Arbeiderhistorie 1996

B ygging a v k ra fts tasjonen p å Vem ork.

Arbeiderhistorie 1996159

TOM NILSEN

Arbeidere på vandring - utvandring fra Rjukan

D et er næ rm est en sjølmotsigelse å si at det fins en vandrerkultur på e tt spesielt sted. D et ligger i begre­

pet at vandring ikke kan væ re knytta til steder, m en bare til vandrerne, m enne­skene sjøl. På tross av dette må vi si at det knytta seg en vandrerkultur til Rju­kan i alle fall i tidsrom m et fra 1907 til 1940. Sjølve stedet var som en skyss- stasjon for den arbeidsvandringa som fant sted i forbindelse m ed storindustri­ens gjennom brudd i Norge.

Disse vandringene nådde et top­punkt i forbindelse m ed arbeiderutvan- dringa fra Rjukan og andre industri­steder i 1920-åra. I løpet av fem år, fra 1923 til 1927, utvandra 9,6 % av Rjukans befolkning. Sannsynligvis har det aldri utvandra så m ange fra et byom råde i Norge. Utvandringa fra Rjukan var en understrøm i den siste store utvan- dringsstrøm m en fra Norge, som i 1920- åra i hovedsak besto av jordbruksarbei­dere. D en var sæ regen fordi det var en utvandring av byfolk m ed bakgrunn i anleggs- og industriarbeidermiljø og for­di Tinn kom m une ga utvandringsbidrag til om lag 650 av de 895 em igrantene. De fleste reiste til Canada, m en noen få hadde også m er eksotiske reisemål som Brasil, Argentina og Galapagos.

Rjukan-utvandringa kan deles i tre puljer. I 1923 reiste 278 personer. De fleste til Canada og USA. 1926 var de unge m enns utvandringsår, 60 % av dem som reiste var m ellom 15 og 24 år. V åren 1927 herja C anada-feberen på Rjukan. U tvandringsfeber angriper hyppigst unge, ugifte m enn. På Rjukan fikk derim ot 67 familier, flere m ed sto­re barneflokker, Canada-feber denne våren.

I løpet av fem år bevilga Tinn kom ­m une 390 000 k roner til utvandring. D enne praksisen sp redde seg til andre kom m uner i Norge. I alt blei de t bevil­ga om lag en m illion kroner fra norske kom m uner i den n e perioden. Mer enn 1100 personer reiste fra Norge til Cana­da m ed slike bevilgninger. D ette har fått betegnelsen kom m uneutvandring.l

Slik forklarer en av em igrantene hvorfor han reiste til Canada:

"Vi blev sent hit av Tinn kommune først i mai 1927. Min kone blev nektet at reise av lægen paa grund av sygdom, men vi blev sent av sted uten videre [...] Vi har skrevet til Tinn kommune og forlangt at de skal sende oss tilbake."2

Slike lettvinte forklaringer på kom m u- neutvandringa var svært u tbredt. Emi­

Arbeiderhistorie 1996

grantene blei sett på som viljeløse eksportp roduk ter fra et overfylt arbei­dsm arked. H er er en bukett av uttalel­ser: Arne Kildal, generalsekretæ r i N ordm andsforbundet i 1920-åra, kalte kom m uneutvandringa fra Tinn og N otodden "en forstem m ende frem ­gangsmåte". Tidsskriftet Ny Jord skreiv at utvandringsbidrag fra kom m uner som ville oppm un tre folk til å utvan­dre, bu rde forbys. Jacob Friis redaktør av Rjukan A rbeiderblad og bibliotekar Hjartøy, en radikal arbeiderpartim ann, kalte u tvandringa "eksport av våre bes­te" og snakka om den "kreaturm essige eksporten av familier m ed små barn". Tinns ordfører, Bryn, kalte de t høsten 1927 for "nedverdigende m asseeksport" av folk. H istorikeren A ndres A. Svale- stuen m ente Canada-farten foregikk utafor "ram m en av det private initiativ".

U ttalelsene uttrykker et syn som strider m ot m in oppfatn ing av arbei­derklassen på Rjukan i m ellom krigs­tida. Den radikale og kanrpglade Rju- kan-arbeideren var helt fra anleggstida kjent for ikke å la seg diktere av noen, verken av H ydro-ledelsen, kom m unale byråkrater eller partipam per i hoved­staden.

Disse u ttalelsene bygger på det som jeg vil hevde er en u tbredt m isforståel­se, nem lig at alle ønsker å slå seg til ro i sitt eget hjem og "leve lykkelig alle sine dager". Jeg vil m ed bakgrunn i utvandringa fra Rjukan tvert imot hev­de at m ange likte å væ re på farten, rei­se rund t og opp leve nye steder. D ette var en frihet som spesielt unge m en­nesker satte pris på.

Bakgrunn for vandringa

Rjukan var i 1920-åra en fabrikkby m ed H ydro som den ene store arbeidsgive­

ren. Selskapet bygde o p p byen fra grunnen m ed kraftverk, fabrikkanlegg, gater, boliger og ellers alt som hørte til.

D en raske oppbygginga ga stedet en m eget spesiell befolkningssam m en­setning. I løpet av 15 år vokste stedets befolkning m ed 2305, eller 69 %. På Rjukan bodde det i 1920 8918 innbyg­gere. I hele kom m unen b o d d e det 11 460.

