Kari Hotakainen

GUDS ORDOversatt fra finsk av Tor Tveite

Kari HotakainenOriginalens tittel: Jumalan sana

Oversatt av Tor Tveite

Copyright © Kari Hotakainen

First published in Finnish by Siltala Publishing in 2011, Helsinki, Finland

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-40709-4

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Elina Warsta/SolmuSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014Satt i 10,8/13,5 pkt. Bembo og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Innkjøpt av Norsk kulturråd

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Utensærskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

I

ORDENE

De kursiverte avsnittene er utdrag fra en tale Jukka Hope-aniemi skulle holdt på Verdens økonomiske forum i Davos25.11.2010. Talen ble avlyst på grunn av sykdom, men nåsom Hopeaniemi er frisk igjen, har han opplyst at han kom-mer til å holde den ved en anledning han anser som pas-sende. Han understreker at meningene og tankene somkommer til uttrykk i talen, er en privatpersons betraktningerfra noen sjeldne ledige stunder der verden har stanset opp,mens lavaen dirrer og gløder.

Herren sitter på en stein og ser hele verden.Han ser ut som om han har sittet der til alle tider og sett

seg mett. Øynene glitrer, men vi kan ikke se om det skyl-des sinnsbevegelse eller fuktigheten høstvinden bringer medseg. Blikket vandrer over fjellkammene og den rødmendegløden på himmelen, det er ikke et menneske å se noe sted,men langt borte ved den buktende veien står fire grå reins-dyr og napper i seg mat fra jordskorpa. Han er misunnelig påreinsdyra som får drive umælende omkring i det glassklare,nærmest livløse landskapet i trygg forvissning om at ingennoensinne kommer til å spørre dem om noe som helst, ogspesielt ikke på direktesending. Reinsdyra stikker mulen ilavet og ikke i andres saker. Reinsdyra har ikke noe ansvar,og ingen måler tilliten de nyter i samfunnet. Grådighetentar slutt i samme øyeblikk som det er slutt på lavet. Reins-dyra lever og fatter ikke at de en gang skal bli til fell og skav,de aner ikke at noen skal gjøre geviret om til nøkkelringereller sette det opp på veggen i omkledningsrommet til bad-stua som tegn på at far i huset har forbindelsen til naturen ibehold.

Han glemmer misunnelsen og lar blikket vandre fritt.Netthinnene tar fyr, og jorda stråler klart. Løvet på trærnebrenner i røde, gule og grønne flammer, selv dvergbjørkeneog blåbærrisene er glødende oransje kull. Alt dette får hanfor øynene, helt gratis. Plantene presser ut fargene som som-

8

merens grønne har holdt skjult under seg. Ingenting eier jeg,men alt er mitt. Slik kan de snakke som lever her, tenkerhan. De har dette åpne, og det åpne har alt.

Han ser to hvite svaner, som lette papirark svever de overden brennende jorda, stolte og uavhengige. Han lader demmed betydninger som de rister av seg i vinden med et parvingeslag før de flakser inn en mørk fjellkløft.

Etter svanene ser himmelen tom ut helt til en liten brunfugl dukker opp over ham. En lavskrike. Den flakser framog tilbake og leter etter mat eller selskap, begge deler finnerden, for på steinen ligger det igjen brødsmuler og biter avsalte kjeks, de ser forlokkende ut, det samme gjør den somsitter der, kanskje han er jeger, folketroen sier at jegerens sjelkan ta bolig i en fugl og gjøre den tryggere i flukten.

Lavskrika setter seg ved siden av ham og sorterer godbi-tene med nebbet. Han forundres over hvor modig den er,eller er det frekkhet, i menneskelivet er det ofte én og sammeegenskap, selv om enkelte hevder noe annet. Lavskrika inn-tar formiddagsmaten og stiger til værs, et øyeblikk flakkerden vinglende rundt ham før den hiver seg opp i blendendehøyder.

