Bak lukkede dører

Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse

Bak lukkede dørerEn bok om voldtekt

Forfatterne har fått støtte fra Fritt Ord og fra NFF (Norsk faglitterærforfatter- og oversetterforening) til å skrive manuskriptet til denne

boken.

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-36581-3

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Anders Bergesen Superultraplus DesignstudioSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012

Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Fenomenet vi kretser om, at skammen blir værende hos of-feret, er sannsynligvis et allmennmenneskelig fenomen. […]Ofrenes ståsted glimrer med sitt fravær. De som erfarer ond-skapen, tas ikke med. De er en unevnelig part, de er stummeog forsøkes ikke bli gitt en stemme. […] Fraværet av skamer sammenfallende med fraværet av ofrene, av deres perspek-tiv. […] I forlengelsen av dette tvinger følgende mulighet segpå: Kan det være at skammens forflytning fra gjerningsmanntil offer samtidig er skyldens forflytning? Logisk sett må detvære slik dersom skyld og skam er to sider av samme sak, atde opptrer sammen og hos samme part.

Arne Johan Vetlesen«Det er ofrene som skammer seg»,

s. 124 og 129

Forord

Da vi for flere år siden begynte å arbeide med voldtekt, møttevi stadig folk som delte sine erfaringer med oss. Antallet kvin-ner vi kjente som hadde vært utsatt for voldtekt og seksuellekrenkelser gikk fra å la seg telle på én, eller til nød to, hen-der, til det motsatte: I dag kan vi telle på én hånd hvor mangekvinner vi kjenner som ikke har vært utsatt for seksuelle kren-kelser – noen svært alvorlige, andre mer tvetydige. Dette sattei gang tankeprosesser om hva vi selv hadde opplevd. Vold-tekt er en konkret, levd erfaring som vi stadig forholder osstil: Gjennom overgrep vi selv har vært utsatt for og fremdelesprøver å bli kloke på, gjennom vår frykt for overfallsvoldtektog når vi erkjenner egne overskridelser av andres grenser. I til-legg til en faglig interesse for voldtekt, brakte denne konkreteerfaringen oss sammen som forfattere.

I denne boka deler vi disse opplevelsene med leseren i formav noen små, litterære fortellinger skrevet i kursiv. Alle dissefortellingene er selvopplevde. Historiene bygger også på sam-taler med venner og familie, flyktige møter med en fremmed ien kebabkø på Grünerløkka, og tanker om sårbarheten mansom menneske kan føle når overfallsvoldtektsbølgene rasersom verst i ens eget nabolag. Hvem av forfatterne som haropplevd hva er uvesentlig, men fortellingene fungerer som enforståelsesramme for de tanke- og erfaringsprosessene som harresultert i den boka du holder i hånden.

Vi har vært på en lang erkjennelsesmessig reise og sitter avog til igjen med følelsen av å ha flere spørsmål enn svar. Detteer ikke en bok hvor du vil finne fasiten på hvem som egent-lig ender med å bli voldtatt og hva som egentlig får en person

7

til å voldta. Ethvert voldtektsoffer og enhver overgriper har isine liv en unik bakgrunn som har ført til at ting ble som deble. Arbeidet med denne boka har lært oss at voldtekt er etkomplekst felt, og langt fra et fenomen man kan fatte entydigekonklusjoner om.

Dessverre har vi opplevd at den offentlige og private sam-talen om voldtekt ofte er bombastisk. Voldtektsdebatten går ibølger. Noen ganger er interessen stor, andre ganger mindre.Noen ganger uttaler personer med makt seg kunnskapsrikt ogforholdsvis nyansert, andre ganger bidrar de samme perso-nene til en polarisert og kunnskapsløs debatt. Selv om boka erkritisk og problemorientert, anerkjenner vi de små dryppeneav endring i positiv retning. Dessverre har vi lang vei å gåfør voldtekt debatteres på en måte som er tilstrekkelig kunn-skapsbasert. Enten det dreier seg om en privat samtale rundtmiddagsbordet, i sosiale media eller i den offentlige samfunns-debatten er tendensen klar: På én og samme tid er voldtektsamfunnsproblemet ingen vil vite noe om, samtidig som det eret problem folk vil vite alt om.

