JAN

MEH

LUM

JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN

9 788292 526651

En svart hånd stikker opp av operabyggets betongfundament: En afrikansk utvekslings-student er brutalt myrdet; han er en profilert muslim og har fått et kors risset inn i ansiktet. En tid senere blir en forsker på Handelshøyskolen BI, også han afrikaner og muslim, funnet drept og skjendet med et tilsvarende, blodig kors. Dette blir opptakten til et nytt drama med tønsbergadvokaten Svend Foyn i hovedrollen, en sammensatt historie som sender Foyn ut på en lang reise i tid og rom, helt til Øst-Afrika, der han må lete etter gåtens nøkkel.

Maktmennesker med skjult agenda, dystre begivenheter i en afrikansk småby, u-hjelpere med egne prosjekter, en gammel sjømann som får en brå død. Alt henger på merkelig vis sammen, selv om ingenting er hva det ser ut til å være.

For Guds skyld er en frittstående fortelling og den åttende boken i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

For Guds skyld

EN

SVE

ND

FOY

N-R

OM

AN

JAN

M

EHLU

M

For G

ud

s skyld

ForGuds skyld

«Jan Mehlum leverer som alltid solide krimvarer.» VG

«… spennende og velskrevet. Anbefales herved!»

Fredrikstad Blad

«Det er Morse, Perry Mason og Marlowe i én og samme person.»

Jyllandsposten

«God timing for Jan Mehlum»

Agderposten

For guds skyld.indd 1 19.04.2012 15:35:37

Lørdag 11. februar

Det sjokkerte gispet fra kulturministerens halvåpne munnble til en nølende og forsiktig ulyd, før det tiltok i styrkeog til slutt ble forvandlet til uforståelig breking som laseg klamt over byggeplassen. Ikke én av de tjuetalls del-takerne i delegasjonen gikk glipp av det skrekkslagneuttrykket i statsrådens måneansikt. Det skyldtes ikke bareavskyen og forskrekkelsen som den skingrende trønder-stemmen ga uttrykk for. At lydene ble utstøtt over nett-opp kulturministerens smale lepper, gjorde også sitt. Selvom flere av dem som befant seg i følget, privat godt kunneha tenkt seg å gi uttrykk for sin grunnleggende mistrotil ministerens kompetanse, var han tross alt midtpunk-tet i delegasjonen som nå var i ferd med å gjøre seg fer-dig med omvisningen på operatomten. Foreløpig var detbare en stor byggeplass. Men arkitektene og politikernei følget hadde fått en grundig innføring i byggets funk-sjoner og oppbygging. Så omfattende hadde omvisningenvært at de fleste av dem følte at de allerede nå, nes-ten tre år før åpningen, visste eksakt hvordan prosjektetville ta seg ut. Det de ikke hadde vært forberedt på, vardet som stakk opp av betongdekket. Kun tre av håndensfingre var synlige. De hadde krøllet seg sammen, som omde hadde gjort et siste forsøk på å grave seg fram frabetongen.

I et kort, magisk øyeblikk stoppet alt opp. En kald

5

stillhet hadde senket seg over området. Trafikken fraE18, brummingen fra truckene, bråket fra maskinene,det var som om noen hadde skrudd av en bryter. Delta-kernes oppmerksomhet var utelukkende rettet mot hån-den.

Et par av de minst handlingslammede beveget segmed forsiktige skritt mot funnet. Statsråden flyttet blik-ket nervøst fra hånden og til det lamslåtte følget. Detvirket som han vurderte mulige politiske konsekvenserav situasjonen. Han kom åpenbart ikke til noen klarkonklusjon, ble bare stående der og se seg forvirretomkring.

«Oh, my God!» Den tynne, klare stemmen til denbritiske kulturattacheen skar som en kniv gjennom densure vinterluften. «A corpse!» Hun stirret stivt mot hån-den, samtidig som hun forsøkte å påkalle statsrådensoppmerksomhet. Til ingen nytte.

«Den er jo svart,» kom det hviskende fra statsrådenspolitiske rådgiver. Han var en svært ung mann. Det fak-tum at Norge for lengst var blitt et multikulturelt samfunn,syntes ikke å ha trengt inn i hans politiske bevissthet. Hanrettet en lett skjelvende pekefinger mot hånden. «Svart,»gjentok han unødvendig. Ingen i følget hadde kunnetunngå å legge merke til det.

