"Fanget" av Lilja Sigurdadottir

Fanget

Lilja Sigurðardóttir

Fanget

Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost, MNO

FONT FORLAG

november – desember 2010

1

Pappbegeret var for lengst tomt for kaffe. Sonja sto stilleved det runde bordet og lot som hun sugde gjennom røreti plastlokket mens hun holdt øye med innsjekkingskøen.Såpass sent var det rolig på Kastrup, bare noen få flysel-skaper hadde flere avganger denne kvelden. Brosjyren forSamsonite-kofferter lå på bordet foran henne, og selv omdet var unødvendig, bladde hun litt i den. Hun kunne denutenat og husket tydelig hvilke bilder hun hadde merketseg forrige gang hun reiste via denne flyplassen. Fremde-les var det drøyt to timer til Islandsflyet skulle gå, meni tankene hadde Sonja allerede begynt å forberede segpå å utsette reisen og heller bruke plassen hun hadde påmorgenflyet neste dag. Plan B. Det var alltid nødvendigmed en plan B. Det spilte ingen rolle for henne om hundro med kveldsflyet eller morgenflyet, forberedelsene villeikke påvirkes. Hun hadde ofte utsatt en reise eller latt væreå dra, valgt en annen rute dersom noe ikke klaffet eller hunfikk følelsen av at ikke alt var som det skulle. Ingen ventethenne hjemme, og hun var vant til å overnatte på flyplass-hoteller.

Mens Sonja innstilte seg på plan B, fikk hun øye på kvin-nen som kom gående inn på flyplassen. Hun gikk raskt,men satte ned farten da hun oppdaget at det fremdeles varlang kø i innsjekkingen. Sonja syntes nesten hun kunne

7

høre henne puste lettet ut. Hun så ut til å være et per-fekt valg. Hun var høy og lysblond slik mange islendin-ger er. Da Sonja stilte seg bak henne i køen, kjente hunet stikk i magen. Den ukjente kvinnen hadde ikke gjorthenne noe, og under vanlige omstendigheter ville Sonjasikkert ha slått i hjel tiden ved å prate med henne om detene og det andre. Men det nyttet ikke å ha dårlig samvit-tighet. Kvinnen passet inn i planen. På grunn av koffertenhun hadde med seg. Det var en sølvfarget Samsonite Titantrillekoffert. Over skulderen hadde hun en stor veske, såhun hadde trolig tenkt å sjekke inn Samsonite-kofferten.En lykke at islendinger er så opptatt av å følge moten, tilog med når det gjelder kofferter.

Køen sneglet seg fremover. Sonja holdt øye med kvinnenmens en påminnelse til passasjerene om å ikke la bagasjenbli stående uten tilsyn, runget gjennom flyplassens høyta-lersystem. Kvinnen lot til å stå i andre tanker. Enten hørtehun ikke advarselen, eller så tenkte hun at den ikke angikkhenne, for hun dreide ikke engang på hodet for å la blikketvandre mot kofferten sin, slik mange av de andre passa-sjerene gjorde tilsynelatende automatisk da advarselen ljo-met. Bra at hun ikke var av den stressede typen. Det gjordealt enklere.

Sonja smilte for seg selv da en barnefamilie stilte seg bakhenne i køen. Dette så ut til å bli nesten for enkelt.

«Vær så god,» sa hun. «Bare gå forbi.»«Mener du det?» spurte faren, som allerede hadde be-

gynt å skyve vognen med det yngste barnet lenger frem.«Det er da en selvfølge at barnefamilier skal gå foran,»

sa Sonja vennlig. «Hvor gamle er de?»«To og syv,» svarte faren, og med svaret fulgte smilet

som så ofte dukker opp på fedres lepper når de snakkerom barna sine. Sonja hadde mange ganger prøvd å ana-

