Den siste enhjørningenFantasiverdenen som Forteller om identitet og dødelighet

Helten RolfsuperkreFtene er lærevilje og språkkyndighet

Fotografiske sporBilledsamlingen har mange skatter i arkivene

Studentmagasinet for Det humanistiske fakultetUiB nr. 1 2012 19. årgang

Atrium

Atrium

FOTO POrTreTT

3 – LEDER

4 – mastERstuDEntEn / Christine Wilhelmsen skriver om flow i musikkterapi

8 – fagpREsEntasjonEn / Japansk populærkultur lokker mange studenter

12 – Hsu / HF-kafeen Ad Fontes har blitt 1 år

13 – Hit, mEn ikkE næRmERE / Atrium kom ganske nært bandet First Aid Kit

27 – «ut» / Dikt av Keren rebecca Marthinsen

28 – La nynoRskEn vERE! / Den norske språkidentiteten er trua

31 – #BittER / Kåseri om å få Twitter-konto mot sin vilje

36 – vED kjøkkEnBoRDEt / Korttekst av Mustafa Duale

38 – 200-åRig gjEngangER / Universitetsbiblioteket feirer Charles Dickens

47 – pEnsumfRitt / Hva leser kantinemedarbeiderne?

reDAKsJOn

Fotografiske spor Den siste enhjørningen

Helten Rolf

Fantasiverdenen som forteller om identitet og dødelighet.

superkreftene er lærevilje og språkkyndighet.

Journalistar Ellen Marie F. Risbruna, Mona Maria Løberg, Mari Mulelid, Ingvild A. Jansen, Mustafa Duale, Solveig Hesvik Frøyen, Keren Rebecca Marthinsen, June Røys Hauge, Marit Solemdal.

Fotografar Solveig Hesvik Frøyen, Ellen Marie F. Risbruna, Mona Maria Løberg, Hanne Kari Njåstad, Keren Rebecca Marthinsen, June Røys Hauge, Alexandra Azanova.

Layout Mona Maria Løberg, Alexandra Azanova, Solveig Hesvik Frøyen, Keren Rebecca Marthinsen, Kristine Turøy, Nora Sørensen Vaage, Olav Bjørnebekk, Tilla Bønes.

Illustrasjon Mona Maria Løberg, Ingvild A. Jansen, Hilde Aurora Flak.

Framside og bakside Trine Skeistrand Kjoberg

Redaktør MONA MARIA LøBERg manamoria@gmail.comØkonomiansvarleg INgVILD REVNE ingvild_r@yahoo.comFotoansvarleg ELLEN MARIE F. RISBRuNA ellenmarier@yahoo.no LayoutansvarlegALEXANDRA AZANOVA alexandra.azanova@gmail.comRedaksjonssekretærHANNE KARI NJÅSTAD hanne_kari@hotmail.com

Det humanistiske fakultet Sydnesplass 95007 Bergen

Atrium kjem ut to gongar i semesteret.

Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det humanistiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar.

Billedsamlingen i Bergen har mange skatter i arkivene.

LITTerATUr

Ekstern bidragsytar i dette nummeret: Tor Sivertsen Prestegard, Anniken Iversen, Trine Skeistrand Kjoberg.

Trykk: Bodoni

atrium@uib.nohttp://atrium.b.uib.no

IKONTema for

elske

IKON er Atriums visuelle seksjon som består av bidrag

fra studentar ved Det humanistiske fakultet.

Neste tema: LYSSend inn ditt bidrag til ellenmarier@yahoo.no

16 4020

�

Tekst og illustrasjon: Mona Maria Løbergmanamoria@gmail.com

Leder

Når du...elsker!

Forestill deg at du er på konsert og det du opplever der er så intenst at du blir overrasket over hvordan du reagerer. Du blir fanget i øyeblikket mens tiden flyr. Du er inne i en flyt og det er underlige følelser som sniker seg rundt i tarmsystemet og oppover, opp til brystet, halsen og rundt nakken og nedover ryggen. Du er ikke syk, du elsker. Det er det du gjør, du elsker musikken du opplever.

Du bør lese: Intervjuet med masterstudenten, side 4 + se bildeserien av First Aid kit, side 13.

en annen gang er du på lesesalen. Du kikker rundt deg og ser de andre studentene som leser. Det er stille og du tenker at du er fantastisk glad for at det var dette du valgte å gjøre i år. Du ville studere selv om du ikke visste hva du ville bli og du kjenner at du elsker å være en student og å lese nettopp det du gjør nå.

Du bør lese: Portrettet om HF-studenten Rolf, side 20.

Kanskje du er en av de single menneskene som lengter etter å finne en som du kan bli kjæreste med. når du er blant de single vennene dine vitser du ofte om de som litt for ofte dumper vennene for å ha kosekveld med kjæresten, men i virkeligheten drømmer du om at det var du som kunne ha muligheten til å gjøre

nettopp det. Du venter fortsatt på å bli tatt med storm av Herr eller Frøken Fantastisk-i-dine-øyne og du har allerede gått forbi mange leiligheter hvor du tenker at du og den imaginære kjæresten kunne bodd sammen. Du drømmer om dette hver dag og etterhvert som du blir eldre og klokere innser du at hverdagene med en samboer nok kommer til å bli noe rutinepreget. Men hva gjør det tenker du, når du hver dag kan våkne opp til den du elsker og som elsker deg tilbake?

Du bør lese: Ved kjøkkenbordet side 36.

eller kanskje du er en av de menneskene som sier «Jeg vil se noe jeg vil le skikkelig av!» og at du har venner som svarer at «Det er ikke så lett å finne en god komedie nå for tiden». Hva skal du da gjøre? Du har jo faktisk litt fritid du vil sause bort på skikkelig god underholdning, men det du finner er halvdårlige youtube-klipp som noen har linket til på Facebook og noe som du trodde var nyheter (men som viste seg å være sladder). Det du da skal gjøre kjære leser, er å lese kåseriet på side 31. Det kommer du til å elske.

�

Tekst: Mona Maria Løbergmanamoria@gmail.com

Foto: Hanne Kari Njåstadhanne_kari@hotmail.com

hold mellom de to. Da kan man oppleve flyt.

Wilhelmsen har satt seg inn i flytteo-rien og ser på hvordan musikkterapeuter forholder seg til denne teorien, hva den kan gjøre og hvordan flyt-opplevelsen for-toner seg i improvisasjonen.

– Med flytteori er det paradoksalt, at hvis du intenst prøver å oppnå flyt bidrar det ofte til at du blir hemmet fordi du ten-ker for mye på det. Men jeg tror det likevel kan være nyttig for musikkterapeuter og musikkterapistudenter å kjenne til flyt-teori fordi flyt er en så positiv opplevelse. Kanskje kunnskap om hvordan flyt forto-ner seg i musikkterapi kan styrke det som fag og improvisasjon som metode.

– statusen til musikkterapien? – Ja. Jo flere ting som underbygger

musikkterapi som terapi og improvisasjon som metode, jo mer anerkjent vil den kanskje bli.

når jeg spør henne om hvilken reaksjon hun har fått fra musikkterapeutene hun har snakket med sva-rer hun:

– Alle som jeg møter sier at de har opplevd flyt i musikkterapi og i musikk, ikke minst. I litteratur om flyt har det vært skre-vet mye om musikk og musikkopplevelser.

– Hva er din opplevelse av flyt?

– Flyt er en veldig positiv opplevelse, så jeg har vel en forforståelse om at det er noe som er bra. samtidig prøver jeg å være åpen for at det ikke kan være positivt for alle. For eksempel har positiv psykologi fått kritikk for at det er for individfokusert og at det er en oppskrift på lykke. så man må være litt forsiktig med det òg, men jeg håper at det kan være noe positivt som kan utdype musikkterapien og gi den mer styrke.

Fremme helseKlientene som Wilhelmsen snakker om kan være alt fra spebarn til demente, for musikkterapeuter kan arbeide ulike i in-stitusjoner hvor målet er å fremme helse. selv har hun hatt praksis på kulturskolen med psykisk utviklingshemmede, i fengsel,

på sykehjem og på et rehabiliteringssenter hvor pasientene hadde nevrologiske plager.

– Det er ofte en te-rapiform som kommer i tillegg til andre tera-piformer. Den brukes med pasienter som er lite motivert for andre terapiformer. så det med motivasjon kan ofte være viktig innen-for musikkterapi.

– Musikkterapeuter bruker musikk for å gi mennesker nye hand-lemuligheter, motivere

Masterstudenten

“Musikkterapeuter bruker musikk for å gi mennesker nye handlemuligheter, motivere dem og gi dem økt livsglede.

Christine Wilhelmsen, masterstudent i musikkterapi.

med musikkMotivasjon og mestring

Christine Wilhelmsen skriver på en masteroppgave hun håper vil skape kunnskap som styrker faget musikkterapi.

Da jeg og fotografen møtte Christine Wil-helmsen fikk vi innblikk i en litt annerle-des verden enn den vi kjenner fra livet på sydneshaugen. Vi var fortsatt på HF, men i en del av fakultetet som vi tidligere ikke hadde sett. Wilhelmsen tok oss med inn på pauserommet til masterstudentene på «Femårig integrert masterprogram i mu-sikkterapi», hvor vi ble møtt av studenter som lekte gjemsel.

– Du må skrive at pauserommet er for lite til å leke gjemsel i! Og at vi ikke har vinduer! sa en av dem.

en så leken oppførsel blant studenter er heller uvanlig på dagtid, men det kan kanskje forklares med at studiet musikk-terapi krever at studentene har evne til improviasjon.

FlytteoriI samtale med Wilhelmsen viser det seg at det å improvisere og leke kan være viktig når musikkterapeuter arbeider med sine klienter. Dette er et nøkkelpunkt i master-oppgaven hennes.

– Musikkterapeutisk improvisasjon brukes på veldig mange måter. Det handler om å skape noe i øyeblikket, og bruke de ressursene en har der og da, sier Wilhelm-sen og forklarer at det kan være en nøkkel til det å oppnå flyt.

– Flyt? Har ikke det med motivasjon å gjøre? spør jeg. At du kommer inn på en middelvei hvor det er passe vanskelig, passe lett?

– nettopp. At evnene dine er på høyde med utfordringene. At det ikke er misfor-

�

dem og gi dem økt livsglede, kan Wilhelm-sen fortelle. Meningen er altså å bruke mu-sikken bevisst for å oppnå noe annet enn det å framføre den perfekt.

– Musikken blir en motiverende fak-tor. Du kan tenke deg at om du skal gjøre mange fysisk krevende øvelser, så hjelper det kanskje at man synger en sang man liker. Å bruke rytmen i musikken kan gjøre det lettere. Og man bruker ofte musikken med demente, for det kan bidra til å skape livsglede i en ellers litt ensformig hverdag. Og selv om demente glemmer nesten alt, kan de huske tjue vers på en sang de lærte

da de var små. så det kan være veldig viktig for den demente og de pårørende; det kan være en fin måte å skape kontakt på. Det er et helseaspekt ved musikkterapien. Vi skal fremme helse på ulike måter.

Å ha kunnskap om hvordan mennes-ker kan oppnå flyt – tilstanden av å bli så motivert i det man gjør at man glemmer alt – kan også være nyttig i musikkterapien, mener Wilhelmsen. Og siden fagfeltet er forholdsvis ungt trengs det mer kunnskap om dens effekt og muligheter. Vi håper at Wilhelmsen sin oppgave blir et slikt bidrag.

Teori om flyt / flow

Teori fra positiv psykologi som er brukt

innenfor mange felt.

Flyt/flow er en behagelig tilstand som be-

skriver det å bli så oppslukt av et gjøremål

at alt annet forsvinner.

