Januar 2010 Nr. 38 • Årgang 24

MARXIST-LENINISTISK TIDSSKRIFT

n Veien og målet for den revolusjonære bevegelsenn Er klimadebatten ført på villspor? Sidene 20–27

Politistaten rykker nærmeren Danmark trer fram som ny frontlinjestat for mer politivold, unntakslover og overvåking.

Leder side 2

Paul Robeson i 1953:

– Til deg, kjære kamerat Stalin

Side 18

Kvinnenes internasjonale kampdag for sosialismen er 100 år

n Etter mange tiår med kamp og noen del seire, tjener kvinner fortsatt mindre enn menn, og den ideologiske undertrykkinga er om mulig enda verre enn før. Side 4 og 5

Debatt

ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

2 Revolusjon! Redaksjonelt Nr. 38 1 • 2010

n n Nesten 2000 ble ofre for frihetsberø-velse under klimatoppmøtet COP15 i København. Og da er ikke kortere pågri-pelser, visiteringer og sjikane telt med. Det danske politiet gjorde bruk av både masse-arrestasjoner og målretta anholdelser av le-dende klimaaktivister, likegyldig om de var danske eller utenlandske. Bare en pro-mille av de arresterte er siktet eller tiltalt for noe som helst.

Hjemmelen for fritt kølleslag fant politiet i den såkalte uropakken, eller «lømmelpak-ken», som det danske Folketinget vedtok i november under påskudd av å skulle av-verge vold og uroligheter under klima-toppmøtet i København før jul. Loven gir politiet vide fullmakter til å holde folk i et halvt døgn på ren og skjær mistanke om at de kan tenkes å ville gjøre noe lovstridig. Den muligheten gjorde politiet bruk av til fulle. Etter klimatoppmøtet har dansk politi fått internasjonalt ry for sin brutalitet og vil-kårlighet. Det skjedde riktig nok grov volds-bruk under klimatoppmøtet, men det var det politiet sjøl som sto for.

n n Og loven var slett ingen midlertidig fullmakt, den består og vil bli brukt aktivt i fortsettelsen. – Det er en ren politistatslov, sa Troels Riis Larsen, talsmann for Arbejderpartiet Kommunisterne (APK) da loven skulle ved-tas i forkant av toppmøtet. – Den har sim-pelthen til formål å kriminalisere all slags aktivisme, alle former for passiv motstand og all sivil ulydighet – og la det være opp til politiet å fast-sette og tolke spillereglene. Det danske politiets opptreden mot titusener av fredelige demonstranter i København ga ham mer enn rett. Over 1900 mennesker ble arrestert ifølge politiets egne tall, blant dem mange titalls norske aktivister. Fredelige de-monstranter ble bakbundet og tvunget til å sitte i timesvis på iskald asfalt i Københavns gater, før de ble kastet inn på like kalde glattceller.

Angrepet på demonstrasjonsfriheten må ses i sammenheng med rettsakene mot Fighters & Lovers og Foreningen Oprør, som har utfordret den danske terrorlovgiv-ningen ved å samle inn støtte til FARC i Colombia og PFLP i Palestina, blant annet gjennom salg av T-skjorter. F&L ble først frikjent i byretten, deretter dømt i Landsretten og Høyesterett. Fengsels-dommene ble gjort betinget fordi «rekke-vidden» av straffelovens bestemmelse om økonomisk støtte til terrororganisasjoner (Paragraf 114 b) «gir anledning til tvil».

n n Mange stygge tegn tyder på at Danmark fungerer som en «frontlinjestat» for en samkjørt offensiv fra det europeiske storborgerskapet for å innføre politistats-metoder i stadig flere land. Med terrorlover og lømmelpakker skal stadig flere sam-funnslag; arbeidere, ungdom, miljøakti-vister, skremmes til å holde seg unna poli-tiske spørsmål, enten en snakker om de store globale spørsmålene eller lokale ak-sjoner for barnehager eller mot trafikkstøy. «Something is rotten in the state of Denmark», som Marcellus sier i Shakespeares Hamlet.

n n Heldigvis har det vokst fram en sterk bevegelse i Danmark til støtte for klima-fangene og mot lømmelpakken i kjølvan-net av politibrutaliteten. Det er en kamp som kan bli viktig for flere enn danskene. Norge har så langt ikke innført EUs terror-lover og norsk politi bruker fortsatt hodet

og ikke bare køller. Men det kan endre seg raskt.

Justisminister Knut Storberget viser FNs høykommissær fingeren og kopierer den danske flyktningepolitikken med sin utkastelsespolitikk. Når nedskjæringsofensiven tar til, kan den lilla regjeringa fristes til å ta nok «en dansk en». Pass på!

Redaksjonen avsluttet 28. januar 2010

Postboks 4480 Nydalen Abonnement (3 nr.) kr 100, – ISSN 1500-18490403 Oslo For institusjoner kr 200, – Red. J. R. Steinholtrevolusjon@revolusjon.no Bankkonto 0530 27 63498 Ansv. K. Arnestad

Signerte artikler uttrykker ikke nødvendigvis synspunktene til redaksjonen eller til Kommunistisk plattform (KPml).

Mange stygge tegn tyder på at Danmark fungerer som en «frontlinjestat» for en samkjørt offensiv fra det europeiske storborgerskapet for å innføre politistatsmetoder.

Vår mening

Hvor ikke annet framgår, er viderebruk av innholdet i denne publikasjonen underlagt vilkårene i denne lisensteksten: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/3.0/no/legalcode

Dejlige Danmark ble forvandlet til COP-enhagen. Illustrasjon: © Camilla Bodersen

Politistaten rykker nærmere

Nr. 38 1 • 2010 Redaksjonelt Revolusjon! 3

Hva de mener

Sjukelønn ingen ‘hellig ku’ for YSHvis ikke sykefraværet går ned, må arbeidstakerorganisasjonene være villige til å diskutere en svekking av sykelønnsordningen, mener YS-leder Tore Eugen Kvalheim.– Har ordningen vært en hellig ku?– Den har det. Derfor sier jeg at vi må tørre å gå inn i dette hvis situasjonen skulle tilsi det. Ingenting må være uprøvd, sier Tore Eugen Kvalheim til TV 2 (den 21. januar 2010).

www.revolusjon.no

Av Jan R. Steinholt

Det har vært mye snakk om moralpolitiet på Grønland

i Oslo. Et mye farligere moral-politi er gjengen som fins i NHO-bygget på Majorstua, i regjeringskvartalet i Grubbe-gata og på Youngstorget. Vi snakker om den nye offensiven mot sjukelønnsordninga.

Når dette skrives er det inn-leda nye forhandlinger om

videreføring av IA-avtalen. Forhandlingene vil bli brukt til å sette fokus på det «problema-tiske» sjukefraværet. «Alle» er visst enige om at sjukefraværet er altfor høyt og at dette er et kostbart samfunnsproblem som man må finne en løsning på. Avkorting, karensdager, forlen-get arbeidsgiverperiode, dyne-løfting og «oppfølging» av den som er sjukmeldt, normerte di-agnoser etter svensk oppskrift og drakoniske konsekvenser for leger som skriver ut sjuke-meldinger er blant forslaga som florerer.

– Det er ingenting av det som hittil har vært oppe, som ikke går an å diskutere, er LO–leder Roar Flåthens kommentar til NTB. YS-leder Tore Eugen Kvalheim har allerede gått et skritt lenger og åpner for å dis-kutere kutt i sjukelønna dersom en ny IA-avtale ikke gir redu-

serte fraværstall. Annet var ikke å vente fra den kanten. Inntil videre har Flåthen funnet det klokt å distansere seg fra akkurat dén gule oppskriften.

56 prosent av arbeidsgiver-ne mener at sviktende

arbeidsmoral er den viktigste årsaken til det høye sykefravæ-ret, ifølge en undersøkelse gjort for arbeidsgiversammenslut-ninga Spekter. Samme bekym-ring har statsminister Jens Stol-tenberg, og han er klar for en ny runde med øksehogg mot sju-kelønnsordninga, enda han fikk en rett venstre fra fagbevegel-sen i 2006 da han sist forsøkte seg. Roar Flåthen tør ikke si det samme, for da veit han at LO-medlemmene kommer til å gjø-re det hett om ørene på ham. I stedet sier han til VG at det vir-ker som om leger ofte er «for kjappe med å sykemelde». Det betyr vel omtrent det samme og er et signal om at LO-bossen

åpner for en utvanna variant av den svenske modellen med normerte sjukemeldinger.

Men når Norge har «ver-dens beste sykelønns-

ordning og verdens høyeste sy-kefravær» må vel noe være galt?

«Verdens høyeste sjukefra-vær» er 6-7 prosent, der det stort sett har ligget de siste førti åra, med noen konjunktur-svingninger i takt med arbeids-løsheten. Det som er galt er at sjukefraværet egentlig er for lavt i forhold til det stadig økende presset for effektivitet, omstilling og rasjonalisering, det vil si mer utpressing av ar-beidskrafta i løpet av arbeids-dagen. Det som er galt er at fra-været ikke er høyere i dag enn da Stortinget vedtok dagens sy-kelønnsordning høsten 1977!

Påstanden om det eksplode-rende fraværet er med andre ord ikke annet enn manipula-sjon og tallmagi.

Derimot er det sant at moral er en viktig faktor for å

forstå hvorfor fraværet ikke er høyere enn det er. Det har å gjø-re med det moralske ansvaret som arbeidsfolk føler overfor egne klassefeller, ikke overfor

bedriften og aksjonærene. Ar-beiderklassens moral kommer til uttrykk i kombinasjonen av yrkesstolthet og solidaritet med kollegene. Det er dette som er vår moral. Arbeidsfolk veit at hvis de blir borte fra jobb, øker presset og tempoet for arbeids-kameratene som blir igjen. Der-for går de på jobb også når de strengt tatt ikke burde.

Visst er det noen arbeidsfolk som i tillegg eller isteden føler et moralsk ansvar overfor ar-beidskjøperen og hans utsikter til litt avkorting i profitten. Men det betyr bare at de har tatt til seg borgerklassens moralbe-greper, at de for ei tid har slukt den borgerlige mediepropagan-daen og NHOs, Stoltenbergs og LO-toppens bekymring for ka-pitalakkumulasjonen, konkur-ranseevnen og arbeidsdisipli-nen. Det har null og niks med vår egen klassemoral å gjøre.

Borgermoralen kan Bernan-der, Flåthen og Stoltenberg

ha for seg sjøl. Vi har vår egen.Hvis de vil unngå klassens

moralske forargelse, så ligger de unna sjukelønnsordninga. Den er ikke noe forhandlings-tema!

Borgerskapets moralpoliti

– for oppdaterte nyheter og flere analyser

Faglig kommentar

4 Revolusjon! Arbeid og klassekamp Nr. 38 1 • 2010

Feminismen har forvitret til at vi skal kjempe for alle kvinners rettigheter. Til tross for at statsfeministene i Norge snakker om at vi er kommet så langt med likestillinga, er det slik at vi har en kvinnelig arbeiderklasse som ikke kan leve av sin egen lønn. Kanskje det er på tide vi begynner å kalle dette klassekamp, ikke feminisme? Det skriver Tara i denne situasjonsrapporten fra hverdagen til kvinnene som jobber i omsorgssektoren.

Av Tara

Akkurat nå etter valget, når alle partier har gnålt om «de eldre», hvor fælt de har det og hvor mye bedre de skal få det bare de stemmer på dem, er det kanskje på sin plass å presentere deres hjelpere. La meg presentere «sykehjemsslaven».

I valgdebatter og avisinnlegg blir syke-hjemsslaven bare referert til som «de var-me hendene». Vi har ikke engang en kropp, langt mindre et hode.

Sykehjemsslaven er selvfølgelig kvin-ne. Ingen mann ville være så dum å ta en sånn utdannelse eller en sånn jobb. De få som gjør det, blir ikke lenge i jobben. De søker seg andre jobber og etterutdanning, slik at de får mer anseelse, høyere lønn, mindre slit.

Sykehjemsslaven har som oftest ikke et valg. Hun har valgt feil for mange år siden. Det hun har gjort er å velge familie foran seg selv. Hun har gjennom flere år vært hjemme og stelt hus og barn, og kanskje hatt en deltidsjobb for å spe på familieøko-nomien. Når barna klarer seg selv, tar hun ekstravakter. Hun har lav eller ingen ut-danning, så hun får ikke fast stilling, ut-over kanskje 19 % helgevaktstilling. Hvis hun er riktig flink, tar ekstravakt både jul-aften og 17. mai, får hun et tilbud om en kvasiutdanning fra sykehjemsledelsen. Etter fire år er hun omsorgsarbeider og får

et lønnstrinn ekstra og bindingstid på syke-hjemmet. Da har hun fast jobb, helt til kroppen er utslitt, og det er klart for laveste uføretrygd i landet. Blir hun skada på jobb, er det ingen erstatning å hente, fordi når man har en jobb som er så belastende, må man regne med skader.

På jobben sin opplever hun ting som an-dre i norsk arbeidsliv er forskånet for. For eks. at det ikke er tid til å gi henne lovfestet matpause. Når sjefen sier at sånn er det dessverre, fordi de kommunale budsjettene er for små, tør hun ikke annet enn å godta det. For hun må jo ha en jobb.

Sykehjemslaven tjener ikke nok til å forsørge seg selv, og slett ikke sine barn. Så hvordan klarer hun å leve? Hun har selvfølgelig en mann som har hovedforsør-geransvar. I et land som Norge, der nesten 50 % av inngåtte ekteskap ender i skilsmis-se, skulle man tro at politikken var at alle skulle forsørge seg selv. Men nei. Det blir opprettholdt en syk ide om at familien er den naturlige byggesteinen for hele sam-funnet. Derfor trenger kvinnene bare en li-ten biinntekt.

Hvis hun blir skilt fra sin forsørger, må hun ta ekstravakter for å klare seg. Sykehjemsslaven kan jobbe opptil 100 % hver måned, bare på ekstravakter. Hun vil aldri kunne kjøpe bolig alene, for ingen bank vil gi lån til en med så lav inntekt. Når en kvinne i et omsorgsyrke velger å bo alene, velger hun et liv i fattigdom.

Nå kommer eldrebølgen snart, og spørs-målet er: Hvor skal Norge hente syke-hjemsslaver nok til å dekke behovet for «varme hender»? Svaret er selvfølgelig i utlandet. Ved å hente inn sykehjemsslaver fra andre land, der kvinnens posisjon i samfunnet er enda svakere enn her hjem-me. Fra land med lavere eller ingen fagor-ganisering og lave lønninger.

I Norge utdannes det ikke nok folk til jobber innen omsorg. Unge jenter vil ikke ha disse jobbene, forståelig nok. Når du er 20 år, drømmer du ikke om en jobb der det du har å se fram til er: En tidlig utslitt kropp, lav uføretrygd og minstepensjon et-ter endt innsats i arbeidslivet!

Så hvorfor er det ingen partier i valg-kampen som går på banen og sier at det vi trenger er høyere lønn, mer bemanning pr skift, bort med deltidsstillinger og bedre vern av arbeidsstokken? Joda, jeg vet at SV og Rødt har det som en knøttliten bisak i valgkampen, men det er bare for å lukke kjeften på de kravstore kvinnene. De setter det opp som et lite punkt på arbeidspro-grammet, sånn at feministene ikke begyn-ner å bråke. Og endel av medlemmene gjesper og sier: «Kvinnesak er så kjedelig og utdatert.»

Fordi dette dreier seg om kvinnearbeids-plasser. Det er dessverre ikke interesse nok for at kvinner i omsorgssektoren skal ha samme rettigheter som andre i norsk ar-beidsliv. Hvis det hadde vært det, hadde noe vært gjort for lenge siden.

Til tross for at statsfeministene i Norge snakker om at vi er kommet så langt med likestillinga, er det slik at vi har en kvinne-lig arbeiderklasse, som ikke kan leve av sin egen lønn. Det at de har felles økonomi med sin mann hjelper ikke på dette, fordi ved skilsmisse sitter kona igjen med: En lønn det ikke er mulig å leve av og en pen-sjon som er til å dø av! Og selv om politi-kerne later som om alle i landet lever i hus-holdninger med to inntekter, er det flere enehusholdninger enn noensinne.

De som gjesper og tror dette er kvinne-sak fra en rabiat feminist, må tro om igjen! Dette er klassekamp!

I alle politiske partier som har feminis-me på programmet, har det samme skjedd: Feminismen har forvitret til at vi skal kjempe for alle kvinners rettigheter. Jeg har hørt skolerte kommunister snakke om hvor viktig det er å få kvinner inn i be-driftsstyrene. Men jeg har aldri hørt noen ta til ordet for bedre arbeidsvilkår for syke-hjemsslavene.

Kanskje det er på tide vi begynner å kal-le dette klassekamp, ikke feminisme?

Tara (ikke så veldig rabiat feminist.)

Sykehjemsslaven er selvfølgelig kvinne. Illustrasjonsfoto.

Sykehjemsslaven

Nr. 38 1 • 2010 Arbeid og klassekamp Revolusjon! 5

Full frigjøring av kvinnene under kapitalismen er en umulighet, nå som i 1910.

Av Olga T. Jenssen

Kvinnekongressen i København vedtok at en måtte skille seg skarpt fra den borgerli-ge kvinnebevegelsen. Datoen 8. mars fikk særlig symbolikk i Russland i 1917, da kvinnedemonstrasjonen ble den direkte opptakten til februarrevolusjonen (23. fe-bruar etter den julianske kalender).

Full frigjøring av kvinnene under kapi-talismen er en umulighet. I beste fall kan borgerskapets kvinner oppnå en formell li-kestilling med menn, men også de vil måt-te underlegge seg kapitalismens ideologis-ke undertrykkingssystem som skal holde kvinnene, og i særdeleshet arbeiderkvin-nene, nede.

Etter tiår med kamp for likestilling og li-kelønn i arbeidslivet i Norge er fasiten fortsatt at to av fem kvinner jobber deltid, ikke heltid. Kvinners månedslønn utgjorde i 2008 i gjennomsnitt 85 prosent av menns månedslønn. I varehandelen ligger kvinne-lønna på rundt 80 prosent.

Den ideologiske undertrykkinga av kvinner er om mulig blitt enda mer utpre-get siden den nye kvinnebevegelsen vokste fram i Norge på 70-tallet. Til tross for abortlov, likestillingsombud, likelønns-

krav i tariffavtaler, kriminalisering av ho-rekunder og mange andre delseire, er kvin-nene – og særlig arbeiderkvinnene og jen-tene – ofre for en ekstrem hjernevask gjen-nom TV, musikk videoer og kvinne blader. Kvinnene blir innpodet borgerlig ideologi og en småborgerlig psykologi.

