Kurs i EØS-rett 2. avdeling, vår 2007

Nordisk institutt for sjørett – Avdeling for petroleums- og energirett

UNIVERSITETET I OSLO

Kurs i EØS-rett2. avdeling, vår 2007

v/ Henrik Bjø[email protected]



Finanger I-saken (Rt 2000 s 1811)• Passasjer alvorlig skadet i bilulykke• Sjåføren påvirket av alkohol, og passasjeren ansett for å være

klar over dette• Årsakssammenheng mellom førerens alkoholpåvirkning og skaden• Trafikkforsikringsselskapet avslo passasjerens krav på erstatning i

hht daværende § 7 tredje ledd bokstav b jf § 4 i bilansvarslova– ”Skadelidaren kan ikkje få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom

han av fri vilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå hanb) visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova §22 første leden). Særregelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til grunn at skaden villa ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd”

• Antatt at bilansvarslova § 7 tredje ledd b) var i strid med EØS-direktiver om motorvognforsikring

• Hovedspørsmål: Tilsidesettelse av § 7 tredje ledd b) eller ikke?– Høyesterett i plenum: § 7 måtte følges (dissens 10-5)



Finanger II-saken (Rt 2005 s 1365)• Spørsmål om staten kunne bli gjort

erstatningsansvarlig overfor passasjeren som følge av uriktig gjennomføring av et direktiv

• Høyesterett i plenum kom til at staten var erstatningsansvarlig (dissens 9-4)



Finanger-sakene – tidslinje

11.10.1995Skade-

tidspunkt

IkrafttredelseEØS-avtalen 01.01.1994

EFTA-domstolensrådgivende

uttalelse (E-1/99)etter anmodningfra Høyesterett17.11.1999

14.09.2000EF-domstolens

avgjørelse isak C-348/98,

Ferreira

Høyesteretts domi Finanger I,

Rt 2000 s 181116.11.2000

(Bilansvarslova§ 7 (3) b endret

ved lov nr.61/2001)

Høyesteretts domi Finanger II,

Rt 2005 s 136528.10.2005



Kort om forrangsprinsippet i EØS-loven § 2 - anvendelsesområde• Bestemmelser i norsk rett ”som tjener til å

oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen”– Omfatter

» Bestemmelser gitt for å gjennomføre EØS-forpliktelser

» Bestemmelser som allerede var i samsvar med EØS-forpliktelsene på ikrafttredelsestidspunktet (”tjener til å oppfylle”)

– Omfatter ikke» EØS-forpliktelser som ikke er gjennomført i norsk

rett, jf Finanger I



Kort om forrangsprinsippet i EØS-loven § 2 - § 2 første punktum• Forrang for lovbestemmelser

– Lovbestemmelsen som tjener til å oppfylle EØS-forpliktelser går foran eldre lovbestemmelser

» Uproblematisk, jf også lex posterior-prinsippet– Lovbestemmelsen som tjener til å oppfylle EØS-forpliktelser

går foran forskrift (”andre bestemmelser”)» Uproblematisk, jf også lex superior-prinsippet

– Kan lovbestemmelse som tjener til å oppfylle EØS-forpliktelser gå foran senere lovbestemmelser?

» Kan anvendes som et kollisjonsprinsipp, men bestemmelsen innebærer ingen innskrenkning i Stortingets grunnlovsfestede lovgivningskompetanse

» Sentralt: Har lovgiver ment å fravike EØS-forpliktelsene?



Kort om forrangsprinsippet i EØS-loven § 2 - § 2 annet punktum• Forrang for forskriftsbestemmelser

– Forskriftsbestemmelse som tjener til å oppfylle EØS-forpliktelser går foran andre forskriftsbestemmelser

» Nokså uproblematisk– Kan forskriftsbestemmelsen som tjener til å oppfylle

EØS-forpliktelser gå foran senere lov?» Må modifiseres, jf også tilsvarende problemstilling i

forholdet mellom gjennomføringslov og senere lov– Bestemmelsen regulerer ikke forholdet mellom

forskriftsbestemmelse som tjener til å oppfylle EØS-forpliktelser og eldre lov, jf ordlyden



Kort om forrangsprinsippet i EØS-loven § 2 - oppsummering• EØS-loven § 2 uttrykk for et kompromiss