"Det var en by av m enn," skriver Kristofer U ppdal i rom anen K ongen, som henter motiv fra forfatterens tid som anleggsarbeider på Rjukan. Etter hvert som det kom i gang m er perm a­nent drift ved fabrikkene, hen ta m ann­folka kona og ungene til stedet. H ydro førte en fam ilievennlig politikk, som trakk m ange barnerike fam ilier dit. De som b o d d e på Rjukan på den n e tida, var unge m ennesker "i avlsdyktig alder", sa fattigforstander Fred. Mihle.3 Og avla gjorde de slik at Rjukan i 1920- åra fikk en befolkningseksplosjon uten sidestykke i Norge.

Befolkningen på Rjukan var innflyt­tere i enda m er u tprega grad en n på andre ensidige industristeder, som N otodden, Sauda og O dda. I 1920 b o d ­de det 592 utlendinger på stedet. De fleste var svenske. Men også no rd ­m enn var langdistanseflyttere til Rju­kan. O ver 45 % var født u tafor Tele­mark. Alle de andre ensidige industri­stedene rekrutterte i mye større grad sine arbeidere fra egen kom m une og bygdene omkring.

D et at folk ville flytte til d en trange Vestfjorddalen, hvor sola er vekk nes­ten seks m åneder i året, e r nesten ufor­ståelig. En klondykestem ning m ed håp om noen lettjente kroner var sikkert noe av drivkrafta.

På Rjukan sto det sosiale m ønsteret ualm innelig tydelig til skue for alle.

Arbeiderhistorie 1996

A rbeiderklassen var dom inerende på stedet, og om kring 85 % av innbygger­ne stem te m ed A rbeiderpartiet i 1920- åra. O verklassen besto av noen få direktører på Hydro, som alle bodde atskilt fra resten av byen i sin egen sosiale verden høyt o p p e i Villaveien. Helt fra den første anleggstida var det dessu ten et spent forhold mellom anleggsarbeidere og fabrikkarbeidere på den ene sida og d en innfødte bon ­debefolkningen på den andre. Dette sosiale m ønsteret har prega både folket i kom m unen og den politiske striden helt opp til våre dager.

Årsakene til utvandringa

U tvandringa fra Rjukan var en arbei- derutvandring og hang nøye sam m en m ed arbeidsledighetssykluser. For å trenge inn i bakgrunnen for utvan­dringa bu rde en egentlig foreta en tota- lanalyse av de økonom iske forholda i hele den industrialiserte verden i tida etter 1. verdenskrig. H ydro var prisgitt de internasjonale konjunkturene. Det som var godt for H ydro, var godt for Rjukan. På denne m åten var fabrikkby- en avhengig av de økonom iske kon­junkturene i verdenssam funnet. En slik analyse vil føre for langt i d enne artik­kelen. En analyse av Norsk Hydros innflytelse på økonom i og befolknings­utvikling på Rjukan, har jeg gitt i boka Canada-feber. Det er d enne analysa som m aler sceneteppet eller bakgrun­nen for utvandringa fra Rjukan.

Forholda på arbeidsm arkedet er av størst interesse når en skal analysere bakgrunnen for utvandringa. Fram til 1921 hadde H ydro to store problem i sin ansettelsespolitikk; hvordan skaffe nok arbeidskraft og hvordan holde på folka de allerede h adde ansatt. Det var

et stram t arbeidsm arked i hele Norge etter 1. verdenskrig og H ydro var aktivt u te for å trekke folk til Rjukan. Bedrif­ten ham stra arbeidskraft. Etter at de internasjonale konjunkturene snudde i 1921 og den nye fram stillingsm etoden for kunstgjødsel, H aber-Bosch-m eto- den, slo igjennom for fullt, m åtte Rju­kan Salpeterfabrikker gå til harde rasjo­naliseringer. B em anninga blei redusert m ed 1000 m ann i løpet av seks år. I til­legg kom den befolkningsm essige kon ­sekvensen av den tidligere ham stringa av arbeidskraft. M eget store ungdom s­kull m eldte seg på arbeidsm arkedet. A rbeidsledigheten steig raskt. V interen 1922/23 var nesten 700 m ann ledige. På sett og vis var dette et p rob lem som selskapet kunne overlate til sam funnet å ta seg av. Tinn kom m une tok o p p ­gaven, m en når sant skal sies, m ed hjelp fra Hydro.

Det var to perioder m ed arbeidsle­dighet på Rjukan i 1920-åra. D en første var lengst og varte fra v interen 1921/22 til som m eren 1924. D en blei avbrutt av en lokal oppgangskonjunktur i forbin­delse m ed bygginga av Frøystul kraft­verk (1924-1926). H østen 1926 starta den andre ledighetsperioden. D en var kortvarig og kulm inerte våren 1927. O ppryddinga etter et stort ras i slutten av juni krevde alle ledige h en d er og ved årsskiftet 1927/28 satte H ydro i gang bygginga av nyanlegget.

Årsaka til ledigheten kan o ppsum ­m eres i tre viktige faktorer: Hydros ham string av arbeidskraft, dårlige inter­nasjonale konjunkturer og en eksplo­sjonsarta befolkningsvekst.

Men en stor led ighet forklarer ikke i seg sjøl at den fant e t u tløp gjennom utvandring. Andre kom m uner hadde større prosentvis ledighet. Hvorfor skil­te Rjukan seg ut?

