Håkon Glørstad, Birgitte Skar og Dagfinn Skre (red.)

Kulturhistorisk museumSkrifter 4

Historien i forhistorienFestskrift til Einar Østmo på 60-års dagen

OSLO 2006

Redaksjon:Håkon Glørstad, Birgitte Skar og Dagfinn Skre

Kulturhistorisk museumUniversitetet i Oslo

ISSN 1504-3258ISBN 82-8084-027-3

Lay-out:Tom Heibreen

Omslag:Stork Designbyrå AS

Trykk:PDC Tangen

49

«Sandokomplekset» – nyoppdagede groplokaliteter fra mesolittisk tid på Sandholmen i Askim kommune INGRID FUGLESTVEDT

INNLEDNING

«Lengst nord i Askim… stikker en odde ut i Solbergfossbassenget i Glomma, hvor van-nivået i dag er det samme som i Øyeren, ca. 100 m o.h. Odden kalles Sandoholmen av eldre, Sandholmen av yngre og rett og slett «Hølmen» av lokalfolk. Den består av grov stein og grus og må være en rest av Skiraet» (Hansen 2003:39).

Fiskere og andre friluftsmennesker som har ferdes på Sandholmen ved Glommas bredd har undret seg over de mange gropene som finnes på holmen (fig. 1). Gropene har vært et kjent fenomen i en årrekke. Ingen hadde noen fullgod forklaring på hva gropene var, inntil historielagsmedlem Per Hansen tenkte tanken om at det kunne dreie seg om steinalderlokaliteter. Denne antagelsen fikk han bekreftet. To av gropene (lokalitet 1 og 2) har vært gjenstand for erosjon og utvasking etter opp-demmingen av Solbergfoss i 1924. I de utvaskede profilene kom det fram flint. Med denne bak-grunn skrev Hansen en artikkel i Wiwar om stein-alderlokalitetene på Sandholmen, som han ut fra ulike vurderinger antar er 8500 år gamle (Hansen 2003).

En innledende oppmåling viser at det finnes 17 groper på Sandholmen med diametre på mellom 6 og 10 meter, og dybder på opptil 75 cm. Noen av gropene har tydelige voller langs deler av kanten, og de er rundovale i formen. Gropene framtrer umiddelbart som en fornminnetype som til nå er funnet ved Svevollen og Rødsmoen, henholdsvis Elverum og Åmot kommuner i Hedmark. Det som etter alt å dømme er groplokaliteter av lig-nende type, finnes altså i tilknytning til Glommas løp, men ca. 190 og 240 kilometer lenger nord (fig. 2).

Holmen med de mange gropene påkaller umid-delbart en rekke problemstillinger for videre forskning. Eventuelle arkeologiske undersøkelser ville gitt et konkret arkeologisk materiale med funn, dokumentasjon og dateringer. En mangel på slike resultater er likevel ikke til hinder for en innledende diskusjon omkring hva Sandholmen kan ha representert i sin tidsmessige, sosiale og landskapsmessige kontekst. Slike vurderinger vil kunne danne bakgrunn for framtidige undersøkel-ser på Sandholmen. Jeg vil heretter omtale loka-litetene samlet som Sandokomplekset. Her vil jeg vil ta opp følgende problemstillinger:

Hva er lokalitetene på Sandholmen?Hva er den mest sannsynlige alderen på loka-litetene?Hvordan kan Sandokomplekset forstås i for-hold til bruk av kyst- og innlandsområder?Hvordan kan vi forstå stedets sosiale kontekst i mesolittisk tid?

Og, til slutt:Hva kan være relevante problemstillinger for en videre undersøkelse av Sandokomplekset?

HVA ER GROPENE PÅ SANDHOLMEN?Andre groplokaliteter langs Glommas dre-neringsfeltI årene mellom 1985 og 1987 undersøkte Egil Mikkelsen den første kjente groplokaliteten ved Svevollen i Heradsbygd i Elverum kommune (Mikkelsen 1989). I 1989 og 1990 fikk under-tegnede anvende materialet fra denne lokaliteten, som for øvrig fikk navnet Svevollen 1. I 1989 og 1990 ble det gravd en sjakt gjennom naboloka-liteten, Svevollen 2 (Fuglestvedt 1992; 1995). Undersøkelsene ved Svevollen var rene forsk-ningsundersøkelser, og fordi det dreide seg om boligstrukturer knyttet til groper eller groptufter,

••

•

•

•

50

representerte funnene noe enestående i forsknin-gen på sørnorsk mesolitikum. Noen år senere ble imidlertid fornminnetypen gjenstand for langt mer omfattende undersøkelser. I forbindelse med

Forsvarets utbygging på Rødsmoen i Åmot kom-mune, viste det seg snart at denne typen grop-lokaliteter også fantes andre steder langs Glom-mas dreneringsfelt. Under ledelse av Joel Boaz ble det i årene 1994 til 1996 registrert til sammen åtte groptufter ved Rødsmoen, hvorav fire ble totalgravd (Boaz 1997).

I diskusjonen omkring hva groptuftene på Sandholmen, Svevollen og Rødsmoen egent-lig representerer er fenomenet skärvstensvall av sentral betydning. Skärvstensvaller er en lokali-tetstype som er undersøkt i nokså stort omfang i Norrland (Boaz 1996:18f; Lundberg 1997:3f; Spång 1986:49). Prinsippet for en groptuft/skärv-stensvall er som skjematisert i figur 3. Først gra-ves en grop og jordmasser legges ved siden av gropa. En hytte- eller boligkonstruksjon med

Figur 1. a) Flyfoto over Sandholmen. b) Sandholmen med lokaliteter lagt inn på ØK-kart. Kartet er kun en skisse, som delvis er utarbei-det på grunnlag av oppskritting og øyemål. M=1:1000. c) Sandholmens posisjon i forhold til Øyeren og deler av Askimbuen. (a,b, og c er utsnitt fra: www.webhotel.gisline.no). d) Lokalitet 1 er utsatt for pågående erosjon og utvasking. Foto: Ingrid Fuglestvedt.

51

nedsenket gulvflate anlegges i bunnen av nedgrav-ingen. Veggene i gropa har en isolerende effekt. Denne effekten kan økes ytterligere dersom man varmer opp store mengder kokstein og anvender dem som varmeelementer i veggene. Ved lang-varig eller gjentatt bruk, må disse elementene byttes ut med nyoppvarmet stein. Utrangert kok-stein og annet avfall fra boplassflatens kulturlag blir derfor ryddet av veien og deponert utenfor gropa. Med dette bygges det opp voller bestående av mødding omkring tufta. Den intensive bruken av kokstein er med på å bygge opp avfallsvollen. Gjenbruk av tufta vil innebære ny opprensking og gjenoppbygging og fører til ytterligere oppbyg-ging av avfall fra boplassflatens kulturlag. Ifølge Boaz’ resultater er de dypeste tuftene med de største møddingene også de som viser flest faser med gjenbruk (Boaz 1997:131). Skjørbrent stein er en type avfall som er med på å bygge opp mød-dingens mektighet. Møddingen utgjør således et iøynefallende trekk i utgravingsprofilen, derav navnet ’skärvstensvall’. Skärvstensvaller og andre lokaliteter med nedgravd hytte- eller boligflate er et generelt fenomen knyttet til kombinasjonen

av kaldt klima og nordligere breddegrader. I et klima med frostnetter vil jordisolasjonen virke varmende, mens det i et klima med høyere som-mertemperaturer vil føre til et rått og kaldt inne-klima. Som Åsa Lundberg påpeker, foreligger det ingen nødvendig kontinuitet i tid og rom mellom grupper og områder som anlegger groptufter.

«Teorier om at grophustraditionen skulle ha förts vidare från Sibirien til Amerika…för-kastas…endast sunt förnuft behövs för at praktiskt lösa bostadsproblemet i kalla områden där kunskapen om jordvarmens värmande eller kylande egenskaper rimligtvis finns hos alla naturfolk» (Lundberg 1997:96).

