

Arkitekten skal tilfredsstille ønsker, men også tilføre

det uventede. Av og til må arkitekten innse at han

ikke alltid vet. Arkitekturen åpner og inviterer, men

kanskje den først og fremst avgrenser. Vi trenger

krefter som bryter disse grensene.


tekst/ magnus knutsson, arkitektstudent, ntnu, [email protected]/ matilde pernille aamodt, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

alt i byen som ikke er bebyggelse, er rom.

Gatene, plassene og parkene utgjør rommene vi beveger

oss igjennom og oppholder oss i. De er byens blodårer.

Uten dem blir bylivet ulevelig. Vi anser bebyggelsen som

blokader som hindrer vår frie utfoldelse. Massene kveler

oss, tenker vi. Der massene er klaustrofobiske fremstår

rommene som stimulerende. Rommene legger til rette

for at vi kan ta alle sansene våre i bruk. Uten rom er vi

verken i stand til å puste eller tenke.

Selv om rommene fremstår som fysisk tomme, har

de likevel et innhold. Rom innehar en karakter som

vekker ulike sinnsstemninger hos de som beveger

seg gjennom dem. Idet rommet lykkes i å kommu-

nisere med mennesket, vekker det en bevissthet av

tilstedeværelse. Det fungerer som en plattform for

kommunikasjon mennesker imellom. Inntrykkene

de påfører oss, gjør at vi fyller rommene med

mening.

Som alle gode ting har rommene en bakside.

Rommet står aldri alene, men må leses ut fra til-

støtende rom og masse. Vi har på et punkt oversett

at bebyggelsen ikke utelukkende er kvelende. Den

kan i like stor grad fremstå som en omfavnelse av

rommet. Begge utgjør deler av en større bystruktur.

Når vi i byene våre pøser på med rom overalt mister

de sin hensikt. I redsel for at vi skal fremmedgjø-

res i massenes skygger skaper vi så mange og så

store rom at vi ikke klarer å fylle dem med innhold.

Strukturen går i oppløsning – det oppstår tomrom.

Tomrommet er så blottet for innhold at det ikke

klarer å kommunisere med oss. Der føler vi oss like

fremmedgjorte som i bebyggelsens skygger. I tom-

rommet er vi verken i stand til å puste eller tenke.

Vår eneste tanke er å komme oss raskest mulig ut.

Det fungerer utelukkende som en gjennomfartsåre

som mennesket tar i bruk i søken etter rom der det

er sanselige inntrykk å oppdrive.

Vi har på et punkt oversett at bebyggelsen ikke utelukkende er kvelende.

HALVTOMT. HALVFULLT.

kommentar

HALVTOMT. HALVFULLT. 23

GRØNNE PIRATER

tekst/ tora vollset, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

foto/ william fairminer, arkitekt, [email protected]

artikkel

å plante i asfaltjungelen

Det gir en egen tilhørighet til byen man bor i å ha endret

litt på bybildet, å ha startet en utvikling på sin egen

måte. Du planter et frø på et gatehjørne og ser det vokse

dag for dag til en tulipan, et tre, en potetplante eller en

bringebærbusk. Guerilla gardening, eller piratplanting

på norsk, er å plante på jord som du lovlig sett ikke har

rettigheter til. Som oftest offentlig eiendom, men også

vanskjøttede private hageflekker. Det er et fenomen som

har spredd seg til nesten hele verden, og som for lengst har

kommet til Norge. I Oslo har det de siste årene dukket

opp flere blomsterbed på uventede steder, og i Trondheim

finnes det også piratplantere. De har blant annet

sørget for en og annen rød tulipan langs husrekkene på

Bakklandet.

estetikere og aksjonister Piratplanterne

reagerer på myndighetenes forvaltning av byrom:

Grønne lunger forsvinner og matproduksjon blir sta-

dig fjernere fra folks hverdag. Vi lever liv isolert fra

naturen, og piratplanterne vil gi oss plantene tilbake.

Noen piratplantere utfører plantingen i skjul av nat-

tens mulm og mørke, mens andre arrangerer store,

synlige aksjoner. Generelt sett kan en dele piratplan-

terne i to grupper: De som synes byen ser grå ut

og ønsker å legge til farge og liv, og de som ønsker å

sende et signal til makthaverne om at noe er galt med

måten vi bygger byene våre på.

blomster overalt? Innenfor grafitti finnes det

ulike utøvere. For å generalisere: Det finnes grafit-

tikunstnere som har et budskap og noe de ønsker å

fortelle gjennom kunsten de maler på andres vegger,

de ønsker å forskjønne og provosere i byrommene.

Men så finnes også taggerne, personer som drives

av markeringsbehov, spenningen ved å bryte loven,

imaget som følger med taggerstemplet. Det er mulig å

tenke seg at det finnes taggere også innenfor pirat-

plantingen. De tenker ikke så nøye over plantenes rela-

sjon til stedet de står på og hvor i byen plantene trengs

mest, de tar ikke ansvar for plantene etter de er satt ut

og plantene står og visner. De skjemmer heller enn å

pynte. Piratplantingens taggere tenker ikke over at en

gulrot plantet i en rundkjøring kan skades av eksos

og ikke være spiselig. Piratplantere flest er kanskje

mer idealistiske enn en del taggere, men det kan ikke

utelukkes at også planteaktiviteter drives av et image-

jag. Det er ikke til å stikke under stol at det følger et

miljøvennlig blomsterbarnstempel med piratplanting.


Det er mulig å tenke seg at det finnes taggere også innenfor piratplantingen.

piratplanterne i oslo kommune Thereses

gate er en handlegate ved Bislet i Oslo. Der har

det de siste månedene skjedd store endringer.

