SLIGHTLY INDIAmyfantasticindia.com/wp-content/uploads/2013/07/slightly... · 2019-04-08 ·...

SLIGHTLY INDIA

av Trond Skundberg

Foto: Mette Frederiksen og Trond Skundberg

Layout og omslagsdesign: John Håvard Skundberg

Korrektur: Helga og John Skundberg

All contents copyright ©2013 Trond Skundberg. All rights reserved.

No part of this document may be reproduced or transmitted in any form without the prior written permission of Trond Skundberg.

Besøk oss online: www.myfantasticindia.com

http://www.myfantasticindia.com

Forord

Vi hadde lekt med tanken en stund. Alle i familien var enige om at det var en god ide å flytte til India. For en periode eller for alltid? Vi visste lite om hva som ville møte oss, og syntes det var halve morroa. Jeg kan røpe at opplevelsene stod i kø. Denne boken er basert på reisebrev som ble skrevet underveis i vårt Goa-opphold. Du er herved invitert med på vårt eventyr.

Jeg vil rette en takk til John Håvard for god hjelp til layout og sats, og til mamma og pappa for deres grundige arbeid med korrektur.

Thea, Kasper og Mette takk for et fantastisk eventyr.

Besøk oss på web: www.myfantasticindia.com Der vil du blant annet finne flere bilder fra vår tid i Goa.


Innhold

1. Første døgn

2. Hvem, hvorfor og hva i all verden?

3. Hotelltilværelse i Candolim

4. Resort escape

5. Ektraomganger i Candolim

6. Innflytting i eget hus

7. Nye i Nagally Hills

8. Nytt familiemedlem

9. ”Roaming around”

10. En vanvittig tur til Pune

11. Endelig akklimatisert

12. Glade Jul

13. Nytt år, nye muligheter

14. Senvinter

15. Til Paradis

16. Hverdag i Goa

17. Nest siste runde i Goa

18. Ha det, Goa

19. Tilbake til storbyen

20. Siste stopp, Bombay

21. På gjensyn, kjære India !

Første døgn

Den karakteristiske lukten når neseborene våre allerede før hjulene treffer rullebanen. Har man vært der før, er man ikke i tvil om hvor man har kommet. Bombay lukter av eksos, bål, fukt, søppel, krydd er, klesvask, eksotisk mat og 17 millioner mennesker. Bombay luk ter av Asias største slum, men også av en moderne storby med alle fasiliteter og enorm rikdom. For oss var lukten et hjertelig velkom men tilbake, og en kjærkommen start på vårt eventyr.

Formalitetsløpet

Idet “fasten seatbelt” skiltene ble slukket, startet racet gjennom fuktige nedslitte ganger på Chhatrapati Shivaji Airport, mot første delmål, de hurtig voksende køene foran immigrasjonsskrankene. Prinsippene for konkurransen syntes å være like enkle som de nok var overraskende for minoriteten av europeere på flyet; redd deg selv, ikke ta hensyn til noen andre. Kvinner og barn inkludert. De eneste som ikke så ut til å la seg stresse nevneverdig, var immi grasjonsoffiserene. Uten å fortrekke en mine regjerte de i hver sin skranke ved enden av de endeløse køene. Våre pass ble saumfart. Offiseren målte oss gjentatte ganger med blikket. Hvorfor hadde ikke min kone samme etternavn som meg og barna? Forklaringen på dette ble avbrutt av et nytt spørsmål: Hvorfor har jeg norsk pass mens min kone og mine barn har islandsk? Kanskje skulle jeg dratt hele historien om at min kone ble født på Island av norsk mor og is landsk/dansk far, og at vi fikk både Kasper og Thea før vi giftet oss, og at de da automatisk

fikk islandsk pass. En sterkt forenklet “need to know”versjon ble servert. Etter en ny gjennomblading av pas sene, ble navnene våre registrert i datasystemet med en langsom fin ger. Stillheten idet offiseren en siste gang gransket oss med blikket, ble avbrutt av en serie skarpe smell. Både pass og immigrasjonspa pirer ble ettertrykkelig stemplet, noe som markerte at formalitetene var i orden.

Umiddelbart beglodd

Utenfor flyplassen møtes vi av en vegg av varme og fukt, krydret med det som føles som tusenvis av stirrende øyne. Jeg har aldri forstått meg på det enorme antall fremmøtte utenfor ankomsthal lene på indiske flyplasser. Det ser ikke ut til å være mer glissent selv klokken 2 om natten. Det er utelukket at alle venter på noen bestemt, så min teori er at underholdningsfaktoren er en sterkt medvirkende årsak. Jeg blir alltid litt desorientert etter lange flyturer, så jeg førte familien raskt frem langs gelenderet som skiller ankomne fra skue lystne, konstant på utkikk etter vårt navn på et av de mange skilt som hotellrepresentanter viftet med. Vi var heldig og fant vår uniformerte mann på første gjennomkjøring. Vi slapp de tunge koffertene, vel vitende om at vi selv ikke skulle løfte dem igjen så lenge vi var på indisk jord.

Et slag i ansiktet

På en måte er det litt synd at det er en engangsopplevelse å komme til India for aller første gang. Alle som har vært i India husker nok de første timene som noe helt spesielt. Uansett antall tidligere visit ter, så er de første minuttene og timene etter ankomst noe massivt. Varmen, luktene, lydene og vrimmelen slår imot en, og enten liker man det, eller så liker man det ikke. Vi elsker det. Før dette besøket hadde vi store forventninger om å kunne skrelle ytterligere lag av fascinerende India, og oppleve det man ikke kan ha forhåpninger om ved korte besøk.

17 millioner innbyggere

Bombay, eller Mumbai som nå er det offisielle navnet på byen, er en gedigen smeltedigel av godt og vondt, fattig og rikt. Byen er Indias finanssentrum og sentrum for den enorme indiske filmproduksjonen som Bollywood representerer. Til tross for alt som kan oppleves i metropolen, lå vår fokus i første omgang noen hundre kilometer sørover langs kysten. Derfor var vi allerede neste morgen tilbake på Bombays innenriksterminal Santacruz, med kurs for vårt hjem for de neste månedene: Goa.

Tidkrevende hinderløype

Det krever både god tid og god tålmodighet å forsere alle hindere på en indisk flyplass. Vi har praktisk erfaring med å miste flyet vårt i Bombay, så tilstrekkelig tid var allokert da vi på formiddagen star tet ferden BombayGoa. Selv om bilen parkerer bare 10 meter fra inngangen, er en bærer raskt på plass, og har allerede lagt bagasjen vår på en tralle før vi kommer ut av bilen. Det er veldig tidlig i vårt opphold, så jeg avbryter ikke for å diskutere verken behov eller pris. Fra utsiden av terminalbygningen lempes bagasjen direkte inn for gjennomlysning, og vi sluses inn etter at bevæpnede vakter har kon trollert både billetter og pass. Sikkerheten er ekstremt høy på indiske flyplasser. I hvert fall hvis nivået på sikkerheten er proporsjonal med antall ansatte, og antall poster i den hinderløypen det er å passere terminalbygningen.

Hard landing på verdens verste flyplass

Et stort engelsk reisemagasin kåret for en tid siden verdens 5 verste flyplasser. Jeg kjenner ikke kriteriene, men både Bombay og Goa var på listen.

Jet Airways er et moderne flyselskap, og av en eller annen grunn min favoritt i India. Selskapet fikk dermed det ærefulle oppdrag å transportere oss trygt mellom det som angivelig er verdens verste flyplasser. Unge serviceinnstilte flyvertinner prøver så godt de kan å holde orden på

hordene som brauter seg vei til sine tilmålte centime ter. Jeg har lagt merke til en veldig uviktig ting når det gjelder ver tinnene. En påfallende høy andel av dem ser ut til å ha sminket seg for aller første gang. Kanskje de bare har tid til å sminke seg under landing, eller gjør det i mørket på toalettet? Jeg har i hvert fall sett jenter på 3 år som har vært nærmere munnen med leppestiften. Man føler seg allikevel trygg med Jet Airways. Det skal imidlertid nevnes at det bare er på business class man har flytevester under sitt sete. Alle andre må faktisk bruke selve setet som “floating device”, om det skulle bli nødvendig. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det hadde blitt trangt i midtgangen, hvis alle skulle ut med setet sitt sam tidig. Jeg tror imidlertid det er lenge mellom hver gang noen har noe praktisk bruk for flytehjelp i et fly. Jet Airways serverer verdens ver ste lime soda. Den er så salt, at alle som har vært om bord tidligere, har med egen drikke. Dette sparer sikkert selskapet for store summer. De har imidlertid veldig gode sukkertøy. Underveis til Goa kunne vi i flyselskapets informasjonsfolder lese at besetningen alltid gjør sitt beste for å få til en så behagelig landing som mulig, men at en mer “firm” landing kan være nødvendig i enkelte tilfeller; på korte rul lebaner, ved sterk vind, eller under monsunen. Siden monsunen var så godt som over, og det var minimalt med vind under innflygning, måtte det være alternativ 1 som var avgjørende. Det er derfor grunn til å anta at rullebanen på Dabolim Airport i Goa, er i korteste laget. Dette er muligens også årsaken til de kabinansattes krigsmaling.

Tomt basseng

Foruten kjennskap til et firma som formidlet utleie av hus i Goa, bestod våre forberedelser seg av en hotellreservasjon de neste 14 dagene. Vi hadde fått en god pris på hotellet, da det var helt nytt. Etter å ha sett en notis om hotellet i et magasin, følte vi oss relativt trygge på at hotellet faktisk hadde åpnet. Bilde av svømmebassenget uten vann, utløste imidlertid noe skeptisk mumling blant de yngste i familien.

Opphold på ubestemt tid

Resultatet av over 3 måneder med monsunregn, var at et utrolig friskt og grønt Goa kunne ønske oss 4 nordmenn velkommen. En sjåfør fra

hotellet hentet oss og han dro umiddelbart i gang med alle sjåførers standardspørsmål: Where are you from? First time in Goa? How long in Goa? At svaret på siste spørsmål var ukjent, også for oss, vakte selvsagt noe forundring. Under den timelange kjøreturen til Candolim, gjorde vi vårt beste for å pumpe hotellets utskremte medarbeider for litt inside informasjon. Med tanke på at et langvarig opphold lå foran oss, hadde vi urealistiske ambisjoner om å bli be handlet som lokale og ikke turister. I hvert fall på noen områder, og da spesielt med tanke på priser for ulike varer og tjenester. Jeg foto graferte de lokale taxiprisene som var malt på dashbordet rett foran meg, og vår sjåfør kunne umiddelbart informere om at det ikke var noen som betalte så mye, i hvert fall ikke nå utenom turistsesongen. I løpet av kjøreturen sørget vi også for å sette ut ryktet om at vi var ute etter å leie et hus for sesongen.

Eneste blekansikter i spøkelsesby

Det var ikke en eneste turist å se på ferden nordover mot Candolim, og fortsatt er det mange uker til passasjerene fra de første charterfly ene vil fylle gater og strender med sine bleke ben og røde neser. Lo kalbefolkning, kuer og løshunder hadde gatene helt for seg selv, og Candolim var nærmest å betegne som en spøkelsesby. Noen butik keiere hadde bare så vidt begynt arbeidet med å klargjøre sine lokal er for årets kjøpefest. Hotellet lå noe tilbaketrukket fra hovedgaten i Candolim. Inn et smug som man i utgangspunktet ikke kunne tenke seg å gå i etter mørkets frembrudd, selv med bevæpnet vakt. Et ter noen dagers akklimatisering, ville man ikke hatt betenkeligheter med å sende ungene på tur alene. Alt som er annerledes virker litt skummelt til å begynne med, og i India er det meste annerledes. Hotellets vakt spratt opp i giv akt idet minivanen kjørte opp foran inngangen til Park Inn. Fra en heller sammensunket tilværelse i sin plaststol, skulle det nå bli mer å henge fingrene i. Les: flere å hilse ut og inn av porten. For at ingen skulle bli skuffet, hadde jeg innad i familien sendt signaler om en relativ enkel standard, og definert op pholdet på Park som høyst midlertidig – mens vi leide oss hus. Med bakgrunn i dette så det slettes ikke ille ut på anlegget. Vi kunne med glede konstatere at det var ekte vann i bassenget, som i hvert fall noen av oss ville bli storforbrukere av de kommende dagene.

Nesten åpent hotell

Allerede i resepsjonen skjønte vi at det var et påfallende skjevt betjeninggjest forhold. Selv om vi i realiteten var de eneste gjestene, ble innlærte rutiner og fraser gjennomført til punkt og prikke. Vår reservasjon ble etter litt om og men funnet i datasystemet og innsjek kingsformalitetene kunne fullføres. Hotellet hadde så absolutt åpnet. Uttrykket “soft opening” er nok dekkende. Ingen i familien har noen gang uttrykt misnøye med et høyt servicenivå, men aldri tidligere har vi hatt så mange til vår disposisjon. En rask inspeksjon av rom met avdekket at standarden var god. En støvklut i hendene på rom betjenten som kalte seg Dennis, hadde imidlertid ikke gjort noe.

Forferdelig ”kylling”

Det var noe spenning knyttet til om restauranten virkelig var åpen, med så få gjester på hotellet, men det var den faktisk. Da vi åpnet dørene, kvakk de rundt 10 ansatte til på en slik måte, at det var he vet over enhver tvil at vår entre representerte premieren. Da vi ville kjøre en litt forsiktig overgang fra norsk til indisk mat, mente hov mesteren at kylling i en slags tomatsaus ville være en passende rett for anledningen. 3 av oss smakte litt på festmåltidet, mest for å være høflige. Sistemann rørte det ikke, og gjorde heller ingen forsøk på å omorganisere elementene på tallerkenen, for å simulere en viss ak tivitet. Sistnevnte skulle vise seg å spare oss for 25% av opprinnelig kostnad. Restaurantens ansvarlige foreslo denne kompensasjonen da 1 av 4 anretninger var urørt. Dette etter at det var gjort klart at det ikke stod på manglende appetitt for noen av oss. Ut fra et matematisk synspunkt kan jeg vel være enig i fastsettelsen av rabatten. Sett fra en markedsmessig vinkling, ville nok et mer dramatisk virkemiddel vært lønnsomt. Bortsett fra toast med syltetøy og en og annen pom mes frites, ble det aldri fortært noe mer i nevnte restaurant. Man har jo hørt historier om så mange eksotiske kjøttvarianter som smaker som kylling. Har man imidlertid bestilt kylling, er det i hvert fall et minimumskrav at det både skal smake og se ut som kylling.

Bikinien får hvile litt til

Det var ikke mye å si på temperaturen. Siden våre indre termostater var innstilt på kaldt norsk høstvær, var det ingen tvil om at svette perlene viste seg på våre bleke panner. Så bassengområdet ble et op plagt tilholdssted vår aller første ettermiddag i Goa. Vår utfoldelse i bassenget, som på ingen måte kan karakteriseres som vågal, skulle imidlertid vise seg å skape relativt sterk oppmerksomhet. Jeg snakker da ikke om diskrete blikk fra tilfeldig forbipasserende ansatte. Den mannlige delen av de ansatte stilte seg regelrett opp, og ble stående og stirre. En maler som stod høyt oppe i et høyst usikkert bambus stillas, var etter vår mening veldig nær å måtte bøte med livet. Av en eller annen grunn kunne min kone fastslå at det ikke var jeg som var senter for oppmerksomheten. Mette tok derfor en beslutning om å utsette sin badesesong. Dette i påvente av ankomst av flere euro peiske gjester, som kunne ta sin del av oppmerksomheten.

Tordnende velkomst

En kveldstur i Candolims hovedgate avslørte ikke mye aktivitet. De veldig få vi møtte på vår vei, stoppet opp i sine gjøremål og stirret på oss som om vi var fra en annen planet. Kuene, hvis hovedgesjeft var å spise plastikkposer og annet søppel, kikket også forvirret opp da vi passerte. Vi identifiserte nærmeste åpne kiosk, samt restauranten på Highland hotell. Man føler seg aldri helt sikker når man er eneste gjest i en stor restaurant, men smilende kelnere sikret oss en deilig vegetarisk Lasagne til kvelds. Gjennom vår første natt i Goa, hilste også monsunen oss velkommen med tropiske skybrudd, lyn og tor den. En kraftig påminnelse om at det fortsatt er noen uker til den tørre årstiden og endeløse soldager. Etter flere utsatte avreiser er vi endelig på plass. Vi ser frem til å overvintre i varmen. Energien er på topp med tanke på å ta hånd om det praktiske, slik at vi kan etablere vår base i Goa.

Tusen takk for at du leste boken. Hjertlig velkommen også til www.myfantasticindia.com


Hvem, hvorfor og hva i all verden?

Vi er en ganske vanlig norsk kjernefamilie, bestående av Thea (7), Kasper (10), Mette (37) og Trond (38). Vi har pakket 8 kofferter og er nå i India på ubestemt tid. En del gjøremål i månedene fremover er selvsagt forutsigbare, men ellers vet vi veldig lite om hva vi har i vente. Det som utvilsomt er det mest usikre, og dermed det mest spennende, er hvor lenge vi skal være her. Vi aner rett og slett ikke.

Det eneste vi vet er at det er nesten ett år til vi har billetter hjem til Norge, og at det kan bli en ferietur, med retur til India igjen til høsten. Vi har selvsagt fått spørsmålet utallige ganger: Hvor lenge skal dere være der? Det riktige svaret ville vært “ingen aning”, men av en eller annen grunn har vi følt at dette ikke var den type svar som var forventet. Det ærlige svaret er så vassent at det ikke kan resultere i annet enn en serie med oppfølgingsspørsmål, som før eller siden ville tvinge frem et mer konkret svar.

Det har derfor blitt gitt mange forskjellige svar de siste månedene, tilpasset til den som har spurt. Jo mindre grunn den som har spurt har hatt til å ønske at vi kom raskt tilbake, jo ærligere har vi vært på at det kan bli langvarig. Overfor skole og andre instanser som man brenner broer til idet man definerer reisen som varig flytting, har vi forholdt oss til en 12 måneders horisont. Dette er formelt riktig, siden vi har flybilletter til Norge neste sommer. I forhold til mange andre, føler vi oss lite geografisk bundet, spesielt siden vi ikke er fast ansatt hos andre. Dette har selvsagt

gjort prosessen fra vi bestemte oss, til vi nå sitter i striregn i Candolim – relativt smidig. Vår søknad til skolen om et friår for Thea og Kasper, ble nærmest applaudert. De skal det nærmeste året få hjemmeundervisning av Mette, og ha kontakt med skolen via internett.

Siden jeg driver konsulentvirksomhet rettet mot norske bedrifter med aktiviteter i India, er det selvsagt mange andre land det hadde vært mindre naturlig å reise til. Ovenfor noen av de faste oppdragsgiverne må det selvsagt bevises at fordelene ved at jeg er tilstede i India, overgår ulempene ved at jeg ikke er daglig tilgjengelig i Oslo. Vår relasjon til India har selvsagt sammenheng med forretningsvirksomheten, og jeg har reist hyppig frem og tilbake til India de siste 6 årene. Bortsett fra et opphold på 3 måneder for noen år siden, har det vanligvis vært hektiske 14 dagers besøk. Thea, Kasper og Mette har også vært 5 ukers tid i India tidligere. Vi har lenge vært forelsket i India, og bare visst at før eller siden ville vi oppholde oss her over lengre tid. Det er egentlig ingen spesiell grunn til at det ble akkurat nå. Da avgjørelsen så ble tatt, var det relativt impulsivt, og mye som en følge av at det var ønskelig med et avbrekk i en hektisk og ofte rutinepreget hverdag.

Både store og små ønsket en forandring velkommen. Når jeg oppsummerer, var kanskje den viktigste grunnen at det ikke var noen grunn til at vi ikke skulle gjøre det nå. Når det gjelder hvorfor vi ville oppholde oss i India, er det ikke vanskelig å finne gode grunner. Det er imidlertid slik at uansett hvor mange grunner jeg lister opp, så er det de litt vage som er i overvekt. Ønsket om å se mer, oppleve mer, lære mer og ikke minst forstå mer. I tillegg til en opplagt berikelse av oss som privatpersoner, er det ingen tvil om at erfaringene vi har i vente, også vil være en nyttig ballast arbeidsmessig.

Jeg etablerte for noen år siden et IT-selskap i India, og ved tidligere besøk har mine lokale medarbeidere alltid organisert alt det praktiske. Dette har naturligvis medført at jeg har blitt skjermet fra en del realiteter. Det var derfor helt bevisst at denne gangen har ingen av de ansatte, forbindelser eller venner, vært involvert i det hele tatt. Dette har resultert i noe usikkerhet rundt hva vi egentlig driver med, og hva som er i vente. Det ligger imidlertid ikke noe mer spennende bak enn at vi denne gangen

ønsker å ta hånd om alt selv, og møte de utfordringene som er å møte.

Både forventninger og tidshorisont for eventyret, er nok relativt ulikt internt i familien. Kasper og Thea ser nok på dette som et eventyr som ender neste sommer. Jeg og Mette ser på den samme perioden som en prøvetid på om en helt ny tilværelse i India skal starte neste høst. Vi er samkjørt på at den viktigste faktoren i så måte, er hvordan Kasper og Thea har det i India.

Hva er det som er så fascinerende med India? Sammenlignet med Norge er det ingen overdrivelse å si at absolutt alt er veldig annerledes, på godt og vondt. Jo mer forskjellig noe er fra det man er vant til, jo større blir vel fascinasjonen? Jeg tror den viktigste grunnen til vår tiltrekning til India, ligger i den mystiske miksen av godt og vondt, vakkert og stygt, fattig og rikt. Etter et besøk i India, er det umulig å være likegyldig. Enten hater man India, ellers så elsker man India. Det er også fult mulig å veksle mellom de to ytterpunktene flere ganger daglig.



Hotelltilværelse i Candolim

Forviklinger med forfriskninger

Vi fant oss raskt til rette på Park Inn i Candolim. Området rundt bassenget ble vår oase og naturlige tilholdssted den varmeste delen av dagen. Som eneste gjester hadde vi aldri noen problemer med å sikre oss stambordet vårt. Med bakgrunn i tidligere nevnte episode, ble vi aldri noen belasting for kjøkkenpersonalet. Vesketapet måtte imidlertid fortløpende erstattes, og dette sikret et høyt aktivitetsnivå hos de andre ansatte i restauranten. Vår faste tørstedrikk ble fresh lime soda. Som navnet på det nærmeste sier, består denne drikken av ferskpresset lime og clubsoda. Man skulle kanskje tro at produksjon og levering av en såpass enkel vare, skulle kunne foregå uten for mye forvirring. Dette har ikke vært tilfelle. En vesentlig og naturlig nok kompliserende faktor er at drikken fremstår i 2 høyst forskjellige varianter; søt eller salt. Ingen i familien har noen gang hatt sansen for den salte utgaven, så den søte varianten med “sugar cane syrup” ble et naturlig valg. Vi var i starten forbauset over all den forvirring som oppstod i selve kjøpsprosessen. Etter hvert ble det en forutsigbar og underholdende forestilling, som gjentok seg flere ganger hver dag.

Amatørteater

I tillegg til en familie på 4, krever denne oppsetningen 6 aktører: Alle hotellets gjester (4 stk.) sitter ved sitt faste bord ved bassenget. Ikke helt

overraskende blir en eller flere av gjestene tørste. Da ingen fra betjeningen forutser dette, og kommer for å ta imot en bestilling, reiser til slutt far seg, og går for å bestille. Han går inn i restauranten vis a vis bassengområdet, og fremfører sin etter hvert faste bestilling på 4 “fresh lime soda sweet” til en person bak disken, ansatt 1. Den ansatte tar imot bestillingen og sier: ”One moment, Sir”. En annen person, ansatt 2, med et tydelig overordnet ansvar for bestillinger, blir i samme sekund dirigert i retning av familiens bord. Denne når bordet samtidig, alternativt noen sekunder senere enn faren. Bestillingen gjentas. Denne gang på rett sted og til rett person; 4 “fresh lime soda sweet”. Kelneren, som jeg antar er tittelen, spør så om det skal være salt eller sweet, som jo riktig nok er produktvariantene.

Ansatt 2 noterer ned alle detaljer om antall og variant, mens familien bekrefter at det er “sweet” det er snakk om. Kelneren bekrefter ordren ved å lese opp det som er notert ned, og spør for sikkerhets skyld en siste gang om det skal være salt eller sweet, i fall noen skulle ha ombestemt seg i siste sekund.

2 minutter etter at kelneren har forlatt familien, dukker ansatt nr. 3 opp, og gjør nødvendige avklaringer rundt bestillingen. Antall og hvorvidt det skal være salt eller sweet, sjekkes spesielt grundig. Han returnerer til restauranten, og etter nokså lang tid, kommer ansatt nr. 4 med glassene, som nå inneholder noen centimeter med ferskpresset limejuice.Ansatt nr. 4 ber om tillatelse til å helle over clubsoda i glassene, noe familien ikke ser noen grunn til å hindre. Samme prosedyre gjentas for sukkersirupen i en dertil egnet mugge. Eneste unntak her, er at det enkelte familiemedlem har muligheten til å indikere et stopppunkt for den meget søte sirupen.

Nå følger det minst tidkrevende i prosessen, nemlig det å drikke sodaen. Smaken er nydelig. Etter hvert som glassene er tomme, fjerner ansatt 5 disse. Merk at glassene må være helt tomme, ikke bare tomme, før denne operasjonen utføres. Ansatt nr. 6, kommer ideelt sett med regningen raskt etter at ansatt nr. 5 har gjort sin jobb. Muligens med bakgrunn i administrative anliggende, tar det såpass lang tid før han kommer, at familien forlater området. Sistnevnte ansatt, eller eventuelt stedfortreder, kan da isteden komme til familiens rom senere på kvelden. Gjerne akkurat idet familien har kledd av seg for å legge seg. I vårt tilfelle skrives manus

noe om etter 3. rombesøk av ansatt 6. Far nekter da å skrive under på regningen før dagen etter, og gjør oppmerksom på at regningen i fortsettelsen ikke vil bli signert overhode, med mindre den presenteres på stedet hvor leveransen ble foretatt. Med hevet stemme gjør så far oppmerksom på at det er ønskelig med ytterligere en forandring i manus; istedenfor at far i begynnelsen av forestillingen går inn i restauranten for å starte prosessen, skal kelneren (ansatt 2) komme til bordet. Dette på passende signal fra familien. Sistnevnte forandring medfører ikke at ansatt 1 skrives ut av forestillingen. Han står i fortsettelsen alltid i vinduet og venter på signal fra den tørste familien.

Bevisst forenkling

Det er grunn til å nevne at ovenstående manus ikke er å betrakte som en overdrivelse av de faktiske forhold. Tvert imot. For å holde antall involverte i skuespillet nede, er muligheten for at man allikevel får servert den salte varianten, bevisst utelatt. Det er ikke til å legge skjul på at vi flere ganger prøvde å forestille oss det drama som utspant seg bak scenen. Trolig var det vi kunne se, bare toppen av isfjellet.

Fantastisk service

I rettferdighetens navn, er det på dette tidspunkt viktig å nevne at vi på Park ble overøst med smil, imøtekommenhet og en fantastisk service. Til alle døgnets tider gjorde rombetjening, resepsjonister og alle andre sitt aller ytterste for at vi ikke skulle mangle noe (eksklusive god mat). Hotelldirektøren hastet konstant rundt, gjennomvåt av svette, for å fremskynde enhver pågående forberedelse til antall gjester skulle øke dramatisk. Til tross for at han opplagt bedrev konstant brannslukking, tok han seg hver eneste dag tid til en prat, for å forsikre seg om at alt var i orden med oss. Den type forvirring det er referert til over, er fullt ut forståelig, med bakgrunn i faktorer jeg skal komme tilbake til senere. Det er grunn til å tro at tilsvarende saker vil oppstå også de kommende måneder, og rettferdiggjøre en ytterligere drøfting av problematikken.

100 % bak skjema

Candolim skulle vise seg å være et godt utgangspunkt for å etablere et midlertidig hovedkvarter, for derfra å organisere det praktiske, med leie av hus som viktigste delmål. Fullt vitende om at man i India må regne med noe ekstra tid for å drive ulike prosesser fremover, var bare 14 dager satt av for å finne et passende husvære. Siden det i skrivende stund er 30 dager siden vi satte ben på indisk jord, er det ikke til å komme ifra at denne optimistiske tidsplanen sprakk. Med bakgrunn i noen forståelige, og mange uforståelige faktorer, går det i India smått med det meste praktiske som skal organiseres. Jeg mener allerede å ha belegg for å påstå at det i Goa går særdeles tregt. Det er selvsagt de uforståelige grunnene som gir størst grobunn for utålmodighet, frustrasjon, irritasjon og det som verre er. Etter mine antagelser vil listen med de uforståelige grunnene forsvinne som dugg for solen, etter hvert som vi forstår mer av den indiske tenkemåten.

Hva er Goa

Det sies at Goa er en akkurat passelig mengde India. Med en million innbyggere er Goa den desidert minste av de 29 statene i India. Under en tusendel av Indias befolkning bor i Goa. Fra sør til nord måler Goa faktisk bare 105 kilometer, og det aller meste av strekningen er dekket av gylne sandstrender. Hippiene oppdaget Goa allerede tidlig på 60 tallet, og utgjør den dag i dag en del av den fascinerende miks av mennesker som hvert år valfarter til området. Goa ble faktisk ikke fullverdig indisk stat før i 1987, selv om staten har vært underlagt det indiske riket siden 1961. Før det var Goa i mange år portugisisk koloni, noe både kultur og mennesker fortsatt bærer tydelig preg av. 30 % av innbyggerne i Goa er katolikker, som en direkte følge av den portugisiske arven. Med sine ca. 95 000 innbyggere, er Panjim den største byen i den lille staten på Indias vestkyst. De forskjellige områdene i Goa har svært forskjellig karakter. Så godt som hver eneste ettermiddag har vi fartet til nye steder, for å få et inntrykk av de forskjellige områdene langs kysten Etter min mening har sør Goa så absolutt de flotteste strendene. Hvis man vil bo på en luksus-resort, bør man så absolutt også legge turen sørover, der disse ligger som perler på en snor, i området fra Majorda Beach og ned til Mobor Beach.

Aller lengst sør i Goa ligger den hesteskoformede stranden Palolem Beach, som er lite utbygd og populær blant ryggsekkturister. Skillet mellom nord og sør utgjøres av elven Zuari. Kjører man nordover fra Panjim og krysser elven Mondovi, kommer man raskt inn i det som er charterland i Goa. Tettstedene Candolim, Calangute og Baga har mer eller mindre vokst sammen til ett sted. Det er i dette området de fleste pakketurister havner. Med unntak av et par 5 stjerners hoteller i Candolim, er den store hopen av hoteller i turistklassen og nedover. Hvis man beveger seg enda lengre nordover langs kysten, kommer man til Vagator Beach og Anjuna. Disse stedene preges av henholdsvis raveentusiaster og hippier. Helt nord i Goa ligger de mer øde strendene Mandrem og Asvem, der eneste tilgjengelige innkvartering er enkle hytter bygd på påler eller i trærne.