Både Mikkelsen og Boaz tolker groptuftene på henholdsvis Svevollen og Rødsmoen som en parallell til skärvstensvallene, som er undersøkt i innlandet i Norrland i Sverige (Mikkelsen 1989; Boaz 1996; 1997:129ff; 1999:143; Lundberg 1997:3f; Spång 1986:49), og videre i sammen-heng med vinteraktiviteter, sistnevnte med antyd-ning om at bosetningen begynner senhøstes (Boaz 1997:130ff; 1999: Fig.10; Mikkelsen 1989:52). Undertegnede har likeledes tolket lokalitetene på Svevollen som groptufter. Imidlertid har jeg vært tilbakeholden med å gi Svevollentuftene en streng kategorisering som skärvstensvaller, selv om det uten tvil dreier seg om et beslektet fenomen. På grunnlag av vurderinger av faunamaterialet samt bruksskadeanalyse på skrapere, har jeg dessuten åpnet for bosetning i perioden sensommer, høst og vinter (Fuglestvedt 1995:105).1

Boaz bygger flere steder opp sin argumenta-sjon på bakgrunn av en overdreven motsetning mellom undertegnedes resultater på den ene side, og hans egne og Mikkelsens på den andre. For eksempel innebærer uttalelsen om at «Fugles-tvedt refuted the interpretation of these structu-res as housepits» (Boaz 1999:143; se også Boaz 1996:18) en ikke ubetydelig mistolkning (se ek-sempelvis Fuglestvedt 1995:103f). Det er korrekt at jeg tolker Svevollen 1 og 2, spesielt sistnevnte, som opprinnelig anlagt i en naturlig grop i terren-get. Dette betyr ikke at det er noen regel at man har benyttet en naturlig grop, eller at lokalitetens tilknytning til en grop er tilfeldig. Sagt anner-ledes, så har man til tider valgt å ta utgangspunkt i mer eller mindre naturlige forsenkninger, mens det andre ganger ikke var opportunt. Eksempel-

Figur 2. Sandholmens posisjon i forhold til Rødsmoen og Svevollen. 1= Svevollen, 2= Rødsmoen, 3= Dokk-fløy. Sorte punkter angir felter med veideristninger i Øst-Norge. Kartet er basert på Mikkelsen 1977: Fig. 1, og en omarbeidet versjon er også gjengitt i Fuglestvedt 1998: Fig.1.

52

vis representerer lokalitetene Svevollen 4, 8, 13 og 14 kunstige nedgravinger, der det ikke har eksistert opprinnelige naturlige groper.2 Under alle omstendigheter handler dette om boligkon-struksjoner med nedsenket gulvflate.3

I Åsa Lundbergs avhandling Vinterbyar går hun igjennom 29 groptufter/skärvstensvaller i Norr-land, Nord-Sverige (Lundberg 1997: Fig. 3:1). Den mest åpenbare forskjellen mellom disse og

groptuftene på Røds-moen og Svevollen, er utbredelsen og mengden av skjør-brent stein. I de norr-landske tuftene finnes det gjennomgående en massiv og sam-menhengende voll omkring gropene (fig. 4). Denne vollen er bygd opp av utgravde masser og mødding-materiale, slik som beskrevet ovenfor. En tilsvarende avfallsde-ponering kjenneteg-ner også tuftene på Svevollen og Røds-moen. Den tydeligste forskjellen er likevel at de østnorske tuf-tene – i motsetning til de nordsvenske – mangler den omtal-te, sammenhengende vollen omkring.4 I tuftene på Svevollen og Rødsmoen finnes denne typen avfall i et mer eller mindre av-grenset område. Det er usikkert hvorvidt nærvær eller fravær av en sammenheng-ende oppbygd voll er av avgjørende betyd-ning for å definere tuftene i Hedmark. I utgangspunktet kan

man si at en sammenhengende voll omkring ned-gravingen vil være med på å øke gropas varme-effekt. Det kan også peke i retning av enten lengre bruk, eller alternativt, en kortere bosetning, men med mer intensiv bruk av kokstein. I sistnevnte tilfelle kan det være snakk om bruk i den abso-lutt kaldeste årstiden. I denne sammenheng kan det muligens ha noe å si at de norrlandske tuftene også ligger noen breddegrader lengre nord. En sammenligning mellom østnorske og nordsven-

Figur 3. Prinsippskisse for oppbygging av en skärvstensvall (etter Boaz 1996:Fig. 14, se også Spång 1986:49).

53

ske tufter viser muligens mer en gradsforskjell enn en vesensforskjell. Et svar på denne problem-stillingen bør ta utgangspunkt i hvorvidt fravær eller tilstedeværelse av en sammenhengende voll er med på å danne prinsipielle forskjeller i måten boligene er konstruert på. Men hva vet vi ellers om groptuftenes konstruksjonsdetaljer?

I sjakten som ble gravd gjennom Svevollen 2 ble det dokumentert et fyllskifte som ble tolket som et stolpehull (Fuglestvedt 1992:141, 147). Stolpehullet befant seg innenfor lokalitetens gulvflate, men perifert i forhold til denne og muli-gens på grensen til gropas veggsider. Stolpehullet hadde i profil en vinkel mot sentrum av lokalite-ten, og man kan således tenke seg at en stolpe har bikket innover mot gropa og utgjorde del av en spiss takkonstruksjon. I den skjematiserte skissen over Svevollen 1 og 2 har jeg foreslått en gapa-huklignende konstruksjon (se Fuglestvedt 1995:Fig. 4). Denne må oppfattes som svært tentativ og bygd på mangelfulle arkeologiske data. Det sier seg selv at boligkonstruksjoner med nedsenket gulvflate potensielt er en svært ustabil struktur, dersom den ikke støttes opp av mer permanente konstruksjoner. Boaz’ funn av en trekonstruksjon i bunnen av lokalitet R39 på Rødsmoen (se Boaz 1997:Fig 44 og 45) var overbevisende i forhold til

en forståelse av groptuftene som mer eller mindre permanente hytter. Boaz setter denne trerammen i sammenheng med funn av en benk og dessuten tydelige «trappetrinn» i stratigrafien på lokalite-ten. Han tolker trerammen som bunnfragmentene av en «kasse» med benker langs kantene (fig. 5). Denne ville kunne holde veggene på plass og så-ledes danne et stabilt element i konstruksjonen (se også beskrivelse i Lundberg 1997:98). Boaz tenker seg at dette konstruksjonselementet i alle fall karakteriserer de dypeste tuftene. Han har videre argumentert for muligheten av at det kan dreie seg om paralleller til «overbygde» hytter av en type som finnes i Nord-Amerika (Boaz 1997:Fig. 101). I profilen på lokalitet R39 på Røds-moen ble det dessuten dokumentert et stolpehull med en nokså tilsvarende plassering som det om-talte stolpehullet på Svevollen 2 (ibid: 66 og fig. 40). Stolpehull i veggsiden er også dokumentert i de norrlandske tuftene (Lundberg 1997:107f). Lundberg har gitt forslag til rekonstruksjoner på grunnlag av funn av stolpehull (fig. 6), som kan være relevante i forhold til forståelsen av kon-struksjonene både på Svevollen og Rødsmoen og i forhold til fremtidige undersøkelser på Sand-holmen. I en av Lundbergs skisser forekommer eksempelvis en treramme i bunnen. Denne kan være interessant i forhold til funnet av trerammen i R39 på Rødsmoen.