– Innskrenker ikke Stortingets lovgivningskompetanse, men kan ha stor praktisk betydning som et kollisjonsprinsipp

– Må antas at domstolene i praksis vil gå langt i å gi nasjonale gjennomføringsbestemmelser forrang i hht § 2 med mindre lovgiver har gitt klare indikasjoner på at et annet resultat er tilsiktet

• EØS-loven § 2 størst praktisk betydning ved at den gir forrang til hoveddelen i EØS-avtalen, jf EØS-loven § 1



Oppg. 2, malerikjøp - problemstillinger1. Utgjør behandlingsgebyret en toll på

eksport eller avgift med tilsvarende virkning, jf EØS-avtalen artikkel 10?

2. Utgjør vedtaket om å nekte utførsel en kvantitativ eksportrestriksjon eller et tiltak med tilsvarende virkning, jf EØS-avtalen artikkel 12?

3. Dersom vedtaket utgjør en kvantitativ eksportrestriksjon eller et tiltak med tilsvarende virkning; er handelshindringen likevel lovlig, jf EØS-avtalen artikkel 13?



Ad 1) Utgjør behandlingsgebyret en toll på eksport eller avgift med tilsvarende virkning? (1)• EØS art 10

– ”Toll på import og eksport og avgifter med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom avtalepartene. Med forbehold for de bestemmelser som er fastsatt i protokoll 5, skal dette gjelde også fiskaltoll.”

– Første pkt relevant her

• Tilsvarende bestemmelse i EF art 25– EF-domstolens tolkning av denne bestemmelsen som

et klart utgangspunkt relevant for tolkningen av EØS art 10, jf EØS art 6 og ODA art 3 nr. 2

– (Mulig modifikasjon: Avgifter knyttet til varebevegelse innen en avtalestat. Uansett ikke relevant i denne oppgaven)



Ad 1) Utgjør behandlingsgebyret en toll på eksport eller avgift med tilsvarende virkning? (2)• Staten pliktsubjekt• Følger av ordlyden at bestemmelsen omfatter eksport• Tolkningen av ”Toll […] og avgifter med tilsvarende

virkning”– Rekkevidden av ”avgifter med tilsvarende virkning” i praksis

avgjørende– EF-domstolen lagt til grunn en vid forståelse av begrepet

» Utgangspunkt: Omfatter alle avgifter eller tilsvarende økonomiske byrder som pålegges en vare fordi den krysser en grense, jf Kommisjonen mot Italia, Sml. 1969 s. 423

» Avgiftens formål ikke relevant, jf Diamantarbeidersaken, Sml. 1969 s. 49

» Mao er EØS art 10 å anse som et rent restriksjonsforbud



Ad 1) Utgjør behandlingsgebyret en toll på eksport eller avgift med tilsvarende virkning? (3)• Tolkningen av ”Toll […] og avgifter med tilsvarende

virkning” (forts.)– Må likevel skille mellom toll/avgifter og vederlag for tjenester, jf

Kommisjonen mot Belgia, Sml. 1983 s. 1649

• Er behandlingsgebyret å anse som en avgift med tilsvarende virkning som toll, eller som vederlag for en tjeneste?

– Gebyret knyttet til undersøkelse og kontroll som ledd i utførsel – Kontrollen skjer i statens interesse, og gebyret påløper fordi

bildet skal krysse en grense

• Konklusjon: Gebyret må anses som en avgift med tilsvarende virkning som toll. I strid med EØS art 10.



Ad 2) Utgjør vedtaket om å nekte utførsel en kvantitativ eksportrestriksjon eller et tiltak med tilsvarende virkning? (1)

• EØS art 12– ”Kvantitative eksportrestriksjoner og alle tiltak med

tilsvarende virkning skal være forbudt mellom avtalepartene”

– Svarer til EF art 29 – EF-domstolens praksis klart relevant

• Staten pliktsubjekt• Åpenbart at enkeltvedtaket er å anse som

et ”tiltak”



Ad 2) Utgjør vedtaket om å nekte utførsel en kvantitativ eksportrestriksjon eller et tiltak med tilsvarende virkning? (2)

• Tolkningen av ”eksportrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende virkning

– I vår sak: Norske myndigheter tillater ikke eksport av bildet – et rent eksportforbud som rammes av EØS art 12

