Tommel!opp! · ! 1! Tommel!opp! Ålike!og!å!bli!likt!–!det!er!det!som!er!spørsmålet!!...
Transcript of Tommel!opp! · ! 1! Tommel!opp! Ålike!og!å!bli!likt!–!det!er!det!som!er!spørsmålet!!...
1
Tommel opp Å like og å bli likt – det er det som er spørsmålet Notat til INF 3700, februar 2016 Svein Hovde
Hva måler egentlig en ’like’ slik den brukes av medlemmer på Facebook? Spørsmålet kan virke pussig eller overraskende. Mange bruker det kanskje uten å tenke at deres trykk på tommelknappen er en stemmegivning som aggregert kan brukes som et mål på et eller annet. Hva er dette et eller annet?
Da vi diskuterte dette på forelesningen sist, kom det spontant opp en del forslag til hva som måles. Jeg skal se nærmere på disse og foreslå noen i tillegg. Poenget er ikke å komme nærmere en konklusjon på hva som måles, heller å øke vår forestillingsevne om et tegn i tiden. Noen vil si at Facebooks blå tommel er et ikon, en markør for vår tid, noe som i ett bilde gir et fortettet uttrykk for tidsånden.
Det mest direkte svaret på hva en like måler er likbarhet, rett og slett ”dette liker jeg”. Sjøl om ordet mangler i norsk og gir rød strek fra retteprogrammet har en ord som ligner i tradisjonell norsk. Vi snakker om en likandes kar eller ei likandes dame. Det er en person som kan være hyggelig, trivelig, jovial eller omgjengelig, altså lett å like. Om en skulle bruke samme språklige konstruksjon for å si hva et terningkast måler kunne det være, (for eksempel) en kinofilms brahet. Vanligvis ville en si at terningkastet er et kvalitetsmål og noen vil si at liker-‐stemplet også er et tegn på kvaliteten i en ytring, en bilde eller en lenke (til noen andres ytring, bilde eller filmsnutt).
Et annet forslag til hva en ’like’ måler var støtte. Om støtten refererer til ytringen kan det for et eksempel i forbindelse med en politisk ytring eller
2
markering av et standpunkt. Å like kan da være en måte å si ”jeg er enig med deg”. Om støtten referer til personen kan det være en måte å gi uttrykk for at en heier på eller, er ”fan” av, eller generelt har sympati for denne personen og vil vise det ved å like det denne legger ut. Om for eksempel noen legger ut meldingen ”Jeg er så lei meg i dag for hunden min døde i går”, og noen liker dette må det være et tegn på støtte eller en sympatierklæring. Da er den et hint om at noen tenker på en og har medfølelse.
En ”svakere” eller mer ”passiv” respons i form av ”like” kan være at en ”godkjenner” eller rett og slett forteller at en har kastet et blikk på bildet eller skummet gjennom en tekst. Da sier en egentlig bare et ”jeg har sett bildet eller lest teksten og jeg tar det til etterretning.
Det er også mulig å tenke det å trykke like som en erstatning for mer krevende og forpliktende former for sosial kommunikasjon. En mistenksom tolkning av antall like kan være ”hvor mange som ikke gidder å treffe deg”. En trykker i vei et lite livstegn, fordi dette kan skjerme en mot kravet om mer krevende måte å forholde seg til personen på. Dette kan assosieres til det Sherry Turkle sier om mellommenneskelig kontakt i den digitale tidsalder. (Turkle 2011 og 2015) Digitale medier gir anledning til å spinne et tynt og omfattende kontaktnett der hvert enkelt bånd ikke er sterkt eller forpliktende. En binder seg ikke, en investerer ikke tid og følelser i relasjoner, men holder dem på et minimumsnivå. Vi kunne si at dette er sosial kontakt på sparebluss, men når en sprer sin oppmerksomhet tynt utover blir det også mer overkommelig å holde liv et større nettverk og for eksempel ha hundrevis av ”venner” på Facebook.