Gropene på Sandholmen er i ytre form å be-trakte som paralleller til tuftene som er funnet i Hedmark fylke. Utvaskingen i kanten på en av lokalitetene frambringer stadig flintavfall og skjørbrent stein. På bakgrunn av det vi vet om lignende groplokaliteter kan vi derfor danne oss noen bilder av hva gropene på Sandholmen re-presenterer. Det interessante er at de groptuftene som til nå er funnet i østnorsk kontekst, befinner seg i Glommas dreneringsfelt. Sandholmen ut-gjør det sørligste komplekset, og med steinalde-rens kystmiljø innenfor en rekkevidde på noen få kilometer. Kompleksenes tilknytning til den samme hovedkommunikasjonsåren – og mest av alt den sammenfallende lokalitetstypen – peker i retning av en sammenheng mellom bosetningene på Rødsmoen, Svevollen og Sandholmen.

NÆRMERE EN DATERING AV LOKALITETS-KOMPLEKSET PÅ SANDHOLMENI sin artikkel i Østfold historielags publikasjon

Figur 4. Prinsippskisse for groptufter/skärvstensvallar i Norrland (etter Lundberg 1997: Fig. 2:1.).

54

har Per Hansen (2003) foreslått en datering av bosetningen på Sandholmen til å være 8500 år gammel.5 Dette forslaget til datering tar utgangs-punkt i et havnivå som er 85-90 meter over da-gens. En grunnleggende forutsetning for Hansens dateringsforslag er Sandholmen som et attraktivt utgangspunkt for fiske og fangst. Dette havnivået innebærer at Skåperudfoss, og snart Halfredfoss, sistnevnte cirka 400 meter mot sørvest, utgjorde en elveos der Glomma rant ut i salt hav, i «Glom-mafjorden» (Hansen 2003:42f) (fig. 7). Begge fos-sene har to løp, ett hovedløp på nordvestlig side (Spydebergsiden), og to mindre løp på den sør-østlige siden (Askimsiden). I denne situasjonen vil de mindre løpene kunne ha tjent som en slags laksetrapper. I dette kystmiljøet ved elveosen ville også sel/kobbe og småhval kunne by på utvidede muligheter, i tillegg til jakt på landdyr i de om-kringliggende skogene. Hansens modell går ut på at steinalderbosetningen trinnvis vil ha flyttet seg nedover Glommas løp, i takt med landhevingen, og etter 8500 BP vil det optimale fangstmiljøet i nærheten av Sandholmen ha opphørt å eksistere (ibid: 39f og 45). Avstanden fra kysten vil ha satt en stopper for sel og småhval, men ikke for fort-satte fiskemuligheter. Det avgjørende i Hansens modell er ikke tilstedeværelsen av ressurser, men heller at det han ser som den optimale situasjonn forsvinner. Ikke minst vurderer han det som av-gjørende at elveløpet etter 8500 BP ikke lenger var farbar med båter. Hansens modell er interes-sant, spesielt ut fra vurderingen av muligheter og begrensninger i den geografiske situasjonen. Imidlertid vil en datering til cirka 8500 BP ikke

harmonere med flintfunnene fra Sandholmen. Ut-vaskingen i ytterkanten av lokalitet 1 har gitt funn av flintavfall som gir inntrykk av senmesolittisk alder. Ett funn av et midtfragment av en 12 mm bred flekke viser bruk av indirekte slagteknikk. Denne slagteknikken er kjennetegnende for mel-lom- og senmesolitikum. Dermed peker funnene i retning av en datering der 8500 BP må anses som absolutt maksimumsalder. Dette tilsvarer en eldst mulig datering av Sandokomplekset til begynnelsen av den mellommesolittiske fasen i sentral-Skandinavia.

Dateringene av tilsvarende groptuftkomplek-ser langs Glommas løp kan muligens bidra til en ytterligere innsnevring av Sandokompleksets alder. Undersøkelsesintensiteten for lokalitetene på Rødsmoen har vært større enn for Svevollen. Dette kan selvsagt være grunnen til at det forelig-ger større tidsspenn i dateringene fra førstnevnte undersøkelsesprosjekt. Resultatene herfra viser at groplokalitetene var i bruk i tidsrommet mel-lom cirka 7100 og 4000 BP (Boaz 1997:137; 1999:145). De svenske groptuftene har hovedsa-kelig neolittisk alder. De eldste dateringene lig-ger riktignok innenfor mesolittisk tid, men om lag tusen år senere enn eldste datering fra Rødsmoen (Boaz 1999:146; Lundberg 1997:166ff). Det mest relevante er likevel å se Rødsmoen i forhold til Svevollen. Hvorvidt Svevollen egentlig repre-senterer en bosetning med bruk innenfor hele perioden som Rødsmoen er datert til (7100-4000 BP), har vi kanskje for få dateringer til å kunne fastslå med rimelig grad av sikkerhet. Det forelig-ger fire dateringer fra Svevollen 1 og 2, som alle ligger innenfor tidsrommet ca. 5500 og 5000 BP (Fuglestvedt 1995:99, Mikkelsen 1989:44). En datering på grunnlag av typologiske elementer harmonerer med C14-dateringene; Svevollen re-presenterer helt klart tverrpilfasen (se Boaz 1999:Fig. 11) innenfor det som er definert som fase 4 av østnorsk mesolitikum (Mikkelsen 1975:31).6 Dersom vi sammenligner denne dateringen med resultatene fra Rødsmoen, møter vi det interes-sante faktum at alderen på Svevollen 1 og 2 faller sammen med den mest intensive bruksfasen på Rødsmoen (Boaz 1996:21f; 1997:39; 1999:147f). Men det faller også sammen med en intensiv bruksfase av østlandets innland generelt. Langs Randsfjordbekkenets7 dreneringsfelt finner vi lokalitetskomplekset ved Dokkfløy (Boaz 1998),

Figur 5. Forslag til rekonstruksjon av innvendig tøm-merkonstruksjon i grophusene. Basert på dokumentas-jon av trekonstruksjon i lokalitet R39, Rødsmoprosjek-tet. Tegning av Marit Hansen (etter Boaz 1997: Fig. 100).

55

og her finner vi også den mest intensive bruks-fasen i slutten av mesolitikum og begynnelsen av neolitikum. Denne intensive bruksfasen av-tar begge steder nokså brått omkring 4500 BP. Ved Oslofjorden representerer nøstvetfasen og kjeøyfasen/fase 4 en periode med økning både i antall lokaliteter, så vel som i type lokaliteter i forhold til foregående perioder (se eksempelvis Berg 1995; 1997; Glørstad 2004; Jaksland 2001). Bosetningen ved Svinesund viser ikke bofasthet i streng forstand (Glørstad 2004:62). Likevel kan man ane at grupper har hatt en klarere definert områdetilknytning i forhold til andre perioder (Boaz 1999:Fig. 7). Parallelt kan man registrere en generell senmesolittisk konjunktur som inne-bærer økt rituell aktivitet i Skandinavia; i sør i form av ritualer i sammenheng med gravleggin-ger, i sentrale og nordlige deler i form av store helleristningsfelter. Videre synes perioden preget av en vitalisering av kontakter mellom grupper over lengre avstander, og der møter mellom men-nesker med opphav i ulike landskaper innebar gavebytte, giftermål, fester og igjen rituell ak-tivitet (for eksempel Fischer 2002; Fuglestvedt 1999a; Glørstad 1999a; 1999b; 2004:66; Jennbert 1984). Jeg har annetsteds satt groptuftkomplekset på Svevollen – med sin gjentatte og normative praksis i forbindelse med jakt og konsumpsjon – i sammenheng med denne øvrige senmesolit-tiske konjunkturen av endringer i maktforhold og rituell praksis (Fuglestvedt 1999a; 1999b med referanser).

I mangel av noen håndfaste resultater kan det være et relevant tankeeksperiment å datere akti-vitetene på Sandholmen til senmesolitikum. Tids-rommet 5500-5000 BP tilsvarer den mest inten-sive bruksfasen på Rødsmoen og faller dessuten sammen med dateringene fra Svevollen. Med denne bakgrunn, og som en arbeidshypotese, vil jeg sette Sandokomplekset inn i en fase 4-kon-tekst.

