Vestens kjøttkonsum – en allmenningens tragedie?

Emneoppgave i SOS2002 – Uintenderte konsekvenser i samfunn og samfunnsvitenskaper

Faglærer: Torben Hviid Nielsen

Innleveringsdato: 26. november 2008

Universitetet i Oslo

Kandidatnummer: 925

Antall ord: 3418

Hvordan kan vestlige lands økende konsum av kjøtt og fisk knyttes til Garrett Hardins teori om allmenningens tragedie?

Oppsummering: Mennesker i vestlige land spiser stadig mer kjøtt og fisk. Forbruket har økt med over 50 prosent på ti år. Denne oppgavebesvarelsen tar for seg det økte forbruket av kjøtt og fisk og undersøker hvordan dette får konsekvenser for menneskenes felles ressurser som landjord, skoger, luft, hav og økosystemer. Garrett Hardins teori om allmenningens tragedie er sentral. Teorien tar for seg hvordan menneskers rasjonelle, egennyttige handlinger fører til tragedie for de allmenne ressursene de utnytter, fordi det på kort sikt vil være rasjonelt å utnytte ressursen mer enn den klarer å fornye seg. Oppgavebesvarelsen drøfter måter industrielt landbruk kan føre med seg en allmenningens tragedie, med spesielt fokus på produksjonen av ingredienser til dyrefôr.

Innledning

I denne semesteroppgaven skal jeg se nærmere på vestens forbruk av kjøtt og fisk, som skal

ha økt brått og mye de seneste årene. Jeg undersøker hvilke konsekvenser økningen har for

menneskers delte naturressurser som landjord, skoger, luft, vann og artsmangfold, og hvordan

konsekvensene kan knyttes opp mot Garrett Hardins teori ”The tragedy of the commons”,

eller allmenningens tragedie. Jeg innleder med å gjøre rede for teorien, for så å presentere

enkelte fakta om vestens kjøttforbruk. Dette for å slå fast at kjøttforbruket til land som Norge

faktisk har økt. Jeg peker så på to mulige årsaker til dette, nemlig spredning av informasjon

om kjøttvarer og en stadig synkende kjøttpris. Jeg nevner disse hovedsakelig fordi

informasjon og kostnad er blant faktorene som spiller inn når aktører skal ta rasjonelle valg, et

viktig premiss for videre diskusjoner i oppgaven. Videre tar jeg for meg ulike konsekvenser

av kjøttforbruk og –produksjon, med fokus på dyrefôr. Industrielt landbruk har mange slags

konsekvenser, men jeg holder meg til fôr for å snevre inn besvarelsen og fordi jeg mener det

er velegnet til en analyse. Jeg kobler deretter teori og empiri sammen og diskuterer meg fram

til en løsning på problemstillingen. Jeg skriver empirinært og bruker tenkte eksempler for å

illustrere poengene mine. Jeg gjør rede for ulike aktørers interesser og samspillet mellom

dem, samt hva som kan ligge bak valgene de tar. Jeg vektlegger økonomiske faktorer i

rasjonelle valg, da jeg mener det er hensiktsmessig med tanke på de synkende kjøttprisene og

det økte forbruket. Av pensum benytter jeg meg av Hardins ”The tragedy of the commons”

fra 1968, da dette er teorien jeg ønsker å teste empirien opp mot.

Hardins ”Allmenningens tragedie”

Garrett Hardins tekst ”The Tragedy of the Commons” dreier seg om hva som vil skje med

land, ressurser og lignende mennesker deler på, når hver av aktørene som bruker dem handler

ut fra egennytte. Hardins eksempel er følgende: tenk deg et beiteområde som er åpent for alle.

En venter seg at hver bonde vil ha så mange dyr som mulig på beitet. Som en rasjonell aktør,

forsøker hver bonde å maksimere sin egen nytte. Han spør seg ”hvilken nytte har jeg av å

sette enda et dyr ut på beitet?”. Nytten har en positiv og en negativ bestanddel. Den positive er

at bonden tjener inn salgsutbyttet på dyret, en positiv nytte på nesten +1. Den negative er at

det ekstra dyret er med på å sørge for overbeite på området. Men siden effekten av overbeite

rammer alle brukerne likt, er den negative nytten bare en brøkdel av -1. Ut ifra denne

nyttekalkylen er det eneste riktige for den rasjonelle bonden å sette ut nok et dyr. Og ett til, og

ett til… De andre bøndene er også rasjonelle, og når samme konkusjon. Der ligger tragedien.