8

lilja sigurðardóttir

lysere ingrediensene i dette smilet, men konkluderte alltidmed at hovedbestanddelen var stolthet. Hun lurte på omAdam fremdeles smilte på den måten når han snakket omTómas. Hun hadde sett Adam bare så vidt i korte glimtde to siste årene. All deres kontakt foregikk via tekstmel-dinger og handlet utelukkende om når Tómas skulle hen-tes og leveres. Hun betraktet familien som bakset bagasjenog barna videre etter hvert som køen sneglet seg fremover,og syntes det var en evighet siden Adam og hun og lilleTómas hadde vært på utenlandsreise sammen. De haddestresset så ofte for så lite, hadde ikke ant hvor dyrebart detvar å ikke ha virkelige bekymringer. Bagatellene de haddebekymret seg over den gangen, virket så utrolig uinteres-sante nå. Etter at Sonja var blitt fanget. Merkelig hvor sårtanken på fortiden fremdeles var. Synet av et barn kunneuten videre overrumple henne. Tómas var sikkert like storsom denne eldstegutten på syv. Det vil si, sist hun så ham.Han hadde nok vokst siden da. Det virket faktisk som omhan vokste fra uke til uke.

Den lyshårede kvinnen med Samsonite-kofferten varfremme ved innsjekkingsskranken, og barnefamilien gaSonja sjansen til å stå lenge nok i køen til å forsikre segom at trillekofferten ble sjekket inn. Straks den lille grågled av sted på rullebåndet, var det Sonjas tur, og hun mer-ket at hjertebanken ble sterkere. I begynnelsen, rett etterat hun ble fanget opp i dette, hadde hun alltid fått dårligsamvittighet av hjertebanken og spenningen og velbehagetsom fulgte med, men nå visste hun at det ikke var mulig ådrive med dette uten å nyte spenningen. De som ikke tåltebelastningen, begynte å skjelve og flakke med blikket, ogble avslørt på den måten. De andre, de som ble værende igamet, var som Sonja: rolige mennesker med et heller van-lig utseende og en usedvanlig høy stressterskel. Dessuten

9

fanget

skadet det ikke å være smart og forsiktig. Å være forsiktigbetydde alt.

«Ingen bagasje?» spurte damen i innsjekkingen. Sonjaristet på hodet og smilte. Hun rakte kvinnen passet sitt,og da hun fikk det tilbake sammen med ombordstignings-kortet, kunne hun nesten høre sin egen hjertebank som entaktfast tromming i ørene.

10


2

Tómas brettet sammen to T-skjorter og la dem i koffer-ten, og bestemte seg så for å ta med den oransje genserensom mamma hadde gitt ham. Det er jentefarge, sa pappa,men Tómas og mamma var ikke enige, de visste at detvar Nederlands landslagstrøye i fotball. Pappa hadde ikkedet minste greie på fotball. Han tenkte bare på golf, ogi grunnen var Tómas glad for det, for i den første tidenetter skilsmissen, etter at mamma flyttet til Reykjavík, varpappa blitt med på fotballtreningen. Han hadde stått påsidelinjen og skreket av full hals, kleine kommentarer omat han måtte gå løs på først den ene og så den andre, ikkesparke som en stakkar og løpe som en kjerring. Tómassyntes det var bedre å være alene på trening, men når detvar kamp, så han iblant mamma på tribunen. Hun visteham tommelen opp, og av smilet hennes skjønte han athun var stolt og syntes det var morsomt å se ham løperundt på banen, selv om han aldri scoret mål. Han håpetat pappa før eller siden ville la mamma bli med ham påfotballkamp, sånn at hun slapp å lure seg til å følge medpå avstand. Da ville hun kunne være der sammen med deandre mammaene, ha med seg niste og klemme ham mel-lom omgangene.

Tómas tok yatzyen og la den i kofferten. Forrige månedhadde han spurt mamma om de skulle spille yatzy, og da

11

var hun blitt lei seg fordi hun ikke hadde terninger. Nåskulle han gjøre det godt igjen og la yatzy-terningene liggeigjen hos mamma. Hos pappa var det uansett ingen somspilte yatzy.

«Pakker du allerede?» Pappa var irritert i stemmen, somalltid når det var snakk om mamma og mammahelgene.

«Ja, jeg vil bare være klar,» sa Tómas og lukket kof-ferten så pappa ikke skulle se yatzy-spillet og den oransjegenseren. Hvis pappa begynte å blande seg, ble det alltidbråk om hva han hadde i kofferten. Tómas syntes det varbest å pakke selv og i god tid, sånn at når mamma kom oghentet ham, kunne han bare gi pappa et raskt kyss, si «jeger klar» og løpe ut i bilen.

