Et magasin fra Sykehuset Innlandet HF | Desember 2018 si ... Magasinet 2018-4.pdfIngen fasit: –...

[4-18]Et magasin f ra Sykehuset Innlandet HF | Desember 2018

Fikk livet i gave 8 Hederspris til overlege 12 Spesialutstyrt beredskapsbil 16

si magasinet

På godfot 4med fottøyet

42

39

14

Innhold SI Magasinet 4/18

3 Leder: Vår viktigste ressurs

4 Det viktige skovalget: På godfot med fottøyet

6 Portørene: Alltid i farta

8 Lungetransplantert: Fikk livet i gave

10 Organdonasjon: En mening i det meningsløse

12 Verdsatt som læremester: Hederspris til overlege

14 Ny osteoporosepoliklinikk: Bedre tilbud til pasientene

15 Medikamentell kreftbehandling: Bedre og tryggere

16 Ekstra ressurs: Spesialutstyrt beredskapsbil

18 Nasjonal helseøvelse: Øvelse gjør mester

20 I nyhetene siden sist

22 Alvorlig sykdom hos barn:

Kommunikasjon på knivsegg

24 Nybakt doktor: Påvirkes fedme av det mentale?

25 Disputerer: Effekter ved tverrfaglig behandling

26 Lokale pasienttilbud: Nye tjenester på Hadeland

28 Effektiv behandlingsform: Suksess med DBT

30 Fikk hjelp: Takker DBT for livet

31 Viktig bidrag: 15 millioner til forskning på FACT

32 Økt brukermedvirkning: Pakkeforløp for psykisk helse og rus

34 Flotte tilbakemeldinger: Gode tilbud til barn med diabetes

36 Overføringen nærmer seg: Klare for Ahus

38 Nedetid: Krevende overgangshelg

39 Kongsvinger: Årets slagenhet

40 Deler erfaringer: Skrev bok om kreft og seksualitet

42 Holdt kurs for utenlandske leger: – Morsomt og inspirerende

44 Utvidet syketransport Riktig ressurs til rett pasient

45 Krisekonferansen 2018: Deltakere fra hele landet

46 Sesonginfluensa: Flere ansatte vaksinerer seg

47 Veien videre: Viktige avklaringer

48 Brukerutvalget: Viktig utvikling

Side 2 si | magasinet 4/2018

Ansvarlig utgiver:

n Sykehuset Innlandet HF Postboks 104, 2381 Brumunddal Telefon 915 06 200 [email protected] www.sykehuset-innlandet.no

Redaksjonen:

n Ansvarlig redaktør: Viseadministrerende direktør Astrid Bugge Mjærum Telefon 920 68 751

n Redaktør/ kommunikasjonsrådgiver: Line Fuglehaug Telefon 970 65 959

n Kommunikasjonsrådgiver: Herman Stadshaug Telefon 957 89 406

n Kommunikasjonsrådgiver:

Ellen Qvale Økelsrud

Telefon 480 52 811

n Kommunikasjonsrådgiver: Frank Roar ByenstuenTelefon 913 18 685

n Kommunikasjonsrådgiver: Liv Berit KarlsenTelefon 986 29 351

n Webredaktør: Trine Sylju Arntsen Telefon 951 18 233

n Redaksjonen avsluttet 30. november 2018n Vi tar forbehold om feil og endringer n Forsidebilde: Line Fuglehaug

Målgruppe:n Ansatte og primærleger er hovedmål-

gruppe for SI Magasinet, som i papir- versjon også gjøres tilgjengelig for pasienter, pårørende og andre.

Grafisk produksjon:

n Layout: Hege Holt, SIn Trykk: Byråservice ASn Opplag: 3.200

ISSN:

n ISSN 1504-9647 (trykket utgave) n ISSN 1504-9779 (elektronisk utgave)

22

6

16

18

26

Det er til enhver tid mange hundre av våre ansatte som er under utdanning. Mange er leger i spesialisering, noen er lærlinger og andre tar etterutdanning innenfor sykepleie eller andre fag. I tillegg er vi en stor praksis-plass for mange som holder på med sin grunnutdanning. Utdanning av helsepersonell er en av fire lovfestede hovedoppgaver for helseforetakene. Ikke bare er det en viktig del av å sikre at vi tilbyr pasientene våre beste praksis, gjennom kunnskapen og erfaringen våre ansatte har. Det er også et stort samfunnsansvar for hele organisasjonen vår. Vi må sørge for at de minst erfarne får erfaring slik at vi opprettholder god kvalitet i årene framover.

Med mange under utdanning er det også mange ansatte som bruker mye til på veiledning eller gir fort- løpende tilbakemeldingene og råd gjennom supervisjon. Fra 1. mars blir en av våre største utdanningsopp- gaver annerledes. Da trer den såkalte LIS2 og LIS3 i kraft og Sykehuset Innlandet blir for første gang godkjent som utdanningsinstitusjon på foretaksnivå. Det er mange endringer i utdanningsløpet for leger som skal spesialisere seg. En av de viktigste forskjellene er at legene skal vurderes etter hva man faktisk kan, ikke antall prosedyrer som er gjennomført eller tid brukt. Det kommer til å kreve mye av oss som organisasjon, mye av de som utdanner seg og mye av de som skal veilede og gi supervisjon.

I dette nummeret av SI magasinet kan du blant annet lese om overlege i ortopedi Lars Sandberg som nylig mottok hederspris for sitt arbeid med å følge opp leger i spesialisering. Han beskriver viktigheten av å videre- føre kunnskap og ferdigheter på en god måte: «Mange LIS-leger opplever å bli møtt med skepsis fordi de er ferske. Det er derfor vesentlig at alle bidrar til å etablere en forståelse for viktigheten av å videreføre kunnskap og ferdigheter, og skape trygghet for at de unge legene i spesialisering opererer under kyndig veiledning. Dette er en viktig del av kvalitet- og pasient-sikkerhetsarbeidet».

Jeg er helt enig med han. De fleste av oss har fått vår utdanning i en «mester-svenn»- modell. Vi har lært de gode teknikkene og ferdighetene samt viktig kunnskap om hvordan vi skal håndtere mennesker i vanskelige situasjoner. Min viktigste læremester var avdelingsoverlege på gyn/fødeavdelingen på Gjøvik, Sigurd Døss- land. Han lærte oss unge leger å operere, men den viktigste lærdommen han formidlet var en respekt for alle kvinner, og særlig kvinner i en vanskelig livssituasjon. Utdanning er noe av det som gjør sykehus til så mye mer enn en produksjonsbedrift. Vi er et sykehus og en utdanningsinstitusjon som hver dag utvikles og brukes til pasientenes beste. Vi må fortsette å prioritere vår viktigste ressurs: Kunnskap.

Leder:

Vår viktigste ressurs


Administrerende direktør


FØLG MEG PÅf a c e b o o k

kvalitet

trygghet

respekt

SI

FØLG OSS!Twitter:@SInnlandet

facebook.com/sykehusetinnlandet

@sibeathe


Bedriftshelsetjenesten mottar jevnlig spørsmål om forebygging av helseplager knyttet til valg av skotøy og det å gå og stå mye på harde gulvflater.

– Skokoden i helsesektoren har uten tvil endret seg mye gjennom årene, og det er i dag variasjon i hvilke sko ansatte foretrekker, sier rådgiver og fysioterapeut i SI Bedriftshelsetjeneste, Anders Skaar Nilsen.

Stor utviklingFor noen tiår tilbake skulle helsepersonell benytte hvite sko med lukket hælkappe, såkalte helsesko.

– Det var nok hygiene som var bakgrunnen for at skoen skulle være lukket, samt at den skulle sitte godt på foten. Skoen hadde til dels hard såle, så ut-formingen ble nok lagt lmer vekt på enn komfort, forteller Anders. Fra begynnelsen av 90-tallet har

I Sykehuset Innlandet vandres det uendelig mange skritt, døgnet rundt,

hele året. Det stilles strenge krav til hygiene og arbeidsantrekk, men hva

med skotøyet? Mens skoene i tidligere tider var en fast del av arbeids-

uniformen for helsepersonell, representerer dagens «helsesko» en langt

større variasjon både i form og farge.

Av: Line Fuglehaug

det imidlertid vært en voldsom endring, hvor mote og trender også har fått påvirke.

– Fra en tid der alt helsepersonell gikk i tilnær-met like hvite sko, er situasjonen nå at det blir benyttet sko i alle varianter, materialer og farger, sier han. De fleste har sikkert vært gjennom peri-oder med tresko, ulike helsesandaler som Scholl, Birkenstock og Spotec, gummisko som Crocs, MBT-sko eller sandaler som paradoksalt nok skal etterligne Masaienes gange uten sko, samt flere andre skotyper. Forskjellige typer såler har også vært markedsført gjennom årene.

Skorevolusjonen Mens ulike sandaler, som gir god lufting i et innendørs arbeidsmiljø, har vært svært populære i perioder, var det kanskje de såkalte MBT-sko-ene med rullende såle som la føring for sko med støtdemping.

– Dette er sko som fortsatt brukes, men noen opplever den rullende gangen som ustabil og ut-mattende. De egner seg nok bedre til gåing enn til stående arbeid, da de ikke gir stabilitet når du står, forteller han. Den støtdempende effekten har imidlertid vist seg å bli en avgjørende faktor.

– God støtdemping ser ut til å ha en positiv helse- effekt. Joggeskoens inntog i helsevesenet har ført

Det viktige skovalget:

På godfot med fottøyet

Ingen fasit: – Det finnes ingen sko som passer like godt for alle. Velg en sko du selv synes er god, er rådet fra rådgiver og fysioterapeut i SI Bedrifts-helsetjeneste, Anders Skaar Nilsen.


til mindre problemer med vonde føtter. God støt-demping mellom vår egen vekt og underlaget gir avlastning for fotsålen. Hælen er det punktet vi først berører underlaget med når vi går, og den tar også mye vekt når vi står stille. Utfordringer med harde gulvflater blir dermed redusert, da det er skoen vi står og går på, og ikke gulvet. Crocs er et eksempel på ultimat støtdemping, men skoen i seg selv er så myk at den ikke har noe støtte for foten, sier han. Materialet genererer også statisk elektri-sitet som i verste fall kan skade elektromedisinsk utstyr, og det er dermed forbud mot slike sko på enkelte arbeidsplasser.

Økonomi Anders Skaar Nilsen tror joggesko i dag er det klart mest brukte skotøyet blant sykehusansatte.

– Jeg tror årsaken til at joggesko har blitt en akseptert del av arbeidsantrekket skyldes både erkjennelsen av at skoene har gode egenskaper, samt at det i dag er vanlig å ha flere par joggesko til ulikt bruk. Produsentene har utviklet rene inne-sko i tynt materiale med god lufting, skoene finnes i mange prisklasser og vi har økonomi til å kjøpe sko til forskjellige anledninger, sier han. Om man skal kjøpe dyre eller billige sko vil han ikke gi et entydig svar på.

Underlag: Det blir fort lange spaserturer i løpet av en syke-husvakt, og gode sko er et viktig lag mellom foten og gulvet.

– Vi er alle forskjellige, og det finnes ikke én spesiell sko som passer alle godt. Gode sko koster gjerne litt ekstra, men kan være en god investering dersom de gjør at du unngår plager i muskler og ledd. De støtdempende egen-skapene taper seg også over tid, uten at skoen slites ut. Det kan derfor være lurt å bytte litt mellom nye og gamle sko, og kjenne etter skoens egenskaper på egen kropp, sier han. For øvrig er god støtdem-ping, god støtte og luftig materiale de egenskapene som bør vektlegges, ifølge fysioterapeuten.

– Det er litt med sko som med vannsenga på åttitallet. Noen fikk vondt i ryggen av den, mens noen med vond rygg ble bedre. Når du skal velge sko, kjenn etter om du syns de er gode å gå med. I dag er det også sportskjeder med 100 dagers åpent kjøp, noe som gir deg anledning til å prøve skoen skikkelig, og eventuelt returnere den om den ikke passer deg. Gode arbeidssko kan være en bra investering for din egen helse, mener han.

På godfot med fottøyet


Portørene:

Alltid i fartaDe kjenner sykehusbygningene som sin egen

bukselomme. Du møter dem overalt, og de er

alltid i godt humør. Portørene er en slags stille

motor, som betjener logistikken i sykehuset

med et godt smurt maskineri.

På oppslag om hva ordet «portør» betyr finner vi flere spennende svar. Halvøya Portør utenfor Kra-gerø fikk navnet sitt da den fungerte som nødhavn i vikingetiden. Portør er også betegnelsen på utstyr for å transportere planter uten at de blir klemt i stykker. Begge deler kunne vært opphavet til syke-husets portør, men trolig kommer navnet fra det franske ordet «porter», som betyr å bære.

Varierte oppgaver

Opp og ned, inn og ut, fram og tilbake. Etter et par små timer sammen med portør Bjørn Stenseth på Lillehammer har SI magasinets utsendte gått langt flere skritt enn en hvilken som helst annen dag på jobb. Vi har ikke vært på plass i mange minutter før telefonen til portør Bjørn ringer.

– Vi må en tur til kirurgisk poliklinikk. Det er en pasient som skal fjerne gips, og det er noe vi kan ta oss av, smiler Bjørn, mens han allerede er på vei bortover korridoren. I løpet av få minutter har en fornøyd pasient hatt en hyggelig prat med Bjørn, gipsen er fjernet og oppdraget utført. Neste opp-drag venter umiddelbart og vi setter kursen opp en etasje, gjennom ganger og korridorer jeg ikke en gang visste eksisterte.

– Vi er gode på å finne korteste vei, smiler Bjørn, og leder an mot kapellet.

Av: Line Fuglehaug

Populære: Avdelingene setter stor pris på jobben portørene gjør, og deres gode humør.


– Vi bistår ofte med å flytte døde fra avdeling og hit, eller ved stell og nedlegg i kiste, forteller han. Det blir allerede svært tydelig at portørene har va-rierte arbeidsoppgaver, og tar del i det meste som skjer i sykehuset.

Logistikk En av portørenes viktigste oppgaver er å sørge for at pasientene kommer seg dit de skal, mellom ulike avdelinger og undersøkelser.

– Vi flytter mange pasienter hver dag, fra innleg-gelser i akuttmottak, til og fra operasjon, røntgen-undersøkelser og annet. Det blir mange møter med mennesker i mange ulike situasjoner, sier Bjørn.

Etter å ha kjørt noen senger med pasienter opp og ned med heisen i flere omganger, ser Bjørn sitt snitt til å få utført noen av dagens planlagte oppgaver.

“

– Vi er gode på å finne korteste vei! Bjørn Stenseth, portør

– Vi har også ansvaret for å fylle på med ulike varer i avdelingene. Vi sjekker hva som trengs, og fyller deretter på fra sentrallageret, forteller han.

Ved alle avdelingene vi er innom uttrykker de an-satte stor takknemlighet til portørenes innsats.

– De er uunnværlige. Vi hadde ikke klart oss uten dem, er beskjeden som går igjen overalt. Også blant pasientene er portørene kjente fjes.

– Er du på jobb i dag også, sier en pasient vi møter i korridoren.

– Er du her igjen? spør Bjørn, som kjenner igjen pasienten fra tidligere innleggelser.

Lærling: Aina Ekrehagen er Sykehuset Innlandets første lærling i portørfaget.

Gips: Portør Bjørn Stenseth bistår ofte poliklinikken når pasienter skal fjerne gips.

Portør : «porter» (fr.) – å bære, sykehusansatt som transporterer syke og døde

Påfyll: Portørene sørger for at avde-lingene får nødvendige forsyninger til rett tid.


Lymfangioleiomyomatose. Ordet som for Anja Katrine Tomter var synonymt med døden.

Så var det dette som skulle ta fra henne friheten og etter hvert livet. Det var vanskelig å for-

sone seg med, og det var lite håp å finne i prognosen. Helt til en dag da Tomter, som nesten

var nærmere døden enn livet, fikk en telefon. Organdonasjon redder liv. Bare spør Tomter

som kunne gå på Gaustatoppen i høst.

Av: Liv Berit Karlsen Anja Katrine Tomter fra Hamar var alltid først opp bakken. En fighter som få. Men så begynte det å fuske. Pusten, på den tidligere så godt trente dama, hang ikke med. Fra tidlig på 2000-tallet og frem til 2008 ble hun i gradvis dårligere form. Astma trodde legene. Røntgenbildene viste friske lunger. Formen vitnet om det motsatte.

