P.C. Cast og Kristin Cast

ReddetHouse of Night

Bok 12

Oversatt av Gry Wastvedt

P.C. Cast og Kristin CastOriginalens tittel: RedeemedOversatt av Gry Wastvedt

Copyright 2014 © P.C og Kristin Cast

Published by agreement with Ulf Töregård Agency AB.Originally published in the United States of America by St. Martin’s Press,

LLC, 2014

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-45603-01. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Elise LyonsOmslagsbilde: Herman Estevez

Omslagsfoto: Shutterstock/Nejron Photo, Shutterstock/3drenderings,Shutterstock/aaleksa, Shutterstock/conrado, Shutterstock/Shukaylova

Zinaida, Shutterstock/Jiewsurreal, Shutterstock/Julia SnegirevaSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, 2015Satt i 10,4/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Denne boken dedikeres Matthew Shear – forlegger, venn,farsfigur og mester. Kristin og jeg sier ofte at St. Martin’sPress er familien vår. Vel, Matthew er den viktigste i denfamilien. Vi savner ham.

Takk

Vi takker vår agent, Meredith Bernstein, med masse kjær-lighet, respekt og godhet. Uten henne ville det ikke blittnoe House of Night. Takk for at du ga meg ideen tilen serie med handling fra en «kostskole for vampyrer».Takk for din integritet og gode forretningssans. Og takkfor at du er vår venn. Vi elsker deg!

St. Martin’s Press er et drømmeforlag. Den familien vihar der, er fantastisk! Fra aller første bok har vi følt støtteog entusiasme fra teamet vårt. Takk til alle som har job-bet hardt for at House of Night skulle bli den store suk-sessen den har blitt: Jennifer Weis, Anne Marie Talberg,Jennifer Enderlin, Sally Richardson, Steven Cohen, Jean-ne-Marie Hudson, Sylvan Creekmore, Stephanie Davis,Bridget Hartzler, og et aldeles overarbeidet produksjons-team. Dessuten setter vi stor pris på det vakre designetbåde på bøker, omslag og plakater m.m. Takk til alle påSt. Martin’s Press! Vi hjerter dere!

Takk til alle House of Night-lesere! Vi har de mestkreative, lojale og entusiastiske leserne i hele verden. Vielsker dere og setter stor pris på dere!

Fra P.C.: Takk til Christine, som diskuterte ideer medmeg og reddet meg fra å føre fortellingen ut i de rene ka-tastrofer mer enn én gang.

7

Takk til pappa, Dick Cast (Mighty Mouse!), som vartil uvurderlig hjelp da jeg skapte det biologiske grunnla-get for HoN-vampyrene.

Takk til deg, Kristin, min fantastiske og talentfulle dat-ter, som er universets beste til å redigere tenåringsprat!

Og takk til min utrolig tålmodige partner gjennom li-vet, Dusty. Han vet hvorfor.

Kapittel 1

Zoey

Jeg har aldri følt meg så mørk før.Selv ikke da jeg brast, var fanget i Annenverdenen og

sjelen min begynte å gå i oppløsning. Da var jeg nedbruttog forslått og på god vei til å miste meg selv for alltid.Jeg kjente på mørket inni meg da, men de som elsket meghøyest, var som lyse, vakre stråler av håp, og jeg klarte åta til meg styrken fra deres lys. Jeg klarte å finne veien utav mørket.

Denne gangen hadde jeg ikke noe håp. Jeg kunne ikkefinne noe lys. Jeg fortjente å forbli fortapt, å forbli knust.Denne gangen fortjente jeg ikke å bli reddet.

Førstebetjent Marx hadde tatt meg med til sheriffkon-toret istedenfor å plassere meg i en celle med alle andresom nettopp var blitt arrestert. Under den nærmest ende-løse turen fra House of Night til den store, brune stein-bygningen på First Street hvor sheriffen holdt til, haddehan forklart at han hadde tatt en telefon – trukket i noentråder – og at jeg ville bli plassert i en spesiell varetekts-celle fram til advokaten min hadde fått ordnet med fram-stilling for retten slik at jeg kunne slippes fri mot kausjon.Blikket hans vekslet hele tiden mellom å se på veien og å

9

se på meg i bakspeilet. Jeg hadde møtt blikket hans. Detskulle bare et kort glimt til for å lese uttrykket hans.

