Danny Scheinmann

Tilfeldige tegn påheroisk kjærlighet

Oversatt av Elisabeth Solberg Holm

Danny ScheinmannOriginalens tittel: Random acts of heroic love

Oversatt av Elisabeth Solberg Holm

Opprinnelig utgave:© Danny Scheinmann 2007

First published in Great Britainin 2007 by Doubleday, a division of Transworld Publishers

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2009

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43807-4

1. utgave, 1. opplag 2014

Illustrasjoner: Kart © Neil Gowerlllustrasjoner: © Julia Lloyd

Sitat på s. 50 er hentet fra William Shakespeare, Kjært besvær forgjeves,gjendiktet av Bjørn Alex Herrman, Solum forlag, 1989.

Sitatene på s. 172 og 173 er hentet fra William Shakespeare, Et vintereventyr,gjendiktet av Gunnar Reiss-Andersen i William Shakespeares dramatiske

verker, bind VII, Aschehoug, Oslo 1935.

Omslagsdesign: Ingeborg Ousland

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til kjærlig minne om Stella

Tilegnet Sarah

Notat nr. 17

Fortell henne at livet er kort, men kjærligheten lang.

Tennyson

1

Etter et hardt slag mot hodet er hukommelsen som ethus etter en orkan: ugjenkjennelige bruddstykker, stumper,splinter.

Brokker av minner ligger strødd rundt i vrakgodset. Alledelene er der, et eller annet sted, men landskapet er så for-dreid at når hjernen snubler borti dem, har den ikke denfjerneste anelse om hva de er eller hvor de kommer fra.

«Hvor er Eleni?»«Muerta,» sier legen.Leos øyne lukker seg, han er merkverdig rolig idet han

betrakter bomben som kommer susende mot ham. En sistekikk før han rives vekk. Han leter gjennom tankene, mendrar ikke kjensel på det han ser. Tett skodde tilslører alt;han kan bare skimte noen få, vagt gjenkjennelige former.Muerta. Han vet allerede at hun er død. Da han spurte,hadde han ingen anelse om det, men når han hører svaret,lyder det som bekreftelsen på et minne han ikke helt klarerå hente frem. Noe kommer vaklende ut av tåken og blirplutselig skarpt. Eleni. Brune øyne, som små dråper, kraftigmanke av ibenholtskrøller, elektrisk energibunt, syngende.Alltid syngende, slik andre puster. I et flyktig øyeblikk kjen-ner han hennes lyse utstråling og varme. De var som etteneste atom, uadskillelige.

Bomben har nesten nådd ham. Atomet er i ferd med ådeles. Energien i ferd med å slippes løs, rasende og ustyr-lig.

«Kan jeg få se henne?»

9

«No es buena idea.»«Hvor er hun?»«Her, på et annet rom.»Det pågår et spill. Legen vil ikke at pasienten skal se sin

døde kjæreste – i alle fall ikke ennå. Han sier: «La oss latesom hun ikke er død på ordentlig. Muerta – det er bare etord.» Spillet dreier seg om skadebegrensning. Leo er medpå leken. Han vet ikke hvor han er eller hvordan han komdit. Han husker ikke noe av det som nylig er hendt. Hanvet bare at han elsker en jente som heter Eleni, og at haner nødt til å se henne, koste hva det koste vil. Han merkerhvor anspent legen er. Hvis han viser det minste tegn tilå bryte sammen, vil han holde dem adskilt. Så han spillerrolig.

«Vær så snill, la meg se henne.»Legen merker seg den faste besluttsomheten i Leos blikk

og virker beroliget. Kanskje gutten kan takle det likevel.Han vet ikke noe om disse to unge utlendingenes historie.Han vet ikke noe om hvor sterkt forholdet deres var.

