13

Kapittel 1

InnledningØrnulf Seippel, Mari Kristin Sisjord og Åse Strandbu

Idrett er allestedsnærværende i norske ungdommers liv: på skolen, på nettet, i mediene, i idrettslagene, på treningssentrene og i hverdagen ellers. At ungdom bør være fysisk aktive er også en viktig målsetting i statens helse- og idrettspo-litikk (Helsedirektoratet, 2014; Meld. St. 26 (2011–2012)). Det står også sentralt i idrettspolitisk dokument fra Norges idrettsforbund og olympiske og paralym-piske komité (NIF, 2011), og treningssentrene retter seg i stadig større grad inn mot yngre markedssegmenter.

Selv om forskningen peker på endringer i nordmenns treningsvaner (Breivik, 2013; Ingebrigtsen, 2012; Seippel, Strandbu & Sletten, 2011b), er dette også et felt preget av stabilitet. Mens andelen – både blant unge og voksne – som trener på treningssenter, har økt til dels dramatisk de siste tiårene, er egentrening fort-satt mest utbredt. Og selv om idrettslagene taper terreng blant voksne, er mer enn 80 prosent av norske barn og unge på et eller annet tidspunkt medlem i et idrettslag. NIF er med dette helt klart Norges største ungdomsorganisasjon.

Også i det offentlige ordskiftet om barn og unge i idretten finner vi stabilitet og endring. Mens NIFs Bestemmelser om barne idrett skal sikre at alle som vil, får være med og skal ha et like godt tilbud i idretten, er mange opptatt av at det i ung doms idret ten strammes til: Det satses. En av følgene av dette – det store frafallet – har vært en gjenganger i diskusjoner om norsk idrett (Dølvik, Daniel-sen & Hernes, 1988; Seippel, 2005; Sisjord, 1994). Idretten er også preget av en tiltakende profesjonalisering, både i hverdagsbetydningen av begrepet – betalt arbeid – og i den samfunnsfaglige betydningen som handler om kunnskaps-oppbygging, utdanning og de maktkampene som følger av det (Lorentzen, 2013; Seippel, 2010). Om profesjonalisering i prinsippet ikke trenger å bety «satsing», er det like fullt nærliggende å se på dette som en «alvorliggjøring» av idretten.

kapittel 1

14

Utviklingen i idretten kan knyttes til generelle endringer i barn og unges liv. Et gjennomgående funn i nyere ungdomsforskning er at ungdommen er blitt «streitere»: De drikker sjeldnere, røyker mindre, gjør mer lekser og er mindre involvert i kriminalitet (Hegna, Ødegård & Strandbu, 2013; Øia & Vestel, 2014). Det er rimelig å anta at idrett og trening i det store og det hele passer inn i en mer velordnet og veltilpasset livsstil.

For å forstå ungdommers idretts- og treningsdeltakelse er det en fordel å se aktiviteten slik den utspiller seg i sammenheng med de andre arenaene som er sentrale i ungdommers liv: hjem, skole og «annen» fritid. Ungdomstiden betyr svært mye for utviklingen av identitet, og det å forstå idretten som en mer eller mindre meningsfull arena – som sub- eller motkulturell (M.K. Sisjord, 2011) eller som mer «konform» – er viktig.

Samtidig som dagens ungdom framstilles som mindre opposisjonelle enn tidligere (Aakvaag, 2013), er endringer knyttet til ungdomskulturen viktige om man ønsker å forstå deres treningsvaner. Et forhold som ofte trekkes fram, er den massive fokuseringen på trening, kropp og helse. For det første opplyser statens informasjonskampanjer om at vi – og særlig barn og unge – ikke trener nok, spiser feil og sitter for mye stille (Helsedirektoratet, 2014). For det andre hører vi stadig vekk at skolen fungerer for dårlig: Pisa-sammenlikninger peker på at norske elever lærer for lite, læringstrykket i skolen må økes, ungdom må (i det store og det hele) prestere mer og bedre. For det tredje har vi forskning som viser at ungdom blir stadig mer opptatt av kropp og utseende, og – kanskje som et uttrykk for dette – at det får en negativ innvirkning på kroppsbildet, selvbildet og den psykiske helsen, særlig blant jenter (Øia, 2012). Et viktig spørsmål er om idretten er blitt en arena der slike forventinger forvaltes og på ulike måter blir en del av ungdommers identitet.