– Merk for øvrig at EF-domstolen ikke har tolket forbudet i EØS art 12 like vidt som forbudet mot importrestriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning i EØS art 11

» Groenvold, Sml. 1979 s. 3409 – omfatter direkte forskjellsbehandling og tiltak med diskriminerende formål

» Mulig modifikasjon (men ikke helt klart): Monsees, Sml. 1999 s. I-2921

• Konklusjon: Vedtaket utgjør en eksportrestriksjon i hht EØS art 12



Ad 3) Kan vedtaket likevel opprettholdes i medhold av EØS art 13? (1)

• EØS art 13– ”Bestemmelsene i artikkel 11 og 12 skal ikke være til hinder

for forbud eller restriksjoner på import, eksport elle transitt som er begrunnet ut fra hensynet til […] nasjonale skatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi […]. Slike forbud må dog ikke kunne brukes til vilkårlig forskjellsbehandling eller være en skjult hindring på handelen mellom avtalepartene.”

• Problemstillinger1. Er vedtaket begrunnet i et legitimt hensyn?

2. Utgjør vedtaket en vilkårlig forskjellsbehandling/skjult handelshindring?

3. Er vedtaket egnet til å forfølge det legitime hensynet?

4. Forholdsmessighet/proporsjonalitet?




• Ad 1) Vedtaket kan begrunnes i hensynet til ”nasjonale skatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi” – legitimt, jf EØS art 13

• Ad 2) Ingen holdepunkter for at vedtaket utgjør vilkårlig forskjellsbehandling/skjult handelshindring

• Ad 3) Utførselsforbudet må kunne anses som egnet til å verne nasjonale skatter

• Ad 4) Problemet: Står utførselsforbudet i rimelig forhold til det hensynet vedtaket skal ivareta, og kan dette hensynet forfølges ved hjelp av tiltak som er mindre inngripende for samhandelen mellom avtalestatene (proporsjonalitets-vurderingen)




• Proporsjonalitetsvurderingen har to sider– Spørsmålet om fastsettelse av avtalestatenes beskyttelsesnivå

» Er det et rimelig forhold mellom mål og middel?» EF-domstolen normalt tilbakeholden med å overprøve» I vår sak: Sannsynligvis greit

– Spørsmålet om avtalestatenes beskyttelsesmåte» Kan beskyttelsesnivået opprettholdes ved hjelp av tiltak

som er mindre inngripende for samhandelen?» EF-domstolen mer aktiv i prøvingen – utgjør i praksis ofte

det sentrale tvistepunktet» I vår sak: Sannsynligvis greit

• Konklusjon: Vedtaket kan opprettholdes, jf EØS art 13



Oppg. 3, miljøavgift på elektrisk kraft1. Vil et opplegg med én flat avgift for all importert

kraft falle inn under forbudet mot toll og tilsvarende avgifter i EØS-avtalen art. 10, når norsk kraft er undergitt et differensiert avgiftsregime, og det meste av den norske kraftproduksjonen i realiteten vil være unntatt fra avgiften?

2. Hvis art. 10 ikke kommer til anvendelse, skjærer ordningen da også klar av forbudet mot diskriminerende interne avgifter i art. 14?

3. Hvis ordningen med én flat avgift er i strid med art. 14, vil også ett og samme differensierte avgiftsregime for all kraft, både norsk og importert, også rammes av art. 14?



Sak C-213/96, Outokumpu – oversikt (1)• Prejudisiell avgjørelse etter anmodning fra

finsk domstol• Finsk lovgivning om betaling av punktavgift

(grunnavgift og tilleggsavgift) for visse energikilder, herunder elektrisitet

• Differensiert avgiftsregimeProduktgruppe:Grunnavgift+tilleggsavgift:

– Finsk elektrisitet fra atomkraft: 1,5 + 0,9 p/kWh– Finsk elektrisitet fra vannkraft: 0 + 0,4 p/kWh– Importert elektrisitet: 1,3 + 0,9 p/kWh



Sak C-213/96, Outokumpu – oversikt (2)• Avgiftsregime begrunnet i miljøhensyn• Avgift på importert elektrisitet beregnet på

bakgrunn av gjennomsnittssatsen for elektrisitet produsert i Finland pga praktiske vanskeligheter med å fastslå produksjonsmetoden for importert elektrisitet