Det gikk et gisp gjennom forsamlingen da arkitekten,en svær, skjeggete fyr med rødt hår stikkende ut under denblå hjelmen, brøytet seg fram, skjøv den tafatte statsrådentil side og bøyde seg resolutt ned over hånden. Han kjenteforsiktig på de stivnede fingrene, før han rettet seg opp,grep mobilen og sendte ut noen korte, bjeffende beskje-der. En handlingens mann. «Vi blir her,» knurret han.«Politiet kommer om noen få minutter.» Ingen protes-terte, heller ikke ministeren, som så ut til å ha fått alvorligepustevansker.

6

Til tross for arkitektens truende blikk greide en ungkvinne i følget å lure fram mobilen og sende en tekstmel-ding. Derfor ankom VGs reportasjeteam samtidig medpolitiets utrykningsbiler, en begivenhet som definitivt fikkstatsråden ut av handlingslammelsen.

1

Da Wilhelm Mørk ringte, fikk jeg en følelse av déjà vu,som om fortiden var i ferd med å innhente meg.

Vi avtalte å møtes på Grandhjørnet, som sakte, mensikkert var blitt vårt fristed, etter som alle de andre seksti-fem skjenkestedene i Tønsberg hadde gjennomgått enforvandlingsprosess som til slutt gjorde dem helt like ogkomplett uinteressante.

Mørk satt allerede der da jeg kom. «Nå ja?» Hanmønstret meg med et skeptisk blikk. «Det eksisterer fort-satt ingen form for kleskode på dette kontoret ditt, for-står jeg,» konstaterte han. «Burde du ikke snart gjøre noemed det?»

Riktignok hadde jeg ikke tatt fram blådressen, mendirekte uflidd var jeg da ikke. Selv satt han der i sin italien-ske dress, uklanderlig presset, uten så mye som en enestekrøll.

«Jeg går ut fra at du ba meg på lunsj for å snakke omnoe viktigere enn klær?»

«Som vanlig tar du feil.» Mørk vinket på serverings-damen, som også her var ung og vakker. Snart ville velselv dette stedet skifte ham. «Du spanderer, jeg forteller.Du fører det bare opp på regningen til en av de håpløseklientene dine.»

Vi valgte dagens og et glass chablis. Det var fredag, ogjeg hadde ingen konkrete planer. Eller for å uttrykke det

9

mer presist; jeg hadde ingen planer i det hele tatt, verkenfor helgen eller framtiden. «Hva dreier det seg om dennegangen?» spurte jeg forsiktig.

Mørk la gårsdagens VG foran meg. Et fotografi avSamir Nyamba prydet forsiden. En pen, ung mann, medlitt særpregede, men vakre trekk. Han så ut som enuskyldig liten gutt. «Hva vet du om dette?»

Jeg tømte glasset. «Ikke mye. Ikke annet enn det jeghar fått fra avisene.»

«Hm.» Han tok en lang slurk av vinen, som var for-bausende god. Det fikk jeg med meg, selv om jeg slukteden litt for fort. Riktig temperatur hadde den også. «Vikan like gjerne bestille en flaske, synes du ikke?»

Jeg nikket avventende.«Morogoro, lyder det kjent?» fortsatte Mørk uforstyr-

relig.Jeg svarte ikke.«Det var der du oppholdt deg, var det ikke?»«Jo da,» medgikk jeg og vred meg i stolen, noe som

ikke unngikk Mørks skarpe blikk.«Et helt år?»«Jo,» sa jeg motvillig. «Men jeg vet ikke noe om denne

Samir. Han kan knapt ha vært født den gangen jeg varder.»

«Og det var der du traff henne,» fastslo han. «Shira,var det ikke det hun het?»

«Jo,» sa jeg, enda mer motvillig. Jeg hadde ikke tenkt påhenne på lenge. En gang, i en heller sentimental tilstand,hadde jeg betrodd meg til Mørk og fortalt om min indisk-afrikanske kjæreste. Jeg trodde jeg hadde glemt henne.Men det var før dette hendte. I løpet av de siste dagenevar alt kommet tilbake. Nå husket jeg hver detalj.