Alvorlig– I 2008 var jeg så dårlig at legen ville undersøke meg ytterligere. Da jeg blåste i et spirometriappa-rat trodde legen at jeg tullet. Jeg var 40 år, men hadde lungekapasitet som en åttiåring. CT-bildene viste at jeg hadde en dødelig sykdom som heter Lymfangioleiomyomatose. Lungene mine så ut som en tavlesvamp med masse hull og cyster som

sprakk. Det eneste som kunne redde meg var en transplantasjon. Nåløye for å få nye lunger var til å grine av. Det er mange som dør i kø. Jeg trodde jeg ville bli en av dem, sier hun. En av en million får denne diagnosen årlig. Lymfangioleiomyomatose rammer kvinner i fertil alder. Det er lite kunnskap om sykdommen.

Når døden banker påDet siste året før Tomter ble satt på transplanta-sjonslista var hun så dårlig at selv den minste an-strengelse kunne ha vært den siste. Jula 2017 var hun sikker på at døden kom, og planla sin egen begra-velse. Tomter ville ha en jazzbegravelse med artister som har spilt på hennes egen jazzfestival, Anjazz.

– Jeg var nesten død. Jeg kunne ikke anstrenge

Fikk livet i gave Lungetransplantert:


meg overhodet. Det siste året fra desember 2016 til desember 2017 var veldig vanskelig, og en kamp for å overleve. Å gå fra senga til toalettet på natta var en så stor anstrengelse at jeg trodde jeg skulle dø.

– I jula tenkte jeg mye på døden. Jeg hadde fami-lien samlet rundt meg og jeg tenkte at dette var min siste jul. Jeg så for meg hvordan neste jul ville bli uten meg. Jeg prøvde å snakke med barna og man-nen min om arv og var sikker på at jeg ikke kom til å overleve, sier Tomter.

Lys i tunellen – For å stå på transplantasjonslista skal du være nesten død. Og det var jeg. Jeg var veldig sjuk. Samtidig må du være frisk nok til å tåle transplan-tasjonen. I fjor sommer var jeg på en utredning for mange sykdommer. Summen av dette avgjør om legene velger deg eller en annen pasient til lungene, sier Tomter. I desember 2017 ble Tomter satt på transplantasjonslista.

– Vinteren 2018 var jeg veldig dårlig og mannen min og barna ba meg gjentatte ganger om å ringe lungeavdelingen og fortelle hvor syk jeg var. Jeg mente det ikke ville hjelpe fordi lungene jeg trengte ikke ville komme noe fortere av det. Til slutt ringte jeg og fortalte at jeg ikke klarte å leve mer. Senere samme dag ringte de opp igjen. Jeg trodde de skulle høre hvordan det gikk med meg. Etter hvert i sam-talen skjønte jeg at legene hadde funnet lunger til meg. Da var det bare å komme seg avgårde, forteller hun.

Nye lunger, men ingen dans på roserTre og en halv time etter at familien hadde sagt «vi sees» utenfor operasjonssalen på Rikshospitalet fikk de beskjed om at operasjonen hadde gått etter pla-nen. Fortsatt var risikoen for komplikasjoner der. Tomter ble operert på natta og allerede den påføl-gende ettermiddagen merket hun at noe var nytt. Med stålvilje kom hun seg fort på bena. Hun visste at jo lenger hun ble i senga jo farligere var det for henne.

– Jeg begynte å sanke meter og etter hvert kilo-meter i ganger og trapper på Rikshospitalet ganske fort. Jeg loggførte aktiviteten min og kom meg fort rent fysisk. Lungene var nesten det mest positive jeg kjente ved hele kroppen og det var en herlig følelse å kunne bruke kroppen igjen. Men de fire første ukene var veldig tøffe. Jeg hadde mange komplika-sjoner. Gikk opp ti kilo på halvannen uke, kom meg ikke på do, var kvalm, sov ikke og reagerte motsatt

på morfin slik at jeg fikk hallusinasjoner, forteller Tomter. Etter fire uker kom Tomter hjem. I be-gynnelsen måtte hun holde seg unna butikk, kino, konsert og andre arenaer med mye folk. Årsaken er at medisinene som gjør at lungene ikke avstøtes, holder immunforsvaret nede. Fortsatt gjør hun det hun kan for å unngå å bli syk.

– Selv om det har gått mange måneder siden transplantasjonen er det stadig ”humper”, men ting går seg mer og mer til, sier Tomter.

Møte med helsevesenetFra første møte med sykehuset på Elverum følte Tomter at hun ble svært godt i varetatt.

– Overlege Even Høye sa jeg kunne ringe han om det så var på julaften. Hvis jeg ble sykere skulle jeg ringe han og ikke ambulanse, fordi jeg ikke ville overleve om jeg ikke fikk rett behandling med en gang. Lymfangioleiomyomatose er så uvanlig at det er lite kunnskap om det. Jeg hadde så lite å gå på at jeg kunne dødd om jeg hadde blitt stressa, fortel-ler Tomter. Også Rikshospitalet får kun lovord fra Tomter. Hun forteller om direktenummer til lun-geavdelingen og tett og god oppfølgning hver uke. Slik er det fortsatt.

Bli organdonorTomter kan ikke understreke nok hvor viktig hun synes det er at flere blir organdonorer. – Jeg tror flere hadde kunnet ta et standpunkt om orgando-nasjon hvis kunnskap og informasjon rundt dette temaet hadde nådd ut til oss alle. Da kunne man ta standpunktet før man kommer i en kritisk situ-asjon. Det er vanskelig å ta dette valget når man helt plutselig møter på spørsmålet når en av dine nærmeste ligger for døden. Så min oppfordring er at alle bør ta et standpunkt om organdonasjon før krisen rammer, sier Tomter.

I høst gikk Tomter til Gaustatoppen. Hun går turer og trener minst tre ganger i uka. Bekymringen for hvordan hun skal klare å gå de seks meterne til toalettet er borte. Snart skal hun begynne å jobbe som journalist igjen. Hun føler seg fri. Men det er to ting som bekymrer henne. Det er ene er at lun-gene skal avstøtes. Sterke medisiner resten av livet gjør at hun bare må tenke at det kommer til å gå bra. Den andre bekymringen er at færre velger å bli organdonor.

– Det er bare ikke til å fatte at friske organer ikke benyttes, mens folk dør i kø. Det er for trist å tenke på, sier hun.

Nye lunger og nytt liv: Det er ikke lenge siden Anja Katrine Tomter var så dårlig at hun kunne dø av en liten anstrengelse. Nå kan hun endelig senke skuldrene og ser framover.

Fikk livet i gave


Av: Line Fuglehaug

Antall organdonasjoner i Norge var i tredje kvartal i år det laveste på ti år, ifølge en oversikt

fra Oslo universitetssykehus. Samtidig viser undersøkelser at folks holdning til å donere ligger

på et stabilt høyt nivå. – Vi vet at temaets tilstedeværelse på sykehusene påvirker donasjons-

ratene, sier informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon, Aleksander Sekowski.

Organdonasjon:

I høst ble en nasjonal holdningskampanje i regi av Helse Sør-Øst lansert, samtidig som helsemi-nisteren lanserte en ny løsning for elektronisk donorkort i kjernejournal.

Vanskelig Transplantasjonsloven fra 2016 pålegger helse-personell å ta opp spørsmålet om donasjon når døden er konstatert, eller når det er svært sann-syndling at døden vil inntreffe. Undersøkelser viser imidlertid at mange ansatte føler at det både er vanskelig og tidkrevende å ta opp spørsmålet om organdonasjon i situasjoner der pårørende opplever en brå og uventet død. Samtidig er erfa-ringen at pårørende har en positiv holdning til at spørsmålet om organdonasjon blir tatt opp.

– Det er ofte en krevende balansegang, men vi er pålagt å spørre når vi har en potensiell donor. Det sier donoransvarlig lege ved intensiavdelingen på

Gjøvik, Hod Stern. Når de får inn en pasient som de ikke kan redde livet til, og som fyller kriteriene for å være en organdonor, innleder de behandling for å redde organene før de prater med de pårø-rende om dette.

– Førsteprioritet er livreddende behandling for den aktuelle pasienten. Dersom livet ikke kan red-des setter vi i verk tiltak for å sikre organene, for-teller han.

Viktig å ta seg tid Sykehuset melder fra til Rikshospitalet når de har en potensiell donor. Først når de får tilbake-melding om at det er behov for organer fra den aktuelle donoren, tar ansatte praten med de på-rørende.

– For at en pasient skal være aktuell som or-gandonor, må pasienten være erklært hjernedød. Mange pårørende trenger tid på å ta innover seg

En mening i det meningsløse


at livet ikke kan reddes, og det er viktig at vi som helsepersonell gir god og utfyllende informasjon før vi innleder samtale om organdonasjon, sier Stern. Hans erfaring er at det er større sjanse for at pårørende avviser dette, dersom de ikke har rukket å ta innover seg at deres nærmeste ikke kan reddes. – Det kan gå flere dager fra vi får inn en potensiell donorpasient til vi tar praten om organdonasjon med de pårørende. Det er viktig å bruke denne tiden, og ha respekt for at de på-rørende går gjennom mange vanskelige følelser, sier han.

– Hva skjer når ansatte opplever samtalen som vanskelig?

– Vi er alle ulike og må ha respekt for at enkelte syns dette er et krevende tema å ta opp med på-rørende i en krise. Det viktigste er at den som tar samtalen er trygg på å gjøre det, og gjør det på en respektfull og ydmyk måte, mener Stern. Han oppfordrer de som ikke føler seg komfortable med å snakke med pårørende ber en kollega om å bistå eller ta samtalen for dem.

– Dette er en viktig samtale, der framgangsmå-ten kan bli avgjørende for utfallet. Vi har opp-levde å miste organer, både på grunn av dialogen med pårørende og svikt i andre rutiner. Det er uheldig, sier han.

Viktig med god informasjon – Mange pårørende forholder seg først til at en person er død når hjertet stopper, sier intensiv-sykepleier Guro Lesjø Lilleengen på Hamar. Sammen med kollega Åse Sigrid Torp har hun fordypet seg i organdonasjon, og ivaretakelse av pårørende til organdonor. De to har også skrevet en artikkel om temaet, og støtter Stern i at god informasjon til pårørende er avgjørende.

– Det kan være vanskelig for pårørende å forstå at en pasient er hjernedød, fordi personen fortsatt kan være varm og ikke se død ut, forteller Lilleen-gen. Hun tror det kan være årsaken til at mange vegrer seg for å si ja til organdonasjon.

– Det er også viktig å akseptere at noen sier nei til å donere organer fra sine nærmeste. Ingen skal føle seg presset til å si ja, sier hun.

Alle kan donere Hod Stern advarer helsepersonell med å avskrive pasienter som potensielle donorer på bakgrunn av kjente diagnoser og helseproblemer.

– Vi må aldri tenke at en pasient ikke er aktuell som organdonor før vi har undersøkt alle mulig-heter. For eksempel kan en HIV-positiv pasient

donere organer til en annen person som har påvist HIV-virus. En pasient med en litt redusert nyre, vil likevel kunne redde livet eller øke livskvaliteten be-traktelig ved å donere en nyre til en svært alvorlig syk nyrepasient, sier Stern. Han mener økt fokus på organdonasjon er viktig, for å snu trenden med synkende organtransplantasjoner.

– Vi trenger å øke tilgangen på organer, da antall pasienter som trenger nye organer er stadig økende. Vi får hele tiden nye og bedre behandlingsmetoder og nye og mer effektive medisiner, noe som gjør at vi får færre potensielle donororer. Da er det viktig å fange opp de pasientene som er aktuelle, og legge til rette for at flere sier ja til organdonasjon. Den beste måten å gjøre det på er å snakke om dette med dine pårørende, og ta stilling til spørsmålet, sier Stern.

Fokus på pårørende: Sykepleier Guro Lesjø Lilleengen mener god og ærlig kommunikasjon med de pårø-rende er viktig for å få opp antall organdonasjoner.

ORGANDONASJONn Organdonasjon er en prosess der et organ eller del av

et organ gis fra et menneske i den hensikt å bli trans-plantert til et annet menneske.

n Det er størst behov for nyrer. Deretter lever, hjerte, lunger, bukspyttkjertel og tarm.

n Ulike vev, som hornhinne, benvev, sener, hjerteklaffer og blodårer kan også doneres med tanke på trans-plantasjon.

n De fleste organdonasjoner er fra avdøde givere, men i Norge utføres nå cirka 25 prosent av alle nyretrans-plantasjoner med nyre fra levende giver.

n Det står til enhver tid mellom 400 og 500 pasienter på venteliste i Norge.

n Det er ingen begrensninger i forhold til alder eller kjønn for hvem som kan donere organer.

n Fra 1. januar til og med utgangen av september 2018 er det transplantert 319 organer til 290 pasienter i Norge.

En mening i det meningsløse


Verdsatt som læremester:

HEDERSPRIS til overlegeOverlege Lars Sandberg ved kirurgisk avdeling på Lillehammer

ble tildelt LIOS Hederspris under Norsk Ortopedisk Høstmøte.

LIOS, leger i ortopedisk spesialisering, er en del av norsk

ortopedisk forening.

Av: Line Fuglehaug Hedersprisen henger høyt, og det var mange no-minerte. Det var legene i spesialisering ved ki-rurgisk avdeling på Lillehammer som nominerte Sandberg til prisen. Formålet med LIOS He-derspris er å hedre en person som gjør en særskilt innsats for leger i spesialisering innen ortopedisk kirurgi.

Ekstraordinær – Vi kunne ikke se for oss en mer egnet kandidat enn Lars, sier legene i ortopedisk spesialisering på Lillehammer. De bestemte seg for å nominere Sandberg allerede da de hørte om prisen under fjorårets Høstmøte. Når SI magasinet møter LIS-legene for en prat om nominasjonen, er det liten tvil om at takknemligheten til læremesteren er ektefølt.

– Han skiller seg ut ved at han utviser et enga-sjement for opplæringen som går langt utover det vi kan forvente, sier de. Selv om andre overleger er både kunnskapsrike og flinke til å lære bort faget sitt, mener de at Sandbergs tilnærming gir en ek-stra dimensjon.

– Han gir oss en sterk trygghet og utstråler et oppriktig ønske om å gjøre oss til gode kirurger. Han engasjerer seg personlig i alt vi gjør, og følger opp både pasientene og opplæringen av oss leger på en måte som gjør stort inntrykk, sier de. De framhever blant annet at Sandberg aktivt kontakter dem i vaktsituasjoner, også når han selv har fri, for å høre hvordan det går og om det er noe de trenger å diskutere.

– Terskelen for å få veiledning og bistand er svært liten, sier de.

Ydmyk Lars Sandberg ble svært overrasket over prisen, og bedyrer at han ikke hadde den minste anelse om nominasjonen.

– Jeg ante ingenting, men ble selvfølgelig svært glad og ikke minst takknemlig, sier han. Likevel mener han at ansvaret for å videreføre fagkunnska-pen sin til de nye legene er en selvfølge.

– Det er et viktig ansvar som vi overleger har, og må ta. Ingen kan lese seg til å bli en god kirurg. Teorien er bare en del av utdanningen, praksis er


Hedret læremesteren: Overlege Lars Sandberg ved kirurgisk av-deling på Lillehammer ble tildelt hedersprisen fra LIOS, leger i orto-pedisk spesialisering, etter nomi-nasjon fra egne LIS-leger.

det som gir erfaring, sier Sandberg. Han mener det har liten verdi på sikt å være en fremragende ki-rurg, hvis du ikke sørger for at kunnskapen blir videreført.

– Det er viktig å gi kniven videre til de nye, som etter hvert skal føre faget framover. Det er også vik-tig at dette skjer under trygg veiledning. Ingen skal stå alene før de er trygge på faget, understreker han.

God investeringSandberg advarer sterkt mot å kutte i ressursene til opplæring og veiledning av leger i spesialise-ring når de økonomiske utfordringene gjør seg gjeldende.

– Det er risikofylt å tenke at en skal spare på denne måten. Å la spesialister med spisskompe-tanse innenfor ulike fagområder få operere, uten ansvar for å videreføre sin kompetanse, kan være en effektiv og lønnsom løsning i dag, men da vil vi stå uten den samme kompetansen innen få år, sier Sandberg. Dette er noe både helsemyndigheter, sykehusledelse, leger og også pasienter må være bevisste på.

– Det er ofte slik at pasientene etterspør og til dels krever å bli operert av den mest erfarne legen. Mange LIS-leger opplever å bli møtt med skepsis fordi de er ferske. Det er derfor vesentlig at alle bidrar til å etablere en forståelse for viktigheten av å videreføre kunnskap og ferdigheter, og skape trygghet for at de unge legene i spesialisering ope-rerer under kyndig veiledning. Dette er en vik-tig del av kvalitet- og pasientsikkerhetsarbeidet, mener han, og legger til at opplæringen går begge veier.