Moteindustrien, kosmetikkindustrien og interiørbransjen forteller kvinnene hvor-dan de må se ut, kle seg og hvordan de skal innrede hjemmet «attraktivt» for å være suksessrike og attråverdige som arbeids-kraft og sexobjekt. De siste åra har offensi-ven blitt supplert med kosmetisk kirurgi og en vekstnæring av helsepleieprodukter. Det er en mager trøst for kvinnene at deler av denne personlig fasade-industrien nå også retter seg mot unge menn.

I tillegg til at arbeiderkvinner blir dopet ned og får sitt interessefelt definert og inn-snevra til å omfatte vakre hjem, kjendisliv, kropp, helse og hvordan få en mer roman-tisk partner, blir de indirekte fortalt at de aldri noensinne – uten å vinne i lotto eller bli «oppdaget» i en Idol- eller skjønnhets-konkurranse – vil kunne nærme seg sine stesøstre i borgerskapet. Borgerskapets kvinner føler det samme presset, men for-skjellen er at de har råd og tid til å realisere mange av skjønnhetskravene, noe som igjen fremmer karrieren på vei til styrerom og pampeverv.

Feministene behandler alle kvinner un-der ett og understøtter alle mulige krav om at borgerskapets kvinner må opp og fram i

det kapitalistiske hierarkiet. Derfor jubler de over kvinnelige direktører, statsråder, oberster og biskoper.

Arbeiderklassens kvinner må komme ut av definisjonsgrepet til borgerskapets kvinner og innse at disse «søstrene» tilhø-rer fiendens leir. Og arbeiderklassens menn må ta større ansvar for å kreve soli-daritet, likelønn og likeverd – ikke med borgerkvinnene, men med vår egne damer og jenter. n

Den tyske kommunisten Clara Zetkin la fram forslag om innstiftelse av kvinnenes kampdag for sosialismen på den andre internasjonale sosialdemokratiske kvinnekongressen i

København i 1910. 130 kvinner fra 16 land deltok. I Norge startet feiringa av dagen i 1915.

8. mars 100 år

«For hurtigere å nå sine mål, må kvinnen se seg om etter allierte, og hun finner selvsagt slike allierte i den proletariske bevegelsen. Det klassebevisste proletariatet har forlengst tatt fatt på å storme festningen til en stat som er tuftet på klasseherredømme, som innbefatter ett kjønns herredømme over det andre.» August Bebel: Kvinnen og sosialismen (1879)

Hore og madonna. Skjønnhetstyranniet er ett eksempel på den ekstreme ideologiske undertrykkinga av kvinner.

6 Revolusjon! Arbeid og klassekamp Nr. 38 1 • 2010

Av Erik Skare

Noe av det første som ble sagt til meg på møtet med sjefen min før jeg skulle begyn-ne i den nye jobben var: «Det kan kanskje virke som om det er jeg som betaler lønna di, men i hovedsak er det kundene som gjør det, så du må selge så mye du kan. Pengene avhenger av det!». Det første som slår meg, er at dette ikke stemmer. For som arbeider selger jeg det eneste jeg har; nem-lig arbeidskrafta mi.

I mitt tilfelle blir den solgt til avtalt ti-mepris til arbeidskjøperen min (eller «ar-beidsgiveren» som sosialdemokrater og konservative synes er et mer «nøytralt» be-grep). Det som derimot avhenger av hvor mye jeg selger, er profitten til kapitalisten. Uansett om jeg selger mye eller lite klær, så må han betale for den arbeidskrafta som jeg har solgt (i gjennomsnitt 6 timer pr. dag), men profitten vil synke og stige i for-hold til pengene som havner i kassa. Jeg kommer dessverre ikke til å merke noen forskjell om jeg selger for 1 kr. den ene da-gen eller for 20.000 kr. den andre.

Skaper salg noen verdi?Det som er interessant er diskusjoner som jeg har hatt om marxismens relevans i Nor-ge anno 2009 på grunn av at en særdeles høy prosent av Norges befolkning jobber i serviceyrker som det jeg gjør, og ikke i in-dustrien. Skapes det liksom noen verdi når jeg selger et klesplagg som f.eks. en gen-ser? Jeg skal ikke nå gå noe særlig nøye inn på hvordan det skapes merverdi – vi tar den raske forklaringen som er at når arbei-deren skaper et produkt som skal realiseres (selges) på et marked, så blir verdien av ar-beidsmidlene (hvis vi nå bruker genser som eksempel: verdien fra sytrådene, bo-mullen og verdien som blir overført direk-te fra maskinene) overført til produktet. Li-kevel skjer det noe under arbeidsprosessen som gjør at genseren har mer verdi enn det det skulle ha hatt: det er blitt skapt merver-di under arbeidet. Dette skjer først og fremst fordi arbeideren bruker deler av ar-beidsdagen sin til å arbeide gratis for kapi-talisten. Når genseren er skapt, så selger industrikapitalisten genseren til handelska-pitalisten som er det siste leddet før gense-ren har nådd kunden. Som vi ser over, så skapes det verdi når arbeiderne skaper et produkt (i industrien) – noe som ikke blir gjort når vi selger gensere i butikken, men hvordan tjener da handelskapitalisten pen-ger? Det er en umulighet å skru opp prise-ne slik at han selger varene over verdien (selvsagt er dette mulig i et eneste handels-ledd, men samfunnsmessig sett er dette ab-surd. Det ville betydd at alle svindler alle under kapitalismen, noe som ikke er en holdbar analyse), så noe skjer.

Jeg velger her å framstille alt gjennom en form for regnefortelling slik at alt skal bli så enkelt som mulig. Jeg bruker in-dustrikapitalisten Andersen (jeg velger å bruke en personifisering) som eier en kles-fabrikk, og handelskapitalisten Lykke som kjøper genserne til Andersen. Når Andersen skal lage klær, må han bruke

Utbytting i klesbutikker?

Bildet har ingen tilknytning til artikkelforfatterens arbeidssted.

Illustrasjonsfoto av Revolusjon.

Artikkelforfatteren som stiller spørsmålet, jobber sjøl i butikk. Han bruker marxistisk analyse for å finne ut hvor profitten til handelskapitalen og lønna til butikkarbeiderne stammer fra.

Nr. 38 1 • 2010 Arbeid og klassekamp Revolusjon! 7

pengene sine på maskiner og råstoffer til genserne som skal bli produsert. Hvis dere ser på grafen under, betaler Andersen (un-der produksjonen av en genser) 25 kr for slitasje av maskiner og råstoffer (som f.eks. bomull eller vanlig ull). Samtidig velger han å betale arbeiderne sine 10 kr pr. dag (vi velger en ekstra sleip kapitalist som har flyttet virksomheten sin til utlan-det – men egentlig mest for å gjøre alt vel-dig enkelt). I løpet av dagen ser vi at ver-dien på 35 kr er overført til genseren, men i løpet av arbeidsprosessen har arbeideren skapt en ekstra verdi på 30 kr. Genseren har altså nå en verdi på 65 kr. Når Andersen vil selge genseren til handelskapitalisten

Lykke må han likevel selge genseren til under sin verdi. Hvis ikke ville han ikke få solgt den (alle kapitalister er ute etter å komme ut med profitt, og Lykke ser at hvis han kjøper genseren til 65 kr, så vil han gå i null, som ikke er av noen interesse).

Andersen «gir bort» litt av merverdien til LykkeSom dere igjen ser i grafen, selger Ander-sen genseren for 50 kr. Han taper 15 kr av merverdien, men sitter fortsatt igjen med en merverdi på 15 kr. Når da Lykke selger genseren til sin egentlige verdi på 65 kr, prisen kundene må betale, stammer altså Lykkes profitt fra Andersens klesfabrikk.

De 15 kr imellom (som ofte av borgerlige økonomer blir kalt avanse), er den delen av merverdien som Lykke betaler sine ansatte med, og som han sjøl tar ut i profitt.

Men hvis lønna mi blir betalt med mer-verdien fra fabrikkene betyr det at jeg er med på å utbytte fabrikkarbeiderne? Selvfølgelig gjør det ikke det. Jeg eier in-gen produksjonsmidler slik den fiktive handelskapitalisten Andersen gjør. I tillegg har jeg en lav lønn (som en av medarbei-derne mine sa: – Jeg har aldri møtt en bu-tikkarbeider som tjener noe særlig godt), og har hele tiden press på meg fra sjefen (som ikke er Lykke, men som jeg velger å holde anonym) om å selge mer. Som du leste helt i starten får han en større profitt jo mer jeg klarer å selge.

Det skal selvsagt sies at en del av den merverdien som blir skapt av den verdi-skapende arbeiderklassen ender opp som lønn til arbeiderne i sirkulasjonssfæren, men det betyr ikke at jeg utbytter dem. Jeg tilhører samme klasse som det de gjør, og yter på en måte merarbeid til min handels-kapitalist (eller i mer generell forstand til handelskapitalisten Lykke). Lykke betaler sine arbeidere, i likhet med Andersen, kun for en viss del av den tiden de arbeider. n

Først offentliggjort på Radikal Front blogg den 26. oktober 2009.

Grafisk framstilling av merverdiens fordeling. Av E.S.

Ingen krise for bankaksjonærene NotertBankene hadde ved utgangen av 3. kvartal 2009 et akkumulert resultat på nær 17 milliarder kroner, melder SSB. På samme tid i fjor var bankenes tilsva-rende resultat på 15 milliarder kroner. Perioderesultatet for 3. kvartal 2009 ut-gjorde 5,7 milliarder kroner. Dette er en økning på nærmere 1 milliard kroner fra tilsvarende kvartal i fjor. Høy rente-netto og økte gevinster på verdipapirer

og valuta bidro positivt til resultatet.Riktignok har bankene også hatt

økende tap på utlån, men dette virker tydeligvis ikke inn på resultatfesten. Rentenettoen har vært rekordhøy i flere kvartaler på rad, midt under finanskrisa. En vesentlig del av årsaken er at regje-ringa har sydd plysjputer under armene på bankene gjennom tilbudet om å er-statte såkalte obligasjoner med for-

trinnsrett (OMF), for eksempel (mer eller mindre råtne) lån mot pant i bolig, med sikre statsobligasoner for en sum inntil 350 milliarder kroner.

I tillegg kommer etableringa av Statens finansfond. Fondet disponerer 50 mrd kroner og kan kjøpe seg inn i banker som trenger å styrke egenkapi-taldekninga.

Visste du …… at du nå kan finne mer enn 1100 artikler påNettmagasinet Revolusjon

www.revolusjon.no

8 Revolusjon! Internasjonalt Nr. 38 1 • 2010

Krisa herjer Island, halvparten av landets bedrifter er teknisk konkurs og landet er satt under kraftig press fra imperialisiske naboer og internasjonal finanskapital. En klok president Grimsson trosset politi-kerne, lyttet til sitt eget folk og satte foten ned for ublu krav fra Storbritannia, Neder-land og IMF.

Folkeopprøret i høstmånedene 2008 tvang statsministeren og sentralbanksjefen til å gå av. Nye kutt i offentlig velferd og A-trygd kan få dem ut på gatene igjen. De største kuttene for å innfri IMF-kravene kommer først til neste år.

Finanskapitalens herjinger på Island er velkjent. Med fiskekvoter som pant og li-beraliseringskåte politikere som veirydde-re skulle finansturnere gjennom C-momenter svinge lille Island opp til en stormakt innen kreditt og finansvesen. Islandske banker og investeringsselskaper vokste som paddehatter over hele Europa, også i Norge. Det internettbaserte spare-programmet Icesave under Landsbankinn sto aleine for en omsetning som var tolv ganger så stor som hele Islands bruttona-sjonalprodukt. Innenfor EU kunne de friskt utnytte de liberale kravene til egenkapital-dekning.

Pyramiden kollapset høsten 2008 da alle de tre store bankene Landsbankinn, Kaupthing og Glitnir gikk over ende. Den islandske staten så ingen annen utvei enn å nasjonalisere bankene. Islandske kroner har etter dette vært i fritt fall og har fått verdien halvert. Landets bruttonasjonal-produkt falt 7,2 prosent fra tredje kvartal 2008 til samme periode i 2009. De krimi-nelle finansfolkene og politikerne stakk av fra regninga, mens islandske familier sliter med gigantgjeld og eksploderende rente. Bakmannen i det internettbaserte Icesave, Thor Björgulfsson, lever et luksusliv i London med en personlig gjeld på omlag to millarder norske kroner og en formue på 60 millioner kroner, ifølge Børsen og Berlingske Tidende.

Islendinger som «terrorister»Den britiske regjeringa tok 9. oktober 2008 i bruk sin anti-terrorlov («Anti-Terrorism, Crime and Security Act») fra 2001 for å

fryse rundt 4 milliarder pund som britene hadde til gode i krisebanken Landsbanki. Det til tross for at Icesave-banken opererte under EØS/EU-lover og under tilsyn av tre land, ikke bare Island: Storbritannia, Ned-erland og Island. EØS, EFTA og EU-retts-lige instanser utstedte aldri en eneste klage mot driften av Icesave. Nederland og Stor-britannia har krevd at Island betaler 33 milliarder kroner (3,91 mrd euro) for å dekke bankgarantier som myndighetene her har betalt ut til kunder som mistet inn-skuddene sine i Icesave-saken. Beløpet ut-gjør så mye som halvparten av Islands bruttonasjonalprodukt, eller over 100.000 kroner per innbygger.

Pengefondet IMFIsland fikk tidlig tilbud om kriselån fra Norge og Russland – og fra Færøyene. Men Norge gjorde kreditten på vel 4 milli-arder kroner avhengig av at Island også inngikk avtale med Det internasjonale pen-

gefondet IMF. For første gang på mer enn 30 år ga pengefondet IMF lån til et indus-triland i Vesten, men på typiske vilkår som høy rente, nedskjæringer i velferdssyste-met, fall i valutaverdier, og oppsigelser av offentlig ansatte. IMF vil gjenreise økono-mien med utenlandske lån, og med uten-landsk kapital.

I strid med IMFs anbefalinger kuttet sentralbanken på Island styringsrenta litt for å lette det enorme presset på hushold-ningene. IMF svarte med trusler om å hol-

de tilbake ytterligere lån, slik Storbritannia og Nederland har krevd. Det førte til at Islands internasjonale rating falt enda mer, noe som gjør utenlandske låneopptak enda dyrere.

Etter beinhardt press fra Nederland, England og IMF, gikk slukøra islandske forhandlere med på å tilbakebetale tapene til hollandske og britiske lånekunder. Med knapt flertall ble dette vedtatt i Alltinget. Islendingene var rasende og gikk ut i gate-ne i protest. Så skjedde noe uventa. President Olafur Ragnar Grimsson lyttet til sitt eget folk og satte foten ned så det sang. Han nektet å sanksjonere avtalen som re-gjeringa har inngått før islendingene har fått sagt sitt gjennom en folkeavsteming.

RegjeringssplidDa braket hylekoret løs for alvor. «Uan-svarlig», lyste overskriftene i finansavise-ne. Storbritannia kom med åpne trusler mot Island, som med krisa som bakteppe

har levert inn søknad om EU-medlemskap. Etter å ha registrert at den rasende folkeo-pinionen på Island nå også retter seg mot EU, gikk deretter utenriksminister David Miliband ut og forsikret at tilbakebeta-lingskravet «ikke ville påvirke Islands EU-søknad».

Norge har ligget lavt i kritikken mot Island, og det er nå duket for splid innad i den rødgrønne regjeringa etter at Senterpartiet har rykket ut med at partiet er innstilt på å tilby islendingene lån på inntil

Solidaritet med Island – krev at Norge gir lån uten IMF-vilkår

Fra folkeprotestene på Island høsten 2008. Foto: Siggimus (flickr)

Nr. 38 1 • 2010 Internasjonalt Revolusjon! 9

100 milliarder kroner til fire prosents ren-te. Finanspolitisk talsmann Per Olaf Lundteigen vil yte lån helt uavhengig av IMF og koblinga til Icesave-saken. Her skiller Sp seg skarpt ut fra Ap og det «sosialistiske» SV og tidligere finansmi-nister Kristin Halvorsen, som har stått hardt på at lån til Island skal gå gjennom IMF. Jonas Gahr Støre og finansminister Sigbjørn Johnsen bekreftet sin lojalitet til IMF den 7. januar overfor finansminister Steingrimur Sigfusson: « – Norge står ved sine forpliktelser til Island. Det avgjørende er at Islands regjering står ved sine forplik-telser overfor IMF.» (NTB 7. januar 2010.)

KrisebudsjettDen islandske regjeringa som ble innsatt etter at folkeopprøret og «gatas parlament» i praksis avsatte Haarder-regjeringa på høyst uparlamentarisk vis, består av en ko-alisjon som ligner den norske. Under tryk-ket fra folket er den i full oppløsning, og helseministeren har gått av i protest mot sin egen regjerings takling av Icesave-sa-ken. Utspillet fra det norske Senterpartiet kan bidra til mer politisk splid både på Is-land og i Norge.

Regjeringa i Reykjavik legger i disse dager fram et krisebudsjett som innebærer skatteøkninger og kraftige nedskjæringer og kutt. Det kan føre til nytt opprør på Island. Arbeiderklassen og folket erfarer kapitalismens grimme ansikt og hvordan politikerne er nikkedokker for innenlandsk og utenlandsk finanskapital. Etter å ha blitt svindlet av finansbaroner og politikere, skal de nå svindles av IMF og utenlandske kreditorer. De stolte islendingene vil neppe finne seg i det, like lite som nordmenn vil-le finne seg i å måtte spytte i hundre tusen kroner pr hode for å betale konkursboet et-ter for eksempel Storebrand.

Sultne naboerIsland har svære fiskeri- og energiressurser samt en høyt utdanna befolkning. Det er et land med tre sultne imperialistiske naboer – Norge, Russland og EU, som alle er in-teresserte i å få kloa i ressursene og enda mer interesserte i å holde rivalene unna. Myten om at EU og et valutasamarbeid med Brussel skulle være Islands «red-ning», er nettopp en myte. Det er nok å peke på den økonomiske krisekatastrofen Hellas, som tilhører EU-eliten som ett av eurolanda. Skulle inflaterte islandske kro-ner erstattes med euro, måtte islendingene

nøye seg med å knaske tørrfisk og tilbringe døgnet i varmt kildevann i uoverskuelig framtid om skulle de overleve. Russland er sikkert villig til å strekke seg langt for å knytte tettere bånd til Island og dele fiske-ressursene, men USA og Islands NATO-medlemskap vil effektivt blokkere for et særlig tett samarbeid.