Det er samfunnsproblemet ingen vil vite noe om, fordi vold-tekten skaper avsky og ubehag. Man lurer på om man selvkunne blitt et offer, og blir av og til konfrontert med spørs-målet om man selv, eller noen man kjenner, kunne begått etovergrep. Vår påstand er at disse spørsmålene trigger følelsersom få makter å ta inn over seg. Derfor leter mange etter kjen-netegn ved ofrene og overgriperne som skiller dem fra oss. Ogderfor blir voldtekt samtidig samfunnsproblemet folk vil vitealt om. I denne friksjonen utspiller det seg et motsetningsfulltdrama. Vi har et ønske om å få servert en smørbrødliste overfaktorer og karakteristika ved ofrene og overgriperne, samti-dig som svarene og voldtekten i seg selv støter oss.

Den offentlige debatten er åsted for et hav av voldtekts-myter. Satt på spissen kan vi si at ofrene blir karakterisert en-ten som uskyldsrene eller seksualiserte. På den ene siden harvi madonnafiguren – kvinnen som blir overfalt av en «mørkfremmed» i en park eller i et portrom – og på den andre si-den har vi horefiguren – hun som utfordret skjebnen når hunkledde seg sexy og flørtet med en fyr på fest som «feiltolket

8

situasjonen». Hun er det «aktive offer». Voldtektsofrene ran-geres. Ikke alle ofre er like mye verdt, og ikke alle har likestort krav på vår sympati og forståelse. Overgriperne fremstil-les på sin side ofte enten som ondsinnede monstre eller somkjekke, unge menn som ikke visste bedre. «Fylla har skylda»,sier noen. «Kvinner må også være med og forebygge voldtekt»,hevder andre.

Denne rangeringen av ofre og overgripere har imidlertid fårøtter i virkeligheten. Bak ethvert overgrep skjuler det seg enmosaikk av opplevelser og omstendigheter som gjør at verkenofrene eller overgriperne lar seg beskrive og kategorisere såenkelt som samfunnsdebatten ofte legger opp til. Et mål meddenne boka har vært å undersøke samfunnets måte å håndterevoldtekt på. Gjennom dette arbeidet har vi kartlagt en rekkemyter som vi ønsker å punktere.

Vi har tatt mange metoder i bruk. Altfor ofte snakkes detom ofrene, i stedet for med dem. Altfor ofte får de bare lov åfortelle om at de er ødelagte for livet, eller de blir underkastetekspertanalyser og frarøvet eierskap til sine egne opplevelser.I den tidlige kvinne- og kjønnsforskningen er utgangspunktetmotsatt. Der lar man vanlige mennesker være kilden til kunn-skap, og man gir ofrene et ansikt og en stemme. Derfor harvi først og fremst snakket med ofrene selv. Vi har også ønsketå formidle erfaringene til de ofrene som er usynliggjort: Men-nene som blir voldtatt, og de som blir voldtatt av noen de al-lerede kjenner. Vi har ønsket at bokas teoretiske og analytiskeutgangspunkt skulle ligge nært opp til den virkeligheten of-rene selv beskriver. Samtidig har vi av personvernhensyn sør-get for at overgripernes anonynmitet er ivaretatt, for eksempelved endring av navn og geografisk åsted for voldtekten.

Ett av ofrene som leseren blir kjent med i denne boka heterMathea. Da vi først fikk kontakt med henne, sa hun at hunville stille opp på to betingelser: For det første vil hun snakkeåpent om fenomenet, og er tydelig på at selv om voldtekt fårkonsekvenser for livet til den som utsettes, så er voldtekt ikke«nesten-drap». «Livet er ikke over», som hun uttrykker det.Blir man ikke snakket til som et helt menneske med handlings-muligheter, blir man låst i en offeridentitet. Men voldtekts-

9

ofrene er mye mer enn overgrepene de ble utsatt for, og detrenger å komme seg videre. I denne boka skal vi se hvordannoen av dem har klart det.