Han visste at det ikke var noen mulighet til at jeg villeslippe fri mot kausjon.

«Jeg trenger ingen advokat,» sa jeg. «Og jeg vil ikkesettes fri mot kausjon.»

«Du tenker ikke klart, Zoey. Gi det litt tid. Tro meg,du kommer til å trenge en advokat. Og hvis du kan slippefri mot kausjon, vil det være det beste for deg.»

«Men det vil ikke være det beste for Tulsa. Ingen vilslippe fri et monster.» Stemmen min var helt flat og full-stendig fri for følelser, men inni meg skrek jeg høyt.

«Du er ikke noe monster,» svarte Marx.«Så du de to mennene jeg drepte?»Da kikket han på meg i speilet igjen og nikket. Jeg

kunne se at leppene var presset sammen til en strek, somom han prøvde å bite i seg et eller annet. Av en eller an-nen grunn var øynene hans fremdeles vennlige. Jeg klarteikke å møte blikket hans.

Jeg kikket ut av vinduet. «Da vet du hva jeg er,» sajeg. «Om du kaller meg et monster, eller morder eller envampyryngling på ville veier – det spiller ingen rolle. Jegfortjener å stenges inne. Jeg fortjener det som kommer tilå skje med meg.»

Da ga han opp å snakke med meg, og det var jeg gladfor.

Et svart gittergjerde omringet sheriffkontorets parke-ringsplass, og Marx kjørte til porten på baksiden, hvorhan måtte vente på identitetskontrollen før den sværeporten ble åpnet. Så stanset han bilen og førte meg, ihåndjern, gjennom en bakdør til et stort rom oppdelti små avlukker med skjermvegger. Rommet var fullt avfolk. Da vi kom inn, var politifolkene travelt opptatt med

10

å snakke, og telefoner kimet. I det samme de fikk øye påMarx og meg, var det som om noen skrudde av lyden. Allpraten tok slutt, og gloingen begynte.

Jeg stirret rett fram på en flekk på veggen og konsen-trerte meg om ikke å slippe ut all skrikingen inni meg.

Vi måtte gå tvers over hele rommet. Så gikk vi gjennomen dør som førte til et rom som så ut sånn som på «Lovog orden: Special Victims Unit», hvor Mariska Hargitayforhører forbrytere.

Det gikk et støt gjennom meg da jeg skjønte at etter detjeg hadde gjort, var jeg nå en forbryter.

En dør i den motsatte enden av rommet førte ut til ensmal gang. Marx gikk til venstre. Han stanset for å dra id-kortet sitt gjennom en leser, og en svær, tjukk ståldør gledopp. På den andre siden av døren sluttet gangen etter barenoen få meter. Til høyre var det enda en metalldør. Denvar åpen. Den nedre delen var tett, men fra skulderhøydeog opp var det sprinkler. Tjukke, svarte sprinkler. Derstanset førstebetjent Marx. Jeg kastet et blikk inn i rom-met. Det lignet et gravkammer. Plutselig fikk jeg vanske-lig for å puste, og blikket vek fort bort fra det grusommestedet og fant Marx’ vennlige ansikt.

«Med de evnene du har, kan du sikkert bryte deg utherfra.» Han snakket lavt, som om han trodde noen kan-skje lyttet til oss.

«Jeg la igjen seersteinen på House of Night. Det varden som ga meg kreftene som gjorde at jeg drepte de tomennene.»

«Så da drepte du dem ikke helt på egen hånd?»«Jeg ble sint og slengte raseriet mitt mot dem. Seerstei-

nen ga meg bare ekstra krefter. Førstebetjent Marx, detvar min skyld. Punktum finale.» Jeg forsøkte å høres tøffog selvsikker ut, men stemmen lød helt myk og skjelven.

11

«Kan du bryte deg ut herfra, Zoey?»«Det vet jeg ærlig talt ikke, men jeg lover at jeg ikke

skal forsøke.» Jeg trakk pusten godt inn og slapp den fortut igjen idet jeg fortalte ham den absolutte sannhet. «Pågrunn av det jeg gjorde, er det her jeg hører hjemme. Uan-sett hva som skjer med meg, fortjener jeg det.»