FORHOLDET MELLOM KYST OG INN-LAND – OG SOSIALE TERRITORIERI en artikkel fra 1978 foreslo Mikkelsen en modell der grupper i mesolittisk tid flyttet mellom kysten og innlandet etter en årsbestemt syklus (Mikkel-sen 1978:104f & Fig. 18). Denne modellen forut-satte en sosial situasjon og et bosetningsmønster som kan sies å være inspirert av Man-the-Hun-

ter-paradigmet (jfr. Lee & DeVore 1968).8 At jeger-sankere alltid levde i små grupper og var svært mobile, var en rådende modell innen meso-litikumforskningen fram til midt på 1980-tallet. I tiåret etter fokuserte arkeologene mer på «kom-plekse» og tilnærmet bofaste jeger-sankere (se Price & Brown 1985). Resultater fra omfattende undersøkelsesprosjekter som fant sted i løpet av 80- og 90-tallet var i tillegg med på å forandre synet på senmesolittisk bosetningsmønster i Skandinavia (for eksempel Bergsvik 2002;2003; A.B.Olsen 1992). Man avdekket lokalitetskom-plekser med geografisk beliggenhet i sammen-heng med stabile marine ressurser, tidvis med kulturlag av varierende mektighet. Senmesolittis-ke samfunn var med dette fortsatt til en viss grad mobile, men med en bosetningsform som kan be-skrives som semisedentær, dvs. bofaste innenfor mer avgrensede geografiske enheter – eksempel-vis omkring en fjord, lagune eller «flaskehals». En slik modell harmonerte også med teoriene om sosiale territorier (Alsaker & A.B. Olsen 1984), tradisjonsområder (Glørstad 1999a) eller etniske grenser (Bergsvik 2003). Dette innebærer tanken om at det fra mellommesolittisk, men spesielt i senmesolittisk tid, eksisterte oppfatninger om en fundamental – opphavsmessig – sammenheng mellom sosial gruppe og deres landskap (Fugles-tvedt 2005: 91-93 & in press).

Denne utviklingen i synet på jeger-sankere var med på å danne bakgrunn for min tolkning av Sve-vollenlokalitetene som uttrykk for økt bofasthet i innlandet (Fuglestvedt 1995:104), og dernest for mitt forslag om å betrakte mobilitet langs Glom-mavassdraget som uttrykk for en sosial gruppes tilhørighet til landskaper langs dreneringsfeltet – der elven representerer «åren» eller «livsnerven» i gruppens sosiale landskap (ibid: 1997; 1998).9 I denne sammenhengen ser jeg for meg to senme-solittiske sosiale grupper i østlandets innland; det ene langs Glomma, det andre langs Randsfjord-bekkenet (fig. 8). Førstnevnte grupper er råstoff-messig knyttet til en nesten gjennomgående bruk av flint som hardmateriale også i innlandet – dette råstoffet kjennetegner teknologien både på Røds-moen og Svevollen. Sistnevnte gruppe er kjen-netegnet ved gjennomgående bruk av en rekke andre råstoffer, eksempelvis er ringsakerkvartsitt, sterkt representert i materialet fra Dokkfløy.

Boaz har levert argumenter for å betrakte land-

56

et omkring Oslofjorden som et område som var bosatt av distinkte kystgrupper allerede i nøs-tvetfasen. Han argumenterer først og fremst på grunnlag av utbredelsen av nøstvetøkser (Boaz 1999:Fig. 7). Glørstad har pekt på at bosetnin-gen ved Oslofjorden klumper seg i konsentrerte områder (Glørstad 2004:59), noe som passer med tilnærmingen til senmesolittiske gruppers forhold til landskapet som «hjemlig», eller «uavhende-lig» (Glørstad 2002; 2004:17f; jfr. Weiner 1992). På bakgrunn av teorien om distinkte kystgrup-per i senmesolitikum, og ideen om eksistensen av en navngitt «Glommagruppe», vil jeg foreslå en mulig modell for gruppers landskapstilhørig-het i fase 4: Langs Glomma finnes en gruppe som identifiserer seg innenfor samme sosiale felles-skap, med landskapsmessig opphav langs denne vannveien. Gruppen har et kystsegment og et inn-landssegment – fellesskapet mellom dem kommer til uttrykk via en utstrakt bruk av flint som råstoff. På denne måten skiller Glommagruppen seg fra de andre innlandsgruppene, som i svært liten

grad anvender flint (se for øvrig Boaz 1999:146; Fuglestvedt 1998). Grupper av Glommafolkets kyst- og innlandssegment vil fra tid til annen ha møttes. Slike møter vil – ut fra det bildet vi har av fase 4 – ha funnet sted innenfor en historisk kon-junktur som var preget av forandringer i makt-forhold, sosiale roller og i rituell aktivitet. Møter krever møtesteder. Kan Sandholmen ha represen-tert et slikt sted?

GEOGRAFISK SAMMENHENG Sandholmens geografiske posisjon er særdeles in-teressant som bakgrunn for en vurdering av kom-pleksets sosiale betydning i mesolitikum. Halv-øya ligger i bunnen av et gjel med steile «vegger» på to sider.10 Før oppdemmingen av Solbergfoss, fantes den før omtalte Skåperudfoss «inneklemt» mellom Sandholmen og Glommas vestlige bred-de (fig. 7). Sandholmen ligger som en utstikken-de odde omgitt av sterk strøm. Dersom vi løfter blikket og ser landskapsformasjonens plassering innenfor dreneringsfeltet som helhet, finner vi at fosser og stryk ligger på rekke og rad. Denne de-len av Glomma kalles gjerne Askimbuen (fig.9) I den videre geografiske sammenhengen plasserer Sandholmen seg innenfor en del av Glommas løp som ikke har vært farbar siden preboreal tid. Fra Øyeren i nord smalner elva inn og gjør ferdsel med båt umulig på en strekning av ca. 10 km. I sør vider elveløpet seg ut ved Grønsund, like sør for Lindhol. Her finner vi kirkesognet Eids-berg med Østfolds største middelalderkirke. Som navnet tilsier står man her overfor et eid, altså en strekning hvor man i gammel tid dro båtene over land. I fase 4 av mesolitikum sto havet, el-ler «Glommafjorden», ved Øvre Vammafoss, dvs. såpass langt sør i Askimbuen at den geografiske situasjonen kan sies å være nokså tilnærmet slik den var i historisk tid, før oppdemmingen (se også Hansen 2003:43). Med dette har de senmesolit-tiske menneskene stått overfor en situasjon der en mils strekning av deres kommunikasjonsåre, og kanskje viktigste orienteringspunkt, ikke var farbar med båt. Nærheten til datidens kystland-skaper og gruppene som levde her, gjør at man kan tenke seg Askimbuen som en «trang port» til kysten. Kanskje den også representerte grensen mellom kystens og innlandets befolkning, og en nøytral sone mellom dem? Kan Sandokomplek-set forstås i lys av en slik modell?

Figur 6. Forslag til konstruksjonsdetaljer i grophus (etter Lundberg 1997: Fig. 5:11, 5:12 og 5:13).

57

SANDHOLMEN SOM LIMINALT ROM OG MØTESTED I FASE 4Fra 1960- og 70-tallet var den gjeldende tenknin-gen omkring jeger-sankersamfunn basert på en egalitær samfunnsmodell. Som beskrevet ovenfor fokuserte forskningen etter hvert på at jeger-sank-ere også kunne være ikke-egalitære, eller «kom-plekse», noe som ga bedre mening til bosetnings-strukturen i mellom- og senmesolitikum. For å forstå senmesolittiske gruppers sosiale system, kan det likevel være relevant å ta utgangspunkt i det egalitære som det ideelle.11 Ikke bare som en «mal» for den mesolittiske forskeren, men også som et ideal og utgangspunkt for de mesolittiske menneskene.

