Harlan Coben

Seks årOversatt av Sissel Busk

Harlan CobenOriginalens tittel: Six Years

Oversatt av Sissel Busk

Copyright © 2013 by Harlan Coben

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB.

ISBN 978-82-02-42250-9

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: David Curtis / Millennium Images, UK

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, 2014

Satt i Sabon og trykt på 70 g Lux Cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Kapittel 1

Jeg satt på bakerste kirkebenk og så at den eneste kvin-nen jeg noen gang kom til å elske, giftet seg med en annenmann.

Natalie var kledd i hvitt selvfølgelig, og var så strålendevakker at synet ville martre meg til evig tid. Det hadde all-tid vært både en skjørhet og en stille styrke ved Nataliesskjønnhet, og der oppe ved alteret var hun eterisk, som fraen annen verden.

Hun bet seg i underleppen. Det fikk meg til å tenke påde dovne morgenstundene da vi hadde elsket og hun kunneslenge på seg den blå genseren min og vi gikk nedenunder.Vi satte oss gjerne i frokostkroken og leste aviser, og etteren stund kunne hun ta fram tegneblokken og begynne åtegne. Mens hun tegnet meg, pleide hun å bite seg i under-leppen på den måten.

To hender grep inn i brystkassen min, tok tak i det skrø-pelige hjertet mitt fra begge sider og slet det i to.

Hvorfor hadde jeg kommet?Tror du på kjærlighet ved første blikk? Ikke jeg hel-

ler. Men jeg tror derimot på en sterk tiltrekning ved førsteblikk, og at den er noe mer enn bare fysisk. Jeg tror at avog til – kanskje én eller to ganger i livet – kan en bli så vold-somt og så øyeblikkelig tiltrukket av en annen at det følessterkere enn magnetisk kraft. Det var slik det var med Na-talie. Noen ganger blir det ikke til noe mer enn det. Noenganger vokser det i intensitet og blir til et glødende infernosom du vet er ekte og kommer til å vare til evig tid.

5

Og noen ganger blir du narret til å tro at det første er detandre.

I min naivitet hadde jeg trodd at vi ville vare til evig tid.Jeg, som egentlig aldri hadde trodd at jeg ville binde meg,og hadde gjort alt jeg kunne for å slippe unna fotlenkene,visste med en gang – vel, i hvert fall etter en uke – at dettevar den kvinnen jeg ønsket å våkne ved siden av hver enestedag. Dette var den kvinnen jeg ville ofre livet for å kunnebeskytte. Dette var den kvinnen – ja, jeg vet hvor dumtdette høres ut – jeg ikke kunne klare meg uten, som villegjøre selv det hverdagslige til noe viktig.

Kvalmende, ikke sant?En prest med glattbarbert hode talte, men blodet suste

så sterkt i ørene mine at jeg ikke oppfattet hva han sa. Jegstirret på Natalie. Jeg ønsket at hun skulle bli lykkelig. Detvar ikke bare noe jeg sa, den løgnen vi ofte forteller ossselv, for ærlig talt, hvis vår elskede ikke vil ha oss, da vil viegentlig at hun skal få det fælt, ikke sant? Men her mentejeg det virkelig. Hvis jeg fullt og fast trodde at Natalie villebli lykkeligere uten meg, da ville jeg gi slipp på henne, selvom det knuste meg. Men jeg trodde ikke at hun ville bli lyk-keligere, uansett hva hun hadde sagt og gjort. Eller dette erkanskje enda en selvrasjonalisering, enda et selvbedrag.

Natalie spanderte ikke så mye som et blikk på meg, menjeg kunne se at noe strammet seg rundt munnen hennes.Hun visste at jeg var i rommet. Hun så hele tiden på sinframtidige ektemann. Navnet hans var Todd, hadde jegnettopp funnet ut. Jeg kan ikke fordra navnet Todd. Todd.Han ble sikkert kalt Toddy eller Toddemann eller Tod-der’n.

Håret til Todd var altfor langt, og han gikk med en sånnfiredagersskjeggstubb som noen synes er kult, og andre,slike som jeg, ikke kan utstå. Blikket hans gled kjapt ogglatt over gjestene før det heftet seg ved – vel, meg. Derdvelte det et øyeblikk mens det målte meg opp og ned førdet bestemte seg for at jeg var bortkastet tid.

Hvorfor hadde Natalie gått tilbake til ham?

6

Forloveren til Natalie var søsteren hennes, Julie. Hunsto oppe ved alteret med et livløst robotsmil på leppene ogholdt en blomsterbukett i hendene. Vi hadde aldri hilst påhverandre, men jeg hadde sett bilder av henne og hørt demsnakke sammen på telefonen. Julie virket også nokså lam-slått over denne utviklingen. Jeg prøvde å få øyekontakt,men hun konsentrerte seg om å bevare tusenmeterblikket.