12


3

I sikkerhetskontrollen dro Sonja av seg beltet, rullet detsammen og la det i boksen med kåpen og skoene. Deteneste metallet hun hadde på seg, var i beltet. Hun haddeallerede tatt av seg øredobbene og ringene og lagt dem ikåpelommen. Helt unødvendig, visste hun, men hun villeikke ta sjansen på å bli kroppsvisitert, selv om pakken varomhyggelig festet mellom beina, akkurat som et dame-bind, og sikkerhetsvaktene aldri beveget seg opp i skrit-tet når de utførte kontroll. Best å være på den sikre siden,være hundre prosent i alt man gjorde. Hun holdt pus-ten mens hun gikk gjennom metallskanneren, selv om hunvisste at den ikke ville pipe. Hun smilte raskt til vakteneog tok imot vesken på rullebåndet. I den var det ingentingmistenkelig, bare lommeboken, passet, ombordstignings-kortet, leppepomade, pudderdåse, en kam, en åpen tygge-gummipakke, en slitt paperback med eseløre på siden derhun sist hadde lest, og selvfølgelig Samsonite-brosjyren.

Sonja så etter familien som forsvant ut i avgangshallen,så skyndte hun seg i motsatt retning, mot koffertbutikken.Det var få mennesker i handlegaten, og et øyeblikk ble hungrepet av angst da hun oppdaget hvor mange butikker somvar stengt. Iblant åpnet og lukket de flyplassbutikkeneavhengig av hvor mye trafikk det var. Men nå var plan Asatt ut i livet, så det var ingen vei tilbake. Ting måtte bare

13

gå sin gang, slik hun hadde tenkt seg. Hun gikk så fortpakken i skrittet tillot, og da hun fikk se koffertbutikkensåpne fasade, trakk hun pusten dypt og en nesten berusendebølge av lettelse strømmet gjennom kroppen. Hun sa godkveld til ekspeditrisen, samtidig som blikket raskt sjekkethyllene. Der var den, i hjørnet i nederste hylle, en Samso-nite Titan trillekoffert. Sonja trakk den ut av hyllen og ris-tet på hodet da jenta gjorde henne oppmerksom på at hunkunne få en nyere modell til en bedre pris. Det var dennekofferten hun skulle ha.

Sonja dro den tomme kofferten etter seg inn på dame-toalettet og lukket seg inne i det store avlukket som varberegnet på mødre med små barn. Der åpnet hun koffer-ten, skrapet av klistrelappen og la vesken oppi med altbortsett fra boken, lommeboken med omstigningskortetog passet. Nå var det ingenting i vesken som kunne forbin-des med henne. Så dro hun opp det trange draktskjørtet,trakk ned strømpebuksene og deretter den ettersittendehold in-trusen, og tok pakken fra skrittet. Den var våt avsvette, men hun tørket av den med toalettpapir og la deni glidelåslommen i kofferten. Nå trengte hun bare å fyllekofferten med et eller annet.

Utenfor speidet Sonja etter noe omfangsrikt som kunnefylle opp kofferten, og som vanlig hadde hun Tómas i tan-kene. Hun kjøpte en bamse med et dansk flagg, en storkjeksboks med den danske kongefamilien på og en kjempe-diger pose med alle mulige slags småsjokolader som hankunne gjemme til bursdagen sin. Ved kassen føyde huntil en stripete kortermet trøye og et av disse bladene medklistremerker av fotballspillere som han syntes var så mor-somme. Hun satte seg på en benk, og da hun hadde plas-sert alt hun hadde kjøpt i kofferten, var den full. Sonjareiste seg og dro kofferten etter seg til en parfymestand

14


hun hadde lagt merke til på vei til koffertbutikken, for detvar liksom så selvsagt at en kvinne som henne hadde i allefall én pose fra et kosmetikkutsalg i hånden.