Han reiser seg fra steinen og blir til en alminnelig to-beint skapning. Bekymringene vender tilbake nå som hanstår oppreist, og landskapets herlighet segner sammen underdem. Han kaster et blikk på klokka og sukker: Ennå harikke Armas kommet. Hva om han ikke kommer i det heletatt, hvordan skal det gå med meg da, tenker han og spar-ker grått lav av steinen, det ser ut som krøllete hår, sånn somfaren hadde. Nakkehåret til faren ble alltid svart av svettebare han tok et par løpeskritt. Faren var så tjukk at han ikkeville fått plass på fjernsyn. Det hadde han tenkt som litengutt den dagen han for aller første gang så et menneske i denlille kassa som ble plassert på kommoden i stua. Hvis pappa

9

hadde levd, ville han ikke passe inn i et fjernsyn. Han pas-set i avisene. Det er noe helt annet. Avisene går til gjenvin-ning, men i nettsfæren kan alt klikkes fram og ses gang pågang.

Han går fram og tilbake og mumler for seg selv. Et men-neske med en slik oppførsel mister verdigheten i andresøyne, men her er det ingen til å kritisere ham. I mumlingener det ett ord som kan skilles ut: vulkanen. Han gjentar ordetflere ganger, og innimellom hever han stemmen. Han skjøn-ner ikke at han forstyrrer naturen, naturen som ned til sinminste celle vil si: Gi meg denne siste dagens prakt før dødeni svarthvitt.

Han heter Jukka Hopeaniemi, og for to dager siden fløyhan nordpå for å tenke. Han har tenkt så mye på sakene ogdet fra så mange innfallsvinkler at hodet har blitt mykt ogformløst som Salvador Dalís klokke. Han har alltid likt detmaleriet, men akkurat nå blir han tung til sinns av sammen-ligningen.

Da han kom, regnet han med at det nakne landska-pet ville få trådene og fangarmene til å gi slipp, at høst-prakten ville klare opp i hodet og løse to problemer. Detførste er alltid og i all evighet det samme: Konsernets stør-relse og motstandskraft. Hvor stor skal en vokse seg forikke å bli pisset på, for at ingen skal erobre krokene, forat ingen skal komme på den tanken å spekulere i Kon-sernets framtid? De er et lite skritt fra å bli størst i Nor-den, men hvem kan fortelle om skrittet fører ut på kan-ten av avgrunnen eller i motsatt retning? Og er avgrunnendyp, eller er den egentlig bare en dump i veien? Er lavkon-junkturen bare en liten svikt, eller er den en avgrunn? Allespekulerer og babler i vei på seminarer og på gatehjørner,men ingen kan si noe eksakt ettersom det aldri har eksi-stert noe eksakt unntatt kanskje på Gubbens tid og knapt

10

nok da heller. Likevel prøver alle å fortelle hvordan visernekommer til å stå i morgen, men de sjekker ikke om klok-keslettet kommer fra en Seiko-klokke eller en Dalí-klokke.I den lukkede økonomien tikket viserne, nå er det ikke enlyd å høre, men plutselig har klokka slått og alle har gjort påseg.

Det andre problemet som heller ikke er løst og ikke kom-mer til å bli det, er: Er det en god idé å bli med på direk-tesendingen, eller er det en felle, kommer jeg til å få akku-rat de spørsmålene vi ble enige om, hvordan kommer jegtil å framstå, hva kommer jeg til å svare, hvordan kan jeg lavære å svare uten at det virker påfallende, og hvordan kanjeg beherske det som ingen kan beherske, øyeblikket her ognå?

Vi kan betrakte denne tenkeren ovenfra slik ørnen be-trakter en einerbusk, eller nedenfra slik markmusa betrakteren skyskraper, vi kan trekke forhastede eller ondskapsfulleslutninger, naturligvis uten å vite noe om bakgrunnen ogproblemene hans. Men før vi samler opp de skarpeste stei-nene fra den tørre jorda for å kaste dem etter ham, la oss lyttetil en samtale fra i går som kanskje kan kaste litt lys over hvadette dreier seg om.

Hei, det er Jukka Hopeaniemi. Kan vi være dus, ja, det måvi vel kunne. Husker du meg? Sønnen til Uljas?

Jaså. Et lite øyeblikk. Jeg har noen egg i stekepanna.

En pause med rasling, skramling og sus i den andre enden,hverdagslyder som Hopeaniemi ikke har ork til å høre påakkurat nå. Her og nå virker det håpløst hverdagslig å stekeegg, en nærmest uvedkommende syssel som umiddelbartbør vike for en større sak.