162

De endra forholda på arbeidsm ar­kedet tvang politikerne i Tinn kom m u­ne til utvikle sin egen arbeidsledighets- politikk. Bevilgninger til u tvandring var fra Tinn kom m unes side et m iddel til å bekjem pe arbeidsledigheten. Utvan- dringsbevilgningene var ikke det enes­te tiltaket m ot ledigheten, m en en del av ei større pakke. (U tdyping se Cana- da-feber)

U tvandringspolitikken blei til fordi Rjukan i 1923 allerede had d e en tradi­sjon for å lede folk til og fra stedet. K om m unen hadde relativt god ø k ono­mi og fikk dessu ten hjelp fra H ydro til utvandringsbevilgningene. I tillegg til dette, pressa en rotløs befolkning på for å få tilskudd til å reise fra stedet.

På en m åte kan det se ut som om em igran tene fra Rjukan kan deles inn i to grupper. D en første g ruppa hadde vandring i de t nasjonale og internasjo­nale arbeidsm arkedet som drivkraft.

D en andre gruppa h adde m er tradi­sjonelle utvandringsm otiv. Det var folk som kom til Rjukan i K londyke-perio- den. Stedet blei for dem et substitutt for utvandring. M ange av disse hadde kom m et til Rjukan som et ledd i en etappeutvandring. En oppdem m a ut- vandringslyst blei utløst m ed de kom ­m unale bevilgningene i 1923. Flere av de som reiste i 1923 had d e nok slike motiv. Det sam m e var tilfelle for de som deltok i familieutvandringa våren 1927.

D et er sjølsagt vanskelig å skille disse g ruppene fra hverandre. M ange av m otiva glir over i hverandre og kan ikke skilles u t for d en enkelte em i­grant. Men denne g ruppedelinga kan forklare hvorfor utvandringa fra Rjukan var så stor disse fem åra. Vandrerm oti- vet og utvandringslysten blei på Rjukan forent og resulterte i d enne utvan- dringsbølgen.

Arbeiderhistorie 1996

uciFie

SKAL DE UTVANDRElmr Po fitrnkn uporge C A N A D I A N P A C I F I C om

— — C A N A D A = ----— Inn d o t norn Im r b r u k fo r e m ig r a n te r . O ji ly e n in g e r m e d d e le n f r l t o m W olonl»a* jon*plan f o r jo r d b r u k n fn m i l ic r . A n lc d n ln g o r til a t k jo p o jo r d — a am t a rb e id s m u lig h e te r .

CANADI AN P A C IF ICh a r cg n o p a jm o g erd n m p o re . e g e t jc rn l ia n e a y a tc n i , s to r o l a n d o m r å d e r og e g n e a r b e id s k o n to r e r I C nnada. T l la k r lv

C A N A D I A N P A C I F I C R A I L W A Y(Iletmdal) J a r n b a n e t o r v e t 4 , O a lo . T o l f . 22S I 2 - 2 * 2 1 4

Avisene på Rjukan var i 1 920-åra fulle av annonser som oppfordra til utvandring. Spesielt aktive var C an a d ia n Pacific Rail- way.

U tvandringa fra Rjukan følger både internasjonale, nasjonale og lokale økonom iske konjunkturer i detalj. Ø konom iske nedgangstider og arbeidsledighet i Norge og på Rjukan i 1922/23 og 1926/27 var faktorer som skjøv folk fra Norge. G ode tider i Canada i 1923 og 1926 var trekk-fakto- rer. I tillegg "lagde" Tinn kom m une og H ydro skyve-faktorer ved å bevilge p enger til u tvandringa. På d en andre sida av havet "lagde" canadiske m yn­digheter og jernbaneselskapa trekk- faktorer, slik at de økonom iske kon- junkturenes innflytelse på em igrasjo­nen økte.

Som en foreløpig oppsum m ering kan vi si at Rjukan-utvandringa bekref­ter alle de kjente befolkningsteoriene og konjunkturteoriene som blir brukt til å forklare utvandring.

En vandrerkultur

Vandring kan bli kultur ved at van­dringa blir "normstyrt adferd, og at

Arbeiderhistorie 1996

spørsm ålet om bevisst valg eller spesi­ell g runn trer i bakgrunnen [...] Van- drerkulturen blir en slags m otkultur. V andrerne frir seg fra sosiale bånd til det bofaste sam funn, som de ofte også stiller seg i opposisjon til." Slik blir van- drerkulturen definert i festskriftet til Ingrid Semmingsen. D enne definisjo­nen passer godt også når jeg skal p rø ­ve å vise at de t b lant folk på Rjukan levde en vandrerkultur. La oss først se

på om flyttinga til og fra Rjukan var spesielt stor.

En forutsetning for flyttinga var at behovet for arbeidskraft var større enn tilbudet. En skulle derfor tru at van­dringa fra arbeidsplass til arbeidsplass stansa av seg sjøl etter 1921. D ette var til en viss grad også tilfellet. Men d en ­ne tabellen viser at flyttinga var en del av folks hverdag lenge etter det:

Befolkningsutviklinga på Rjukan 1917-1935

År Innb. Født D øde Tilvekst Flytting Utv. Retur

1917 8884 335 41 294 + 581918 9236 289 87 2021919 244 60 184 -3451920 9277 271 63 208 -2911921 9194 274 53 211 -457 101922 8958 201 54 147 -268 131923 8837 196 61 135 -522 2771924 8450 188 46 142 -265 51 231925 8327 146 51 95 +320 21 201926 8748 148 44 104 -380 149 91927 8472 134 38 96 -445 396 261928 8123 133 40 93 +822 16 441929 9038 136 44 92 -396 19 291930 8734 159 45 114 -217 4 481931 8631 110 41 69 -273 1 241932 8427 94 37 57 -273 1 141933 8211 81 51 30 - 19 1 131934 8222 71 30 41 -251 41935 7012 66 30 36 7 2

Kilder: Rjukan Arbeiderblad 21.12.1940, em igrantprotokollene, folkeregisteret. Norsk H ydro - Tinn kom m une. Oslo 1939, s. 56

Fraflytting gjennom disse 18 åra var 4402 personer, av disse u tvandra 970 personer til oversjøiske land. I tillegg var de t i sam m e periode en tilflytting på 1200 p erso n er og av dem var 252 hjem vendte emigranter.