Parkeringsplassene på sidene av veien er fjernet for

å lette fremkomsten for trikk, og kommunen har

startet opp prosjektet Sceneskift: Thereses gate, der

målet er å «teste ut alternativ bruk for de frigitte

arealene i gata». Dette skal gjøres ved å gjennom-

føre «en rekke tiltak av temporær art». Et av disse

tiltakene var 104 blomsterpotter plassert utover

området der bilene tidligere stod parkert. Et annet er

en natursti som studenter ved aho har jobbet med.

Naturstien er bygget opp i en tjærebredd kasse fylt

med lyng, mose og små trær. Sceneskift: Thereses gate

er et prosjekt satt i gang av Oslo kommune, og det

har fått blandet mottakelse. En del mener at kom-

munen har vært ute og piratplantet uten at de som

bruker gata har fått være med i avgjørelsen om hva

som skal skje. Kommunen har plantet på steder der

beboerne i området føler de ikke har hatt rett til det.

Fjerningen av parkeringsplassene har ført til at flere

av gatas spesialforretninger har falt i omsetning, og

det snakkes mye om at noen blomsterpotter ikke

kan snu den utviklingen.

positive planter Uansett hvor fin naturstien i

Thereses gate er å se på, hindrer den byens beboere i

å bruke gata på den måten de ønsker, og kanskje har

tiltakene allerede ført til mindre mennesketrafikk i

området. Det viser at det finnes situasjoner der det

ikke nødvendigvis skal fylles opp med planter. En

tom og grå parkeringsplass skal få lov til å være tom

fordi tomheten fyller en funksjon, og en by trenger

gjennomfartsårer i tillegg til steder å oppholde seg

og nyte synet av et blomsterbed. En og annen busk

i veikanten er ikke nødvendigvis en forbedring.

Skillet mellom gress og ugress avhenger ikke kun

av art, men også plassering, mengde, vedlikehold

og kontekst. Piratplanternes utfordring er å se hvor

plantene kan gjøre en positiv forskjell, og på hvilken

måte de kan gjøre det. Disse stedene finnes i bøtter

og spann, og forskjellen planteliv kan gjøre der er

enorm.

GRØNNE PIRATER 25


Alene i et stort rom.

Stor i et lite rom.

Mange i et mellomrom.

Uten oss er det tomt rom.

28 MARI SYNNØVE O. GJERTSEN

31

illustrasjon/ mari sunnøve o. gjertsen, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

DET TOMME LERRETET

tekst/ elin stømner, kunsthistoriestudent, ntnu, [email protected]

foto/ san francisco museum of modern art, sfmoma.org og guggenheim, guggenheim.org

artikkel

robert rauschenbergs white paintings

Da Robert Rauschenberg stilte ut sine White Paintings

i 1953 skapte det forvirring blant kunstpublikummet.

De helt hvite maleriene brøt mot tidens kunstkonvensjo-

ner på flere måter, blant annet ved at de tilsynelatende

manglet innhold og ikke viste til den håndverksmessige

kvaliteten kunsten ifølge tradisjonen skulle inneha, men

i stedet konfronterte betrakteren med en ren og glatt

overflate rensket for billedlige elementer.

Etter andre verdenskrig gjorde tilstrømningen av

europeiske krigsflyktninger at sentrum for kunst og

kultur for første gang ble etablert i usa, nærmere

bestemt i New York. Innen malerkunsten dominerte

den abstrakte ekspresjonismen, tydelig influert av

europeiske stiler som ekspresjonismen og surrealis-

men. De fremste aktørene var blant andre Jackson

Pollock, Willem de Kooning og Mark Rothko, hyllet

av både publikum og kritikere for sine fargesterke og

ekspressive malerier med minimale antydninger til

illusjon og figurasjon. Den toneangivende kunst-

kritikeren Clement Greenberg fant den abstrakte

ekspresjonismen som et prakteksempel på den

modernistiske utviklingen, der indre spenninger

mellom form og innhold drev maleriet mot et flatere

og mer selvrefleksivt uttrykk. Han så den modernis-

tiske kunsten som uttrykk for mediespesifisitet, der

enhver kunstform skulle dyrke sitt eget medium og

dettes særpreg. Innen maleriet var dette den todi-

mensjonale flaten, og med sine nonfigurative og dek-

kende malerier uten dybdeillusjon ble den abstrakte

ekspresjonismen det ypperste innen modernistisk

kunst så langt1.

Den unge Robert Rauschenberg stilte i 1953 ut

noen verk som brøt sterkt med samtidens konven-

sjoner. Her presenterte han blant annet White

Paintings, som ikke kunne vise til den autentiske og

ekspressive spontaniteten de abstrakte ekspresjo-

nistene viste i sine malerier. De hvite maleriene var

nettopp det, lerret malt hvite med en glatt og jevn

overflate uten antydninger til penselstrøk, linjer og

illusoriske elementer. Maleriene var satt sammen av

flere paneler med lik form og størrelse, hengt opp

i symmetriske og ryddige konstellasjoner. White

Paintings er slik ikke ett enkeltstående verk, men

en betegnelse på flere mulige sammensetninger av

hvite malerier av Rauschenberg i denne perioden.

fravær av elementer Monokrome malerier

var ikke noe nytt innen kunsten. Gjennom hele

første halvdel av 1900-tallet hadde forskjellige

kunstnere eksperimentert med billedflaten og dens

innhold, og fjernet flere og flere tradisjonelle male-

riske elementer for å finne fram til et nytt uttrykk.

Allerede i 1918 hadde Kazimir Malevitch malt White


on White, et hvitt, kvadratisk maleri med et kvadrat

i en annen vinkel malt oppå i en annen nyanse

hvitt. Også amerikanske kunstnere samtidige med

Rauschenberg malte monokromer eller malerier

med få farger der figurasjon og billedlige elemen-

ter var utelatt, som for eksempel Barnett Newman

med sine zips og Mark Rothkos color field-malerier. I

motsetning til Rauschenbergs malerier ble disse ofte

fulgt av en skriftlig forklaring fra kunstneren der de i

halvreligiøse og metafysiske termer ble forklart som

endepunktet eller begynnelsen av selve maleriets

historie. Det kan virke som at jo mindre kunstnerne

velger å male inn i bildet, desto mer finner de det

nødvendig en skriftlig dokumentasjon ved siden av.

