Brudekisten

Unni Lindell

BrudekistenKriminalroman

UNNI LINDELL

En grusom kvinnes bekjennelser, kriminalnoveller 1993Min fars kjole er rød som reven, dikt 1995

Slangebæreren, kriminalroman 1996Måneorkesteret, roman 1998

Drømmefangeren, kriminalroman 1999Sørgekåpen, kriminalroman 2000Nattsøsteren, kriminalroman 2002

Rødhette, kriminalroman 2004Orkestergraven, kriminalroman 2005Honningfellen, kriminalroman 2007Mørkemannen, kriminalroman 2008Sukkerdøden, kriminalroman 2010Djevelkysset, kriminalroman 2012

Bøker for barn og ungdom:Den grønne dagen, 1986

Hemmeligheten i sirkuset, 1988Fire dager til fullmåne, 1990

Annas barn, 1991Fuglefangeren, 1992

Rosamunde Harpiks, den lille heksen med de store ørene, 1993Sugemerket, 1994

Jens Bånn, den lille spionen, 1995Pinocchios nye reise, 1999Kyss meg på tirsdag, 2007

Elsker deg av hele mitt jærte! 2008Nifse Nella og Nattskolen, 2008Nifse Nella og Syvstjernen, 2009

Nifse Nella og Vintersirkuset, 2009Rødt for kjærlighet, 2009

Nifse Nella og Jordbærgiften, 2010Nifse Nella og Frihetsgudinnens hemmelighet, 2011

Kjæresten om natten, 2011Forelska forever, 2013

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri.

© 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 10,5/12,3 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 80 g Holmen BOok Cream 1,6

Printed in LithuaniaUAB Print-it, 2014

ISBN 978-82-03-35773-2ISBN 978-82-525-8390-8 (Bokklubben)

Fyrhuset sto avlukket i flere år. Jeg er installert i det lillemursteinshuset der villvinen klamrer seg til veggene uten-for, som jeg klamrer meg til fremtiden. Her har jeg alt;fred, stillhet, mørke. Jeg må ikke dvele ved de personligeproblemene mine, bare gjennomføre det jeg skal. Det følessom om jeg er den eneste overlevende etter en uhyggeligkatastrofe. Angsten snor seg gjennom kroppen som et svartedderkoppnett. Jeg er jo ingen morder, ikke egentlig.

Det var her på området alt skjedde, for lenge siden. Somå falle gjennom en sjakt, men tiden gikk, og jeg har klartmeg. Alt er som før her; ståltrappen med mose, spurvenesom prikker på asfalten. Revene i skogkanten. Surrendeinsekter mot de smårutete blyglassvinduene om sommeren;ingen kan se inn gjennom dem, men de store trekronenesskygger mot gresset om sommeren kan likevel skimtes inne-fra. Jeg kan høre rottene tasle i kjelleren, og den kaldemurlukten slår opp fra kulverten gjennom sprekkene i tre-lemmen. Det snør nå. Lukten av vinter sitter i veggene.Det ishvite dekket ligner et likklede over plassen mellombygningene. Bortsett fra den bare meterbrede randen overplenen der varmen fra den underjordiske gangen holderbakken bar. Undergangen går fra hovedbygningen. Securi-tasvakten tror jeg skal være her. Han setter ikke spørsmåls-tegn ved noe. Vi tar ofte en liten prat, så går han videre. Jegskal flytte ut når tiden er inne. Det blir nok i natt. Kurvkis-ten er skjøvet inn i ovnen nå. Når kroppen hennes er brentopp, skal jeg forlate stedet for godt.

5

Gaustad sykehus27. november 1988

Kjære Berit,

Det er forferdelig det som skjedde for en uke siden. At MaikeHagg bare ble tolv år er grusomt. Politiet har vært her ogavhørt meg, og jeg vet at de også har vært hjemme hos deg.Men hva skulle jentungen nede i arkivkjelleren å gjøre! Bar-nedagene er herved avlyst. Hvor lurt vil du egentlig si detvar, å tro at barna til psykiatriske pasienter har behov forå menge seg med likesinnede? Mennene på sterkavdelingener farlige pasienter. Det vet du. Hvordan fikk Maike tak inøkkelen? Du har vist ungene rundt der nede; latt dem sedet avstengte rommet med de gamle trebenkene og tvangs-reimene. Du har tatt dem med inn i kulvertene, latt dem gåinnover i katakombene, og du har vist dem hvor elektrosjok-krommet og arkivkjelleren er. Var Maike kanskje ute etter åfinne noe i arkivene, kanskje på oppdrag fra faren?