En litt sterkere tolkning av ”like” kan være et uttrykk for oppmerksomhet, eller interesse og engasjement. Noen vil kanskje si at dette kommer klarest til uttrykk hvis en kombinerer det å like med kort responstid. Folks opptatthet av å oppdatere Facebookprofilen sin ofte kan blant annet knyttes til det med at de sosiale mediers høflighetskotyme sier at en ikke bare bør like, men det bør skje raskt. På den måten viser en sin aktpågivenhet og vennlige oppmerksomhet. Det gir en inntrykk av en form for tilstedeværelse både for den som liker og den som likes.
En annen tolkning av like er at det handler om en ytrings aktualitet. Det kan være en ytring om noe som skjer akkurat nå eller som nettopp har skjedd, for eksempel en sportsbegivenhet eller en rapport om noe som gjelder NÅ eller en melding om senderens tilværelse akkurat NÅ. Se på middagsbordet vårt eller, denne kaken har jeg nettopp lagd og vi skal spise den nå, eller så mye snø har falt i natt og jeg må ut å måke for å komme ut med bilen! Det som legges ut på Facebook har mye av det kun nyhetens interesse, men det er selvfølgelig også eksempler på stoff og hendelser som går tilbake i tid og som kanskje vekker nostalgiske følelser eller er morsomme og kuriøse i kraft av at de forteller om noe som er veldig forskjellig fra nå. Det kan være et bilde som viser hvordan en så ut i studietida og de rare klærne en sjøl og mange andre iførte seg den gangen.
3
Enda en tolkning dreier seg om at hvor mange likes en person mottar henger sammen med hvor høy status eller prestisje den som legger ut noe har. Jo høyere prestisje, desto flere likes, kunne være en antagelse. Noe av bakgrunnen for dette er at det å like og det å likes er en forbindelse der en knytter seg til og kanskje soler seg i glansen av en annen person ved å like dennes ytringer eller prestasjoner som skribent eller fotograf. En gir anerkjennelse, men får også noe tilbake. Dette forsterkes kanskje også av en slags kjendiseffekt der en kjent person vil ha mer oppmerksomhet rettet mot sin person enn en mer anonym skikkelse.
En vanlig tolkning av like er at det sier noe om en persons anseelse. Det trenger ikke å være en kjent person som omtalt i avsnittet foran, men en person som innenfor en sosial krets er populær og ”likandes”. Dette kan være noe av bakgrunnen for de oppslagene som har vært om at barn og unge sammenligner seg med andre i omgangskretsen og bli skuffa eller lei seg om de får færre likes enn disse. På et tidspunkt hvor dette var nyhetssak og ble framstilt som en moderne form for mobbing, kommenterte den nådeløse ironiker Anne Cat. Herland dette omtrent slik. ”Nå må unger slutte å tro at de er verdens midtpunkt og finne seg i at ikke alle ser dem hele tiden. De bør gå hjem og spise grøten sin”. Kommentaren er morsom og kanskje også treffende, men den er også uttrykk for lite innlevelse. Når det blir traumatisk for en ungdom å ikke høste tilstrekkelig med likes er det et tegn på at den lille blå tommelen tillegges en betydning som uinnvidde ikke helt er i stand til å forstå.
Det er ikke bare personer, men også institusjoner og organisasjoner som jakter på likes. Det kan være TV-‐kanaler, museer eller utdanningsinstitusjoner. Lik oss på Facebook, lyder det. Noen ganger sies det mer inntrengende, ”husk å like oss på Facebook!”. I denne sammenhengen blir Likes mer å betegne som virkemiddel som inngår i reklame og markedsføring. Antall likes blir da et tegn på hvor mange som går god for noe. Men det vi har skrevet foran om tegnets mangetydighet gjør at vi ikke blir i stand til å konkludere med at x antall personer gir en institusjon eller et varemerke godt skussmål.