Robert Rauschenberg var fåmælt rundt sine hvite

lerreter, og det lille som er uttalt er å finne i korte

setninger her og der i brev sendt til gallerister og

kolleger.

Rauschenbergs utstilling ble møtt med spredte

reaksjoner. Noen så på Rauschenbergs kunst som

rent dada-oppgulp og mente det var et destruktivt

og nihilistisk framstøt mot kunstverdenen. De

fleste så på de hvite lerretene som en vits. Heller

ikke Greenberg syntes White Paintings hadde

noe for seg. Han unnlot å kommentere utstil-

lingen frem til en artikkel flere år senere, der han

skrev at Rauschenbergs hvite lerreter rett og slett

var dårlig kunst2. Selv om maleriets mål ifølge

Greenbergs modernismeteori var å være mest

mulig konsentrert om flaten, var det ikke nok bare

å spenne opp et hvitt lerret. For at det skulle være

god kunst måtte det inneholde en viss grad av illu-

sjon, så lenge det ikke ga hentydninger til romlig

illusjon. De fleste avfeide slik Rauschenbergs

hvite lerreter som umodne og useriøse, som

noe som ikke helt passet inn noen steder.

Andre så på de hvite lerretene som et etterlengtet

og nødvendig tilskudd i en tid der det meste allerede

hadde blitt gjort innen maleriet, og så de hvite

lerretene som et nødvendig og frigjørende steg for

å få i gang kreativiteten innen kunsten igjen. Den

samtidige kunstneren Allan Kaprow var henrykt

etter å ha sett de hvite maleriene. Han mente den

abstrakte ekspresjonismen hadde tømt maleriet

for muligheter. Det meste var allerede blitt gjort,

maleriet hadde blitt dratt til sin ytterste grense og

Kaprow hevdet framtidig malerkunst ikke kunne

bli noe annet enn halvdårlige etterligninger av det

som allerede var blitt gjort. De hvite maleriene virket

frigjørende og framtidsrettede, skrev Kaprow i et

essay om eksperimentell kunst, og pekte fram mot

et uunngåelig sammenbrudd av de kunstneriske

konvensjoner og grensene mellom de forskjellige

kunstformer3. Kaprow ble senere kjent for sine u

DET TOMME LERRETET 33

happenings og miljøer, som gjerne blir sett som

opptakten til installasjonskunst og performance

som utover 60-tallet ble mer og mer anerkjente

og velbrukte uttrykksformer innen kunsten.

samspill mellom verk og betrakter Hvordan skal betrakteren forholde seg til et til-

synelatende tomt kunstverk, der det ikke finnes

noen spor etter hverken kunstneren eller billedlige

elementer? De fraværende interne spenningene

og innholdet i maleriene gjør at omgivelsene og de

eksterne elementene blir ekstra tydelige. Slik vil

lys, skygger og små partikler kunne bli synlige på

billedflaten, og bidra til å påvirke maleriets karak-

ter. Dette tilfører lerretene temporale og flyktige

aspekter, og gjør at verket er under konstant forand-

ring. Meningsdannelsen blir en stadig pågående

og uuttømmelig prosess. Som en følge av dette er

det ikke opp til kunstneren hva utfallet blir, siden

omgivelsene og deres påvirkning ikke kan forutses.

Rauschenberg har ikke distansert seg fra sitt eget

verk bare ved å la være å male inn spesifikke elemen-

ter, men også ved å slippe kontrollen over hvordan

det oppleves i etterkant.

Umberto Eco skriver i Poetics of the Open Work om

hvordan kunsten til all tid reflekterer verdenssynet

for øvrig i samfunnet, og hvordan nyere tendenser

innen både kunst og vitenskap i større grad favner

om det usikre og tilfeldige. Selv om han her foku-

serer mest på musikk, drar han også paralleller til

andre kunstformer som maleri og litteratur. Poenget

hans er at komponister i den siste tiden har latt den

enkelte utøver bestemme sluttformen på stykket i

større grad, ved at komponisten i stedet for å fiksere

et ferdig stykke med nøye angitte toneverdier og

rekkefølge på de ulike satsene, gir fra seg et utgangs-

punkt eller en slags veiledning til hvordan stykket

skal framføres. Stykkets karakter blir ikke avgjort av

hvordan komponisten velger å sette det sammen,

men av hvordan utøveren velger å framføre det – og

at dette kan være vidt forskjellig fra gang til gang.

kontinuerlig meningsdannelse De åpne

kunstverkene får nærmest uendelige muligheter i

fremtreden og tolkning. Den tilsynelatende tom-

heten de hvite lerretene eller stillheten gir blir et

mulighetsrom som ikke setter begrensninger for

hva som kan legges i verket. Det avgjørende blir

ikke verkets interne innhold og samspillet mellom

de billedlige elementene, men samspillet mellom

verk og betrakter, påvirket av de eksterne fakto-

rene. De hvite lerretene kan være meditative rom,

avspeilinger av omgivelsene, et rom for betrakteren

å projisere sine tanker og følelser, eller nesten hva

34 ELIN STØMNER

Litteratur

1. Barthes R. (1994). Forfatterens død, s. 49–54. I: R. Barthes I tegnets

tid – Utvalgte artikler og essays. Oslo: Pax

2. Eco U. (2004). The Poetics of the open Work, s. 167–175. I: C. Cox og D.

Warner (red.) Audio Culture – Readings in Modern Music. London: Continuum

3. Greenberg C. (2004). Den modernistiske kunsten. Oslo: Pax

4. Joseph B. W. (2000). White on White, Critical Inquiry 27, s. 90–121

5. Kaprow A. (2003). Experimental Art, s. 66–80. I: A. Kaprow Essays

on the Blurring of Art and Life. Los Angeles: University of California Press

Fotnoter

Kreditering

1. Installation view of Robert Rauschenberg’s White Painting [three panel]

(1951). Photo: Dorothy Zeidman, 1991, courtesy the Robert Rauschenberg

Foundation; ©Robert Rauschenberg Foundation / Licensed by vaga, New

York, ny.