Mediene hadde i flere dager hatt saken som hovedopp-slag. Ikke bare på grunn av omstendighetene rundt selve

10

likfunnet og det faktum at dette høyst ufrivillig ble en avkulturminsterens mer spektakulære, om ikke spesielt ære-fulle offentlige opptredener. Fra pressens synspunkt haddekorset, risset inn som et symbol i den dreptes panne, værtdet som virkelig spisset saken. I Muslimsk Studentsam-funn i Oslo var det sjokk og forbitrelse. Tapet av en kom-mende lederskikkelse som Samir var tungt å bære. På korttid var han blitt et viktig ansikt utad for unge norske mus-limer. Han hadde stått fram som representant for de somarbeidet for forståelse og forsoning mellom religiøse grup-per. Etter en overbevisende opptreden hos Skavlan fun-gerte han nå som et symbol for alle de som ønsket en slikutvikling.

Han ble bare tjueto år. Et stipend fra Norad hadde forhalvannet år siden brakt ham til Oslo og Handelshøysko-len BI før han endte sitt liv under betongen i byens nyekulturpalass.

Mørk studerte meg tankefullt. «Du kan nok like godtbegynne å forberede deg.»

«På hva?»«Erik Grüner. Den vesle rasisten. Får du noen assosia-

sjoner?«Filosofen, mener du?» sa jeg behersket. «Hvorfor

skulle jeg det?»«Ekstremisten, ville jeg heller si.» Mørk hadde bare

et reservert smil til overs for en advokat som forsøker ågjøre jobben sin. «Som du forsøkte å framstille som enren uskyldighet.»

Erik Grüner var en underlig fyr, opptatt av religiøsespørsmål, noe som til slutt hadde drevet ham over i tvangs-tanker og aksjoner. Ifølge moren var det begynt alleredei skoledagene, der hans engasjement i det kristelige ung-domslaget hadde brakt ham inn i en krets av ekstremeabortmotstandere, inspirert av de utstøtte prestene Børre

11

Knudsen og Ludvig Nessa. «Han var egentlig ikke farlig,»innvendte jeg. «Bare litt forvirret.»

«Nettopp. Den tilstanden har mange navn.»«Han ble forelsket,» sa jeg. «Dypt forelsket. Det kan

være farlig.»«Du snakker av erfaring, forstår jeg.»«I helt feil dame,» fortsatte jeg, noe anstrengt. «For-

eldrene hennes var fra Pakistan og tilsynelatende velinte-grerte. Og piken norsk så god som noen. Men da forholdetble oppdaget, sendte de henne til slektninger i hjemlan-det. Noen måneder senere var hun gift. Det var da ErikGrüners problemer med islam for alvor begynte.»

Han var blitt en fanatisk motstander av arrangerteekteskap. Overfor meg hadde han påpekt at islams eks-pansjon i Vesten ville skje gjennom en muslimsk befolk-ningseksplosjon. Han hadde stadig referert til en forskerved Trinity College i Dublin, som hevdet at muslimeneville komme i flertall i Europa innen 2050 dersom utvik-lingen fortsatte. Timothy Savage hadde påpekt at det ikkebare var i Frankrike at faren for en slik utvikling var over-hengende. «Du må innse det, Foyn,» hadde Erik Grünerargumentert, «at slik kan det også gå her i landet hvisingen sier fra. Livmoren er våpenet deres. Et tilsynela-tende fredelig, men svært så effektivt våpen. Du må settedeg bedre inn i dette.» Han hadde vært ivrig etter å visemeg den nødvendige dokumentasjon, men måtte innse atjeg var tapt for saken.

Mørk trakk på skuldrene. «Triste saker, ja vel. Mennoen unnskyldning er det ikke.»

«Piken ble tvangsgiftet. Med et femten år eldre søsken-barn.»

Da Erik Grüner etterpå flyttet til Oslo og begynte å stu-dere, havnet han i enda dårligere selskap, i et miljø derfilosofi og religion ble kokt sammen i en uspiselig blan-

12

ding i kampen mot islam. Med sine erfaringer hadde Erikvært lett å overbevise.

