Sosialistisk framtid nr 3 2012

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012 1

sosialistiskFramtid

03/2012 LØSSALG - KR. 30,-

Fred og forsvarspolitikk

Sosialistisk framtid,Boks 131, N-5804 [email protected]

ISSN: 1503-6537Opplag: 700Trykk: A2G Grafisk AS.

Utgiver: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk forum og Forlaget Marxist A/S.

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter.

Hvis ikke annet oppgis er bilder hentet fra Wikipedia eller Flickr.

Redaksjon: Marcos Amano, Henrik Carlsen, Oscar Dybe-dahl, Kenneth Olsen og Aslak Storaker.

Redaktør: Aslak Storaker.

Layout og forside: Henrik Carlsen og Alsak StorakerBaksidefoto: Marianne LerfaldRedaksjonen avsluttet: 12.04.2012

Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 200. Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 190. Kontonummer for innbetaling av abonnement/kontingent: 0539 15 07653. NB: Ved betaling av kontin-gent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet.

Utgis med støtte fra

Sosialistisk

framtid

2 Sosialistisk framtid nr. 3 - 2012

Fra folkeforsvar til krigspolitikk av Hedda Bryn Langemyr s. 4Et forsvar for vår tid av Torbjørn Bongo s. 7NATO øker trusselen mot Norge av Arnljot Ask s. 9F35: Et vanvittig kampflykjøp av Barbara Gentikow s. 11Starten på et nordisk fredssamarbeid av Magnus Dahler Norling s. 14Norsk våpeneksport av Aleksander Harang s. 15Irak: USAs kontroll tar en ny form av Mathias Cederholm s. 17Opprøret i Syria - en propagandakrig av Elisabeth Reerhorst s. 20Syria - Ein appell for ei politisk Løysing s. 24Jihadist-elementet i Syria og kva det inneber av Paul Rogers s. 25Oppsiktsvekkjande informasjon om Syria frå Robert Mood s. 27Den dialektiske materialismen forhold til metafysikk av Eystein Kleven s. 28Massemorderen som kom inn fra ingentin - Bokomtale av Aslak Storaker s. 31Anvisningen av Jan Wilsberg s. 33Dikt s. 34

For en ny norsk sikkerhetspolitisk doktrine basert på fred og anti-imperialismeDet er tid for å stille spørsmålet om den rådende sikkerhetspolitiske doktrinen og den praktiske utførelse av den er i samsvar med det norske folks interesser. Den overordnede tanke synes å være å følge USA gjennom NATO-ledede operasjoner. Den sittende regjering søker i tillegg legitimitet i det såkalte "FN-sporet". Doktrinen er lojalitet over-for USA og de øvrige vestmaktene for å sikre gjensidig bistand dersom behovet skulle oppstå. De store geopolitiske og sosiale endringene i kjølvannet av Sovjetunionens fall har ikke i det vesentlige endret den norske sikkerhetspolitikken. Spørsmålet er, hvorfor er doktrinen den samme, sjøl etter omfattende endringer i trusselbildet?

Siden norsk sikkerhetspolitikk legges nært opp til USAs må det være relevant å spørre om hva formålet er med USAs globale militære ambisjoner? Ved å følge sporene, kan vi se at involveringen og inter-vensjonene skjer der USA har økonomiske interesser eller interesser i å kontrollere strategiske pass og sjøveier. I denne strategien inngår svekkelse av motkrefter, og særlig av større stater som hindrer økono-misk og militær ekspansjon. Historisk har Russland med sine enorme områder og ressurser, vært omfattet med særlig interesse og militær aggresjon fra imperialistiske makter. Kina med sin produktivkraft og finansielle styrke har naturlig nok i dag en helt spesiell plass i dette bildet. I en innsirkling av Russland og Kina, er stater med strategisk beliggenhet i Midtøsten, Asia og Sør-Kina havet, sentrale områder for USA å få kontroll over. De gamle imperialistmaktene, USA, Frankrike og Storbritannia øker sin militære aktivitet i områder med stor sosial uro, for i kaoset å gripe mulighetene som gir seg, for på nytt å skaffe seg kontroll over råvarer, særlig energikilder, og nye militære støt-

tepunkter. Imperialisme i nedgangstid kan være en farlig forteelse, den kan søke til militære løsninger. Økonomiske kriser har tidligere bestemt tidspunktet for utløsning av storkriger.

Men hva er det norske folks sikkerhetspolitiske interesser? En norsk sikkerhetspolitisk doktrine burde ta utgangspunkt i det norske folks interesser i avmilitarisering og stabilisering i Nord-områdene, hvor Norge forvalter en betydelig andel av verdens energi- og matressurser. Militarisering og ustabilitet i andre områder som følge av kamp om tilgang på energiressurser kan i siste innstans virke negativt på stabi-liteten i våre egne områder. Hvorfor deltar da Norge i imperialistmak-tenes røvertokter i andre deler av verden, røvertokter med det åpenbare formål å sikre sine egne stater og selskaper tilgang på naturressurser? Er ikke det å undergrave det folkerettslige prinsippet om nasjonenes sjølbestemmelse, et prinsipp nødvendig for internasjonalt å legitimere Norges overhøyhet over store havområder? Ja, hvorfor deltar Norge, som energiproduserende stat, i energikonsumerende stormakters intervensjoner i energiproduserende stater? Det absurde kommer ennå klarere fram når det ses i lys av at de to imperialistiske verdenskrigene i forrige århundre har sin årsak i militære angrep for å få tilgang på naturressurser. Istedet kreves en ny sikkerhetspolitisk doktrine og praksis, basert på avspenning, anti-imperialisme og fornuftig ressurs-forvaltning hvor Norge tar ansvar for den betydning naturgrunnlaget har for verdens befolking.

Redaksjonen


GLIMT FRÅ VERDA

Argentina nasjonaliserer spansk oljeselskapPresidenten i Argentina, Cristina Fernándes de Kirchner, presenterte i mai månad eit lovforslag for kongressen i Buenos Aires der ho føreslår gjennasjonalisering av oljeselskapet YPF. Dette vart seldt til den spanske oljegiganten Repsol under president Carlos Menem, elles mest kjend for ei rekke korrupsjonsskandalar. Fernándes de Kirchner ønskjer no at staten skal eige 51% av YPF. I følgje Financial Times er nasjonaliseringa av YPF den største overtakinga sidan Russland tok over Yukos i år 2000.

Klassekampen

Ottast husleigeprisaneDen nye presidenten i Frankrike, François Hollande, har innført regulering av husleigeprisar. Lova forbyr eit stort antal huseigarar å setje opp husleiga når ein leigekontakt skal fornyast. Lova skal bremse prisauken og stoppe dei som har misbrukt stillinga si i krisetider, i følgje den franske regjeringa. Reguleringane lener seg på ei lov om husleige frå 1989, som opnar for at staten kan regulere leigeprisane i eit geografisk område dersom prisnivået og prisutviklinga er ”unormalt” høg. Reguleringane gjeld 38 byar og tettbygde støk, der kring 40 prosent av folket bur. Dette vil gjelde til ei ny bustadlov skal leggjast fram i 2013, skriv franske Le Huffington Post. Hollande lovar også å byggje 500.000 nye bustader kvart år for å få utleigeprisane ned.

Dagsavisen

Bustadbygging i VenezuelaMange arbeidarar i Venezuela har hatt to alternativ når det gjeld å skaffe seg ein heim. Anten, sjå at storparten av løna forsvinn til dyre leiger, eller byggje sjølv svart utan elektrisitet, rennande vatn og avløp. 7. mai 2011 starta regjeringa i Venezuela ein landsomfattande kampanje der alle som ville kunne melde seg for å få ein heim. Når prosessen vart avslutta, 15. oktober 2011, hadde 526 409 familier meldt seg for å få ein ny heim. Og i midten av mai 2012 var ein oppe i 202 042 nybygde heimar. Prisen er relatert til inntekta samt minimumsløna i landet, og dette skal nedbetalast på 25 år. Lånet

kjem frå statlege bankar eller føretak som vert kontrollerte av regjeringa. Alt er kraftig subsidiert. Familier som har lågare inntekt enn minimumsløna får 100 prosent av lånet dekka av staten, det vil seie at dei får det nye husværet heilt gratis. Bustadsatsinga har blitt ein viktig motor i den økonomiske utviklinga. Auken i BNP i Venezuela for det første kvartalet i 2012 var 5,6 prosent.

Proletären

Arabisk venstreside vil ha fredeleg løysing i SyriaMedan somme på den arabiske venstresida held fram med å støtte regimet i Syria på grunn av styret sin kamp mot Israel og ”motstand mot imperialismen”, gjev andre si udelte støtte til ”dei revolusjonære” opprørarane og deira forsvar av menneskerettane. Men majoriteten av venstrekreftene i den arabiske verda er prega av ein varsam distanse til det syriske opprøret. Dei fordømmer framfor alt militariseringa av opprøret, som berre tener dei radikale islamistane og dei utanlandske krigarane som strøymer inn i Syria. Dei peikar deretter på tendensen til å gjere opprøret til ein konflikt mellom trusretningar, og åtvarer mot faren for ein endelaus borgarkrig med dei kristne og alawittane mot den sunnimuslimske majoriteten, som har blitt radikalisert av regimet si undertrykking. Og ikkje minst er dei urolege for dei regionale og globale styrkeforholda, Iran og Syria mot Golf-monarkia, Russland og Kina mot USA. Redsla for eit maktvakuum og eit Syria etter Assad som både har forsona seg med USA og alliert seg med Golf-landa, i tillegg til islamismen sin framgang etter den arabiske våren, gjer at storparten av dei arabiske venstrepartia går inn for reformer og gradvis overgang til demokrati. Dei meiner at konflikten i Syria må løysast politisk, og ikkje militært.

Le Monde Diplomatique

Peru lanserer fond i kampen mot feilernæring hos barn Presidenten i Peru, Ollanta Humala, har varsla at det vil bli etablert eit fond på meir enn 2.7 soles (1.03 milliardar i amerikanske dollar) per

år for å føre kamp mot feilernæring hos barn i landet. Presidenten sa at pengane vil komme frå sentralregjeringa og frå regionale styremakter i landet. Fondet vil bli brukt i eit omfattande omsorgsprogram for barn og gravide eller ammande mødre. Pengane vil også bli nytta til vaksinar, sosiale program og anna. ”Det vi ønskjer å gjere er å avskaffe feilernæringa. Som regjering kjem vi til å kjempe så hardt vi kan for å utrydde feilernæringa”, sa Humala frå San Martin-regionen i det nordlege Peru. Humala sa vidare at regjeringa sitt mål er å redusere feilernæringa til 10 prosent i 2016, mot 23 prosent i 2010.

BERNAMA-NNN-ANDINA

Britiske soldatar inne i SyriaNærare 200 britiske elitesoldatar opererer inne i eller på grensene til Syria, i følgje den britiske avisa Daily Star. Desse arbeider saman med amerikanske, franske og tyrkiske troppar og MI6- og CIA-agentar som òg held seg inne i Syria. Det offisielle oppdraget deira er å overvake dei syriske masseøydeleggjingsvåpna, men óg å gje støtte til syriske opprørarar og flyktningar.

Daily Star

Bolivia nasjonaliserer naturressursarEvo Morales si sosialistiske regjering i Bolivia kunngjorde 10. juni i år at ho vil nasjonalisere Colquiri, ein filial av det sveitsiske gruveselskapet Glencore. Avgjersla skal ha blitt teken etter konsultasjonar med fagorganisasjonar i gruvesektoren. Det er likevel uklart når avgjersla vil bli effektuert. ”Sidan han kom til makta, har presidenten i Bolivia nasjonalisert ei rekke selskap i ulike sektorar, som naturgass, elektrisitet, telekommunikasjon, gruvedrift og sement”, melder nyhendebyrået EFE. Selskapet Glencore driv mellom anna med utvinning av sink og tinn i Bolivia. Evo Morales uttalte nyleg at staten bør ta kontroll over alle naturressursar.

EFE / SF

”Revolusjonen vår har blitt stolen frå oss av menneske som har sin eigen dagsorden. Eg er i mot regimet, men eg er også i mot dei væpna opprørarane. Vi kjempar mot to regime og to armear no”

Syrisk opposisjonsaktivist i Damaskus til Christian Science Monitor.


Hvordan har nordmenns holdninger til krig- og fredsspørsmål endret seg i tiden siden 2. verdenskrig? I etterkrigstida hadde vi langt flere soldater, men vi kriger mer nå. Er aksep-ten for bruk av militærmakt større nå enn den var før?

Norges Fredsråd ble opprettet dagen etter FN i 1945 og har siden fungert som et paraplyor-gan for størsteparten av norsk fredsbevegelse. I tiden hvor 2.verdenskrig lå veldig friskt i min-net var alle enige om at grunnlaget for fredsar-beidet skulle være å forhindre at noe liknende noensinne skulle skje igjen. Det var bred enighet om å arbeide for et sterkt FN som skulle fungere som overnasjonalt styringsorgan for å sikre verdensfreden. Har Norges holdninger til krig forandret seg siden den gang? Svaret er et udiskutabelt JA! Utviklingen har likevel ikke skjedd uten motsetninger. I tiårene etter 2. verdenskrig hadde Norge mange flere soldater enn i dag. Samtidig er norske soldater nå mer involvert i krigshandlinger enn noensinne.

NATO og FN før og nå

Etter 2.verdenskrig var Norges forsvar defen-sivt innretta. Vi var aller mest opptatt av å unngå krig og spesielt en ny krig på vår jord. Samtidig lå den bipolare maktstrukturen mel-lom USA og Sovjet og ulmet på en slik måte at Norge stadig følte seg truet som Sovjets nære nabo. Store ressurser ble lagt inn for å styrke det territoriale forsvaret, for å styrke folkefor-svaret. Den allmenne verneplikten sto høyt i kurs, og det var veldig vanskelig å unnslippe førstegangstjenesten. Heimevernet ble styrket og mange av de sivile oppgavene ble lagt under militær kontroll.

I 1949 ble NATO opprettet som en forsvarsal-lianse mellom USA og vesteuropeiske land primært rettet mot Sovjetunionen. Med strate-gisk beliggenhet og direkte grense til Sovjetun-ionen ble NATO-medlemskapet hovedstrat-egien for å sikre det tidligere nøytrale Norges uavhengighet mot den militære supermakten i øst. Dette ble forsterket da Warszawapakten trådte i kraft i 1955 og vedvarte under den kal-de krigen. Situasjonen mellom USA og Sovje-tunionen var ytterligere tilspisset, atomtrusse-

len høyst levende og vårt nære forhold til USA, samt at vi ga dem tillatelse til å opprette baser på vår jord, bidro bare til å forsterke dette trus-selbildet. Voldsviljen var derfor større i det norske folk da, og holdningene mellom poli-tikerne og folk flest på dette området var gan-ske samstemt. Det er klart vi måtte bruke de nødvendige midlene vi hadde til rådighet for å forsvare oss.

Men så falt Berlin-muren i 1989 og den kalde krigen tok slutt, Sovjetunionen gikk i oppløsning, War-szawapakten forsvant og verden så med ett ganske annerledes ut. Norge var ikke under nevneverdig trussel lenger. Men den globale husfreden var langt utenfor rekkevidde. Store deler av 1990-tallet bar preg av den eksplosive situasjonen i tidligere Jugoslavia. Samtidig var vi i 1994 vitne til det største folkemordet i moderne tid, nemlig i Rwanda. Mot slutten av 1990-tallet kom selvransakelsen. Vi skulle ha intervenert før i det tidligere Jugoslavia og i Rwanda sto FN fullstendig hjelpeløse og handlingslammet. FN var svekket og det ble avlagt løfter om at dette aldri kunne skje igjen. Frem til nå hadde det internasjonale samfun-net hatt stor respekt for suverenitetsprinsip-pet og i liten grad involvert seg i grusomheter som skjedde innad i land, såkalte intrastatlige kriger. Men et sted måtte grensa gå, og således kom begrepskonstruksjonen “humanitær in-tervensjon”. Dette skulle gi oss rett til å gripe inn i land hvor styresmaktene bedrev systema-tiske overgrep mot egen befolkning.

Da Milosevic trappet opp militærinnsatsen mot Kosovos geriljahær KLA i 1998 ble dette derfor en sak for sikkerhetsrådet i FN. Men Russland og Kina la ned veto mot angrep og således tok NATO makten, gikk utover sitt mandat som forsvarsallianse og gjennomførte den første av operasjonene vi i dag kaller «out of area». NATO var ikke lenger en forsvarsal-lianse, men like mye en angrepsallianse. Dette symboliserer et hamskifte, den største overgan-gen i forståelsen av vårt eget forsvar og av vårt

forhold til NATO. Samtidig var det et skudd i baugen for FN som nok engang hadde vist seg ute av stand til å komme til enighet om en resolusjon. Det har jo vært et problem lenge at de fem landene som sitter som faste medlem-mer av sikkerhetsrådet legger ned veto avhen-gig av hvilken side de støtter i ulike konflikter.

Siste eksempelet på det var når Russland og Kina la ned veto i en forhandling-srunde om sanksjoner mot Syria for et par måneder siden.

Norges nye forsvarspoli-tikk-fra forsvar til angrep

De siste 15 årene har Norg-es forsvar vært mye tettere knyttet til NATO enn til FN. Dette ser vi også tydelig i utviklin-gen av vårt eget forsvar. Fra å være et forsvar som eksisterte for å forsvare oss selv og vårt territorium har forsvaret nå blitt et redskap i norsk alliansepolitikk. Vi deltok i Kosovo i 1999, i Afghanistan fra 2001,i Irak i 2003 og senest nå i Libya i 2011. Forsvaret er langt min-dre enn det var før, og mer profesjonalisert. Det er ikke lenger et bredt invasjonsforsvar. Vi kaller det et profesjonalisert innsatsforsvar. Og ettersom vi ikke er under noen militær trus-sel er dette en innsats som rettes utover. Stadig mer av forsvarets ressurser brukes nå til mil-itære formål utenfor våre landegrenser. Sam-tidig ser vi enorme investeringer som vil kny-tte oss enda tettere til dette, og jeg snakker da spesielt om avtalen om kjøp av 56 Joint Strike Fighter-jagerfly som vil binde oss til NATO og USA i uoverskuelig fremtid. Dette kalles plug and play. NATO har standardiserte systemer for sine medlemmer som binder medlemmene til spesifikke kjøp og anskaffelser og styrker og profesjonaliserer operasjonene og samholdet i NATO. Dette bidrar også til at NATO ofte fore-trekkes av medlemmene fremfor FN, fordi FN har ulike, uoversiktlige og kaotiske innretnin-ger i sine operasjoner.

Hvorfor er så Norge så aktiv i disse angrepskri-gene? Hvorfor er vi så tett knyttet til NATO nå når maktstrukturene er så endret? Og hvorfor reagerer ikke det norske folk sterkere på dette?

