Harlan Coben

Savner degOversatt av Sissel Busk

Harlan CobenOriginalens tittel: Missing You

Oversatt av Sissel Busk

Copyright © 2014 by Harlan Coben

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB.

ISBN 978-82-02-45127-1

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: (forside) Benoit Daoust/Shutterstock

(bakside) iStockPhotoSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Ray og Maureen Clarke

Kapittel 1

Kat Donovan svingte seg ned fra farens gamle krakk oggjorde seg klar til å gå ut av O’Malley’s Pub da Stacy sa:«Du kommer ikke til å like det jeg har gjort.»

Tonefallet fikk Kat til å bråstoppe. «Hva da?»O’Malley’s hadde opprinnelig vært en bar for politi-

menn av den gamle skolen. Kats bestefar hadde sittet myeder. Det samme hadde faren hennes og kollegene hans vedNYPD. Nå var den blitt forandret til en jappebar for vel-utdannede herskere av universet og selvsentrerte jålebuk-ker, full av unge menn med hvite skjorter under svartedresser, todagers skjeggstubb og med hår så stylet at detvirket overfrisert, samt ekstremt veltrente kropper somikke skulle se veltrente ut. Disse myke mennene smilte oftekunstig og bestilte Ketel One i stedet for Grey Goose fordide hadde sett en TV-reklame som hevdet at dette var drin-ken for ekte mannfolk.

Øynene til Stacy begynte å flakke rundt i baren. Lurteseg unna. Det likte ikke Kat.

«Hva har du gjort?» spurte Kat.«Oi,» sa Stacy.«Hva da?»«En nesestyverkandidat klokken fem.»Kat snudde seg til høyre for å se.«Ser du ham?» spurte Stacy.«Å, ja da.»Interiørmessig hadde ikke O’Malley’s forandret seg stort

opp igjennom årene. Jo da, de gamle TV-kabinettene var

7

blitt erstattet av en serie flatskjermer som viste altformange forskjellige kamper – hvem brydde seg om hvordanEdmonton Oilers gjorde det? – men bortsett fra det haddeO’Malley’s bevart den gamle politiatmosfæren, og det vardet som hadde appellert til disse spradebassene, dennefalske følelsen av ekthet. De flyttet inn og skjøv ut det somfør hadde fått stedet til å vibrere, og gjorde det om til enslags Disney Epcot-versjon av det som en gang hadde vært.

Kat var den eneste snuten som var igjen her. De andregikk hjem når de var ferdige med skiftet, eller de gikk tilAA-møter. Kat kom fortsatt hit og prøvde å sitte i fred påfarens gamle krakk mens spøkelsene fra drapet på farenhennes hjemsøkte henne på ny, særlig i kveld. Hun ønsketbare å være her, føle farens nærvær og – så underlig det ennhørtes – samle styrke fra det.

Men drittsekkene lot henne ikke få fred.Denne spesielle nesestyverkandidaten – kallenavn på

hvem som helst som fortjente et knyttneveslag i ansik-tet – hadde begått en klassisk nesestyversynd. Han gikkmed solbriller. Klokken elleve om kvelden. I en bar medsvak belysning. Andre nesestyverforbrytelser var å gå medkjede festet til lommeboken, tettsittende hodetørkle, opp-knappede silkeskjorter, altfor mange tatoveringer (en egenklasse for dem som gikk med stammesymboler), dødsbrik-ker når du ikke var militær, og veldig store hvite arm-båndsur.

Solbriller smilte og løftet glasset mot Kat og Stacy.«Han liker oss,» sa Stacy.«Ikke avbryt deg selv hele tiden. Hva er det jeg ikke

kommer til å like?»Stacy snudde seg mot henne igjen, og over skulderen

kunne Kat se skuffelsen i Nesestyvers blanke, kremsmurteansikt. Kat hadde sett det uttrykket tusenvis av ganger før.Menn likte Stacy. Det var sannsynligvis en grov forenk-ling. Stacy var skremmende, kneskjelvende, knokkel-tann-og-metallsmeltende heit. Menn ble veike i beina og dummei nærheten av Stacy. Mest dumme. Veldig, veldig dumme.