«Det kom aldri fram under rettssaken, så vidt jeghusker?»

«Han nektet meg å ta det opp.» Tumultene i moskeenhadde oppstått da Erik sammen med noen andre fanati-kere toget inn og forstyrret freden mens de sang «Vår Gudhan er så fast en borg». At dette skjedde under bønnesere-monien på muslimenes skjebnenatt Laylat al-Qadr, haddeikke gjort saken bedre. En ung muslim var blitt liggendeigjen på gulvet. To uker senere døde han av hodeskadenehan ble påført. Saken skapte naturlig nok sterk forbitrelsei muslimske miljøer. Og påtalemakten vurderte Erik somhovedansvarlig.

Noen år tidligere var jeg blitt oppnevnt som forsvarerfor en nynazist i en sak med svært høy medieprofil. Dengangen hadde jeg ikke bare hatt hele kobbelet av politiskkorrekte journalister etter meg. Også overvåkingspolitiethadde vist en utidig interesse for mine gjøremål. Jeg mis-tenkte dem for å ha gått betydelig lenger enn det de haddehjemmel for, i sin iver etter å framskaffe informasjon somkunne tenkes å berøre rikets sikkerhet.

Erik Grüners mor hadde nok engasjert meg fordi jegvar villig til å ta en sak der mange var av den oppfatningat den tiltalte snaut nok fortjente forsvarer, ikke fordi jegvar advokat i stjerneklassen. Men hun hadde vært høflignok til ikke å si det.

Sønnen hennes ble dømt for grovt uaktsomt drap, mensiden det var noe uklarhet om selve handlingsforløpet,slapp han billig fra det. Uforholdsmessig billig, mentemange. Strafferammen var tre år, men i byretten fikk hanbare ett. Jeg hadde rådet ham til å anke, noe han nek-tet. Han var overbevist om at norske domstoler aldriville gi ham en rettferdig behandling. Selv påsto han at

13

det hadde vært en ulykke. Han hadde verken slått ellersparket.

Mørk studerte vinen før han tømte glasset. «Dennegangen ligger han virkelig dårlig an. Du vil snart få vitemer om det. Han jobber forresten som sjåfør hos enentreprenør i Oslo.»

«Erik Grüner? Sjåfør?» I utgangspunktet hadde jegtenkt at besettelsen ville gå over, og at han ville fortsettestudiene etter fengselsoppholdet. Sære meninger haddehan nok av, men vold var ikke hans stil. Han hadde det meri kjeften. Under rettssaken hadde han hevdet sin uskyld,men med argumenter som gjorde det vanskelig å bli trodd.

«Vet du virkelig ikke hvordan det har gått med ham?»«Jeg har ingen anelse.» Jeg hadde besøkt Erik Grüner

i fengselet én gang etter dommen. Det hadde ikke værtspesielt oppløftende.

«Etter hva jeg har hørt, ble det ikke mer studier påham. Ikke ved universitetet, i alle fall,» tilføyde Mørkmegetsigende.

«Jaså?» Av en eller annen grunn kjente jeg meg urolig.«Hva har han så drevet med?»

«Du får spørre ham selv.»«Det ser jeg ingen som helst grunn til.»«Si ikke det.» Mørk smilte kryptisk. «Firmaet han job-

ber for, har et oppdrag på operabygget. Din gamle vennkjører stadig ut og inn av anleggsområdet.»

«Aha,» sa jeg. «Så da trakk dere den geniale konklusjonat denne drapssaken er løst?»

«Ikke dere. Jeg har ingenting med etterforskningen ågjøre.»

«Nei, du har vel ikke det. Hva mer vet du?» Motvilligvar jeg blitt nysgjerrig.

«Erik Grüner hevdet at han befant seg hjemme denkvelden liket må ha blitt dumpet.»

14

«Og den fortellingen kjøpte dere ikke?»«Det ville jo vært lettere å tro på historien hans hvis

han ikke var blitt observert på byen samme kveld av etpålitelig vitne.»