Da står Norge i en langt sterkere posi-sjon, og det er ikke tilfeldig at den island-ske finansminsiteren hadde Oslo som før-ste stopp på sin rundtur i Europa. Det er al-lerede krefter i Norge, ikke minst blant EU-motstanderne, som ivrer for en norsk-islandsk valutaunion der Island påtvinges den norske krona. Vel kan det bety blokke-ring av et islandsk EU-medlemskap på kort sikt, men ideen lukter stygt av gam-meldags norsk ishavsimperialisme, der norsk kapital og fiskerinæring vil sikre seg gjenytelser innafor regjeringas politiske rammeverk for å «styrke nordområdene».

Solidaritet med Islands folkVårt krav er heller at den norske regjeringa tvinges til å bryte med IMF-serviliteten. Norge bør gi bilaterale avdragsfrie og ren-tefrie strakslån til Island, for eksempel i

den størrelsesorden som er foreslått av Senterpartiet, og hjelpe Island ut av klørne på IMF. Eneste vilkår må være at lånet ikke skal gå til å dekke kreditorenes krav overfor finansbaronene på Sagaøya, men til å trygge islandsk offentlig sektor og vel-ferdsordninger slik at byrdene av krisa ikke veltes over på det islandske folket.

I den grad dette kravet tvinges igjen-nom, er det sjølsagt bare en kortsiktig løs-ning så lenge de islandske arbeiderne og folket ikke velger å gjøre opp med det ka-pitalistiske systemet som har ført dem inn i uføret, og som kommer til å gjøre det igjen og igjen. Men det ville være en håndsrek-ning fra et broderfolk til et annet som kan gi islandske arbeiderfamilier en pust i bak-ken, mens de – og vi – finner ut av hvordan vi en gang for alle skal bli kvitt klassen av parasitter som plyndrer våre lommebøker, våre naturressurser og alt vi skaper og pro-duserer.

Det langsiktige svaret for Island som for Norge er ikke nye imperialistiske overens-komster og unioner, men heller Sambandet av Nordens sosialistiske stater. n

Nettmagasinet Revolusjon 9. januar 2010.

Solidaritet med Island – krev at Norge gir lån uten IMF-vilkår

Europeiske land – deriblant Norge – forsøker nå å kvitte seg med millioner av ubrukte vaksinedoser mot svinein-fluensa. En metode er å dumpe dem i fattige land.

Skrekkampanjen virket – en stund. Dommedagsprofetiene om at hundretuse-ner kom til å dø – herav 13.000 nordmenn – har vist seg å være kalkulert oppspinn. Nettmagasinet Revolusjon var blant de «uansvarlige» skeptikerne allerede i fjor sommer, da folk begynte å renne ned le-gekontorene for å vaksinere seg. Som re-gel uten hell, siden legemiddelindustrien ikke klarte å holde tritt med den gigantis-ke etterspørselen de hadde oppnådd å ge-nerere. (Se artikkelen «Svinske motiver» på revolusjon.no)

Selv Aftenpostens A-magasin spør nå: – Ble vi lurt? Svaret er opplagt ja, og mo-tivene har vært reine profittinteresser samt ønsket om å skremme befolkningen. Et skremt folk lar seg som kjent lettere styre og kontrollere av myndighetene.

Men denne gangen har hysterikampan-jen slått tilbake mot opphavsmennene.

Lederen for Europarådets helsekomite, den tyske legen Wolfgang Wodarg, kaller Verdens helseorganisasjons (WHO) pan-demierklæring og vaksinasjonsprogram «en av de største medisinske skandalene i vårt århundre». Han viser til de tette for-bindelsene mellom WHO-ledelsen og le-gemiddelindustrien, og krever at general-direktør Margaret Chan i WHO blir stilt til ansvar. Europarådets parlamentariker-forsamling har innledet en ganskning av WHOs rolle og de tette båndene til den farmasøytiske industrien, en praksis som ble innført da Gro Harlem Brundtland satt i sjefsstolen for organisasjonen.

Helsedirektoratet og Folke helse-instituttet i Norge har pisket opp hysteriet om pandemien i snart et år. Men sjølkri-tikk kommer visst ikke på tale. På nettsi-da pandemi.no heter det i januar 2010 la-konisk at «Epidemien med den nye influ-ensa A(H1N1) er ikke aktiv i Norge nå. Derfor oppdaterer vi ikke lenger den ukentlige statussaken og vedlagte pande-miinfo.»

Blåmandag for influensaprofitørene

10 Revolusjon! Internasjonalt Nr. 38 1 • 2010

Uttalelse fra IKMLPO

Den internasjonale konferansen av marxist leninistiske partier og organi-sasjoner (IKMLPO) var i november samlet til møte i Europa, i en ånd av ka-meratskap og brorskap. Møtet drøftet ut-viklinga av den økonomiske krisa i det kapitalistiske systemet og den interna-sjonale situasjonen. Det konkluderte med å slå fast noen oppgaver som de marxist-leninistiske partiene forplikter seg til å fremme i sine land.

Den økonomiske krisa i det kapitalis-tiske og imperialistiske systemet er av allmenn karakter, det er resultatet av det-te systemets natur og krisa kan historisk ikke bli løst uten at vi gjør slutt på syste-met som har framkalt den og uten at vi erstatter det ved å bygge et samfunn av og for arbeiderne: sosialismen.

På tross av påstanden fra de borgerli-ge analytikerne og økonomene om at krisa har nådd bunnen og at vi ser en prosess med økonomisk oppsving, viser indikatorene at krisa fortsetter å utvikle seg med større intensitet i de utvikla ka-pitalistene økonomiene, men også i de avhengige landa. I begge tilfeller er ar-beiderne og folket hovedofrene.

Metodene som borgerskapet i for-skjellige land tar i bruk for å overvinne krisa har til felles at dette er tiltak for å velte virkningene over på ryggen til ar-beiderne og folket. Dette er planer som kombinerer nyliberale tiltak med protek-sjonisme og intervensjonisme og som har fått noen til å tro på en gjenoppliv-ning av Keynesianismen. Alle metodene har som formål å verne om storkapitalen og dens eiere, de store finans- og indus-trigruppene.

De arbeidsløses rekker blir nå utvida med titusener av arbeidere uten jobb, mange bønder må oppgi jordstykket sitt på leting etter brød, og ender i beste fall opp som deltidsarbeidere på vandring, i fattigdom og fortvilelse. Arbeiderne er ikke de som forårsaket krisen og de skal heller ikke betale for dens konsekvenser. La de som har ansvaret betale: imperia-listmaktene, bankierene og industrieier-ne, kapitalistene!

Sult blir mer og mer vanlig i forskjel-lige deler av verden samtidig som impe-rialistmaktene ødelegger økonomien til de avhengige landa, raner deres natur-ressurser, spekulerer i mat- og råvarepri-sene og forårsaker tilbakeliggenhet og stagnasjon.

Dagens unge møter mer akutte pro-blemer enn foregående generasjoner. Det er blitt vanskeligere å finne en jobb og det er blitt vanskeligere å fortsette studiene. Overalt vokser tallet på men-nesker uten tak over hodet, menn og kvinner som har hjemmet sitt i byenes gater og portrom.

I de imperialistiske landa innfører re-gjeringene tiltak og lover som øker fremmedfrykten og kriminaliserer inn-vandrere, slik som i det skammelige eu-ropeiske returneringsdirektivet. Vi kre-ver rett for innvandrerne til å arbeide der de bor og sammen med proletariat i disse landa roper vi: De jobber her, de bor her, de blir her!

Utviklinga i retning av fascisme og etablering av politistater er tiltak som fi-nanskapitalen tyr til for å møte krisa, for å sikre sitt økonomiske og politiske her-redømme, og for å møte misnøyen til ar-beiderne og folket.

Med krisa som bakteppe søker impe-rialistene å gjøre opp seg imellom, mot-setningene imperialistene imellom spis-ser seg til og krigsfaren øker. Tilstedeværelsen av deres militære styr-ker i forskjellige regioner av verden vi-ser at de har som mål å erobre nye mar-keder, at de vil framprovosere en nyopp-deling av verden. Folkene vil ikke betale for eller delta i disse krigene!

Det internasjonale borgerskapets hemningsløse iver etter å berike seg, monopolenes framstøt for å beherske markedet og verden, har ført til ødeleg-gelse av miljøet - og nå later de som om de skal kommer opp med tiltak for å ver-ne om miljøet. Løsningene til disse «øko-nyliberalerne» for å møte dette problemet er en farse. Vi støtter de folke-lige mobiliseringene som fordømmer de ansvarlige for miljøkrisa og som reiser alternative forslag som utfordrer kapita-lismen som den direkte ansvarlige for dette ondet.

Misnøyen blant arbeidere og folkene som blir stilt overfor virkningene av kri-sa øker og tar form av massemobilise-ring. Fanene deres vaier med større kraft for hver dag på alle kontinenter. Vi mar-xist-leninister deltar i disse kampene, og

vi oppfordrer arbeiderne til å kjempe for å gjøre ende på kapitalens verden.

Sammen med dem slåss vi for å få slutt på masseoppsigelser og fleksibili-sering og deltidsarbeid; for kortere ar-beidsdag og to hviledager i uka uten lønnsreduksjon; for anstendige minste-lønninger i alle bransjer eller garantert inndekning av de grunnleggende beho-vene til alle arbeidsløse; til respektering av og inngåelse av kollektivavtaler og til å sikre at deres rettigheter blir ivaretatt, spesielt retten til arbeid; at offentlige tje-nester kommer de fattige til gode og ikke blir privatisert, at helsestell og ut-danning gjøres gratis, og at arbeidere uten oppholdsløyve kan jobbe der de faktisk lever og bor.

Vi reiser disse kravene for å møte virkningene av systemkrisa, men vi un-derstreker at bare proletariatets sosiale revolusjon vil gjøre slutt på dette den ondarta sjukdommen som kapitalismen er. De som argumenterer med at det er mulig å løse krisa og verne rettighetene til arbeidsfolk gjennom bedre regulering av arbeidsforhold eller demokratisering av internasjonale forhold farer med løgn! De prøver å verne om interessene til kapitalen, til industri- og finansbor-gerskapet.

Kapitalismen gjennomlever ei stor krise, den alvorligste og mest akutte vi har vært vitne til de siste åtti årene. Dette til tross: kapitalismen vil ikke bryte sammen av seg sjøl, systemet har fort-satt muligheter til å holde stand. Men styrken til arbeiderne og folkene blir større hvis vi forener kreftene som skal til for å styrte det.

Marxist-leninistene har viet seg til å understøtte proletariatets seier i den samfunnsmessige revolusjonen. For å fremme og fullføre denne oppgaven kjemper vi for å forene alle de sosiale og politiske lag som har interesse av å slåss mot politisk og sosialt herredøme og un-dertrykking, alle som ønsker å vinne fri-het og uavhengighet. Historia vil være vitne til at vi oppnår det. n

ML-gruppa Revolusjon deltok på dette internasjonale møtet sammen med partier og organisasjoner fra 16 land.

«Metodene som borgerskapet i forskjellige land tar i bruk for å overvinne krisa har til felles at dette er tiltak for å velte virkningene over på ryggen til arbeiderne og folket.»

Nr. 38 1 • 2010 Internasjonalt Revolusjon! 11

Denne artikkelen fra det chilenske ML-partiet PC(AP) gir bakgrunn for å forstå mer av bakgrunnen for lidelsene på Haiti etter jordskjelvet.

Av Partido Communista (Acción Proletaria)

Imperialismen, som har trykket Haiti ned i absolutt elendighet, feller krokodilletårer og snakker om den «bibelske forbannel-sen» som straffer Haitis folk for den «synd» å ha ledet den første store sosiale revolusjon i Karibia og for å ha opprettet den første frie republikken i Karibia. Disse fattige menneskene, fylt med verdighet, har fra begynnelsen av jordskjelvet kjem-pet for å overleve og har hjulpet hverandre gjensidig. Slik beskriver den kanadiske forfatteren av haitisk opprinnelse, Dany Laferriere, sitt besøk i Port-au-Prince un-der jordskjelvet (les hans vitnesbyrd i Le Monde – fransk).

Haiti er ikke offer for noen «forbannel-se», men for brutal fransk kolonialisme og amerikansk imperialisme og deres lokale støttespillere. Den franske imperiet tvang Haiti til å betale den ublu sum av $ 21 mil-liarder (i dagens dollarverdi) fra 1825 til 1947 hvis Haiti skulle unngå en reprise på Napoleons brutale invasjon [i 1802 – overs. anm.].

Den gryende amerikanske imperiet be-gynte sin aggresjon mot Haiti i 1806 da den amerikanske kongressen etter fransk påtrykk innførte handelsforbud med Haiti. Amerikanske marinesoldater invaderte Haiti i 1914, 1915, 1994 og 2004. De ok-kuperte landet i 19 år fra 1914 til 1934 og

tilranet seg $ 500.000 i gull som var lan-dets eneste pengereserver. Imperialismen har styrt alle presidenter med opprinnelse i det svarte eller mulatt-borgerskapet, mor-deriske diktatorer eller såkalte «demokra-ter» som samarbeidet om plyndringa av landet: General Vilbrum Guillaume Sam (1914), Phillipe S. Darti guenane, (1915-1922), Joseph Bornu, Elie Lescot (1941), Stenin Vincent, far og sønn Duvalier (1956-1986), general Namphy (1986), ge-neral Prosper Avril (1988), general Raoul Cédras (1991), Gérard Latortue 2004) …

Imperialismen har sjøl massakrert og støttet alle massakrene mot haitierne: Tre tusen patrioter ble massakrert i 1919; 18 tusen haitiere ble massakrert av den dominikanske tyran-nen Trujillo i 1935, 40 tusen revolusjo-nære og motstandere ble likvidert av det brutale Duvalier-diktaturet. Hele lan-det har vært plyndret tusen og en ganger slik at det aldri har kunnet komme seg ut av elendigheten. USA kontrollerte landets økonomi fram til 1941, Duvalier junior søkte tilflukt i 1986 i Frankrike under Mitterrand med 900 millioner dollar fra den offentlige statskassa i bagasjen, et be-løp større enn landets utenlandsgjeld på den tida. Liberaliseringa av landet etter Duvalier førte til at det sank ytterligere ned i fattigdom.

Men Haiti er også hjemland til store re-volusjonære: Rosalvo Bobo, lederen av det første anti-imperialistiske opprøret i 1915, Karl Peralte, lederen av den andre oppstan-den (1918-1920), Jacques Roumain, den

store intellektuelle og grunnlegger av Haitis kommunistiske parti, Antoine G. Petit, professor Gerard Pierre Charles ...

Det er et land med revolusjonære orga-nisasjoner som er aktive i dag: Initiativ-komitéen for å bygge kommunistpartiet i Haiti (COIFOPCHA), Haitis nye kommu-nistparti, Det nasjonale folkepartiet og masseorganisasjoner som arbeiderfronten Batay Ouvriye, bondeorganisasjonen Tet Kole Ti Peyizan Axisyen, ...

Framtida til Haiti avhenger av at det blir gjort slutt på den imperialistiske politiske og militære innblandinga, av at revolusjo-nen i nabolandet Den dominikanske repu-

blikk og i Karibia blir styrket, av at de hai-tiske revolusjonære organisasjonene hjem-me og i diasporaen blir gjenoppbygd og at landet mottar ekte so-lidaritet fra verdens land.

Obama har sendt folkemorderen Bush

og den ikke mindre krigerske Clinton i spissen for 10.000 marinesoldater, med hangarskip og fly som skal «hjelpe» Haiti. Det tydeliggjør allerede de imperialistiske hensiktene: Landet skal holdes nede i elen-dighet og underkastelse for å legge press på Cuba og for å forhindre revolusjonen i Den dominikanske republikk, Puerto Rico og Jamaica. n

Oversatt av Revolusjon fra www.accionproletaria.com

Haiti, din redning er ditt heltemodige folk og revolusjonen

Solidaritet med

Haitis folkSmerten og angsten til folket i Haiti lar seg ikke forstå uten at en kjenner litt til landets og folkets historie.

Foto: Marco Dormino, United Nations Development programme.

Bildet: Døde og skadde hentes fram fra ruinene i Port au Prince.

12 Revolusjon! Norge i Irak Nr. 38 1 • 2010

Av Jan R. Steinholt, KFI

Issam al-Chalabi var en av innlederne på konferansen «Olja – til hva og for hvem», der Komiteen for et fritt Irak var medarran-gør sammen med Latin-Amerikagruppene, Rødt og Populus.

En internasjonal autoritetChalabi er en autoritet når det gjelder pe-troleumsvirksomhet i Midtøsten, og en hyppig gjest på internasjonale oljekonfe-ranser. Han var på 80-tallet leder av det irakske nasjonale oljeselskapet INOC og dessuten oljeminister i Irak i årene 1987–1990. Uten at han sier det direkte, lar Cha-labi det skinne igjennom at motforestillin-ger til invasjonen av Kuwait gjorde at han i 1991 trakk seg fra regjeringa og etablerte seg i Jordan, der han siden har drevet egen konsulentvirksomhet.

Sjøl om pressa stadig gjør et poeng av at han var «Saddams minister», slik Finansavisen og NA24 gjorde da de inter-vjuet ham under Norgesbesøket, er det in-gen som trekker hans unike kunnskap og kompetanse i tvil. Tross eksiltilværelsen er Chalabi stadig irakisk patriot. – Jeg er stolt av at jeg tjente landet mitt og det nasjonale oljeselskapet. Saddam var en diktator, ja-vel. Men han hadde både positive og nega-tive sider. Når de anklager alle for å være ba’athister er det feil, vi er alle irakere, sier Chalabi, som har lite til overs for okkupan-tenes oppdeling av irakerne i tre «nasjona-liteter»: sjiaer, sunnier og kurdere.

Oljeproduksjon fortsatt under førkrigsnivåI 1979 satte Irak opp et mål om å produsere 6 millioner fat om dagen. Det ble aldri rea-lisert, som følge av den åtte år lange krigen mot Iran, og seinere invasjonen av Kuwait. Men produksjonen nådde 4 millioner fat både i 1980 og i 1990. På dette tidspunktet var kapasiteten på rørledningsnettet bygd ut til 5,5 mill. fat daglig.