D et fins bare noen ganske få tett­steder som had d e den sam m e enorm e befolkningsveksten som Rjukan før 1930. Men ingen av disse stedene h ad ­de fullt så høy vekstrate som Rjukan. Til- og fraflytting var m ye større fra Rjukan en n fra de andre nye industri­stedene. Fra N otodden flytta 1244 p er­soner i p e rioden 1921 til 1930 .1 sam m e periode flytta 2950 personer fra Rju­kan. D et er nesten dobbe lt så m ange som fra N otodden om vi tar hensyn til at Rjukan had d e flere innbyggere.

Flyttinga fra Rjukan slutta ikke i 1930, m en fortsatte u tover i 30-åra. Bare i regnskapsåret 1934/35 flytta over 1200 m ennesker fra Rjukan, skri­ver Sverre Kjeldstadli.

Fødestedet til R jukan-em igrantene viste at m ange var født i Fredrikstad, Fredrikshald og om rådene om kring disse byene. En del var u tlendinger, de fleste svensker. M ange var født i Kristi­ania. Alle disse flytta nok noe rundt i Norge før de havna på Rjukan. Vi kan altså ane et vandringsm ønster som gikk over flere generasjoner, m ed u tgangspunkt i Sverige, og som gikk g jennom sagbruksindustrien i Østfold til Kristiania, videre til Rjukan og derfra til Canada. Dette er bare en hypotese som næ res av enkelte eksem pler, m en som vil kreve mye grundigere studier for å bli verifisert.

Rjukan hadde m ed andre ord større til- og fraflytting enn de fleste andre steder i landet. D et betyr ikke at det nødvendigvis knytta seg en vandrer­kultur til stedet. Kanskje sto de bevisste

Arbeiderhistorie 1996

valga i forgrunnen og fortrengte den m er norm styrte atferden?

Edvard Bull redegjør i festskriftet til Ingrid Sem m ingsen for vandrerkultu- ren blant anleggsarbeiderne. Anleggs­arbeiderne var en sentral del av arbeidsstokken under oppbygginga på Rjukan og videre helt fram til om kring 1930. For anleggsarbeiderne var det naturlig å legge u t på vandring til et nytt anlegg når arbeidet tok slutt der de var. En innsender i syndikalistavisa M aana fortalte i 1921: "Jeg har vandret land og strand rundt i 3 rake m åneder, søkende efter arbeid; m en forgjæves." Dette var en ny erfaring for m ange av dem . Det fornuftigste en kunne gjøre i en slik situasjon, var å slå seg til ro der en hadde hjem stavnsrett. Det var nem ­lig nødvendig for å få fattigunderstø t­telse eller nødsarbeid . Men anleggsar­beiderne var ikke villige til å gi opp flyttefriheten så lett.

I alt em igrerte 139 anleggsarbeidere fra Rjukan. Mer en n 25 % av alle voks­ne m enn som em igrerte fra stedet, var anleggsarbeidere. 41 av dem var gifte, og i alt utgjorde m edlem m er av "anleggsfamiliene" 213 av de 895 som em igrerte i perioden 1923 - 1927. Det var 23,8 % av alle em igran tene fra Rju­kan. Ikke alle var av den gam le kjer­nen m ed rallarer fra d en store anleggs­perioden. Det var nesten um ulig å skil­le d en "ekte" slusken fra d en nyere, ungdom m elige utgaven. Vi kan skille ut alle anleggsarbeidere født før 1900 og kalle dem for tradisjonelle anleggs­folk. D enne g ruppa utgjorde 43 % av alle anleggsarbeidere som em igrerte fra Rjukan. I tillegg reiste n oen ungdom ­m er som hadde litt anleggserfaring fra kom m unens nødsarbeid og derfor oppga anleggsarbeider som yrke. Disse nødsarbeiderne hadde næ r kontakt

Arbeiderhistorie 1996__________________ ___________________________________________ 165

m ed den gam le rallartradisjonen gjen­nom syndikalistene og avisa Maana.

I 1926 reiste m ange anleggsarbeide­re til Canada. D ette var stort sett ung­dom m er som hadde jobba på Frøystul- anlegget, og som ikke hadde rø tter i den gam le anleggstradisjonen. På Frøystul-anlegget hadde ungdom m ene næ r kontak t m ed en del av de gam le rallarene, som H ydro hadde flytta dit fra fabrikkproduksjonen for å dekke behovet for øvde anleggsfolk. Rallaren var høyt respektert på Rjukan og sik­kert et ideal for m ange ungdom m er, slik at sluskens vandrerkultur sikkert lett fikk oppslu tn ing hos dem.

Allerede rett etter 1900 hadde m ange anleggsfolk reist til USA og Canada for å få arbeid. Vi kan derfor si at em igrasjonen for anleggsfolka blei ei naturlig videreføring av tidligere van- drerpraksis på det internasjonale arbeidsm arkedet.

