Straffen

«Mehlums beste?»Aftenposten om Bake kake søte

«… en krim å merke seg»Dagbladet om Bake kake søte

«... en av høstens beste krimromaner»Dagbladet om Madrugada

«... dynamisk fortelling fylt av røde lidenskaper, erotiske, politiske og religiøse.»Aftenposten om Madrugada

«Fulltreff fra Mehlum»Haugesunds Avis om Madrugada

«... ny, veldreid thriller fra Mehlum.»Dagsavisen om Madrugada

«... velskrevet og spennende til det siste ...»Moss Avis om Madrugada

«Treffsikker Foyn!»Aftenposten om Det ingen vet

«En krimfortellingens mester: Uhyggen griper fatt i leseren. Len deg tilbake og nyt!»Haugesunds Avis om Det ingen vet

«Det er Morse, Perry Mason og Phillip Marlowe i én og samme person.»Jyllands-Posten om For Guds skyld

«... norsk krim på sitt beste.»Bergensavisen om Din eneste venn

Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminal- forfattere og har blant annet vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman.

9 788292 526545

STRAFFEN

Katastrofer kommer uanmeldt. De sniker seg inn på deg når du minst venter det. Meldingen tønsbergadvokaten Svend Foyn mottar natt til søndag 29. august 2010, er av den typen. Telefonsamtalen truer med å snu opp ned på livet hans og driver ham inn i samfunnets mørkeste avkroker, steder der ingen burde være. Foyn må forholde seg til lag på lag av løgner og hemmeligheter i jakten på en slags rettferdighet.

Sosiologen, forfatteren og rivertonprisvinneren Jan Mehlum forteller alltid krimhistorier med den virkelige verden som referanse, og heller ikke denne gang skuffer han sine lesere. Alt henger sammen, min venn. Et sted der ute, i en fargerik forsamling, der finnes svaret. Straffen er den tolvte, frittstående fortellingen i serien med Svend Foyn i hovedrollen, en historie med rot i virkeligheten, den vi ikke vil vite noe om. Den som må avdekkes.

EN SVEND FOYN-ROMAN

KR

!M

forlagforlag

straffen.indd 1 6/28/2011 2:47:27 PM

5

1

Ringingen dro meg brutalt ut av søvnen. Allerede da jeg reiste meg halvveis opp i mørket og kastet

et blikk på klokka, visste jeg det. Gode nyheter kom-mer ikke på dette tidspunktet.

Telefonen ga seg ikke. Jeg var blitt såpass våken at jeg begynte å vurdere muligheter. Mari var på besøk hos moren sin, selv om det egentlig var min helg. Det hadde hun i hvert fall sagt. Tanken ga meg mot til å trykke på det grønne telefonsymbolet.

«Ja?» Stemmen min var rusten. «Det er Foyn.» «Sov du?» Lettelsen da jeg gjenkjente stemmen, gjorde meg lys

våken. «Hva tror du?»«Med deg kan man aldri vite.» Wilhelm Mørks

dype røst hadde en alvorlig undertone. «Det er lørdag kveld, ikke sant?»

«Søndag,» sa jeg. Klokkeradioen viste 03.30. Den ni-ogtjuende august 2010.

«Du bør komme deg opp. Noe har skjedd.»«Hva er det?» Alle foreldres redsel angrep meg med

skarpe klør.Først svarte han ikke. Bare den tunge pusten fortal-

te at han fortsatt var der.«For helvete, Wilhelm! Hva er det?» «Det er Rønningen,» sa han langsomt. Kriminal-

betjentens stemme lød illevarslende alvorlig. Jeg om-talte ham fortsatt som kriminalbetjent, selv om han for lengst hadde avansert til førstebetjent. Mange mente at han heller skulle vært degradert. Men

Mehlum-Straffen.indd 5 29.06.2011 19:12:50

6

Wilhelm Mørk hadde mektige venner, både i og uten-for etaten.

«Rønningen? Hva er det med henne?» «Hun er død.»«Død?» Jeg sank tilbake i sengen.«Drept,» fortsatte han kort. «Vi er her nå. I huset

hennes. Det nye,» la han helt unødvendig til. Jeg visste godt at politiadjutant Anne Rønningen for ikke lenge siden hadde flyttet fra villaen på Nøtterøy til et mindre hus i byen. «Det er best du er her før hele balletten an-kommer. Du har jo ikke lange veien.»