Idrettens sentrale plass i norske ungdommers liv, samfunnsendringene og de mange politiske målsettingene som er skissert over, gjør idrett, fysisk aktivitet og ungdom til viktige tema å ha oversikt over. Selv om det er forsket på mange sider ved norske ungdommers idretts- og treningsvaner, er det fortsatt mye vi mangler kunnskap om. Det kan være vanskelig å danne seg et mer samlet og helhetlig bilde. Vårt håp er at denne boka kan bidra til å få fram ny kunnskap om et viktig emne. I det følgende skal vi ganske kort presentere temaene for de ulike kapitlene og vise hva de kan formidle av ny kunnskap i forhold til eksis-terende kunnskapsregimer. Men før vi kommer så langt, vil vi gi en avklaring av begrepene ungdom og idrett samt gi en oversikt over et tema vi faktisk vet en god del om: det fysiske aktivitetsmønsteret til ungdom.

innledning

23

det som motiverer dem? Oversiktsstudiene sier heller ikke noe om politiske prosesser og beslutninger som har bidratt til å skape de rammene som finnes for idrettsungdom i dag. Hvordan andre aktører – som trenere og foreldre – opplever og forholder seg til ungdommers trening, vet vi heller ikke så mye om ut fra eksisterende studier. Disse spørsmålene er blant dem vi forsøker å besvare i denne boka.

Historie, nasjon og politikkIfølge NIFs årsrapport for 2014 er det 1 908 896 medlemskap i norske idrettslag. I et historisk perspektiv representerer dette toppen av en utvikling, den såkalte idrettsrevolusjonen, der medlemstallet i løpet av seksti år er nær syvdoblet. Idrettslagene utgjør en del av en særnorsk idrettsmodell, der vi finner en relativt tett kopling mellom frivillig og offentlig sektor. Selv om vi vet mye om både idrettshistorien og idrettspolitikk, har vi valgt å ta for oss tre sider ved dette som så langt har vært mindre belyst og som er viktige for å forstå situasjonen og utviklingen av idrettsfeltet.

Selv om spørsmålet om årsaker til «idrettsrevolusjonen» har opptatt idretts-historikere over lang tid, er et interessant tema hva som ligger bak den enorme veksten. At idrett var noe for ungdom, har ikke alltid være like selvsagt – snarere tvert imot – og i sitt kapittel gir Oskar Solenes et interessant innblikk i noen av de historiske forutsetningene for den utviklingen og veksten norsk idrett har gjennomgått.

Mens Solenes’ historiske analyser viser at det lenge var en kamp for å få aksept for at idrett var bra for ungdom og noe som ungdom burde drive med, har samtidens politiske debatter nærmest hatt en motsatt vinkling: Det er ikke grenser for hva ungdommens deltakelse i organisert idrett kan tenkes å være godt for. Nils Asle Bergsgard viser i sitt kapittel til de mange forhåpningene om hva ungdommens deltakelse i idrett kan bidra til, og tar på kritisk vis for seg i hvilken grad og hvordan disse forhåpningene faktisk synes å bli innfridd.

Selv om ungdommen strømmet til idretten på 1970- og 1980-tallet, forble den en organisasjon styrt og forvaltet av «gamlinger». For mange ble det etter hvert påfallende hvor liten innflytelse ungdom hadde i en organisasjon som i stadig større grad ble nettopp en ungdomsorganisasjon. Historien om hvordan denne utfordringen ble møtt, får vi i Ragnhild Holmen Waldahls og Eivind Skilles kapittel Ungdoms medbestemmelse i norsk idrett.

kapittel 1

24

Mål og meningNår man snakker om idrett for ungdom, handler det i mange sammenhenger om hvor mange som trener, hvor og hvor mye de trener. En del studier har vært opptatt av nye treningsformer som faller litt utenom den vanlige og etablerte treningen, og her har man også vært opptatt av hva slags mening og kulturer disse nye og/eller mer marginale aktivitetene målbærer (Langseth, 2012; Sisjord, 2011). Steen-Johnsen og Neumann (2009) har tatt for seg meningen med ulike spesifikke idretter. Det er likevel påfallende at den «vanlige» daglige treningens mening og kultur er blitt så stemoderlig behandlet, og vi har inkludert flere kapitler som kan leses som svar på denne utfordringen.