Krigen i 1991 førte med seg store øde-leggelser, men etter tre måneder var raffi-

nerier gjenoppbygd og produksjonen på førkrigsnivå. Så fulgte 13 år med brutalt sanksjonsregime, men selv under olje for mat-programmet lå produksjonen på 2,5 millioner fat. Etter sju års okkupasjon er produksjonen nå bare på 2,4 mill fat, altså lavere enn før invasjonen i 2003. Visepresident Dick Cheney lovet 3 mill fat allerede fra 2003, et produksjonsnivå som skulle finansiere okkupasjonen …

Inntektene havner i andres lommerKorrupsjonen i Irak er ekstremt omfatten-de, og det er fint lite av oljeinntektene – om noe – som kommer folket til gode un-der okkupasjonens vilkår. Når okkupante-ne og kollaboratørene har tatt sitt, blir det overskytende plassert i Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken. Det har Sikkerhetsrådet i FN bestemt.

Nå gjentar regimet i Bagdad at de snart skal produsere 6 millioner fat om dagen gjennom kontrakter med utenlandske sel-skaper. Tidsfasen er seks år og forutsetter at alle de tre store feltene det er snakk om, blir utviklet og satt i full produksjon. Parlamentet i Den grønne sonen har krevd en høring av oljeminister Hussein al-Shah-ristani, som anklages for å ha forsømt ut-viklinga av oljeindustrien de siste tre åra. Den av okkupasjonsmakta godkjente stats-minister Nouri al-Maliki har på sin side ad-vart mot en gransking av oljeministeren, ettersom det kunne føre til at internasjona-le selskaper mister investeringslysten …

Nye avtaler av tvilsom verdiMen i disse dager skal avtaler være inngått med flere av de store oljemonopolene og konsortiene. Det gjelder BP PLC (BP) og det kinesiske China National Petroleum Corp. om utvikling av det store Ru maila-feltet i sør, en avtale til en verdi av 15 mil-

liarder dollar. Ei gruppe under ledelse av Exxon skal også fått tilsagn om en kon-trakt, på bekostning av blant annet den rus-siske konkurrenten Lukoil. Det kan se ut som om Statoil, som var blant selskapene som «prekvalifiserte» seg i fjor sommer, ikke har nådd opp denne gangen heller. Det bør selskapet faktisk være glad for.

For problemet med alle disse avtalene er at de alle er ulovlige, og kan bli reverserte av ei ny regjering etter valget i januar.*

– Bør tenke seg om to gangerNasjonaliseringa av den irakske olja ble gjennomført i flere etapper. I 1961 og 1967 ble det slått fast at det statlige selskapet INOC skal styre alle felt. Hvis et uten-landsk selskap skal være operatør, må det i hvert enkelt tilfelle sanksjoneres i egen lov. Denne loven gjelder stadig, understre-ker Chalabi: – Maliki kan ikke overprøve dette, selskaper som planlegger å investere må tenke seg om to ganger, og advokatene deres tre ganger!

Det okkuperte landets nye «grunnlov», som blant annet er ført i pennen av folk som Peter Galbraith (tidligere FN-representant i Afghanistan og involvert i de mer enn tvilsomme transaksjonene som har foregått mellom DNO og administra-sjonen i Erbil – KRG), åpner for fortolk-ning på flere punkter. Dette har igjen med-virket til at den lenge omdiskuterte oljelo-ven ikke har latt seg vedta. Hensikten med denne loven var å gi de internasjonale olje-konsortiene frie tøyler, gjennom at regje-ringa aleine skulle kunne inngå operatør-avtaler.

Ingen avtaler er lovligeMen for at lovforslaget skal kunne behand-les av parlamentet, kreves det konsensus i regjeringa – noe som aldri vil skje så lenge

– Statoil og DNO gjør klokt i å tenke seg grundig om

Statoils nye logo. Foto: Harald Pettersen, Statoil.

Nr. 38 1 • 2010 Norge i Irak Revolusjon! 13

Notertde kurdiske partiene KPD og PUK kan blokkere. Dermed står man på stedet hvil. For parlamentet er uenig om alt.

På denne bakgrunn har kollaboratørre-gjeringa måttet gå tilbake til det eneste ju-ridiske rammeverket som eksisterer, nem-lig det opprinnelige lovverket. Før sa de at de trengte en ny ol-jelov, nå sier de «bare sett i gang».

Den praktiske juridiske konse-kvensen av dette er at ingen avtaler som inngås med noe selskap er lov-lige, ettersom det i hvert eneste tilfelle kreves at parla-mentet vedtar av-talen som en sær-lov. Dette vil ikke og kan ikke skje un-der de rådende for-holdene. Og etter valget kan situasjo-nen bli enda mer uoversiktlig, spår Chalabi. – Denne regjeringa går mot slutten, hvem vil tegne kontrakt med dem? spør han reto-risk.

DNO i stadig mer tvilsomt lysHeller ingen kontrakt som er inngått med den kurdiske regionalregjeringa KRG er gyldig eller lovlig, så lenge det eksisterer

en irakisk statsstruktur. Alt skal gå gjen-nom Bagdad. Virksomheten som DNO dri-ver i Thawkefeltet rammes selvsagt av det-te.

Chalabi heller kaldt vann i blodet på de som tror at norske DNO produserer 50.000 fat om dagen, og som tror at Bagdad har

gitt KRG grønt lys til å drive egen ek-sport. At de har fått midlertidig lov til å bruke en rørledning er ikke det samme som at de vil få be-talt for oljeekspor-ten. Når det gjelder hva som eventuelt smugles over den tyrkiske grensa, av-viser Chalabi at denne transporten er av noe vesentlig vo-lum. Kanskje 2000 fat om dagen, anslår han. n

* Valget som opprinnelig var planlagt i januar, er nå forskjøvet til mars 2010. Red.

Artikkelforfatteren er styremedlem i Komiteen for et fritt Irak. Først publisert på frittirak.no den 9. november 2009.

Av Karl Olsen

Kveldsnytt 12. desember melde at Sta-toil skal vera juniorpartnar i eit stor-stilt utbyggingsprosjekt for oljeindus-tri i Irak. Tydelegare kan det neppe seiast at Noreg er ein aktiv deltakar i plyndringa av ressursane til det irak-ske folket.

Statoil er kontrollert av den norske staten og ein (indirekte) reidskap i norsk utanlandssatsing. Det store olje-feltet som no er planlagt utbygt, skal i mengd svara til produksjonen av all olje i Nordsjøen. Statoil-sjefen kalla det som å koma til Mekka i oljeindus-trien. Med folkeleg press og utan man-dat frå SN valde statsminister Bondevik å gå imot den usanske bom-bekrigen mot Irak vinteren 2003. Seinare kom likevel norske soldatar på iraksk jord. No skal Noreg få løn for strevet med gylne oljekontraktar gjev-ne av quislingregimet i Bagdad. Saddam Hussain var ein banditt og diktator, men vestlege stormakter har ingenting med å avsetja og innsetja styring i andre land. Kva signal sender dessutan Noreg til klimatoppmøtet i København med planen om å opna endå nye oljefelt?

Obama viste sitt sanne eg i Oslo torsdag: Endå ein krigar sit på presi-denttrona i Sambandsstatane. Han samanliknar terroristen Osama Bin Laden med diktatoren Adolf Hitler. Slikt gjev vel ikkje nett toppkarakter på Harvard. Bin Laden er ein kriminell eventyrar som burde burast inne, men han står ikkje brodden for ein manne-vond ideologi som nazismen eller ein millionarme som den tyske. Obama fører fram lina til Bush og Cheney, men på ein meir utspekulert måte.

Imperialismen tyner livsgrunnlaget på kloten. Svaret vårt er revolusjon og sosialisme. På vegen treng me folke-leg reising og opprør mot kapitalen. n

Oljegriske Statoil på røvarferd i Irak

– Oljeselskaper som planlegger å investere i Irak må tenke seg om to ganger, og advokatene deres tre ganger!

Issam al-Chalabi, irakisk oljeekspert og

oljeminister 1987–1990.

Statoil med laveste bud for å sikre seg tilgang til irakernes oljereserver.

Som juniorpartner sammen med russis-ke Lukoil vant Statoil i desember budrun-den om «retten» til å utvinne det kjempe-messige irakske oljefeltet Vest Qurna-2, et av verdens største gjenværende oljefelt. Det er anslått å inneholde 13 milliarder fat, en tidel av Iraks samla reserver. Sannsynligvis inneholder feltet enda mer. Statoil får en andel på 18,25 prosent av gi-gantfeltet.

– Irak har kolossale reserver, og at vi nå er etablert i Irak er en kjempefordel for Statoil, sa en jublende informasjonssjef Kai Nielsen til dn.no straks etterpå.

I forrige budrunde tapte Statoil, da de krevde mellom 2 og 4 dollar av hvert pro-

duserte fat. Denne gangen var det så viktig for Statoil å få tak på Iraks formidable re-server at de la inn et offerbud på bare 1,15 dollar fatet. Alt tyder på en strategisk in-vestering for å sikre seg innpass, med risi-ko for tap. Trolig har Statoil kalkulert med at feltet inneholder langt mer enn de offisi-elle 13 mrd fat.

Statoil og Lukoil forplikter seg til å byg-ge ut feltet til en daglig produksjon av 1,8 millioner fat innen 2017. Irak har fortsatt ingen ny oljelov på plass, og ei ny regje-ring i Den grønne sonen – for ikke å snak-ke om et frigjort Irak – kan annullere hele kontrakten (se hovedartikkel).

Den norske regjeringa har gjort det klart at den ikke har noen innvendinger mot nor-ske investeringer i et hærtatt Irak. n

Statoil/Lukoil inn i Vest-Qurna

14 Revolusjon! Politikk Nr. 38 1 • 2010

Av Jan R. Steinholt

Forskjellen mellom Bush-doktrinen og Obama-doktrinen kom i et klarere lys da Barack Obama holdt sin Nobeltale i Oslo Rådhus den 10. desember 2009. Mens Bush postulerte at «alle som ikke er med oss, er mot oss», er Obamas budskap at «alle som ikke er mot oss, er med oss». Den siste varianten kan virke mindre tru-ende og mer tilforlatelig, men regnestyk-kets sluttsum blir den samme. Fordi alle som ikke underskriver på USAs Nye Ver-densorden automatisk havner i motstan-derkategorien.

– Aldri tidligere har budskapet om kri-gens nødvendighet vært fremført med ster-kere overbevisning av en fredsprisvinner, skrev en begeistrert Harald Stanghelle i Aftenposten dagen etter talen, ennå elek-trifisert av den uforglemmelige opplevel-sen som borgerskapets elitesjikt fikk lov å innånde fra orkesterplass. Harald Stanghelle er det offisielle Norges uoffisi-elle røst i de fleste spørsmål, fullklarert fra Forsvarets høyskole. «Med krig som fre-dens redskap» var overskrift på hans kom-mentar, som like gjerne kunne hett Pax Obama (pax er latin for fred). For i likhet med keiser Augustus’ Pax Romana, dreier Pax Obama seg om å konsolidere et va-klende imperium. Perioden med Pax Romana var likevel ikke til hinder for at Romerriket ble kraftig utvidet.

«Vi er i krig, og jeg er ansvarlig for at det er sendt tusener av unge amerikanere i kamp i et fremmed land. Noen av dem kommer til å drepe, noen av dem kommer til å bli drept.»

I sin Nobel-tale slo president Barack Obama fast at kriger kommer til å fortsette, og at USA vil fortsette å handle på egen hånd hvis og når nødvendig.

Kriger har ifølge Obama eksistert helt siden det kom mennesker på planeten. I forgangen tid ble det ifølge ham ikke stilt spørsmål ved om krig var moralsk eller

ikke, mens de krigene som imperialismen av i dag fører har fått et «moralsk» og «rettferdig» preg. Den første påstanden er rein manipulasjon av historia, ettersom kriger i ordets virkelige mening først opp-sto med klassesamfunnet og staten. Det er heller ingenting nytt i at fyrster, keisere og imperier har erklært sine kriger for mo-ralsk nødvendige – de har til alle tider vært vendt mot de troløse, mot «barbarene», un-dermenneskene, undersåttene og de uopp-lyste.

«Det kommer anledninger da nasjoner, enten hver for seg eller sammen, vil finne at maktbruk ikke bare er nødvendig, men moralsk riktig.»

Derfor trenger vi USA og NATO, for-stås. Det er gjennomgående i Obamas tale at rettferdigheten og moralen aldri ligger hos de undertrykte folkenes, aldri på de undertrykte nasjonenes eller de mindre, suverene statene sin side. Unntaket er selv-sagt når imperialistene finner det nødven-dig å intervenere på «humanitært» grunn-lag, i den opplyste egeninteressens navn, for å slukke etniske krigsbranner som de samme imperialistene har fyrt opp under. Stater som Iran, Somalia, Kongo, Myanmar og Nord-Korea blir alle omtalt i mildt truende vendinger.

Så la dét være klart: Mandatet til å defi-nere rettferdighet og etikk tilligger den vestlige imperialismen, i særdelshet USA-imperialismen, og ingen andre. FN-systemet tør neppe gå mot oss, og dermed er de med oss. Folkerett og folkerett, fru Blom!

Presidenten fant å måtte avgrense seg fra Thorbjørn Jaglands og Nobelkomiteens patetiske forsøk på å knytte ham for sterkt opp til forkjempere for sivil og ikke-volde-lig motstand, som Mohandas Karamchand (Mahatma) Gandhi og Martin Luther King jr – en «kryptokommunist» ifølge FBI, som likevel fikk Nobelprisen i 1964. Vel var Martin Luther King svart, men at den-ne motstanderen av Vietnamkrigen, som

før han ble myrdet rakk å si at USA er «den største voldsutøveren i dagens verden», skulle applaudere moralske krigertokt mot afghanere eller svarte somaliere, er hakket for drøyt. I motsetning til Thorbjørn Jagland, forsto Obama at publikum ikke kunne overhøre den skjærende disharmo-nien mellom hans eget og Luther Kings budskap:

«Men som statsoverhode som har avsagt ed på å beskytte og forsvare min nasjon, kan jeg ikke tillate meg å ledes av deres [Kings og Gandhis] eksempler alene. Jeg møter verden slik den er, og jeg kan ikke forholde meg passivt til trusler mot det amerikanske folk. For la det være helt klart: Ondskap finnes i verden. En ikkevoldelig hær ville ikke kunnet stanse Hitlers hærer. Forhandlinger ville ikke overbevise al-Qaidas ledere til å legge ned sine våpen.»

Enhver annen som hadde forsøkt seg på å sammenlikne Hitlers mekaniske divisjo-ner og millionarmé med noen hundre sjøl-mordsbombere fra al-Qaida ville blitt stemplet som useriøs.

«Jeg, som enhver statsleder, forbeholder meg retten til å handle unilateralt om nødvendig for å forsvare mitt land.»

Den amerikanske presidenten vet samti-dig at han leder et kriseramma USA, der statsutgiftene løper fullstendig løpsk, og trenger hengivne medløpere for at at et nytt amerikansk århundre skal ha bærekraft.

Oslodoktrinen er servert

Nobelprisen til USAs president Barack Obama er uten tvil historisk. Et fredsprisforedrag ble brukt til å lansere en amerikansk imperialistisk doktrine.

Nr. 38 1 • 2010 Politikk Revolusjon! 15

«Men i en verden der truslene er mer diffuse, og oppdragene mer komplekse, kan ikke USA handle alene. Dette er virkeligheten i Afghanistan. Dette er virkeligheten i mislykkede stater som Somalia, der terror og piratvirksomhet går sammen med sult og menneskelige lidelser. Og det er trist å måtte si det, men slik vil det fortsette i ustabile regioner i mange år. Lederne og soldatene i NATO-landene, og andre venner og allierte, virkeliggjør denne sannheten gjennom innsatsen og tapperheten de har vist i Afghanistan»

Men fred koster, og krig koster. Etter den siste styrkeopptrappinga i Afghanistan er regninga oppe i 8 milliarder dollar i må-neden. I tillegg kommer nesten like mange milliarder i krigsutgifter i Irak og til den uerklærte krigen mot Pakistan.

I størst mulig grad skal FN dras inn i disse rettferdige krigene til USA, slik at NATO skal slippe hele belastninga.

«Fred innebærer ansvar. Fred innebærer oppofrelse. Det er derfor NATO fortsatt er uunnværlig. Det er derfor vi må styrke FN og regionale fredsinnsats, og ikke overlate innsatsen til noen få land. Det er derfor vi ærer dem som kommer hjem fra fredsbevarende oppdrag og trening i andre land til Oslo og Roma, til Ottawa og Sydney, til Dhaka og Kigali – vi ærer dem ikke som krigere, men som fredsbevarere.»

Den svarte presidenten Obama erkjen-ner at han er en «direkte konsekvens av Martin Luther Kings livsverk», samtidig

som han i sin tale leverte en raffinert begrunnelse for den hvite manns byrde, et arse-nal av klisjeer for aggressiv imperialisme med et men-neskelig ansikt.

«Grusomhetene til korstogene er grundig dokumentert. Men de minner oss om at ingen hellig krig kan noensinne være en

rettferdig krig.»

Hvorvidt dette er ment som en albue til al-Qaida eller forgjenger George Bush er uvisst. Men her møter president Obama, som skal føre krig mot ondskapen i verden, seg sjøl ettertrykkelig i døra. «Moralske» og «demokratiske» kriger er kanskje min-dre hellige enn korstogene?

Den amerikanske fredaktivisten Cindy Sheehan, som mistet sin sønn i Irak, kom-menterte Nobeltalen på denne måten: «Med Nobelprisen til Obama er begrepet krig blitt omdefinert til et fredsprosjekt.»

Oslodoktrinen er servert. n

«Men USAs aggressive utenrikspolitikk blir ikke mindre aggressiv med Obama. På noen områder vil det gå fra vondt til verre.»

Obamas nye krigskabinett, nettmagasinet Revolusjon 15. januar 2009.

Barack Obama mellom Nobelkomiteens

Thorbjørn Jagland og Kaci Kullmann Five.

Foto: Pete Souza, Det hvite hus.

Oslo var i unntakstilstand og Obama-rus. Likevel: Om lag to tusen mennesker samlet seg til en fredelig protest mot tilde-linga av fredsprisen til Barack Obama den 10. desember.

Et trettitalls organisasjoner hadde tilsluttet seg arrangemen-tet, blant dem KPML og ML-gruppa Revolusjon. Den ameri-kanske fredsaktivisten Cindy Sheehan var en av appellantene før avmarsj fra Jernbanetorget.

Etter toget var det konsert på Smuget og på Blitz.