For å oppleve flyt må oppgavene være

passe vanskelige. Ikke for lett og ikke for

vanskelig.

*

*

*

IKONHanne kari Njåstad

�

Tekst: Marit Solemdalmarit_solemdal@hotmail.com

Foto: Ellen Marie F. Risbrunaellenmarier@yahoo.no

Populærkultur og akademia

i skjønn foreningJapansk populærkultur lokker studenter til forelesningssalen.

Benedicte Irgens, som er den eneste forele-seren i japansk ved Universitetet i Bergen, forteller at japanskfaget startet opp på midten av 80-tallet. På de aller første fore-lesningene den gang dukket det opp hele 40 studenter, men det var bare tre av dem som til slutt gikk opp til eksamen.

– etter dette har antallet holdt seg nokså stabilt, og man hadde cirka 10-15 stu-denter hvert år. Men rundt år 2003, da Kva-litetsreformen ble innført, ble vi vitne til en voldsom økning i antall studenter som vi ikke hadde forutsett. Plutselig var det 50-60 oppmøtte studenter på orienterings-møtet, og dette høye tallet har holdt seg.

Japanske tegneserierDet er vanskelig å si noe om hvorfor man har sett en så stor økning i antall studen-ter, forteller Irgens.

– sannsynligheten for at det er på grunn av Kvalitetsreformen er nok ikke så stor, for studentene tenker jo ikke på slikt. Grunnen kan være at internettgenerasjone-ne er i ferd med å innta universitetet. Folk kommuniserer med hverandre på sosiale medier, sender lenker til hverandre med for eksempel japansk tegnefilm, og dermed er det gjort: Mange blir helt hekta.

Irgens forteller videre at det selvfølge-lig ikke er alle studenter som er interessert

i japanske tegneserier, men i hvert fall godt over halvparten. Det gjør at mange av stu-dentene har hørt mye talt japansk allerede før de starter på universitetet.

– De har vanligvis ingen kunnskaper før de begynner, men mange vet hvordan språket høres ut, og så kjenner de igjen mange ord og uttrykk.

Fra fjernt til nært med internettgenerasjonennår man starter opp på andre semester, og begynner å lære litt om de ulike stilnivå-ene i det japanske språket, viser det seg at flere av de tegneserieinteresserte studente-ne kjenner til en del slanguttrykk og såkalt «vulgært eller røft språk». slik har det ikke vært tidligere. Da hadde ikke studentene noe kjennskap til språket fra før, og det de lærte virket eksotisk, nytt og fjernt.

– For de nye generasjonene er det ikke fjernt. Det tar det samme enkle tastetryk-ket å komme til Japan som å komme til hvilket som helt annet sted og dermed gjør det jobben vår litt lettere, siden de allerede har et visst forhold til det de skal lære. selv om mange av japanskstudentene er interes-sert i tegneserier og tegnefilmer spesielt, legger hun til at også annen populærkultur trekker studenter til studiet. I tillegg til japanske tegneserier, kan man også finne

studenter som er interessert i popmusikk, humor og klesmote på faget.

selv om interessebakgrunnen for faget er forskjellig, så er det nok særlig en ting studentene har ting felles: ønsket om å lære noe eksotisk og som er ulikt den nor-ske kulturen og språket.

– De synes språket høres annerledes og artig ut, og så begynner de å studere det. Det er også mange som er interessert i japansk historie og særlig krigerkulturen i middelalderen. enkelte har bakgrunn innen østlig kampsport og har fått interes-sen sin derfra. noen er også spesielt opp-tatt av teknologi, der Japan har vist seg å være svært innovative, forteller Irgens.

Japansk fasinasjonDe fleste studentene er helt ferske, men har ofte ønsket å lære seg språket i flere år. nå tilbys det også japansk ved enkelte vide-regående skoler, som for eksempel Bergen Handelsgymnasium. For disse studentene er det første semesteret ved universitetet mest preget av repetisjon. Vi har ikke noe spesielt tilbud til dem ennå, siden de er såpass få. Mange starter altså på japansk fordi Japan virker tiltrekkende på dem på en eller annen måte.

– Er det ingen som begynner å studere japansk fordi de er interessert i politikk?

Fagpresentasjon

>>�

10

– Ikke så mye som de som er interes-sert i å lære kinesisk, der det i stor grad er politiske problemstillinger som trekker studenter. når det gjelder kinesisk, så tenker nok flere av studentene at Kina vil spille en betydelig global rolle både økonomisk og politisk i framtida, og så begrunner de valget sitt med det. Japansk trekker en del studenter med interesse for business og økonomi, særlig ved nHH, men landet sliter økonomisk, som så mange andre nasjoner med høy leve-standard. så forskjeller mel-lom landene reflekteres nok i studentenes interesser.

En annen framtid enn kinesisk– Men hvorfor tilbys det japansk på vi

deregående skoler hvis landet opplever nedgangstider? Det virker ikke så fremtidsrettet?

– Det er heller det ultramoderne kul-turuttrykket som virker attraktivt på nor-

ske studenter. Jeg tenker at dersom japansk hadde blitt tilbudt som fremmedspråk ved

flere skoler i norge, så hadde kan-skje deler av behovet vært dekket der. språket tilbys ved noen få skoler, men in-teressen blant unge er større enn tilbudet, så dersom de ønsker å lære, så har de ingen andre steder å gå

enn til universitetet. Det høye antallet interesserte studenter tyder på tiden er inne til å få det inn som ett av fremmed-språkene i norsk skole. Vi er i dialog med Bergen kommune om dette, men det er en tidkrevende prosess, fordi det må skaffes kvalifiserte lærere og grunnarbeidet må

gjøres ordentlig. Kinesisk tilbys allerede ved flere ungdomsskoler, og til og med ved noen få barneskoler.

Hun forteller videre at kinesisk nok kommer til å bli størst av de to fremmed-språkene, selv om det nå er flere japansk-studenter både ved Universitetet i Bergen og i Oslo. Hun antar at kinesisk kommer til å gå forbi japansk i studentantall litt lenger fram i tid.

– Ved det nasjonale Fremmedspråksen-teret omtaler man kinesisk som det nye spansk. spansk ble enormt populært som fremmedspråk på 90-tallet, og det vil også være tilfelle for kinesisk. Japansk kommer neppe til å bli like stort, men likevel vil faget utvilsomt vokse som fremmedspråk i norge fremover.

En tidkrevende prosess– Hvordan er emnene ved faget bygd

opp?– De er hovedsakelig bygd opp rundt

språk siden det er et tidkrevende språk å lære. Det er både et teoretisk fag og et ferdighetsfag. Det vil si at studentene skal

Benedicte IrgensForeleser i japansk ved Universitetet i Bergen

“Japansk som er innlært i et kulturelt vakuum har lett for å lyde

oppstyltet og unaturlig.Benedicte Irgens, foreleser i japansk ved

Universitetet i Bergen

11

kunne lære å snakke, forstå, skrive og lese japansk gjennom å praktisere språket. I tillegg skal studentene lære grammatikk og hvordan setninger og tekster er bygget opp. Videre har vi et par emner som dreier seg om historie, samfunnsforhold og kritisk lesning av Japan-relaterte tekster. I Bergen tilbyr vi kun bachelorgrad.

når det er sagt, informerer Irgens om at de har hatt litt problemer med å rekruttere studenter til mastergraden i Oslo.

– så det er nok en tendens til at det er mange som første og fremst ønsker å lære seg språket til å kunne bruke det, og som ikke er interessert i noen lang akademisk karriere.

Ønsker ikke en akademisk karriere

– For å forstå den japanske populærkulturen, da eller? Som for eksempel tegneserier?

– Ja, eller for å få en jobb der språket kan brukes aktivt. Det er faktisk flere studenter som forsøker å søke jobb i Japan. Befolkningstallet i Japan faller, så man ser et økt behov for arbeidskraft. Men å få jobb i Japan er vanskelig, og du må være god i språket. Om du skal bli god i språket, så er det ikke nok med vårt korte bachelorstudium.

Hun legger til at de har flere gode og populære utvekslingsavtaler som gjør at våre studenter kan reise til Japan. De fleste reiser på utveksling. studentene blir da hovedsakelig i Japan i ett år, og så tar de emner der som de får godkjent som en del av graden sin.

– Disse avtalene gjør det mulig for stu-dentene å fortsette på en mastergrad i Oslo, men vi har likevel ikke så mange plasser at alle er garantert å kunne dra. Det arbeides nå med å øke antall plasser.

Avslutningsvis påpeker hun at japansk er et krevende språk å lære, og det tar lang tid å bli god i språket.

– Jeg har hatt studenter som har blitt forbausende gode uten å ha satt sine bein i landet, men de tilhører unntakene. De aller fleste må oppholde seg i et japansk miljø for å komme opp på et brukbart nivå, for ja-pansk som er innlært i et kulturelt vakuum har lett for å lyde oppstyltet og unaturlig.

Mandag07.00 Morgenmusikk08.00 Frokostblanding10.00 emomandag ny!10.30 råmix11.00 skumma Kultur12.00 Alternatip13.00 Jazzonen

21.00 Grenseland (r)22.00 God Gli (r)23.00 Bulldozer (r)

Tirsdag07.00 Morgenmusikk08.00 Frokostblanding10.00 Bulldozer11.00 Hardcore12.00 Dønn i støtet13.00 Klassisk Avsporing

21.00 skumma Kultur (r)22.00 nytelse (r)23.00 råmix23.30 radiodokumentaren

Onsdag07.00 Morgenmusikk08.00 Frokostblanding10.00 Grenseland11.00 Fotball på Boks12.00 soft science12.30 Gult Kakestykke13.00 Fuzz

21.00 Kinosyndromet (r)22.00 Hardcore (r)23.00 Vatikanet (r)

Torsdag07.00 Morgenmusikk08.00 Frokostblanding10.00 God Gli ny!11.00 Kinosyndromet12.00 radio eldrebølgen12.30 radiodokumentaren13.00 Plutopop

21.00 studentersamfunnet på radio 22.00 nyhetsuka (r)23.00 Umir (r)

Fredag07.00 Morgenmusikk08.00 Frokostblanding10.00 nyhetsuka ny!11.00 Umir12.00 Venstreparty13.00 GoriLLa

21.00 Undergrunnen ny!22.00 bOka radio23.00 Plutopop (r)

Lørdag07.00 Morgenmusikk08.00 Frokostblanding (r)10.00 DnsrL11.00 Brunsj12.00 Vatikanet13.00 Ordet på gaten

21.00 Dønn i støtet (r)22.00 GoriLLa (r)23.00 Fuzz (r)

Søndag07.00 Morgenmusikk08.00 Frokostblanding (r)10.00 Kinosyndromet (r)11.00 Fasjonabel ny!12.00 nytelse ny!13.00 Blodharry

21.00 Jazzonen (r)22.00 Klassisk Avsporing (r)23.00 Alternatip (r)

Studentradioen i Bergen Våren 2012Byområdet: 107,8 / 96,4 · Omegn: 106,1 / 104,1Hør også våre podcasts! www.srib.no

12

ganar. ei nervepirrande ventetid var over og kranane var opna.

Me har hatt eit fantastisk innhaldsrikt fyrste driftsår. I mai vart det arrangert ei heidundrande MGP-feiring, tett etterfylgt av 17.-mai feiring. I august samla me alle dei nye studentane til sosialisering og fad-derkos. I oktober var det glitter og stas un-der Monte Carlo-aften og solidaritet under norsk Folkehjelp si TV-aksjonsmarkering med påfyljande julevekstad og poesiopp-lesing i november. På nyåret har me hatt sprudlande torsdagar, quizar, filmsyningar og mykje meir. Innimellom alt dette har me hatt både fagutvalg, tilsette og student-organisasjonar på vitjing og opplevd alt frå foredrag og opplesing, til performance-kunst. Og i tillegg til alt dette har me ser-vert kaffi og te kvar einaste vekedag.