Nord? Sør? Midt i mellom?

Vi var ved ankomsten til Goa, helt åpne med tanke på bosted, så lenge det var langs kysten. Området helt i nord eller sør, ble relativt raskt eliminert. Ingen i familien så for seg en tilværelse 2 meter over bakken, i en bopel produsert av bananblader. Vi har på ingen måte noe uoppgjort med verken raverne eller hippiene, og synes tvert i mot de utgjør et spennende tilskudd til Goas befolkning. Vi har imidlertid ikke greid å identifisere oss tilstrekkelig med noen av gruppene til å ville bo i de områdene de preger som mest. Denne erkjennelsen eliminerer området fra Anjuna til Querim. Det var vel på forhånd ikke snakk om noen stor tiltrekningskraft mot charterområdet Candolim til Baga heller, men allikevel hadde denne strekningen helt fra starten status som aktuell. Det er vanskelig å forklare grunnen. Det er imidlertid på det rene at det i dette området til enhver tid oppholder seg mange europeiske, og også nordiske turister. Bortsett fra akkurat nå. Hva vi eventuelt skulle med disse turistene, har jeg ikke tenkt så nøye på. Kanskje trodde vi at dette området hadde et bedre utbygd tilbud til utlendinger? Kanskje var det en dragning mot det kjente?

Pyjamas = tid spart

Restauranten på Highland har av helt ukjent grunn, nærmest blitt vårt stamsted for middag. Den umiddelbare nærheten til vårt hotell og innslag

av retter som appellerer til barna, er kanskje en av grunnene. Ikke er det mange andre restauranter i området som har åpnet heller. En annen faktor er kanskje at nær familie for noen år siden overlevde et 14 dagers opphold der. De hadde til og med spist is, så da burde vi være langt utenfor faresonen. Jeg har spist is i India en gang tidligere. Som en direkte følge av den grisete historien det resulterte i, har jeg nedlagt totalforbud mot isspising.

På Highland har vi også blitt introdusert til en indisk særegenhet, i hvert fall har vi ikke opplevd det i Norge. Dette med mindre det har vært kveldens tema og informert spesielt om i invitasjonen. I begynnelsen var vi stort sett de eneste gjestene i restauranten, men etter hvert har det dukket opp noen indiske turister, mange av dem flinke til å kle seg om til middag. Til pyjamas. Smart. Da kan de jo gå rett opp på rommet og legge seg etter desserten. Med mindre det er iskrem. Første gangen fenomenet åpenbarte seg, var det ikke fritt for at noen og enhver ble litt lattermilde. De satte seg ved nabobordet. Mor, far og alle barna, i fine fargerike pyjamaser. I India er det langt vanligere å bruke høyrehånden når man spiser, enn å bruke bestikk. Dette sparer selvsagt ytterligere tid, da det jo er innlysende at man får plass til mer i hånden, enn på en spinkel gaffel. Kveld etter kveld kunne vi oppleve den ultraeffektive familien ved nabobordet, og det var ikke fritt for at vi lot oss inspirere. Vi er nok litt pripne, men la oss anta at vi etter ytterligere påvirkning, tar deres eksempel. Da vil vi kunne være i seng i hvert fall en halvtime før skjema.

8 + 8 = 100

Det er ikke akkurat vanskelig å få tak i taxi i Candolim om dagen, siden stedet nesten er kjemisk fritt for turister. En stor del av det enorme antallet taxier i området, ser ut til å ha startet sesongen. Vi har forstått at dette skyldes en kombinasjon av mangel på alternative sysler, og frykten for å ikke være der hvis en eller annen tilreisende indisk konferansedeltager skulle ønske en rundtur. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det er luftig i lommeboken til en taxisjåfør her, etter flere måneder uten noe næringsgrunnlag. Sjåføren som hentet oss på flyplassen ved ankomst, står fast parkert utenfor Park, og venter som en gribb på at vi skal bevege oss mot utgangen. Han nyter godt av sin monopoltilværelse, da han foreløpig

er den eneste som har fått godkjenning til å stå utenfor hotellet. For å bruke den lokale sjargongen; han er den eneste i ”køen” på Park. Med en familie på hotellet er det vel heller ikke så lukrativt å være taxi nummer to i køen. Hans tidligere utsagn om at det utenom sesongen ikke var noen som betalte så mye som de veiledende 8 Rs pr. kilometer, så ikke ut til å gjelde lengre. For noen dager siden skulle jeg og Kasper de 2 kilometerne frem og tilbake til Dominos Pizza, for å hente kveldskosen. I følge min hoderegning er 8 + 8 = 16. Sjåføren fikk det til å bli 100. Han mistet med denne bommerten hele kundegrunnlaget sitt, og køen av taxier utenfor Park har vært stillestående etter det. Etter dette har vi passert den ofte sovende gribben, og gått de 100 meterne til hovedgaten, der det alltid står flust med drosjer, som av ulike grunner ikke tilhører køen på noe hotell.

Raj’s Cab

En dag gjorde jeg en avtale med unge og sympatiske Raj, om å kjøre oss til vårt første møte med eiendomsmegleren vi hadde blinket oss ut. Homes & Estates skulle ifølge markedsføringen være ledende på formidling av boliger. De hadde endatil flere engelskmenn på referanselisten. Jeg fristet Raj med at det kunne bli mye kjøring fremover, hvis han kunne kontrollere griskheten, og holde lokale takster.

Er det egentlig noen som vet veien?

Homes & Estates hadde et diskret tilhold et solid stykke unna den tettbygde charterstripen. Vi måtte spørre mange om veien, før vi omsider kunne parkere foran et flott gammelt hus i portugisisk stil. Man er nokså hjelpeløs når man ikke finner fram i India. Enhver person man spør om veien, vil fortelle deg retningen, helt uavhengig av om de vet det eller ikke. Siden det jo er begrenset med himmelretninger, finner man jo fram før eller siden.

Homes & Estates kunne glede oss med at de hadde flust med hus som ville passe vårt behov og budsjett som hånd i hanske. Det eneste aberet var at vi måtte avkreves for et nokså stort beløp, før vi kunne få tilgang til deres rikholdige portefølje. Vi hadde ikke det nødvendige kontantbeløp på oss,

og måtte returnere med uforrettet sak. Vi var imidlertid tilbake neste dag, med penger til inngangsbilletten. Etter mye stempling og underskrifter, kunne formalitetene avrundes. Vi fikk til og med et flott frimerke på kvitteringen. Boligjakten kunne starte.

Praktiske problemer I

Tiden går fort i India, og Goa står ikke noe tilbake for gjennomsnittet. Etter noe om og men har vi likevel fått ordnet en del praktisk. Lokale mobiltelefonkort og internett abonnement er arrangert. Det å komme online med vår bærbare PC har vist seg å bli litt av et prosjekt. Dette er definitivt å anse som et viktig prosjekt, siden jeg skal jobbe under hele vårt opphold. Det er selvsagt planlagt en noe redusert aktivitet innledningsvis, men jeg har prosjekter som må følges opp. I denne sammenheng er internetttilgang fra egen PC av avgjørende betydning. Det som var planlagt å ta en time eller to hver dag, skulle vise seg å ta store deler av dagen. Når man må ta taxi til en åpen nettcafe flere kilometer unna, hver gang man skal sende eller motta en mail, da går tiden fort. Stressnivået øker også sterkt. Mine antagelser var at med et lokalt internett abonnement, skulle det bare være å koble medbrakt PC til telefonkontakten på rommet, og verden skulle ligge åpen. Dette satte hotellets telefonsentral en effektiv stopper for. Etter at flere av hotellets medarbeidere har gjort iherdige forsøk på å få oss koblet til nettet, tok etter hvert hotelldirektøren skjeen i egen hånd. Dette hjalp ikke på andre måter enn at han stilte sitt kontor til rådighet, etter at han måtte gi opp prosjektet. Det sparte i hvert fall for lange drosjeturer.

Praktiske problemer II

Man kan vel si at de mange små praktiske problemene toppet seg idet jeg på en reise sørover i Goa, mistet mobiltelefonen min. Det å på ny måtte skaffe tilveie telefonnumrene til alle kontakter, tar sin tid. Jeg er ikke den typen som har dette medbrakt på en separat utskrift. Om så, hadde vi ikke vært her i utgangspunktet. Det fatale skjedde nok da vi ba vår sjåfør stoppe ved noen gamle damer som satt i veikanten og solgte levende krabber. For å nå frem til dem, måtte jeg skreve over en grøft. Sjansen for

at det var nettopp der sømmen i shortslommen revnet, er nok stor. At det viktige kommunikasjonsredskapet manglet, kom for en dag på Margaos eldste kafe, Longuinhos. Til tross for at samme vei ble fulgt tilbake, og store leteaksjoner spontant ble arrangert langs ruten, uteble resultatene.

Hva er egentlig raskt og effektivt?

Selv om vi allerede hadde en klar forståelse for hvor raskt og effektivt noe egentlig kunne skje i Goa, var det allikevel dette som slo meg først: mobiltelefonen måtte erstattes – raskt og effektivt. Uansett hva som skal fikses i Goa, er det aldri innsatsviljen og velmenende hjelpere det står på. Noe som virkelig foregår raskt, er spredningen av et rykte. Det var imponerende hvor mange som allerede neste morgen visste at jeg hadde mistet mobiltelefonen, og muligens var i markedet for en ny en.

Nesten lurt?

Vi ble raskt sendt i retning av Joe, som drev ulike former for næringsvirksomhet fra et lite lokale borte i veien. Vi fikk inntrykk av at han, avhengig av etterspørselen, bevegde seg på tvers av et utall bransjer. Da vi troppet opp på kontoret hans, tok det ikke lang tid å fastslå at mobiltelefoni var et kjerneområde. Mettes telefon var også moden for utskifting, så siden vi allikevel var i markedet, var det naturlig å vurdere å gå til innkjøp av to. Joe ga oss umiddelbart et bud, som var over all forventning, på å overta Mettes telefon. Det viste seg raskt at Joe ikke satt med telefoner på lager, men fremgangsmåten var allikevel klar. Vi kunne se på telefoner i andre butikker, og notere ønsket modell og den pris de kunne tilby. Deretter kunne vi gi denne informasjonen til Joe, og han ville levere telefonen til en lavere pris. Levering var på dagen. Ikke helt optimalt, men for å ikke miste overbudet på Mettes telefon, var vi villig til å gå for løsningen. Det ble da allikevel en biltur inn til Panjim for å se på telefoner. På ettermiddagen kom Joe kjørende til Park på sin Enfield motorsykkel, og avtale om telefon og pris ble raskt avsluttet. Det ble satt en klar forutsetning om levering samme kveld. I siste sekund kom en skjult betingelse for dagen. Full betaling måtte foretas på forskudd, slik at han fikk kjøpt telefonene. Jeg hisset meg vel lovlig mye opp, siden Joe på det

nærmeste ble jagd ut av bassengområdet. Vel har jeg gjort mye rart i mitt liv, men jeg betaler ikke flere tusen kroner til en blakk indisk motorsyklist uten å ha varene i hånden først.

Prinsipper for fall

Etter at jeg hadde roet nervene med et par bestillinger av Fresh lime soda, returnerte Joe og godtok å levere varene før betalingen fant sted. Joe tok seg tid til en hyggelig samtale og viste stor interesse for snusen min. Han kunne fortelle at han selv ikke brukte tobakk, siden han var born again. Jeg greide ikke helt å se sammenhengen, men ba ikke om noen nærmere forklaring. Jeg var mest interessert i at prosessen kunne starte. Jeg vet ikke om det var på nivå med å røyke fredspipe, men Joe var tydeligvis ikke mer born again enn at han til tross for advarsler fra meg, veldig gjerne ville prøve en klype snus. Det ble som han ville og han steg på motorsykkelen med en fet snus under leppa. Etter noen timer ble vi oppringt og fortalt en trist historie om hvor svimmel og kvalm han hadde blitt av snusen. Vi skjønte også at det ikke er bra å kaste opp når man kjører motorsykkel, selv uten hjelm, og hadde en viss forståelse for at han måtte sove noen timer etter det. Jeg måtte imidlertid minne om avtalt leveringstidspunkt. Etter nå å ha brukt store deler av dagen på denne handelen, bygget irritasjonen seg igjen opp så mye at et ultimatum ble presentert; levering før kl. 22 eller ingen levering i det hele tatt. Da vi gikk til sengs senere på kvelden hadde ingen levering funnet sted. Vi ga beskjed til resepsjonen at vi ikke skulle forstyrres hvis Joe skulle dukke opp, og han kunne få beskjed om at vi ikke ville ha telefonene. Joe hadde kommet, fått beskjeden, men returnerte neste morgen og handelen ble da allikevel avsluttet. Hvis vi ser helt bort fra tidsbruken, ble det en god handel for oss. Det ble det helt sikkert for Joe også, forutsatt at han ikke verdsetter sin egen tid veldig høyt.

Jammen sa jeg posh

Vi har sett på flere leiligheter og hus. Det aller første objektet vi så på, tilfredsstilte rent teknisk mange av våre krav. Visningen ble organisert av en bekjent av en drosjesjåfør. Et “very posh recidential complex”, bygd

rundt et friområde med svømmebasseng. Dette var hva vi ble fortalt, og det hørtes selvsagt fantastisk ut. Etterhvert har vi forstått at når noe beskrives som posh, er dette alltid relativt i forhold til den standard de selv er vant til. Fryktelige overdrivelser i markedsføringen, er også en faktor å ta med i regnestykket. Man kan si at det indiske boligmarkedet er noe mer sammensatt enn i Norge. Spennet fra enkleste til flotteste innkvartering, er større. Bare det å ha sett denne leiligheten vil kanskje for alltid forstyrre vår egen definisjon av hva som er posh. I raskt tempo ble det flere visninger arrangert av taxisjåførenes kontaktnett. Siden jeg selv hadde satt ut ryktet i nevnte miljø, kan jeg i hvert fall ikke klandre dem for deres hjelpsomhet. Etter å ha sett noen varianter, var det nesten slik at vi begynte å tenke på den første som posh allikevel.

Samtidig som det ble varslet full stopp i visninger arrangert av kontaktnettet i drosjenæringen, begynte endelig Homes & Estates å komme opp med alternativer. De foretrakk å jobbe suksessivt. I hvert fall var det vanskelig å få organisert særlig mer en en visning om dagen. Selv en daglig visning var vanskelig å få til grunnet all administrasjon og koordinering det medførte. Etter første gjennomgang av Homes & Estates bildeperm, følte vi oss trygge på at vi relativt raskt skulle finne noe som passet oss bra.

Slott på ville veier

Det skulle vise seg at ikke alle prospects de hadde bilder av, faktisk var tilgjengelige, men utvalget var allikevel godt. Det første huset vi besøkte, holdt en veldig høy standard. Eieren hadde jobbet i utlandet som skipskontrollør, men hadde nå pensjonert seg og bygd hus på hjemstedet. Det var tydelig at han har hentet både penger og inspirasjon fra de fleste verdensdeler. Vi ble vitne til en voldsom kombinasjon av stilarter i både materialvalg, løsninger og innredning. Et kråkeslott med tårn trapper og verandaer. Marmor fra ende til annen. Blyglassvegg som i en katedral. Egen vaktbod ved den store inngangsporten. Huset var stort som et hotell. Besøkende fra nord ville trodd vi hadde gått helt av hengslene, hvis vi hadde flyttet inn der. Viktigste grunn for å velge det bort, var allikevel kombinasjonen med omgivelsene. Slottet lå som falt fra himmelen, midt ute i bushen. Langt fra nærmeste hus, men ikke langt fra nærmeste naboer. Det så ut til å bo mange rundt de høye murene som omkranset bygningen.

Det var tydelig folk som på langt nær var så bemidlet som herskapet. Vi fikk følelsen av en liten himmel plassert i et stort helvete, bare separert av den høye muren. Huset var uansett helt malplassert.

Vi ble videre presentert for et alternativ i andre enden av det prissjiktet vi hadde landet på. Derfor var det ikke vanskelig å definere at vi var på jakt etter noe midt i mellom disse ytterpunktene.

På det tidspunktet da nok en uke måtte bookes på Park, begynte tålmodigheten å bli satt på prøve. Etter en kort runde med Homes & Estates var det en felles forståelse for at frekvensen på visninger måtte økes.

Siden oppholdet på Park uansett må forlenges, tar vi oss tid til et weekend-opphold på det som uten tvil er vårt favorittsted i Goa.



Resort escape

Har man behov for et avbrekk fra hverdagslige frustrasjoner, og ikke ønsker påfyll av nye i løpet av oppholdet, er resorten Leela Palace i sør Goa som skapt for dette. Vi bestilte rom for en helg for å rømme litt fra Candolim.

Kontrollen opprettet

De små mikro-vanene som utgjør veldig en stor del av Goas taxier, er ikke akkurat behagelige på langturer. Baksetet ligger i prinsippet rett på gulvet, slik at man får ganske mye trykk på skinkene når man sitter der over lengre tid. Siden det er et par timers kjøretur til Mobor Beach, leide vi en litt større bil av SUV-typen. Man føler seg litt tryggere også, når man ikke sitter sammenkrøpet i høyde med veibanen. Vår sjåfør for turen var Paul, en kraftig plugg med stor bart. Han er en meget pratsom og åpenhjertig Goaner, og som de fleste andre av dem; veldig glad i å snakke med barna. Han var litt i overkant fysisk med både Kasper og Thea; klemte, løftet på dem og kløp dem i kinnene, som om det var et gledelig gjensyn med nær familie. Spesielt Thea ble litt reservert. Som veldig mange andre i samme yrke, prøvde Paul umiddelbart å ta kontrollen. Dette i form av mange forslag om fremtidige utflukter, og lett press om å tidsfeste disse. Gir man fra seg lillefingeren til en indisk sjåfør, forsvinner fort armen. Veldig tidlig etter at bekjentskapet startet var det derfor på sin plass å informere Paul om at vi ønsket å ha full kontroll over egen fremtid, og at vi på dette tidspunkt ikke var i modus for alt for mange forslag. Vi ba ham også dempe entusiasmen litt når det gjaldt barna.

Sjåfør + katolikk + Goa = farlig, farlig

På meg virker det som om indiske sjåfører har en felles vrangforestilling om at jo raskere det kjøres, jo mer fornøyd blir de som slenges fra side til side i baksetet. Paul var ikke noe unntak i så måte. På smale svingete veier, bar det i ekspressfart sørover. Tett etterfulgt av gasspedalen, er det hornet som er hyppigst benyttede redskap på en bil i India. Andre kjøretøyer, syklister, fotgjengere, kuer og hunder – mottar all nødvendig informasjon gjennom hissig tuting. Man forhåndsvarsler møtende rundt neste sving, man indikerer at forbikjøring er i anmarsj og man bruker lydsignalet til å skremme folk og dyr som er i ferd med å krysse veibanen. For å holde kontinuiteten, så fløytes det like lystig, selv om det ikke er spor av grunn. Alle biler burde ha et automatisk horn, som gav fra seg hissige støt med 2-5 sekunders mellomrom, avhengig av farten. Da kunne alle bilførere holde begge hendene i ro på rattet, noe som ville resultere i økt fokus og dermed økt trafikksikkerhet. Avhengig av dekoren på dashbord, i speil og andre dertil egnede steder – kan sjåførens religiøse tilknytning enkelt avsløres. Paul er definitivt katolikk. I krappe svinger ble vi nesten pisket av krusifikset i taket. Det faktum at Paul er katolikk, betydde for oss en økt risiko på vei gjennom Goa. Ved passering av kirker og kapeller skal det tutes, og korsets tegn skal gjøres. Det er en kunst å gjøre korsets tegn samtidig som man tuter med den andre armen. Å gjøre det i full fart på svingete veier, fulle av fotgjengere, tohjulinger, dyr, og møtende kjøretøyer, det må være en tryllekunst. Jeg anser derfor kombinasjonen skarpe svinger og små kapeller for å være farlig. Det er nesten så man ber om at flest mulig av de møtende førerne er hinduer eller muslimer.

På vei til Mobor Beach raste vi gjennom det stadig vekslende landskapet. Bratte stigninger over bakketopper, avløst av trange gater gjennom små landsbyer og åpne landskap med lappetepper av rismarker.

Velkomstkomiteen stod klar da vi svingte opp foran det gigantiske inngangspartiet på Leela Palace. I gammel indisk tradisjon, fikk vi en blomsterkrans rundt halsen og ble markert med fargestoff i panna. Etter å ha blitt geleidet inn til en behagelig sofa i det åpne lobby området, ble det servert kokosnøtter med sugerør. Akkompagnert av sildrende vann, og beroligende bakgrunns lyder på lydbånd, fikk en ansatt sin underskrift

på innsjekkingspapiret. Vi ble hensatt i en transelignende tilstand, og vi kjente hvordan spente muskler allerede begynte å slippe taket.

“Welcome back” kake med god smak

Vi har vært på Leela tidligere og det føltes nesten som å komme hjem. Ingenting var forandret, noe det heller ikke var noen grunn til. Inntil for 14 dager siden, var det Leela det eneste vi kjente av Goa. Ved vårt tidligere besøk forlot vi ikke området mer enn 30 minutters tid. Egentlig er det litt pinlig å innrømme, men de neste månedene skal vi oppleve så mye i Goa, at det i hvert fall ikke er noen grunn til å skamme seg over det nå.

Rommene ligger i separate villaer som er spredt langs en kunstig anlagt lagune. Alle nyankomne gjester fraktes til sin villa i resort cars som kjører over små bruer som binder områdene sammen.

Den medfølgende sjåføren fra Guest Relations kunne på den korte kjøreturen informere om at han husket hvilken villa vi hadde bodd i ved forrige besøk. Det er noe uklart om det er hans eller datasystemets minne som har lagret denne informasjonen de siste årene, men det spiller liten rolle. Sammen med “welcome back”kaken er det i hvert fall en detalj, som sammen med mange andre, gjør en perfekt helhet. På Leela føler man seg hjemme.

Endelig posh

Standardrom er et ikke eksisterende begrep på Leela, og vi hadde landet på en Lagoon Suit. Dette høres kanskje flott ut, og det er det også. Det er imidlertid mange muligheter for avansement, hvis man er virkelig posh. Velger man en Royal Villa eller kanskje til og med en Presidential Villa, har man god plass til både familie og tjenestefolk. Eget svømmebasseng med utsikt til solnedgang over det arabiske havet, anbefales imidlertid ikke hvis man er vanlig lønnsmottager.

Så snart vi hadde byttet til resort wear gikk turen til bassenget for lønnsmottagere, for å finne oss noen deilige solstoler og starte nytelsen.

Kvakk, kvakk

Det gikk ikke lang tid før vi hørte en mer enn kjent stemme. Det var utvilsomt Donald Duck som snakket med Kasper og Thea ved bassenget. Vi så imidlertid ikke Donald. Stemmen kom fra en eldre amerikaner som angivelig skal ha sørget for Donalds stemme i utallige tegnefilmer. Barna lot seg i hvert fall både imponere og underholde.

Homo, jeg?

Jeg dro også raskt kjensel på en spedbygd kvinneskikkelse som spankulerte inn i Beauty-salongen. Jeg gjenkjente henne som den som ga meg både manikyr og pedikyr ved et tidligere besøk. Sistnevnte medførte at jeg kom under sterk overvåkning av mitt reisefølge den gangen. Jeg og min kollega Ulv, avsluttet for flere år siden en prosjektreise, med et par avslappende dager på Leela. Det viste seg at Ulv hadde noe han refererte til som ”lista”. Jeg forstod raskt at dette var hans private oversikt over personer han hadde skjellig grunn til å anta hadde en annen legning enn majoriteten. Det vites ikke hvilke konsekvenser det fikk hvis man havnet på denne lista, men etter at Ulv hadde drukket noen øl, ble det ikke fremstilt som en fordel å være der. Etter enda flere øl ble det gjerne referert til navngitte personer på vår arbeidsplass, som etter min mening overraskende nok, var på lista. Var man først på lista, var det ingen mulighet for å bli strøket. Dette hadde jeg blitt informert om flere ganger. Det kom derfor som et lite sjokk, da Ulv fortalte at jeg var under observasjon med tanke på listeplassering. Dette som en direkte følge av mitt besøk på skjønnhetssalongen. Jeg fikk klar beskjed om at jeg hadde brukt opp min kvote. Ytterligere feminin aktivitet ville umiddelbart føre til at et nytt navn måtte føres på lista. Forsiktig argumentasjon om at jeg både var gift og hadde barn, så ikke ut til å være formildende. Jeg byttet med umiddelbar virkning ut hvitvinsglasset før middag, med Kingfisher øl. Både Ulv og hans liste er nå 8000 kilometer unna, så skulle jeg falle for fristelsen for en ny manikyr, ville det uansett bli uten risiko.

Turbangolf

Det er dessverre ingen skikkelige golfbaner i Goa, men Leela har en 9 hulls par 3 bane. Banen holdes i stand av et stort antall arbeidere som hele dagen står på huk og luker, vanner og klipper. Jeg og Kasper ville selvsagt prøve. Ikke på å luke, men å spille. Selv om vi har noen golfsesonger på nakken, går ikke ballen alltid dit den er tenkt å gå. Vi måtte derfor flere ganger skrike ut det universale varslet for ball ute av kurs: FORE. Dette uroet imidlertid ikke verken banearbeiderne eller et nygift Sikh par som fant det for godt å bruke golfbanen til sin spasertur. Brudgommen hadde kanskje en overdreven tro på turbanens fjærende virkning. Jeg skal være enig i at banen på Leela nok er finere å se på, eller spasere på, enn å spille på. Det gjelder å lande på greenen på første slag, da fairwayen ikke består av vanlig gress, men av en ukjent form for tykke, tettvoksende blader. Vi hadde i hvert fall store problemer med å slå fra dette underlaget. På hull 3 måtte jeg lete etter en ball som var litt på avveie, da det plutselig smalt skikkelig i bakken rett bak meg. Det gikk noen sekunder før vi skjønte at det var en kokosnøtt i fritt fall fra palmen over meg. Vi har latt oss fortelle at dette ikke er en uvanlig dødsårsak i Goa. Flere må hvert år bøte med livet, etter å ha fått en kokosnøtt i knollen.

Samme kveld var det stort indisk bryllup på Leela. Med hornmusikk og opptog, med brudgommen på hesteryggen, var underholdningen i høyeste grad sikret. På Leela er det ingen som glor, så nå kunne også Mette fullt ut nyte noen late dager i og ved bassenget, og på den endeløse stranden.

Det er vanskelig å ikke skryte Leela opp i skyene, kort og godt fordi de har fått alt til å stemme. Mat, service, innredning, omgivelser og ikke minst den spesielle atmosfæren – er helt upåklagelig. Grunnen til at dette fremheves som så imponerende og befriende, er at det ikke er noen selvfølge i India.



Ektraomganger i Candolim

Vel tilbake i Candolim ble Homes & Estates raskt oppringt og de kunne heldigvis bekrefte at mange relevante visninger var avtalt i dagene som kom. Det var ikke til å unngå at dagene på Leela satte oss på tanken om å finne noe i nærheten der. Jeg innrømmer at vi har vært på et par visninger der. Området er nok litt utenfor allfarvei, så fornuften seiret nok da vi strøk området som aktuelt. Perfekt for feriebruk, men neppe noe sted å oppholde seg måned etter måned. Charterstripen rundt Candolim ble også eliminert som alternativ, og vi kastet vår blikk på et område 6 kilometer utenfor Panjim, Dona Paula. Området er veldig sentralt i forhold til sykehus, alle fasiliteter i Panjim, samt flyplassen. Området har nok Goas høyeste konsentrasjon av boligalternativer i høyeste prisklasse. Etter et par dager hadde vi vært på visning på flere aktuelle hus og leiligheter, noe som var veldig befriende. Vi kunne ikke forstå hvorfor ikke Homes& Estates hadde ledet oss i retning av Dona Paula tidligere, men de hadde sikkert sine grunner. Kanskje ville de vise oss en del uaktuelle alternativer først, slik at avgjørelsen skulle komme raskt, når de beste ble plukket frem? Vi så noen riktige godbiter, men som var litt i dyreste laget og i tillegg ble de leid ut umøblert. Siden vi ikke hadde med møbler, var vi i hvert fall avhengig av å finne et alternativ med grunnmøbleringen på plass.

Masete Dennis

På Park var forberedelsen til sesongen ytterligere intensivert og alle så ut til å ha det travelt. Bortsett fra vår værelsesgutt Dennis, som hadde

plagsomt mye tid til å snakke med oss. Det opplevdes som timer, når han med et unormalt sløvt blikk kom med sine beretninger. Han ble heldigvis erstattet før han rakk å gjøre alvor av å invitere oss hjem til seg på middag. Det var nok flere enn oss som syntes det ble vel mye snakk og lite handling. Vi iakttok i hvert fall at en mer en normalt svett direktør, med konstant viftende armer, jaget ham rundt et hjørne utenfor hotellet. Vi håper det satte en støkk i gutten. Direktøren hadde heller ikke glemt vår internett-problematikk og gjorde egenhendig et siste forsøk, før utfordringen permanent ble oppgitt. En kvinnelig ansatt i resepsjonen, hadde av ukjent grunn holdt sin kunnskap på området skjult. En kveld banket hun på døren og ba ydmykt om å få gjøre et forsøk. Et par minutter senere strømmet e-posten inn, noe som selvsagt var en stor lettelse. Vi har blitt faste kunder hos Dominos Pizza i Calangute som leverer direkte til rommet vårt. Ikke vet jeg hvilke signaler det sender restaurantsjefen på Park.

Med en følelse av at ting var i ferd med å ordne seg, dro jeg en tidlig morgen på fotosafari til fiskemarkedet utenfor Panjim. Vi har passert området en del ganger nå, og kjent lukten. Ingen andre i familien lot seg friste av å stå opp tidlig for å herligheten i nærmere øyesyn. Jeg listet meg derfor ut, passerte den sovende vakten, og møtte en gjespende Raj litt oppe i veien.

Forbudt fisk

Langs kaien på fiskemarkedet, ligger det alltid tett i tett med mer eller mindre flytedyktige fartøyer. Rett innenfor er det et avsperret område med hektisk aktivitet. Fisk og annet spiselig fra havdypet og elvene legges i is, og lastes om bord på skranglete men fargerike lastebiler, for videre distribusjon over store områder. Inne på området har også fiskehandlerne sine disker, der de selger alt som tenkes kan av fisk og skalldyr. Utenfor gjerdene har det, uten at byplanleggere har vært involvert, vokst frem et tettsted, med ulike servicetilbud; små frisersalonger, billige kafeer, enda billigere skreddere og sikkert det som verre er. Det meste ser ut til å være rettet mot de mange tilreisende lastebilsjåførene, og standarden på det meste ser ut til å være under enhver kritikk. Utenfor gjerdene til fiskemarkedet sitter lokale kremmere på rekke og rad, med varierende utvalg av fisk, som ofte ligger rett på bakken. Jeg antar at de kjøper varene

inne på markedet og selger den med et lite påslag utenfor. La oss inderlig håpe at det er dagens fangst som tilbys, da kvaliteten må forringes i ekspressfart i det stekende solskinnet, og med tusenvis av fluer kravlende på godbitene.