1

Enhver er innelåst i et system som tvinger ham til å utvide flokken sin ubegrenset – i en

verden med begrensede ressurser (Hardin 1968:1244).

Allmenningens tragedie går ut på det motsatte av den klassiske økonomen Adam Smiths teori

om den usynlige hånd. I følge Smith fører menneskers egennyttige handlinger til et felles

beste, ved at vi får et marked, forutsatt at staten ikke griper inn i økonomien. Hardin bruker

teorien om allmenningens tragedie for å illustrere hvordan befolkningsvekst rammer jordas

ressurser, og hevder at befolkningsproblemet, som han kaller det, hører til i en klasse av

problemer som ikke kan ha noen teknisk løsning. Hardin sier at Smith kan ha rett eller kan ta

feil: dersom Smith har rett i sin laissez-faire-ideologi, vil menneskers reproduksjon reguleres

av dem selv, for å kunne produsere den optimale populasjon, verken mer eller mindre (Hardin

1968:1244). Dersom Smith tar feil, mener Hardin vi må revurdere våre individuelle friheter

for å se hvilke av dem som er forsvarlige (ibid). For å forhindre en alt for stor

befolkningsvekst, og påfølgende tragedie, må friheten til å formere seg avskaffes, mener

Hardin (1968:1248), men den behøver ikke forbys; det finnes mange metoder for å sørge for

at det blir vanskeligere å få mange barn. Mange former for allmenningens tragedie kan

forhindres ved at allmenningen privatiseres, eller ved at aktørene får færre valgmuligheter og

mindre frihet ved restriksjoner som skatter, avgifter, bøter, som sørger for at de tar andre, mer

måteholdne valg (Hardin 1968).

Fakta om kjøttkonsum

Nordmenns kjøttkonsum har økt kraftig gjennom tidene. Bare fra 1989 har kjøttforbruket økt

med 51 prosent, og i 2008 lå det på nesten 82 kilogram kjøtt i gjennomsnitt per person

(Thoring 2009). Bare de siste to årene har forbruket økt med nesten ti prosent (ibid.).

Danmark ligger på verdenstoppen med 145,9 kilo per person i 2002 (Brown 2009). Til

sammenligning er kjøtt sjelden kost i fattige land, i Bangladesh ble det i gjennomsnitt

konsumert 3,1 kilo kjøtt per innbygger i 2002 (ibid.).

En kan peke på flere årsaker til økningen. Her i Norge settes nærmere 112 millioner kroner av

statsbudsjettet av til å støtte tiltak som skal få nordmenn til å kjøpe mer kjøtt, egg og melk,

71,7 millioner går til Opplysningskontoret for kjøtt, som har som formål å fremme

omsetningen av kjøtt (Germiso 2007). Tilsvarende brukes 9 millioner kroner på tiltak som

skal fremme salget av frukt, grønt og korn (ibid.). Opplysningskontoret gir informasjon som

hvordan en kan tilberede kjøttmat på en for eksempel sunn, rask, eller tradisjonsrik måte. De

legger vekt på kjøttets næringsinnhold og gode smak, presentert på en lekker og moderne

2

måte på hjemmesiden deres. Representanter fra Opplysningskontoret holder foredrag om kjøtt

og leverer informasjonsmateriell til matbutikker og skoler.

En annen faktor som kan ha sammenheng med det økte konsumet, er kjøttprisene. Kjøtt blir

stadig billigere. En kotelett koster i dag under en sjettedel av normalprisen på midten av 1980-

tallet (Thoring 2009). De lave prisene gjør det utvilsomt enklere for forbrukeren å kjøpe mer

kjøtt. For mange kunder er pris en avgjørende faktor, som rasjonaliserer kjøp av kjøtt. Dette er

en diskusjon jeg kommer tilbake til senere. Mens kjøtt for noen tiår siden var noe nordmenn

spiste relativt sjelden, for eksempel et par ganger i uken, blir det nå ansett som en selvfølge av

mange å spise kjøttprodukter til alle måltider.

Konsekvenser av kjøttproduksjon og –konsum

Jeg skal nå ta for meg konsekvensene produksjonen av kjøtt og fisk til mat kan ha for klimaet,

med fokus på fôr. Landbruksdyr trenger store mengder drikkevann og fôr for å vokse seg

store nok til å slaktes. Fôret består ofte av høy og gress, som i sin tur trenger vann og gjødsel.