Utanom det me arrangerer sjølv har alle organisasjonar tilknytt HF rett til å

Frå sped barndom til pubertal ungdom

nytta Ad fontes til sine arrangement. er du i fagutvalet og vil arrangera quiz, eller i administrasjonen og ynskjer eit julearran-gement, so er Ad fontes plassen. Me stiller med lokale, servering og frivillige på jobb slik at du kan arrangera på best mogleg måte.

Korleis får me til alt dette, tenkjer du kanskje? Jo, gjennom dyktige frivillige, godt internmiljø og hardt arbeid. HF-stu-dentar som både tidleg og seint stiller i smekre, blå t-skjorter og med eit venleg smil, gjer at du får nyta ein kopp eller eit glas i våre mjuke sofaar. Utan desse frivil-lige hadde dette prosjektet aldri vore mo-gleg, og me treng alltid nye frivillige so me kan halda ope endå meir. som frivillig i Ad fontes får du mellom anna venlege prisar og mange vener av høgste kvalitet i tillegg til internfestar og Hansatur.

Ad fontes har gått frå å vera umøblert og trist SiBkantine til livleg og sofafull studentpub på eit år: for ei reise.

Bli med?

ny.adfontes@uib.no

bit.ly/af-frivillig

Arrangement?

bit.ly/af-tinging

*

*

*

Tekst: Tor Sivertsen Prestegardhsu@uib.no

Den 14. mars 2011 opna Ad fontes for fyrste gong kjeldene med både rektor, dekan, HF-studentar og andre prominente gjestar. skjenkeløyvet, løyvd av bystyret, var en-deleg på plass og drifta kunne endeleg ta til for fullt. Ad fontes hadde alt helde ope nokre månader før dette, men då med kaffi og te som einaste tilbod for tørre student-

HSU

Konsert

Da First Aid Kit spilte på Kvarteret kom vi ganske nært.

Hit, men ikke nærmere

Først tenker jeg at de ser litt utilpasse ut, som om de helst skulle vært et annet sted enn på en scene foran alle disse menneske-ne de ikke kjenner. Alle disse menneskene som har et bilde av hvem de er og hva de skal vise på denne scenen. Det tar kanskje litt tid før man finner sin plass i rommet når man først trer inn i det. Hvem skal jeg være i dette rommet og hvordan skal jeg forholde meg til de andre menneskene som også er her?

9. februar holdt de svenske jentene i bandet First Aid Kit en utsolgt konsert i Teglverket på Kvarteret. To år har gått siden sist de var i Bergen, og mye har skjedd. Bare den siste måneden, eller siste uka før

Tekst: Ellen Marie F. Risbrunaellenmarier@yahoo.no

Foto: Hanne Kari Njåstad hanne_kari@hotmail.com

konserten har de havnet på alles hodete-lefoner og spilles på annenhver kafé jeg er innom. Trolig hjelper det med spilletid hos Fredrik skavlan også. stille kommer de inn på scenen, men når de går av scenen en drøy time etter, er rommet et helt annet.

Jeg kunne ramset opp alle sangene de spilte, som den fantastisk vakre «emmy-lou» fra den siste plata, fylt med kjærlig-hetserklæringer til musikere fra en annen tid. Jeg kunne også nevnt coverversjonen av «When I Grow Up» som egentlig tilhører Fever ray. Men det jeg kanskje husker best er når de forlater mikrofonene og trer helt ut på scenenkanten og spiller en akustisk versjon av sangen «Ghost Town». Det føles nakent, stille og nært. Det er så nært vi kommer dem. samtidig som litt av avstan-den mellom oss og dem viskes bort blir det også tydligere at vi aldri kan komme nærmere enn dette. De står på scenekan-ten, mens vi står lenger borte. Og det gjør ingenting tenker jeg, så lenge det kan føles så vakkert som dette.

«Maybe I should just turn around Walk awayFor no matter how much I really do want to stayYou know I can't, no, it's too late

Oh I've found myself attached to this railroad trackI'll come back to you some dayTo youTo youTo you some day» (Fra sangen «Ghost Town»).

16

Skjulte skatter

Fotografiske sporDu trenger ikke gå langt for å oppleve et stykke norsk fotohistorie i Bergen.

«Nordlysstationen i Kautokeino»

Fotografert mellom 1882-1883. Foto: sophus

Tromholt, med tillatelse fra Billedsamlingen.

Mobilt mørkeromknud knudsens mørkerom

fotografert i Hardanger mellom 1870 og 1871. Foto: knud

knudsen, med tillatelse fra Billedsamlingen.

17

>>

Tekst: Ellen Marie F. Risbrunaellenmarier@yahoo.no

Foto: Mona Maria Løbergmanamoria@gmail.com

Visste du at to fotoarkiv som tilhører Uni-versitetet i Bergen har havnet på UnesCOs liste over norsk dokumentarv? Det gjorde ikke vi heller, før vi stakk hodet innom Bil-ledsamlingen en vanlig tirsdag i februar.

Den samlingen som tar størst plass i magasinet er fotografier etter Knud Knud-sen (1832 – 1915). Knudsen begynte å foto-grafere i 1862, og samlingen består hoved-sakelig av hans gamle fotografier, men også fotografier fra firmaet hans som ble drevet frem til 1974. Men det er den eldste delen av samlingen som har havnet på lista over norsk dokumentarv, i tillegg til negativene etter sophus Tromholt (1851 – 1896).

Verdifull historie– Hvilken betydning har det for bil

ledsamlingen at den har kommet på denne listen?

– Det vet vi ikke enda. Men det er jo en vurdering av verdien til deler av samlin-gen. Og det er klart at det er viktig for oss. Vi har jo lenge ment at disse samlingene er av nasjonal betydning, forteller solveig Greve som er førstebibliotekar og jobber spesielt med Billedsamlingen.

– Kan du fortelle litt om hva som gjør samlingene så verdifulle?

Denne samlingen er en del av Universi-tetesbibliotektes spesialsamlinger. som studenter i kulturvitenskap er vi så og si på fornavn med Billedsamlingen, da et av de obligatoriske emnene på 100-nivå blant an-net inneholder et undervisningsopplegg i regi av Billedsamlingen. Men mange andre studenter vi har snakket med har aldri hørt om den. Har du derimot tråkket frem og tilbake i nygårdsgaten har du vært ganske nærme, og i tillegg har du antageligvis sett utstillingsvinduet i det gamle BT-bygget. Vis á vis Garage? Husker du det nå?

Et unikt bildeÅsne Digranes (t.v) og solveig Greve ved Billedsamlingen viser frem et gammelt daguerreotypi, som er den første fotoprosessen som ble tatt i bruk. slike bilder har ingen negativer og er derfor helt unike.

1�

– sophus Tromholt-samlingen er blant de eldste fotografiene av samer fra Finnmark, og Knud Knudsen er for sin generasjon den viktigste reisende landskapsfotografen.

– Forslagene våre ble gjennomgått av en stor og svært kompetent komité. Det ble sendt inn 79 nominasjoner og det stod igjen 51 punkter på listen fra 29 institusjo-ner. Vi fikk inn alle de tre som vi nomi-nerte, og det sier litt om verdien, og litt om at vi er flinke til å nominere! Det tredje ar-kivet gjelder også spesialsamlingene, men det er en samling av gamle kjøpmannsarki-ver fra Bryggen.

så til den mest spennende delen av besøket på Billedsamlingen, omvisning i magasinet. Jeg og fotografen utveksler noen spente blikk. I magasinet er det kjølig og alt er lagt til rette for at fotografiene og negativene skal ha det best mulig. Vi skjøn-ner at det må ha tatt mange år å restaurere, analysere og digitalisere materialet. en

jobb de ansatte fortsatt holder på med. Her i magasinet har de blant annet norges største samling av våtplater, en eldre ver-sjon av nåtidens negativer. solveig Greve viser oss at man kan se hvor fotografen har holdt tommelen sin når han har behandlet negativen. Det var ingen enkel prosess å være fotograf på den tiden. Knud Knudsen måtte reise med fullt mørkeromsutstyr da han dro ut for å dokumentere norsk natur og folkeliv. I et av bildene viser Greve oss at vi kan se Knudsens mobile mørkerom, som han ved flere anledninger tok med på fotografiene.

– Vi vet ikke helt sikkert hvorfor han tok bilde av det, men vi kan tippe at han gjorde det for å dokumentere den fotogra-fiske prosessen. ellers fotograferte han ty-piske motiv som kunne selges til turistene. Han var også en av de første som dokumen-terte arbeidsliv i bygdene på Vestlandet.

Inne i magasinet får jeg øye på et fo-tografi det er vanskelig å glemme. sophus

Tromholt er fotografen, og motivet er to samiske jenter. Den ene jenta hviler hodet mot den andres skulder. Hadde jeg ikke visst annet hadde jeg kunne gjettet at fotografiet var tatt i dag. Tromholt var en dansk astrofysiker som opprinnelig reiste til nord-norge for å dokumtere nordlys. Mens andre fotografer stort sett fotogra-ferte samene på trygg avstand ser man på Tromholts fotografier at han har kommet tettere inn på de han fotograferte. Han lagde karakterportretter av mennesker i den samiske befolkningen, noe som var uvanlig på den tiden.

Problematisk kildekritikk– Hvordan jobber dere med formidling av Billedsamlingen?

– Vi har disse utstillingene i vinduene, som vi har sett på som veldig viktig. Og så har vi oppdatering på Facebook en gang i uken. I tillegg har vi lesesalen og databasen som ligger ute på internett. Den databasen

1. Knud Knudsens regnskapsbokAlle salg ble nøye bokført.

2. Møterommetlangs veggen står fotografier fra landsutstillingen i Bergen i 1928.

3. GårdsmotivMennesker i arbeid fotografert av knud knudsen.

3

1

2

1�

innholder i dag ca 40 000 bilder. Vi driver formidling på ganske mange områder, og så driver vi litt forskning på materialet og er aktive i fotohistoriske nettverksammen-henger. Vi har også undervisningsopplegg for kulturvitenskap som gjelder både ma-nuskriptsamlingene og det som har med visuelle kilder å gjøre. Da viser vi både hva slags ressurser vi har som kan brukes i opp-gaver, både som kilde og som illustrasjon i studentoppgaver. Vi tar også opp dette med fotografier som kilder, som er et vanskelig problem.

– På hvilken måte er det vanskelig? – Det er fordi metodene i historisk kil-

dekritikk ikke er så godt utviklet på dette området. Med behandlinger av bilder som kilder, og vurderingen av bilder som kilder i det hele tatt. Det som er vanskeligst er at det ikke finnes så mange sikre data når det gjelder fotografier. Ofte er det vanskelig å finne ut hvem som har tatt de og når de har tatt det. Og så er det dette problemet med at konteksten som ligger bak bildet ikke

ligger i selve bildet. Og derfor kan bildet tolkes på forskjellige måter. Vi mener jo at dette også gjelder for skriftlige kilder. Men vi ønsker å lære studentene både om mu-ligheten og problemene med å tolke bilder. Det er det vi kan tilby. Mye går rett og slett ut på å se gamle bilder og hvilke ressurser som ligger i dem. Jeg synes for eksempel det er interessant hvordan man for eksem-pel kan lete etter spor som antyder sivil og sosial status for kvinner, som giftering og hvilke klær hun bærer, forteller Greve.

– Blir samlingen brukt i studentoppgaver eller masteroppgaver?