8

Det var sannsynligvis derfor det var en tabbe å gå ut meden som så ut som Stacy – karer konkluderte ofte med at deikke hadde kjangs når en kvinne så slik ut. Hun virket util-nærmelig.

I motsetning til Kat.Solbriller vendte oppmerksomheten mot Kat og begynte

å planlegge sitt neste trekk. Det var ikke akkurat slik at hangikk rett bort til henne, det var mer som om han gled i sitteget slim.

Stacy undertrykte et knis. «Dette kommer til å bli bra.»Kat håpet å stoppe ham ved å sende ham et avvisende og

foraktelig blikk. Solbriller lot seg ikke stanse. Han dansetbortover, som om han beveget seg til en melodi som bareble spilt inne i hans eget hode.

«Hei, baby,» sa Solbriller. «Heter du Wi-Fi?»Kat ventet.«For jeg føler at jeg har forbindelse.»Stacy brast i latter.Kat bare stirret på ham. Han fortsatte.«Vet du, jeg elsker sånne lekre småsneller som dere.

Uimotståelige. Full fart, ikke sant? Vet du hva som vil taseg godt ut på meg? Du.»

«Fungerer disse replikkene noen gang?» spurte Kat.«Jeg er ikke ferdig ennå.» Solbriller hostet inn i neven,

tok fram iPhonen sin og holdt den opp foran Kat. «Hei,baby, grattis – du har nettopp havnet øverst på listen overting jeg må gjøre.»

Stacy storkoste seg.Kat sa: «Hva heter du?»Han hevet et øyebryn. «Hva du vil, baby.»«Hva med Vaffelrass?» Kat åpnet blazeren og viste ham

våpenet i beltet. «Nå kommer jeg til å gripe til våpen, Vaf-felrass.»

«Pokker til kvinnfolk, er du den nye sjefen min?» Hantok seg til skrittet. «For nå ga du meg nettopp forhøy-else.»

«Forsvinn.»

9

«Min kjærlighet til deg er som diaré,» sa Solbriller. «Jegklarer ikke å holde meg.»

Kat stirret forferdet på ham.«For langt?» sa han.«Å, herregud, det er rett og slett motbydelig.»«Ja, men jeg skal vedde på at du ikke har hørt den

før.»Det veddemålet kom han til å vinne. «Gå. Nå.»«Mener du alvor?»Stacy havnet nesten på gulvet av latter.Solbriller skulle til å gå. «Vent litt. Er dette en test? Er

Vaffelrass en slags kompliment eller noe?»«Forsvinn.»Han trakk på skuldrene, snudde seg, fikk øye på Stacy

og tenkte: Hvorfor ikke? Han betraktet den lange kroppenhennes opp og ned og sa: «Ordet for dagen er: Bein. La ossgå hjem til deg og spre Ordet.»

Stacy likte seg fortsatt. «Ta meg, Vaffelrass. Her og nå.»«Mener du alvor?»«Nei.»Vaffelrass så på Kat igjen. Kat la hånden på skjeftet. Han

løftet hendene avvergende og skled vekk.Kat sa: «Stacy?»«Hmm?»«Hvorfor tror disse fyrene alltid at de har kjangs hos

meg?»«Fordi du ser lysten og søt ut.»«Jeg er ikke lysten.»«Nei, men du ser lysten ut.»«Ærlig talt, ser jeg virkelig i den grad ut som en taper?»«Du ser litt skadet ut,» sa Stacy. «Jeg hater å måtte si

det. Men skaden … oser ut av deg som et slags sekret somdrittsekker ikke klarer å motstå.»

Begge tok en slurk av drinken.«Så hva er det jeg ikke kommer til å like?» spurte Kat.Stacy kikket bortover mot Vaffelrass. «Nå synes jeg synd

på ham. Kanskje jeg burde muntre ham opp litt.»