Fra å være et forsvar som eksisterte for å forsvare oss selv og vårt territorium har forsvaret nå blitt et redskap

i norsk alliansepolitikk.

Fra folkeforsvar til krigspolitikk

Av Hedda Bryn Langemyrleder for Norges Fredsråd


Jeg tror det primært er fire årsaker til dette: 1) Bruken av retorikk, 2) kollektiv dårlig samvit-tighet, 3) omleggingen av forsvaret, 4) politisk argumentasjon.

1. Bruken av retorikk

Etter 2.verdenskrig var krig forbundet med noe forferdelig og grusomt. En samfunnstil-stand vi på død og liv ville unngå. Vi hadde erfaringene tett på kroppen og visste hva det innebar. Siden har språket for dette endret seg, retorikken har endret seg. Med den kalde krigens slutt og når atomtrusselen forsvant kunne vi løfte blikket. Vi snakket idealistisk om humanitære intervensjoner, vi snakket om ansvaret for å beskytte (FNs Responsibility to Protect-doktrine fra 2005). Doktrinen som ble lagt til grunn for angrepet på Libya.

Vi ser også tilløp til veldig mye krigsretorikk i dagligtale som bidrar til å trivialisere den neg-ative verdien krig er. Et eksempel kan hentes fra sporten: «Storhamar ligger an til å deto-nere en bombe i cupen» meldte TV 2 sporten mandag 7. mars. Ti minutter senere forkynnes tiltalen mot en av tidenes verste drapsmenn. Han detonerte faktisk en bombe. Sportsinnslaget framstår som absurd i sin sammenheng.

Gjør denne eksponerin-gen oss mindre følsomme for disse begrepene når vi hører dem i sammen-henger hvor de er beskriv-ende for virkeligheten? Blir det vanskeligere å ta inn over seg alvoret når vi hører de samme ordene og frasene både i reportasjer fra norsk ishockey og i saker hvor det er snakk om død og store lidelser?

Hensikten med enhver krig er fred, uttalte Augustin allerede på 400-tallet. Hensikten med en krig har altså blitt å sikre freden, sikre menneskers liv, beskytte dem fra noe som er enda verre. Hvis man tror på det og tror på at det er grunnlaget for at Norge stadig går inn i nye kriger, at det er for å gjøre noe edelt og bra, fordi vi bryr oss om de svakerestilte, øker

selvfølgelig aksepten. Målet helliger middelet.

2. Kollektiv dårlig samvittighet

Etter folkemordet i Rwanda og krigen i Bos-nia var det unison enighet om at verdenssa-mfunnet hadde et ansvar for at noe slikt aldri skulle skje igjen. Se så jævlig det gikk da vi

ikke grep inn. Det synes som om dette har satt standarden for senere interven-sjonspolitikk. Når man tar avgjørel-ser om hvorvidt man skal gripe inn er det bildene av barn som ble halshugga av ma-cheter i Rwanda og

massegraver med unge gutter i Srebrenica som driver frem handlekraften vår. Vi så hva som skjedde når vi ikke gjorde noe, så det er best vi gjør noe nå. Jo før, jo heller. Tross alt bedre å angre på noe man har gjort enn det man ikke gjorde!

Dette kan vi imidlertid ikke bevise. Vi kan ikke ta opplevelsene fra Srebrenica og Rwanda og ut fra det diktere hvordan ting hadde blitt i Af-ghanistan, Irak eller Libya hvis vi ikke hadde intervenert. Men vi ser hvilke konsekvenser krigene har hatt i disse landene, og det er sterkt

urovekkende. Skyt først, spør senere har hel-ler ikke vist seg som noen god strategi, i hvert fall ikke hvis vi skal tro Augustin. For ingen av disse krigene har ført freden med seg! Norge har nå vært i Afghanistan i 10 år. Tilliten mel-lom lokalbefolkningen og ISAF-styrkene er fundamentalt tynnslitt og det er ingen tegn på at dette vil bedre seg med det første. Til og med Karzai vil nå ha alle ut i 2013. Libya holdes sammen av et lappeteppe av militsgrupper i konflikt og forhandlinger med overgangsrå-det. De tidligere revolusjonsheltene har blitt de mest fryktede i landet. I Irak brer volden frem-deles om seg og situasjonen er langt fra stabil.

3. Omleggingen av Forsvaret

Som tidligere nevnt har Forsvaret gått fra å være tallrikt på mannskap og materiell men samtidig strengt defensivt til å bli et forsvar som i stor grad brukes til aktiv krigføring i an-dre land og som virkemiddel i norsk NATO-politikk. Store ressurser brukes på Norges deltakelse i internasjonale operasjoner og da primært i Afghanistan. Dette er en omfat-tende omstilling av det norske forsvaret som har vart gjennom hele 2000-tallet, men som ikke har vært gjenstand for den store debatten. Fokuset på internasjonale operasjoner har tatt noe av fokuset bort fra tanken om folkefor-svaret, tanken om styrka sivilt beredskap og at forsvaret primært eksisterer for å forsvare oss

Hvorfor er vi så tett knyttet til NATO nå når makt-

strukturene er så endret? Og hvorfor reagerer ikke det norske folk sterkere på dette?


mot invasjon. Således øker avstanden mellom det norske folk og forsvaret. Forsvaret er ikke primært til for det norske folk lenger. Forsvaret har fått en langt mer fremtredende rolle som politisk instrument og opererer i land som mange av oss ikke kjenner, langt borte. Så lenge forsvaret fungerte som den høye beskyt-ter hadde folket et tett forhold til det, men nå bærer relasjonen preg av at de driver ute i verden et sted, men at det ikke har noe med oss å gjøre. Det kan bidra til å øke avstanden, samt svekke engasjementet og interessen for forsvaret. Og det kan gjøre enkelte mer likeg-yldige til hva militæret egentlig gjør. Man tåler som kjent inderlig vel den urett som ikke ram-mer en selv.

4. Politisk argumentasjon

Jeg har snakket om at det norske forsvaret nå tjener mer som et politisk instrument, enn som et territorial– og folkeforsvar. Å gå inn i Afghanistan var en politisk beslutning, ikke militær. Og selv om motstanden mot krigen i Afghanistan er stor så er det lite mobilisering rundt dette. Den eneste gangen i nyere historie vi virkelig så stor krigs-motstand blant nord-menn flest var i protester mot Irak-krigen. Siden har stemmene vært lavmælte og forholdsvis få i antall. Afghanistan er langt borte, og folk flest bryr seg ikke eller føler at det ikke nytter. Dette må jo også ses i sammenheng med at det tradisjonelle fredspartiet SV har vært i regjer-ing de siste syv årene, noe som har redusert den politiske kritikken av norsk krigføring.

Vi føler en avstand til det. For det dreier seg tross alt ikke om ungen din får barnehageplass eller ikke, om skattenivået går opp neste år, el-ler om det endelig blir kollektivtilbud fra hjem-stedet ditt og til jobben. Krigen i Afghanistan handler ikke om de nære ting. Den handler om stormaktspolitikk, den angivelige kampen mot terror og selvfølgelig den humanitære fordek-kende retorikken om at dette egentlig dreier seg om å sikre de afghanske barna sin skole-gang og styrke kvinners rettigheter. Yeah right!

Det er mange nordmenn som ikke skjønner hva vi gjør der. Det er en del av forsvaret også som ikke helt skjønner hvorfor vi er der. Det er politisk og derfor er politikerne de fremste forsvarerne av internasjonale operasjoner, sp-esielt i Afghanistan. De må overbevise folket om at vår deltakelse i disse operasjonene er viktige, men først og fremst at vi er med på å bidra til en fredeligere verden. Sannheten er jo selvfølgelig at Norge tror at dersom vi bidrar aktivt i disse operasjonene, at vi bomber mest og best, gjør at USA og NATO vil komme oss til unnsetning med en gang dersom noe skulle skje oss. Når politikerne er de som styrer me-diebildet og vinklingen av vår militære innsats, tegnes et veldig ensidig bilde av vårt militære engasjement ute i verden. Som om vi er en ide-alistisk nasjon som bare prøver å hjelpe, og at militære midler ofte er det som funker best.

“Fredsnasjonen” Norge

Bildet av Norge som fredsnasjon har stått for fall lenge. Og som tidligere nevnt er det ikke slik at gode intensjoner nødvendigvis leder til gode handlinger. Vår militære innsats forrin-

ger det humanitære rommet i land vi på den ene siden bomber og på den andre siden vil hjelpe. Vi ekspor-terer våpen over en lav sko, også til regimer vi burde holdt oss langt for gode til å samarbeide med. Fondet for utenlandsinvesteringer (tidligere pensjonsfondet)

investerer i selskaper som produserer atom-våpen. Vi hadde et næringssamarbeid med Libya som ga Statoil en avkastning på 3.2 mil-liarder, bare måneder før vi bombet Gaddafi sønder og sammen. At den norske regjeringen fører en mer aggressiv våpen– og krigspolitikk og tjener grovt på dette, trenger ikke bety at det norske folk må gjøre det samme.

Meningsmålinger viser at rundt halvparten av den norske befolkningen er mot krigen i Af-ghanistan. I Libya var det litt annerledes fordi det tross alt var FN-resolusjon 1973 som lå til grunn for angrepet. Endelig hadde sikker-hetsrådet kommet til enighet om noe, så det var klart vi måtte støtte oppom. Det kan jo

ikke være galt å støtte FN. Og derfor støttet de fleste nordmenn dette angrepet, også enkelte fredsarbeidere. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Det går an å støtte FN som institusjon og likevel ikke støtte alle beslutnin-gene FN tar. FN er heller ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Først i ettertid når man ser hvil-ke konsekvenser dette har fått, har opinionen endret seg og langt flere er nå mot interven-sjonen som var i Libya. Dette tegner et bilde av at folk flest er for FN og mot krig. NATO-bindingene våre gjør det imidlertid vanskelig å takke nei til deltakelse i disse operasjonene. Nylig ble det avholdt en enorm NATO-øvelse i Nord-Norge under navnet Cold Response med 16.000 mann, hvor også fem norske off-iserer ble drept i en flyulykke. Denne øvelsen provoserer mange russere. De opplever det som en unødig visning av muskler rett oppi trynet på dem. Vi argumenterer fortsatt for at vi trenger NATO for å verne oss mot poten-sielle angrep fra øst. Men på samme måte som på 80-tallet føler vi oss primært truet nettopp fordi NATO står så sterkt i Norge. Vi trenger en bredere sikkerhetspolitisk tilnærming. Det må være lov å takke nei til deltakelse i bestemte angrep. Utvikle en større selvstendighet i uten-rikspolitikken. Og tørre å ta tøffe valg og gå foran i internasjonale saker som faktisk setter menneskers grunnleggende rettigheter i sen-trum. Utenriksdepartementet har her blitt en sinke, mens Forsvarsdepartementet raser av gårde i jagerflyfart.

På samme måte som forsvaret av og til føler seg brukt av politikerne til å utføre politiske inter-vensjoner med bruk av militære midler, føler vi i fredsbevegelsen oss også forledet. Voltaire sa at politikk er kunsten å lyve til rett tid, og altfor mange ganger har vi sett politikere lyve om situasjonen i Afghanistan, Irak og Libya. Jeg slår derfor et slag for tettere dialog med forsvaret i felles front mot politikerne for å nyansere deres beslutningsgrunnlag. Åpne opp for en bredere debatt om når det er hen-siktsmessig å ty til våpen, og om hvilke krit-erier som skal ligge til grunn. Jeg er ikke pasi-fist og ser absolutt at det kan være situasjoner som krever bruk av våpen– og militærmakt. Men sånn som vi ser det er det i veldig mange tilfeller slik at selv den mest urettferdige freden er å foretrekke fremfor en rettferdig krig.

Vi ser tilløp til veldig mye krigsretorikk i da-gligtale som bidrar til å trivialisere den negative

verdien krig er.

På samme måte som forsvaret av og til føler seg brukt av politikerne til å utføre politiske intervensjoner med bruk av militære midler, føler vi i fredsbevegelsen oss også forledet. Voltaire sa at politikk er kunsten å lyve til rett tid, og altfor mange ganger har vi sett politikere lyve om situasjonen i Afghanistan, Irak og Libya. Jeg

slår derfor et slag for tettere dialog med forsvaret i felles front mot politikerne for å nyansere deres beslutningsgrunnlag. Åpne opp for en bredere debatt om når det er

hensiktsmessig å ty til våpen, og om hvilke kriterier som skal ligge til grunn.


Stortinget vedtok rett før sommerferien i år, etter forslag fra Regjering, en ny langtidsplan for Forsvaret. Medfører forslaget et forsvar for vår tid?

Tradisjonelt har de store beslutninger som har angått forsvaret, blitt behandlet av Stortinget hvert 4. år, gjennom vedtak av 4-årige langtid-splaner for Forsvaret. Slik var det i årene med kald krig, og slik har det også vært i årene etter at Berlinmuren falt. Og senest i år har Stortinget fattet et nytt vedtak om hvordan for-svaret skal se ut de neste 4 årene. Årets vedtak er historisk på flere måter. Det markerer på mange måter slutten på 20-års omfattende om-stilling, samtidig som Forsvaret materielt fly-ttes fra den kalde krigens fly til morgendagens jagerfly. Samtidig medfører også planen et noe skiftet fokusområde for Forsvaret. Og planen har fått navnet «Et forsvar for vår tid», og da er det grunnlag for å reflektere på om planen innfrir dette løftet?

Gjennom årene med den kalde krigen må for-svarsplanleggingen har fremstått som relativt enkel. Man hadde en klart definert fiende.

Man hadde klare trusler, klare budsjettføringer fra NATO, og utfordringen bestod i å fornye materiell og personell til et gitt ambisjonsnivå, og i tråd med den teknologiske utvikling, samt sikre tilstrekkelig finansiering. Ved Ber-linmurens fall falt på mange måter disse faste rammene bort, og for-svaret startet på en ferd som mer eller mindre har medført 20 års sam-menhengende omstilling. Noen hevder at Forsvaret er den etat i det offentlige som er best på, og mest omstilt av alle deler av of-fentlig forvaltning. Etter at muren falt, og forutset-ningen for forsvaret endret seg, så var de nor-ske politikerne raskt ute med å starte arbeidet med å tilpasse forsvaret den nye fremtiden. Selv om man ikke helt viste hvor man skulle ende opp startet man arbeidet. Dette skal både Forsvaret og politikerne i dag være glad for. For i motsetning til andre av våre allierte, som utsatte denne påkrevde eksersisen, og derfor i

dag må gjennom tøffe tak, har det norske for-svaret evnet å vri ressursbruken fra gammelt materiell og infrastruktur, til nye relevante ka-pasiteter og et tilpasset antall ansatte.

Fra å ha et forsvar, som i hovedsak var tilpasset til å møte og forsinke en in-vasjonsstyrke fra øst, har forsvaret endret seg til et mer mobilt, mer integrert, mindre og mer profes-jonelt forsvar, med kor-tere reaksjonstid. Borte er kystartilleriet, de store hærstyrkene som kunne mobiliseres, de mange overvåkningspostene på

nes og topper, og de rene fartøyene som kun skulle angripe invasjonsfartøyene. Tilbake har vi både et Sjøforsvar, Hær og Luftforsvar som er mer mobilt, og kan flytte seg til de deler av landet hvor de trengs, eller de deler av verden hvor de trengs. De har en kortere reaksjonstid, og kan stille klar til oppdrag så fort behovet oppstår, og har materiell og treningsnivå som

Torbjørn Bongo Nestleder Norges Offisersforbund

Et forsvar for vår tid

Tilbake har vi både et Sjøforsvar, Hær og Luft-forsvar som er mer mo-bilt, og kan flytte seg til de deler av landet hvor

de trengs, eller de deler av verden hvor de trengs.

Foto: Forsvarets mediasenter/Anton Ligaarden


er på topp. For å nå disse målene, har man også vært nødt til å akseptere et vesentlig mindre forsvar en hva man tidligere hadde. Men sam-tidig stort nok, til å nå de oppdrag som politik-erne har definert for forsvaret.

Omstillingen i forsvaret, har ikke bare vært et gode for Forsvaret selv. Den effektivisering som har funnet sted, har også medført at ut-giftene til Forsvaret har sunket fra den kalde krigens 3 % av BNP til i dag i underkant av 1,5 % av BNP. Noe som betyr at effektiviseringen har medført handlingsrom til andre gode sam-funnsformål. Men når omstillingen nå er full-ført, kan ikke den utviklingen fortsette, og må stabiliseres for ikke å medføre en nedbygging av forsvaret over tid.

En annen effekt som oppstod i kjølvannet av den kalde krigen, var en usikkerhet rundt hva som skulle være forsvarets oppgaver, og terro-rangrepene den 11. september 2001 medførte ikke bare et endret fokus for den norske forsvar, og men også et helt nytt fokus for hele NATO. Ord som reaksjonsevne, asymmetriske trusler, alliansetilpassede kapasiteter og spesialope-rasjoner ble gitt høy fokus. Og parallelt med dette, det som fremstod som tilsynelatende mindre fokus på de hjemlige oppgaver. Dette var også fokusområdet på slutten av Bondevik II-regjeringens tid, med Kristin Krohn Devold i posisjon som forsvarsminister.

Før den nye regjeringen skulle legge frem sin nye lange tidsplan i 2008, bestemte den seg for å sette ned et bredt sammensatt utvalg som skulle vurdere forsvarspolitikken i et lengre perspektiv. Utvalget ble benevnt For-svarspolitisk utvalg (FPU 07). De gjorde en grundig analyse, som blant annet konkluderte med at hovedrasjonale for hvorfor en nasjon skal holde seg med et forsvar, er det tidløse ansvaret for å sikre nasjonens interesser og su-verenitet. Dette var på mange måter det første

skrittet mot at hovedfokus for Forsvaret igjen skulle være på de hjemlige oppgaver.

Langtidsplanen som ble vedtatt i 2008 repre-senterte også brudd med det rådende hoved-fokus på alliansetilpasset og deployerbare kapasiteter. Blant annet vedtok Stortinget, i motsetning til tilrådningen fra Forsvarssjefen, å beholde en hær som var større og i større grad basert på verneplikt. Og da på bekostning av flere profesjonelle soldater med kort reaks-jonstid for internasjonale oppgaver. Alt i tråd med anbefalingen fra Faglig politiske utvalg.

Samme langtidsplan medførte også i stort slut-ten på omstillingen for Hæren, som nå har hovedlokalisering i indre Troms og Østerd-alen. Samt Sjøforsvaret, som med vedtak om anskaffelse av nye Missiltorpedobåter (MTB), nå omdøpt til kystkorvetter, har en oppdatert flåtestruktur og fått hoved lokalisering i Ber-gen. Også innenfor støttestruktur og logistikk medførte denne planen slutten på nedskjæring og omstilling.