Hydro bygget "egne hjem" til arbeiderne, men interessen for å kjøpe dem var liten.

Syndikalistene sto sterkt på Rjukan, og hadde base i Rjukan lokale sam or­ganisasjon. D enne organisasjonen had­de anleggsarbeiderne som sitt naturlige rekrutteringsgrunnlag. M ange av dem som etter 1921 havna på nødsarbeid , organiserte seg sam m en m ed de tradi­sjonelle anleggsarbeiderne i syndikalis- tenes organisasjoner. De h adde sin egen avis på Rjukan og var utvilsom t en m otkultur i sterk opposisjon til det bestående. Spesielt var m otstanden m ot bedriftens Egne Hjem bevegelse sterk. D en var ifølge syndikalistene et skalkeskjul for å b inde arbeiderne til stedet, hindre deres flyttefrihet og inn­føre e t slags stavnsbånd. Egne Hjem- bevegelsen fikk aldri noen oppslu tning på Rjukan, i m otsetning til en del andre industristeder. H eller ikke fabrikkarbei- derne slutta o p p om denne ideen. H ydro m åtte til slutt sjøl betale husa og leie dem u t til arbeiderne på vanlige leievilkår. Så seint som i 1951 var det bare 5 % av arbeidsstyrken på Rjukan Salpeterfabrikker som eide sine egne hjem.

Rjukan lokale sam organisasjon var det organiserte u ttrykket for anleggs­arbeidernes m otkultur og opposisjons- trang. D et var derfor sjølsagt at organi­sasjonen gikk i spissen for em igrasjo­n en fra Rjukan i 1923.

Rjukan Salpeterfabrikker hadde et stort personalproblem fram til 1921. Bedriften hadde store vanskeligheter m ed å bygge o p p en stabil arbeids­stokk på stedet. D en hadde arbeidsver- vere u te både her i landet og i Sverige. Fattigforstander Fred. Mihle beskreiv situasjonen slik: "Selskapet utviste ikke tilbørlig varsom het når det gjaldt å anta folk [...] N otoriske løsgjengere og fam i­lier m ed arvelig belastning blev inntatt og skaffet hus og hjem her på Rjukan."4

Arbeiderhistorie 1996: ' ;

Selskapet hadde under krigen "ham­stra" arbeidskraft. D et var ikke bare slik at bedriften had d e vansker m ed å skaf­fe nok arbeidskraft, m en det var også et stort p rob lem at den ikke klarte å holde på den arbeidskrafta den hadde på stedet. "A rbeidsstokken vekslet sta­dig. Ved u tgangen av året 1917 hadde bare 20 % væ rt ansatt i 1917," sa d irek­tør B onnevie på Rjukan Salpeterfabrik­ker til Rjukan Dagblad. Videre uttalte d irek tøren at flere h undre m ann av en arbeidsstokk på m ellom 1700 og 1800 ku n n e si o p p på en gang.

En b eb o er i boligkom plekset som blir kalt "Sing Sing" på folkem unne, skreiv dette om vandringa til og fra Rjukan i syndikalistavisa M aana i 1921: "At Rjukan-folket har faat de t o rd paa sig a t de t e r et vagabonderende folk er i g runden ikke noget rart. D et ruller nom adeb lod i dets sterke aarer. Inden m in vesle kjentskapskrets er det blant m ange andre der har reist og kom m et igjen en 3 av 4 ganger ogsaa en d er er kom m et igjen for 7de gang."

I boka Jerntid viser Knut Kjeldstadli at jernarbeidere i Kristiania, spesielt hjelpearbeiderne, flytta m ye rundt, ikke bare til andre bedrifter i byen, m en også i om egnen. "Flyttingen ble dessu ten n o e en var vant til og fore­trakk, ikke bare resultat av tvang." Et eksem pel fra boka viser at Rjukan var en del av om egnen for Kristiania-arbei- derne. Svært m ange arbeidere på Rju­kan kom fra Kristiania. Av 638 em i­granter fra Rjukan m ed oppgitt føde­sted var 81 født i Kristiania. I tillegg kan m an m ed god g runn anta at gan­ske m ange flere h adde bo d d i Kristia­nia kortere eller lengre tid før de kom til Rjukan. D et er g runn til å tru at Rju­kan var e t sted som svært m ange var innom p å sine arbeidsvandringer.

Disse arbeidsvandringene m inte en del om anleggsarbeidernes vandringer, m en foregikk i m indre m ålestokk.

Alt skulle tilsi at vandringa ville stanse etter 1921. O m fanget blei m in­dre en n i storhetstida for anlegga, m en m ange anleggsfolk benytta vandrings- m ulighetene på tross av store m ulighe­ter for å mislykkes. D ette bekrefter at vandring for anleggsfolka var en del av kulturen. Det var norm styrt atferd som utover i 1920-åra ikke var rasjonell i forhold til arbeidsledigheten og hjem- stavnsretten, m en som de likevel holdt fast ved og førte videre til nye genera­sjoner. Rjukan var et sted der anleggs­v irksom heten varte, m ed m indre av­brudd , fra 1907 til 1930. Stedet blei

Det var vanlig a t a rbeidsledige og a nd re arbeidsfolk "tjuv

Arbeiderhistorie 1996167

derfor bæ rer av d en spesielle kulturen som prega anleggsarbeideren i disse åra. En kan si at anleggsarbeidernes vandrerkultur smitta over til andre yrkesgrupper. D en gikk i arv fra far til sønn og påvirka et større lag av befolk­ningen.