Mekanisk kom jeg meg opp, svimmel av sjokk.Det var så vidt begynt å lysne. Sommeren var på

hell, men den tunge varmen lå ennå klamt over byen. Halvt i svime dro jeg på meg noen klær mens Hulda

betraktet meg med mild forundring. Jaguaren ga fra seg et sint brøl da jeg startet. En en-

som nattevandrer ved jernbanen berget seg så vidt unna. Avisbudet utenfor Farmandstredet tok ingen sjanser og bykset opp på fortauet.

Da jeg bremset opp foran huset på Træleborg, så jeg to utrykningsbiler som sperret gaten. Førerne hadde vært omtenksomme nok til å skru av blålyset. Mørks diskrete Volvo var der, sammen med en ambulanse og et par andre kjøretøyer, antakelig fra etaten. I den ene bilen satt det en eldre mann i baksetet med en liten hund på fanget. Det var noe kjent ved mannen, som kastet engstelige blikk i min retning mens han strøk det vesle dyret over ryggen. To uniformerte var i ferd med å sette opp sperrebånd rundt eiendommen. De jobbet i stillhet.


7

Betjenten som stengte oppgangen var for ung til å være oppe så sent, noe jeg ikke fikk tid til å påpeke, for Mørk viste seg i inngangsdøra og vinket mot meg. Ungdommen åpnet motvillig porten.

I naboeiendommene var lysene kommet på. Flere nysgjerrige tilskuere hadde samlet seg i gaten, på god avstand. Snart ville hele kobbelet være på plass. Selv om det bare var noen minutters gange til sentrum, lå denne bydelen som en fredelig oase, vanligvis beskyt-tet mot bråk fra sentrum. Men i det siste hadde det vært flere episoder her. Innbrudd, umotiverte overfall, en voldtektssak.

Mørk rakte meg et par skobeskyttere i blå plast, gummihansker og en av etatens kledelige hetter. Selv var han elegant kledd, som om han var kommet rett fra et bedre selskap. «Det blir en varm dag,» sa han og så opp mot den fortsatt mørke himmelen. «På mer enn én måte.» Han grep meg i armen. «Bare se, ikke røre.»

Jeg protesterte ikke. «Jeg var førstemann på åstedet,» sa han brått. «Jeg

er ikke på vakt,» la han til og så granskende på meg. «Har du vært her i det siste?»

«Hva tror du?»Han trakk på skuldrene. «Ingenting,» sa han og

snudde seg brått. «Vi går inn.»Et vindu ved siden av døra, på høyde med låsen,

var knust. Glasskår lå strødd på trappa og i gangen. En blomsterpotte befant seg i deler på innsiden. Den kun-ne ha blitt brukt til å slå inn vinduet. Så logisk greide jeg merkelig nok å tenke.

Gangen var liten, men velorganisert. Klær på den


8

ene siden, sko på den andre, alt i skjønneste orden. Jeg kjente igjen den lange, sorte frakken. Det myke skinnet som hadde formet seg i hendene mine når jeg hjalp henne av med den. Alt kom tilbake mens jeg sto der, fortsatt halvt i svime, og kviet meg for å gå videre. Dette var en vond drøm, et sant mareritt. Vi hadde kjent hverandre lenge, først i et anstrengt forhold, hun som forvalter av politietatens verden, jeg som forsva-rer. Sakte hadde forholdet vårt endret seg til et slags vennskap, som med tiden gikk over til noe mer.

Matten på gulvet var løftet til side. Teknikerne had-de begynt arbeidet. En av dem var i gang med kjøkke-net, som befant seg inn til venstre. En annen holdt på å undersøke trappa opp til annen etasje, der de tre sove-rommene befant seg. En dyster stillhet hvilte over hu-set.

«Hvor er døtrene hennes?» sa jeg. «Var de hjem-me?»