Ofte brukes kunstgjødsel, som medfører utslipp av drivhusgassen dinitrogenoksid, eller

lystgass. På verdensbasis sørger kunstgjødselproduksjon for 40-60 prosent av jordbrukets

totale energibruk, energi som ofte kommer fra fossile brennstoffer, men takket være vannkraft

er norsk kunstgjødselproduksjon mer energieffektiv og har betydelig lavere utslipp av lystgass

(Stortingsmelding nr. 39 2008-2009). Landbruksdyrene og oppdrettsfisken får ofte også

kraftfôr for å bli kraftige eller for å produsere mer melk på kortere tid. Kraftfôret inneholder

ofte soyamel, produsert av soyabønner dyrket i Brasil. Hvert år brennes og hugges store

arealer av den brasilianske regnskogen ned for å gi plass til dyrking av soyabønner. Akkurat

hvor mye regnskog som forsvinner, er det sprikende tall på. I følge Regnskogsfondet er

avskogingen av brasilianske deler av Amazonas er halvert siden 2004, og på sitt laveste på

over 20 år, likevel forsvant 12 900 kvadratkilometer brasiliansk regnskog i 2008 (Hvor mye

regnskog forsvinner?, 2009).

Som kjent sørger trær og planter for at vi får oksygen på jorda. Når regnskogene destrueres

for å gi plass til jordbruk, minsker mulighetene for at trærne kan redusere CO2 i lufta ved

fotosyntese. Dessuten frigis 17 prosent av verdens totale klimagasser på denne måten, i følge

anslag (Brown, 2009). Gleden for jordbrukerne som hogger regnskog er ofte kortvarig. Etter

noen få år gir ikke jorda like god uttelling, den er utarmert og næringsfattig og egner seg ikke

lenger til dyrking, dessuten blir jorda mer utsatt for erosjon når det ikke er nok trær til å suge

3

opp store vannmasser (Regnskogen, Store norske leksikon 2009). Da forflytter landbruket seg

videre inn i uberørte deler av regnskogen. En annen konsekvens av regnskogshogsten, er at

stadig flere dyre- og plantearter utryddes.

Langs norskekysten mener biologer at sjøfugler utryddes på grunn av overfiske (Kirkeng

Andersen 2004). Fiskearten tobis er en nøkkelart for mye av livet i og ved havet. Den spiser

dyreplankton og er selv mat for de vanligste matfiskene, og slik er tobisen med på å overføre

energi i økosystemet. I tillegg er tobis en av yndlingsfiskene til flere sjøfugler. De seneste

årene har tobisbestanden i Nordsjøen gått ned, på grunn av stor etterspørsel (ibid). Tobisen er

nemlig en ettertraktet fisk for fiskeoppdrettere - tobisen brukes ikke til menneskeføde, men er

en populær og næringsrik ingrediens i fiskefôr. Mangel på tobis kan i følge britiske forskere

være en årsak til rekordlave bestander av enkelte sjøfuglearter de seneste årene (Straumsheim

Grønli 2004). Overfisket kan også ha konsekvenser for andre fiskearter, da tobis er mat for

andre fisker høyere oppe i næringskjeden.

Vi i vesten spiser mer kjøtt – og hva så?

Jeg har til nå forklart hva en allmenningens tragedie går ut på, presentert fakta om hvor mye

kjøtt som spises i Norge, og hvilke konsekvenser industrielt landbruk kan ha for miljøet. Nå

skal jeg koble disse elementene sammen for å besvare problemstillingen min. Hardins

allmenningens tragedie går som nevnt ut på at en allmenning, en felles ressurs, utnyttes utover

det bærekraftige, med sammenbrudd og ødeleggelse som konsekvens. Hvilken allmenning er

det snakk om i forbindelse med vestens kjøttkonsum? Jeg vil si at naturen, eller økosystemet

som en helhet er menneskers felles ressurs. Landjord, skog, regnskog, dyre- og plantearter,

elver og hav er alle sammen ting som kan preges av industrielt landbruk.