Før 1921 flytta folk ikke fordi de mista jobben, m en fordi de var på en slags leit etter en bedre tilværelse, eller fordi de ganske enkelt likte å flytte på seg. Men også etter 1921 flytta m ange fra en sikker og trygg tilværelse på Rju­kan ut i det ukjente. U tsagn som disse går stadig igjen: "Vi fant u t at vi skulle reise." "Ung som en var, ville en jo p rø ­ve lykka." "Vi hadde høyrt gjeti at det skulle vere så bra d er borte og lett å

tene pengar." "Jeg sa o p p jobben og dro til Canada." Ei dam e som reiste sam m en m ed fam ilien i 1927 sa det slik: "Da det blei snakk om å reise til Canada i 1927, sa det pang hos m or m ed en gang. H un var full av eventyr­lyst. Far var ikke så interessen. Han hadde jo fast jobb på H ydro."5 De aller fleste hadde svært vage forestillinger om hva de reiste til. Andre hadde ikke n oen annen strategi for å skaffe arbeid en n å legge u t på vandring, trass i at dette ofte viste seg å væ re fånyttes. N oen gikk så langt som til å si o p p job­b en for å få et p åsk u d d til å u tvandre. Flere familier reiste i 1927 m ed store barneflokker trass i sterke og direkte advarsler m ot å reise.

ied toget i C a n a d a . (Norsk Utvandrermuseums fotoarkiv)

Arbeiderhistorie 1996

V andringa slutta ikke m ed reisa til Canada. M ange av u tvandrerne fortalte om stadige arbeidsvandringer i Canada. D et var vanlig å "tjuvåke" m ed toget en ten på jakt e tter arbeid eller som rein fornøyelse. M ange Rjukan-gutter fort­satte som anleggsarbeidere i Canada. En av dem fortalte om ti forskjellige jobber han had d e hatt rundt om i C anada i løpet av tre år.

Av 694 voksne kom 204 tilbake til Rjukan. D et var en re tu rp rosen t på 29.4 %. A nleggsarbeidere var den yrkes­g ruppa d er flest vendte tilbake, 39,6 % D ette kan tyde på at de fulgte o p p en tidligere vandrerpraksis.

På Rjukan eksisterte to arbeiderkul- tu rer side om side kanskje til langt u t i 1930-åra. Fram til 1920 kjem pa anleggskulturen eller vandrerkulturen m ed den voksende fabrikkarbeiderkul- tu ren om hegem oniet på Rjukan. D ette kom blant annet til uttrykk gjennom de politiske kam pene som blei ført m el­lom syndikalistene i Rjukan lokale sam organisasjon, m ed avisa Maana som talerør, A rbeiderpartiet og LO som representerte fabrikkarbeiderkulturen. D en m er stedbundne fabrikkarbeider­kultu ren m åtte nesten m ed nødvendig­he t få overtaket på et industristed som Rjukan m ed bare en dom inerende arbeidsgiver.

V andrerkulturen var i større grad prega av individuelle aksjonsform er, sjøl om solidariteten var sterk nok. D en var antiautoritæ r og m er anarkistisk enn det m er M oskva-tru A rbeiderparti­et tidlig i 1920-åra. Det var rep resen ­tan ter for den n e kultu ren som var stei- lest un d er storstreiken i 1921. Det var de som dro i gang nødsarbeiderstrei- ken i 1922, og som streika p å Frøystul i 1924. På Rjukan veksla arbeidsm arke­det fram til 1935 m ellom arbeidsledig­

het og store anleggsarbeider. Van­dringa var en m er individuell h an d ­lingsstrategi og fungerte ikke på et slapt norsk arbeidsm arked, m en som strategi for arbeidssøkere på det no rd ­atlantiske arbeidsm arkedet var denne løsningen glim rende, spesielt når Tinn kom m une dekka reisekostnadene, som var den største hindringa.

Jeg trur det e r rim elig å an ta at van­drerkulturen fra d en reinhårige slus­ken, slik Edvard Bull beskriver den, levde videre i anleggsm iljøet på Rjukan i lang tid etter 1920 (som Edvard Bull satte som sluttstrek). I tillegg smitta d enne kulturen over på yngre slekter, som også etter hvert fikk noe anleggs- erfaring fra nødsarbeid og de nye anlegga på Frøystul og Vemork. Det kan faktisk se u t som om vandrerku ltu ­ren tok kam pen o p p m ed d en bofaste fabrikkarbeiderkulturen.

Nå var det slett ikke vann tette skott m ellom de to kulturene. De glei over i hverandre og m ange fabrikkarbeidere var under innflytelse av paro ler som "frie m enn tenker fritt". Det lokale Arbeiderpartiet støtta utvandringa m ed bevilgninger sjøl om enkelte kritiske røster iblant lot seg høre. D et var nok typisk at Kom m unistpartiet, det m est ekstrem e uttrykket for fabrikkarbeider­kulturen, var det partiet som gikk kla­rest imot utvandringsbevilgningene.

Rotløshet

V andrerkulturen henger sam m en m ed en faktor som jeg vil kalle for rotløshet. Med det m ener jeg at befo lkningen føl­te liten tilhørighet til bostedet. Dette var en negativ faktor, som gjorde folk d isponerte for ikke å bli b o en d e på Rjukan. I m otsetning til de t står van­drerkulturen som en positiv faktor for­

Arbeiderhistorie 1996

di folk ønska å flytte på seg. På denne m åten kan vi si at ro tløshet og vandrer­kultur bli to sider av sam m e sak.