For det andre vil Mathea ikke være med på å demoniseremenn som voldtar. Hun har vært utsatt for tre voldtekter i sittliv, men mener at vi må innse at det faktisk er mennesker somvoldtar, vanlige menn. Hun sier at vi aldri kommer til å forståmekanismene bak voldtekt hvis vi gjør dem til noe annet ennmennesker. De er mer enn handlingen de har begått. Matheatror ikke det er mulig for voldtektsmennene å ha et normaltforhold til seksualitet og til seg selv når samfunnet stemplerdem som «udyr».

Man blir det man blir fortalt at man er. Jeg kan ikke fore-stille meg at gutta som sitter sedelighetsdømt på Ila fengselhar et rikt språk for følelser, og hvordan man håndterer segselv og det man er dømt for. Vi er ikke tjent med å skyvedem unna.

For ved å gjøre dem til «ikke-mennesker», som Mathea sier,taper samfunnet samtidig muligheten til å forebygge de livs-betingelser som gjør at noen menn ender med å voldta. Detbringer oss til det andre metodiske grepet. Vi har ønsket ågå bakom de tabloide fortellingene om overgriperne. I denneboka vil leseren bli kjent med overgripere av begge kjønn, ogvi har lagt mye arbeid ned i å få dem i tale. I nærmere to århar vi vært i kontakt med fengsler, ulike deler av kriminalom-sorgen og forsvarsadvokatene til voldtektsdømte. Mange fag-personer har vært hjelpsomme, og vi er takknemlige for deresbidrag. Dessverre har vi måttet snu i døra hver gang. Ingenvoldtektsdømte har villet stille opp. Forklaringen vi har fåtthar så å si vært likelydende i alle tilfeller: Gjerningspersonenesliter med skyld og med skam. De orker ikke dele sine histo-rier med omverdenen. Denne skammen besluttet vi oss for åutforske nærmere gjennom å treffe de voldtektsdømtes tera-peuter. Vi tror skammen skyldes at mange av oss utdefinerervoldtektsforbryteren fra ethvert fellesskap med oss. Det er enond sirkel som hindrer forebygging.

10

Bare i ett tilfelle fikk vi kontakt med en voldtektsdømtmann. Møtet var skjellsettende. Han var ikke noe monster.Han serverte oss kaffe og kanelboller. Han fortalte åpent ogærlig om hendelsen og tankene han hadde gjort seg i etterkant.Til tross for at han mente seg uskyldig dømt, fortalte han ogsånyansert om sider ved det guttemiljøet han er, og har vært,en del av. Han forklarte på hvilke måter denne kjønnskultu-ren kan stå i veien for gode og respektfulle relasjoner mellomkvinner og menn. Dessverre trakk han seg fra prosjektet vårt.Han likte ikke fremstillingen av seg selv og sine venner. Be-slutningen hans respekterte vi. I etterkant har vi tenkt at mø-tet med ham, og fremfor alt alle møtene vi aldri fikk med deandre som er dømt for voldtekt, er vitnesbyrd om hvor vans-kelig det er å få grep om hva voldtekt er som fenomen. Tar viikke livet av mytene om voldtektsforbryteren og får til en dia-log med ham eller henne, er det lite håp om å forebygge – bådede krenkelsene som befinner seg i en juridisk gråsone og de ob-jektive voldtektene som hver eneste dag preger mange mennsog kvinners liv. Dette arbeidet må og skal fortsette.

I arbeidet med denne boka har mange sagt: «Huff. Hvor-dan orker dere?» Vi skal være de første til å innrømme at det ådykke ned i denne materien har vært ekstremt krevende. Fag-lig, etisk og følelsesmessig.

Faglig, fordi vårt utgangspunkt til dels er feministisk, og viderfor har måttet ta mange diskusjoner om hva som er godog dårlig feministisk forskning. Vi mener selv at vi har klartå finne en god balansegang hvor vi utfordrer radikale og uvi-tenskapelige doktriner, samtidig som vi metodisk og teoretiskhar hentet mye inspirasjon ved å lese kjønns- og voldsforsk-ning og konsultere ledende fagpersoner på feltet.