Hvorfor holder du deg hjemme? Du må komme tilbakepå jobb! Jeg har diskutert analyser og utredninger med deg.Du har selv bedrevet ulovligheter og informert pasienter merinngående om deres diagnoser enn det jeg som overlege hargjort. Dette har jeg ikke rapportert til politiet. Fra nå av hardu forbud mot å snike deg innpå pasientene med din person-lighet, liksom pakket inn i omsorg. Heretter er det Norma ogjeg som ivaretar pasientenes behov for å lette sine personligeproblemer. Hun er prest. Du er sekretær, Berit.

Lebestiften som var klint rundt munnen på jentungengjorde politiet svært mistenksomme. Det må du svare for.Det som er viktig nå, er å skjerme og ta vare på de andrebarna. Særlig Maikes brødre Jan og Piet, men også Aud ogmin Emmy.

Med hilsenCarl

6

emmy hammer dro kåpa på seg og gikk fort mot glass-døra med det buede messinghåndtaket. Hun måttevekk fra Theatercaféen. Hun så seg selv i helfigur i dørvin-duet et øyeblikk; den hvite kåpa lignet en spøkelsesdrakt ogde dreadslignende korketrekkerne minnet om taukveil. Hunhadde lyse vipper og bryn og en litt bred munn. Hun revdøra opp og kom seg ut i den kjølige lufta. Det var stjer-nemørkt; lysprikkene lå som fingeravtrykk over National-theatrets kuppeltak. Hun kastet et blikk på reklametavlapå den opplyste teaterveggen og gjenkalte den ubehageligelyden av en skje som klirret hardt mot en tallerken. Det varden siste kvelden i oktober. Klokka var 19.35. Hun snuddeseg og kastet et blikk tilbake mot Theatercaféens opplystevinduer; Aud satt på den samme plassen, med ryggen til.Det korte svarte håret lignet en solsikkekjerne mot den gulekjolen. Emmy dultet borti et eldre ektepar som var filtrerti hverandre i finstasen sin. Det lange lyseblå pynteskjerfethennes gled av og forsvant mellom noen ungdommer medmasker. Emmy lot det ligge og gikk raskt forbi inngangentil hotellet, forbi blomsterbutikken og kiosken på hjørnet.Det var rart å se henne igjen. De var blitt trettisju. Audhadde kommet med noen vonde påstander. Det var som omde hadde sittet mellom falske kulisser der ingenting stemte.Rundt dem klirret bestikk mot hvite tallerkener. Emmy følteseg som et null der hun satt. Enda anklagene ikke hadde noe

7

med henne å gjøre. Hun orket bare ikke å høre på det oghadde til slutt tatt bagen sin, klemt den inn mot magen oghastet ut i garderoben.

Trikken buldret forbi. Ungdommer utkledd som skjelet-ter og flaggermus sto i det hvite lyset i vognen. Hun varinnom tanken på å ringe politiet, men visste ikke helt hvor-dan hun skulle ordlegge seg slik at det ble riktig. Hun måttetenke, fort. Reunion hadde Aud kalt det. Etter nesten tjue-fem år. Heftige følelser av varmt og kaldt skylte gjennomhenne. Noe hadde skremt henne allerede da de satte seg vedbordet. Aud var ikke den samme. Hun var journalist oghadde innkalt henne, psykiaterens datter. På de dødes dag,for å snakke om Maike, som mistet livet da de var tolv; Faltfra en gardintrapp og slo hodet i murgulvet i kjelleren påGaustad.

Kelneren hadde skjenket i vin og gitt dem en kurv medbrød. Aud sa med glassklar stemme. Så fint at du kom. Jeghar hatt lyst til å snakke med deg lenge. Foreldelsesfristenfor drap er tjuefem år. I Maike-saken er det tre uker til dengår ut. Emmy hadde stirret måpende på henne, bare detuttrykket; Maike-saken. Som om det var en sak. Ubehagetspredte seg som gift i kroppen. Har du hatt kontakt medBerit Adamsen? Jeg har prøvd å få tak i henne.

Emmy hadde ikke sett farens kontordame på tjuefem år.Det eneste hun hadde rukket å fortelle om seg selv var athun hadde en sønn og at hun skulle ha en utstilling. Hunsmurte tjukt på, nevnte ikke at den var så godt som avlyst,og at hun bare hadde solgt ett eneste bilde den siste måne-den. Lerretene sto i store stabler i atelieret. Egentlig haddehun gitt opp, innsett at hun aldri kom til å bli noe annet ennen hobbymaler. De store tankene hun hadde når hun star-tet på et bilde, skrumpet alltid inn til et eller annet patetiskmotiv med stive, nesten barnslige figurer som ga et amatør-messig inntrykk.

