Barn og unge med spesielle behov i

Tanzania: Ved to undersøkte sentre

Feltarbeidsoppgave fra en region i Tanzania

Årsstudium/1.år bachelor i utviklingsstudier

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier

Høgskolen i Oslo og Akershus, 2014

Stine Kløverød Eriksen (366)

Thea Kristensen (364)

Thea Berg Olstad (382)

  2  

English summary We are three students attending Development studies at the Oslo University College. As

part of the program we have attended five weeks of fieldwork in Tanzania. Before our

fieldwork we chose to work with children and youth with disabilities.

We have decided to divide our fieldwork in two different parts, with one-research

questions for each part. Based on this, we have defined our questions:

1. How is the situation for children and youth with disabilities at two centers in

Tanzania?

2. Why is their situation relatively poor compared to Norway?

In Tanzania it is estimated that 3.5 million people live with a disability. They are often

among the poorest and most marginalized people in societies. Disability can have a

significant impact upon the quality of life (CCBRT, outdated). We have not done our

research in comparison with existing theories during our fieldwork, but we have rather

chosen to analyze and discuss our empirical data in the context of relevant theories.

The methods we used for gathering most of our empirical data was by using qualitative

interviews and unofficial observations. We interviewed in total 25 informants from

different organizations, centers and different points of views. We participated also in

four different planned observations. This has been really useful for our fieldwork, and

we feel that we got a chance to see their situation from different angles that has given us

stronger empirical data.

The current situation for children and youth at two centers in Tanzania is quite

comprehensive. The situation at the two centers is relatively good compared to Tanzania

in general. Based on our analysis their situation most likely would have been far worse

if they hadn’t existed. During our fieldwork we learned that our examined topic was

quite sensitive. We experienced this as a big challenge for the children and youth,

because the locals didn’t have much knowledge about people with disabilities. After our

research we discovered that the government has very little involvement in the two

centers. We saw very little or non-contributions from the Tanzanian government.

Therefor we experienced that the centers are depending on foreign support. Their

  3  

situation is depending on different factors such as economy, lack of government

interference, culture differences and lack education targeting children and youth with

special needs.

We would like to thank all of our informants, for all of their guidance, knowledge,

experiences and kindness, whom we are forever grateful. We would especially give a

big thank you to both of the examined centers for their hospitality and warmness.

A special thanks to our professor and supervisor. Without you, we would never have

had this experience and pulled this through.

Asante sana!

  4  

Forord

Etter en fantastisk reise, hvor vi fikk muligheten til å bli kjent med alt Tanzania hadde å

by på, sitter vi igjen med mange inntrykk og minner. Under feltarbeidet bodde vi først

fire uker i gjestehuset til et av sentrene som vi studerte, før vi mot slutten av feltarbeidet

reiste tilbake til Dar es Salaam hvor vi hadde noen avtalte intervjuer med et par

organisasjoner. Vi vil minnes denne tiden som en lærerik og uforglemmelig opplevelse,

som vi er utrolig takknemlige for.

Til å begynne med vil vi takke våre lokale kontakt på senter 1, som hjalp oss å skaffe

avtaler, og som samtidig gav oss mye nyttig kunnskap. De satt oss blant annet i kontakt

med administrasjonen til senter 2, og gjorde det derfor mulig for oss å ta med dette

sentret i vår undersøkelse.

Vi vil også gi en stor takk til grunnleggeren av lederen av senter 1 som tok oss i mot

med åpne armer, og lot oss bo i en av gjesteboligene like ved sentret. Hun er en dame

med lidenskap for andre, og viet deler av livet sitt til å gjøre situasjonen bedre for barn

og unge med spesielle behov.

Deretter ønsker vi å takke alle våre informanter som har spilt en viktig rolle når det

kommer til vår data innsamling. Derfor sender vi en stor takk til alle, og håper på at vi

en dag sees igjen.

Avslutningsvis vil vi gi en stor takk til vår dyktige veileder og rådgiver, Hanne

Svarstad. Hun har vært uvurderlig for oss gjennom hele prosessen og hjulpet oss enormt

med forberedelser, med gode råd og veiledning under feltarbeidet. Samtidig ble hun en

slags ekstra-mamma for oss i krisesituasjoner under feltarbeidet. Tusen takk!

Oslo, 08.mai 2014

Thea Kristensen.

Thea Berg Olstad.

Stine Kløverød Eriksen.

  5  

Innholdsfortegnelse

1. Innledning .................................................................................................................... 7

1.1 .............................................................................................................................................. 7 1.2 Problemstilling .................................................................................................................. 7 1.3 Operasjonalisering av problemstilling ............................................................................ 7 1.4 Avgrensing av studiet ....................................................................................................... 8 1.5 Hovedbegreper .................................................................................................................. 8 1.6 Rapportens struktur ......................................................................................................... 9

2. Bakgrunn ................................................................................................................... 10

2.1 Informasjon om reiseland .............................................................................................. 10 2.2 Tanzanias politiske situasjon ......................................................................................... 11 2.3 Økonomi ........................................................................................................................... 12 2.4 Barn og unge med spesielle behov i Tanzania .............................................................. 13

3. Metode ....................................................................................................................... 15

3.1. Tilnærming ..................................................................................................................... 15 3.1.1 Metodevalg ................................................................................................................ 15 3.1.2 Intervjuene ................................................................................................................. 16 3.1.3 Observasjon ............................................................................................................... 16

3.2 Valg av informanter ........................................................................................................ 17 3.3 Feltarbeidet ...................................................................................................................... 18

3.3.1 Anonymisering ........................................................................................................... 18 3.3.2 Bruk av tolk ................................................................................................................ 18 3.3.3 Kildekritikk ................................................................................................................ 19

4. Teorier og begreper .................................................................................................. 22

4.1 Fattigdom ......................................................................................................................... 22 4.2 Velferdsstaten .................................................................................................................. 23 4.3 ”Den afrikanske staten” i Tanzania .............................................................................. 24 4.4 Bistand ............................................................................................................................. 26 4.5 Utdanning og fagkompetanse ......................................................................................... 27

5. Beskrivelse av situasjonen ........................................................................................ 29

5.1 Beskrivelse av de to sentrene ......................................................................................... 29 5.2 Er brukerne ved de to sentrene fattige? ....................................................................... 31 5.3 Beskrivelse av situasjonen: hygiene, boforhold, bekledning og kost. ......................... 32

  6  

5.3.1 Hygiene ...................................................................................................................... 32 5.3.2 Boforhold ................................................................................................................... 33 5.3.3 Bekledning ................................................................................................................. 33 5.3.4 Kost ............................................................................................................................ 34 5.3.5 Avslutning .................................................................................................................. 34

5.4 Sosiale forhold ................................................................................................................. 35 5.5 Situasjonen ved de to sentrene sammenliknet med Norge .......................................... 36 5.6 Forholdene på de to undersøkte sentrene i lys av barnekonvensjonen ...................... 38 5.7 Avslutning ........................................................................................................................ 42

6. Årsaker til situasjonen ............................................................................................. 43

6.1 Tanzanias fattigdom som forklaringsfaktor ................................................................. 43 6.2 Inntektsgrunnlag som forklaringsfaktor ...................................................................... 44 6.3 Tilrettelegging som årsaksforklaring ............................................................................ 46 6.4 Lite statlig støtte .............................................................................................................. 48 6.5 Positive og negative konsekvenser av bistand .............................................................. 50 6.6 Begrenset fagkompetanse hos personalet og kunnskap hos lokalbefolkningen ........ 51 6.7 Avslutning ........................................................................................................................ 55

7. Konklusjon og oppsummering ................................................................................ 56

7.1 Konklusjon på problemstilling 1 ................................................................................... 56 7.2 Konklusjon og oppsummering av problemstilling 2 .................................................... 57 7.3 Veien videre ..................................................................................................................... 59

Litteraturliste ................................................................................................................ 60

Apendix A ...................................................................................................................... 64

Apendix B ...................................................................................................................... 66

Apendix C ...................................................................................................................... 67

  7  

1. Innledning

1.1 Rundt om i hele verden blir det daglig født barn med spesielle behov. Disse menneskene

tilhører som oftest de fattigste og mest marginaliserte gruppene i samfunnet. Samtidig

spiller også tid og sted en helt avgjørende rolle i utviklingsprosessen til et menneske

med spesielle behov. Utviklingslandet Tanzania ligger på østkysten av Afrika og har en

befolkning på om lag 45 millioner mennesker, hvor av 3,5 millioner har en eller annen

form for et særskilt behov (CCBRT, udatert). I en region i Tanzania er det to sentre som

er etablert for å forbedre situasjonen til barn og unge med spesielle behov. Gjennom

vårt empiriske arbeid har vi undersøkt situasjonen til barn og unge med spesielle behov

ved disse sentrene.

1.2 Problemstilling Vi har formulert våre problemstillinger på følgende måte, hvor vi har lagt like stor vekt

på begge:

1. Hvordan er situasjonen til barn og unge med spesielle behov ved to sentre i

Tanzania?

2. Hvorfor er situasjonen til brukerne ved de to undersøkte sentrene relativt

dårlige sammenliknet med norske forhold?

1.3 Operasjonalisering av problemstilling Barn og unge med spesielle behov er en samlebetegnelse på mennesker som har nedsatt

funksjonsevne eller som har andre utfordringer som hindrer en i å fungere normalt i

samfunnet. Hvordan situasjonen til mennesker med spesielle behov utspiller seg,

avhenger av hva slags lovverk og tilrettelegging samfunnet har knyttet til temaet.

Levekår kan sies å være det man kan måle ved kvantitative undersøkelser, som man kan

finne en størrelse for, for eksempel inntekt, helsetilstand, boforhold og utdanning

(Andresen m. fl, 2007). På grunnlag av dette burde barn og unge med spesielle behov

  8  

som vokser opp i Norge, ha relativt bedre utgangspunkt for et godt liv hvor det finnes

store tilbud for tilrettelegging og tilpasning.

1.4 Avgrensing av studiet Vårt grunnlag for å besvare problemstillingen er et fem ukers langt feltarbeid i

Tanzania, i februar og mars 2014. Vi utførte feltarbeidet i en regionen som for oss var

veldig interessant da det er satt i gang noen tiltak for å forbedre situasjonen til barn og

unge med spesielle behov. I vår empiri har vi valgt å ha fokus på to sentre. Det første

sentret er et bo- og dagsenter for barn og unge med spesielle behov. Det andre er et bo-

og dagsenter men også et avlastningssenter for barn og unge med spesielle behov. Dette

tilbyr i tilegg opptrening i form av fysioterapi og hjemmebesøk. Ved disse sentrene har

vi lagt vekt på hva slags situasjon som preger hverdagen til brukerne som bor og

oppholder seg der, og hvorfor situasjonen er relativ dårlig sammenliknet med norske

forhold. Våre empiriske eksempler er altså begrenset til disse to sentrene, og når vi

trekker sammenlikninger er disse også bygget på våre egne observasjoner ved disse to

sentrene.

En omstridt problematikk spesielt i Norge er hvordan barn og unge med spesielle behov

skal integreres i samfunnet, istedenfor å blir plassert på institusjoner. Dette er et mer

relevant tema i Norge, da dette trolig er mer utbredt. Det er i tillegg en veldig diskutert

og vid debatt. Vi har valgt å utelate dette temaet fra oppgaven vår.

1.5 Hovedbegreper Hvordan man skal uttale seg når man omtaler et individ med et spesielt behov

diskuteres stadig. Norge har i dag flere betegnelser som tar for seg ulike tilnærminger,

ikke minst mennesker med utviklingshemning, funksjonshemninger, eller med varige

og sammensatte funksjonsnedsettelser:

Utviklingshemming er en samlebetegnelse for en rekke ulike tilstander og diagnoser. Felles kjennetegn er at evnen til å lære og til å klare seg i samfunnet, er mer eller mindre redusert (NFU, 2014).

  9  

Funksjonshemming er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilværelse (St. meld nr. 34 (1996- 97), 1997). Barn og voksne som har varig og sammensatt funksjonsnedsettelse innenfor områdene motorikk, kognisjon og kommunikasjon og som har store omsorgs- og hjelpebehov (Bryn,2012).

Vi har vært i sterk tvil om hva som er riktig å bruke, slik at vi ikke støter noen i

oppgaven vår. Fra informanter både i Norge og i Tanzania fikk vi også deres syn på

hvordan dette blir definert. Ut i fra dette vil vi i oppgaven bruke samlebetegnelsen barn

og unge med spesielle behov, da vi syntes denne blir mest riktig. Vi vil også bruke ordet

”bruker” når vi refererer til barna ved de to undersøkte sentrene.

1.6 Rapportens struktur Oppgaven vil bli innledet med et bakgrunns kapittel, hvor vi vil ta for oss generell fakta

om Tanzania, og sette oppgaven i kontekst. Deretter vil vi presentere metode, samtidig

vil vi kort gjøre rede for utvalg av informanter og eventuelle svakheter ved disse. Videre

har vi valgt å presentere ulike teorier, som deretter vil bli tatt i betraktning i

drøftingskapitlene, hvor vi vil presentere, analysere og drøfte det innsamlede empirien. I

kapittel 5 og 6 vil vi ta for oss problemstillingene, hvor vi vil gi en beskrivende og

forklarende presentasjon av disse. Avslutningsvis vil vi ta for oss en oppsummering og

konklusjon med fokus på drøftingsdelen. Her vil vi forsøke å gi en sammenfatning av

våre delforklaring, og forsøke å gi en konklusjon ut i fra våre problemstillinger.

  10  

2. Bakgrunn

http://www.my-walls.org/tanzania-country-map/

2.1 Informasjon om reiseland I dette kapitlet tar vi for oss en begrenset del av Tanzanias historie, hvor vi vil ta for oss

litt generell informasjon om Tanzania. Slik at problemstillingen vår kan ses i kontekst

med landet.

Landet Tanzania er navnet på fastlandsdelen Tanganyika og øygruppene Zanzibar og

Pemba. Tanzania ligger i Øst Afrika og grenser til Uganda i nord, Burundi, Rwanda og

Kongo i vest og Zambia, Malawi og Mosambik i sør. Samtidig har Tanzania en lang

kystlinje som grenser mot Det indiske hav. På østsiden av landet finner man også

Tanzanias største by Dar es Salaam. Tanzania er delt inn i 26 regioner, 21 på fastlandet

og 5 på Zanzibar (Nations online, udatert).

Tanzania er et land med et ekstremt variert landskap. De sentrale områdene av Tanzania

er et stort platå med savanner og jordbruksland, hvor hovedstaden Dodoma er lokalisert.

Nord i landet finner man et fjellrikt landskap, blant annet med Afrikas høyeste fjelltopp,

Kilimanjaro. Vest i landet finner man Afrikas største innsjø, Victoriasjøen, hvor

  11  

Tanzania grenser til Kenya og Uganda. Nasjonalparker og viltreservater utgjør cirka 39

prosent av landområdene (Globalis, 2013). Landet har et tropisk klima, hvor kysten som

oftest er varm og fuktig. I de sentrale delene er det noe mer temperert, mens i de

nordlige delene er det litt kjøligere. Tanzania har to regntider, én som varer fra ca mars

til mai, og én litt lettere regntid fra ca november til januar (Globalis, 2013).

Rundt 95 prosent av Tanzanias befolkning består av bantuer, mens en stor

minoritetsgruppe er masaier. Det finnes til sammen ca 130 forskjellige folkegrupper.

Tanzania har over 100 forskjellige stammespråk hvor swahili er det offisielle. En god

del kan også engelsk. Rundt 80 prosent av befolkningen bor i rurale områder, de fleste

blant disse driver med jordbruk.

Tanzania har innført obligatorisk grunnskoleutdanning, slik at barn fra syv år har rett til

syv års skolegang (Aarhus, 2012). Skrivekyndigheten er på ca 74,6 prosent, og andelen

barn som går på grunnskolen er på ca 98,2 prosent. Derimot er andelen som fullfører

skolen på ca 81,4 prosent ifølge (Globalis, 2013).

2.2 Tanzanias politiske situasjon I dette delkapitlet vil vi gi en kort oppsummering av Tanzanias politiske situasjon, og

hvordan den har blitt formet slik vi kjenner det i dag.

Da europeiske stormakter i 1885 delte Afrika mellom seg, fikk Tyskland kontroll over

fastlandsdelen Tanganyika som et protektorat. Videre tok regjeringen i Tyskland direkte

kontroll over landet i 1891, etter et afrikansk arabisk opprør i 1888 da det tysk

østafrikanske selskapet var nær å bli kastet ut av landet. Zanzibar kom for øvrig under

britisk styre. Videre påla kolonimaktene lokalbefolkningen en pengeøkonomi bestående

av skatter og avgifter samt til å dyrke eksportvarer etter Europas behov (Leerand, 2009).