Paroler og slagord mot krigen i Afghanistan, for et fritt Palestina og mot NATO preget toget. Håndplakater fra KPML med tek-sten «Knus USA-imperialismen» på den ene sida og en Latuff-satire av folkeforføreren Obama på den andre, var populære inn-slag i toget. n

Fra motdemonstrasjonen 10. desember. Foto: Revolusjon

Protest mot Obamania

16 Revolusjon! Teori og historie Nr. 38 1 • 2010

Til arbeiderklassen, til alle arbeidende og til verdens undertrykte folk!

November 2009 markerer at det er 20 år si-den Berlinmurens fall, og borgerskapet fortsetter for n’te gang sine angrep på kommunismen og arbeiderklassen, krydra med gammel historieforfalskning.

I disse 20 åra har herskerklassen prøvd å avlede arbeiderklassen og folkenes håp om forandring med demagogiske løfter om en «ny verdensorden» og løgner om «sosialis-mens endelikt», alt for å avverge alle for-søk på motstand, opprør, diskusjon eller tvil i forhold til kapitalismen som system.

I kjølvannet av begivenhetene i 1989, erklærte imperialismens propagandister slutten på historia, at ideologier var blitt foreldet og utgått på dato (unntatt borger-skapets egne, så klart), at revolusjoner er noe som hører fortida til, og at det derfor er bare fins en retning for menneskeheten: den som er basert på den private eiendoms-retten til samfunnets produksjonsmidler.

Siden den gang har de, ved siden av å framstille utviklinga i Øst-Europa som «kommunismens nederlag», knesatt den nyliberale politikken, «retten til innblan-ding» og «forebyggende kriger» for gjen-erobring av verdenen for USA-imperialistene. Borgerskapet har kvessa offensiven mot arbeiderklassen og folke-massene for å øke utbyttinga og imperia-lismens utplyndring av folkene.

Revisjonistene og sosialdemokratene er for tida delt mellom de som seg ikler seg sekk og aske og de som endrer og fordreier kjengjerningene som førte til murens fall. I de siste åra har mange av dem bevegd seg ytterligere til høyre og synt fram sin ideo-logiske og politiske svakhet, mens andre har gått direkte over til fiendens leir. Andre hevder at tida ikke er moden for revolu-sjon, at en må følge borgerskapets spillere-gler, eller at en må nøye seg med reform-krav. Og de fordømmer kommunistene og de revolusjonære kreftene som ikke godtar

tingenes tilstand men som reorganiserer seg og velger å ta opp igjen kampens vei.

Kommunistene veit at Berlinmurens fall ikke betydde sammenbruddet for den pro-letariske sosialismen. Fallet var siste trinn i en prosess som begynte i 1950- og 1960-åra med tilintetgjøring av proletariatets diktatur og revisjonistenes gjenreisning av kapitalismen i Sovjetunionen og i de fleste av landa i øst. Kollapsen for den såkalte «realsosialismen» var sammenbruddet til ei overbygning som ikke svarte til de fak-tiske produksjonsforholdene. På grunn av sine ytre kjennetegn som «sosialistisk» på papiret, blei det sådd forvirring og arbei-derklassen kom på defensiven og mista skanser som den hadde vunnet.

Murens fall har ikke gjort marxismen-leninismen mindre gyldig som revolusjo-nær teori, men har fullført den revisjonistiske ideologiens dødsbane i Øst-Europa. Den har ikke løst hovedmotsetnin-gene i vår tid, men har i stedet sørga for å skjerpe dem, som dagens realiteter vitner om.

Hva har vi faktisk sett i de siste 20 åra?I stedet for overvinnelse av de økono-

miske, sosiale og politiske hindringene som hindrer menneskehetens frigjøring, har vi sett at det er blitt reist enda høyere murer mot de utbytta og undertrykte.

Murer som skiller det økonomiske få-mannsveldet som lever i luksus og sløseri fra de store massene av menn og kvinner som skaper all rikdom med sitt arbeid, men som ikke får nyte fruktene av arbeidet sitt fordi de tvinges til å lide under åket av in-tensiv utbytting, arbeidsløshet, usikkerhet og fattigdom, og som blir avspist med al-misser fra borgerskapets regjeringer.

Murer mellom en håndfull imperialist-makter og de avhengige landa, som blir ut-satt for brutal plyndring av sine ressurser, som holdes nede i underutvikling og døm-mes til en tilværelse av sult.

Murer som arter seg som mørkemanns-vesen, uvitenhet, religiøs undertrykking og borgerlig kosmopolitisme, som tjener til å holde arbeiderne nede og uopplyste.

Murer reist mot immigranter som den mellom USA og Mexico, som den Europa har bygd tvers over Middelhavet, eller den som sionistene har bygd i Palestina, den som imperialismen opprettholder over den koreanske halvøya og mange andre.

Hva står vi igjen med etter to tiår med løfter i øst og vest fra herskerklassen?

De lovet «økonomisk vekst. Det vi har sett er snylteri og spekulasjon i et omfang som aldri før, økonomiske og finansielle kriser som kommer hyppigere og blir sta-dig dypere, fram til i dag med den mest al-vorlige og destruktive krisa på 80 år, og som er et uttrykk for alle problemene som har hopet seg opp i forveien.

De garanterte «frihet og demokrati», men disse hyklerske orda blei snart om-skapt til det forsterka diktaturet til ei grup-pe av imperialiststater og økonomiske mo-nopoler, til et enda voldsommere nykolo-nialt herredømme som hundrevis av av-hengige land og nasjoner er underlagt, til statskupp som de som nylig fant sted i Honduras og i Afrika, til undertrykking av faglige og demokratiske rettigheter i man-ge land, til politistater som blir stadig mer autoritære og fascistiske.

De lovet «en fredelig verden», men im-perialistmaktene med USA i spissen, har fornyet sine arsenaler og sitt militærappa-rat, de har utløst en serie med aggresjons-kriger og regelrette terrorhandlinger som har kostet hundretusenvis av ofre livet, de har skjerpa rivaliseringa mellom imperia-listiske land og monopolgrupper for om-fordeling av råstoffer, markeder og innfly-telsessfærer, og dermed økt risikoen for en ny verdenskonflikt.

De prata om «vern av miljøet», men vi ser at jakten på maksimalprofitt har øde-lagt økosystemet og tydelig viser at kapita-lismen og dens trang til ran og vold er uforenlig med menneskehetens blotte ek-sistens.

Og hvordan er tilstanden i landa i Øst-Europa som har «vendt tilbake til friheten? Sultelønninger, massearbeidsløshet, av-skaffing av sosiale goder, økonomisk ka-tastrofe, økt dødelighet, kriminalitet, pro-stitusjon, servil underkastelse for den vest-lige imperialismens interesser eller, i tilfel-let Russland, oppmuntring av den meste reaksjonære sjåvinismen som brukes til å hevde de samme imperialistiske interesse-ne. Er det grunn til å undres over at det i disse landa kommer til syne en voksende «nostalgi for sosialismen,» det vil si ønske om et samfunnssystem som er kapitalis-men overlegent – et system som oppnådde store framganger til tross for den vedva-rende imperialistiske aggresjonen, helt fram til revisjonismen undergravde det innenfra og fikk det til å bryte sammen?

I løpet av disse 20 åra har arbeiderklas-sen, det arbeidende folket og folkets fler-

Murer som revner og murer som bestårAv Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO)

Nr. 38 1 • 2010 Teori og historie Revolusjon! 17

tall ikke gitt tapt til tross for slagene de har måttet tåle. De har ikke taust funnet seg i lønnsslaveri og imperialistisk undertryk-king. Ebben i klassekampen har gradvist veket plass for større motstand og et nytt oppsving i den politiske og sosiale kam-pen, noe som viser seg på forskjellige må-ter i forskjellige land. Særlig i det siste tiå-ret har vi sett en prosess med revitalisering av kampen, med merkbare framganger for arbeiderne og folkene, trass i den økte ag-gressiviteten fra borgerklassens side.

Historien tok ikke slutt med Berlinmurens fall; den har tvert imot merk-bart bevegd seg framover. Kampen til sam-funnsklassene, denne drivkrafta som peker fram mot kommunismen, utvikler seg sammen med kommunistene og den inter-nasjonale arbeiderbevegelsen. Talsmennene for kampen for sosial forand-ring reiser seg og er klare til kamp! Dette bekymrer også borgerskapet som, tjue år etter at de kunngjorde «kommunismens død», til stadighet må prøve å utdrive, bak-vaske og kriminalisere dette spøkelset, med det formål å hindre at proletariat fin-ner tilbake til sin revolusjonære teori.

Det viser seg at kapitalismens påståtte overlegenhet og uovervinnelighet er en løgn, at forutsetninga for revolusjonen og sosialismen er like aktuell og gyldig som noensinne.

I dag står vi i en internasjonal situasjon som er svært forskjellig fra den i 1989. Borgerskapet er i en katastrofal økonomisk krise som følge av kapitalismens utvi-klingslover, det har ikke noe å møte beho-vene og ønskene til arbeiderne og folket med. Borgerskapet er mer sårbart enn før, og det er mange svake ledd i kjeden som de kontrollerer.

Den nåværende relative overproduk-sjonskrisa, som er knytta sammen med den allmenne krisa til det imperialistiske kapi-talistiske systemet, vil vare lenge og vil åpenbare borgerskapets sanne ansikt for massene: At dette er en klasse som har ut-spilt sin historiske rolle for lenge siden, men som likevel ber arbeiderne og folket om å yte de «nødvendige ofre» for å sikre herskerklassens overlevelse og privilegier.

Mens regjeringene tar kjempestore pen-gesummer fra de offentlige finansene for å fôre kapitalistene, monopolene og banke-ne, vokser arbeidsløsheten kontinuerlig. Lønninger, pensjoner og sosiale ytelser blir demontert, og arbeiderne ender opp i nød og sult. Kapitalistenes offensiv tar skarpere former, borgerskapet og deres re-gjeringer iverksetter sine angrep mot de politiske og økonomiske vinningene som er oppnådd gjennom harde kamper. Fascismen er på frammarsj i mange land, understøttet av de mest reaksjonære delene av finanskapitalen. Nye røverkriger blir forberedt.

Denne situasjonen viser at interessene til proletariatet og borgerskapet er uforen-lige, og stiller arbeiderklassen og de arbei-dene massene overfor den påtrengende oppgaven med å bygge en enhetsfront til kamp mot kapitalistenes angrep, imot poli-tisk reaksjon og imperialistisk aggresjon.

Dagens hovedhindring for danninga av en enhetsfront er klassesamarbeidspolitik-ken til de sosialdemokratiske partiene og de gule fagforeningene, borgerskapets egentlige sosiale støtter. De lover massene en «reformisme» som allerede er satt ut av kraft av kapitalismens iboende lover. De bremser og splitter arbeider- og fagbeve-gelsen, de prøver å dreie den inn mot par-

lamentarismens irrganger og de åpner døra på vidt gap for de reaksjonære kreftene.

For å fjerne denne hindringa, for å slåss effektivt, trenger arbeiderne å forene seg og standhaftig forsvare sine økonomiske og politiske interesser, der de legger fra et konkret handlingsprogram for kampen mot borgerskapet: Mot oppsigelser, lønns-nedslag, kutt i sosiale rettigheter og tilbud, sånn at konsekvensene av krisa blir lagt på sjefene, på de rike, på parasittene. Arbeiderne må skjerpe kampen mot kapi-talistenes offensiv i fabrikkene, på lands-bygda og i gatene, idet de organiserer en brei internasjonal motoffensiv, sånn at pro-letariatet og folket ikke blir offerlam for de økonomiske interessene til kapitalistene!

Samtidig trenger kommunistene og de revolusjonære å forene alle ekte demokra-tiske, progressive og venstrekrefter for å gi kraft til den anti-imperialistiske og anti-fascistiske kampen, for å oppmuntre ten-densen til forandring som utvikler seg i verden, spesielt i Latin-Amerika og Asia, for å utvikle solidaritet mellom verdens folk.

Sammen med de politiske og sosiale kreftene som støtter denne oppfordringa, legger partiene og organisasjonene i IKMLPO fram for massene spørsmålet om ei revolusjonær løsning på den kapitalis-tiske krisa. Utfordra av åtgjerder fra de borgerlige regjeringene, stilt overfor illu-sjonene som spres av dem som anbefaler å «regulere» en samfunnsorden i oppløs-ning, slår kommunistene fast at det ikke fins noen kur for imperialismens onder. Den eneste løsninga på den allmenne krisa til kapitalismen er proletarisk sosialisme, produsentenes planmessig organiserte samfunn.

Samtidig som vi deltar i og støtter de stadig mer akutte formene for kamp mot krisevirkningene, mens vi tar del i organi-seringa og påpeker at arbeiderne må nekte å bære byrdene av krisa på sine skuldre, sier vi også at situasjonen vil bli verre hvis arbeiderklassen og folkene unnlater å sam-le krefter for å slå tilbake angrepet og til å slåss for å velte diktaturet til utbytterklas-sene, for å erobre et nytt og mer framskre-dent samfunnsystem.

Tjue år etter Berlinmurens fall har den sosialistiske revolusjonen nok en gang blitt et spørsmål som må bli løst gjennom kon-solidering og utvikling av sterke kommu-nistiske partier som løfter den marxist-len-instiske fana, flagget til den russiske Oktoberrevolusjonen, flagget til proletari-atets verdensrevolusjon!

Oktober 2009Overskriften er satt til av redaksjonen.

Oversettelse ved Revolusjon.

En flik av muren som imperialistene har reist tvers over den koreanske halvøya. Foto: nagyman

18 Revolusjon! Teori og historie Nr. 38 1 • 2010

Av Paul Robeson

Det fins ingen rikere skattkiste av men-neskelig erfaring enn folkeeventyre-

ne, folkelige dikt og folkesanger. I mange av dem er heltene alltid fullt gjenkjennbare mennesker - bare større og mer dimensjo-nale. Slik er det med den russiske, kinesis-ke og afrikanske folkloren.

I 1937 var Bolsjoiteateret fylt av et me-get forventningsfullt publikum av mosko-vitter – arbeidere, kunstnere, ungdom og bønder fra landsbyer omkring. De ventet på en forestilling av det usbekiske nasjo-nalteateret, med den svært begavede Tamara Khanum i spissen. Det var et stort orkester, med både eldgamle og moderne instrumenter. En spennende blanding av musikken fra den rike kulturen fra Moussorgskij, Tsjaikovskij, Prokofiev, Sjostakovitsj, Khrennikov, Gliere – i sam-klang med den vakre musikken til usbeker-ne, som stammer fra en gammel og stolt sivilisasjon.

Plutselig hadde alle reist seg – de begyn-te å applaudere, ropte hurrarop – og smilte. Barn vinket.

I en losje til høyre – smilende mens han klappet for publikum og for kunstnerne på scenen – sto den store Stalin.

Jeg husker at tårene stille begynte å strømme. Jeg smilte og vinket også. Her sto en mann som syntes å omfavne alle. Så vennlig – jeg glemmer aldri den varme fø-

lelsen av vennlighet, og også en følelse av trygghet. Her var en som var vis og god – verden, og spesielt den sosialistiske ver-den, var heldig som hadde hans daglige veiledning. Jeg løftet opp min sønn Paul for at han kunne vinke til denne verdensle-deren, som også var hans leder. For Paul Jr. hadde begynt på skole i Moskva, i sovjet-landet.

Den vidunderlige oppsetningen begyn-te, med nye gledesopplevelser ved hvert vendepunkt: Ensemble og individ, stemme og orkester, klassisk og folkedans av for-bløffende originalitet. Kunne det være mu-lig at disse menneskene få år tidligere – i 1900 – i 1915 – hadde vært halvt livegne, at kulturen deres var forbudt, at deres rike arv nesten var gått tapt under den tsaristis-ke undertrykkelsens hæl?

Her var vi på kunstens område vitne til en kultur som er nasjonal i form, men sosi-alistisk i innhold. Her var et folk som godt kan sammenliknes med noen av stamme-folkene i Asia – eller sammenholdes med de stolte Yoruba eller Basuto i Vest- og Øst-Afrika, men nå blomstret livene deres på nytt innenfor den sosialistiske levemå-ten som gjennom tjue år var modnet under veiledning fra Lenin og Stalin. Og på hele dette feltet som har å gjøre med de nasjo-nale minoritetenes utvikling – om deres forhold til storusserne – spilte Stalin en høyst avgjørende rolle.

Jeg skulle siden komme til å reise – for å se med mine egne øyne hva som kunne

skje med såkalte tilbakeliggende folkeslag. I Vesten (i England, i Belgia, Frankrike, Portugal, Holland) ble afrikanerne, india-nerne (i øst som i vest), og mange av de asiatiske folkene sett på som så tilbakelig-gende at det kanskje ville ta århundrer før disse såkalte «koloniale» kunne bli del av et moderne samfunn.

Men i Sovjetunionen fikk jakutser, ne-netsere, kirgisere, tadsjiker respekt og ble hjulpet til en utrolig rask utvikling i dette sosialistiske landet. Ingen tomme løfter, slik som fargede mennesker støtt får høre i De forente stater, men virkelighet. Slik som omdanning av ørkenen i Usbekistan til blomstrende bomullsåkre. Og en gam-mel venn av meg, herr Golden, opplært un-der Carver på Tuskegee [et tradisjonelt svart universitet i Alabama – o.a.], spilte en framstående rolle i bomullproduksjo-nen. I 1949 traff jeg på hans datter, nå vok-sen og på universitetet, en stolt sovjetisk borger.

I dag i Korea – i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og i Vest-India, i Midtøsten – i Afrika, ser en titalls millioner av kolonialt undertrykte folk som strever etter friheten. Hvilket mot – hvilke forsakelser – hvilken vilje til aldri å hvile før seieren er vunnet!

Og stilt opp mot dem står de forente maktene i det såkalte frie Vesten, med de grådige, profittlystne, krigerske industri-herrene og finansbaronene fra vårt Amerika i spissen. Illusjonen om et «Amerikansk århundre» har gjort dem

Den 21. desember 2009 var det 130 år siden Josef Vissarionovitsj Djugasjvili (Stalin) ble født i Gori, Georgia. Vi hedrer ham ved å gjengi den verdensberømte afro-amerikanske sangeren Paul Robesons tributt til Stalin på hans dødsdag den 5. mars 1953.

Første gang publisert i New World Review april 1953, og gjenutgitt i Paul Robeson Speaks, redigert av Philip Foner. Norsk oversettelse ved Revolusjon.