Tarjei Vesaas har i boka D et store spelet uttrykt den m otsatte faktoren, bofasthet, på en glim rende måte: "Du skal vera på Bufast all d in dag. Du skal og bli glad i jord, Per." Bofastheten i jordbrukssam funnet var en subjektiv størrelse. Per i boka til Vesaas hadde ikke lyst til å bli på Bufast. M en hans objektive tilknytning til jorda var avgjø­rende. Objektive faktorer som antallet jordbrukere og eiendom sforholdet til jorda kan vi måle, m ens Pers lyster er vanskelig å fiksere. På sam m e m åte er det m ed rotløsheten. D et er en subjek­tiv størrelse, som ikke direkte kan m åles, m en en kan få indirekte kunn­skap om fenom enet ved å bruke mål­bare indikatorer.

Befolkningen på Rjukan var o p p ­lagt m er rotløs en n folk i det tidligere jordbrukssam funnet hadde vært. Men var Rjukan-folk m er rotløse enn folk i andre industrisam funn på denne tida?

D et er naturlig å knytte bofasthet og tilknytning til et sted til eiendom s­forholdet til jord og bolig. E iendom s­forholdet gjør det vanskeligere å bryte o p p og flytte fra et sted. Folk blir sted­bun d n e fordi de av økonom iske og andre årsaker ikke kan flytte, eller for­di det e r um ulig å skaffe seg utkom m e eller arbeid andre steder. Jordbruks­sam funnet, slik vi kjenner det i Norge m ed små fam iliebruk, er den sam­funnsform en som i størst g rad binder folk til ett sted hele livet. Rotløshet, slik jeg har definert det, e r knytta til den gam le jakt- og nom adekulturen og til det m oderne industrisam funnet, som krever raske om skiftinger i arbeids­stokken og stor mobilitet.

En viktig indikator på ro tløshet i

befolkningen må væ re stor m obilitet og liten tilknytning til jordbrukssam ­funnet. H er kan vi spørre om folk var født i bokom m unen , om de var født i næ rheten eller langt u nna bokom m u­nen, og om de had d e b o d d lang eller kort tid i bokom m unen. Alle disse indi­katorene viser hvor m ye folk h ar flytta på seg, og kan på d en m åten fortelle om de er bofaste eller rotløse.

Rjukan var i 1920-åra et typisk industrisam funn og utvandringa fra ste­det var ei byutvandring d er de t deltok industriarbeidere og anleggsfolk og svært få jordbrukere.

På N otodden og Rjukan var situa­sjonen ganske lik. Begge stedene vok­ste svært raskt i oppbyggingsfasen. De fleste innbyggerne kom fra andre kom ­m uner i Norge, m en også m ange u tlen ­d inger slo seg n ed her, enda stedene lå tem m elig avsides. På N otodden var de aller fleste innflytterne født innafor en sirkel m ed radius på 100 kilom eter fra byen. Rjukan var m er en n N otodden prega av innflyttere som h adde føde­stedet sitt langt borte fra kom m unen. 80,1 % av alle m enn som b o d d e i Tinn, var født andre steder i Norge eller i utlandet. Tettstedet Rjukan m ed i underkant av 9000 innbyggere hadde nok atskillig flere som var født andre steder i landet, en n kom m unen som helhet hadde. Av em igrantene var 8,9 % født i Tinn og 73-6 % var født u tafor Telem ark. Av 231 som reiste i 1923, var bare 4,3 % født i kom m unen.

Befolkningen på Rjukan var svært lite knytta til jordbruket, ikke bare for­di stedet var et industrisam funn, m en også fordi det var sterke følelsesm essi­ge barrierer m ellom by- og bygdesam ­funnet. B ondebefolkningen i Tinn had­de en tydelig m otvilje m ot å bli en del av industrisam funnet. Hele boka til

Arbeiderhistorie 1996h H B I

Sverre Kjeldstadli handler om denne m otviljen. H an skriver: "Enkelte av de m est konservative blant dem [bøndene] satte faktisk et m indreverdighetsstem ­pel på an leggsarbeiderne og de av tinndølene som dro til anleggene." For anleggsarbeiderne og fabrikkarbeider- n e på Rjukan var b ø n d er næ rm est et skjellsord. Det eneste b ø n d er og arbei­d ere var enige om var utvandringsbe- vilgningene.

Oppsummering

Det er ikke lett å forklare hvorfor Rju­kan fikk så m ange flere utvandrere enn andre industrikom m uner i landet i 1920-åra, m en befolkningssam m enset­n ingen skilte seg klart ut i forhold til de fleste andre kom m uner. M ange var født langt vekk fra stedet, de fleste hadde bare bo d d på Rjukan n oen få år, det var m ange unge m ennesker og lite kvinner. Ut fra de indikatorene som er skissert tidligere, vil jeg våge å påstå at Rjukan hadde d en m est rotløse befolkningen i landet i begynnelsen av 1920-åra.

I oppbyggingsfasen hadde H ydro behov for enorm t m ed folk til anleggs­virksom heten, etter hvert også til fabrikkproduksjonen. Selskapet hadde egne agenter rundt om i norske byer, som verva folk til Rjukan. I nedgangs­tider bevilga H ydro og kom m unen pen g er til h jem sendelse av folk. Allere­de i 1923 h adde det e tab lert seg en tra­disjon i T inn kom m une for å lede folk til og fra etter hvert som H ydros behov for arbeidskraft endra seg. I 1923 glei d en n e politikken naturlig over i stim u­lering av utvandring til oversjøiske land.