11

Men for eggstekeren er pausen viktig, hodet knatrer avopplysninger, følelser, minner og forestillinger mens hansnur eggene, det går en liten stund før han skjønner hvemsom er i den andre enden. En mann han ikke har sett sidenUljas’ begravelse, men som var på forsiden av Næringslivs-avisen i går. En mann han så for aller første gang da mannenvar en liten lyslugg som hjalp faren sin, Uljas, ut av baksetetpå firmabilen.

Ja?

Jeg er altså Jukka Hopeaniemi. Sønnen til Uljas. Gubben,altså.

Jeg husker deg.

Kan jeg droppe smalltalken, ja, det må jeg vel kunne. Dettegjelder en viktig sak. Jeg vet at du er pensjonert, men i farsnavn ber jeg deg om å overveie det.

Overveie hva?

Jeg er i knipe. Du har sikkert lest og sett i nyhetene atdenne vulkanen på Island har hatt et utbrudd. Flytrafikkenhar stanset opp. Jeg er nordpå. Og jeg er nødt til å kommemeg bort herfra.

Jaså? Et øyeblikk!

Det skramler. Stekepanna blir løftet av plata. Stekespadenknirker under vekten. Anerkjennende mumling. Eggene blevisst sprø og fine. Hopeaniemi er på stigende turtall, mentvinger seg raskt ned igjen. Greit. Mannen lager en ensom

12

manns frokost. Hopeaniemi har ikke laget frokost til seg selvpå årevis, men han fornemmer at dette er viktig. Det er myetrøst i en god frokost, og hva er vel frokosten uten to fett-stekte egg? Null og niks. Fett og sukker, det ensomme men-neskets trøst. Jeg har ingenting med å bagatellisere sånt tilfordel for mine egne saker, jo, det har jeg, så derfor: Sett eg-gene til side et øyeblikk, Armas, og konsentrer deg om dette.

Nå vel. Da var eggene klare. Hva gjaldt det?

Du tar Konsernets Jaguar og kjører den om bord på toget, såer du her i morgen. Og så tar vi natta til hjelp og kjører tilHelsinki.

Nå nå. Jeg var sjåfør for faren din i Firmaet, men jeg har aldrivært i Konsernets tjeneste. Dere har sikkert egen sjåfør.

Kan jeg få snakke rett ut, ja, det må jeg vel kunne. Han eraltfor pratsom. Og altfor ung. Situasjonen krever en eldremann, og den krever taushet. Kjør bilen på toget og kom hit,Armas.

Hvor hit?

Hit hvor det ikke finnes noen ting. Nordpå.

Hvor langt nordpå?

Sikkert tusen kilometer fra Helsinki. Saariselkä.

Men nå har det seg sånn at jeg ikke har tenkt å kjøre så myesom en meter lenger. Og en så lang tur som det der er i hvertfall utelukket.

13

Du kjørte da Gubben alle steder. Hit, for eksempel.

Som jeg sa, jeg arbeidet for ham. Nå er jeg pensjonist.

Jeg betaler bra.

Jeg orker ikke mer. Ta en drosje.

Jeg kan ikke være sammen med et ukjent menneske i ettrangt lokale i sytten timer.

Jaså.

Sju minutter er maksimum. Da begynner de å snakke. Hanene snakket hele veien fra flyplassen i Ivalo og hit.

Hvem?

Drosjesjåføren. Det er sånn de er. Jeg orker ikke å ta imottomt snakk. Du har vært sjåfør for Gubben, og jeg er heltsikker på at det ikke var deg som holdt talene.

Det er for så vidt sant. Men så ta toget.

Toget er offentlig.

Ta nattoget. Da kan du sove og er uthvilt når du kommerfram.

Jeg tar deg, så kan vi ha en samtale på høyt nivå underveis.Hvor mye skal du ha?

En kan ikke få alt for penger.

14

Spar på flosklene, Armas. Du kaster bort den dyrebare tidami. Det er klart du går på penger, du også. Du spiser da densamme maten som alle oss andre.

Vel, jeg spiser ganske lite nå om dagen.

Hold nå opp, dette er ikke min skyld. Det var ikke jeg somaktiviserte den islandske vulkanen. Armas, hvis det haddestått i min makt, ville jeg pisset på den vulkanen til den slok-net. Jeg håper du unnskylder språkbruken, ja, det gjør duvel. Jeg skal være med på en direktesending tidlig i over-imorgen.

Du er da aldri på fjernsynet.