La oss starte her i vesten. En bonde har en rekke kyr, som trenger mat. Kyrne spiser gress på

beite, men bonden synes ikke kyrne får høy nok slaktevekt og tilstrekkelig kraftige muskler av

bare denne typen mat. De trenger kraftfôr, som må være billig dersom bonden skal kunne

profittere. Dessuten ønsker bonden ikke at ingrediensene i fôret er genmanipulerte. Han

kjøper fôr som inneholder brasiliansk soya, som både er billig og ikke genmanipulert. Dette er

det mest kostnadseffektive alternativet for bonden. La oss så gå videre til Amazonas. Som

nevnt hugges og brennes store regnskogsområder ned hver dag for å gi plass til dyrking av

soyabønner som igjen i stor grad går til dyrefor. Jeg mener hugging av regnskog til dette

formålet er et godt eksempel på en allmenningens tragedie, ved at skogeiere tenker egennytte

4

utover det som er bærekraftig. En skogeier tjener neppe penger på å ha urgamle trær stående

på området sitt. Dersom han hogger trærne, kan disse selges som tømmer, en positiv nytte for

eieren. Den negative nytten er at det blir mindre skog igjen til å produsere oksygen og til å

huse dyr, fugler og indianerstammer, men denne skogeierens områder er så små at den

negative nytten vil bli forsvinnende liten, og den negative nytten fordeles på mange. Etter at

han har hugget trærne og brent restene, kan jorda brukes til landbruk. Han planter soya fordi

det er stor etterspørsel på det, og han får en enda større positiv nytte. Etter noen år er det ikke

lenger mer næring å hente fra jorda, og plantene klarer seg dårlig. Mangelen på store trær til å

suge opp vann og holde på fuktighet fører til at jorda blir utsatt for sterke regnskyll og

erosjon. Eieren sitter igjen med negativ nytte, men følger sitt tidligere resonnement om å

hugge mer regnskog, som jo er rasjonelt for ham. Det bonden ikke tenker på er at alle de

andre skogeierne er like rasjonelle som ham. Slik forsvinner mer regnskog for hver dag.

Allmenningens tragedie ligger blant annet i de mange dyre- og planteartene som utryddes,

indianerstammene som fordrives, jorda som blir utarmert og ubrukelig, trærne som hogges

eller brennes og ikke kan utføre fotosyntese, men fører til enorme klimagassutslipp.

Tilbake til vesten. En fiskeoppdretter produserer laks i et oppdrettsanlegg, og benytter seg av

fiskefôr bestående av fiskemel og –olje. Dette produseres av tobis. Siden tobis er en

næringsrik fisk, blir laksen ekstra kraftig, noe som utgjør mye nytte for oppdretteren. Tobis er

også viktig for andre ville fisker, men å bruke den i fôr er likevel mest kostnadseffektivt,

dessuten tenker oppdretteren at han har så få laks at det umulig kan bety noe for økosystemet.

Men summen av alle fiskeoppdretterne har til sammen et så stort behov for biprodukter av

tobis at det overfiskes tobis, som kan føre med seg tragedie for økosystemet i Nordsjøen. De

ville fiskene og fuglene får mindre mat, og dør, eller flytter seg til havområder hvor

økosystemet er bedre balansert. Det skal nevnes at havet ikke er en allmenning som kan

utnyttes fritt, staten vedtar kvoter for hvor mye som kan fiskes av ulike fiskearter. Overfiske

behøver ikke være den eneste grunnen til nedgangen av tobis i Nordsjøen de siste årene,

enkelte havforskere hevder temperaturforandringer også kan være en årsak (Straumsheim

Grønli 2004).

Er vi så ”rasjonelle” at det rammer miljøet?

Vestlige konsumenter av kjøtt og fisk har store mengder kjøtt og fisk tilgjengelig for seg.

Dette betyr at også prisen må være konkurransedyktig. Ulike konsumenter har ulike syn på

hva som er nyttig for dem, men pris er en viktig faktor for mange. Skal en produsent av kjøtt

5

eller fisk få solgt varene sine like billig som konsumentene forventer, krever det at

produsentene er kostnadseffektive med tanke på blant annet fôring. Som illustrert kan dette

gjøres ved å ta i bruk billig soya og fôrfisk. Alt landbruk fører med seg utslipp av klimagasser

som en bieffekt, og landbruksprodukter som kjøtt fører med seg mer enn grønnsaker. Når

klimagasser slippes ut i atmosfæren, bidrar det til en økt drivhuseffekt, med høyere

temperaturer og klimaforandringer som resultat. På tross av at vi vet dette, spiser vi mer kjøtt

enn aldri før. Det er rasjonelt i forhold til pris, og dessuten presenteres vi med store mengder

informasjon om kjøttets gode egenskaper gjennom for eksempel Opplysningskontoret for

kjøtt. Aktører velger alternativene som framstår som mest rasjonelle i forhold til ønsker og

tilgjengelig informasjon, og så lenge man ikke vet nok om grønnsaker eller en vegetarisk

livsstil, velger man dette bort. Sannsynligvis har de fleste vestlige konsumenter bedre

kunnskaper om tilberedning av et kjøttmåltid enn om et vegetarmåltid, noe som igjen kan

komme av den forholdsvis sparsomme informasjonen som foreligger om grønnsaker. Dette

kan igjen være med på å sørge for at konsumenter i større grad velger å spise kjøtt. Dessuten

er det ikke sikkert aktørene vet nok om negative konsekvenser av kjøttproduksjon.