– Som overlege lærer jeg ikke bare bort, men får også mye ny kunnskap og konstruktive innspill fra de unge legene. Ved å utfordre hverandre blir vi alle bedre, sier han.

“

– Vi kunne ikke se for oss en mer egnet kandidat enn Lars. Legene i ortopedisk spesialisering, Lillehammer


Av: Line Fuglehaug

I høst ble det etablert osteoporosepoliklinikk i sykehuset på Gjøvik. Der er det investert i

en ny moderne DXA skanner som måler bentetthet. Diagnosen osteoporose bekreftes ved

DXA-måling. DXA operatør er sykepleier, pasientene tilbys også samtale med henne.

Ny osteoporosepolikl inikk:

Bedre tilbud til pasientene

Sykehuset på Elverum har også bentetthetsmåler, men osteoporosepoliklinikken på Gjøvik er den første i Oppland. Tidligere har pasientene her fått utført undersøkelsen hos private aktører uten til-bud om samtale med sykepleier.

Bedre behandling – Alle pasienter over 50 år som får behandling for bruddskade etter fall og lignende får tilbud om undersøkelse hos oss for å avdekke mulig osteoporose, forteller Bodil Kvernlien Vågsvoll, ansvarlig sykepleier ved den nye poliklinikken. En slik undersøkelse med oppstart av riktig be-handling kan redusere risikoen for nye brudd. En viktig del av tilbudet er også livsstils- og kost-holdsråd. Innlagte pasienter med brudd som øn-sker utredning av osteoporose får også tilbud om

time i poliklinikken. I tillegg tar poliklinikken i mot henvisninger fra andre avdelinger i Syke-huset Innlandet og fra fastleger. Det er sendt ut informasjonsskriv internt i SI samt til fastleger i Vest-Oppland.

Etterlengtet – Vi er stolte av å få på plass osteoporosepolikli-nikk i avdelingen vår, sier avdelingsoverlege ved kirurgisk avdeling på Gjøvik, Inger Opheim. Oste- oporoseutredning og behandling er et nasjonalt satsningsområde og omtales blant annet i «Norske retningslinjer for tverrfaglig behandling av hofte-brudd» utgitt i april 2018.

– Med riktig utredning og behandling kan vi hjelpe mange pasienter, sier Opheim.

God samfunnsøkonomi Om lag 50.000 personer i Norge rammes årlig av brudd etter fall fra egen høyde. Av disse er rundt 9.0000 hoftebrudd. Det er beregnet en økning på 50 prosent i antall lavenergibrudd de neste 30 årene som følge av en høyere andel eldre.

– Mange pasienter opplever høy sykelighet også på andre områder som følge av brudd. Dette medfører lidelse og store samfunnskostnader. Forebygging og god behandling er derfor viktig, sier Opheim. Aktuell behandling for osteoporose er både livs- stilsråd, kosthold og medikamentell behandling.

– Vi har etablert tverrfaglig samarbeid med or-topeder, endokrinolog, fysioterapeuter og andre faggrupper i oppfølgingen av pasientene, sier sykepleier Bodil Kvernlien Vågsvoll.

Nytt tilskudd: Avd.overlege/avd.sjef Inger Opheim, assisterende av-delingssjef Elisabeth Horgen, sykepleier Bodil Kvernlien Vågsvoll og fagansvarlig klinikkingeniør Leif Tunstad er glade for å kunne tilby pasienter undersøkelse av bentetthet og behandling av osteoporose i ny poliklinikk på Gjøvik.


Bedre og tryggere Som femte helseforetak i Helse Sør-Øst skal Sykehuset Innlandet i februar ta i bruk en

regional løsning for medikamentell kreftbehandling. Løsningen skal gi bedre og tryggere

behandling ved bruk av medikamenter som cellegift og immunterapi.

Av: Frank Roar Byenstuen– Løsningen er etterspurt av våre fagfolk og er et viktig tiltak for å styrke pasientsikkerheten og jevne ut forskjellene i behandlingstilbudet. Med dette systemet vil flere pasienter få behandling i tråd med beste praksis. Det bidrar til riktig dose-ring, riktig tilvirkning og riktig administrering av cellegift, sier Ellen Henriette Pettersen, direktør medisin og helsefag.

Godt i gangArbeidet med å legge til rette for implemente-ring av systemet er godt i gang. Det startet med en oppstartsamling i november med deltagere fra det regionale prosjektet og det lokale mot-taksprosjektet, inkludert superbrukere og inn-føringsansvarlige fra fagmiljøene i Sykehuset Innlandet og Sykehusapotekene. Etter planen skal den nye løsningen rulles ut fra midten av februar og frem til påske. Program-varen CMS (Chemotherapy Management Sys-tem) gir elektronisk støtte for alle ledd i den medikamentelle kreftbehandlingen, inkludert rekvirering, produksjon, administrasjon og do-kumentasjon gjennom hele behandlingsforløpet. Løsningen skal også ivareta nødvendige integra-sjoner med DIPS, muliggjøre integrasjon med framtidig kurve- og medikasjonsløsning, samt automatisere innrapportering blant annet til Kreftregisteret. Systemet får en lukket legemid-delsløyfe og innføring av legemiddelscanning,

som legger til rette for økt pasientsikkerhet og tryggere behandling.

Rask utviklingDet skjer en rask utvikling innen medikamen-tell kreftbehandling, der stadig nye medikamen-ter tas i bruk. Innføring av en felles løsning for medikamentell kreftbehandling innebærer at det etableres et system med oppdaterte og de-taljerte behandlingskurer som er tilgjengelig for alle helseforetak. En felles løsning vil understøtte at alle pasienter får lik tilgang på behandling av høy kvalitet, uansett hvor behandlingen gis. En-kelte sykehus har hatt elektronisk løsning for medikamentell kreftbehandling i flere år, men sykehusene har brukt systemene uavhengig av hverandre. I Innlandet er det kun Gjøvik som har en elektronisk løsning, mens de andre sykehusene har manuelle rutiner.

Innføring av den nye regionale løsningen vil innebære standardisering av arbeidsprosesser på tvers av helseforetakene i Helse Sør-Øst. Et ny-opprettet regionalt fagnettverk skal behandle og beslutte faglige spørsmål rundt den nye løsnin-gen, deriblant endringsønsker.

Arbeidet med å etablere en felles løsning startet i 2013 og systemet CMS ble anskaffet som felles løsning i 2015. Løsningen er så langt innført ved Oslo universitetssykehus, Sykehuset i Vestfold, Sykehuset Østfold og i Vestre Viken.

Oppstartsamling: Deltagere fra det regionale prosjektet og det lokale mottaksprosjektet, inkludert superbrukere og innføringsansvarlige fra fagmiljøene i Sykehuset Innlandet og Sykehusapotekene, var i november samlet til oppstartsamling.

Strekkode: Det nye systemet er basert på legemiddelscanning og legger til rette for økt pasientsikkerhet og tryggere behandling, sier Ellen Henriette Pettersen, direktør medisin og helsefag.


Ekstra ressurs:

Spesialutstyrt beredskapsbilDen ser tilsynelatende ut som en helt ordinær ambulanse, men det er

bare utenpå. På Gjøvik er nå en egen beredskapsbil operativ for større

oppdrag i Innlandet.

Av: Line Fuglehaug Den nye beredskapsbilen er fylt til randen med utstyr til bruk ved større hendelser, enten på et stort skadested eller langvarige oppdrag.

Komplett – Bilen er blant annet utstyrt med et oppblåsbart telt. Det er utstyr som utgjør en stor forskjell på et stort skadested, eller hvis personell må stå i langvarig beredskap ute i felt, sier regionleder for ambulansetjenesten i Vestoppland, Håvard Åsengen. Teltet kan reises av to mann på ti mi-nutter ved hjelp av trykkluft, og er på hele 36 kvadratmeter. I tillegg til telt er bilen fylt opp med redningsteknisk utstyr som ivaretar både pa-sienter og personell på et stort skadested. Det er blant annet bårepakker med til sammen 12 bårer,

en lyskaster på hele 50.000 lumen, flere lyskilder og hodelykter, et stort strømaggregat og annet utstyr for strømforsyning. Det er store meng-der medisinsk materiell for blødningskontroll og medisinering, bæreseil, merkevester, tiltakskort, engangsdyner og annet utstyr for varmekonser-vering.

ByggherrerIdéen til beredskapsbilen kom i forbindelse med gjennomgang av CBRNE-beredskapen på Gjø-vik.

– I den forbindelse ble det blant annet kjøpt inn varmetelt og annet utstyr. Vi snakket om at vi burde samle utstyret og gjøre det lettere til-gjengelig, også for andre typer hendelser forteller Åsengen. De to ambulansearbeiderne Tom Erik Kristiansen og Kjetil Torarin Bakken fikk utfor-dringen, og tok den. En parkert ambulanse av typen Mercedes Sprinter ble hentet ut av garasjen, og bygd om for å tilpasses formålet.

– Det har vært en utrolig spennende oppgave å utstyre bilen, og det har kommet til mange idéer underveis, forteller de to. De har vært opptatt av

I bruk: Under den nasjonale helseøvelsen fikk beredskapsbilen en realistisk test. Her er ambulanse-arbeider Tom Erik Kristiansen i aksjon i varmeteltet sammen med aktører fra Forsvaret.

Utstyr: Beredskapsbilen er utstyrt med store mengder redningsteknisk utstyr.

Foto: Erik Haugen, fylkesm

annen i Hedm

ark


Spesialutstyrt beredskapsbilå forutse hva som trengs i ulike situasjoner og at utstyret skal være lett tilgjengelig og fungere som det skal. Når SI magasinets utsendte påpeker at det er god plass til mer utstyr i noen av kassene, kommer svaret kontant.

– Like viktig som å ha på plass alt vi trenger, er og ikke ha med mer enn vi trenger, sier de.

Klar for oppdrag Selv om beredskapsbilen er tiltenkt større hendel-ser tror både Åsengen og de to «byggherrene» at nytteverdien vil være stor også i mindre og mer ordinære oppdrag.

– Bilen er bygd opp slik at vi kan ta ut enkelt-komponenter ved behov. Det betyr at vi i ulike situasjoner kan ta med noe utstyr fra beredskaps-bilen som vi ser kan være hensiktsmessig ut fra hvert enkelt oppdrag, sier Åsengen. Den nye be-redskapsbilen fikk sin debut under den nasjonale helseøvelsen i forbindelse med NATO-øvelsen Trident Juncture i høst.

– Der ble verdien av en slik ressurs på et stort skadested svært tydelig, sier han.

Beredskapsambilen skal være en ressurs for

hele Sykehuset Innlandet, og har base på Gjøvik. – Flere superbrukere har fått særskilt opplæring i å betjene utstyret på bilen. I tillegg har vi inngått et samarbeid med Raufoss brann og redning, slik at deres personell også har kompetanse til å bruke bilen i oppdrag. Det gjør at beredskapsbilen kan rykke ut i løpet av 15 minutter hele døgnet, for-teller Åsengen.

Arkitektene: De to ambulansear-beiderne Tom Erik Kristiansen og Kjetil Torarin Bakken har ikke over-latt noe til tilfeldighetene med tanke på hvilket utstyr bilen skal ha, og hvor i bilen det skal plasseres.

Oversiktlig: Alt utstyr har fast plass, lett tilgjengelig.


Nasjonal helseøvelse

ØVELSE


Norge har nylig øvd på å være i krig og som et ledd i dette ble det også arrangert en større nasjonal helseøvelse.

Sykehusene på Tynset, Elverum og Hamar var direkte involvert i øvelsen sammen med divisjon Prehospitale tjenester.

I tillegg til å øve på å redde liv og gi helsehjelp når mange er skadd, ble det også øvd på å behandle pasienter som er

eksponert for kjemiske stoffer.

Ledelsen i Sykehuset Innlandet ble også satt på prøve ved at de måtte skaffe seg oversikt en kaotisk situasjon og å sørge

for tilstrekkelig kapasitet til å behandle de skadde. Her er et lite blikk på noe av det deltakerne møtte på i øvelsene.

gjør mesterØVELSE


I nyhetene siden sistHva skriver mediene om sykehuset vårt?

Her presenterer vi noe av det avisene i Innlandet har skrevet om forhold som berører Sykehuset Innlandet siden

forrige nummer av SI Magasinet. Stoffmengden er imidlertid så stor at disse nyhetsglimtene ikke vil kunne gi et

fullstendig bilde av medienes omfattende dekning. Så langt det er mulig gjengis sitatene ordrett, slik de sto i avisene.

Stangeavisa • 11. oktoberNå skal ærverdige Blaarud på Sanderud sikres for fremtiden. Stiftelsen bak det unike bygget har nå fått tilsammen hele 852.000 kroner for nødvendig vedlikehold. Det var forrige uke at det var stor festivitas på Blaarud. Da kom nemlig represen-tanter fra det statlig eide Kulturminnefondet med en solid sjekk i bagen til Stiftelsen Blaarud; hele 600.000 kroner.

Og det er ikke de eneste bidragene som har tikket inn på kontoen til stiftelsen i år. Hedmark fylkeskommune har bevilget 50.000 kroner og Stiftelsen Uni legger 202.000 kroner i potten. Ild-sjelene som driver stiftelsen Blaarud på frivillig basis, bidrar selv med dugnadsarbeid, verdsatt til 100.000 kroner. De store pengegavene vil bli brukt til å sikre nødvendig utvendig vedlikehold av det snart 120 år gamle bygget.

Østlendingen • 15. oktoberI fjor behandlet Sykehuset Innlandet 909 hofte-brudd, de fleste i Elverum og på Gjøvik. Rask behandling av hoftebrudd er avgjørende, og det jobbes nå med å innføre en enhetlig behandling på alle sykehusene i Hedmark og Oppland som tar imot pasienter med hoftebrudd. Hvert år opplever omtrent 10.000 mennesker hoftebrudd i Norge. De aller fleste skadene er hos eldre mennesker, og over halvparten av bruddene er lårhalsbrudd. Hof-tebrudd kan være svært alvorlig, og en høy andel pasienter dør innen et år etter brudd, ikke av selve bruddet, men fordi de blir syke eller sykdomsbil-det blir forverret.

HA • 19. oktoberFylkesmannen i Hedmark fant ingen avvik da de gjennomførte kontroll av avfall i Sykehuset Inn-landet. Derimot var det fire anmerkninger.

Det blir blant annet påpekt at utslipp av kjemi-kalier og medisinrester til avløp ikke blir doku-mentert og at mindre kjemikalierester på brukte kanner på laboratoriet leveres som restavfall. Ge-nerelt har Sykehuset Innlandet etablert gode ruti-ner for å overholde regelverk og rutiner.

GD • 23. oktoberNå får Nord-Gudbrandsdalen en egen akuttbil som skal rykke ut til pasienten. En ambulanse uten seng, men med ny teknologi og rikere utstyrt. Det blir blodprøveutstyr og nettbrett som gir legevak-ten mulighet til å kommunisere direkte med pasi-enten og personell som bemanner bilen.

– Det er en minilegevakt på hjul, sier lege Bjørn Steinar Storvik. Etter planen skal bilen være drift fra 1. februar neste år og betjenes av en parame-dic, det vil si en sykepleier eller ambulanseper-sonell med tilleggsutdannelse. Vakthavende lege kan følge med ved behov. Tjenesten legges under felles legevakt i regionen og er foreløpig et prøve-prosjekt. Fungerer det bra, kan det bli permanent. Prosjektet har fått samhandlingsmidler i første omgang, og vil kreve en ekstra stilling. Det jobbes nå med å finne finansiering på lengre sikt.


Østlendingen • 24. oktoberGodt hjulpet av barn i Sorenskrivergården barne-hage avduket sykehusklovnene i Elverum tirsdag et banner som for alltid skal minne om at barn har egne rettigheter på sykehus.

– Enten barn er født 3-4 måneder for tidlig, eller er store ungdommer har de krav på å bli hørt. De barna som ikke kan prate har krav på å ha personale rundt seg som kan tolke barnas behov, sa Randi Bing, leder i lokalavdelingen for Barnesykepleier-forbundet. Barns rettigheter i sykehus har sitt ut-spring i FNs barnekonvensjon, og er ratifisert av de hele verden, unntatt USA. Barnesykepleierfore-ningen synes tida rundt FN-dagen 24. oktober var et riktig tidspunkt å markere barns rettigheter på.

Arbeidets Rett • 28.oktoberLegeforeningen har lansert en ny portal, LIS-porta-len, der LIS1-leger, turnusleger, kan sette karakter på hvordan de mener sykehusene har fungert som arbeidsplass for en fersk lege. Best karakter har Sykehuset Innlandet Tynset fått. Divisjonsdirektør Stein Tronsmoen ved sykehuset på Tynset, som na-turlig nok er glad for at Tynset kommer best ut, sier til Dagens Medisin at det er en bevisst satsing på LIS1-legene ved sykehuset.