Nå er jeg det snart.

Hvorfor det?

Det kan jeg ikke røpe. Eller, jeg kan. Men ikke nå. Vær nåfornuftig og få fart på gliset.

Det er ingenting å høre i den andre enden, bare vinden suseri øret på Hopeaniemi. Den noksagten har tatt pause, ten-ker Hopeaniemi, han tar i bruk skuespillerens og forhandle-rens viktigste verktøy. En listig pensjonist, ja vel, det var baredette som manglet, tenker Hopeaniemi før han roper hallo.Det høres en rasling etter livsvarig røyking. Raslingen til-hører altså Armas Kallio, pensjonert sjåfør. Han har skyssetHopeaniemis far Uljas, også kalt Gubben, hele sitt liv, rundtregnet halvannen million kilometer.

15

Armas står ved komfyren i blokkleiligheten sin og ser på destekte eggene som fremdeles freser litt i den varme panna.Han er i villrede. I stedet for den velkjente duften av eggkjenner han lukta av penger i neseborene. En så kraftig lukter det ellers bare nykokt kaffe og frisk basilikum som gir fraseg. Sist han kjente noe tilsvarende, var da investeringsrådgi-veren i banken sa at han og hans nå avdøde kone burde satsepå noen pengeplasseringer som skulle gi en avkastning påminst åtte prosent i året.

Armas fornemmer en nedtrykt stemning i den andreenden, men tar den ikke inn over seg, i stedet lar han Ho-peaniemi lytte til raslingen fra halsen. Han lar tida gå, san-den renne, røret fuktes, nervene spennes. Han har tid, haner pensjonist. Han vet at Hopeaniemi ikke kan få hvem somhelst til å kjøre ham tvers gjennom landet. Armas er deneneste. Så liten har den store verden blitt.

Armas innser at han har et sjeldent produkt å selge, og tak-ken for det går til den islandske vulkanen som har et navn deter umulig å uttale, og som fører tankene til Gud, som hellerikke skal omtales ved navn i utrengsmål.

Kjøkkenvifta durer og dekker delvis over pipelydene somkommer fra hjernen når han tenker. Det må være en heltspesiell grunn til at Hopeaniemi har gått med på å opptre påfjernsyn. Denne mannen er overalt ellers, men aldri på fjern-syn.

Plutselig går det opp for Armas hvordan han skal gå fram.

Hallo.

Jeg er her, høystærede sjåfør. Hva blir det til?

Jeg må tenke over saken. Jeg ringer snart tilbake.

16

Når da? Det haster.

Om en liten stund.

Hvor lang er en liten stund for deg, Armas?

En time.

Det er ikke en liten stund.

Det er en liten stund for meg.

Greit. Jeg venter.

Slik var den samtalen, og det kommer ikke noen ny på fleretimer.

Det er det nesten umulig for Hopeaniemi å fatte, selv omhan har sett det ufattelige i øynene i hele sitt liv. Kommunis-men, hippiebevegelsen, markedsøkonomien. Alle tre er de ibunn og grunn ufattelige ideer som oppdrar folk til å møteenhver inkonsekvens som et tilfeldig tilbehør til hovedret-ten. Hvis du bestiller kommunisme, får du oligarki, hvis dubestiller hippiebevegelse, får du snuskete gruppesex og langegitarsoloer, hvis du bestiller markedsøkonomi, får du risikoog avkastningsverdi. Det er vanskelig å koble Gubbens sjåførArmas Kallio til den kjeden. Hvis du bestiller Armas, kom-mer han. Spesielt hvis du sier at du er villig til å betale enklekkelig sum for det.

Slik tenker Hopeaniemi og kikker på den grønne knottenpå mobiltelefonen, den han så gjerne skulle trykt på for å fåhøre den grove stemmen til Armas.