«Venga,» sier han rolig og viser vei mot døren.Det er først da det går opp for Leo at han ligger på en

seng, og at han må ha vært bevisstløs. De første ordenehan sa da han våknet var til Eleni. Noe av den grøtete for-virringen henger fortsatt i. Hvorfor snakker legen spansk?Spørsmålet blir hengende i tankene hans som en hyssing-stump der den andre enden har forsvunnet i disen. Handrar i den, og en tråd kommer frem fra tåken. Et minneklamrer seg til den. Jeg er i Latin-Amerika. Jeg kom hitmed Eleni. Men hvor? Guatemala? Nei, derfra fløy vi tilColombia. Colombia, da? Nei. Han trekker hardere i sno-ren. Nei, ikke Colombia. Etter Colombia kom Ecuador.Ecuador, hva kommer etter Ecuador? Hvor skulle vi etterdet? Han drar hardere, tråden frynses opp. Peru. Fra Ecua-dor til Peru. Hvordan? Hvordan kom vi oss til Peru? Sno-ren ryker. Jeg må være i Ecuador eller Peru. SannsynligvisEcuador. Jeg husker ikke Peru. Han ser på den istykker-revne snoren. Han står ved kanten av et hull som det ennå

10

ikke er mulig å lodde dybden av. Han stirrer ned i avgrun-nen som en senil mann som i et øyeblikks klarsyn forstårat han har mistet hukommelsen.

Han karer seg opp på bena. Han føler seg svimmel ogstøtter hånden mot sengen for å holde balansen. Han blun-ker hardt og forsøker å fokusere på emaljevasken på mot-satt vegg. En av kranene drypper, det irriterer ham. Denmå ha dryppet i årevis, for vannet har etterlatt en stygg,brun flekk i vasken. Uansett hvor han måtte befinne seg,så er stedet i forfall. Malingen flasser av veggene, og ettykt lag med spindelvev henger uforstyrret i hjørnene. Enensom gekko overvåker det hele fra taket. Legen tar tak iLeos arm og fører ham nedover en korridor.

De stanser foran en lukket dør. Leo vet at hun er på denandre siden. Legen skyver døren opp. Eleni ligger på en tril-leseng. Det er blod på den blå skjorten hennes, skulderen erute av ledd. Det er et skrubbsår på kinnet hennes. Nå tref-fer bomben. Noe i ham brister, og rekkevidden av det somhar skjedd, eksploderer inni ham. Blodet dundrer ukon-trollert av gårde, flommer gjennom ham som en elv somhar gått over sine bredder; bena hans skjelver og knærnesvikter; pusten blir kort og river i halsen. Hjertet avviserdet tilstrømmende blodet og tømmer seg; magen låser seg,kyler ufordøyd avfall nedover så det kræsjlander i tykktar-men; anus strammer seg for å forhindre avføring. Nesenhans fylles med rennende slim, øynene blunker febrilsk, sy-net sløres av tårer. Han kollapser på gulvet og gir fra seg ethøyt, raspende hyl langt nede fra strupen. Sykepleiere trerom lenger nede i korridoren stanser opp som mødre somhører spedbarnsgråt. Folk kommer løpende fra alle kanter.Legen lukker døren. En mumlende mengde samler seg uten-for. Noen av dem vet hva som er skjedd. De er vitner somselv er pasienter på klinikken. De har lurt på hva som villeskje når gringoen kom til seg selv igjen og fikk vite at kjæ-resten hans var død. «Herregud,» har de gått og sagt, «nården gutten våkner… det er ikke til å holde ut.» Så har dekorset seg og takket Jesus for at de får se sine kjære igjen.

11

Leo ligger og hulker, han har brutt fullstendig sammen.Aldri før har han vært så ensom. Fortapt i en eller annennavnløs, søramerikansk by, med halve hukommelsen revetbort. Han reiser seg og går mot Eleni. Han stryker hennemykt på kinnet. Huden hennes er fortsatt varm. Kanskjehun ikke er død, kanskje hun kan vekkes til live igjen. Hanser på legen med et streif av vill optimisme i blikket. Munn-mot-munn-metoden, kanskje han kan vekke henne til liveigjen med munn-mot-munn-metoden! Han klemmer rundtnesen hennes og åpner munnen hennes og puster sitt des-perate håp inn i henne. Igjen og igjen blåser han sin egenlivskraft inn i henne. Så slår han på hjertet hennes for å fådet til å banke. Han dunker hardere og hardere. Han vetat han skader henne, at hun kommer til å få blåmerker,men det er ikke annet å gjøre. Legen legger hånden sin påLeos skulder. Men han er blitt grepet av et ynkelig håp somnekter å slippe taket.

«Elektrosjokk. Har dere sjokkbehandling? Øh… chocelectrico. Tienes?»