– Vi gikk inn i oss selv og så på hvordan vi hånd-terte LIS1-legene. Vi utvidet introduksjonsperioden til tre uker. Videre sikrer vi at LIS1 får veldig mye bredde og variasjon, fordi vi er et allment sykehus der pasientene har generelle plager og diagnoser. Vi sikrer også at LIS1 skal jobbe tett med spesialistene, ettersom vi ikke har LIS2 og LIS3; et assistentle-ge-sjikt med andre ord, sier Tronsmoen til Dagens Medisin. Tynset fikk en totalscore på 6.4 av 7, litt mer enn nummer to, som var Vesterålen sykehus og Narvik sykehus.

OA • 8. novemberHedmarkingen Jan Robin Forreløkken Manstad (48) blir sjef for den nye kreftavdelingen ved syke-husene i Gjøvik og Lillehammer.

– Jeg synes det ser ut som en spennende oppgave å være med på samle dagens onkologitilbud ved de to sykehusene og etablere et nytt, sier Forreløkken Manstad, som var en av seks søkere til stillingen som avdelingssjef. Sykehuset Innlandet skal vide-reføre kreftenhetene både i Gjøvik og Lilleham-

mer, men det skal gjennomføres en sammenslåing til en avdeling der også stråleterapienheten inngår. Jan Robin Forreløkken Manstad er utdannet anes-tesisykepleier, og har jobbet ved akuttmottaket på Hamar samtidig med en lederstilling ved kommu-nalmedisinsk senter i Ringsaker kommune.

GD • 8. novemberRiksrevisjonen kommer med knusende kritikk av det nye radiologisystemet som Sykehuset Innlandet har slitt med i mange år.

– Gjennomføringen av radiologiprogrammet er sterkt kritikkverdig. Det har gitt betydelige økono-miske tap og kan ha ført til alvorlig svikt i sikkerhe-ten for pasientene, er Riksrevisjonens konklusjon. Det er i rapporten fra Riksrevisjonen om kontroll med forvaltningen av statlige selskaper i 2017 at Helse Sør-Øst får en knusende dom.

– Helse Sør-Øst klarte ikke å sørge for at det i grunnlaget for anskaffelsen ble avklart og tydelig nok hvilken løsning sykehusene hadde behov for, heller ikke å kvalitetssikre tilbudene godt nok. Det er sterkt kritikkverdig at styringen av programmet har vært så svak, og det er alvorlig at dette kan ha gått ut over pasientsikkerheten, sier riksrevisor Per-Kristian Foss.

Østlendingen • 14. novemberDe militære ambulansehelikoptrene i Rena leir og på Røros hadde bortimot 40 oppdrag før og under Nato-øvelsen Trident Juncture. De fleste av opp-dragene var sivile, og flere av dem bidro til å redde liv. Helikoptrene, som var utstyrt med medisinsk personell fra Forsvarets sanitet og medisinsk utstyr, ble brukt til en rekke sivile oppdrag. Arne Stokke, AMK-sjef i Sykehuset Innlandet, er ikke i tvil om at de militære helikoptrene gjorde beredskapen i Innlandet bedre.

– Helikoptrene hadde en stor betydning med tanke på livreddende innsats. De fleste sivile opp-dragene var i forbindelse med akutt sykdom som hjerteinfarkt og hjerneslag, men helikoptrene bisto også ved flere ulykker, opplyser Stokke.


Av: Liv Berit Karlsen

Kommunikasjon på knivseggHvordan fortelle et foreldrepar at det kjæreste de har er alvorlig sykt?

Helsepersonell møter mange utfordringer i kommunikasjonen med

foreldre som opplever alvorlig sykdom eller skade hos egne barn.

Barnelegene og sykepleierne på barneavdelingene og nyfødtintensiv ved sykehuset på Lillehammer mener en miks av empati, en god plan for behand-lingen og å lytte til foreldrene er oppskriften på hvordan kommunikasjonen med foreldre i krise blir god.

Snakker mye om samtaleneOverlege Dag Sulheim, seksjonsoverlege Anne Kirsti Høgåsen, lege i spesialistutdanning Peer Stian Teigland og fagutviklingssykepleier på ny-fødtintensiv Lise Lene Berg snakker om å snakke til foreldrene.

– Vi er i kommunikasjonsmodus hele tiden uten at vi egentlig skolerer hverandre. Vi snakker ofte om kommunikasjon parallelt med de medisinske tingene som vi diskuterer rundt pasienten på vak-trommet eller når vi evaluerer hvordan vi jobber rundt familiene, sier overlege Dag Sulheim. De har også erfart hvor fort gjort det er å krasjlande hvis man trår litt feil. Det krever mye arbeid å rydde opp hvis det blir en tilspisset situasjon og kommunikasjonen bærer feil avgårde.

Ærlig, men forsiktig– Det er en balansekunst å være ærlig, men unngå å skremme. Det er viktig å fortelle det du må og ikke holde noe tilbake, men likevel ikke krise-maksimere, sier seksjonsoverlege Anne Kirsti Høgåsen.

– Det er en slags dosering hvis du møter en familie som har havnet i en overraskende situ-asjon hvor barnet plutselig har blitt veldig sykt eller skadet. Man skal hele tiden være ærlig, men man må ikke laste alt over med en gang. Noen ting kan komme med tiden og man må dosere litt av kunnskapen. Alt må ikke fortelles i det første møte, selv om man kanskje vet en del ting som kan bli aktuelt etter hvert. I tøffe situasjoner er

Alvorl ig sykdom hos barn:

det også vanskelig å ta til seg det vi kommer med, sier Sulheim.

Fagutviklingssykepleier på nyfødtintensiv, Lise Lene Berg forteller at de ofte må repetere infor-masjonen de kommer med flere ganger og at det er viktig å gjøre alt så enkelt som mulig.

– Empati er kjempeviktig, samt å anerkjenne krisen. Jeg opplever at foreldrene ofte har gode tanker om hva sykdommen kan være hvis det ikke er avklart, sier lege i spesialistutdanning Peer Stian Teigland. Han mener dette er viktig å ta med seg for legene under videre diagnostikk og behandling.

«Google – hva feiler det meg?»Det har blitt vanlig for mange å forsøke å finne en diagnose ved å søke på Google. Legene synes ikke dette er et problem. Snarere tvert imot. De liker å bli utfordret.

Den eneste utfordringen de har med Google er om foreldrene ikke forteller hva de har lest og at de bekymrer seg uten grunn og ikke tørr å fortelle det til legene.

– Pasienten setter pris på at vi også innimellom må sjekke opp noe de lurer på, og at vi innrømmer at vi ikke vet alt. Det er viktig at vi anerkjenner foreldrenes informasjonssøk før de kom til oss. Vi skal ikke bare feie det bort, sier Høgåsen.

Det første møteEt hverdagslig gjøremål for barnelegene er barsel-besøk. Sulheim kaller møtet med nybakte foreldre og babyen et eksempel på et intenst kommunika-sjonsøyeblikk på noen få minutter.

– Jeg mener det er en veldig følsom situasjon for hvordan du utrykker deg rundt barnet du undersøker. Noen ganger lurer vi på om det er noe med barnet som må undersøkes videre. Et eksempel er Down syndrom. Det er gjerne ved denne kontrollen at vi møter Down syndrom for første gang og det er ikke alltid så lett å ta opp. Noen ganger har foreldrene registrert noe selv og forteller om sine mistanker. Andre ganger kommer det som et sjokk på foreldrene. Man får prøve seg litt i kommunikasjonen når man står der og treffer en familie med et nyfødt barn. For de som er utdanningskandidater er dette en god


Kommunikasjon i fokus: Lege i spesialisering Peer Stian Teigland, seksjonsoverlege Anne Kirsti Høg- åsen, overlege Dag Sulheim og fagutviklingssykepleier på nyfødt- intensiv Lise Lene Berg, mener kom-munikasjon med foreldre er viktig for å få en best mulig dialog. De sier det er en balansekunst å være ærlig, men unngå å skremme.

øvelse. Det virker veldig hverdagslig, men hvis du er litt flåsete så blir det dumt og uheldig. For familien så er det et spesielt øyeblikk. Det er litt ærefrykt å få være i den situasjonen, sier Sulheim.

Plan for involveringLegene sier at det er viktig å forsikre foreldrene om at barna blir tatt hånd om. Det er også vik-tig å ha noe å se frem til. Det kan være noe så enkelt som avtale om røntgenbilde eller samtale med legen.

– Hvis vi skal møte foreldre og fortelle om kreftsykdom, hjertefeil eller noe annet alvorlig så er det viktig å være ærlig, og legge en plan. Det er viktig for disse foreldrene at det er framdrift, slik at det ikke føles som tiden har stoppet opp, sier lege i spesialistutdanning Peer Stian Teigland. Hvis det er tegn på at det ikke er et tillitsforhold mellom foreldre og legen eller sykepleieren så tar de tak i det. Berg opplever at foreldrene har til-lit til legene og sykepleierne. De jobber mye med åpen kommunikasjon og er opptatt av at forel-drene skal bli en del av behandlingsteamet.

– Det handler om å involvere. Vi vil at forel-drene skal gjøre mest mulig med sitt barn, sier Berg. Sulheim har et klart mantra.

– Lytt til foreldrenes tanker. På et generelt grunnlag skal man respektere foreldrenes bekym-ring og alltid åpne opp for å se på innspillene for-eldrene kommer med. Tilliten svekkes hvis man ikke er åpen for å høre hva foreldrene tenker, sier han.

Kommunikasjon til barna

Når de skal snakke til barn er det viktig å veie sine ord nøye fordi barna ofte tar det de sier bok-stavelig.

– Vi kan ikke snakke om stikkpiller fordi da tror de at vi skal stikke dem og vi kan ikke snakke om stikklaken fordi da tror de at de skal ligge på tegnestifter. Eller en slange inn i nesa eller ned i magen som de kan tro er en levende slange, sier Høgåsen.

En annen kommunikasjonsutfordring er kom-munikasjonen med ungdom.

I Norge er du helsemyndig når du er 16 år. For-eldrene har ikke krav på informasjon om helsen til en 16-åring med mindre det går på bekostning av å utøve sitt foreldreansvar. En 17-åring har myn-dighet til å nekte behandling uten at foreldrene kan kreve at det gjennomføres.

– Her er det er viktig å kommunisere med ung-dommene som ikke alltid klarer å se konsekven-sene av sine valg, og med foreldre som ikke har innsynsrett. Det er ikke alt vi får lov av ungdom-men å si til foreldrene og det er viktig å respek-tere, sier Høgåsen.

På spørsmål om hva som er den største utfor-dringen når det gjelder kommunikasjon til unge pasienter og pårørende er de fire samstemte: Kompetanse. Alle fire skulle gjerne hatt mer kommunikasjonskompetanse i avdelingen til å hjelpe, utdanne og avlaste. Høyt på ønskelisten står et tettere samarbeid med BUP, og aller helst en egen psykolog eller barne- og ungdomspsyki-ater til avdelingen.


– I avhandlingen har vi forsøkt å lage en profil for å kartlegge hvilke kognitive domener som kan være problematiske for denne pasientgruppen, og om det er kognitive egenskaper som kan være en styrke, forteller Sargénius.

Årsaker Det finnes ingen eksakt forklaring på hva som er de underliggende årsakene til fedme, og hvorfor enkelte sliter med å holde en sunn vekt. I tillegg til at personer som lider av fedme oftere rammes av alvorlige sykdommer som diabetes, kreft og hjer-te-karsykdom, er de ifølge flere studier også mer utsatt for kognitive vansker.

– Jeg mener det er viktig å se nærmere på de psykologiske aspektene ved fedme, i tillegg til mer tradisjonelle fysiske sidene, sier hun. Mel-lom 90 og 95 prosent av alle pasienter med sykelig overvekt som velger konservativ behandling, og mellom 20 og 30 prosent av pasienter som får fed-mekirurgi, får tilbakefall etter avsluttet behand-ling. – Noen går tilbake til sin opprinnelige vekt, men mange overstiger også denne, sier Sergénius. Hun mener det er lite hensiktsmessig kun å evalu-ere behandlingen basert på fysiologiske og biokje-miske mekanismer, og ikke adferd.

– Vår adferd er utrykk for hvorvidt vi har mental kapasitet til å håndtere det fysiske og biologiske, mener hun.

Funn Studien inkluderer pasienter fra to enheter som til-byr behandling for pasienter med sykelig overvekt i Sykehuset Innlandet.

– Totalt sett ser vi at pasientene presterer kog-nitivt dårligere enn det man kan forvente seg sam-menlignet med personer uten sykelig overvekt. Dette gir oss indikasjoner på konkrete områder der vi kan tilpasse behandlingen av disse pasien-tene bedre, sier Sergénius. Pasientene i studien presterte blant annet lavere på visuelt minne, ek-sekutive funksjoner som problemløsning, planleg-ging, impulsivitet, oppmerksomhet, utholdenhet og motivasjon.

– Samtidig så vi at de presterte godt på verbal forståelse og verbal lærings minne, sier hun.

Bedre behandling Sergénius håper at funnene kan bidra til at det rettes søkelys på viktigheten av et individualisert behandlingstilbud.

– Vi må bli flinkere å ta hensyn til pasienters personlige utgangspunkt i behandlingen. Ved å inkludere nevropsykologisk utredning i behand-lingen av fedme kan det bidra til å avdekke hvilke mentale områder pasientene trenger hjelp til å styrke for å få best utbytte av behandlingen. Selv om vi lærer pasientene om kosthold og viktighe-ten av fysisk aktivitet, er det fort å glemme at også hodet må være med. Folk vet at usunne spisevaner har konsekvenser for helsen. De vet at de trenger å være fysisk aktive, men likevel ser vi at mange blir værende igjen i dårlige valg og vaner. Hjernen utgjør en årsak til fedme, men har også alvorlige konsekvenser for hjernen, sier hun, og viser til at fedme i verste fall øker risikoen for demens senere i livet. Sergénius håper å kunne videreføre sitt forskningsarbeid på sammenhenger mellom fedme og fysisk helse og kognisjon og risiko for demens.

– Videre er også økende alder på befolkningen generelt og en stadig større andel overvektige barn, unge og voksne noe som motiverer til videre innsats for å se på hvordan vi kan forebygge og redusere to av vår tids største helseutfordringer, nemlig helse og demens, sier Sergénius.

Av: Line Fuglehaug

Stipendiat Hanna Lovise Sargénius ved Forskningssenter for aldersrelatert funksjonssvikt og sykdom på Sanderud forsvarte i november sin doktorgradsavhandling om mental kapasitet hos pasienter med sykelig overvekt.

Nybakt doktor:

Påvirkes fedme av det mentale?

Disputerte: Hovedveileder profes-sor Knut Hestad (f.v.), biveileder professor Stian Lydersen, dispu-tasleder professor Silje Steinsbekk, doktorand Hanna Lovise Sargénius, tredjeopponent førsteamanuensis Kjellrun Englund, andreopponent førsteamanuensis II Arne Gramstad, og førsteopponent professor emeri-tus Torsten Norlander.


Seksjonsoverlege ved avdeling for Fysikalsk medisin og Rehabilitering på Ottestad, Randi Brendbekken, disputerer 11. desember for sin doktorgrad. I sin doktorgradsavhandling har hun evaluert et nytt utrednings- og behandlingstilbud til pasienter som er sykemeldt med muskel- og skjelettlidelser.

Disputerer:

Effekter ved tverrfaglig behandling

Av: Line FuglehaugBrendbekken er spesialist i Fysikalsk medisin og Rehabilitering og spesialist i Arbeidsmedisin. Siden 2008 har hun jobbet ved Raskere Tilbake polikli-nikk for muskelskjelettsmerter, der målet er å hjelpe flere pasienter raskere tilbake i arbeid og bidra til å unngå sykefravær.

Tverrfaglig metodikkRaskere Tilbake-prosjektet utviklet en ny tverrfag-lig metodikk, Multidisiplinær Intervensjon, (MI), som har særlig fokus på arbeid og psykososiale fak-torer. Metoden involverer blant annet sosionom, og det brukes et nytt visuelt kommunikasjons- og læringsverktøy som skal bidra til økt involvering av pasient i prosessen med å finne tiltak for bedre helse og tilbakeføring til arbeidslivet.