10

«Ikke prøv deg.»«Hva?» Stacy la de lange, lekre beina i kors og smilte

til Vaffelrass. Han skar en grimase som minnet Kat om enhund som har vært etterlatt for lenge i bilen. «Synes dudette skjørtet er for kort?»

«Skjørt?» sa Kat. «Jeg trodde det var et belte.»Stacy likte den. Hun elsket oppmerksomhet. Hun likte

å legge an på menn, for hun trodde at et engangsligg medhenne var noe som ville forandre livet deres. Det var ogsåen del av jobben hennes. Stacy eide et privatdetektivbyråsammen med to andre flotte damer. Spesialiteten deres? Åfange (egentlig avsløre) utro ektemenn.

«Stacy?»«Hmm?»«Hva er det jeg ikke kommer til å like?»«Dette.»Mens hun fortsatt la an på Vaffelrass, rakte hun Kat et

papirark. Kat så på papiret og rynket pannen:KD8115HeitesteSexNoensinne.«Hva er dette?»«KD8115 er brukernavnet ditt.»Initialene og nummeret på politiskiltet hennes.«HeitesteSexNoensinne er passordet ditt. Å ja, og så må

du være nøye med store og små bokstaver.»«Og dette er til hva?»«Et nettsted. YouAreJustMyType.com.»«Hæ?»«Det er en datingside på nettet.»Kat skar en grimase. «Vær så snill og si at du tul-

ler.»«De holder et høyt nivå.»«Det er det de sier om strippeklubber.»«Jeg har kjøpt et abonnement til deg,» sa Stacy. «Det er

for ett år.»«Du tuller, ikke sant?»«Jeg tuller ikke. Jeg jobber litt for dette selskapet. De er

11

dyktige. Og la oss ikke narre oss selv. Du trenger en. Du vilha en. Og du finner ham ikke her inne.»

Kat sukket, reiste seg og nikket til bartenderen, en fyrsom het Pete og som liknet på en karakterskuespiller somalltid spilte irsk bartender – noe som faktisk var det hanvar. Pete nikket tilbake som et tegn på at han skulle settedrinkene på Kats regning.

«Hvem vet?» sa Stacy. «Det kunne jo hende at du møtteMr. Right.»

Kat begynte å gå mot døren. «Men mer sannsynlig at detblir Mr. Vaffelrass.»

Kat tastet inn «YouAreJustMyType.com», klikket på re-turtasten og fylte inn det nye brukernavnet sitt og detnokså pinlige passordet. Hun rynket pannen da hun øversti profilen så det personlige kallenavnet som Stacy haddevalgt for henne:

Søt og lysten!

«Hun hoppet over skadet,» mumlet Kat innbitt.Det var over midnatt, men Kat sov aldri særlig mye. Hun

bodde i et område som var altfor dyrt for henne – West67th Street ved Central Park West, i Atelieret. For hundreår siden hadde denne og nabobygningene, inkludert det be-rømte Hotel des Artistes, huset kunstnere – forfattere, ma-lere, intellektuelle. De romslige, ærverdige leilighetene fratidligere tider vendte ut mot gaten, de mindre maleratelie-rene mot baksiden. Med tiden ble de gamle maleratelie-rene ombygd til leiligheter med ett soverom. Faren til Kat,en politimann som så at vennene ble rike uten å gjøre noeannet enn å kjøpe og selge eiendom, prøvde å komme seginn på markedet. En kar faren hadde reddet livet til, solgteham leiligheten billig.

Kat hadde først brukt den da hun studerte ved ColumbiaUniversity. Hun hadde betalt for sin Ivy League-utdannelsemed et stipend fra NYPD. Ifølge livsplanen sin skulle hun

12

deretter gå videre til jusstudiet og så gå inn i et finere ad-vokatfirma i New York City, og dermed endelig bryte fa-miliens nedarvede forbannelse med å være i politiet.