• Avgift for innenlandsk produsert elektrisitet belastet produsent, avgift for importert elektrisitet belastet importør



Sak C-213/96, Outokumpu – oversikt (3)• Helsinkis distrikstollkammer oppkrevde

avgift av Outokumpus import av elektrisitet produsert i Sverige

• Outokumpu: I strid med (nåværende) EF art. 23, 25 og 90 (tidligere art. 9, 12 og 95)

– EF art. 23 ingen parallell i EØS. Sml. EØS art 9 – vesensforskjell

– EF art. 25 – tilsvarer EØS art. 10– EF art. 90 – tilsvarer EØS art. 14

• Den nasjonale domstolens prejudisielle spørsmål

– Avgjørelsens premiss 17



Ad 1) Forholdet til EØS art. 10 (1)• Utgangspunkt: EF art. 25 og 90 kan ikke anvendes

kumulativt, jf Outokumpu premiss 19– Gjelder tilsvarende for EØS art. 10 og 14, jf EFTA-domstolens

sak E-1/01, Einarsson, premiss 20• EØS art. 10 et rent restriksjonsforbud• Outokumpu, premiss 20

– ”…enhver økonomisk byrde, der ikke er told i egentlig forstand, som pålægges ensidigt og belaster varer som følge af grænseoverskridelsen, uanset benævnelse eller opkrævningsmåde, er en afgift med tilsvarende virkning […]. En sådan byrde falder dog ikke ind under dette begreb, såfremt den er en del af en generel, intern afgiftsordning, der systematisk omfatter forskellige kategorier af varer efter objektive kriterier, der anvendes uden hensyn til varernes oprindelse. I så fald er byrden omfattet af anvendelsesområdet for traktatens artikel [90].” (min uthevn.)

– Se tilsvarende i Einarsson, premiss 20



Ad 1) Forholdet til EØS art. 10 (2)• Den foreslåtte norske ordningen

– en generell, intern avgiftsordning?– Det oppkreves i utgangspunktet avgift både av innenlandsk

og utenlandsk produsert elektrisitet av samme myndighet under samme avgiftsordning

» Selv om det foreligger en særskilt avgiftssats for import, rammer ikke avgiftsordningen bare importert elektrisitet, sml. Outokumpu premiss 27

– Ikke avgjørende at avgift for innenlandsk kraftproduksjon belastes produsent og utenlandsk kraft belastes importør, jf Outokumpu premiss 25

• Konklusjon: Sannsynligvis ikke omfattet av EØS art. 10



Ad 2) Forholdet til EØS art. 14 (1)• EØS art. 14

– ”Ingen avtalepart skal på varer fra andre avtaleparter hverken direkte eller indirekte legge interne avgifter av noen art som er høyere enn de som direkte eller indirekte pålegges tilsvarende innenlandske varer.

Videre skal avtalepartene avholde seg fra å pålegge varer fra andre avtaleparter interne avgifter av en slik art at de indirekte beskytter produksjonen av andre varer.”

• Utgangspunkt– Art. 14 negativt avgrenset i forhold til art. 10, jf

Outokumpu premiss 19 og 29– Art. 14 gir – i motsetning til art. 10 – uttrykk for et

diskrimineringsforbud



Ad 2) Forholdet til EØS art. 14 (2)• Bestemmelsen omfatter både direkte og

indirekte forskjellsbehandling• Ofte et problem: Hva er en ”tilsvarende”

vare, jf EØS art. 14(1)?– Merk at EF art. 90(1) anvender ordlyden ”lignende”

varer – men ingen holdepunkter for at EØS art. 14 er ment å fravike EF art. 90, må kunne legge EF-rettspraksis til grunn

– EF-domstolen: Begrepet skal tolkes vidt – det avgjørende om varene har ensartede egenskaper og tjener samme behov for forbrukerne

– I vår sak: Varen er elektrisitet – både den innenlandske og den importerte – dvs tilsvarende vare



Ad 2) Forholdet til EØS art. 14 (3)• Forskjellsbehandlingen kan opprettholdes dersom

den er objektivt (saklig) begrunnet, jf bl.a. Outokumpu premiss 30

• Miljøbeskyttelse åpenbart et legitimt hensyn– Jf bl.a. EF art. 2, 3 l) og 6– Jf bl.a. EØS fortalen pkt 9 (og 10) og art. 73

• Men: Miljøhensyn kan i utgangspunktet begrunne differensiering, men ikke et særskilt regime for all import (flat avgiftssats kun for import), sml. Outokumpu premiss 31 flg.