– I doktorgradsarbeidet har vi sett på effekten av MI, sammenlignet med den tradisjonelle behandlin-gen disse pasientene gis, som er en enklere, to-faglig tilnærming kalt Brief Intervention, (BI), som kun involverer lege og fysioterapeut, forteller Brend-bekken. I oppgaven er det gjennomført en rando-misert kontrollert klinisk studie som inkluderer 284 pasienter henvist til poliklinikken. Pasientene ble tilfeldig fordelt til MI eller BI.

Resultater Konklusjonen i studien er at behandling med den tverrfaglige metodikken MI førte til tidligere retur til arbeidslivet, gjennom delvis friskmelding for en del pasienter. Etter 12 og 24 måneder var imidlertid arbeidsdeltakelsen like stor hos begge pasientgrup-pene, som i gjennomsnitt hadde vært sykmeldte

i fem måneder da de kom inn i studien. Etter 12 måneder oppfølging var 45 prosent av pasientene i begge gruppene tilbake i fullt i arbeid.

– Etter 12 måneder var også helsesituasjonen for de to gruppene like, men pasientene som hadde fått MI opplevde en raskere bedring og større mestring av helseplagene enn pasientene som ble behandlet med BI. MI-pasientene rapporterte også bedre fy-sisk form, samt mindre bruk av legetjenester både etter tre og 12 måneder, og de var mer tilfreds med behandlingen de hadde fått, sier Brendbekken. MI ser altså ut til å ha verdifulle elementer for denne pasientgruppen med langvarige smertetilstander.

– Effektene er likevel for små til at vi foreløpig kan anbefale MI framfor BI til alle pasienter med muskel- og skjelettlidelser, da MI er mer ressurskre-vende, sier hun.

Ønsker flere svar Muskel- og skjelettlidelser er en av vår tids store fol-kehelseproblemer. Undersøkelser tyder på at om lag en million nordmenn har daglige smerter knyttet til bevege apparatet, og denne pasientgruppen står for rundt 40 prosent av det norske sykefraværet.

– Det er fortsatt behov for tiltak som kan øke andelen pasienter med muskelskjelettlidelser som kommer tilbake i arbeid. Spesielt er det mangelfull kunnskap om hvem som har nytte av hvilken be-handling. Mer underliggende kunnskap om pasi-entgruppens behov kan bidra til at vi i større grad kan skreddersy behandlingen i stedet for å gi det samme til alle, sier Brendbekken. Da kunne vi også visst bedre hvilke pasienter fastlegene bør henvise til spesialisthelsetjenesten og på hvilket tidspunkt.

Disputerer: Seksjonsoverlege ved avdeling for Fysikalsk medisin og Rehabilitering på Ottestad, Randi Brendbekken, forsvarer 11. desember sin doktorgradsavhandling. Foto: Per Holland


Sykehuset Innlandet jobber med å utvikle flere tjenester nærmere der folk bor, samtidig som mer spesialiserte og akutte tjenester i framtida skal samles i Mjøssykehuset. Etableringen av Hadeland spesialistsenter øker sykehusets tilste-deværelse i et distrikt med nærmere 23.000 inn-byggere.

Tilbudet består av spesialistpoliklinikker innenfor radiologisk ultralyd, kardiologi, øre/nese/hals, ortopedi og gynekologi. Den gyneko-logiske poliklinikken er utvidet med tilbud om svangerskapsundersøkelser.

Sykehuset Innlandet etablerer flere polikliniske tjenester og røntgentilbud til befolkningen på

Hadeland. Etableringen av et lokalt spesialistsenter gjør at flere pasienter kan få undersøkelser

og behandling lokalt, framfor å måtte reise til sykehus.

Av: Herman Stadshaug Pasientene slipper å reiseDet er leger fra sykehuset på Gjøvik som betje-ner klinikkene. Noen har ukentlige tilbud, mens andre er åpne én til to dager i måneden. Røntgen-tilbudet er åpent alle hverdager. De første reak-sjonene er positive.

– Pasientene er glade for at de slipper å reise. Tidligere har de måttet kjøre til sykehuset på Gjøvik for en enkel røntgenundersøkelse. Nå kan de være tilbake på jobb i løpet av en halvtime, sier radiograf Anne Heidi Evenrud, som er koordina-tor ved spesialistsenteret.

Lokale pasientti lbud:

Nye tjenester på Hadeland

Åpner dørene: Gynekolog Andrea Müller og radiograf Anne Heidi Evenrud tar imot pasienter fra Hade- land på det nye spesialistsenteret.


Nye tjenester på Hadeland

Hun forteller at det fortsatt er ledig kapasitet ved røntgentilbudet og at de jobber med å gjøre tilbudet bedre kjent blant fastlegene på Hadeland. Ved de nye poliklinikkene er det allerede høy aktivitet. Spesialistene innenfor kardiologi, øre/nese/hals, ortopedi og gynekologi sorterer time-listene sine slik at de møter Hadelandspasientene lokalt. Det gir fulle dager når de er til stede på det nye senteret.

SamhandlingKort tid etter åpningen opplever de også at pasi-entene etterspør timer ved senteret.

– Det har vært mye oppmerksomhet rundt eta-bleringen, og de fleste pasientene har fått med seg at vi er her. Vi opplever også at pasienter som har fått time på sykehuset eller ved andre sentre kontakter oss med spørsmål om de heller kan få komme hit, sier Evenrud.

Henvisningene vurderes hos de respektive avdelinger på Gjøvik. De pasientene som har behov som kan ivaretas på Gran kan få time der.

Sykehuset Innlandet har fra før et distriktspsy-kiatrisk senter med poliklinisk tilbud for voksne og en barne- ungdomspsykiatrisk poliklinikk på Hadeland, samt en ambulansestasjon som er en del av nødetatsbygget i Gran. De nye tilbudene er samlokalisert med Gran helsesenter. Det leg-ger til rette for samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Åpning 5. novemberFylkesordfører Even Aleksander Hagen sto for den offisielle åpningen av Hadeland spesialist-senter 5. november. Med seg på snorklippingen hadde han ordførerne Willy Westhagen i Gran kommune og Harald Tyrdal i Lunner kommune og nestleder Tor E. Berge i styret i Sykehuset Innlandet.

Administrerende direktør Alice Beathe Anders- gaard deltok også på markeringen.

– Vi er glade for å kunne tilby flere tjenester nærmere der folk bor på Hadeland. Dette er en utvikling i tråd med Sykehuset Innlandets framti-dige målbilde, der pasientene har kort vei til flere av de tjenestene de har behov for oftest, sier An-dersgaard.

Desentralisert utviklingSykehuset Innlandet har det siste året lagt fram planer for å videreutvikle det desentraliserte tje-nestetilbudet. I samarbeid med lokale kommu-ner, er det beskrevet flere utviklingsmuligheter ved de lokalmedisinske sentrene i Valdres og Nord-Gudbrandsdalen. Etableringen av Hade-land spesialistsenter kommer etter en tilsvarende utredning, der Sykehuset Innlandet har samarbei-det med kommuneoverleger og rådmenn i Gran og Lunner kommuner.

Høytidelig markering: Hadeland spesialistsenter ble offisielt åpnet 5. november. Fra venstre: ordfører Harald Tyrdal i Lunner kommune, nestleder i styret Tor E. Berge, fylkes- ordfører Even Aleksander Hagen og ordfører Willy Westhagen i Gran kommune. Foto: Håvard Krågsrud / Hadeland


DBT er en terapiform som fokuserer på å finne en balanse mellom det å akseptere de sterke og vanskelige følelsene, og det å forandre seg.

Måtte tenke nyttRasmussen jobber som klinisk barnevernspeda-gog og DBT-terapeut.

– Vi hadde pasienter i ungdomsalder som var suicidale og drev med selvskading. Alle hadde gått til behandling og noen hadde vært inn og ut av psykiatrisk avdeling over ett år. Ingenting fun-

gerte. Det var vanskelig å se på at vi ikke klarte å hjelpe de som trengte det, sier hun. Rasmus-sen undersøkte hva som fantes av alternative be-handlingsmetoder, og da dialektisk adferdsterapi (DBT) dukket opp startet de med det i samarbeid med BUP Døgn og BUP Kongsvinger i 2014.

Ellen Rasmussen og psykologspesialist Gjert- rud Myhrhaug, som begge er DBT-terapeuter, forteller at DBT er en behandlingsform for de som har, eller har trekk av, emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Dette medfører at hu-møret svinger og gjør at det er vanskelig å regu-lere følelser.

Håpløshet– Disse pasientene føler fort motgang. Inntakskri-teriet for å få behandling er trekk av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, inkludert selv-skading og selvmordsadferd.

– Mange sier de bare vil dø, fordi det kjennes sånn ut. Følelsene kan svinge brått, og det er ikke alltid de som er rundt ungdommen forstår dette. For de rundt kan slike utsagn oppleves som trus-ler om selvmord og som reaksjoner som ikke står i forhold til situasjonen.

– I BUP møter vi ungdom med selvmordspro-blematikk. Tidligere skilte vi ikke mellom akutt og kronisk suicidalitet, noe som førte til at de ble lagt inn på psykiatrisk avdeling fordi alle rundt, inkludert behandlerne, ble redde for at ungdom-men skulle ta sitt eget liv, forteller Rasmussen. De ansatte på institusjon ble også redde, og vegret seg for å skrive dem ut igjen. Noen av ungdom-mene fungerte ganske godt mens de var innlagt, men reagerte negativt når det ble snakket om å komme ut til hverdagen.


– Noe må gjøres og vi må finne en annen behandlingsmetode for disse pasientene, tenkte Ellen

Rasmussen ved BUP på Hamar for noen år siden. Nå viser den relativt ferske behandlingsme-

toden Dialektisk adferdsterapi, DBT, svært gode resultater.

Effektiv behandlingsform:

DBT-terapeuter: Gjertrud Myhrhaug og Ellen Rasmussen ved BUP Hamar har gode erfaringer med DBT som behandlingsmetode.

Suksess med DBT


– Mange av de som har fått DBT-behandling tilfredsstiller kriterier for flere diagnoser som de-presjon, bipolaritet, traumeproblematikk og angst. Veldig ofte ser vi at de tilfredsstiller kriteriene for alle disse diagnosene samtidig. Det er et høyt li-delsestrykk. Dette er ikke aldersspesifikt og det handler om at disse personene fungerer dårlig med andre og at alt er vanskelig hele tiden, sier Gjertrud Myhrhaug.

Vil utvideNå vurderes det om de pasientene som regulerer følelsene sine med for eksempel mat og rus og som ikke driver med selvskading, også skal få tilbud om denne behandlingen.

DBT handler om konkrete ferdigheter for hva pasienten skal gjøre når vanskelige tanker kommer eller vanskelige situasjoner oppstår. Ferdighetene

DBT Den største forskjellen på DBT og annen tradisjonell behandling er at det ikke bare er

snakk, men også ferdighetstrening. Pasientene fyller ut et dagbokskort hver dag for

å bli bedre kjent med seg selv og sine følelser.

Behandlingen på 20 uker består av:

n En time individualterapi i uka hvor det jobbes etter en helt spesiell manual hvor det skrives dagbokskort. Disse kortene gjør at pasienten blir bedre kjent med seg selv og hvordan han eller hun reagerer i forskjellige situasjonen. Pasienten må også vise at ferdighetene brukes.

n Ferdighetstreningsgruppe med pasientens voksne pårørende. De voksne må være med hver gang fordi dette er en modell hvor også personene rundt pasienten lærer hvordan de skal håndtere situasjoner. Både pasienten og de pårørende må forplikte seg til å møte opp på alle sesjonene.

n Behandlerne er tilgjengelig på telefon utenfor arbeidstid. Pasienten har imidlertid ikke lov til å ringe behandlerne hvis vedkommende for eksempel har drevet med selvskading fordi de skal lære å ta kontakt før selvskading og få veiledning på den konkrete situasjonen de er i.

n Foreldre/pårørende lærer å samarbeide mer med pasienten og ikke bruke negativt språk som blant annet «skjerp deg».

Suksess med DBTkan være enkle ting som å ta en kald dusj, jogge eller ringe venner. Man jobber sammen for å hjelpe pasi-entene med å bruke ord heller enn å kommunisere med handlinger, slik at de lærer konkret hva de skal si og hvordan si det.

– Et eksempel kan være «jeg må fortelle deg at jeg følte meg krenket da du sa det du gjorde» som et al-ternativ til en konflikt eller å isolere seg, bli veldig lei seg og i ytterste konsekvens selvskade. Hovedvek-ten av de som får DBT-behandling på BUP Hamar er mellom 15-17 år. Nå drømmer Rasmussen og Myhrhaug om å få etablere en egen DBT-enhet som jobber på tvers av barn og voksne. Bakgrunnen er at de får mange henvisninger på de som straks fyller 18 år, og at de som er unge voksne også vil ha nytte av voksenstøtte.

– Det er faktisk slik at vi bruker mye mindre tid på denne pasientgruppen nå enn tidligere, fordi sam-arbeidet er mer strukturert og forutsigbart, sier de.

– Mange sier at dagens unge er heldige som lever i Norge i dag, men jeg tror ikke folk forstår hvilket press vi er under. Det er brutalt, sier Derya.

Ble for vanskeligI sofaen hjemme hos mamma og lillesøster i en koselig leilighet i Brumunddal forsøker Derya å forklare hvorfor livet ble så vanskelig å leve. Det begynte sakte men sikkert å bli vanskeligere å henge med i hverdagen. Hun følte at hun ikke klarte å være god nok for hverken familie, ven-ner eller på skolen. I første klasse på videregående følte Derya seg stadig mer syk. Hun hadde fysisk vondt i kroppen, kvalme, hjertebank og kald- svette. Etter hvert forsto Derya at det hadde en sammenheng med hvordan hun følte seg. Derya oppsøkte BUP i kommunen hun bodde i da, men følte at ingen forsto hvordan hun hadde det.

Fra vondt til verreDerya sluttet å ta vare på seg selv. Klarte til slutt ikke å gå ut av huset. Det var til og med vanskelig å håndtere følelsen av glede.

– Jeg la meg til en uvane hvor jeg prøvde å sove fra alle følelser for å slippe å forholde meg til dem. Om jeg var trist, sint, redd eller glad så gikk jeg og la meg. Det var min måte å reagere på. I andre perioder sov jeg ikke det hele tatt og begynte å hal-lusinere. Jeg hadde det virkelig ikke bra og gikk ned 10 kilo på kort tid, forteller hun.

– Derya ringte meg fra skolen, gråt og sa hun ikke orket mer. Jeg var så redd hun skulle gjøre noe dumt, og jeg følte meg så hjelpeløs, forteller Deryas mor Rita Bakken.

DBTEtter samtaler ved BUP Hamar fikk Derya tilbud om å prøve DBT-behandling.

– Jeg var veldig skeptisk og hadde ikke tro på at dette skulle hjelpe meg, men der tok jeg virkelig feil. Det tok meg ganske lang tid å åpne opp i samtalene med gruppen, men etter hvert ble det lettere. Det ga også en mestringsfølelse.

Derya forteller at hun har lært seg at hun ikke kan endre andre mennesker, og hun har fått mer forståelse for andres situasjon.

– Før kunne jeg gå og grunne og være redd for at det var noe feil med meg dersom jeg møtte kjente som ikke hilste på meg. Nå kan jeg tenke at personen kanskje ikke så meg, eller hadde en vanskelig dag, forteller Derya.

I DBT-behandlingene involveres også foreldre og foresatte. Rita Bakken forteller at det har vært veldig nyttig både for å hjelpe seg selv og for å forstå hvordan Derya har hatt det.

FramtidenDerya tror DBT-verktøyene vil hjelpe henne resten av livet.

– Det er ikke sånn at jeg er frisk. Jeg kom-mer til å måtte jobbe med meg selv resten av livet for å bli den beste utgaven av meg. Jeg tror også at alle mennesker hadde hatt godt av å ha noen DBT-hjelpemidler i sekken. Det viktigste er at jeg kan jobbe med meg selv og det kan jeg takke DBT for, sier Derya.

For to år siden fikk Derya Karakus Bakken så kraftig angst av å gå ut

og omgås andre at hun kunne kaste opp. Nå går nittenåringen på skole,

har deltidsjobb i klesbutikk og på spørsmål om hun føler seg lykkelig,

er svaret ja.

Fikk hjelp:

Takker DBT for livet



Nytt liv: Derya Karakus Bakken har fått et nytt liv etter at hun begynte med DBT.


Viktig bidrag:

Forskningsmidler til FACTForskningsrådet har tildelt 15 millioner kroner for å undersøke hvordan FACT-team kan tilpasses

og implementeres i Norge.

− Vi ble jublende glade da vi fikk beskjeden, sier forskningsleder Anne Landheim ved Nasjonal

kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) i Sykehuset Innlandet.