Men akk, slik var det ikke blitt.Det sto et glass rødvin ved siden av tastaturet. Kat drakk

for mye. Hun visste at det var en klisjé – en snut som drakkfor mye – men noen ganger er det en grunn til at klisjeeneer der. Hun fungerte fint. Hun drakk ikke på jobben. Drik-kingen hadde egentlig ingen merkbar direkte innflytelse pålivet hennes, men hvis Kat ringte til noen eller tok beslut-ninger sent på kvelden, hadde de en tendens til å bli, hm,litt slurvete. Hun hadde lært opp gjennom årene å slå avmobiltelefonen og holde seg unna e-post etter klokken tiom kvelden.

Og likevel, her satt hun, sent på kvelden, og sjekket uttilfeldige mannfolk på en datingside.

Stacy hadde lastet opp fire fotografier på Kats side. Katsprofilbilde, et brystbilde, var et utsnitt av et gruppebilde avbrudepiker fra et bryllup for ett år siden. Kat prøvde å be-trakte seg selv objektivt, men det var umulig. Hun kunneikke fordra bildet. Kvinnen på fotografiet virket usikker påseg selv, smilet var for slapt, nesten som om hun ventet åfå en ørefik eller noe. Hvert fotografi – nå som hun gikkgjennom det smertefulle oppdraget å måtte se på dem – varblitt klippet fra gruppebilder, og på hvert eneste ett av demså Kat ut som om hun delvis krympet seg.

Ok, nok av egen profil.På jobben traff hun bare menn som var ansatt i poli-

tiet. Hun ville ikke ha en politimann. Snuter var bra karer,men forferdelige som ektemenn. Det visste hun så altforgodt. Da bestemor ble dødssyk, var bestefaren hennes ikkei stand til å takle det. Han stakk av, tja, til det var forsent. Han tilga aldri seg selv for det. Det var i alle fall Katsteori. Bess var ensom, og mens han hadde vært en helt formange, var han feig når det gjaldt som mest, og det klartehan ikke å leve med, og tjenestepistolen lå rett der, på densamme øverste kjøkkenhyllen der den alltid hadde ligget,

13

så en kveld tok Kats bestefar den ned fra hyllen og satte segved kjøkkenbordet og …

Pang.Pappa kunne også ha sine fyllekuler og forsvinne i flere

dager om gangen. Mamma var ekstra munter når detteskjedde – noe som gjorde det enda mer skremmende ognifst – for enten lot hun som om pappa var på et hemme-lig oppdrag, eller så overså hun fraværet hans fullstendig,bokstavelig talt ute av øye, ute av sinn, og så, kanskje enuke senere, kunne pappa komme valsende inn, nybarbertog smilende og med en stor bukett roser til mamma, og alleoppførte seg som om dette var normalt.

YouAreJustMyType.com. Hun, den lystne og søte KatDonovan, var på en datingside på Internett. Å herregud,snakk om planer som gikk i vasken. Hun løftet vinglasset,skålte mot dataskjermen og tok en stor slurk.

Verden lå dessverre ikke lenger så åpen når det gjaldt åfinne en livspartner. Sex, jo da. Det var lett. Det var faktiskforventningen, elefanten i datarommet, og selv om hun varlike glad i kjødets lyst som alle andre, var sannheten denat hvis du gikk til sengs altfor raskt, enten det var rett ellergalt, fikk sjansen til et langvarig forhold seg en real knekk.Hun la ikke noen moralsk dom inn i dette. Det var bare slikdet var.

Det sa pling i datamaskinen. En melding dukket opp.

Vi har noen som passer for deg! Klikk her for å se en somkan være perfekt for deg!

Kat tømte vinglasset. Hun vurderte om hun skulle fylle detopp igjen, men ærlig talt, det var nok nå. Hun gjorde oppstatus med seg selv og erkjente en innlysende, men uut-talt sannhet: Hun ønsket noen i livet sitt. Vær modig noktil å innse det, ok? Hvor mye hun enn strevde for å væreuavhengig, ønsket Kat seg en mann, en partner, en å deleseng med om natten. Ikke det at hun var plaget av deteller prøvde å forsere det eller i det hele tatt anstrengte

14

seg noe særlig. Men hun var ikke egentlig skapt til å værealene.