Raj informerte villig om prosedyrer og fasiliteter. Før vi gikk inn på området informerte han om at det var forbudt å fotografere. Dette var selvsagt overraskende og sterkt begrensende på en fotosafari. Vakten ved siden av den store inngangsporten avkrevde oss av ukjent grunn for et par rupee, før vi fikk komme inn på området. Både fisk, fiskere, sjauere og sjåfører – ble diskret fotografert. Jeg fikk imidlertid raskt en gruppe rundt meg, som ville se hva som foregikk, så det gikk ikke lang tid før jeg hadde en uniformert herremann på nakken. Jeg kjørte en fullstendig ydmyk linje, men Raj tok tydeligvis opp en diskusjon med vakten. Etter noen minutter var vi inne på havnekontoret for å undersøke mulighetene for å søke om dispensasjon fra forbudet. Vi ble sittende og vente på en overordnet, som dessverre aldri viste seg. Vi gikk, og enda mer diskret en tidligere, fortsatte fotograferingen. Etter at Raj hadde diskutert litt med en ny vakt som viste interesse for oss, lot han seg villig fotografere foran en lastebil. Før vi reiste, kjøpte Raj en liten pose med snegler fra en av fortausutsalgene utenfor. Dette skulle være familiemiddagen samme kveld.

Hjemmebesøk med kick

På vei tilbake til Candolim, ble jeg invitert med innom for å se hvor Raj bodde og for å hilse på familien. Vi stoppet i et sjarmerende og tydelig laidback område noen kilometer sør for Candolim. Jeg ble vist inn i et lite murhus, med delvis noe uklare skiller mellom inne og ute. Raj bor egentlig i Ponda, noen mil innover i landet fra Panjim. I sesongen bor han imidlertid hos sin tante og hennes familie, for å kjøre taxi. Tanten ønsket meg velkommen inn i en sparsommelig møblert stue. Som i de aller fleste indiske hjem, var den ene veggen prydet med et stort lysrør. Jeg har aldri syntes denne form for belysning er spesielt koselig, men det sørger i hvert fall for at ingen krok forblir mørk. TVapparatet hadde en sentral plassering, og omringet av hindu-symboler og bilder utgjorde kroken et kombinert alter og underholdningssenter. En nevø ble sendt av gårde for å kjøpe cola til meg. Raj skulle spandere, siden det var første gang jeg var på

besøk i hjemmet deres. Den gamle tanten hadde munnen full av tobakk, et hvitt pulver og en type nøtt. Jeg fikk demonstrert prepareringen av miksen, og Raj fortalte ivrig at hun fikk et kick in the head av blandingen. Jeg demonstrerte selvsagt baking av Generalsnus, og måtte skuffe med at bruken ikke var forbundet med noe særlig kick in the head. Tvert i mot. For min del har det imidlertid vist seg at mangel på General, medfører et alvorlig kick. Jeg tømte min 0,25 l Cola glassflaske, og nevøen satte raskt flasken på alteret.

Valgets kvaler

Vi bestemte oss for ikke å se på flere boalternativer, men at valget skulle stå mellom en av de vi hadde blinket oss ut. Leiligheten hadde finest utsikt. Faktisk så fin at vi etter visningen oppdaget at vi hadde 30 bilder av den, og nærmest ingen innefra leiligheten. Et minus var at store deler av (furu)møblementet så ut som det var hentet fra en dårlig norsk hytte. Den medfølgende tjenerfamilien som bodde i garasjen sådde også noe tvil. Det var den angivelig yngste datteren som låste oss inn og viste frem fasilitetene. Det faktum at faren tydeligvis ikke ville vise seg frem, men fortsatte TV-tittingen inne bak et forheng i garasjen, økte ikke godfølelsen.

Det andre alternativet var Huset. Suroor Mansion, som det stod på skiltet utenfor. 300 kvadratmeter med svart marmor, et mer stilsikkert møblement, fristende terrasser og hage. Ingen tvil om at vi ble dratt mot dette alternativet. Utsikten var også nesten like fin. Det var også signaler som tydet på at aircondition kunne vise seg å bli en nyttig innretning. Minus? Det lå litt øde til, i utkanten av et boligområde. Valget ble tatt og vi bestemte oss for å friste tilværelsen i Suroor Mansion. Vi ga beskjed til Homes & Estates at vi var interessert, forutsatt noe lavere pris og at noen innlysende mangler ble utbedret. Huseieren skulle komme fra Hyderabad for å skrive kontrakt, og klargjøre huset, men først måtte depositum betales.

Nesten lurt igjen ?

Med en stor konvolutt full a Rupees , bar det igjen av gårde til Homes & Estates. De hadde akkurat stengt for dagen, men vi møtte en av de ansatte nedi veien. Hun mente at det var helt greit at jeg overleverte pengene til henne. Etter at jeg hadde satt spørsmålstegn med forslaget om å få kvittering tomorrow, satte hun opp den type fårete smil som alltid får det til å boble i magen på meg. Det er en type oppsyn som jeg har sett mange ganger, og fellesnevneren er at jeg alltid mister besinnelsen i samme sekund jeg ser det. Jeg returnerte til Park med like full konvolutt under armen. Jeg begynte å bli vant med at det meste av det man trodde skulle skje i dag, alltid endte opp med å skje tomorrow – i beste fall.

Herskap og tjenere

Noen dager senere kom huseieren til Goa og vi hadde avtalt et møte i huset ”vårt”. Vi ringte på, og etter en god stund åpnet en forskrekket, hengslete gutt døren. Vi presenterte vårt ærend, og uten ett ord pekte han på en sittegruppe i hallen. “Mama come”, informerte han oss om, før han forsvant opp trappene. Etter litt ny venting, fikk vi servert vann av en beskjeden ung jente, som var tilsvarende informativ som gutten. Vi ble sittende en halvtimes tid, kun avbrutt av påfyll av vann. Endelig skled en velkledd dame i 50 årene ned de brede marmortrappene. “Sorry to keep you waiting”, sa hun. “No problem”, løy vi. Sannheten var at vi var minutter fra allikevel å velge leiligheten istedet. Hoor viste seg raskt å være en likandes huseier. Vi hadde øvd på å si navnet hennes høyt på hotellrommet før vi dro. Man skal ikke snuble mye i uttalen før det blir ufint. Vi konverserte på indisk vis om løst og fast, og fikk noe sårt tiltrengt praktisk informasjon om husholdet. En meget detaljert inventarliste ble gjennomgått og signert. Ikke en eneste gaffel var utelatt fra listen.

Allsidig kokosnøtt

Kontraktsmøte ble avtalt tomorrow. For ikke å utsette absolutt alt til dagen etter, kjørte vi en tur nordover i Goa til Turtle Beach. På veien stoppet vi hos en taumaker-familie, som mot et nominelt vederlag,

velvillig demonstrerte hele prosessen. Det er opplagt at det ikke er en eneste flis på en kokospalme som ikke utnyttes til ett eller annet fornuftig. Jeg må innrømme at jeg aldri har tenkt på at man kan lage tauverk av selve kokosnøtten. Kokosnøtter som er tømt for melk og kjøtt, ligger først til bløt i gjørmete elver. Deretter bankes nøttene helt til de løser seg opp i lange hårete fiber. Dette tvinnes til det blir lange garnlignende remser, som igjen flettes sammen til lange sterke tau. “Lesson learned”, som min kollega Sucheta alltid sier. Kasper og Thea fikk med seg hver sin taustump som et minne om opplevelsen.

Stakkars skilpadde

På en meget øde Turtle Beach, møtte vi en figur som entusiastisk kunne fortelle at en gang i året invaderes denne stranden av skilpadder, som kommer opp fra havet for å legge egg på stranden. Dette virker angivelig som en magnet på utenlandske turister. Den ukjente herremannen hadde av denne grunn etablert et serveringsog overnattingstilbud på stedet. Han var på det tidspunkt vi stakk innom, godt i gang med å klargjøre bygningsmassen. Rent byggteknisk så ikke anlegget ut til å være for komplisert, men det virket noe tidkrevende å måtte bygge opp både restaurant og gjesterom foran hver sesong. Så godt som alle serveringssteder i Goas strandsone, utgjøres av såkalte beach shacks. Dette er bygninger konstruert av stokker, bambus og palmeblader. Finere etablissementer har tak av bølgeblikk. De bygges opp hver høst og demonteres neste vår. De finnes i tusentall i Goa og akkurat nå er det høy monteringsaktivitet langs hele kysten. Vår mann på Turtle Beach viste oss en stakkars skilpadde han hadde i brønnen, før vi takket for oss og la kursen sørover igjen.

Dyre nøtter

Helt nord i Goa omkranses riksveien av cashewtrær. I den grad jeg har tenkt på det, har jeg inntil nå forestilt meg at cashewnøtter vokser i jorden. Det kan bekreftes at dette ikke er tilfelle. Det er en enorm produksjon av de gode nøttene i Goa og de selges i alle mulige varianter. Noe overraskende koster de omtrent det samme som hjemme i Norge.

Til stor glede for både store og små, passerte et stort følge med apekatter veien rett foran oss. Noen av dem veldig store, og noen som måtte være ferske av året. Apene trekker langt inn i jungelen i monsun-månedene, og returnerer til kysten når været tillater det. Ikke ulikt strandselgere og andre forretningsdrivende, som de neste ukene vil valfarte til Goa.

Solnedgang i lett rus

Vi ville ha med oss solnedgangen på Vagator Beach, og kjørte i rasende fart på svingete veier, for ikke å gå glipp av fargespillet. Etter hvert som vi nærmet oss, øket tettheten av langhårede vestlige motorsyklister. Etter brunfargen å dømme, var dette folk som hadde vært flere sammenhengende sesonger i området. Barna lurte på hva som luktet så sterkt og søtt i de små landsbyene vi passerte. “Funny sigaretts”, svarte mor. Solnedgangen på Vagator Beach svarte til forventningene. Selv som passive røykere, så vi de utroligste farger.

Når er tomorrow?

Tomorrow ble til i dag, og husleiekontrakt skulle skrives. Vi forventet slett ikke at det skulle være fort gjort, så hele ettermiddagen ble allokert til formålet. Forhåpentligvis for siste gang, gikk turen igjen til meglerkontoret. Huseier Hoor var på plass. Både megler og et fulltallig administrativt personale var skjerpet og klar til aksjon. Den mer en normalt detaljerte kontrakten ble gjennomlest. Hadde vi stilt krav om full klarhet rundt alle punkter, ville vi definitivt måtte tatt flere dager til hjelp. Mest for syns skyld stilte vi oss tvilende til ett konkret punkt. Dette ble imidlertid forklart til utelukkende å sikre våre interesser. Jeg følte at det fårete smilet var i anmarsj, og godtok raskt kontrakten i sin helhet. Vi viste den godt betalte mellommannen vår tillit ved å signere på alle sider.

Turen gikk til naborommet, der kassereren fikk en prosent av husleien, som en forhåpentligvis siste godtgjørelse for mottatte tjenester. Dette utløste en ny runde med stempling og underskrifter, og flere nye, flotte frimerker kunne legges til vår rikholdige samling. Huseieren måtte igjennom et tilsvarende rituale, så det er innlysende at selskapet innkasserer i begge

ender.

Da vi endelig antok seansen for å være avrundet, kjørte vi i kortesje til Mapusa, nærmeste by med en Notarius Publicus. En tykkfallen alvorlig mann, satt bak et stort skrivebord overfylt med stabler av dokumenter. Rommene var fylt med ventende klienter og andre skuelystne. Da det endelig var vår tur, bladde notariusen gjennom kontrakten, leste høyt litt her og der, og stilte noen sikkert velvalgte spørsmål. Vår megler svarte tydeligvis rett på spørsmålene, siden det resulterte i både stempling, underskrifter, frimerker og betaling. Hoor spanderte brus på barna i en tilstøtende bar, før vi dro hver til vårt. Vi har nå spist vår siste Domino Pizza på Park, i god tro på at vi flytter inn i eget hus – tomorrow.



Innflytting i eget hus

Tiden var inne for å legge hotelltilværelsen bak seg. Raj stod klar med sin Mauruti mini-van da vi takket for oss. Han insisterte på at all bagasjen og hele familien ville få plass på samme tur. Det skulle også vise seg å være fysisk mulig. Med tanke på både sikkerhet og komfort, foreslo jeg to ganger en ekstra taxi til bagasjen. Han insisterte på at det var både unødvendig og lite økonomisk. Jeg forstod at det var en æressak for ham, så jeg repeterte ikke forslaget en tredje gang. Bilen lå lavt i terrenget og det var med nød og neppe at den dro opp de siste bakkene til Dona Paula.

Den samme hengslete gutten slapp oss inn i Suroor Mansion, og Raj satte umiddelbart i gang med å bære inn bagasjen. Jeg skal aldri glemme oppsynet hans da han så boligen. Man kunne se på ham at han umiddelbart fikk forståelse for at det taxigutta i Candolim definerte som posh, ikke nødvendigvis var det.

Vi ble igjen henvist til ”venteværelset”, og fulgte litt apatisk med på den hektiske aktiviteten i huset. Fire malere gikk rundt og klattet litt her og der. En av dem var fullt opptatt med å tørke opp på gulvet etter de andre. Elektrikeren hadde akkurat vært der for å få fart på noen vifter og lys vi hadde påpekt ikke virket. Disse virket da vi ankom, men det var det plutselig en del annet som ikke gjorde det. Vi ble servert lunch av den samme jenta vi hadde møtt i huset tidligere. Hoor var ute for å hente kabel TV-operatøren, som i flere dager angivelig hadde vært på vei for å sørge for bilde på skjermen. Hun var stresset, og etter skjema med tanke på et fly de skulle rekke.

To tjenere på kjøpet

I hui og hast ble vi tilbudt å overta den hengslete gutten, til å tjene oss i huset. Han ble sagt å være en racer til å vaske. Tilbudet kom litt brått på. Etter et raskt familieråd kom vi frem til at vi var interessert, forutsatt at også jenta kunne inngå i arrangementet. Vi antok at det måtte være best for alle parter at de var to. Da kunne de i hvert fall kommunisere med hverandre. Hoor syntes det var en god ide, siden hun uansett ikke hadde bruk for dem. Vi antok at hun hadde flere på lur hjemme i Hyderabad. Jenta var god til å lage mat, skrøt Hoor. Da ville vi slippe å tenke på det også. En avtale ble raskt inngått, husholdningsbudsjettet fikk en ubetydelig tilleggspost, og vi hadde 2 tjenere på lønningslisten. Formalitetene rundt denne typen avtaler var tydeligvis relativt enkle, i forhold til annet vi har vært involvert i. Tjenerne måtte imidlertid eskortere huseieren tilbake til hjemstedet, men skulle returnere få dager senere. Siden vi har greid oss uten tjenere i mange år før, så vi ikke dette som noe stort problem.

Lurt

Hoor med følge dro av gårde, og fikk vi nummeret til elektrikeren og penger til å betale malerne med når de var ferdige. Eieren var ikke mer enn rundt svingen før malermesteren anså lagets innsats som avsluttet, og ba om oppgjør. Noen minutter etter ringte Hoor og presiserte at jeg ikke måtte betale dem før de var helt ferdige, noe det selvsagt viste seg at de ikke var.

3 meter med Pyton

Vi er under eget tak. Vi har tatt en innledende runde for å gjøre oss kjent med huset, fordelt rom og pakket ut. Vi har blitt mer enn vettskremt av en tre meters pytonslange, som sperret hele veien noen meter fra huset vårt. Det satte en skikkelig støkk i oss. Saken ble ikke bedre av at naboen fortalte at de ikke var farlige, men at vi måtte passe oss for cobra-slangene som også holdt til i området. Alle visjoner om lek og piknik i bushen nedenfor huset forsvant umiddelbart. Naboen var også så vennlig å informere oss om at slange heter ”nag” på hindi. Inntil da hadde vi likt adressen vår, Nagally Hills godt.

Mørket har senket seg. Det er veldig mørkt i området. Luktene er nye. Lydene er uforståelige. I natt ligger hele familien på samme rom. Vi ser på firfirslen som henger på veggen. Med den fete ormen friskt i minne, er vi enig om at den ser ganske snill ut.



Nye i Nagally Hills

Da vi dro tilside gardinene første morgen, ble vi vitne til litt av en forestilling. Den ene personen etter den andre kom ruslende gjennom jungelen fra nærmeste landsby. Sikkert på vei til jobb og skole. Ingen av dem hadde nok fått med seg at Suroor Mansion nå var bebodd av ”foreigners”. Hvis de hadde vært klar over at vi satt på balkongen, hadde de kanskje ikke tatt ”mårrastellet” i buskene rett nedenfor? Dobesøk og tannpuss. En liten skvett vann i stjerten, fra medbrakt flaske. Vips, så er man klar for en ny dag på jobben. I løpet av noen dager oppdaget de fleste at de hadde publikum, og fant seg en mer usjenert toalettplass.

Feel and smell India

Vi har vært på ”Friday morning marked” i Mapusa. Varmt, illeluktende, trangt og masete – men masse spennende saker. Ingen i familien har mast om å dra tilbake dit. En indisk kollega sendte for noen år siden en nordmann på besøk, med tog fra Pune til Delhi, slik at han skulle ”feel and smell India”. Et par timer på markedet i Mapusa gjør nok samme nytten. Kjøtthandlerne der kan nok ta sin del av æren for den store prosenten vegetarianere i India. Fytterakker’n. Når geitelårene har fått henge et par dager i sola der, da blir det nok futt på fordøyelsen til middagsgjestene.

6 måneder bak lås og slå

En dag ble spesielt definert som ”barnas dag”, og Kasper og Thea skulle bestemme hva vi skulle gjøre. Alternativet som ble valgt var en dyrepark – langt inne i bushen. En kjøretur som av sjåføren ble anslått til ca. 45 minutter hver vei, ble i overkant av det dobbelte – på helt tragiske veier, i stekende varme. Spørsmål fra baksetet om hva slags barnas dag dette var, markerte høydepunktet med tanke på stemningen i bilen. Filleristet etter ankomst, kunne vi raskt konstatere at både dyr og park hadde sett bedre dager. Det var moro nok i parken, men selv om man kunne kjøpe ferske elefantkaker, var det ikke verdt den humpete turen. Skilt i parken informerte om at straffen for å terge dyrene var inntil 6 måneders fengsel, alternativt 320 kroner i bot. Så tror du at du kunne komme til å terge dyrene, bør du på forhånd tenke på om du skal velge fengsel eller om det lønner seg å gjøre opp for seg med kontanter.

Brus i høye glass

Unødvendig å nevne, men vi har selvsagt ikke sett snurten av malerne. Huseieren får merkelig nok heller ikke tak i dem per telefon. Det gikk lettere enn forventet å få elektrikeren tilbake til åstedet. Etter to brutte avtaler, stod han plutselig utenfor porten og ventet. Jeg fikk et glimt inn i herligheten idet han rotet rundt inne i en slags koblingsboks, uten å ta seg bryet med å slå av hovedsikringen. At en feilretting der, lett kunne medføre at andre kurser falt ut, burde ikke være overraskende for noen. Utrolig nok virket alt da han gikk. Vår taxisjåfør visket meg i øret at vi burde gi ham noe å drikke, for da var sjansene større for at han kom igjen hvis feil skulle oppstå senere. Sitronbrus i høye glass ble raskt tilbudt. Vi antok at dette umulig kunne være siste gang han drakk brus hos oss. Jeg ga familien strenge instrukser om å holde fingrene langt unna alt som er strømførende.

For lite vann

VVS-opplegget fortjener også litt omtale. I indiske hus er det ikke så nøye å skjule røropplegget, det enkleste er jo bare å dra alle rør rett

gjennom veggen og legge dem utenpå – det blir veldig pent å se på også. Vannforsyningen er heller ikke som man optimalt kunne ønske seg, og selv om vi hadde fått beskjed om at vi skulle trykke på en pumpebryter innimellom, gikk det ikke mange dager før kranene var tomme. En tank på bakkeplan får forsyning fra det lokale vannverket. Fra denne pumpes vannet opp i to tanker som pryder taket. Det som meg bekjent ikke har blitt nevnt, er at vannverket ikke har for mye vann å rutte med, slik at det bare er en halvtimes tid hver kveld det sildrer inn i tanken på bakkeplan. Naboen kunne fortelle at de aldri hadde noe problem med for lite vann, men det hjalp ikke oss stort – så tankbil med 5000 liter måtte rekvireres. Vi serverte sitronbrus til både sjåfør og hjelpemann.

Nag, nag

Etter et par dager i Nagally Hills, ble vi en kveld møtt foran porten vår, av en person som vanner og fikser litt i hagen hver dag. Han skal for øvrig få være med å spleise på regningen for neste tankbil, hvis han ikke er litt mer sparsommelig. Kona hans skrek ”Nag, nag”, noe vi på det tidspunkt forstod betydningen av. Det var også alt vi forstod, siden de ikke snakker et eneste ord engelsk. Jeg var mest opptatt av om “nagen” befant seg på innsiden eller utsiden av muren som omkranser huset, og anså det ikke for å være like relevant hvor stor ormen var. Gartneren antydet med armene at det dreide seg om en skikkelig rugg. Jeg visualiserte for gartneren forskjellen på innsiden/utsiden av gjerdet og han nikket bekreftende da jeg pekte på innsiden. I god indisk stil begynte snøballen å rulle fort. En ormefanger ble tilkalt, og flere andre kom til. Jeg ringte og bad vår faste taxisjåfør komme, slik at han kunne oversette og gi oss litt klarhet i situasjonen. Ormefangeren rotet barbent rundt med en liten pinne i det høye gresset utenfor muren, da det ikke var en kjeft som trodde på gartnerens historie om at den var på innsiden. Ormefangeren fikk betaling selv om vi ikke hadde sett snurten av orm. Gartneren har fått sin oppsigelse, da det bare er røverhistorier og mas med ham hver gang han er her. Dessuten orker vi ikke synet av at han står og spruter vann på utsiden av muren hver morgen, fordi det angivelig er noen busker der – når vi samme kveld ikke får vasket hendene.

Den store indiske høytiden Diwali er akkurat tilbakelagt. En særegenhet i Goa er at det bygges store kjemper av høy, som trekkes med papir og males. Inni er det også fyrverkeri, så når kjempene på et gitt tidspunkt tennes på, da blir det gøy. Vi dro rundt og så på kjempene, men returnerte før påtenning, da vi hadde betenkeligheter rent sikkerhetsmessig. Vi så en som ble tent på, etter å ha forsikret oss om at den var fri for eksplosiver.

...or else he shoots you

Vi har fri utsikt ned til landsbyen der en angivelig korrupt minister holder hus. En kveld hadde han sponset et fyrverkeri som ikke stod tilbake for noe annet vi har sett. Noen har informert oss om at ministeren alltid har det siste ordet; ”...or else he shoots you”. Han har en god bi-inntekt ved å kreve halvparten av overskuddet fra alle butikker i et stort område han har tilegnet seg eierrettigheter til. Alle husstander i samme område fikk ved siste valg en scooter hver, i fall de skulle være i tvil om hvem de skulle stemme på. Alternativet til tohjuling skulle visstnok være pryl, så da burde valget være enkelt.

Fleksible ministre

En velkjent diamantsmugler har vært så heldig å få byggetillatelse på en meget fin strandtomt til sitt ”slott”. Ministeren som gjorde unntaket har også vært så heldig å få sponset et relativt greit hus i nærheten, så da har begge grunn til å være fornøyd. Vi har enda igjen å møte noen som har den minste tillit til politikere i Goa. Hvis ryktene stemmer kan man få inntrykk av at systemet er noe korrupt.

Hippiene lever

Vi har også vært på det kjente Anjuna Flee Marked. I begynnelsen var dette onsdagsmarkedet hippienes måte å forlenge oppholdet i Goa på, ved å selge unna eiendeler. Veldig spennende og mye fint å kjøpe til en billig penge, vel og merke hvis man ender opp med å betale 30-50% av utropspris. Hippiene er i Goa fortsatt, men stammens opphavsmenn begynner å bli rimelig slitne.

For ikke å bli mistenkt for å ville skremme både venner og familie fra å besøke oss, vil jeg avslutte med å si at vi er veldig fornøyd med huset vårt, til tross for noen innkjøringsproblemer. Vi har god plass og alle nødvendige fasiliteter. Om kort tid blir det tørt i bushen rundt her, og det som måtte være av slanger forsvinner. Vi har fått fast hjelp i huset, så vi trenger ikke å bruke unødig tid på det praktiske. Vi skal tegne medlemskap på et hotell i nærheten, så vi kan benytte oss av basseng og fasilitetene der så mye vi vil. Vestlige turister har begynt å komme, så nå har lokalbefolkningen fått flere å feste blikkene på.



Nytt familiemedlem

Siden sist har Kasper og Thea lekt Tarzan på Bambolim Beach, noen kilometer øst for Dona Paula. På en av våre oppdagelsesturer stoppet vi på et hotell som vi lot oss fortelle var fryktelig fint. Vår kilde kunne avsløre at hotellet var minst 2 eller 3-stjerners, så forventningene var selvsagt store idet vi entret lobbyen. Det eneste vi så som var fint, var noen voldsomme trær med lianer som barna kunne slenge seg i.

Fredrik og Missan

Siden ankomst til India, har vi ikke sett snurten av noen andre nordiske besøkende, så det var hyggelig å plutselig høre noen snakke svensk bak hyllene i nærkjøpet. Vi kom raskt i snakk med Fredrik og Missan, et utrolig hyggelig og fargerikt ektepar med fast bosted på den svenske vestkysten. Missan hadde for mange år siden bodd et år i India med sine foreldre og en svensk forfatter, som blant annet laget den kjente barneboken ”Chendru får en tiger”. Hun kunne umiddelbart fastslå at vårt opphold ville forandre oss for alltid. Fredrik og Missan har i mange år jobbet som leger i Saudi Arabia, og var nå i India for blant annet å besøke indiske kollegaer fra den tiden. Vi inviterte til besøk i vår nye bopel, og har siden det hatt flere hyggelige treff, både på Cidade og i Panjim. Vi har latt oss fortelle at Chendru nå er en eldre herremann med egen butikk. Fredrik og Missan reiste i går med tog sørover i India for å mette sin fantastiske appetitt på alt som er nytt og spennende. En koffert er parkert hos oss, så det blir snarlig gjensyn.

I am not a mouner and complainer, but...

Et annet ektepar vi har møtt et par ganger på Cidade, kan ikke vise til samme positivitet og tilpasningsevne. Den britiske herremannen begynner alle samtaler med ”I am not a mouner and complainer, but... ” Det som følger etter ”but”, har hittil vært en uendelig rekke av særdeles lokale faktorer han er misfornøyd med; vannets klarhet, vannskuterne, seilbrettene, tennisbanen, for ikke å snakke om dykkersenteret. Vi får håpe at ting utvikler seg i positiv retning for dem, og har foreslått en tur utenfor hotellområdet, noe som tydeligvis ikke har falt dem inn så langt.

De statlige dagligvareforretningene i Panjim, er et spennende fenomen. Etter første besøk lærer man seg at det er nyttig å ta med egne bæreposer, da dette ikke er en del av sortimentet. Ved siste besøk så vi plutselig en mus pile over gulvet og ved nærmere kontroll kunne vi se spesielt mye muselort i avdelingen for mel, sukker og ris. Vi var enige om at det ikke var spesielt tillitvekkende.

Markedsliv i Panjim

Vi har gjort oss mer kjent på bymarkedet i Panjim, et sted man utvilsomt kan få tak i det aller meste man måtte ha behov for. Et sant eldorado for dem som rykker til når de går forbi 10-er hyllene på Rimi. Men nok å kikke på for alle andre også. Brunevarer, tekstiler, sko, smykker, fisk, blomster og frukt – alt på samme sted. Markedet har svevende overganger mellom ute og inne, og både takhøyde og gangbredde varierer kraftig. ”Come in” var det en butikkeier som ropte til oss. Vi kunne ikke engang skjønne hvordan han hadde kommet seg inn der, og plass til flere var det i hvert fall ikke.

”A good kick”

Vi hadde bestilt sjåfør til klokken 10 i dag for en visitt til Vasco Da Gama, Goas første by og det sted de første portugisere steg i land. Sjåføren kom lenge etter tiden, medbringende en halvliters flaske som var kvartfull med en hvit guffe. Denne skulle vise seg å være grunnen til forsinkelsen.

Innholdet var blomstersaft fra kokospalmer, tappet i løpet av natten. Sjåføren hadde stoppet på veien og fått en smaksprøve av de eksklusive dråpene. Han kunne fortelle at han hadde tatt en god klunk av det selv og at det var veldig smakfullt – for ikke å snakke om hvor bra det var for urinen. En rask kikk ned i flaska avslørte en ukjent mengde uidentifiserte småkryp, som også likte smaken på svineriet.

Jeg syntes det var ille nok at han som skulle kjøre oss rundt hele dagen hadde dette i urinen, så jeg takket høflig nei til ytterligere spredning. Ikke en gang lovnadene om at smaken ville forandre seg markant i løpet av bare 2 dager, og at man kunne påregne ”a good kick” – var nok til å få meg til å forandre mening.

Det kom etter hvert frem at innholdet på flasken, etter destillasjon, blir til det lokale brennevinet Feni, som kan fremstilles av sevje fra blomstene på kokospalmer eller cashewtrær. Hvis man får ”a good kick” uansett – så er det vel ingen grunn til å kaste bort tid på destillering? Hvem vet, kanskje det er bedre for urinen å drikke det som ren sats.

Politi = robbers

Vi har den siste uken også fått en innføring i godt politiarbeid. I Goa er det populært å være politi. Det er faktisk så mange som vil bli politi, at de lokale ministrene har sett seg tvunget til å kreve en personlig godtgjørelse på 50 000 Rs (i overkant av 8000 norske kroner) for å slippe nye søkere gjennom nåløyet. Vi er fortalt at kriteriene for å bli politi er å ha tilgang til en tohjuling, 8 000 kroner og så er det en fordel å ha ”litt i hodet”. Vi har forlengst skjønt at investeringen raskt gir frukter. Bøter skrives ut til alle som stoppes, for den minste forseelse. Blir man stoppet, enten man har forbrutt seg mot en regel eller ikke, er det bare å bla opp. Insisterer man på en kvittering, blir boten mye høyere, sa da oppstår det en naturlig win-win situasjon ved å sløyfe papirarbeidet. Blant folk flest er betegnelsen på konstablene ”robbers”. Turister som ikke fører eget kjøretøy har imidlertid lite å frykte.