Etter den første verdenskrigen hvor Tyskland tapte krigen, ble Tanganyika overdratt til

Storbritannia av folkeforbundet som mandatområdet. Videre ble de første politiske

organiseringene blant afrikanerne avholdt i forbindelse med dannelsen av Tanganyika

African Association i 1929. Denne ledet deretter opp til stiftelsen av Tanganyika

  12  

African National Union i 1954 som var en nasjonalistbevegelse, som fra starten av ble

ledet av Julius Nyerere. I 1961 ble Tanganyika frigjort fra britisk styre, hvor etter hvert

Zanzibar sluttet seg til i 1964, og unionen fikk navnet Tanzania. Julius Nyerere var

president fra 1961-1985. Innad i Tanzania prøvde Nyerere å utvikle en politikk basert

på afrikansk sosialisme med opprettelse av jordbrukskollektiver og statseid industri, noe

som ikke gav det forventede resultatet. Videre ble lån i utlandet tatt opp, noe som førte

til at utenlandsgjelden ble stor, den daværende presidenten Mwyni avtalte med

verdensbanken og det internasjonale pengefondet (IMF), å starte en

privatiseringspolitikk og skjære ned på det offentlige forbruket (Leerand, 2009).

2.3 Økonomi Tanzania regnes som et av verdens fattigste- og mest bistandsavhengige land, og er det

landet som Norge har gitt mest bistand til helt siden Tanzania ble et prioritert

samarbeidsland i 1966 (Dag Leerand, 2009). Økonomien i landet er preget av

korrupsjon og tungt byråkrati, dette er noe som hemmer utviklingen (Muriaas, 2011).

Den økonomiske veksten har ikke kommet hele befolkningen til gode, og det er store

forskjeller mellom fattige og rike. Tanzania har måttet ta opp store utenlandslån på

grunn av negativ handelsbalanse, og for å unngå handelsunderskudd (Globalis, 2013).

Tanzania har de siste årene klart å legge til rette for høy vekst, økte innenlandske og

utenlandske investeringer og mer økonomisk stabilitet. Samtidig har staten betydelig

økt sine skatteinntekter. De har i tillegg høynet innsatsen særlig på sosiale plattformer

slik som helse, utdanning og infrastruktur. Dette har resultert i stor fremgang innenfor

sentrale helse og utdanning sektorer (Utenriksdepartementet, 2014). Når det gjelder

inntektsfattigdom har imidlertid fremgangen vært svak og det totale antall mennesker

som lever under ekstrem fattigdomsgrensen har økt til ca 67,9 prosent. En annen

utfordring er urbanisering, hvor flere og flere flytter til tettsteder og byer for å jobbe i

industrien (Globalis 2013).

  13  

2.4 Barn og unge med spesielle behov i Tanzania I denne delen skal vi sette problemstillingen vår i en større sammenheng. Vi vil her

gjøre rede for situasjonen til mennesker med spesielle behov generelt i Tanzania.

Samtidig vil vi ta for oss hva slags utfordringer de står overfor.

I Tanzania er det estimert at det finnes rundt 3,5 millioner mennesker som lever med en

eller annen form for funksjonshemming. Som nevnt innledningsvis er menneskers med

spesielle behov er ofte blant de fattigste og mest marginaliserte i samfunnet. Når et barn

med spesielle behov vokser opp kan dette ha stor betydning for deres situasjon,

livskvalitet og utdanningen. I følge WHO er det estimert at i hele 51 land er det kun 51

prosent gutter og 42 prosent jenter med spesielle behov som vil fullføre barneskolen.

Dette er en stor utfordring fordi det begrenser utviklingen til barna. Barna blir i tillegg

stilt utenfor samfunnet og får ikke tilegnet seg kompetanse og får derfor problemer med

å skaffe seg jobb (CCBRT, udatert).

Analfabetismen blant tanzanianere flest er på ca 25 prosent, men blant mennesker med

spesielle behov er den oppe i 48 prosent. Mennesker med spesielle behov blir ofte

diskriminert i samfunnet, blant annet blir mange ekskludert fra arbeidsplassen. Dette

koster blant annet Tanzania 480 millioner dollar hvert år. På grunn av disse

utfordringene lever mange ofte i ekstrem fattigdom (CCBRT, udatert).

Historisk sett har situasjonen deres i Tanzania generelt vært veldig dårlig, og deres

muligheter til å oppnå og realisere seg i alle stadier av livet er begrenset, i forhold til

tanzanianer flest. I Tanzania finnes det to strategier man legger vekt på. Den ene tar for

seg forhold som påvirker livet og hvordan man skal overleve på generell basis. Den

andre strategien referer til aktiviteter som omhandler deres mulighet til å være et individ

i et samfunn og hvordan man skal kunne tilfredsstille følelsesmessige behov, samt

hvordan oppnå et meningsfylt liv (ICD, utdatert).

I Tanzania er det mye som tyder på at det ikke finnes noe som helst form for organisert

støtte til mennesker med spesielle behov. Selv om dette er høyst trengende i landet,

stiller staten seg på sidelinjen både når det kommer til økonomi oppstartingen av slike

  14  

tiltak. Det er få positive forandringer å finne, og om det finnes noen er disse ofte startet i

den private sfæren.

  15  

3. Metode Begrepet ”metode” kommer fra det greske ordet methos, som vil si å følge en bestemt

vei mot et mål. Metode tar for seg hvordan man skal handle når man ønsker å skaffe

informasjon om virkeligheten, og om hvordan man skal analysere denne informasjonen

(Johannessen m.fl 2010). I dette kapitlet vil vi ta for oss våre metodiske valg, forklare

og begrunne dem. Vi vil i tillegg drøfte svakheter og konsekvenser ved valgene som er

tatt.

3.1. Tilnærming

3.1.1 Metodevalg Under metode finnes det to forskjellige tilnærmingsmåter, kvantitativ og kvalitativ.

Kvantitativ metode blir tatt i bruk når man er ute etter å telle fenomener, for å kartlegge

utbredelse. Kvantitativ metode er ofte spørreundersøkelser hvor mange fenomener

deltar. Kvalitativ metode der i mot brukes når man er ute etter å forstå et fenomen,

istedenfor målingen av det. Denne type metode er spesielt god å benytte seg av hvis

man skal undersøke fenomener man ikke har særlig kjennskap til (Johannessen m. fler,

2010). Under vil vi ta for oss hvilke metodiske valg vi har benyttet oss av under

feltarbeidet, og gi en begrunnelse av disse valgene.

Under vårt feltarbeid valgte vi å benytte oss av kvalitativ metode, med fokus på

dybdeintervjuer og observasjoner. Hvilken type metode vi skulle benytte oss av i

Tanzania ble bestemt før vi dro, og vi var fornøyde med valget hele veien. Vi vurderte å

benytte oss av kvantitativ metode i form av spørreundersøkelse, men fant ut at den ikke

ville bidra med noe konkret data. Det ville i stedet bare bli overflødig og lite relevant.

Grunnet temaet i oppgaven vår var det viktig for oss å få god kontakt med informantene

våre. Dette fordi temaet er noe tabubelagt som kunne føre til at informantene ville holde

tilbake informasjon. Ved å benytte oss av kvalitativ metode klarte vi ofte å bygge opp et

forhold til informantene, noe som førte til at vi fikk dypere materiale for hvert intervju

vi gjennomførte.

  16  

3.1.2 Intervjuene

Kvalitative intervjuer var det som utgjorde største delen av vårt innsamlede empiri, (se

apendix A). Vi hadde gjort klar de fleste intervjuguidene (semistrukturerte intervjuer)

før avreise, tilpasset informantene vi skulle møte. Dette gjorde vi for at vi selv skulle

føle at vi var klare for intervjuene. For å skape så naturlig dialog med informantene som

mulig er alle våre intervjuer semistrukturerte. Her kunne informanten til en hver tid

snakke fritt om temaet og vi kunne komme med oppfølgingsspørsmål som fikk

informanten til å ta for seg det vi var interesserte i. Selv om våre intervjuer var

semistrukturerte ble det endringer etter hvert, dette fordi vi fant ut hva som var

nødvendig og relevant for oppgaven, og hva som var unødvendig. Vi stilte som oftest

åpne spørsmål, dette for at informanten ikke skulle begrense seg med tanke på at det var

deres synspunkter vi var ute etter.

Før hvert intervju hilste vi ordentlig på informanten, presenterte oss selv og presenterte

formålet med intervjuet. Vi benyttet oss ikke av båndopptaker, men følte fortsatt at vi

fikk med oss informasjonen informanten kom med. Vi utførte intervjuene ved at en i

gruppa stilte spørsmål og to tok notater. De som skrev notater kunne komme med

oppfølgingsspørsmål, underveis. Dette fungerte til dels bra, men samtidig opplevde vi at

de som ikke intervjuet fikk dårligere kontakt med informanten. For vår datainnsamling

var det viktig at vi var to stykker som tok notater. Dette fordi vi følte vi fikk bedre

oversikt over informantens informasjon på denne måten. Etter hvert intervju satt vi oss

ned i felleskap og diskuterte hva vi fikk ut av intervjuet, for så å renskrive det.

3.1.3 Observasjon

Under feltarbeidet benyttet vi oss i tillegg av deltagende observasjon, (se apendix B)

som i stor grad er med på å forme oppgaven vår, med tanke på at vi skulle undersøke

situasjonen til barn og unge med spesielle behov ved to sentre. Deltagende observasjon

vil si at forskeren selv er ute i felten og dermed er med på situasjonen (Johannessen

m.fl, 2010). Både observasjoner og deltagende observasjoner var en del av hverdagen

vår mens vi utførte feltarbeidet i Tanzania. En del av disse var så klart uformelle

observasjoner med tanke på at vi bodde så tett innpå på et av de undersøkte sentrene.

  17  

Hver kveld skrev vi individuelle notater om dagens hendelser som vi hadde observert i

våre dagbøker. I tillegg til dette skrev vi også flere samlede observasjonsnotater. Dette

har hjulpet oss mye når vi har arbeidet med oppgaven i ettertid.

Vi tilbrakte store deler av dagene våre på sentrene. Dette førte til at vi var en del av

deres vanlige rutiner, og vi fikk godt kontakt både med de ansatte og med brukerne.

Dette var noe vi dro stor nytte av. Ved å delta i lekingen og være med på det som

skjedde på sentrene fikk vi en bedre forståelse av hvordan forholdene var. Vi hadde

også observasjoner i en spesialklasse for barn og unge med spesielle behov. Dette var

veldig nyttig da vi fikk observere hvordan de blir behandlet utenfor sentrene og i en

annen situasjon enn det vi hadde observert før.

3.2 Valg av informanter Under vårt feltarbeid utførte vi 25 intervjuer og hadde fire avtalte observasjoner. i

tillegg hadde vi som nevnt tidligere mange uformelle observasjoner. Informantene våre

er menn og kvinner i alderen 20 til 65 år. Vi har utført intervjuer med fagpersoner,

ansatte, foreldre, lokalbefolkningen, private organisasjoner og lærere. Vi har også valgt

å bruke informasjonen vi tilegnet oss under forberedelsene til feltarbeidet da vi

intervjuet flere personer fra norske sentre, som har et samarbeid med våre undersøkte

sentre. Grunnen til at vi brukte mange forskjellige informanter var for å få ulike

synsvinkler, slik at vi kunne se barnas situasjon fra flere sider. Antall intervjuer kunne

alltids vært større, det samme med observasjoner, men vi føler uansett at vi klarte å

skaffe mye informasjon. Vi var kritiske ved valg av informanter, og intervjuet kun

personer som vi antok kunne ha en relevans for oppgaven.

I slutten av hvert intervju spurte vi om informanten hadde noen kontakter han/hun

anbefalte oss. ”Snøballmetoden” ble med andre ord flittig brukt av oss under

feltarbeidet og gav oss god data. Det vil si at rekruttering skjer ved at informantene

foreslår nye kontakter som kan være relevant for studiet (Johannessen m.fl 2010). Alle

informantene var veldig hjelpsomme og gav ut sin kontaktinformasjon slik at vi kunne

komme tilbake med oppfølgingsspørsmål hvis vi hadde behov for det.

  18  

3.3 Feltarbeidet

3.3.1 Anonymisering I følge Johannesen m. fler (2010) skal all informasjon som kan tilbakeføres til

enkeltpersoner være taushetsbelagt. I dette delkapittelet vil i gjøre rede for våre valg av

anonymisering, samt forklare hvorfor vi har benyttet oss av dette.

Vi har valgt å anonymisere våre informanter og vårt oppholdssted i Tanzania under vårt

feltarbeid. Når vi fortalte informanten at intervjuet ville bli anonymisert syntes vi å

merke en forandring. Det virket som informanten snakket mer åpent og fritt og i høyere

grad var villig til å dele informasjon som kunne være sensitiv. Grunnen til at vi har

anonymisert hvor vi har utført feltarbeid er at vi fikk inntrykk av at det finnes få slike

tilbud i Tanzania. Ut i fra dette valgte vi å anonymisere plassen fullstendig, slik at

oppgaven vår ikke vil påvirke inntrykket av sentrene.

Siden intervjuene ble utført i Tanzania tror vi det var betryggende for vedkommende

som ble intervjuet at det hele foregikk anonymt. Dette går på hvordan ting foregår i et

land som Tanzania. Hadde det kommet ut diverse kommentarer om et sensitivt tema kan

det hende det hadde berørt vedkomnes fremtid på en negativ måt, noe vi ikke ønsket.

3.3.2 Bruk av tolk

Tolk blir ofte brukt i sammenheng med intervjuer, der det er en språkbarriere mellom

informanten og intervjutakeren. I denne delen vil vi gjøre rede for våre erfaringer med

bruk av tolk, samtidig vil vi gi et eksempel på dette hentet fra vår empiri.

Under de fleste intervjuene som vi utførte hadde vi ikke behov for tolk, grunnet gode

engelskkunnskaper hos informantene. Dette er positivt i den forstand at svaret fra

vedkommende vi intervjuet kom rett til oss istedenfor å gå igjennom en annen part. Det

gir oss som intervjutakere et bedre forhold til informanten.

Det var to tilfeller hvor vi var nødt til å benytte oss av tolk og vi merket stor forskjell på

de intervjuene vi hadde tolk, og de intervjuene vi foretok på egenhånd. Vi ble satt i

kontakt med en jente fra universitetet i nærheten av der vi bodde, som var meningen at

  19  

skulle være vår tolk. Under vårt første møte med henne ble det klart at hun ikke hadde

tid til å hjelpe oss, og hun hadde heller ikke mulighet til å hjelpe oss å finne en ny.

På grunnlag av dette brukte vi en ansatt fra det ene sentret når vi hadde behov for tolk.

Det betyr at den ansatte kunne formulere de spørsmålene vi stilte på den måten hun

ville, og det samme med svaret. Vi merket at oppmerksomheten til personene vi

intervjuet ble litt svekket av å bruke tolk. Vi følte det var vanskelig for oss å få dirkete

kontakt med informanten, da språket var en utfordring. Vi erfarte også at å bruke tolk

førte til noe uklare og korte svar.

I det ene tilfelle hvor vi benyttet oss av tolken var når vi skulle intervjue moren til en

bruker ved det ene sentret. Her følte vi raskt at det var mye ukonsentrasjon under

intervjuet. Tolken og moren vi intervjuet hadde nok en del kommunikasjon som vi

verken skjønte eller som handlet om det vi spurte om. Det var også tilfeller hvor

vedkommende vi intervjuer kunne sitte å snakke en godt stund, men når tolken oversatte

det til oss var det kun en kort setning. Dette var selvfølgelig noe vi la merke til og tenkte

litt over. Så under de intervjuene vi benyttet oss av tolk benyttet vi oss også en del av

det å observere personene vi intervjuet. Vi følte at det å tyde kroppsspråket var noe vi

kanskje kunne benytte oss av. Vi føler oss i stor grad sikre på at tolken vår fortalte oss

det informanten sa, men det som kan ha vært et problem er om informanten turte å

fortelle hva hun virkelig følte. Dette med tanke på at tolken jobber for sentret sønnen

hennes er bruker, og det i den sammenheng ikke er like lett for henne å snakke rett fra

hjertet.

Vi har nå tatt for oss hva salgs erfaringer vi har tilegnet oss under feltarbeidet, knyttet til

bruk av tolk. Videre har vi lagt vekt på hvordan bruk av tolk har bidratt til å

styrke/svekke oppgaven vår.