«Jaså?»«Av de som følger nøye med i det unge Grüner og hans

venner foretar seg.»Jeg studerte Mørk oppmerksomt. «Overvåkingen?»«De hemmelige tjenestene har fått nye interesser. Erik

Grüner skal ha havnet i riktig dårlig selskap. Du vet jo atde lenge har interessert seg for islamske miljøer. Men detfinnes også fundamentalister på den andre siden. Noenmener at en voldelig konflikt er under utvikling.»

«Her i Norge?» sa jeg tvilende. «Det virker ikke veldigsannsynlig.»

«Usannsynlig, men ikke umulig. Når det gjelder slikespørsmål om rikets sikkerhet, tar man utgangspunkt i detutenkelige. Og da dukker det opp mer enn ett trussel-bilde.»

«Hva skjer med Erik Grüner nå?»«Han er ikke siktet, hvis det er det du tenker på.

Foreløpig.»«Det finner jeg ganske naturlig, hvis dere ikke har annet

å fare med.»«Det er nok mer, ja.» Mørk plystret stille. «Ifølge

arbeidskameratene skal unge Grüner ha hatt uvanligbra med penger mellom hendene i dagene etter drapet.Blant annet betalte han gjeld. Og som du vel har regist-rert, var Samir Nyambas lommebok, mobil og klokkeborte.»

«Erik Grüners familie er stinn av gryn.» Eriks mor kon-trollerte en betydelig formue. Alt var arvet. Selv var hunlektor på Greveskogen videregående skole. «Det er velmoren som forsyner ham med penger.»

15

«Sikkert. Han er uskyldig som et barn. Akkurat somsist.»

«Har dere ingen andre i søkelyset?»«Du må da innrømme at denne klienten din passer

bra?»«Sier politiet, ja. Dessuten er han ikke lenger min

klient.»«Han likte deg, vet du. Selv om rettssaken ikke var noen

suksess. Ellers liker han ingen, etter hva jeg har forstått.»«Det høres ikke ut som om dere har noe på ham.»«Ikke foreløpig. Men i denne saken er det et betydelig

trykk. Man trenger en gjerningsmann, og det litt brenn-kvikt. Det er de som er engstelige for at dette skal utvikleseg til en alvorlig konflikt. Husk hva som skjedde i Dan-mark på grunn av noen uskyldige karikaturtegninger.Dette kan gå like galt. Og Samir Nyamba er i ferd med åbli et symbol.»

«Så nå må de finne en skurk?»«Helst en uten politiske sympatier.» Mørk betraktet

meg megetsigende. «Og der passer jo din venn ikke heltinn. Men saken har som du vet, fått stor oppmerksom-het, og i Kripos snur de hver stein. I mangel av noebedre vil de nok konsentrere seg om unge Grüner.» Hantrakk på skuldrene. «Fordelen med folk som Grüner er atman alltid kan hevde at han bare er sprø og ikke del avnoen konspirasjon. Det viktigste er at man raskt finner engjerningsmann.»

«Hva foretok denne studenten seg der nede ved Ope-raen midt på natten?»

«Det er mest sannsynlig at han ble drept et annet stedog bare dumpet der.»

«Men det vet man altså ikke?»Mørk hadde greid å sende ut et signal til skjønnhe-

ten i baren, som nå plasserte en flaske foran oss. En

16

Laroche San Martin Chablis fra 2004. «Hva sier du omdenne?»

Jeg hadde gitt fra meg kredittkortet og fant ingenvektige innvendinger.

Det er noe magisk ved lett ettermiddagsrus. Det virketsom om alle forbipasserende hadde noe viktig å foreta seg,noe som ikke kunne vente. Jeg lurte på hvordan det villekjennes. «Operabygget ligger jo ikke langt fra Plata. Kan-skje vår afrikanske gjest ikke var så uskyldig,» fortsattejeg, uten å ta hensyn til Mørks skepsis. «Sett at han komi krangel med en langer? Eller en av damene på strøket?»

«Du gir deg ikke.»«Dere vet tydeligvis ikke mye,» slo jeg fast. «Heller ikke

om offeret, formoder jeg?»«Samir Nyamba var like ren som huden hans var

svart. En rettroende, hardt arbeidende student. Det enesteverdifulle han eide, var en gullklokke.»