«Vel, jeg lover deg at ingen kan plage deg her. Her vildu være trygg,» sa han vennlig. «Det har jeg sørget for. Såuansett hva som kommer til å skje med deg, kommer detikke til å skyldes at en lynsjemobb kom seg inn til deg.»

«Takk for det.» Det var vanskelig å få stemmen til åbære, men jeg fikk da ordene ut.

Han tok av meg håndjernene.Jeg hadde ikke vært i stand til å røre meg.«Nå må du gå inn i cellen.»Jeg tvang føttene til å bevege seg. Vel inne snudde jeg

meg. «Jeg vil ikke se noen, spesielt ikke noen fra Houseof Night,» sa jeg rett før han lukket døren.

«Er du sikker?»«Ja.»«Du forstår vel hva du sier?» undret han.Jeg nikket. «Jeg vet hva som skjer med ynglinger som

ikke er i nærheten av vampyrer.»«Så i bunn og grunn har du dømt deg selv.»Tonen indikerte at det ikke var et spørsmål, men jeg

svarte likevel. «Det jeg gjør, er å ta ansvar for det jeg hargjort.»

Han nølte, det virket som om han hadde mer han villesi, men endte med å trekke på skuldrene og sukke. «Javel, greit. Lykke til, Zoey. Jeg beklager at det skulle endeslik.»

Døren lukket seg som om den var et kistelokk.Det var ikke noe vindu der, ikke noe lys utenfra, bort-

12

sett fra ganglyset som skinte inn mellom sprinklene. I en-den av cellen sto det en seng – en tynn madrass på enhard brisk som var festet til veggen. Et toalett i alumi-nium stakk ut av veggen midt på den motsatte veggen,ikke langt fra sengen. Det hadde ikke noe lokk. Gulvetvar bar sement. Veggene var grå. Teppet på sengen vargrått. Da jeg gikk bort til sengen, føltes det som om jegvar havnet i et mareritt i våken tilstand.

Seks skritt. Så lang var cellen. Seks skritt.Jeg gikk til kortveggen og så tilbake igjen. Fem skritt.

Det var fem skritt bredt.Jeg hadde hatt rett. Hvis jeg så bort fra takhøyden, var

jeg stengt inne i en celle på størrelse med en grav.Jeg satte meg på sengen, trakk knærne opp til brystet

og la armene rundt dem. Kroppen ristet og ristet og ristet.Jeg kom til å dø.Jeg kunne ikke huske om Oklahoma praktiserer døds-

straff. Jeg hadde ikke akkurat fulgt med i historietimenda trener Fitz spilte film etter film. Men det spilte uan-sett ingen rolle. Jeg hadde forlatt House of Night. Alene.Uten noen vampyrer. Selv førstebetjent Marx forsto hvadet betydde. Det ville bare være et spørsmål om tid førkroppen min ville begynne å avvise forvandlingen.

Så var det som om noen skrudde på en bryter i ho-det mitt, og bilder av døende ynglinger begynte å visesmot lerretet av mine lukkede øyelokk: Elliott, Stevie Rae,Stark, Erin …

Jeg klemte øynene enda hardere igjen.Det skjer fort. Veldig, veldig fort, lovet jeg meg selv.Så strømmet en annen dødsscene gjennom hukommel-

sen. To menn – hjemløse, ekle, men i live helt til jeg mis-tet kontrollen over temperamentet mitt. Jeg husket at jeghadde slengt raseriet mitt mot dem … at de smalt inn i

13

steinveggen ved siden av den lille grotten i WoodwardPark … at de bare lå der, i en bylt, helt knust …

Men de hadde jo rørt på seg! Jeg hadde ikke forståttat jeg hadde drept dem! Jeg mente ikke å drepe dem! Detvar faktisk bare en tragisk ulykke! ropte sjelen min.

«Nei!» Jeg sa det høyt og strengt til den egoistiskedelen av meg som ville finne unnskyldninger, som villeunngå konsekvensene. «Folk får ofte rykninger mens deholder på å dø. De er døde fordi jeg drepte dem. Det kom-mer ikke til å gjøre opp for det jeg har gjort, men jeg for-tjener å dø.»