3.3.3 Kildekritikk

Under feltarbeidet vårt i Tanzania var det til en hver tid viktig for oss at den innsamlede

dataen var pålitelig (Johannesen m. fler, 2010). Når man bruker kvalitativ metode er det

relevant å bruke validitet til hensikt for å teste om metoden undersøker det den skal, og

  20  

om den gjenspeiler virkelighetens funn (Johannesen m. flere, 2010). I dette delkapittelet

vil vi ta for oss faktorer som kan ha svekket eller styrket vår oppgave, og eventuelle

faktorer som kunne vært utført annerledes.

Under våre intervjuer valgte vi å gjennomføre mange av de samme spørsmålene til flere

forskjellige personer i samfunnet. Dette førte til at vi fikk en dypere forståelse. Hvis vi

skulle ha økt påliteligheten et hakk til burde vi for eksempel ha intervjuet de samme

informantene med ukers mellomrom. Dette hadde vi ikke muligheten til med tanke på

tidsbegrensningen. Men vi hadde jo som nevnt tidligere alltid sjansen til å gå tilbake til

informanten hvis det skulle være noe.

Under feltarbeidet tilbrakte vi mest tid ved det ene undersøkte sentret, da dette var her

vi bodde. Dette førte til at vi fikk flere inntrykk fra dette sentret, som i større grad vil

prege oppgaven fremfor det andre. Dette er noe som førte til at oppgaven blir noe ujevn

med tanke på eksempler osv. Vi vil likevel påpeke at vi fikk mye ut av de intervjuene

og observasjonene vi hadde ved det minst undersøkte sentret.

Bruk av tolk er også med på å prege påliteligheten til vår data. Vi brukte som nevnt

tidligere tolk i kun to intervjuer. Vi følte selv at dette fungerte godt, men at svarene fra

informanten til tider ble kortet ned av tolken. En tolk kan til en hver tid prege det

innsamlede materialet. Dette skjer for eksempel ved at informasjonen går igjennom

flere ledd, noe som kan føre til at deler vil bli borte. Tolkens personlige standpunkt kan

også være med på å påvirke oversettelsen. Vi er fornøyde med valget av å utføre de

fleste intervjuene selv, men er også glade for at vi testet ut bruk av tolk.

En annen faktor som kanskje reduserte kvaliteten av oppgaven vår, er informantene vi

valgte. Vi fokuserte særlig på å få intervjuer med ansatte ved de to undersøkte sentrene.

Ved å intervjue de ansatte fikk vi mye informasjon, men vi følte i noen tilfeller at de

ikke turte å fortelle oss hele sannheten. Det er mulig at de fryktet at arbeidsgiveren ikke

ville sette pris på det. Ut i fra dette kunne vi muligens funnet mer data om vi hadde fått

til å intervjue alle de ansatte individuelt, med en lokal tolk som ikke har noen relasjoner

til sentrene.

  21  

Vi har nå belyst noen svakheter ved gjennomføringen av vårt feltarbeid, samt sett på vår

innsamlede data med kritiske øyne. Videre har vi pekt på noen faktorer ved vår empiri

som kunne vært gjennomført noe annerledes.

  22  

4. Teorier og begreper For at vi skal kunne beskrive hvordan situasjonen til barn og unge med spesielle behov

er på våre undersøkte sentre, og forklare hvorfor den er relativt dårlig sammenliknet

med norske forhold vil vi i dette kapittelet peke på noen relevante teorier. Vi vil først

belyse noen relevante teorier knyttet til fattigdom, før vi gjøre rede for begrepet

velferdsstaten. Videre vil vi ta for oss idealtypen om ”den afrikanske staten” i forhold til

litteratur om stater i Tanzania. Deretter vil vi gi en kort sammenfatning av hvorfor

bistand spiller en sentral rolle for Tanzania. Avslutningsvis tar vi for oss noen sentrale

teorier og begreper knyttet til kompetanse.

4.1 Fattigdom I dette avsnittet vil vi presentere noen ulike indikatorer og teorier knyttet til fattigdom.

Man kan måle fattigdom på mange ulike måter, men vi vil her ta for oss Human

development index, samt forklare hva begrepet absolutt fattigdom innebærer.

Hensikten med Human development Index (HDI) er å kunne si noe om hvilke faktorer

som er viktig for at mennesker skal kunne ha et godt liv. HDI tar for seg levealder

(levetid), lesekyndighet blant voksne, skolegang på alle nivåer (utdanning) og

levestandard i form av BNP per innbygger (Smukkestad 2009). Tanzania er rangert som

nummer 152 av 187 på verdensbasis, sammenliknet med Norge som er rangert som

nummer 1 (UNDP, 2013).

Å være fattig handler om at muligheten til et fullverdig liv ikke er til stede.

Fattigdom tar for seg flere faktorer enn kun å ha lite penger til mat, klær eller andre

materielle goder. Fattigdom begrenser menneskers mulighet til å ha innflytelse over sitt

eget liv og til å ha en anstendig levestandard (FN- sambandet, 2013).

For å kunne skille mellom ulike grader av fattigdom brukes begrepene absolutt

fattigdom og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom innebærer at man ikke får dekket

grunnleggende behov som mat, klær, hus, samt tilgang på grunnutdanning og primære

helsetjenester. Grensen for absolutt fattigdom går ved Verdensbankens

  23  

fattigdomsgrense på 1,25 amerikanske dollar om dagen, som tilsvarer ca. 7,5 kroner

med dagens kurs. I Tanzania lever 67,9 prosent av befolkningen i ekstrem fattigdom

(Globalis, udatert). Norge på sin side har en velferdsstat som sikrer de aller fleste et

sosialt og økonomisk sikkerhetsnett. Derfor er ikke dette fattigdomsbegrepet like

relevant i Norge.

Relativ fattigdom defineres i forhold til en gitt gruppe. Den relative fattigdommen sier

oss at fattigdom ikke bare handler om overlevelse og tilfredsstillelse av grunnleggende

behov, men at levestandarden vil bli målt ut i fra det samfunnet man lever i (Husby,

2013). Det vil si at ressursene til et individ eller en gruppe er minimale sett ut i fra

landets standard. Dette kan føre til at de blir helt eller delvis ekskludert fra deltakelse i

samfunnet. Grensen blir fastsatt gjennom en nasjonal fattigdomsgrense. Samtidig finnes

det en rekke definisjoner på hva fattigdom er, og hvordan det måles. Det viktigste

elementet knyttet til fattigdom handler om mangel på trygghet, forutsigbarhet,

valgmuligheter og innflytelse (FN -sambandet, 2013).

4.2 Velferdsstaten Når vi skal forklare hvorfor situasjonen til barn og unge med spesielle behov ved de to

undersøkte sentrene er relativt dårlig sammenliknet med Norge, er velferdsstat et

relevant begrep. I dette delkapittelet vil vi ta for oss begrepet velferdsstat, for så å sette

befolkningens situasjon i lys med dette begrepet senere i oppgaven.

En stat kan defineres som et sett av politiske institusjoner for styring innenfor et

avgrenset territorium (Muriaas, 2011). Den norske velferdsstaten var opprinnelig et

tiltak satt i gang for å sikre industriarbeidernes grunnleggende behov (NOU 2004: 13,

2004). Velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag, utviklet seg først etter andre

verdenskrig, og den defineres i følge en artikkel hentet fra Regjeringen.no slik:

”Med velferdsstat menes systemet av statlige og juridiske ordninger som

garanterer det enkelte samfunnsmedlemmets trygghet for liv, helse og velferd”

(Moum, Pax leksikon, 1978).

  24  

Definisjonen fastslår at det er et politisk mål å sikre enkeltindividet trygghet, helse og

velferd. Samtidig sikrer den at alle, uansett evne har rett til disse godene. Sett i lys med

vår oppgave bidrar norske myndigheter med å sikre velferd til alle innbyggerne, uansett

evne og behov, samt tilrettelegge slik at befolkningen integreres i samfunnet. Ut i fra

dette har vi grunnlag til å si at Norge har en svært aktiv stat (Muriaas, 2013), hvor den

norske velferdsstaten fungerer som et sikkerhetsnett for befolkningen.

Forskere har opparbeidet en idealtype av ”den moderne staten” (Muriaas, 2011). Ut i fra

dette er det verdt å nevne noen faktorer som peker på hvordan denne idealstaten

fungerer i praksis. Staten bygges på et maktfordelingsprinsipp, hvor makten blir fordelt

på tre aktører. Her forklares en stor forskjell sammenliknet med land i sør, hvor

presidenten ofte har stor utøvende kontroll (Muriaas, 2011).

4.3 ”Den afrikanske staten” i Tanzania Basert på observasjoner og forskning om hvordan stater fungerer i afrikansk kontekst

har forskere dannet idealtypen om ”de afrikanske staten” (Muriaas, 2011). Dette idealet

tar for seg hvorfor den afrikanske statsmodellen henger etter resten av verden, målt ut i

fra en rekke levekårsindikatorer. I dette avsnittet vil vi ta for oss noen relevante punkter

knyttet til ”den afrikanske staten”. Det er samtidig verdt å merke seg at dette er en

idealtype, og at et hvert land må studeres på egne premisser.

De to idealtypene kan skilles fra hverandre ved at de kan sies å opparbeide legitimitet på

forskjellige måter. I motsetning til ”den moderne staten” betraktes ”den afrikanske

staten” som er preget av personlig byråkrati (Muriaas, 2011). Det er et gjennomgående

problem i u-land som Tanzania at lederne i liten grad skiller mellom det som er statens

domene og det som tilhører den private sektoren (Hansen, 2013). I følge Thomson

(2004) er denne problematikken fremdeles utbredt i afrikanske politiske systemer,

samtidig hevder han at dagens domene stadig minner om en modernisert form av

politisk klientilisme (Smukkestad, 2008). Her kan ofte ansettelser skje på grunnlag av

relasjoner snarere enn kompetanse.

  25  

I følge Muriaas (2011) har ”den moderne staten” en forestilling om en nasjonalstat, der

innbyggerne er en del av et samhold, og som ofte har en felles identitet. Afrikanske land

består ofte av mange etniske identiteter, dette gjør en forestilling om en nasjonalstat

med en felles identitet problematisk. Rundt 1950-tallet vokste samtidig afrikansk

nasjonalisme frem hos flere afrikanske land, hvor frigjøring fra koloniherrene var

målsetningen (Muriaas, 2011). Koloniherrene tegnet landegrensene over Afrika på et

kart ved bruk av en linjal, disse grensene gikk på tvers av etniske grupper og har bidratt

til nasjonal splittelse innad i flere afrikanske land.

En annen viktig forskjell på de to idealtypene er forestillingen om folkestyret. ”Den

moderne staten” fremmer frie, åpne valg hvor statens representanter stemmes frem

gjennom disse. Ut i fra dette respekteres også som regel landets lovverk (Muriaas,

2011). I den afrikanske idealtypen der i mot er demokrati og diktatur ofte blandede

styringsformer, og i følge Muriaas (2011) er makten ofte fordelt på få aktører. Dette

bidrar til at landets befolkning ikke tar statens rolle like alvorlig, da de selv ikke føler de

har noe legitimitet hos myndighetene. Ut i fra dette blir landets lover og regler sjeldent

opprettholdt.

I samsvar med idealtypen ”den afrikanske staten”, har Tanzania en stat som i liten grad

leverer sosiale goder til befolkningen. En årsak til at staten ikke har kapasitet til å være

utøvende er at systemet består av personlige nettverk, og dermed fremstår kompleks og

uhåndterbart (Muriaas, 2011). Samtidig kan mangel på politisk vilje være en annen

årsak til at ”den afrikanske staten” i Tanzania fremstår som en relativt lite aktiv stat. Ut i

fra dette blir forhandlinger om inntektsskatter ofte lite gjeldene når statens inntekter

kommer fra bistand og andre forekomster (Muriaas, 2011).

I denne delen har vi gjort klart for hva vi mener med ”den afrikanske idealtypen” i

Tanzania. Videre har vi gjort rede for ulike faktorer som bidrar til at denne idealtypen

fremstår noe svekket sammenliknet med ”den moderne staten”.

  26  

4.4 Bistand I denne delen vil vi ta for oss noen teorier som er relevante for Tanzania som et

mottakerland av bistand. Vi vil gå inn på selvberging, bistandsavhengighet og komme

med noen konkrete tall som viser bistanden Tanzania mottar.

Når akademikere og politikere i den tredje verden fikk en viss innflytelse i den

internasjonale utviklingsdebatten, skapte det økt selvtillit blant disse. I mange land fikk

dette store betydninger for utforming av de konkrete utviklingsstrategiene. Dette førte

til at flere og flere land i den tredje verden tok steget videre for å bli mer selvstendig.

Strategien fikk navnet selvberging og ble et mye brukt begrep på denne tiden. Tanzania

prøvde seg på selvberging strategien, kombinert med afrikansk sosialisme. Dette førte

til at utenlandske investeringer i landet ble forbudt og styringen av import foregikk ved

at en ikke skulle importere varer som selv kunne produseres. Den videre perioden var

krevende for Tanzania. Landet ble en prøve kanin for utprøvning av nye tanker på

venstresiden i utviklingsdebatten (Smukkestad, 2008).

På 90-tallet var det mange afrikanske land som hadde et anstrengt forhold til

bistandsbransjen, Tanzania var et av disse landene. Dette førte til at donorene i 1994

stoppet all bistand. Dette fordi de mente at den Tanzanianske regjeringen ikke utførte de

strukturtilpasningstiltakene de lovet. Tanzanias regjering hadde også fått nok, de var lei

av donorenes nedlatende og påtrengende holdning. Det gikk flere år før partene snakket

sammen igjen. Prosjekter for fattigdomsbekjempelse ble tiltrådt og Tanzania fikk mer

kontroll over egen utviklingspolitikk. På denne tiden ble fattigdomsbekjempelse det

viktigste for bistandsbransjen. Fra nå av skulle økonomisk støtte gå til den nasjonale

regjeringens plan for fattigdomsbekjempelse (Muriaas, 2011).

Når et land er vant til å få støtte utenifra er det problematisk å plutselig skulle stå på

egne ben igjen. For de fattigste landene er gjerne bistand den viktigste inntektskilden.

Dette kan fort føre til at et land blir bistandsavhengig. Det er flere utfordringer knyttet

til bistandsavhengighet. Hvordan utviklingspolitikken skal foregå er en av dem. Mange

land må grunnet bistandsavhengighet føre en utviklingspolitikk basert på giverlandenes

ønsker og krav. Det går derfor mye tid og ressurser til å forholde seg til givernes

  27  

forskjellige regler. Det blir også problematisk i et land når myndigheten i landet som

mottar bistand føler sterkere ansvar ovenfor utenlandske givere enn for sine egne

innbyggere (Eriksen og Smukkestad, 2013).

I 2012 var Tanzania det landet Norge gav mest bistand til (Smukkestad, 2008). På 1970-

tallet ble hele 30 prosent av Tanganyikas statsbudsjett finansiert av bistand. Dette er et

svært høyt tall og man skulle tro at det ville ha sunket i løpet av de siste tiårene. Men

det har faktisk økt til hele 40 prosent i 2009/2010. 80 prosent av statens

utviklingsbudsjett finansieres av bistand (Hanevik, 2011).

4.5 Utdanning og fagkompetanse I dette del kapittelet vil vi konsentrere oss om utdanning og fagkompetanse. Ut i fra

dette kan teorier og begreper som vi har tatt for oss ovenfor bidra som

årsaksforklaringer. For eksempel ved å vise til at ”den afrikanske staten” i Tanzania

ikke fungerer på samme måte som velferdsstaten vi har i Norge, og derfor ikke har

kapasitet til å gi befolkningen de samme godene. For å kunne belyse temaet vil vi ta for

oss noen grunnleggende teorier, samt teoretikere knyttet til utdanning.

Teoretikeren Paulo Freire har utformet flere teorier knyttet til utdanning, disse har han

lagt frem i et samleverk kalt De undertryktes pedagogikk (Feldberg, 2013). Freire mente

blant annet at de fattige selv måtte kjempe og forlange endringer i livssituasjonen. Ut i

fra dette var han opptatt av ”problembasert læring” som går ut på at innholdet i

utdanning må defineres av elevene selv (Feldberg, 2013). Freire mente at de voksne

enklere kunne lære å lese og skrive, ut i fra hans teorier kunne de selv bestemme

pensum og derfor ble lettere motivert.

Under del kapittelet om fattigdom tok vi for oss HDI, som blant annet måler

lesekyndighet. Som vi nevnt ovenfor ligger Norge blant de høyest rangerte, mens

Tanzania ligger på 152 av 187 på verdensbasis. Statistikken forteller oss at lese og

skrivekyndigheten i Norge er høy, sammenliknet med hva statistikken sier om Tanzania.

Ut i fra dette kan man derfor fastslå at det er færre som kan lese og skrive i Tanzania

  28  

enn i Norge, og fagkompetansenivået blir derfor forskjellig om man skal sammenlikne

de to landene.