De etiske utfordringene har handlet om å ivareta person-vern og anonymitet. Det gjelder spesielt i delen om det norskerettssystemets behandling av voldtekt. Her har vi lagt oss påen linje som er i tråd med presseetiske retningslinjer, men for-søkt å komme så nær en forskningsetisk standard som mulig.I rettssakene har vi fått nødvendige tillatelser til å oppholdeoss i retten fra rettens formenn eller første lagmann i denaktuelle domstol, som også har hjulpet med rekruttering av

11

jurymedlemmer som vi har intervjuet etter rettssakenes avslut-ning. Med mindre annet er nevnt, er opplysninger og sitaterhentet fra rettsforhandlingene som er offentlige. I arbeidet medboka har vi gjort feltarbeid i hele landet, og besøkt henholdsvisBorgarting, Agder, Eidsivating, Hålogaland og Gulating lag-mannsrett. Av personvernhensyn oppgir vi ikke hvilken dom-stol som har behandlet sakene vi har fulgt. I flere av sakene vihar overvært siteres det fra tingrettsdommer og lagrettedom-mer. Av personvernhensyn har vi likeledes utelatt saksnumreogså her. I saker vi ikke har fulgt selv, men som har vært om-talt i dagspresse, andre publikasjoner eller som ligger offent-lig tilgjengelig på Lovdata, er saksnumrene beholdt, og enkleanonymiseringer foretatt.

Alle som har blitt intervjuet til boka har fått sitatsjekk, ogvi har innhentet informert samtykke. Partene i rettsforhandlin-gene vi skriver om har vi ikke innhentet aktivt samtykke fra,men fornærmede og tiltalte i saken har fått informasjon omprosjektet via sine respektive advokater. Så langt det er mulighar vi forsøkt å ha en åpen dialog med alle rettens aktører, menholdt en viss avstand så lenge forhandlingene har pågått, så viikke har forstyrret rettsprosessen unødig. Rettens formann haralltid blitt orientert om vår tilstedeværelse i forkant av rettssa-ken. Ofrenes og overgripernes personopplysninger, samt infor-masjon om deres nasjonalitet, er endret. Jurymedlemmer harikke en straffesanksjonert taushetsplikt, men deres anonymi-tet er ivaretatt basert på råd fra Domstoladministrasjonen ogi tråd med det Juryutvalget legger til grunn.

Følelsesmessig har det vært utfordrende, fordi menneskenevi har truffet – enten det har vært ofre eller overgripere – harvist oss hvor dype spor en voldtekt setter, og hvor mange småog store tragedier som kan utspille seg i et menneskes liv førman enten blir voldtatt eller blir den som voldtar.

Men: Det som gjør at vi har orket å gjøre dette, skyldes førstog fremst at det faktisk ikke trenger å være så deprimerende ålære om voldtekt. Voldtekt er en av flere mulige innganger tilen bredere samfunnsanalyse. Denne boka handler derfor ommye mer enn bare voldtekt. Den handler også om hvordan li-kestillingen befinner seg i en brytningstid. Om møtet mellom

12

minoritets- og majoritetsbefolkningen, og om hvordan kjønnog seksualitet henger sammen med nasjonale selvbilder. Deter også en bok om makt, både den synlige og den subtile. Denmakten som utøves bak lukkede dører, og som den norske of-fentligheten sjelden eller aldri får vite om. Den makten mediautøver i sin måte å vinkle seksualforbrytelser på. Den maktenstaten gjennom lover og rettssystemet utøver når de definerernoe som et kriminelt avvik og noe annet som normal seksuelladferd.

Bak et tema som tilsynelatende er dystert og alvorstungt,skjuler det seg mange interessante spørsmål, ny kunnskap ogikke minst ideer om hvordan et samfunn uten voldtekt kan seut og ta form. I denne boka tar vi til orde for en ny voldtekts-politikk. Det handler om hvordan vi vil ha det med hverandre,og hvordan vi skaper gode vekstbetingelser for gjensidige ognytelsesfulle seksuelle relasjoner. I det ligger det mange drøm-mer og mye håp.