Flere av bokas kapitler bidrar til å besvare dette spørsmålet, men det er sær-lig to som helt direkte kan leses som svar på denne utfordringen. Strandbu, Stefansen og Smettes kapittel En plass i jevnalderfellesskapet er basert på grup-peintervjuer med ungdomsskoleelever og viser hvordan det å være idrettsaktiv bidrar til både konkret og symbolsk inkludering i jevnalderfellesskapet.

Seippels kapittel Sprek, vakker og kjedelig er basert på spørreundersøkelser blant 15–20-åringer og går nesten 30 år tilbake i tid, og det tar for seg både aktivi-tetsmønstre og motiver for trening. Ett av funnene er at mens stadig flere jogger, løper og går på ski, har det de siste årene vært en nedgang i antallet som spiller fotball og håndball. Kapitlet viser også hvordan verdier som «Ha det gøy/moro» og «Oppleve sosialt fellesskap» er i klar tilbakegang, mens mer instrumentelle motiver som «Hensyn til utseendet», «Holde vekten nede» og «Gir bedre selvtil-lit» står sterkere enn tidligere. Endrede motiver i denne aldersgruppen henger sannsynligvis sammen med at trening i idrettslag er mindre utbredt enn før, mens trening på treningssenter og egentrening er blitt mer vanlig.

SosialiseringI forskning om barn og unges idrettsdeltakelse har sosialiseringsperspektivet stått sentralt. Både sosialisering til idrett, dvs. hvem som bidrar til at barn begyn-ner med idrett og hvordan dette foregår, og sosialisering gjennom idrett, der en konsentrerer seg om hva utøverne lærer og opplever i idretten, har opptatt idrettssosiologer (se f.eks. Coakley & Pike, 2009). I begge tilfeller tillegges signi-fikante andre stor betydning, enten det er foreldre, søsken, venner eller trenere. Innen psykologien er «the athletic triangle» (utøver, trener og foreldre) ansett

innledning

25

som særlig viktig. Dette har vært mest inngående studert når gjelder treneres og foreldres rolle på veien til eliteidrett. Men også i breddeidretten er foreldre og trenere viktige aktører. Vi har derfor valgt å inkludere to kapitler om disse gruppene.

Foreldres rolle i ung doms idret ten er et (merkelig) lite belyst spørsmål i norsk sammenheng, men i kapittelet De må gjøre noe tar Stefansen, Smette og Strandbu for seg hva foreldre tenker om ung doms idret ten, sin egen rolle i idretten og sin egen rolle overfor tenåringer som driver med idrett.

En viktig person for mange unge idrettsutøvere er uten tvil treneren. Selv om det selvfølgelig finnes en svært omfattende litteratur om trening – både innenfor fysio-logi, psykologi og sosiologi – har det vært relativt liten oppmerksomhet om forholdet mellom treneren og unge idrettsutøvere. I kapittelet Å trene ungdom tar Lars Tore Ronglan tak i dette og undersøker hva som er det særegne ved å trene ungdom.

Det finnes flere studier av kjønnsforskjeller i idretten, men det er i en norsk sammenheng få av disse som uttrykkelig tar for seg hvordan jenters kjønnsiden-titet utfolder seg på idrettsarenaer og hva idretten betyr for kjønnssosialisering av unge jenter. Trygve Beyer Broch gir et innblikk i dette i kapitlet Jentene våre er for snille, som er basert på en studie av unge jenter som spiller håndball.

Inklusjon og eksklusjonIdrettsdeltakelse er og har vært preget av sosiale forskjeller. De kvantitative stu-diene det vises til tidligere i artikkelen, gir relativt gode overblikk over hvordan noen av disse forskjellene arter seg, men vi får ikke et like godt innblikk i hva de betyr for dem som er involvert i idretten.

NOVAs omfattende studier har vist at det er relativt små klasseforskjeller i ungdoms deltakelse i alle typer trening – den organiserte idretten, egentreningen og det som foregår på treningssentrene – men ungdommer med fattige foreldre er underrepresentert i idrettslagene. Dette temaet har fått fornyet oppmerk-somhet i mediene de siste årene. Blant annet har VG, DN og Aftenposten vært opptatt av at det er blitt svært dyrt å drive med idretter man i utgangspunktet skulle tro var relativt billige, og at det i flere idretter også er store forventninger til foreldres deltakelse og kunnskap. I sin studie viser Inger Marie Bakke, Liv Solheim og Jorid Hovden hvordan fattige foreldrene sliter med å legge til rette for at barna skal få drive med fritidsaktiviteter og idrett, og at tilnærmingen til foreldrene varierer.

