«Så langt har vi bare reist i fortiden, men det hele slutter, detmå slutte, med fremtiden. Og hva gjør vi da? De siste somreiser, vil stille klokken lenger frem enn noen før demhar gjort. De vil legge detaljerte instruksjoner igjen itidskapselen de etterlater seg, inskripsjoner som fortellerhvem de er, hva de drømmer om. Den siste setningen vilvære en bønn: Ta godt imot oss. Så vil de siste mennes-kene gå inn gjennom portalen, håpefulle og nysgjerrigepå hva fremtiden vil bringe.»

Tolv noveller om tid. Om de uforutsigbare hendelseneog den foranderlige historien.

jan

gr

ue

Ubestem

t tid

jan grue , født 1981, kommer fra Oslo. Han erdoktorgradsstipendiat i språkvitenskap og harstudert grammatikk i Oslo, logikk i Amsterdamog retorikk i Berkeley. Han debuterte som skjønn-litterær forfatter i 2010 med novellesamlingenAlt under kontroll.

forfatterportrett Rolf M. AagaardomslagsdesignEgil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Dette skrev anmelderne om Alt under kontroll:

«Grue er smart, han er morsom, akademisk ogpoetisk, rastløs og tålmodig, kreativ, analytiskog følsom. Han har et stort repertoar, og foretarelegante bevegelser og krysninger mellom ulikeskrivestiler (…) Jeg triller herved en skrevet rød,skinnende terning, med seks hvite stjerner.»linda kaspersen , Adresseavisen

«… tolv tekstar som viser eit skrivetalent utanomdet vanlege. Det er godt handverk, det er fasci-nerande historier, det er eit presist språk medstort ordtilfang, og det heile er skrive med eitkritisk-ironisk blikk på manipulasjonen og fik-sjonaliseringa av det verkelege i mediesamfunnet.»oddmund hagen , Dag og Tid

«… inneholder mye stoff til langvarig glede ogfinurlig ettertanke (…) Novelledebutanten JanGrue har alt under kontroll.»jan askelund , Stavanger Aftenblad

«… det litterære handverket er framifrå, språketer variert, bilderikt og originalt – og det samfunns-kritiske blikket luktar det iblant svidd av.»bjarne tveiten , Fædrelandsvennen

Grue-UbestemtTid_Grue-UbestemtTid 06.01.11 08.59 Side 1

Jan Grue

Ubestemt tid

Noveller

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

www.gyldendal.no

Printed in SlovakiaTrykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2010Papir: 90 g Ensolux Cream (1,6)

Boken er satt med Sabon 11/15 pkt.Omslag: Egil Haraldsen | Exil Design

ISBN 978-82-05-41044-2

Innhold

Olaf 7Babel 14Cirka 20Bank 26Almanakk 33Dry martini 54Ikon 68Forklaringer 74Mulligan 87Flere kvelder 94Omega 106I biblioteket 121

Olaf

Prosjekt Levende histories første vellykkede subjekt varkort – nesten to hoder lavere enn Terje Borghese, labora-torieassistenten som hadde ansvar for import og oppføl-ging. Subjektet var dertil ikke noe et pent syn; det var noedyrisk og følgelig frastøtende over ham. Fordi han varså liten, virket han på Borghese mer komisk enn skrekk-inngytende, men muskuløs var han, og hårete. Med dettynne håret og de lange armene minnet han om en oran-gutang; inntrykket ble forsterket av den store bredleppedemunnen. Han luktet av svette og støv og noe søtlig,kvalmende. Så snart han materialiserte seg i midten avlaboratoriet, begynte han å grynte og brøle og veive medstridsøksen sin. Borghese skjøt ham umiddelbart i høyrelår med bedøvelsespilen, mens to medhjelpere hev nettetover ham.

Formelt het subjektet bare Subjekt 8, men assistentenkalte ham spontant for «Olaf», og resten av forsknings-gruppen fulgte etter, for navnet var det eneste riktige. Olafvar riktignok ikke en ekte viking, Borghese visste utmerketgodt at sådant djur finns inte, man hadde dessuten nappet

7

ham ut av en eldre periode enn den såkalte vikingtiden,men de buskete apebrynene og den kraftige kjeven manetfor Borghese frem velkjente, nærmest mytiske bilder frabarnebøker og tegneserier. Han merket seg med en vissoverraskelse at Olafs blanke isse var bar; han hadde på eteller annet nivå forventet en kraftig hjelm med oksehornfestet på sidene.