Rett før jul i fjor la Forsvarssjefen frem sitt inn-spill til den nye langtidsplanen som Stortinget skulle vedta inneværende år. Her gjentok han flere av forslagene fra forrige gang for 4 år siden: Reduksjon av hæren med økt verving, nedbygging av heimevernet, ytterligere reduk-sjon i betydning for verneplikten, samt relativt store endringer i Luftforsvaret. Luftforsvaret var i 2008 satt på vent, i påvente av avklaring om hvilken løsning som skulle velges for de nye kampflyene.

Også denne gang valgte både Regjering og Storting å gå imot forslagene fra Forsvarss-jefene, og i tråd med anbefalingene fra blant annet Norges Offisersforbund, og opprettholdt både verneplikten som fundament i forsvaret, størrelsen på hæren med betydelig innslag av vernepliktige og et Heimevern oppretthold

i størrelse og lokalisering, med fornyet fokus på oppgaver innenfor den totale samfunnssik-kerheten. Samtidig som årets vedtak på mange måter representerer slutten på den store om-stilling, ved at Luftforsvaret nå har fått start-skuddet, på det som man må regne markerer slutten på omstillingen fra den kalde krigen.

Årets langtidsplan fortsetter også det fokusskift som ble startet i 2008, ved at Regjeringen tydelig signaliserer at tiden for det store engas-jementet i Afghanistan ser ut til å gå mot slut-ten, samtidig som det i tydelige ordelag slåes fast at Forsvarets hjemlige oppgaver skal få et økt fokus. Nytt av året denne gang, er etabler-ingen av Cyberforsvaret. Cyberdomet blir et stadig viktigere infrastrukturområde for sam-funnet. Dette gjør også oss stadig mer sårbare for angrep i denne dimensjonen. Dette er en trussel som enhver nasjonalstat må ta alvorlig i årene som kommer.

Selv om Regjeringen øker betydningen for Forsvarets hjemlige oppgaver, så er, og kom-mer NATO til å være en grunnstein i den nor-ske sikkerhetspolitikken. Våre interesse- og nærområder, særlig i nord, er fortsatt av stor betydning for våre naboer og stormakter. Også de nye stormaktene som Kina og India viser økt fokus og tilstedeværelse i disse områdene. Disse interessene er områder som vi som et lite land, aldri vil kunne evne å forsvare på egen-hånd.

Forsvaret har endret seg betydelig fra den kalde krigens slutt og frem til i dag. Fokusområdene for Forsvaret har også endret seg flere ganger i løpet av disse tiårene. Størrelsen er nedbygget og tilpasset de nye utfordringene, og trenger nå et økonomisk fundament som gir grunnlag for en god drift. Og med vedtakene inneværende år, så markeres også slutten på den store om-stilling. Jeg tror at hvis planen realiseres, så vil vi ha et godt forsvar for vår tid.


Den forsvarsdebatten som har pågått parallelt med omlegginga av det norske militærapparatet fra 1990-tallet av har hatt som premiss at NATO-medlemskapet står fast. Til og med SV-ledelsen har fra Stortingets talerstol etter 2005 poengtert at NATO vil være en av hjørnesteinene for norsk sikkerhetspolitikk, sjøl om partiprogrammet fortsatt sier at Norge bør ut av NATO.

Moderniseringa av det norske forsvaret, som den nåværende forsvarsledelsen skryter av, har i hovedsak gjort forsvaret til et dårligere invasjonsforsvar for Norge og tilpassa det til USA sine militære og politiske behov. Nordområdesatsingen, som forsvarsledelse og regjering framhever står sentralt i denne moderniseringa, understreker dette. Sjøl om den har flere bra elementer ved seg, trekker den stormaktene inn i dragkampen om ressursene i nordområdene. Ikke bare USA gjennom NATO, men også EU-stormaktene.

Når vi skal ta stilling til hva slags forsvar Norge trenger for å hevde egen suverenitet, som kan bidra til en frigjøring av landet ved en eventuell okkupasjon og til at Norge kan opptre med egen stemme på den internasjonale arenaen i fredstid, må vi både se på hva slags trusselbilde Norge står ovenfor og hva slags militær strategi som samsvarer med de ressursene Norge har og som kan verne norske liv og samfunnforhold best.

Begrunnelsen som ble brukt for å få Norge med i NATO i 1949 var at Sovjet representerte en trussel mot norsk suverenitet, og at okkupasjonen i 1940 viste at Norge måtte bli med i en stormaktsallianse. Men det at Norge ble med i NATO forsterka snarere enn minska trusselen om å bli angrepet av Sovjet, da NATO fra starten av ble et militærpolitisk instrument for USA, hvor Vest Europa ble bundet til USA under den kalde krigen, både militært og ikke

minst politisk. Europa var i denne perioden sentrum for stormaktsrivaliseringen. Hadde det blitt storkrig i Europa i denne perioden, ville Norge definitivt bli trukket inn. Som et nøytralt land, sammen med Sverige og Finland, ville sjansen for å bli mindre ramma vært større.

Da Sovjet brøt sammen og Warzawapakten forsvant, ble NATO raskt omformet til å bli et instrument for USA i kampen for dominans i den såkalte Eurasia-korridoren og regionen rundt Midtøsten. Alliansen tilpassa seg USAs nye strategi for å bevare og utvide sitt globale hegemoni. Amerikanske militærbaser trakk østover og NATO satte «out of area» og terrorbekjempelse opp i front gjennom den nye strategien fra Washington-toppmøtet i 1999. Vi har sett hva dette førte til i Afghanistan og Irak. Sjøl om NATO formelt ikke stilte seg bak Irak-invasjonen, støttet de viktigste NATO-landa opp om okkupasjonen og NATO tok ansvaret for treninga av irakiske s a m a r b e i d s f o l k , også på norsk jord i NATO-basen på Jåttå. Og Norge hadde 100 soldater plassert i Basra i 2 år. Alliansepolitikken trakk slik Norge inn i konflikter det ville vært enklere å holde seg utenfor, dersom vi ikke hadde vært NATO-medlemmer.

Det samme er tilfelle nå. USA flytter nå fokus enda lengre østover og legger vekt på å bygge opp allianser for en “Stillehavspakt”, samtidig som målsettingen ennå er å bli stående i Afghanistan med en betydelig styrke til ut på 2020-tallet, riktignok som assistenter

til en afghansk leiehær, betalt og trenet av de nåværende okkupantmaktene. NATO -medlemskapet vil fortsatt knytte oss opp til denne aktiviteten. Men siden Russland fortsatt er en viktig maktfaktor, vil ikke USA jekke ned på NATO som instrument for sin innflytelse rundt nord-Atlanterhavet. Rakettskjoldet som ble konfirmert på det siste toppmøtet til NATO i mai i Chicago skjerper igjen konfliktnivået i Europa, og Norge stilte seg bak dette og er slik med på å øke konfliktnivået i eget område.

Når Espen Barth Eide i Dagsavisen 31.juli, og Klassekampen 18.september, påpeker at NATO vender hjem igjen, og at det neppe blir noen flere Afghanistan-eventyr, så reflekterer det blant annet at kampen om ressursene i nordområdene nå står høyt på agendaen og at NATO vil være en viktig faktor her. Slik sett vil USAs oppmerksomhet om Norge, og

behovet for å ha landet i alliansen, øke.Men argumentene for at det ikke har tjent norske interesser å være i NATO i de to første fasene av organisasjonens liv, kan også brukes på den epoken NATO nå går inn i.

Norge vil uansett bli berørt av rivaliseringen

om nordområdene. Men da må vi ikke bli bundet fast til den mest dominerende stormakten og bidra til å gjenopplive kald-krig konstellasjoner. De internasjonale havrettskonvensjonene og nasjonale initiativer for å gå i spissen for en forsvarlig ressursbruk burde være Norges sterke kort her. Forsvarspolitisk ville det beste være å melde Norge ut av NATO og utvikle et uavhengig, nasjonalt forsvar som kunne påvirke Sverige og Finland til å stanse glideflukten inn i NATO.

NATO øker trusselen mot Norge

Arnljot Askinternasjonalt ansvarlig i Rødt

Norge vil uansett bli berørt av rivaliseringen om nordom-rådene. Men da må vi ikke bli bundet fast til den mest domi-nerende stormakten og bidra

til å gjenopplive kald-krig konstellasjoner.

Sikkerhetslinja til Sver-ige i tida fram til ut på 1990-tallet er et eksem-pel på at det er best, og mulig, ikke å være bun-

det til en av stormaktene.


Et sterkere nordisk forsvarssamarbeid kunne i framtida bli institusjonalisert, dersom også nabolanda brøyt med NATO-innordninga og blokkpolitikken. Men pr. i dag er ikke et slikt forsvarsalternativ modent. Forslag som at Norge burde droppe F-35-kjøpet til fordel for Jas 39 Gripen er derfor et feilspor. Heller ikke Sverige er tjent med å satse på et slikt kampflyprosjekt, det er først og fremst det sterke militær-industrielle miljøet i Sverige som er drivkrafta her.

Sikkerhetslinja til Sverige i tida fram til ut på 1990-tallet er et eksempel på at det er best, og mulig, ikke å være bundet til en av stormaktene. Vi kan også lære av et annet europeisk land som har fulgt en nøytral sikkerhetspolitisk kurs, Sveits.

Sveits satser først og fremst på et sterkt landforsvar som skal forsvare territoriet. Landet har alminnelig verneplikt; 15 ukers rekruttskole etterfulgt av 10 repetisjonsøvelser, hver på 3 uker(aldersgruppen 20–42 år). Den aktive styrken i 2004 var 3500 faste, to rekruttinntak på til sammen 24 000, foruten 186 000 som var inne for repetisjonsøvelser. Hærens personellstyrke ved mobiliseringsoppsetting var 320 400. I tillegg har Sveits verdens største militshær på ca 200 000 menn og kvinner. Kvinner har frivillig verneplikt. Sveits har også et flyvåpen, men skrinla nettopp å oppgradere kampflystyrken ved å kansellere avtale om kjøp

av Jas 39 Gripen. Under 2.verdenskrig skjøt Sveits ned både tyske og allierte fly som prøvde å fly over landet.

Et norsk forsvar utenfor NATO vil bli mye mer kostbart hevdes det. Det kommer an på hva et nasjonalt, uavhengig forsvar skal bestå av. Moderniseringene i kjølvannet av nedbrytinga av invasjonsforsvaret har vært kostbare, og de utgiftene som nå vil komme med vedtaket om kjøp av F-35-flya vil forverre

dette drastisk. Å bygge opp et land- og sjøbasert luftvern i stedet ville være mye rimeligere og også gitt rom for å bygge opp igjen et Heimevern som har blitt sterkt desimert.

Det politiske aspektet ved en utmelding av NATO må også tas med. Det

ville styrke Norges muligheter til å føre en sjølstendig utenrikspolitikk og tjene Norges innsats i reelle fredsforhandlinger og våre muligheter til å støtte land som vil utvikle sin egen sjølstendighet.

Til slutt et lite eksempel som viser at vi heller ikke kan ta forsvarsministerens forsikringer om at det neppe blir flere Afghanistan eller Libya- oppdrag i NATO-regi tida framover på fullt alvor: NRK meldte 28.august at den norske jagerflyflåten skulle ha en større øvelse fra Banak flystasjon i Finnmark, hvor de øver på lignende oppdrag som det Norge hadde i Libya. Er det Libya-lignende oppdrag som vil

være scenarioet i et forsvar av Norge og som norske fly skal prioritere å trene på?

Enda tydeligere blir det når Ørland flyplass nå skal bli base for nesten hele den planlagte F-35-flåten, og skal omdannes til en prioritert NATO-base. Ved siden av å være bombemål i en eventuell storkonflikt som berører Norge, vil flystyrken her uansett ikke kunne forsvare Norge mot luftangrep f.eks fra Russland, men inngå i en større NATO-flyflåte som deltar i en ødeleggende luftkamp over norsk territorium. Den største forsvarsinvesteringen vi noengang har hatt styrker ikke forsvaret av Norge. For rekogniserings- og avskjæringsoppdrag i vidstrakte og utsatte nordområder burde hovedtyngden av norske fly i dag være stasjonert lengre mot nord.

Vi bør nå bruke den anledningen som debatten rundt kampflysaken og nordområdesatsingen nå gir til å få forsvarsdebatten ut av det stivna NATO-sporet.

Det finns ingen logiske og overbevisende argumenter

for at valget ble som det ble. Den eneste forklarin-gen for avgjørelsen er at

de involverte politikere på norsk side har hørt stem-

mer i sitt hode. De snakket amerikansk.


F-35: Et vanvittig kampflykjøpAv Barbara Gentikowmedlem av styret i Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet Bergen og rådet for Nordisk Fredsakademi

Vanvidd er fravær eller forvrengning av vett, en gammel betegnelse for forstand, skjønn, fornuft. I medisinsk og psykologisk betydning kalles vanvidd også galskap og regnes som sinnssykdom. Noen av dens symptomer er manglende bakkekontakt, forstyrret realitetsoppfattelse, vrangforestillinger, forvirret ordbruk og underlige forklaringer for ens handlinger; det siste skjer gjerne ved å si at det er stemmer i ens hode som har sagt hva man skal gjøre. Vanviddets mest kjente uttrykk er storhetsvanvidd og forfølgelsesvanvidd. Stortingets enstemmige beslutning om å kjøpe 52 nye bombefly av typen Joint Strike Fighter / F-35 bærer alle karakteristiske tegn på galskap. Med denne handelen har våre folkevalgte lagt seg fast på å kjøpe et stort antall uferdige fly, uten å vite når de kan bli levert, uten noe som helst garanti for at de fungerer som de skal og uten peiling på hva de kommer til å koste. Prosessen så langt har vært kjennetegnet av fordyrelser, forsinkelser og foruroligende tekniske problemer. Tenk å skrive en kjøpekontrakt for en bil under slike betingelser. Hvem ville gjøre det? I hvert fall ingen som er ved sine fulle fem. Et av verdens minste land, med et innbyggertall som ikke er større enn en middels storby i global målestokk, spanderer på seg et våpenkjøp av gigantiske dimensjoner, til en pris som gjør den til den norske historiens største offentlige investering. Og mens mange andre land ruster ned støtter ”fredsnasjonen” Norge en opprustning uten like, ikke bare med selve flykjøpet men også med en avtale som øker den norske våpenproduksjon og -eksport som aldri før: Kongsberggruppens aksjekurs gikk til himmels da det amerikanske forsvarsdepartementet bekreftet at ”Joint Strike Missiles” skal være del av alle nye F-35 jagerfly (Thor Chr. Jensen).

En beslutningsprosess blottet for logikk og åpenhetForhistorien er kort fortalt at Norge rundt 1980 kjøpte 72 amerikanskproduserte F-16 fly og at disse må skrotes eller erstattes innen

2020. Stortinget valgte i 2001 å erstatte dem. En anbudsrunde endte med at tre konkurrenter sto igjen for å få tak i oppdraget, med disse typer kampfly: Eurofighter, JAS Gripen, og F-35 Joint Strike Fighter. Allerede i 2002 undertegnet Norge en intensjonsavtale med USA om å være med på å utvikle F-35; avtalen ble kontraktfestet i 2004, med et norsk bidrag til Lockhead Martin på en milliard kroner. Det ble også inngått (intensjons)avtaler med de to konkurrenter, fra 2003, men i 2007 trakk Eurofighter seg under protest: Representantene mente at konkurransen favoriserte det amerikanske anbudet. I november 2008 offentliggjorde regjeringen at svenske JAS Gripen var blitt vraket. I juni 2009 tilsluttet Stortinget seg forsvarsdepartmentets forslag, nedfelt i Stortingsproposisjon nr. 36 (2008-2009), og den reelle forhandlingsprosessen med Lockhead Martin kunne starte. Prosessen endte med at Stortinget den 14. juni 2012 vedtok innkjøp av 52 fly fra Lockhead Martin, med Stortingsproposisjon 73S (2011-2012).Prosessen foregikk i 10 år men med et minimum av offentlig debatt og kontroll. Først på et ganske sent tidspunkt kom noen kritiske stemmer frem i offentligheten. Det var tale om hemmelighold og bløff i anbudsrunden (John Berg, Arne Strand). Her fikk forsvarsministeren endelig en sann forsvarsoppgave: Han måtte skrive spalte opp og spalte ned om at anbudsrunden var reell. Mest offentlig debatt ble det om plasseringen av den nye kampflybase, en filleting i forhold til selve innkjøpets politiske alvor. Politisk sett ”binder flykjøpet norsk forsvarspolitikk opp

til USAs globale militære strategi de neste 30 åra” (Bjørnar Moxnes). Sagt på en annen måte: Vi binder oss til masten av et synkende skip, både i økonomisk og moralsk forstand. Og teknologisk sett kjøper Norge et tungt bombefly i troen på at det er fremtidens luftvåpen, mens det foregår en rivende utvikling av droner - en utvikling som Norge faktisk også deltar i selv. Det finns ingen logiske og overbevisende argumenter for at valget ble som det ble. Den eneste forklaringen for avgjørelsen er at de involverte politikere på norsk side har hørt stemmer i sitt hode. De snakket amerikansk. Og den eneste forklaringen for selve kjøpets gigantiske dimensjoner, særlig i form av flyenes størrelse, ambisjonsnivå og pris, er storhetsvanvidd.

Eventyrlige trusselvurderingerI en verden hvor konflikter stadig løses med kamp og krig istedenfor forhandlinger må et hvert land overveie hvordan det skal tilrettelegge og dimensjonere sitt militærapparat. Grunnlaget for slike overveielser er en t r u s s e l s v u r d e r i n g . Dimensjonen av flykjøpene tyder på at Norge allerede er eller i hvert fall kommer til å bli utsatt for formidable trusler. Slike

trusler er det vanskelig å få øye på, særlig fordi regjeringen har funnet en god tone med den gamle hovedfienden, Russland, etter den kalde krigens endelikt. Overdrevne trusselvurderinger vitner om forfølgelsesvanvidd. I betraktning av hvor ivrig Norge allerede har rotet seg inn i høyst problematiske NATO-oppdrag utenfor landegrensene, har et slik forfølgelsesvanvidd imidlertid en viss berettigelse. Den nye hovedfienden er åpenbart muslimske land under diktatorisk styre, en krigføring som


selges under etiketten ”R2P” (”Responsibility to Protect”), ”humanitære intervensjoner” og krig for å ”beskytte sivilbefolkningen”. Disse kriger har allerede skapt vårt lille land mange fiender, og de blir flere jo lengre vi fortsetter denne kursen. Det var ikke tilfeldig at mange trodde at det høyreekstremistiske politiske attentatet mot regjeringsbygningen og mot AUF’ere på Utøya var en aksjon fra fundamentalistiske muslimer: Det er faktisk ganske nærliggende å regne med hevnaksjoner i betraktning av at vi har deltatt i okkupasjonen av et muslimsk land i over 10 år og i bombingen av et annet muslimsk land – i begge tilfeller land som aldri har gjort oss noe.