– Det har blitt skrevet masteroppga-ver om for eksempel Knud Knudsen og amatørfotografen ralph Wilson, men ofte brukes også bilder fra oss som illustrasjon til oppgaver. Det må nevnes at vi ikke bare brukes i humanistiske fag, men også i fors-kning på isbreer for eksempel. Vi har gamle bilder der man kan se hvordan breene har utviklet seg.

– Skulle dere ønske at flere på Universitetet tok i bruk Billedsamlingen?

– Ja. Både lærere og studenter. Vi har jo stor tilstrømning fra folk utenfor univer-sitetet som kommer på lesesalen vår. Vi jobber jo mye med forlag og forskjellige andre medier. Private kan også få bilder av oss. Det er en offentlig samling, men vi kan dessverre ikke låne ut bilder slik som et bibliotek kan låne ut bøker, det blir et slags produksjonsverksted kan du si. Vi lager kopier, enten digitale eller på papir. Det er mye å ta av, for vi har fremdeles mange hundre tusen bilder som enda ikke er kommet inn i databasen vår. Vi har en av de viktigste samlingene i landet, avslutter Greve. Det gjenstår fortsatt å se om samlin-gene vil komme på verdensarvslisten, som er neste steg etter å ha kommet på den nor-ske listen. Men det fine er jo at i mellomti-den kan du ta deg en tur innom billedsam-lingen og se den med egne øyne.

SamejenterUniversitetsbibliotekar solveig Greve viser oss portrettet av samejentene fotografert av sophus Tromholt.

20

Monsieur

Рольф Деннис Брун

Ralph Dennis Brown

ロルフデンニ

スベルン

Señor

Portrett

21

>>

Helten RolfHan har ikke «S» på brystet, men han er likevel en SUPERstudent. Superkraften ligger i språkene han kan og hans enorme lærevilje.

Du har helt sikkert sett han. en godt vok-sen, pent kledd mann som kommer smi-lende til sydneshaugen skole hver dag. Ved første øyekast ville du kanskje tro at han var professor eller foreleser ved Universi-tetet, men det er han ikke, han er student. Men han er ikke som andre studenter, han er som en liten historiebok, for rolf har nemlig opplevd mer enn de fleste andre studenter av de begivenhetene som fant sted på 1900-tallet.

Historien bak heltenI 1940 ble rolf Dennis Bruun født i Broo-klyn, new York, og på grunn av 2. verdens-krig ble familien hans i UsA til han var seks år. Dette førte til at han allerede som

barn mestret to språk. Interessen for språk ble bare større etterhvert som årene gikk. Allerede som tenåring begynte han på språkkurs for å lære seg esperanto, et kon-struert språk fra 18oo-tallet som i dag har status som et levende språk. På 50-tallet lærte rolf seg italiensk ved å følge et kurs som gikk på radioen. Dette var tydeligvis ikke nok, for på gymnaset forsatte han med å studere engelsk, tysk og fransk. På 60-tallet, da TV én kom, begynte rolf på en utdannelse for å bli lærer. Tilværelsen som student startet for første gang.

– Jeg tok tysk hovedfag, engelsk mel-lomfag, fonetikk grunnfag og ped.sem som det het den gangen, sier rolf.

Han fortsetter med å fortelle at i 1967

dro han på utveksling til Bonn, som på den tiden var hovedstaden i Tyskland. Her fikk han med seg studentopprøret i 68. I 1969 kunne rolf lese i dagens avis om den første månelandigen. Farge-TV én kom etterfulgt av data og mobiltelefonen, så rolf har vært med på en utvikling andre bare kan lese om.

Sydneshaugen skole: nå og dasom student ved UiB er det lett å glemme at sydneshaugen skole ikke alltid har tilhørt Universitetet. Da rolf gikk av med pensjon og ble student i 2003, var det ikke første gang han satte sine ben på sydnes-haugen skole. Han hadde allerede tilbragt 5 år ved skolen da det var realskole og gym-

Tekst: Keren Rebecca Marthinsenkma034@student.uib.no

Foto: Solveig Hesvik Frøyen solveighf@gmail.com

22

nas. Det var først på slutten av utdannelsen til rolf at skolen ble en del av Univer-sitetet. rolf er derfor en av de som har opplevd å være både elev og student her.

– Lesesalene på loftet var klasserom før, så der satt jeg og fikk undervisning, forteller han drømmende.

I den stressende eksamenstiden, hvor loftet er fullt og preget av en stille men litt stressende atmosfære, er det vanskelig å tenke seg at for 50 år siden var akkurat disse plassene fylt av unger og et enklere pensum. Det samme gjelder Auditorium r, som i dag er preget av powerpoint og en foreleser som snakker ut til en lyttende sal. For 50 år siden var dette rommet sløydrom, fylt av bråkete maskiner, pratende elever i et virvel av støv og sagflis.

Sosialt å studererolf er en sosial fyr som har en stor omgangskrets på HF. Kanskje ikke så rart når han har vært innom de fleste språkfagene som tilbys. For i hans andre studentperiode har rolf studert i 9 år og oppnådd hundrevis av studi-epoeng. For tiden går han på japansk, mens forrige semester var det russisk og før det igjen var det fransk, itali-ensk, spansk, europastudier, islandsk, ja lista er lang. Jeg er så fasinert av denne mannen at jeg må spørre rolf om hvorfor han studerer?

– en av grunnene er at det er sosialt, en annen er at det er godt å ha et sted å gå til hver dag. Dette gir meg en normal hverdag, hvor jeg kan glede meg til helgene, sier han og smiler.

Kona til rolf er fra slovakia, så slovakisk og kroatisk er to selvlærte språk som han pusler med på fritiden i tillegg til alle de andre språkene han studerer.

– Når du kun studerer for din egen del, hvorfor går du opp til eksamen?

– Jeg får kick av å ta eksamen. Jeg syns det er spennende. Og så er det en fin måte å se hvor mye jeg faktisk har lært, så det er jo en motivasjon. Hovedgrunnen er likevel at jeg ikke vil være gratis passasjer, så da tar jeg eksamene slik at UiB får støtte for de studiepoengene jeg tar.

Fantastisk, tenker jeg. rolf bidrar ikke bare til samfunnet ved å ta eksamen, han bidrar også både med kunnskap og omsorg

for medstudenter på HF. Per-sonlig er jeg glad for at rolf er student ved UiB slik at jeg har fått muligheten til å bli kjent med han. Jeg skulle ønske det var flere som rolf. Verden trenger pensjonister med et ungt sinn, som ser

lyst på fremtiden. rolf er et levende bevis på at lærelyst ikke nødvendigvis må for-svinne med alderen. når jeg blir stor, så har jeg lyst til å bli som rolf.

“ロルフさんとケレンさんです

Atrium stiller ut fotografi på Ad Fontes.

Opning fredag 13. april kl. 19.00

Det blir enkel servering og kanskje også levande musikk. Deretter blir fotografia hengande i 4 veker.

Sammensuriumei mørkeromsutstilling

IKONMona Maria løberg

IKONTrygve Johan svarstad

UT

På vei inn i

mørket.

På vei inn i

lyset.

et øye som ser,

intet ansikt.

et hode, ingen

kropp, men

en rygg.

Den som. Hun som.

Han som. Det som verken

tier eller taler.

For den vil dagen bli som natten.

På vei ut av

lyset.

På vei ut av

mørket.

Inn

Dikt

Keren Rebecca Marthinsen

2�

Heilt sidan eg gjekk inn i det norske skule-systemet har språkdebatten tatt stor plass både i og utanfor skulen. Politikarar, utan nokon særleg lingvistisk bakgrunn, skal vedta korleis nynorsken skal opptre i den norske skulen. Det kan verke som om hald-ningane til regjeringa speilar overtalet av bokmålsbruka-rar i hovudstaden. Bruken av nynorsk minkar mogelegvis fordi folket som bur i makt-sentrumet i landet brukar stort sett berre bokmål, og vil tydeleg sette det målet som ein standard.

I følgje statistisk sentral-byrå (ssB) har talet på elevar med nynorsk som sit hovud-mål gått ned i dei fleste fylka dei siste åra. Til og med i dei fundamentalt nynorske fylka som Møre og romsdal og sogn og Fjordane har talet gått ned. Det eg spør meg i denne samanheng er kvifor skjer denne utviklinga?

Det politiske språketI følgje jamstillingsvedtaket i frå 1885, skal dei to skriftlege målformene i noreg ha jamstilt posisjon, og slik skal det eigentleg framleis vere. sjølv om dette burde vere faktum, bryt staten aktivt med dette ved mellom anna å gjere sidemålseksamenen

i den vidaregåande skulen til eit trekkfag – det vil seie at elevane kjem definitivt opp i eksamen i norsk hovudmål, men kjem ikkje garantert opp i eksamen i norsk sidemål.

Tidlegare i år kom det opp at staten ville fjerne eksamen i norsk side-mål. staten har allereie gjort side-målseksamen til eit trekkfag, og vil no fortsette der dei slapp, og fjerne heile eksamen. no blei det ikkje slik, dei har nemleg satt avgjerda på vent, og skal ta saken opp igjen til hausten.

sidan fleirtalet av elevar har nynorsk som sidemål, blir som re-gel nynorsk synonymt med sidemål i aviser og TV, tar eg denne aktive nedbygginga av nynorsk som eit direkte åtak på nynorsken sin

posisjon.Denne motvilja til å la sidemålet ek-

sistere slik det har gjort sidan starten av 1900-talet sende ikkje akkurat noko godt bodskap til elevar som skal byrja å ha side-målsundervisning på skulen. elevane kan komme med argument som: «Men staten vil ikkje at vi skal ha nynorsk, kvifor skal vi lære oss det då?» Kunnskapsminister Halvorsen gjer ikkje jobben noko lettare for lærarar med desse nedgraderingane av nynorsk. Dersom elevar har problem med

sidemålet sitt er det meir ideelt med ei for-sterking og ikkje ei nedbygging.

Morgenbladet tek opp Halvorsen si rol-le i denne debatten og skriv: «Halvorsen er bekymret for nynorskens status, og minner om at bare 6,7 prosent av sisteårselevene på videregående velger nynorsk som hoved-mål. Dette er en større andel elever enn sVs andel av velgerne på meningsmålinger for tiden…» Kanskje Halvorsen burde konsen-trere seg meir om sitt eige parti, og slutte å prøve å bryte ned nynorskmålet med sine nedskjeringar mot sidemålet.

Nynorsk i mediasidan språkdebatten skjer i det offent-lege rom spelar media ein viktig rolle når det kjem til kva for haldningar som blir presenterte i samfunnet. Difor er det godt å ha gode nynorskforkjemparar som til dømes forfattar Agnes ravatn og forfat-tar og humorist Are Kalvø. Agnes ravatn er ein ung forfattar som debuterte i 2007, og ho fekk språkprisen for nynorsk i 2011. Meir kjent er kanskje Are Kalvø med alle sine kåseri og unike bøker – alt skrive på nynorsk. Mellom anna har Kalvø skrive eit kåseri ved namnet «Korleis kan vi bli kvitt bokmålet?» som er ei kronologisk oversikt over nynorske sigrar, og at snart kjem sam-funnet vi alle drøymer om: «samfunnet der bokmålsbrukarane enten har gitt opp

La nynorsken vere!

Den aktive nedbygginga frå staten og dei negative haldningane mot nynorsken i media gjer ikkje godt for den norske språkidentiteten.

Tekst: Mari MulelidMari_Muli@hotmail.com

Illustrasjon: Hilde Aurora Flakhildeaurora@gmail.com

“Korleis kan vi bli kvitt bokmålet?