«Og dere har ikke funnet den?»Mørk ristet på hodet. «Noen forsynte seg vel med både

den og pengene før de plasserte ham i betongen. Hanhadde nylig hevet stipendet sitt i banken.»

«Jaså. Vet man hvorfor?»«Ikke foreløpig. Og til din orientering: Han var prakti-

serende muslim. Null alkohol og dop. Ikke kvinner heller,så vidt man vet.»

«Har dere sjekket medstudentene? Og såpass profilertsom han var, må han jo ha skaffet seg fiender?»

«Tror du Kripos er amatører? Han hadde sitt student-politiske engasjement, men holdt seg ellers for seg selv.Han sendte penger hjem til familien, selv om han levde påstipend.»

«Det følger noen fordeler med å være under Noradsvinger.»

«Du er vel på hjemmebane der, ja.» Han smilte sar-

17

kastisk. «Var det ikke da du fikk råd til å etablere degher?»

«Du tar feil,» sa jeg avvisende. «Forresten, hvorfor erdu så opptatt av denne saken?»

Han svarte ikke med en gang, ble bare sittende ogbetrakte trafikken utenfor mens han nippet til vinen. «Tja,man hører jo enkelte ting. Sånt som kan få en til å undres.»

«Ja vel?»«En sak som dette kan skade vårt renommé, blir det

hevdet. Et land som ønsker å framstå som en frede-lig oase og pådriver for fred, bør ikke utsette sine gjes-ter fra den tredje verden for den slags behandling. Etfremmedfiendtlig image er det vi minst av alt ønsker oss.»

«Det var da voldsomt,» sa jeg spydig. «Og hvem uttalerdu deg på vegne av?»

«Bruk fantasien.» Han smilte. Men det var ikke noehjertelig smil.

«Hva med vitner? Er det ingen som har sett noe? Enlørdag kveld?»

«På grunn av en feil ved betongleveransene var detmye trafikk på operatomten på det tidspunktet. Vanligviser junkiene de eneste som oppholder seg i strøket.» Hantrakk på skuldrene. «De ville ikke ha løftet på øyelokketom en UFO hadde landet. Og bilistene bare durer forbi.Heller ikke sjåførene på lastebilene la merke til noe uvan-lig. Men offeret må ha blitt plassert der en gang mellom00.30 og 02.30, og på det tidspunktet var de vel trøtte.»

«Vaktmannskapet, da?» Jeg hadde hørt at operabyggetskulle være godt bevoktet.

«Det var en vakt med hund på området. Men han ved-går å ha oppholdt seg i vakthuset ved hovedporten meste-parten av tiden. Sannsynligvis har han tatt seg en blund.Og porten ble etter alt å dømme ikke låst den natten.»Mørk leste tankene mine. «Problemene med betongen var

18

behørig omtalt i avisene. Det var alminnelig kjent at tra-fikken var stor ut og inn av området. Så hvem som helstsom ønsket å kvitte seg med noe, kunne ha valgt dettestedet. Og Erik Grüner må jo være lommekjent der.»

«Hvordan hadde det seg at liket ikke ble oppda-get umiddelbart?» spurte jeg. «Man vet jo eksakt nårbetongen ble fylt på, ikke sant?»

«En container ble plassert rett ved siden av den nystøptesålen allerede neste morgen. Den ble ikke fjernet førkulturdelegasjonen toget inn på området en uke etterpå.Kranføreren hadde ikke lagt merke til noen hånd da hanflyttet containeren.»

Det hørtes rimelig ut. Svarte fingre som stakk oppav sementen, var ikke akkurat det du ventet å finne idet kommende operapalasset. «Hvorfor dukket håndenopp?»

«Man tror gjerningsmannen fikk dårlig tid og ikke rakkå dytte liket dypt nok ned i sementen. Den var jo baredelvis flytende da den ble levert. Samtidig har han hatten god porsjon flaks. Liket må ha blitt dumpet rett etterat bilen hadde vært der med påfyll. Sannsynligvis tok detlitt tid før kroppen forsvant, og i den perioden må det joha vært folk på området. Men ingen så noe. Mer vin?»Han ventet ikke på svar, bare fylte opp glasset. «Du kanjo kikke litt på disse papirene.» Han tok en mappe oppav vesken. «Her har du noen fakta fra etterforskningen,ikke noe hemmelig. Jeg tok kopi til deg. Skål.»