Den svenske sosialpsykologen Johan Asplund bruker begrepet sosial responsivitet for å betegne en elementær form for sosial omgang. Når vi får en henvendelse fra andre har vi en allmenn, nærmest instinktiv svartilbøyelighet. Det er nedlagt i oss at vi skal besvare andre menneskers henvendelser. Å klikke like på noe folk legger ut på Facebook kan tolkes inn i et moderne uttrykk for dette. Det er forsket en god del på den hilsningsmåten som på engelsk kalles nodding og som vi ville omtale som nikking. Når en går på skitur blir en slått av at dette er en form for forsiktig gjensidig oppmerksomhet som er meget utbredt. To personer som møtes i løypa nikker idet de passerer hverandre. Noen ganger foregår det nærmest synkront, andre ganger er den enes nikking et svar på den andres. Når noen har nikket føler en selv at det er unaturlig eller uhøflig å ikke gjøre det samme. Hvis den ene sier hei, føler den andre vanligvis at det ikke holder å nikke, en må svare hei.
4
Forstått i disse termene kan et klikk på likes-‐knappen være en form for nikking i den digitale løypa. Men det er ikke en helt symmetrisk relasjon idet den ene sender noe og den andre anerkjenner det som mottas. Symmetrisk kan det først bli over tid dersom likingen inngår i en stilltiende (eller uttalt) avtale om at hvis jeg liker det du legger ut (antar jeg) at du liker det jeg legger ut.
Kommunikasjon via Internett generelt og sosiale medier omtales noen ganger som et oppmerksomhetssug eller oppmerksomhetssluk. Kritikere legger vekt på at vår jakt på oppmerksomhet kan anta syklige dimensjoner. Vi blir hypersosiale på en selvopptatt eller selvdyrkende måte ved stadig sterkere å jage anerkjennelse eller bekreftelse utenfra. Likes blir både noe en er ute etter og noe som gir energi og selvrespekt. En mer nøktern kommentar kan være at det å søke anerkjennelse og positiv oppmerksomhet ikke er en nye menneskelig egenskap, men at måtene dette behovet dekkes på er annerledes nå en før. Kanskje har sosiale medier demokratisert anerkjennelsen og gjort at flere kan beruses av den glede en kan føle når andre responderer positivt på noe de har ytret, vist fram eller prestert?
Perlemorskyer, Lillehammer 31.januar, 2016: En blek versjon av det øyet så, men
likevel noe for Facebook? En tolkning av sosiale medier er at de representerer en omforming av vår sosialitet og våre typiske vaner i omgang med andre mennesker. Stikkord for denne omformingen kan være at den er tynnere, flyktigere, og kjappere, men for mange også mer oppslukende, tidkrevende og at den innebærer rikere anledninger til
5
både å vise fram egne talenter og få innsyn i andres. Facebook innebærer tilsynelatende et bedømmelsestyranni, men det er gjennomgående et mildt og snilt regime med tommel opp som dominerende innslag. I tillegg må det understrekes at det å være på Facebook rommer en rekke forskjellige bruksmåter. En kan velge å jakte og vektlegge tilbakemeldinger i form av likes, men en kan også være på sosiale medier ut fra helt andre motiver og velge en annen stil for sin deltakelse. Figuren med Emma er hentet fra en Facebookside og leverer en ganske eksplisitt ironisering over en bestemt bruksmåte av Facebook: det å legge ut meldinger og bilder om helt trivielle ting. Den som la ut denne figuren risikerer selvfølgelig også å bli trivialisert og innlemmet i det uendelige antall ytringer som avføder noen likes eller noen kjappe kommentarer og ikke en dypere og mer selvkritisk refleksjon.