Samtidig er Russland slett ikke vraket som fiende. I den nye norske Nordområdepolitikken, som handler om utbytting av nye råstoffer, tegner UD, med Jonas Gahr Støre som talsmann, et trusselsbilde med røvere fra alle sider som venter utålmodig på å kunne kaste seg over våre naturressurser. Trusselsbilder er alltid konstruksjoner og det har store konsekvenser hvordan man konstruerer dem. Overdriver man dem kan de bli til en trussel mot fienden selv. Slik kan fiendskap eskalere. Omvendt kan en ikke-truende militærpolitikk føre til at ”fienden” roer seg ned – kanskje så langt at han slutter å oppføre seg som fiende.

Angrep blir til forsvar Så lenge man har (skapt seg) fiender er man nødt til å forsvare seg mot dem. Forsvar er en allment anerkjent militær handling, selv deler av fredsbevegelsen aksepterer forsvarskrig, i hvert fall når det handler om å forsvare sitt eget territorium (inklusive luftrom) mot en fiendtlig militærinvasjon. En slik forsvarskrig betraktes ikke bare som legitim men som ærefull. Vil en regjering ha oppbakning for en krig er det lurt å presentere denne krigen som forsvarskrig. Tilsvarende er det lurt å selge

et stort våpenkjøp som middel for å forsvare landet. Dagen før det endelige Stortingsvedtak vedrørende Norges innkjøp av F-35 som nye kampfly konstaterte forsvarsminister Espen Barth Eide at ”F-35 styrker forsvarsevnen”.Innledningsvis presenter han de nye kampflyene som ”den viktigste forsvarsanskaffelse”, optimalt egnet til å ”sikre norsk frihet og selvstendighet som en del av det bredere norske forsvaret”. I forhold til et scenario med truende okkupasjon fra et annet land, som Norge opplevde 9. april 1944, høres dette tilforlatelig ut. Men så begynner det å bli mer kryptisk (gåtefullt, uforståelig): ”Regjeringen ser det å bygge en krigsforebyggende terskel som forsvarets hovedformål; kampflyanskaffelsen hører hjemme i denne sammenhengen”. Hva er en ”krigsforebyggende terskel?”

Snakker ministeren om avskrekking? Et det for å skremme vår(e) fiende(r) med et gigantisk våpenarsenal slik at de ikke engang tør tenke å angripe oss? Da er jo F-35 i virkeligheten et velsignet fredsfly!Det er det selvfølgelig ikke. I et av de neste

avsnitt heter det nemlig at ”alle moderne kampfly er bygget som og opereres som multifunksjonsfly… Skillet mellom ’forsvarsfly’ og ’angrepsfly’ er derfor kunstig”. Ja vel. Det er altså allikevel også et angrepsfly, som mange av oss har hatt mistanke om: ”Det kan jo godt oppstå en situasjon der vi vil angripe fremmede styrker som prøver å etablere seg på norsk territorium”.

Barth Eide har åpenbart gått på kurs under sine mange besøk i USA hvor man har fortalt ham om ”preemptive war”, ”forkjøpskrig”, en ny versjon av den gamle vranglære at ”angrep er det beste forsvar”. ”Forkjøpskrig” består i at man skaper noen mer eller mindre ville fantasier om en utpekt fiendes onde planer og går til angrep for å forhindre at disse planer blir utført. Den totale rasering av et land som Irak, på grunnlag av påstander om masseødeleggelsesvåpen, og

norsk deltakelse i bombekrigen mot Libya på grunnlag av påståtte fremtidige massakrer på sivilbefolkningen, er dessverre blodige bevis for ”forsvarskrig” under falsk etikett. En annen forkvaklet forsvarsdoktrine går på at vi forsvarer Norge i Afghanistan – ved at vår støtte til USA og NATO i denne skitne krigen (som så langt har vart lengre enn 1. og 2. verdenskrig sammenlagt) gir oss en garanti for at NATO og USA støtter oss, når for eksempel Kina skal starte et røvertokt mot våre naturressurser i Nordområdene. ”Multifunksjonsfly” inkluderer bruk av ulike former for ammunisjon. Ifølge opplysninger fra ”Der Spiegel” er F-35 nærmest skreddersydd til en ny type atombombe, en modernisert B61 av mindre format, kalt ”mini-nukes”, mindre ”skitten” og dermed mer akseptabelt (Markus Becker). Barth Eide hevder bestemt at ”bruken av kjernevåpen overhodet ikke er aktuelt for Norge, verken nå eller i fremtiden”. Det er nok klokt å være skeptisk til slike avsvergelser siden NATO nettopp planlegger bruken av taktiske atomvåpen gjennom ”nuclear sharing”. Uansett bestemmes funksjonen av et våpen ikke av en bestemt teknologi, men av de politiske føringer som styrer dens bruk. Og når forsvarsministeren hevder at forsvar er angrep blir han til angrepsminister og man kan med rette være nervøs for at den norske militærpolitikken går i gal retning.

Tåkelegging av flykjøpets kostnader og jubel over nytt våpensalgEt av de mest vanvittige trekk ved ”valget” av F-35 som Norges nye kampfly er en systematisk tåkelegging av deres samlede pris. Lockhead Martin lokket med minst to ting: mengderabatt og gjenkjøpsavtale. Flyene ble markedsført som billigsalg. Jo flere bestillinger som kom inn, jo billigere stykkpris. Stordriftsfordeler, dette var noe for kremmersjeler, og Norge slo til lenge før det var klar hvor mange land som skulle ha hvor mange fly. På et tidspunkt var det tale om over 3000 fly i alt. Omkring kontraktdatoen var det forventede antall nedjustert og flere avbestillinger tikket inn. Oppsiktsvekkende nok var det også USA selv som reduserte og utsatte bestillingene sine (Simen Tallaksen og Johan Brox).

Trusselsbilder er alltid konstruksjoner og det har store konsekven-ser hvordan man konstruerer dem. Overdriver man dem kan

de bli til en trussel mot fienden selv. Slik kan fiendskap eskalere. Omvendt kan en ikke-truende militærpolitikk føre til at ”fienden”

roer seg ned – kanskje så langt at han slutter å oppføre seg som fiende.

Når forsvarsministeren hevder at forsvar er angrep blir han til angrepsminister og man kan med rette være nervøs for at den norske militærpolitikken

går i gal retning.


Også ellers hersket det stor usikkerhet om prisene, bortsett fra at de steg hele tiden. Da Stortinget vedtok kjøp av F-35 den 14. juni 2012, var det ingen som hadde peiling på de samlede reelle kostnader. Før i tiden ble slikt kalt for å kjøpe katten i sekken og man gjorde helst ikke det. Her var det ikke noe problem, mens Stortinget slåss om hver krone for sykehus eller barnehager så fillene fyker. For å skape ro hadde Barth Eide og hans menn senket kostnadene på dette tidspunktet, bl. a. ved å redusere antall fly fra 56 til 52. Eller, på papiret, til 48+4 fordi fire av flyene skal stasjoneres i USA, som øvingsfly. Tryllekunsten fanget: Se, det ble jo mye billigere allikevel, løp og kjøp!

Et stort poeng for kremmerne var at Lockhead Martin tilbød gjenkjøp. Det vil si at Norge kunne delta i produksjonen av deler av utstyret, for alle antatte 3000 fly. Det ble en bestilling av missiler for Kongsberggruppen, til priser som i perioder stolt ble presentert som opp til det halve av det som Norge måtte punge ut for kjøpet av flyene. Blårussene jublet: Vinn-vinn! Man fikk nesten inntrykk av at flyene ble gratis på grunn av en fantastisk gjenkjøpsavtale.

Et slikt regnestykke er en klassisk vrangforestilling. I virkeligheten ble og blir det pumpet mange skattekroner ikke bare i selve flykjøpet men også i gjenkjøpet i form av våpenproduksjonen. Allerede før ”valget” av F-35 ble endelig offentligjort ”hadde Norge brukt flere milliarder kroner på å utvikle våpen til F-35 og på å utvikle selve jagerflyet” (Anders J. Steensen). Men handelen ble presentert som en stor gevinst for Norge. Det kulminerte i en unison politisk feiring av flykjøpet som ”et nytt industrieventyr”. LO-leder Roald Flåthen stemte inn i koret ved å juble over de norske arbeidsplasser som ble sikret på denne måten. Blåruss-økonomi på sitt verste vurderer ikke engang hvor pengene skal komme fra. Det er en illusjon at finansieringen av flyene (inklusive ombygging av flyplasser) kan skje gjennom det årlige forsvarsbudsjett på 40 milliarder kroner. Ifølge aktuelle meldinger (begynnelse av august 2012) klarer forsvaret ikke å vedlikeholde eksisterende forsvarsbygg, bemanne nye fartøy og ”tyner de ansatte” ved rovdrift på deres arbeidskraft ”for å dekke over manglende personell” (Simen Tallaksen). Gigantutgiftene for de nye fly kommer altså før eller senere til å ramme utgifter for velferd og samferdsel (Tron Strand) ved at de konkurrerer om de samme skattekronene.

Ikke bare ble de reelle kostnader og betalingsevnen systematisk tåkelagt: Politiske argumenter, styrt av fornuft og moral, var fraværende. Men hva betyr det, politisk sett, at en såkalt fredsnasjon satser så sterkt på opprustning i det 21. århundre? Burde vi ikke for lengst ha vendt ryggen til massive våpenkjøp og -salg som en destruktiv industri og satset på skapende produksjon? Det er i hvert fall ingen grunn til å juble for å kjøpe enda flere drapsvåpen og sikre norske arbeidsplasser gjennom å produsere ammunisjon til å ta

livet av andre folk med (Gunnar Garbo). Man må ha et ganske forkvaklet sinn for å feire Norgeshistoriens største våpenhandel. Militarisering er det avgjort største vanvidd i det 21. århundrede.Forbildet er helt åpenbart vår nærmeste allierte USA. ”Pentagon får 10 milliarder kroner daglig” (NTB-melding 21. 7. 2012). Ifølge praktisk fornuft kan en slik krigsøkonomi i et totalt forgjeldet land med dramatisk voksende fattigdom ikke gjøre annet enn å kjøre landet enda dypere i økonomisk og moralsk uføre. 10 milliarder kroner i krigsutgifter, daglig, gjør USA til verdens største selvmordsbomber. Og vi er med i dette gamet, frivillig slavebundet. Et lite land har store muligheter for å tenke alternativtSaken har en eneste god side: All snakk om fredsnasjonen Norge fremstår etter dette lysende klart som det den har vært siden Norge ble medlem i NATO: En myte, latterlig selvskryt, patetisk falsk etikett. Norge fremstår nå som en krigsnasjon, del av en global militarisering som satte fart med den såkalte krigen mot terror etter 11. 9. 2001 og med en rekke ”humanitære intervensjoner” i fjerne land. Forsvarets nye langtidsplan og den endelige beslutningen å kjøpe F-35 er siste bekreftelse av fredsnasjonens endelikt.

Men her ligger, paradoksalt nok, samtidig en mulighet: Vi kan kreve og kjempe for at Norge faktisk blir en fredsnasjon. Uten å ha illusjoner om at våre folkevalgte snur i morgen og annullerer kjøpet kan vi argumentere for en alternativ forsvarspolitikk som kler et lite land mye bedre enn overivrig deltakelse i Vestens desparate voldelige forsøk på å klamre seg fast ved makten. Vi er mye bedre beskyttet ved å

holde oss utenfor de globale konflikter. På lang sikt bør vi melde oss ut av NATO, men selv som medlemmer av NATO har vi muligheten å nekte krigføring. Libya var et eksempel: Bare meget få NATO-land deltok i bombingen, uten at de som nektet ble kastet ut av alliansen. Norge kunne fint ha holdt seg utenfor også.

Vi må sette en stopper for at vårt demokrati ødelegges av teknokrater, blåruss-økonomer og robot-politikere med amerikanske stemmer i hodet. Våre folkevalgte representerer dessverre ikke sunt folkevett. Så lenge det er slik bør tunge beslutninger som Norges militærpolitikk

i de kommende 30 år tas via direkte demokrati, gjennom folkeavstemninger.

På lang sikt må vi rett og slett kjempe for en ”norsk vår”, med en radikal bevegelse for demokrati, selvbestemmelse og fornuftstyrt politikk. Et av de første skritt for en ny regjering burde være å ”gå i bresjen for å skjære ned på vår egen militarisering”

(Gunnar Garbo). Og det viktigste programpunktet for denne regjeringen bør være en radikalt alternativ fredspolitikk hvor vi kan bli et framgangsland i å utvikle modeller for varige konfliktløsninger som forhindrer krig og borgerkrig. Norge har en tradisjon som fredsmekler men våre forsøk hittil har nærmest vært en parodi, typisk med uakseptable betingelser som utgangspunkt. Det finns bedre modeller (se Johan Galtung). Forhandlingsløsninger er ikke lette, men de er den eneste vei å gå i vår tid og for land som regner seg som siviliserte og demokratiske.

Gigantutgiftene for nye fly kommer altså før

eller senere til å ramme utgifter for velferd og samferdsel ved at de konkurrerer om de

samme skattekronene.


Det hele startet med et initiativ. 8-10 pensjonerte maoister fra Folket i Bild/Kulturfront i Stockholm bestemte seg for å lage en fredssamtale sammen andre nordiske fredsvenner. De nordiske fredsbevegelsene har vært svake de siste årene og de trenger nye initiativer for å vinne en plass i samfunnet. Freddsamtalene i Degerfors var en begynnelse på dette. Det var invitert mange prominente talere på konferansen, blant annet to personer som har sittet i regjering med Olof Palme.Konferansen åpnet med at en av arrangørene, Eva Myrdal, leste opp et brev fra Nord-Sverige, om hvordan NATO øker sin tilstedeværelse i Sverige og i nordområdene med store militærøvelser.Den første dagen dreide seg ellers mye om de historiske fredsbevege-lsene i Skandinavia. Hvordan arbeiderbevegelsene i Sverige og Norge hindret at det brøt ut krig mellom de to landene i 1905. Hvordan sven-ske aktivister hjalp norske motstandskjempere under 2. verdenskrig. Nå, 100 år etter, går svenske og norske regjeringer til angrepskriger i NATO-regi uten at det blir stoppet. Den tidligere svenske FN-ambassadøren Anders Ferm snakket om hvordan den svenske regjeringen går over folkets hode og omlegger utenriks og sikkerhetspolitikken for å legge seg tettere opp mot NATO. Dette på tross av at Sverige helt gjennom den kalde krigen holdt en sterk nøytralitetslinje. Jan Myrdal snakket om hvordan krig selges som margarin, hvordan mediebildet formes for å muliggjøre imperialistiske kriger.Den andre dagen åpnet med diskusjoner rundt konsekvensene av såkalte humanitære intervensjoner. Hvordan aggressiv og folkerettsstri-dig utenrikspolitikk begrunnes med å beskytte sivile. Hvordan dette fører til langt mer skade enn det forhindrer og skaper nye farlige situas-joner. Sveriges tidligere forsvarsminister Thage G. Peterson snakket om Sveriges involvering i Afghanistan og hvorfor det er så lite fokus på fre-delige løsninger. Senere på dagen kom fokuset over på hvordan man skal arbeide mot angrepskriger og bygge opinionen. Her snakket blant an-net Maj-Britt Theorin, Sveriges tidligere nedrustnings-ambassadør, om

kvinnenes nødvendige rolle i krigsmotstand og konfliktløsning og de unike erfaringene og perspektivene kvinner kan bidra med. Pål Steigan, forfatter og tidligere leder av AKP i Norge, satte krigene i sammenheng med rovdriften på naturressurser og krisene i den kapitalistiske økono-mien. Krisen i Europa er verre enn på 30-tallet. Om ikke noe gjøres kan krisene i lengden føre til nye og større kriger.Siste dagen kunne Ola Tunander fra fredsforskingsinstituttet i Oslo snakke om den velregisserte krigen i Libya. Hvordan falske rykter om regimets overgrep ble spredt samtidig som de NATO-støttede opprør-erene stod for rasistisk motiverte massehenrettelser. Hvordan journal-istene som ankom landet ble ledet til å snakke med de riktige folkene. Hvordan opprørsstyrkene på bakken ble ledet av spesialsoldater fra Qatar og Storbritannia, og hvordan det hele med all sannsynlighet var planlagt lenge før det var noen oppstand i landet. Agneta Norberg sn-akket om erfaringer fra aksjoner mot USAs utbygging av baser og ra-darstasjoner rundt hele kloden. Som 75-åring hadde hun blitt arrestert da hun prøvde å ta seg inn i en radarbase på en øy utenfor Sør-Ko-rea. Hun beskrev hvordan NATOs fokus ikke bare var på Europa og Midtøsten, men hvordan de forsøker å posisjonere seg overalt i verden og i verdensrommet.

Mange av talene fra konferansen kan finnes i sin helhet på kanalen nilslundgrentv på youtube.

Bestill SØKELYS nr. 8 hos:www.marxistforlag.no eller [email protected] også bestilles hos Tronsmo:[email protected] – tlf 22 99 03 99

PÅ VITENSKAPENS BLINDVEIER

I siste nr. av SØKELYS retter en fi losofi student og tre professorer sterk kritikk mot professorene Øystein Sørensen og Bernt Hagtvet for deres bruk av totalitarismebegrepet.

Les fi re spennende essays av Oscar Dybedahl, Terje Halvorsen, Arnulf Kolstad og Regi Th. Enerstvedt. 116 sider – kr 100,-

Starten på et nordisk fredssamarbeid?Av Magnus Dahler Norling

Staten legger i dag aktivt til rette for fortsatt vekst i

våpeneksporten både gjen-nom økonomisk og sikker-

hetspolitisk tilrettelegging for industrien.


Av Alexander Harang Informasjonssjef i Norges fredslag

Norsk våpeneksport

Norsk eksport av krigsmateriell har gjennomgått en ekstrem vekst gjennom 2000 tallet. Dette har ledet til økt militarisering av norsk industri og mer krigsprofitt for den norske stat. Det hele er en villet utvikling fra regjeringens side. Staten legger i dag aktivt til rette for fortsatt vekst i våpeneksporten både gjennom økonomisk og sikkerhetspolitisk tilrettelegging for industrien. Fredslaget jobber imot denne utviklingen, og ingenting tyder på at dette fredsarbeidet vil bli mindre viktig i tiden som kommer.