«No hay, señor. Esta muerta.»Hun kan jo ikke være død, han vil ikke tro det. Han fort-

setter å puste inn i henne. Han ber om at det skal skje etmirakel, og det gjør det! Det kommer et lavt, hest pust utav munnen hennes, dypt nedefra. Det er en lyd han kom-mer til å huske resten av livet.

«Hun lever! Hun puster! Hørte du det?»Legen står helt urørlig. Leo våkner plutselig til liv, han

trenger ikke denne idiotiske, sløve legen, han kan gjenopp-live Eleni på egen hånd. Han fyller henne febrilsk opp medluft, og hver gang svarer hun med et pust.

«Señor, señor!» Legen legger hånden sin på Leos skulderigjen. Han overser det, hjertet hans svever, han har nestenlyst til å le.

«Señor, hun puster ikke. Det er din pust som kommertilbake fra lungene hennes».

Leo kjenner etter Elenis puls. Det er ikke noe der. Noken gang synker fortvilelsen ned i ham. Han kysser pannen

12

hennes og hvisker greske ord hun har lært ham fra mors-målet sitt: «Matyamou, karthiamou, psychemou.» Øynenemine, hjertet mitt, sjelen min.

Han stryker henne over håret slik han av og til gjordenår hun sov. Langsomt forlater varmen kroppen hennes. Etøyeblikk senere hyler han som en hund. Hvor lenge dettepågår, har han ingen anelse om.

Den gamle legen står i et hjørne og ser på. Han kjempermed tårene, han vil ikke la følelsene seire over den profesjo-nelle selvbeherskelsen. Senere skal han dra hjem og gråte iarmene til kona og holde hardt rundt henne en lang stund,nyte pusten hennes, lukten hennes, kjærligheten hennes.

Historien har spredd seg over hele sykehuset, og mengdenutenfor døren har gitt etter for den usmakelige nysgjerrig-heten som overmanner folk når de står overfor noe tragisk.Noen skyver opp døren. De ser en mann som er knust avsorg, ansiktet hans er herjet og forvridd, og ved siden avham ligger en liten kvinne, skjev og livløs, på en seng. Detrekker alle pusten dypt, som om de var ett, og i et kortøyeblikk avspeiler Leos ansikt seg i deres.

«Kom dere vekk, forsvinn! Dette er ikke noe freakshow.La meg være i fred…» Og mens han snakker, brister Leosstemme, og blir nesten borte. De har sett nok nå, de erskamfulle og noen lukker døren.

Denne hendelsen vekker en tanke i hans omtåkede hode.Hvorfor kjenner jeg igjen disse menneskene? Han venderseg mot legen.

«Hvilken dato er det?»«Det er andre april, señor.»«Andre april?» Han leter desperat inni seg for å finne en

kobling.«Hvor er jeg?»«Latacunga, señor.»Latacunga – han kjenner det navnet. Ja, nå husker han

13

at han har reist gjennom Latacunga. Det er et travelt mar-ked på torget i byen. Han byttet buss der sammen medEleni da de skulle opp i fjellene. Han er i Ecuador.

«Hvilken dato er det?» Han har glemt at han nettopphar stilt spørsmålet.

«Det er andre april.»«Andre april? Hva er det som har skjedd?»«Du har vært i en bussulykke.»Han klarer ikke å plassere opplysningen noe sted i hu-

kommelsen. Den skaper ikke engang den minste krusningi sinnet. Han kjenner på tanken et øyeblikk. Nei, han hus-ker ikke noen buss eller noen ulykke. Tanken henger påutsiden av ham som en fremmed som forsøker å få inn-pass. Hjernen hans nekter å koble informasjonen til noensynapse eller nerveutløper. Og likevel, et eller annet sted idet indre vrakgodset ligger den lille, svarte boksen, den somregistrerer alle data på flyturen, og som bærer på sannhetenom hva som skjedde. En merkelig beskyttelsesmekanismehar satt inn for å forhindre at han kommer for nær dentraumatiske opplevelsens episenter. På samme måte som etvitne i en rettssak kan nekte å avgi forklaring om forholdhan selv er innblandet i, slik nekter også kroppen bevisst-heten tilgang til den informasjonen som kan skade den.

«Hvilken dato er det?» Han lurer på om han har stiltspørsmålet før.