2. White Painting [seven panel], 1951. Collection of the artist.

3. Rauschenberg, White Painting [three panel], 1951; Collection sfmoma,

©Robert Rauschenberg Foundation / Licensed by vaga, New York, ny;

photo: Ben Blackwell

som helst. Fraværet av narrativ og kompositoriske

elementer skaper et rom som kan fylles på ny og på

ny. Meningsskapelsen blir forskjøvet fra kunstne-

ren til betrakteren. Dette er også i tråd med nyere

tolkningstradisjoner der verket ikke lenger skal

leses i lys av kunstneren og dennes biografi, men

som et frittstående og uavhengig verk som står i

et relasjonelt forhold til betrakter. Roland Barthes

skriver i Forfatterens død at forfatteren som sådan er

en konstruksjon, og å lese en tekst i lys av opphavs-

mannen bare vil begrense dens muligheter. Teksten

er i stadig flyt, og en endelig mening eksisterer ikke.

Den meningen som kan finnes er den som skapes

hos mottageren i møte med teksten og ikke i dens

opprinnelse. Avslutningsvis skriver Barthes at en

slik tankegang vil framkalle forfatterens død, men at

dette er prisen som må betales for leserens fødsel og

for å sikre skriftens framtid.

Robert Rauschenbergs hvite lerreter blir fort-

satt ofte sett på som et mislykket blad innen den

modernistiske kunsten, og har fått lite oppmerk-

somhet i forhold til hans senere arbeider. Likevel

bryter de på flere måter så voldsomt med den

modernistiske logikken at de fortjener å bli satt i en

annen sammenheng. Deres flyktige, uforutsigbare

og temporale aspekter peker for eksempel fremover

til samtidskunstens kunstuttrykk som i større grad

utfolder seg i tid og rom, og blandingsteknikker tar

over for den strenge mediespesifikke fokuseringen. Slik

som forfatterens død var nødvendig for å sikre tekstens

framtid ifølge Barthes, kan det virke som at kunst-

nerens distansering fra eget verk var nødvendig for å

sikre kunstens framtid. Rauschenbergs tomme lerreter

opprettholder heller ikke det strenge skillet mellom

kunsten og livet, men lar de hverdagslige elemen-

tene bli en del av uttrykket og oppslukt i kunsten.

2. Joseph. 3. Kaprow.1. Greenberg.

DET TOMME LERRETET 35


tekst/ nikolas s. røshol, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

illustrasjon/ joana bruno, grafisk designer, [email protected]

Å BYGGE I BYEN

reportasje

om den gode urbane boligen

Når man tenker på den enorme befolkningsveksten byene

våre kommer til å måtte takle, er det lett å glemme at

den samme veksten kan være med og gjenskape byene –

gi dem mer liv og høyere kvalitet enn i dag.

Å BYGGE I BYEN 37

u

lukket/åpent Når avstanden mellom

mennesker krymper, må arkitekten ta stil-

ling til hvordan forholdet mellom beboerne

bør og skal være. Hva er egentlig privatliv?

Og hvor mye privatliv trengs egentlig?

Ganske lite, ifølge Charles Montgomery.

I boka Happy City forteller han at med en privat

kjerne, klarer man seg uten stort mer. Et prosjekt

som setter søkelys på forholdet mellom det private

og det offentlige er vm-husene i København, tegnet

av plot = big + jds. Her er det en glassfasade mot

gaterommet. Resultatet er at mange velger å lukke

boligen selv, med persienner eller gardiner. Bare

noen få lar rommet forbli åpent.

Et annet hus der det lekes med forholdet

mellom privatliv og åpenhet er Ryue Nishizawas

Moriyama House. Huset karakteriseres av store

vinduer ut mot gata, men ifølge arkitekten går det

ikke på bekostning av pivatlivet. Nishizawa forteller

at i stedet for å ha mange små åpninger er det i

Moriyama House færre og større felt som gir sikt

inn til de mindre private delene av huset. Privatlivet

forblir, beboerne blir en del av gatelivet, og gate-

livet blir en del av huset. Yoshiharu Tsukamoto

sier det elegant: «Privatliv betyr ikke lukket eller

introvert. Et hus kan ha flere fjes på én gang.»

ute/inne Rundt om i verden utfordres

motsetningen mellom inne og ute. Behøver skillet å

være en rett linje – en regel som sier at her er inne

og der er ute? Ikke nødvendigvis. Sou Fujimoto

forteller at ved å etablere et bestemt skille mellom

inne og ute, går man glipp av en stor rikdom i arki-

tekturen. Gode overganger mellom det innerste og

gata kan gi noe til det offentlige rommet, samtidig

som beboerne føler større stedstilhørighet.

Akira Yoneda sier at arkitekter må strebe etter

å gi liv til rommene som skapes rundt byggene

de former. Han trekker linjer til det tradisjonelle

japanske huset hvor landskapselementer – mennes-

keskapte så vel som naturlige – tillot boligen å gå

utover sine egne grenser, og slippe omgivelsene inn.