Til deg, kjære kamerat

Nr. 38 1 • 2010 Teori og historie Revolusjon! 19

Paul Robeson. Foto: Wikipedia, Library of Congress.

blinde for samtida og det klare faktum at sivilisasjonen har seilt dem forbi – at vi nå lever i et folkenes århundre – at stjerna ly-ser klart i Øst-Europa og i verden. Kolonifolkene ser i dag til de sosialistiske sovjetrepublikkene. De ser hvordan millio-ner som dem sjøl har skapt seg et nytt liv under den store Stalin. De ser at et nytt Kina, ledet av Mao Tse-tung og veiledet og hjulpet av Sovjetunionens eksempel, føyer sin mektige kraft til den sanne og voksende sosialistiske levemåten. De ser hvordan tidligere halvkoloniale øst-europeiske na-sjoner bygger nye folkedemokratier, basert på folkemakt der folket utformer sin egne skjebne. Og mye av denne framgangen stammer fra det strålende teoretiske og praktiske lederskapet til deres venn Josef Stalin.

De har sunget, de synger og vil synge hans ros – i sang og historie. Slava - slava - slava - Stalin, Ære til Stalin. Hans navn vil bli æret og elsket i alle land for alltid.

Stalins innflytelse strekker seg i dybden og bredden på alle det moderne livets

områder. Fra hans siste, enkelt skrevne, men likevel enormt djuptpløyende og allsi-dige skrifter, og gjennom alle årene forut, forblir hans bidrag til vitenskapen om ver-densamfunnet vårt uvurderlig. Det er med djup respekt man snakker om Marx, Engels, Lenin og Stalin – skaperne av menneskets rike nåtid og framtid.

Gjennom sin oppriktige menneskelig-het, gjennom sin kloke forståelse, etterlater han oss en rik og monumental arv. Viktigst av alt – han har streket opp retninga for våre kamper i dag og i framtida. Han har pekt på veien til fred – til fredelig samek-sistens – til gjensidig utveksling av viten-skapelige og kulturelle bidrag, til å gjøre ende på krig og ødeleggelser. Konsekvent og tålmodig, med vennlighet og klokskap, har han arbeidet for fred og voksende over-flod. Han etterlater seg titalls millioner over hele jorda som bøyer sine hoder i smerte og sorg.

Men, som han utmerket visste, kampen fortsetter. Derfor lar vi oss inspirere av hans edle forbilde. La oss langsomt, men stolt heve hodene våre høyt på marsjen framover i kampen for fred – for et rikt og givende liv for alle.

Med de inspirerende ordene til Lewis Allan, vår progressive lyriker:

Til deg, kjære kamerat, gir vi dette høytidelige løftet:

Kampen vil fortsette – kampen vil stadig fortsette.

Sov godt, kjære kamerat, arbeidet vårt har nettopp begynt.

Kampen vil fortsette – inntil vi seirer – helt til vi seirer.

Paul RobesonPaul Robeson (1898-1976) var sønn av en frigitt slave. Han var idretts-mann og jurist, men ble verdensbe-rømt som afro-amerikansk folkesan-ger og skuespiller. I Norge var det særlig filmen «Show Boat» fra 1936 og sangen «Ol’ Man River» som gjor-de ham kjent.

Robeson var aktiv i borgerrettig-hetsbevegelsen, men med kommunis-tiske sympatier og brennmerket av Mccarthyismen ble han aldri noen frontfigur. Den amerikanske regjerin-ga nektet ham utreise og inndro pas-set hans for det som ble kalt u-ameri-kanske meninger.

Trakassering av arbeidsfolk i sunnhetens navn

Trakassering og diskriminering av røykere på arbeidsplassen får mer og mer sosial aksept og offentlig godkjen-ningsstempel. Arbeidsmiljøloven er i ferd med å vingeklippes, i sunnhetens navn.

Det er flere år siden Toyota Norge gjorde det klart i stillingsannonser at røykere var uønsket arbeidskraft som kunne glemme å søke jobb i bedriften. Det var knapt noen som reagerte mot denne åpenbare diskrimineringa. Nå har Sørum kommune i Akershus og Alta kommune i Finnmark innført to-talforbud mot å røyke i arbeidstida, også i spisepausen. Denne gangen rea-gerer heldigvis fagbevegelsen. – Totalforbund mot å røyke i arbeidsti-da er trakassering og på grensen av mobbing av røykere, sier nestleder Geir Mosti i Fagforbundet.

Det er faktisk langt over mobbe-grensa. Men det kan fort bli verre. Og ikke-røykere som tenker at det kan være til pass for dem som ennå ikke har hatt vett til å stumpe sigarettene, bør være forberedt på at de står for tur i neste runde.

Sengetøykjeden Jysk i Danmark har gått et skritt videre når firmaet ikke vil ha røykere blant sine ansatte. Nå er det sunnheten og sjukefraværet som er ar-gumentet. – Vi ønsker ikke å skille an-satte på grunn av religion, etnisk opp-rinnelse, kjønn eller alder, men vi øn-sker det med sunnhet, slår direktøren fast ifølge TV2-nyhetene.

Inntil videre er ikke dette «helse-prinsippet» satt ut i livet ved Jysk sine norske avdelinger. Men det kan skje fort, særlig hvis Jens Stoltenberg og kompani skal ta nye grep «for å få sju-kefraværet ned».

Og da kan snart de som er for feite eller tungpusta, de som ikke har med-lemskort i SATS eller de som spiser pølser i arbeidstida snart regne med å få fyken hvis de ikke omstiller seg til kapitalens behov. I sunnhetens hellige navn.

Når trakasseringa overstiger et visst nivå, kan en begynne å snakke om fas-cisme. Hvor ble det av arbeids miljø-loven?

Faglig kmmentar

20 Revolusjon! Kritikk og debatt Nr. 38 1 • 2010

Av Kjell Arnestad, talsperson for Kommunistisk plattform KPml

I disse dager markerer borgerklassen at det er 20 år siden Berlin-murens fall, og jubelbruset vil ingen ende ta. Midt

under den verste krisa i nyere tid, der kapi-talismen står med rumpa bar, er det ikke tilfeldig at vi for n'te gang får høre at sosia-lismen og kommunismen er en «umulig-het».

Borgerskapets informasjonsmonopol har gjort at denne propagandaen blir trodd. For den bitre ironien er at sammenbruddet for Sovjetunionen og folkedemokratiene som fant sted for tjue år sida var et sam-menbrudd, ikke for sosialismen og kom-munismen, men for revisjonismen (de de-genererte og borgerliggjorte «kommunist»-partiene som hadde gjeninnført kapitalis-tiske produksjonsforhold men beholdt den sosialistiske maska), og at dette sammen-bruddet ble forutsagt av marxist-leniniste-ne allerede på 50- og 60-tallet, blant annet av både Enver Hoxha og Mao Tse-tung.

En «ny» verdensorden20 år er ei stund, og det kan være på sin plass å minne om hva herskerklassen lovte oss alle i 1989, etter at «sosialismen var beseiret»: En ny verdensorden der vel-stand, fred, frihet og demokrati skulle gjø-re endelig slutt på alle kriger, på all under-trykking, ufrihet, sosial nød og fattigdom. Det er ikke nødvendig å si mer om det. Alle som er i stand til å åpne ei avis ser at alt er løgn og bedrag fra ende til annen.

Imperialismen er et system som truer med å føre hele menneskeheten i grava, enten det skjer med krig eller fullstendig ødeleggelse av miljøet og livsforholdene på jorda. Dette er et system som ikke kan justeres og korrigeres, det må avskaffes og gravlegges for at menneskeheten skal få leve og puste fritt – i dobbelt forstand. Og den eneste samfunnskrafta som har styrke til å legge kapitalismen i grava, er arbei-derklassen i spissen for hele det arbeiden-de folket.

Aldri har det vært flere som sulter, aldri har forskjellen mellom fattig og rik vært større (også i Norge), aldri siden tidlig i forrige århundre har angrepa på arbeider-klassens tilkjempa rettigheter vært vold-

sommere. Imperialistene fører regionale kriger om ressurser, de rivaliserer om om-fordeling av markeder og innflytelsessfæ-rer. Men i sin «nye verdensorden» står de sammen om én ting: å slå tilbake alle for-søk på motstand og frigjøring fra arbeider-klassen og undertrykte folk og nasjoner, all opposisjon fra ungdommen, kvinnene og alle progressive krefter. Imperialismen fø-rer altomfattende krig mot arbeiderklassen på absolutt alle felter: Økonomisk, faglig, sosialt, ideologisk, teoretisk, kulturelt.

De presser lønningene ned, de angriper faglige rettigheter, de stjeler pensjonene og gjør de fattige enda fattigere, de fører en omfattende ideologisk kamp under ulike «hatter» mot arbeiderklassens ideologi – marxismen-leninismen, de omskriver og forfalsker historia – spesielt med hensyn til arbeiderklassens landevinninger og sosia-lismen i det tjuende århundret. Og de sprer en fordummende, reaksjonær og kosmopo-litisk massekultur, i hovedsak anglo-ame-rikansk.

Så lenge det fins en organisert arbeider-klasse, så lever også de sosialistiske idee-ne. Til tross for det massive tilbakeslaget for arbeiderklassen og mange av dens or-ganisasjoner, enten vi snakker om fagbe-vegelse eller kommunistiske partier, så styrker klassens kamp og organisering seg i en rekke land i ulike verdensdeler, i sær-deleshet i Latin-Amerika.

I Europa følte vi tilbakeslaget aller har-dest. Men også her slåss arbeiderklassen for å komme til hektene, det samme gjel-der de kommunistiske partiene, organisa-sjonene og gruppene som fins.

Sosialdemokratiets svik og revisjoniste-nes forræderi har ført til stor forvirring, noe som blir maksimalt utnyttet av borger-skapet og av ulike «radikale» strømninger som tjener til å fjerne fokuset fra de nøk-keloppgavene som må løse for å sette revo-lusjonen på dagsordenen.

Lenin sa at det ville være mye vanskeli-gere å begynne revolusjonen i Vest-Europa (enn i det tilbakeliggende Russland), men at det ville være desto lettere å fortsette.

Startvanskene Lenin tenkte på, var blant annet borgerskapets mer avanserte sty-

ringsformer og sosialdemokratiets innfly-telse over et lag av priviligerte arbeidere. Dette skaper illusjoner om at demokratiet eksisterer på tvers av klassetilhørighet og at klassene kan eksistere sammen i harmo-ni. I Norge er dette klassesamarbeidet full-stendig institusjonalisert gjennom treparts-samarbeidet mellom kapitalistene i NHO, LO-toppen og den borgerlige staten, som tilsynelatende gir «litt til alle parter».

Når klasseundertrykkinga blir tydelige-re, som den vil bli når den nåværende krisa fester grepet, vil denne klasseharmonien sprekke, og sosialdemokratiets og den bor-gerlige statens sanne ansikt vil tre tydelig fram.

Revisjonismen og reformismen på frammarsjEtter år med såkalt klassefred, er det blitt en stadig mer utbredt forestilling på ven-stresida, også blant folk som kaller eller har kalt seg revolusjonære, om at revolu-sjon i Norge er en umulighet. Enten må vi glemme det helt eller finne opp nye veier til et bedre samfunn som ikke nødvendig-vis bryter med rammene for kapitalismen. I beste fall kan man håpe på sosiale revolu-sjoner i verdens fattigste land, som Nepal eller Bolivia. Denne forestillinga er en re-fleks av borgerskapets intense propagan-dakampanje mot revolusjonen og sosialis-men, som også blir kanalisert inn i pro-gressive og revolusjonære miljøer av så-kalte nyskapende strømninger som snak-ker om «en tredje vei», om «sosialistisk folkestyre», «antimonopolistisk demokra-ti», «en sosialisme for det 21. århundre» osv.

Vi marxist-leninister fastholder at den sosialistiske revolusjonen er en nødven-dighet, også i Norge. Og at en sånn revolu-sjon bare kan seire med arbeiderklassen i spissen, veileda av klassens mest fram-skredne organisasjon, et kommunistisk parti.

Ingenting er endret ved imperialismens eller den norske kapitalismens natur som tilsier noe annet. For øyeblikket er det ebbe i den norske klassekampen, og sosial-demokratiets ulike fløyer (Ap, SV og Rødt) bidrar hver på sitt vis til å vedlike-holde klassefreden. Enten gjennom å preke om at vi nå har ei regjering som «er med oss, og ikke mot oss», eller ved å holde fullstendig kjeft om revolusjon og sosia-lisme som et alternativ, slik Rødt gjorde gjennom hele valgkampen.

KPml om veien og målet– starten på en debatt for den revolusjonære bevegelsen

Debatt

Nr. 38 1 • 2010 Kritikk og debatt Revolusjon! 21

Marxismen-leninismen er vitenskapMarxist-leninistene er ikke utopister eller drømmere når vi snakker om revolusjonen. Kommunistene vurderer klassekampen og styrkeforholdet mellom klassekreftene nøkternt. Vi er fullstendig klar over at Nor-ge ikke er i nærheten av en revolusjonær situasjon for øyeblikket, og at det sannsyn-ligvis er lenge ennå til flagget med ham-mer og sigd vaier fra slottsbalkongen.

Men vi er marxister som har et dialek-tisk og materialistisk verdenssyn, og ana-lyserer med marxistisk metodikk. Kapitalismens egne utviklingslover fører systemet mot stadig nye kriser og nye sam-menstøt mellom klassekreftene. I noen land er dette allerede hverdagens virkelig-het, mens det kan fortone seg annerledes i et land som Norge. Men sammenstøtene kommer også her, uten at vi på forhånd kan si når eller i hvilke bransjer og sektorer, el-ler i hvilke sosiale lag. Det er ikke en gang gitt at konfrontasjonen begynner på ar-beidsplassene, for eksempel kan et ung-domsopprør, konflikt ved universitetene eller revolusjonær oppstand i et annet land være gnisten som tenner en brann.

Kommunistene kan ikke «bestemme» når revolusjonen kommer, revolusjonen er avhengig av at det eksisterer en revolusjo-nær situasjon. Og en revolusjon kan også bli slått ned eller renne ut i sand. Kommunistenes oppgave er å forberede til revolusjonen (i analyser, agitasjon og pro-paganda og også i form av organisering), partiet må være parat når den revolusjonæ-re situasjonen faktisk inntreffer. På det

tidspunktet er det avgjørende at det fins et herda kommunistisk parti som gjennom sin innsats i klassekampen har etablert sterke bånd til massene og vunnet autoritet i arbeiderklassen, og som kan legge førin-ger for hvordan kampen skal føres i revo-lusjonær retning, og ikke føres på avveie av reformistiske og revisjonistiske «arbei-derledere» som har som eneste oppgave å gjenopprette samfunnsroen og herredøm-met til borgerskapet.

I en viss mening kan vi si at Norge hel-digvis ikke befinner seg i en revolusjonær situasjon, ettersom det kommunistiske par-tiet vi trenger jo faktisk ikke eksisterer. Det som likna mest på et sånt parti, AKP, ble til slutt fortært innenfra av årelang opportu-nisme, og restene befinner seg i konglome-ratet av småborgerlige klasseinteresser som utgjør partiet Rødt.

En del kommunister har forlatt Rødt, noen har gått i passivitet, noen har organi-sert seg i KPml og andre kommunistiske grupper, noen er også blitt ekskludert. Rødt kan akseptere alle mulige interne fraksjoner og linjer, så lenge de ikke er marxist-leninistiske. Derfor skvises kom-munistene ut, mens for eksempel trotskistene i IS kan operere fritt og i full åpenhet i Rødt, helt opp i partiets ledelse.

Kommunistene er satt tilbake, det er in-gen tvil om det. Samtidig er vi nå midt inne i en prosess med reorganisering av krefte-ne og har ulike grupper og miljøer som alle ønsker et nytt kommunistisk parti. Innafor Rødt er det fortsatt kommunister som teller på knappene. Dette viser at det i flere mil-jøer fortsatt eksisterer en bevissthet om det leninistiske partiets nødvendighet. Til sju-ende og sist er det en meningsløshet å kalle

seg kommunist uten at man også organise-rer seg i et parti av kommunistisk type, dvs. på et klart marxist-leninistisk ideolo-gisk grunnlag og med krav til aktivitet og egendisiplin.

Når disse miljøene ikke har forent seg ideologisk og organisatorisk til et parti gjennom en enhetsprosess, er dette samti-dig uttrykk for at vi ennå har en lang vei å gå. Grupper av kommunister som ikke en gang seriøst vil forsøke en enhetsprosess, men som isolerer seg i en egen krets, bør tenke over om det er tjenlig for arbeider-klassens kamp.

Kommunistisk plattform – prosess for kommunistisk enhetKommunistisk plattform – marxist-leni-nistene er som navnet sier, en plattform for en kommunistisk enhetsprosess. KPml er per i dag en «paraply» som bygger på en-stemmighet, det vil si at prosessen fram mot et parti går framover i samme takt som metoden med enhet–kritikk–enhet bringer oss opp på et høyere nivå.

Kamerater med bakgrunn fra det gamle AKP og studentforbundet NKS, kamerater fra Rødt og kamerater fra ML-gruppa Revolusjon kommer fra ulike tradisjoner, men har oppnådd svært stor grad av enhet i en rekke teoretiske og ideologiske spørs-mål. Vi har noen erfaringer fra denne pro-sessen som vi trur også andre kamerater som regner seg som kommunister kan dra nytte av.

Vi understreker nok en gang hvis det ikke allerede er kommet klart nok fram, at det overordna viktigste for kommunister er å skape fundamentet for et nytt kommu-nistparti. n

Høyesterettsdommer Ketil lund er blant de mange som advarer mot det nye datalagringsdirektivet fra EU. Motstan-den mot innføring av direktivet er større enn mot noe direktiv så langt. Bare Ap ser ut til å gi full støtte, mens Høyre ikke har bestemt seg.

Høringsfristen er satt til 31. mars, før regjeringa legger fram sin innstilling for Stortinget.

Ketil Lund ledet kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget i 1994 for å «granske påstander om ulovlig overvå-king av norske borgere». Kommisjonen avdekket den massive overvåkinga av hele venstresida og særlig kommunistene som hadde pågått siden 50-tallet.

Kampanjen Stopp datalagringsdirekti-vet er en stor og tverrpolitisk bevegelse som du kan støtte på stoppdld.no

Kampen for et norsk veto kan vinnes!

Radikal front er en progressiv blogg som har starta en debatt for den revolusjonære bevegelsen. Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Tjen Folket og Kommunistisk plattform (KPML) ble invitert til å legge fram sine tanker om «veien og målet». Her gjengir vi innlegget fra Kommunistisk plattform, første gang publisert 16.11.2009 på http://radikalfront.blogg.no/

22 Revolusjon! Kritikk og debatt Nr. 38 1 • 2010

Militarisering og krig er i dag trolig verdens aller største miljøproblem. Men dette er et ikke-tema for klima-forhandlerne og miljøpolitikerne.