Å jobbe for at folk skal få løse sine konflikter uten bruk av vold, kan umiddelbart oppleves forskjellig fra det å kjempe imot kommersiell handel med krigsmateriell. Mange synes også det kan være litt rart at vi i fredsbevegelsen bruker så mye av vår tid på kuler og krutt. Hvorfor denne våpenfikseringen hos oss fredsaktivister? Siden undertegnede har tilhørt fredsbevegelsen siden barndommen, og derigjennom har endt opp med internasjonal våpenhandel som aktivistisk hovedarena, vil jeg først gi en liten forklaring på hvorfor det oppleves meningsfullt å bruke sin fredsaktivisme på nettopp norsk våpeneksport.

Det å fremme alternativer til vold er det mest sentrale i fredsarbeidet. Tradisjonell fredsideologi er derfor fundamentert om to aksjonsakser: å begrense voldsmaktens rolle i samfunnet og å etablere fredskultur, hvor konfliktene løses uten bruk av vold. Disse to elementene er i praksis gjensidig avhengige. Når man skal etablere en fredskultur er utgangspunktet et samfunn hvor voldsmakt har en betydelig rolle i forhold til hvordan vi håndterer våre konflikter. For å gjøre voldsmakten mindre relevant må også evnen til vold begrenses. Dette er igjen avgjørende for at fredskultur skal kunne etableres. Samtidig - om vi ikke etablerer en felles forståelse for hvorfor voldsutøvelse er en dårlig løsning, er det heller ikke mulig å effektivt begrense samfunnets militarisme. Det å adressere våpenhandel dreier seg i denne sammenheng om å begrense voldsmaktens rolle i konfliktløsning, og samtidig styrke en antimilitaristisk kultur i folket. Da våpeneksporten i dag er det fremste eksempel på lovlig krigsprofitterende virksomhet, og våpenleveransene fra Norge bidrar til en internasjonal militarisering, er det også selvsagt at vi som fredsaktivister bør motarbeide den enorme veksten i norsk krigsmaterielleksport.

Sikkerhetspolitikk, krigsprofitt og det norske militærindustrielle kompleks

I den norske Eksportkontrolloven av 1987s første paragraf heter det seg at ”Kongen kan bestemme at varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militært bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne […] ikke må utføres fra norsk tollområde uten

særskilt tillatelse.” På litt enklere norsk betyr dette at eksport av alle varer som fremmer andre staters militære evne må godkjennes av den norske stat. Sagt på en annen måte: når eksport av norsk krigsmateriell tillates, er dette et uttrykk for at staten synes det er ok å styrke mottakerstaten militært. Den norske våpeneksporten gir derfor et mer usminket og ærlig bilde av Norges faktiske sikkerhetspolitikk enn utenrikspolitiske redegjørelser i Stortinget. De staten tillater våpeneksport til er våre venner, mens de vi ikke tillater slik eksport til er stater som vi ikke stoler like mye på. Norge tillater i dag eksport av krigsmateriell til mer enn femti land på alle kontinenter, deriblant også en rekke undertrykkende diktaturer, og vi i Fredslaget etterlyser derfor kontinuerlig begrunnelser for hvorfor regjeringen mener det er i Norges interesse å styrke disse landene militært gjennom våpeneksporten.

Det er som kjent også store penger i handel med krigsmateriell. Årlig bruker verden omlag 1 720 milliarder USD på det militære, og omtrent halvparten av denne summen går til anskaffelse og vedlikehold av krigsmateriell. Ettersom våpnene stadig blir mer høyteknologiske øker også kostnadene ved opprustningen. Norge er en del av dette verdensomspennende militære

overforbruket, og siden vår våpenindustri er spesielt eksportrettet er også norsk våpenindustri spesielt avhengig av økende militarisering internasjonalt for å kunne fortsette sin vekst. Derfor åpner også staten for mer våpeneksport til flere og flere stater. Forsvarsbedriftene i Norge hadde en samlet omsetning av forsvars- og sikkerhetsrelaterte varer til norske og utenlandske kunder på 14,2 milliarder kroner i løpet av 2010. Av dette rapporterte bedriftene om leveranser til det norske Forsvaret på 3 mrd NOK dette året. De samme bedriftene rapporterte om eksport av krigsmateriell til en verdi av 4,3 mrd NOK samme år.1 Norge var verdens femte største våpeneksportør dette året.2

Det norske militærindustrielle komplekset er i vekst. Dette skyldes særlig den ekstreme veksten i våpeneksporten gjennom 2000 tallet. Det første tiåret av det nye årtusenet ser vi en ellevedobling i verdien av den norske våpeneksporten. Hovedforklaringen på denne veksten er økt bruk av norsk krigsmateriell i USAs kriger. Omtrent halvparten av krigsmaterielleksporten går til USA, og norsk krigsmateriell er i perioden blitt importert i stort omgang for bruk i våre alliertes krigføring i Afghanistan, Irak og Libya. Når USA går til krig er dette altså gode nyheter for selskap som Nammo og Kongsberggruppen. Da staten eier om lag 50 % av aksjene i begge selskap, gir dette også staten et betydelig utbytte. I tillegg til utsiktene for slik direkte krigsprofitt, skyldes også veksten i norsk krigsmateriellindustri en villet næringspolitisk utvikling fra statens side.

Norske politikeres angrepskriger gjennom NATO bør ses i sam-

menheng med våpenindustriens krigsprofitterende aktiviteter.


Statens ambisjoner om å legge til rette for økt krigsmateriellproduksjon og dermed også mer våpeneksport er blitt tydeligere og sterkere under den rødgrønne regjeringen. Regjeringens gjeldende strategi for støtte og subsidiering av norsk våpenindustri er fundamentert i stortingsmeldingen ”Forsvaret og industrien – strategiske partnere”3. I den nye Langtidsplanen for Forsvaret, som ble vedtatt i juni 2012, fremkommer det at samarbeidet med industrien de neste fire årene skal innrettes mot følgende teknologiske samarbeidsområder; 1) kommando-, kontroll-, informasjons-, beslutningsstøtte- og kampsystemer, 2) systemintegrasjon, 3) missilteknologi og tilhørende sensorer og ildledningssystemer, 4) undervannssensorer og autonome undervannssystemer, 5) ammunisjon, siktemidler, fjernstyrte våpenstasjoner, rakettmotorteknologi og militære sprengstoff, 6) materialteknologi spesielt utviklet og/eller bearbeidet for militære formål og 7) levetidsstøtte for militære luft- og sjøfartøy. Avslutningsvis skal jeg ta for meg et par felt hvor denne statsstøtten til teknologiutvikling i våpenindustrien i særlig grad vil forme fremtidig våpeneksport: rakettskjold og droner.

Norske bidrag til rakettskjoldet Norge ikke ville ha

I mange år motarbeidet den norske regjeringen etableringen av amerikansk rakettskjold i Europa. I Soria Moria erklæringen fra 2005 het det seg at det var norsk politikk å ”skrinlegge” disse rakettskjoldplanene. Denne politikken gikk regjeringen bort fra i 2007/ 2008, og det til store folkelige protester. Da Obama kom til makten, med langt mer ekspansive og farlige rakettskjoldplaner for Europa enn hans forgjenger hadde, ble så rakettskjolddebatten så godt som borte fra den norske offentligheten. Obamas rakettskjoldplan for Europa, den såkalte ”Phased Adaptive Approach” fra september 2009, ble dermed også enstemmig tilsluttet av alle NATO landene under alliansens toppmøte i Lisboa i november 2010. Denne planen åpner for at et omfattende rakettsystem skal utvikles og utplasseres i Europa frem mot 2020, som del av USAs globale rakettskjold. Norsk politikk er i dag at innføringen av dette rakettskjoldet samsvarer med “den prioritet Norge tillegger NATOs kjerneoppgaver og kollektivt forsvar”. Rakettskjoldet er også verdens største forsknings og utviklingsprogram. Europeisk våpenindustri er invitert til å bidra til dette, og den norske regjeringen legger derfor også til rette for at norsk krigsmateriellindustri skal få sin del av den store kaken.

Etter NATO toppmøtet i Chicago i mai 2012, arrangerte våpenindustrien en stor våpenmesse i Paris i juli. Her var en lang rekke toppolitikere invitert for å se på diverse rakettskjoldteknologi som den europeiske våpenindustrien tilbyr som oppfølging fra det siste NATO toppmøtet. Konferansen var finansiert av industrien selv, deriblant også norsk våpenindustri, og denne type aktivitet fra næringens side støttes det opp om av den norske stat. I Langtidsplanen for Forsvaret 2012-2016 sier regjeringen også at ”missilforsvar representerer et av de viktigste NATO-prosjektene i årene fremover” og at ”missilforsvar er også et uttrykk for NATOs økte vekt på flernasjonalt forsvarssamarbeid.” Det er dermed heller ingen grunn til å tro at Regjeringen vil bli mindre aktiv ovenfor norsk industri for å sikre bedriftenes deltakelse og kapitalisering på denne destabiliserende og farlige opprustningen.

Dronene kommer!

Statens satsninger i våpenindustrien er størst innenfor høyteknologi med store internasjonalt markedsmuligheter. Derfor er særlig militær droneteknologi noe det satses på i skrivende stund. Norge har i dag en betydelig sivil droneindustri. Industrien selv hevder at den driver utelukkende innen det sivile4, men dette er en feilaktig fremstilling. Av de tyve bedriftene som er organisert i UAS Norge i skrivende

stund, leverer ni av selskapene produkter til militær virksomhet. Av de 43 bedriftene som eksporterte krigsmateriell i 2010 var også tolv av selskapene leverandører av droneteknologi eller dertil deler/ dronerelevant teknologi. Dette legger også staten til rette for. Fredslaget avslørte i januar 2012 at Forsvarsdepartementet og Innovasjon Norge faktisk subsidierer utvikling av en militær drone for det internasjonale markedet av det norske selskapet Prox Dynamics AS. Det er dermed naivt å tro at norsk droneindustri ikke vil bidra betydelig til krigsmaterielleksporten i nær fremtid.

Fredsarbeidet mot norsk krigsindustri må fortsette

Terskelen for bruk av krigsmakt er i dag alt for lav. Norske politikere har de siste tretten årene startet unødvendige kriger mot Jugoslavia, Afghanistan, Irak og Libya. Militariseringen av norsk næringsliv, og landets økende

krigsprofitt gjennom våpeneksporten, er en del av dette bildet. Vi tar lettere på militarismen enn tidligere. Norske politikeres angrepskriger gjennom NATO bør derfor ses i sammenheng med våpenindustriens krigsprofitterende aktiviteter. Det siste støtter opp om det første. Samtidig normaliserer norsk våpenindustris krigsprofitt krigstilstanden i norsk politisk mentalitet. For å endre dette trenges langsiktig og konstant innsats imot krigspolitikken, og alle som skaper sin profitt fra denne.

1 FFI rapport 2011/022642 Se: http://fredslaget.no/saker/vapenhandel/ressurser/2998- introduksjon-til-norsk-vapeneksport3Stortingsmelding 38 (2006-2007)4 Lederen av UAS Norge uttalte dette på droneseminar i Oslo 12. Juni 2012.

Bilde: Käthe Kollwitz 1876-1945

Av bybefolkninga lever meir enn 50 % i slum, ei tredobling sidan

2003 på grunn av fallerande infrastruktur.


Irak: USAs kontroll tar en ny formMathias CederholmHistorikarUSAs kontroll tar ny form. Så er då USAs ”invit-erte” okkupasjon av Irak endeleg avslutta. Eller?

Med dei gjentekne løfta om avslutta okkupas-jon men fortsatt nærvære dei seinare åra er det rimelig med ein viss skepsis. Denne gongen har likevel nesten alt amerikansk militært per-sonell reist frå landet – ein del av dei reiste rett nok ikkje lenger enn til nærliggande land som Qatar, Kuwait og Jordan, der dei straks har blitt ein del av oppdemminga av den arabiske våren og det iranske ”hotet”.Attende i Irak finns no ein enorm diplomatisk representasjon på minst 16 000 mann (jamført med til dømes 55 i Tyrkia) med blant anna tusentals ”sivile” sikkerheitskontraktørar, og i tillegg eit ukjent tal spesialstyrkar, mellom anna CIA, som det ikkje fins nokon regulering av i dei formelle avtalane mellom landa. Men Irak er framleis militært nært samanvovemed USA. Titals milliardar dollar blir brukt på å byte ut dei gamle våpensystema mot ameri-kanske.Våpeneksportørar har uttrykt store forhåpn-ingar om ein blomstrande marknad framover, blant anna skal Irak kjøpe eit 100-tals F-16-fly og ein delkontrakt i dette kjøpet var blant det siste ein tvinga igjennom før uttrekkinga i de-sember. Instruktørar følgjer med, ein klassisk måte å behalde sikkerheitspolitisk kontroll.

Militær kontrollMen eit regelrett militært nærvære kan kome til å bli re-etablert. I Washington har ein byrja å stille spørsmål ved storleiken til den diplo-matiske representasjonen. Utan reint militært trykk formår ikkje diplomatane lenger å drive gjennom heimlandet sine interesser i dei irak-iske politiske korridorane. I samband med aukande uro i landet i vinter, initierte Penta-gon forhandlingar om ein ny militær samar-beidsavtale med Irak. Pentagon harogså bedt om nye mangemilliardsbudsjettfor ”fortsette aktivitetar” i Irak. Den irakiske regjeringa pendlar mellom markeringar av sjølvstendig haldning i høve til stormakta og behov for hjelp mot si svake stilling ilandet.I Irak er likevel hovudspørsmålet i dag korleis befolkninga skal handtere effektane av den tidlegareokkupasjonen og krigen. Sosialt sett har landet ramla ned i ei hengemyr,

infrastrukturen øydelagd av krig og sanksjonar blir verande øydelagd.

KorrupsjonEnorme beløp har blitt brukt på gjenoppbyg-ging, Derav har fleire titals milliardar fors-vunne i rein korrupsjon, underslag og inkom-petanse. Elektrisitet og vatn/sanitet er framleis eit akutt problem i byar og endå meir på lands-bygda. Sjukdomar spreidde med vatnet er framleis ei kjelde til epidemiar og dødsfall.Av bybefolkninga lever meir enn 50 % i slum, ei tredobling sidan 2003 på grunn av fallerande infrastruktur. Økonomien fortsetter sin til-bakegang heile vegen frå sanksjonstida og ok-kupasjonsmakta sin sjokkterapi og raseringa av dei offentlege verksemdene og den innan-landske industrien. Nesten all industri utanfor oljesektoren er borte, store delar av jordbruket utslått, mesteparten av varene er no impor-terte. Den faktiske arbeidsløysa ligg på over 50 prosent. I følge UNDP lever no 23 prosent av befolkninga under fattigdomsgrensa. 28 % av barna var underernærte i 2007, same årvar 35 prosent av barna (fem millionar), foreldre-lause. Talet på enker i landet er berekna til op-pimot to millionar. Siffera talar sitt tydelige språk om karakteren til krigsperiodane og ok-kupasjonen. Framleis er fleire millionar i ek-sil, to millionar innan-for landet derav minst ein halv million i brak-kebyar og leirar, utanlands ytterligare kanskje to millionar, mest i grannelanda. Få vågar eller kan reise attende til sine heimeområde, av sik-kerheits- eller økonomiske grunnar.Gjenoppbygginga forvanskast av den mas-sive hjerneflukta, der dei velutdanna – ofte under dødshot – har reist frå landet; lækjarar, lærarar, forskarar, ei berekning seier att 40 prosent no er borte. Den store gruppa kvin-ner innanfor universiteta har blitt skvisa ut, det ein gong så avanserte utdanningssystemet ligg i ruinar og har berre fått ein prosent av dei USA-kontrollerte gjenoppbyggingspen-gane som har blitt tildelt etter 2003. Det beste universitetssystemet i Midtausten har blitt det dårligaste. Samtidig kan eit vaklande helsesys-tem naturlegvis ikkje handtere utfordringar

som den eksplosjon av kreft og misdanna barn som herjar først og fremst i søre Irak, eit re-sultat av dei amerikanske styrkane sin bruk av uranvåpen.

Avhengige politikararÅ håpe på kraftfulle tiltak frå det politiske establishmentet i Irak er fånyttes. Heilt sidan invasjonen 2003 har amerikanske interesser sett til at den irakiske staten blir dominert av forholdsvis lojale og samtidig splittande grup-per.Sekteriske religiøse grupper blei raskt gitt eit grep over statsapparatet og dominerer den framleis i dag – dei driv sektpolitikk med “nas-jonal” retorikk, først og fremst har sjiittiske militsar sleppt inn i politi- og militærvesenet. Resultatet har blitt ein ekstrem korrupsjon frå topp (i periodar har store delar av statsbud-sjettet ”forsvunne”) til botn (militsar held heile bydelar i eit jerngrep og utøvar utpressing, krev muter for samfunnstenester, samt utøver rein mafiaverksemd).Ei lang rad utreiingar om underslag av of-fentlege midlar har blitt stoppa dei seinare åra. Korrupsjonsetterforskarar har blitt tvinga til

å gå av, den eine etter den andre. Sekteriseringa av politikken har medført at den konst itusjonel le utforminga i landet har blitt liggande i støypeskeia. Sepa-

ratistiske interesser i sør og i nord har, med freistande bistand frå okkupasjonsmakta, regelbunde drive fram spørsmålet om ein kon-føderasjon, trass i at ein majoritet av befolkn-inga har vore imot det. Aller sterkast har kurdiske parti drive fram spørsmålet, med eit regionalt konstitusjons-forslag, gjenoppliva seinast no i januar, der an-nektering av store tilgrensande område kring Kirkuk, i Diyala og Niniveh er skrivne inn, noko som har møtt protestar frå befolkninga i desse områda. Vidare har oljepolitikken i lan-det blitt splitta opp gjennom at den kurdiske provinsregjeringa, KRG, har inngått eit 50-tals oljeavtalar, som både omgår Bagdad, og som introduserer kontraktsformer som er yttarst kontroversielle ettersom dei gjev oljeselskapa

Sekteriske religiøse grupper blei raskt gitt eit grep over statsapparatet og

dominerer den framleis i dag – dei driv sektpolitikk med “nasjonal” retorikk, først og fremst har sjiittiske militsar sleppt inn i politi- og militærvesenet.

Framleis er fleire millio-nar i eksil, to millionar innanfor landet derav

minst ein halv million ibrakkebyar og leirar, utanlands ytterligare kanskje to millionar, mest i grannelanda.


så gode vilkår. Visse gjeld dessutan olje som strekker seg utanfor provinsregjeringa sitt ter-ritorium. I og med den sekteriske farginga av staten har den politiske kulturen i landet blitt prega av religiøs mobilisering, og nye folkeg-rupper har – nærmast av desperasjon – byrja å ta til seg separatistiske agendaer. Provinsad-ministrasjonar i Diyala, Salahaddin og Anbar har foreslått eigen autonomi, i eit tilfelle har den ansvarlige guvernøren blitt fengsla for ”terrorisme”. Ei Pandoras øskje opnast dermed med aukande sekteriske slitingar; sjiainteresser i Karbala vil annektere delar av Anbar, provinsar i sør gjer, med støtte frå regjeringa, krav på å sjølve or-ganisere sine oljeressursar, dei kurdiske krava møtest med alternative krav – visse grupper vil føre i hop heile regionen kring Mosul med Kurdistan, og det fins til og med røyster om ein ny sunni-stat som skulle omfatte delar av Jordan og Syria.