Hun begynte å klikke gjennom profilene. Vil du væremed, så heng på, ikke sant?

Patetisk.Noen menn kunne strykes etter bare en rask titt på pro-

filbildet deres. Det var nøkkelen, når du tenkte over det.Profilbildet som hver mann hadde plukket ut med omhu,var på nesten alle måter et svært kontrollert førsteinntrykk.Det var veldig avslørende.

Så: Hvis du tok et bevisst valg om å gå med stramtsit-tende hodetørkle, ble det automatisk nei. Hvis du valgteå ikke ha på deg skjorte, uansett hvor fin kropp duhadde, automatisk nei. Hvis du hadde en Bluetooth iøret – jøss, er ikke du viktig? – automatisk nei. Hvis duhadde en «soul patch» eller gikk med singlet eller blun-ket eller gjorde håndbevegelser eller hadde solbrillene oppepå hodet, automatisk nei, nei, nei. Hvis profilnavnet dittvar Man-Stallion, SexySmile, RichPrettyBoy, LadySatisfier– du skjønner.

Kat klikket for å lese mer der fyren så … brukbar ut,antok hun. Det var en trist, deprimerende likhet over allebeskrivelsene. Hver eneste person på nettstedet likte å gåtur på stranden og spise ute og trimme og delta på ekso-tiske reiser og vinsmaking og teater og museer og være ak-tiv og ta sjanser og være eventyrlysten – og allikevel var defornøyd med å være hjemme og se en film, drikke kaffe ogprate, lage mat, lese en bok, nyte de enkle gleder. Alle påstoat den viktigste kvaliteten de søkte i en kvinne, var humo-ristisk sans – jo da, særlig – til de grader at Kat lurte på om«humoristisk sans» var en eufemisme for «store pupper».Og selvfølgelig var den foretrukne kroppstypen slank, at-letisk og formfull.

Akkurat det var nok sannferdig beskrevet, om ikke renønsketenkning.

Profilene gjenspeilte aldri virkeligheten. I stedet for å visehvem man er, var de en herlig, om ikke nytteløs, øvelse i

15

hva man tror man er, eller hva man ønsker at en potensiellpartner skal tro at man er – eller mest sannsynlig reflekterteprofilene (og, jøss, her kunne psykologene hatt en festdag!)rett og slett hva man ønsker å være.

De personlige mottoene dukket opp overalt, men hvishun skulle bruke ett ord for å beskrive dem, ville det sann-synligvis bli kliss. I den første sto det: «Hver morgen erlivet et tomt lerret som venter på å bli malt» – klikk. Noenunderstreket viktigheten av ærlighet ved å gjenta at de varærlige. Noen var tilgjort seriøse. Noen var pompøse ellerutagerende eller usikre eller klengete. Akkurat som i detvirkelige livet, tenkte Kat. Men de fleste anstrengte segrett og slett for mye. Dunsten av desperasjon steg opp fraskjermen som virrende bølger av dårlig eau de cologne.Den evinnelige praten om sjelevenner var mildest talt fra-støtende. I det virkelige liv, tenkte Kat, finner ingen av ossen vi gjerne vil gå ut med mer enn én gang, og likevel trorvi at YouAreJustMyType.com øyeblikkelig vil finne framtil en person som vi ønsker å våkne ved siden av resten avlivet.

Selvbedrag – eller er det slik at håpet er en evig flamme?Dette var medaljens bakside. Det var lett å være kynisk

og gjøre narr, men når Kat tenkte over det, var det noe somstakk henne rett i hjertet: Hver profil var et liv. Enkelt åsi, men jo, bak hver klisjéfylt, vær-så-snill-å-bli-glad-i-meg-profil var det et menneske med drømmer og ambisjoner ogønsker. Disse menneskene hadde ikke meldt seg inn, betaltmedlemsavgiften eller fylt ut skjemaene for ingenting. Tenkover det: Hver eneste av disse ensomme personene kom tildenne nettsiden – logget inn og klikket på profiler – i håpom at det ville være annerledes denne gangen, at de utrolignok endelig ville finne det ene mennesket som til syvendeog sist skulle bli den viktigste personen i deres liv.