Jeg krøket meg sammen under det kløende grå teppetog stirret i veggen. Jeg brydde meg ikke om middagen deskjøv inn under luken i døren. Jeg var ikke sulten, menuansett hva som hadde befunnet seg på det brettet, vardet ikke noe som ville fristet.

Av en eller annen grunn fikk den dårlige matlukten megtil å tenke på sist jeg hadde kjent fantastisk matlukt – pas-getti på House of Night, omringet av vennene mine.

Men jeg hadde vært altfor stresset av Aurox/Heath-problemet. Jeg hadde ikke nytt pasgettien, ikke egentlig.Akkurat som jeg ikke hadde satt pris på vennene mine.Eller Stark. Ikke egentlig.

Jeg hadde ikke tatt meg tid til å tenke over at jeg faktiskvar heldig som hadde to så fantastiske gutter som elsketmeg. Isteden hadde jeg vært forbannet og frustrert.

Jeg tenkte på Afrodite. Jeg husket at jeg hadde over-hørt henne og Shaylin snakke om at de hadde holdt øyemed meg. Jeg husket at jeg hadde stormet inn og dyttet tilShaylin med kraften av raseriet mitt konsentrert gjennomseersteinen.

Minnet fikk meg til å krympe meg i skam.Afrodite hadde hatt helt rett. Det hadde absolutt vært

14

nødvendig å holde øye med meg. Hun ville jo ikke klartå snakke meg til fornuft. Helvete heller, da hun forsøkte,hadde jeg ikke vært i nærheten av fornuftig.

Jeg krympet meg igjen da jeg husket hvor nær jeghadde vært å kaste raseriet mitt over Afrodite.

«Åherregud! Hvis jeg hadde gjort det, ville jeg ha drepten venn.» Jeg snakket inn i hendene, som jeg holdt foransiktet i skam.

Det spilte ingen rolle at seersteinen på en eller annenmåte, og uten at jeg egentlig hadde bedt om det, forster-ket evnene mine. Jeg hadde fått mange advarsler. Allegangene jeg var irritert og steinen ble varmere og var-mere. Hvorfor hadde jeg ikke stanset opp og tenkt gjen-nom hva som foregikk? Hvorfor hadde jeg ikke spurtnoen om hjelp? Jeg hadde bedt Lenobia om kjæresteråd.Kjæresteråd! Jeg burde ha bedt om hjelp til å stagge ra-seriet som strømmet i meg!

Men jeg hadde ikke bedt om hjelp med noe annet enndet som tunnelsynet mitt var fokusert på: meg.

Jeg hadde vært en selvopptatt bitch.Jeg fortjente å være her hvor jeg var. Jeg fortjente å

måtte ta konsekvensene av min egen oppførsel.Lyset i gangen ble slukket. Jeg ante ikke hva klokken

var. Det virket som år heller enn måneder siden jeg haddevært menneske – en normal tenåring som måtte gå pok-ker så tidlig til sengs når det var skole dagen etter.

Jeg ønsket med hele meg at jeg kunne ringe Super-mann og få ham til å fly baklengs rundt jorda til tidenvar skrudd tilbake til i går. Da ville jeg vært hjemme, påHouse of Night, sammen med vennene mine. Jeg ville hakastet meg i Starks armer og sagt at jeg elsket ham høytog virkelig satte stor pris på ham. Jeg ville sagt at jeg varforferdelig lei meg for alt rotet med Aurox/Heath, og at vi

15

ville finne ut av det – alle to komma fem av oss – men atjeg ville være glad for kjærligheten som ble vist meg uan-sett. Så ville jeg ha rykket av meg den seersteinen, funnetAfrodite og gitt den til henne så hun kunne oppbevareden på et trygt sted, som om hun var min Frodo.

Men det var for sent for slike ønsker. Det er bare enfantasi å tro at noen kan skru tiden tilbake. Supermanneksisterer ikke i virkeligheten.

Jeg sov ikke. Det var natt, og natten var blitt min dag.Akkurat nå skulle jeg ha sittet på skolen sammen medvennene mine, levd livet, opplevd det som (for meg) varen normal «dag». Isteden lå jeg her med armene rundtmeg selv. Jeg burde ha vært smartere. Jeg burde ha værtsterkere. Jeg burde ha vært hva som helst, bortsett fra enegoistisk drittunge.