Jeg så på Natalies ansikt igjen, og det var som en serie-eksplosjon i brystet mitt. Pang, pang, pang. Oi, dette varvirkelig et elendig påfunn. Da brudgommens forlover tokfram ringene, begynte lungene mine å klappe sammen. Detble vanskelig å puste.

Nå var det nok.Jeg hadde kommet hit for å se det med mine egne øyne,

tror jeg. Av erfaring visste jeg at jeg trengte det. Faren mindøde av et kraftig hjerteinfarkt for fem måneder siden. Hanhadde aldri hatt hjerteproblemer tidligere og var i god formpå alle måter. Jeg husker at jeg satt på venteværelset, bleropt inn til legens kontor, fikk høre den forferdelige nyhe-ten – og så ble jeg spurt, både der og i begravelseskapellet,om jeg ville se den døde. Jeg avslo. Jeg regnet med at jeghelst ikke ville huske ham på en båre eller i en kiste. Jegville huske ham slik han var.

Men etter hvert som tiden gikk, fikk jeg vanskelighetermed å akseptere at han var død. Han hadde vært så full avenergi og liv. To dager før han døde, hadde vi vært på enhockeykamp med New York Rangers – far hadde sesong-kort – og det ble ekstraomganger, og vi ropte og heiet, såhvordan kunne han være død? En del av meg begynte ålure på om det hadde skjedd en forveksling, eller om detrett og slett var svindel, og at faren min fortsatt var i livepå en måte. Jeg vet at det høres sinnssvakt ut, men en kanla seg narre av desperasjon, og hvis en lar desperasjonen fålitt spillerom, finner den fram til ulike svar.

En del av meg var plaget av at jeg aldri så faren min somlik. Jeg ønsket ikke å gjøre den samme tabben her. Så nåhadde jeg altså sett liket, for å holde meg til den samme

7

dårlige metaforen. Det var ingen grunn til å sjekke pulseneller røre ved det eller henge omkring lenger enn nødven-dig.

Jeg prøvde å fjerne meg så ubemerket som mulig. Deter ikke så enkelt når en er én meter og nittifem og har enkroppsbygning «som en tømmerhogger», for å bruke Na-talies uttrykk. Jeg har store hender. Nathalie elsket hen-dene mine. Hun kunne holde dem i sine og spore linjene ihåndflaten min. Hun sa de var ordentlige hender, manne-hender. Hun hadde tegnet dem også. Hun sa de fortalte his-torien om meg – om oppveksten min i arbeidermiljø, omhvordan jeg jobbet meg gjennom Lanford College som dør-vakt på en lokal nattklubb, og til og med at jeg nå var denyngste professoren på instituttet for statsvitenskap.

Jeg vaklet ut av det lille hvite kapellet og ut i den varmesommerluften. Sommer. Hadde det virkelig ikke vært noemer enn det, når det kom til stykket? En sommerforels-kelse? I stedet for to kåte ungdommer som søkte spenningpå en leir, var vi to voksne som søkte ensomhet på en re-treat – hun for å jobbe med kunsten sin, og jeg for å skrivemin avhandling om statsvitenskap – som møtte hverandreog falt pladask, og nå var det snart september, og ingentingvarer evig. Hele forholdet vårt hadde noe uvirkelig over segi og med at vi begge var langt borte fra vår vanlige tilvæ-relse og alt det hverdagslige som hører til den. Kanskje detvar det som gjorde det så fantastisk. Kanskje det at vi be-fant oss i denne virkelighetsfjerne boblen, gjorde forholdetvårt bedre og mer intenst. Kanskje jeg bare tenkte tull.

Inne fra kirken hørte jeg hurrarop og applaus. Det fikkmeg til å våkne. Seremonien var over. Todd og Natalie varnå herr og fru Skjeggstubb. De ville snart komme nedoverkirkegulvet. Jeg lurte på om noen ville kaste risengryn overdem. Det ville sannsynligvis ikke Todd like. Det ville rotetil håret hans og sette seg fast i skjeggstubbene.

Jeg hadde ikke noe behov for å se mer av dette.Jeg gikk mot baksiden av kapellet og smatt rundt hjørnet

akkurat idet kirkedørene ble slått opp. Jeg stirret ut mot

8

plassen. Det var ikke stort annet enn – vel, en åpen plass.Det var trær i bakgrunnen. Hyttene lå på den andre sidenav bakketoppen. Kapellet var en del av den kunstnerretre-aten som Natalie bodde på. Min retreat var for skribenterog lå lenger borte i veien. Begge retreatene var gamle Ver-mont-gårder som fortsatt drev litt økologisk jordbruk.

