— og der nede på broen satt Jonatan. Broren min, han

satt der, håret lyste i solskinnet. Og selv om jeg prøver

på

å fortelle det, kan jeg likevel ikke få sagt åssen det

kjentes å se ham igjen. Han merket ikke at jeg kom. Jeg

prøvde å rope « Jonatan», men jeg tror at jeg gråt, for

det ble bare en underlig liten låt. Jonatan hørte den

likevel. Han så opp og fikk øye på meg. Først var det som

om han ikke kjente meg igjen.

Men så satte han i et rop og slengte fra seg fiskestangen

og kom farende og hugg tak i meg, akkurat som han ville

kjenne etter at jeg virkelig var kommet. Og da gråt jeg

bare litt, hvorfor skulle jeg gråte forresten? — men jeg

hadde lengtet sånn etter ham. Jonatan, han lo i stedet,

og vi stod der på bakken ned mot elva og var gladere

enn

jeg kan fortelle fordi vi var sammen igjen. Og så sa

Jonatan: «Jaså du, Kavring Løvehjerte, du er endelig

kommet nå!» Kavring Løvehjerte, hørt noe slikt, det

fniste vi av. Og vi lo mer og mer, som om det var det

morsomste vi hadde hørt på lenge, men det var nok

mest fordi vi ville ha noe å le av, siden vi var så glade at

latteren boblet i oss. og mens vi lo som verst, begynte vi

å bryte med hverandre, men vi sluttet ikke å le for det.

Nei da, vi holdt på til vi datt overende i gresset, og vi lå

der og rullet rundt og lo mer og mer, og til slutt lo vi så vi

trillet ut i elva, og da lo vi så jeg trodde vi skulle drukne.

Men i stedet begynte vi å svømme. Jeg har aldri kunnet

svømme, men jeg har jo ønsket og ønsket at jeg skulle få

lære det. Nå kunne jeg det uten videre. Jeg svømte så

fint som bare det. «Jonatan, jeg kan svømme,» ropte jeg.

«Ja, klart du kan svømme,» sa Jonatan. Og da kom jeg til

å tenke på noe. «Jonatan, har du merket noe,» sa jeg.

«Jeg hoster ikke mer.» «Nei, klart du ikke hoster,» sa

Jonatan. «Du er i Nangijala nå.» Jeg svømte rundt en god

stund, og så klatret jeg opp på broen, og stod der

drivende våt mens vannet rant fra klærne. Buksene

liksom klistret seg inntil bena på meg, det var derfor jeg

så tydelig kunne se hva som hadde hendt. Tro det eller

ikke, men bena mine var helt rette, akkurat som

Jonatans. Da kom jeg til å tenke på at kanskje jeg var blitt

pen også. Jeg spurte Jonatan om han syntes det. Om han

kunne se at jeg var blitt penere.«Se i speilet,» sa han, og

da mente han elva. For vannet var blankt og stille så vi

kunne speile oss i det. Jeg la meg på magen på broen og

kikket ut over kanten og så meg selv i vannet, men jeg

kunne ikke merke at jeg var blitt noe videre pen. Jonatan

kom og la seg ved siden av meg, og vi lå lenge og så på

brødrene Løvehjerte der nede i vannet. Jonatan var så

pen med gullhår og øynene sine og det der fine ansiktet

han har, og så jeg med det knortete fjeset og stripete hår

og allting. «Nei, jeg kan ikke se at jeg er blitt penere,» sa

jeg. Men Jonatan syntes det var stor forskjell fra før. «Og

du ser så frisk ut også,» sa han. Da tok jeg og kjente

skikkelig etter. Jeg kjente, der jeg lå på broen, at jeg var

frisk og glad i hele meg, og hva skulle jeg da med å være

pen? Hele kroppen var likevel så lykkelig at det liksom

bare lo i den.

Vi lå der en stund og lot solskinnet varme oss og så på

fiskene som svømte inn og ut under broen. Men så ville

Jonatan at vi skulle gå hjem, og det ville jeg også, for jeg

var så spent på den der Ryttergården som jeg nå skulle

bo i. Jonatan gikk foran meg på stien opp til gården. Jeg

travet etter på fine, rette ben. Jeg gikk der bare og

glodde på de bena og kjente så fint det var å gå med

dem. Men da vi var kommet et stykke opp i bakken,

kom jeg plutselig til å snu på hodet. Og da — da så jeg

endelig Kirsebærdalen, å, den dalen, den var hvit av

kirsebærblomster overalt. Hvit og grønn var den av

kirsebærblomster og grønt, grønt gress. Og gjennom alt

det hvite og grønne rant elva som et bånd av sølv.

Hvorfor hadde jeg ikke lagt merke til det før, bare sett

Jonatan? Men nå stod jeg stille på stien og så på alt det

vakre, og jeg sa til Jonatan: «Dette er vel den vakreste

dalen på jorden?» «Ja, men ikke på jorden,» sa Jonatan,

og da kom jeg på at det var i Nangijala vi var. Rundt

omkring Kirsebærdalen lå høye fjell. Det var også

vakkert. Og utfor fjellskråningene rant bekker og fosser

ned mot dalen, så det bare sang, for det var jo vår. Det

var noe eget med lufta også. Det kjentes som vi fikk lyst

til å drikke den, så ren og god var den. «Denne lufta

kunne de trenge et par kilo av hjemme i byen,» sa jeg,

for jeg husket sånn som jeg pleide å lengte når jeg lå der

i sofabenken på kjøkkenet, og det kjentes som om det

ikke var stort igjen av den. Men her var det nok, og jeg

pustet inn alt jeg orket. Det var som om jeg ikke kunne få

nok. Jonatan lo av meg og sa: «Litt kan du vel la bli igjen

til meg, likevel.» Stien vi gikk på var hvit av nedsnødde

kirsebærblomster, og over oss kom det også seilende

fine, hvite blad som vi fikk i håret og overalt, men jeg

liker små, grønne stier med kirsebærblad på, det gjør jeg

sannelig. Og ved slutten av stien lå Ryttergården med det

grønne skiltet på grinda. «Brødrene Løvehjerte,» jeg

leste det høyt for Jonatan. «Tenk at det er her vi skal

bo!» «Ja, tenk det du, Kavring,» sa Jonatan, «er det ikke

fint?» Og visst var det fint. Jeg skjønner at Jonatan syntes

det. Jeg for min del kunne aldri tenkt meg noe sted der

jeg heller ville bo. Et hvitt, gammelt hus var det, slett ikke

stort, med grønnmalte vindskier og en grønn dør og et