Forferdelige Vasco Da Gama

Vi har på forhånd lest oss fram til at havnebyen Vasco Da Gama er senter for både kriminalitet og prostitusjon i Goa, så vi hadde ikke noen høye tanker om hva som kom til å møte oss. Våre forventninger ble innfridd, området er ikke noe sted man oppholder seg unødig. Lektere frakter kontinuerlig jernmalm ned elvene Zuari og Mandovi for lasting om bord på skip – hovedsakelig for eksport til Japan. Bensin og olje er eksempler på nødvendigheter som importeres til Goa via Vasco. Vår sjåfør fylte fornøyd bensin på bilen, på en bensinstasjon som lå så nær terminalen at sjansene for at tankbilsjåførene hadde tynnet ut bensinen med parafin, var minimale. For oss betydde dette en ettermiddag uten problemer med bakkestart og sjenerende skudd og fising i eksospotta. En rask sving forbi utkanten av Vascos “red light district”, gav ingen mersmak. Tvert imot.

Fra naturens side er Vasco velsignet med flotte strender på begge sider av byen. Den ene ser imidlertid ut som en søppelplass, eller rettere sagt ER en søppelplass. På den andre stranden ligger byens gledesstrøk. Vasco har absolutt ingenting å tilby normale folk.

Good night, dad

På hjemmefronten er den nytilsatte staben, bestående av det vi ved ansettelsen fikk opplyst var et søskenpar, godt i gang. Vi har rukket å bli såpass kjent med dem at vi nå vet at de er søskenbarn, men at de har vokst opp sammen, siden hans foreldre døde da han var liten.

Vi har i flere andre sammenhenger også vært tvilende til hvordan goanske familier er konfigurert, men har nå forstått at korrekte betegnelser ikke er så viktig. Vår favorittsjåfør har fortalt mye om familien sin, og vi ble raskt i tvil om hans troverdighet, da regnestykket på langt nær gikk opp, når historiene om onkler og tanter og søskenbarn haglet over oss.

Jeg sover derfor fortsatt godt om natten, selv om det nå er to til i huset som sier ”good night, dad” når de går og legger seg.

” Do you like my cook”

Laxmie og Neresh som våre medhjelpere heter, har problemer med engelsk. Vi fikk før ansettelsen opplyst at de ikke kunne noe engelsk, og siden vi var beredt til å ta den utfordringen og dermed bli tvunget til å lære oss grunnleggende hindi, har vi blitt positivt overrasket over at de faktisk kan kommunisere en del på engelsk. ”Do you like me, mama?” sier Neresh konsekvent til Mette, når han lurer på om maten eller noe annet er som forventet. Både Kasper og Thea kniser fortsatt godt hver gang. I kveld sa han ” do you like my cook” under middagsserveringen. Mette og jeg ble enige om å la en bekjent bruke en god halvtime en dag, på å lære ham litt grunnleggende restaurant engelsk. I god tid før vi får gjester nordfra.

Komfyren går på gass og trenger naturlig nok påfylling fra tid til annen. Ved innflytting ble vi fortalt at det jevnlig kommer en lastebil forbi huset med gassflasker. Det var bare å springe ut når vi hører noen rope ”gas, gas”, noe vi sikkert hadde gjort selv uten instruksjon. Ikke engang etter gjentatte ganger å ha ringt selskapet som leverer flasken, har vi hørt noen rope. De skulle jo komme klokken 18 den dagen vi ringte. Merkelige greier.

Et siste kick for gartneren

Gartneren, som nå heldigvis bare har to dager igjen av sitt engasjement, har fått tre tydelige beskjeder, formidlet gjentatte ganger via en lokal person som snakker flytende konkani, det lokale språket i Goa. 1) Ikke vanne på utsiden av muren, 2) fylle jord i potteplantene inne, 3) brenne tørt gress på utsiden av muren. Det første jeg så da jeg kom ut en morgen, var at han stod og plystret oppe på muren, med slangen på utsiden. Jeg vet ikke om jeg skrek på norsk eller engelsk, men det var i hvert fall ikke behov for oversettelse til konkani. Etter en uke ga jeg beskjed om at hvis det ikke var jord i pottene inne når jeg stod opp neste dag, så kom jeg til å gjøre det selv. Og det var det jeg gjorde. Ikke at det var noe som helst heft, men jeg mente bestemt at det var minst tre andre som heller burde gjøre jobben. Under Mettes og min jordpåfylling, kom det en som skulle hente et brev vi skulle overlevere fra huseieren. Han presenterte seg, fikk

konvolutten, og informerte deretter uoppfordret om at han var teknisk ingeniør – uten at han fulgte opp med noen forklaring på hvilken relevans dette hadde for oss. Samtalen ble meget kort.

Vår sjåførvenn Raj ankom og skjønte raskt at det etter hvert var nødvendig med litt progresjon på flere områder. Gartneren hadde påstått at gresset ikke var tørt nok for påtenning før om ti dager, dette for å få forlenget sitt engasjement. Raj tok en fyrstikk og stakk ned i det knusktørre gresset, og det skulle vise seg at det ikke var det å få fyr som var problemet. Mette og jeg lurte begge en stund på hvordan det kom til å gå med landsbyen Taleigao en kilometer nedenfor huset. Idet vi skulle ut på tur, kom gartneren tuslende med noen potteplanter han skulle skjenke oss. Som takk fikk han halvlitersflasken med sats, og skulle han få noe ”kick” av den, er det ingenting vi får noe glede av – hans kontrakt går ut om 24 timer.

De siste regndråpene

Forrige regnskyll for en ukes tid siden var sagt å være det siste, før regnet setter inn igjen i begynnelsen av juni neste år. I kveld fikk vi en skikkelig skur og det var deilig. Vi merker tydelig at det noen ettermiddager har vært et litt “kaldere” drag i lufta – nesten så man synes det er litt uggent, selv om det sikkert er rett under 300C.

Kritisk på nikotinfronten

Snus-situasjonen er utrolig kritisk. Er inne på siste boks og har helt siden det var klart at rasjoneringen hadde skåret seg, stukket hodet i sanden og snust ivei. Jeg hadde et svakt håp om at en nordmann som skulle til Pune, tok med en rull, men dette skar seg. Jeg har vært på minst 10 apotek i dag for å få tak i ett eller annet nikotinholdig, uten å lykkes. Ekspeditøren på siste sted ba meg komme igjen i morgen. Hvis noe slikt fantes i India, skulle han greie å skaffe det. Alternativt kunne en venn fra Dubai, som var ventet på besøk, skaffe ett eller annet, da man der kunne få tak i ”alt”, hvis man var villig til å betale for det.

Nytt familiemedlem

Vi har tydeligvis fått oss hund i dag. Fra tidlig i dag var det noe piping ute i buskene utenfor huset. Det hørtes ikke ut som en cobra, så Mette og barna gikk og så etter. Det var en rimelig fersk hundevalp, trolig av helt ubestemmelig rase. Den ble servert melk, og etter det har det gått slag i slag. Mens jeg har brukt dagen foran PC’en inne har Mette, Kasper og Thea holdt på med krabaten. De har vært hos veterinær, på apotek, kjøpt bånd etc., og nå bor den hos oss, den også. I skrivende stund får jeg akkurat beskjed om at det er ”small black animal on dog”. Hvilken overraskelse! Da er det vel ”small black animals” på oss også tipper jeg.

PS:

Posten kom for første gang i dag. En bryllupsinvitasjon, og ti tusen ganger bedre: to bokser med snus fra Britt. TAKK, Britt! Ingen trodde at det skulle være mulig å få snus velberget frem, men Britt gjorde et forsøk, og boksene var her på en uke. Med ulidelig streng rasjonering kan jeg fordele boksene utover en uke, og håpe at neste ladning kan fremføres innen den tid!



”Roaming around”

Made in Kina = topp kvalitet

Det er mye som er billig i India, og kvaliteten er matchende. Svømmebriller er av artiklene vi til stadighet må investere i, da de ikke er produsert for å vare spesielt lenge. Vi fant noen Speedo briller i en butikk, og spurte ekspeditøren om han kunne garantere at det var ekte og god vare, så vi slapp å kjøpe nye hver dag. Dette kunne han umiddelbart bekrefte, og for å fjerne enhver tvil, viste han til ”Made in China” påskriften bak på pakken. Hvis vi har vært tvilende til en vares kvalitet, har vi også flere andre ganger blitt overbevist når produktets opprinnelsesland har vist seg å være Kina.

Andre gode kjøp som bør nevnes, er et vidunder av en underholdningsmaskin: en VCD-spiller med karaokefunksjon, TV-spill og ikke minst en kassettspiller på toppen, – noe som gir maskinen et imponerende og ikke minst moderne preg. Denne har allerede vært til reparasjon to ganger, da den uheldigvis bare varer ti minutter før den trenger service. En annen nyttig investering stod Kasper for; en smakfull prosjektilformet lampe, med luftbobler og svevende fisk. Unødvendig å si, men denne virket forøvrig også bare i et kvarters tid. Etter regelrett å ha truet innehaveren av butikken, er det lovet at både bobler og lys skal være i drift igjen i løpet av desember.

Nattmarked

Hver lørdag er det nattmarked nord for Baga Beach. Vi var der på åpningskvelden og det var absolutt en fin opplevelse. Stort vareutvalg og veldig lite mas, da selgerne må holde seg inne i sine boder og ikke mase for mye på kundene. Brudd mot denne regel kan i verste fall føre til bortvisning på livstid. Det er mange vestlige å se, både på salgsog kjøpssiden. Selgerne kan regnes som personer med en noe alternativ livsstil. Eneste negative opplevelse denne kvelden, var da en lokal tryllekunstner lurte undertegnede til å holde, og åpne noe som så ut som en bok. Dette medførte det jeg oppfattet som et kraftig elektrisk sjokk, og gav definitivt et ”kick in the head”. Mine naturlig noe klamme hender, sørget for ekstra god effekt. Fryktelig morsomt!

Det er både servering og underholdning på markedet, slik at folk (med stor tank) kan kose seg der hele kvelden igjennom. Kasper kjøpte tryllesett av skøyeren med den elektriske boken, og jeg ble blid igjen da jeg fikk prutet ned en fin treboks for røkelse til 16 kroner. Hvis man ønsker å tilbringe mange timer på markedet, er det et godt tips å gå skikkelig på do, – før man drar. Thea varslet etter hvert at det var behov for et toalettbesøk, og vi fant kun ett eneste toalett på det meget folksomme området. Toalettet var bekmørkt, og bra var kanskje det. Alle var imidlertid enige om at det var like greit å kjøre videre.

Vi har flere ganger spist på Highland Beach Resort i Candolim, og tenkte at en matbit der var en fin måte å runde av lørdagskvelden på. Det var like bra at vi ikke spiste der før vi dro på nattmarkedet. Vi har hver for oss hatt noen mistanker tidligere, men etter denne kvelden er det hevet over enhver tvil at vi ikke vil anbefale noen å ta middagen der.

Kjemisk bleking i Taleigao

Konen til en bekjent i landsbyen Taleigao, åpnet for en tid siden en skjønnhetssalong. Etter litt påtrykk fra eieren, har Mette og Laxmie vært der og nappet øyebryn etc. Motstykket til solarium og ”brun uten sol”-kremer er tydeligvis kjemisk bleking av ansikt og armer. Mens Mette fikk

peeling, ble Laxmie bleket etter alle kunstens regler, og var strålende fornøyd med det.

Vi kom forleden i nærkontakt med tre herremenn i Panjim, som også hadde nappet brynene sine, sminket seg fint og fått på seg nydelige kjoler. Vi fikk jagd dem av gårde før ungene stilte for mange spørsmål. Vi får bare håpe at Neresh ikke kommer i kontakt med trioen og stiller sitt vanlige ”do you like me?” spørsmål.

Endelig besøk av cobra i hagen

Det kan virke som om vårt lokale tempel, som vi har latt oss fortelle er etablert som en sikkerhet mot plagsomme ormer i området, ikke gir den tiltenkte beskyttelse. Det begynner å bli noen slange-episoder nå, men følgende opplevelse fortjener litt omtale:

Thea lekte intetanende i hagen da vi ble varslet av en tilfeldig (?) forbipasserende om at han hadde sett en slange inne i hagen. Alle kom seg raskt i sikkerhet innendørs, og slangefangeren ble tilkalt via telefon. Barbeint tuslet han rundt hushjørnet og kom tilbake med hånden rundt halsen på en stor cobraslange. Han bad om kniv og kjøkkenhåndkle, som en skrekkslagen Neresh kastet til han fra lang avstand. Vi regnet med at slangen nå skulle bøte med livet, men den 20 år gamle slangefangeren hadde andre planer for rakkeren. Uten bedøvelse ble tennene rask skåret ut, og det meste av giften ble tørket ut med håndkledet. Etter litt sirkus med slangen i hånden, la han den i en plastpose og startet på hjemveien.

Vi tilbød raust 300 rupees for jobben, men taksten for uskadeliggjøring av cobra, skulle vise seg å være mange ganger høyere. Vi så ingen grunn til å diskutere prisen, og tilbød kostnadsfritt både kniv og håndkle på kjøpet. Han mente det var ille at vi skulle skille oss med nødvendig kjøkkenredskap og avviste gaven. Da slangefangermannen forsvant rundt hjørnet, brente Neresh både kniv og håndkle.

Gjensyn med Fredrik og Missan

Våre nye svenske venner Fredrik og Missan, har vært på snarvisitt, og bobler over av entusiasme etter sin ukeslange tur til sør-India. Vår interesse for en lignende tur, med bl. a overnatting på båt i Keralas backwaters, ble kraftig vekket.

Raffinerte russere på tur

Rundt bassenget på Cidade demonstrerer russiske turister sin godt utviklede kulturforståelse. Blandt indiske damer med badedrakter tilsvarende det som ble brukt på Ingierstrand bad på 20 tallet, er det et flott syn når de russiske damene drar til tangatrusene sine – før de setter seg i baren for en frokostvodka.



En vanvittig tur til Pune

La meg med en gang fastslå at dette var den ene gangen landeveien ble valgt ved forflytting over lengre strekninger. Bil er definitivt ikke den enkleste utveien når de 1000 kilometerne til og fra Pune skal tilbakelegges, så ekspedisjonen var allerede på forhånd klassifisert som en opplevelse. I ettertid skulle det vise seg at en lærepenge er en riktigere beskrivelse. Alle fire er lykkelige over at vi utrolig nok er uskadd. Den for anledningen innleide sjåføren må være utrolig skuffet over at han ikke greide å ta livet av oss, selv etter tusenvis av helhjertede forsøk.

I begynnelsen av vårt Indiaopphold, kjørte Paul oss noen kortere distanser, og det var han som solgte inn ideen om å kjøre bil til Pune. Fine veier og mye å se på underveis, lød reklamen. Konklusjonen er at det stedvis ikke finnes veier, og at det ikke er annet enn dritt å se. Et parti på strekningen, som utgjør 15 minutter av 12 timer, er fantastisk flott. Fjellkjeden Western Gats er et vakkert skue, og mange ville aper langs veien. Det var allikevel ikke så lett å nyte det flotte området, etter 10 timer i fosterstilling og konstant bønn om å få overleve dagen.

Tusenvis av lastebiler med tynnslitte dekk i ulike dimensjoner, dundrer mot deg og svinger tilbake i sitt ”kjørefelt” akkurat idet du lukker øynene i påvente av smellet. Noen lastebiler er så skjevt lastet at vi så flere som rett og slett veltet. Selv på de ytterst få strekningene som hadde to adskilte kjørefelt i hver retning, møtte vi flere ganger lastebiler som kom mot oss i feil kjøreretning. Det er skremmende å se på så nært hold

hvor ujevnt fornuften er fordelt. Dessverre kan nok mye av den sinnssyke trafikkeringen på indiske riksveier spores tilbake til manglende ressurser og press om inntjening. Det skulle også vise seg at vår sjåfør, på vei til Pune, valgte en lengre og verre rute, for å vise oss en nesten tørrlagt foss. Herregud, for en tufs!

Kurt og Hazels bryllup

Vi har vært i bryllup i India før, men dette var spesielt på flere måter. Kurt er hindu, og har vært gift tidligere. Hazel er 10 år yngre og katolikk. Det var ikke alle i oppgangen som hilste på dem, for å si det slik. Formelt sett var det et sivilt giftemål, men det vi fikk være med på var en tradisjonell sør-indisk seremoni, som startet i 8-tiden om morgenen og varte i omtrent 5 timer. Det var tett røyk i leiligheten og konsumet av oljer, bananblader, kokosnøtter og andre rekvisitter var stort. Hadde det ikke vært for Nokia-telefonen som dinglet rundt halsen på en av prestene, kunne man tro at man var sendt mange hundre år bakover i tid. Det hele var en opplevelse vi aldri glemmer.

Mottagelsen samme kveld stod i fin kontrast til formiddagens seremoni. Champagne, kake og dans til moderne rytmer. Undertegnede begrenset seg til de to førstnevnte, mens Thea svingte seg jevnt på dansegulvet. I et tilstøtende rom underviste hun også bryllupsgjestene i ketchupsang-dansen.

Dagen etter bryllupet ble brukt til jobbing og møter i Pune. Kasper og Thea bestemte at vi skulle på McDonalds på ettermiddagen. Siden ingen av varene inneholder svineller storfekjøtt, blir smaksbildet fort noe annerledes enn man er vant til. Thea savner forøvrig wienerpølser veldig mye nå. Lomper er det imidlertid flust med.

The Beatles er tilbake!

Via oppslåtte plakater hadde vi fått med oss at The Beatles fra England skulle spille på vårt hotell dagen etter. Vår meget opplyste sjåfør hadde til

og med sett flere av gutta på hotellet. Mette og jeg var enige om at det ville vært en sensasjon hvis særlig mange av den originale besetningen skulle dukke opp.

Trygt tilbake i Goa, har vi blitt tipset om at tog er en behagelig reisemåte i India. Neste gang vi skal ut på langtur, prøver vi verdens største arbeidsgiver: det indiske jernbaneselskapet. En vakker konvolutt fra Britt, med 4 – fire bokser med snus ventet på meg da vi kom tilbake til huset. Herlig! Kasper og Thea fikk tegneserier fra mormor og var like lykkelige.

Gifteklar tankbil-medarbeider

Neresh og Laxmie hadde knapt vært utenfor huset mens vi var borte. Grunnen til dette var flere ufine oppringninger fra en lokal mannsperson, som ville gifte seg med Laxmie. Hun mente det var en av dem som leverer vann hos oss, og kunne også fortelle at han hadde snakket om ”poison” hvis det ikke ble giftermål. Grunnet språkproblemer, skjønte vi ikke helt om han hadde truet med ta giften selv, eller om det var vannet som skulle forgiftes. Det er uansett grunn til å ta affære, når hjelpemannen på tankbilen snakker om gift. Sjefen i firmaet, Mr. Lobo, ble raskt konfrontert og lovet å finne ut om det var en av hans medarbeidere. Han kunne dagen etter fortelle at det dreide seg om en person som ønsket jobb som hjelpemann på tankbilen, og som var på prøvetid. Han hadde på langt nær den kunnskap som var nødvendig for å rulle ut vannslangen, så han hadde ikke blitt ansatt. Mr. Lobo karakteriserte ham som en stor mann, men med hjerne som en 10-åring. Han kunne også berolige oss med at han hadde så lav IQ at han var ”harmless”. Selv om han er konfrontert med oppringningene, har vi han fortsatt på tråden innimellom. Han lager litt lyder til damene i huset, men legger på hvis jeg tar telefonen.

10 000 takk

En morgen fikk vi en oppringning fra en annen mannsperson, som antydet at vi omgående skulle sende Neresh til Hyderabad med 10 000 Rupee. Bakgrunnen for dette var at noen i familien hans angivelig skulle være veldig syke, og at en dyr operasjon var eneste utvei. Han ble tydelig overrasket

over at vi ikke umiddelbart syntes dette var en god ide, og trodde tydeligvis at vi skulle gi etter hvis han forhandlet frem et lavere beløp. På 2000 Rs, slengte jeg på røret. Det er selvsagt umulig å vite hva som er sannheten, men vi hadde god grunn til å tro at dette var en mindre listig plan, som Neresh var direkte delaktig i. Neresh ble kraftig konfrontert, uten at noen uforbeholden innrømmelse ble fremtvunget. Basert på mistanker og en tydelig magefølelse, avsluttet vi hans arbeidsforhold og sendte ham på bussen til Hyderabad.

Lucky biter

For et par dager siden bet hunden Thea så kraftig i hånden, at en sykehustur var eneste utvei. Det ble flere sprøyter og oppfølging i dagene fremover. Hunden virker frisk som en fisk, men det er selvsagt best å ta alle forholdsregler.

Hvetebrødsdager

Kurt og Hazel fulgte med oss til Goa etter bryllupet, og det har vært hyggelig å ha dem på besøk i noen dager. Vi har vært på kirkebesøk i Old Goa, en gang portugisernes hovedsete i Østen. Vi kunne blant annet beskue levningene til helgenen Francois Xavier. Kurt har for øvrig gitt oss svaret på hvorfor ingen vasker annet enn gulvet i husene sine; malingen som brukes er nemlig vannbasert. Vi har også vært i Calangute, der Kurt til og med greide å lure noen av oss til paragliding. Dette i kombinasjon med et par Pina Colada, ga et etterlengtet ”kick in the head”.



Endelig akklimatisert

Det har ikke vært noen voldsom dramatikk, eller enestående begiven heter siden sist, men hverdagen byr stadig på små overraskelser.

Merry Christmas

Vi er nå fullt akklimatisert og gradestokken må nå opp i 350C før svetteperlene er synlige. Temperaturen er nå snart på sitt laveste i Goa, og det er relativt kaldt sent på kvelden. Det står nå Merry Christmas på kransen på inngangsdøren, og plastjuletreet pryder allerede stuen. Vi gjorde et helhjertet forsøk på å finne juletrelys som ikke blinker. Etter hvert måtte vi fire på kravene, og så på det som en seier da vi fant ensfargede hvite lys – selv om de blinker (noe fryktelig). Kasper og Thea har også pyntet små trær på sine rom, og valgte, for å si det forsiktig, ikke den ensfargede varianten.

Slutt på “Live in servants”

Laxmie vendte ikke tilbake til sin post i huset, etter en planlagt snarvisitt hjem. Familien forlangte at hun skulle ta med seg sin 12 år gamle bror som selskap/sikkerhet, men dette vurderte vi raskt som uaktuelt. Vi har skiftet strategi når det gjelder hjelp i huset, og kommer ikke lenger til å satse på den indiske praksisen med tjenere som bor i huset, men engasjere nødvendig hjelp på timebasis.

Etter at Lucky bet Thea, har hun vært tre ganger på det lokale sykehuset og fått sprøyter. Behandlingen er nå ferdig, og vi har fått et kort, men interessant innblikk i et helsevesen som selvsagt ikke holder samme materielle standard som vi er vant med.

Jeg nevnte stolt i en tidligere rapport at jeg hadde prutet en flott treboks ned til 100 rupee. Jeg kan nå noe mindre stolt informere om at en identisk boks er observert i en butikk, med prislappen 50 rupee. Nevnte jeg at Kasper’s 1000 rupee sjakkspill var tilsalgs for 400 i samme butikk? Det er med andre ord mer å gå på. Om ikke annet, så er vi på god glid når det gjelder å vite hva forskjellige produkter bør koste.

Det er en forvirrende prisjungel man skal forholde seg til. Vi har langt fra sluttet å bli overrasket over variasjon i pris på ett og samme produkt, kjøpt på forskjellige steder. Det finnes også mange skremmende eksempler hvis man setter ulike produkter/tjenester opp mot hverandre:

Dagspris for å benytte svømmebassenget på Leela = 31 middager på en lokal kneipe.

Pakke med frokostblanding = taxi t/r Panjim inkl. 2 timers venting.

2 store pizza levert på døren = hushjelp 4 timer hver dag i en mnd.

Sikkerheten ivaretatt

Etter sterk oppfordring fra indiske venner, har vi ansatt en nattevakt fra selskapet Tought Security and Investigation, så da burde både sikkerhet og eventuelle behov for etterforskning være godt ivaretatt. Keshab fra Nepal banker i bakken med en stokk når han går sine nattlige runder for at vi skal vite at han ikke har duppet av. Alternativet var fløyting hver time, noe vi valgte bort grunnet egen og naboens nattesøvn. Lucky henger i buksebeina til Keshab når han patruljerer, og er glad for en venn å krype inntil den mørke delen av døgnet.

Vi har mange og eksotiske planter i hagen, noe som i utgangspunktet er både flott og spennende. Kombinasjonen av at vi har hatt nok annet å tenke på, lite tilsig av kommunalt vann og heller dårlig kunnskap om stell av bananpalmer har ikke gjort hagen godt. Da Keshab ymtet frempå om vi var på jakt etter en gartner, gikk det ikke mange minutter før han hadde doblet månedslønnen sin. Da vi neste kveld kom igjen fra tur, var uniformen hengt over gjerdet, og vaktmannen stod i bare ”undikken” og luket bed. Han har gjort underverker for hagen, og fortsetter det slik, er ikke tanken om å ta inngangspenger langt unna.

Vi oppdager stadig nye produkter, og det siste i rekken er indisk ferdigmat av type ”Fjordland”. Det er bare å varme i vann i noen minutter og servere. Så nå kan vi (kanskje) imponere nylig ankomne besøkende med indiske godbiter?

Klærne får juling

Når man sender klær til vask i India, kan det være verdt å merke seg hvordan dette foregår, for eventuelt å ta noen forholdsregler. Etter at klærne (gjerne hvitt og farget sammen) har ligget en stund i en kraftig såpeoppløsning, blir skitten bokstavelig talt banket ut av plaggene, før de legges, eller i beste fall henges til tørk i solsteken. Avslutningsvis strykes klærne på så kraftig varme at det blir merker for livet etter skjorteknapper og andre hardere deler i plaggene. Hvis ikke pressen i buksene treffer helt, er du garantert flere folder for all fremtid. Vi har ikke opplevd at BH’er med spiler eller andre sarte plagg har fått noen spesialbehandling og er selvsagt helt uegnet til sitt formål etter bare en behandling. Hvis du ikke er veldig nysgjerrig på hvordan dongeribuksa eller shortsen din ser ut med press, kan det være en ide og presisere at dette ikke er å foretrekke.

Uoppdragen venn

Jeg innrømmer å være den minst entusiastiske når det gjelder hundeholdet i huset. Jeg er ikke imponert over fremgangen når det gjelder hundens evner til å ta beskjeder. Vi bruker litt forskjellige prinsipper når det gjelder oppdragelsen. De andre i familien får nå Lucky til å sette seg på kommando.

Jeg mener at en noe hardere skole gir raskere resultater. Dette mener jeg å kunne bevise, da hun for lengst har lært å legge seg på ryggen, uansett hva jeg sier.

Oppskrift for tydelig kommunikasjon

Uten sammenligning for øvrig, er det verdt å merke seg en vanlig problemstilling med å ta beskjeder, også hos tobente. Det gir et klart fortrinn hvis man fra start er innforstått med at å si noe bare en eller to ganger, ofte er jevngodt med ingen kommunikasjon i det hele tatt. Dette er ingen fleipete konklusjon basert på et fåtal episoder. Dette er en godt etablert kulturforskjell.

Uten å utdype det, er det ingen tvil om at man har opplevd mer kritiske misforståelser enn uklarheter i forbindelse med matbestilling på restaurant. For mange er det allikevel frustrerende nok at enhver bestilling som inneholder det miste avvik fra standarden, skjærer seg. Har du veldig lyst på Ost på Burgeren, eller tilsvarende lite lyst på salat? Presiser tre ganger at dette er veldig viktig for deg. Hør godt etter når kelneren repeterer ordren din og presiser avviket nok en gang. Sjansene for at leveransen blir korrekt, kan med denne enkle oppskriften økes fra 0% til rundt 30%.

Ja eller nei?

Du lærer deg raskt at en sidelengs bevegelsen med hodet, som til forveksling er lik et norsk nei, faktisk betyr ja. Men det betyr ikke nødvendigvis ”Ja, det er greit”, eller ”ja, det er oppfattet”. Det kan like godt bety – ”ja, jeg skjønner hva du mener”, eller i aller verste fall ”ja, jeg skjønner at du sier noe”.

Under et middagsbesøk på Capricorn i Calangute, var vi så imponert over den glatte kommunikasjonen med en servitør, at det faktisk knyttet seg ørlite spenning til om Thea kom til å få riktig antall pannekaker. Etter forrige besøk, der Kasper fikk servert 8 åtte pannekaker med hver sin banan med sjokoladesaus inni ble det tydelig presisert at det denne gangen dreide seg

om 4 pannekaker “uten ingenting”, og ikke 4 porsjoner a 2 pannekaker. Hvor mange pannekaker fikk Thea? Svarfirst 5. januar. Løsningen kommer i neste nummer.

Vi har møtt en ny meget hyggelig svensk familie, med en jente som er jevngammel med Thea. Vi har hatt dem på besøk og vært på turer sammen. Thea syntes det var trist da de reiste hjem. Sucheta, fra kontoret i Pune, har også vært på besøk noen dager, sammen med sønnen sin. Kasper og Devadnya fant virkelig tonen og har hatt noen aktive og hyggelige dager sammen.

“I will be there at one o’clock sharp...or before... or after one”

Raj, den beste taxisjåføren i Goa – sikret seg forleden spesielt elegant mot noen form for misforståelse i forbindelse med at han skulle komme til oss klokken 13. “I will be there at one o’clock sharp....... or before..... or after one”. Dermed skulle de fleste alternativer være dekket, og muligheten for brudd på avtalen er minimal.

”The maid just love it”

Støvsuger er ikke noe vanlig syn i Goa. Jeg husker godt en annonse for et hus til leie, der besittelse av støvsuger var spesielt omtalt. Det ble i annonsen presisert at ”the maid just love it”. Jeg er ikke overbevist om at vår nyengasjerte maid fra Taleigao er like begeistret. Ansiktsutrykket under Mettes demonstrasjon av suger’n tilsier at det fortsatt kommer til å bli rengjort på gamlemåten. Så når støvskyene har lagt seg etter kostingen, får heller en av oss andre som ”just love it” dra over med beistet.

Begeistringen ble stor, spesielt hos barna, da vi kom over en butikk som leide ut filmer på VCD og DVD. Mange av filmene har knapt hatt premiere på kino. Utleieren benektet allikevel kategorisk at det dreide seg om hjemmekopiering av filer, lastet ned på internett. Vi klinte til og leide et par titler omgående, men Sinbad på kinesisk ble aldri noen stor hit. Pirates of Caribbean var nok ikke digitalisert på en maskin med spesielt

rask prosessor, så enhver rask bevegelse hos aktørene – resulterte i så grov oppløsning, at Kasper ikke orket å se til ende. Vi har funnet flere andre butikker som selger originale VCD/DVD og selv om utvalget ikke er det aller beste, er det faktisk bedre enn forventet.

Den tidligere omtalte diamantsmugleren har ankret opp yachten sin nedenfor kåken. Jeg har greid å innhente noe nyttig tilleggsinformasjon om mannen, og i denne omgang har jeg gleden av å videreformidle at han har 100 tjenere i huset. Det kan komme godt med, for det ble også opplyst at han er en meget gammel mann – minst 50 55 år.