Det blir rap-portert om møter rundt slike spørsmål i Jordan der britiske aktørar av nokon grunn har delteke. Drivkrafta ba-kom krava har vore fråværet av fungerande samfunnstenester frå sentralt hald, og ei uro for at dei lokale ressursane (oljen) ikkje kjem den eigne befolkninga til del. Kan det vere slik at den tidligare okkupasjonsmakta er ganske nøgd med den politiske lamminga som all denne splittinga leier til?

Grannane sin dragkamp Dette skjer ikkje i noko vakuum – i og med eit sundslite irakisk statsapparat har grannesta-tane fått omfattande påverknad i Irak. Fremst har Iran styrka bandtil sittande regjering og statsminister Maliki, noko som har gjeve USA ein heil del hov-udbry, og ikkje blir sett pris på av store delarav befolkninga. Økonomisk dominerast la det stadig meir av iranske kontaktar, elektrisitet, dagligvarer og andre varer med meir, og ikkje uventa bed Malikis regjering om unntak frå dei påbodne Iransanksjonane. I nord har på den andre sida Tyrkia stadig sterkare påverknad, og er økonomisk domin-erande i Kurdistan, samtidig som politiske spenningar ikkje manglar. Tyrkia vil også verne den utsette turkmenske minoriteten i landet, og har nylig hota med å intervenere mot Bag-dadregjeringa for å verne sunnigrupper mot dei lenge pågåande forfølgingane. For å gjere det endå meir komplisert finst mykje saudiara-

biske og qatar-ske interesser og pengar i omlaup. Sau-di-Arabia og Qatar er i ein offensiv fase i regionen, der eit hovudmål er å motverke Irans fram-støyt, samtidig

som dei har slått ned sin interne shiafarga ara-biske vår. Dette gjer ikkje minst situasjonen med iransk støtte til og US-alliert saudiarabisk/qatarsk (og delvis al Qaida-kopla) undergraving av gran-nelandet Syria si regjering til ei kompleks af-

fære, via Irak kjem altså støtte til begge sider i Syria.Innanfor Irak kan vi ane tyrkisk og saudi-arabisk støtte til politiske grupper kring den tidlegare regjeringssjefen Allawi og Iraqiya-partiet, som USA lenge har hatt eit godt auge til men mislykkast med å få til regjeringspo-sisjon. Utreinskingar av politisk opposisjon skjer regelbunde frå den noverande regjeringa sitt hald, vanlegvis med hjelp av skuldingar om tidlegare baathmedlemskap eller terrorisme når vi snakkar om folk i og kring establish-mentet, eller gjennom forsvinningar og feng-sling blant meir ordinære opposisjonelle, ofte utførde av Malikis eige hemmelege politi, og plassering i eit av dei illgjetne ”hemmelege” fengsla som sorterer under sikkerheitstenesta, som HRW og Amnesty har peika på i årevis. For eit år sidan sat minst 50 000 personar feng-sla utan rettsleg prøving, mange utsette for sys-tematisk bruk av stryping, boring i kroppsde-lar, valdtekter, elsjokk og så vidare. I dag veit vi ikkje kor mange som sit i dette hemmelege fengselssystemet, utreinskingane har ikkje uventa eskalert igjen med 1000-tals fengslingar sidan Maliki forstod att dei ameri-kanske styrkane faktisk skulle reise frå landet. Regjeringa, som den kurdiske provinsregjer-inga, og i endå høgre grad dei einskilde partia, har også eskalert sine angrep på journalistar og andre rapportørar. Fleire internasjonale or-ganisasjonar har peika på den aukande repres-jonen.

Brei motstandDen same represjonen har også ramma den irakiske parallellen til den arabiske våren, som valdsamt har blitt slått ned i ei lang rad byar. Protestane har dreia seg om alt frå usle sam-funnstenester, arbeidsløyse og sekterismen

Spørsmålet er om ikkje USAs samla politikk mot Irak dei siste

21 åra, med blant annatrulig over to millionar døde

som resultat, burde reknast som folkemord.


til regjeringa og det amerikanske nærværet. Svaret har litt eit lovforslag om forbod mot ”umoralske” folkesamlingar. Motstanden som har vore retta mot okkupasjonsmakta og dei eigne okkupasjonsvennlige politikarane vevast i hop med desse sosiale protestane, og dom-stolane brukar villig dei krigstilpassa terrorlo-vene mot alle typar av opposisjonelle rørsler. Bruken av dødsstraff har eskalert. Til sjuande og sist handlar det om at Ma-likiregimet i endå høgre grad enn tidlegare har etablert eit diktatur med parlamentarisk ferniss – den praktiske politikken blir ført av regjeringa, og særleg av statsminister Ma-liki sjølv, som har direkte kontroll over dei avgjerande sikkerheitsfunksjonane – innan-riks- og forsvarsdepartementet, og over den daglige oljepolitikken som parlamentet ikkje får innsyn i. Oljeinteressene Naturligvis ligg omverda sitt fokus på oljen i landet. Irak har mange, store og ubrukte oljefelt, blant dei største i verda. Etter årevis med tregleik i og med krigføringa har oljekontraktane skote fart dei seinaste åra, og fleirtalet av dei store vestlege oljeselskapa kan vere nøgde med ut-delingane. BP, ExxonMobil, Shell med fleire har sidan 2009 fått enorme kontraktar på ut-vinning og produksjon. ExxonMobil har mot protestar drive igjennom kontrakt både med Bagdad og med den kurdiske regjeringa, og ut-nyttar altså dei spenningane som finns i Iraks oljepolitikk. Målsettinga frå både den irakiske regjeringa som frå Washington er att Irak skal nå ein ”swinging capacity”, det vil seie at ein skal ha ein overskotskapasitet som kan kom-plettere den internasjonale oljemarknaden ved kriser. I dag er det berre Saudi-Arabia som har den kapasiteten. EU har dessutan drive eit prosjekt i nokre år kring energisamarbeid med Irak med fokus på naturgassen, ein del av ein

ny energistrategi. Men problema er mange – alle hittil inngåtte avtalar kan betraktast som ulovlege (dei har blitt inngått under okku-pasjon, og utan innsyn frå parlamentet), det finns endå ingen nye oljelover som regulerer kontraktane, og det finns ei sterk mistru blant befolkninga mot den nye makta til oljeselskapa i landet. Infrastrukturen er så forfallen etter tre omfattande krigar, sanksjonsåra og okku-pasjonsåra, at det snakkast om behov for hun-dretals milliardar dollar i investeringar.Behova er så store at til og med ExxonMobil har uttalt at Irak framleis i 2040 ikkje kjem til å vere blant dei tre fremste oljeproduse-ntane, trass i dei enorme felta. Men dei kon-traktane som no er inngått stiller krav om at staten rustar opp for ein enorm produksjon-sauke. Om han ikkje formår det skal likevel oljeselskapa få erstatning utifrå dei stipulerte nivåa. Irak kjem altså til å bli ei melkeku for oljeselskapa, uansett korleis det går. Samtidig fortset dei ulike stridane. Motstandsrørslene mot okkupasjonen og det dei oppfattar som ei illegitim regjering er både svekka og har ein ny situasjon å handtere, men ved sidan av opinionsby-gging fortset angrep, samtidig som fleire av partia innanfor establishmentet nyt-tar militær vald for å sikre sine posisjonar. Trass i den omfattande opptrappinga av den militære innsatsen i Af-ghanistan dei siste åra, er fortsatt talet på siv-ile offer i følgje offisiell statistikk større i Irak, i 2011 cirka 4000 mot 3000. Til dette skal ein legge til dei mange ofra som denne typen av

statistikk tenderar til å miste. Med den spesielle politiske spenninga mellom partia innanfor establishmentet i januar auka valden drastisk. Partipolitiske manøvrar blei ikkje sjeldan ak-kompagnert av bilbomber og massearrester-ingar. Okkupasjonen har etterlete seg eit land i ruinar, og med eit korrupt diktatur i leiinga, som blir halde under armane av utanlandske interessentar. Sundslitande mekanismar har blitt bygt inn i konstitusjonen, oljekontrak-tar og statsforvalting av okkupasjonsmakta og særinteresser. For å få orden på landet sitt behøver irakarane ei omverd som sluttar å utnytte interne splittingar og skjult maktpo-litikk. Vi får heller ikkje gløyme dei åra med krig, okkupasjon og sanksjonar som har slått mot landet. Få snakkar i dag om korleis den krigen eigentlig såg ut; ein ulovlig invasjon, flybombing av heile byar, avrettingskampan-jar, fosforbomber, tortur, støtte til sekteriske terror-militsar. Spørsmålet er om ikkje USAs samlapolitikk mot Irak dei siste 21 åra, med

blant anna trulig over to millionar døde som resultat, burde reknast som folkemord. Desse brotsmistankane må undersøkast, Saman med det i nt e r n a s j o n a l e samfunnet sitt ansvar. Vi får ik-kje gjere som så

mange gjerne gjer når stormakter går amok – gløymer og går vidare som om ingenting har hendt.

Omsatt frå svensk av Asgeir BjørkedalOpphaveleg publisert i Brännpunkt Irak nr. 6

Det har hele tiden vært SNCs vel planlagte og

gjennomførte linje å finne ulike vrier til alltid å gi

regimet skylden for alt som er av brutalitet i landet.


”Syria er i krig. Det sier president Bashar al-Assad. Varsler enda tøffere linje mot oppo-sisjonen.” Dette var introduksjonen til NRK Kveldsnytt 26.06.12. ”Han sier at han vil sette alt inn på å vinne krigen, og nekter å følge kravet fra vestlige land om å gå av.” En uklar video kommer på: ”Krigen i Syria dreper vold-somt og tilfeldig (vi ser mennesker løper til og fra eksplosjoner som framkaller mye mørk røyk)…... og et russis-kprodusert helikopter kretser over byen mot grensen til Tyrkia.” …Bildet skifter – den syriske presidenten taler: ”Når vi er i krig, må all politikk og alle partier og samfunnsaktører…” Kommentator trenger inn: ”Presidenten varsler ytterligere opptrapping”. Tilbake til videosnut-ten: ”Mens kampene eskaleres, øker frykten for en regional krig” – akkompagnert av vold-somme eksplosjoner.Ny kommentator: ”Spenningen er fortsatt høy i farvannet mellom Tyrkia og Syria, og i Tyrki-as hovedstad snakker nå folk på gaten høyt om muligheten for en militær hevnaksjon,” fulgt av uttalelse fra en på gaten på uoversatt tyrkisk.Vi ser et NATO-møte: ”Og i dag drøftet Tyrkia nedskytingen av jagerflyet med sine allierte i NATO.” Generalsekretæren i bildet, deretter Tyrkias president: ”Jeg verdsetter det internas-jonale samfunnets solidaritet, og denne hen-delsen vil selvsagt ikke bli tolerert. Det er alt jeg har å si.”Så ser vi en fortauskafé, der en mann setter seg med en engelskspråklig avis. Kommenta-tor kommer inn igjen, tilsynelatende i samtale med mannen som blir presentert som talsmann for SNC – den syriske motstandsparaplyen: ”I Istanbul analyserer SNC situasjonen slik: As-sadregimet gjorde et meget smart trekk ved å skyte ned et tyrkisk fly. Det hjalp virkelig til å styrke moralen hos deres egne shabiha-styrker. Det er én ting. Så tror jeg at Assad-regimet forstår at dette er litt for tidlig for NATO. Vi forstår at NATO finner det veldig vanskelig å gripe inn på det nåværende stadiet.” Utgangspunktet for denne reportasjen var to hendelser: Bashar al-Assad hadde talt til den nyutnevnte regjeringen – overført på TV og

på SANA, regimets nettside. I talen han holdt ble den setningen sagt som hos NRK helt ble trukket ut av sin sammenheng, som var en for-maning til de nyvalgte om å ”holde åpen kon-takt med folket, spesifisere prioriterte områder og øyeblikkelig handle for å gjennomføre det som gjelder basale behov, å unngå prisøkning, kjempe mot monopolisering og gjenoppbygge infrastruktur som har blitt ødelagt av terror-

ister.” Inne i dette kom altså or-det ”krig”, som Nrk laget en lengre reportasje om-kring - med dramatiske videoklipp. Om de hadde noen direkte sammen-heng, er underordnet. De lærte seg tidlig å si at de ikke kunne garantere

at videoklippene var det de ga seg ut for. Men hvor mange hører det?Det var en grunn til at Assad akkurat da tydeliggjorde at det er en krig. FSA (Free Syr-ian Army, noen av de væpnete opprørsgrup-pene) hadde utført et ”utforskende angrep”

mot en boligbase for elitesoldater i den re-publikanske hæren, bare et par-tre kilometer fra presidentpalasset i Damaskus. Dette førte til et voldsomt militært motangrep, ”med re-gimestyrker som bombarderte områdene om-kring i et omfang som brakte kampene i den syriske konflikten nær hjertet av hovedstaden.” (New York Times)Det viste at ”en kule i Damaskus har større virkning enn en tank i Idlib eller Homs, fordi regimet ikke hører bombingene der, men du kan være sikker på at de hører kulene i Dam-askus. Dette som en test på hvordan det vil bli når kampen flytter seg til Damaskus,” ifølge en løytnant i FSA.Den andre hendelsen var at regimet i Syr-ia skjøt ned et tyrkisk jagerfly et par dager tidligere. Ingen benektet det, det var innenfor syrisk territorium, og Syria sa at det ville blitt skutt ned sjøl om det hadde vært syrisk med den farten, høyden og retningen det hadde.Uansett – Tyrkia ønsker støtte fra sine allierte i NATO, og det får de. Ingen nevnte at landet dagen før hadde bombet og drept mange kur-dere inne på irakisk område, i tillegg til at store mengder våpen går gjennom Tyrkia til Syria.

Opprøret i Syria – en propagandakrig. Av Elisabeth Reehorst

Regimets måte å forholde seg til motsetninger og

uenighet på vil naturlig nok smitte over på folk under et slikt opprør som vi ser i dag. Svært mange av opprørerne

har aldri lært noe annet språk enn vold.


Våpen til opprørerne i nord, der de lenge har stått sterkest og kampene har vært hardest.Intervjuet med den såkalte talsmannen for SNC er typisk: Her har vi en velutdannet, en-gelsktalende mann som analyserer nedskytin-gen som om det er regimets bevisste handling, med en klar hensikt. Det har hele tiden vært SNCs vel planlagte og gjennomførte linje å finne ulike vrier til alltid å gi regimet skylden for alt som er av brutalitet i landet. Det ble enn viss forandring da FSA begynte å komme med egne utsagn til pressen – de er nemlig stolte av sin kamp mot regimet, av drap på regimets soldater og særlig på de som blir betraktet som forrædere. De har nylig sendt ut en video der de viser hvordan de drep-er politifolk og kaster dem ut av vinduet etter å ha erobret en politistasjon i Aleppo. Det er en nystartet kanal i Beirut som opplyser dette – folk som har brutt ut fra al-Jazeera på grunn av ensidigheten der. Jeg har startet med denne beskrivelsen fordi den illustrerer en uhyre viktig side ved det syriske opprøret: mediedekningen er blitt topprioritert. Så høyt at forsker Helge Lurås i dagsavisen.no 7.08 antyder at vestlige ledere, media og sivile aktivister har vært med på å ”bringe krig” til befolkningen fordi de har hauset opp et opprør som i utgangspunktet bare dreide seg om ”en håndfull” personer. Hvordan kunne de forvente at Assad bare ville gi seg?Reportasjen i NRK inneholder flere av de el-ementene som ble tydelige allerede den første måneden av opprøret: Mangelfull og ensidig kildebruk, teknikker for å sverte regimet mest mulig, og bruk av levende bilder for å illus-trere regimets voldsbruk. Årsaken til at dette har fungert så strålende mesteparten av tiden, skyldes langt på vei én person: Ausama Mona-jed, en syrisk mann som har bodd i London i mange år. Han sto fram i en dokumentar som NRK sendte i februar 2012, der han fortalte hvordan han hadde forberedt medieopplegget til opprøret. Det var satt opp mer enn hundre videokameraer på strategiske plasser i Syria; disse skulle sende kontinuerlig til hans me-diesenter. Så hadde han etablert kontakt med personer rundt om i landet og fått dem til å filme ting som skjedde og sende til ham. I flere tilfelle er det også blitt bevist at slike filmer er blitt kunstig fabrikkert. Den mest ekstreme var

en video der regimets soldater tilsynelatende trampet på falne opprørere. Mer vanlig er at røyk fra brennende bildekk etc blir beskrevet som granatild fra regimet, eller at ofre blir for-flyttet før de blir filmet, slik at det skal se ut som om det er regimet som står bak. Monajed kom inn i toppen av SNC som forhenværende leder Burhan Ghaliouns høyre hånd. Det medførte at han også hadde kontakt med støttespillere i f eks i Frankrike og USA, og han ropte på uten-landsk invasjon.TV- og internettgi-ganten al-Jazeera, eid av emiren av Qatar, ble en svært viktig ak-tør i opprøret. Den gikk hardt inn og støttet opprørerne, som raskt fikk et sterkt innslag av islamister – ikke bare fredelige. Sommeren 2012 er ingen lenger i tvil om at det i det min-ste kommer store summer herfra og fra Saudi-Arabia for å støtte den islamistiske, også den voldelige, delen.Siden syrisk TV også blant syrere er vurdert med stor skepsis, har de førstnevnte kildene omtrent hatt monopol på nyheter til Vesten. Det var derfor et stort sjokk da det gikk opp for meg at regimets nyhetssendinger i denne sam-menhengen var minst like troverdige. Siden jeg har direkte kontakt med en storfamilie i Daraa sør i Syria, der opprøret startet, forsto jeg raskt at det var riktig det regimet påsto, at det i liten grad var et spontant opprør, og i enda mindre grad et fredelig et.Det var det vanskelig for det revolusjonsro-mantiske norske folket å bære – og ifølge den tidligere nederlandske ambassadøren van Dam var ikke vi aleine om det. Det kan da ikke være noe negativt i å gjøre opprør mot et bru-talt diktatur? Der ligger mye av det spesielle ved Syria, så det er nødvendig med en liten oppsummering av landets moderne historie: Landet var fransk koloni fra oppløsningen av Det osmanske riket og til slutten av 1940-årene. Da det ble sjøl-stendig, var det en primitiv form for demokrati som førte til minst ett militærkupp i året.