«Andre april, señor,» gjentar legen tålmodig.«Hvilket år?»«1992.»Leo tumler med årstallet. Han dro av gårde i 1991. Når

i 1991? Slutten, helt mot slutten. Desember 1991. Så hvaer det som har skjedd i løpet av de siste fire månedene? Etlite lys skrur seg på, og han ser seg selv ligge på en strandmed Eleni. Det er nyttårsaften; fra Cartagena i Colombiahar de dratt på dagstur til en tropisk øy. Eleni har på segden rosa badedrakten. De ligger der i solstekens salighetmed føttene i bølgeskvulpet. Han snur seg mot henne ogkysser det varme kinnet hennes.

14

«Vet du hva, jeg kan ikke komme på noe mer jeg ønskermeg i hele verden. Jeg har deg ved min side, og jeg elsker degog det er alt. Det finnes ikke noe bedre i livet enn dette.»

Eleni smiler, lener seg mot ham og kysser ham. «Vi måta et bilde,» sier hun. Hun finner frem det lille polaroid-kameraet, holder det på en armlengdes avstand over ho-dene deres og retter det mot dem. De sjekker hvordan desitter i speilbildet på linsen, så knipser hun. Klikk.

Han kikker ned på den døde kroppen hennes. Minnet røs-ker i ham som et par hender som pløyer seg gjennom bryst-benet hans, river opp brystkassen og blottstiller hjertet forvær og vind. Ryggraden smelter vekk og han står foranden døde kjæresten sin som et medtatt stykke kjøtt. Hanfår ikke puste. Det eneste han klarer å tenke på nå, er athan vil dø og forsvinne sammen med henne.

Ut av intet sprenger en plutselig krampe gjennom benet.Han ser ned og legger merke til at olabuksene er revet oppog fulle av blod. Så kjenner han at det banker i hendene.De er kuttet opp og blør. Det stikker glasskår opp av hu-den. Et lite øyeblikk blir han fullstendig oppslukt av segselv og av å plukke ut splintene.

Den høyre skulderen hans er kraftig forslått og hofteled-det sender skarpe varselskudd oppover ryggen. Han skjøn-ner at han har skader nedover hele høyre side. Men al-ler verst er høyre kne. Han klarer ikke å bøye det, ikke åkjenne det engang. Hvordan kan han ha unngått å merkedenne smerten helt til nå?

Hvilken dato er det? lurer han på. Det er for flaut å spørreenda en gang. Døren går opp. Tilskuerne er borte. En politi-mann kommer inn og ber Leo følge med ham til bussta-sjonen for å identifisere sekkene sine. Leo kvier seg for åforlate Eleni, men han er merkelig åpen for forslag. Deter ingen som helst motstand igjen i ham, og han blir ly-dig med politimannen ut av rommet. Legen følger etter, ogEleni får ligge i fred.

15

«Hva heter du?» spør politimannen.«Leo Deakin.»«Det er rett her borte, Leo, vi er der straks,» sier politi-

mannen på spansk.Varmen slår mot dem idet de går ut av klinikken og inn i

den blendende kveldsolen. Foran dem strekker den enormehovedplassen seg ut. Et travelt søramerikansk marked ifull aktivitet. På den ene siden blir levende kveg auksjonertbort, lamaer og kuer sprer møkk utover bakken, og kyl-linger som henger i klynger etter føttene fyller luften medfebrilsk klukking. Fruktselgerne sitter på rekke og rad påteppene sine med varene lagt i vifteform foran seg, og develstående Otavalo-indianerne, med langt, flettet hår, byrfrem fargerike, håndvevde hengekøyer og ponchoer. Leobegynner å svette. Så uutholdelig verden er, så hard og li-kegyldig. Han grøsser og trekker seg unna som en slangesom blir stukket med en pinne. Liv fylt opp av trivialite-ter og ensformige oppgaver. Patetiske, monotone, jordisketilværelser i den materielle vinnings tjeneste. Han betrak-ter verden gjennom en kikkert som holdes feil vei. Alt erlite og fjernt, utenfor rekkevidde, avsondret. Han tilhøreren annen verden nå, en boble der han kan høre sine egnehjerteslag og kjenne huden rynke seg. Markedet er en svaksumming tusen mil unna. Lydene er dempet og uvirkelige.Han er under vann og ingen legger merke til at han drukner.