Dette var en av mange ulemper ved å arbeide som viten-skapelig assistent ved Levende historie. Borghese haddesøkt stillingen på idealistisk grunnlag – det fantes ikke såmange andre slags grunnlag for å søke stillinger der lønnenknapt var til å leve av – og fra første dag hadde idealis-men hans blitt utsatt for en lang rekke demoraliserendeangrep. Han hadde et realistisk forhold til ordet yrkes-hverdag, og ventet seg verken den intellektuelle fjelluftenfra et college i Oxford eller den elektriske atmosfærenfra et velfinansiert amerikansk laboratorium, men det varlikevel noe med den tunge, støvete og fremfor alt rutine-

messige stemningen som var nær ved å tappe Borghesesanselige entusiasmereservoar. Hadde ikke denne importenlyktes, måtte han nå innstille seg på syv nye uker med for-beredelser og papirarbeid. Kan hende ville han avskrevetdet hele og søkt seg til en saksbehandlerjobb på et kontor-bygg i naturbetong. Men hornhjelm eller ikke hornhjelm– dette var et løft, dette var resultater. Borghese så på deandre assistentene at de var like begeistret som ham, oglurte på om de, som ham, var like delt mellom gleden overå ha et autentisk stykke historie liggende bedøvet på gul-vet og forventningen om publiserbare resultater og – på

8

sikt – en godt besøkt utstilling, med festtaler og oppstemtegratulasjoner.

Svaret kom så snart subjektet var blitt avkledd, spylt,undersøkt, medisinert, påkledd og installert i cellen sin, ogstemningen på laboratoriet antok smått euforiske kvalite-ter. Det ble skålt i middels dyr musserende vin. Borghesemerket for første gang hva det ville si å være med på«vinnerlaget», et uttrykk hans venner og bekjente i det pri-vate næringsliv virket fortrolige og komfortable med, mensom han selv hadde merket lite til. I det private hadde demotivasjonsseminarer og bedriftssanger og Wii-kvelder,og selv om dette var staffasje, og til dels ganske pinlig, såvar det likevel noe som var blitt innbudsjettert og plan-lagt, noe som var blitt ansett som nødvendig og nyttig avnoen som hadde ansvar for å tenke på slikt. Gruppen påTempoLab®, en selvstendig enhet med fem universiteterog to stiftelser inne på eiersiden, hadde holdt på i nær-mere tre og et halvt år, og ingen hadde noensinne, så langtBorghese kunne se, stilt spørsmålet om hvordan persona-let skulle samles om oppgaven. Svaret på det spørsmåletsto skrevet i søknader og årsrapporter som lå dypt begravdi de bevilgende instansenes arkiver, og som sjelden elleraldri ble beskuet av menneskeøyne.

Borghese kjente til de vitenskapelige grunnprinsippene.Også et mislykket eksperiment var et vellykket eksperi-ment, så lenge det ble grundig dokumentert. Men selv omalle de syv foregående importene hadde resultert i nyttigerådata, var dette noe helt annet – og langt mindre gri-sete. Borghese husket importsubjekt nummer fem, og den

9

pinen det hadde vært å skrape ham eller henne ned fraveggene, med gru. Det er vanskelig å føle seg som et med-lem av vinnerlaget mens man trekker av seg latexhanskerdekket med blod og innvoller.

Borghese, som hadde fått nok av tid til å reflektere overutformingen av prosjektet Levende historie, hadde utvik-let en slags induktiv teori om hvorfor Olaf var den førstevellykkede importen. Det var ikke bare fordi rutinene varblitt forbedret. Det var rett og slett det at Olafs biosig-natur var usedvanlig tydelig. På skanneren hadde det settut som om en isbjørn forsøkte å gjemme seg i en pingvin-flokk, eller en elefant blant esler. Det forekom assistentenat man hadde importert en høvding, eller et kongsemne.Olaf hadde livskraft. Dette lovet ikke godt for prosjektetsvitenskapelige kvalitet, men det ga ham forhåpninger omat de neste arbeidsdagene ville bli givende.

Ulempen ved det livskraftige subjektet åpenbarte segimidlertid raskt: Olaf var usedvanlig lite innstilt på å bidramed ytterligere data til eksperimentene. Spesialistene iurnordistikk og diakron lingvistikk fant nokså raskt uthvilken dialekt han snakket/brølte på, men kommunika-sjonsforsøkene førte ikke frem. Naturligvis lot en rekkekvantitative og kvalitative opplysninger seg innhente mensOlaf var bevisstløs, men hovedintensjonen bak prosjek-tet Levende historie hadde tross alt vært å kommuniserepå tvers av (mange) generasjoner. Det handlet om å deleerfaringer.