Århus, oktober 2000.

Hastige skritt nedover den mennesketomme gata. Jeg harklaprende støvletter og litt for tynn jakke. Høstvinden sviri kinnene og duskregn gjør ansiktet mitt vått. Jeg trekkerlua godt nedover ørene og stikker blåfrosne fingre i lomma.Først etter noen hundre meter oppdager jeg ham, der bakmeg. Slapp av nå, dette går bra, han er bare en vanlig fyr,irettesetter jeg meg selv mens jeg kjenner magen knuge segsammen og pulsen stige. Han haler innpå meg. Har jeg ikkeblitt advart mot dette tusen ganger før? Ikke gå alene hjempå nattestid i helgen, særlig ikke beruset og på øde streknin-ger. Ta taxi hjem eller slå følge med en kompis. Jeg bestem-mer meg for det siste. Taster nummeret til Kasper, en gammelflamme.

– Hei, det er meg.– Hva skjer’a, snuppa?– Du, kan du ikke snakke med meg mens jeg går hjem? Det

går en skummel type bak meg.– Klart det. Du vil ikke komme hjem til meg’a? Jeg har vin,

lokker han.– Mmm … okay, flørter jeg tilbake og skotter over skulde-

ren. Min potensielle voldtektsmann er borte. Jeg puster lettetut og gir meg selv en mental ørefik. Dumme, naive pikebarn.Nå må du slutte å utfordre skjebnen, formaner jeg strengt megselv.

Da han åpner døra møtes forventningsfulle blikk. Jeg fø-ler meg varm, glad og litt kåt. Og svimmel av pilsen. Ser på

15

Kasper med slørete øyne, vil holdes rundt, søke tilflukt i fav-nen hans, hvile på sterke armer. Sove snart i fløyelsmyk søvn,kjenne pusten hans i nakken.

Han tar meg. Det er det jeg vil, selv om jeg ikke har noenanelse om hvordan jeg endte i senga hans. Kasper er kjekka-sen fra folkehøyskolen som deitet samtlige av venninnene minemens jeg iherdig la lokk på min hemmelige forelskelse. Deiligeskatergutten med de frekke replikkene. Alltid hatt en svakhetfor dem. Det er fem år siden, den gang var vi bare fjollete ten-åringer. Men nå er jeg en voksen kvinne, og nå er han min.Her og nå. Kanskje bare denne natta, men endelig får jeg puleham.

– Kasper.– Mmmmnn …?– Kasper.– (…)– Kasper, kan du ikke ta på en kondom?– Mmmm …– Kasper.– Du er så deilig …Det føles ikke riktig. Han nedlegger damer på stripe, jeg vil

ikke ha en guffen kjønnssykdom. Faen.– Kasper. Jeg vil ikke uten kondom. Vær så snill.(…)Jeg ser i taket. Er så uendelig trøtt og sløv av alkoholen.

Han pumper mekanisk videre. Tar meg hardt uten å møteblikket mitt. Jeg kjenner meg tørr og sår, og protesten stil-ner. Lysten har forsvunnet som dugg for sola. Klarer ikkegjøre mer motstand nå. Jeg ville ha ham, men ikke sånn. Lig-ger ubevegelig og stum. Ikke redd. Skrur bare hovedbryterenav og lar ham bruke kroppen min, det er likevel snart over.Han tømmer seg inni meg med et høyt stønn og ruller avkroppen min, som ikke er kroppen min, bare et brukt hyl-ster.

– Du bruker p-piller, ikke sant, spør han etterpå uten å sepå meg.

– Mm, mumler jeg stille.Han snur ryggen til meg. Jeg sier jeg er tørst. Gidder han

16

hente et glass vann? Nei, det syns han jeg kan gjøre selv, in-formerer han meg. Kort etter forteller pusten hans at han so-ver tungt. Jeg kryper ut av senga og kler lydløst på meg. Følermeg billig, brukt og forbanna. Finner et papirark og skriverfølgende:

Noen gode råd til Kasper neste gang han knuller ei dame

1. Gjør din kvinne trygg på laknene. Ha prevensjontilgjengelig.

2. Ta gjerne selv initiativ til å bruke prevensjonen og sjekkunder alle omstendigheter om din kvinne selv beskytterseg med noe.