Yoneda forteller at han forsøker å la rommene bli

mer enn de fysiske målene som avgrenser dem – at

beboerne skal drømme, innbille seg at rommene er

mer enn bestanddelene. Når arkitekturen klarer å

ikke stenge deg inne, men lar rommet vokse, trenger

ikke de små bytomtene stå i veien for gode boliger.

tett/rom Hvor stor plass tar én person? I byer

rundt om i verden lever folk med en tetthet vi ikke

kan forestille oss. Tettere byer har mindre karbon-

fotavtrykk enn spredte byer. Fra Oslo til London, og

videre til Manhattan, Tokyo og Hong Kong. Jo tettere

vi bor, desto mer bærekraftig kan vi leve. Med tetthe-

ten følger lavere transportutslipp og mindre behov

for infrastruktur.

38 NIKOLAS S. RØSHOL

Å BYGGE I BYEN 39

Litteratur

Nuijsink C.: How To Make A Japanese House (2012). Belgia.

Montgomery, C.: Happy City, Transforming our lives through urbab

design (2013). 1 utgave. New York: Ferrar, Straus and Giroux.

I Norge kommer det åpenbart ikke til å bygges

Hong Kong-tett med det første, ikke engang

London-tett. Likevel er fortettingsprosjekter gyldne

muligheter til å undersøke hvor mye vi trenger. Er

tanken den vestlige verden har omfavnet, om ett

rom per funksjon, virkelig et behov? Et tilbakeblikk

eller et blikk rundt i verden, viser at det behøver

ikke være det. Norske boliger var kun en stue for

bare litt over hundre år siden, og i Japan var det

vanlig at et rom ble forandret i løpet av døgnet for

å oppfylle de forskjellige funksjonene det skulle

inneha. Madrassene ble rullet ut på kvelden så

man hadde et sted å sove, og om morgenen rullet

man dem sammen igjen og fikk et oppholdsrom.

passivitet/handling Det er arkitektens

ansvar å skape rom for gode liv. Mye som bygges

i dag kan vanskelig beskrives som det, men selv i

Norge finnes det eksempler på at det gjøres. Ett av

dem er Element Arkitekters D36 i Oslo, som har

fått mye oppmerksomhet i sommer, og blitt kåret

til årets bygg av Byggeindustrien. Arkitektene har

unngått svalganger, og alle de 21 leilighetene deler

én oppgang som beskrives som prosjektets stamme.

Arkitektene har òg utviklet et nytt fasadesystem for

bygget, med et aluminiumssjikt innerst, og flere lag

dekorert glass som gir fasaden et løvverkliknenende

uttrykk. I tillegg har hver leilighet, unntatt de på bak-

keplan, eget uterom og tilgang til en felles takhage.

Utbyggeren av prosjektet, Infill, skriver at D36 er

«[...] et eksempel på at det finnes gode løsninger for

nye byboliger, midt i byen.»

Mye tyder på at det som kreves er en vilje til å

forme bygget med mål om at det skal bli bra, og at

arkitekten må jobbe for det. Cathrine Vigander, arki-

tekt i Element Arkitekter, forteller til Morgenbladet

at de har lagt ned mye egentid på løsningene i D36.

Det er viktig at noen gjør den innsatsen, at noen

strekker seg lenger. Når noen gjør det, tvinges andre

til å følge etter. Litt etter litt blir byene bedre.


BALLONGER OG PENE MENNESKER

tekst/ jonas falck, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

foto/ vilde l. blom, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

kommentar

scandic hotell

Renderinger er for arkitektur det trailere er

for filmer. De holder aldri det de lover, og de

er mye kulere enn det endelige resultatet. På

en annen side er er det umulig for en arki-

tekt å spå akkurat hvordan et prosjekt vil se

ut i virkeligheten. Det går ikke an å dekke

alle aktiviteter, værtyper og befolkningsgrup-

per i samme illustrasjon. Det ville fort sett

komisk ut. Heldigvis er arkitekten utdannet

til å vite hva slags vær som er finest, hvilken

befolkningsgruppe som er best og hva som er

realistiske aktiviteter.

Som på solfylte Scandic hotell Lerkendal, et

perfekt sted for luftballongflyging.

På Brattørkaia skal Pir II lage et rekreasjons-

område for tynne, hvite barn. Renderingen

viser en typisk regnbuedag i Trondheim.

Prosjektet på Brattørkaia er ennå ikke reali-

sert, men det er derimot den nye gangveien

på utsiden av jernbanetraseen. Endelig har

Trondheim fått et friområde der småbarnsfa-

milier kan bli truffet av lynet.

voll arkitekter

brattørkaia

BALLONGER OG PENE MENNESKER 41

friområdet ved jernbanen

pir 11 arkitketkontorpir 11 arkitektkontor


tekst/ ingvild stokke, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

illustrasjon/ emma b. jones, landskapsarkitekt, slu, alnarp, [email protected]

artikkel

KVINNEN I ROMMETom kvinners plass i arkitekturen

KVINNEN I ROMMET 43

Forestill deg at du sitter ved Marinen i Trondheim.

I en knallblå treningsjakke peser en ung jente forbi. Det

er normalt. Men sånn har det ikke alltid vært. Det har

eksistert langt flere restriksjoner på kvinnelig bevegelse og

deltakelse i samfunnet enn mannlig. Kan man si at det

har vært et tomrom for kvinner i den offentlige sfæren?

Og kan kvinner egentlig vandre helt fritt i gaten i dag?

tradisjonsbrudd Før var det uttalt at kun

menn fikk fylle rommet på gaten. Kvinnen måtte

finne seg i at hennes plass var innenfor husets veg-

ger, skjult i det private. Når hun først gikk ut, var det

som regel for å gjøre ærend. Mangelen på feminine

former i offentligheten må ha vært fremtredende.

«Vi vil gå,» skrev Camilla Collett på 1800-

tallet. Og det gjorde hun. Det var revolusjonært

og skapte forbauselse da kvinnene ikke lenger

var fanger i sine egne hjem. Tenk, damer kunne

gå alene! I Christiania ble det kalt Fortaugsret.