«Hallo, Jake.»Jeg snudde meg mot den velkjente stemmen. Der, ikke

mer enn ti meter fra meg, sto Natalie. Jeg kastet et rasktblikk på den venstre ringfingeren hennes. Som om hun lestetankene mine, løftet hun hånden for å vise meg den nye gif-teringen.

«Gratulerer,» sa jeg. «Jeg er veldig glad på dine vegne.»Den bemerkningen ignorerte hun. «Det er ikke til å tro

at du er her.»Jeg slo ut med armene. «Jeg hørte det ville bli servert

flotte hors d’oeuvres. Vanskelig å holde meg borte fra det.»«Morsomt.»Jeg trakk på skuldrene mens hjertet mitt ble til støv og

blåste bort.«Alle sa du ikke ville møte opp,» sa Natalie. «Men jeg

visste at du ville det.»«Jeg elsker deg fortsatt,» sa jeg.«Jeg vet det.»«Og du elsker fortsatt meg.»«Jeg gjør ikke det, Jake. Ser du her?»Hun viftet med ringen opp i ansiktet på meg.«Elskling?» Todd med skjeggstubben kom rundt hjør-

net. Han fikk øye på meg og rynket brynene. «Hvem erdette?»

Men det var tydelig at han visste det.«Jake Fisher,» sa jeg. «Gratulerer med giftermålet.»«Hvor har jeg sett deg før?»Den overlot jeg til Natalie. Hun la en hånd på skulderen

hans og sa: «Jake har vært modell for flere av oss. Du kjen-ner ham sannsynligvis igjen fra noen av bildene våre.»

Han så fortsatt morsk ut. Natalie stilte seg foran ham og

9

sa: «Hvis du kunne gi oss et øyeblikk bare, så kommer jegstraks.»

Todd kikket bort mot meg. Jeg rørte meg ikke. Jeg trakkmeg ikke unna. Jeg så ikke bort.

«Ok. Men ikke bli lenge,» sa han motvillig.Han så hardt på meg enda en gang og begynte å gå til-

bake mot den andre siden av kapellet. Natalie så på meg.Jeg pekte i retningen der Todd hadde forsvunnet.

«Hyggelig fyr,» sa jeg.«Hvorfor kom du?»«Jeg måtte fortelle deg at jeg elsker deg,» sa jeg. «Jeg

trengte å si at jeg alltid kommer til å elske deg.»«Det er forbi, Jake. Du må gå videre. Du kommer til å

klare deg fint.»Jeg sa ingenting.«Jake?»«Hva er det?»Hun la hodet litt på skakke. Hun visste hva den bevegel-

sen gjorde med meg. «Lov meg at du vil la oss være i fred.»Jeg bare sto der.«Lov meg at du ikke vil følge etter oss, ringe eller sende

e-post.»Smerten i brystet vokste. Den ble til noe skarpt og tungt.Hun slapp meg ikke med øynene.«Ja vel,» sa jeg. «Jeg lover det.»Uten et ord mer gikk Natalie sin vei, tilbake til framsiden

av kapellet og mannen hun nettopp hadde giftet seg med.Jeg ble stående et øyeblikk, prøvde å få igjen pusten. Jegprøvde å bli sint, prøvde å ta det lettvint, prøvde å riste detav meg og si at det var hun som tapte på dette. Jeg prøvdealt det, og jeg prøvde til og med å oppføre meg voksent,men jeg visste likevel at alt sammen bare var utsettelsestek-nikk slik at jeg ikke skulle behøve å se i øynene at jeg villelide av hjertesorg til evig tid.

Jeg oppholdt meg bak kapellet helt til jeg regnet med atalle hadde gått. Da gikk jeg rundt til den andre siden. Pres-ten med det glattbarberte hodet sto utenfor på trappen. Det

10

samme gjorde Julie, søsteren til Natalie. Hun la en hånd påarmen min. «Går det bra med deg?»

«Helt fint,» svarte jeg.Presten smilte til meg. «Nydelig dag for et bryllup, ikke

sant?»Jeg blunket mot sollyset. «Jeg går ut fra det,» sa jeg, og

så gikk jeg min vei.Jeg var innstilt på å gjøre som Natalie ba meg om. Jeg

skulle la henne være i fred. Jeg skulle tenke på henne hverdag, men aldri ringe eller ta kontakt eller søke henne opppå nettet. Jeg holdt løftet mitt.

I seks år.