3. Bruk passe tid på forspill. En tent kvinne er enmorsommere sexpartner.

4. Om din kvinne ombestemmer seg eller gir uttrykk forat hun ikke liker det som foregår, pumper du ikke barevidere.

5. Vær hyggelig. Tilby for eksempel å hente vann når derehar hatt sex.

6. Det er dårlig stil å sovne med en gang du selv ertilfredsstilt.

Et sekund vurderer jeg å henge lista på kjøleskapet i bofelles-skapet hans, men lar det være. Når jeg forsiktig lukker dørabak meg og går ut i høstnatta føler jeg meg som det mest en-somme mennesket i hele verden. Men jeg er ikke noe jævla of-fer.

Noen dager senere går jeg til legen for å sjekke meg for dekjønnssykdommene Kasper kan ha gitt meg da han tvang segtil sex. Gynekologen ber meg ta plass i stolen. Jeg spriker medbeina og føler meg skamfull mens den unge medisinstudentenstår og ser på. Synes hun at jeg er en løsaktig hore som selver skyld i å ha pult på seg sykdommer? Det er litt vondt. Gy-nekologen gløtter opp på meg over spekulumet. «Her var detveldig rødt og sårt», sier hun. No shit, Sherlock, tenker jeg og

17

ser opp i taket, myser mot det knitrende, statiske lyset. Jeg vilaldri mer tenke på det.

Tolv år senere kjører fremdeles tanken på repeat: Var detvoldtekt eller var det bare dårlig sex?

Jeg har godtatt at jeg aldri vil få svar.

del 1

Relasjonsvoldtekt:De vanligste voldtektene

Et voldtektsoffers relative verdi

Alle voldtektsofre er ikke like mye verdt. Det er en provose-rende påstand, for mange er den antakelig absurd. I vårt like-stilte land, der voldsofre har erstatningsordninger og offentligoppnevnt bistandsadvokat, der alle barn og unge lærer på sko-len at man skal respektere andres kropper og grenser, er detlikevel slik at mange voldtektsofre møtes med mistenksomhetog vantro. De får høre at de må ta på seg sin del av skylda, atde burde visst bedre, passet bedre på. Noen må kjempe har-dere for å bli hørt og trodd enn andre ofre, og det de står oppmot er mange hundre år med myter og misforståelser om vold-tekt. «Kvinner lyver om voldtekt», lyder refrenget. Har manikke blåmerker å vise frem, sitter beskyldningene om løgn myeløsere. Mytene slår hardt: «Kvinner ber om å bli voldtatt.»«Kvinner nyter egentlig å bli voldtatt.» «Enhver kvinne somvirkelig vil det, klarer å unngå å bli voldtatt.» Voldtektsmytenekonstruerer et offerideal som er like lite ønskelig som det eruoppnåelig. De skaper «verdige» og «uverdige» ofre.1 I denneboka vil du møte kvinner – og menn – som har opplevd over-grep som gjør at deres verdi som ofre synker, både i media, irettssalen og blant folk flest.

Våren 2011 sendte NRK en Brennpunkt-dokumentar derfire kvinner sto frem med sin voldtektshistorie.2 Men bare denene av kvinnene stilte opp med ansiktet mot kamera og fulltnavn. Hun hadde vært utsatt for en grov overfallsvoldtekt, ogble trodd på alle punkter i retten. De andre tre ønsket ikke åstå frem med navn og bilde.