Baath-partiet, et sosialistisk parti, tok over makten i 1963. Alawiene, en religiøs sekt som i stor grad besto av fattige landarbeidere fra nor-dvest-Syria, fikk stor innflytelse i det militære, og general Hafez al-Assad overtok makten i 1971 – det siste kuppet i Syria til nå.Det ble etablert nær kontakt med Sovjetsamvel-

det, som har vært en sterk faktor i å utvikle landet. Mange syrere dro også til Sovjet for å få høyere utdannelse, samtidig som det ble bygget institusjon-er og annen infrastruktur – skoler, veier, kommu-nikasjon ellers, og van-ningsanlegg, først fremst ut fra Eufratdalen. Folk fra andre deler av landet ble flyttet dit, og man be-gynte å dyrke bomull til eksport. Jordbruket ellers

ble organisert mer eller mindre i kooperativer, og småindustri, olje og fosfatutvinning ble vik-tige næringsveier. Alawiene fikk økt sin status kraftig gjennom at de også fikk presidentmak-ten i landet. De er ikke mange nok til å utøve denne aleine, men allierte seg med ulike grup-per i hele det etniske og religiøse spekteret i det svært sammensatte landet.Dette har utviklet seg til at flere og flere sun-nimuslimske arabere, som er den største etni-sk/religiøse gruppen, har fått øket innflytelse.Styret er sekulært og relativt likestillingsvenn-lig – også for kvinner. Det etablerte en stor hær og flere sikkerhetsavdelinger, vernet mi-noritetene – Syria har alltid hatt relativt mange kristne, av flere ulike retninger.Det dominerende problemet ble at for å oppnå en stabilitet slik regimet ønsket, krevdes det fasthet. Demokrati er aldri noe som kommer av seg sjøl – i en stat som blir kunstig skapt med mange store, indre motsetninger, starter ikke folk å samarbeide automatisk og med glede. Når man da samtidig rokker ved klass-esamfunnet og hever en gruppe på bekostning av andre, fører det med seg mye vondt blod. Regimets eneste svar på slik opposisjon gjen-nom fire tiår har vært beinhard undertrykking – sjøl om de verste fengslene etc ble stengt etter 2000. Regimets måte å forholde seg til motset-ninger og uenighet på vil naturlig nok smitte over på folk under et slikt opprør som vi ser

TV- og internettgiganten al-Jazeera, eid av emiren av Qatar, ble en svært viktig aktør i opprøret. Den gikk hardt inn og støttet op-prørerne, som raskt fikk et sterkt innslag av islamister – ikke bare

fredelige. Sommeren 2012 er ingen lenger i tvil om at det i det min-ste kommer store summer herfra og fra Saudi-Arabia for å støtte

den islamistiske, også den voldelige, delen.


i dag. Svært mange av opprørerne har aldri lært noe annet språk enn vold. Og alle splittelser i folket som kommer fram i ekstreme situasjoner, kommer også fram mellom de som styrer lan-det. Dette kan illustreres ved avhoppingen til brigadegeneral Manaf Tlass i begynnelsen av juli, en hendelse som vekket stor oppmerk-somhet, men som ble ekstremt ulikt vurdert av ulike kommentatorer og analytikere. Mens prof Landis i bloggen Syria Comment vurderte det som svært viktig – presidenten mistet en av sine nære venner og medarbeidere, mente tidl. ambassadør van Dam at det ikke var så viktig, siden Tlass ikke tilhører alawisekten, men er sunnimuslim. ”Det ville vært mye mer interessant om en høyt rangert alawi-general hadde hoppet av. Det er et synkende skip, men det synker veldig sakte, det kan ta svært lang tid. Maktbalansen er fremdeles klart i favør av regimet.”Noen har lansert Tlass som en mulig presi-dentkandidat etter Assad, andre mener at han bare har vært ute etter å mele sin egen kakeDet har kommet flere avhoppinger, men det betyr ikke nødvendigvis at regimet er i ferd med å falle. Bortsett fra de svarte elementene (al-Qaidastøttete grupper har svarte flagg) som kom inn med sjølmordsbombingen i Dam-askus i desember 2011, bærer kampene preg av lokale konflikter. Sjøl i Homs, som har vært

sentral i opprøret, samarbeider ikke de væp-nete gruppene av FSA. Taktikken er stort sett blitt at en opprørsgruppe okkuperer et område de betrakter som ”sitt”. De delene av sivilbe-folkningen som har mulighet til det, flykter, og etter hvert kommer regimets tanks og tyngre våpen og angriper for igjen å få mer eller min-dre kontroll over området.Dette mønsteret har gått igjen, særlig da i nord mot grensen til Tyrkia, der befolkningen er mer splittet enn de fleste andre steder i landet. Det innebærer at én (lands)by kan beskyttes

av regimet, en nærliggende ok-kuperes av én op-prørsgruppe, en annen av en annen gruppe. Slik blir det oftest umulig å stadfeste hvem som står ansvarlig for større overgrep, ut over de som har falt i kamp direkte mel-

lom FSA og hæren. I tillegg har tall på drepte hele tiden gått ut fra mer eller mindre tilfeld-ige øyenvitner, sjøl om FN lenge forsøkte å få bekreftet dem. Pr. 21.06 var det ifølge Syrian Observatory for Human Rights, med sete i London, ca 15 000 som var drept, av disse ca 3700 regjeringssoldater. Disse tallene, der en firedel faktisk er regimesoldater og alle veit at mange av de såkalte ”sivile” er væpnete op-prørere, forteller likevel sitt om at drepingen definitivt ikke ensidig har vært regimets drap på fredelige demonstranter. Antallet har også

økt igjen de siste månedene, etter som opprør-erne har fått bedre og bedre våpen.Det ble riktignok roligere en stund i april og mai da FNs observatørgruppe trådte inn på arenaen og kunne vurdere hendelsene. Færre ble drept – våpenhvilen ble delvis overholdt en stakket stund. Folk fikk puste – men part-ene fikk også tid til å summe og reorganisere seg. I Daraa fikk f.eks. opprørerne større spil-lerom til å trakassere folk i flyktningeleirene, der det bor palestinere og syrere – mange drusere - fra Golan, som opprørerne betraktet som regimevennlige. Men nyhetene utad ble mer balanserte – både Kofi Annan, ansvarlig for oppdraget, og Robert Mood, leder av ob-servatørene, sto rolig og saklig fram i media og klarte en stund å overdøve propagandaen. Målet var å prøve å få til forhandlinger mellom partene. Regimet sa seg villig, men opprørerne støttet aldri oppdraget. De har nesten hele tiden nektet alle forhandlinger og alternative løsninger så lenge Assad sitter. Regimet er ikke så steilt; de har også hatt en folkeavstemning om en ny og temmelig demokratisk grunnlov. En ny regjering ble utnevnt i juni. Assad står på at han er landets lovlig valgte president, og omverdenen tør ikke rote mer enn nødvendig direkte i opprørt vann – Syrias geografiske plassering sammen med erfaringene fra Irak skremmer.Samtidig jobber USA, Saudi-Arabia og Qatar intenst bak kulissene, og Tyrkia har snudd kappen totalt i forhold til tidligere samarbeid. Etterretning, penger og våpen, hjelp til å bygge opp nettverk og samle opprørerne er element-er i dette, sammen med at propagandakrigen startet for fullt igjen i juni/juli.Kofi Annan gjorde et nytt forsøk i Geneve

Russland ser ut til å ha tatt et sterkere grep. Det vil antakelig styrke forhandlingsprosessen betraktelig, da de ikke – som

Vesten – har meldt seg ut av spil-let på forhånd ved å avvise alle

forhandlinger med Assad.


Pr. 21.06 var det ifølge Syrian Observatory for Human Rights, med sete i Lon-don, ca 15 000 som var drept, av disse ca 3 700 regjeringssoldater. Disse tallene, der en firedel faktisk er regimesoldater og alle veit at mange av de såkalte ”sivile” er væpnete opprørere, forteller likevel sitt om at drepingen definitivt ikke ensidig har vært regimets drap på fredelige demonstranter. Antallet har også økt igjen

de siste månedene, etter som opprørerne har fått bedre og bedre våpen.

30.06., der han understreket hvor viktig det var å få Iran med i forhandlingene med det syriske regimet. USA nedla veto, og til gjengjeld ble også Saudi-Arabia stengt ute. FSA og deler av SNC holdt seg borte også fra opposisjons-forhandlingene som fulgte i Kairo. Den nye lederen i SNC, den svensksyriske kurderen Abdulbaset Sieda, professor i Uppsala, nektet også ethvert samarbeid med Assad. Men han var, i likhet med blant annet den kristne poli-tikeren Mikhail Kilo – i Moskva for å snakke med de russiske lederne. Russland ser ut til å ha tatt et sterkere grep. Det vil antakelig styrke forhandlingsprosessen betraktelig, da de ikke – som Vesten – har meldt seg ut av spillet på forhånd ved å avvise alle forhandlinger med Assad.Kort tid før møtet i Sikkerhetsrådet om den fortsatte FN-innsatsen, kom det så en ny ”mas-sakre” som fikk førstesideoppslag også i Norge, med vekt på press mot Kina og Russland. Slike ”slag” er ikke vanskelig å provosere fram. Også NRKs korrespondent som da var i Dam-askus, påpeikte 13.07. at media blir brukt for å eskalere volden i en situasjon, slik at man aldri kan være sikker på hva som er sannheten. Nærmere undersøkelser har også vist at de al-ler fleste drepte var menn i våpenfør alder – både regimesoldater og opprørere.Men FNs Kofi Annan trakk seg – det lyk-tes ikke å få partene til å stoppe kampene og snakke sammen. Tvert imot ble de utvidet – Røde Kors var blant de første som erklærte situasjonen som en ”borgerkrig”. Opprørerne, som da kontrollerte store områder av det nor-dlige Syria, gikk nå rett inn i hjertet av landet. Antakelig ved hjelp av en troløs livvakt klarte de å drepe fire av Assads nærmeste – deriblant hans svoger, på et lukket møte i hovedkvarteret til sikkerhetstjenesten i Damaskus. Regimet klarte likevel relativt raskt å få noen-lunde kontroll over hele byen. Opprørerne flyttet seg til landets nest største by, Aleppo, en tradisjonelt konservativ handelsby. Den var regnet som en regimevennlig by. Her ble vi for første gang i opprøret øyenvitner til reg-ulære gatekamper – filmet både av opprørere, offisielle utsendte f.eks. fra BBC, og regimets folk. Hundretusener prøvde å komme seg vekk etter flere ukers kamper – og nå dreide det seg ikke lenger bare om fattige, men også den rike overklassen i byen fant det best å forsvinne, i alle fall for en stund. Frivillige jihadister med bånd til al-Qaida og med god trening blant annet i å lage bomber, opererer som en slags ”liberoer”; de hjelper til

der FSA eller andre grupper trenger det.Tyrkia har etter hvert spilt en større og større rolle, men de har nektet å påta seg rollen som de som skal invadere landet, som USA synes å ha ønsket. Sterke signaler fra USA forteller at de nå har droppet tanken på åpen invasjon, og mer aktivt vil sende våpen til opprørerne, med en målsetting om å splitte opp Syria. Sammen med Saudi-Arabia og Qatar har Tyrkia – ifølge Reuters - bygget opp et senter i Adana, en by ca 100 km fra den syriske grens-en, for å koordinere hjelpen til opprørerne. I denne byen ligger Incirlik, en stor tyrkisk/US-Air Force-base som Washington tidligere har brukt til overvåking og logistikkoperasjoner for militære. Det er uklart om den nye basen er stasjonert utenfor eller innenfor denne.

En Dohaplassert kilde forteller at våpen – både lettere og tyngre - kommer både fra Qatar, Saudi-Arabia og Tyrkia – sjøl om tyrkiske off-isielle benekter det siste. Alle våpnene er rus-siske, da det er de også opprørerne er best kjent med, og de kommer fra illegale kilder. Grensen mellom Tyrkia og Syria kontrolleres nå stort sett av Tyrkia. Det betyr at det i praksis er åpnet en korridor der opprørerne – sammen med flyktninger og journalister - har mer el-ler mindre fritt leide. Dette har komplisert seg etter at kurdere tok over kontrollen av en del byer langs denne grensen – Kobane, Amoude, Derek, Efrin og Sari Kani blir nevnt. Det er noe uklart hvordan dette skjedde, men regimet tr-akk seg tilsynelatende frivillig ut (antakelig for å konsentrere styrkene i Aleppo), og overlot kontrollen til en allianse av de kurdiske par-tiene PYD (People’s Council of Syrian Kurd-istan) og KNC (Kurdish National Council). Denne alliansen kom i stand ved hjelp av re-gionpresidenten i irakisk Kurdistan, Masoud Barzani, i Erbil 11. juli.Tyrkias problem er at PYD – som er den mark-ert sterkeste parten i alliansen og blir beteg-net som et svært disiplinert og målrettet parti – har nær kontakt med det tyrkisk-kurdiske partiet PKK, som er erklært som en terroror-ganisasjon og forbudt i Tyrkia.Dette har ført til at statsminister Erdogan har forlangt at Assad – hans erklærte fiende - skal kaste disse ”terroristene” ut av områdene som grenser mot Tyrkia, ellers vil han sjøl gå inn. Han – som alle andre tyrkiske autoriteter – er preget av et sterk redsel for at tyrkiske kurdere skal kreve autonomi, som i Irak, eller enda verre: ønske å opprette sin egen stat.

Men et samlet Kurdistan står ikke på dagsor-denen. For PYD – som for andre kurdiske organisasjoner – er det viktig å holde Syria samlet.Det er snakk om at denne koalisjonen også kan få kontroll over den kurdiske hovedbyen Qam-shili, og med det mesteparten av kurdisk om-råde. Dette er ikke usannsynlig, siden det hele tiden har vært sterke krefter innen kurderne som vil holde dem utenfor opprøret. SNC god-kjenner ikke deres særrettigheter. Samtidig er de nok heller ikke regimets menn. Hva så med framtiden? Den er ikke lys, det er alle enige om. Som forsker Cecilie Hellest-veit sa på Dagsrevyen 6.08., da det var blitt kjent at den mangeårige lojale regimemedar-beideren Riad Hijab, som 26.06. ble utnevnt som statsminister og representerte sunnimus-limene, var hoppet av: Dette indikerer mer enn noe at kampen er gått inn i den sekteriske fasen – du blir betraktet som forræder hvis du støtter Assadregimet og er sunnimuslim sjøl. Limet som har holdt de mange ulike gruppene sammen, er i ferd med å gå fullstendig i op-pløsning. FN har ikke lagt fram nye planer pr 13.08. Det møtes og spekuleres og diskuteres mens op-prørerne bare roper på mer våpen. Et bilde på hvem SNC er, ga den amerikanske utsendin-gen David Pollock fra Washington Institute, da han var på et møte med over 100 opposis-jonelle i Tyrkia nylig. Det tydeligste var at Det Muslimske Brorskapet ikke bare var de best organiserte, men også de som hele tiden grep inn og dominerte samtalene – dette gjaldt sær-lig de som kom fra utenfor Syria. Det neste var at det var en ”slående kynisme og sinne blant opprørerne innenfor Syria, mot utenverdenen, fordi de ikke fikk nok praktisk støtte.”Det tredje var at ”du aldri visste hvem du snak-ket med” – en representant kunne si noe totalt annerledes til den neste han snakket med.Og ved drøftinger med europeiske stater i Brüssel er hjertesukket fra en diplomat, ifølge Wall Street Journal: ”Folk er svært frustrert over at vi ikke har en slik partner som den vi hadde i Libya. SNCs rolle burde være å komme med ønsker, rekke hånden ut til andre, gjøre basen bredere… De har ikke vært i stand til å gjøre det.”Det vitner i alle fall om én ting: Opprørerne er ikke så blindt vestvennlige som de er i Libya. Men om det er en styrke eller en svakhet i den nåværende situasjonen, er det umulig å si.


frå ulike opposisjonsgrup-peringar samla i Sant Egidio, Roma.

1. Syria opplever no den mest dramatiske krisa i den syriske historia. Valet om ei militær løysing, som ikkje gjer rekning med opprøret sitt rop om fridomen og vørdnaden til det syriske folket, har ført med seg spreiing av vald, tap av alt for mange menneskeliv og storstilt øydeleg-ging. 2. Me som er samla i Sant Egidio høyrer til ulike delar av den demok-ratiske syriske opposisjonen, aktive både innanfor og utanfor landet sine grenser. Me rettar appellen til det syriske folket, til alle partar og til det internasjonale samfunnet.3. Me har ulike meiningar og erfaringar. Me har kjempa, og kjem til å halde fram å kjempe for fridom, vørdnad, demokrati og menneskeret-tar for å byggje eit Syria som er demokratisk, trygt for alle, utan frykt og utan undertrykking. Me elskar Syria. Me veit at Syria er eit land der ulike religionar og folkeslag har levd fredleg i lag, men som i dag risik-erer å miste einskapen i folket, rettane deira og staten sin suverenitet. 4. Me er ikkje nøytrale. Me er del av det syriske folket, som lir under undertrykking, diktatur og korrupsjon. Me er strengt imot all diskrimi-nering på bakgrunn av religiøs tru eller etnisitet, same kva side det kjem frå. Me ønskjer eit Syria der jamstelte folk delar statsborgarskap. Me vil ha eit Syria som er heimland for alle, og i stand til å respektere liv og menneskeleg vørdnad.5. Den militære løysinga held det syriske folket som gissel og tilbyr ikkje ei politisk løysing som er i stand til å svare på folket sine ønske. Vald får folk til å tru at der ikkje finst noko alternativ til våpenbruk. Men ofra, martyrane, dei skadde, dei fengsla, dei forsvunne, dei store mengdene interne og ekstern flyktningane, ber oss om å ta ansvar for å stoppe valdsspiralen. Me forpliktar oss til å stø alle formar for fredeleg politisk kamp og sivil motstandskamp for å byggje opp under ein ny fase av møte og konferansar inne i landet.