Kapittel 2

SEKS ÅR SENERE

Den største forandringen i mitt liv skulle vise seg å inn-treffe en eller annen gang mellom klokken 15.29 og 15.30,skjønt det kunne jeg ikke vite på det tidspunktet.

Min forelesning i idealrett var nettopp ferdig. Jeg var påvei ut av Bard Hall. Campus var full av liv. Solen skinteklart denne friske Massachusetts-ettermiddagen. En fris-beefinale skulle spilles ute på plassen. Studenter lå strøddoveralt, som om de var drysset ut av en enorm hånd. Mu-sikken gjallet. Det var som om drømmen fra universitets-brosjyrene var blitt levende.

Jeg elsker slike dager, men hvem gjør ikke det?«Professor Fisher?»Jeg snudde meg mot stemmen. Sju studenter satt i en

halvsirkel på gresset. Jenta som snakket, satt i midten.«Har du lyst til å bli med oss?» spurte hun.Jeg avslo med et smil. «Takk, men jeg har konferansetid

nå.»Jeg fortsatte å gå. Jeg ville ikke ha blitt værende uansett,

selv om jeg ville ha likt å sitte sammen med dem en slikstrålende dag – hvem ville ikke det? Det var fintrukne gren-ser mellom lærer og student, og – beklager dersom dettehøres lite forekommende ut – jeg ønsket ikke å være denlæreren, hvis du skjønner hva jeg mener, den læreren somhenger litt for mye med studentene og deltar på en og an-nen studenthusfest og kanskje byr på en øl etter en fotball-

12

kamp. En professor bør være støttende og tilgjengelig, menen professor skal hverken være kompis eller forelder.

Da jeg kom til Clark House, hilste Mrs. Dinsmore megmed et velkjent, strengt blikk. Mrs. Dinsmore, en klas-sisk stridsøks, hadde vært forværelsedame her på institut-tet for statsvitenskap siden Hoover-administrasjonen, kanjeg tenke meg. Hun var minst to hundre år gammel, menvar like utålmodig og striks som en som er halvparten sågammel.

«God ettermiddag, sexy,» sa jeg. «Noen beskjeder?»«På bordet ditt,» sa Mrs. Dinsmore. Selv stemmen hen-

nes var streng. «Og den vanlige køen av kvinnelige studen-ter venter utenfor døren din.»

«Ok, takk.»«Ser ut som en audition for The Rockettes der borte.»«Skjønner.»«Din forgjenger var ikke på langt nær så tilgjengelig.»«Å, gi deg litt, Mrs. Dinsmore. Jeg besøkte ham i ett sett

da jeg var student her.»«Ja da, men du hadde i det minste shorts med anstendig

lengde.»«Og da var du litt skuffet, ikke sant?»Mrs. Dinsmore anstrengte seg for å skjule smilet. «Bare

kom deg av gårde, er du snill.»«Bare innrøm det.»«Vil du ha et spark i baken? Kom deg ut herfra.»Jeg sendte henne et slengkyss og gikk bakveien for å

unngå køen med studenter som hadde møtt opp til konfe-ranse fredag ettermiddag. Jeg hadde to timer med «åpentkontor» hver fredag fra klokken 15 til 17. Det var fritt foralle, ni minutter per student, ikke fastsatt program, ikketimebestilling. De kunne bare møte opp – førstemann tilmølla. Vi var strenge med tidsbruken. Ni minutter. Hver-ken mer eller mindre, samt ett minutt til å gå ut på og laneste student slå seg ned og få sin tur. Hvis de trengte mertid, eller hvis jeg var deres rådgiver i hovedoppgaven, villeMrs. Dinsmore sette opp en avtale for et lengre møte.

13

Nøyaktig klokken 15 slapp jeg inn den første studenten.Hun ville diskutere teorier om Locke og Rousseau, to sam-funnsvitere som nå var bedre kjent på grunn av sine rein-karnasjoner i TV-programmet Lost enn for sine filosofisketeorier. Den neste studenten hadde egentlig ingen annengrunn for å være her enn – og nå er jeg litt krass – å smiske.Noen ganger hadde jeg lyst til å løfte hånden og si: «Baknoen småkaker til meg i stedet», men jeg skjønner det jo.Den tredje studenten ville klage på karakterene; hun menteat hennes oppgave som fikk B+, burde fått en A–, når deni grunnen egentlig burde ha fått en B.

Det var sånn det var. Noen kom til kontoret mitt for ålære noe, noen kom for å imponere, noen kom for å klage,noen kom for å prate – alt det var greit. Jeg dømmer ingenpå bakgrunn av disse besøkene. Det ville være galt. Jeg be-handler alle studenter som går gjennom disse dørene, likt,for vi er her for å undervise, ikke nødvendigvis bare i stats-vitenskap, men kanskje også litt i kritisk tenkning eller tilog med – gisp! – livet. Hvis studentene kom til oss fullt fer-dig utviklet og uten usikkerhet, hva ville være vitsen da?