Prosjektet er et samarbeid mellom NKROP, Nasjonalt senter for e-helseforskning, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid for voksne (NAPHA), Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Innlandet.

Fleksibel behandlingsmodellFACT er utviklet i Nederland og er en mer fleksibel utgave av aktivt oppsøkende behandlingsteam (ACT), et amerikansk behandlingstilbud etablert på 1970-tallet. Metoden retter seg mot mennesker med både psykisk lidelse og rusproblemer som trenger omfattende bistand på flere livsområder, for eksempel bolig, økonomi, fritid, rusmisbruk og psykisk helse. – Dette er mennesker som trenger helhetlige og koordinerte tjenester. Det vanlige er at de må forholde seg til mange ulike instanser, noe som er krevende for de fleste og ekstra vanskelig for denne utsatte gruppen, sier Anne Landheim.

Skal måle effektenDet siste tiåret er samhandlingsmodellene ACT og FACT etablert flere steder i landet. Evaluerin-gen av ACT-team i Norge viste en halvering av antall døgnopphold og døgnopphold på tvang blant brukerne i løpet av to år. Nå skal det nye forskningsprosjektet se nærmere på nytteverdien av FACT-team.

I FACT-modellen skal teamene jobbe oppsø-kende og møte brukerne der de er. Teamene er tverrfaglig sammensatt med blant annet psykolog, psykiater, sykepleier, sosionom, russpesialist og medarbeider med brukererfaring. Sammen skal de bistå brukerne med det de trenger, enten det er økonomi eller bolig, psykisk lidelse eller somatiske plager.

− Målet er å styrke mestringsevnen, øke livs-kvaliteten og gi færre og kortere innleggelser, sier

Landheim. Prosjektet skal også se på hvordan FACT kan tilpasses norske forhold, og bruk av digitale verktøy kan være en løsning for å sikre tett daglig kontakt både mellom ansatte i teamet og mellom ansatte og brukere.

Nærmere brukerne– FACT er i tråd med våre mål om å flytte be-handling nærmere der brukerne bor eller opphol-der seg, sier Ellen Henriette Pettersen, direktør for medisin og helsefag i Sykehuset Innlandet hun. Sykehuset Innlandet opprettet et FACT-team i Oppland i mars 2018 og planlegger flere. − Nå får vi en forskningsbasert videreutvikling av disse tilbudene og det passer oss perfekt, sier Pettersen.

− Dette er et innovativt forskningsprosjekt, og et godt eksempel på hvordan forskning kan bidra til å utvikle tjenester nærmere der folk bor, sier forskningsdirektør i Sykehuset Innlandet, Inge-borg Hartz. Hun mener midlene er en bekref-telse på et langvarig arbeid for å utvikle robuste forskningsmiljø i Sykehuset Innlandet. Prosjektet skal løpe fra 2019 til 2022, og det skal lyses ut tre stillinger som ph.d.-stipendiat og én stilling som postdoktor.

Glad: Forskningsleder Anne Land-

heim gleder seg stort over at NKROP

og samarbeidspartnere er tildelt 15

millioner kroner for å forske på

FACT-team. Foto: Frøy Lode Wiig

Av: Frøy Lode Wiig / NKROP

og Frank Roar Byenstuen


Pakkeforløpene er utviklet i tett samarbeid med ulike fagmiljøer, samt bruker- og pårørende- organisasjoner. Sykehuset Innlandet har i lengre tid jobbet med å legge til rette for innføring av pakkeforløpene.

Oppstart– Implementering av pakkeforløp er et lederansvar. Det viktigste arbeidet skjer lokalt i den enkelte av-deling og kliniske enhet. Det er også viktig med et tett samarbeid med brukere og kommunene, sier Marianne Lundgård, ansvarlig for innføring av pakkeforløpene i Sykehuset Innlandet. To ulike e-læringsprogrammer om pakkeforløp blir gjort tilgengelig i læringsportalen. Et av dem er utviklet i samarbeid med blant annet brukerorganisasjoner, erfaringskonsulent, brukere og foretakets jurist utviklet et e-læringsprogram «Brukermedvirknin-gens ABC» som også vil være tilgjengelig i lærings-portalen.

PakkeforløpeneDet er hittil utviklet sju pakkeforløp innenfor psy-kisk helse og rus:

n Pakkeforløp for utredning og behandling i psykisk helsevern, voksne

n Pakkeforløp for utredning og behandling i psykisk helsevern, barn og unge

n Pakkeforløp for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB)

Ett av målene med pakkeforløpene er at de skal bidra til bedre ivaretakelse av somatisk helse og gode levevaner. Det er derfor utviklet et tverrgå-ende pakkeforløp om somatisk helse og levevaner, der tiltakene har som målsetning å bidra til bedre helse, økt livskvalitet og økt levealder for pasient-gruppen.

Av: Frank Roar Byenstuen

Fra 1. januar kommer de første pakkeforløpene for psykisk helse og rus.

Økt brukermedvirkning og brukertilfredshet er sentrale mål i disse forlø-

pene, som skal gi pasient og pårørende et mer helhetlig og forutsigbart

behandlingsforløp uten unødig ventetid.

Økt brukermedvirkning:

Pakkeforløp for psykisk helse og rus

De tre første er såkalte generelle pakkeforløp, der pasientene kan henvises fra 1. januar 2019. De neste pakkeforløpene som kommer er tilstands-spesifikke pakkeforløp der de første pasientene kan henvises fra 15. februar 2019:

n Pakkeforløp ved mistanke om psykoseut-vikling og psykoselidelser hos barn, unge og voksne

n Pakkeforløp ved spiseforstyrrelser for barn og unge

n Pakkeforløp for utredning og behandling av tvangslidelse (OCD) hos barn, unge og voksne

Pakkeforløp for gravide som bruker/har brukt al-kohol, vanedannende legemidler og/eller illegale rusmidler publiseres og implementeres senere i løpet av 2019. Det skal utvikles flere pakkeforløp for ulike fagområder innen Psykisk helsevern. På sikt er planen at alle pasienter som henvises til psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehand-ling skal inkluderes i et pakkeforløp.

Ansvarlig: Marianne Lundgård er implementeringsansvarlig for pakke- forløp psykisk helsevern.


Pakkeforløp for psykisk helse og rus

– Det er viktig å huske at brukeren ikke blir en pakke, men at den

utløser et pakkeforløp, sier Gry Halvorsen, som er leder i Men-

tal Helse Hedmark og medlem av Brukerutvalget i Helse Sør-Øst.

Hun sier mange har store forventninger til innføring av pakke-

forløpene og gleder seg til oppstart.

Bedring: Gry Halvorsen i Men-tal Helse er ikke i tvil om at pasienter på sikt vil oppleve innføring av pakkeforløp innen psykisk helsevern og rus som en bedring.

Store forventninger hos brukerne

Samarbeid og samhandling

I samarbeid med Helsedirektoratet ble det i høst arrangert tre regionale konferanser for lansering av pakkeforløpene. I tillegg til representanter fra helseforetakene og sykehusene deltok også pri-vate avtalepartnerne for døgnbehandling innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rus-behandling (TSB). Brukerorganisasjoner, KS, fylkesmannsembeter, og stedlige kommuner var også invitert.

– Det er viktig at vi bruker ordinære samarbeids-arenaer og samhandlingsfora mellom spesialisthel-setjeneste, kommuner og brukere til å bli enige om hvordan oppgavene best kan løses og at roller og ansvar er tydelig definert, sier Lundgaard.

På oppdrag fra Helsedirektoratet har Sykehuset Innlandet i samarbeid med Nasjonal kompetanse-tjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse utviklet et nasjonalt kartleggingsverktøy til hjelp for oversikt og implementering av pakkeforløpene i kliniske enheter.

Hilsen fra sjefen: Helseminister Bent Høie åpnet via videolink den regionale konferansen på Hamar der pakkeforløpene ble lansert.

Overordnede mål for pakkeforløpene:n Likeverdig tilbud til pasienter og pårørende uavhengig av hvor i landet de bor.

n Unngå unødig ventetid for utredning, behandling og oppfølging.

n Økt brukermedvirkning og brukertilfredshet.

n Sammenhengende og koordinerte pasientforløp.

n Bedre ivaretakelse av somatisk helse og gode levevaner.

Hun sitter selv i en gruppe som jobber med imple-

mentering av pakkeforløp i DPS Hamar-Elverum og

er imponert over den måten de har gått løs på arbei-

det. Hun berømmer organisasjonen for å ha involvert

brukerrepresentanter tidlig i prosessen og håper alle

som jobber med implementering har brukermedvirk-

ningen på plass. Den største bekymringen hennes er

knyttet til samhandlingen med kommunene.

– Forløp starter og slutter i kommunen og det er

en bekymring hvordan alle kommunene skal gjøres

klar for oppgaven. Der må Sykehuset Innlandet ha

en god strategi slik at første- og andrelinjetjenesten

jobber godt sammen, sier hun. Kravet til forløpene

om at brukerne skal få medvirke og at det skal do-

kumenteres, har hun stor tro på.

– Vi har en drøm i Mental Helse. Det er at ingen

skal få brev fra DPS om at de ikke har rett til helse-

tjenester uten at vurderingssamtale er tatt. Det er

mange som tar disse brevene hardt og opplever det

som en ekstra belastning. Det er jo ikke uten grunn

at legen henviser til spesialist, sier hun.


Undersøkelsen er gjennomført av Folkehelsein-stituttet på bestilling fra Barnediabetesregiste-ret. Alle pårørende med barn som har hatt minst en konsultasjon i løpet av de siste tolv månedene ble invitert til å delta. Totalt svarte 1.398 pårø-rende på spørsmål om konsultasjon, organise-ring, utstyr, sykepleiere og resultat.

Scorer høytFra Sykehuset Innlandet var det barne- og ung-domspoliklinikkene på Elverum, Lillehammer og Gjøvik som deltok. Både Elverum og Lillehammers avdelinger fikk et resultat på 89 på en skala fra 0-100. Gjøvik scoret 85, mens landsgjennomsnittet er en score


I en stor undersøkelse om behandling

av barn med diabetes og barnets på-

rørende kommer Sykehuset Innlandet

svært godt ut.

Sykehusene på Elverum, Gjøvik og Lille-

hammer scorer høyt og over gjennom-

snittet på alle punktene i undersøkelsen

fra Folkehelseinstituttet.

Flotte ti lbakemeldinger:

Gode tilbud til bar n med diabetes

Diabetesteam på Elverum: Sykepleier Aisha Ullah (t.v.), overlege Tadeus Zboch og sykepleier Solfrid Opptun Andersen er blant de ansatte på Barne- og ungdomsav-delingen som jobber mest med Barnediabetes.

på 80. På nasjonalt nivå er de pårørende best fornøyd med sykepleierne som får en score på 86, tett etterfulgt av legene med 85. På nasjonalt nivå gir pårørende lavest score på spørsmål om utstyr, men her skiller avdelingen på Elverum seg ut med et resultat på 83, mot landsgjennom-snittet på 66.

Mange pårørende oppgir at de ønsker seg mer tid alene med behandler uten barnet, særlig for å snakke om de psykiske aspektene ved å ha diabe-tes og hvordan man skal håndtere dette.

Blant de beste i landet – Vi har lenge hatt fokus på barn med diabetes, spesielt det siste året hvor vi har drevet kvali-

Diabetesteamet på Lillehammer består blant annet av barnesykepleier

Elin Taraldsrud Nymoen (t.v.), overlege Dag Helge Frøisland, diabetessykepleier Kerstin Skoog,

overlege Mads Holten-Andersen og sykepleier Kristin Nyhus.


Gode tilbud til bar n med diabetes tetsforbedring i regi av Barnediabetesregisteret og prosjektet IQ-Norge. Det har gitt resultater i form av bedre struktur på hele behandlingskjeden fra pasienten kommer inn ved diagnose til videre oppfølging i poliklinikken, sier Jon Grøtta, av-delingssjef ved Barne- og ungdomsavdelingen på Elverum. Avdelingssjef på Lillehammer, Pål Christensen, forteller at de har vektlagt kontinuitet i poliklinik-ken ved at pasient og pårørende møter den samme lege og sykepleier hver gang.

– Det gjør vi for å bygge trygghet, tillit og rela-sjon over tid, sier han. Avdelingen har også laget flere arbeidsdokumenter for å sikre god kvalitet på oppfølgingen og legger vekt på at diabetesteamet skal være samstemt når de gir råd til pasientene.

– Vi jobber mye tverrfaglig og har felles- konsultasjon med lege og sykepleier minst tre ganger i året. Vi evaluerer mye og prøver å forbedre oss og henge med i den teknologiske utviklingen. Et annet fokusområde er ungdomsmedisin og hvordan vi best kan få til et godt samspill og god kommunikasjon med ungdommer, sier Christensen. Barne- og ungdomspoliklinikken på Gjøvik er organisert under barne- og ungdomsavdelingen på Lillehammer.

Sykehuset Innlandet har flere sykepleiere og leger som er spesielt dedikert i arbeidet med barnediabetes.


Det nærmer seg lunsjtid og det er travelt i gan-gene på sykehuset i Kongsvinger. Ved heisene viser Kim Robin Brenden noen damer veien dit de skal. Selv har han hentet en sengeliggende pa-sient på bildediagnostisk avdeling og venter på heisen som skal frakte dem opp. Noen minutter senere er han tilbake i korridoren.

– Jeg er veldig positiv til at vi blir en del av Ahus. Slik jeg har forstått det, kan det være at vi får noen nye arbeidsoppgaver og det ser jeg frem til. Så får jeg kanskje ny sjef, sier den blide portø-ren før han rusler av sted til nye arbeidsoppgaver.

Praktiske endringerInne på bildediagnostisk avdeling er det spise-pause. En gjeng damer sitter samlet over mat-pakka og de peker alle i samme retning når avdelingsoverlege Terje Østby kommer glidende inn i rommet. Det er han vi må snakke med. Vi blir med han ned i kantina sammen med en svensk kollega, som veksler mellom jobbing på sykehuset i Karlstad og på Kongsvinger. Det er spagetti bolognese til varmrett i dag, men den rekker å bli kald før Østby får spist. Han har mye på hjertet.

– I det korte perspektivet er det en del prak-tiske greier som må gjøres før overføringen, sier han. Det vi frykter mest er at vi i overgangshelgen står i en situasjon hvor IKT-systemene ikke fun-gerer. Det planlegges med lang nedetid og da er vi sårbare, sier Østby.

Samme pasienter og oppgaverBildediagnostisk avdeling på Kongsvinger må forholde seg til et nytt radiologisk informa-sjonssystem når de går over til Ahus. Systemet om håndterer arbeidsflyt og statusoppdateringer for en bildediagnostisk undersøkelse, såkalt RIS,

SI magasinet har tatt tempen på stemningen ved sykehuset på Kongs-

vinger halvannen måned før overføringen til Ahus.

– Jeg tror det blir bra jeg, sier portør Kim Robin Brenden.

Overføringen nærmer seg:


er nytt. Den delen av systemet som håndterer lagring, distribusjon og presentasjon av bilder (PACS) er det samme som de bruker i dag.

– Detaljer om ledelsesstruktur er ikke klar, men pasientene er de samme og oppgavene de samme. Jeg har størst fokus på det som skjer på kort sikt, så får vi ta det langsiktige når den tid kommer, smiler han.

Fortsatt matKantina tømmes og lunsjen er fortært. Da er det tid for litt mat og en kaffekopp for de som lager maten. Samlet for sykehusbygget og DPSen teller kjøkken- og kantinepersonalet 20 hoder, men de

Klare for Ahus

2


utgjør en god del færre årsverk. Et lite knippe av dem samler seg rundt et bord.

– De ansatte skal jobbe som før, så kantine skal vi ha. Og pasientene skal fortsatt ha mat. Jeg tror ikke det blir så store forandringer, sier Randi El-lingsrud. Selvsagt kan det bli noen nye systemer for bestilling av mat og andre ting, men vi får nok opplæring slik at det går greit. Vi har vært med på noen omstillinger gjennom tidene, så vi skal nok komme oss igjennom denne også, sier hun.

Volvo eller Mercedes?Utenfor akuttmottaket er det to ambulanse-medarbeidere som har det travelt. De har fått et

oppdrag, men ber meg stikke ned på stasjonen. Paramedic Ada Linnes åpner døra nå vi kommer. I motsetning til de andre vi har snakket med, er det Oslo universitetssykehus (OUS) som blir hennes nye arbeidsgiver, ikke Ahus. Prehospitale tjenester blir virksomhetsoverdratt til OUS, som har ansvaret for prehospitale tjenester for både Oslo og Akershus sykehusområde.