Av E. Holemast

Når gradestokken i januar 2010 viser mi-nus 20 på tredje uka, framstår ikke global oppvarming som det mest presserende pro-blem i hverdagen. Faktisk er vi inne i en global nedkjøling, hvis en skal ta observa-sjonene i 2009 på alvor: Over hele verden var det nye kulde- og snørekorder. Sjøl i København var det usedvanlig kaldt under klimatoppmøtet. Og ferske forsk-ningsresultater fra Antarktis viser at isen ikke smelter likevel, men holder stand. Den 20. januar 2010 måtte FNs klimapanel også innrømme at påstanden om at isen i Himalaya vil forsvinne innen 2035 full-stendig mangler faglig dekning.

Dette betyr ikke at en skal kimse av spå-dommene om et varmere klima eller for-kaste det fornuftige føre var-prinsippet. Varige klimaendringer lar seg ikke fastslå på bakgrunn av ekstremvær over et relativt kort tidsrom. Mens det ved inngangen til 2010 er ekstremt kaldt i deler av Asia, Europa og Nord-Amerika er det samtidig rekordvarme i Australia. Den kinesiske væreksperten Ren Fumin mener det hele skyldes et El Niño-fenomen som igjen er forårsaket av global oppvarming. De så-kalte klimaskeptikerne tar på sin side vær-utviklinga de siste par åra til inntekt for sin påstand om at økte utslipp har liten eller ingen innvirkning på klimaet og naturpro-sessene. Videre forskning og naturen sjøl vil om noen tiår gi oss den endelige fasi-ten.

I mellomtida kan vi ta det som en på-minnelse om at vitenskapen ikke er så samstemt som en får inntrykk av, og at utslipp av karbondioksid ikke nødvendig-vis er klodens største klima- og miljøutfor-dring. Så får det heller være at Gro Harlem Brundtland i mai 2007 bastant påsto at det er «umoralsk å tvile». Som kjent er tvil og søken etter ny kunnskap grunnlag for en-hver forskning, især når en hypotese på langt nær er verifisert, enn si bevist.

Mektige krefter vil åpenbart ha oss til å tro noe annet. Da kan det være lurt å spørre seg hvorfor.

Insentiver for kapitalenAllerede et halvt år før klimatoppmøtet samlet monopolkapitalens fremste ledere

seg i København til the World Business Summit on Climate Change (WBSCC). Al Gore og FNs generalsekretær Ban Ki Moon var også til stede. Sammenkomsten hadde fint lite med miljøvern å gjøre, og møtetittelen la heller ikke særlig skjul på det: The future of your business is being decided. Copenhagen, May 24-26, 2009.

«Ved denne begivenheten vil adminis-trerende direktører drøfte hvordan firmae-ne deres kan hjelpe til med å løse klima-krisa gjennom nyskapende forretningsmo-deller, nye former for partnerskap, og i ut-vikling av lavkarbonteknologier. De vil sende et kraftig signal til de forhandlende regjeringene om hvordan de skal fjerne hindringer og skape insentiver for iverk-setting av nye løsninger innenfor et nytt rammeverk i etterkant av Kyoto».

Næringslivet skal levere løsningene for en bærekraftig utvikling … og samtidig komme seg ut av den økonomiske krisa: «Møtets underliggende ambisjon var å gi svar på den todelte utfordringa som klima-endringene og den økonomiske krisa ut-gjør. Deltakerne på møtet vurderte hvor-dan disse faremomentene kan bli vendt til muligheter dersom næringsliv og regjerin-ger arbeider sammen om hva slags poli-tikk, insentiver og investeringer som mest

effektivt kan stimulere en vekst med be-skjedne karbonutslipp.»

Motvirkende effekterUniverset og vår planet er i en prosess av evig forandring. Klimaet styres av enormt mange naturgitte faktorer som påvirker hverandre gjensidig, og flere prosesser som det er liten faktisk kunnskap om. At-mosfæren består for det meste av nitrogen og oksygen, bare to prosent er vanndamp, karbondioksid (CO2), metan og KFK-gas-ser m. m. Det er disse drivhusgassene som gjør planeten levelig ved at de hindrer jor-das varmestråling fra å forsvinne ut i rom-met. Uten dem hadde gjennomsnittstempe-raturen ligget 34 grader under dagens nivå. Vel bekomme!

Internasjonale avtaler som legger til ret-te for fornuftige og effektive miljøtiltak i det globale samfunnets og klodens interes-se er sjølsagt både bra og viktige. Mens COP15 endte i fiasko, er Montréal-protokollen av 1987 et eksempel på en vel-lykket klimaavtale. Den er etterhvert ratifi-sert av nesten alle land, og har klart bidratt til å redusere utslippene av klorfluorkarbo-ner som var i ferd med å bryte ned ozonla-get. Ozonlaget beskytter mot farlig ultrafi-olett stråling, og svekkelsen har truet både mennesker og dyr. Endringer i ozonlaget i forskjellige deler av atmosfæren har også andre virkninger. Reduksjon av ozonlaget i stratosfæren (området i atmosfæren fra omkring 15 til 50 kilometers høyde) har hatt en avkjølingseffekt, mens økt konsen-trasjon av ozon i troposfæren (de nederste 15 km av atmosfæren) har gitt en oppvar-mingseffekt.

Noen utslipp har altså en motsatt effekt på klimaet. Ozon er allerede nevnt. Svoveldioksyd (SO2) fra kull- og oljefor-brenning omdannes til partikler. Partiklene reflekterer sollys og reduserer solinnstrå-lingen. Dette motvirker oppvarmingsef-fekten av drivhusgassene noe, men den av-kjølende effekten er begrensa til visse om-råder. Partiklene gir også avkjøling gjen-nom å påvirke skyenes utbredelse og egen-skaper. Renseprosjekter for å redusere mengden av helsefarlig svoveldioksid har resultert i en kraftig nedgang i utslippene i Norge og andre industriland.

Vulkanske utbrudd kan også ha stor inn-virkning over deler av kloden. Den aner-kjente klimaeksperten og nobelprisvinne-ren Paul Crutzen har foreslått å injisere enorme mengder svovel i stratosfæren for å simulere vulkanutbrudd. Det fins også en

Klimapanel i ruskevær

Skribenten retter her et kritisk søkelys på noen vedtatte sannheter om den varsla klimakatastrofen og spør om fokuset på CO2 er en avsporing fra de virkelig store miljøproblemene.Vi trykker artikkelen fordi vi mener dette er et viktig innspill i en nødvendig debatt, og oppfordrer leserne til å fortsette diskusjonen her i bladet og på revolusjon.no

Redaksjonen.

Debatt

Nr. 38 1 • 2010 Kritikk og debatt Revolusjon! 23

rekke andre forslag til såkalt geo-enginee-ring av miljøfaktorer som kan motvirke oppvarming av kloden.

CO2 er ingen giftgassMed fare for å være høyst politisk ukor-rekt: CO2 er ikke en giftgass (i motsetning til CO), men del av det livsnødvendige karbonkretsløpet. For planteriket er karbo-net fra atmosfærisk CO2 byggestoffet som gir raskere vekst og større avlinger. Det gjelder riktignok ikke uforbeholdent og for alle vekster. Tyske forskere har kommet fram til at (den av FN forventa) CO2-kon-sentrasjonen i 2050 vil føre til dårligere kvalitet på hveteavlinger.

Karbondioksid utgjør 0.038% av atmo-sfæren. CO2 er ikke en gang den viktigste klimagassen: Vanndamp og skyer står for vel to tredjedeler av drivhuseffekten, mens CO2 står for rundt en femtedel. Det aller meste av CO2 fins naturlig, og menneske-ne bidrar med beskjedne fem prosent. Akkurat hvor stor del som er menneske-skapt, er omstridt, men påviselig økt kon-sentrasjon av CO2 de siste 100 åra indike-rer sterkt at årsaken er forbrenning av fos-silt brensel. Imidlertid er det også omstridt hvorvidt en økende mengde CO2 er årsak til, eller en følge av, oppvarminga.

Det store spørsmålet er sjølsagt om ut-slippene av CO2 fra industri, transport og annen menneskeaktivitet nå er blitt så store at de forrykker den naturlige balansen og fører til en intensivert global oppvarming. FNs klimapanel og Al Gore mener det. Men heller ikke FNs klimapanel er sikre. I 2001 sa de at det var «sannsynlig», nå sier det at det er «meget sannsynlig». Et stort antall forskere er uenige med klimapanelet og mener at betydninga av variasjoner i so-las aktivitet, jordrotasjonen, kosmisk strå-ling, skyansamlinger osv. er langt viktigere enn karbondioksidutslipp. De belegger det

blant annet med at gjennomsnittstempera-turen ikke har økt siden 1995 til tross for en 8 prosent økning av atmosfærisk CO2 i samme tidsrom. (Ten facts and myths on climate change.)

Miljøvern som forretning«Klimaskeptiker» er blitt et skjellsord som brukes om enhver som setter spørsmåls-tegn ved den rådende konsensus om at vi er inne i en menneskeskapt global oppvar-mingsperiode som i hovedsak skyldes CO2-utslipp. En klimaskeptiker er pr defi-nisjon useriøs, kunnskapsløs, dum – eller kjøpt og betalt. Mens FNs klimapanel, Al Gore, den politiske eliten i Vesten og en mer eller mindre samstemt miljøbevegelse altså har vitenskapen entydig på sin side. Praktisk talt hele venstresida har hengt seg på denne politiske korrektheten, og avviser stort sett innsigelser som reak-sjonære pr. definisjon. Sjøl etter e-post-skandalen som viste at forskere tilknyttet FNs klimapanel brukte uærlige metoder for å underslå at den globale temperatur-trenden er synkende, og ikke omvendt, fortsetter NGO-er som Bellona, Verdens Naturfond WWF osv. å forsvare den såkal-te konsensus rundt klimaproblemene. Mil-jøverndepartementet og Utenriksdepart-menetet snakker om strategisk partnerskap mellom regjeringa og de frivillige miljøor-ganisasjonene. Dette er organisasjoner som i stor grad baserer seg på støtte fra sta-ten. Hvordan vil det gå det med rammetil-skuddene hvis de skulle finne på å utfordre denne konsensusen, enten på politisk eller reint faglig grunnlag?

Mange av miljøorganisasjonene har blitt millionforetak og mellomstore bedrifter med flere titalls ansatte, heftig sponset av kapitalen og av staten. Bellona har for-lengst gjort seg beryktet for sin tette alli-anse med storkapitalen, men de er ikke

lenger aleine. Massiv sponsing er nå blitt regelen, ikke unntaket. Greenpeace er et hederlig unntak. Sponsorene er ikke akku-rat de grønneste man kan tenke seg: Shell, Wilhelmsen, Volvo, Austevoll Seafood, Avinor, Yara, Exxon og Veidekke, for å nevne noen. Se mer fullstendig liste på http://www.nrk.no/nyheter/1.68937

Miljøverndepartementet aleine gir over 41 millioner kroner i grunnstøtte til frivil-lige miljøvernorganisasjoner. I tillegg kommer 20 millioner til Tilskudd til kom-petanseformidling og informasjon om mil-jøvennlig produksjon og forbruk og andre typer offentlig finansiering.

Naturvernforbundet oppgir nesten 21 millioner i offentlige tilskudd i sitt års-regnskap for 2008, mens regnskapstall for Stiftelsen WWF Norge samme år viser 78,5 millioner kr i offentlige tilskudd (og 13 millioner fra «andre»). Aker Seafoods, Ikea og rederiet Leif Høegh er blant sist-nevntes sponsorer. Når «klimalobbyen» skjeller ut «klimaskeptikerne» for å være i lomma på andre interesser er det et spørs-mål om de ikke kaster stein i drivhus.

Vitenskap og skepsisFor en som ikke har forskerkompetanse er det uråd å kvalitetsbedømme de ulike og motstridende årsaksforklaringene og kli-mamodellene. Men påstanden om at nes-ten alle vitenskapsfolk og forskere er skjønt enige om at det pågår en drama-tisk oppvarming av kloden som mennes-kene har skyld i, er i beste fall upresist, i verste fall rein løgn. FNs klimapanel har 2500 forskere i ryggen. Men skeptikerne (og på langt nær alle er religiøse fanatikere eller konspirasjonsteoretikere) kan skilte med minst like mange fra vitenskapelige miljøer. Sannheten er at praktisk talt alle sider ved klimavitenskapen er gjenstand for intens debatt, ikke minst innen forsker-miljøet.

– Det er vår sol, gravitasjon og jordro-tasjon – ikke CO2 – som styrer klimaet, mener for eksempel Ole Henrik Ellestad (tidligere forskningsdirektør og prof. II, fysikalsk kjemi), Ole Humlum (prof. fysi-kalsk geografi, Universitetet i Oslo) og Jan-Erik Solheim (prof. emeritus, astrofy-sikk, Universitetet i Oslo) – i en kronikk i Dagbladet 30. desember 2009. De hevder at CO2 er en relativt svak klimagass som ikke kan forklare klimasvingningene på den nordlige halvkule. I motsetning til i USA, har norske forskere tradisjon for å holde kjeft i den offentlige debatten, og be-grenser seg til fagmiljøene. Og de færreste våger å legge hodet på blokka ved åpent å utfordre de etablerte sannheter og rådende

Kraftverk. Utslippene av svoveldioksid har blitt kraftig redusert gjennom rensing.

fortsetter neste side

24 Revolusjon! Kritikk og debatt Nr. 38 1 • 2010

trender i eget forskermiljø. Når folk så å si setter karrieren på spill, bør en i det minste lytte til hva de har å si.

Så kan det innvendes at hvem andre enn storindustrien skulle ha interesse av å av-dramatisere at CO2-utslipp har en faretru-ende innvirkning på klimaet? Her vil sik-kert mange trekke en parallell til tobakks-industrien og oppkjøpte forskere som ba-gatelliserte vitenskapelige hypoteser om helseskader ved røyking helt til de var en-delig verifiserte. Et motspørsmål kunne da være: Hvorfor går da storkapitalen i de ri-keste imperialistlanda og dens politiske elite tilsynelatende med på klimaargumen-tasjonen? Er det på grunn av miljøbevegel-sens styrke og gjennomslagskraft? Er det fordi kapitalistene «bare er mennesker de også», at fornuften har vunnet over profitt-trangen?

Værer muligheterOgså blant kapitalister fins det utvilsomt miljøengasjerte enkeltindivider. Når miljø-engasjementet dessuten kan kombineres med å ligge forretningsmessig «i forkant», er dette helt i tråd med tankene fra World Business Summit i København. Sett fra den ekspansive monopolkapitalens side er det en rekke grunner til å fokusere kraftig på CO2-spørsmålet, også om det vil koste i form av avgifter og mulige skatter.

n Miljøspørsmålet og det folkelige enga-sjementet rundt klima er ikke til å kom-me utenom, og ethvert konsern som ne-glisjerer sin «grønne» profil vil tape an-seelse og markedsandeler (les: profitt).

n En skremt befolkning vil oftere være en lydig befolkning som avfinner seg med at myndighetene vet best og vil redde oss fra «klimakatastrofen» og andre «katastrofer».

n Et avgiftssystem for utslipp av blant an-net CO2 passer godt i WTO- og EU-sjargongen ettersom det kan brukes for å hindre såkalt «konkurransevridning». Det betyr i praksis å holde land som Kina, Brasil og India i tømme.

n Monopolene i de mest framskredne im-perialistiske landa er i spiss når det gjel-der ulike former for renseteknologi, som kan påtvinges de mindre utvikla landa.

n Former for «Marshall-hjelp» til innkjøp av vestlig teknologi gjennom billig kre-ditt og andre «gaver» bidrar til å bremse kriseeffektene i Vesten og til å sikre fortsatt nykolonial avhengighet.

n Kvotesystemet åpner for de facto priva-tisering av lufta i fattige land, som vil bli gjort avhengige av inntekter fra im-perialistenes kvotekjøp.

Kvotesystemeter et av virkemidlene som skal bidra til at Norge og andre land oppfyller Kyoto-pro-tokollen fra 1997, uten at det skal koste for mye. Det er blitt kalt Jens Stoltenbergs prestisjeprosjekt. Kvotesystemet var i stor grad et norsk påfunn, som først ble avvist av industrilanda. Dermed gikk Utenriksde-partementet og diplomatkorpset løs på u-landa. Etter mange år med norske lokke-midler, prosjekter og diplomati klarte de å få tilslutning blant mange av de fattige G-77 statene. Historikken går tilbake til Brundtland-kommisjonen i 1987 og «den grønne bølgen» rundt 1989, da alle partier snakket om drivhuseffekten og satte miljø-et på dagsorden. Norges dilemma har hele tida vært spagaten mellom på den ene sida å skulle være «foregangsland» og på den andre sida spy ut CO2 og metan fra Nord-sjøen i enorme mengder. Norske CO2-ut-slipp har økt med 29 prosent siden 1990.

To journalister i Dagens Næringsliv, Frode Frøyland og Gøran Skaalmo, har skrevet glitrende om dette i artikkelen «Drivhuseffekten». Her skriver de at en av løsningene til Brundtland var å opprette Cicero – senter for klimaforskning, en av de opinionsdannende autoritetene i norsk klimaforskning med 70 (!) ansatte. Her sat-te Gro sin tidligere statssekretær Ted Hanisch i sjefsstolen. Styreformannen kom ikke heller akkurat fra miljøgrasrota, det var Statoil-toppen Henrik Ager-Hanssen. – Cicero ble opprettet etter en er-kjennelse av at klimautfordringen ville bli krevende for Norge, sier Hanisch til Dagens Næringsliv.

Ved å innføre et kvotesystem, kunne Norge få i pose og sekk: full fart ved pum-pene – og mulighet til å redusere utslipp billigere andre steder. Løsningen var kli-makvoter og bruk av Kyotoprotokollens fleksible mekanismer, her i Miljøverndepartementets framstilling: «Prisen på en klimakvote blir avgjort av markedet og bestemmes av tilbud og etter-spørsel. … Norske myndigheter utsteder færre klimakvoter enn det forventede ut-slippet fra virksomhetene. Derfor må be-driftene enten redusere sine egne utslipp eller kjøpe klimakvoter fra andre som har redusert sine utslipp.»

Det er for lengst utvikla et omfattende og spekulativt derivatmarked for kjøp og salg av slike kvoter, et marked som har fint lite med vern av miljøet å bestille. Den kjente klimaforskeren James D. Hansen ved NASA, var ikke i tvil da han uttalte seg til Dagens Næringsliv: – Kvotehandel fører til storstilt verdipapirspekulasjon, men minimale CO2-reduksjoner, sa han.