Betalingsproblemer

Forleden dag skulle jeg en rask tur til Panjim for å betale husleien, vann -og strømregningen. Jeg besøkte 5 ulike banker uten at noen av dem kunne hjelpe meg å fullføre oppdraget. Ikke en gang en filial av samme bank som huseieren har, greide å overføre beløpet, så da blir det overføring fra norsk bank igjen. Helt utrolig. Den siste banken jeg besøkte, var autorisert for å ta imot betaling for vannog strøm, men da måtte jeg komme neste dag. Alle de 10-12 uvirksomme funksjonærene var enige om at dette var den beste løsningen. Taxisjåføren som var med på turen, som jeg aldri har sett før, viste langt større interesse for regningene. Da jeg kom litt brått inn i bilen etter et ærend, var han i gang med inngående studier av papirene jeg hadde lagt i bilen.

Svake mattekunnskaper

Vi har vært i interessante forhandliner med Raj’s drosjeeier, om en fast avtale for 3 dager i uken. Vi hadde bedt eieren ryke og reise allerede på et tidlig tidspunkt, hvis det ikke hadde vært for at Raj er en kjernekar, og at vi er sugne på å lære mer om hvor utrolig forskjellig det går an å tenke. Etter en vurdering av det tilbudet vi fikk, ba vi om et nytt tilbud med eneste forskjell at totalt ant. km. per måned var mindre. En sammenligning av tilbud 1 og 2 viste at det ikke fantes noen logisk sammenheng mellom disse. I et forsøk på å få eieren til å ta til fornuften, fikk vi demonstrert en forståelse for matematikk som var så svak at det er helt nifst. Vi har inngått en prøveavtale for desember, så får vi se hva som skjer videre.

A posh man...

Raj fikk for øvrig månedslønnen sin i forrige uke, og kunne fortelle at han nå var en ”posh man”. Lommeboka hadde aldri vært så ”big” før. Like bra han ikke vet at vår lommebok måtte være minst like big bare for å få kjøpt plastjuletreet.

Raj er en utrolig positiv og fargerik fyr, og han er ikke redd for å gjøre lommeboka mindre ”big”, for å få nytt og unyttig utstyr til drosjebilen. Lenge trodde vi at alle nye effekter som blinkende plastdruer til frontruten, eller en underholdende ryggealarm var lånt. Vi har nå skjønt at det er en ørliten mangel i ordforrådet som gjør at ordet “borrow” konsekvent brukes i stedet for “buy”. Det forklarer jo en god del, og det er betryggende å vite at både bukser og sko faktisk ikke er lånt men kjøpt. Vi har latt oss fortelle at hans sjef, drosjeeieren, er motstander av den kontinuerlig pågående prosessen med å “råne til” bilen, og at han uansett må “borrow it” himself. Med “almost 2000 Rs” i måneden (340 kroner) burde det jo være rikelig til overs for produkter som iflg. Raj gir “attraction”. Siden jeg var ungdom på Gjøvik på 80 tallet, er jeg ikke ukjent med produktgruppen vi her snakker om, men jeg føler allikevel at jeg faller utenfor når Raj påstår at alle kundene elsker “opphoringen” av bilen.

Når det gjelder sikkerhetsutstyr til bilen, er ikke interessen like stor. En dag kunne Raj fortelle at han hadde fått bot for ikke å ha sikkerhetsbelter. Det hadde brått kommet et nytt påbud om dette. Regelen skulle angivelig være innført fordi en butikk som solgte bilbelter hadde betalt penger til en minister. Opprinnelig var det belter i forsetet til Raj’s bil, men disse lot vi oss fortelle var tatt ut, faktisk av sikkerhetsmessige årsaker. For de som ikke allerede var klar over det, så hemmer faktisk bilbelter førerens bevegelsesfrihet, for ikke å snakke om konsekvensene hvis beltene henger seg opp i dører etc. Raj var på jakt etter nye, men dette koster over 1000 RS, så han har fått direktiver fra eieren om å finne billigere ”fake” bilbelter på markedet. Raj har lært seg det norske ordet ”gjerrig”, og bruker ofte uttrykket når det er snakk om eieren.

Traumatisk drukningsulykke

Hele familien har noe uforvarende vært med på innspilling av en lokal reklamefilm for TV. Mens innspillingen foregikk, kjøpte vi i ren forfjamselse en indisk drakt til Thea, og etter seansen kom jeg ut av butikken med en mer enn feminin festdrakt for menn.

Kasper har blitt bitt av surfe-basillen, og kaster seg uredd ut i sørGoas bølger på ”body board”. En liten fugl hadde blitt tatt av bølgene, og vi reddet denne fra den sikre drukningsdød. Den lille stakkaren ble tørket og hjulpet på bena inne på stranden. Noen minutter senere bevitnet vi at den ble spist av 4 store kråker. Gleden ble brått snudd til sorg, og Thea tok definitivt ikke lett på hendelsen.

Vi ønsker Astrid, Britt, Lars, Maximilian og Sidney (samt 3 x10 bokser General snus) velkommen til Goa på torsdag – for julefeiring!!



Glade Jul

Gjensynsgleden var stor da vi tidlig morgen den 19. desember fikk familiebesøk fra Sverige. Etter overlevering av knekkebrød, spekeskinke, fårepølse og svensk godteri – fikk de nye India-farerne noen velfortjente timers søvn. Nevnte jeg snusen? Etter hard rasjonering i forkant av besøket, tok jeg siste klype kvelden før, så jeg var ikke akkurat lei meg da gjestene ringte på døren kl. 06 neste morgen. Britt, Lars og mormor hadde bestilt hver sin 10-pk. General for levering på flyreisen ned, noe som etter nytt nedjustert forbruk, ville berget meg for 90 nye dager. Nå skulle det vise seg at surr hos flyselskapet medførte at bare 1/3 av bestilte varer ble levert. Da hjelper det utrolig lite at NovAir lovet å levere resterende 20 bokser på døren til Britt og Lars i Kungsbacka. Det er da ingen av dem som snuser! Fy skamme seg NovAir, – utilgivelig!!

Høysesong i Goa

Den absolutte topp i Goas høysesong legges bak oss denne helgen. Selv om Jul og Nyttår betyr massetilstrømning av utenlandske turister, er den største gruppen allikevel indiske turister. Fra det ganske land reiser de til Goa for å feire. Velstående familier fra Bombay og Dehli reiser til sine feriehus. Indere som vanligvis bor utenlands, fyller hotellene. Familier fra fjern og nær stues inn i biler og busser og kjører til Goa. Markedsselgere kommer i strie strømmer, og guttegjenger fra nærliggende stater legger strengt innlært oppførsel på hylla, og super og drikker mens de kikker på halvnakne finske turister. Alle hoteller i Goa er fulle og prisene på alt økes.

Når noe kan feires, er ikke inderne så opptatt av religiøs tilhørighet, – feiring er feiring. Helt siden jul har natteluften vært fylt med en salig blanding av trance-musikk, muslimske bønnerop og mer tradisjonelle katolske toner fra kirken i Taleigao. At alle grupperinger er fascinert av fyrverkeri og kinaputter, lærte vi allerede tidlig på høsten, og lageret må være utømmelig.

Selv om det er relativt fredelig i Goa, øker selvsagt kriminaliteten i takt med tilstrømningen av turister. Fra lokalpressen lar vi oss informere om at en familiefar fikk kuttet over strupen i Candolim, på lyse dagen, og at en våt fest medførte at en utenlandsk mann fant det naturlig å drepe sitt reisefølge med en saks. God tilgang til sprit og det som verre er, gjør (om mulig) trafikken enda farligere enn vanlig. Plakater langs veien informerer heldigvis om farene ved å føre motorkjøretøy i påvirket tilstand.

“When the head and body is aching, then you know it is time for Brufin!” Dette velmenende rådet virket bra i utgangspunktet, men det skulle imidlertid vise seg at Brufin tabletter har en heller beskjeden virkning på langvarig hoste og feber. Etter en imponerende rask og effektiv konsultasjon på det lokale sykehuset, ble resepter på antibiotika m.m. skrevet ut til både Thea og meg. Etter forrige runde med sprøyter, var Thea naturlig nok litt skeptisk. Frykten skulle vise seg å være ubegrunnet, da ingen av oss en gang ble bedt om å gape opp og si a-a-a-a-a. Thea hoster til tross for medikamenteringen stygt, så mistankene om at en noe grundigere undersøkelse hadde vært på sin plass, er stigende.

”Slightly good”

Foruten ordet ”slowly” er det et annet ord som blir brukt påfallende mye i dagligtalen i Goa: ”slightly”. Det meste er ”slightly” faktisk. Raj er av dem som bruker ordet i annenhver setning. Lars hadde ikke vært mange dager i Goa, før også han skjønte at ingen setning er fullkommen uten.

Operasjon lappeteppe

I begynnelsen av Indiaoppholdet kjøpte vi et lappeteppe på et marked, som for å si det rett ut, er slightly stort. Etter min mening var det slightly lenge siden vi leverte det til innramning, og det var på sin plass å poengtere overfor snekkerfirmaet at det var mer enn slightly viktig at det ble ferdig til jul. Det hadde vært slightly ferdig rimelig lenge, etter min smak.

Det ble ferdig, og slekten fra Sverige fikk en ypperlig demonstrasjon på effekten av å være mannsterke når en jobb skal utføres. Oppheng av en veggpryd på 2x3 meter krever selvsagt et nøye sammensatt team av spesialister. Etter at teppet ankom huset, kunne jeg telle 7 eksterne personer i stua. Kvinner og barn rømte oppover i bygget bare ved synet av lastebilen. De mest spesialiserte var snekkeren og 2 elektrikere. Elektrikere er naturlige deltagere i slike opperasjoner, da de er innehavere av drill, som er en fordel når noe tungt skal festes på en murvegg. Før eventuelt neste bilde skal på veggen, skal vi finne ut hvilke yrkesgruppe som innehar målebånd og vater også.

Det var mye armeringsjern i veggene her, så det ble mye blindboring. Hvis vi skal ha noen som helst forhåpninger om å få igjen depositumet når vi fraflytter kåken, bør vi enten la bildet henge, eller innkalle et team av murere og malere. Selv holdt vi oss mest på avstand, men ble innkalt noen ganger for å godkjenne nye alternative plasseringer. Etter noen timer kunne teamet innkalle til visning av kunstverket. Kommer du på besøk, vil du sikkert være enig i Raj’s spontane utsagn om at det ble “slightly straight”.

Hamskifte

Selv om det meste av høsten har gått med til jobb og skole innendørs, har vi selvsagt langt flere soltimer på nakken enn vanlig. Med juleferie og besøk av solhungrige familiemedlemmer fra Sverige, skulle vi også få smake på solstyrken midt på dagen. Dette ble selvsagt en påkjenning for huden, og spesielt nesen har byttet ham flere ganger.

”Lot’s of roaming around”

Det har blitt mye “roaming around”, som Raj kaller det. Mest til strender, noe som ikke er spesielt unaturlig når 9 nordmenn og svensker går løs i Goa. Lars innkalte sjåføren de brukte forrige gang de var i Goa, og det viste seg fort at vår sjåfør Raj, kjente til deres sjåfør Deya. I løpet av få minutter kunne Raj informere meg om at Deya egentlig var en slightly posh man, med 3 egne taxier. Konen hans er Sarpanch i Candolim, noe tilsvarende ordfører i kommunestyret. Disse folkevalgte har ingen lønn offisielt, men jeg har lest meg til at alle som har politiske verv, har en tendens til å greie seg mer enn gjennomsnittlig bra økonomisk. Raj kom løpende etter noen minutter, da det gikk opp for ham at Deya ikke informerte kundene sine om ovenstående, med håp om å få slightly mer tips. Vi måtte love Raj å ikke la Deya få vite hva vi nå visste. ”If so, he will shout at me”, ble vi fortalt. Og det ville vi ikke medvirke til, så det hele forblir en hemmelighet.

Det var interessant å se samspillet mellom de 2 sjåførene på de mange turene vi dro på. I India respekterer man de eldre og det var ingen tvil om at Raj behandlet Deya med respekt. Siden Deya er eldst, mente han at det var en selvfølge at han kunne parkere bilen sin hos oss om kvelden, og at Raj kjørte ham hjem, for å spare bensin. De ekstra km dette medførte, ble ikke godt mottatt hos Raj’s drosjeeier, som vi fra før vet er gjerrig. Dette satte Raj i et dilemma, noe han en kveld løste ved å parkere bilen hos oss, og kjøre moped hjem med onkelen sin. Han erklærte sårt at “now even I am become a gjerrig” før han dro av sted.

Strandliv fra nord til sør

Det meste av Goas kyst består av ulike strender, med nokså ulik profil. I juleferien begynte vi i nord på Asvem Beach, som henger sammen med Mandarem i nord og Morjim i sør. Området er relativt øde, kun enkle beach shacks og veldig enkel innkvartering i stråhytter. Fasilitetene på vår beach shack var ganske sjuskete, og på ingen måte verdt den humpete kjøreturen fra Panjim. Litt lenger sør ligger strendene Vagator og Anjuna som lever opp til sitt rykte om å være hippienes og israelsek partyturisters domene. Enda lenger sør ligger strendene Baga, Calangute og Candolim.

Baga har et ungt og feststemt preg. Calangute og Candolim er hjertet av charterland i Goa og er en salig blanding av indiske turister, beach shacks, vannsport, lettkledde, bleikfeite damer fra Manchester. For ikke å glemme alle kuene og løshundene som sklir helt naturlig inn i miljøet.

Etter vår mening må man sørover fra Pajim for å finne de beste strendene. Vår favoritt har hele tiden vært Mobor, men noe besøk hit har det ikke blitt de siste ukene. Etter tips fra noen svenske venner, tok vi turen til Otorda Beach som ligger rett nord for mer kjente Majorda. Her fant vi en enkel, men allikevel veldig bra beach shack, Zeebop, som mer eller mindre ble vårt stamsted i julen. Veldig fin strand, langgrunt og fint for barna, fine bølger om morgenen for surfing med bodyboard. Betjeningen på Zeebop sørget for god mat og drikke på overbygde langbord. Solstoler og hengekøyer var til fri benyttelse. Zeebop ligger midt mellom hotellene Kenselworth og Hyatt.

Paradis?

Av en eller annen merkelig grunn maser de fleste taxisjåfører om hvor fint det er på Palolem Beach, muligens mest fordi det er så langt dit? Vi reiste av gårde en tidlig morgen, og turen som skulle ta 1,5 timer ble fort lengre etter et par bilsyke-stopp og apotekbesøk underveis. Området er fint, en naturlig hesteskoformet bukt gir stranden en fin innramning. Sannsynligvis grunnet god omtale i Lonely Planet og andre guidebøker, er stranden et yndet mål for ryggsekk-turister og besøkende fra nord-Goa som er på dagstur (som oss). Vi fant oss en beach shack som så noenlunde tillitvekkende ut, hadde solstoler og lovet bra toalettstandard. Når det gjelder sistnevnte, er alt relativt, og enhver nordboer ville sagt at forholdene var under enhver kritikk. Om toalettstandard i India, er det bare å glemme å være fisefin, siden standarden generelt er under den skala vi under normale forhold bedømmer ut ifra. For å komme på toalettet på vår Palolem restaurant, Zappa, måtte man gå gjennom kjøkkenet. Konklusjonen må bli at tingenes rekkefølge er spesielt viktig her. Et toalettbesøk med ufrivillig innsyn i kjøkkenet FØR lunch, bør i de fleste tilfeller føre til avbestilling, med påfølgende styr for å forflytte hele familien til en ny restaurant. Det man ikke vet, har man jo ikke vondt av, så greier man å vente med toalettog kjøkkenbesøket til etter maten, har

man jo allerede spist og ingenting kan forandre på det. Undertegnede hadde gleden av å være ledsager til toalettet for en annen i følget, før serveringen. Til tross for dette og den døde katten i sjøen, gikk lunchen rett ned. Palolem, eller Paradise Beach som det også kalles, er livlig uten å være masete. Det er en (meget sesongpreget) ”handlegate” rett bak stranden, og mange beach shacks å velge mellom. Konklusjonen fra 9 skandinaviske dommere er at det ikke er verdt turen fra nord-Goa med barn. Det er alt for mange fine steder innen kortere rekkevidde.

Hunden Lucky

Det virker nå som det er full enighet innad i familien om at når vårt opphold i Goa er over, er vi samtidig ferdig med hundehold – for all fremtid. Det er ingen tvil om at hunden har mye villhund i seg, og etter min mening har den ikke noe potensiale for å bli tam. Ikke en gang rakettene på nyttårsaften virket det minste skremmende på den. Men den er veldig søt når den sover, eller ligger helt stille.

Oppfølging av tidligere omtalte saker

Riktig svar på forrige spørrekonkurranse, er at Thea fikk 2 pannekaker på Capricorn i Calangute. Heldigvis ikke 8, men dessverre heller ikke 4, som var det antall som ble bestilt. Kaspers lampe er fortsatt ikke reparert, til tross for to nye besøk hos selgeren. Innehaverens bortforklaringer blir mer og mer fantasifulle, men vi slipper han ikke av kroken, – vi er her i mange måneder enda. Det kan også rapporteres om ny bunnpris på treboks med utskjæringer, for røkelse: Lars har nå kjøpt en for 35 Rs.

Jul med din glede

Vi kan alle huske å ha vært i mer julestemning tidligere, men juleaften kom som vanlig den 24. På morgenen dro jeg og Lars til fiskemarkedet rett nord for Panjim broen, og ble loppet for 3 ganger en sjåførs månedslønn for hummer og tiger-reker. De siste gavene ble innkjøpt i Panjim, som i løpet av dagene før jul var pyntet med millioner av lys. Pakkeutdelingen

ble tatt tidlig på kvelden og barna storkoste seg med sine nye greier. Lars stod i spissen for en skalldyrmiddag som var så god, at man for et øyeblikk glemte lukten av juleribbe og medisterkaker.

Julenissen i Calangute samlet inn penger til den lokale menigheten, han forsvant imidlertid fort da vi ville ta bilde av ham sammen med barna, så pengene ble tilbakekrevd. Det er ikke godt å si om pengene hadde havnet hos menigheten, eller om de hadde gått til nissens private forbruk. For å være litt hyggelige i julen, svarte vi senere velvillig på spørsmål fra en hyggelig mann fra Goa Tourism Department, han fikk til og med mitt mobilnummer. Vi har latt oss fortelle at dette er time-share selgere som senere ringer deg opp og sier at man er trukket ut som vinner. Deretter blir man hentet til en dag med utpressing for å kjøpe time-share leilighet. Vi ble advart i tide.

Markedsbesøk

Det har selvsagt blitt noen markedsbesøk i julen. Etter at svenske kroner er vekslet til Rupees gir de god kjøpekraft på indiske markeder. ”Friday morning market” i Mapusa, er tidligere nevnt, og er absolutt et ukentlig evenement jeg ikke vil gå glipp av. Jeg fikk derfor gleden av å guide Britt, Lars og mormor dit. Mette greier å styre sin entusiasme, og meldte seg frivillig til å bli hjemme med alle barna. Igjen ble det et kaos av en opplevelse. De ivrigste og mest masete selgerne er alltid de som henger på deg for å selge trommer. Er det noen som noen gang har sett noen kjøpe en tromme? Det måtte da være lurt å finne et produkt som ikke fremkaller oppkastfornemmelser på samme måte. Selgergruppen som er nest mest slitsomme er de som selger halskjeder. Både Lars og jeg kjøpte hele beholdningen hos hver vår mann, i håp om å få fred i noen minutter. Jeg kan love at dette virket mot sin hensikt. I løpet av kort tid, fikk vi en hale av halskjede selgere etter oss, som alle måtte ha hørt ryktet om de nordiske grossistene som støvsugde markedet for halskjeder. Vi får starte butikk i Lysekil til sommeren.

Nattmarkedet i Ingo fikk nok en lørdag besøk av oss, og det kan vel ikke beskrives som annet enn kaos. Gitt tidspunktet på året, burde vi vel ha

skjønt det på forhånd. Når hver og en trafikant opptrer som om han/hun er alene i verden, og faktum er at det er tusenvis på et lite område, da kan det ikke annet enn å gå galt. Ikke noe ble bedre av at en elefant hadde parkert på tvers av veien. Det var bare å smøre seg med tålmodighet, siden det tok over en time bare å komme ut av parkeringsplassen.

Jeg har gjort noen observasjoner, som også kan hjelpe andre som vil oppnå så lave priser som mulig. Jo bleikere du er, jo høyere er utgangsprisen på et produkt. Ta solarium før du reiser, eller stek deg skikkelig på stranden noen dager -før shoppingrunden starter. Med så kraftig variasjon i priser, er det mye å tjene på å sette flere opp mot hverandre. Mange selger samme produkter, og har du allerede kjøpt en vare og ønsker mer av samme sort, er det bare å gå rundt med produktet synlig – og andre selgere vil rope sin beste pris etter deg uoppfordret. Den er garantert betydelig lavere enn du kjøpte ditt produkt for. Dette kan kynisk utnyttes ved å ljuge om hvor mye du betalte, og prute ytterligere.

Mat og drikke

God italiensk mat er tilgjengelig i Goa. ”Little Italy” i Calangute serverer førsteklasses mat i flotte omgivelser. Little Italy har rene toaletter. Vær med å opprettholde standarden, gi noen slanter til ”dasspjokken”. Det er han du skvetter av når du kommer ut fra do. Han med utstrakt hånd. Et tips er også å be om regningen idet du ankommer, så slipper du å sitte der i timevis etter at du har spist ferdig.

Panjim har en vinbutikk, Chatau Indage, som tilstreber en vestlig standard på sine lokaler. Selv om flaskene ser flotte ut, styr unna den indiske musserende vinen. Importert vare er et sikrere kort, hvis en spesiell anledning skal markeres på positivt vis. I Panjim er det et utsalg for kylling i alle mulige varianter. Det virker som et veldig bra sted, og de har en omsetningshastighet på kylling, som må slå alle rekorder. Kyllingene blir neppe helt kalde før de på ny skal varmes opp.

Julehandel

Alt tyder på god omsetning i Panjim før jul. For vår del var det relativt raskt gjort. Siden postverket ikke har vår tillit, ble det i denne omgang bare handlet til de i familien som var fysisk representert. Priser på ulike produkter satt opp mot hverandre, fortsetter å sjokkere. Det som fikk sinnet til å koke mest i forbindelse med julehandelen, var en pris på 900 Rs for tre Asterix blad. For samme sum kan vi gå til legen på et privat sykehus – 30 ganger.

Domestic issues

Mina gjør en god jobb i huset, men som spådd, tør hun ikke å fyre opp støvsugeren. Tvert imot. Hun pisker støvet rundt med kosten sin, slik at det nesten gjør vondt verre. Det er bra ingen av oss andre har vakumskrekk, så da blir det rent til slutt.

Keshab vokter fortsatt huset nattestid. Siden alle er snille når det er jul, tenkte jeg det var på sin plass å by ham på en klype snus, før jeg selv gikk til sengs. Problemet var bare at verken jeg eller Lucky greide å vekke ham. I samtaler påfølgende dag, var det en felles forståelse for at å sove så tungt er en dårlig egenskap hos en nattevakt, samt at det ikke skjer igjen.

Forleden kjøpte vi hyller til klær, da dette ikke finnes i huset. Allerede neste morgen var det mistenkelig mye sagflis på gulvet under dem. Etter å ha fått dem ut av huset i en viss fart, viste det seg at det var hundrevis av små hull i treverket. Etter å ha brukt rikelig med pest controll spray mot hullene, dukket det et øyeblikk noen små ukjente hoder opp, før de sank tilbake i husene sine igjen. Det er en uke til neste fredagsmarked i Mapusa, men vi er her fortsatt, og jeg skal være av de første til å besøke snekkerens utsalg. Keshab har meldt seg frivillig til å være med.

Alle er vi like...

Jeg tar med et lite drypp om kulturforskjeller denne gangen også: Når du spør om noe i Goa, er svaret aldri “jeg vet ikke”. Er man ikke sikker, svarer man kort og godt det som ligger nærmest opp til det man antar er et ønskelig svar. Dette blir det jo en mest mulig positiv atmosfære av, og så regner vel vedkommende med at han/hun er langt unna, når sannheten kommer for dagen. Siden vi oppholder oss her over lang tid, har vi en fordel som fortoner seg klarere og klarere for hver dag som går. Vi møter igjen folk på markeder, på strendene og i byene. Listen over personer man ønsker å treffe igjen, er økende.

Takk for alle pakker, mailer og brev til jul. En spesiell takk til Grete for julebrev, med en meget detaljert beskrivelse av maten som skulle serveres på Tranby i julen. Hadde du visst hvor lei vi er av masala og fried rice, hadde du nok holdt litt tilbake i din frodige beskrivelse av bordets gleder i Lier. Til og med surkål og tyttebær måtte nevnes. Du har i hvert fall sørget for en effektiv invitasjon til julebord på Tranby allerede neste sommer.



Nytt år, nye muligheter

Selv om vi nå er i midten av februar, har ikke alle nyttårsraketter stilnet. Men de fleste har nå heldigvis tømt lagrene. Værvarsel for neste 90 døgn: maks 32, min 20, luftfuktighet 90%, fin-fint.

En god venn og trofast reisebrevleser, har ringt og stilt et meget direkte spørsmål om det er noe aktivitet også på jobbfronten i India. Hans inntrykk var at brorparten av tiden måtte gå med til slangefanging og annen praktisk problemløsning. Jeg kan berolige med at hverdagen i all hovedsak består av jobbing og skole. Det at reisebrevene hittil har vært frie for jobbrelatert stoff, betyr ikke at det mangler aktivitet og spenning på dette området, tvert i mot.

Kort om kroppsbygging

Etter å ha vært passivt medlem i fire år på Frisk, eller hva det nå heter, gir det litt av en godfølelse å nå endelig ha startet med aktiv kroppsbygging, i indisk treningsstudio. Dette er selvsagt en følge av at det er et nytt år, og ingen av oss kan skjønne at vi ikke har begynt med dette før. Det er jo så moro og så godt for ryggen. Hvis vi øker fra 2 ganger i uken til 7, og holder det gående i 15-20 år, blir vi kanskje seende ut som instruktøren vår. Da henger de sikkert opp bilde av oss også, slik at nye gym medlemmer blir møtt av bilder av 3 opp-blåste apekatter.

Enda kortere om hundehold

Hunden har fått nye sprøyter, munnkurv, og sele som er festet under buken. Det er alt jeg tenker å si om den saken, så da er det unnagjort allerede innledningsvis. Fytterakkern..

Kurt & “the” Hazel har flyttet til Goa

Våre venner har for en periode flyttet ut av storbyen Pune, for å samle krefter i Goa. Kurt jobber for amerikanske selskaper, og siden tidsforskjellen til USA er 12 timer, er døgnrytmen noe spesiell. Kurt og Hazel er et frittalende og moderne par. Kjønnsrolle mønsteret er (jeg hold på å si som det burde være) definitivt ikke som på Røa. Kurt styrer elegant klar av alle huslige sysler. Enten vi har spist middag hos dem eller hos oss, forlater Kurt bordet, uten å ofre etterarbeidet noen tanke. Det bærer rett ut på verandaen for sigaretter i påvente av servering av kaffe og kake. Jeg ser spørrende på Mette, og mottar usynlige signaler om at ”ja, bare gå du også”, før jeg litt mindre selvsikker rusler etter ut på verandaen. Vel vitende om at dette er å regne som minus i et regnskap som før eller siden må balansere.

Eksperthjelp for å betale regninger

Med bakgrunn i tidligere betydelige problemer for å få lov til å betale regninger, leide vi eksperthjelp da telefonregningen forfalt. Dilemmaet er at hvis man bruker sin egen tid på å betale regninger, så vil man i løpet av en periode, ikke ha tid til å tjene penger til å betale regningene med. Etter 4 timers innsats ringte Raj for å informere om at han nå hadde gitt opp å betale i bank, og var i køen på Telefondepartementet. Regningen hadde forfalt for 2 dager siden, noe som forverret prosessen betydelig. Etter å ha forsert køen, ringte han på nytt og slapp det glade budskap om at han faktisk kunne få betale der, men da kunne han ikke få kvittering før neste dag. Jeg avslo tilbudet,

noe som umiddelbart satte i gang en prosess som tydeligvis hadde som

mål å stenge vår telefonlinje – til saken var endelig avklart. Istedenfor å bruke energi på å skrive en kvittering, var det imponerende å registrere den innsatsen som ble lagt i å sperre vår linje. En person ringte oss gjentatte ganger samme ettermiddag, og fortsatte neste morgen. Han spurte hver gang om vi hadde summetone. Idet jeg sa “ja”, la han på, tydelig skuffet over at de ikke greide å sperre linjen. Tipper det var mange andre i området som ikke hadde summetone i det aktuelle tidsrommet.

Neste morgen hadde Raj suksess med å betale, og fikk til og med kvittering. På eget initiativ reiste han til telefonselskapets lokale sentral. Ikledd fine klær og dyr mobiltelefon synlig på kroppen, hadde han gitt inntrykk av at han var en ”posh man” og en ministers høyre hånd. De ansatte ble informert om at vi nordmenn stod i nær forbindelse med Goas CM (Chief Minister) og at vår høye telefonregning, var et direkte resultat av forretningsmessig virksomhet med nevnte minister. All forstyrring av oss per telefon måtte opphøre umiddelbart, og det gjorde det også. Vi har faktisk ikke fått noen ny telefonregning heller, så vi lever i håpet om at en eller annen frykter så sterkt for jobben sin at han ikke sender ny. Dette er nok lite trolig.

Trusler om gode forbindelser virker

Basert på informasjon fra flere uavhengige kilder, har vi forstått at det i pressede situasjoner ikke er uvanlig å gi inntrykk av at man står i ledtog med personer i høyere kretser. Disse kan da selvsagt sørge for vei i vellinga hvis de involveres. Siden dette er utbredt og like kjent, er det selvsagt ikke alltid at denne typen trusler virker. Jeg tror imidlertid det er mange tjenestemenn rundt omkring som tenker seg om to ganger. Frykten for at det denne gangen virkelig kan være en med forbindelser oppover i systemene, og tanken på forflytning til en jungelstasjon har nok sin virkning.

Hvor kommer strømmen fra i Goa?

Vi begynner nå for alvor å lure på hvordan strømmen egentlig produseres i India. Forleden var det over flere timer noen støt med spenningsforskjeller

som slår alle rekorder. Det var så voldsomt at det spraket i alle stabilisatorbokser, og lyspærene gikk en etter en. Vi har også sett en ny pytonslange utenfor huset, men den var sammenligningsvis så liten, at den ikke fortjener omtale i eget avsnitt. Noen gutter steinet den til døde.