kapittel 1

26

Underrepresentasjonen av minoritetsjenter i den organiserte idretten er etter hvert blitt diskutert i flere norske arbeider (Strandbu, 2006; Strandbu & Bakken, 2007; Walseth, 2006). Guttene med minoritetsbakgrunn har vært mer sparsom-melig studert i en norsk kontekst. Kapitlet til Hilde Lidén i denne boka – «Det er bare moro å spille her, rett og slett» Fotball som integreringsarena – tar opp idrettens betydning for integrasjon av gutter med minoritetsbakgrunn.

Frafall er et tilbakevendende tema i diskusjoner om ungdom og idrett. I kapit-let Frafall i ung doms idret ten – et overvurdert problem? diskuterer Arve Hjelseth hva ung doms idret ten skal være, og om den avskallingen fra den organiserte idretten vi ser i løpet av tenårene, kan oppfattes som et problem.

SkoleNår organiseringen av norsk ung doms idrett sammenliknes med praksis i andre land, er en av forskjellene at det i andre land – og da særlig USA – er svært tette bånd mellom skole og idrett. I Norge har forholdet mellom skole og idrett i liten grad vært gjenstand for oppmerksomhet fra forskere. Vi har følgelig valgt å ta for oss tre sider ved dette temaet.

Hva er sammenhengen mellom idrettsdeltakelse og skoleprestasjoner? Dette er et tema som er blitt studert i andre land, men i liten grad i Norge. I kapitlet Fysisk aktivitet og skoleprestasjoner diskuterer Ingar Mehus om sammenhengen mellom gode skoleprestasjoner og organisert idrett skyldes den fysiske aktivite-ten i seg selv – eller om de unge like gjerne kan velge alternative fritidsaktiviteter, som for eksempel musikk- og kulturskole.

Mens sosial ulikhet knyttet til utdanning er et tema som har vært mye dis-kutert både politisk og faglig, har det vært fokusert mindre på klasseforskjel-ler i erfaringer fra kropps øvings faget. Fiona Dowling diskuterer i kapitlet De skoleflinkes arena om kropps øvings faget passer best for og favoriserer mid del-klasse ungdom.

De siste tiårene har vi særlig på ett felt fått et tettere bånd mellom skole og idrett: de mange toppidrettsgymnasene. Dette er det så langt forsket lite på, og vi har inkludert to studier av dette fenomenet. I kapitlet Aktiv idrettsungdom: privilegerte grupper i utdanningssystemet tar Svein Kårhus for seg de politiske prosessene som førte fram til at idrettsungdom fikk et eget skoletilbud: toppi-drettsgymnas og idrettslinjer. Mari Kristin Sisjord og Marit Sørensen presen-terer i kapitlet Skigymnaselever – forventninger, erfaringer og utbytte en studie

innledning

27

av ungdom som har gått på skigymnas. De viser at elever på skigymnas er en ressursrik gruppe, og hvordan forventinger til en framtidig skikarriere endres gjennom skoleårene.

Tema boka ikke dekker og som peker seg ut for ny forskningSelv om vi i denne boka tar opp mange tema, er det like fullt mange flere som kunne og burde vært med om vi hadde hatt mer plass. Avslutningsvis peker vi både på tema som er dekket i andre publikasjoner og spørsmål vi betrakter som viktige for framtidig forskning.

Boka handler i hovedsak om det vi forstår som den vanlige organiserte idret-ten. Ungdoms egentrening og trening på treningssentre oppfatter vi som et viktig forskningstema framover. Ifølge undersøkelser er den uorganiserte treningen den mest utbredte, og et bedre innblikk i hva slags aktiviteter dette egentlig dreier seg om og hva det betyr for ulike ungdomsgrupper, er interessante spørs-mål. Treningssentre har stor oppslutning blant ungdom, og som vist tidligere i denne innledningen, stiger interessen for denne typen trening med økende alder. «Livsstilsidretter» er heller ikke viet spesiell oppmerksomhet, men dette finnes det lett tilgjengelig litteratur om andre steder, for eksempel av Sisjord (2011).