Jøss. La den erkjennelsen skylle inn over deg et øyeblikk.Kat hadde vært fortapt i disse tankene mens hun klikket

seg gjennom profilene i et stadig hurtigere tempo, mens an-siktene til disse mennene – menn som hadde kommet hit

16

i håp om å finne «den ene» – flimret forbi i en hudfargetstrøm, da hun oppfattet bildet av ham.

Et par sekunder klarte ikke hjernen hennes helt å trodet øynene hadde sett. Det tok enda et sekund før fingerenklarte å stoppe museklikkingen, og enda ett før profilbil-dene klarte å saktne farten og stoppe. Kat satte seg og trakkpusten dypt.

Det kunne ikke være mulig.Hun hadde surfet med så høy hastighet, tenkt på men-

nene bak fotografiene, livet deres, ønskene deres, håpenederes. Hennes egne tanker – og dette var både Kats styrkeog svakhet som politi – hadde vandret uten at de nød-vendigvis konsentrerte seg om det som lå rett foran øynenehennes, men ga henne likevel en oppfatning av hele detstore bildet. Innen politiarbeidet betydde det at hun var istand til å se mulighetene, fluktrutene, alternative scenari-oer, skikkelsen som lurte bak hindrene og forvrengningeneog tåkeleggingen og fellene.

Men det betydde også at Kat noen ganger overså detmest iøynefallende.

Hun begynte langsomt å trykke på tilbaketasten.Det kunne ikke være ham.Bildet hadde ikke vært noe mer enn et glimt. Alle disse

tankene på ekte kjærlighet, sjelevenn, den ene hun haddelyst til å dele livet med – hvem kunne klandre fantasienhennes for å spille henne et puss? Det hadde gått atten år.Hun hadde googlet ham i fylla noen ganger, men haddebare funnet noen gamle artikler som han hadde skrevet.Ikke noe av fersk dato. Det overrasket henne og haddepirret hennes nysgjerrighet – Jeff hadde jo vært journalist– men hva mer kunne hun gjøre? Kat hadde vært fristet tilå foreta en grundigere undersøkelse om ham, det ville ikkeha vært så vanskelig i hennes stilling. Men hun likte ikke åbruke sine politiforbindelser i privat øyemed. Hun kunneha spurt Stacy også, men hva ville ha vært vitsen ved det?

Jeff var borte.Det å snoke på en ekskjæreste, eller bare google, for den

17

saks skyld, var mer enn patetisk. Ok, Jeff hadde vært merenn det. Mye mer. Kat berørte fraværende ringfingeren påvenstre hånd med tommelen. Ingenting der. Men det haddeikke alltid vært slik. Jeff hadde fridd, og han hadde gjort altdet riktige. Han hadde bedt om farens tillatelse. Han haddegått ned på kne og fridd. Ikke noe fjollete. Han hadde ikkegjemt ringen i en dessert eller fridd til henne på scoretavleni Madison Square Garden. Det hadde vært stilig og roman-tisk og tradisjonelt fordi han visste at det var akkurat slikhun ville ha ønsket det.

Tårene begynte å velle fram i øynene.Kat klikket seg tilbake gjennom et potpurri av ansikter

og hårfrisyrer, et veritabelt FN-utvalg av tilgjengelige ung-karer, og så stanset fingeren. Et øyeblikk satt hun bare ogstirret mens hun holdt pusten og var redd for å røre seg.

Et lite skrik unnslapp henne.Den gamle hjertesorgen kom tilbake med full kraft. Det

dype stikket føltes på ny, som om Jeff nettopp hadde gåttut av den samme døren, akkurat nå, i dette øyeblikk ogikke atten år tidligere. Hånden skalv da hun løftet den motskjermen og faktisk berørte ansiktet hans.