• Konklusjon: I strid med EØS art. 14



Ad 3) Felles differensiert regime • Mer problematisk: Kan i utgangspunktet begrunnes i

miljøhensyn, men vil samtidig rent faktisk favorisere norsk elektrisitetsproduksjon

• Sak C-171/78, Dansk snaps• Sak E-1/01, Einarsson – proteksjonistisk virkning – og

formål? Jf premiss 31 og 32• Artikkel 14(2)?

– Myntet på tilfeller hvor varene ikke er så like som ”tilsvarende” varer – passer ikke helt i vår sak

• Utvikling i sekundærlovgivningen• Konklusjon: Løsningen noe usikker, men

sannsynligvis ikke i strid med EØS art 14



Forskjellsbehandling – litt terminologi• Problem: Forskjellsbehandling er i seg selv et vanskelig begrep,

og terminologien varierer noe fra rettsanvender til rettsanvender

– Forskjellig begrepsbruk kan gi uttrykk for forskjellige nyanser mht innhold, men i hovedsak er mange av begrepene synonyme

• Forskjellsbehandling = diskriminering• Rettslig/åpen/direkte forskjellsbehandling = tiltak som etter sitt

innhold forskjellsbehandler innenlandske og utenlandske varer– Eks.: Uttrykkelig krav om at norske varer skal anvendes/prioriteres i en

samfunnssektor• Faktisk/skjult/indirekte forskjellsbehandling = tiltak som har

som virkning at innenlandske og utenlandske varer forskjellsbehandles

– Eks.: Spesifikasjonskrav for bruk av varer som det i realiteten er enklere å oppfylle for innenlandske enn for utenlandske varer

• Opprinnelsesnøytrale tiltak = tiltak som etter sitt innhold gjelder likt for innenlandske og utenlandske varer (dvs tiltak som ikke innebærer rettslig/åpen/direkte forskjellsbehandling)



Oppg. 4, Lillevik fotballDrøft og avgjør1. om reklamen rammes av reklameforbudet2. om reklameforbudet rammes av EØS art. 113. om reklameforbudet, dersom det rammes av

EØS art. 11, likevel kan opprettholdes4. om reklameforbudet er i strid med EØS-

avtalens regler om fri bevegelighet for tjenesteytelser, og

5. om reklameforbudet i alkoholloven, dersom det er i strid med EØS-avtalen, må stå tilbake for EØS-avtalens regler.



Ad 1) Det norske reklameforbudet vurdert isolert• Idrettslaget erkjenner at navnet Faxe først

og fremst er forbundet med øl av folk flest• En ikke uvesentlig del av dem reklamen

henvender seg til må antas å ville oppfatte den som reklame for alkoholholdig drikk, jf alkoholforskriften § 14-1 (1) og (2)

• Konklusjon: Reklamen rammes av reklameforbudet



Ad 2) Om reklameforbudet rammes av EØS art. 11 (1) • Problemstilling

– Er reklameforbudet å anse som en kvantitativ importrestriksjon eller et tiltak med tilsvarende virkning, jf EØS art. 11?

– En ”intern” regulering – Et tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ importrestriksjon?

• Utgangspunktet: Sak 8/74, Dassonville– Rammer i utgangspunktet ”enhver bestemmelse for handelen

som direkte eller indirekte, aktuelt eller potensielt, kan hindre samhandelen [i EØS]”

• Sak 120/78, Cassis de Dijon og senere rettspraksis• Adekvansprinsippet

– Neppe for usikre og indirekte følger for samhandelen



Ad 2) Om reklameforbudet rammes av EØS art. 11 (2)• Modifikasjon: Forente saker C-267/91 og C-

268/91, Keck. Skille: – Produktregulering

» Dvs produktkrav (særlig betydning for markedsadgangen)

» Dassonville-formelen gjelder– Bestemte former for salg

» Dvs regulering av salgsmåte (særlig betydning for markedsatferden)

» Restriksjon dersom ordningen rettslig eller faktisk påvirker omsetningen av varer fra andre EØS-land negativt i forhold til innenlandske varer



Ad 2) Om reklameforbudet rammes av EØS art. 11 (3)• Mest nærliggende å anse reklameforbudet

som et tiltak som regulerer bestemte former for salg/ markedsatferden

• Påvirker alkoholforbudet rettslig eller faktisk omsetningen av alkoholholdige drikker fra andre EØS-land negativt i forhold til innenlandske varer?