Mørk ristet på hodet. «De er ikke her, men vi har gitt eksmannen beskjed. Han er underveis.» Også Wilhelm Mørk hadde hatt en spesiell relasjon til Anne Rønningen. Noen ganger hadde jeg kjent et stikk av sjalusi når jeg registrerte de små blikkene de kunne sende hverandre. Jeg visste at de hadde noe sammen, men ikke hva. Når det gjaldt Mørk, var uvissheten in-gen sensasjon. Mannen var et eneste stort mysterium. Men jeg hadde lært meg å leve med det.

«Hvor er hun?» Uten å reflektere nærmere over det, registrerte jeg at jeg hvisket.

«Der inne.»Jeg tok et skritt fram fra gangen, mot den åpne døra


9

inn til stuen, mens jeg forberedte meg på det jeg ville møte. Omgivelsene kjente jeg. Rommet var ikke stort, men det var personlig. Møblene, bildene, lampene, alle små detaljer røpet eierens utsøkte smak. Ikke snobbe-te, ikke direkte eksklusivt, bare smakfullt. Med enkelte unntak virket alt ryddig og velplassert. Det til tross for at hun ikke hadde bodd her mer enn en måned. Sånt var over min fatteevne. På skrivebordet ved vinduet hersket det imidlertid kaos. Papirer fløt omkring, løse ledninger lå strødd, skuffene var åpnet. Den samme behandlingen var et veggskap blitt utsatt for. Dørene var åpnet og innholdet slengt utover gulvet.

Ingen befant seg i rommet. Jeg snudde meg forvirret mot Mørk.«Peisestuen,» sa han kort. Jeg fulgte blikket hans. En halvåpen dør førte ned til

et rom som befant seg på et litt lavere plan, der jeg skimtet ryggene på to hvite kjeledresser.

Jeg gikk forsiktig over gulvet mot døra, langsomt, som om jeg var redd for å vekke noen.

Mørk var like bak meg. Jeg ble stående på toppen av den lille trappa ned

til peisestuen mens jeg lot bildet synke langsomt inn. Først nå følte jeg smerten og sorgen. Noe var ugjen-kallelig forbi. En flott kvinne, en god mor, en enga-sjert fagperson. Og for meg også noe annet. Ennå, lenge etterpå, var jeg usikker på hvem som hadde droppet hvem. La oss se litt på det, Svend. Det var or-dene hun hadde brukt. Og jeg hadde ikke protestert, selv om jeg ville det. Vi er jo så forskjellige. Det siste var utvilsomt sant. Det siste året hadde vi ikke sett mye til


10

hverandre. Men siden i går hadde jeg igjen tenkt mye på henne.

Teknikerne sto på hver sin side av en bred, dyp sofa, den ene med et kamera, den andre med en pinsett i hånden. Den tredje personen i rommet var tydeligvis legen, en ung, blek mann. Han var i ferd med å lukke kofferten. Det virket ikke som han likte jobben sin.

Hun lå på magen i sofaen. Den ene armen hennes hang over kanten, uten at hånden rakk ned til gulvet. Neglene var malt mørkerøde. Den andre hånden var stukket ned mellom putene, som om hun skulle ha gjort et siste forsøk på å reise seg opp. Det halvlange håret spredte seg i en vifte rundt hodet. I det skarpe lyset fra prosjektøren de hadde rigget opp, la jeg merke til at hår-fargen var mer rødlig enn jeg husket. Diamantene i øre-ne blinket mot meg. Dem kjente jeg igjen, men det store, dype såret i tinningen hennes var skremmende nytt. Og alt blodet. Det hadde rent utover og samlet seg i en dam under vinduet. Noen hadde gjort en dårlig jobb med oppretting av gulvet. Hvor mye blod kunne en mennes-kekropp inneholde? En mørk, tyktflytende masse. En søtlig, varm lukt hang tungt over rommet.

Mørk må ha lest tankene mine. «Kroppen innehol-der rundt fire liter,» sa han lavt. «Hvis hun veide fem-tifem kilo. Sju eller åtte prosent av kroppsvekten er blod. Er du heldig, kan du kanskje overleve et tap på halvparten.»

På det kompakte musikkanlegget lå omslaget til en cd. Norah Jones: Come Away with Me. Smektende, jazz-inspirert sviskemusikk. Fin å sovne til, sammen med en du elsker.