I tillegg til en rotløs befolkning had­de Tinn kom m une små økonom iske problem er. M ange andre kom m uner

hadde ingen m ulighet til å bevilge p enger til em igrasjon sjøl om de aldri så gjerne ville. Tinn kom m une hadde store skatteinntekter fra Hydro og fra dem som jobba der. D essuten hjalp H ydro til m ed å oppfylle m ange av de forpliktelsene som vanligvis faller på kom m unen. Attpåtil fikk kom m unen låne penger til over halvparten av emi- grantbevilgningene av Hydro, sam tidig som H ydro ga annen støtte til em igra­sjonen.

Tinn kom m une hadde lange utvan- dringstradisjoner, helt tilbake til 1837. Tinn var en av de kom m unene i landet som hadde hatt størst utvandring til Amerika, slik at herredsstyrerepresen- tan tene fra bygdene så på u tvandring som en svært naturlig m åte å løse befolkningsproblem et på. Mange inge­n iører som jobba for Hydro, hadde sin u tdanning fra USA og Tyskland. Det var ei kjent sak at ingeniørene på H ydro hadde betydelig innflytelse i kom m unen, og deres ho ldning betyd­de nok en del for den store u tvan­dringa fra Rjukan. De lokale arbeider- partifolka var heller ikke ukjent m ed utvandring.

M ange av em igrantene reiste på en stem ningsbølge, og valget var n ep p e basert på hundre p rosen t rasjonelle overveielser. Stem ningene "tok" folk og skapte "lemenår", slik at m ange flere utvandra enn det en kan gi en rasjonell forklaring på. D et er ikke lett å forklare hvordan slike følelsesm essige stem- ninger kan oppstå, m en vi kan antyde n oen forklaringer.

Rjukan var i oppbyggingstida næ r­mest som et norsk K londyke. Folk strøm m a til stedet, ofte m ed håp om lettjente penger. Det var de t største av de nye industristedene og det m est kjente. En svenskfødt anleggsarbeider

Arbeiderhistorie 1996

sa det sånn: "Nu var det slik att m an icke blev råknad før rått bus om man icke hade varit i Porjus i Sverige och Rjukan i Norge, och sovit på kalkugnen i Eidanger." (Bull 1961) For m ange svar­te stedet ikke helt til forventningene.

Store deler av befolkningen var næ r knytta til rallarens vandrerkultur. Til- og fraflytting og em igrasjon var det næ rm est tradisjon for på stedet. Dette var en del av den friheten som arbei­derklassen ikke ville gi slipp på. Det var få eller ingen følelsesm essige barri­erer som stengte for utferden. Tvert im ot hadde m ange en positive ho ld ­ning til flytting og utvandring både i arbeiderklassen og bondebefolkningen.

Rjukan-em igranten som påsto at han blei sendt til C anada av Tinn kom ­m une fikk dette svaret fra d en norske generalkonsul i Canada:

"De fremstiller det i Deres brev som om De var blit sendt til Canada av Tinn kommune mot Deres og Deres hustrus vilje. Man kan ikke indse, hvordan dette kan henge sam­men, da norske borgere selvsagt ikke kan sendes ut av landet mot sin vilje. Dette er De sikkert selv opmerksom paa."6

D et var nok heller slik at de fleste em igrantene ønska å reise til Canada. De var fulle av eventyrlyst og ville gjer­ne prøve noe nytt. M ange av dem likte å væ re på vandring. De var "vagabon- derende".

En av de hjemvendte emigrantene opp­summerte erfaringene slik: "Når vi siden snakka om Canada-reisa, sa far at han had­de gjort en bommert når vi reiste til Cana­da, men den største bom m erten mente han vi gjorde da vi dro hjem igjen. Dette er jeg enig m ed far i. For oss ungdom m er var jo alt sammen en stor opplevelse som jeg ikke ville vært foruten."

Litteratur

Bull, Edvard (1961): Renhårig slusk, Oslo Dahl, Helge (1983 og 1984): Rjukan, bind I og II, RjukanKjeldstadli, Knut (1989): Jerntid, Oslo Kjeldstadli, Sverre (1943): Rjukan. Etmoderne eventyr om industri- og bonde­samfunn, OsloLangholm, Sivert og Sejersted, Francis red. (1980): Vandringer, Festskrift til Ingrid Sem- mingsen, OsloNilsen, Tom (1995): Canada-feber, Utvan­dring fra Rjukan 1923-1927, Rjukan Svalestuen, Andres A. (1972): Tinns emigra- sjonshistorie 1837-1907, Oslo

Noter

1 For nærm ere utdyping viser jeg til boka Canada-feber av Tom Nilsen, Rjukan 1995 som er ei bearbeida hovedfags­oppgave i historie

2 Riksarkivet Emigrasjonsarkivet 1837- 1960

3 Norsk Industriarbeidermuseum, Vemork, Sverre Kjeldstadlis etterlatte arkiv

4 Norsk Industriarbeidermuseum, Vemork, Sverre Kjeldstadlis etterlatte arkiv

5 Norsk Industriarbeidermuseum, Vemork, Samtaler nedtegna av Tom Nilsen

6 Riksarkivet Emigrasjonsarkivet 1837- 1960