Ad 2) Om reklameforbudet rammes av EØS art. 11 (4)• Klart at det ikke foreligger rettslig/ direkte

forskjellsbehandling• Hva med faktisk/ indirekte forskjellsbehandling?

– Sak C-405/98, Gourmet, premiss 18-21– EFTA-domstolens avgjørelse i sak E-4/04, Pedicel, premiss 45-47– Oslo tingretts dom 16. oktober 2006: Kort fastslått at det

foreligger en restriksjon på s. 28 – ingen selvstendig prøving av spørsmålet

– Resonnement: Reklameforbudet vanskeliggjør omsetningen av utenlandske varer i større utstrekning enn innenlandske varer gitt samfunnsmessige tradisjoner, lokale skikker og sedvaner

• Konklusjon: Reklameforbudet rammes av art. 11



Ad 3) Om reklameforbudet likevel kan opprettholdes (1)• Problemstillinger

1. Ivaretar forbudet et lovlig/legitimt hensyn?2. Vilkårlig forskjellsbehandling eller skjult

handelshindring (jf art. 13)?3. Er forbudet egnet til å ivareta det legitime hensynet?4. Står forbudet i et rimelig forhold til det hensynet det

skal ivareta, og kan dette hensynet forfølges ved hjelp av tiltak som er mindre inngripende for EØS-samhandelen (proporsjonalitetsvurderingen)?– Vurdering av beskyttelsesnivå– Vurdering av beskyttelsesmåte



Ad 3) Om reklameforbudet likevel kan opprettholdes (2)• Ad 1) Krav til lovlig/legitimt hensyn

– Vernet av menneskers liv og helse uttrykkelig anerkjent i EØS art. 13

• Ad 2) Vilkårlig forskjellsbehandling eller skjult handelshindring

– Ingen holdepunkter for at forbudet utgjør vilkårlig forskjellsbehandling/skjult handelshindring

• Ad 3) Egnethet– Reklameforbudet må anses egnet til å ivareta

hensynet til vern av folkehelsen, jf Gourmet premiss 27



Ad 3) Om reklameforbudet likevel kan opprettholdes (3)• Ad 4) Proporsjonalitetsvurdering

– Beskyttelsesnivået: Står forbudet i et rimelig forhold til hensynet til folkehelsen?

» EF- og EFTA-domstolen generelt varsomme med å overprøve medlemsstatenes beskyttelsesnivå

» Pedicel premiss 55: ”[…] Det tilkommer den enkelte EØS-stat å bestemme hvilket beskyttelsesnivå de ønsker å opprettholde for folkehelsen […]”

– Beskyttelsesmåte: Er forbudet nødvendig for å ivareta hensynet til folkehelsen, eller kan et tilsvarende beskyttelsesnivå forfølges ved hjelp av tiltak som er mindre inngripende for EØS-samhandelen? (nødvendighetsvurdering)

» Mer problematisk (se neste lysark)



Ad 3) Om reklameforbudet likevel kan opprettholdes (3)• Nærmere om nødvendighetsvurderingen

– Gourmet: EF-domstolen overlater vurderingen til den nasjonale domstolen, se premiss 33 (generaladvokaten: Mer aktiv prøving)

» Marknadsdomstolen: Proporsjonalitetskravet ikke oppfylt – det svenske reklameforbudet i strid med EF-retten

– Pedicel: Overlater også et vidt subsumsjonsskjønn til den nasjonale domstol, se premiss 57-58

» Oslo tingrett: Reklameforbud som omfatter spesialtidsskrifter for mat og drikke ikke et effektivt eller virkemiddel for å gjennomføre lovens formål – tiltaket har ikke målbar betydning for totalforbruket og er ikke et nødvendig virkemiddel. Proporsjonalitetskravet ikke oppfylt – forbudet i strid med EØS-retten