Forrige gang han var på det samme torget, kunne hanog Eleni knapt gå en meter før de ble overfalt av selgereog ble innhyllet i klær eller smykker de ikke ville ha. Demotstod alle tilbud inntil Leo fikk øye på to små, utskårneinkahoder, en mann og en kvinne. Han kjøpte dem uten åprute og ga mannehodet til Eleni som et minne.

Denne gangen vender selgerne seg instinktivt bort nårhan går over plassen. For en gangs skyld blir han oversettog unngått. Noe ved øynene til denne mannen, som er fan-get i en tragisk, forvirret tilstand, forstyrrer torghandlerneog får halsen til å kjennes tørr. Denne mannen er så visstikke ute på noen handlerunde.

16

Politimannen fører dem til et lite skur på bussterminalen.Vanligvis er det fullt av bussjåfører og billettselgere, meni dag har de samlet seg utenfor i livlig diskusjon om ulyk-ken. De blir stille når de ser Leo nærme seg. Skuret er full-stappet av bager, og der, midt i, ligger to store ryggsekker.Han kravler mot dem, usikker på om de er hans. Han for-søker å løfte dem, men blir plutselig svimmel, vakler ogrykker til. Legen går mot ham og løfter de to sekkene. Leolegger merke til en ishakke og et par brodder som stikkerut av den ene. Han stirrer nysgjerrig på dem. Han dob-beltsjekker navnelappen og ser at det står Leo Deakin påden.

Da de går over plassen igjen, flakker Leos blikk frem ogtilbake idet han desperat forsøker å huske. Nerveceller ogsynapser gnistrer inni ham, og plutselig smetter noe ut avmørket. De er i Quito, i en butikk som leier ut fjellutstyr.Leo elsket å klatre i fjellet, det var en av livets mest full-komne gleder. Fullkommen fordi når du hadde nådd top-pen, visste du at du ikke kunne komme lenger. Du fikk enfølelse av total gjennomføring. Dette var en sjelden opp-levelse for ham, i et liv der så mange aktiviteter er konti-nuerlige, endeløse, og der du måtte se inn i fremtiden forå finne det minste tegn på tilfredshet. Cotopaxi, som ra-get over høysletten som en forlokkende, eksotisk dessert,kom til å bli en kjempeutfordring. Mannen i utleiebutikkensa at de skulle ligge over på fjellhytta ved fem tusen me-ters høyde, kanskje til og med i to netter, for å akklimati-sere seg. Han rådet dem til å starte klokken to om nattenpå selve klatredagen, så de kunne nå toppen ved daggryog rekke hjem før ettermiddagens mildvær, for det kunneby på uforutsette farer. Brodder og ishakker ville være heltuunnværlig, men hvis været holdt seg, kom ikke turen tilå bli så altfor vanskelig.

«Skal dere til toppen begge to?» spurte han.«Ikke jeg,» svarte Eleni. «Jeg klatrer opp til fjellhytta,

lenger går jeg ikke.»

17

«Ikke ta noen sjanser,» advarte han. «Et par nybegyn-nere døde der oppe i fjor.»

Leo husker frokosten. De hadde gått til favorittkafeenlike ved hotellet. Han hadde spist en fruktsalat med korn-blanding og honning. «Gudenes frokost» hadde han kaltdet; ananas, maracuya, mango og pasjonsfrukt. Han kjen-ner smaken i munnen når han tenker på det. Eleni haddeslukt en bananpannekake med sjokoladesaus og klarte ikkeå unngå at den varme sausen rant nedover haken. De haddetatt seg god tid til kaffen. Etterpå hadde de gått tilbake tilhotellet og hentet de tunge sekkene og begynt å gå mot buss-stasjonen. Endelig var den der, busstasjonen. De kom ditover en time senere enn planlagt. Ville Eleni vært i live nå,om de ikke hadde drøyd så lenge ved frokosten? Minnethans slutter ved busstasjonen; han klarer fremdeles ikke åse for seg noe av reisen i hodet. Kanskje er det like godt åikke vite, men han klarer ikke å forhindre at tankene fa-rer videre. Hullene tettes sakte igjen, og mot sin egen viljekommer hjernen til å fortsette å arbeide helt til jobben erfullført.

18