Are kalvø

Språk

2�

>>

frivillig eller sit bak lås og slå». Kåseriet verte avslutta med at Kalvø gjer ei oppfinn-sam oversikt over ulike lag og organisasjo-nar for det nynorske skriftspråket, som til dømes Oioioioioioioi-laget - som er eit lag som arbeider for å få fleire o- og i-endingar i bruk i nynorsken.

Andre som fremmar nynorsken er nyheitsankar Ingvild Bryn, og den svært kjente hallodama ragnhild sælthun Fjør-toft. Ingvild Bryn vil at fleire tilsette i nrK snakkar nynorsk i arbeid knytt til kanalen, og har sjølv arbeida innanfor noregs Mål-lag. sælthun Fjørtoft har i ei rekke av år vore hallodame på nrK med stabil og god nynorskbruk. sælthun Fjørtoft har sjølv

tatt norsk grunnfag ved Universitetet i Oslo, og har blitt heidra for sine mange arbeid for nrK. Mellom anna fekk ho hei-dersprisen under Gullruten i 2006.

nrK er eigd av staten og er eigentleg pålagt å ha 25 % av språket sitt på nynorsk, men prosentandelen er langt lågare enn 10 % og går stadig nedover (ssb.no). når det kjem til aviser, er det ofte slik at lokal- og regionsaviser i nynorske område har ein del nynorsk språkbruk, men som regel er det bokmålet som regjerer.

TV 2 er kanskje ikkje ein kanal ein set saman med nynorsken i lik grad som nrK, men då Pacific Blue blei atter ein sommar sendt på fjensynet var programmet faktisk

“Får vi dette på eksamen?Ill

ustr

asjo

n: N

ora

s. V

aag

e

�0

teksta på nynorsk. Det blei ramaskrik av stort kaliber, der nokre austlendingar mo-biliserte seg i facebook-grupper og skreiv ut frustrasjonen sin. I tillegg opplevde nettforum opplevde debattar om emnet. eg synes det er flott at TV 2 også vil drive ak-tiv likestilling av språka, og kanskje denne vesle ekstra eksposeringa av nynorsk kan hjelpe elevar som slit med sidemålet sitt. Den ekstra eksposeringa kan utvikle det nynorske ordforrådet deira, og automa-tisere bøyinga av verb. På same tid kan nynorsken bli meir akseptert ved at det blir meir vanleg på TV-skjermen.

«Spynorsk Mordliste»Det er fyrst på ungdomsskulen og den vida-regåande skulen at elevar som har bokmål som hovudmål kjem i møte med nynorsk, og med dei haldningane dei møter på skulen er det ikkje rart at dei blir negative. Lærarar som seier «ja, så var det denne nynorsken då» eller «dykk kan kome opp i nynorsk på eksamen, difor må dykk lære det». Viss lærarane har ein dårleg haldning mot nynorsken, korleis skal elevane klare å bli motivert? Det er kanskje ikkje rart at elevar kjem med utrykk som «spynorsk mordliste» skribla på ordbøkene. elevane blir mata med negativitet knytt til nynor-sken frå fleire stadar enn berre skulen, som til dømes jamaldrande vener, media og gjennom statlege avgjeringar til å kutte ned på sidemålet.

endre Brunstad, fyrsteamanuensis i nordisk fagdidaktikk, seier seg einig i at den stadige negative haldninga til nynorsk i media, staten og i skulen som svekker statusen til nynorsken. Korleis skal elevane bli motiverte til å utvikle nynorsken sin, anten som hovudmål eller sidemål, dersom staten og media ikkje fokuserer på anna enn nedskjering og svekking av målet?

sidemålskarakteren kan ikkje bli kutta utan å verke inn på nynorsken sin status. I eit intervju i Morgonbladet seier leiar i norsk målungdom, Janne nygård, at «Ver-ken lærarar eller elevar prioriterer det som ikkje får karakter. Det skjønar alle.» er ik-kje dette sant? spørsmåla ein ofte stilte på ungdomsskulen og vidaregåande var som regel: «Får vi karakter på dette?» eller «Får vi dette på eksamen?»

Brunstad seier at: «ein må vere merk-sam på sidemålsordninga si rolle på fleire område, språkpolitisk, kulturpolitisk, i

høve til danning etc. sidemålsordninga skal mellom anna verke til at kjennska-pen til dei to målformene er allmenn, og gjennom eigen karakter i hovudmål og sidemål har ein eit system for å måle det. Difor er det viktigare at der er eigen karakter enn obligatorisk eigen eksamen». sidan dei allereie har kutta på side-målseksamenen, kan dei verkeleg ikkje kutte ned på sidemålskarakte-ren. Brunstad seier at «sidemålsopp-læringa kan føre med seg mykje bra og interessant, men det druknar i høve til andre oppslag i avisene», og at det er her lærarane og skuleleiinga spelar ei veldig viktig rolle.

La nynorsken leve!Ideelt sett skal nynorsk og bokmål vere jamstilte, men slik er det ikkje. I det nor-ske samfunnet er det ei overvekt i bruk av bokmål og det skjer ei aktiv svekking av nynorsk frå staten si side. Kva for målform ein brukar er ofte knytt til den identiteten ein har bygd opp om seg sjølv. Dei negative haldningane som stadig blir spydd ut av staten og gjennom media underbygger skriftspråket. Hadde berre folk klart å halde si stilling eller haldning meir posi-tiv hadde problema vore mykje mindre. Kanskje positive haldningar kan snu den «spynorske» tendensen?

nynorsk er ein nasjonalskatt utan like, og ved å basere seg på norske dialektar er skriftmålet ein kontakt med den nor-ske kulturen frå den tida då landsmålet fyrst blei danna. Det er ikkje utan grunn at nynorsk blei prioritert hos forfattarar som Arne Garborg, A. O. Vinje, Olav Duun, Olav H. Hauge og ikkje minst Ivar Aasen. språket representerte folket, og det gjer det framleis. nynorsk i sine ymse former re-presenterer fleire av dei norske dialektane enn kva bokmål gjer, og kor avslappande er ikkje det å skrive nesten som ein snakkar? Dersom ein byggjer ned nynorsken mistar vi ein utruleg viktig kulturarv. Dersom sta-

ten kuttar nynorsken mistar vi ein viktig del av historia til noreg, både politisk og språkleg.

staten, med kunnskapsministeren i spissen, vil satse mindre på nynorsk fordi dei vil styrke norskfaget. Det faget er utruleg omfat-tande, men å kutte på det språklege innhaldet i eit språkfag høyrast motseiande spør du meg. elevar med bokmål som hovudmål tener berre på språkundervis-ning. Ved å sette seg inn i eit anna språksystem, kan dei lettare eigne til seg nye språkkunnska-par og får ein djupare forståing for andre

språk.nynorsk er diverre ein språkleg mino-

ritet, men korleis kan det såkalla demo-kratiske noreg la staten underbygge det nynorske målet? nynorsken kan ikkje bli oversett. skriftmålet er ein for viktig del av den norske kulturen. Dei negative hald-ningane til dei statlege representantane som kjem fram i media må bli snudd til ein betre tone. Dei må ikkje berre fokusere på alt negativt, men prøve å sjå på det positive i det språklege mangfaldet som vi har i noreg.

KJELDER

http://morgenbladet.no/samfunn/2012/eit_mobba_mal (14-02-12)

http://morgenbladet.no/samfunn/2012/sidemalseksa-men_overlever_varen (14-02-12)

http://www.ssb.no/emner/07/nos_kultur/nos_d429/tab/14.7.html (14-02-12)

http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/Default_FR.asp?PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilside=selectvarval/define.asp&Tabellid=03743 (14-02-12)

http://no.wikipedia.org/wiki/Agnes_Ravatn (27-02-12)

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjor-dane/1.7386035 (27-02-12)

http://nn.wikipedia.org/wiki/Ragnhild_S%C3%A6lthun_Fj%C3%B8rtoft (27-02-12)

–

–

–

–

–

–

–

“Sidemålsopplæringa kan føre med seg mykje bra og interessant, men

det druknar i høve til andre oppslag i avisene.

endre Brunstad

�1

#bitterOm kva som kan skje når ein mot sin vilje endar opp med Twitterkonto.

Kåseri

Illus

tras

jon

av B

erna

rd G

old

bac

h ht

tp:/

/ww

w.fl

ickr

.com

/pho

tos/

top

gol

d/3

6839

5749

4/

�2

Tekst og foto: June Røys Haugejune.hauge@student.uib.no

Det første eg gjer når eg står opp om mor-gonen, er å sjangle over golvet og famle etter dataledninga for å plugge den i. Dette finn stad ein eller anna gong mellom kl. 06:00 og 14:30, alt etter kva plikter eller fråveret av desse som kallar. Medan dataen sine oppstartslydar putrar og susar i takt med vatnkokaren, har eg vakna for dagen, og er klar for å ta inn ei heil verd av over-flødig informasjon.

Med ein rykande varm Café au Choco-lat i handa (eller eigentleg pisslunka, sidan eg har eit problem med varme drikkar, men det høyrest finare ut med rykande varm), set eg meg altså framfor dataen. Fram til no nyleg har eg hatt for vane å opne fem fa-ner: Facebook, Hotmail, Bloglovin’, Dagbla-

det og UiB (rekkefølgja kan vi godt seie er tilfeldig). Fem faner. Fem livsområde. Fem er eit fint tal, halvrundt og greitt. Oversikt og kontroll. Det skulle ikkje vare.

Heilt ukjend med fenomenet var eg rett nok ikkje, sjølv om eg no i etterpåklokska-pen vil seie at dersom eg hadde visst kva eg gav meg ut på, hadde eg lukka den sjette fana fortare enn nokon kunne seie «tweet». ryktene hadde sjølvsagt nådd meg for lengst, om dette som skulle vere ein slags mellomting mellom blogg og Facebook, berre at her slapp ein å sende ut veneføre-spurnader i aust og vest; ein fekk likevel tilgong til den juicy sladderen. Men eg var skeptisk. eg hadde blogg, eg hadde Face-book, og eg likte femfane-tilveret.

Ei uventa lekseså ville lagnaden det slik at eg kom til å ta eit fag på Universitetet der (a)sosiale me-dium ikkje lenger berre var ein del av den gjengse student sin prokrastinerande kvar-dag, men noko påkravd. Faget var Praktisk Informasjonsarbeid, og leksa som følgjer: skaff deg Twitter. som sjølvdiagnostisert flink pike, var leksenekt uaktuelt. Altså måtte eg rett og slett rydde rom i livet mitt til ei fane nummer seks.

Den lagnadstunge morgonen etter famla eg etter dataledninga som vanleg, før eg kom i hug det fælslege. Café au Chocolat-skummet, som før hadde smelta søtt på tunga, fråda no om kjeften. eg tasta inn twitter.com i adresselinja, og kjende

��

antydingane til svettebart. Brukarnamn og passord vart slengt inn i to tomme felt, og eg tenkte det fekk vere greitt. Men før tanken vart ferdig tenkt, gjekk alle verdas alfakrøllar og hashtags til åtak, som ikkje berre utfordra synsnerva og tolmodet, men oppfattinga eg til då hadde hatt om kva som var normal språkbruk.

Omsider fann eg ut korleis ein følgjer andre, og pløya gjennom lista frå læraren min med forslag til forhåpentlegvis lure menneske eg kunne ta inn kvitringa til framover. sjølv kjende eg jo ikkje slike som tvitra. Trong ikkje det heller, for på Face-book hadde eg jo tre hundre av mine nær-aste vener, som til ei kvar tid kunne fylle meg med unyttige opplysingar og språkleg forpesting.