Flere timer senere hørte jeg at luken i døren ble åpnetigjen, og da jeg snudde meg, så jeg at noen hadde fjer-net det urørte brettet. Fint. Kanskje lukten ville forsvinneogså.

Jeg måtte tisse, men jeg ville ikke. Ville ikke bruke detnakne toalettet som stakk ut av veggen midt i rommet.Jeg stirret på hjørnene hvor veggen møtte taket. Kame-raer.

Var det lov for vokterne å se på at de innsatte tisset?Gjelder de vanlige reglene for meg, egentlig? Jeg me-

ner, jeg hadde aldri hørt om at en yngling eller vampyrvar blitt stilt for menneskenes domstol, eller måtte sitte imenneskenes fengsel.

Det trenger jeg ikke å bekymre meg for. Jeg kommer tilå drukne i mitt eget blod lenge før det blir noen rettssak.

Merkelig nok ga den tanken litt trøst, og da lyset i gan-gen ble skrudd på igjen, falt jeg i en rastløs, drømmeløssøvn.

16

Det virket som det bare var gått ti sekunder da luken idøren ble slått opp og enda et aluminiumsbrett kom sei-lende inn i cellen. Lyden gjorde at jeg våknet med et rykk,men jeg var fremdeles omtåket og prøvde å sove videre– til lukten av bacon og egg gjorde at jeg fikk vann i mun-nen. Hvor lenge var det siden jeg hadde spist? Æsj, jegfølte meg helt råtten. Med sløret blikk reiste jeg meg oggikk de seks skrittene til døren, løftet opp brettet og bardet forsiktig tilbake til den rotete sengen.

Jeg hadde fått eggerøre som var veldig lett stekt. Baco-net var hardt som tørket oksekjøtt. Jeg hadde fått kaffe,en melkekartong og tørt, ristet brød. Jeg ville ha gitt hvasom helst for litt Grev Chocula og en boks brun brus.

Jeg tok en bit av eggerøren, men den var så salt at jegnesten satte den i halsen.

Men istedenfor å kveles begynte jeg å hoste. Inni dethostet kjente jeg smaken av noe, noe metallisk, glatt ogvarmt og overraskende deilig.

Det var mitt eget blod.Redselen strømmet gjennom meg og gjorde meg svak,

svimmel og kvalm. Skjer det allerede nå? Jeg er ikke klar!Jeg er ikke klar!

I et forsøk på å renske halsen og puste, spyttet jeg ut eg-gene. Jeg overså det røde i det rennende gule, satte brettetpå gulvet og rullet meg opp på sengen, slo armene rundtmeg selv og ventet på flere host og mer blod – mye merblod. Jeg skalv på hendene da jeg tørket noe nytt og våttfra leppene mine.

Jeg var så redd!Ikke vær det, sa jeg til meg selv mens jeg forsøkte å

holde tilbake et veldig kraftig host. Snart får du se Nyx.Og Jack. Og kanskje til og med Dragen og Anastasia.

Og mamma!

17

Mamma … Brått følte jeg en enorm lengsel etter henne.«Jeg skulle ønske jeg ikke var alene,» hvisket jeg gråt-

kvalt ned i den harde, flate madrassen.Jeg hørte at døren gikk opp, men jeg snudde meg ikke.

Jeg ville ikke se det forskrekkede uttrykket til en frem-med. Jeg lukket øynene hardt igjen og forsøkte å latesom jeg var på bestemors lavendelgård, at jeg lå og sovpå rommet mitt der. Jeg forsøkte å late som at lukten avegg og bacon kom fra hennes kjøkken, og at hosten minbare var en forkjølelse som gjorde at jeg måtte holde meghjemme fra skolen.

Og jeg klarte det! Å, takk, Nyx! Jeg kunne sverge påat jeg med ett kunne kjenne lukten av bestemor, lavendelog søtgress. Det ga meg mot til å snakke fort til den somhadde kommet inn, før stemmen ble druknet av blod.«Ingen fare. Det er dette som skjer med ynglinger. Baregå, er du snill, og la meg være alene.»

«Å Zoeybird, min kjæreste u-we-tsi-a-ge-ya, har duennå ikke skjønt at jeg aldri kommer til å la deg værealene?»