De middelalderske tilstandene gikk mot slutten,

og kvinner kunne i prinsippet bevege seg på lik

linje med Menn. Men Collett oppdaget fort at

menn fremdeles kommenterte og så ned på kvin-

nene som benyttet den nyervervede friheten.

de andre kulturene Forandringen som

allerede var satt i gang på Colletts tid har kommet

mye lenger i dag. Men selv om Norge har klart å hale

likestillingen et godt stykke på vei, finnes det fremde-

les store forskjeller på kvinnens og mannens ret-

tigheter i andre deler av verden. Et eksempel finner

vi i Saudi-Arabia, et land med en kultur hvor kvinner

hverken får kjøre bil eller bruke samme inngangs-

parti som menn.

overfallsbølgene I kontrast til kvinnens

manglende rettigheter i Saudi-Arabia er det lett å

konkludere med at kvinner i den vestlige verden står

fritt til å gjøre som de vil. Det stemmer til en viss

grad, men det finnes fortsatt hindringer som gjør

det vanskelig å utnytte friheten fullt ut. Tydeligst er

kanskje oppfordringene som blir kastet etter unge

jenter om at de ikke skal legge ut på tur alene i mør-

ket. Nyhetene forteller oss om et ubehagelig antall

voldtekter og andre typer overgrep om natten. De

fleste skrekkhistoriene handler om unge kvinner, og

mørket har blitt en psykologisk terskel kvinnen må

tråkke over for å kunne gjøre det hun vil på kveldstid.

I tillegg mener noen at kvinner som velger å dra på

klubber og barer en lørdagskvelder, må finne seg i litt

uønsket tafsing fra berusede mannfolk.

han og hun Men kan fraværet av kvinner

komme av noe annet? Kanskje fyller kvinnen rom-

met på en annen og mindre synlig måte. Kanskje

tar han opp mer plass enn hun. Kanskje er mannen

lettere å legge merke til. Kanskje hører man de dype

stemmene best.

et demokratisk rom? Hva skal til for å skape

et demokratisk offentlig rom som tar hensyn til alles

behov, et sosialt rom som er trygt for alle?

På grunn av den fysiske forskjellen mellom

mann og kvinne vil det alltid være en viss grad av

kjønnsdeling i det offentlige, som for eksempel

på toaletter og i garderober. Myndighetene har

tatt på seg et lite ansvar for å skape rom kvinner

kan føle seg komfortable i, og som minker hind-

ringene for den frie bevegelsen. Blant tiltakene

som allerede er satt i gang finner vi kvinneparke-

ringsplasser, jentetaxi og bedre belyste gater.

Men er det egentlig der løsningen ligger? Bør ikke

målet heller være å redusere kjønnsdelingen, ved å

skape felles rom hvor alle har en plass? Det er dette

feministisk arkitektur handler om: Å skape rom som

er tilpasset alles behov, ikke kvinnelige rom med

feminine former. Problemet ligger i det gjennom-

snittlige menneskets holdninger. Men myndighetene

og arkitekten står ikke helt maktesløse. For slik

Snøhetta klarte å designe King Abdulaziz Centre of

World Culture i Saudi-Arabias ørken, med en felles

inngang for begge kjønn, kan flere bidra. Kanskje

vil kun en slik holdningsendring over hele verden gi

oss kvinner full mulighet til å fylle tomrommene.


HELVETES HØYT, OG FORMIDABELT FORGLEMMELIGtekst/ amund mikalsen rolfsen, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

foto/ johannes l. sunde, fotografistudent, nffs, [email protected]

omtale

Det er ikke noe galt i å bygge høyt. Lerkendal stadion er

ikke lenger like høy som den var på nittitallet. Vedhenget

Scandic hotell og konferansesenter er med sine 21

etasjer og 75 meter, mer dominerende enn landemerket

Rosenborg Ballklub, men det er ikke høyt nok. For når

arkitekturen hviler seg på det ene elementet av spen-

ning, bør det være så spektakulært at en glemmer at

resten er lik en konferanse om malingens evne til å tørke:

Dørgende kjedelig.

faller i energifella Bygget er todelt.

Konferansedelen henger seg på den sørlige tribunen

av stadion, og har samme fasadegramatikk som

resten av bygget. Konferansesalen er som en hvilken

som helst annen gymsal med mer avansert teknikk.

Tilhørende restaurant, kontorer og parkeringskjel-

ler er også krysset av på sjekklisten. Hotellet ligger

i selve tårnet, som preges av 19 identiske etasjer.

Bygget er ifølge byggherre Arthur Buchart det mest

energieffektive hotellet i verden. Brikkene faller på

plass. Solfangere på taket, desentraliserte venti-

lasjonsanlegg og termiske sjakter viser hvor mye

omdømme har å si. Miljøfokuset er aktuelt som

aldri før, også for hotellutbyggere. Dermed trumfer

energieffektiviteten arkitekturen, og står igjen som

godt kjøpt samvittighet for Buchart og Scandic.

Miljøbevissthet i seg selv er positivt, men det er tyde-

lig at det pragmatiske i energieffektiviteten har gjort

det hele til generisk passivhus-arkitektur i stor skala.

fiks fasade feiler Hvite, lett perforerte metall-

plater er valgt ut som (foretrukket) fasademateriale.

Det er en komposisjon av tre- og firkanter med to

ulike sjatteringer av hvit. Her eksemplifiseres proble-

met umiddelbart. Fasaden er ikke direkte stygg, som

hos sin artsfrende på Brattøra, men den engasjerer

ikke. Vinduene følger samme logikk. Med tetrislik-

nende former, og «tilfeldig sammensetning» faller

de for eget grep. Noen har tenkt at de ønsker spill,

eller spenning i fasaden, og da er variasjon ønskelig.

Problemet ligger i at systemene er såpass enkle at

fasaden får en underlig symmetri, som etter alt å

dømme er det stikk motsatte av intensjonen.