Personforfølgingendeleg kunne eg logge ut, og kutte navle-strengen til den sjette fana, som fint fekk klare seg sjølv ute i det store cyberspace utan mi hjelp. Trudde eg. neste morgon var kaffiskummet nær ved å gje dataen ein kraftdusj, og eg ved å ta dataledninga og snurre den om halsen. For var ikkje mailinnboksen full av nettopp twitter-re-laterte varsel? Alfakrøll-oppkast over heile mi fane nummer to? Jo, det stemmer. Min audmjuke entré inn i galskapens fuglebur hadde ikkje gått upåakta hen. eg hadde blitt oppdaga, folk ville meg noko. «@june89: skriv noe?» @ditten og @datten følger deg nå på twitter. Og #hashtags. Gløym for all del ikkje #hashtags!

Kvitremarkna-den kunne altså ikkje akseptere ein bilete- og skildrings-laus profil fri for tweets. Det burde eg ha forutsett. Grunn-regelen i internett sin uskrivne bibel er jo at ein ikkje skal ha andre gudar (eller syslar), og at ein skal heidre sin profil og sine oppdateringar. når eg no, som ein anna vondskapens trollmann, hadde delt sjela mi i for mange bitar med siktemål i å udødeleggjere meg sjølv på verdsveven, måtte eg berre ta konsekvensane av det. Det var berre å brette opp armane og laste opp eit profilbilete.

Då dette gjekk relativt smertefritt, byrja eg så smått å sjå lyst på livet att. Men så la eg merke til boksen under nicket mitt

der eg skulle skrive ei kort skildring av meg sjølv (legg merke til ordet «kort»). 160 teikn – omtrent èi og ei halv linje i Word – var plassen denne nettstaden unna meg til å fortelje verda på ein snerten, super-intellektuell og laidback måte kor snerten, super-intellektuell og laidback eg var. For å oppnå dette, måtte sjølv-sagt studie, fritidssyslar, ambisjonar og minst éin glup tanke vere med, formulert på ein hen-slengt og tilfeldig måte, slik at det vart tydeleg at det på ingen måte var gjennomtenkt.

Kort sagtMed færre teikn enn til ein gjennomsnittleg handlelapp å rå over, var dette enklare sagt enn gjort. For å få med alt, såg eg meg difor nødd til å ty til nokre forkortingar. Litteraturstudent vart til ltrtstnt, skribent til skrbt, og HF til H. Men framleis gjekk eg over antal teikn. eg såg difor ikkje anna råd enn å fjerne mellomromma i til-legg. slik sat eg til slutt att med noko som minna mest om det som oppstår når kat-ten set seg på tastaturet. Frustrasjonen på dette stadiet førte til at eg avgjorde å vente med heile greia til eg hadde funne ein

måte å forkorte forkortingane på, og kasta meg heller over neste oppgåve: tweets.

Her måtte eg avgrense meg med ytterlegare tjue teikn. I tillegg til å forstå slikt som hashtag-logikken. eit anna merkeleg fenomen eg dessutan la merke til, var at nøyaktig same tweet kunne oppstå hos to for-skjellige brukarar. eg undra meg stort over dette. Korleis kunne opphavsmannen ak-septerte slik plagiat? så festa auga seg ved noko som sto med lita skrift i eine hjørnet:

«retweet». Aha. Den nye «like». Her gjaldt det altså å spy ut så fiffige utsegn at nokon fekk lyst til å trykke dei til eige bryst.

Lost in cyberspaceeg har enno til gode å oppleve dette. For å seie som sant er, har eg enno til gode å oppleve noko som helst oppløftande som tvitrar. Ingen «likes», fordi desse uforplik-

tande herlegheitene ikkje fins her. Ingen skriv til meg, fordi eg ikkje får til å skrive til dei (kvar er tavla?). Ingen tweets frå min kant fordi prestasjonspresset, samt det fak-tum at eg veit eg ikkje kjem til å få nokon cyber-tomlar opp, kveler all kreativitet.

etter ei tid som støttemedlem av Twit-ter, innsåg eg ein dag at eg rett og slett hadde forfalt som menneske. Jaget mot ein retweet var no eit sterkare behov enn det å gå på do. Alfakrøllar og hashtags hadde erstatta alfa-betet. Café au Chocolat-bok-sen støva vekk i eit hjørne av kjøkenskåpet. Det kom til meg eit minne frå fortida: Det

var noko med ein mørkeblå bakgrunn og kvit skrift. Hjernedaude oppdateringar som vart gløymde før dei var ferdigleste, men som likevel fekk fire likes. Femfanetilvæ-ret. Facebook. Var det for seint?

Det var kanskje det. eg har framleis min Twitter-konto. eg har framleis ikkje fått ein retweet, men eg lev enno i håpet (sjølv om noko seier meg at dersom ein skal oppnå dette, er det ein føresetnad å produ-sere ein tweet frå tid til annan). Ja, det er nok for seint for meg. Men kanskje du kan reddast? Tru meg; med mindre du er eit ordknapt geni med hug for hasttags og av-vising, har du det betre utan Twitter.

“Som ein anna vondskapens trollmann hadde eg delt sjela

mi i for mange bitar med siktemål i å

udødeleggjere meg sjølv på verdsveven, og

no måtte eg berre ta konsekvensane av det.

“Etter ei tid som støttemedlem av Twitter, innsåg eg

ein dag at eg rett og slett hadde forfalt

som menneske.

IKONsolveig Hesvik Frøyen

IKONellen Marie F. Risbruna

�6

Ved kjøkkenbordet

Tekst: Mustafa Dualemustafa.duale@gmail.com

Illustrasjon: Hilde Aurora Flakhildeaurora@gmail.com

«På de 45 000 årene mennesket har eksistert, har ikke dette foran-dret seg», sier jeg og sukker. «er det ikke noen som kan gjøre noe med det? », fortsetter jeg når hun ikke svarer. «Denne deigklum-pen, dag etter dag, år etter år. Hva er det med dere nordmenn og brød?» Jeg sukker teatralsk. Hun tar siste bit av skiven sin og så en stor slurk av melkeglasset. rister på hodet. så ser hun kjærlig på meg og sier: «Kjære, du er den hviteste svarte mannen jeg kjenner». «Pøh», sier jeg barnslig, tar en slurk av kaffen, og ser ut av vinduet. skjorten klør og lukter fremmed. Jeg tar den av, «Hvor har du kjøpt denne?». et uttrykk som jeg ikke klarer å tyde flyr over ansiktet hen-nes. «Husker ikke», sier hun og ser ned.

så finner hun en skål med gresk yoghurt og setter seg overfor meg. Holder honning flasken høyt over og lar det renne I en smal stråle. Hun føler seg antagelig betraktet, for hun ser opp og sier, «Vil du også ha?». Jeg rister på hodet og tar en ny slurk av kaffekoppen. «nei takk». Jeg fortsetter å se på henne, og tenker på alt vi hadde vært gjennom. Hun holder blikket mitt en stund, og ser sjenert vekk. Fortsatt gjorde hun det, etter alle disse årene.

Været sier meg ingenting. Det er klart, men jeg får en følelse av at noe brygger der ute i horisonten. Vi sitter på det lille kjøkkenet vårt, som vi skal bygge ut mot terrassen. Det har ikke skjedd enda. Vi sitter ved det røde respatex-bordet som hun har arvet fra mor-moren. Hun elsker det. Jeg kan styre min begeistring. Hun er ferdig med yoghurten sin, og nå sitter hun og prøver å gni søvnen ut av øy-nene mens hun gjesper. Den nyklipte luggen går som en mørk strek over pannen. Det får henne til å se mye hardere ut. Kompromissløs. Men så ser hun på meg og smiler og er seg selv igjen. Hun strekker seg over bordet og tar en slurk av kaffen min. Hun blåser på, så tar hun en liten slurk. «Jeg trodde ikke du ville ha», sier jeg og ser spør-rende på henne. «Jeg ville bare ha en slurk», smiler hun tilbake.

så reiser hun seg og går på badet. Jeg hører henne pusse ten-nene. Hun lar vannet renne. Lydene sier meg at hun finner vesken sin, jakken, og tar på sko. så kommer hun inn på kjøkkenet igjen og

setter seg på fanget mitt. Jeg kysser henne og kjenner tungen hen-nes rotere rundt min. «Jeg elsker deg, beibi», sier jeg. Jeg legger en hånd på magen hennes og kjenner på det som vokser der inne. «Og jeg elsker deg», sier hun og stryker meg over det korte håret. Det er en vane som hun ikke har lagt av seg etter at jeg klippet meg kort. «Vær flink og skriv, nå da», sier hun i en bekymret tone. «Mm», sier jeg og nikker. «Ha en fin dag på jobb da». Hun kysser meg lett og for-svinner ut døren. De høyhælte skoene hennes slår mot bakken, og løfter den nydelige rumpen hennes en anelse. Jeg vinker til henne fra vinduet, hun smiler og sender et slengkyss, idet hun runder hek-ken. Jeg ikke kan se henne lenger.

Det var mange ting jeg elsket ved henne. små ting som måten hun holdt kaffekoppen på med begge hender. Måten hun blåste på den varme koppen, som et lite barn. Hun ventet til den var kald nok, så drakk hun den i noen få, store slurker. Imens satt jeg og nip-pet til min, glemte meg innimellom, når jeg var trøtt og øyelokkene tunge. når jeg hadde sittet ved skrivebordet på soverommet hele natten, og hørt på den jevne pusten hennes. silhuetten hennes mot den lyse veggen. Hørte hvordan hun bevegde seg svakt fra side til side. Hun sov så fredfullt. når morgenen kom slo jeg av alarmen før den ringte, gikk på kjøkkenet og satte på kaffe, dekket på respatex-bordet, så gikk jeg og vekket henne mykt. Hun stod naken på gulvet, med de store blå øynene sine som ikke helt stod til håret som hun hadde farget svart, og klippet i harde skarpe kanter. Hun så på meg med et skjevt smil. så kom hun bort og hvilte kroppen tungt mot skuldrene mine med haken mot bakhodet mitt. «Har du skrevet noe, kjære», sa hun i et oppstemt toneleie. «Vis meg hva du har skrevet». Jeg smilte takknemlig mot henne, og skrev ut de sidene jeg hadde fått skrevet, mens hun kledde på seg. så kledde jeg av henne og vi knullet. Vi knullet alltid om morgenen.

Det går plutselig opp for meg, de er ikke mine. Og jeg river av meg skjorten og slenger den på bordet. så pakker jeg sakene mine og forsvinner mens jeg stadig ser meg tilbake.

Novelle

I år feires Dickens på Universitetsbiblioteket.

200-årig

gjenganger

Litteratur

��

UiBs film om Plagieringsspøkelset er bare en av hundrevis av variasjoner og filmati-seringer av Charles Dickens’ julefortelling A Christmas Carol. I år er det 200 år siden forfatteren ble født, men 142 år etter sin død er Dickens like udødelig som sitt berømte spøkelse.

«Det er ikke mange som slipper inn her for å se på skattene», sier avdelingsingeniør Pedro Vasquez ved Universitetsbibliotekets (UB) manuskriptsamling. Han fører oss gjennom en jerndør, til det luft-regulerte og bombesikre kjeller rommet under HF-byg-get der de mest verdifulle bøkene og manuskriptene oppbevares. Det er høytid når ori-ginalutgavene av Dickens’ roman-hefter får komme ut av sine nyde-lige, spesiallagde skinnbokser.

Det var den bergenske skipsre-deren, kunstven-nen og samleren Jacob Christensen (1892-1968) som bygde opp samlingen, som ble gitt til UB i 1972. Den er en av de beste i norden og inneholder blant annet første-utgaver, taler, manuskriptfragmenter, brev og en fjærpenn Dickens brukte på flere av romanene.