• Men denne konklusjonen er ikke opplagt



Ad 3) Om reklameforbudet likevel kan opprettholdes (4)• Nødvendighetsvurderingen i vår sak

– Reklamen retter seg mot allmennheten gjennom draktreklame – også potensielt mot yngre mennesker

– Skiller seg fra sakene om reklameforbud i spesialtidsskrifter

• Konklusjon: Forbudet kan sannsynligvis opprettholdes



Ad 4) Reklameforbudet og tjenestefriheten (1)• Problemstillinger

1. Utgjør reklameforbudet en restriksjon på adgangen til å yte tjenester i form av å tilby reklameplass på draktene til potensielle annonsører etablert i andre EØS-stater, jf EØS art. 36?

2. Kan en eventuell restriksjon likevel opprettholdes av hensyn til folkehelsen, jf EØS art. 39 jf art. 33?

• Ad 1) ”restriksjoner på adgangen til å yte tjenester”– Gourmet premiss 37-39 og Pedicel premiss 48-49:

Forbudet utgjør en tjenesterestriksjon



Ad 4) Reklameforbudet og tjenestefriheten (2)• Ad 2) Opprettholdelse av hensyn til

folkehelsen– Samme vurdering som i spørsmål 3 ovenfor i hht

varereglene



Ad 5) Må et EØS-stridig reklameforbud stå tilbake for EØS-avtalens regler?• EØS-avtalens hoveddel gjelder som norsk

lov, jf EØS-loven § 1• Forrang i hht EØS-loven § 2 første pkt.• Konklusjon: Reklameforbudet i alkoholloven

må stå tilbake for EØS-avtalens regler i den utstrekning det er i strid med EØS-avtalens hoveddel



Oppg. 5, forbud mot bruk av vannscootere1. Har Lars og/eller Peder rett i at forbudet

mot vannscooterbruk i fritids- og småbåtloven er i strid med EØS-avtalen art. 11?

2. Gitt at forbudet er i strid med art. 11: Må Lars og Peder frifinnes, jf EØS-loven §§ 1 og 2, eller må §§ 38-40 i fritids- og småbåtloven uansett gå foran EØS-avtalen art. 11?



Ad 1) EØS-avtalen art. 11 (1)• Kan Lars påberope seg EØS-avtalens art.

11?– Vannscooter produsert i Japan– EØS art. 11 bare anvendelse for produkter med

opprinnelse i en EØS-stat, jf art. 8 nr. 2– Japansk vannscooter ikke omfattet – Se også Rt. 2004 s. 834

• Kan Peder påberope seg EØS-avtalen art. 11?

– Ja, vannscooter med opprinnelse i en EØS-stat (italiensk), jf EØS art. 8 nr. 2



Ad 1) EØS-avtalen art. 11 (2)• Utgjør forbudet mot bruk av vannscootere en

kvantitativ importrestriksjon eller et tiltak med tilsvarende virkning, jf EØS art. 11?

– Er bruksforbudet å anse som et tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ importrestriksjon ved at det hindrer innførsel av vannscootere med opprinnelse i andre EØS-stater?

• Utgangspunktet: Sak 8/74, Dassonville– Rammer i utgangspunktet ”enhver bestemmelse for handelen

som direkte eller indirekte, aktuelt eller potensielt, kan hindre samhandelen [i EØS]”

• Sak 120/78, Cassis de Dijon og senere rettspraksis• Adekvansprinsippet

– Neppe for usikre og indirekte følger for samhandelen



Ad 1) EØS-avtalen art. 11 (3)• Modifikasjon: Forente saker C-267/91 og C-268/91,

Keck– Skille mellom produktregulering og bestemte former for salg

• Utgjør bruksforbudet en produktregulering (restriksjon på markedsadgangen) eller en bestemt form for salg (restriksjon på markedsatferden)?

– Bruksforbudet i praksis tilnærmet samme virkning som et omsetningsforbud – kanskje mest naturlig å anse som en restriksjon på markedsadgangen

– Passer i det hele tatt sondringen i denne saken? Bruksbegrensninger som mulig egen kategori, jf generaladvokatens forslag til avgjørelse i sak C-142/05, Mickelsson og Roos, premiss 40-47 (endelig avgjørelse fra EF-domstolen ennå ikke avsagt)



Ad 1) EØS-avtalen art. 11 (4)• Forutsatt produktregulering/restriksjon på

markedsadgang– Tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ

importrestriksjon, jf Dassonville

• Subsidiært: Bestemte former for salg/restriksjon på markedsatferd (/bruksbegrensning)

– Klart at det ikke foreligger rettslig forskjellsbehandling– Faktisk forskjellsbehandling?