Bidrar da vestlige lands konsum av kjøtt til en allmenningens tragedie? Jeg vil si ja, og det i

stor utstrekning. Kjøtt- og fiskeprodusenter benytter seg av produkter fra regnskogen selv om

de mest sannsynlig vet at dette får tragiske konsekvenser for Amazonas, og de gjør det fordi

det er rasjonelt i forhold til en nyttekalkyle. Men saken har mange ansvarlige parter.

Regnskogsforvaltere ødelegger skog fordi det er rasjonelt for dem – en stund. Vestlige

forbrukere vil ha det billige kjøttet som har blitt billig på grunn av soyaen. Politikerne setter

av mer penger til å fremme salget av kjøtt enn grønnsaker, når de kunne brukt penger på å

verne naturressursene som forringes. De godtar import av matvarer som har reist jorda rundt

før de kommer fram, med de utslippene det innebærer. Vesten har råd til å redde regnskogene

og havene – men hvem skal betale? Og er forbrukerne da villige til å måtte betale mer for

kjøttet, eller å kutte ned forbruket? Når forskere mener ødeleggelse av regnskogen og

produksjon av kjøtt utgjør en alvorlig trussel for miljøet, bør varsellampene lyse.

Kanskje står vi overfor et paradoks av typen ”hva kom først – høna eller egget?”. Aktørene

kan skylde på hverandre, i en sirkulær konflikt. Alle aktørene handler for egen nytte, og

skaper et marked i tråd med Adam Smiths ”den usynlige hånd”: fattige brasilianere vil utnytte

skogen sin, norske forbrukere vil ha billigere kjøtt for å bruke penger på andre ting, bønder

må selge kjøttet sitt billig men vil likevel tjene penger på det, og bruker billig soya i fôr.

6

Brasilianeren kan si at han dyrker soya fordi det etterlyses, bøndene kan si de bruker soya

fordi det er lett tilgjengelig og billig, forbrukerne kan si de kjøper kjøtt fordi det er billigere

enn grønt, og så videre. Når aktørene blir grådige kollapser samspillet til tragedie. Men

kommer ikke noen bedre ut av det enn andre? Politikerne kan sette i gang mange tiltak for å

bremse utviklingen, men gjør det ikke. Vestens innbyggere lever i luksus, og å gå fra et

luksuriøst til et godt liv er en utfordring få bryr seg om å ta – eller vet at kan ha en positiv

effekt. Vesten merker kanskje ikke så mye til forandringer i økosystemet eller i atmosfæren,

men for mennesker i andre, fattigere deler av verden er dette en realitet. Om vi vil få en

altomfattende allmenningens tragedie som følge av kjøttkonsum, vil vi kanskje ikke få vite før

det er for sent. Er vi virkelig rasjonelle, tar vi hensyn til dette og handler før den tid.

Oppsummering

Jeg har i denne oppgavebesvarelsen sett nærmere på vestens konsum av kjøtt og fisk for å

undersøke hvordan dette kan knyttes sammen med Hardins teori om allmenningens tragedie.

Jeg har gjort rede for hva allmenningens tragedie er, ved å vise til Hardins eget eksempel om

overbeite. Jeg la deretter kort fram fakta om vestens kjøttforbruk i form av antall kilo kjøtt en

gjennomsnittlig nordmann spiser før og nå, og sammenlignet det med Bangladesh for å vise til

forskjeller mellom industriland og utviklingsland, samt for å etablere at tallet er høyt. Deretter

dro jeg inn to mulige forklaringer på økningen, mest for å introdusere to faktorer som spiller

inn når vi mennesker skal gjøre rasjonelle valg – tilgjengelig informasjon og pris, her