Formalt har tårnet en stor styrke, det har en

knekk på midten. Dette gjør at det det endrer

karakter avhengig av hvor man ser det fra. Et godt

grep, men vindusplasseringen, materialene og

ønsket om et spennende visuelt uttrykk forkludrer

helheten. Standardløsningene er tydelige, og selv

om argumentet er gjentatt i det uendelige, må en

si at det billigste går på bekostning av det beste.

HELVETES HØYT, OG FORMIDABELT FORGLEMMELIG 45

irriterende interiør Spenningen uteblir

også på innsiden. Med Rosenborg Ballklub så tett

på hotellet, er hvitt og svart et naturlig farge-

valg. Likevel er parallellene til pregløse norske

middelklassehjem tydelige. Det er viktig å ikke

vekke oppsikt, og avmålthet er en dyd. Dermed

er det slik at skinnet på ingen måte bedrar den

skuelystne. Det er som forventet. Siktlinjen som

går gjennom hele konferansedelen, og ender i

en stor glassvegg, virker som en god idé, men

gjennomførelsen er for svak. Detaljeringen er

irriterende vanlig, og følelsen av å ha sett det

før ødelegger opplevelsen. De store vinduene

i toppetasjen er også fine, men ekstasen over

den fantastiske utsikten skulle jo bare mangle.

Høyden er jo det de har.

gjespearkitektur Scandic hotell Lerkendal

er det første av flere høyhus i et utviklingsom-

råde, og barnesykdommene kan lukes ut i neste

prosjekt. Det krever lite annet enn fokus på

kvalitet i større deler av bygget. Innovative løsninger

og satsing på design kan styrke miljøet like mye

som energieffektivitet. Dermed er ikke bygget det

fyrtårnet for arkitektur og miljø det kunne ha vært,

og de gode konseptene forsvinner i et rot av stan-

dardløsninger og fikse ideer. Det hele ender opp som

ett stort kompromiss der det generiske dominerer.

Høyden og ambisjonene som følger med, vaskes

bort av manglende evne til å engasjere. Hvis hotellet

i seg selv ikke er søvndyssende nok, kan en heldig-

vis trøste seg med at rommene har orkesterplass til

tippeligafotballen.

«Fasaden er ikke direkte stygg, som hos sin artsfrende på Brattøra, men den engasjerer ikke...»

TOMELOM ROMTOMtekst/ andreas magerøy, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

illustrasjon/ anders w. solhøy, arkitektstudent, ntnu, anders@tidsskrifteta. no

kranglekroken

46 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014

«Kva meiner dei eigentleg med tomrom?» Andreas

stiller opp ein filosofisk mine.

«Alle rom er då fylt med eitt eller anna?» Lisa

tenker seg om eit augeblikk. «E trur de e snakk om

at et rom ikke har nåkka funksjon! Det berre e der,

utn nåkka meining.» «Men meining er jo veldig

subjektivt. Eit rom som ikkje har nokon funksjon

for nokon andre, kan jo likevel vere veldig funksjo-

nelt for meg. For eksempel soverommet mitt?».

Lisa himler med auga: «Jammen om vi

snakke om et byrom da? Rom du bærre ikke legg

merke til, fordi det e tomt og du går forbi?»

Mari legg blyanten fra seg på papiret: «Det

kan være veldig bra at ikke alle plassene i byen

er populære og fylt med liv. Det gir jo byen rom

for alle typer mennesker. Tomrommet vi overser

kan jo være et perfekt sted for en uteligger.»

«Det har du rett i.» Lisa synker litt sammen på

stolen. «Åsså e æ ikke sikker på om du kan gå forbi

et tomrom uten å legge merke til det?» Andreas

ser ut som eit spørsmålsteikn. «Et tomrom er så

tomt at du ikke kan unngå å legge merke til det?»

Lisa blir ivrig att: «Ja, Torget for eksempel.

Når det ikke e nånn der kjenne alle at de e et

tomrom. Du føle dæ så aleina. Det e så stort og

tomt.» «Men torget virker jo tomt selv når det

er mange mennesker der» innvender Mari.

«Det trur eg i stor grad det berre er arkitektar

som kjenner på. Men det er sikkert rett att dei

fleste føler på tomheit om det ikkje skulle vere

andre der samtidig.» Det virker som Andreas

prøver å tømme kaffekoppen ein gong til.

«På piazzaen i Siena kunne jeg gjerne satt

meg ned, selv om jeg var helt alene.» seier Mari

med eit lengtande blikk. «Det hadde nok ikke

skjedd på Torget.» «Men de e nåkka med propor-

sjonan.» Lisa rister lett oppgitt på hodet. «Kva om

vi seier at eit menneske fyller rom, og at vi då,

sånn som kroppen vår, fyller meir rom i høgda

enn i breidda. Kan vi gi eit mål på kor stort eit

rom kan vere før vi opplever det som tomrom?»

Dei andre stusser på Andreas sin plutseleg

analytiske tilnærming. «Nokon må stille spørsmåla

som kan drive oss vidare! Ettersom vi mangler

Daniel som provokatør,» forsvarar Andreas seg.

Lisa godtek unnskyldninga: «E trur det kjem heilt

ann på. Det e forskjellig frå gang til gang.»

Men Andreas vil ikkje gi seg. «Eit rom som er

to ganger to meter og åtte meter høgt, korleis er

det for ein person i forhold til eit rom som er to

ganger åtte meter og to meter høgt?» «Jeg tror eg

ville valgt det høye rommet, men jeg vet ikke om det

nødvendigvis har med størrelsen på meg å gjøre.»

Mari bikker på hodet og ser for seg åtte meter

oppover. «Ville svaret blitt det samme om jeg lå

på bakken eller satt på huk i en krok, liksom?»

Lisa har tenkt ferdig «E ville åsså ha tadd de

høye romme. Det gjør ingenting med luft over

haue. Men om e var i det lange romme, ville e følt

at det var plass til i flere på gulvet lamme mæ.»