Med bakgrunn i studier av teknikk, boligform og bosetningsmønster er det grunn til å karakteri-sere den tidligmesolittiske og begynnelsen av den mellommesolittiske fasen (> 8500 BP) som pre-

get av overveiende egalitære struktu-rer (Fuglestvedt 2005). Et egalitært system innebæ-rer ikke fravær av maktrelas joner. Det er snarere måten de sosiale strukturene og in-stitusjonene virker inn for å utjevne maktforhold, som gjør at man kan karakterisere visse jeger-sankersam-funn som egalitæ-re (se eksempelvis Wiessner 2002; Woodburn 1982). Fra mellommeso-litikum og fram-over synes dette bildet å endre seg med framveksten av sosiale territori-er/tradisjonsområ-der, sirkulasjon av storsteinredskaper og en intensivering av rituell aktivitet.

Utviklingen fortsetter gjennom nøstvetfasen, og i fase 4 aner vi at de gamle strukturene oppløses, med ytterligere fortetning av sosial uro og poten-sielle konflikter.12 Det er sannsynlig at mellom- og senmesolitikum i utgangspunktet var preget av tilstander som muliggjorde et visst spillerom for sosiale entreprenører. En big man kan kjenneteg-nes ved sitt engasjement i tilegnelsen av verdi-fulle eller eksotiske gjenstander, og i måten disse anvendes på for å bygge opp sin sosiale status via allianser og ritualer. Konkret kommer dette til ut-trykk gjennom sirkulasjon av økser og hakker, og generelt til indikasjoner på gavebytterelasjoner over lengre avstander. Big-man-fenomenet inne-bærer en sosial tilstand der de egalitære struktur-ene ikke lenger fungerer like effektivt i forhold til å utligne og «uskadeliggjøre» individers eller gruppers forsøk på økt innflytelse. Mot slutten av senmesolitikum har slike sosiale krefter muligens

Figur 7. Utsnitt av Økonomisk Kartverk hvor et eldre kart over Skåperudfoss og Halfred-foss er montert inn. Montasjen viser vannsituasjonen fra cirka 8500 BP og inntil oppdem-mingen av Solbergfoss i 1924 (etter Hansen 2003 med referanser).

58

fått såpass stort gjennomslag at det fører til at de gjeldende samfunnsstrukturene utfordres på en grunnleggende måte, muligens med dramatiske konsekvenser. Noen av mulighetsbetingelsene for at slike krefter kan få spillerom er den økte bofastheten, og at boplassene ligger inntil stabile, økonomiske ressurser. En storstilet økonomisk produksjon forutsetter ulike typer fast materiell, slik som båter, faste installasjoner for fiske (nett, brygger etc.) eller jakthytter i innlandet. Innenfor jeger-sankersamfunn som har beveget seg vekk fra det egalitære, er individers og gruppers kon-troll over slikt materiell med på å øke de sosiale forskjellene. Dette kommer til uttrykk via økt bofasthet i nærheten av ressurser som store deler av året er stabile, eksempelvis ved sund og flaske-halser ved kysten. Men det kommer i like stor grad til uttrykk gjennom jakt på det som generelt sett er jeger-sankeres prestisjeobjekt framfor noe – storviltet. Groptuftene i innlandet i Hedmark representerer en nokså gjentatt og tilsynelatende regulert og normativ praksis knyttet til jakt på elg og bever. Denne praksis intensiveres i fase 4 med at aktivitetene på Rødsmoen øker kraftig, samti-dig med at Svevollen kommer i bruk. Med dette er vi vitne til en ytterligere intensivering av sam-funnets normaliserte praksiser innen konsump-

sjon (se referanser i avsnitt over). Som definert ovenfor kan Sandokomplekset forsøksvis forstås innenfor denne historiske konteksten.

I urolige tider, der tingenes orden ikke er like forutsigbar og der nye maktforhold er under dan-nelse, vil det egalitære fortsatt ha fungert som et ideal, i form av en tradisjon eller som et minne om en forgangen/mytisk tid. Dette skaffer til veie en situasjon der mennesker opplever at deres eget samhold, deres kollektiv er truet (se Sundström 2003). Både innlands- og kystsegmentet av Glom-magruppen kan hver på sin side synes å være involvert i sosiale nettverk og gave- og gifte-målsrelasjoner med grupper i fjernere strøk.13 Gruppenes samhold, og det felles landskapsmes-sige opphavet i elvas nærområder, er derfor også truet. Når mennesker fra innlandsgruppen møter kystgruppens folk, kan noe av motivasjonen ha vært å fornye fellesskapet og den felles identite-ten i landskapet. De møtes i det trange gjelet mel-lom dem. De møtes ved vannveien, skjønt det i tilfellet Sandholmen – på grunn av den utstikken-de beliggenheten – kanskje snarere er snakk om i det våte element. Innenfor den tolkningsmodellen som presenteres her, utgjør Askimbuen den nøy-trale sonen mellom et kyst- og innlandssegment av en gruppe som regnet sitt felles opphav i land-skaper langs Glomma. Sandholmen, med sin be-liggenhet i dette trange ufarbare gjelet, gir stedet en «rituell» karakter.14 Den «trange porten» kan videre assosieres med Arnold van Genneps be-grep om terskelen som en grensesone (Van Gen-nep 1960:20). Terskelens status er at den verken er det ene eller det andre. Den kan således be-skrives som et liminalt rom. Det liminale rom-met er ikke bare stedet hvor ritualer feires, men fungerer like mye som et slags «bakvendtland», der kollektivets mentale og praktiske strukturer blir utfordret. Oversatt til Victor Turners termi-nologi kan man si at det «virkelige» livet repre-senterer strukturen, mens den liminale tilstanden skaffer til veie en situasjon der antistrukturen kan leves ut (Turner 1969:106f). Hvilke strukturer og antistrukturer kan ha stått på spill for senmesolit-tiske grupper som møttes på Sandholmen?

Hvis fase 4 representerer vellykkede gjennom-slag for ikke-egalitære krefter i samfunnet, inne-bærer det også en tilstand av sosiale konflikter og ambivalens overfor de nye strukturene. Det blir viktig å stadfeste samhold og opphavsmessig fel-

Figur 8. Modell av to ulike sosiale territorier under Østlandets senmesolitikum, først og fremst fase 4 (5500-5000 BP) (etter Fuglestvedt 1998: Fig. 5).

59

lesskap mellom kyst- og innlandsgruppen samt de egalitære idealene. I realiteten er samhold og egalitet idealer som mer har gått over til å repre-sentere kollektivets antistruktur. Slike antistruk-turelle forhold er det likevel viktig å holde fast ved, nærmest som en underliggende strøm av noe trygt og forutsigbart. De sosiale entreprenørene fornyer på denne subtile måten sin makt og inn-flytelse. Ritualet er en tilstand som muliggjør en håndtering av ambivalenser og konflikter.

Anders Hesjedal har tolket helleristningsfelte-ne i Nordland på bakgrunn av potensielle sosiale konflikter, der ritualene rundt helleristningene blir forstått ut fra en situasjon der grupper «fo-handlet» og fornyet den sosiale orden (Hesjedal 1990; 1994). Helleristningsfelter som møtesteder for konfliktdempende ritualer, har blitt en interes-sant innfallsport for tolkning av de kjente feltene Alta, Vingen og Nämforsen (Hood 1988; Lødøen 2001; Tilley1991). Slike felter befinner seg på «uvanlige» steder – steder som ut fra sin spesielle geografiske posisjon innbyr til det «antistruktu-relle». Sandholmen kan sies å representere et slikt «naturlig sted» (jfr. Bradley 2000).