I følge Feldberg (2013) viser flere undersøkelser at det som betyr mest for

utdanningskvaliteten og læringsutbyttet er gode lærere. Gode læringsresultater vil føre

til mer kunnskap blant befolkningen, som igjen vil styrke lokalsamfunnet (Feldberg,

2013). Det er både dyrt og tidskrevende og utdanne lærere, samtidig er det kostbart for

staten å lønne dem. I mange fattige land begrenser økonomien muligheten til å ansette

nok pedagogisk personell og også gi læreren fagbakgrunnen de trenger. Dette er et stort

hinder for å oppnå bedre læringskvalitet (Feldberg, 2013).

4.6 Avslutning Teoriene og begrepene vi har tatt for oss over vil vi bruke i drøftingen av årsaker til

situasjonen i Tanzania for barn og unge med spesielle behov. Teorier og indikatorer

viser at Tanzania er fattige sammenliknet med Norge. Velferdsstat en et begrep ofte

knyttet opp mot ”den moderne staten”, hvor staten sikrer befolkningen grunnleggende

velferd. Begrepet ”den afrikanske staten” er stort og omstridt, men er opprinnelig en

idealtype forskere har kommet frem til etter å ha forsket på afrikanske samfunn. Bistand

og teorier knyttet til dette spiller en sentral rolle i hvordan utviklingshjelp har preget

Tanzania sin utvikling, og hvordan situasjonen innad i Tanzania utspiller seg. Samtidig

spiller utdanning en viktig rolle når det gjelder både fagkompetanse og kunnskap om

mennesker barn og unge med spesielle behov i befolkningen.

  29  

5. Beskrivelse av situasjonen I dette kapittelet vil vi besvare problemstilling 1:

Hvordan er situasjonen til barn og unge med spesielle behov ved to sentre i

Tanzania?

Vi starter her med å presentere sentrene vi har hentet vår empiri fra. Vi vil deretter

beskrive situasjonen til brukerne ved disse sentrene. Videre vil vi sammenlikne

situasjonen for barn og unge med spesielle behov i Tanzania med situasjonen til samme

gruppe i Norge. Til slutt tar vi for oss noen punkter fra FNs Barnekonvensjon og

beskriver hvordan dette fungerer/ ikke fungerer ved de to undersøkte sentrene.

5.1 Beskrivelse av de to sentrene

Senter 1

Under vårt minifeltarbeid i Oslo jobbet vi med forberedelser til vår reise til Tanzania, og

vi skaffet informasjon om det vi her kaller Senter 1. Våre kontakter fra minifeltarbeidet

og Senter 1 har et samarbeid i form av pengestøtte, og det var derfor relevant for oss å

få informasjon fra disse.

Sentret ble grunnlagt av en dame som er utdannet lærer. Av staten fikk hun tilbud om å

ta et kurs som handlet om barn og unge med spesielle behov. Hun ble mer og mer

engasjert i å gjøre noe for barn og unge med spesielle behov, og hun så en mulighet til å

gjøre en forskjell. Myndighetene satt i gang kurs, men det var hennes eget valgt å

fortsette med arbeidet. Sentret er en ikke-statlig organisasjon (NGO), noe som vil si at

de ikke har noe tilhørighet til staten, men er avhengig av utenlandske donorer, men de

får i tilegg støtte fra lokale donorer som bidrar med mat og klær osv. Sentret har store

områder som består av hus som blir brukt til bolig for brukerne, matsal og kontorer. De

har også en gård hvor brukerne som er i stand til å jobbe gjør det. Sentret har kapasitet

til ca 60 brukere, men under vårt besøk hadde de kun 46. De har 11 ansatte som får

lønn, men på grunn av manglende økonomi til å betale helseforsikring og

pensjonsparing blir de kalt frivillige. Noen ansatte bor også på sentret.

  30  

Sentrets visjon er at brukerne etter hvert skal kunne klare å være selvstendige. De skal

lære bort det de omtaler som ”life skills”. De bruker betegnelsen om ferdigheter som

brukerne skal tilegne seg for å kunne ta var på seg selv mest mulig. Brukerne lærer blant

annet å vaske klær, lage mat, vaske seg selv og ta vare på andre. De som er over 15 år

og har lært grunnleggende ”life skills” bor på sentrets gård som ligger en halvtimes

kjøretur fra sentret. Her får de utdelt arbeidsoppgaver og er noe mer selvstendig enn det

brukerne på sentret er. I begynnelsen var tilbudet kun for barn og unge med spesielle

behov. Nå er det også noen foreldreløse barn ved sentret.

I tillegg har sentret fått utdelt et jordstykke fra myndighetene, som de kan disponere

selv. På jordstykket har de bygget en gård, hvor flere brukere arbeider og bor. Her

dyrker de både korn og grønnsaker. Deres fremtidsplaner er derfor å utvide både sentret

og gården, samtidig som de jobber for å klargjøre situasjonen til barn og unge med

spesielle behov.

Senter 2

Det andre undersøkte sentret hørte vi også om under minifeltarbeidet vårt i Norge.

Senter 2 ble startet av en dame som hadde en sønn med utviklingshemninger, men blir

nå drevet av en katolsk prest. Det er åpent for alle uansett trosretning eller religion.

Dette sentret er i likhet med Senter 1 en ikke-statlig organisasjon som ikke er knyttet til

staten, men finansieres i hovedsak av utenlandske donorer. De har også avtaler med

lokale donorer og den katolske kirke som bidrar med klær, mat og enkle materielle

goder.

Området til sentret består av store arealer hvor man finner boliger til barna,

fritidsområder, håndverksrom og steder til opptrening. De har også en liten gård hvor de

dyrker alt fra bønner og mais til mangotrær. Fra vår informant fikk vi vite at sentret har

32 brukere som bor der fast, men at det er 500 brukere til sammen som benyttet seg av

sentrets tilbud. De har 21 ansatte hvor alle får lønn i forskjellig grad. Noen får også kost

og losji som betaling. Sentret har en rekke tilbud slik som dagsenter, skole,

hjemmebesøk, fysioterapi og skole for døve. Deres mål er å lære brukerne oppgaver slik

at de kan ha noe å leve av og etter hvert klare seg selv. Dette dreier seg om å lære seg å

  31  

sy, lære dyrehold og lage mat. I forhold til Senter 1 fremmer ikke Senter 2

grunnleggende ”life skills” i like stod grad. Senter 2 hadde mer kapasitet og hadde

derfor mulighet til å ta vare på barn og unge med større behov enn Senter 1.

Visjon til Senter 2 er å fremme rettighetene til barn og unge med spesielle behov, bringe

og tilby kompetanse til foreldre og lokalsamfunn, og ta vare på barna og familiene

deres. Samtidig jobber de for å informere lokalbefolkningen om situasjonen til barna,

slik at det kan bli mer akseptert i samfunnet.

Private Public Partnership (PPP) er et program Senter 2 prøver å gjennomføre sammen

med de tanzanianske myndighetene. Dette programmet har til hensikt å betale for de

ansattes lønn, slik som i Norge. Programmet har ikke fått gjennomslag fra

myndighetenes side, men er en avtale Senter 2 jobber hardt for å få til.

5.2 Er brukerne ved de to sentrene fattige? Når vi skal svare på problemstillingen om situasjonen til brukerne ved de to sentrene,

syntes vi det er verdt å starte med å diskutere om de lever i fattigdom.

Vi har tidligere nevnt flere indikatorer på hva fattigdom er og hvordan man måler det.

Under vårt feltarbeid opplevde vi at brukerne lever i fattigdom, men om de lever i

absolutt fattigdom (under 1,25 dollar om dagen) er ikke noe vi kan konstatere da vi ikke

har gjort noen kvalitative undersøkelser på dette. Vi observerte at brukerne levde i

fattigdom sammenliknet med norske forhold, men ut i fra hva vi ellers så i Tanzania

gjorde de ikke det.

Et eksempel som belyser dette er noe vi observerte hos en familie vi bodde vedsiden av

under feltarbeidet. Faren i denne familien var ansatt på et av sentrene. Vi observerte de

samme enkle tendensene hjemme hos familien, som vi observerte ellers på sentrene. Ut

i fra dette kan vi derfor diskutere om brukerne på de undersøkte sentrene er fattige når

vi observerte samme tendenser ellers. Samtidig kan vi understreke at de blir sett på som

”fattige” sammenliknet med norske forhold. På grunnlag av dette blir det observerte

fenomenet mer en økonomisk forskjell på landsbasis. Vi fikk også inntrykk av at

  32  

brukerne var heldige som hadde dette tilbudet, til tross for at det virket relativt dårlig

sammenliknet med norske tilbud. Derfor fikk vi inntrykk av at situasjonen ville vært

verre om tilbudet ikke var tilstede.

Vi har nå gjort rede for om brukerne ved de to sentrene kan sies å være fattige, samtidig

som vi har belyst om brukerne er fattige sammenliknet med hvordan forholdene er ellers

i Tanzania.

5.3 Beskrivelse av situasjonen: hygiene, boforhold, bekledning og kost. I dette delkapitlet vil vi beskrive hvordan vi observerte situasjonen til barn og unge med

spesielle behov i Tanzania. Vi peker spesielt på hygiene, boforhold, bekledning og kost.

5.3.1 Hygiene

Ut ifra våre observasjoner ved de to undersøkte sentrene kan vi peke på at forholdene er

svært uhygieniske. Vi observerte flere gange at brukerne var dekket av sin egen

avføring og til tider oppkast. Det virket som bleier på småbarn var noe som sjeldent ble

tatt i bruk. Ut i fra våre observasjoner var toalettene ekstremt skitne og illeluktende.

Toalettene er et hull i bakken, noe som for øvrig er veldig vanlig i Tanzania. Vi syntes

dette virket svært uhygienisk og under vårt opphold så vi ikke at noen rengjorde det.

Under en av de første dagene vi tilbrakte ved det ene sentret, så vi et lite barn som satt

på en trappoppgang og tisset på seg. Barnet hadde en skade i ryggen, noe som førte til at

han ikke klarte å reise seg. Situasjonen utviklet seg til at barnet akte rundt i sin egen

urin. Det som overrasket oss mest under denne hendelsen var at tre ansatte på sentret så

dette, men ikke gjorde noe med det. På grunnlag av dette fikk vi derfor inntrykk av at

dette var normalt, og at det derfor ikke krevde oppmerksomhet. Samtidig observerte vi

at barna til de ansatte på sentrene heller ikke benyttet seg av toalettene, eller brukte

bleier, og vi merket derfor ingen forskjellsbehandling.

  33  

5.3.2 Boforhold

Hvordan brukerne ved de to undersøkte sentrene bor er også verdt å nevne.

Soverommene består av to køyesenger og et klesskap. Køyesengene har en tynn

skumgummimadrass, og i noen tilfeller et laken. Det er myggnetting over alle sengene,

noe som er positivt med tanke på å forebygge malaria. I midlertidig så vi at de fleste

nettingene har store hull, noe som fører til at de ikke funger like effektivt.

Soverommene ligger ved siden av toalettet, og vi la merke til at lukten derfra er sterk.

Det så ut som rommene sjelden ble rengjort, og i noen tilfeller så vi at det var urin og

avføring der.

Ved begge sentrene var det fire og gire brukere som delte soverom. En grunn for dette

var at de ikke hadde nok midler til at hver og en bruker kan få sitt eget rom. Den andre

grunnen er at de ansatte benytter seg av denne muligheten slik at eldre brukere kan

fungere som en omsorgsperson for yngre brukere på samme rom. Til tross for at

gjennomføringen skulle bidra til mer trygghet fant vi denne sitasjonen noe uheldig.

Brukerne ved de to undersøkte sentrene hadde store friområder som kunne benyttes til

leking. Senter 1 hadde større slike områder enn Senter 2. Senter 2 måtte ut av sentrets

egne områder for å drive med ballsport og lignende. Begge sentrene hadde store

spisesaler som ble brukt til hvert måltid. Både Senter 1 og 2 var gjerdet inn, men

brukerne hadde fortsatt muligheten til å gå inn og ut av området.

5.3.3 Bekledning

Når vi skal beskrive hvordan de fysiologiske forholdene i de undersøkte sentrene er, er

det verdt å nevne bekledningen. Vi observerte svært ofte at brukerne hadde skitne,

hullete, slitte og for små klær, og undertøy virket det som sjeldent ble tatt i bruk. I visse

situasjoner førte dette til at kjønnet kom til synet, noe vi syntes var utilpassende og

sjenerende. De brukerne som gikk på skolen hadde i tillegg til vanlige klær også en

skoleuniform. Denne var som de andre klærne ikke tatt godt vare på, da vi observerte at

flere av uniformene var slitte og hullete. Vi syntes dette var rart da vi ble fortalt at disse

uniformene var dyre, og noe de selv måtte finansiere (Informant 11, 2014).

  34  

Vi observerte flere ganger at brukerne benyttet seg av de samme klærne flere dager på

rad. Dette selv om klærne var dekket av både gjørme, oppkast og avføring. Dette var

noe vi la merke til på senter 1, hvor vi hadde observert flere sekker med klær plassert på

lederens kontor. Når vi spurte administrasjonen hvorfor disse klærne ikke ble brukt,

svarte de at grunnen var at brukene ikke klarte å ta vare på klærne selv. Ut fra våre egne

observasjoner fant vi situasjonen noe uklar, da brukerne brukte klær med avføring, skitt

og urin i stedet for å få utdelt nye. Til tross for administrasjonens forklarende svar, så vi

ingen hindringer til en ordning som bør løse problemet.

5.3.4 Kost

Et annet moment som vi bemerket oss var maten brukerne ved de to sentrene fikk

utdelt. De fikk tre måltider hver dag som bestod av ugali, som er en slags maisgrøt.

Andre måltider de kunne få var blant annet hvit ris, hvor de en sjelden gang fikk

grønnsaker ved siden av. Ut i fra den norske kunnskapen om temaet virker det som at

kosten ikke var næringsmessig riktig, men samtidig er det viktig å ta i betrakting at

denne kosten er helt vanlig i Tanzania. Derfor er ikke dette en faktor som kan

understreke fattigdom ved de to undersøkte sentrene, men som sammenliknet med

Norge fremhever forskjeller. Under oppholdet på det ene sentre arrangerte vi en fest for

brukerne, hvor vi handlet inn mat, drikke og frukt. Måltidet bestod av brun ris,

grønnsaker og kjøtt fra storfe. Under festen fikk vi blant annet vite at brukerne og de

ansatte på sentret ikke hadde spist kjøtt på over tre måneder. Grunnen var at de ikke

hadde tilstrekkelige midler. Deres hverdagskost består som oftest av mat som de dyrker

på jorden som er tilknyttet sentret.

5.3.5 Avslutning

Vi har nå gjort rede for ulike observasjoner som beskriver hvordan situasjonen til

brukerne ved de to sentrene er. Vi har i beskrevet situasjonen ut ifra fire hovedfaktorer,

hygiene, boforhold, bekledning og kost.

  35  

5.4 Sosiale forhold I denne delen ser vi på om brukerne ved de to undersøkte sentrene får den omsorgen de

trenger, og om deres daglige gjøremål er etisk riktig. Dette vil vi sammenlikne ut ifra

hvordan vi observerte situasjonen ellers i Tanzania.

Hvor mye omsorg et barn behøver i sin utvikling er et mye diskutert tema, og er veldig

individuelt og kulturelt relatert. Under oppdragelsesprosessen er det ulike faktorer som

spiller en avgjørende rolle. I sentrenes tilfelle spiller de ansatte og voksen personene på

sentret en viktig rolle som primær sosialiserer for brukeren1. For de fastboende på

sentrene fungerer sentret som et hjem, og de ansatte blir derfor deres viktigste

omsorgspersoner. Ut i fra dette observerte vi at brukerne hadde liten kontakt med de

ansatte, og vi syntes derfor at de ikke fikk nok omsorg. Under et av våre intervjuer med

et av sentrenes administrasjon spurte vi derfor om de syntes brukerne fikk nok omsorg

(Informant 11, 2014). Damen vi her intervjuet svarte at hun ønsket de hadde mulighet til

å gi brukerne mer omsorg og bedre tilrettelegging, men at de manglet kapasitet. På

grunn av liten arbeidsstab hadde ikke de ansatte mulighet til å ta på seg alle oppgavene,

og oppgaver som dekket grunnbehovene kom derfor før sosial kontakt.