«Den blir stående på B+,» sa jeg da hun var ferdig. «Menjeg er sikker på at du klarer å få karakteren opp på detneste essayet ditt.»

Alarmen på klokken summet. Som jeg sa, holder vistrengt på tiden. Den var nå nøyaktig 15.29. Det var der-for jeg visste når alt begynte da jeg senere gikk tilbake forå se på alt som skjedde videre. Det begynte mellom 15.29og 15.30.

«Tusen takk, professor,» sa hun og reiste seg for å gå.Jeg reiste meg samtidig.

Kontoret mitt var ikke blitt forandret et fnugg etter at jegble sjef for instituttet for fire år siden og overtok dette rom-met etter min forgjenger og mentor, professor MalcolmHume, utenriksminister for én president, stabsleder for enannen. Det hadde fortsatt denne herlige nostalgiske atmo-sfæren av akademisk uorden – antikke globuser, tykke bø-ker, gulnede manuskripter, fillete plakater, innrammede

14

portretter av menn med skjegg. Det var ikke noe skrive-bord i rommet, bare et stort eikebord med plass til tolv, detnøyaktige antallet på studentene i min hovedfagsgruppe.

Det var rot overalt. Jeg hadde ikke brydd meg om å fåkontoret pusset opp, ikke så mye fordi jeg ønsket å hedremin mentor, slik folk flest trodde, men for det første fordijeg var lat og egentlig ikke gadd, og for det andre fordi jegegentlig ikke kunne stille opp med noen personlig stil ellerfamiliebilder og egentlig ikke brydde meg om dette «konto-ret er et speilbilde av mannen»-tullet. Eller hvis jeg gjordedet, var dette i så fall mannen; jeg hadde nemlig alltid mentat rot bidro til et individuelt uttrykk. Det er noe ved steri-litet og orden som hemmer spontanitet hos studenter. Rotser ut til å oppmuntre til et friere uttrykk hos studentenemine – omgivelsene er allerede i uorden, tenker de, så minetåpelige ideer kan sikkert ikke gjøre større skade?

Men for det meste var det fordi jeg var lat og ikke gadd.Begge reiste seg fra eikebordet, og vi håndhilste. Hun

holdt hånden min et sekund lenger enn nødvendig, så jegbrøt opp raskt med hensikt. Nei da, dette skjer ikke hele ti-den. Men det skjer. Jeg er nå trettifem, men da jeg begynteher – som den unge professoren i tjueårene – skjedde detoftere. Husker du den scenen i Jakten på den forsvunneskatten der en student hadde skrevet «ELSKER DEG» påøyelokkene? Noe liknende hendte meg det første semes-teret jeg var her. Bortsett fra at det første ordet ikke var«ELSKER», og det andre var blitt forandret fra «DEG»til «MEG». Jeg skryter ikke av det. Vi professorer har enstilling med ganske stor makt. De mennene som faller fordette, eller tror at de på en måte er verd en slik oppmerk-somhet (ikke for å være kjønnsdiskriminerende, men detgjaldt nesten alltid menn), er vanligvis mer usikre og tren-gende enn noen kvinnelig student med farskompleks dukan dumpe borti.

Idet jeg satte meg igjen og ventet på at neste studentskulle komme inn, kastet jeg et blikk på datamaskinen tilhøyre på bordet. Collegets hjemmeside var slått opp. Si-

15

den var en typisk collegeside, antar jeg. Til venstre var enbilledserie med collegeliv, studenter av ulike raser, religio-ner, dissentersamfunn og kjønn som hadde det gøy – medhverandre, med professorer, med aktiviteter, sånne ting.Banneret på toppen hadde skolens logo og bilder av demest kjente bygningene, inkludert det prestisjefylte John-son Chapel, en større versjon av kapellet der jeg hadde settNatalie bli viet.

I den høyre delen av skjermen var det nyheter fra colle-get, og nå, idet Barry Watkins, den neste studenten på lis-ten, kom inn og sa: «Yo, prof, åssen går’e?», oppdaget jegen omtale av et dødsfall som fikk meg til å stanse.

«Hei, Barry,» sa jeg mens jeg fortsatt stirret på skjermen.«Bare sitt ned.»

Det gjorde han og slengte beina på bordet. Han visste atjeg ikke brydde meg om det. Barry kom hver uke. Vi snak-ket om alt og ingenting. Besøkene hans var mer som en ut-vannet terapitime enn noe som helst innenfor akademia,men det var også helt greit for meg.