Jeg spurte ikke hvordan han hadde fått tak i det. Menhan hadde rett. Vinen var god.

Vi ble sittende der lenge den ettermiddagen.Jeg hadde bladd meg igjennom sakspapirene. Under

intervjuet hadde Erik Grüner opptrådt som en forfulgtuskyldighet. Ikke noe var hans feil. Da han ble tatt i denførste løgnen, at han skulle ha ligget hjemme på sofaen

19

den kvelden Samir ble drept, skiftet han raskt over til nestehistorie. Han hadde bare rotet med dagene. Han haddevært ute, men hadde slett ikke vært i nærheten av Operaen.

Jeg forsøkte forgjeves å stoppe Mørk, som var i ferdmed å beordre en ny flaske til bordet vårt. «Er det noesom har slått deg her?» Jeg pekte på rapporten. «Noepåfallende?»

«Hva skulle det være?»«Karakterene. Det er et mønster der.»«Kanskje han ikke likte seg i Norge.»Det var selvfølgelig mulig. Til og med sannsynlig, når

jeg tenkte nærmere etter. Men allikevel? Til tross for uunn-gåelige begynnervansker, hadde han etablert seg på A-nivåallerede det første semesteret. Men i annet semester varprestasjonene sunket påfallende.

«Han må ha vært ensom,» sa Mørk tankefullt. «Ingenfamilie, ingen virkelige venner.»

«Hadde han ikke mange kjente gjennom vervet istudentforeningen?»

«Det skulle man jo tro. Men ifølge de som samarbei-det med ham der, var det bare jobb. Når de andre dropå byen, reiste han hjem til hybelen sin. Én gang var hanhjemme i Tanzania, da faren døde. Vet du hvor han jobbeti sommer?»

Jeg ristet på hodet.«På lageret til Diplom-Is. I tredve kuldegrader.»Vinen smakte fortsatt utmerket. Ettermiddagen var i

ferd med å gå over til kveld. «Jeg ser at noen tok seg innpå hybelen hans,» sa jeg. «Har du noen idé om hva de kanha lett etter?» Ifølge åstedsgranskerne bar hybelen pregav å ha blitt ransaket.

«Penger, kanskje? Husk, gjerningsmannen hadde nøk-lene. Og i lommeboka fant han vel adressen. Afrikanerentok ut tjue tusen, og ikke en krone er funnet.»

20

«Erik Grüner er ingen simpel tyv,» innvendte jeg.«Hevder du, ja. Han skal ha hatt en temmelig anstrengt

økonomi.»«Hva med drapsvåpenet?» Fra rapporten hadde jeg

registrert at det ikke var funnet.«En skarp kniv.»

Da jeg innfant meg på kontoret, ikke altfor tidlig, så jeg atdet hadde ringt, ikke bare én gang, men flere ganger dennemandagen. Ingen beskjed. Men nummeret var kjent.

Jeg tok meg god tid, lagde kaffe og slo meg ned vedskrivebordet, sjekket e-posten og skummet igjennom etpar nettaviser mens jeg planla oppussing av kontoret.

Nå hadde jeg holdt til her i flere år, og den enesteforandringen jeg hadde innført etter å ha overtatt lege-kontoret, var å fjerne plansjene som beskrev mennesketsinnvoller.

Jeg hadde latt et stetoskop bli hengende igjen, sammenmed en plakat som formidlet dystre spådommer om kon-sekvenser av lettvint omgang med fristelser som nikotinog alkohol.

På noen av mine klienter gjorde det et visst inntrykk.Lukten av dystre diagnoser hang fortsatt igjen etter

gammellegens praksis. Men i motsetning til ham, haddejeg ikke avsagt dødsdommer her, bare lyttet til løgn ogbedrag.

Da telefonen ringte igjen, visste jeg hva det gjaldt.Fyren som presenterte seg som assisterende statsad-

vokat, hadde jeg kranglet med før. Selv om han varbare ungdommen, hadde han allerede lagt seg til etatensbedrevitende holdning. Folk som aldri tok feil, skremtemeg.