Ulike bidragsytere har vært opptatt av frafall fra idretten, eksklusjon, man-glende innflytelse, sosial ulikhet, fattigdom og økt kroppspress. Det er imid-lertid flere tema knyttet til «idrettens skyggesider» som kunne vært tatt opp. Et første eksempel er seksuell trakassering – som forekommer i idretten som i samfunnet ellers – og når slike saker slås opp i media, blir det stor oppmerksom-het og debatt. Mange anmeldte saker når imidlertid aldri offentligheten, og enda flere hendelser forblir private og ofte hemmeligholdt. Dessverre finnes det ikke studier av omfanget av dette fra norsk breddeidrett. Det som finnes, er en studie fra slutten av 1990-tallet av toppidrettsutøveres erfaringer. En gjennomgang av foreliggende forskning på feltet finnes i en artikkel i boka Norsk idrett (Fasting, 2011). Spiseforstyrrelser er også en av idrettens skyggesider, og dette temaet er belyst i flere doktoravhandlinger om eliteutøvere (se blant andre Martinsen, 2015; Torstveit, 2004). Hvor utbredt spiseforstyrrelser er blant ungdommer i breddeidretten, vet vi mindre om. Det samme gjelder for kroppsidealer og kroppsbilder. Vi vet at mange ungdommer sliter med at de er misfornøyd med kroppen sin og at de opplever kroppspress (Hartberg & Hegna, 2014). Hvorvidt

kapittel 1

28

idrettsdeltakelse beskytter mot dårlig kroppsbilde og spiseforstyrrelser, peker seg ut som et viktig tema for videre forskning. Utbrenthet er en annen skygge-side, og Lemyre (2005) har studert dette fenomenet blant eliteutøvere. Hvorvidt dette er et økende problem også blant yngre utøvere, er et åpent spørsmål. Innen det siste temaet vi nevner her, doping, finnes det derimot noe forskning (se Sandvik, 2015). Vi vet at doping er et problem, ikke bare i internasjonal toppi-drett, men også på treningssentre og i andre sammenhenger. Studier av ungdom og unge voksne viser at opp mot to prosent (varierer litt mellom studier) har brukt doping (anabole androgene steroider eller andre dopingmidler) en eller annen gang i livet, og at flere gutter enn jenter har prøvd dette (Sandvik, 2015). Når utseende blir en viktigere begrunnelse for å trene – jf. Seippels artikkel i denne boka – kan det åpne for mer bruk av dopingpreparater.

Det er med andre ord flere tema å ta fatt på for forskere som er opptatt av ungdom og idrett. Vi håper artiklene i denne boka gir et godt grunnlag for videre arbeid.

LitteraturAakvaag, G.C. (2013). Farvel til gullaldersosiologien. Sosiologisk tidsskrift, 21, 374–395.Bakken, A. (2015). Ungdata. Oslo: NOVA.Breivik, G. (2013). Jakten på et bedre liv. Fysisk aktivitet i den norske befolkningen 1985–2011.

Oslo: Universitetsforlaget.Coakley, J. & Pike, E. (2009). Sport in society. Issues & controversies. London: McGraw-Hill.Dølvik, J.E., Danielsen, Ø. & Hernes, G. (1988). Kluss i vekslinga. Fritid, idrett og

organisering. Oslo: Fafo.Fasting, K. (2011). Seksuell trakassering og overgrep i idretten – forekomst og

forebygging. I D.V. Hanstad, G. Breivik, M.K. Sisjord & H.B. Skaset (red.), Norsk idrett. Indre spenning og ytre press (s. 317–333).

Frøyland, L.R. (2010). Uskyldig moro?: pengespill og dataspill blant norske ungdommer (Vol. 18/2010). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Furlong, A. (2013). Youth studies. An introduction. London: Routledge.Hartberg, S. & Hegna, K. (2014). Hør på meg. Ungdomsundersøkelsen i Stavanger 2013.

Oslo: NOVA.Hegna, K., Ødegård, G. & Strandbu, Å. (2013). En «sykt seriøs» ungdomsgenerasjon?

Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 50, 374–377.Helsedirektoratet. (2014). Anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet. Oslo:

Helsedirektoratet: Rapport IS-2170.Ingebrigtsen, J.E. (2012). Ungdomsidrett i endring. Tallenes tale om norsk ung doms idrett

2006–2011. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning / Senter for idrettsforskning.

innledning

29

Kolle, E., Stokke, J.S., Hansen, B.H. & Anderssen, S. (2012). Fysisk aktivitet blant 6-, 9- og 15-åringer i Norge. Resultater fra en kartlegging i 2011. Oslo: Helsedirektoratet.