Jeg så nærmere på skjermen. Det som hadde fått meg tilå stoppe opp, var et frimerkestort bilde av den avdøde. Jegkjente ham ikke igjen – ikke på denne avstanden – men hanså ung ut. På en måte er ikke det uvanlig for nekrologer.Colleget skannet ofte avdødes årbokbilde i stedet for å for-søke å finne et nyere fotografi, men jeg kunne raskt se atdet ikke var tilfellet her. Hårfrisyren var ikke noe fra seksti-eller syttiårene. Fotografiet var ikke i svart-hvitt heller, noesom årbøkene hadde vært fram til 1989.

Vi er uansett et lite college, omtrent fire hundre studen-ter per årstrinn. Dødsfall var ikke uvanlig, men kanskje pågrunn av størrelsen på skolen eller min nære tilknytning tilden, både som student og medlem av lærerstaben, følte jegmeg alltid litt personlig involvert når noen herfra døde.

«Yo, prof?»«Et øyeblikk, Barry.»Jeg grep nå inn i den tilmålte tiden hans. Jeg bruker en

bærbar resultattavle av det slaget som en ser i basketball-

16

haller over hele landet, med kjempestore røde, digitale tall.Jeg hadde fått den som gave av en venn, for på grunn avhøyden min antok han at jeg måtte ha spilt basketball. Dethadde jeg ikke, men jeg elsket klokken. Siden den var stiltinn på automatisk nedtelling fra ni minutter, kunne jeg nåse at vi var kommet til 8.49.

Jeg klikket på det lille bildet. Da det ble forstørret, klartejeg å holde tilbake et gisp.

Navnet på avdøde var Todd Sanderson.Jeg hadde fortrengt Todds etternavn fra hukommelsen

– på bryllupsinvitasjonen hadde det bare stått «Todd ogNatalies vielse!» – men oi, jeg kjente igjen ansiktet. Skjegg-stubben var borte. Her var han glattbarbert og hadde kort-klipt hår. Jeg lurte på om det var Natalies innflytelse – hunhadde alltid klaget over at skjeggstubben min irriterte hu-den hennes – og så lurte jeg på hvorfor jeg tenkte på noe såfjollete.

«Klokka går, prof.»«Et øyeblikk, Barry. Og ikke kall meg prof.»Todds alder var førtito. Han var litt eldre enn jeg hadde

trodd. Natalie var trettifire, ett år yngre enn meg. Jeg hadderegnet med at Todd var mer på vår alder. Ifølge nekrologenhadde Todd hatt en sterk posisjon på fotballaget og værtRhodes Scholar-finalist. Imponerende. Han hadde gåttut med høyeste karakter fra institutt for historie, haddegrunnlagt en veldedig organisasjon som het Fresh Start, ogdet siste året på college hadde han vært president i Psi U,mitt broderskap.

Todd hadde ikke bare gått på mitt college, men vi til-hørte begge samme broderskap. Hvordan var det mulig atjeg ikke hadde visst noe om det?

Det var mer, mye mer, men jeg hoppet ned til siste linje:

Begravelsen finner sted søndag i Palmetto Bluff, South Ca-rolina, i nærheten av Savannah, Georgia. Mr. Sandersonetterlater seg hustru og to barn.

17

To barn?«Professor Fisher?»Det var noe rart i stemmen til Barry. «Beklager, jeg

bare –.»«Jøss, nei, ikke gjør det. Men er alt bra?»«Ja da, helt fint.»«Sikker? Du er ganske bleik.» Barry lot joggeskoene

falle til gulvet og la hendene på bordet. «Hør her, jeg kankomme tilbake en annen gang.»

«Nei da,» sa jeg.Jeg snudde meg fra skjermen. Det fikk vente. Mannen til

Natalie døde tidlig. Det var trist, rett og slett tragisk, mendet hadde ikke noe med meg å gjøre. Det var ingen grunntil å avlyse arbeid eller lage bry for studentene mine. Jeghadde havnet i en tankerekke som ikke tok slutt – ikke baredet at Todd var død, men det faktum at han hadde gått påmitt college. Det var et pussig sammentreff, syntes jeg, menikke akkurat noen jordrystende åpenbaring.

Kanskje Natalie ganske enkelt likte Lanford-karer.«Så hva gjelder det?» spurte jeg Barry.«Kjenner du professor Byrner?»«Ja, så klart.»«Han er helt på trynet.»Han var det, men det kunne jeg ikke si. «Hva er proble-

met?»Jeg hadde ikke sett noen dødsårsak i nekrologen. Som

oftest skrev de ikke noe om det her på universitetet. Jegkunne sjekke det senere. Hvis det ikke sto der, kunne jegkanskje finne en mer omfattende nekrolog på nettet.