«Snakker jeg med advokat Svend Foyn?»«Det stemmer.»

21

«Det gjelder en person vi har til avhør i forbindelse meden pågående etterforskning.»

«Ja vel?»«Denne personen har anmodet om å få deg oppnevnt

som forsvarer. Han ønsker ingen annen.» Det virket somhan betraktet et slikt ønske som en sensasjon.

«Har dere siktet ham? For det er vel Erik Grüner deter snakk om?»

Det ble en pause. «Det er riktig,» sa han endelig.«Hva er riktig?»«Hva behager?» Fyren hadde god oppdragelse, det

skulle han ha. «Altså, det dreier seg om en viss Erik Grü-ner. Vi ønsker bare å snakke med ham. Men nå nekter hanå uttale seg uten å ha en advokat til stede.» Det framgikkmed all tydelighet hva han mente om denne oppførselen.«Vi har hatt ham inne til en samtale tidligere.»

«Ja?» Av gammel vane var jeg allerede i gang med åforsvare han som ikke engang var min klient. «Var ikkedet tilstrekkelig?»

Han rensket stemmen. «Erik Grüner er svært interes-sant for oss,» sa han stivt.

«Hvorfor ringer han ikke selv?» Alle som har sett enamerikansk krimserie, vet at en pågrepet person har rett tilen uforstyrret telefonsamtale. Sånn er det i virkelighetenogså.

«Han har forsøkt. Flere ganger. Men det var ikke muligå få tak i deg så tidlig.» Ironisk var fyren også. «Derforba han oss ringe.»

«Det var da uvanlig snilt av dere,» repliserte jeg. «Jegantar det dreier seg om operasaken?» Mediene haddebegynt å bruke det uttrykket. Jeg spurte om han var siktet.

«Som jeg allerede har sagt ønsker vi bare å snakke medErik Grüner,» erklærte han høytidelig. «Han ble pågrepetkl. 09.00 i dag og befinner seg nå på Politihuset. Han er

22

ikke siktet. Ikke ennå,» la han til, en anelse truende. «Vihar berettiget grunn til å anta at Grüner har informasjonom drapet på Samir Nyamba.»

Hvis de ikke hadde noe å fare med, måtte de slippeham i løpet av tjuefire timer. Det forundret meg at de ikkehadde slått til allerede lørdag. De fleste pågripelser skjerrett før helgefreden setter inn. Ifølge påtalemakten er dethelt tilfeldig.

«Nå, hva blir det til?» Han ga seg ikke. Han innbilteseg visst at jeg ikke hadde annet å gjøre, hvilket var farlignær sannheten.

«Tja,» sa jeg for å vinne litt tid. «La meg sjekkeavtaleboka. Jeg ringer tilbake.»

JAN

MEH

LUM

JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN

9 788292 526651

En svart hånd stikker opp av operabyggets betongfundament: En afrikansk utvekslings-student er brutalt myrdet; han er en profilert muslim og har fått et kors risset inn i ansiktet. En tid senere blir en forsker på Handelshøyskolen BI, også han afrikaner og muslim, funnet drept og skjendet med et tilsvarende, blodig kors. Dette blir opptakten til et nytt drama med tønsbergadvokaten Svend Foyn i hovedrollen, en sammensatt historie som sender Foyn ut på en lang reise i tid og rom, helt til Øst-Afrika, der han må lete etter gåtens nøkkel.

Maktmennesker med skjult agenda, dystre begivenheter i en afrikansk småby, u-hjelpere med egne prosjekter, en gammel sjømann som får en brå død. Alt henger på merkelig vis sammen, selv om ingenting er hva det ser ut til å være.

For Guds skyld er en frittstående fortelling og den åttende boken i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

For Guds skyld

EN

SVE

ND

FOY

N-R

OM

AN

JAN

M

EHLU

M

For G

ud

s skyld

ForGuds skyld

«Jan Mehlum leverer som alltid solide krimvarer.» VG

«… spennende og velskrevet. Anbefales herved!»

Fredrikstad Blad

«Det er Morse, Perry Mason og Marlowe i én og samme person.»

Jyllandsposten

«God timing for Jan Mehlum»

Agderposten

For guds skyld.indd 1 25.04.2012 12:59:51