– Vi håper det ikke blir de helt store forand-ringene, men vi synes foreløpig vi vet litt lite. Vi tenker det blir endringer i både turnuser og pro-sedyrer uten at vi vet dette sikkert. Og så blir det sikkert nye biler. Jeg har litt blanda følelser for å bytte Volvoen med Mercedes Sprinter, sier hun.

Bildecollage:1: Heidi Irene Asp (fra venstre), Anna Tahirbegovic, Jessica Saastad, Lajla Rybråten, Kristin Karlstad og Randi Ellingsrud.

2: Terje Østby.

3: Kim Robin Brenden.

4: Ada Linnes.

1

3

4


Det er en rekke hensyn som skal ivaretas gjennom en slik overføring. Planlegging og tilrettelegging har pågått i lang tid allerede og alt fra arbeids-tøy til lønns- og pensjonsvilkår og kompliserte IKT-løsninger skal håndteres.

Nedetid på datasystemerDet er organisert lokale prosjekter i begge helse-foretak for å sørge for at overføringen skjer på en best mulig måte for pasienter, ansatte og samar-beidspartnere.

– Vi så tidlig at den største utfordringen er knyttet til de store ulikhetene mellom IKT- infrastruktur, programvare og annen teknologi. Overføringen av Kongsvinger sykehus medfører et betydelig arbeid knyttet til omlegging av IKT-systemer, sier Ellen Henriette Pettersen, direktør medisin og helsefag i Sykehuset Innlandet.

Krevende overgangshelgHelgen fra 1. til 3. februar må det påregnes nedetid på ulike data-

systemer i Sykehuset Innlandet, som følge av overføringen av spesia-

listhelsetjenestene iKongsvinger til Ahus.


Alle systemer påvirkes:

1. til 3. februar er helgen hvor driften i praksis blir overført. Da må IKT-systemer ved Kongs-vinger tas ned fra Sykehuset Innlandets plattform og overføres til Ahus. Det gjelder blant annet DIPS, røntgen og laboratoriesystemer. Store mengder data skal overføres og det blir nedetid for alle systemer på alle berørte sykehus, inklu-dert gjenværende sykehus i Sykehuset Innlandet.

Ekstra beredskapNedetiden med bruk av manuelle rutiner vil vare lengst ved Kongsvinger. Det jobbes med planer for risikoavbøtende tiltak og beredskap slik at pasientsikkerheten blir ivaretatt og at ansatte blir så lite berørt som mulig. I en periode før og etter overføringshelgen vil det være redusert aktivitet ved sykehuset på Kongsvinger. Denne tiden skal benyttes til opplæring og tilpasning.

– I utgangspunktet planlegger vi bemanning i henhold til normal drift i Sykehuset Innlandet gjennom overføringshelgen. Pasientstrømmene skal gå som normalt, men de kan raskt bli endret om nødvendig. Det kommer til å være mange støttefunksjoner på jobb denne helgen og det kommer mer detaljert informasjon om forventet nedetid i god tid, sier Ellen Henriette Pettersen.

Til Ahus: IKT er det største risikoområdet ved overføringen av Kongsvinger til Ahus fra 1. februar.


Kongsvinger:

Årets slagenhetSykehuset på Kongsvinger har fått utmerkelse for sitt kvalitetsarbeid ved behandling av hjer-

neslag. De har økt andelen hjerneslagpasienter som får trombolysebehandling og oppnådd en

betydelig reduksjon i tiden fra pasienten ankommer sykehuset til trombolyse blir gitt.

Av: Frank Roar ByenstuenHjerneslag oppstår ved en akutt svikt i blod- og oksygentilførsel til et område av hjernen, som oftest forårsaket av en blodpropp i en blodåre i hjernen. Dette fører til et hjerneinfarkt. Om lag 10.000 personer i Norge innlegges i sykehus med akutt hjerneslag hvert år.

Størst effekt ved tidlig behandlingNorsk hjerneslagregister utnevner årlig to slagen-heter som har utmerket seg i sitt kvalitetsarbeid. Det gjør de etter gitte kriterier, deriblant utøvelse av god slagbehandling over tid og systematisk bruk av slagregisteret i lokalt forbedringsarbeid. Sammen med Stavanger universitetssykehus er Kongsvinger sykehus kåret til årets slagenhet for god slagbehandling for 2017.

De nasjonale retningslinjene anbefaler at pasi-enter som er aktuelle for trombolysebehandling utredes så raskt som mulig for å sikre tidligst mulig behandling. Trombolysebehandling er å gi blodproppløsende medikament intravenøst og har størst effekt hvis det gis tidlig. En nasjonal kva-litetsindikator viser hvor stor andel av pasientene med hjerneinfarkt som får trombolysebehandling innen 40 minutter etter innleggelse.

Sykehuset på Kongsvinger har satt inn konkrete tiltak for å øke andelen pasienter som får trom-bolyse senest 40 minutter etter at de kommer inn døra. Fra 2016 til 2017 oppnådde sykehuset en markant økning i andelen som fikk trombolyse før det var gått 40 minutter. Fra 33,3 prosent i 2016

økte denne andelen til 73,3 prosent i fjor. Andelen for landet samlet var 68 prosent i 2017.

Mange tiltak gjennomførtAvdelingen har gjennomført en rekke tiltak for å bedre behandlingstilbudet for slagrammede. Det er blant annet utpekt en systemansvarlig lege og etablerte en tverrfaglig forbedringsgruppe. Videre er prosedyren revidert slik at den er formsydd og tilpasset Kongsvinger sykehus. Det er også etablert trening av slagteamet. Målet har vært å fjerne hver eneste tidstyv slik at rett behandling kan gis så raskt som mulig.

– De gode resultatene skyldes en stor felles inn-sats fra alle avdelinger som er involvert i behand-lingen. Vi er glad for det vi har oppnådd så langt, men jobber hele tiden for å bli enda bedre. Blant annet gjør vi månedlige uttrekk av registerdata og foretar gjennomgang av journaler i ettertid for vurdering av indikasjonsstillingen for trombolyse. Dette gir oss kunnskap til ytterligere forbedringer, sier overlege og systemansvarlig lege for slagbe-handlingen Jon Arne Sparby.

Trombolyseteamet består av medisinsk LIS 2 (leder), medisinsk LIS 1, radiograf, vakthavende radiolog, bioingeniør og sykepleier akuttmottak.

– Det er all grunn til å gratulere slagmiljøet på Kongsvinger med denne utmerkelsen. Dette er et resultat av godt systematisk forbedringsarbeid over tid, sier Embjørg Lie, avdelingssjef Kvalitet og pasientsikkerhet i Sykehuset Innlandet.

Fornøyd gjeng: Divisjonsdirek-tør Hege Gjessing (t.v.), spesial- ergoterapeut Bjørn Andersson, inten- sivsykepleier Torill Bye, forløpskoor-dinator og slagsykepleier Kristin Sanderud, avdelingssjef Medisin Ann-Kristin Kneppen, rehabiliter-ingssykepleier Lill Gulvik Berg, spesi- alfysioterapeut Britt Ødegaard, spesi- alergoterapeut Elin Mellem, og aktivitør Eva Jeanette Finsrud, og seniorkonsulent og overlege indre-medisin Jon Arne Sparby.


Deler erfaringer:

Skrev bok om kreft og seksualitet


Da kona til Haakon Wiig fikk brystkreft 39 år gammel ble hverdagen snudd på hodet. Frykten

ble altoverskyggende. Samtidig var det viktig å finne en måte å takle frykten sammen. I tillegg

var det et samliv og et sexliv som skulle fungere. Haakon fikk ti år sammen med Unni etter

at hun fikk kreftdiagnosen. Ti år hvor paret, takket være god kommunikasjon, hadde et godt

ekteskap midt i all redselen.

– Vi var på mange møter med sykepleiere og leger. Mange spurte hvordan det var med oss, men ingen spurte om sexlivet vårt, forteller Haa-kon Wiig.

En bok blir tilIdeen om å skrive en bok kom på et seminar i 2014 i regi av Sykehuset Innlandet og Kreftfo-

reningen. Det handlet om å få helsepersonell til å snakke mer med pasienter om sex. Wiig deltok og tok til orde for at det burde finnes en bok om temaet. Han så for seg en bok med 100 spørsmål og svar. Enden på visa ble at han skrev den selv og nå er den ferdig. På veien har han fått hjelp og blitt inspirert av sexologer, leger og andre i helsevesenet. Boka er gitt ut på eget forlag.

Et godt team: Haakon og Unni Wiig før Unni døde av brystkreft.Foto: Haakon Wiig / privat


Mål om å hjelpeDet er mye det er lett å snakke om i en fase hvor sykdommen tar all plassen i forholdet, men sex er ikke en av disse. Wiig tror at god kommu-nikasjon, samt å tørre og snakke om både be-grensninger og lyster er noe av nøkkelen for å opprettholde intimiteten. Hans mål er å hjelpe andre i samme vanskelige situasjon.

– Jeg har ingen fasit, men det er viktig for meg å gi folk noen punkt å prate rundt. Det viktige er å tørre å ta praten. Håpet er at par som våger seg gjennom punktene i boka får det bedre. Det handler om hvordan man vil leve. Kona mi hadde kreft i ti år. Det hadde vært trist om vi hadde gitt opp vårt sexliv, sier Wiig.

Pårørendeperspektiv

Haakon Wiig tror en bok fra en pårørende kan hjelpe på en annen måte enn en fagbok nett-opp fordi er det er basert på egne erfaringer. Assisterende divisjonsdirektør og overlege Håvard Kydland er enig. Han mener det er imponerende at pårørende gir ut en slik bok.

– Pårørende er en viktig kanal for å fremme pasien-tens behov. Vi som fagfolk hilser velkommen all felles innsats for å skape et helse-vesen som bygger opp om et mest mulig komplett tilbud.

Det er nok slik at seksualitet opp mot sykdom er et område det offentlige helsevesenet ikke har vært flinke på. Jeg tenker det er viktig at pårø-rende kommer frem med sin stemme som speiler pasientens behov på en litt annen måte enn det vi fagfolk gjør, mener Kydland. Han legger til at kreftpasienter er som alle andre pasienter - for-skjellige.

– Jeg tror at mange i akuttfasen har mindre, eller et annerledes behov. Det er i min erfaring som lege som etter beste evne prøver å snakke om dette. Seksualitet kan jo være så mye forskjel-lig, alt fra en liten berøring og noen gode ord til mer tekniske forhold rundt å få til et samleie. Hele poenget for fagfolk er å etterspørre dette hos pasienten. Det er noe som vi har jobbet med og må jobbe med videre, sier Kydland.

Utsnitt fra boka: Min erfaring er at det betyr at det tar lenger tid å få lyst, krever mer «lykke» enn før, men fordi kreftene kanskje er litt mindre enn før, må dere finne en balanse i å stimulere hverandre sakte, forsiktig osv. Men hvis tennin-gen først kommer opplevde jeg at hun blir så fort sliten, så da må vi være raske. Litt motsatt av hva vi vanligvis lærer, at hun vil bruke tid. Tiden brukes nå på å «få lyst» heller enn å få tenning etter at «lysten» er på maks. Øvelse gjør mester, og ikke fortvil om dere noen ganger mislykkes. Men dette er bare mine erfaringer og ingen fasit. Mitt hovedpoeng er at også sex kan bli annerledes enn før, kanskje litt sjeldnere enn før, men kan-skje enda bedre når dere føler at samarbeidet har lykkes og det ble flott.

Fra boka: Min erfaring er at mange av oss ikke klarer å «kutte ut» frykten. Vi klarte etter hvert å begrense frykten til færrest mulig dager, gjerne 1-2 uker før hver ny undersøkelsesrunde. Det betyr ikke at frykten ikke kom streifende nå og da, men den klarte vi å jage vekk med daglige bekymringer som alle opplever og hygge oss imel-lom. Men jeg kjenner andre som klarer å koble frykte enda bedre bort enn vi gjorde. Og motsatt. Til å begynne med tenkte vi at det ville vært bra med undersøkelser hver 3 måned, men etter hvert forstod vi at det ville bli en så stor belastning at livskvaliteten ville bli mye dårligere, å skulle leve i frykt er en stor belasting på livskvaliteten.

Fra boka: Min personlige erfaring er at vi opp-levde god seksualitet, med mye nærhet helt frem til hun døde, og sex kanskje frem til de siste 3 ukene før hun døde. (Hun var selv på Facebook 5 timer før hun døde, så hun kunne virke utrolig sterk helt til det siste). Hvorfor forteller jeg dette, jo jeg frykter at noen tenker at når sykdommen blir kronisk er det slutt på seksualitet, nærhet og sex, alt vil bare dreie seg om sykdommen. Men slik opplevde ikke jeg det. Jeg stelte henne til og med selv, og det la ingen demper på vårt forhold, ikke engang på gjensi-dig lyst på sex, men mine erfaringer er altså ingen fasit, husk det.

Ny bok: Haakon Wiig håper boka kan være et utgangspunkt for par å samtale rundt seksualitet ved syk-dom.


– Morsomt og inspirerende

Sykehuset Innlandets Avdeling for Fysikalsk medisin og rehabilitering har et av Helse Sør-Østs

største miljøer innen faget. Behandlingen av spastisitet tiltrekker seg utenlandske leger som

kommer til Ottestad på kurs.

Av: Liv Berit Karlsen – Det må være lov å synes det er både spennende og morsomt at vi har så høy kompetanse at vi kan holde undervisning både på nasjonalt og interna-sjonalt nivå, sier avdelingsoverlege ph.d. Kristin Østlie ved Spastisitetsklinikken.

TverrfagligSpastisitetsklinikken ved Avdeling for Fysikalsk medisin og rehabilitering på Ottestad vurderer og behandler voksne pasienter med spastisitet og

dystonier i armer og ben fra hele Sykehuset Inn-landets opptaksområde. Det tverrfaglige teamet består av lege (spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering), fysioterapeut og ergoterapeut.

Spastisitet kan kort forklares som ufrivillig muskeloveraktivitet som skyldes en skade i sen-tralnervesystemet. De vanligste diagnosene som forårsaker spastisitet er hjerneslag, andre hjerne-skader, cerebral parese, MS og ryggmargsskader. Dystonier er ufrivillige bevegelser i en eller flere muskler som skyldes en forstyrrelse av hjernens styring av muskelaktiviteten.

PasientgruppenDen vanligste diagnosen på spastisitetspoliklinik-ken er hjerneslag. Andre diagnoser er cerebral pa-rese, MS, ryggmargsskader og andre hodeskader. I tillegg til andre nevrologiske sykdommer som PLS og Parkinsons sykdom.

– Det er stor variasjon i funksjonsnivå, noen bor hjemme og klarer seg selv, andre bor i døgnbeman-net bolig eller på sykehjem. Felles for alle er at be-handlingen gir en bedre hverdag, gjennom lindring av plager og smerter, forebygging av komplikasjo-ner som sår og kontrakturer og i mange tilfeller bedring av funksjon, forteller Østlie.

Til god hjelpØstlie sier behandlingen er til stor hjelp og at mange pasienter snakker om «før og etter». De

Holdt kurs for utenlandske leger:

Stor interesse: Avdelingsoverlege ph.d. Kristin Østlie ved Spastisitets- klinikken holdt i høst kurs i injeksjonsbehandling rettet mot spastisitet i arm for en gruppe leger fra fire euro- peiske land.


har fått en drastisk bedring i funksjon, smerter og livskvalitet.

– Jeg hadde for eksempel en pasient som på grunn av smertefulle spasmer ikke hadde sovet mer enn to timer sammenhengende på to år før han kom til behandling. Etterpå kunne han for det meste sove gjennom natten. I andre tilfeller bidrar vi til at pasienter kan opprettholde gangfunk-sjon som er avgjørende for at de kan bli boende hjemme, eller til å bedre håndfunksjonen til pasi-enten. Dermed er dette både effektiv og menings-full behandling, sier hun.

De viktigste behandlingsalternativene ved spas-tisitet er injeksjonsbehandling med Botulinumto-xin (Botox, Xeomin), tabletter (Baklofen/Lioresal, Rivotril) og Baklofenpumpe. I tillegg gis råd om bruk av ortoser, tøying og trening.

Kunnskapshungrig lege gir gode resultater – Som eneste lege i Spastisitetsklinikken i Syke-huset Innlandet i en periode på flere år, var jeg av-hengig av å hente inn kunnskap utenfra for å holde meg oppdatert og bli flinkere. Jeg har vært heldig å få dra på hospitering hos andre kolleger i Norge og på kurs og konferanser for å møte andre med dette som spesialfelt, sier Østlie. I tillegg til godt internt samarbeid, gir det inspirasjon og motivasjon.