Sonjas yndlingsstund på disse reisene var når flyet rastebortover rullebanen under takeoff. Kanskje gjorde maski-nens kjempekrefter henne ydmyk idet hun følte at kroppenble presset ned i setet, eller kanskje var det bevisstheten omat hun hadde sluppet helskinnet gjennom enda en flyplass.Foran seg hadde hun en rolig seilas oppe blant skyene,der hun var hevet over enhver menneskelig domsmyndig-het. Hun stakk en plate med tyggegummi i munnen ogplasserte boken i setelommen foran seg, så sjekket hun påskjermen om det var kommet noen nye filmer på Europa-ruten. Hun hadde sett dem alle sammen. De oppdaterteprogrammet bare ved månedsskiftet, og vanligvis fløy hunto turer i måneden. På denne turen ville hun lese.

Da flyvertinnene kom i gang med serveringen, rådet detro i flyet. Sonja lente seg en anelse ut i midtgangen forå telle hendene som holdt krampaktig rundt stolarmene.Det var rart å tenke på at hun selv hadde hatt flyskrekk engang. Før alt dette begynte.

15

fanget

4

Bragi strammet slipsknuten og lot kammen gli en ganggjennom det steingrå håret. Med det samme han kom påjobben, følte han alltid en lettelse, som om sjelen veidemindre. Han hadde vanskelig for å skjønne folk som gruetseg til å gå på jobb, og de unge tollbetjentenes behov forfritid gikk ham kraftig på nervene. Selv nøt han hvertminutt på jobben. Det var mer enn nok som skjedde, tilog med de roligste timene om natten bød alltid på noeuventet. Det var utrolig hva folk kunne finne på å prøveå smugle med seg inn i landet. Forrige uke hadde hanstoppet en mann med flakkende blikk som hadde hundrelevende frosker gjemt i noen plastbokser i kofferten, ogi forrige måned hadde han tatt en kvinne som skjulte enkjempediger ost under klærne. Osten var laget av upasteu-risert melk, og derfor konfiskerte Bragi den og skrev ut enbot til kvinnen, som lot ham få så ørene flagret. Men dettevar særtilfeller. Selv om mye hadde forandret seg i løpetav hans tredve år i tollvesenet, var særtilfellene alltid desamme. Da han begynte, smuglet folk i hovedsak øl og litthasj. Og spekepølse. Det var som om islendingene ble heltgale etter spekepølse bare de kikket ut over landegrensen.

Nå gikk det an å kjøpe dansk spekepølse i hvert enestesnarkjøp, ølet var blitt lovlig og smugling av hasj haddeveket for innførsel av hardere stoffer. En stor del av job-

16

ben handlet nå om å samarbeide med politiet og toll-etatens etterretnings- og analyseavdeling, som holdt øyemed reisevirksomheten til mistenkte smuglere inn og ut avlandet. På tross av skannerutstyr, overvåkningskameraer,røntgenmaskiner og hunder var det som om smuglerne all-tid befant seg et skritt foran dem. Han kunne ikke skjønnehvorfor folk var så negative til at politiet skulle få anled-ning til full kommunikasjonskontroll, han syntes det varen selvfølge. Alle tollere kjente til typer som de visste drevmed et eller annet snusk, men som hverken de eller poli-tiet greide å få has på. Narkobransjen lot til å tilpasse segendrede forhold kontinuerlig. Nå hadde han for eksempelfølelsen av at man ikke lenger satset på de små kurerene.De ble for det meste brukt som agn, ble sendt av gårdemed noen gram og deretter ofret for å lede oppmerksom-heten bort fra de virkelige sendingene. De store sendinger.Dem var det ikke svette narkoungdommer som tok seg av,men den harde kjernen. Bragi tok kortet sitt og stakk det istemplingsuret. Smellet fra stempelet fylte ham med et her-lig velbehag. De hadde tatt med seg stemplingsuret fra dengamle flyplassen. Det var det faste holdepunktet, alt annethadde forandret seg.

Flyplassen var rolig nå, og utover kvelden skulle stortsett bare regulære rutefly ankomme fra Amsterdam, Lon-don og København. På grunn av influensaen, som så ut tilå herje usedvanlig ille i år, var de underbemannet i dag,så Bragi bestemte seg for at de ikke skulle ta stikkprøver.Det var ikke kommet noen spesielle tips fra etterretnings-og analyseavdelingen, og det lot til å bli en helt vanlig tirs-dagskveld. De var to stykker i bagasjeutleveringen, og hansendte den unge vikaren, som han ikke var kar om å huskenavnet på, ut for å lage kaffe, og gikk selv til vinduet forå holde øye med passasjerene som kom ned trappen.