11

Hun hadde en tynn sølvlenke rundt den venstre an-kelen og et gullsmykke rundt halsen. Ringen på den venstre håndens langfinger kjente jeg igjen. Et stykke arvegods fra farmoren, verdt en liten formue. Hun hadde fortalt meg det, hvordan hun noen ganger kvid-de seg for å gå med den.

Plutselig innså jeg hvor mye jeg ville savne henne. Kranglene våre, smilet hennes, de små, sarkastiske kommentarene når jeg dummet meg ut, fingrenes lette trykk på hånden min. Det skarpe hodet og det kjølige intellektet.

Halve ansiktet vendte mot oss. Det øyet som var synlig, stirret tomt ut i luften. Den dyprøde leppestif-ten antydet at hun ikke hadde vært i ferd med å legge seg.

Jeg snudde meg mot Mørk, som fulgte blikket mitt mot den store lysestaken som lå veltet på gulvet, badet i blod. Messingen var farget rød. Selv på et par meters avstand kunne jeg skimte hårene, klistret til den.

«Det er nok drapsvåpenet,» sa han rolig. «Det kan se ut som hun ble rammet mens hun lå på sofaen. Vi har ikke funnet tegn til motstand. Ennå.»

Jeg greide ikke å flytte blikket fra lysestaken. Instinktivt tok jeg et skritt mot den, men Mørk stoppet meg. På et bord, ved siden av sofaen, sto en tom flaske rødvin. En Amarone. Et glass lå veltet på gulvet. Rødvinen hadde rent utover gulvet og blandet seg med blodet.

Varmen fra peisen fortalte at den nylig hadde vært i bruk.

Hun var naken under morgenkåpen, som bare del-


12

vis dekket kroppen. Silken var ikke lenger kritthvit, men sauset inn i mørkerødt blod.

Tærne på det ene beinet berørte gulvet. Foten var liten og nett, neglene kunstferdig malt. Ryggen var sol-brun. Den var overraskende spinkel, som hos en liten pike. Hun måtte ha solt seg uten klær i sommer. Skillet var umerkelig. Selv i døden var hun vakker.

En gang hadde jeg kommentert fødselsmerket på det venstre låret hennes. Det ligner et hjerte. Hun hadde ledd av meg. Du har alltid hatt en livlig fantasi, Svend.

Jeg tok et skritt til siden og støttet meg mot veggen. Jeg var kvalm.

Teknikerne jobbet taust. Blinkene fra blitsen lagde skygger på veggene. Klikk, klikk.

Langsomt tok jeg meg sammen og snudde meg mot Mørk. «Hvem fant henne?»

«Naboen. Gubben med hunden. Han fikk ikke sove.»«Og så gikk han bare inn?»«Han merket seg det knuste vinduet og at døren sto

halvåpen, midt på natten, så han ringte på og gikk inn da det ikke kom noen reaksjon. Etterpå ringte han meg direkte, kl. 03.10.»

«Hvorfor ringte han deg?» sa jeg uforstående. «Hvorfor ikke til politiet?»

«Jeg er politiet, i fall du skulle ha glemt det,» sa Mørk kjølig. «Saken er den at vi er gamle kjente. Han fikk sjokk og visste ikke hva han skulle gjøre. Han had-de nummeret mitt på mobilen og valgte det første og beste han kom på. Han virket så forstyrret at jeg valgte å dra direkte hit før jeg varslet vakten. Sant å si trodde jeg at han hadde sett spøkelser.»


13

«Når kan det ha skjedd?» Jeg tvang meg igjen til å betrakte kvinnen på sofaen. Hun var redusert til en død kropp. Et lik. En gjenstand.

Igjen kjente jeg smerten.«Ifølge vår mann her,» Mørk kastet et tvilende blikk

mot legen, «for et par-tre timer siden.»Stillheten ble brutt. Noen beveget seg i gangen. Vi snudde oss. To menn viste seg i døråpningen.