Vinden stryker over fjellets korte, fargerike hår.Et sted langt der nede i sør sitter fjernsynskanalens pro-

17

dusent sammen med programlederen og planlegger sen-dingen som skal på lufta tidlig i overmorgen, der Konser-nets hovedeier og styreleder Jukka Hopeaniemi skal opptrepå tv for aller første gang. Han. Han som aldri har overgittseg til en eneste kanal, han skal åpne munnen og armene fordem nå. De kjører på høygir, de har fått en fisk i garnet somde andre kanalene har strevet forgjeves med å få fatt i. Snartkommer fisken til å befinne seg på den 42-tommers plas-maskjermen på veggen i pauserommet, for hele folkets åsyn.Og det kan de takke journalist Leena Kontiolahti for, mor-gensendingens programleder gjennom lange tider. Hun tokkontakt med Hopeaniemi per brev, noe som kom som entotal overraskelse både på ham og på Konsernets kommuni-kasjonsavdeling. Produsenten hadde forsøkt uten hell, menLeena lyktes, og på hvilken måte: ikke via sekretæren, ikkeper epost, ikke per telefon, men per brev, og på toppen avdet hele var det håndskrevet på gammeldags papir. Hopeani-emis stab trodde først at brevet var en bombe, og fikk politiettil å undersøke det. Konvolutten viste seg å være harmløs, ogHopeaniemi leste brevet en vårkveld ute på balkongen sin ibyen. Opplevelsen minte om den han hadde da han hørteLucinda Williams synge for første gang. Hun boret en langhårnål inn i bakhodet på ham og staket opp en tilstoppet tå-rekanal. Det skulle ikke vært mulig. Før Williams hadde hanment at barn og fylliker hadde monopol på gråten.

Hopeaniemi går rundt med korrespondansen med LeenaKontiolahti i innerlomma for å minne seg selv om ordetsmakt. Han har ikke vist brevene til noen, og han har ikketenkt å gjøre det heller. Svakhet er ikke noe en bør visefram, men en bør kjenne den. Svakhet er en del av allmenn-dannelsen.

Armas ringer ikke. Kan Hopeaniemi dermed konkluderemed at pengene har mistet sin kraft? Det tror han ikke. Pen-

18

gene kommer aldri til å miste sin kraft uansett hvilke prøvel-ser de utsettes for, om de baksnakkes, om de trampes ned imyra, om man trår på dem med renter, om man tar fra demhalvparten av verdien. Pengene stiger opp som gresset ellersola. Igjen og igjen.

Hvor mye burde han gi Armas? Hvor mye er mye forArmas? En taxi ville kjørt turen for et par tusen, men deter jo ingenting. Hopeaniemi forstår seg ikke på sedler, hanforstår seg på tall. Det er to helt forskjellige størrelser. Deter lenge siden kontantene mistet sin betydning i livet hans,og han blir spesielt forvirret av en konkret, enkel sum. Hvakan Armas få for den? En bruktbil til datteren sin? Hva kos-ter biler for plebsen? Hva koster feriereiser? Og hva med enettroms i en drabantby? Sist Hopeaniemi hadde kontanter ihendene, var da han kjøpte nye dekk til terrengbilen, mendet er mer enn ti år siden nå.

Armas vet nøyaktig på euroen hvor mye han skal be Hope-aniemi om. 17 670 euro. Rundt hundre tusen mark i gam-mel valuta. Det er et enormt beløp, så mye at Armas må setteseg. Hvis Hopeaniemi ikke går med på det, blir firmabilenstående i Konsernets garasje.

Armas har det ikke travelt. Betaleren er og blir til fjells.Selv sitter Armas ved datamaskinen og ser på tall. Det er ikkemye som sitter igjen av Gubbens belærende ord, men hanhusker godt at omsetningen ikke forteller alt. En må kunnese inn i tallene, en må kikke bak forhenget. 7,87. Det eraksjeverdien for øyeblikket. Så lavt eller høyt verdsettes fir-maet. Bra. 7,87. Det er der alt begynner, og det er der altslutter. Det er dagens pris, dagens sannhet. Men hva med imorgen? Noen vet det, aner det, kan lukte det. På Gubbenstid var det smakssansen som var det viktigste. At en ikke saat vodkaen til de sovjetiske forhandlerne var dårlig, eller at

19

borsjtsjen var for salt. At en ikke så mye som hentydet tilmenneskerettighetene eller de tomme hyllene i butikkene.Nå er smakssansen erstattet med luktesansen. Den som luk-ter framtida før alle har den i neseborene, tjener mest. Mendet er ikke meg, jeg må snart slå av datamaskinen og gjøredet riktige trekket, det eneste trekket jeg kan. Jeg spillermed et sikkert kort, tenker Armas og trekker på smilebån-det. Fordi den jeg skal hjelpe, har spilt bort alt.