– På Ottestad er vi et tverrfaglig team med in-teresserte, dedikerte og entusiastiske fagfolk. Fra midten av 2017 har vi også vært to leger, noe som gjør tilbudet mindre sårbart, sier hun, som utstrå-

ler et sterkt engasjement for faget og Spastisitets-poliklinikken.

– For min del er dette noe av det aller morsom-ste jeg gjør. Det er jo på mange måter anatomi i praksis. Vi får en umiddelbar tilbakemelding fra pasientene på at dette virker, og at vi bidrar til at de får det bedre. Noen kommer til kontroll og forteller om «et nytt liv» etter behandlingen. Da har man en riktig god dag på jobben og opplever at det vi gjør virkelig er meningsfullt, avslutter Østlie.

Avgjørende presisjon: Ved injeks-jonsbehandling med botulinumtoxin brukes guiding med ultralyd, som gjør at Østlie kan se nøyaktig hvor hun plasserer nåla. I tillegg til nev-rostimulator som får muskelen til å bevege seg, og/eller EMG som gjør at hun kan høre spastisk aktivitet i muskelen, for å sikre at medisinen settes i riktig muskel.

Meningsfullt: Som en av svært få leger på sitt felt i Sykehuset Innlan-det er Østlie opptatt av å utvikle sin kunnskap kontinuerlig og henter in-spirasjon fra gleden det gir henne å se hvor stor hjelp pasientene får av behandlingen.


Årlig utfører ambulansetjenesten i Sykehuset Innlandet 15.700 transportoppdrag, som ikke haster. Målet med syketransportbilene er å avlaste akuttberedskapen og AMK-sentralen.

Frigjør ressurserOppdragene til syketransportbilene styres nå av pasientreiser, etter en prøveperiode der AMK fordelte oppdragene.

– Bestillingene rettes til pasientreisekonto-ret som planlegger turene ut fra kapasitet og behov, mens AMK håndterer oppdrag hvor det er behov for ambulanse. Det er mange nivåer av pasienttransport til og fra sykehusene, med både ambulanser, helsebusser, drosje og nå de «hvite bilene». Antall oppdrag totalt sett er økende, og det er viktig å bruke ressursene våre på best mulig måte, sier prosjektleder for syketransportbilene, Odleif Bakken. Han som legger til at bilene har god komfort, med romslige sittestoler i tillegg til båreplassen. Syketransportbilene bidrar til å styrke akuttilbudet i ambulansetjenestene.

– Syketransporten skal ta over mange av de «grønne» turene som ambulansepersonell kjørte tidligere, noe som gjør at ambulansen får bedre beredskap til akutte hendelser, sier han. Økt bruk av syketransportbilene kan også gi mindre vente-tid for pasientene.

– AMK må prioritere å bruke de ordinære am-bulansene til akuttoppdrag og ventetiden kan bli lang for pasienter som venter på hjemkjøring eller annen forflytning. For avdelingene håper vi at bruk av syketransportbilene gir mer forutsig-barhet, sier Bakken.

Rett transport For at syketransportbilene skal utnyttes på best mulig måte er det viktig at rekvirentene er kjent med ordningen.

– Vi har i løpet av høsten prøvd å nå ut med informasjon om tilbudet. Det er viktig at de som rekvirerer båretransport gjør en grundig vurde-ring av hvilke behov pasienten har. De «hvite bilene» er en god løsning for pasienter som er litt for syke til å kjøre drosje, men litt for «friske» til en ordinær ambulansetransport, sier Bakken. Det er utarbeidet en egen prosedyre som viser hvilke pasienter som kan transporteres med sy-ketransportbilene. Han håper flere vil rekvirere syketransport med «hvit bil» etter hvert som ord-ningen blir bedre kjent.

– Vi ønsker flere oppdrag på de to bilene, for å utnytte kapasiteten bedre. Ut fra antall transpor-toppdrag som utføres av ambulansetjenesten, bør syketransportbilene etter hvert være et tilbud det er grunnlag for å utvide, mener han.

De to bilene som er i drift har i hovedsak opp-drag til og fra sykehusene rundt Mjøsa.

– Det er mest hensiktsmessig med de ressursene vi har i dag, men behovet finnes så vi må evaluere ordningen og vurdere organiseringen, sier han. Ordningen er et pilotprosjekt over en periode på tre år, sier Bakken.

Utvidet syketransport:

Riktig ressurs til rett pasient To syketransportbiler er nå i ordinær drift i Sykehuset Innlandet. De hvite

bilene brukes til oppdrag der pasienten trenger båretransport eller tilsyn,

men ikke har behov for behandling under forflytningen.

Av: Line Fuglehaug

Hvite biler: To syketransportbiler er nå operative i Sykehuset Innlandet. Disse avlaster de ordinære ambulan-sene med rene transportoppdrag. Rekvirenter bestiller syketransport via pasienreisekontoret.

Bestillingsrutine for syketransport:

n Ring 915 05 515 - tastevalg 5

n Bestilles tidligst mulig på dagen eller dagen før

n Åpningstider for bestilling er mandag – fredag 08:00–17:00

n Bilene er operative fra 08:00–17:00


Fornøyde arrangører: Tone Meisdalen fra RIO, konferan-sier Per Christian Ellefsen, Elin Anita Lund fra Mental helse og arrangør og rådgiver Ingunn Thomassen Berg ved DPS Gjøvik.


Deltakere fra hele landetFor sjuende året på rad ble Krisekonferansen arrangert på Gjøvik i midten av november.

260 deltakere fra hele landet var samlet for å høre om hvordan en kan møte personer

i akutt krise.

Arrangører er DPS Gjøvik og Fylkesmannen i Oppland, med god støtte fra Mental Helse, RIO, RVTS Øst, NAPHA, NTNU Gjøvik, samt di-visjon Prehospitale tjenester og divisjon Psykisk helsevern fra Sykehuset Innlandet.

Tema og foredragBlant foredragsholderne var Arnhild Lauveng som fortalte levende om: «Hvordan trygge de utslitte og vettskremte? Å møte mennesker i livs-kriser og akutte hendelser».

Hun er spesialist i klinisk samfunnspsykologi og tidligere diagnostisert schizofren. Hun delte raust av egne erfaringer og fortalte om hvordan bygge forståelse for hva som kan være til god hjelp. Hun forklarte en krise som et brudd i livsveien, og man da trenger hjelp til å finne nye veier videre i livet.

Programmet besto av foredragsholdere fra flere kommuner, kriseteam, politi, Sykehuset Innlan-det, Oslo MET, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Men-tal Helse og Rusmisbrukernes interesseorganisa-sjon.

Stikkord for mange av foredragene var trau-matisk stress, stressmestring, hjelp med psykiske kriser, moderne kriseforståelse og barn som pårø-rende i akuttsituasjoner.

SamarbeidKonferansen ble startet opp i 2012 som del av et samhandlingsprosjekt med midler fra overord-net samarbeidsutvalg for Sykehuset Innlandet og kommunene.

– Vi så at vi dekket et område som ingen andre konferanser dekket. Siden da har det vært et mål å være en nasjonal arena for temaer knyttet til am-bulant akutt krisearbeid. Konferansen fokuserer på samhandling mellom instanser i første- og an-drelinjetjenesten, andre aktuelle instanser og bru-ker-/pårørendeorganisasjoner. Hvert år har vi fått godkjenning av kurset med 15 timer fra Den Nor-ske Legeforeningen, Norsk psykologforening med flere, sier arrangør og rådgiver Ingunn Thomassen Berg ved DPS Gjøvik. Hun forteller at de hvert år jobber sammen med samarbeidspartnerne om aktuelle temaer. I 2019 er det et ønske om temaet forebygging av selvmord og hjelp til etterlatte.

Krisekonferansen 2018:


Moralsk pressI samfunnet for øvrig har det vært mye fokus på influensavaksine de siste årene. Det har pågått en debatt om helsepersonell skal tvinges til å vaksi-nere seg. Schmitz tror det har blitt et større mo-ralsk press på grunn av den offentlige debatten.

– Samtidig har debatten ført til mer og bedre in-formasjon om vaksiner generelt og influensavak-sine spesielt. Mer kunnskap gir større trygghet og bidrar til at helsepersonell får bedre forståelse for hvorfor vaksinen er viktig med tanke på jobben de har, tror han.

Årets influensavirusFolkehelseinstituttet skriver at sesonginfluensa-vaksine består av tre eller fire influensavirustyper. Effekten varierer fra år til år, men ligger i gjen-nomsnitt på rundt 60 prosent. Effekten avhenger av egenskaper ved viruset, vaksinen og de som vaksineres. Noen får influensa til tross for vak-sine. For disse ser det likevel ut til at vaksinen kan redusere risikoen for alvorlige sykdomsfor-løp eller gi mildere sykdomsforløp, ifølge Folke-helseinstituttet.

PREMIEBlant avdelingene med høyest vaksinasjonsdek-ning trekkes det en vinner som får frukt en dag i uka i hele 2019.

Overlege i bedriftshelsetjenesten i Sykehuset Inn-landet, Jan Schmitz er glad for økningen.

– Det er en flott utvikling, og det er fortsatt ikke for sent å ta vaksine, sier han.

Fortsetter Bedriftssykepleierne fortsetter tilbudet om vaksi-nering i divisjonen. Oversikt over tid og sted fin-ner du på intranett. I tillegg er det muligheter for kollegavaksinering.

– Flere avdelinger har i år bestilt vaksiner til egne avdelinger og vaksinert hverandre, forteller Sch-mitz. Selv om antall vaksinerte har økt med rundt 1.000 i år, skulle han gjerne sett at antallet var enda høyere.

– Det er viktig med vaksinasjon av ansatte da det øker pasientsikkerheten. Ansatte som har direkte pasientkontakt bør vaksinere seg, men for eksem-pel renholdere, portører og kjøkkenassistenter på post er også viktige grupper som beveger seg over hele sykehuset, sier Schmitz. Det er også viktig med høy vaksinasjonsdekning hos de som jobber i helsevesenet for å ha tilfredsstillende beredskap under større influensautbrudd.

Flere ansatte vaksinerer seg

Allerede før desember var fjorårets rekord av antall influensavaksinerte

slått. Mens det i fjor var rundt 3.000 ansatte som vaksinerte seg, er det i

år om lag 4.000 som har vaksinert seg.


Sesonginfluensa:

Sykehuset Innlandet

har drop in for ansatte som ønsker

vaksinering

!

Tilbud: Alle ansatte i Sykehuset Innlandet oppfordres til å benytte seg av tilbudet om vaksine mot sesonginnfluensa.

Arbeidsgruppas mandat har vært å anbefale hvilke alternativer for en framtidig sykehusstruktur i Innlandet som bør tas videre til en konseptfase.

Siste innspurtRapporten var ikke klar da SI Magasinet gikk i trykken, men arbeidsgruppas leder Line Alfarru-stad forteller om et produktivt arbeid.

– Vi har vært opptatt av å bidra til å etablere et målbilde for fremtidig sykehusstruktur i Innlan-det der spesialiserte funksjoner samles i større grad enn i dag, sier Alfarrustad som er finansdirektør i Helse Sør-Øst RHF.

Arbeidsgruppa har belyst saken innenfor ulike områder: medisin og helsefag, bygg og arealbehov, rekruttering og kompetanse, samt økonomi og bæ-reevne. Utgangspunktet for vurderingene har vært Sykehuset Innlandets idéfaserapport og styrets vedtak om et framtidig målbilde fra oktober 2017. Arbeidsgruppa har vurdert dette materialet opp mot regionale og nasjonale føringer for utvikling av spesialisthelsetjenesten, blant annet Nasjonal helse- og sykehusplan.

Omfattende – Det har vært et omfattende materiale å sette seg inn i. Det viktigste for arbeidsgruppa har vært å bidra til å skape et godt helsetilbud for folk i Innlandet. Det mest krevende har vært å snu alle steiner og vurdere hvilken sykehusstruktur som vil sørge for dette i fremtiden, sier Alfarrustad. Arbeidsgruppa har underveis orientert om arbei-det og fått innspill fra både tillitsvalgte og bru-kerutvalg. Sammen med Sykehuset Innlandets prosjektledelse har Alfarrustad blant annet møtt de konserntillitsvalgte i det regionale helsefore-taket flere ganger i løpet av høsten. Det har også vært informert om arbeidet i den politiske refe-

Viktige avklaringer

ransegruppen som gir Sykehuset Innlandet råd i utviklingsprosessen.

– Arbeidsgruppa har snakket jevnlig med en rekke ulike interessenter og vi har møtt et posi-tivt engasjement, men også en stor grad av utål-modighet. Sykehusstrukturen i Innlandet har vært igjennom mange og lange utredninger og flere har vært tydelige på at de ønsker en avklaring, sier Al-farrustad.

Helse Sør-øst RHF legger opp til en totrinns styrebehandling med gjennomgang av idéfase- utredningen 13. desember og vedtak 31. januar.Rapporten blir tilgjengelig på Sykehuset Innlandets nettsider når den er klar: sykehuset-innlandet.no/framtidig-sykehusstruktur

De kommende ukene vil Helse Sør-Øst RHF gi viktige avklaringer

om den framtidige sykehusstrukturen i Innlandet.

En rapport fra en felles arbeidsgruppe med representanter fra

både det regionale helseforetaket og Sykehuset Innlandet er en

viktig del av beslutningsgrunnlaget.

Felles arbeidsgruppe: Fra venstre: Roger Jenssen, Herman Stads-haug, Rita Finstuen, Andreas Moan, Steinar Frydenlund, Jon Petter Blixt, Line Alfarrustad og Randi Nordtorp Mølmen. Torstein Pålsrud, Svein Tore Valsø og Folke Sundelin var ikke til stede da bildet ble tatt.

Foto: Helse Sør-Øst RHF



VEIEN VIDERE }

1. mars i år startet Sykehuset Innlandet et forprosjekt for å opprette FACT-team på Hed-marken. FACT er en forkortelse for Flexible Assertive Community Treatment. FACT- modellen har vært brukt i Nederland i om lag 15 år. I 2013 ble det første teamet etablert i Norge, og i 2018 ble det første FACT-teamet i Innlandet etablert på Gjøvik.

FACT er et samhandlende tverrfaglig team som består av ansatte fra kommunene, DPS, Nav og personer med egen brukererfaring. Teamet skal tilby ambulant oppfølging gjennom å yte en blanding av kommunale oppfølgingstjenester og spesialisthelsebehandling. Et FACT-team skal i utgangspunktet ikke være et supplement eller et tillegg til ordinære tjenester. Det er en annen måte å organisere oppfølging og behandling til personer med alvorlig psykisk lidelse og/eller alvorlig rusproblematikk, omfattende tilleggs-

problemer, lavt funksjonsnivå og som ikke nyttig- gjør seg vanlige hjelpetiltak.

Forprosjektet på Hedmarken er et samarbeid mellom Hamar, Ringsaker, Stange, Løten, DPS Elverum-Hamar og Nav Hedmark. Thomas Kulbrandstad er prosjektleder, og prosjektet støttes økonomisk av Fylkesmannen i Hedmark. Jeg sitter i både arbeidsgruppa og styringsgruppa for prosjektet, som brukerrepresentant. Etter planen skal FACT-teamet på Hedmarken være operativt rundt sommeren 2019. På nyåret startes det også opp et forprosjekt for å etablere FACT i Elverum, Trysil, Åmot, Våler, Grue og Åsnes.

Brukerutvalget i Sykehuset Innlandet er opptatt av samhandling til beste for pasienter og pårø-rende. Vi imøteser FACT-teamet med spenning og forventninger. At pasienter har rett til å medvirke i egen be-handling er viktig for Brukerutvalget. Sykehuset Innlandet har laget en enkel og god brosjyre om retten til å medvirke i egen behand-ling. Brukerutvalget vil bidra til at brosjyren blir spredt og brukt for å oppnå et best mulig pasi-entforløp.

Returadresse: Sykehuset Innlandet HF, Postboks 104, 2381 Brumunddal

Viktig utvikling Jeg representerer Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, RIO, i Sykehuset Innlandets bruker-

utvalg. Jeg har erfaring gjennom mange års rusmisbruk fram til 2012.

Min opplevelse er at Brukerutvalget hele tiden jobber for at både pasienter og pårørende skal

få et positivt møte med sykehuset i forbindelse med undersøkelse, behandling og oppfølging.

Stig Haugrud er medlem av Bruker-utvalget i Sykehuset Innlandet. “

At pasienter har rett til å medvirke i egen behandling er viktig for Brukerutvalget.

Et magasin fra Sykehuset Innlandet HF | Desember 2018 si ... Magasinet 2018-4.pdfIngen fasit: –...

Documents

Transcript of Et magasin fra Sykehuset Innlandet HF | Desember 2018 si ... Magasinet 2018-4.pdfIngen fasit: –...