17

fanget

Menneskemengdens bevegelser var velkjente, og hantenkte som så ofte før at mennesker faktisk ligner en saue-flokk når de beveger seg i grupper. Han fulgte strømmenuten å rette blikket mot noen spesielle, ventet på at enskulle stikke seg ut. En som ikke beveget seg i takt med res-ten av mengden. En som kunne virke engstelig. Som vanligdelte strømmen seg da den kom ned trappen – to tredje-deler gikk inn i taxfree-butikken, en tredjedel gikk rettbort til båndet for å vente på koffertene. Når folk begynteå løfte bagasjen av båndet, prøvde han å vurdere meng-den til hver enkelt. I kveld virket det faktisk ikke som omnoen hadde for mye bagasje, bortsett fra barnefamiliene,men nå under finanskrisen kunne han ikke bebreide folkat de hamstret klær til barna når de var i utlandet. En avbarnefamiliene hadde åtte kofferter, tydeligvis tunge, menhan lot dem passere med de utmattede ungene. Han haddefaktisk ikke hjerte til å stanse dem.

I kveld var det ingen som stakk seg ut. Ankomsthal-len fyltes for det meste av utenlandske turister, i tillegg tilnoen faste reisende, folk som fløy regelmessig til utlandetpå grunn av arbeid. Han kjente igjen mange av ansiktene.Presidentfruen, en kjent fiolinist som fløy til London hveruke, og så den vakre kvinnen i kåpen som også lot til åjobbe i utlandet og var på reisefot et par ganger i måneden.Han klarte aldri å la være å se på henne, hun var ganskespinkel og liten, men hun hadde likevel en slags elegantutstråling, som en filmstjerne. Hver gang han så henne,tenkte han på om det var fordi hun var så fint kledd, ellerom det var noe annet. For øvrig var det en ganske vanligog ensformig kveld, men Bragi trakk pusten dypt og brum-met fornøyd. Han var på riktig sted, og her aktet han å bliså lenge som mulig. Uansett alt maset om pensjon, haddehan ikke tenkt å rikke seg en tomme.

18


5

Med det samme Sonja steg ut av flyet i Keflavík, startethjertebanken for fullt igjen. Etter den avslappende flytu-ren var det nå som om brystkassen skulle sprenges. Hunhadde ofte lurt på hvor politiet ville vente hvis de skulle tahenne, hadde i grunnen alltid regnet med at det ville værestraks hun kom inn i terminalen, men trolig ville det ikkevære før i tollen. Strengt tatt var det jo først da man kominn i landet. Hun skjønte ikke hvorfor hun alltid tenkte pådette ved ankomst, for det var ingen som visste om reisenehennes. Hun fortalte ingen når hun kunne ventes med stof-fet, og hun jobbet alltid alene. Helt alene. Det var betingel-sene hun hadde satt da hun ble fanget – hvis man i det heletatt kunne snakke om betingelser. Hun hadde ikke akku-rat vært i en posisjon til å stille vilkår. Men hun hadde sagtat hun måtte få gjøre det på sin måte. Og de hadde værtfornøyd i mer enn ett år. De fikk alltid stoffet den uken deville ha det, og ingenting hadde gått galt. De visste at dekunne stole hundre prosent på henne. På grunn av Tómas.

Flyplasskorridorene var viktige. Der var det overvåk-ningskameraer som tollerne fulgte med på, så det varavgjørende at man ikke gjorde noe mistenkelig som å gåpå do med en gang man kom ut av flyet, eller satte segi en stol og omorganiserte håndbagasjen. Og man måtteabsolutt ikke begynne å se seg om eller vise at man visste

19

om overvåkningskameraene. Engstelse var naturlig på enflyplass før avgang, ikke etter landing. Man måtte ikke giinntrykk av at man var oppsiktsvekkende stiv eller travel.Det beste var å gå raskt gjennom korridoren, gjespe noenganger for å vise naturlige tegn til tretthet etter flyturen,kanskje stoppe en gang for å ordne skoen, og passe på åhilse muntert hvis man møtte noen kjente.