Han som kom først, var formelt kledd i dress og så slett ikke ut til å komme rett fra sengen, mer som om han nettopp skulle ha prosedert en sak for retten. Anne Rønningens eksmann, advokat Fredrik Stang, stoppet brått da han fikk øye på meg. Bak ham kom kriminal-sjef Roar Åsen, også han i sivil. Åsen grep Stang i ar-men, som for å holde ham igjen.

Stemningen i rommet var fortettet. Ingen sa noe.Eksmannens blikk vekslet mellom kvinnen på sofa-

en og meg. Han var kritthvit i ansiktet. Små svetteper-ler hadde dannet seg på pannen hans. «Hva har du med dette å gjøre, Foyn?» Han hadde visst om oss. Og han hadde ikke likt det.

«Ingenting,» sa jeg, mens jeg kjempet for ikke å mis-te beherskelsen. Fredrik Stang bekreftet alle mine for-dommer mot advokater.

Han ignorerte meg og vendte seg mot kriminalsje-fen. «Hva er det som har hendt?» sa han med hes stem-me. «En inntrenger, formoder jeg?»

«Det er for tidlig å si.» Åsen var en forsiktig mann. Han hadde gått gradene i etaten mens han studerte jus på si. En mann som unnlot å gjøre noe når alternativet var å gjøre en feil. Ryktene ville ha det til at han var ute


14

etter politimesterjobben. «Kan du bekrefte at dette er din ekskone?» Han virket svært bekymret.

«Ja.» Ennå så jeg ingen tårer hos eksmannen. Kanskje han aldri gråt. «Det er henne.»

«Vi skal finne gjerningsmannen.» Jeg tvilte ikke. Himmel og jord ville bli satt i beve-

gelse. Hun var en av dem, uansett hva kollegene hadde ment om henne. Jeg visste at meningene hadde vært delte. «Hvor er døtrene …» sa jeg, henvendt til eks-mannen. Jeg hadde nesten sagt hennes, men tok meg i det og fortsatte, «deres?»

«De overnatter hos venninner.» Han var avvisende i stemmen. Med en viss rett, måtte jeg medgi. Det an-gikk ikke meg. Allikevel greide jeg ikke å stoppe. «Er de orientert?»

«Det blir ordnet.» Han snudde seg brått og forsvant ut i stuen. Kriminalsjefen fulgte ham. De gikk i samme losje, sammen med flertallet av juristene i Tønsberg. Jeg var aldri blitt invitert.

Mørk betraktet meg fra siden. «Hva tror du?» Jeg rettet meg opp mens jeg unngikk å se på henne.

«Det kan jo virke som et innbrudd?» sa jeg usikkert.«Kanskje.»«Ruten er slått inn.»«Det er riktig nok. Jeg tviler imidlertid på at hullet

er stort nok til at noen kan ha fått inn armen og vridd opp en trang lås uten å kutte seg opp og etterlate spor.»

«Og det har dere ikke funnet?» «Ikke foreløpig, men det finnes en alternativ forkla-

ring.»


15

«At hun slapp gjerningsmannen inn frivillig, mener du, selv om hun var nesten naken?»

Han nikket. «Og at vedkommende knuste ruten da han stakk, slik at vi skulle kjøpe teorien om et inn-brudd som gikk galt. En elsker, kanskje?»

«Eller en hun kjente,» repliserte jeg. «Eksmannen, for eksempel?»

«Ville hun ha invitert ham inn på vin? Halvnaken?»Jeg ble svar skyldig. «Mac-en hennes er borte,» sa

jeg og så opp mot stuen. Kablene lå igjen på skrivebor-det, men den nye maskinen var vekk, sammen med den lille, smarte bagen.

«Så? Hvordan vet du at det var en Mac og ikke en pc?»

Jeg svarte ikke. Noe sa meg at jeg var i farlig far-vann.

Lyden fra en bil som bremset, trengte inn. Mørk pekte mot trappa. «Det er best du går nå.»

«Jobbet hun med en spesiell sak for tiden?» spurte jeg. «En sak som kan ha vært farlig?»