Armas slår av datamaskinen og ringer. På fjerde ring sva-rer det. Stemmen er tynn, avslipt i verdens kvern, knapthørbar. Armas forteller alt og enda litt til. Han sier at altkommer til å ordne seg hvis han bare orker å kjøre tusen ki-lometer og bringe en pakke hel og uskadd til Pasila. Han sierat du trenger ikke å bekymre deg for noe mer, alt er i ordennå. Det er stille i den andre enden. Det får Armas til å simer, også det som ikke har noe med selve saken å gjøre. Hankommer med tallene, antakelsene, formodningene, rykteneog sier også hvordan markedet kanskje kommer til å rea-gere. Han skammer seg, for som regel sier han bare det hanvet. Plutselig avbryter han talestrømmen og spør etter kon-tonummeret. Stemmen gir ham det og takker. Armas sier athan gjerne kjører helt til Kina og tilbake om det er det somskal til. Så avslutter han samtalen og legger telefonen forsik-tig på bordet, som et skjørt porselensskrin.

Hopeaniemi ser ut over fjellene og tenker på alt det somventer ham ved veis ende. Framtida river og sliter i store-hjernen, så det tar en stund før han legger merke til de tovandrerne som rasler forbi ham med sekk på ryggen og smi-ler med et ansiktsuttrykk som vil si: Her i den store naturensfavntak er vi alle ydmyke.

De bekymringsløse. Med permisjon. Sabbatsår. Dagpen-ger. Kvalitetstid. De som vil bort fra stresset. Som lar andre

20

betale for de offentlige tjenestene. Men som straks begynnerå gnåle hvis tjenestetilbudet reduseres det aller minste. Gra-tispassasjerer. Uansvarlige sutrekopper.

Dette tenker han, men han sier det ikke, bare hilser høf-lig og er enig i det med de fantastiske høstfargene og natu-rens primitive kraft. Lapplands magi, den avkledde naturen,det lille mennesket i et åpent landskap. Disse selvfølgelighe-tene nikker han til og gjentar enda han gjerne skulle sagt:Her finnes det ingen magi, bare en problematisk strukturellarbeidsløshet, denne naturen er ikke avkledd, bare skrinnog stygg, og mennesket går aldri med på å være lite, helt tildet siste oppfører det seg som om det var udødelig, for så åsegne sammen ved foten av en dvergbjørk mens skikamera-tene synger en sang om Lapplands kortvarige sommer.

Når vandrerne har forsvunnet, går det opp for Hopeani-emi at nervene ikke holder stort lenger, limet er slitt vekk,de er i ferd med å løsne fra hjernen og renne ut i nakken.Han gir seg selv en skrape, slik kan jeg få tenke, men jeg fårikke si det. Jeg blir nødt til å sylte ordene slik Gubben syltetrødbeter. Men hva skjer med ordene hvis de blir liggende idet uendelige? Mister de kraften, kjernen? Blir de smakløse?Blir de ferdigretter av middels kvalitet som smaker likt foralle?

Hopeaniemi fisker en iPod opp av lomma, han har lagtinn 2456 låter på den. Bob Dylan på øret litt kvikt, han kanta meg med til en annen verden, en verden der man snak-ker i bilder. Dylan synger med brusten stemme, strupen erfull av sand og småstein fra støvete veier. Han har vært på enuendelig verdensturné i tjuefem år, like lenge som Hopeani-emi har sittet i ledende posisjoner og som styreleder i ulikebedrifter, druknet i ansvar som en gås i olje, men den fyreni Amerika har også sittet i klisteret, riktignok har han oftekokt det selv, men Hopeaniemi har mer enn gjerne snust på

21

dampene som har steget opp av gryta. Det er noe betagendeved uansvarlige mennesker. Dylan babler i vei, det er dei-lig å lytte til strømmen av frie ord, hoppe om bord i vand-ringsmannens ustødige kano, denne gangen drar vi til Mis-sissippi-deltaet, i hodet på Hopeaniemi blir det til Ivalo-elva,men Dylan tar det ikke ille opp, for denne sangeren vet atalle trekker sine egne slutninger. Sangen er et tre, og tilhø-reren kommer til treet som en hakkespett og hakker sitt egethull. Så klinger treet av livet til tusener av hakkespetter inn-til stammen velter og ligger der som en klassiker.