Men hvorfor i all verden skulle jeg trenge å vite noe mer?Hvilken forskjell gjorde det?

Best å holde seg unna dette.Uansett måtte det vente til jeg var ferdig med konferan-

sene. Jeg gjorde meg ferdig med Barry og fortsatte. Jegprøvde å skyve tankene på nekrologen unna og konsen-trere meg om de studentene som var igjen. Jeg gjorde ikkenoen god jobb, men studentene la ikke merke til det. Stu-

18

denter kan ikke tenke seg at professorer har noe privatliv,på samme måte som de ikke kan tenke seg at foreldre harsex. På en måte er det greit nok. På den annen side må jegstadig minne dem på at de må se litt utenfor seg selv. Vimennesker ser ut til å være av den oppfatning at vi selv erspesielt komplekse, mens alle andre er noe enklere. Det erselvfølgelig ikke riktig. Vi har alle våre egne drømmer oghåp og behov og lyster og hjertesorger. Vi har alle vår egenspesielle utgave av galskap.

Tankene mine var i drift. Jeg så på klokken, som stampetseg langsomt framover, som om jeg var studenten som kje-det vettet av seg i en dødsens kjedelig skoletime. Da klok-ken endelig var fem, gikk jeg tilbake til dataskjermen. Jeghentet opp den fullstendige nekrologen over Todd Sander-son.

Niks, ingen dødsårsak ble oppgitt.Merkelig. Noen ganger kunne det ligge et hint i den an-

befalte donasjonen. Det kunne stå at i stedet for blomsterkunne man gi en gave til Kreftforeningen, eller noe sånt.Men det sto ikke noe om det. Det sto heller ikke nevnt noeom Todds yrke, men hva så?

Kontordøren min fløy opp, og Benedict Edwards, pro-fessor ved det humanistiske fakultet og min beste venn,kom inn. Han brydde seg ikke om å banke på, men hanhadde aldri følt at det var nødvendig heller. Vi hadde forvane å treffes hver fredag klokken fem og besøke en barder jeg hadde jobbet som dørvakt i studietiden. Den gan-gen var den ny og skinnende og hipp og trendy. Nå var dengammel og nedslitt og omtrent like hipp og trendy som enBetamax videokassettspiller.

Benedict var nærmest min rake motsetning rent fysisk– spinkel, spedbygd og afroamerikaner. Øynene hans bleforstørret av enorme Ant-Man-briller som liknet på verne-briller fra kjemisk institutt. Apollo Creed var sikkert inspi-rasjonen bak den altfor store barten og den altfor fyldigeafrofrisyren. Han hadde slanke fingrer som en kvinne-lig pianist, føtter som en ballerina kunne misunt ham, og

19

selv ikke en blind ville tatt ham for å være tømmerhog-ger.

Til tross for dette – eller kanskje på grunn av det – varBenedict også en fullkommen «playah» og kapret flere da-mer enn en rapper på hitlisten.

«Hva er i veien?» spurte Benedict.Jeg hoppet over «Ingenting» eller «Hvordan vet du at

noe er i veien?» og gikk rett på sak: «Har du noen ganghørt om en fyr som heter Todd Sanderson?»

«Tror ikke det. Hvem er han?»«En som har gått ut herfra. Det står en nekrolog over

ham på nettet.»Jeg snudde skjermen mot ham. Benedict rettet på skibril-

lene. «Kjenner ham ikke. Hvordan det?»«Husker du Natalie?»Det gled en skygge over ansiktet hans. «Jeg har ikke hørt

deg si det navnet på –.»«Ja da, ja da. Men dette er altså – eller var – mannen hen-

nes.»«Den fyren hun dumpet deg for?»«Ja.»«Og nå er han død?»«Det ser sånn ut.»«Jaså,» sa Benedict og hevet et øyebryn. «Hun er singel

igjen.»«Fintfølende.»«Jeg er bekymret. Du er min beste støttespiller når det

gjelder damer. Jeg har rappen som damene elsker, det er så,men du har utseendet. Jeg kan ikke miste deg.»

«Fintfølende,» sa jeg igjen.«Skal du ringe henne?»«Hvem?» spurte jeg.«Condoleezza Rice. Hvem tror du jeg mener? Natalie,

selvsagt.»«Jo’a, klart det. Si noe sånt som: ‘Du, den fyren du dum-

pet meg for, er død. Skal vi gå på kino?’»Benedict leste nekrologen. «Vent litt.»