Avsporing?Kan det tenkes at maksimalt fokus på CO2 også er en svært beleilig avsporing fra de største og alvorligste truslene mot miljø og klima?

Kanskje vi heller skulle snu på spørsmå-let vi stilte tidligere: Hvem har interesse av å skape mest mulig frykt i befolknin-gen med dommedagsprofetier og krav om strenge statlige inngrep, enten vi snakker om «terrortrusselen», den «livsutslettende svineinfluensa-pande-mien» eller «klimakatastrofen»?

Men når Fremskrittspartiet og George Bush inngår blant de såkalte «klimaskepti-kerne», så må vel saken være klar for alle progressive! Særlig hvis en leser enkelte blogginnlegg i avisdebattene hvor noen «klimaskeptikere» med liv og lyst visuali-serer karikaturen av en hjernedød Bush-tilhenger som hater høye bensinpriser, bompenger og andre «sosialistiske (!) overgrep.

Fullt så lettvint er det kanskje ikke, iall-fall hvis en skal angripe problemene viten-skapelig og ikke ut fra føleri og ryggmargs-reflekser. Den internasjonale finanskapita-len består av ulike fløyer med varierende preferanser ut fra hva de mener best tjener imperialismens interesser – eller som ska-der dem minst. Det Bush og Fremskrittspartiet utvilsomt har rett i, og som sjølsagt er noe av bakgrunnen for standpunktet de inntar, er at strenge regu-leringer, skatter og avgifter garantert vil følge med et klimaregime som med rette eller urette gjør alt som står i dets makt for å redusere utslippene av CO2 og andre drivhusgasser. Når vi dessuten vet at US Army er verdens største enkeltsynder på området, er det ikke overraskende at Bush og hans like er bekymret over strenge ut-slippskrav og dyre kvoter! US Army bren-ner ifølge offisielle tall av 320.000 fat olje hver eneste dag. Hver eneste amerikansk okkupasjonssoldat i Irak og Afghanistan forbruker 60 – seksti – liter olje om dagen. Krigen i Irak fra 2003 til 2008 var aleine ansvarlig for utslipp av minst 141 millio-ner tonn karbondioksidekvivalenter (MMTCO2e), ifølge en rapport fra (Oil Change International) report.

USA fikk gjennomslag for at CO2-utslipp fra militær aktivitet blei unntatt fra Kyotoprotokollen, men heller ikke det var nok til at Bush ville ratifisere den.

Militarisering og imperialistisk krigfø-ring er i dag sannsynligvis verdens aller største miljøproblem – ved siden av alt det andre krigene fører til. Men dette er et ikke-tema for klimaforhandlerne og miljø-lobbyen.

Nr. 38 1 • 2010 Kritikk og debatt Revolusjon! 25

Manipulering av værforholdDet høres kanskje ut som tatt fra en James Bond-film, men US Air Force er blant dem som jobber intenst med det som kalles «værmodifikasjon», det vil si skjult mani-pulering med værmønstre, kommunika-sjonssystemer og elektrisitet som gir «et

vidt spekter av muligheter til å beseire eller undertvinge en fiende» (Air University of the US Air Force, AF 2025 Final Report). Her het det at «manipulasjon med værmes-sige forhold trolig vil bli en del av USAs nasjonale sikkerhetspolitikk til anvendelse både nasjonalt og internasjonalt. Vår regje-ring vil forfølge en slik politikk i tråd med sine interesser, på forskjellige nivåer». Planer av denne typen utgjør en langt mer akutt fare for miljøet enn CO2-utslipp. Problemstillingen er verken ny eller ukjent. Tvertimot. Allerede i 1977 vedtok FN i en egen konvensjon at det var strengt forbudt å manipulere været for fiendtlige eller militære formål: «Konvensjon om forbud mot militær og annen fiendtlig bruk av teknikker for modifisering av miljøet»

Bakgrunnen var både russisk nervøsitet over det som snart skulle bli amerikaner-nes romkrigsprogram og Vietnamkrigen, der USA sprayet giftstoffet Agent Orange over jungelen for å avløve vegetasjonen og lettere få has på FNL-geriljaen. I 1966 startet USAF et gigantisk regnmakings-prosjekt i Vietnam. Med partikler «sådde» de skyene over blant annet Ho Chi Minh-veien, for å framprovosere regn og forlen-ge regntida. Hensikten var å utløse jordras

som kunne hindre vietnamesernes troppe-forflytninger. Prosjektet varte fram til 1972 under kodenavnet Operasjon Popeye. (Kilde: yr.no) Siden har det blitt utviklet en rekke prosjekter med såkalte chemtrails som ikke like lett skal kunne avsløres som Agent Orange-programmet. I den grad

norske medier nevner eksistensen av den-ne typen prosjekter, er de opptatt av å mel-de at de er et avsluttet og tilbakelagt stadi-um.

Værkonvensjonen av 1977I FNs «Værkonvensjon» forplikter hver av statene som har undertegnet den seg «til ikke å engasjere seg i militær eller annen fiendtlig bruk av teknikker for modifise-ring av miljøet som har omfattende, varige eller alvorlige virkninger som middel til å ødelegge, skade eller krenke en annen kon-vensjonsstat.» Konvensjonens artikkel II presiser begrepet teknikker for modifise-ring av miljøet som «enhver teknikk for endring – gjennom bevisst manipulering av naturlige prosesser – av jordklodens dy-namikk, sammensetning eller struktur, in-kludert biota (dvs. alle organismer i bios-færen – E.H.), litosfæren, hydrosfæren og atmosfæren, eller av verdensrommet.»

Konvensjonen til tross: USA, sannsyn-ligvis også Russland, Kina og andre stor-makter, jobber på spreng med denne typen teknologisk overstyring av naturprosesse-ne, uten at det tilsynelatende er av interes-se verken for klimapolitikere, klimalobby-ister eller den alternative klima- og miljø-

bevegelsen. Sjøl om det fins en mengde relativt usannsynlige konspirasjonsteorier på området, så er det like fullt et faktum at aktiv værmanipulasjon pågår. På det sivile området innrømmes dette offisielt av for eksempel kineserne. Hva som skjer på det militære feltet er streng bevarte hemmelig-heter. Men en skal være usannsynlig naiv hvis en antar at perspektivene som her åp-ner seg for krigføring og forsvar ikke om-fattes av den største interesse i stormakte-nes (og mindre staters) generalstaber og militære forskningsmiljøer.

HAARP og EISCATHigh Frequency Active Auroral Research Program (HAARP) er et forskningspro-sjekt i regi av US Air Force, US Navy, University of Alaska og Defense Advan-ced Research Projects Agency (DARPA). Prosjektet skal offisielt utforske ionosfæ-ren/termosfæren og finne ut om deler av den kan brukes til kommunikasjon og overvåkingsformål. Norge deltar i et euro-peisk søsterprosjekt, EISCAT, som bruker radarer på Svalbard og i Nord-Skandinavia for å studere forstyrrelser i ionosfæren og magnetosfæren. På Ramfjordmoen ved Tromsø drives et prosjekt der konsentrerte energimengder blir sendt på utvalgte fre-kvenser opp i den øverste delen av atmo-sfæren som kalles ionosfæren. Strålingen reflekteres tilbake til jorda og kan gi for-skjellige effekter, både ønskede og uøn-skede. Gjennom tilstrekkelig stråling kan blant annet elektroner splittes fra sine ato-mer (ionisering), en prosess som gjør at strøm lettere kan ledes og for eksempel ut-nyttes til å «kortslutte» forbindelsen mel-

lom jord og skyer, det vil si til å frampro-vosere lynnedslag. Barium er et av stoffe-ne som brukes for å oppnå disse effektene, det er et stoff som i forskjellige forbindel-ser brukes til alt fra fyrverkeri til rottegift, altså neppe direkte helsefremmende. En video tatt i januar 2009 hevder å vise fly

Såkalte chemtrails – kjemiske sporstoffer – setter merke på himmelen. Foto: nimbus186

Et HAARP-anlegg i Alaska. Foto: saketvora

fortsetter neste side

26 Revolusjon! Kritikk og debatt Nr. 38 1 • 2010

som «sår» barium over Tromsø (se youtu-be.com: Barium Chemtrails in Norway).

Nettavisa Pakistan Daily beskyldte den 8. januar 2010 Norge for å ha brukt en høy-energistråle til å skyte hull i termosfæren, dette skal være skyld i ekstremkulda over den nordlige halvkulen. Det er en teori som neppe holder vann, særlig ettersom den ble framsatt samme dag som Aftenposten trykket opp muhammedkari-katurene og har mange religiøse overtoner. Det hele kobles til det merkelige lysfeno-menet over Troms i desember 2009, som siden er blitt avfeid som et russisk rakett-havari.

Russerne har lenge vært bekymret over HAARP-programmet. Statsdumaen pro-testerte i 2002 mot USAs utvikling av «in-tegrerte geofysiske våpensystemer som kan påvirke den nære atmosfæren med høyfrekvente radiobølger». I uttalelsen nevnes også en norsk radarstasjon ekspli-sitt.

Sivilt er sølvjodid lenge blitt brukt for å danne regn. I Russland har metoden blitt brukt i 20 år, og kineserne utvikla en rekke nye teknikker i forkant av OL i Beijing for å sikre en værmessig suksess. I november 2009 oppnådde de det motsatte, og påtok seg ansvaret for to snøstormer etter å ha skutt 186 doser med sølvjodid opp i skyla-get over Beijing. Hensikten skulle være å motvirke tørken som hadde rammet ho-vedstadsregionen. (China Daily 11.11.2009)

Det fins også andre teknikker som er ut-viklet. Mikrobølger kan brukes til å svekke orkaner eller til å endre kursen til en orkan. Dette er så langt (antakelig) bare simulert av forskeren Ross N. Hoffman og ikke ut-prøvd på en virkelig orkan.

Det er innlysende at muligheten til å på-virke værfenomener kan være nyttig for det sivile samfunn, men også at det kan føre til de mest katastrofale følger hvis en orkan kan «styres» som et masseødeleg-gelsesvåpen mot for eksempel en storby.

Utarmet uran var heller aldri noe tema på klimatoppmø-tet. Utarmet uran er et avfallsprodukt fra anrikingsprosessen av uran som brukes i kjernereaktorer og atomvåpen, og som kommer til «nytte» som bestanddel av panserbrytende ammunisjon. USA og Storbritannia har brukt tilsammen 450

tonn med radioaktivt utarmet uranammu-nisjon i Irak. Områdene rundt byen Bas-ra etter den første Golfkrigen har en stråling tilsvarende 20.000 ganger jor-das naturlige radioaktive stråling. Det er påvist en radioaktivitet i golfkrigsområder som er 20–100 ganger den normale bak-grunnsstrålingen, radioaktiviteten i Bag-dad er 1000-1900 ganger høyere enn den var før utbruddet av den siste Golfkrigen. Radiologisk tilsvarer Irak-krigen i 2003 250.000 Nagasaki-bomber, ifølge profes-sor Katsuma Yaga saki, forsker ved Ryuky-us University på Okinawa.

FNs miljøprogram (UNEP) ba like etter Golfkrigen om at helse- og miljøeffektene måtte bli undersøkt så raskt som mulig, men ingenting har skjedd. Utbrente radio-aktive stridsvognvrak og utbomba bygnin-ger står der fortsatt.

En rapport om situasjonen i Fallujah et-ter angrepet i 2004 viser at 24 prosent av 170 nyfødte ved sentralsjukehuset i Fallujah i september 2009 døde i sin første leveuke og at 75 prosent av babyene født den måneden hadde misdannelser. Tallene for august 2002, 6 måneder før USAs inva-sjon, var 6 spebarnsdødsfall den første uka samt én misdannelse av 530 nyfødte. Dette er så alvorlig at sjøl kollaboratørene i Bagdad har reagert. I et brev til FNs gene-ralforsamling i New York 12. oktober 2009 skriver kvinneminister Nawal Majeed Al-Sammarai at «unge kvinner i Fallujah, Irak, er livredde for å få barn på grunn av et økende antall deformerte babyer … og at barn i Fallujah er født med kreft og leu-kemi.»

Under den morderiske israelske offensi-ven i Gaza mellom 27. desember 2008 og 18. januar 2009, kjent som Operation Cast Lead, etterlot Israel seg hele 75 tonn utar-met uran, ifølge rapporten «Genocide by Depleted Uranium in Gaza». De norske le-gene Gilbert og Fosse rapporterte fra Shifa-sykehuset at skadene på ofrene tydet på bruk av Dime-våpen (Dense Inert Metal Explosive) som blant annet inneholder wolfram og utarmet uran.

Tid for nytt fokusDet er mange tunge argumenter for at det faktisk skjer en global oppvarming og at våre CO2-utslipp er medvirkende årsak. Det er uansett russisk rulett å satse alt på at klimapanelet tar fullstendig feil og at kli-

maskeptikerne har rett på alle punkter. Det er knapt nødvendig å argumentere

for at satsing på fornybar energi er viktig og nødvendig. Sunn fornuft tilsier at tiltak for å redusere utslippene er bra, så lenge arbeiderklassen og verdens folk ikke lar imperialistmaktene bruke dem som på-skudd for «grønn» nykolonialisme, despo-tisk innskrenking av nasjonal suverenitet, økt kontroll og skatteplyndring av eget folk i «miljøets» navn.

Men det er kanskje på tide å slå hull på forestillingen om at det er «venstre» å være på parti med den rådende og offisielle poli-tiske konsensus i imperialismens hoved-sentra, mens det er «høyre» og bakstre-versk å stille spørsmålstegn ved den under-liggende politiske dagsorden og det som framstilles som vitenskapelige fakta, men som ikke nødvendigvis er det. Marxister og revolusjonære skal drive kritisk under-søkelse, ikke etterplapring av makthaver-nes politiske agenda.

Det er på høy tid å rette mye skarpere fokus mot imperialistenes akutte miljø-synder og deres manipulasjon av natur-prosesser til militære formål. Det som skjer i Fallujah, i Gaza, i militære fors-kningssentre og i våpenindustrien har virk-ning her og nå, ikke først i 2050. n

KilderDet meste av kildematerialet til artikkelen er å finne på: www.yr.no | wikipedia.org | storm.no forskning.no | dn.no | globalresearch.ca

Den siterte artikkelen i Dagens Næringsliv har denne nettadressen: avis.dn.no/artikler/avis/article274267.ece

For å unngå mange notehensvisninger, vi-ser vi til www.revolusjon.no der du finner denne artikkelen med lenker og oppdate-ringer.

Red.

Setter du pris på tidsskriftet og nettmagasinet Revolusjon? Vi trenger din støtte, hver krone hjelper! Kontonummer og adresse finner du i kolofonen på side 2.

Du kan også gi et håndslag direkte over nett på revolusjon.no hvis du heller vil bruke kredittkort (via PayPal). Tusen takk!

Nr. 38 1 • 2010 Annonser Revolusjon! 27

Dokument fra den internasjonale kommunistiske

bevegelsen72 sider. Kr. 50,– + porto.

Bestill fra Revolusjon (adresse side 2).

Grunnsirkel i marxisme og leninisme.KPml har utgitt en grunnsirkel som gir ei god og lettfattelig innføring i marxismen-leninismen. Den anbefales sterkt til studier! KPml arrangerer egne sirkler og hjelper også til med å skaffe innledere til de som vil arrangere egen studiering.

Best av alt: studieheftet er gratis for skoleung-dom (kr 30,- for andre).

Heftet ligger til fri nedlasting på kpml.no

Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

Politisk og organisatorisk plattform

Bli abonnent!

3 nr. for kr 100,-Abonnenter får også tilsendt kpml.no (5 utg./år)

Navn ..............................................................

Adresse ...........................................................

Poststed .........................................................

E-post ............................................................

Send kupongen til: Revolusjon boks 4480 Nydalen, 0403 Oslo eller send en epost til abonnement@revolusjon.no

Sommeren 2008 Nr. 36 • Årgang 22MARXIST-LENINISTISK TIDSSKRIFT Imperialismen av i dag

Står vi ved et vendepunkt?ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

Nr. 3 mai 2009

3. årgang

Side 2

Resultatet av forhandlin-

gene i mellomoppgjøret

mellom LO og NHO ble

ei krone – og rett til å for-

handle den bort!

Fasiten er 1 krone i

lønnstillegg, samt 1 krone

ekstra i lavtlønnstillegg for

de 20 prosentene som går

på overenskomster som

ligger under 90 prosent av

gjennomsnittlig industri-

arbeiderlønn. Altså snaut

2000 eller i beste fall snaut

4000 kroner på årsbasis.

Tariff-forræderi:

LO-toppen selger

ut fagbevegelsens

grunntanke

Krigs-ministerens

falske tårer

Den norske kapteinen

Trond Petter Kolset er

drept av den afghanske

motstandsbevegelsen.

Krigsminister Strøm-

Erichsen feller tårer

over at dem hun sender

ut i NATOs aggresjons-

krig mot afghanerne,

blir ofre for legitim

motstand. Det er impe-

rialistisk hykleri. Den

norske NATO-politik-

ken er årsaken til helt

unødvendige tap av

norske og afghanske liv.

Norske soldater blir

kynisk brukt som of-

ferbrikker for å sikre

Vestens strategiske in-

teresser.

Vi krever: Norge ut

av Afghanistan!

fortsetter på baksida

LA DE RIKE BETALE KRISA SI SJØL!

Hva var det jeg sa!

Kapitalismen

i respirator

kr 30,–

Politistaten rykker nærmere (leder) ...................................side 2

Sjukelønn og borgerskapets moralpoliti ............................side 3

Sykehjemsslaven ..................................................................side 4

8. mars 100 år .......................................................................side 5

Utbytting i klesbutikker? ......................................................side 6

Solidaritet med Island – krev at Norge gir lån uten IMF-vilkår ..............................side 8

Blåmandag for influensaprofitørene ..................................side 9

Uttalelse fra IKMLPO ...........................................................side 10

Haiti, din redning er ditt heltemodige folk og revolusjonen ...................................side 11

Oljegriske Statoil på røvarferd i Irak ................................side 12

Oslodoktrinen er servert ...................................................side 14

Murer som revner og murer som består ..........................side 16

– Til deg, kjære kamerat Paul Robeson til minnet om Stalin ...................................side 18

Debatt: KPml om veien og målet ....................................side 20

Debatt: Værhaner og klimahøns ......................................side 22

Av innholdet i dette nummer

www.revolusjon.no