Thea’s stamsted

Restauranten Delhi Darbar er virkelig Theas favoritt. Hun lyser av matglede når vi er der og hun er veldig glad i å gå mange ganger på do under middagen. Hun er nok fascinert av at det jobber en gutt inne på do, og synes det er gøy å gi ham tips. At dotjeneren ved forrige besøk ubeskjedent slapp en serie med reale ”brakarer”, medførte at Thea hold på å knise seg i hjel, men det forandret tydeligvis ikke på entusiasmen for stedet. Russerne liker også Darbar og fyller bordet sitt med paraplydrinker. Ved siste besøk observerte vi en raffinert russisk dame som umulig kunne ha mye heft når paraplydrinken skulle ut igjen. Hun behøvde ikke engang å bøye seg for at man skulle se rett hjem. Ikke engang i blader har jeg sett så lårkorte skjørt. Ikke rart at dogutten gjorde i buksene.

Svenske tjeier som har gjort indere av seg

Katarina fra Lysekil har funnet kjærligheten i Goa, giftet seg og driver nå den populære restauranten Mermaid i Calangute. Bestill bord på forhånd. Spesialitet: Daim kake. Maria fra Stockholm har også stiftet familie i Goa og er førstedame på Charlston Beach Resort. Veldig populært blant svenske charterturister. Fyldig bibliotek med svenske og indiske titler. Vi har vært på hyggelig søndagslunch på Charlston, og Kasper kom godt overens med Marias jevngamle sønn. Katarina har en datter som er litt yngre enn Thea, men selv om vi har møtt henne flere ganger, er hun fortsatt for sjenert til å leke med Thea. Thea fortviler over dette, da Goa ser ut til å være støvsugd for potensielle venninner. Vi skjønner i hvert fall ikke hvor de er, noe som bekymrer oss, og definitivt er en strek i regningen. Katarina og Maria har for øvrig vært indere i mange år, og spesielt Maria ser ikke ut til å ha noe stort behov for jevnlige besøk til Sverige. De elsker Goa. Alle barna går i indiske skoler, men de har valgt alternative skoler, da skolesystemet generelt er tøft.

Trivselen er økende

Vi trives bedre og bedre i Goa, og det meste som måtte ha vært av innledende praktiske problemer og frustrasjoner, er et tilbakelagt stadium. Ting sklir lett og vi bruker minimal tid på unødvendige praktiske gjøremål, tro det eller ei. Hverdagen har innhentet oss på alle måter. Jobbing og skole er hovedingredienser. Se tidligere fremsatte mistanke om det motsatte. Det er ikke mange dager det ikke blir en dukkert og litt soling, men dette er ikke forbundet med noen feriefornemmelser. Vi holder oss stort sett i ro, og lader opp til litt mer sightseeing når farmor og farfar ankommer den 19. februar. Hadde det ikke vært for at vi føler at det ikke er noe blivende sted for Kasper og Thea, hadde vi ikke hatt det minste hastverk med planlegge en forflytning.

Fotball på tempelplassen

Kasper spiller fotball med tilflyttede Bombaygutter utenfor det lokale tempelet. Grunnet en økende skepsis, og delvis uenighet rundt de lokale reglene, har han midlertidig lagt skoene på hylla

Kortnytt fra pressen:

I en Bombay avis kunne vi lese at det i millionbyen dør 15 personer hver eneste dag, i forbindelse med lokaltogtrafikken. Det er ganske mye...

Nytt område oppdaget i Panjim

Det skulle utrolig nok ta oss mange måneder før vi ved en tilfeldighet snublet over et veldig spennende område i Panjim. Annonser for den årlige ”Fontainas Festival” satte oss på sporet, og vi oppdaget et område som like godt kunne vært i Lisboa. (Siden vi aldri har vært i Lisboa, kunne det i hvert fall like godt ha vært i Lisboa.) Det var i dette området portugiserne først slo seg ned, og begynte å bygge byen Panjim. Under festivalen leier lokalbefolkningen ut husene sine til ulike kunstnere, som stiller ut

og selger sine mer eller mindre vellykkede kunstverk. Vi returnerte med fortsatt full lommebok (Rupee i små sedler medfører slikt), men alle var enig om at hit skulle vi tilbake.

Ellers har vi oppdaget Leela Art Palace i Baga. Et funn for de som er interessert i antikviteter fra Rajastan, og det er det vi er! Her er imidlertid lommeboka en faktor igjen. Her bør den være full av store Rupee-sedler. Vi har også vært på Goa Art College på kunstutstilling, noe som var fryktelig fort gjort. Lommeboka fikk være helt i fred med unntak av en 16 kroners investering i en batikkbit fra Chennai.

Stabsnytt

Kokk ansatt. Navn Krishna. Når han er ferdig hos oss om ettermiddagen jobber han videre på en lokal restaurant. For å forenkle administrasjonen og kommunikasjonen, bruker vi denne restaurantens meny, når vår ukesmeny planlegges.

Tidligere er Keshab fra Nepal omtalt kun som nattevakt og nattgartner. Tilliten er opparbeidet igjen etter en sovningsulykke, og hans arbeidsfelt ble i begynnelsen av året utvidet til nærmere det maksimale. Han har nå også dagjobb med hovedansvaret for alle vaktmesterrelaterte oppgaver. Av utbedringer som er gjort nevnes fjerning av vannmåler med tilhørende bremsende filter, samt tilkobling av en pumpe rett på det kommunale ledningsnettet, som skal sikre at vi får vår del av vannet i nabolaget.

Keshab er også høytidelig utnevnt til 1. støvsugermester. I forbindelse med instruksjon i korrekt føring av innretningen, brukte jeg som eksempel at det fort samler seg støv i forbindelse med PC utstyr. Dette har tydeligvis gjort inntrykk. Jeg føler meg derfor trygg på at vi er innehavere av den reneste PC’en i India , da både tastatur, mus og ledninger daglig gjennomgår en meget grundig støvsuging. Jeg har nå lært meg at det er en forutsetning å komme seg raskt ut av alle åpne programmer før Keshab slipper vakumkreftene løs på tastaturet. Støvskyene etter Minas støvkosting har da lagt seg og hun har fått frigitt verdifull tid, som stort sett benyttes til å komme for sent og gå for tidlig.

Jeg tar ofte en prat med Keshab sent på kvelden, og han renner over av historier fra Nepal. Jeg føler nå at jeg er grundig informert om privatlivet til sekretæren på den tyske ambassaden, som han jobbet for i flere år. Det er selvsagt nyttig for meg å vite hva hun og den indiske ambassadøren gjorde på en fest. Hvis det er noen som kjenner noen tyskere som lurer på hvorfor deres slektning som omkom i en klatreulykke, ble hjemsendt med armene separat ja da har jeg svaret på det også. Det er ingen tvil om at Keshab forlot familien og Nepal for å komme seg i sikkerhet fra maoistene som herjer landet. Han er nok tilbake i Nepal så snart forholdene der har roet seg noe.

Krise, krise

Det har en stund vært veldig lovende på snusfronten. Katarina fikk via noen bekjente hun ventet på besøk, flydd inn en fersk rull direkte fra kilden. Som om ikke det var nok, fikk vi julegavepakke fra min kjære bror Øystein også, med tre nydelige bokser General. Vi vet alle at stor tilgang betyr økt forbruk, – og jeg har igjen gått rett mot stupet, uten tanke på rasjonering.

Det er nå mer en fire uker siden Britt rapporterte at hun hadde klint til og sendt 10 bokser med snus og tegneserier til barna, – i samme sending. Dette har i skrivende stund IKKE nådd de trengende. Dette vil medføre den største krisen hittil hva snusmangel angår. Det som er igjen på lager, er ikke mer enn at jeg under normale forhold hadde kastet det og kjøpt en ny boks. Jeg skjønner at mangel på snus anses som et problem som omfatter hele familien. Mette og barna har på eget initiativ vært på postkontoret, og kunne rapportere om at postmesteren hadde snusleppe. Hadde han i tillegg hatt Kalle Anka på pulten sin, hadde ting stilt seg veldig svakt for hans del, men tvilen må komme den mistenkte til gode, foreløpig.

Glimt fra dyreriket

En ny maurinvasjon ble effektivt stoppet allerede utendørs med rikelige mengder pest spray. Denne gangen var det en stor type som biter så det gjør vondt. Innendørs finnes en annen spesiell type maur, veldig små og

kjappe, med en fantastisk nese for søtsaker. Har man tatt seg et glass Cola (noe som selvsagt skjer ved festlige anledninger) – da er det bare å vaske både glasset og bordet omgående. I motsatt fall er en horde på plass minutter etter. Uansett hvor mye vi prøver å finne det ut, kan vi virkelig ikke fatte og begripe hvor de kommer fra. Den siste teorien går ut på at de er inne i Colaen i utgangspunktet.

Mette påstod etter en luftetur med dyret, at hun hadde møtt på tre andre merkelige dyr som hadde løpt forbi. Til tross for en detaljert beskrivelse, ringte det ingen bjeller for min del. Andre måtte forespørres. En ville ha det til at det var en blanding mellom rotte og hund, noe som for øvrig hørtes fryktelig ut. En lokalkjent sa at det var mongos, noe som etter min mening var like usannsynlig, og jeg kunne i hvert fall ikke skjønne hva de hadde her å gjøre. I ettertid har vi sett flere mongos fra verandaen, så da er det vel bare å slå fast at det også er mongoer i Nagally Hills.

Etter å ha gått noen turer i nabolaget (uten bil), har vi virkelig blitt oppmerksom på det enorme antallet hunder. De sjaskete løshundene som tyter frem overalt er lite skremmende i forhold til de som patruljerer hagene i omegnen her. Vi har spesielt merket oss fem monstre i en hage noen hus bortenfor oss. Når noen går forbi hogger de til, springer mot porten uten å senke farten i det hele tatt. De stanger med en imponerende kraft i porten, som heldigvis er der. Nå skjønner vi hvorfor pizzamannen en gang ringte, og sa at vi bare kunne glemme middagen. Han hadde sett feil på nummeret, og stod utenfor feil hus. Hos oss er det bare hunden Lucky som vokter, og hun kan nok ikke skremme en mongo engang.

Domestic issues

Vi har en del verandaer, og en som ikke har vært i bruk til annet enn klestørk. Med tidvis ledig kapasitet hos vaktmester Narvestad – ble det planlagt bordbygging og solskjerming. Med bakgrunn i igangsetting av denne type prosjekter, meldte det seg spørsmål innad i familien, om vi var helt samkjørt med tanke på hvor lenge vi skulle bo her.

Uansett lengde, så skal vi i hvert fall bo trygt, og et svakt punkt i fortet har vært en hengelås hvis funksjon skulle være å låse et gitter foran en verandadør. Siden nøkkelen var borte og låsen lukket, mens gitteret var i åpen posisjon, var ikke sikkerhetsanordningen mye verdt. Vi burde selvsagt skjønt at en indisk baufil ikke biter på en hengelås fra Kina, så en nepaler anbefalt av Keshab ble tilkalt. Hvilke kvalifikasjoner og tidligere erfaring denne herremannen hadde er ukjent, men han kunne sine saker. I timevis slo han på låsen med en hammer, som måtte lappes sammen flere ganger. Han ga imidlertid ikke opp før hengelåsen lå på gulvet.

Hovedsak: Samarbeidspartnere

I forholdet til vår samarbeidspartner på transport, har vi i månedsvis greid å styre unna alle former for konflikter og ubehageligheter. Raj har vært en både hyggelig og trofast leverandør av taxitjenester. Denne epoken er dessverre over, da vi hadde to uheldige hendelser med få dagers mellomrom. Ingen av episodene er i seg selv veldig spennende, men de bakenforliggende faktorene er interessante. Enten det er i forretningsmessig eller privat sammenheng, er det en del særegenheter man er nødt til å forholde seg til i India. Noen utvalgte faktorer man ikke har muligheten til å komme utenom er 1) enkelte personers problemer med tidsplanlegging, 2) problemer med å si nei, og 3) vanskeligheter med å se at levering av noe som er forhåndsbetalt, kan være like viktig som å levere noe som man fortsatt kan motta penger for.

Når du som taxisjåfør har sagt ja til å ta en Oslofamilie til Saturday Night Market, og opplagt har sagt ja til det samme til 2 jenter fra London – da bør tanken om at noe kan gå galt, komme allerede tidlig på dagen. (Siden alle lesere av reisebrevet anses for å være over normalt oppegående, er det kanskje unødvendig å påpeke at både punkt 1 og 2 over, allerede har slått inn.) Hvis vi da sier at Oslomannen (jeg) tidligere på dagen forskuddsbetalte for resten av måneden, for at taxisjåføren skulle kjøpe nye dekk, fordi jeg ville ha mønster i dekkene på den drosjen familien kjører i, – ja da har vi også punkt 3 med oss. Under normale forhold kan en taxisjåfør håndtere faktorene (se over) separat. Dette ved hjelp av streng kundestyring, ljuging og en god porsjon flaks. Når to eller flere av faktorene gjør seg gjeldene samtidig, da kan ikke taxisjåføren håndtere det lenger. Hvis han kunne håndtere det, hadde han ikke vært taxisjåfør.

Det kan nevnes at det var vi selv som tok initiativet til forskuddsbetaling, som en investering i egen sikkerhet. Vi hadde da heller ingen problemer med å gi taxisjåføren fri midt i oppdraget, for å dra og bytte dekk, siden vi uansett ikke skulle kjøre bil inne på markedet. Når familien i historien senere møter taxisjåføren på markedet, sammen med andre kunder, to jenter fra London, da er ikke lenger ljuging, styring og flaks nok til å redde situasjonen. For å markere sin misnøye, valgte vi å være veldig lite fleksible med avreisetidspunktet, og så seg derfor nødt til å ordne alternativ transport hjem. Dette sendte sannsynligvis de rette signalene.

Som en oppfølging til denne episoden, ble det noen dager etter poengtert at når vi leier en taxi, så forventer vi å være eneste oppdraggiver i dette tidsrommet, noe som umiddelbart ble akseptert. Vår misnøye var allerede etablert, og spesielt med tanke på at betaling var gjort ut måneden, hadde vi også flere krav på lager. Vi hadde aldri tidligere avtalt noe lengre frem i tid enn til neste dag, noe som har vært helt greit. Nå ønsket vi imidlertid å sikre oss, ved å forhåndsavtale tidspunkter for kommende uke. Jeg forlangte samtidig at Raj skulle si NEI , hvis han på forhånd visste at han ikke kunne på et gitt tidspunkt. Det som da skjedde var en demonstrasjon av at påstanden om mangelfulle evner for planlegging, holder mål.

Jeg var fortsatt relativt behersket på det tidspunkt det stod klart at det var klin umulig å få til en konkret avtale på de 3 dagene jeg foreslo. På det tidspunktet jeg skjønte at det var like umulig å få til en konkret avtale, selv om jeg demonstrativt gav Raj i oppdrag å bestemme dager og tidspunkter, da ble det virkelig månelyst. Jeg skal ikke dra ut historien unødvendig. Stakkars Raj er overhode ikke noe verre en gjennomsnittet, men det var nærliggende å bruke han som eksempel her. Jeg tror dette er kulturelt betinget, og en god del sliter med å kunne gjøre særlig konkrete avtaler fremover i tid. Viktigste grunner må være at man ikke ønsker den binding dette medfører, samt at man ikke ønsker å miste ansikt ved å ikke kunne levere det som er lovet. Avslutningsvis orker man heller ikke tanken på at en situasjon kan oppstå der man rett ut må si nei til forretninger. Det å holde alle dører åpne til enhver tid er viktig.

Det beste er å gjøre ferdig en og en oppgave, i den rekkefølgen de kommer inn. Når man er gjennomsyret av en slik tankegang, raser verden

sammen hvis man blir tvunget til å planlegge en bestemt oppgave av en gitt varighet, på et gitt tidspunkt.

Klesvask igjen

Det meste av klesvasken håndteres manuelt internt. Av en ikke helt definert grunn har vi også en ekstern vaskeriforbindelse, som tar seg av sengetøy og store håndklær. Jeg tror kanskje den egentlige grunnen er at siden vi på denne måten ikke fysisk ser hvordan vaskingen foregår, så er det lettere å danne seg et indre bilde av en moderne vaskemaskin som står innstilt på 90 graders vask.

Det finnes viktigere ting her i verden, men det er forhåpentligvis flere som er enig i at det er litt deilig å kjøpe helt nye håndklær, alle i samme farge. I dette tilfelle hvite. Det må sies at vaskemannen er en hyggelig og pålitelig kar, som henter og leverer gratis. Etter noen måneders vasking, er det imidlertid litt trist å fastslå at ingen av håndklærne har samme farge lenger. Det er mange nyanser av hvitt, så avvik innenfor gitte grenser må kunne godtas. Når det ikke lenger er snakk om nyanser, og barna spurte hvorfor håndklærne var blå, ble en vennlig men bestemt oppfordring om å få dem hvite igjen planlagt.

Da var det jo litt trist at vaskemannen kom akkurat mens tidligere omtalte diskusjon med Raj var på det varmeste. Jeg tar derfor full selvkritikk for måten den vaskeritilsatte fikk overbrakt beskjeden. Unnskyld at jeg skrek deg rett opp i fjeset!

Fryktelig kort og stygt om hva som angivelig blir sagt i Nepal, hvis noen gjør en dårlig jobb: ”Don’t do it the Indian way do it properly”

Nytt fra handelsstanden

En liten gutt i nabolaget selger og åpner kokosnøtter slik at man kan drikke innholdet. Kasper hadde i tredje klasse, obligatorisk knivkurs på skolen,

men denne karen ser ut til også å ha deltatt på det videregående kurset. Når han kutter av toppen på nøttene, er det ikke bare fingrene som står i fare. Hvis han skulle bomme, ja da blir det ikke mye igjen nedenfor klokka hans.

Absint Tea

Satya og Mira fra Pune kom for en tid siden til Goa. Satya er trader på Bombay Børsen og Mira, professor i sosiologi, begge godt voksne. Jeg vet ikke hvorfor, men vi ble i hvert fall litt overrasket da vi skjønte at de var ivrige raveparty entusiaster. De er kjempehyggelige, og vi møtte dem privat flere ganger. Vi styrte imidlertid unna en første invitasjon om å treffes på raveparty på Anjuna Beach, selv om vi ble beroliget med at det var mange andre som hadde barna med seg. Vi avtalte isteden å møtes på nattmarkedet i Arpora. Når møtestedet skulle være hos en venn av dem som solgte Absint tea, vokste imidlertid skepsisen. Satya kunne informere om at ”...you get high of it”. Med grunnlag i dette vurderte familierådet igjen situasjonen som ikke tilstrekkelig barnevennlig.

Tilpasset Rupee økonomien

Alle ferierende nordmenn og svensker, synes alt er så billig i Goa. Det er muligens et faresignal at vi ikke stiller oss bak påstanden lenger. Det blir i hvert fall en overgangsperiode der Esso-stasjonene på Røa kommer til å slite med å få solgt pølser og brus til oss.

Siste nytt:

Farmor og farfar er på vei med wienerpølser til Thea og den siste Harry Potter til Kasper. Jeg tror de snakket om å ta med noe snus også. Vi får se.

Engelskmann på 70 år ferierer på Cidade med to jenter på 20. Sikkert en koselig bestefar som har tatt med barnebarna på tur. Det ser ut som de er veldig, veldig glade i hverandre.

Pakken med snus og blader fra Sverige ankom i samme sekund som jeg satt og stirret på den siste prisen. Utrolig flaks. Har ikke snust så mye på det jeg kan huske. Jeg er sikkert mer high enn man blir av Absint tea.



Senvinter

Endelig Gjøvik-lompe i Dona Paula

Farmor og farfar ankom i midten av februar Goa, til glede for både store og små. Koffertene var tunge av alskens godbiter, spesielt beregnet på personer som ikke har vært hjemme på en stund. Thea trodde ikke sine egne øyne da Finnsbråten pølser i Gjøvik-lompe plutselig var en naturlig del av kostholdet igjen. Nagally Hills flommet over av snus og spekemat, – for en fest! Gjestene lot seg begeistre av kokken Krishnas vårruller, samosas og andre lokale retter, mens vi halvindere satt fornøyde med nesa langt nedi de nylig innflydde Stabburet-pakkene.

Etter noen avslappende dager, våknet utforskertrangen hos farfar. Dona Paula med nærliggende landsbyer skulle kartlegges. Vi hadde fått en vaskeekte oppdagelsesreisende på besøk, som ikke lot seg skremme av historier om orm, mongo, løshunder, eller stirrende innfødte. Han banet seg gjennom jungelen ned til landsbyen Taleigao, og gikk andre lange runder i stekende solskinn. Gikk han seg vill, praiet han bare en rickshaw til returen. Farmor henstilte om en viss forsiktighet når busker og kratt ble forsert, men ingen ting biter på en ekte eventyrer.

Goa er akkurat passelig mye India

Et godt uttrykk sier at Goa er akkurat passelig mye India. Det er allikevel nok India til at det “slår imot” nyankomne, og reaksjonene fra andre, er en nyttig oppvekker til oss som kanskje har blitt for vant til alle merkelighetene. Farfar syntes det stedvis var triste forhold, noe man ikke kan være annet enn enig i. Ordet “elendigheten” ble flittig brukt. Alt er relativt, og tross alt ligger Goa veldig godt an i indisk målestokk.

Bird Watching på Chaore Island

Tidlig en morgen satte en del av oss av gårde for å utforske det mye omtalte fuglelivet i Dr. Salim Ali Bird Sanctury. Kurt er ivrig “bird watcher” og var dermed kontaktet for å lede ekspedisjonen. Personlig har jeg veldig vanskelig for å se det fascinerende i å kunne identifisere ulike fjørkre som skvetter vekk før man er innenfor en radius på 100 meter. Det ble allikevel en interessant nok morgentur i en uthult tømmerstokk opp Mandovi River. Etter min mening var det glissent med “fågel”, men Brødrene Dahl-faktoren var selvsagt høy der vi gled stille opp vassdraget. Gledelig å kunne dekke hele månedens kostnadsside for føreren av tømmerstokken, som forøvrig var eneste tilbyder av tjenesten, og dermed vond å forhandle pris med.

Null toleranse for tullball

Vi har lagt oss til en tilnærmet “nulltolerans-linje” når det gjelder misforståelser, rot og udugelighet, og vi mister besinnelsen relativt ofte. Jeg repeterer at alle guidebøker skriver at det kommer man ingen vei med i India, men dette er helt feil. En inder kommer som regel ingen vei med det, men vi gjør det, og du gjør det. Hvis man ikke umiddelbart sier i fra tydelig når noe ikke er som det skal være, kommer man i hvert fall aldri noen vei.

Som regel ordnes småting med den det gjelder, men et restaurant-besøk forleden endte med at vi åtte snakke med sjefen, hvorpå han måtte

unnskylde seg. Den det gjaldt ble så fritatt for ytterligere oppgaver på det som forøvrig var hans første arbeidsdag.

En nesevis inder

I bassenget på Cidade støtte Thea bokstavelig talt på en krålende nder, og da jeg påpekte at det er en fordel å åpne øynene innimellom når man svømmer på offentlig sted, tok han dette ille opp. Mannen representerer en gruppering, som av økonomiske grunner anser seg for å være immun og høyt hevet over alle andre. Denne sorten er vant til en overdreven respekt og ikke vant med kritikk og takler det heller selvsagt ikke. Han ble relativt krakilsk da han fikk tilsnakk. Jeg oppfattet han som såpass truende at jeg etter et kort munnhuggeri trakk meg tilbake. Betjeningen kom til, og da han høylytt beskrev meg som en “bloody lier”, kom Mette til og gjorde det klart for vedkommende, ansatte og alle i bassengområdet hvem som var bloody både det ene og det andre. Det endte med at mannan, sikkert for første gang i sitt liv, formelt måtte unnskylde seg for sin busete framferd. De ansatte på Cidade har i ettertid kommet med mange støttende bemerkninger, og det er ikke vanskelig å lese at de er begeistret over at noen har sagt i fra overfor et medlem som sikkert ikke har skapt kvalm for siste gang. I et land som India er det svært stor forskjell på priviligert og upriviligert. Uavhengig av nevnte episode, er det trist å måtte konstatere at mange oppfører seg fryktelig nedlatende overfor andre.

Svett, men underholdende

Onsdagens Anjuna Flee market er omtalt tidligere, og vi har mannsterke vært der igjen. Farfar og farmor ble rutinemessig advart mot ekstremt innpåslitne trommeselgere og en merkelig nisje forretningsrivende som har som eneste tjeneste å nappe ut skjemmende hårvekst i ørene på folk. På et besøk av normal lengde i Anjuna, kan man påregne å bli kontaktet av 5-6 konsulenter med denne profesjonen. På Anjuna markedet er selgerne, selv i en indisk sammenheng, så pågående at man blir jagd opp så mye at det før eller siden må briste. Da er det leit hvis den som er i nærheten når det skjer, er en liten guttunge som ikke gjør annet galt en å selge deg bananer til overpris. Ved vårt siste besøk var det så varmt og klamt at det

nok er på grensen til det usunne. Farfar valgte å trekke seg unna og finne et svalt og rolig sted på stranden, men ble overfalt av trommeselgere og ørehårspesialister. Eneste fungerende taktikk er å være konstant på farten, med målrettede skritt. Sesongen nærmer seg slutten, noe som er helt tydelig på prutningsmonnet. Det er veldig mye fint å få kjøpt i Anjuna og mange morsomme folk å se på.

Eggerøre som vil bli husket

Hazel er ivrig etter å kokkelere og har bydd på mye god mat. Det vil imidlertid bli lenge til hun får noe omsetning på eggerøre som ikke er gjennomstekt. Både undertegnede og begge gjester fra Norge gikk rett ned for telling.

Nye naboer

Nabotomten er tydeligvis solgt, og et større følge stod plutselig en morgen klar for å starte bygging av mur, som alltid er fase 1. Bare synet av bygningsarbeiderne fra nabostaten Karnataka, fikk Keshab til å oppgradere sikkerhetsnivået med umiddelbar virkning. Farmor og farfar kunne fra verandaplass la seg underholde av indisk anleggsvirksomhet, som får det norske veivesenet der 1 graver og 2 ser på, til å virke ideelt. Vi snakker her om et forhold 1 til 6. Etter en kickstart på arbeidet, der det etter få minutter ble påbegynt muring i hvert hjørne av tomten, kunne vi bevitne at kontrollmåling viste at det var bommet med noen meter, og at prosessen måtte reverseres og gjentas. All frykt for konstant bygningsaktivitet helt innpå vårt hus de nærmeste månedene var ubegrunnet, da det etter to dagers arbeid har vært helt uvirksomt på anlegget.

“I am so happy”

En av mange artige indiske festligheter er “holi”. Dette er en feiring der det er helt legitimt å kaste fargepulver på andre forbipasserende, noe som sannsynligvis gjør det til et fargerikt skue. Dette var noe vaktmester Keshab tydeligvis hadde sett fram til, og han brukte alle ledige stunder

denne dagen til å ta avstikkere for å få med seg mest mulig av feiringen. Allerede på morgenen kunne vi observere at han var blå på ryggen. Etter endt formiddagsøkt pleier ofte Keshab å se på TV-nyheter før han trekker seg tilbake og sover noen timer. Han setter seg alltid ydmykt på gulvet selv om han gjentatte ganger er oppfordret til å benytte sofagruppen som er tiltenkt TV-titting. Da vi kom hjem på ettermiddagen, skjønte vi at sofaen kun benyttes i vårt fravær, og denne hadde fått samme blåfarge som hans rygg. Etter at den overivrige multiarbeideren hadde unnagjort sine ettermiddagsplikter, ble han uten tvil innvilget permisjon for å gå på kafé med en kamerat. Han kom igjen utpå kvelden, klar for nattevaktjobben og informerte om at han hadde hatt det veldig bra. “I am soo happy”, uttrykte han gjentatte ganger, ... eller drita full som det også kalles. Etter noen dager fikk jeg instruks av Mette om å ikke være sur lenger, så nå er også den episoden tilbakelagt.

Mongo smaker som kylling!!!

Vi har latt oss fortelle at disse ekle dyrene som er omtalt som en mellomting mellom rotte og hund, er gode å spise, de smaker nesten som kylling. Er det ikke underlig at alt rart, og motbydelig som man spiser rundt om i verden, enten det er slanger eller andre ekle saker, rettferdiggjøres med at det smaker nesten som kylling? Hvorfor i all verden kan man ikke da heller spise kylling? Det smaker helt som kylling. Hvis man ikke kjøper den på Park In i Candolim.

“Ikke alle menn er så snille som pappa”

Etter noen episoder med hyl og skrik fra et av nabohusene, har Mette måtte informere Thea om at ikke alle menn er snille mot konene sine. Slikt sett har Thea en stor fordel i at hun, når den tid kommer, står fritt til å velge mann selv.

“ Do you speak english?”

Farmor og farfar var og besøkte presten i vårt lokale Krishna-tempel, og prøvde å få en prat med ham. De åpnet med å spørre om han snakket engelsk. “I don’t know”, hadde svaret hans vært. Det er jo egentlig et ganske godt svar. Siden han opplagt ikke hadde prøvd før, så kunne han jo ikke vite om han kunne det eller ikke. Det ble visst fastslått at han ikke var så flink som han muligens hadde håpet.

Kirker og templer

Vi har vært på besøk i det store flotte Mauruti-tempelet i Panjim, og fikk bananer av presten, noe som er å oppfatte som en velsignelse. Effekten av dette ser forøvrig ut til å være bra. Ellers har vi i samlet flokk besøkt Old Goa, som har flere kjente kirkebygg, der den mest kjente er Basilica of Bom Jesus. Her ligger helgenen Francis Xavier til alles beskuelse. I og med at hans kropp ikke råtnet etter hans død, var det grunn til å anta at det var noe spesielt med karen. Det er nå flere hundre år siden han levde, og uten at jeg er noen ekspert på området,så ser han ganske medtatt ut.

Kirken er en imponerende bygning, og vi ble guidet gjennom den av en hyggelig, om enn noe lite skøyeraktig og impulsiv guide. I Old Goa er det flere andre imponerende kirkebygg og ruiner, og vi har også gjort korte stopp i mer lokale templer og kirker, og dem finnes det veldig mange av i Goa.

Apotek, apotek!!

Fra et relativt bredt kontaktnett i drosjenæringen hender det ofte vi får gode historier presentert. De russiske turistene er overrepresentert i disse. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det oppstår situasjoner, når russere som ikke forstår engelsk, skal samarbeide med indiske drosjesjåfører som ikke forstår russisk. Raj fortalte om en russer som kom springende ut av Park Inn i Candolim og kastet seg i en drosje og ropte apotek, apotek, apotek. Drosjekusken skjønte naturligvis ikke hva apotek var, men satte bilen i gir og ga gass.

Det var jo en teoretisk sjanse for at han underveis ville forstå hva det var, og at det tilfeldigvis var et apotek dit han kjørte. Russeren var imidlertid ikke imponert over mannens evne til å finne et apotek og hadde tatt skikkelig tak i skjortekragen hans og var i ferd med å filleriste sjåføren da han så et apotek utenfor. Til slutt Raj’s kommentar: “But why did’nt he just say medical store ?”