Det var i flyplasskorridoren Sonja jobbet med selvbil-det sitt, og derfor syntes hun vanligvis at den aldri varlang nok. Hun kikket inn i det første reklamevinduethun gikk forbi, ikke for å se på reklamen, men for åstudere speilbildet sitt. Hun lot blikket sveipe over detmørke draktskjørtet, den hvite blusen og ullkåpen. Hunvar en businesskvinne, hun tilhørte forretningslivet, hunreiste i forbindelse med jobben. Hun bøyde seg ned ogordnet med hælen på nylonstrømpen, som hadde krølletseg da hun tok på seg skoene igjen i flyet. Det var itali-enske skinnsko, elegante, men ikke for sexy. Sko som entypisk forretningskvinne ville ha brukt på jobben. Hungikk videre og forberedte seg på rollen. Hun drev sitt egetprogramvarefirma, S.G Programvare, det var lite, menhadde hittil gått bra. Hun jobbet både på Island og i utlan-det. Hun drev mest med rådgivning, men også vedlikeholdav datasystemer, alle opplysninger lå på firmaets nettside.De gangene hun lyktes med å bygge opp selvbildet, mer-ket hun at hun nesten trodde på det selv, men de gangenedet ikke gikk så bra, hadde hun lyst til å stoppe i enden avkorridoren og se sitt virkelige, usle jeg i øynene: kvinnensom aldri hadde drevet med business, kvinnen som haddebetalt folk for å designe en falsk nettside for et falskt firma,kvinnen som strengt tatt ikke kunne noen verdens ting.

I kveld føltes det bra. Hun kjente at selvtilliten stråltefra henne. Da hun nærmet seg enden av korridoren, satte

20


hun opp farten for ikke å miste den lysblonde av syne, ogpriste seg lykkelig da hun så at hun tok strake veien inn itaxfree-butikken. Selv stilte Sonja seg innerst ved bagasje-båndet, siden det i løpet av kort tid ville være en haug medmennesker, vogner og bagasje mellom henne og tollvakt-ens utsiktsvindu. Som ventet dukket ikke den lysblondekvinnens grå Samsonite-koffert opp før det var oppstått etsant mylder ved båndet, der en masse mennesker strevdemed å finne bagasjen samtidig. Sonja vippet kvinnens kof-fert av båndet og betraktet den en liten stund ved siden avsin egen, som var nøyaktig maken, som om hun prøvde åavgjøre om det var den rette, og la deretter sin egen kof-fert på båndet. Så gikk hun inn i taxfree-butikken, grep forsyns skyld etter noe i hyllene og ble stående i køen et litestykke bak den lysblonde kvinnen, som lot til å hamstre ethelt års forråd av godteri.

Mens Sonja betalte, fikk kvinnen tid til å hente den gråkofferten på bagasjebåndet. Sonja så etter henne der hunmed lange steg gikk selvsikkert gjennom tollen, fullsten-dig uvitende om hva hun brakte med seg. Sonja fulgte ikjølvannet hennes, rolig og like selvsikker siden hun ikkehadde noe i bagasjen. Ankomsthallen var proppfull avmennesker, som alltid på denne tiden av døgnet. Det blestadig mer populært å stoppe på Island en natt eller to forpassasjerer som skulle over Atlanterhavet.

Sonja fikk ikke øye på den lysblonde noe sted i mennes-kemengden, så hun skyndte seg gjennom bygningen og utpå parkeringsplassen foran. Det så ikke ut til at kvinnenhadde gått ut gjennom den venstre utgangen, så Sonja løpså fort skoene tillot langs bygningen til den høyre utgan-gen. Der oppdaget hun henne i følge med en mann som såut til å være kommet for å hente henne.

«Unnskyld!» ropte Sonja. «Unnskyld. Jeg tror vi må

21

fanget

ha forbyttet kofferter.» Kvinnen så forundret på henne oggransket deretter kofferten som mannen dro for henne.