Forskningssjefen ved TempoLab® var ikke det manville kalle en leder med hands on-tilnærming. Borghese tok

10

derfor mot til seg og banket på kontordøren hans uten åha gjort en avtale. Ideen han la frem, var ganske enkel: etfremprovosert stockholmsyndrom. Forskningssjefen nik-ket; han var allerede opptatt med å sikre det lille somkunne sikres av neste års bevilgninger. Borghese ble gjorttil Olafs eneste eksterne kontakt, satt til å servere hammat, som halvparten av gangene ble kastet veggimellom,og til å stille spørsmål, som Olaf uten unntak besvarte meden innstendig oppfordring om å slippe ham løs, så hankunne drepe og voldta alle midlertidig og fast ansatte vedTempoLab®, samt Borghese og Borgheses slekt i syvendeledd.

Det ble en utmattende tid. Kan hende, tenkte Bor-ghese, hadde man brukt for mye tid på å perfeksjonerede tekniske prosedyrene, og for lite tid på den mellom-menneskelige kompetansen. Han lente seg frem mot detuknuselige glasset og aktiverte mikrofonen. For hundredegang formet han lepper og tunge rundt de fremmede nor-røne språklydene, og for hundrede gang krympet han segi påvente av Olafs atavistiske brøl. Var det virkelig dettehan ville bruke sine unge og lovende år på, ikke bareå koke suppe på en spiker, men å drikke det metalliskevannet, dag ut og dag inn? Forskning var i sitt vesen enensom og langsiktig aktivitet, der halvkvedede avsnitt ogdårlig formulerte setninger sakte ble redusert til en enkelog ofte intuitiv maksime, så hvorfor ikke bare nyte mak-simene som allerede hadde blitt utformet av andre? Detkan umulig ha vært like tilfredsstillende å skrive Hamlet

som å se en virkelig god oppsetning av stykket.

11

«Så langt har vi bare reist i fortiden, men det hele slutter, detmå slutte, med fremtiden. Og hva gjør vi da? De siste somreiser, vil stille klokken lenger frem enn noen før demhar gjort. De vil legge detaljerte instruksjoner igjen itidskapselen de etterlater seg, inskripsjoner som fortellerhvem de er, hva de drømmer om. Den siste setningen vilvære en bønn: Ta godt imot oss. Så vil de siste mennes-kene gå inn gjennom portalen, håpefulle og nysgjerrigepå hva fremtiden vil bringe.»

Tolv noveller om tid. Om de uforutsigbare hendelseneog den foranderlige historien.

jan

gr

ue

Ubestem

t tid

jan grue , født 1981, kommer fra Oslo. Han erdoktorgradsstipendiat i språkvitenskap og harstudert grammatikk i Oslo, logikk i Amsterdamog retorikk i Berkeley. Han debuterte som skjønn-litterær forfatter i 2010 med novellesamlingenAlt under kontroll.

forfatterportrett Rolf M. AagaardomslagsdesignEgil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Dette skrev anmelderne om Alt under kontroll:

«Grue er smart, han er morsom, akademisk ogpoetisk, rastløs og tålmodig, kreativ, analytiskog følsom. Han har et stort repertoar, og foretarelegante bevegelser og krysninger mellom ulikeskrivestiler (…) Jeg triller herved en skrevet rød,skinnende terning, med seks hvite stjerner.»linda kaspersen , Adresseavisen

«… tolv tekstar som viser eit skrivetalent utanomdet vanlege. Det er godt handverk, det er fasci-nerande historier, det er eit presist språk medstort ordtilfang, og det heile er skrive med eitkritisk-ironisk blikk på manipulasjonen og fik-sjonaliseringa av det verkelege i mediesamfunnet.»oddmund hagen , Dag og Tid

«… inneholder mye stoff til langvarig glede ogfinurlig ettertanke (…) Novelledebutanten JanGrue har alt under kontroll.»jan askelund , Stavanger Aftenblad

«… det litterære handverket er framifrå, språketer variert, bilderikt og originalt – og det samfunns-kritiske blikket luktar det iblant svidd av.»bjarne tveiten , Fædrelandsvennen

Grue-UbestemtTid_Grue-UbestemtTid 06.01.11 08.59 Side 1