20

«Hva er det?»«Det står her at hun har to barn.»«Hva så?»«Da blir det mer komplisert.»«Kan du slutte nå?»«Jeg mener to barn. Hun er muligens feit nå.» Benedict

kikket bort på meg med de forstørrede øynene sine. «Hvor-dan tror du Natalie ser ut nå? Jeg mener, to barn. Hun ersikkert lubben, ikke sant?»

«Hvordan kan jeg vite det?»«Hm, på samme måte som alle andre – via Google, Fa-

cebook, den slags.»Jeg ristet på hodet. «Nei, det har jeg ikke gjort.»«Hva? Alle gjør det. For pokker, jeg gjør det med alle

mine tidligere kjærester.»«Og Internett bryter ikke sammen av den trafikken?»Benedict gliste. «Jeg trenger faktisk en egen server.»«Jøss, jeg håper ikke det er en eufemisme.»Men jeg så noe trist bak smilet hans. Jeg husket en gang

på en bar da Benedict var blitt skikkelig full, og jeg grepham i å stirre på et slitt fotografi som han hadde gjemt ilommeboken. Jeg spurte ham hvem det var. «Den enestejenta jeg kommer til å elske,» snøvlet han. Så stappet hanbildet tilbake igjen bak kredittkortet, og til tross for hintfra meg har han aldri sagt et ord om henne igjen.

Han hadde hatt det samme triste smilet den gangen.«Jeg lovte Natalie,» sa jeg.«Lovte henne hva?»«At jeg skulle la dem være i fred. At jeg aldri skulle opp-

søke dem eller bry dem.»Benedict tenkte litt. «Det ser ut til at du har holdt det løf-

tet, Jake.»Jeg sa ikke noe. Benedict hadde ikke snakket sant. Han

sjekket ikke Facebook-sidene til tidligere kjærester, ellerhvis han gjorde det, gjorde han det ikke med særlig storentusiasme. Men en gang da jeg braste inn på kontorethans – jeg pleier heller ikke å banke på – så jeg han var

21

inne på Facebook. Jeg fikk en rask kikk og så at den sidenhan hadde slått opp på, tilhørte den samme kvinnen somhan hadde bilde av i lommeboken. Benedict slukket straksskjermen, men jeg skal vedde på at han sjekker den sidenofte. Hver dag, sikkert. Jeg skal vedde på at han har sett påhvert nye fotografi av den eneste kvinnen han elsket. Jegskal vedde på at han så på livet hennes nå, familien kan-skje, mannen hun delte seng med, og at han stirret på dempå samme måte som han stirret på det fotografiet i lomme-boken. Jeg har ikke noe bevis for noe av dette, bare en fø-lelse, men jeg tror ikke jeg er så langt unna sannheten.

Som jeg sa tidligere: Vi har alle vår egen spesielle utgaveav galskap.

«Hva er det du prøver å si?» spurte jeg.«Jeg sier bare at alt det der med ’dem’ er over nå.»«Natalie har ikke vært en del av mitt liv på lenge.»«Tror du virkelig det?» spurte Benedict. «Måtte du love

henne å glemme hvordan du følte også?»«Jeg trodde du var redd for å miste din beste støttespil-

ler.»«Du er ikke så kjekk.»«Ondskapsfulle drittsekk.»Han reiste seg. «Vi professorer innenfor humaniora vet

alt.»Benedict lot meg få fred da. Jeg reiste meg og gikk bort

til vinduet. Jeg så ut over plassen. Jeg så studentene gåforbi, og som jeg ofte gjør når jeg blir konfrontert meden livssituasjon, lurte jeg på hva jeg ville ha rådet dem tilhvis de var i mine sko. Plutselig og uten forvarsel kom altstormende tilbake – det hvite kapellet, hvordan hun varpå håret, måten hun holdt fram ringfingeren på, all smer-ten, lengselen, følelsene, kjærligheten, sårheten. Knærne gaetter under meg. Jeg trodde jeg hadde sluttet å tenke påhenne på den måten. Hun hadde knust meg, men jeg haddeplukket opp restene, satt meg selv sammen igjen og gått vi-dere i livet.

Så idiotisk å ha slike tanker nå. Så egoistisk. Så upas-

22

sende. Kvinnen hadde nettopp mistet mannen sin, og somden gjøken jeg var, lurte jeg på om det var noen mulighetfor meg. La det fare, sa jeg til meg selv. Glem henne og altsammen. Gå videre.

Men jeg klarte det ikke. Jeg var rett og slett ikke skaptpå den måten.

Jeg hadde ikke sett Natalie siden bryllupet. Nå skulle jegse henne i begravelsen. Noen ville sikkert se ironien i det– men jeg hørte ikke til blant dem.

Jeg gikk bort til datamaskinen og bestilte en flybillett tilSavannah.