«Hva?» sa hun forbauset. Det virket ikke som om hunhadde skjønt hva Sonja sa.

«Jeg tror jeg har tatt din koffert fra bagasjebåndet og dumin,» forklarte Sonja og smilte vennlig.

«Guud!» ropte kvinnen høyt. «Unnskyld!» Hun toktak i håndtaket på kofferten sin og begynte å snakkeusammenhengende om at hun bare ikke hadde tenkt dahun tok den fra båndet. Imens bøyde følgesvennen hennesseg ned og undersøkte lappen på kvinnens koffert, før hanrakte den til Sonja. Han er som meg, tenkte Sonja, han vilvære sikker. Hun vinket muntert til dem mens hun gikkmot langtidsparkeringen der bilen henne sto, dekket av ettynt lag med askestøv etter fire dagers venting.

22


6

Tómas gråt stille under dynen. Det var så rart hvordansavnet etter mamma bare ble sterkere og sterkere etterhvert som tiden nærmet seg da han skulle treffe henne. Detvar så vanskelig å vente. Nå var det bare to dager igjentil fredag, men han syntes det virket som en hel evighet.Alt var klart. Kofferten lå ferdigpakket under sengen, oghan hadde til og med hentet passet sitt i skapet i stuenog lagt det under koffertbunnen, slik mamma hadde lærtham. Det var hemmeligheten deres. Han visste ikke hvor-for mamma alltid ville at han skulle ha med seg passet, hunsa bare at hun syntes det var tryggest.

«God natt, Tómas min!» ropte pappa gjennom sove-romsdøren. Tómas mumlet et svar under dynen og håpetat pappa ikke hørte hikstene i stemmen. Pappa kom innog satte seg på sengekanten, trakk dynen vekk fra hodethans.

«Ligger du her og gråter, vennen min?» spurte han.«Hva er i veien?»

«Ingenting,» svarte Tómas og tørket seg under nesen.«Har det skjedd noe på skolen?»«Nei.»«Noe på fotballen? Har noen vært slemme mot deg?»«Nei.» Tómas ristet på hodet og stirret på veggen bak

pappas hode i håp om at han skulle slutte å spørre. Han

23

måtte ikke spørre sånn, for han ville sikkert ikke høre detriktige svaret. Han ville ikke bli særlig glad hvis Tómassvarte at han savnet mamma og ville være hos henne heletiden. Pappa strakte hånden inn under dynen og strøk hamover beinet, mumlet noe om at alt kom til å bli bra og athan bare var trett, han måtte prøve å sove og i morgen tid-lig kom alt til å føles bedre. Pappa prøvde å gjøre sitt beste.Han gjorde egentlig alt det pappaer skulle gjøre. Men selvom han iblant strøk ham sånn over beinet, var det som omhan aldri greide å berøre ham ordentlig.

24


7

Da Sonja kjørte opp foran huset etter å ha tatt en langomvei for å være helt sikker på at ingen fulgte etter henne,sto bilen til Agla utenfor. Det var som om hun hadde enegen evne til å dukke opp på de mest ubeleilige tidspunkt-ene. Agla gikk ut av bilen idet hun fikk øye på Sonja, ogde møttes på trappen utenfor.

«Jeg har savnet deg,» sa Agla og kysset henne. Sonjakjente på lukten at hun hadde en god del innabords. Detvar ikke akkurat overraskende, hun dukket aldri opp hoshenne uten å ha drukket.

«Kjørte du hit i fylla?»«Jeg tok en drink etter jobben, og så begynte jeg å lengte

etter deg.»«Etter lukten å dømme virker det som om det var drin-

ker i flertall,» sa Sonja og stakk nøkkelen i låsen. Aglafulgte etter henne inn, tok av seg kåpen og kastet den pågulvet i gangen.

«Kom hit.» Hun dro Sonja til seg og famlet med hen-dene under klærne hennes.

«Jeg må ordne meg etter reisen …» begynte Sonja, menAgla avbrøt henne.