Christensen hadde midler til å skaffe seg de verdifulle serieheftene Dickens’ romaner først kom ut i. I dag har heftene karakter av kunstverk, med nydelige, detalj-rike illustrasjoner rundt tittelen på forsiden. Men på Dickens’ tid var poenget at de bare kostet 1 penny. Dermed var de billige nok for de lavere klassene, som i større og større grad lærte å lese utover 1800-tallet. Dick-

ens ville nå ut til massene. Han ga derfor ut alle romanene sine som føljetonger, selv om dette ble sett på som en mindreverdig publiseringsform.

8. mars åpnet spesialsamlingene ved UB Dickens-utstillingen som skal gjøre Dick-ens-samlingen kjent for flere. stuart sillars, professor i engelsk litteratur ved Institutt for fremmedspråk, er nok ikke den eneste ved UiB som har vært uvitende om skatten i kjelleren. nå er sillars entusiastisk medlem av arbeidsgruppen som jobber med utstil-lingen. Han gleder seg til åpningen, der han

blant annet skal lese høyt fra Dick-ens’ forfatterskap.

Høytlesning kler Dickens spesi-elt godt. I Vikto-riatidens england samlet gjerne familie og venner seg til høytlesning, og skikken tas fram igjen i anledning jubileet. På Dickens’ fødselsdag den 7. februar arrangerte British Council en

«readathon», der en ny høytlesning fra et nytt land ble lagt ut på nettet hver time et helt døgn. en rekke bibliotek, universitet og andre institusjoner arrangerer også 24-timers lesemaratoner i jubileumsåret.

Det er på mange måter passende at UBs utstilling åpnet på kvinnedagen, for Dick-ens hadde slående få fordommer overfor kvinner og andre grupper som viktorianske engelske menn likte å se ned på. et eksem-pel er David Copperfields tante Betsy, som redder lille David fra hans fanatisk religiøse og sadistiske fosterfar. Betsy er skilt, kler seg i herreskjorter og sitter overskrevs på hesten. Hun har også et moderne og humant

syn på barneoppdragelse. Det er med god grunn at Dickens regnes som en foregangs-forfatter når det gjelder å ta leseren inn i barnets tanke- og følelsesliv.

Dickens i dagMen er ikke Dickens for tørr, for oss i dag? Vi snakket om dette hjemme, jeg og min irske mann. Han måtte lese Dickens på sko-len, som så mange andre elever i engelsk-språklige skoler over hele verden. resultatet var «Dickensofobi». selv var jeg også lenge forutinntatt, selv om jeg elsket litteratur. Men vi ble begge sjarmert i senk da vi be-stemte oss for å overvinne fordommene.

Dickens er morsom. Og rørende. Og spennende. Dickens skrev serielitteratur, og han var kanskje med på å finne opp såpeo-peraen, med alle dens intriger, dramatiske hendelser og overraskelser. Men samtidig klarte han å utvikle romangenren til å tren-ge dypt inn i den individualistiske sjela som utviklet seg i løpet av 1800-tallet. Det før-moderne verdensbildet der mennesker først og fremst var deler av noe større – samfun-net, familien, det religiøse systemet – var på retrett, og i bøkene sine strever Dickens selv med å forstå denne utviklingen. Ved siden av de komisk stiliserte figurene fikk roma-nene etter hvert flere og flere tredimensjo-nelle og psykologisk komplekse personer.

Dickens var samfunnskritiker og bren-nende engasjert i dagsaktuelle saker. Men i bøkene er det alltid personlig moral og enkeltmenneskets søken etter mening og tilhørighet som står i sentrum. Disse tema-ene er like aktuelle for oss som lever under andre sosiale og samfunnsmessige forhold. Godt Dickens-år!

Tekst: Anniken IversenAnniken.Telnes.Iversen@ub.uib.no

200-årig

gjenganger

“Det er på mange måter passende at UBs utstilling åpner på kvinnedagen, for Dickens hadde slående få

fordommer overfor kvinner.

Foto

: Ped

ro V

asqu

ez

�0

Den siste enhjørningen

Fantasiverdenen som tar for seg store tema som identitet og dødelighet.

Litteratur

�1

>>

Tekst og illustrasjon: Ingvild A. Janseningvildajansen@gmail.com

The Last Unicorn (1968) er den amerikanske forfatteren Peter s. Beagles mest kjente og kjære roman. Den er solgt i over fem mil-lioner eksemplarer og har aldri vært ute av trykk. Dessuten har den fått mer oppmerk-somhet fra litteraturkritikere enn det som er vanlig i de fleste fantasy-forfatteres levetid. Beagle skrev i 1978 at Unicorn er den boken alle kjenner til selv om de aldri har lest noe annet av ham, og at den sikkert kom til å hjem-søke karrieren hans resten av livet. Dette er fremdeles sant i 2012. Mye av grunnen er kanskje den suksessrike animerte filmversjonen fra 1982. Filmen er langt fra per-fekt, men siden Beagle fikk skrive manuset selv, er nok av opphavsmaterialet bevart i filmen til at den skiller seg ut blant andre fantasy-filmer. som barn gjorde filmen et så sterkt inntrykk på meg at jeg leste boken da jeg ble litt eldre— og igjen da jeg ble voksen og kunne sette be-dre pris på meningene bak fortellingen og hvor godt den er skrevet.

Plottet i romanen er som følger: en-hjørningen oppdager at hun kanskje kan være den aller siste enhjørningen i verden, og drar dermed ut på en lang ferd for å finne ut hva som har skjedd med de andre. På veien møter hun mange merkelige skapninger og mennesker. en trollmann

ved navn schmendrick og en kvinne ved navn Molly Grue blir hennes følgesvenner i jakten på den mystiske røde oksen, som har jaget enhjørningene til den beryktede Kong Haggards slott.

Hvem eller hva er vi?selv om enhjørningen vanligvis er alene og har vært det svært lenge, trenger hun å

vite at andre enhjørninger ek-sisterer for å kunne definere sin egen identitet. når hun finner ut at hun kanskje er den siste enhjørningen, blir hun sjokkert og rastløs. romanen stiller flere spørsmål om identitet: Hvem eller hva er vi? Hvordan finner vi ut hvem vi er? Blir identiteten vår gitt oss av andre eller må vi finne den på egenhånd? Beagle skriver i tredjeperson, så vi får

mange muligheter til å utforske det indre livet til figurene.

når han søker på jobb som Kong Haggards hoff-trollmann, forklarer sch-mendrick at alle ting venter i spenning på å forandre seg; derfor kan magikere for-vandle verden rundt seg. Den mislykkede trollmannen har dette å si om identitet: «We are not always what we seem, and hardly ever what we dream». Uten å røpe for mye, så forandrer påfallende mange av figurene seg; enten fysisk eller mentalt el-ler begge deler— eller de har lyst å forandre

“Et eventyr som handler om eventyr.

�2

seg, men gjør det ikke. Prins Lír (Haggards adopterte sønn), er for eksempel lat og feig, men blir gradvis til en helt når han møter enhjørningen. I et intervju med nettmaga-sinet IGMS, forteller Beagle at formskiften-de vesener fascinerer ham fordi han nesten bokstavelig talt har måttet forandre sin egen identitet for å passe inn— i forhold til oppveksten, forskjellige bosteder eller skrivejobber.

Lev evig eller memento moriDødelighet og udødelighet er tema som ofte blir diskutert helt åpenlyst av rol-lefigurene eller beskrevet av forteller-

stemmen. Like ofte blir det lagt inn i dialog eller handling slik at man kanskje ikke tenker over noen videre mening før man har lest boken mer enn en gang. Dét enhjørningen liker best av all magien til schmendrick, er når han gjør en rose om til et frø igjen. en liten detalj som dette kan for eksempel gi assosiasjoner til enhjør-ningens hjemsted, den evige vårens skog. Flere andre ting eller personer blir også forandret (gjennom magi eller på andre uforklarlige vis) fra død til levende og fra gammel til ung.

Bokstavelig udødelighet er blant annet representert ved de mytologiske skapninge-

ne enhjørningen og harpyen, som faktisk lever evig. Det finnes dessuten en annen type, nemlig udødelighet gjennom etter-mæle eller minner, noe som blant annet verdsettes høyt i norrøn og gresk mytologi som Håvamål og Iliaden. I Unicorn møter vi Kaptein Cully, en robin Hood-wannabe som ønsker å bli husket for evig gjennom sanger om hans fiktive heltedåder, samt Mommy Fortuna, en heks som er sikker på at hun kommer til å bli husket for alltid av den udødelige harpyen fordi hun er den eneste som har klart å fange den. «If you kill me, you’re mine», sier hun til harpyen. slik blir harpyen et symbol på død i tillegg til udødelighet.

Vi blir gjort oppmerksom på vår egen dødelighet allerede fra tredje side, hvor en jeger i skogen til enhjørningen roper ut til henne: «stay in your forest, and keep your trees green and your friends long-lived. Pay no mind to young girls, for they never become anything more than silly old wo-men». senere i fortellingen, da enhjørnin-gen selv får kjenne dødelighet på kroppen, sier hun at det er som å være fanget i et brennende hus. engelskprofessor Geoffrey reiter skriver at det sterkeste symbolet på dødelighet må være den aldrende Kong Haggards maktforhold til den truende, ukjente røde oksen, som blir beskrevet i bilder assosiert med død og ødeleggelse. Men dødelighet er også representert av «vanlige» mennesker som Molly Grue. romanen tar ikke noe standpunkt overfor dødelighet og udødelighet; det er tilsynela-tende fordeler og ulemper ved det å ha be-grenset eller ubegrenset tid. Hvis noen blir dømt, er det dem som er besatt av å prøve å unngå sin egen dødelighet.

Sjarmerende sjangerbruddFor litteratur-nettstedet Novelinks beskri-ver Jennifer Olson hovedpersonene i Unicorn. De går på tvers av de arketypene man vanligvis finner i myter, men de oppnår fremdeles de samme målene.

Trollmenn er figurer vi gjerne forventer å finne i fantasy-sjangeren, men i motset-ning til for eksempel Merlin eller Gandalf er ikke schmendrick mektig eller beæret, men misfornøyd med sin plass i livet. når vi møter ham for første gang, jobber han som en slags gjøgler på Mommy Fortunas omreisende karneval. schmendrick er også barneaktig av utseende, og har ikke langt «trollmannskjegg». enhjørningen observe-rer at «….his face was frighteningly young Bil

dek

ilde:

htt

p:/

/en.

wik

iped

ia.o

rg/w

iki/

File

:DVi

nfer

noFo

rest

Ofs

uici

des

_m.jp

g

Harpyer i selvødeleggelsens skogAv Gustave Doré ( Wikipedia Commons)

Peter s. Beagle

Amerikansk forfatter av romaner, sakpro-

sa, TV-manus og skuespill.

Født på Manhattan den 20. april 1939.

Publiserte sin første roman da han var

bare nitten år gammel (A Fine and Private

Place, 1960).

Vant World Fantasy Lifetime Achievement

Award i 2011.

The Last Unicorn finnes som bok, lydbok,

animasjonsfilm og tegneserie, og vil bli

tilgjengelig som e-bok før 2012 er omme.

The Last Unicorn heter Den siste enhjørnin

gen på norsk; oversatt av Tormod Haugen

i 1984.

novellen Two Hearts (2004) er en slags

avsluttende del til Unicorn.

I 2011 vant Beagle tilbake filmrettighetene

til Unicorn fra Granada Media; Beagle får

endelig profittandelen han hadde rett på,

og snart gis det ut merchandise og en ny

Unicorn-DVD.

Peter s. Beagle er aktiv på facebook og

twitter.