Langseth, T. (2012). Liquid ice surfers: the construction of surfer identities in Norway. Journal of Adventure Education and Outdoor Learning, 12(1), 3–23.

Lemyre, P.-N. (2005). Determinants of burnout in elite athletes. A multidemensional perspective. Oslo: Norges idrettshøgskole.

Loland, S. (1991). Idrett, kultur og samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.Lorentzen, H. (2013). Utdanning og kompetanse i idretten. Oslo: Institutt for

samfunnsforskning 5/2013.Martinsen, M. (2015). Preventing eating disorders among young male and female elite

athletes. Oslo: Norges idrettshøgskole.Meld. St. 26 (2011–2012). Den norske idrettsmodellen. Oslo: Kulturdepartementet.NIF. (2009). Lovhefte. Ajourført per 1. januar 2009. Oslo: NIF.NIF. (2011). Idrettspolitisk dokument 2011–2015. Oslo: NIF.NIF. (2015). Årsrapport 2014. Oslo: Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske

komité.Sandvik, M.R. (2015). Samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning på doping – status

og utfordringer Oslo: Norges idrettshøgskole.Seippel, Ø. (2005). Orker ikke, gidder ikke, passer ikke?: om frafallet i norsk idrett. Oslo:

Institutt for samfunnsforskning.Seippel, Ø. (2010). Professionals and volunteers: on the future of a Scandinavian sport

model. Sport in Society, 13(2), 199–211.Seippel, Ø., Abebe, D. & Strandbu, Å. (2012). Å trene, trener, har trent? En longitudinell

undersøkelse av sammenhengen mellom treningsvaner i tenårene og tidlig voksen alder. Hentet fra Oslo: NOVA.

Seippel, Ø., Strandbu, Å. & Sletten, M.A. (2011). Ungdom og trening. Endring over tid og sosiale skillelinjer. Oslo: Helsedirektoratet.

Sisjord, M.-K. (1994). Er frafall fra organisert idrett et problem? Schola, 6, 54–57.Sisjord, M.K. (2011). Nye ungdomsidretter – bidrag til mangfold og endring av

idrettsfeltet. I D.V. Hanstad, G. Breivik, M.K. Sisjord & H.B. Skaset (red.), Norsk idrett. Indre spenning og ytre press (s. 87–104). Oslo: Akilles.

Steen-Johnsen, K. & Neumann, I.B. (2009). Meningen med idretten. [Oslo]: Unipub.Strandbu, Å. (2006). Idrett, kjønn, kropp og kultur: minoritetsjenters møte med norsk idrett.

Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.Strandbu, Å. & Bakken, A. (2007). Aktiv Oslo-ungdom. En studie av idrett,

minoritetsbakgrunn og kjønn. Oslo: NOVA – Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Strandbu, Å. & Bakken, A. (2009). Ungdomstid – identitet, kvalifisering og endring. I R. Hjermann og K. Haanes (red.), Barn (s. 76–84). Oslo: Universitetsforlaget.

Strandbu, Å. & Sletten, M.A. (2011). «Du skal se en vakker dag hun gutten når». Kjønnsforskjeller i norske ungdommers treningsvaner og idrettsdeltakelse. Tidsskrift for Ungdomsforskning, 11(2), 93–114.

kapittel 1

30

Tangen, J.O. (2004). Hvordan er idrett mulig? Skisse til en idrettssosiologi. Kristiansand: Høyskoleforl.

Torstveit, M.K. (2004). The female athlete triad in Norwegian elite athletes and non-athletic controls: identification and prevalence of disordered eating, menstrual dysfunction and osteoporosis. Oslo: Norges idrettshøgskole.

Walseth, K. (2006). Sport and integration: the experience of young Muslim women. Oslo: Norwegian School of Sport Sciences.

Walseth, K. (2011). Minoritetsjenter i idretten – status og utfordringer. I D.V. Hanstad, G. Breivik, M.K. Sisjord & H.B. Skaset (red.), Norsk idrett. Indre spenning og ytre press (s. 355–370). Oslo: Akilles.

Øia, T. (2012). Ung i Oslo 2012. Nøkkeltall. Oslo: NOVA.Øia, T. & Vestel, V. (2014). Generasjonskløfta som forsvant. Et ungdomsbilde i endring.

Tidsskrift for Ungdomsforskning, 14(1), 99–133.