Voldtektsofferet «Anita» i NRKs dokumentar ble voldtatt ileiligheten til en kompis da hun etter en tur på byen la seg i en

21

seng for å sove. Hun sier til NRK at hun skulle ønske hun hel-ler hadde vært offer for en overfallsvoldtekt. En slik voldtektmed en kniv mot halsen, ingen alkohol, ingen fest, ingentingsom kunne brukes mot henne. Dessuten, legger hun til, haddehun i et slikt tilfelle vært mindre sint på seg selv. «Anita» tol-ker det hun har vært utsatt for innenfor rammene av de vold-tektsmytene vi omgir oss med. Hun er et mindreverdig offer.«Man blir ikke tatt så seriøst når det er alkohol i bildet», ut-taler et annet voldtektsoffer, «Julie». Jentene får spørsmål omhvorfor de sitter med ryggen til Brennpunkts kamera. De sva-rer at det er fordi de opplever at voldtekt fortsatt er tabubelagt.De føler de blir konfrontert med spørsmål om deres egen skyldog ansvar, at folk trekker deres historier i tvil. «Var det ikkenoe du egentlig gjorde frivillig? Og så angret du bare etterpå?»hører de stadig når de forteller sine historier.

Relasjonsvoldtekt3, en voldtekt der offeret og gjerningsman-nen kjenner hverandre fra før, er den vanligste typen voldtektsom forekommer i Norge. I en undersøkelse fra 2004 om Oslo-befolkningens utsatthet for vold og trusler, heretter kalt Os-lo-undersøkelsen, dokumenterer forskerne Hilde Pape og KariStefansen at 16 prosent av kvinnene og to prosent av mennenevar blitt truet eller tvunget til sex, utsatt for voldtekt eller vold-tektsforsøk minst en gang i livet etter fylte 16 år.4 Halvpar-ten oppga at en venn eller en bekjent hadde begått overgrepet,mens litt over en tredjedel ble utsatt av en nåværende eller tid-ligere partner. Mindre enn en tredjedel av kvinnene oppga enukjent gjerningsperson. Det er altså en klar overvekt av kjentegjerningspersoner i Oslo-undersøkelsen. I politiets anmeldel-sesstatistikker er overgrep fra fremmede vanligere enn i slikeforekomstundersøkelser.5

Sannsynligheten for å anmelde en voldtekt øker med avstan-den til gjerningsmannen – jo fjernere og mer fremmed han er,jo større er sjansen for at offeret velger å anmelde. Menn somvoldtar noen de kjenner risikerer i mindre grad å bli anmeldtog straffeforfulgt. Man regner med at omkring ti prosent avvoldtektene som skjer i Norge blir anmeldt.6 I tillegg er detbare rundt tolv prosent av de voldtektene som faktisk anmel-des i Norge som ender med fellende dom. Det er med andre ord

22

praktisk talt forbundet med straffrihet å voldta i Norge.7 Un-derrapporteringen av og straffriheten for relasjonsvoldtekterskaper den gjenstridige myten om at de vanligste voldtekteneer de som skjer mellom mennesker som ikke kjenner hver-andre, på offentlig sted. Relasjonsvoldtektene blir usynlige. Deforsvinner fra bevisstheten og gjør det vanskeligere for oss åse uretten når og der den skjer. Når vi tenker «voldtekt», hvaser vi for oss da? Utendørs, en mørk natt, mye og grov fysiskvold, ukjent gjerningsmann. Det er ikke slik en vanlig voldtektser ut.

Gerd Bohner er professor i sosialpsykologi ved universiteteti Bielefeld i Tyskland. Han har ledet et forskningsarbeid derman har undersøkt hvordan voldtektsmyter påvirker folks for-deling av skyld og ansvar på offer og overgriper i voldtektssa-ker. Studien viser hvor viktig det er å eksponere motsetningenmellom «verdige» og «uverdige» ofre, for disse ideene får kon-sekvenser når vanlige folk skal fordele skyld og ansvar i vold-tektssaker. I undersøkelsen presenteres forsøkspersonene forulike voldtektsscenarier og blir bedt om å vurdere ansvar ogskyld. Undersøkelsen viser at personer som i stor grad tilslut-ter seg voldtektsmyter også tenderer mot å legge mer skyld ogansvar for overgrepet på offeret, og mindre på overgriperen.8

Dette er personer som betrakter hendelsen utenfra, og sompåvirkes av de tankene og meningene de allerede har om hvasom er en «ekte» og en «mindre ekte» voldtekt. Forsøksper-sonene får historien gjenfortalt, og voldtektsmytene kommersærlig til uttrykk når de får oppgitt en voldtektshistorie sompreges av at det er påstand mot påstand – der selve fortellingenom voldtekten ikke gir klare beviser om hva som har skjedd.Mange relasjonsvoldtekter er slike saker, der det er brukt litefysisk vold og der bevissituasjonen i retten blir vanskelig.