«Og om du satt i ein ende ville heile

rommet verke tomt.» Lisa nikker ettertenk-

somt «De e som at tomrom beskrive følelsen

av at det skulle vært nå eller nånn der.»

TRIVELIGE TORVET 47

Fjerneverdig adj. motsatt av verneverdig, brukes om bygnin-

ger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur)

en plass for alle Midt i Midtbyen, der

Munkegata møter Kongens gate, ligger Torvet, selve

smykket i Cicignons barokke byplan fra 1681. Midt på

plassen står en statue av byens barske grunnlegger,

vikingkongen Olav Tryggvason, og skuer utover fjor-

den1. Med sine 1150 kvadratmeter har Torvet plass til

hele Trondheims befolkning. Dessverre, men forståelig

nok, er det ytterst sjeldent at så mange oppholder seg

der. Som regel er det så glissent at selv den bredskul-

drede og armslagelskende førsteamanuensis Bjørn

Otto Bråthen, må oppleve et snev av agorafobi.

Generalklossmajor Johan Caspar de Cicignon

har mye av skylden. Dette er også mannen som

presterte å anlegge Nordre gate vestenfor Søndre.

Man trenger ikke være arkitekturforsker for å forstå

at byplanlegging ikke var hans sterkeste side.

Alle som bedriver eller interesserer seg for byplan-

legging bør være kjent med Camilo Sittes bok City

Planning According to Artistic Principles fra 1899.

Hjernene bak utformingen av Torvet har neppe lest

den. Bare se hvordan Wilhelm Rasmussens viking-

fallos anno 1921 antaster rommet og kjenn hvordan

fjordgufset skadefro leker seg oppover Munkegata og

innunder allværsjakka. Torvet beviser at aksegater og

sentralt plasserte skulpturer gir forjævlige byrom.

ulik bruk gjennom årenes løp I 1930 anla

man et solur i brostein med Tryggvason-statuen som

gnomon. Et naturlig valg, all den tid Trondheim er

viden kjent for sine mange soltimer. Da bilen etter

hvert tok over bybildet ble Torvet i praksis Trondheims

mest forseggjorte rundkjøring. Endelig hadde man

funnet et godt bruksområde! Med stengningen for tra-

fikk på 2000-tallet ble Torvet tilsynelatende ubrukelig.

Torvets viktigste funksjon i dag er som galleri for

Trondheims brede spekter av fasader. Her finnes

alt fra Hornemannsgårdens og Sommergårdens

subtilærverdige panelering, via majestetisk klas-

sisisme i Munkegata 26, til den modernistiske

Forenedebygget. Felles for disse er at de virkelig

er fasader i ordets beste forstand. De inviterer til

cirka null folkeliv og bidrar sterkt til at Torvet fram-

står like vitalt som bestemoren til Adolf Loos.

Heldigvis er kommunen endelig i gang med å gi

Torvet ny utforming. Vi vil med sikkerhet se en klar

bedring de neste årene. Særs gledelig er det at utred-

ningen ser hvordan «McDonalds på Torvet gir god

kontakt mellom inne og ute. Planen gir mulighet for

uteservering som kan forsterke dette som et aktivt sted.»

Jeg tror de fleste kan være enig i at junkfood-kjeden

bør spille en nøkkelrolle i omformingen av Torvet.

Skulle det likevel vise seg at Torvet ikke blir

bra nok etter oppgraderingen, vil det alltids være

mulig å fylle det med et hotellbygg eller noe

annet nyttig. Det er det i hvert fall plass til.

TRIVELIGE TORVETtekst/ mikkel frengstad, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

fjerneverdig

Fotnote

1. Ikke Olav «den hellige» Haraldson som de fleste historieløse

innflyttere tror.

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur

og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere.

Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere

relevante saker innen temaer som krever en diskusjon

i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte

og egenproduserte saker.

vil du skrive til tidsskriftet a?

Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a.

Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjo-ner til [email protected].

TIL BIDRAGSYTERNE

redaksjon

Maria Wyller (ansv. red., styreleder), ntnu

Ingeborg Stavdal (nestleder, jour.ansv.), ntnu

Hanna Malene Lindberg (jour.ansv.), ntnu

Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu

Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu

Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu

Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu

journalister Alice Lødemel Sandberg, Nikolas Søfting

Røshol, Andreas Magerøy, Ingvild Stokke, Magnus

Knutsson, Jonas Peter Falck, Amund M. Rolfsen.

fotografer og illustratører Vilde L. Blom,

Johannes Laukeland F. Sunde, Hanne Dahl Geving,

William Fairminer, Joana Bruno, Sara Solana,

Emma B. Jones, Anders W. Solhøy.

layoutHenriette Bakke Nielsen og Margunn Aksnes

forsideSara Solana

AnnonserMarkedsansv.: Olaf Godtland Røe

[email protected]

KontanktinformasjonAdr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes

Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim

E-post: [email protected]

Nett: www.tidsskriftetA.no

Printes av: Merkur-Trykk as

Trykkeriet er svanemerket

Opplag: 500

Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT

Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab

issn 1894-1087

www.tidsskriftetA.no

TIDSSKRIFTET A

Eileen Garmann Johnsen, Brit Strandhagen,

Finn Hakonsen, Anders Gunleiksrud

og Alexander Tunby Rosseland.

TAKK TIL

TIL BIDRAGSYTERNE

TAKK TIL

Studerer du arkitektur?

Da er vi fagforbundet for deg!

Studentmedlemskap gir deg: •Gratisreise-, ulykkes- og/ eller innboforsikring •Rådgivning innen jobb- og lønnstilbud •Bank-ogforsikringsfordeleriDNB •Gratis juridisk hjelp •Lønnsstatistikk

Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no

tidsskrifteta.no

Tidsskriftet A 3/2014

Documents

Transcript of Tidsskriftet A 3/2014