Rettelse: “Diamant handler” - ikke smugler

På en tur til Fort Aquada beundret vi igjen diamantsmuglerens kåk til 6 millioner dollar. Jeg kan bekrefte at man får ganske mye hus i India for den summen. Da vi spurte noen forbipasserende om en eller annen detalj, ble vårt uttrykk “smugler” bestemt rettet til “handler”, så da vil vi med dette rette opp i misforståelsen; han er med andre ord ikke diamantsmugler som jeg har kommet i skade for å si ved flere anledninger, men en ærlig og hederlig diamanthandler.

Cricket for alle pengene

I den siste perioden har de fleste vært opptatt av det pågående cricket-oppgjøret mellom erkefiendene India og Pakistan. Det virker som det meste stopper opp når lagene møtes, og folk stimler sammen foran TV-butikker og andre lokaler som har en TV stående på. Jeg har gjort noen forsøk på å lære meg reglene for så eventuelt bli fascinert av spillet, men har ikke fått ånden over meg. Det er derfor ikke annet å si enn at det er en veldig stor begivenhet når India møter Pakistan og at det tydeligvis pågår i ukevis.

Bananpalmen vår knakk

Jeg hadde håpet å kunne rapportere om en eksplosiv utvikling for bananplanten vår, men det hadde knapt nok blitt synlige småbananer før hele dritten knakk. Så da er nok markedet i Panjim sikreste kilde også for framtiden.

NB: Nepal er ikke i India!!

Lyset har gått opp for en ikke navngitt lokal person, som stolt kunngjorde at “I came to know that Nepal is a country different then India” Jeg håper du tilgir meg Astrid, men Oxford-atlaset jeg fikk av deg, skiftet umiddelbart eier. En nærmere studie av kartboken vil nok by på mange aha-opplevelser for vedkommende.

Goa på langs

Det har vært utrolig hyggelig med besøk av farmor og farfar. Vi har vært gjennom de mest vanlige “sights”, selvsagt vært på strandbesøk og ulike obligatoriske markeder, men også sett på de små hverdagslige ting som kan være eksotiske nok i seg selv. Små samlingsplasser, fergeleier, utallige små forretningslokaler, fiskemarked, frisørsalonger, serveringssteder etc., etc.

Mother Teresa-barnehjemmet i Panjim var et av besøkene som gjorde spesielt inntrykk. Det samme gjorde et besøk på et tidligere omtalt deluxe-resort i sør Goa. Hvis det er en ting som er sikkert med India, så er det at kontrastene er store.

Drosjenæringens ubestridte ener, Raj, ble tatt inn i varmen igjen akkurat tidsnok til å ta med farmor og farfar på en guidet tur kystveien til Candolim. Siden han bare har kjørt på russere den siste tiden, gikk snakketøyet konstant og store mengder informasjon ble formidlet på kort tid. Vi ble på turen med Raj stoppet av politiet, som burde kunne gjort store penger med tanke på antall passasjerer vi var i bilen, bilens tilstand og mangel på sikkerhetsutrustning etc., men det eneste de hadde å påpeke var at sjåførskjorten ikke var reglementært gjenkneppet.

Hjelp til selvhjelp

Farmor og farfar ga rikelig med tips til Mina, som takk for god service under oppholdet. Mina har informert om at hun har kjøpt seg hurtigmikser for beløpet. Da mormor var på besøk, kjøpte hun seg en kokospalme, så nå har jeg en mistanke om at det er cocktail-produk-sjon på gang nede i landsbyen. For å underbygge mine mistanker legger jeg ved oppskriften på Mina ... Pina Colada:

“Først trenger du et kjempestort glass. Knus masse is, tilsett hvit rom, så et par teskjeer med cocos-creme, ananas-juice og litt melk (mest for fargens skyld)...”

Gammel teknikk gjenopplivet.

I den kameratgjengen jeg tilhørte tidlig på barneskolen, var det ikke uvanlig å bruke en teknikk, som av en eller annen grunn fikk ordet “bubbe”. Når man er 7 år og leker med kamerater ute, er det jo håpløst å måtte avbryte for å gå på do. Derfor satte man seg titt og ofte ned på noe hardt og presset bena mot en vegg eller tilsvarende, og hele prosessen ble bremset såpass at leken kunne fortsette. Dette uten det unødvendig fravær, og avbrudd i leken, som et do-besøk ellers ville medført.

Farmor og farfar hadde flyavgang ukristelig tidlig, og jeg fulgte med dem for å ta avskjed. Bilturen dit ga signaler om at noe var på gang med magen (igjen), men jeg prøvde i det lengste å late som ingenting da vi stod sammen utenfor terminalen. Avskjeden ble imidlertid ikke mer verdig enn at jeg måtte si ha det veldig brått og komme meg i bilen fort som fy, da det ikke ble identifisert toalettmuligheter for ikke-reisende på flyplassen. Så for absolutt aller første gang, ble en tydelig forvirret Eldrin sjåfør beordret til å kjøre fortere og fortere og fortere hjemover. Idet bilen kjørte opp foran inngangen hjemme, ble vaktmann Keshab tydelig skremt av synet av en som var helt blå i fjeset av 45 minutters bubbing, og han ble beordret til å åpne dører, og sikre ruten inn til nærmeste toalett.

Norsk pressebesøk

Vi har hatt besøk av Elin og Morten fra Dagens Næringsliv, som la inn to overnattinger i Goa på sin reportasjereise i India. Vi viste dem utvalgte godbiter og fotografen var konstant ellevill over motivene som stod i kø. “Saturday nite market”, med alle hippier og rave-en-tusiaster slo spesielt godt an.

Kort og godt

• Delhi Darbar/ Panji: Dotjeneren er fortsatt uggen i magen og pruppet stygt også ved siste besøk.

• Undertegnede feiret som vanlig bursdag den 16. mars og både Kasper og Thea reiste seg og holdt fine taler.

• Ny vannleverandør er valgt, grunnet fusk med antall liter som le veres av Lobo water supply.

• Vakthundene til en i nabolaget drepte en liten gris under en luftetur.

• Gulaktig lang orm observert utenfor muren. (Who cares?)

• Cidade er fylt opp med US Marines på vei fra Irak tilbake til USA. Oppholdet er klassifisert som R&R (repair and recreation).

• Carneval selvsagt avholdt i Goa. Viva Carneval.



Til Paradis

Utløpsdatoen for Kasper, Thea og Mettes visum nærmet seg med stormskritt, og som Den indiske Ambassaden i Norge sa da vi søkte om visum: ” You just go to one of the neighbouring countries and renew it”.

I India er det nok mye som kan ordnes ved å godsnakke med de rette kontakter. Det ligger helt klart muligheter som vi aldri har benyttet oss av. Når det gjelder fornyelse av visumene skal det innrømmes at et forsøk på å få ordnet det, uten reisevirksomhet, ble gjort. Jeg kom via kontakter helt frem til rette instans, men antydninger om å ”do the needful to have it arranged” gikk ikke. Fornyelse av visum er tydeligvis alvorlige greier, så da var det bare å planlegge utenlandstur. Nærmeste utland fra her vi bor er Maldivene, og selv om tidspunktet var upassende, er jo ikke Maldivene det verste utland man kan tenke seg. Et alternativ var Bangladesh, som på langt nær hørtes like innbydende ut.

Tog og flybilletter ble arrangert i rekordfart. Vi sendte hastig noen mailer til ulike reisebyråer på Maldivene med anmodning om en ”sista minuten deal” for opphold på en eller annen vakker øy. Vi antydet en sum vi var villig til å betale, og det mest lovende svaret vi fikk begynte slik ” You are on a very low budget...don’t go to Maldives unless you have a confirmed package....” Vår reisebyråforbindelse i India var enig i vår teori om at dette bare var et forsøk på å presse prisen opp, og at det lureste var bare å reise til Male, og bli nedrent av beach resort representanter på flyplassen – som mer eller mindre ville gi bort ledige rom. Hvorvidt det ble slik lar vi henge i luften litt.

På sørgående fryseboks

Vi entret sørgående express i Margao sør i Goa. Togreisen til Trivandrum er på litt over 1000 km, som skulle unnagjøres på 18 timer. Med andre ord en expressfart på 55,5 km/t. Ikke dårlig. På indiske tog er det mange klasser å velge mellom. 2. AC-class skulle være det nest beste tilgjengelig, og ble valgt på basis av informasjon om at den viktigste forskjellen på dette og 1. AC class var prisen. Greit nok.

Da vi entret kupeen, ble vi ikke nevneverdig imponert over verken standard eller rengjøring. Til tross for 4 ansatte bare i vår vogn, så det ut som et grisehus. Det fløt med søppel og matrester fra tidligere passasjerer. På et område var det imidlertid full valuta for pengene: Air Condition. Det engelske paret vi tydeligvis skulle ligge sammen med, hadde ingen problemer med å huske de kalde vintrene fra tiden de bodde i Norge. Når alt kom til alt, var gleden stor for at vi slapp unna med kraftig forkjølelse, og tross alt ikke frøs i hjel. Kasper kom rett under utblåsningen i overkøya, og måtte pakkes inn etter alle kunstens regler, for at sirkulasjonen skulle holdes i gang.

De indiske statsbaner har et imponerende nettverk og er suverent verdens største arbeidsgiver, med over 1,5 millioner ansatte. 4 av disse gjorde sitt aller beste for at vi skulle få en hyggelig reiseopplevelse. Raj hadde foreslått å ta med nistepakke fordi det som ble servert på toget ikke var ”proper food”. Vi takket nei til lunch, men prøvde oss på middagen. Det var slettes ikke verst, med tanke på at det var tilberedet på gulvet mellom toalettene i vognen. Vi ble fort vant til vognen vår, og hvis vi ser bort fra den lave temperaturen, er det ingen tvil om at tog er det beste landbaserte transportmiddelet i India. Kasper jobber med brøk i mattetimene for tiden, og vi fikk litt praktiske problemstillinger å bryne oss på da vi oppdaget at vi hadde unnagjort over halve strekningen på en tredjedel av tiden turen skulle ta. Forklaringen skulle vise seg å være at sporkvaliteten ble drastisk redusert på siste halvdel av turen. En kraftig sideveis bevegelse i togsettet måtte være en dramatisk opplevelse for eventuelle ryggpasienter om bord. De må enten ha blitt veldig mye verre, eller alternativt helt friske. Det var mye vakker natur å se sørover i Goa, Karnataka og Kerala. Og selvsagt spennende å se aktiviteten og folkelivet

på de ulike stasjonene vi passerte. Alt i alt – tog er langt fra den verste måten å forflytte seg på i India.

Nede på stasjonen tidlig en morgen...

Ingen overdrivelse å si at det var morgen da vi ankom Trivandrum. Visstnok hadde vi en tidlig flyavgang, men vi slapp ikke inn i terminalbygningen engang, før vi hadde ventet et par timer. Vi hadde god tid til å kjøpe Lonely Planet Guiden for Maldivene, som også poengterte at Maldivene ikke var noe sted for individuelle reisende. At det akkurat nå var høysesong stod også å lese. Han jeg fikk ved siden av meg på flyet, eller rettere sagt nesten på fanget, informerte intenst og uoppfordret om sin næringsvirksomhet i Male, som omfattet både kafé og dagligvareforretning. Da vår nye venn tok pustepauser, prøvde vi å lete frem Lonely Planets eventuelt gode tips til individuelle reisende, som til tross for advarsler, allikevel skulle ha forvillet seg til Maldivene.

Mulig innførsel av ulovlig porno

Vi rakk ikke stort mer enn å lese tollbestemmelsene. I tilegg til narkotika, var det strengt forbudt å innføre alkohol, religiøse symboler (med mindre de var Islam-relaterte), samt pornografi. Bilder av personer i undertøy eller mindre, sorterte visstnok under porno. Vi var frie for både narkotika, alkohol og religiøse symboler. Mette kunne også raskt bekrefte at de svenske ukebladene mormor nylig hadde sendt, lå igjen i Goa. Ett av dem hadde en post-it lapp med advarsel fra mormor selv, der hun poengterte at hun ikke hadde sett at noen av bildene var i frekkeste laget, før etter at handelen var avsluttet. Allikevel milelangt utenfor det jeg vil karakterisere som porno, men det var jo ikke sikkert tollmyndighetene hadde vært enig i det.

Søken etter innlosjering

Innflygningen til øya med flyplassen på, var ikke noe stygt syn, og nå gjaldt det bare å gjøre en god hotell-deal. Tilbyderne som skulle renne oss ned

utenfor terminalen, uteble totalt. Gjennom en informasjonsskranke fikk de tak i en agent som kunne informere om at så godt som alle resort-øyer var fulle. Han hadde et ledig rom på en resort, og viste oss hvilken det dreide seg om i en hotell katalog. Det første jeg leste var at øya ikke var spesielt fin, noe agenten forklarte med at alt var relativt. Videre markedsføring gikk ut på at det var en enkel mellomklasse-resort, og at han kunne tilby en veldig hyggelig pris, kun 2200 USD for 6 netter. Som sagt, ”don’t go to Maldives unless you have a confirmed package” Vi fikk tak i en konkurrerende agent, som angivelig tok en telefon til en resort og til alles overraskelse hadde ett ledig rom. Selvsagt fikk vi et knalltilbud også her, faktisk akkurat samme pris. Mens vi diskuterte med agent 2, kom agent 1 og blandet seg inn, og nå fyrte han oppunder agent 2 sitt alternativ. Dette var vårt første møte med en råtten verden av samarbeidende agenter og kartellvirksomhet på Maldivene. Vi takket for oss og tok båt til et OK hotell inne i hovedstaden Male, for å igangsette ytterligere research uten agenthjelp. Vårt oppdrag på Maldivene var tross alt å søke om fornyet visum til India, men vi hadde selvsagt ambisjoner om noen deilige dager på kritthvite korallstrender mens ambassaden gjorde papirarbeidet.

Male er ikke noe blivende sted

Hovedstaden er i utgangspunktet en liten øy, som er kunstig utvidet flere ganger og bebygd til bristepunktet. Bortsett fra en liten kunstig strand, er det ingen bademuligheter. Det er få turister som oppholder seg her mer en natt, i påvente av transport til en resort øy. Maldivene er et langstrakt øyrike, og til noen av øyene tar det faktisk opptil 2 timer med sjøfly. Siden vårt hovedmål var Den indiske Ambassaden i Male, var vi selvsagt innstilt på å måtte bruke noe tid der. Vi ringte umiddelbart den indiske ambassaden ved ankomst torsdag formiddag, og fikk en kort beskjed om at ambassaden var stengt grunnet en båtulykke ett eller annet sted på Maldivene. Stemmen opplyste videre om at fredag var det stengt og at lørdag var fridag. ”You come on Sunday”. Uten å si ”ha det bra” før han la på, hadde inderen låst oss til Male i 3 døgn, før visumprosessen engang kunne starte. Det eneste positive var at vi hadde god tid på å utforske en by som få andre bruker tid på, og at vi hadde god tid til å forhandle med ulike hotell øyer.

Båttur til naboøya Vilingilli

Neste dag hev vi oss på en båt til en nærliggende øy, for ingen hadde interesse av å bruke hele dagen på en gigantisk brygge – vi var sugne på bading. Stedet har tidligere vært en hotell-øy, men grunnet akutt plassmangel i hovedstaden, er den nå regulert til boliger, skoler, moskeer etc. for å lette på trykket i Male. Foruten et par amerikanske ansatte fra et cruiseskip som lå i Male, var det ingen turister der. Kjempefin strand, men ingen fasiliteter. Vi hev oss i havet, men fikk fort politiet på nakken, som forklarte at både Mette og Thea måtte ha på seg bukser som dekket lårene og minst T-shirt på overkroppen. Den vennlige konstabelen forklarte at dette var som en følge av deres muslimske kultur. Vi så ingen grunn til å diskutere logikken i dette. Lovens lange arm var fornøyd med vår aksept av muslimske tradisjoner, og håndhilste pent før han trakk seg tilbake. Vi har ikke for tradisjon å bade fullt påkledd, så etter at de fergetilsatte var ferdig med middagsbønnen, og rutetrafikken ble gjenopptatt, returnerte vi til hovedstaden.

En 100 % muslimsk stat

Maldivene består 100 % av ”muslinger” som MIN farmor alltid sa. Sunni muslimsk og selvsagt alkoholfritt. På regulerte hotelløyer er det imidlertid bading i tanga og øl ved bassengkanten. I Male og på andre øyer, lyder bønneropene 5 ganger i døgnet og alle butikker/ virksomheter stenger i 15 minutter. Til og med fjernsynsskjermene går i svart, før bilder av knelende menn fyller ruta for en stund. Maldivene er tilsynelatende en liberal muslimsk nasjon. Få jenter hadde tildekket hode/ansikt, de fleste var sminket og vestlig kledd. Kvinnene deltar aktivt i arbeidsliv, styre og stell. I forhold til India, som det for tiden er naturlig å sammenligne med, er det ”orden i sysakene” på Maldivene. Selv om øyriket i utgangspunktet er en fattig nasjon, har det blitt penger i kassa etter at en italiener på slutten av 70 tallet introduserte Maldivene som turistdestinasjon. Det har utviklet seg en elite i hovedstaden som skraper godt til seg av ressursene. Bortsett fra kokosnøtter og fisk, produseres ingenting på Maldivene – alt må importeres. Dette kombinert med en tydelig satsning på luksusturisme, gjør at alt er dyrt. Sammenlignet med India, forferdelig dyrt. Å ta taxi i Male var av en eller annen merkelig grunn veldig billig. Jeg har ingen forklaring på hvorfor.

Jakten på drømmeøya

Direktøren på vårt hotell var en hyggelig og hjelpsom mann, og han skulle innkalle en forbindelse som kunne hjelpe oss med en god deal på en eller annen drømmeøy. Jammen var det ikke samme karen som vi forhandlet med på flyplassen som senere samme kveld kom på besøk. Gi bort prisen vi hadde blitt tilbud ved ankomst stod dessverre ikke ved lag lenger, og tilgjengeligheten var ytterligere svekket. Et realistisk prisnivå for et standardrom var nå fra 450 USD pr natt + dyr transfer med speedbåt eller sjøfly. Møtet ble kort og hotell ringelister ble klargjort. Etter å ha ringt et 20 talls hoteller og funnet ut at det meste faktisk var fullt, eller kostet 700 USD per natt, prissamarbeidet var gjennomført og at hotellene tydeligvis hadde avtaler som ga agentene enerett til å selge ledige rom – så vi på det som en seier da vi fant et rom til under 400 dollar per natt. Lærdommen er for tredje og siste gang: ”don’t go to Maldives unless you have a confirmed package” Kjøp en chartertur fra Norge og spar 50% eller mer.

Klar for drømmeøya

Planen var klar søndag morgen. En kort tur for å levere visumsøknad og så båt til Full Moon Beach Resort. Fortsatt 4 dager igjen for øyliv. Etter å ha presset oss frem sammen med verdens mest profesjonelle kø-snikere, inderne, stod vi omsider først i køen. Mer enn noen gang bestemt på å ikke miste besinnelsen og være høflig mot mannen i luka presenterte vi vårt ærend. ”It’s better you go to your own country and apply from there”. It sure is – det hadde i hvert fall vært både raskere, billigere og enklere. Men da vi først var kommet så langt, ville det blitt lovlig tungvint. Han kjøpte forklaringen og ba om betaling for faks-kommunikasjon med Den indiske Ambassaden i Norge som måtte godkjenne søknaden. Betaling måtte være i lokal valuta og ikke USD som det på forhånd ble opplyst om. Minibank og bakerst i køen igjen. ”Come back in 4 days” – for å levere pass og betale for visum. Om ”4 days” skulle vi sitte på flyet tilbake til India, så nye forklaringer var nødvendig. ”Come in 3 days”. Ikke noe ”ha det bra” nå heller. OK, da var det i hvert fall en teoretisk mulighet for å få visum før flyavgang.

45 minutter med båt fra Male stod det i guideboken. Det må ha vært før 2x200 utenbords hestekrefter ble hektet på båten. Min klokke viste at turen tok under 10 minutter. Alt snakk om miljøvennlig turisme gjaldt tydeligvis ikke Full Moon båten. En slalomløype mellom atoller og korallrev ble unnagjort med gasspakene pekende rett forover. Skilt med ”Go slow” gjaldt tydeligvis heller ikke, da piloten tydeligvis mente å sortere under reglene for luftfart.

Før vi nådde resepsjonen hadde vi allerede sett hai og Thea hadde gjenkjent de fleste fiskene fra Disneyfilmen ”Nemo”. Ikke mye vits å utdype det, men kritthvite strender og laguner med krystallklart vann, fisk i alle farger – det er slik man setter pris på. Til tross for mange strandbesøk de siste månedene ble det en stor opptur.

Det var som å svømme i et stort akvarium, og vi opphold oss 95% av våken tid i vannet, med dykkermaske og snorkel på. At hele familien har blitt snorklings-entusiaster er ingen overdrivelse. Etter å ha blitt komfortable med samværet med all fisk inne i lagunen, meldte vi oss på tur for snorkling ute på revet, der den stupbratte atollkanten møter det åpne havet. Et fantastisk syn uendelig mange meter rett ned i en blå verden, full av fargerik fisk. Dessverre ingen hai eller andre store arter som vi hadde håpet på. Vi ble lovet at haien bare spiste fisk. Hvorfor spise nordmenn når du har milliarder av fisk å ta av? Haien har sikkert hørt at mennesker smaker som kylling.

No shoes – no news

Noen desperate forsøk på å jobbe og holde kontakt med omverdenen ble gjort, men det var bare å resignere. Satellitt-forbindelsen til internett fungerte ikke. TV var bannlyst på øya – så det var bare å hengi seg til stedets enkle regelverk: ” No shoes – no news”

Ikke noe ferskvann

Hver øy består av ett hotell, som selv må bygge opp all infrastruktur for vann, strøm, avløp. Hvert hotell har selvsagt egne anlegg for ferskvannsproduksjon – avsalting. Maldivene er det eneste sted i verden der Coca Cola produseres av sjøvann. Nyttig å vite!!

Tilbake til indisk byråkrati

Etter endt opphold var det på med skoene igjen, vel vitende om at alt de neste dagene kom til å bli ”downhill from now” var det full fart tilbake til ambassaden,.

”Didn’t I tell you to come after 4 days?”. Ny forklaring om flyavgang etc. ”It’s going to be very difficult, we haven’t heard anything from Oslo”. Jeg tilbød meg å ringe den indiske ambassaden i Oslo, men da fant de godkjenningen i papirbunken. ”Come back at 5 o’clock”.

Siden flyavgang var tidlig neste morgen, hadde vi ingen problemer med å prioritere en tur tilbake til ambassaden på ettermiddagen.

Vi var på pletten klokken 5, og køen utenfor ble større og større, mens vi gjennom vinduene kunne se at de ansatte så India-Pakistan Cricket-match på TV’en innenfor. Etter en stund stakk en fyr hodet ut luka og sa ”come back tomorrow”. Det er i slike tilfeller jeg går dypt inn i en slags passiv og likegyldig tilstand – som et alternativ til å lugge tak i folk. Mette forholdt seg relativt rolig, fortsatt med evnen til å minne om vår sak og ulike avtaler som var gjort.

”Wait”

Samtlige andre i køen hadde forlatt stedet, men vi ventet, og så på de ansatte som fulgte cricket-oppgjøret innenfor. Det ble en runde til med ”wait”, men visumet kom til slutt ut gjennom luka.

Så til tross for forhåndsinformasjon på telefon fra ambassaden i Male om at en visumsøknad tok 3 dager, så viste det seg at de 7 dagene vi (Mette) la opp til, ikke var for mye.

India, India

Det er alltid massivt å møte India igjen. Selv etter bare en ukes fravær får man det liksom rett i fjeset. På flyplassen i Trivandrum ble vi bedre mottatt enn jeg noen gang kan huske. Både gutta på ”Imigration” og ”Custom” var så hyggelige, smidige og effektive at vi et øyeblikk trodde vi var med på skjult kamera.

Vi leide taxi og ”gjorde” Trivandrum de 5 timene vi hadde til rå-dighet før togavgang. Ikke mye nytt å rapportere om. Betegnelsen ”no shoes – no news” passet her også, om enn i en noe annen betydning. Kaféen på Park Plaza er et godt tips hvis man vil hvile øynene, riste av seg støv, kjøle seg ned og ta en matbit. Ungene drakk “Moctails” i store glass til deilige indiske priser.

Togturen hjem var til forveksling lik nedturen. Vi møtte til og med igjen paret fra London. Denne gangen hadde en enslig kar fra Wales fått plass i vår kupe, men han lot seg raskt overtale til flytte til en annen seng, slik at vi 4 i familien kunne ligge relativt samlet. Raj møtte oss punktlig på stasjonen i Margao og tok oss trygt de siste milene til Dona Paula.

Velkomstskomiteen stod klar da Raj med ryggealarmen på full musikk skled ned foran inngangen. Lucky kom springende med logrende hale, Keshab kom småløpende for å ta hånd om bagasjen, mens Mina stod blyg og smilende på trappen, med feiekosten trygt i hånden. Krishna var allerede i gang bak grytene så huset luktet allerede godt av Samosa og vårruller.

Kasper og Thea savnet både hus, stab og hund, og alle fire hadde vi en god opplevelse ved å komme hjem.



Hverdag i Goa

Vi er definitivt inne i en fase der det meste kan betegnes som hverdagslig. Vi har så langt det lar seg gjøre funnet rutinen både når det gjelder arbeid og skole. Praktiske oppgaver i huset håndteres bortimot automatisk av rette vedkommende. Tiden som går med til ledelse, er redusert så mye at det er en betydelig gevinst i det å ha ansatte i huset. Det at en så stor del av hverdagen er uten for store overraskelser og praktiske problemer, gir både tid og ro til å oppleve ting på en annen måte en tidligere. Når vi nå er ute for å oppleve noe spesielt, brukes det meste av sansene til dette, og ikke utelukkende på relaterte forstyrrende elementer. Kanskje vi nå hadde nådd den tilstanden vi hadde ambisjoner om, og var kvalifisert for å oppleve India og inderne fra et perspektiv som den jevne turist aldri får muligheten til?

“Friday” svarte vi da Raj for sikkert hundrede gang siden i fjor høst spurte om når vi ville dra til Spice Plantation. Grunnet god tid og en lite forlystende kjøretur, har vi like mange ganger skjøvet akkurat denne utflukten foran oss. Raj så ut som han ikke trodde sine egne ører.

– “and temples i Ponda?” – “Friday” svarte vi like bestemt. Dette må ha vært en kjærkommen bekreftelse for en utholdende taxisjåfør om at konstant mas til slutt medfører ønsket resultat.

Leve rettferdigheten

Som en følge av betydelig redusert press rundt hverdagslige utfordringer, aktualiserte det seg å sørge for at klagesaken vi hadde gående overfor forretningen som solgte oss den boblende missilformede lampen med relativ kort levetid. Vi bestemte oss for å gjøre en siste innsats for at rettferdigheten skulle seire. Det skulle imidlertid vise seg at forretningen som tidligere hadde vært fylt til randen av et relativt bredt utvalg av leker og elektriske apparater på nederste del av kvalitetsskalaen, var tom. Helt tom. Fuglen hadde tydeligvis fløyet mens vi var på Maldivene. Innehaverens garantier om at alt skulle ordne seg i løpet av noen uker, kunne ikke vært mer løgnaktige. Han må ha hatt det veldig travelt med å legge ned virksomheten, siden innehaverne av butikkene som lå vegg i vegg tydeligvis var like overasket som oss over det plutselig tomme lokalet. Merkelig nok stod det raskt klart at ingen i de tilstøtende butikkene, satt på noe relevant informasjon som kunne hjelpe oss videre. Et navn, en adresse eller et telefonnummer hadde selvsagt hjulpet oss mye. Lampeskurken kan tydeligvis ikke ha gjort stort inntrykk på sine naboer i den tid han drev butikken, siden ingen så mye som husket fornavnet hans. Etter litt påtrykk fra Raj, husket imidlertid plutselig damen i etasjen over det frarømte lokalet at lampeskurken var hennes svoger. Det må ha vært befriende for henne å plutselig huske dette, for etter ytterligere oppfordringer, kom hukommelsen så brått tilbake at vi plutselig hadde alle spor vi kunne drømme om.

Vettskremt kvinnfolk

Vi kjørte direkte til det området av Panjim den først så glemske svigerinnen etter hvert hadde ledet oss i retning av. Vårt første stopp ble foran en gjeng herremenn som Raj dro kjensel på fra sine hjemtrakter. Han beskrev vårt ærend og det gikk ikke mange sekunder før en av dem pekte inn en bakgate, bare noen meter fra der vi hadde stoppet. Jeg følte at det hele ble litt utilsiktet dramatisk da jeg noen minutter senere stod inne i den nye butikken, med 6-7 tause medhjelpere bak meg. Lampeskurkens kone var alene i den nye forretningen og hadde merkelig nok ingen anelse om hvor mannen befant seg, eller når han kom tilbake. Vi bad henne hilse at vi ville komme tilbake med det første.

Indisk mafia?

Noen dager senere, da vi allikevel hadde et ærend i området, dro vi igjen innom den utvilsomt uærlige handelsmannen. Vi fant ham sittende bak et skrivebord i det meget spartansk møblerte lokalet. Jeg poengterer at vi denne gangen var uten herremennene fra forrige gang, så vi kunne umulig ha fremtrådt som noen stor trussel. Det kom imidlertid raskt til munnhuggeri mellom meg og innehaveren og i den grad jeg noen gang har blitt direkte truet av noen i India, så måtte det ha vært der og da. Han hadde kontakter som kunne sørge for at jeg ville angre meg på at jeg hadde oppsøkt ham. Det hele roet seg imidlertid etter noen tids diskusjon og en avtale om godtgjørelse ble innrømmet. Pengene skulle utbetales tomorrow.

Den endelige inndrivelsen

Jeg sendte Raj for å plukke opp de skarve hundrelappene, men han returnerte tomhendt. Derfor ble det et aller siste møte med en forretningsdrivende som hadde byttet bransje, og nå drev kurervirksomhet i kombinasjon med utsalg av hustruens hjemmelagde dukker. For å spre risikoen, hadde han også blitt agent for det beste elvecruiset på Mandowi-elven. Kasper og jeg fikk en lang innføring i virksomhetsområdene før, 50 % av investert beløp endelig ble tilbakebetalt til Kasper. Lesson learned. Både kvalitet og leverandør blir nok nøye vurdert ved eventuelle fremtidige innkjøp av boblende lamper.

Endelig spice

Endelig på vei til ”the spice plantation”. På programmet var også besøk i Raj sitt lokale tempel. Ikke rart mannen bak rattet var i perlehumør idet vi humpet sørøstover i Goas jungel.