Sandokomplekset består så langt av 17 registrerte groptufter. Som et tankeeksperiment kan vi gå ut fra at de fleste var bebodd samtidig, og at hver tuft representerer tre til seks individer. I dette scenariet kommer vi ut med et antall per-soner på ca. 50-90. Under oppholdet på Sandholmen kunne gruppene livnære seg av fisken i Glomma og jakt på landdyr i skogene omkring. Men hva med den rituelle aktiviteten – finnes det spor av den? Figur 7 og 9 viser vannsituasjonen ved Sandholmen, slik den var fram til oppdemming-en av Solbergfoss. Kartet viser at stedet er omgitt av oppstikkende holmer og skjær, som nå ligger under vann. Kan det være at vannet skjuler helleristningsfelter?

SANDHOLMEN SOM FORSKNINGS- OG FORMIDLINGSPROSJEKT: EN SKISSE Sandholmen utgjør et unikt forskningsobjekt, spesielt ut fra to landskapsmessige aspekter:

Sandokomplekset ligger i et miljø som nesten er uforandret fra mesolittisk tid. Dette forhold gir stedet en spesiell opplevelsesmessig kvali-tet av verdi både for forskning og formidling. På Sandholmen kan man således komme i kon-takt med noe som representerer et nesten intakt steinaldermiljø. Sandholmen er så godt som urørt av vesentlige inngrep siden steinal-deren. Her h a r

•

•

Figur 9. Kart over Askimbuen med fosser og stryk før opp-demmingen i 1924 (etter Hansen 2003:44).

60

det vært fisket med stang og garn. Tømmerfløt­erne har brukt holmen som rasteplass. For øv-rig har det aldri vært dyrket eller foretatt andre landskapsinngrep her. Lokalitetene har derfor ligget uforstyrret og er kun påvirket av «van-lige» postdeposisjonelle krefter. Det foreligger imidlertid ett unntak: Oppdemmingen har ført til høyere vannivå; og dette, samt den sterke strømmen i Glomma, gjør at lokalitet 1 og 2 er utsatt for utvasking i kanten. En forundersøkelse vil kunne ta utgangspunkt

i Sandholmens geografiske posisjon, formid-lingsmessige verdi og den forvaltningsmessige situasjonen for lokalitet 1 og 2. Dette vil kunne innebære:

Undersøkelse / sikring av lokalitet 1 og 2Innmåling og kartfesting av tuftene som grunn-lag for tilrettelegging og videre undersøkelserMarinarkeologisk undersøkelse med tanke på eksistensen av helleristninger på bergflater under dagens vannivå.Et forprosjekt med utgangspunkt i lokalitet 1

og 2 vil innebære sikring av lokalitetene samt en mindre undersøkelse som kunne rettes mot ut-taking av materiale til datering. Det ville være en målsetting å kombinere dette med undersøkelser av disse to lokalitetenes strukturer, slik at det dan-nes et begynnende grunnlag for sammenligning med groptufter i andre geografiske regioner.

Jeg har ovenfor tegnet et bilde av Sandokom-plekset som del av en fase 4­virkelighet. Både et forprosjekt, så vel som et mer omfattende pro-sjekt, vil komme til å modifisere eller forandre dette bildet av Sandholmen. Herværende «for-forståelse» vil uansett kunne danne bakgrunn for å stake ut noen sentrale problemstillinger: Fase 4-konteksten, slik den er tegnet opp her, innebær-er at det var mange mennesker på Sandholmen på samme tid og dermed at mange av lokalitet-ene var i bruk samtidig. Det skal svært mye til å bestemme hvorvidt lokaliteter som ligger i sam-menheng med hverandre er samtidige i streng forstand. Imidlertid ville det være en målsetting å datere lokalitetene; en sentral problemstilling burde være å undersøke om lokalitetene strekker seg over et lengre tidsrom, eller om bruken kon-sentrerer seg til en mer begrenset periode. Videre er kunnskap om tuftenes struktur samt lokalise-ring av møddinger og aktivitetsområder selvsagte forskningsmål.

••

•

Dette er noen av de problemstillingene som et større forskningsprosjekt vil måtte stille. Likevel finnes en innledende og viktig problemstilling, hvis svar vil kunne løses i et forprosjekt, og som uten tvil vil gi retning til synet på Sandholmen. Dette gjelder eventuell forekomst av helleristning­er under vann.

TAKKJeg vil gjerne få takke Per Hansen, som våren 2003 gjorde meg oppmerksom på Sandholmen og senere samme år fikk i stand en båttur fra Sol-bergfoss til Sandholmen. I denne forbindelse vil jeg også takke Randi og Henrik Authen som var vertskap på turen. Videre vil jeg takke Håkon Glørstad for at han tok initiativet til universi-tetsekskursjonen som fant sted et år senere, og for at han og redaksjonen for øvrig oppfordret meg til å skrive dette bidraget til Einars festskrift. Jeg vil ellers takke alle studenter og kolleger som har vært med til Sandholmen og delt sine opplevelser av stedet. Takk til Per Hernæs for nyttige kom-mentarer til en tidligere versjon av artikkelen, for turer til Sandholmen og for nok en gang å vise entusiastisk støtte til ett av mine prosjekter. Til slutt vil jeg takke Sheila Coulson for korrigering av summary på engelsk.

Ingrid Fuglestvedt, Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier (IAKH), Universitetet i OsloE-post: ingrid.fuglestvedt@iakh.uio.no

SUMMARYThe paper presents a complex of newly disco-vered pit house sites at Sandholmen in Askim kommune, Østfold, Norway. Sandholmen con-tains 17 surveyed sites situated on a flat, morai-ne headland on the Glomma River. The sites at Sandholmen in all probability represent a similar phenomenon to the pit house complexes inves-tigated at Svevollen and Rødsmoen, which are located 190 and 240 kilometers to the north, in Hedmark fylke. Based on the dates for these other complexes, and finds from one eroded profile, the «Sando complex» is tentatively assigned to Phase 4 of the East Norwegian Mesolithic. In light of the fact that the other two pit house complexes are also situated along the Glomma drainage, and

61

have used flint as their primary raw material, I propose the existence of a «Glomma group», de-fining their origin and existence in the landscape along this river. Sandholmen is located in a sec-tion of the Glomma that in Mesolithic times was only a few kilometers from the coast. This part of the river is relatively narrow and is characte-rized by a high density of rapids, which means that since Middle Mesolithic times it has not been passable by boat. The Sandholmen headland na-turally stands out as a sacred place, or a liminal space. Thus, the Sandholmen complex is tenta-tively understood as a meeting place for coastal and inland segments of the Glomma group. The issues discussed in this article are used as the ba-sis for considering strategies for a proposed rese-arch project at Sandholmen.

NOTER1 Bosetning på sensommer og tidlig høst motsier ikke

anvendeligheten av varmeisolerende grophus; frost-nettene i Svevollenområdet kommer under nåvæ-rende klimaforhold ofte allerede i august.

2 Lokalitetene er ikke undersøkt, men en vurdering av topografien på stedene tyder på at lokalitetene ikke er anlagt med naturlige groper som utgangspunkt.