økonomisk. Videre tok jeg opp noen av konsekvensene produksjon og konsum av kjøtt og fisk

kan ha for klimaet og naturen, som er de ressursene jeg vil mene er ”allmenningen” jeg skal

finne ut om rammes av tragedie. Jeg fokuserer mest på dyrefôr i industrielt landbruk, som ofte

kommer fra soya dyrket på jorder i Brasil hvor det tidligere har vokst regnskog. Jeg kunne

også ha tatt for meg konsekvensene av transport av fôr og ferdig kjøtt over lange avstander,

men har valgt å holde meg til fôring fordi jeg mener det er enklere å knytte dette til

allmenningens tragedie framfor transport, da hugging av regnskog får umiddelbare

konsekvenser, mens transport og påfølgende utslipp av CO2 er mer omstridt og en kanskje

noe lengre prosess å påvise. Likevel viser jeg også til utslippene regnskogsødeleggelser fører

til, og at dette kan ha konsekvenser for produksjonen av oksygenet vi er avhengige av. Jeg tar

også opp overfisket av fôrfisken tobis, som kan ha alvorlige konsekvenser for økosystemet i

Nordsjøen.

7

For å forsøke å illustrere hvordan kjøttkonsum henger sammen med allmenningens tragedie,

bruker jeg tenkte eksempler på hvordan en aktørs nyttetenkning får ham til å utnytte en

ressurs utover det bærekraftige. Mine eksempler var en vestlig bonde og en brasiliansk

regnskogseier. De to aktørene er knyttet sammen i et marked bestående av tilbud og

etterspørsel, hvor grådighet etter hvert fører til tragedie. Det samme gjelder mitt tredje

eksempel om en fiskeoppdretter som utnytter tobis til fiskefôr, med overfiske og økologisk

ubalanse som resultat. Videre tar jeg for meg konsumentene, de vanlige menneskene som

trenger mat og som tar rasjonelle valg om hva denne maten skal være. Jeg fokuserer på

konsumenter som er opptatte av pris, selv om mange naturligvis er opptatt av andre faktorer

enn de økonomiske når de handler mat. Det økonomiske er likevel en praktisk faktor å ta med

i min analyse, da det finnes tydelige tall på at kjøttprisene har gått ned og forbruket opp. Flere

faktorer spiller inn når et menneske skal ta en avgjørelse, som tilgjengelig informasjon og

mulige alternativer, og jeg spekulerer i om vestlige konsumenter får presentert mer

informasjon om kjøtt enn om grønnsaker, som kan forme deres oppfatninger i retning av et

økt kjøttforbruk. Kan konsumentene alene klandres for en eventuell tragedie? Nei, som jeg

viser er dette et samspill med mange aktører som alle er ute etter det beste for seg og sine,

uten hensyn til hva som er best i det lange løpet. Andre allmenninger blir ivaretatt med midler

som avgifter, skatter, kvoter og forbud, og dette kan utvilsomt også gjøres med ressursene

som berøres av industrielt landbruk. Det hele er et spørsmål om ansvar og oppgivelse av

kortsiktige goder for langsiktig vinning.

8

Kildeliste

Brown, Felicity (2009): ”Meat consumption per capita”, i The Guardian. URL: http://www.guardian.co.uk/environment/datablog/2009/sep/02/meat-consumption-per-capita-climate-change [Lesedato: 20.11.2009]

Germiso, Mekonnen (2009): ”Lovfestet endring i kjøttforbruket?”. URL: http://www.framtiden.no/download-document/106-lovfestet-okning-i-kjottforbruket.html [Lesedato: 19.11.2009]

Hardin, Garrett (1968): ”The tragedy of the commons”, i Science (Dec.).

Hvor mye regnskog forsvinner? (2009). URL: http://www.regnskog.no/Om+regnskogene/Hvor+mye+regnskog+forsvinner [Lesedato: 22.11.2009]

Kirkeng Andersen, Elisabeth (2004): Tobis sliter på grunn av overfiske. URL:http://www.forskning.no/ artikler/2004/mai/1083661184.49 [Lesedato: 20.11.2009]

Regnskogen (2009): Store norske leksikon. URL: http://www.snl.no/regnskog [Lesedato: 24.11.2009]

Straumsheim Grønli, Kristin (2004): Krise for sjøfugler i Nordsjøen. URL: http://www.forskning.no/artikler/2004/august/1092919602.23 [Lesedato: 20.11.2009]

Stortingsmelding nr 39 (2008-2009). URL: http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/stmeld-nr-39-2008-2009-/10/2/1.html?id=563752 [Lesedato: 19.11.2009]

Thoring, Liv (2009): ”Kjøttprisene stuper”. URL: http://www.framtiden.no/download-document/338-kjottprisene-stuper.html [Lesedato: 19.11.2009]

9