I am not joking

Sør-Goas representant til kongressen i Delhi, var meget synlig på bannere langs veien. Underveis nøt vi av Rajs fortellinger om en politiker med større lommebok enn engelsk kunnskaper. Sistnevnte skal ha medført betydelige språklige misforståelser og uunngåelige pinlige episoder i forbindelse med direktesendte debatter i kongressen. Det virker imidlertid som om lokalbefolkningen er avslappet

til om deres representant i nasjonalforsamlingen greier å gjøre seg forstått eller ikke. I skrivende stund ser det ut til at det går mot gjenvalg.

Kanelbark og apekatt uten hale

Forventningene var vel ikke de aller største da vi rullet ned en humpete og støvete vei mot Spice Plantation. For å nå inngangen måtte vi passere en lang bro, over et tørrlagt vassdrag. Det er veldig tørt i Goa nå, og de store turistflokkene er også i ferd med å skrumpe inn. Vi var derfor bortimot alene som besøkende. Velkomsten var hjertelig. Den blide guiden kunne stolt informere om at den turisttilpassede inngangsprisen inkluderte full lunsj. Vi fikk valuta for pengen. Vår guide loset oss ivrig gjennom palmer, busker og kratt. Vi ble kontinuerlig aktivert og måtte stadig lukte på blader, kvister, muskatnøtter og kanelbark. Det hele utviklet seg til en gjettekonkurranse i eksotiske lukter og smaker.

Guiden var tydelig stolt av plantasjens rikholdige utvalg. Hans entusiasme nådde et absolutt høydepunkt da han rev av en barkbit fra nærmeste tre og beordret oss til å tygge på det. Barna fikk fort fornemmelse av risengrynsgrøt og jul, og en ellevill guide kunne nikke bekreftende. Det var kanel det dreide seg om. Rundt en sving ventet en mannsperson høyt oppe i en palme. Han demonstrerte hvordan kokosnøtter ble høstet. Barnas spørsmål om hvordan han hadde kommet seg opp bleknet da vi ble vitne til hvordan og ikke minst hvor raskt han kom seg ned. For hans del får vi håpe at det ikke var for mye småkvist som stakk ut på stammen. Han smilte hvertfall fortsatt etter et fritt fall på over 10 meter med armer og bein slynget rundt stammen. Samme teknikken er ikke å anbefale på gran eller furu.

Fulle av krydderier tok vi villig for oss av lunsjen. Som en prikk over i’en fikk vi utdelt små poser med smaksprøver, i fall trangen for å ytterligere tygge på muskatnøtt eller kanelbark skulle melde seg på hjemturen.

Raj’s kjære tempel

Neste stopp var Raj’s eget tempel i Ponda. En enorm oljelampe prydet tempelplassen. Vi ble raskt informert at fotografering ikke var lov. Heldigvis var det ikke rare slanten som skulle til for å få innvilget dispensasjon fra forbudet. Det har ikke manglet om forhåndomtale når det gjelder dette tempelet, og forventningene ble innfridd. Vi har hatt inntrykk av at det ikke var mange dager mellom hver gang Raj søkte religiøst påfyll her. På direkte spørsmål om frekvens,

ble vi imidlertid kjent med at det var år og dag siden sist. Lykken smilte for Raj, og da var det strengt tatt ikke noe behov for å få gudene i tale. Hans besøk var forbeholdt stunder med store problemer, eller konkrete behov som krevde høyere makters inngripen. Fair enough.

Vi har nå omtrent en måned igjen i Goa før vi setter kursen mot Pune og Bombay. Hagen er mer eller mindre gitt opp grunnet vannmangel og i mangel på nye prosjekter er Keshab ivrig etter å komme i gang med alt det praktiske i forbindelse med flyttingen. Ikke mindre enn to ganger har vi måttet beordre bilder og annen veggpryd opphengt igjen.



Nest siste runde i Goa

Goa har skiftet karakter. Det er nå enda tørrere, varmen er tiltagende og turiststrømmen er i ferd med å dø helt ut. Vi lever et behagelig liv, sikkert betydelig bedre enn vi er klar over selv. Dagene fylles med jobb og skole, men det er fast rutine med et besøk til stranden og bassenget på Cidade. Det går heller ikke mange dagene mellom hver gang vi gjør lengre utflukter, og vi gjør utrolig nok stadig nye opplevelser. I sentrum av Panjim fant vi forleden et nytt, flott rammeverksted, som definitivt satset i det øverste kvalitetssjiktet. Det har blitt mange turer frem og tilbake og gjentatte bestillinger på inn-ramming av både putetrekk og andre tekstiler. Dette til enkeltes store forbauselse. Putetrekk i glass og ramme er tydeligvis ikke hverdags-kost.

På fotosafari med medbrakt vakt

Ivrig etter å legge ytterligere fotografier til samlingen dro jeg forleden på fotosafari i Panjim. Selv om vi begynner å bli veldig vant til omgivelsene, er det ikke vanskelig å finne gode motiver. Med Raj som kjentmann og sjåfør raste vi rundt i Panjim på jakt etter interessante motiver. Keshab hadde vist interesse for utflukten og var invitert med. Selv om fotoseansen fant sted på kveldstid, var det aldri noen reell fare for å komme opp i truende situasjoner. Med en uniformert vaktmann som rigget til fotostativet på hver ny location, var vi i hvert fall langt på den trygge siden.

Lurt igjen?

Vi har hatt en episode med et lokalt shippingforetak. Etter å ha vært på deres kontor og fått veiledende priser på frakt av flyttelasset til Norge, inviterte vi innehaveren hjem for befaring og endelig pristilbud. Mr. Pinto hadde ikke før satt kaffekoppen til munnen, før jeg sto ved utgangsdøren og annonserte at møtet var over. Det samme gjaldt hans muligheter til å få transportoppdraget til Norge. Grunnen var selvsagt at de tidligere oppgitte priser overhodet ikke var til å kjenne igjen. Etter påfølgende undersøkelse av alternative tilbydere, var vi ikke mer imponert enn at vi noe slukøret måtte se oss nødt til å henvende oss til Pinto igjen. Dette med håp om noe reduserte priser, noe den fornærmede speditøren selvsagt ikke så noen mulighet for.

Keshab har endelig fått grønt lys for enkelte flytterelaterte oppgaver. Langbordet på verandaen, er sammen med hyllene fra Mapusa market er i ferd med å få ett nytt liv. Dette i form som transportkasser med destinasjon Norge. Vi sovner til at Keshab sager og banker ute i hagen. Målt i arbeidstimer må det bli noen veldig eksklusive kasser. Selv om noen innledende konstruksjonsfeil har ledet til ytterligere kvelder med hamring og banking, er den positive effekten at vi får beholde veggpryden noen ekstra dager. Den mann finnes ikke, som nå kan forhindre Keshab i å rive ned alt fra vegger og tak.



Ha det, Goa

En behagelig og forutsigbar hverdag er nå snudd på hodet. Igjen er livet fylt med små og store overraskelser og irritasjonsmomenter. Selv om Keshab hadde laget noen store og særdeles solide transportkasser, var det behov for et relativt stort antall pappesker. Hadde vi vært i Norge ville en snartur innom nærmeste Rimi butikk løst utfordringen. Overraskelsen var selvsagt stor da ingen banankasser var å oppdrive, her som det vokser bananer over alt. Det ville, i beste fall ha blitt en meget møysommelig prosess å lokalisere et femtitalls ulike næringsdrivende med en pappeske å avse. For ikke å snakke om alle ulike dimensjoner og kvaliteter vi da hadde blitt sittende igjen med.

Skreddersøm av pappesker

Med Pintos fraktpriser gjelder det også å gå vitenskapelig til verks hva stablingen angår. Med bakgrunn i ovenstående er det inngått en avtale med en fabrikk i Sør-Goa, som har produsert pappesker etter våre mål. Vi hadde neppe trodd at vi noen gang skulle behøve å ta stilling til hvor mange lag papir det skulle være i en pappeske. Bilen til Raj var ganske vindskjev da han returnerte fra fabrikken, og det ble raskt klart at vi kunne levd med noe spinklere esker. Speditøren gned seg nok i hendene, hvis ryktet om dødvekten på eskene nådde ham. Noe det er stor grunn til å anta.

Tysk møysommelighet

Med erfaring fra flyttelass fra den tyske ambassaden i Kathmandu, tok Keshab ledelsen, og ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Hver minste ting ble møysommelig pakket inn i både plast, bølgepapp og papir. Det er ikke få ting som har havnet i eskene, der innkjøpsprisen blir ubetydelig, sammenlignet med emballasjekostnaden – for ikke å snakke om frakten.

Shanti syk

Beauty Salongen i Taleigao har vært steng den siste tiden, da Shanti har vært alt annet enn frisk. Vi har latt oss informere av Raj, og etter beskrivelsen av symptomer var vi forundret over at hun ikke lå på sykehus. Vi har vært på sykebesøk, og hun lå og badet i svette og gråt sammenhengende de minuttene vi stod ved sengen hennes. Hudfargen var alt for oransje til at vi med vår begrensede kunnskap om legevitenskap, ønsket å drøye besøket. Jeg tok i hvertfall med meg barna ut, og lot Mette fortsette representasjonen. Mest fordi Kasper og Thea var sterkt berørt av tilstanden hennes. Yellow fever er i ettertid konstatert og relevant behandling endelig i gangsatt.

Det store garasjesalget

I løpet den tiden vi har bodd her, er det ikke fritt for at vi har samlet på oss en del greier, som det nødvendigvis ikke er noen selvfølge å ta med hjem til Norge. De mest kostbare tingene i denne kategorien er tilbudt de vi står nærmest til symbolske priser. Raj ble tilbudt støvsugeren, men hadde opplagt et godt poeng i at behovet var begrenset, da familien ikke hadde gulv i huset sitt. En onkel med gulv ble den heldige eier av monsteret med slange. Det manglet imidlertid ikke på objekter Raj og co. hadde bruk for. Lastebil måtte til når palmer, bord, planker og annet skulle til Ponda. Keshab har overtatt Mettes mobiltelefon og han sitter og spiller til både hans og Nokia’ens batterier tar slutt på morgenkvisten. Keshab, som skal returnere til Nepal så snart vi drar, skal ha med seg den store miksmasteren hjem til kona. Mina sørget for at søppelmannen ikke fikk noe ekstra å bære på – selv i den mest intense flyttesjauen. Det gjør selvsagt inntrykk på oss at ikke en gang gamle aviser går til spille. Mest inntrykk gjorde det nok allikevel at mine velbrukte, for ikke å si utbrukte sandaler i størrelse 46, også fant veien opp igjen fra dunken. Størrelsen tatt i betraktning, må jo halve landsbyen kunne være med på tur i dem.

Sikkert ljug

Speditøren har hentet flyttelasset og forsikret oss om at det ville være trygt fremme i Oslo i løpet av en måneds tid.

Etter at jobb og skole er ivaretatt, prøver vi å få mest mulig ut av det siste dagene i Goa for denne gang. Det har blitt noen besøk i Candolim, Calangute og selvsagt en runde til sør-Goa for å nyte Leela Palace en siste gang.

I formiddag kom representanter fra utleieformidleren Homes & Estate på besøk. Han gikk over huset på meget møysommelig vis. Det var ingen skader å rapportere om, derimot ble det spesifisert i detalj at 3 asjetter og et par skjeer manglet. Vi regnet det som sikkert at dette ikke ville medføre rare reaksjonen siden vi hadde supplert husholdet med bestikk, kniver, noe annet som manglet i utgangspunktet. Det var også kjøpt til en betydelig mengde kjøkkenglass. Siden det ikke har vært mange timer mellom hvert møte mellom glass og marmorgulv, har det gått ren rutine i både feiing og innkjøp av glass.

Mina inn i solnedgangen

Mina vasket i dag med høy sannsynlighet for siste gang i Suroor Mansion. Det var en noe preget forsamling som tok farvel i porten. Med noe ekstra i den siste lønningsposen fra ”the foreigners”, 3 bæreposer med det siste av rusk og rask, ruslet den tynne damen ned i jungelen i retning Taleigao. Mon tro hva fremtiden har å by på for hennes del?

Siste natt

Vi har sagt “ha det” til mange de siste dagene og nå er det ugjenkallelig slutt. I hvertfall for denne gangen. Huseieren kom i kveld og vi sover våre siste timer i det store huset ”vårt”. I morgen tidlig går ferden mot Pune og Bombay for noen ukers opphold der, før returen til Norge.

Tidlig om morgenen stod vi med koffertene våre og tok farvel med huseier Hoor. Sjåfør Eldrin fra Cidade var på plass for å frakte oss til flyplassen. Keshab hilste høytidelig i fra porten idet vi kjørte opp utkjørselen. Lucky gjorde noen

æresrunder inne i hagen. Vi var for trøtte til å gjøre noe stort nummer ut av den endelige avreisen.

Mere ”bubbing”?

Eldrin var ikke sen om å minne om at alle forutsetninger igjen var til stede for at magen min skulle slå seg vrang. Altfor tidlig på morgenen, og en lang og svingete vei til lufthavnen, uten særlig gode fasiliteter. Etter at jeg hadde spøkt med episoden fra tidligere flyplasstur, der det var nær ved å gå riktig ille, har nok Eldrin tolket det dit at dette er noe det kan spøkes med i det uendelige. Vi nådde imidlertid flyplassen, så langt jeg kjenner til, like tørre i buksa som da vi dro.

Hadde det ikke vært for skrutrekkerne som hadde havnet i min håndbagasje, hadde vi nådd Bombay helt uten dramatikk. Spesialverktøyet til Kaspers X-box ble faktisk ikke oppdaget før den siste manuelle kontrollen av bagasjen før flytrappen. Etter at Thea, Kasper og Mette var verifisert som familiemedlemmer, og mine medreisende, gikk det hele veldig så greit. Sikkerhetsstaben må nok ha lagt vekt på at sannsyneligheten for at jeg hadde planer om å true til meg kontrollen over Jet Airways maskinen i luftrommet over Maharashtra, tross alt var liten. Jeg fikk med meg trekkerne, og et klapp på skulderen.

En sjåfør stod klar ved landingen i Bombay og fikk oss ”trygt” de 175 kilometerne til Pune. La oss i hvert fall si det slik, siden jeg nesten er for opprørt til igjen å beskrive mine følelser rundt disse bilturene. Alle de store skiltene langs veien med ”Keep lane disipline”, ”Curve ahead” og ”Go slow” – må ha vært den dårligste investeringen veivesenet har gjort noensinne.

Ekspedisjon med forviklinger

Den våkne leser vil på dette tidspunktet være undrende til at avskjeden med nøkkelpersonene Keshab og Raj ikke er omtalt. For ikke å snakke om husdyret, villhunden Lucky fra Nagally Hills.

Det har seg imidlertid slik at logistikken på langt nær gikk opp den dagen vi forlot Goa. Det stod på et tidlig tidspunkt klart at å frakte den fortsatt ikke pottetrente hunden, luftveien til Pune, aldri var et alternativ. Kurt & Hazel er for lengst returnert til Pune, og er blitt valgt til fosterfamilie for Lucky, med Raj sine

”cousins” i Ponda på en klar andreplass. Før avreise sto det også veldig klart at våre kofferter var vel små til alt vi skulle ha med oss. En parallell transport satte seg derfor i bevegelse den morgenen vi forlot Goa. Denne langs den farefylte landeveien. Jeg nevnte i forrige kapittel at vi stod utenfor huset med koffertene våre da vi tok et siste farvel med huset i Nagally Hills. Sannheten er at vi sto der bare med håndbagasjen. Siden Raj allikevel var engasjert til å kjøre Lucky til Pune, mente noen kloke hoder at det da var lurt, og langt mer praktisk å ta våre kofferter med på lasset. Så slapp vi å slepe på disse, eller riktigere sagt, så slapp vi å se andre slepe på disse inn på flyplassen. I akkurat denne forbindelsen ønsker jeg å poengtere at jeg ikke tilhørte gruppen “kloke hoder”.

Mini = liten

Det skulle veldig raskt vise seg at betegnelsen på Raj’s bil, mini-van, indikerer at det ikke er ubegrenset plass i den. Siden den landbaserte transporten hadde planlagt avreise noen timer etter oss, var det selvsagt for sent å omfordele, da det sto klart at bilen var for liten for

lasten. Som en avslutning på sitt engasjement skulle Keshab kjøre med Raj den 11 timer lange turen til Pune. Dette for å holde Raj med selskap, men også for å få skyss den første etappen tilbake til Nepal. Han hadde nemlig bestemt seg for å reise tilbake for å se om tilstanden i hjemlandet hadde forbedret seg.

Det er ingen tvil om at bilturen til Pune er lang, og Raj hadde funnet ut at det var greit med selskap, også på hjemveien. Det var nok derfor en ”distant cousin” også var bedt med på reisen. Keshab rev seg nok i håret da han så at en ekstra passasjer, ikke medtatt i tidligere volumberegninger, stilte opp til start. For ikke å snakke om da han på innlastingstidspunktet så den enorme mengden bensin i bøtter og spann som Raj hadde i ”lasterommet”. Jeg har ikke spurt om grunnen til at Raj hadde medbrakt bensin for hele kjøreturen, men jeg har forstått at en illsint nepaler relativt raskt bestemte at bensinen var det første av mange ting som aldri forlot Goa.

Flere mann mistet under veis

Ekspedisjonen hadde planlagt ankomst til Pune i 8 tiden om kvelden. En meget kort og brått avbrutt telefonsamtale sent på ettermiddagen, ga oss en første antydning om at forsinkelser kunne påregnes. I 6-tiden neste morgen kom en kort

beskjed om at ekspedisjonen nå var en times tid utenfor Pune. Det var Keshab som ringte, og han var for trøtt til å gi særlige detaljer. Jeg dro for å møte dem, rett utenfor Pune, da de i motsatt fall ville kjørt seg veldig vill i den dårlig skiltede millionbyen. Vi vekslet noen ord med Keshab idet vi møtte dem. Da vi eskorterte ”Goa Expressen” gjennom morgenrushet, skulle det ikke rare kikken i bakspeilet til for å skjønne at mye hadde gått galt underveis. I bilen satt riktignok Keshab, med Lucky og miksmasteren på fanget. Bilen var også proppfull av våre ting. Bilen var imidlertid ikke Raj’s mini-van, og verken Raj eller hans ”cousin” var med.

Uhell på rekke og rad

Keshab kunne etter hvert fortelle at etter mange små uhell og gjentatte verkstedsbesøk, hadde Raj’s cab brutt fullstendig sammen utpå kvelden, bare 100 kilometer fra avreisestedet. Keshab og Lucky hadde hatt en meget strabasiøs natt, og den sjåføren de til slutt hadde greid å overtale til å kjøre på krita med hele lasset, midt på natta, var nok ikke den best skikkede. Dette hadde resultert i flere tilfeller av sovning, en bilulykke, og naturligvis en rekke nestenulykker.



Tilbake til storbyen

Fuglekvitter, havbris og de fredelige omgivelsene i Nagally Hills, er nå byttet ut med storbyens stress, bråk og lukter. Den første jeg for noen år siden snakket med i Pune, omtalte Pune som en liten by utenfor Bombay. Før jeg var her første gang uttalte en nordmann nøkternt at det ikke akkurat er et sted man ville dra på ferie til. Uansett, byen Pune har rundt 4 millioner innbyggere, og sammenlignet med nærliggende Bombay er nok byen et relativt fredlig sted.

A seven story wonder

Vi er innlosjert i Kurt og Hazels meget romslige leilighet i det sørvestlige hjørnet av sentrale Pune. I dette område av byen popper det opp boligkomplekser i det øvre prissjiktet. Utbyggerne slåss hardt om markedets oppmerksomhet. Beskjedenhet er neppe riktig strategi, i et marked der en helt standard leilighet omtales som ”super luxery”. Fra et stort skilt utenfor, har vi blitt bevisstgjorte at vi nå oppholder oss i ”a seven story wonder”.

Stort tjenestetilbud i leiligheten

Hazel er den ubestridte administrator i husholdet. I likhet med oss har de valg å ikke ha noe personale boende i huset, omtalt som ”live in servants”. Det er allikevel ingen grunn til at Hazel skal bli skitten på fingrene. Fra tidlig morgen er det et voldsomt renn av ulike personer som utfører forskjellige oppgaver. En vasker, en lager mat og en lufter hunder. Skulle vi trenge manikyr eller en skuldermassasje er det også lett tilgjengelig.

Svette løpegutter

Innkjøpsmønsteret er verd en nærmere omtale. Her i huset er man fullstendig skånet for de ulemper daglig, eller i verste fall ukentlige innkjøp av dagligvarer medfører. Planlegging trenger man ikke ofre en tanke. Et trykk på telefonen, og Hazel er i direkte kontakt med et nærliggende supermarked. Antall ord som veksles er imponerende lite. Ingen av oss forstår Maharati. Når to ord sies i telefonen, og det står en kar i døra 5 minutter etter, med fyrstikker og melk, ja da forstår vi at det ikke var mye utenomsnakk på telefonen. Her er det snakk om service på et veldig høyt nivå. Man har på ingen måte brukt opp kvoten sin, selv om det blir 2 – 3 turer på løpegutten, mange ganger om dagen. Løpeguttene blir vanligvis sendt opp og ned flere ganger når de først er i gang. Den klare fordelen for dem, er selvsagt at de slipper å bære tungt, da de bare unntaksvis frakter mer enn ett produkt om gangen. Når man tenker etter, så er jo ovennevnte ordning perfekt, og noe enhver kunne være troende til å kunne venne seg til. De tydelige fordelene er; alltid ferske råvarer, intet behov for lager, minimal tid til planlegging, og allikevel aldri mangel på noe.

Hunden som ble menneske

Villhunden Lucky har blitt byhund, og blir nå behandlet som et fullverdig medlem i sin nye familie. Hun sover i sengen med Kurt og Hazel, mens hennes nye søster Mirchi, som må være en blanding av ulv, rev og schæfer, må nøye seg med sofaen. Lista er lagt lavt når det gjelder besøk hos veterinær, så det er ikke rare symptomene som skal til, før det bærer av gårde. På de få dagene vi har vært i Pune, har nok Lucky vært hos veterinær flere ganger enn de fleste hunder er gjennom et helt liv.

Den lange ferden mot Nepal

Vi har tatt avskjed med Keshab. Han hvilte seg opp et par dager i Pune, før han vendte nesen mot hjemlandet Nepal. En sen kveld fulgte vi ham til jernbanestasjonen i Pune. Indiske jernbanestasjoner på nattestid er i seg selv en attraksjon, og neppe å anbefale for førstegangsreisende. Det mangler verken på liv og røre, eller inntrykk generelt.

I kaoset på stasjonen vekslet jeg noen siste ord med vår nattevakt og vaktmester gjennom det siste året. Han gikk mot toget med en bag og en pappeske med sine

personlige eiendeler. For å ikke glemme den blytunge miksmasteren. Det er ingen tvil om at han har en strabasiøs tur foran seg, gjennom hele India og inn i Nepal. Hva som venter han i det meget urolige landet, er det ingen som vet. Keshab er en tøffing, så vi er ikke i tvil om at han kommer til å lande på bena uansett hva som skjer. Sjansen for at han igjen må forlate familien i Nepal og returnere for et nytt opphold i India, er allikevel stor. Keshab har i så fall fått tilbud om huspost hos Kurt og Hazel i Pune, noe vi for øvrig er sikre på at han ikke kommer til å benytte seg av. Keshab er en bonde fra Nepal, og trives bedre under åpen himmel enn i ett leilighetskompleks i en bråkete storby.

Storbyens gleder

Pune er en by i enorm utvikling. Sammenlignet med småbyene i Goa, er både vareutvalg og det kulturelle tilbudet enormt. Mette og barna har vært på et helt nytt kinokompleks, som ikke stod tilbake for norsk standard. Bortsett fra et par strømavbrudd og stående sang av nasjonalsangen før filmen, var opplevelsen omtrent som hjemme. Pune har et utall meget bra restauranter, men siden vi denne gangen bor privat, har vi blitt traktert etter alle kunstens regler, så behovet for å gå ut og spise har vært minimalt. Hazel har disket opp med det best tenkelige av hjemmelaget indisk mat. Min lunsjfavoritt, en relativt enkel rett bestående av bl.a. finsnittet kål, kokos og rød chilipepper, er et fast innslag.

Spis før middag

Hele familien har vært på besøk hos Nat, innehaver av det første indiske firmaet jeg kom i kontakt med. Mette har for øvrig tilbrakt litt tid med hans kone Heima. De har vært på sightseeing med barna, og bl.a. i en dyrepark. Der ble de selv hovedattraksjonen, da tilreisende indiske skoleklasser selvsagt syntes Thea og Kasper var langt mer spennende enn kjedelige elefanter og tigere. Etter en dag med mye annet program ble vi invitert på middag til Nat og Heima kl. 19.00. Vel vitende om en del indiske tradisjoner, burde vi nok ha tatt oss tid til en matbit før vi dro, men slik ble det ikke.

Nesten dans

I India er det ikke uvanlig at selve matserveringen er siste post på programmet. Etter maten at er fortært, går så gjestene. Dette er vertskapets mulighet til å regulere når besøkstiden er over. Sosialt samvær og drinker kommer først. Det

skal ikke rare anledningen til før dans også står på programmet, gjerne tidlig på kvelden. Denne rekkefølgen; dans, sosialt samvær, drinker og så middag er fullstendig motsatt av det jeg anser som foretrukket. Med denne rekkefølgen blir det ikke så mye dansing for min del. De få gangene jeg har danset, har middagen vært sløyfet og rekkefølgen reversert. Det ble selvsagt ikke noe dans hos Nat og Heima, selv om det for flere av oss var nære på et par ganger. Middagen kom nemlig ikke på bordet før etter midnatt, og da hadde selvsagt 5 timer med vodka og juice begynt å hjelpe på humøret.

Ingen fine damer i Pune

Mette, Kasper og Thea har tilbrakt mye tid i svømmebassenget på taket av Hotel Meridien, som utvilsomt er vår favoritt i Pune. Det var akkurat her min forklaring til Mette om at det ”ikke var noen fine damer i Pune”, en gang slo stygge sprekker. Mettes første besøk her for noen år siden, sammenfalt nemlig med finalen i Miss Pune, som tilfeldigvis ble avholdt på taket på ”mitt” hotell.

Kikkere på taket

Selv om det meste i Pune er langt mer utviklet og moderne enn i Goa, har tilvenningen til turister i badetøy blitt hengende etter. Det virker som om mange tilreisende familier tar heisen opp på taket på Meridien for å rusle litt og se på utsikten. De siste ukene har det ikke vært uvanlig at familier har snudd seg brått og tatt heisen ned igjen. Noen minutter senere har imidlertid mennene returnert, og stilt seg opp på en meters avstand og glodd. Dette er på ingen måte en overdrivelse, og det er flere puljer som har måttet få tydelig beskjed om å ”ha seg vekk”. Dette med nysgjerrigheten og at ingen syns å ha betenkeligheter med å stille seg opp og stirre på hvem som helst, er et pussig fenomen.

Vi hadde en fin uke i Pune. Tiden var imidlertid kommet for å vende nesene mot byen som får selv Pune til å virke som en landsby – Bombay, nå kalt Mumbai.

Fartsstriper?

Mens vi spiste en frokost som ville fått enhver norsk middag til å skamme seg, ankom våre to ”office boys” fra kontoret. Tydeligvis innkalt for å sørge for at vi ikke skulle komme i nærkontakt med koffertene våre, selv på tampen av oppholdet. For

ikke å belaste vertskapet for mye, hadde i hvert fall jeg de siste dagene, regelrett stappet skittentøyet mitt ned i en plastpose. Jeg satte bokstavelig en chili i halsen da Kirian, en ansatt gjennom mange år, tømte posen utover stuegulvet. Han ville tydeligvis ikke la oss reise til Bombay uten at alt undertøyet var pent brettet. Være seg rent eller ”nesten rent”.



Siste stopp, Bombay

De 175 kilometerne på ”Express Highway” til Bombay, ble som navnet tilsier unnagjort med lynets hastighet. En rutinemessig punktering underveis, gjorde kun minimalt utslag på gjennomsnittsfarten. Disse sjåførene bytter dekk nesten like fort som i Formel 1 løp. Mønsteret på dekkene er også tilsvarende. Det gjelder selvsagt å tilbakelegge motorveistrekningen på kortest mulig tid, når det tar timer bare å komme gjennom Bombay i ettermiddagsrushet. Det tok så lang tid at de av oss som bare hadde tisset litt på seg, stod først i gruppen da vi sjekket inn på hotellet.

Gjennom Asias største slum

Etter timer med kloakkstank og hundrevis av små skitne fingre skrapende på bilvinduet, er det både godt og vondt å bli loset inn i overdådige hotellomgivelser. Kontrastene er skremmende i Bombay, og heldigvis lar vi oss fortsatt sterkt påvirke av det.

For fattig og rik

Bombay er nok en av verdens mest kontrastrike byer. Som den mest selvfølgelige ting, blandes den dypeste nød med den utroligste rikdom. Visste man ikke bedre, skulle man tro at innbyggere i de ulike verdenene var usynlige for hverandre. Det er de vel i realiteten også.

Utenfor Taj hotellet ved Gateway of India, står overklassen i smoking og selskapskjoler og venter på at sjåføren kjører frem bilen. Noen meter bortenfor ligger små sultne barn og sover på fortauet.

I løpet av vårt opphold i byen har vi beveget oss på tvers av flere av de parallelle verdenene. Vi har vært på nattklubb med filmstjerner og industrikonger. Vi har også kjøpt melkepulver til nesten nyfødte, som har kommet til verden under en presenning i en sidegate. Turister har vi også vært. Hanging gardens, Jain Temple, Queens Necless, Juno Beach og Fashion street. For ikke å snakke om shoppingsentre, museer og gallerier. Bombay har det hele.

Indian Fire

Jeg tenkte det var på sin plass med en massasje før en langflytur, og besøkte hotellets spa-avdeling. Det ble uoppfordret presisert at det kun var ”Male to male” på dette hotellet. Greit nok. Jeg ble fulgt inn i garderoben av en kar som ikke nødvendigvis hadde blitt tatt som ”male” i enhver setting. I eksklusive omgivelser, med dempet belysning og velduftende blomster – la jeg meg godt til rette på benken. ”Indian Fire”-massasjen jeg noe uvitende hadde valgt, satte så absolutt fart på blodsirkulasjonen i deler av kroppen. Skulle jeg få blodpropp på turen hjem, ville det i hvert fall ikke bli ”bakantil”.



På gjensyn, kjære India !

Takk for at vi har fått bli bedre kjent med deg. Vi ville ikke vært foruten en eneste av de episodene du har bydd på. Takk også for alle de fantastiske menneskene vi har fått møte. Fra de mest utrolige tullingene, til de mest interessante og oppegående som tenkes kan.

Vi er mer enn overbevist om at du er et utrolig fascinerende kontinent. Vi elsker deg, og kommer tilbake så snart vi kan.

Vi har hatt det slightly fantastisk !



SLIGHTLY INDIAmyfantasticindia.com/wp-content/uploads/2013/07/slightly... · 2019-04-08 ·...

Documents

Transcript of SLIGHTLY INDIAmyfantasticindia.com/wp-content/uploads/2013/07/slightly... · 2019-04-08 ·...