Vi stilte den samme damen spørsmålet om hun trodde brukerne følte seg usikre og

redde på grunn av små sosiale relasjoner med voksne. Her var svaret at hun visste at om

barna var triste eller redde ville de banke på døren hennes. Ut i fra dette mente hun

derfor at barna hadde en voksen person som stilte opp for dem. Dette var noe vi så på

som litt uklart, fordi vi i flere tilfeller hadde observert at enkelte brukere satt for seg selv

og så triste ut. I disse tilfellene så vi ingen tegn til at verken de ansatte eller

administrasjonen gjorde noe for å gjøre situasjonen bedre. Det var også flere hendelser

hvor brukerne hadde krangler seg i mellom, og der dette endte med slåssing eller at

noen ble utsatt for vold. Når vi observerte dette sa vi ifra til barna at slik oppførsel ikke

var greit, men dette var noe brukeren ikke forsto grunnet språk barrierer. Selv om

konfliktene endte med gråt så vi ingen innblanding av de ansatte.

                                                                                                               1 Sosialiseringsprosessen er en prosess som foregår hele livet, og som omhandler den informasjonen man lærer mens man lever. Primærsosialisering blir som oftest overført til individet fra nære relasjoner. Det er vanlig at denne sosialiseringen skjer i hjemmet, av mor og far. I dette tilfellet er det våre to undersøkte sentre som står for denne rollen.

  36  

På et av sentrene kom det frem av en ansatt at sentret var blitt beskyldt for å drive med

barnearbeid (Informant 14, 2014). Dette fordi brukerne måtte utføre ”life skills”. Vi fikk

vite at det var opptil flere tilfeller hvor både administrasjonen og ansatte hadde fått

kommentarer på at de benyttet seg av brukerne for å få oppgaver utført. Ut ifra våre

observasjoner kan vi godt se hvordan personer med et utenifra perspektiv ser det på den

måten. Sentret har som nevnt en gård hvor brukere får utdelt arbeidsoppgaver. Når vi

først hørte dette, syntes vi også at det virket uetisk. Vi observerte ved begge sentrene at

brukerne fikk arbeidsoppgaver, men samtidig virket det ikke som at disse oppgavene

var påtvunget. I stedet virket det som det var oppgaver som måtte gjøres for

fellesskapet. Til tross for dette så vi andre barn under vårt feltarbeid som også var satt i

arbeid. En dag når vi var på vei til et intervju observerte vi tre gutter som trillet på en

vogn med korn. Dette viser at fenomenet også er gjeldene utenfor sentrene.

Ut i fra vårt datamateriale tyder våre observasjoner på at sentrene ikke har mulighet

eller kapasitet til å ha ansvar for brukere med så store behov som vi har i Norge. En

bruker som ikke klarer å spise normalt, gå på do selv eller ta vare på seg selv uten

tilrettelegging hadde mest sannsynlig ikke overlevd i Tanzania. Til tross for slike

begrensinger har begge sentrene brukere som behøver ekstra omsorg og tilrettelegging.

Disse tilfellene fant vi ut at utenlandske givere gjerne bidrar med tilskudd. På et av

sentrene hadde for eksempel noen utenlandske givere gitt et mikroskop i gave, som

sentret kunne bruke til å diagnostisere malaria.

Ovenfor har vi diskutert om omsorgen til brukerne ved de undersøkte sentrene er

realisert i forhold til deres behov. Vi har også gjort rede for et eksempel hvor lederne på

sentrene har blitt beskyldt for å drive barnearbeid.

5.5 Situasjonen ved de to sentrene sammenliknet med Norge De to sentrene vi har undersøkt har store ”mangler” sammenliknet med Norge. I dette

delkapittelet vil vi fokusere på å beskrive situasjonen til brukerne sammenliknet med

norske forhold.

  37  

”Manglene” vi peker på tar utgangspunkt i hvordan man har det i Norge, og hva salgs

ordninger vi har her. For å kunne sammenlikne bruker vi informasjon vi innhentet oss

under forberedelsene til feltarbeidet. ”Manglene” vi snakker om handler i stor grad om

fravær av penger til leker, hjelpemidler slik som rullestoler og mer tilrettelegging. Vi

observerte ingen tilrettelegging knyttet direkte til brukernes behov, men vi syntes

likevel det virket som at brukerne hadde stor livsglede. De var som oftest glade når vi

kom til sentrene. De kom ofte løpende mot oss for å ønske oss velkommen. De viste

mye glede ved ting andre tar helt for gitt. Bare det at vi hoppet tau, spilte fotball eller

lekte med dem gjorde at de lyste av glede. Hvis en av brukerne satt for seg selv og var

lei seg, var de andre barna flinke til å inkludere. Vi observerte at brukerne hadde stor

glede av hverandres nærvær, og det virket som de tok seg av hverandre. Under et av

våre intervjuer pekte en informant på nettopp dette med livsglede (Informant 10, 2014)

Han mente Tanzania la bedre til rette for en hverdag med livsglede sammenliknet med

Norge. Han kritiserte Norge for å ha barna på et avlastningssenter, hvor de ikke hadde

muligheten til å utføre ”life skills” eller gjøre hva de selv vil (leke, osv). Bakgrunnen

hans for å kunne kritisere Norge er at han har hatt praksis i Norge som vernepleier på et

av samarbeid sentrene. Ut i fra hans utsagn og bakgrunn syntes vi meningen hans er

veldig interessant da han ikke tar brukernes behov i betraktning. Mange barn og unge

med spesielle behov som vokser opp i Norge hadde ikke hatt samme mulighet i et land

som Tanzania, manglende kapasitet og utstyr bidrar til at de to undersøkte sentrene ikke

har mulighet til å legge til rette for barn med så store behov som vi har i Norge. Brukere

på sentre i Norge har ofte så store behov at dem ikke har mulighet til å klare seg selv,

eller drive fri lek som andre barn. Dette tok ikke informanten vår noe hensyn til.

Vi opplevde at kompetansenivået til ansatte ved de to sentrene var relativt dårlig, da de

flere ganger diagnostiserte barna som ”retarded og stupid”. Flere ansatte sa også

at om de hadde hatt mer penger kunne de sendt brukerne til spesialister som kunne

helbrede dem. Et eksempel som vi ble fortalt av noen norske vernepleierstudenter på

praksis var at det hadde vært et tilfelle hvor en av brukerne hadde fått et epileptisk

anfall. De ansatte hadde ikke fått noe kunnskap om et slikt anfall, og vi ble fortalt at en

av de ansatte hadde prøvd å ”fjerne” djevelen fra kroppen da anfallet inntraff med en

  38  

fjær (Informant 15, 2014). Dette viser hvor stor mangelen på kompetansen er, spesielt

med tanke på hvor farlig et slikt anfall kan være. I Norge er de som jobber med barn og

unge med spesielle behov trente i å observere et epilepsianfall, og dermed gi medisiner

med en gang et anfall vurderes som farlig (Informant 25, 2013)

Vi har over lagt frem forskjellige faktorer som forklarer hvordan situasjonen ved de to

sentrene er sammenliknet med Norge. Vi har også vist til et eksempel hvor en informant

hevder at brukerne i Tanzania har større livsglede enn hva brukere i Norge har.

5.6 Forholdene på de to undersøkte sentrene i lys av barnekonvensjonen Tanzania har skrevet under på Barnekonvensjonen, og ratifiserte i 1991, samme år som

Norge. Denne konvensjonen tar for seg ulike elementer som et barn bør møte i løpet av

oppveksten, og har samtidig flere grunnleggende tiltak som skal legge til rette for en

bedre oppvekst. Selv om det er flere relevant punkter i Barnekonvensjonen har vi valgt

å fokusere på hva syv av de førtito punktene omhandler. Punktene vi benytter oss av er;

2, 4, 6, 19, 23, 25 og 27.

Under vårt opphold i Tanzania opplevde vi diskriminering både rettet mot barn med

spesielle behov og barnets relasjoner slik som foreldre og lærere. Under våre intervjuer

med de ansatte på senter 1 fikk vi høre at dette fenomenet var gjeldene med tanke på

hvor de jobbet, og hvem de jobbet med. De ble diskriminert i den forstand at

lokalbefolkningen så på de ansatte som ”syke og skada” på grunn av jobben de utførte

og hvem de jobbet med. Flere lurte også på hvordan de klarte å jobbe med barna på

sentret når de var så ”dumme”, ”bråkete” og ”kvalme” (Informant 8, 2014). En annen

ansatt mente at de ble sett på som gode mennesker for den jobben de gjorde rettet mot

barn og unge med spesielle behov (Informant 9, 2014). Barnekonvensjonens punkt to

tar for seg diskriminering på følgende måte:

2. INGEN DISKRIMINERING Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn

uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge,

kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller

oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres (FN’s konvensjon for

  39  

barnerettigheter, forkortet utgave, 2000).

6. RETT TIL LIV Staten plikter så langt som mulig å sørge for at barn

overlever og får utvikle seg (FN’s konvensjon for barnerettigheter, forkortet

utgave, 2000).

I følgende punkt legges det frem at staten i landet som har ratifisert Barnekonvensjonen

har ansvar for å sikre et rettmessig og fullverdig liv til barn, uansett alder, kjønn eller

eventuelle hemninger, og samtidig sørge for at punktene blir fulgt opp og praktisert.

Med vårt utenifra perspektiv var det til tider vanskelig å se statens innblanding på dette

punktet. Utviklingen hos brukerne på sentrene var svak, de har plikt til å gi barna 7 års

skolegang, selv om mange av brukerne trolig ikke får noe ut av skolegangen, da de må

ha mer tilrettelagt undervisning. Utdanning var som regel alltid løsningen på hvordan

brukerne på sentrene kunne utvikle seg. Det er statens ansvar at barnas rettigheter blir

fulgt og at de blir praktisert.

Punkt nummer fire i Barnekonvensjonen fremmer dette:

4. STATENS ANSVAR Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i

livet (FN’s konvensjon for barnerettigheter, forkortet utgave, 2000).

Under våre intervjuer spurte vi informantene om han/hun var klar over disse

rettighetene, og de fleste visste ikke en gang at Tanzania hadde ratifisert konvensjonen.

De fleste nevnte bare at brukerne hadde samme rettigheter som andre barn, rett til ”liv”,

være trygg og syv års skolegang. På grunnlag av våre intervjuer kan det tyde på at staten

ikke har klart å gjennomføre denne oppgaven slik de burde. Da et flertall av våre

informanter ikke var gjort kjent med dette, eller viste hva dette innebar med tanke på en

fraværende stat.

Et av punktene i FN’s barnekonvensjon tar for seg beskyttelse mot misbruk:

19. BESKYTTELSE MOT MISBRUK Staten skal beskytte barnet mot fysisk

eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre

  40  

omsorgspersoner (FN’s konvensjon for barnerettigheter, forkortet utgave,

2000).

Et av sentrene fremmet spesielt dette punktet, da de fortalte oss at de arbeidet for å

avvikle dette. De brukte blant annet hjemmebesøkene for å informere foreldrene om at

dette ikke var ”riktig” oppdragelsesmåte. Samtidig fikk vi høre av flere informanter at

sentret selv benyttet seg av straffe metoder i form av pisking og slåing av brukerne

(Informant 16 og 17, 2014). Vårt inntrykk ble derfor at de sa de fremmet innholdet i

punktet fra konvensjonen, for å sette vår empiri i bedre lys. I dette punktet er det fortsatt

staten som har ansvar for at slike hendelser ikke forekommer. Om staten er klar over

hva som foregår på dette sentret vet vi ikke, men om de vet det, gjør de trolig ikke noe

med det fordi de ikke har kapasitet eller økonomi til det.

Når det gjelder barn under offentlig omsorg har Barnekonvensjonen et eget punkt som

tar for seg offentlig omsorgstiltak:

25. BARN UNDER OFFENTLIG OMSORG Barn plassert i omsorgstiltak

utenfor familiemiljøet har krav på regelmessig vurdering av behandlingen og

oppholdet der (FN’s konvensjon for barnerettigheter, forkortet utgave, 2000).

I Tanzania har man i liten grad noe man kan kalle ”offentlig omsorg” dette fordi staten

ikke er involvert i slike prosjekter. De sentrene som er for barn og unge med spesielle

behov er ikke offentlig men er ofte organisert av private aktører. Grunnen til dette er at

staten ikke har kapasitet til å starte opp og støtte slike prosjekter. Ut i fra vårt

innsamlede materiale har det kommet frem at våre informanter synes staten i Tanzania

er svært lite innblandet når det kommer til å hjelpe og følge opp sentrene. Når

Barnekonvensjonen fremmer at brukerne har krav på regelmessig oppfølgning er dette

noe staten skal stå for. Dette får de ikke gjort med tanke på at de ikke er innblandet i

slike sentre, noe som igjen fører til at de bryter med barnekonvensjonen.

Konvensjonen legger også frem et eget punkt knyttet til barn og unge med psykiske

eller fysisk funksjonshemminger:

  41  

23. FUNKSJONSHEMMEDE BARN Psykisk og fysisk funksjonshemmede

barn har rett til å leve et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer

dets verdighet, fremmer selvtillit, og letter barnets aktive deltakelse i samfunnet.

Et funksjonshemmet barn har rett til særskilt omsorg. Barnet skal få

undervisning, opplæring, helsetjenester, rehabiliteringstjenester, forberedelse til

arbeidslivet og rekreasjonsmuligheter for å oppnå best mulig integrering og

individuell utvikling. Staten skal samarbeide med andre land om dette, og ta

spesielt hensyn til utviklingslandenes behov (FN’s konvensjon for

barnerettigheter, forkortet utgave, 2000).

Her legges det blant annet frem at de har rett til et fullverdig og anstendig liv. På

bakgrunn for dette handler det i hovedsak om forhold som sikrer verdighet, fremmer

selvtillit og letter barnets aktive deltakelse i samfunnet (Barnasvel, udatert). Dette er et

noe stridt begrep å forklare, da det varierer individuelt. Vi mener at de to undersøkte

sentrene ikke klarte å tilfredsstille behovene barnekonvensjonen krever. Til tross for

dette syntes vi det tydet på at brukerne på de undersøkte sentrene har et fullverdig og

anstendig liv. Da situasjonen deres trolig ville vært veldig annerledes om de ikke hadde

hatt tilbudet.

Levestandarden til barn og unge med spesielle behov er noe omdiskutert.

Barnekonvensjonen tar for seg et punkt som fremmer nettopp dette:

27. LEVESTANDARD Barnet har rett til en levestandard som er tilstrekkelig

på alle områder. Foreldrene, eller andre som har ansvar for barnet, har det

grunnleggende ansvaret for å sikre de livsvilkårene som er nødvendig for

barnets utvikling. Staten har plikt til å støtte de foresatte (FN’s konvensjon for

barnerettigheter, forkortet utgave, 2000).

Dette punktet fremmer at staten er pliktig til å støtte de foresatte, noe som i følge våre

informanter ikke blir opprettholdt. Under et intervju med en foresatt fikk vi vite at staten

ikke bidro på noen måte og at det var derfor barnet hennes var på det ene sentret. Hun

  42  

mente at uten det sentret hadde hun ikke hatt muligheten til å jobbe, og hadde derfor

ikke klart å forsørge seg selv og sine andre barn (Informant 18, 2014).

Ut i fra hva vi har observert kan vi konkludere med at barnekonvensjonen ofte kun

gjelder på papir i våre undersøkte sentret. Selv om Tanzania har ratifisert følger de ikke

de syv punktene vi tok utgangspunkt i fra barnekonvensjonen. Dette er noe vi setter et

spørsmålstegn ved.

5.7 Avslutning Forholdene på de to undersøkte sentrene viste seg å være relativt enkle. Vi observerte

dårlig hygiene, enkle bosteder og rett og slett enkle kår i de to undersøkte sentrene. Vi

fant at de ansattes kompetansenivået stort sett var svært lavt. Til tross for dette virket

det som at sentrene hadde positive ringvirkninger for brukerne. Samtidig er det viktig å

ta de kulturelle forskjellene i betraktning når vi sammenlikner brukernes situasjon med

norske standarder. Sammenliknet med Norge tydet våre observasjoner på at barn og

foreldre i den tanzanianske kulturen er avhengig av hverandres arbeidskraft. FNs

Barnekonvensjon er ratifisert av både Tanzania og Norge. Til tross for dette var det et

fåtall av våre informanter som var klar over at Tanzania hadde ratifisert

barnekonvensjonen, og i tillegg intervjuet vi flere som ikke visste at den eksisterte.

  43  

6. Årsaker til situasjonen I dette kapittelet ønsker vi å besvare problemstilling 2:

Hvorfor er situasjonen til brukerne ved de to undersøkte sentrene relativt

dårlige sammenliknet med norske forhold?