*

*

*

*

*

*

*

*

*

��

>>

for a grown man — untraveled by time, unvisited by grief or wisdom». Han har hel-ler ikke særlig kontroll over sine magiske krefter. Ordet «schmendrick» kommer fra jiddisch, og betyr «en dum eller ueffektiv person».

I middelaldersk kunst forekommer enhjørningen ofte, særlig som symbol på jomfruelighet. spesielt kjent er billedve-ven Frue med enhjørning i Cluny-museet i Paris. Beagle refererer til vestlige fabler fra middelalderen hvor det sies at bare en ung, vakker jomfru (gjerne en prinsesse) kan temme enhjørninger. Istedet møter vi Molly Grue, en kynisk, sliten, nesten mid-delaldrende kvinne, som bor i en skog med den småpatetiske Kaptein Cully. Molly har likevel ikke mistet ungpikedrømmene sine om enhjørninger: «Where were you twenty years ago, ten years ago?» spør Molly sint da hun endelig møter enhjørningen. «How dare you, how dare you come to me now, when I am this?» enhjørningen har tydelig-vis ikke noe imot den uvanlige «ungjom-fruen»: «I am here now», svarer hun.

Kaptein Cully og hans menn er defini-tivt ikke helter; istedenfor å stjele fra de rike og gi til de fattige, stjeler de fra de fat-tige og gir til de rike. Det nærmeste vi kom-mer en konvensjonell helt er prins Lír, men som sagt begynte han som lat, umotivert og litt feig. et eventyrlig kongeslott ville normalt sett ha vært godt vedlikeholdt og fullt av tjenere, men slottet han bor i er falleferdig og tomt. Man ville heller ikke ha sett en prins skrelle poteter eller rådføre seg med kokken fordi heltedådene hans ikke imponerer den han elsker. Helten i eventyret er ikke en prins eller en askeladd som vinner halve kongeriket, men en en-hjørning som vil redde folket sitt.

Kong Haggard har rollen som «skur-ken», men han er ikke direkte ond; heller grådig, egoistisk og ulykkelig. Han har til og med forsøkt å være ond for å se om det ville gjøre ham lykkeligere, men det gjorde det ikke.

Selvbevisste eventyrfigurerBeagle har ofte blitt sammenlignet med J.r.r. Tolkien og C.s. Lewis, men ifølge Trevor James Morgan er de bare «moderat selvbevisste» i forhold til Beagles fantasy-romaner, som er «radikalt metafiksjonelle». Kate McKinney klassifiserer Unicorn som «meta-fantasy», eller som et «eventyr som handler om eventyr». Fortellingen

hentyder usjenert til sin egen status som fortelling.

«Haven’t you ever been in a fairy tale before?» en kveld han har drukket litt for mye vin, stiller trollmannen schmendrick dette spørsmålet til Molly. Mange av rollefigurene synes å vite at de lever i et eventyr, og snakker om sine egne roller (prinser, prinsesser, konger, hekser, troll-menn osv.), hvem de egentlig er og hvordan de burde være ifølge eventyrkonvensjone-ne. schmendrick minner Molly på at hun ikke passer til rollen sin når han blir sjalu på hennes nære forhold til enhjørningen: «Unicorns are for beginnings, for innocen-ce and purity, for newness. Unicorns are for young girls». Molly svarer rolig: «You don't know much about unicorns». når enhjørningen drar for å finne folket sitt,

Foto

: Con

nor

Coc

hran

B

ildek

ilde:

htt

p:/

/ww

w.c

b-p

r.com

/pre

ss/g

iant

bon

es.h

tml

Frue med enhjørning1500-talls billedvev i Cluny-museet i Paris ( Wikipedia Commons)

��

Mytologiske skapninger

enhjørning: et fabeldyr som har blitt fremstilt

som et hestelignende dyr som har et horn i pan-

nen, eller med geiteskjegg og løvehale og klover

istedenfor hestens hover. enhjørningen har

blitt brukt som et symbol på renhet eller jomfru-

elighet. Ifølge et sagn fra middelalderen, kan

enhjørninger bare temmes av en jomfru.

Harpy: en type ånder eller stormgudinner i

gresk og romersk mytologi. De ble opprinnelig

forestilt og framstilt som bevingede kvinner, og

senere som rovfugler med kvinnehoder.

*

*

det var spådd at det kom til å vokse opp til å ødelegge byen hans.

Morgan mener at denne metafiksjonel-le selvbevisstheten, hvor man stiller spørs-mål om sin egen eksistens, gjør figurene mer troverdige og «levende». Fordi vi også undrer oss over slike spørsmål, blir det lettere for oss som lesere å forholde oss til dem. Og slik figurene må ha tiltro til forfat-teren eller sjangeren sin, må vi ha en slags tro på at ting kommer til å gå bra når vi blir møtt med livets tilfeldigheter og kaos.

Lek med tid og tekstUnicorn handler i bunn og grunn om hel-tens reise, skriver Kate McKinney, men to-nen er morsommere og mindre storslagen enn det som er vanlig. Mye humor ligger i at figurene ofte sier noe helt annet enn det du forventer. når schmendrick blir tatt til fange og ført til Kaptein Cullys skog, spør Cully om han har lyst på en taco. romanen har også mange elementer som forekom-mer i en annen tid enn de normalt kan eksistere. I et eventyr som tilsynelatende tar sted i middelalderen, finner vi plutse-lig snakk om tog, judo, ukeblader eller reklamekampanjer.

Det er i tillegg en høy grad av in-tertekstualitet, med klare referanser til tekster fra blant annet shakespeare, Lewis Carroll, William Butler Yeats, Joseph Conrad, brødrene Grimm, norrøn, keltisk og gresk mytologi, og Bibelen. Flere av referansene fremføres i en enkeltscene av en sommerfugl som har sugd til seg alt han hører som en svamp, inkludert popkul-tur fra helt andre århundrer. Beagle har innrømmet at sommerfuglen skulle være en slags parodi på ham selv på den tiden. når enhjørningen spør sommerfuglen om den vet hvem hun er, fyrer han løs: «excellent well, you're a fishmonger. You're my everything, you are my sunshine, you are old and gray and full of sleep, you're my pickle-face, consumptive Mary Jane». Alle disse virkemidlene bidrar også til sjangerbrudd-effekten.

Uvanlige similer og metaforerI skrivekurset Building Great Sentences, sier professor Brooks Landon at det vi blant annet kan gjøre for å skape vår egen stil er å lage våre egne similer og metaforer. Disse

http

://e

n.w

ikip

edia

.org

/wik

i/Fi

le:F

ranz

%C

3%B6

sisc

her_

Tap

isse

ur_(

15._

Jahr

hund

ert)

_001

.jpg

merker hun at menneskene har begynt å tenke på enhjørninger som eventyrfigurer og har glemt at de eksisterer; alt de ser når de ser på henne er en vanlig hvit hest.

rollefigurene diskuterer til og med hvordan hendelsene i den sjangeren de befinner seg i burde utfolde seg. når Prins Lír forteller enhjørningen, Molly og sch-mendrick hva han har lært av å bli en helt, nevner han elementer fra kjente eventyr: «But the true secret of being a hero lies in knowing the order of things. The swine-herd cannot already be wed to the princess when he embarks on his adventures, nor can the boy knock at the witch's door when she is away on vacation». Andre igjen snak-ker om hvordan de eventuelt kan unngå nettopp en slik narrativ utfoldelse: «I know the birth of a hero when I see it», sier en mann som forlot et hittebarn i snøen fordi

��

KILDER

Beagle, Peter S. (2008) [1968], The Last Unicorn: Special Anniversary Edition, ROC, NYC, New York.

Flournoy, Kim (1999-2007), (Unofficially) Peter S. Beagle, nedlastet 20.02.2012 fra: http://www.peterbeagle.com/index2.shtml

Olson, Jennifer (2009), The Last Unicorn: Reading Strategies, nedlastet 19.02.2012 fra: http://novelinks.org/pmwiki.php?n=Novels.TheLastUnicorn

Landon, Brooks (2008), Building Great Sentences: Exploring the Writer’s Craft, The Teaching Company, Chantilly, Virginia.

McKinney, Kate (2007), Irreducibly Ever After: Metafantasy as Postmodern Folklore, nedlastet 20.02.2012 fra: http://repository.lib.ncsu.edu/ir/bit-stream/1840.16/1385/1/etd.pdf

Meadows, Chris (2011), Peter S. Beagle settles with Granada Media over unpaid royalties for The Last Unicorn movie, nedlastet 20.02.2012 fra: http://www.teleread.com/ebooks/peter-s-beagle-settles-with-granada-media-over-unpaid-royalties-for-the-last-unicorn-movie/

Morgan, Trevor James (1995), Acknowledging the Lie: Extreme Self-consciousness in Contemporary Fantasy Fiction, Texas Tech university, Lubbock, Texas.

Reiter, geoffrey (2009), Two sides of the same magic: the dialectic of mortality and immortality in Peter S. Beagle's The Last Unicorn, nedlastet 22.01. 2012 fra: http://www.thefreelibrary.com/"Two sides of the same magic": the dialectic of mortality and...-a0200344628

Schubert, Edmund R. (2007), InterGalactic Interview with Peter S. Beagle, nedlastet 20.02.2012 fra: http://

–

–

–

–

–

–

–

–

–

Litterære termer

Intertekst: Begrep i litteraturvitenskapen som brukes skiftevis om en tekst som trekker på andre tekster via sitat,

antydning, parodiering eller lignende, eller om tekst som brukes slik i en ny tekst, eller om forholdet mellom de

to tekstene.

Metafiksjon: skjønnlitteratur som er opptatt av selve skriveprosessen og sin egen tilblivelse. Den stiller spørsmål

ved forholdet mellom tekst og virkelighet og prøver å avsløre de litterære konvensjonene ved hjelp av kommen-

tarer, bruk av ironi og parodi, innmontering av andre tekster med mer.

*

*

kan vi ofte trekke fra våre egne erfaringer og dermed sette et personlig preg på tek-sten vi leser. slik kan vi også unngå trøtte klisjeer som «sterk som en bjørn», og gjøre uttrykkene til våre egne. Det er akkurat dét Beagle gjør.

noe av det første man legger merke til ved Beagles skrivestil er hans mesterlige og omfattende bruk av similer og metaforer. Til å begynne med kan mengden av similier kanskje virke litt over-veldende (eller over-raskende), men for min del ble jeg fort vant til og imponert av dette. Man kan oppdage for-friskende beskrivelser og uttrykk i nærmest hvert eneste avsnitt, som i similen «she was looking back and forth from the prince to the magician, holding her voice together like the edges of a wound» eller i metaforen «The unicorn made the soft sound again, and the castle of Molly's face lowered the drawbridge and threw wide even its deepest keep».

Lyrisk letthetBeagle har ikke bare talent for similer og metaforer— hans kyndige bruk av blant annet bokstavrim gjør at teksten flyter lyrisk av gårde. Bare prøv å lese dette høyt: «…when the air was stale and still, and the stones stank of old water…» — eller det mer komiske «Be wary of wousing a wizard's wrath! rousing.» rett som det er kan fi-gurene også begynne å snakke i enderim. Beagle forklarer seg til nettmagasinet IGMS: «I've always gotten hooked on the sound of words, running together, rubbing against each other, chiming together, since I was quite little. And music constantly turns up in my work». I lydbokversjonen av Unicorn fra 2005, hvor Beagle leser og synger, kom-mer denne musikaliteten spesielt godt til rette.

I likhet med J.r.r. Tolkien, bryter Bea-gle også opp handlingsreferat og dialog med sanger og dikt, men ikke uten betydning;

“