3 En annen misforståelse som Boaz anvender i opp-byggingen av sitt eget argument, gjelder forståelsen av bakgrunnen for oppbygging av voll eller mød-ding ved og omkring gropa. Boaz tolker, i likhet med undertegnede, at dette delvis har kommet til på bakgrunn av utrensking av boplassområdet. I min modell innebærer dette at man sammen med skjørbrent stein og annet avfall også har fått med seg noe jordmasser. Det er en fortegning av mitt argument å uttrykke det som at «det finnes ingen etnoarkeologiske beskrivelser av at boplassen ryd-des ved å grave vekk jordmasser (min utheving), slik Fuglestvedt har foreslått (Boaz 1996:11). Det er dessuten et underlig utsagn, all den tid vi begge anvender samme etnoarkeologiske kilde. At noe jordmasse havner i møddingen er ikke det samme som bevisst å «grave vekk jordmasser». Uansett er argumentasjonen merkelig ut fra prinsippene for hvordan en skärvstensvall bygges opp – modellen er nettopp basert på en viss deponering/forflytning av jord fra gropa og ut i møddingen. I min gene-relle modell kommer møddingen til på bakgrunn av nedgravinger og utrenskinger av aktivitetsområder i bunnen av gropa. Møddingen har ingen direkte til-knytning til boligkonstruksjonen, selv om veggene i gropa kan ha hatt det. På Svevollen 1 og 2 ligger møddingen rett og slett for langt vekk fra forsenk-ningen, til at den på noe mulig vis kan ha hatt noe med konstruksjonen å gjøre. Imidlertid er det mye som tyder på at veggene i gropa på en eller annen

måte er avgjørende for å forstå denne lokalitetsty-pen. Boaz sier med henvisning til mine resultater at «[d]et falt vanskelig å godta at mennesker bosatte seg i groper i terrenget og at opprydning resulterte i dannelsen av møddinger.»(ibid.: 11). Dette utsagnet er misvisende, fordi det får det til å se ut som at min tolkning innebærer at gropa som fenomen bare er en tilfeldighet ved denne lokalitetstypen; at lokalite-ten qua groptuft skulle være irrelevant. Utover dette burde det ikke være veldig kontroversielt når jeg i min modell forutsetter at opprensking fører til dan-nelsen av møddinger. Boaz’ egen modell innebærer nøyaktig det samme.

4 Et unntak er nordre tuft på lokalitet R112. Dette viser muligens at det er en glidende overgang mel-lom den østnorske og den norrlandske ”typen” groptufter. Det kan likevel anføres at nordre tuft i R112 framstår som atypisk, fordi den er betydelig mindre i utstrekning enn de andre tuftene i området. Dette gjelder ikke søndre tuft på samme lokalitet. På tilsvarende vis som både Svevollen- og de andre Rødsmotuftene mangler her en sammenhengende voll / mødding.

5 Det framgår ikke av artikkelen, men jeg antar at det han henviser til er ukalibrerte C14-år, dvs. 8500 BP.

6 Håkon Glørstad har ellers pekt på Svevollen-materi-alets typologiske parallell til kjeøyfasen ved kysten (5800-5400 BP) (Glørstad 2004:54).

7 Med denne betegnelsen mener jeg dreneringsfeltet nordover fra og med Tyrifjorden-Randsfjorden-Dokka-Dokkfløy.

8 Etter en konferanse som ble arrangert i 1966 og som resulterte i antologien med tittelen Man the Hunter. Konferansens overordnete formål var å kartlegge je-ger-sankeres levevis.

9 I de refererte artiklene anvender jeg verken «åre»eller «livsnerve», selv om det nettopp var noe slikt jeg hadde i tankene. Derimot anvender jeg det noe upresise ”stable mobility”. Med dette har jeg ment å uttrykke en forskjell til den tidligere mobi-litetsmodellen (jfr. Mikkelsen 1978). «Stable mo-bility» innebærer eksistensen av sosiale landskap. Grupper og individer kan fortsatt ha hatt en nokså stor aksjonsradius innenfor – og av og til utenfor – sitt sosiale landskap. Men bosetning finner sted i avgrensede områder i innlandet, og er dessuten gjenstand for lengre opphold (se også Boaz 1999).

10 Uttrykket brukes etter inspirasjon fra M.A.-student Maria Solems analyse av stedet. Solem er i gang med landskapsanalyse av steinalderlokaliteter i Varanger basert på metoder for landskapsanalyse i Gansum et al. 1997.

11 Med dette menes ikke det egalitære som en «opprin-nelig naturtilstand», men som en tilstand som er like historisk og menneskeskapt som alle andre sosiale systemer.

12 Det kan unektelig se ut som om mesolitikumforsknin-gen er bundet opp i en evolusjonistisk tankemodell

62

med en utvikling fra det «enkle» til det «komplek-se». Dette er ikke stedet for en videre underbygging av grunnlaget for tolkningen av mesolitikum i Sør-Norge. Jeg vil likevel påpeke at begrepene ’egali-tær’ og ’kompleks’ i seg selv kan være misvisende. Dessuten er det ikke tilfellet at forhistoriske jeger-sankere alltid viser en sosial form som utvikles etter en evolusjonær utviklingslinje. I Sør-Norge kan den sosiale formen ha vært stabil over flere århundrer, med mindre konjunkturer i både egalitær så vel som kompleks retning. En overordnet utvikling kan dess-uten like gjerne innebære en endring fra det kom-plekse «tilbake» til det egalitære. Dette synes å ha vært tilfelle i senpaleolitikum, med utviklingen fra grupper/faser knyttet til Magadalenien / Hamburg på den ene siden, og Bromme og Ahrensburg på den andre. En fersk studie av eldre steinalder i Finnmark viser likeledes at jeger-sankere kan gå fra kompleks til egalitær samfunnsform (Grydeland 2005).

13 Materialet fra Oslofjorden indikerer en kontaktflate mot Vest-Sverige, Skåne og Sjælland, mens grupper i Hedmark viser kontakter mot Osensjøen, Trysil og nåværende svenske innlandslandskaper.

14 Som eksempel kan nevnes at Christopher Prescott under befaring til Sandholmen, fortalte at stedet ga ham assosiasjoner til opplevelsene han fikk ved be-søk på Nämforsen.

LITTERATURBerg, E. 1995: Dobbeltspor/E6-prosjektet. Steinalderlokali-

teter fra Senmesolittisk tid i Vestby, Akershus. Varia 32. Oslo: Universitetets oldsaksamling.

Berg, E.1997: Mesolittiske boplasser ved Årungen i Ås og Frogn, Akershus. Dobbeltspor/E6-prosjektet 1996. Varia 44. Oslo: Universitetets oldsaksamling.

Bergsvik, K. A. 2002: Arkeologiske undersøkelser ved Skate-straumen. Bind I. Arkeologiske avhandlinger og rappor-ter fra Universitetet i Bergen 7. Bergen.

Bergsvik, K. A. 2003: Ethnic Boundaries in Neolithic Nor-way. Department of Archaeology, University of Bergen.

Boaz, J. 1996: «Skärvstensvallar» på Østlandet? Viking LIX – 1996, 7-24.

Boaz, J. 1997: Steinalderundersøkelsene på Rødsmoen. Varia 41. Oslo: Universitetets oldsaksamling.

Boaz, J. 1998: Hunter-Gatherer Site Variability: Changing patterns of site utilization in the interior of eastern Nor-way, between 8000 and 2500 BP. Universitetets Oldsak-samlings Skrifter. Ny rekke. Nr. 20. Oslo.

Boaz, J. 1999: Pioneers in the Mesolithic: The Initial Occupa-tion of the Interior of Eastern Norway. I: Boaz, J. (ed.): The Mesolithic of Central Scandinavia. Universitetets Oldsak-samlings Skrifter. Ny rekke. Nr. 22. Oslo, 125-149.

Bradley, R. 2000: An Archaeology of Natural Places. London: Routledge.

Fischer, A. 2002: Food for feasting? I: Fischer, A. & K. Kristi-ansen (eds.): The Neolithisation of Denmark. 150 years of debate. Sheffield: J.R. Collins Publications, 341-394.

Fuglestvedt, I. 1992: Svevollen – et senmesolittisk boplass-område i det østnorske innland. Upublisert magistergrads-avhandling. Universitetets oldsaksamling.

Fuglestvedt, I. 1995: Svevollen – spor av senmesolittisk bosetning i lavlandets indre skogssone. I Bergsvik, K.A., Nygaard, S. & Nærøy, A.J. (red.): Steinalderkonferansen i Bergen i 1993. Arkeologiske Skrifter Nr. 8. Arkeologisk institutt, Bergen museum, pp. 95-110.