Vi skal her belyse flere faktorer som kan forklare hvorfor situasjonen til barn og unge

med spesielle behov er relativt dårlig sammenliknet med Norge. Vi starter med å bruke

fattigdom som forklaringsfaktor, hvor vi presenterer Tanzanias økonomiske valg i

forhold til Norge. Her vil vi også trekke frem hvorfor mangel på en velferdsstat gjør de

undersøkte sentrene i Tanzania relativt dårlig sammenliknet med Norge. Deretter vil vi

fokusere på hvorfor lite statlig innblanding kan være en årsaksfaktor til at situasjonen er

noe svekket sammenliknet med Norge. I siste punkt skal vi diskutere mangelen på

fagkompetanse blant de ansatte og hos lokalbefolkningen og bruke dette som en

forklaringsfaktor.

6.1 Tanzanias fattigdom som forklaringsfaktor I dette delkapittelet vil vi gjøre rede for Norge og Tanzanias ulike forutsetninger for å

sikre befolkningens behov. Videre vil vi bruke fattigdom som en forklaringsfaktor, hvor

vi trekker inn tidligere politiske valg landene har ført.

Utover på 1960- og 70-tallet begynte utviklingsoptimismen å avta, og fattige lands

avhengighet i den internasjonale arbeidsdelingen preget utviklingstankegangen.

Teoretikerne la stor vekt på de eksterne faktorene, og de aller fleste hadde løsrivelse fra

dominansen som en forutsetning for utvikling. Dette fordi perioden tar for seg at det var

innlemmelsen i det globale kapitalistiske systemet som hadde ført til underutvikling i

noen områder, og utvikling i andre (Smukkestad, 2008). Importbasert industrialisering

ble derfor sentralt i land som fulgte denne modellen. Denne perioden fungerte godt for

Norge da staten førte strenge tollbarrierer.

  44  

På samme tid forsøkte Tanzania seg på en sosialistisk utviklingsstrategi med fokus på

nasjonalmarkeder, med satsing på rettferdighet og selvhjelp i jordbruket (Hanevik,

2011). Utover på 1980-tallet preget nye konservative strømninger utviklingstankene, og

det ble opparbeidet sterk mistro til statlig styring. Samtidig ble kondisjonalitet

introdusert i bistandspolitikken (Smukkestad, 2008). Norge var på denne tiden med på å

gi utviklingshjelp og kunne dermed fastslå disse vilkårene. Tanzania der i mot ble kjørt

inn i en politisk, sosial og økonomisk krise som fortsatt er rådene (Hanevik, 2011).

Noen av faktorene som bidro til denne krisen var blant annet at et av kriteriene for

utviklingshjelp var et budsjettkutt i den myke sektoren, som omfattet helse og

utdanning. På denne tiden hadde Norge allerede utviklet en godt fungerende

velferdsstat, mot et Tanzania som måtte kutte drastisk på deres velferdsbudsjett. Ut i fra

våre empiriske undersøkelser fikk vi svar på at landets velstand er under utvikling, men

det skjer sakte.

Problematikken overfor tar for seg ulike forklaringer på hva slag situasjon Tanzania er i.

Tanzanias tidligere politiske valg har brakt med seg ulike ringvirkninger, hvor spesielt

kutt av den myke sektororen har fått store konsekvenser for velferden til befolkningen,

hvor infrastruktur og militarisering ble prioritert fremfor velferd. Norge på samme tid

hadde allerede her utviklet en velferdsstat som sikret befolkningens behov. Som nevnt

tidligere i oppgaven viser flere indikatorer på levekår til nettopp dette, hvor Norge

skårer betraktelig høyere enn Tanzania. Vi kan derfor forklare at situasjonen ved de to

undersøkte sentrene er relativ dårlig hvis man sammenlikner med norske forhold, ut i

fra landenes forskjellige forutsetninger.

6.2 Inntektsgrunnlag som forklaringsfaktor I dette delkapitlet tar vi for oss hvorfor fattigdom og mangel på kapital er et sentralt

punkt for å forklare barn og unge med spesielle behovs situasjon ved de undersøkte

sentrene. Vi har ovenfor sett på både økonomiske og politiske forklaringer til hvorfor de

kan sies å være fattige. For å knytte fattigdomsperspektivet opp mot de undersøkte

sentrene må vi trekker inn hvorfor inntekt spiller en stor rolle i deres situasjon.

  45  

Ut i fra levekårsindikatorene vi har pekt på tidligere i oppgaven ser vi tydelige

forskjeller når det gjelder inntektsgrunnlag og sosiale goder hos de to

sammenlikningsgrunnlagene. Levekårsindikatoren tar for seg BNP som en

forklaringsfaktor for å vise inntektsforskjeller. Ut i fra dette viser indikatoren at Norge

har en høyere verdi enn Tanzania. En lav BNP rate gir utslag i landets samlede

inntekter, som viser til at innbyggerne i Tanzania har et mindre inntektsgrunnlag enn

Norge.

Når vi snakker om inntektsgrunnlag kan vi trekke inn nødvendighetsgoder og

luksusgoder for å forklare forskjellene fra de undersøkte sentrene og Norge. Når vi her

bruker ordet nødvendighetsgode mener vi produkter som vil ta mindre del av en persons

utgifter når denne personens inntekt går opp. Personen ”må ha” dette godet mer eller

mindre uavhengig av inntektsnivået sitt, eksempler på dette kan være mat eller

medisiner (NOU 2012: 16, 2012). En luksusgode er definert som et gode hvor

nødvendighetsgodene er dekket, hvor man sitter igjen med overskudd til å kjøpe luksus

varer som for eksempel bil, hytte, båt eller feriereiser (NOU 1997: 6, 1997). I Norge får

de fleste dekket nødvendighetsgodene, og flere har råd til å unne seg luksusgoder. Ut i

fra våre undersøkte sentre så vi tydelig at inntektene i stor grad går til

nødvendighetsgoder, slik som mat. Sammenliknet med Norge basert på

inntektsgrunnlag og BNP blir situasjonen til brukerne dårligere sett med norske øyne.

Når vi bruker Norge som sammenlikningsgrunnlag må man i tillegg se på hva Norge

legger i nødvendighetsgoder. Nødvendige fysiologiske goder blir beskrevet som for

eksempel mat og medisiner, men også nødvendig tilrettelegging og oppfølging av hvert

individ. I følge norske standarder er dette helt nødvendig goder for deres liv og videre

eksistens. I Norge er det myndighetene som bidrar med nødvendig tilrettelagt utstyr.

Under forberedelsene før feltarbeidet var vi i kontakt med en norsk forelder som hadde

et barn i rullestol. Denne forelderen fikk økonomisk hjelp til finansiering av en bil som

hadde plass til en rullestol. I Tanzania derimot får de ikke nødvendig tilrettelegging som

man i Norge ser på som ytterst trengende.

  46  

Vi har her sett på hvordan BNP og inntekt er med på å forme hvordan de ulike godene

former brukernes situasjon på sentrene. De trenger kapital for å dekke det vi ser på som

nødvendige goder slik som tilrettelegging for deres situasjon på best mulig måte. På

bakgrunn av hvilke situasjon Tanzania befinner seg i, er dette nedprioritert og ikke et

nødvendighetsgode slik som behovet for mat er. Dette er med på å gjøre situasjonen

deres dårligere sammenliknet med norske standarder.

6.3 Tilrettelegging som årsaksforklaring I dette delkapitlet tar vi først for oss hvordan de grunnlegendebehovene blir dekket. Vi

trekker inn behovsteorien til Maslow hvor vi ser på hvordan disse blir dekket. Deretter

viser vi til undersøkt empiri fra de to undersøkte sentrene hvor vi tar opp temaer slik

som kulturforskjeller samt hvordan det tilrettelegges for barn og unge med spesielle

behov.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene fastslår at alle mennesker har rett til å få

dekket grunnleggende behov som mat, helse, utdanning og arbeid med et

menneskerettslig innhold (Grønlid m. fler, udatert). Grunnleggende behov kan derfor

forklares som noe nødvendig. I våre observasjoner fant vi at brukerne ser ut til å få

dekket sine behov for mat og husly. Samtidig er det viktig å ta i betraktning at nyere

kunnskap sammenfatter at ytterligere behov må dekkes for at et individ skal oppnå selv

realisering. Den amerikanske psykologen Abraham Maslow har utviklet en egen

behovsteori som fremstiller ulike faser i behovsutviklingen. Behovsutviklingen blir lagt

frem ved hjelp av en pyramide. Pyramiden tar i første omgang for seg de grunnleggende

behovene og avslutter med realisering av individet. Samtidig legges det frem i teorien at

behovene må oppfylles nedenfra. Når de fysiske behovene er dekt, begynner vi å søke

mot andre behov, og individet motiveres derfor videre for å få disse dekt og for å oppnå

selvrealisering (Grønlid m. fler, udatert). Ut i fra denne teorien har vi valgt å sette våre

undersøkte sentre i fokus.

Fra våre empiriske undersøkelser har vi sett at brukerne på sentrene får dekket sine

grunnleggende behov, men hvorvidt de søker etter å dekke videre behov og om dette er

mulig er en annen sak. Dagens Norge fremstiller denne gruppen mennesker på en måte

  47  

som peker på samfunnets mangler, ikke individets. Her står realisering av individet i

fokus, samtidig som samfunnet fokuserer på hvordan de kan legge bedre til rette for

barn og unge med spesielle behov. En viktig milepel er derfor at det er staten som har

”nedsatt funksjoner” da den ikke har tilrettelagt for å håndtere dets innbyggerne.

Under vårt feltarbeid i Tanzania observerte vi få tilfeller hvor samfunnet hadde lagt til

rette for mennesker med spesielle behov. Vi observerte blant annet at dagligdagse

gjøremål ikke var like enkelt å gjennomføre, da det sjeldent var tilrettelagt med for

eksempel ramper og lignende. Da vi skulle bestille hotell la vi også merke til at det stod

om hotellet var tilrettelagt for mennesker med spesielle behov i hotellbeskrivelsen.

Dette er noe annerledes med tanke på hvordan vi forklarte situasjonen var i Norge.

Samtidig er det verdt å neve at i Norge er det et politisk mål å garantere

samfunnsmedlemmene velferd. I ”Den afrikanske staten” i Tanzania der i mot er det få

slike tiltak som praktiseres, da et gjennomgående problem ofte er at lederne i slike land

i liten grad skiller mellom det som er statens domene og det som tilhører den private

sektoren. Videre preges idealtypen av personlig byråkrati hvor derfor makten ikke

kommer alle i samfunnet til gode (Ref. av kap 4).

Det er også verdt å nevne de kulturelle forskjellene når vi ser på årsaksforklaringer til

hvorfor situasjonen er annerledes. På feltarbeidet ble vi oppmerksomme på at å få et

barn med spesielle behov er svært omfattende i et land som Tanzania. ”Vanlige barn” i

Norge blir som oftest plassert i barnehage fra tidlig alder siden foreldrene jobber, videre

starter de på barneskolen, ungdomskolen og videregående. Da barna har gått ut fra

videregående er de fylt 18 år og blir i følge norsk lov sett på som voksne. De er da lært

opp til å være selvstendige og ta vare på seg selv og blir derfra sett på som uavhengig av

foreldrene. I Tanzania der i mot ble vi fortalt at kulturen var noe annerledes enn i

Norge. Det er foreldrenes ansvar å lære barna hvordan de skal dyrke- og lage mat, slik

at de en dag kan bytte posisjoner. Når de så bytter posisjoner er det barna som har

ansvar, og i de fleste tilfeller tar vare på sine foreldre som da har blitt gamle. Ut i fra

denne forskjellen er det tenkelig at det kan være problematisk for foreldre å få et barn

med et spesielt behov, da barnet kan ha vansker som gjør det vanskelig å bli selvstendig

og følge de kulturelle fotsporene.

  48  

Som nevnt innledningsvis besøkte vi et bo- og avlastningssenter for barn og unge med

spesielle behov i forbindelse med forberedelsene til feltarbeidet. Ut i fra disse

forberedelsene fikk vi blant annet informasjon om flere tiltak etablert for å legge bedre

til rette for brukerne som bodde på sentrene. Disse sentrene var lokalisert i Oslo. Der

fikk brukerne på sentret egne rom og mulighet til forskjellig grad av stimulering.

Sistnevnte omfatter blant annet skoletilbud og tilbud om stimuli i eget sanserom.

Samtidig har brukerne på sentrene minst to personer som er på jobb kun for å legge til

rette for brukeren de har ansvar for. Som nevnt i den beskrivende delen var

boforholdene noe annerledes i Tanzania, hvor flere brukere delte rom, og hvor brukerne

ikke hadde egne omsorgspersoner.

De fleste sentre og tilbud rettet mot barn og unge med spesielle behov i Norge er enten

drevet eller støttet av myndighetene. Hvor et av målene til velferdsstaten er å sikre

medlemmenes helse. Som nevnt tidligere er våre undersøkte sentre privat finansiert og

har enda ingen avtaler med myndighetene. Ut i fra dette har ikke brukerne på sentrene

de samme forutsetningene som barn og unge med spesielle behov i Norge. En av

grunnene til dette kan være mangel på velferdsreformer som sikrer deres helse og

trygghet. Slike reformer har ofte vanskeligheter for å få gjennomslag i ”afrikanske

samfunn” på grunn av at makten sjeldent trenger å inngå noen forhandlinger som sikrer

dette (Muriaas, 2011).

Vi har nå tatt for oss hvorfor grunnbehov er en viktig forutsetning for utvikling hos barn

og unge med spesielle behov. Dette er basert på Maslows behovsteori. Videre har vi tatt

for oss ulike årsaksforklaringer til hvorfor barn og unge med spesielle behov kan sies å

være mer integrert i det norske samfunnet sammenliknet med våre undersøkte sentre.

6.4 Lite statlig støtte Vi vil i denne delen peke på noen forklarende årsaker til at situasjonen til barn og unge

med spesielle behov ved to undersøkte sentre i Tanzania er svekket sammenliknet med

Norge. Ut ifra dette vil vi peke på liten statlig støtte som en årsaksforklaring.

  49  

Vi merket i stor grad fraværet av en statlig støtte ved de to undersøkte sentrene. Siden

begge er drevet privat har ikke staten noen nevneverdig kontroll over driften. I

motsetning til Norge hvor tilbud til barn og unge med spesielle behov drives eller støttes

av myndighetene. I Norge fungerer myndighetene som et sosialt og økonomisk

sikkerhetsnett om man får et barn med spesielle behov. I Tanzania der i mot er det

familien selv som står for denne sikkerheten, og på grunnlag av dette er situasjonen til

barn og unge med spesielle behov noe annerledes.

Under vår datainnsamling ble vi gjort kjent med at begge de undersøkte sentrene selv

hevdet at de ikke fikk noe statlig støtte, bortsett fra at senter 2 som forsøker å få

gjennomslag for (PPP). I ettertid fikk vi vite av en informant at tomten sentret var

bygget på var blitt gitt av dem, og den store gården i det ene tilfellet hadde også blitt gitt

til dem fra staten. Til tross for dette fikk vi inntrykk av senterledelsen ikke så på dette

som noe spesielt bidrag fra staten (Informant 11, 2014).

Som nevnt tidligere er ikke staten involvert i de to undersøkte sentrene. Til tross for

dette mente en av våre informanter at alle som har kapital og et ønske om å starte en

NGO for barn og unge med spesielle behov kan gjøre det. Informanten mente at

grunnen til at det ikke var etablert flere tiltak som de undersøkte sentrene var at staten

manglet tilstrekkelig kapasitet (Informant 12, 2014). Ut fra våre undersøkelser tydet det

på at sentrene hadde hatt en annen situasjon hvis staten hadde vært mer innblandet. En

mer aktiv stat hadde sikret for eksempel videre drift og muligens en forbedret situasjon

for barn og unge med spesielle behov. På en annen side vil bistandsland som Norge bare

støtte oppstarten av nye prosjekter som deretter kan stå på egne bein. Få vil finansiere

daglig drift av tilbud til mennesker med store hjelpebehov og som aldri kan ta vare på

seg selv. Dette er noe av problemene disse sentrene står ovenfor.

Vi har i denne delen pekt på forskjellige grunner til at staten i liten grad bidrar i form av

støtte til sentrene. Sammenliknet med Norge kan vi derfor si at dette er en avgjørende

faktor for brukernes situasjon.

  50  

6.5 Positive og negative konsekvenser av bistand Under vårt feltarbeid i Tanzania observerte vi noen negative og positive konsekvenser

av bistand. Vi vil her presentere hva vi observerte, samt gi en forklarende analyse av

hva dette innebærer. For å kunne svare på dette vil vi bruke teoriene som er hentet fra

kapittel 4.