«Hun hadde permisjon. Visste du ikke det?»Jeg ristet på hodet. Det gikk opp for meg at jeg ikke

ante hvordan hun hadde hatt det i den siste tiden. Og nå var det for sent. På veien ut kikket jeg inn på kjøk-kenet. Alt virket ryddig. Men i oppvaskkummen sto et rødvinsglass. Det var stilt på hodet, som om det var vasket opp og satt til tørk. Jeg merket meg at det så ut til å være identisk med det som lå veltet på gulvet. «De drakk kanskje sammen,» sa jeg, «og så har hun tatt re-stene etterpå.»

«Det kan tenkes.» Mørk virket ikke overbevist.


16

Utenfor var det nå mer folksomt. En fotograf fra Tønsbergs Blad var i ferd med å gni søvnen ut av øy-nene mens journalisten forgjeves forsøkte å få en kom-mentar fra en avvisende kriminalsjef.

En ambulanse rygget opp innkjørselen. Det var blitt lyst, men himmelen var fortsatt svart og dyster. Mørk hadde rett. Det ville bli en varm dag. En lummer dag.

Kroppen hennes ville snart bli redusert til et studie-objekt på obduksjonsbordet. Kjølige hender ville kutte den opp, fjerne organer, veie og måle. Konklusjoner ville bli trukket, men de ville ikke si noe om følelser, hvem hun hadde elsket, hva hun hadde drømt om.

Langsomt gikk jeg bort til Jaguaren. En lang stund ble jeg sittende bak rattet.

Jeg burde kjenne sorg, men følte ingenting, bare tomhet. Men da taxien med de to døtrene hennes stop-pet foran huset, var det noe som løsnet. Gjennom tårer så jeg de smale ryggene deres der de sto utenfor mens de støttet hverandre, den yngste med armen i fatle. De var så vidt tenåringer. Jeg ville løpe etter dem, men jeg visste ikke hva jeg skulle si. Da faren deres kom imot dem, vred jeg om nøkkelen. Den dype brummingen fra Jaguarens rekkesekser hadde en beroligende effekt da jeg manøvrerte bilen gjennom stille gater. Jeg treng-te å sove, men visste at det ikke ville bli mulig. Hun var død. Jeg kunne ikke fatte det.


«Mehlums beste?»Aftenposten om Bake kake søte

«… en krim å merke seg»Dagbladet om Bake kake søte

«... en av høstens beste krimromaner»Dagbladet om Madrugada

«... dynamisk fortelling fylt av røde lidenskaper, erotiske, politiske og religiøse.»Aftenposten om Madrugada

«Fulltreff fra Mehlum»Haugesunds Avis om Madrugada

«... ny, veldreid thriller fra Mehlum.»Dagsavisen om Madrugada

«... velskrevet og spennende til det siste ...»Moss Avis om Madrugada

«Treffsikker Foyn!»Aftenposten om Det ingen vet

«En krimfortellingens mester: Uhyggen griper fatt i leseren. Len deg tilbake og nyt!»Haugesunds Avis om Det ingen vet

«Det er Morse, Perry Mason og Phillip Marlowe i én og samme person.»Jyllands-Posten om For Guds skyld

«... norsk krim på sitt beste.»Bergensavisen om Din eneste venn

Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminal- forfattere og har blant annet vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman.

9 788292 526545

STRAFFEN

Katastrofer kommer uanmeldt. De sniker seg inn på deg når du minst venter det. Meldingen tønsbergadvokaten Svend Foyn mottar natt til søndag 29. august 2010, er av den typen. Telefonsamtalen truer med å snu opp ned på livet hans og driver ham inn i samfunnets mørkeste avkroker, steder der ingen burde være. Foyn må forholde seg til lag på lag av løgner og hemmeligheter i jakten på en slags rettferdighet.

Sosiologen, forfatteren og rivertonprisvinneren Jan Mehlum forteller alltid krimhistorier med den virkelige verden som referanse, og heller ikke denne gang skuffer han sine lesere. Alt henger sammen, min venn. Et sted der ute, i en fargerik forsamling, der finnes svaret. Straffen er den tolvte, frittstående fortellingen i serien med Svend Foyn i hovedrollen, en historie med rot i virkeligheten, den vi ikke vil vite noe om. Den som må avdekkes.

EN SVEND FOYN-ROMAN

KR

!M

forlagforlag

straffen.indd 1 6/28/2011 2:47:27 PM

Straffen

Documents

Transcript of Straffen