Fuglestvedt, I. 1998: The Flint-using group at Svevollen in the Interior of Eastern Norway. How to Understand the Limi-ted Use of Non-flint Material? I Holm, L. & Knutsson, K. (eds.): Third Flint Alternatives Conference at Uppsala. OPIA – Occasional Papers in Archaeology 16. Univer-sity of Uppsala: Department of Archaeology and Ancient History, pp. 61-69.

Fuglestvedt, I. 1999a: Inter-Regional Contact in the Late Me-solithic: The Productive Gift Extended. In Boaz, J. (red.): The Mesolithic of Central Scandinavia. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Ny rekke. Nr. 22. Oslo, 27-38.

Fuglestvedt, I. 1999b: The Late Mesolithic group at Svevol-len, interior Eastern Norway: Normative action and con-sumptional control. In Théverin, A. (ed.): L’Europe des derniers Chasseurs. Épipaleolithque et Mésolithique. Paris, 347-353.

Fuglestvedt, I. 2005: Contact and communication in Northern Europe 10 200 – 9000 / 8 500 BP – a phenomenological approach to the connection between technology, skill and landscape. I: Knutsson, H. (ed.): Pioneer settlements and colonization processes in the Barents region. Vuollerim Papers on Hunter-Gatherer Archaeology, Volume 1. Vuol-lerim, 51-63.

Fuglestvedt, I. in press: Man, Material Culture and Landscape – developments in world-views, ca. 10 000 BP to 4 500 BP on the Scandinavian Peninsula. To be published in Cannon, A. (ed.): Structured Worlds. The Archaeology of Hunter-Gatherer Thought and Action. London 2006.

Gansum, T., Jerpåsen, G. & Keller, C. 1997: Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder. AmS-Varia 28. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger.

Glørstad, H. 1999a: Den endimensjonale mannen. I: Fuglestvedt, I., T. Gansum & A. Opedal (red.): Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsda-gen. AmS-Rapport 11b. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger, 53-63.

63

Glørstad, H. 1999b: Lokaliteten Botne II – et nøkkelhull til det sosiale livet i mesolitikum i Sør-Norge. Viking LXII – 1999. Oslo: Norsk arkeologisk selskap, 31-68.

Glørstad, H. 2002: Østnorske skafthullhakker fra mesolitikum. Arkeologisk og forhistorisk betydning – illustrert med et eksempelstudium fra vestsiden av Oslofjorden. Viking LXV – 2002. Oslo: Norsk arkeologisk selskap, 7-47.

Glørstad, H. 2004: Svinesundmaterialet i lys av annen fors-kning i Oslofjorddistriktet og i Vest-Sverige. / Noen tanker om kulturforhold på bakgrunn av undersøkelsene ved Svinesund. I: Glørstad, H. (red.): Oppsummering av Svinesundprosjektet. Varia 57. Oslo: Universitetets kul-turhistoriske museer, 47-82.

Grydeland, S. E. 2005: Nytt lys på eldre steinalder i Finn-mark. En sammenlignende studie basert på gjenstands-bruk og distribusjon av boplasser i Varanger, Alta og Nord-Finnland. Upublisert avhandling til Dr. art.-graden. Institutt for arkeologi, Universitetet i Tromsø.

Hansen, P. 2003: 8500 år gammel steinalderboplass på Sando-holmen i Askim. Wiwar Nr. 2, 2003, 39-47.

Hesjedal, A. 1990: Helleristninger som tegn og tekst. En ana-lyse av veideristningene i Nordland og Troms. Universi-tetet i Tromsø. Institutt for samfunnsvitenskap. Arkeolo-giseksjonen.

Hesjedal, A. 1994: The Hunters’ Rock Art in Northern Nor-way. Problems in Chronology and Interpretation. Norwe-gian Archaeological Review Vol. 27, No. 1, 1-28.

Hood, B. 1988: Sacred pictures, sacred rocks: Ideological and Social Space in the North-Norwegian Stone Age. Norwe-gian Archaeological Review Vol. 21, No. 2, 65-84.

Jaksland, L. 2001: Vinterbrolokalitetene – en kronologisk sekvens fra mellom- og senmesolitikum i Ås, Akershus. Varia 52. Oslo: Universitetets kulturhistoriske museer/Oldsaksamlingen.

Jennbert, K. 1984: Den produktiva gåvan. Tradition och innovation i Sydskandinavien för omkring 5300 år se-dan. Acta Archaeologica Lundensia. Series in 4˚ No. 16. Lund: Lunds universitet.

Lee, R.B. & DeVore, I. 1968 (eds.): Man the Hunter. Chicago: Aldine.

Lundberg, Å. 1997: Vinterbyar: ett bandsamhälles territorier i Norrlands innland 4500 – 2500 f. Kr. Studia Archaeolo-gica Universitatis Umensis 8. Arkeologiska institutuinen, Umeå universitet.

Lødøen, T. 2001: Interpretation of Stone Age ideology based on rock art, structures and artefacts in the Vingen area, Western Norway. I: Helskog, K. (ed.): Theoretical Per-spectives in Rock Art Research. Oslo: Novus forlag.

Mikkelsen, E. 1975: Mesolithic in South-eastern Norway. Norwegian Archaeological Review. Vol. 8, No. 1, 19-35.

Mikkelsen, E. 1977: Østnorske veideristninger – kronologi og øko-kulturelt miljø. Viking XL – 1976. Oslo: Norsk arkeo-logisk selskap, 147-201.

Mikkelsen, E. 1978: Seasonality and mesolithic adaptation in Norway. I: Kristiansen, K. & C. Paludan-Müller (eds.): New Directions in Scandinavian Archaeology. Køben-havn, 79-119.

Mikkelsen, E. 1989: En 6000 år gammel steinalderhytte i Heradsbygd. Vinterkvarter for elg- og beverfangst. Alfar-heim. Årbok for Eleverum 4, 39-54.

Olsen, A. Bruen & S. Alsaker 1984: Greenstone and diabase utilization in the Stone Age of western Norway: technolo-gical and socio-cultural aspects of axe and adze producti-on and distribution. Norwegian Archaeological review Vol. 17 No. 2, 71-103.

Olsen, A. Bruen 1992: Kotedalen – en boplass gjennom 5000 år. Bind 1. Bergen: Historisk Museum.

Price, T. D. & Brown, J. A. 1985(eds.): Prehistoric hunter-gatherers: the emergence of cultural complexity. Orlando: Academic Press.

Solberg, B. 1989: Køller, klubber og hakker av stein. Lite påaktede gjenstandsgrupper i vestnorsk yngre steinalder. Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1986, 81-102.

Spång, L.-G. 1986: Stenåldersbostaden. Studier i norrländsk forntid 11. Acta Bothniensia Occidentalis. Umeå: Väster-bottens Museum, 47-80.

Sundström, L. 2003: Det hotade kollektivet. Neolittiserings-processen ur ett östmellansvenskt perspektiv. Uppsala: Uppsala universitet / Kust till kust.

Tilley, C. 1991: Material culture and text: the art of ambiguity. London: Routledge.

Turner, V. 1969: The Ritual Process. Structure and Anti-Struc-ture. New York: Aldine Gruyter.

Van Gennep, A. 1960: The Rites of Passage. Chicago: The University of Chicago Press.

Weiner, A. 1992: Inalienable possessions. The Paradox of Keeping-While-Giving. Berkeley / Los Angeles / Oxford: University of California Press.

Wiessner, P. 2002: The Vines of Complexity. Egalitarian Struc-tures and the Institutionalization of Inequality among the Enga. Current Anthropology 43, 233-269.

Woodburn, J. 1982: Egalitarian Societies. MAN, Vol. 17, No. 3, 431-451.