Under vår datainnsamling observerte vi noen situasjoner, som kan tyde på at begge de

undersøkte sentrene til dels er avhengige av utenlandsk støtte. Som nevnt tidligere er

begge sentrene privat organisert, og de er derfor avhengig av å få inn midler fra andre

enn staten. Donorer som støtter sentrene stiller derfor krav til hva pengene de gir skal gå

til. Denne situasjonen observerte vi noe uheldig da kravene til tiltak kun fungerte når

giverne var til stedet.

På begge de undersøkte sentrene var det vernepleierstudenter som var på

utvekslingsarbeid samme tid som vi hentet informasjon til vår oppgave.

Vernepleierstudentene fortalte oss at et krav for å dra på utveksling var at de måtte

opprette et tiltak på det sentret de skulle utføre utviklingsarbeid. På den ene siden bidrar

slike tiltak til at man kan måle en forandring, men samtidig blir sentrene tvunget til å ta

i mot disse kravene på grunn av at de er avhengig av midlene de fører med seg. Under

vår observasjon kunne vi ut i fra dette se situasjoner som tydet på at sentrenes

administrasjon kunne virke noe lei av disse kravene, og tiltakene de førte med seg.

Et eksempel som belyser dette var tiltaket tre norske vernepleie studenter hadde satt i

gang på senter 1. På grunn av dårlig hygiene spesielt etter toalettbesøk og før måltider,

bestemt de seg for å starte et tiltak hvor de kjøpte inn dunker med vann og såpe. Tiltaket

ble laget så brukerne på sentret kunne vaske hendene før eventuelle måltider og etter do

besøk for å forbedre hygienen. Vår erfaring med dette tiltaket var at det fungerte i stor

grad når studentene var til stedet, men til dels ikke når studentene ikke var i nærheten og

fulgte det opp. Dermed glemte ofte barna dette og det gav ikke det ønskede resultatet

vernepleier studentene håpet på. Under feltarbeidet vårt hørte vi til stadighet om

studenter som skulle komme til sentre. Blant dem var det fire norske arkitekter som

hadde fått 200 000 kroner fra en privat stiftelse og Arkitekt foreningen. Disse pengene

  51  

skulle brukes til å bygge et nytt hus hvor de kunne ha mais maskiner osv, som de kunne

tjene penger på. Dette er et bevis på hva kjernen i norsk bistand handler om, hvor

pengene skal gis til et nytt prosjekt som skal forbedre situasjonen, men som ikke vil

støtte videre til drift.

Under en av observasjonene på senter 2 var det to vernepleiestudenter fra Bergen som

hadde sin praksis. Til forskjell fra senter 1 fikk de ikke lov til å starte helt egne tiltak,

men måtte fortsette på et allerede oppstartet tiltak og forbedre disse. Dette var et krav

fra sentre for at studentene kunne komme på utveksling, grunnen var i følge

informanten at de tidligere hadde opplevd halvferdige prosjekter som ikke hadde vært

nyttige (Informant 13, 2014). Samtidig ble vi fortalt av en annen informant at opplegget

førte til at studentene ikke fikk komme med nye ideer, og følte de ikke fikk bidra til å

gjøre en forskjell for å forbedre brukernes situasjon (Informant 16, 2014).

Under samme intervju understreket informanten at sentret ikke var avhengig av denne

praksisen, men at de forventet at de ville gi noe tilbake til sentret, i form av penger til

skoleplass, gaver eller tilskudd (Informant 13, 2014). Vi forstod denne situasjonen som

problematisk fordi mange forventer at ”de hvite” studentene på sentret skulle gi penger.

Til tross for dette går studentene på skole, og som oftest har de ikke en økonomisk

tilstand som kan bidra på den måten som det virket sentret forventet.

Over har vi forklart positive og negative konsekvenser av bistand. Samtidig har vi

presentert observasjoner knyttet til dette. Videre har vi vist til hvorfor bistand er med på

å prege situasjonen til brukerne ved de to undersøkte sentrene.

6.6 Begrenset fagkompetanse hos personalet og kunnskap hos

lokalbefolkningen I dette avsnittet vil vi gjøre rede for hvorfor manglende fagkunnskap hos personalet og

hos lokalbefolkningen spiller en viktig rolle i forklaringen på hvorfor situasjonen i de

undersøkte sentrene er relativt dårlige sammenliknet med Norge.

  52  

Under vårt feltarbeid i Tanzania fikk vi sterke inntrykk av at kunnskapen rundt barn og

unge med spesielle behov var svært dårlig. Dette ut i fra våre empiriske innsamlinger og

observasjoner. Det svake kunnskapsnivået kom frem ved observasjoner og intervjuer av

de ansatte selv. Opp til flere ganger kommenterte de ansatte selv at de ønsket mer

kunnskap.

Når de ansatte og generelt vanlig folk skulle snakke om barn og unge med spesielle

behov brukte de ofte orde ”dumme”. Vi observerte ofte at de pekte på hodet for å

forklare at de ikke var friske. Vi opplevde at mange av de ansatte mente at brukerne

kunne bli helbredet av fagpersoner. Dette var ikke noe kun de ansatte mente, men noe

foreldrene også trodde. Vi ble fortalt om tilfeller hvor foreldre hadde kommet tilbake til

sentrene for å hente det nå ”friske” barnet sitt. Dette fordi de trodde det hadde blitt

”helbredet”. Under innhenting av materiale ble vi fortalt om et mye omtalt senario som

ut i fra våre undersøkelser viser seg å være gjeldene. Senarioet handler om hvordan

kvinnen blir beskyldt for å være besatt, fordi hun bærer fram et barn som ikke er

”normalt”. Grunnen til dette (ifølge faren) er enten at kvinnen har fått i seg for lite eller

feil næring, ikke klart å ta vare på seg selv, ikke vært på sykehuset eller har gjort en

synd, osv. Dette ansvaret blir skjøvet over på moren som i følge dem er grunnen til at

barnet ikke er ”normalt”. Vi fikk høre om flere hendelser hvor faren hadde forlatt

familien med engang det ble klart at det var noe ”feil” med barnet.

Da vi var i samtale med en av de ansatte fra senter 1, fortalte hun oss

bakgrunnshistorien til en av brukerne. Her hadde faren gått til angrep på både mor og

datter da han forstod at datteren han ikke var helt ”normal”. En av informantene fortalte

oss at faren kuttet av armen til moren, samt slo henne og datteren flere ganger med en

kniv som endte med kutt over hele kroppen. Etter angrepet tok han sitt eget liv med en

slags gift. Noen av naboene hadde hørt skrikene til moren, og etter mye medisinsk hjelp

klarte både hun og datteren å overleve. Datteren er nå bruker på et av sentrene og bor

der. Moren som nå er fysisk funksjonshemmet på grunn av en avkappet arm, har ikke

mulighet til å ta vare på barnet alene, men kommer ofte på besøk til datteren på sentret

og gir små gaver i form av grønnsaker og lignende (Informant 11, 2014).

  53  

Fra våre kvalitative intervjuer med ansatte fra begge sentrene samlet vi inn materiale

som tyder på at kompetansenivået er noe lavt. Til tross for dette virket de svært villige

til å tillære seg mer kompetanse knyttet til temaet. Vi observerte at de viser barna noe

omsorg og det virket som de brukte den kompetansen de hadde. Samtidig blir

kompetansen noe lav sammenliknet med norske standarder. Under et felles intervju vi

hadde med noen ansatte på et av sentrene kom det klart frem at mer utdanning/kurs var

noe de ansatte følte var nødvendig får å kunne bistå brukerne bedre. Slike

etterutdanninger og kurs blir arrangert i Norge, og personer som jobber med barn og

unge med spesielle behov har som oftest fagbakgrunn fra vernepleiestudiet. Dette gir de

ansatte i større grad mulighet til å yte mer til brukerne. Som nevnt i kapittel 4 mente

teoretikeren Freire at det var viktig at den som skal lære, selv kan bestemme hva som

skal være pensum. Denne teorien kunne hjulpet de ansatte med tanke på å få høyere

fagkunnskap rundt det de interesserer seg for.

Vår observasjon ved de to sentrene er at de ansattes fagkompetanse er relativt lav. Et av

sentrene hadde litt bedre kompetanse på noen områder enn det andre. Senter 2 hadde

fysioterapeuter som jobbet med rehabilitering eller opptrening av barn som hadde behov

for det. Det samme sentret gjennomførte samtidig tilbud om at fagpersoner fra sentret

kunne komme hjem til familier som hadde barn med spesielle behov for å bistå med

kompetanse eller tilrettelegging, i tillegg til et dagsenter.

På senter 1 fikk vi både lese og observere brukerpermer hvor de fleste av brukerne

hadde fått en ”diagnose”. De fleste av diagnosene var ikke satt av helsepersonell, og vi

fikk inntrykk av at de ikke hadde undersøkt brukeren ordentlig før diagnosen ble satt.

Mange hadde blitt diagnosert med at de var ”dumme”, mentalt tilbakestående eller at de

hadde store problemer i hodet. Vi opplevde at det var mange som hadde utviklet et

spesielt behov på grunn av malaria, gulfeber eller influensa. Vi fikk inntrykk av at

mange brukeres behov kunne vært unngått med bedre tilrettelegging fra statens side og

bedre kompetanse blant de ansatte.

Barnedødeligheten og spedbarnsdødeligheten i Tanzania er på henholdsvis 68 per 1000

levende og 55 per 1000 levende fødte. Sammenliknet med Norge som har 3 per 1000

  54  

levende fødte på begge indikatorene (Globalis, udatert). Barnedødelighet er en indikator

som måler antall døde under 5 år per 1000 levende fødte i hver aldersklasse.

Spedbarnsdødelighet på sin side måler antall døde under ett år per 1000 levende fødte

(Nordhaug, 2013). Dette viser oss i stor grad at sammenliknet med Norge har Tanzania

fortsatt et stort forbedringspotensial, med tanke på å stimulere til mer læring og bedre

utdanning blant leger, men også blant mødre og den generelle befolkningen. På en

annen side blir det vanskelig å drøfte Tanzanias helsevesen i forhold til Norge, som har

en velferdsstat hvor staten fungerer som et sikkerhetsnett for befolkningen.

Gjennom hele feltarbeidet gav de fleste sterkt uttrykk for at situasjonen til barn og unge

med spesielle behov kunne vært forbedret med mer utdanning. For eksempel med bedre

tilpassede lærere. Vi fikk også inntrykk av at det var mange som ville bli lærere fordi

dette var en sektor hvor ny arbeidsinnsats alltid var nødvendig. Teoretikeren Robert

Chambers tar opp spørsmålet om utdanning. Han mente at de fattige selv må være med

og definere sine problemer samt å finne tiltak og løsninger. Han mente også at

organisering og opplæring på grasrotnivå var viktig for å bevisstgjøre folk og sørge for

endringer som kan komme dem selv til gode. Ut fra dette kan vi vise til at alle på grasrot

nivå ved de to undersøkte sentrene var ivrige på å ta initiativ til egen læring (Feldberg,

2013).

Videre kan vi diskutere økonomen Amartya Sen som også er sentral i denne

sammenhengen. Tankene hans gjenspeilet at de fattiges eget syn på og initiativ til hva

som vil være best for dem, er det sentrale for en god utviklingsprosess. Dette vil gi dem

verdige liv uten direkte nød. Utdanning er det mest sentrale for å kunne ta selvstendige

valg og oppnå større grad av frihet. Økonomisk vekst må følges opp av med mer

rettferdig fordeling og utbygging av sosiale tjenester til alle i befolkningen (Feldberg,

2013).

I denne delen har vi pekt på hvorfor kompetansenivået er noe lavt hos

lokalbefolkningen og de ansatte ved de undersøkte sentrene. Samtidig har vi tatt for oss

faktorer som er med på å svekke situasjonen til brukerne sammenliknet med Norge. Vi

  55  

har også presentert to teoretikere som har ulike syn på hvorfor utdanning bidrar til

utvikling.

6.7 Avslutning Vi har nå sett på ulike årsaksforklaringer til hvorfor situasjonen til barn og unge med

spesielle behov er relativt dårlige i forhold til Norge. Vi har derfor sett på ulike

elementer fra vår empiri for å kunne drøfte de ulike faktorene. Deretter har vi tatt for oss

hvorfor tilrettelegging har en sentral rolle når vi sammenlikner de undersøkte sentrene

med Norge. Vi har først tatt for oss Tanzanias fattigdom som årsaksforklaring. Videre

har vi gjort rede for hvordan lite statlig støtte påvirker utgangspunktet til de to

sammenlikningsgrunnlagene. Deretter har vi sett på noen positive og negative

konsekvenser av bistand. Avslutningsvis har vi pekt på hvorfor kompetansenivået blant

de ansatte er med på å svekke situasjonen til brukerne ved de to sentrene. Vi har sett

tydelige tendenser til forbedring blant den diskuterte empirien, det er fremdeles faktorer

som viser at situasjonen ved de to sentrene er relativt dårligere enn Norge.

  56  

7. Konklusjon og oppsummering Etter endt feltarbeid i Tanzania sitter vi igjen med mange inntrykk og formeninger om

temaet vårt. Etter å ha samlet empiri og sammenliknet den med allerede eksisterende

teori, forstod vi raskt at tema barn og unge med spesielle behov er et kompleks og

sammensatt tema som avhenger av mange faktorer.

Når vi samlet inn vårt data materiale besøkte vi to sentre i en region i Tanzania. Begge

sentrene tilbyr bo- og avlastning til barn og unge med spesielle behov.

7.1 Konklusjon på problemstilling 1 Vi fant ut at det er flere faktorer som må trekkes inn for å besvare problemstilling 1:

Hvordan er situasjonen til barn og unge med spesielle behov ved de to

undersøkte sentrene?

Under vårt feltarbeid fant vi ut av situasjonen til brukerne ved de to sentrene er relativt

enkel. Til tross for dette fant vi situasjonen positiv sammenliknet med hva vi observerte

ellers i Tanzania, når vi tar med i betraktning at Tanzania er et svært fattig land.

Innledningsvis i kapittelet tok vi for oss hvor vidt brukerne ved de to sentrene kan sies å

leve i fattigdom. I dette delkapittelet diskuterte om de kan regnes fattige ut i fra norske

standarder, samtidig som vi viser til eksempler hvor det kommer frem at de har nogen

lunde de samme forutsetningene som resten av befolkningen.

Videre i oppgaven har vi presentert fysiologiske forhold som boforhold, hygiene, kost

og bekledning. Her har vi tatt utgangspunkt i å beskrive våre egne observasjoner fra

feltarbeidet. Etter våre meninger var disse forholdene relativt enkle da det virket som

brukerne fikk dekket sine grunnleggende behov, men noe mer enn det er vanskelig å

peke på. Uansett observerte vi flere ganger at deres situasjon bestod av mye av de

samme utfordringene som resten av befolkningen, som vi har vist eksempler på

underveis i oppgaven.

  57  

Deretter har vi beskrevet hvordan vi opplevde de ansattes omsorg til brukerne ved de to

sentrene. Vi syntes denne omsorgen til en viss grad var svekket ut i fra hva vi en vant til

i Norge. Samtidig er det viktig å ta i betraktning at vi observerte at de ansatte heller ikke

viste stor grad av omsorg rettet mot sine egne barn de gangene de også var til stedet.

Videre har vi tatt utgangspunkt i våre erfaringer fra Norge, og sammenliknet dette med

hva vi så ved de to sentrene. Vi merket at det var store kontraster ved tilretteleggingen

for brukerne ved sentrene vi har undersøkt i Tanzania og i Norge under

feltforberedelsene. Dette tyder på at det er mangel på kompetanse knyttet til temaet ved

sentrene vi undersøkte. Avslutningsvis har vi har vi satt vår problemstilling i lys med

noen punkter fra FNs Barnekonvensjon. Her tok vi for oss hvordan de utvalgte punktene

fungerte ut i fra hva vi har observert. Vi fant ut at det virket som mange av punktene

kun har betydning på papiret, da flere av våre informanter ikke var klar over at Tanzania

hadde ratifisert denne avtalen.

Ut i fra dette kan vi derfor konkludere med at forholdene til brukerne ved de undersøkte

sentrene er ganske enkle. De får realisert de mest nødvendige behovene som mat, husly

og tilhørighet. Brukerne har også tilrettelagte tilbud hvor de kan oppholde seg og bli tatt

vare på. Samtidig blir få behov realisert sett ut i fra Barnekonvensjonens punkter, som

myndighetene i Tanzania har skrevet under på. Derfor kan vi fastslå at deres situasjon er

relativt dårlig ut i fra at våre observasjoner som tilsier at punktene ikke blir praktisert. I

forhold til norske standarder blir brukernes situasjon også noe svekket, da de ikke har

tilgang på samme tilrettelegging og kompetanse som vi har i Norge. Til tross for dette er

det viktig å ta i betraktning at brukerne på de undersøkte sentrene likevel er i en heldig

situasjon, da det er mange barn og unge med spesielle behov som ikke har et slikt

tilbud.