«Hold opp med det gnålet,» sa hun. «Kyss meg.» Sonjaga etter, og et øyeblikk slo det henne at hun skulle droppedet hun pleide å gjøre, og heller la kofferten bli stående

25

i leiligheten. Hun kunne bli med Agla inn i sengen nåog ordne med kofferten i morgen. De faste sikkerhetstil-takene hennes var kanskje litt overdrevne, og trolig meregnet til å gi henne en følelse av trygghet enn virkelig åredusere sjansen for at hun skulle bli tatt. Som for eksem-pel å skifte bil regelmessig og endre smuglermåte medjevne mellomrom. Som å unngå å oppbevare noe hjemmehos seg selv, og alltid ta en dusj og skifte klær etter at hunhadde pakket om stoffet. Hun hadde lovet seg selv å gjørealt hun kunne for at dette opplegget skulle fungere, og etøyeblikks skjødesløshet på grunn av et anfall av begjæretter Agla, sto ikke på dagsorden. Hun hadde brent seg pådet én gang. Og det skikkelig.

«Gå inn i sengen og vent på meg,» sa hun og skjøv Aglafra seg. «Jeg skal ta en dusj.» Agla forsvant inn på sove-rommet, og Sonja tok nøkkelknippet og åpnet ytterdørenforsiktig. Så listet hun seg lydløst ned den teppelagte trap-pen med Samsonite-kofferten og smøg seg inn i kjellergan-gen med bodene. Hun gikk forbi sin egen og bort til bodentil ekteparet i tredje etasje som bodde i Spania dette året.Hun fant den minste nøkkelen på knippet og åpnet henge-låsen. Så lirket hun kofferten inn i den tettpakkede boden,lukket og knep igjen låsen. Dette var et av de små sikker-hetstiltakene hun hadde for å begrense risikoen. Dersompolitiet kom for å ta henne i natt, ville de ikke finne koffer-ten i leiligheten hennes, og heller ikke i boden. Det haddepasset henne bra at ekteparet i tredje skulle leie ut leilighe-ten mens de var borte, men ikke boden. Sonja hadde klip-pet av hengelåsen deres og kjøpt en ny, og dermed haddehun fått en ny trygg bod som ingen brukte og som hellerikke var direkte knyttet til henne.

Uten en lyd jogget hun opp trappen igjen, gikk inn i lei-ligheten og lukket døren forsiktig etter seg. Inne på badet

26


kledde hun raskt av seg og smatt inn i dusjen. Da hunkrøp opp i sengen, lå Agla på siden og snorket høyt. Sonjasmøg seg forsiktig inntil den varme ryggen hennes og luk-ket øynene. Dette var det beste i verden. Å ligge sånn tettinntil henne og puste inn duften fra håret hennes.

27

fanget

DETTE ER EN FONT-BOK

Originalens tittel:GILDRAN

Copyright © Lilja Sigurðardóttir, 2015Published by agreement with Forlagið, www.forlagid.is

Oversettelsen av denne boken er støttet økonomisk av:

Norsk utgave © Font Forlag 2016

Omslagsdesign: Forlagið/Liselotte DickSats: Type-it AS

Papir: Holmen Book Cream (70 g)Trykk og innbinding: ScandBook

FONT CXLIII

Første utgave

ISBN 978-82-8169-365-4

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon forrettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan

medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes medbøter eller fengsel.

www.fontforlag.no

Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i1430-årene, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene somble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dettevar den snirklete gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tysklandog Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfin-ner vi den nesten bare som dekor, som i enkelte avistitler og i markeds-føring av metal-musikk. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåtenfra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skriftty-per. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkeltebokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer.Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble førstegang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III,og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og manglerseriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppenantikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etterhvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (foreksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er rela-tert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, bleutviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte ogpapir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest bruktetypene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dagproduksjonen av aviser, blader og bøker.

FONT FORLAG BRUKER antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne bleutviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirertav den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Opp-over langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er pry-det med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst.Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskil-den for de ulike antikvaskriftene.

FANGET er satt med skrifttypen Sabon, designet i 1964 av tyske JanTschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganseer tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert avtypesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mel-lomkrigstida var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisktypografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tysk-land. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet pågrunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarligfor den britiske Penguin-bokserien.

FONT FORLAG

"Fanget" av Lilja Sigurdadottir

Documents

Transcript of "Fanget" av Lilja Sigurdadottir