En ’like’ er et mangetydig, men tilsynelatende også meningstungt tegn. Det tillegges vekt i kraft av at det aggregeres og telles opp ”by the end of the day”. På den måten blir det også et kvasimål. Det måler summen av oppmuntrende tilrop. Denne summen indikerer hvor mye gjenklang enn har i sine nære sosiale omgivelser. Tolkningene av selve tegnet som er levert foran indikerer at det er høyst uklart hva som utløser en like. Dette forhindrer ikke at summene av likes oppfattes som sammenlignbare størrelser. Grunnen til at dette skjer er ikke bare at sosiale medier som Facebook har en bestemt arkitektur, men at disse fungerer innenfor et samfunn som i mange henseende har en tendens til å utvikle en kvantifiserings-‐, måle-‐ og rangeringsmani.
Selv om denne manien på mange måter er en toneangivende tendens er det ikke dermed sagt at alle som er på Facebook tillegger antall likes veldig stor vekt. En vanlig observasjon blant de som er aktive på Facebook er at politiske ytringer og standpunktmarkeringer høster færre likes enn morsomme og koselige bilder eller mer trivielle hverdagsbetraktninger. Mens Neil Postman i sin bok fra 1985 hevdet at vi var i ferd med å more oss til døde ser det nå kanskje ut til at vi står i fare for å kose oss til døde. Likevel fortsetter mange ufortrødent å bruke et medium som Facebook på sin måte og på sine premisser. Det kan være en politisk talestol, et diskusjonstorg, et møtested for folk med sære interesser og rare hobbyer. Hvilke bruksmåter av sosiale medier som over tid vil vinne fram og hvilke som vil tape terreng er ikke skrevet i stein.
Analytisk er det grunn til å skille mellom tegnet Likes og hvordan det brukes på tre nivå. Det første er selve den individuelle respons, det skulderklapp en får når en bestemt person klikker på likeknappen. Det andre er når likes telles, aggregeres og sammenlignes. Facebook gjør det helt automatisk for oss og like automatisk vil vi oppfatte det som et mål på noe uansett om folks motiver når de klikker (!) kan være blandede. Det tredje er nivået for big data. Her kvernes mikrodata som likeklikk gjennom svære datamaskiner og underlegges bestemte analytiske blikk. Slik kan det avdekkes mønstre som for eksempel kan utnyttes til kommersielle formål. Resultatet i stort er et resultat av de små beslutningers tyranni. Det starter med en kanskje litt vilkårlig, spontan og triviell
6
handling og ender med store data som noen kan brukes instrumentelt. Slik blir informasjonssamfunnet til, som en prosess der data, fakta og meninger siver og dyttes inn ovenfra og der meninger og ytringer produseres nedenfra og løftes opp til samfunnsmessig utnyttbar informasjon. Produksjon av likes er både en hyggelig liten hverdagsting som vi kan ta mer eller mindre alvorlig, men også råstoff som trekkes inn i den digitale virvelvind. Dermed blir et element i det som skritt omdanner samfunnet, den offentlige samtalen og i siste instans kanskje også våre tenkemåter og våre former for sosial intelligens.
Man er mans gaman, het det i Håvamål. Vi har et ønske om å like andre mennesker og selv å bli likt. Men måten dette ønsket håndteres på er ikke kontekstuavhengig. Agnes Ravatn skriver følgende om mentalitetsforskjeller mellom østlendinger og vestlendinger: På Austlandet lærde eg å gi komplimenter. Eg gjer det berre når eg verkelig meiner det, men like fullt. Eg seier det høgt, til den det gjeld, utan å dirre i stemma eller flakke i blikket. Det er ein enkel måte å praktisere utilitarisme på: Den som får komplimenten, blir glad, og den som gir han blir glad. Ein ven fortalde meg ein gong at han levde etter følgjande regel: Når eg tenkjer noko fint om nokon, så skuldar eg den personen å gi beskjed om det…(Dag og Tid, nr.4, 2016: 20-‐21)
I og med utbredelsen av sosiale medier som Facebook der en stor andel av befolkningen over hele landet er brukere innebærer kanskje en gradvis utvisking av mentalitetsforskjeller og bidrar. Om alle anerkjenner og knytter sosiale bånd ved å like betyr det også at alle i en videre forstand taler med en likere stemme.