7.2 Konklusjon og oppsummering av problemstilling 2 Her skal vil vi gi en kort oppsummering av hva vi mener er årsaksforklaringene som

besvarer problemstilling 2:

  58  

Hvorfor er situasjonen til brukerne ved de to undersøkte sentrene relativt

dårlige sammenliknet med norske forhold?

Innledningsvis har vi pekt på elementer som viser hvorfor Tanzanias fattigdom kan

brukes til å forklare at situasjonen til barn og unge med spesielle behov er relativt dårlig

sammenliknet med Norge. For å forklare dette har vi brukt tidligere økonomiske

hendelser og strategier som har preget landets utvikling. Som forklart i oppgaven har

disse hendelsene medført at landet i perioder har nedprioritert befolkningens helse.

Videre har vi tatt for oss hvorfor nødvendighetsgoder satt opp mot Norge og BNP er en

nevneverdig forklaringsfaktor når vi har undersøkt årsakene. Vi har samtidig undersøkt

om brukerne ved de to undersøkte sentrene kan sies ha sine grunnleggende behov

dekket, og for å belyse denne påstanden har vi brukt Maslows behovsteori. Vi har

deretter diskutert forskjellige årsaker til hvorfor brukerne ved de undersøkte sentrene

kan sies å ha det relativt dårligere enn i Norge med tanke på tilrettelegging og

integrering.

Videre i oppgaven har vi sett på ulike årsaker til hvorfor liten statlig innblanding er med

på å prege situasjonen ved de undersøkte sentrene. Vi har i denne delen brukt

velferdsstaten som forklaringsfaktor når vi har belyst empiri som viser til at sentrene i

liten grad hadde statlig innblanding, og at situasjonen kunne være forbedret om de

hadde hatt det.

Deretter har vi tatt for oss positive og negative konsekvenser av bistand, og brukt vårt

innsamlede materiale som årsaksforklaring til dette. Vi har ved begge sentrene studert

positive og negative virkninger av bistand, i form av at studenter er der på praksis. Ut i

fra dette har vi derfor brukt dette som bakgrunnsmateriale når vi har diskutert om denne

praksisen fremstod heldig/uheldig.

Vi har videre diskutert to teoretikere Chambers og Sen og deres syn på hvorfor

utdanning kan bidra til utvikling, og i vårt tilfelle bidra til økt fagkompetanse blant de

ansatte på sentrene og hos lokalbefolkningen. Under våre observasjoner merket vi

  59  

svekket fagkompetanse knyttet til barn og unge med spesielle behov, og vi har derfor

brukt dette som en årsaksforklaring. I våre observasjoner merket vi i stor grad hvordan

mangelen på kompetanse blant de ansatte og lokale i stor grad gikk utover brukerne.

Sett med norske øyne er dette en veldig stor faktor til hvorfor situasjonen deres er

dårligere i forhold til Norge.

Ut i fra dette kan vi derfor fastslå at på grunn av liten statlig innblanding, som skyldes at

”den afrikanske staten” i Tanzania har noe mindre kapasitet enn ”den moderne staten”

og bidrar derfor til at situasjon til brukerne ved de undersøkte senterne blir relativt

dårlig sammenliknet med norske standarder. Vi kan derfor konkludere med at om staten

hadde opptred mer aktivt hadde situasjonen til brukerne ved de to sentrene vært

annerledes. Samtidig merket vi under hele feltarbeidet vårt at kompetansenivået om

temaet blant de som jobbet med brukerne var noe svekket. Ut i fra vår empiri kan vi

derfor fastslå at om kompetansenivået hadde vært på lik linje som i Norge, samt med

god tilrettelegging og integrering fra statens side ville mest sannsynlig studiet hatt en

annen vinkling.

7.3 Veien videre Etter å ha innhentet empirisk materiale fra to sentre i Tanzania har vi forstått at

situasjonen til barn og unge med spesielle behov er svært omfattende og komplisert. Det

er lett for oss som kommer fra et annet land å peke på alt som er annerledes, og betrakte

det som galt sammenliknet med våre erfaringer.

Samtidig er det verdt å nevne at vår konklusjon ikke er en fasit, men i stedet noe vi

mener er et pålitelig svar på våre problemstillinger ut i fra vår data og observasjoner.

Videre vil vi understreke at denne rapporten ikke er noe forskningsgrunnlag, men i

stedet en sammenfatning av materiale vi har innhentet oss under feltarbeid.

Vi sitter igjen med erfaringer som tilsier at et slikt studie som dette tar for seg mye

informasjon som skal plasseres riktig, og som skal bearbeides til et endelig resultat.

Dette er vanskelig da det er mange faktorer som skal tas hensyn til og da det ofte er

mange forskjellige sammenfattende svar på oppgaven.

  60  

Litteraturliste Aarhus, Slapgard Ina. (2012). Skole for alle i Tanzania? Utdanning nr: 20 (2012).

Hentet fra: http://www.hibu.no/files/1325153180/file/tanzania_artikkel.pdf 14.05.14

Andresen, Egil. Henningsen, Rune. Kval, Karl- Erik (Udatert). Individ og fellesskap:

sosiologi og sosialantropologi (s. 245). Cappelen Damm AS. Hentet fra

http://individogfellesskap.cappelendamm.no/index.html 03.04.14.

Barnas Vel. (udatert). Artikkel 23 funksjonshemmede barn. Hentet fra

http://barnasvel.no/barnekonvensjonen/23_Funksjonshemmedebarn.htm 08.05.14.

Barne-, likestilling- og inkluderingsdepartementet (2000). FNs konvensjon om barnets

rettigheter- forkortet utgave. Hentet fra:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2000/barnekonvensjo

nen-kortversjon-norsk.html?id=87582 03.04.14 (ut i fra konvensjonen 42 punkter har vi

valgt å ta for oss punkt 2, 3, 4, 6, 12, 19, 23, 25, 27 og 28).

Bryn, Vesla (2012). Multifunksjonshemming. Rapport av barnelege. Hentet fra

http://www.sykehuset-innlandet.no/omoss/avdelinger/habiliteringstjenesten-i-

oppland/Documents/Hafjellseminar/Hafjellseminar%20vår%202012/Multifunksjonshe

mming_vesna_bryn%20-%20Hafjellseminaret%202012.pdf 03.04.14.

CCBRT. (udatert). Disability. Hentet fra http://www.ccbrt.or.tz/disability/ 03.04.14.

Eriksen, Tore Linné (2013). Globalhistorie 1750- 1900 (1. utg). Cappelen Damm As.

Eriksen, Tore Linné & Feldberg, Karen Brit. (red.). (2013). Utvikling – en innføring i

utviklingsstudier. Kristiansand: Cappelen Damm AS (2013).

Eriksen, Tore Linné og Smukkestad, Oddvar. (2013). Kap. 12 Bistand og utvikling i et

nytt landskap. I Utvikling- en innføring i utviklingsstudier (s. 287- 302).

  61  

FN- SAMBANDET united nations association of Norway. (2013). Hva er fattigdom?

Hentet fra http://www.fn.no/Tema/Fattigdom/Hva-er-fattigdom 30.04.14.

Feldberg, Karen Brit. (2013). Kap. 7 Hva betyr utdanning for utvikling? I T L. Eriksen

& K B. Feldberg (red.), Utvikling- en innføring i utviklingsstudier (s. 161- 186).

Globalis – statistikk over Tanzania. (udatert) Grunnutdanning for alle. Hentet fra:

http://www.globalis.no/Land/Tanzania/(show)/mdg 08.05.14.

Globalis – statistikk over Tanzania. (udatert). Helse. Hentet fra

http://www.globalis.no/Land/Tanzania/(show)/indicators/(country2)/291#undefined

08.05.14.

Globalis – statistikk over Tanzania. (udatert). Økonomi. Hentet fra

http://www.globalis.no/Land/Tanzania/(show)/indicators/(country2)/291#undefined

08.05.14.

Globalis. (2013). Tanzania – den forente republikken Tanzania. Hentet fra:

(http://www.globalis.no/Land/Tanzania 08.05.14

Grønlid Nedberg, Gro. Hårberg, Guri Bente. Paulsen, Trine Merethe. (udatert).

Grunnleggende behov. Hentet fra nordisk læringsarena http://ndla.no/nb/node/4017

23.04.14.

Hanevik, Kjetil (2011). Tanzanias utvikling – uten bærekraft. I Bistandsaktuelt.

Hentet fra http://www.bistandsaktuelt.no/kommentar/arkiv-kommentarer/tanzanias-

utvikling-uten-b%C3%A6rekraft 24.04.14.

Huseby, Thale B. (udatert). Fattigdom i Store Norske leksikon. Hentet fra

http://snl.no/fattigdom 18.04.14.

  62  

Huseby, Thale B. (udatert). Human Development Index – HDI i Store Norske leksikon.

Hentet fra http://snl.no/Human_Development_Index%2FHDI 18.04.14.

Johannesen, A. Tufte, P. A. Christoffersen, L. (2010) Introduksjon til

samfunnsvitenskapelig metode. (4 utg.). Oslo: Abstrakt forlag AS

Leraand, Dag. (2009). Tanzania: historie i Store Norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Tanzania%2Fhistorie 06.05.14.

Muriaas, Ragnhild Louise (2011). Afrikanske utfordringer, en innføring i afrikansk

politikk. Høgskoleforlaget (2011).

Nations online Countries of the World. (udatert). Administative Map of Tanzania.

Hentet fra:

http://www.nationsonline.org/oneworld/map/tanzania-administrative-map.htm 08.05.14.

Nordhaug, Kristen. (2013). Kap.4 Utviklingsland i det internasjonale systemet. I T L.

Eriksen & K B. Feldberg (red.), Utvikling- en innføring i utviklingsstudier (s. 85- 107).

Norsk forbund for utviklingshemmede. (udatert). Om utviklingshemming. Hentet fra

http://www.nfunorge.org/no/Om-utviklingshemning/ 03.04.14.

Norway the offical site in Tanzania. (udatert). Noen harde fakta om Tanzania. Hentet

fra: (http://www.norway.go.tz/Norsk/For-norsk-naringsliv/Noen-harde-fakta-om-

Tanzania/#.Uz0b-Kh_uSo 08.05.14.

NOU 2004: 18. (2004). En ny arbeids- og velferdsforvaltning. Hentet fra:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/asd/dok/nouer/2004/nou-2004-

13/7/2.html?id=150080 30.04.14.

  63  

NOU 1997: 6. (1997). Rammevilkår for omsetning av legemidler: 3 ordliste. Hentet fra:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1997/nou-1997-6/14.html?id=343806

14.05.14.

NOU 2012: 16. (2012). Samfunnsøkonomiske analyser: Generelt om realprisvekst.

Hentet fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/nouer/2012/nou-2012-

16/5/2.html?id=700856#noteref1 14.05.14.

Smukkestad, Oddvar (2008). Utvikling eller avvikling (1. utg). Oslo: Gyldendal Norsk

Forlag AS (2008).

St. meld nr. 34 (1996- 97). (1997). Hva er funksjonshemming og hvem er

funksjonshemmet? Hentet fra:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/asd/dok/regpubl/stmeld/19961997/st-meld-nr-

34_1996-97/2.html?id=191144 03.04.14

Thomson, Alex (2004) hentet i Smukkestad, Oddvar (2008). Utvikling eller avvikling

(1. utg). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS (2008).

UNDP (2013). The Rise of the South: Human Progress in a Diverse World. Human

Development Report. Hentet fra http://hdr.undp.org/sites/default/files/Country-

Profiles/TZA.pdf 14.05.14

Vandsemb, Berit Helene. (2013). Kap. 8 Befolkning og utvikling. I Utvikling- en

innføring i utviklingsstudier (s. 187- 211).

Yana – ablechildafrica informasjon om bakgrunn.

  64  

Apendix A Oversikt over informanter

Her kommer en oversikt over informantene vi intervjuet og datoene intervjuene ble

foretatt. Vi har delt oversikten inn i fem forskjellige deler for å gjøre det mer

oversiktlig.

Organisasjon/fagperson

Informant: Dato:

Informant 1 01.03.2014

Informant 2 28.02.2014

Informant 3 04.03.2014

Informant 4 04.03.2014

Informant 5 03.03.2014

Informant 6 02.03.2014

Ansatte/frivillige

Informant: Dato:

Informant 7 11.02.2014

Informant 8 (Gruppeintervju) 14.02.2014

Informant 9 14.02.2014

Informant 10 14.02.2014

Informant 11 11.02.2014

Informant 12 12.02.2014

Informant 13 19.02.2014

Informant 14 27.02.2014

Studenter

Informant: Dato:

Informant 15 10.02.2014

Informant 16 25.02.2014

Informant 17 25.02.2014

Lokale/foresatt/bruker

  65  

Informant: Dato:

Informant 18 18.02.2014

Informant 19 20.02.2014

Informant 20 12.02.2014

Informant 21 18.02.2014

Minifeltarbeidet

Informant: Dato

Informant 22 Uke 45, 2013

Informant 23 Uke 45, 2013

Informant 24 Uke 45, 2013

Informant 25 Uke 45, 2013

  66  

Apendix B Her har vi lagt ved en oversikt over de avtalte observasjonene

Observasjon: Dato:

Observasjon 1 12.02.2014

Observasjon 2 17.02.2014

Observasjon 3 19.02.2014

Observasjon 4 17.02.2014

  67  

Apendix C Intervjuguider

Her legger vi ved en liste over noen av intervjuguidene vi benyttet oss av under

feltarbeidet. Vi vil minne om at dette kun er grunnspørsmålene, for etter hvert som

intervjuene utviklet seg stilte vi oppfølgingsspørsmål.

Intervjuguide til organisasjoner:

Background:

1. Can you tell us about yourself (education, job etc)?

Main part:

1. Can you tell us about the organization you are working for and what they do for

people with disabilities?

2. How does a typical working day look like for you?

3. What are the organization/center doing for the children?

4. What is the life situation for children and youth with disabilities in Tanzania?

5. Does people with disabilities have any legal rights in Tanzania?

• How does that improve their everyday life?

• Does it only work on paper?

• Do you know about the UN deceleration?

6. How does people with disabilities get treated in Tanzania?

7. What kind of challenges do you think people with disabilities face in there

everyday life?

8. How does the organization/center get financed?

• Have you any collaboration with the government (in Tanzania)?

9. Does the center have any foreign partners?

• Do you get any help from intern students (nurses, social workers etc)?

Ending:

10. What do you think the organization/center can do to improve their life situation?

11. How do you define people with disabilities here in Tanzania?

  68  

Intervjuguide til ansatte:

Background:

1. How old are you?

2. Where are you from?

3. How many years of education do you have?

Main part:

4. When did you start working here?

5. Did you know anything about the center before you came?

6. What is your job here?

7. How is the situation for children and youth with disabilities in Tanzania in

general?

8. How do you think people with disabilities get treated?

9. How does a child with disabilities have an effect on their family? What kind?

10. Doe’s people with disabilities have any rights, do you know about the UN

deceleration?

11. What is their biggest challenge in their everyday life?

12. What kind of work doe’s this center do for disabled people?

13. How does this center support their future life conditions?

14. What do you think a person will experience when they are at this center?

15. Have the knowledge about people with disabilities developed in a positive

direction?

Ending:

16. Do you think Tanzania and especially this center can do anything to improve

their life situation?

17. How do you define people with disabilities here in Tanzania?

  69  

Intervjuguide til norske studenter ved sentrene:

1. Kan du fortelle litt om din bakgrunn?

(Utdanning, alder, studiested, interesser osv).

2. Hva slags kunnskap hadde du om sentret før du kom til Tanzania?

3. Hvor lenge har du vært ved sentret, og hvor lenger skal du være der?

4. Hva vet du om leve kårene til barn og unge med spesielle behov i Tanzania?

-Hvordan fremmer sentret du er på utveksling hos dette?

5. Hva tror du er det største problemet/utfordringene til sentret?

6. Hvordan legger sentret til rette for barn og unge med spesielle behov? (ditt syn)

-Eksempler?

7. Tror du sentret gjør alt de kan for at brukerne har det bra?

-Begrunn svaret.

8. Er det noe sentret bør gjøre annerledes for at barn og unge med spesielle behov

kan få det bedre?

9. Hvordan blir ditt opphold finansiert? (hva betaler du for å være der).

10. Har du følt noe press for å måtte gi støtte/bidra økonomisk?

11. Hva syntes du er den største forskjellen mellom Norge og Tanzania tatt i

betraktning av institusjoner?

12. Kan du forklare hva du gjør i løpet av en dag?

13. Hvordan syntes du det er å jobbe på ved dette sentret?