Bohner og kollegene hans fant at når man får presenterten voldtektssak på denne måten, får voldtektsmytene en vik-tig funksjon som forståelsesramme for personer som skal be-dømme om overgriperen har skyld i det som skjedde. Medandre ord former myter våre oppfatninger om skyld og ansvari voldtektssaker, og folk lar seg styre av slike forestillinger nårde skal bedømme om noe var en voldtekt eller ikke. For at en

23

voldtekt skal fremstå som klar og tydelig trengs det et «ver-dig» offer og en «ekte» overgriper.

Voldtektsdebatten speiler samfunnets vanskeligheter medå gripe voldtektsproblemet. Holdninger, meninger og opp-fatninger viser seg her, i mer eller mindre usensurert form.Debatten er likevel ikke den viktigste trusselen mot vold-tektsofres opplevelse av rettferdighet. Det blir riktig alvorlignår voldtektsmytene får fotfeste i rettssystemet. Rettssyste-met og lovgivningen skal ivareta de svake på vegne av felles-skapet. Derfor stilles systemet ovenfor store utfordringer nårkriminelle handlinger som så til de grader er befengt medusannheter, halvsannheter og myter skal vurderes innenforden tilsynelatende objektive arenaen som rettssalen skal være.Dette er bakteppet for den juridiske behandlingen av relasjons-voldtekter, som vi drøfter i bokas fjerde del, om rettssystemet.

Voldtekt er et tvetydig begrep for mange. Mange opplevel-ser som er ubehagelige og uetiske er ikke nødvendigvis krimi-nelle i den forstand at de kan ende med dom i en rettssal. Mentvetydigheten innebærer at mange kvinner og noen menn opp-lever en type seksuelle grenseoverskridelser som de ikke kal-ler ved sitt rette navn: Voldtekt. De er usikre på om de spilteopp til det, om de kan skylde seg selv, om de må bære ansva-ret for noe en annen person har gjort. Det er denne andre per-sonen vi må snakke mer om. Uavhengig av om den personenblir dømt i en rettssal. For ansvaret for overgrepet ligger hosden som har gjort det.

Det alvorlige seksuelle overgrepet, voldtekten, er ikke nød-vendigvis tvetydig. Det er ikke gitt at de voldtektene vi oppfat-ter som gråsoneaktige og utydelige, faktisk er det i øyeblikketovergrepet finner sted. Tvetydigheten kommer ofte i etterkant,når offeret, overgriperen eller samfunnet rundt vurderer detsom har skjedd. Da konstrueres det et teoretisk samtykke somer farget av de oppfatninger og holdninger man har til voldtektsom fenomen. Mange ofre for voldtekt skammer seg. Ofre forrelasjonsvoldtekt opplever ofte en dobbelt skam: de skammerseg både fordi de klandrer seg selv for voldtekten, og fordi detikke er plass til deres offerhistorier i vår felles fortelling omvoldtekt. Den doble skammen blir en tilleggsbelastning. Og

24

den pågående offentlige og private samtalen om voldtekt strørsalt i såret gjennom vår manglende evne til å ta klart stilling tilat voldtekter i nære relasjoner også er voldtekt, og ikke «noeannet».

Vår påstand er at samfunnet opererer med kun to muligekategorier av voldtekt; den brutale overfallsvoldtekten, som erutvetydig, stygg og brutal, og på den andre siden, den vanske-lige, ambivalente og uklare relasjonsvoldtekten. Men er disserelasjonsvoldtektene virkelig så vanskelige å forstå, så tvety-dige? Kanskje er det slett ikke slik at offerets signaler er umu-lige å tyde, eller at maktmisbruket egentlig var så vanskelig åfå øye på. Kanskje handler det mer om manglende vilje til å seetter signalene og prøve å forstå dem?