Hun kastet et fraværende blikk på en stripete kjole i

8

unni lindell

utstillingsvinduet til Norway Designs-butikken og hastetinn på Burns. Det var fullt av folk på den brune baren.Akustikken var skarp. Stemmer og latter gjallet gjennomlokalet. Emmy brøytet seg frem og fant et ledig bord i detinnerste hjørnet, satte fra seg bagen og fisket frem mobilen.

Hun vrengte av seg kåpa, kom seg bort til disken ogbestilte en gin tonic av en tynn svarthåret mann. Hun tokglasset og falt ned på stolen. Stengte ute larmen fra de andrebargjestene. Hun brast i stille gråt. Tenkte på Maike. Hundøde. Stakkars faren, Werner Hagg. Han var høy, lignetBruce Willis. Kjempen ble han kalt. Han som hadde dreptmed øks og kommet til farens avdeling. Nå måtte han væreover seksti. Og Maikes to brødre; Jan og Piet; den ene kjekkog høy, den andre håpløs. Hun tørket nesa med bluseermet.Hun husket også Auds far John Johnsen godt; en tynn oggusten pasient i lang frakk.

Som tolvåringer fniste de av småting. De hadde lektat sykehusbygningene var slott der underlige ting skjedde.Himmelen med de røde stripene over takene gjorde bygnin-gene gåtefulle og dystre om høsten. Hun tenkte på hvordande satt på benken i parken utenfor asylet og pratet og hørteden tørre sommervinden suse gjennom gresset, kjøpte is isteinkiosken foran resepsjonen eller hoppet paradis i sval-gangen; hoppet innenfor rutene, mens skyggene fra de storetrærne beveget seg over steinene. Fedrene var innelåst. Detpasset faren på. Maike var kompakt og liten, med kraftigekorte bein og fett musebrunt hår. En gang skrøt hun avat melketennene hennes var blitt sorte i kantene og råtnetopp da hun var liten. Aud og hun hadde ikke alltid værtsnille mot henne. I alle grupper var det sånn; noen måttevære svakest. Emmy hadde funnet på at Maike hadde mark.Hun hadde fått tak i noe terpentinolje som sto i Fyrhuset.De hadde gitt den til henne. Det var blitt oppdaget. BeritAdamsen hadde blitt rasende. Norma Winther også, menpå en annen måte. Norma var prest og mildere.

9

brudekisten

Emmy Hammer drakk den blanke drinken i store slur-ker mens hun tenkte på Gaustad-tiden. Varmen bredte seg imagen, og hun satte glasset med den vasne sitronbiten hardtfra seg på bordet. Heten og prikkingen spredte seg nedoverhalsen. Hun hørte Auds stemme inni seg igjen. I morgen harjeg en avtale med Norma prest, og jeg skal kontakte OlePorat igjen, for han svarte ikke sist jeg ringte. Jeg tror hanskjønte noe den gangen.

Ole Porat var farens unge medisinerstudent som boddei Fyrhuset den gangen. Han måtte nærme seg femti nå,Porat. Faren var pensjonist og snakket aldri om den tiden,men noe hadde det vært med Porat. Han er ikke til å stolepå. Var det det faren hadde sagt? Alt sammen var et kvartårhundre siden. Emmy Hammer snudde ryggen til en innpå-sliten fyllik. Etterpå skulle hun søke opp telefonnumrene påiPhonen og advare dem. Hun skulle ringe Jan først og si atAud hadde funnet ut at Maikes død ikke var et uhell, men etdrap. Og at Aud mente det var han som hadde drept søste-ren. Og så skulle hun ringe broren hans, Piet. Og Ole Porat.I den rekkefølgen. De ville få sjokk alle tre når hun fortaltedem det, for det var mer; øksemorderen Werner Hagg, Jan,Piet og Maikes far, hadde ikke drept kona si. Det var søn-nene som hadde gjort det. Jan og Piet var førtien og trettiniår i dag. Og nå skulle Aud Johnsen skrive en artikkel omdet. Og hun skulle kontakte politiet, før foreldelsesfristengikk ut. Emmy Hammer bestilte en ny drink og så opp daen mann kalte henne baby.

unni lindell