Jeff.Han var fortsatt så utrolig pen. Han var blitt litt eldre,

litt grå ved tinningene, men å, det var så kledelig. Detkunne hun ha gjettet seg til. At Jeff ville være en av dissemennene som bare blir penere med årene. Hun kjærtegnetansiktet hans. En tåre rant fra øyet hennes.

Å, herregud, tenkte hun.Kat prøvde å ta seg sammen, prøvde å ta et skritt tilbake

og få litt perspektiv, men rommet snurret rundt, og hunklarte ikke på noen måte å få det til å stå stille. Den fortsattskjelvende hånden fant musen og klikket på profilbildet forå forstørre det.

Skjermen blinket over til neste side. Der sto Jeff, kleddi flanellsskjorte og jeans, med hendene i lommen og øyneså blå at en feilaktig kunne tro han brukte kontaktlinser.Utrolig kjekk. Så forbannet pen. Han så veltrent og sprek

18

ut, og nå begynte en annerledes følelse å røre seg dypt innihenne. Kat tillot seg å kaste et lynkjapt blikk mot sove-rommet. Hun hadde bodd i denne hybelleiligheten da devar sammen. Det hadde vært andre menn innom det sove-rommet etter ham, men ingenting hadde kommet i nærhe-ten av den ekstasen hun hadde opplevd med sin forlovede.Hun visste hvordan dette hørtes ut, men når hun var sam-men med Jeff, hadde han fått hver bit av henne til å nynneog synge. Det var ikke teknikk eller størrelse eller noe såntsom utgjorde forskjellen. Det var – så utrolig det enn kunnevirke – tillit. Det var det som hadde gjort sexen så him-melstormende. Kat hadde følt seg trygg sammen med ham.Hun hadde følt seg tillitsfull og uredd og fri. Han kunnepirre henne, kontrollere henne, få det som han ville noenganger, men han fikk henne aldri til å føle seg sårbar ellersjenert.

Kat hadde aldri klart å slippe seg løs på den måten mednoen annen mann.

Hun svelget og klikket for å få fram hele profilen. Hanspersonlige motto var kort og, slik Kat oppfattet det, heltperfekt: La oss se hva som skjer.

Ikke noe press. Ingen glamorøse planer. Ingen betingel-ser eller garantier eller ville forventninger.

La oss se hva som skjer.Hun leste seg fort fram til sivilstatusdelen. I løpet av de

siste atten årene hadde Kat undret seg utallige ganger påhvordan livet hans var blitt, så det første spørsmålet vardet mest opplagte: Hva hadde skjedd i Jeffs liv som haddegjort at han nå var på et nettsted for single?

Og hva hadde forresten skjedd med henne selv?Sivilstatus: Enkemann.Oi.Hun prøvde å forestille seg Jeff gift med en annen

kvinne, at han bodde sammen med henne, elsket henne ogtil slutt mistet henne. Hun fikk det ikke til. Ikke foreløpig.Hun fortrengte det. Greit nok. Gå videre. Ingen grunn til ådvele ved det.

19

Enkemann.Under der kom enda et støt: Ett barn.Det sto ingenting om kjønn og alder, og det spilte selv-

følgelig heller ingen rolle. Hver avsløring, hver opplysningom mannen hun en gang hadde elsket av hele sitt hjerte,fikk enda en gang verden til å vippe. Han hadde levd et heltliv uten henne. Hvorfor skulle det være noen overraskelse?Hva hadde hun ventet seg? Bruddet deres hadde vært bådeplutselig og uunngåelig. Det var muligens han som haddegått ut gjennom døren, men det hadde vært hennes skyld.Han var borte med et knips, i likhet med hele det livet hunhadde kjent til og planlagt.

Nå var han tilbake, som én av hundre – kanskje tohundre – menn hun hadde klikket på for å lese profilenederes.

Spørsmålet var: Hva kom hun til å gjøre med det nå?