» Ingen innenlandsk produksjon av vannscootere, jf bl.a. sak C-391/92, Gresk morsmelkerstatning

» Vannscootere sammenliknbare med enkelte typer småbåter? Jf Mickelsson og Roos, premiss 42-43



Ad 1) Kan restriksjonen likevel opprettholdes? (1) • Problemstillinger

1.Ivaretar forbudet et lovlig/legitimt hensyn?2.Vilkårlig forskjellsbehandling eller skjult

handelshindring (jf art. 13)?3.Er forbudet egnet til å ivareta det legitime hensynet?4.Står forbudet i et rimelig forhold til det hensynet det

skal ivareta, og kan dette hensynet forfølges ved hjelp av tiltak som er mindre inngripende for EØS-samhandelen (proporsjonalitetsvurderingen)?

– Vurdering av beskyttelsesnivå– Vurdering av beskyttelsesmåte



Ad 1) Kan restriksjonen likevel opprettholdes? (2)• Ad 1) Lovlig/legitimt hensyn?

– EØS art. 13: Vernet av menneskers og dyrs liv og helse, plantelivet

– Suppleres av ulovfestede allmenne hensynene» Ordningen ikke direkte diskriminerende – de

ulovfestede hensynene kan komme til anvendelse» Miljøhensyn et legitimt hensyn, se bl.a. sak C-

379/98, PreussenElektra

• Ad 2) Vilkårlig forskjellsbehandling/skjult handelshindring, jf EØS art. 13 i.f.?

– Ingen holdepunkter for å anta dette



Ad 1) Kan restriksjonen likevel opprettholdes? (3)• Ad 3) Egnethet

– Tiltaket må kunne anses egnet (sml. også forarbeidsuttalelsene i oppgaveteksten)

• Ad 4) Proporsjonalitet– Beskyttelsesnivå – har norske myndigheter gått for

langt i å prioritere hensynet til miljøet på bekostning av den frie varebevegelighet?

» Nei, greit i dette tilfellet, jf også føre var-prinsippet i EØS fortalen pkt 9 og art. 73 nr. 2

– Beskyttelsesmåte – er bruksforbudet nødvendig for å ivareta hensynet til miljøet, eller kan et tilsvarende beskyttelsesnivå ivaretas ved hjelp av virkemidler som er mindre inngripende for samhandelen?



Ad 1) Kan restriksjonen likevel opprettholdes? (4)• Beskyttelsesmåte (forts.)

– Tilnærmelsesvis totalforbud inngripende, men hvilke mindre inngripende tiltak (for samhandelen) kan tenkes å ivareta det samme beskyttelsesnivået?

» Særskilte ferdselsregler?» Forbud mot kjøring nærme land?» Strengere utslipps-/støykrav?» Strengere regulering/håndhevelse av fartsgrenser?» Skille mellom forskjellige typer vannscootere?» (Men merk at enkelte av disse forholdene også er søkt

ivaretatt i fritids- og småbåtloven § 39 annet ledd)– Konklusjonen ikke helt opplagt, sml. Mickelsson og Roos,

premiss 76-86



Ad 2) Må Lars og Peder frifinnes, jf EØS-loven §§ 1 og 2?• Lars’ forhold ikke regulert av EØS-avtalen –

forbudet i fritids- og småbåtsloven gjelder• Peder må frifinnes forutsatt at det

foreligger restriksjon som ikke kan opprettholdes

– EØS-loven § 1: EØS art. 11 og 13 gjelder som norsk lov– EØS-loven § 2: Forrang for EØS-avtalens hoveddel

(ingen holdepunkter for at Stortinget har ment å tilsidesette forpliktelsene etter EØS-avtalen ved innføringen av forbudet i fritids- og småbåtloven i 2000)

Kurs i EØS-rett 2. avdeling, vår 2007

Documents

Transcript of Kurs i EØS-rett 2. avdeling, vår 2007