6. Det er enno ikkje for seint å redde landet vårt! Samstundes som me godtek borgarane sin rett til legitimt forsvar, gjentek me: Våpen er ikkje løysinga. Me må hindre vald og at det utviklar seg til borgarkrig av di det set staten vår, nasjonalidentiteten vår og suvereniteten vår på spel.7. I dag meir enn nokon gong tidlegare treng me ein politisk utgang på den dramatiske situasjonen me er i. Det er den beste måten å forsvare verdiane våre og oppnå måla til dei som set livet på spel for fridom og vørdnad. Me inviterer samborgarane våre i den Frie Syriske Armé og alle dei som ber våpen om å ta del i ein politisk prosess for å etablere eit fredeleg, trygt og demokratisk Syria.8. Me kan ikkje godta at Syria utviklar seg til eit regionalt og internas-jonalt konfliktområde. Me trur at det internasjonale samfunnet har styrke nok til å finne ein konsensus som kan danne ei politisk løysing på den dramatiske krisa, basert på våpenkvile, attendetrekking av mil-itæret, lausslepping av fangar og kidnappa, repatriering av flyktningar, naudhjelp til ofra, ei verkeleg global forhandling som ikkje ekskluderer nokon og ein prosess bør avsluttast med nasjonal forsoning. 9. Me ber om at berre SN skal vere ansvarlege for å koordinere human-itær hjelp til syriske menneske i naud, både innanfor utanfor landet.10. Me rettar denne appellen til alle syrarar, og særleg dei unge. Me vil byggje framtida med våre eigne hender. Lat oss saman byggje eit demokratisk, fredeleg og pluralistisk Syria. Me vender oss til alle dei som kjempar for demokratisk endring i Syria, same kva gruppe dei høyrer til. Lat oss få i gang ein dialog og eit forsøk på noko som snøgt vil føre Syria inn i ein endringsfase mot demokrati bygt på ei felles nasjonal pakt. 11. Me takkar Sant Egidio samfunnet for arbeidet og hjelpa deira i forsøket på å finne ei løysing på Syria si nasjonale krise, og me ber dei om å følgje oss i utfordringane som ligg føre oss.

Roma, 26.07.12Omsett av Marie Cecilie Aunevik

NCB ( National Coordination Body) HAYTHAM MANNA ABDULAZIZ ALKHAYER RAJAA ALNASER DEMOCRATIC FORUM FAIEZ SARA MICHEL KILO SAMIR AITA WATAN Coalition FAEK HWAJEH

DEMOCRATIC ISLAMIC GROUP RIAD DRAR Syrian Trade Union/ Women Syrian Activist AMAL NASER MAA Movement (Together) ALI RAHMOUN BUILDING SYRIAN STATE ANAS JOUDEH RIM TURKMANI

WEST KURDISTAN Assembly ABDUSALAM AHMAD NATIONAL BLOC AYHAM HADDAD HORAN RENCONTRES (FOR CITYZENSHIP) UGAB ABOU SUEDE SADA HAMZEH it

Syria - Ein appell for ei politisk løysing


Da den arabiske våren starta i 2011, så vart han helsa velkommen av leiarskapen i al-Qaida. Men han var i røynda ei farleg utvikling for al-Qaida sidan han lovde endring som ikkje stamma frå eit radikalt islamsk syn på verda. For at den svekka al-Qaida rørsla igjen skulle få innflytelse i Midt-Austen, så måtte Våren feile, helst ved at den sosiale rørsla vart undertrykt av elitane. Så kunne al-Qaida aktivistar bidra til opprør. Der er no prov på at slikt skjer i Syria.

Al-Qaidas status og verknaderAl-Qaida-rørsla har vorte sterkt svekka dei siste tre åra, delvis av den utstrekte bruken av væpna dronar, spesielt i Nordvest-Pakistan, delvis av døden til Osama bin Laden og delvis av at ho ikkje har lykkast i å sette ideologien sin ut i praktisk politikk. Samtidig er al-Qaida ei uvanleg revolusjonær rørsle med røtene i eit religiøst syn på verda, og eskatologisk ved at ho ser bortafor dette livet og difor har ein veldig lang tidsakse for handling. Ho har også utvikla seg frå ei einaste rørsle til ein rad grupper som berre har avgrensa band mellom seg, sjølv om dei deler eit fundamentalistisk religiøst syn. Dei omfattar det som er att av rørsla i Pakistan og, i veldig liten mon, Afghanistan, tilliks med meir aktive grupper i Irak, Jemen, Saudi-Arabia, Somalia, Nigeria, Mali og i litt mindre utstrekning i Indonesia.Som følgje av krigane dei siste ti åra, så har rørsler som al-Qaida hatt fordel av mange sermerkte utviklingar i opprørstaktikk. Ingen av desse er nye, men alle er vortne forbetra gjennom nyleg bruk, serleg i Afghanistan og Irak: Utstrekt bruk av improviserte eksplosiv. Det første utbrotet kom i Irak og vart hjelpt av nærveret av mange våpendepot, kombinert med den tekniske dugleiken til nokre av elitetryggingseiningane til regimet til Saddam Hussein. Slike eksplosiv vart også meir og meir nytta i Afghanistan, der dei ofte blei framstilte frå basiske ingrediensar, som gjødningsstoff. På toppen vart improviserte eksplosiv i Afghanistan detonerte i tusenvis kvart år, ferske tal viser 9.304 i 2009, som steig til 16.554 i 2011. I dette året vart nær ein tredjepart av over 2.500 sivile drepne av slike sprengmiddel (tala frå IISS London).

Martyr- og sjølmordsaksjonar.Martyråtak har vore brukt i regionen i mange år, og dei var og vanlege i andre konfliktar som i LTTE-opprøret i Sri Lanka. Dei har auka markant sidan 2001, serleg i Irak og Afghanistan, men også som delar av åtak i andre land, som London i juli 2005. Slike angrep er spesielt vanskelege å stå imot, og dei drar somtid med seg ekstreme tiltak. Ein av grunnane til bygginga av den israelske muren mot dei okkuperte områda var veksten av desse åtaka i Israel.

Trente paramilitære hjelpeeiningar. I Afghanistan i 1980-åra fekk medlemmar av mujahedin-opprørarane utstrekt kamptrening mot sovjetiske vernepliktige med låg kampmoral i stort sett landlege omgivnader. For afghanarar i mujahedin var desse røynslene spesielt verdifulle i borgarkrigen gjennom 1990-åra, og seinare for Taliban, i aksjonane deira mot koalisjonsstyrkane. For dei framande jihadist-kjemparane i landet hjelpte denne kamprøynsla til å danne det som blei ein serskilt hjelpestyrke av unge menn, somme av dei var aktive i utviklinga av al-Qaida. I tillegg hjelpte denne rørsla Taliban mot Nordalliansen i 1990-åra, noko som gav dei enda meir kampevne.

I krigen i Irak frå 2003 til 2009 slutta mange unge menn seg til opprørarane som sloss mot den amerikansk-leidde koalisjonen, og dei deltok også i aksjonar mot Shia-fleirtalet. I kampen mot US-styrkane vart mange av desse unge mennene drepne i strid, men andre overlevde og dannar no ein spreidd hjelpestyrke med kamprøynsle mot veltrente og tungt væpna amerikanske einingar.Såleis har ein av verknadene av krigane vore å gi vekst til eit samband av utstrekt kunnskap om sprengemne, ei stor forplikting til martyråtak og paramilitær kamprøynsle.

Det syriske opprøretEtter den første utviklinga av den arabiske våren tidleg i 2011 kom raske politiske endringar i Tunis og Egypt, nokre reformer i

Marokko og Jordan, og eit opprør og regimefall i Libya som trengte monaleg intervensjon frå NATO. Frå mars 2011 starta ei folkerørsle mot Assad-regimet i Syria, men ho vart undertrykt med makt av regimet. Dette leidde sakte til eit opprør som byrja med veldig avgrensa koordinering og lite våpen. Innan tri månader kom monaleg hjelp, først og fremst frå Saudi-Arabia, og i september sist år vart det spådd at Assad-regimet ikkje ville halde ut året.Dette var eit feil syn, ikkje minst fordi regimet

hadde intern støtte som strekte seg vidare enn til Alawi-minoriteten, og også fordi det hadde oppbakking frå Iran og Russland. Den syriske konflikten har no utvikla seg til ein valdsam og øydeleggjande borgarkrig som blir gjort verre av den doble konflikten med

stedfortredar – på det regionale nivået er den sterke og rause Saudi støtta til rebellane matcha av den iranske støtta til regimet, og på det globale nivået rår ein grunnleggjande motsetnad mellom Russland, som ønskjer overleving av regimet eller i det minste ein fredeleg overgang som vernar interessene deira, og USA, som ønskjer ein slutt for regimet så snart som muleg.

Jihadist-innblandingDet er i denne samanhengen at den veksande innverknaden til unge paramilitære blir merkbar, serleg i forhold til arven frå ”War on Terror” som er drøfta ovafor. Samtidig er det vanskeleg å slå fast graden av ekstern innblanding frå jihadistar av tri grunnar:Assad-regimet har lenge overdrive innblandinga for å stemple alle opponentar som terroristar.Dei syriske rebellane nøler med å innrømme at jihadistar er aktive på grunn av muleg tap av vestleg støtte.

Det er muleg at amerikansk og anna vestleg etterretning har eit rimeleg nøyaktig overslag på jihadist-styrken, men den politiske leiinga deira nøler og med å vedgå dette ope.Likevel er det no klart at der er store tal framande paramilitære som kjempar mot

Jihadist-elementet i Syria og kva det inneber

Av Paul Rogers

Dei syriske rebellane nøler med å innrømme at jihadistar er aktive

på grunn av muleg tap av vestleg støtte.


Assad-regimet, dei verkar ofte saman med den Frie Syriske Arme, dei er vel organiserte og dyktige, og talet deira er mykje meir enn det nylege amerikanske overslaget på to hundre. Innblandinga deira i den syriske krigen synest å ha trappa opp sia seint siste året, og dette fell saman med ein auke i martyråtak og ein monaleg auke i bruken av improviserte eksplosiv. Berre i mai i år var der rundt 700 slike sprengingar, og bruken deira mot dei armerte køyretøya til Assad-regimet synest å ha vore serleg effektiv sidan desse ikkje har den solide antiminevernet som US-styrkane etter kvart utvikla til bruk i Irak og Afghanistan.

I følgje kjelder med godt omdømme skal det vera minst eit tusen framande paramilitære, og der kan vera mange fleire etter som talet stadig stig. Dei omfattar folk frå Irak, Jordan, Libya, Saudi Arabia, Libanon, Palestina og Jemen, så vel som frå ikkje-arabiske land som Afghanistan og Pakistan. For mange av dei er krigen i Syria viktigare enn dei i Afghanistan eller Irak sidan Syria ligg nærare Jerusalem.Al-Qaida-rørsla og avleggjarane hennar har lenge sett på Saud-huset som det viktigaste målet innafor omgrepet ”nær fiende”, fordi det er den heilt uakseptable forvaltar av dei to heilage stadene, og rørsla har ønska å felle kongehuset og sette ei god islamistisk regjering inn i staden. Bortafor denne ideen har vi Jerusalem, heimen til den tredje heilage

staden, og Syria er den viktigaste delen av Jerusalems omland. Syria er derfor svært viktig for det jihadistiske/al-Qaida synet på verda og utreinskinga av kristne og islamske fråfalne (alawittar) er ei kjerneoppgåve i misjonen for å grunnleggje eit skikkeleg kalifat.

Dei framande og heimeavla jihadist-elementa i Syria kan framleis vera i mindretal innafor opprøret, men dei veks i styrke. Det er ei av årsakene til at CIA personale arbeider aktivt

i Tyrkia og prøver å dirigere våpen og andre forsyningar til dei ”rette” slag opprørarar og ikkje til jihadistar. Dette er også grunnen til at Assad-regimet får meir støtte frå kristne enn venta, for dei fryktar

at regimet, sjølv om det er autokratisk, blir bytta ut med noko som frå deira konfesjonelle synsstad, er potensielt mykje verre.

Krigen i Syria blir meir valdeleg, og stedfortredar-elementet sit no djupt, noko som gjer det vanskeleg for båe sider å få overtaket. Dette tyder på at krigen kan halde fram ei tid. Sjølv om Assad-regimet skulle falle snart, så vil jihadist-elementet ha innflytelse i ein post-Assad æra. Viss det ikkje fell snart, dess meir vil styrken til jihadistane stige. Ei av dei viktigaste følgjene av dette er at mot alle forventingar, så kan al-Qaida igjen vekse. Dette kan ha øydeleggjande verknader bortafor Syria.

KonklusjonUnder desse forholda hastar det med å oppmuntre til alle initiativ som søkjer ei forhandlingsløysing så fort som rådeleg. Same kor vanskeleg det synest, så må alle steinar vendast for å oppmuntre til dette. Spesielt er det klokt å støtte det nye ombodet for FN, Lakhdar Brahimi, i det som vil bli eit svært vanskeleg oppdrag, men som han er vel skikka for, gitt dei tidlegare røynslene hans. Dessutan, etterretning og politiarbeid retta mot å kutte finansiering av valdelege islamistgrupper i Pakistan, Jemen og andre stader bør også rekne med desse utviklingane i Syria på eit tidleg stadium. Lærdommen frå over eit tiår med kontraterroraktivitetar i Afghanistan, Irak og annanstades er at å sende inn ein overveldande styrke seinare er kontraproduktivt.

Det er eit element til slutt som kan få mykje å seia. Russland står for den viktigaste diplomatiske støtta til Assad-regimet, men Russland sjølv opplever ein auke i islamistisk vald i område dei tidlegare har sett på som fredelege og stabile. Dei tydelegaste av desse har vore episodar i Kazan, hovudstaden i den interne republikken Tatarstan, så vel som andre stader i republikken. Viss russisk stønad til Assad-regimet motiverer radikale jihadistar til å bli meir aktive inni Russland, så er det muleg at Russland blir villigare til meir aktivt diplomatisk samarbeid om regimeforandring i Syria.

Opphaveleg publisert på Oxford Research Groups nettsider. Omsatt frå engelsk av Edvard Mogstad

Finanskrise – myte og realitetGuenther Sandleben kritiserer i denne boka teoriane om «finanskapitalens dominans» som årsak til krisa, og viser korleis krisa oppstod i produksjonen. Det er omvendt: Krisa i produksjonen skapte krisa i finansmarknaden. Det er ei systemkrise.

120 sider. Pris: kr 140. Bestilles fra www.marxisme.no Forlaget Rødt!

090224 annonse M21 kr 573.indd 1 22.03.12 10:05

CIA personale arbeider aktivt i Tyrkia og prøver å dirigere

våpen og andre forsyningar til dei ”rette” slag opprørarar og

ikkje til jihadistar.


Cuba satsar på kooperativ

I ein freistnad på å reaktivisere økonomien og å føre kamp mot byråkrati og korrupsjon, satsar Cuba på arbeidarstyrte kooperativ. Under eit møte i nasjonalforsamlinga 25. juni heldt Murillo Marino, leiar for sentralkomiteen i kommunistpartiet si arbeidsgruppe for økonomisk fornying, ei to timars lang orientering om reformplanar. Der kunngjorde han mellom anna at ein stor del av statsselskapa, i dag i stor grad sentraldirigerte frå departementa, vil få ein større grad av autonomi. 222 små og mellomstore selskap som tilhøyrer staten vil gjennomgå ei endå større endring. Dei vil bli omgjorde til kooperativ som ledd i eit pilotprosjekt. I følgje kommentator Hugo Albuquerque skal desse arbeidareigde bedriftene ”i teorien vere 100% autonome”. Dette i eit land der dei siste småføretaka vart nasjonaliserte på slutten av 1960-talet under ”Den revolusjonære offensiven” og som har vore prega av ei ekstrem sentralisering av økonomien etter den tid. Under arbeidsprosessen har regjeringa teke omsyn til tilbakemeldingar frå folket og også inviterte ekspertar frå mellom anna spansk kooperativrørsle. Kooperativ har eksistert i cubansk jordbruk i ei årrekke, men det har ikkje blitt tilrettelagt for denne drifts- og eigarskapsforma i byane, slik ein har gjort mellom anna i Venezuela, i tråd med ”sosialismen for det 21. århundre” sin visjon om ein økonomi med sterk folkeleg deltaking. I jordbruket har dessutan ei rekke statlege restriksjonar og manglande opplæring avgrensa sektoren sin vekst på Cuba.

Hugo Albuquerque / SF

Venezuelas inflasjonsrate lågast sidan 2005

Inflasjonen i Venezuela for årets første syv månader nådde 8,6 %, eit skarpt fall frå 16 % same periode året før. Årleg inflasjon har lege på 26 % årleg sidan Hugo Chávez tok over i 1999. Venezuelas regjering hadde på førehand regna med ein lågare inflasjon i år, først og fremst avdi ein har innføre priskontroll på ei rekkje produkt, mellom anna hushaldsartiklar som basismatvarer og hygieneprodukt. Dei mellombelse resultata er i følgje finansminister Jorge Giordani betre enn regjeringas førehandsestimat. Statsbudjettet for 2012 tek utgangspunkt i ei årleg inflasjonsrate på mellom 20 og 22 %. Sjølv om høg inflasjon kan vere eit reiskap for å omfordele frå dei som har til dei som ikkje har, seier den sosialistiske regjeringa i Venezuela at målet er ei årleg inflasjonsrate på under 10 %. Venezuela si regjering vonar på sikt å få ei einsifra inflasjonsrate, noko landet ikkje har hatt sidan 1980-åra. Under Rafael Cadera Rodriguez, som var president i landet mellom 1994 og 1999, passerte inflasjonen på eit tidspunkt 100%.

Venezuelaanalysis.com / SF

- Ukjend kven som sto bak massakren i Houla - Opprørarane har ikkje støtte frå eit fleirtall i folket - USA, Storbritannia og Frankrike hinder for å få til ei fredsløysing Robert Mood leia SN sine observatørstyrkar i Syria frå april til juni 2012. 29. august i år innleia han på eit lukka møte i Den norske Atlanterhavskomité om røynslene sine frå Syria. Sosialistisk framtid har vore i kontakt med ein deltakar på møtet, som vitnar om at Mood ga eit inntrykk av tilhøve som var veldig ulikt det som kjem fram i mainstream massemedia. Robert Mood opphaldt seg titt i Syria frå 2009 til 2011 og hadde mykje godt å seie om landet. Han hadde «aldri vore i eit slikt fre-deleg samfunn», ein kunne eksempelvis fritt vandre rundt alle stader om kvelden. Hel-sevesen og utdanning var gratis og av høg kvalitet. Kvinner er representert på alle nivå i statsapparatet, eksempelvis er den næraste rådgjevaren til president Assad kvinne. Han meinte elles at Bashar al-Assad ikkje har så stor makt at han kan styre landet etter eigne innfall, han blir haldt i tøme av andre kreftar med mykje makt og pengar. Mood meinte som ein kan vente at det var veldig sørgjeleg å sjå landet slite sunder av vald, øydeleggin-gar og redsel. Mood anslo at heile 30 % av det syriske folket er tilhengjarar av Bashar al-Assads regime, rundt 40 % ønskjer og krev demok-ratiske reformer medan berre 10 % tek del i det væpna opprøret og vil ha regimeskifte med alle middel. Den siste femtedelen har ikkje teke stilling. Samstundes leiar regimets uproporsjonale bruk av makt til aukande motstand i befolkninga. Men fleirtalet av folket foretrekk Assad framfor islamistiske ekstremistar. Av dei opprørane Mood hadde vore i kontakt med – som stort sett var van-lege syrarar som hadde teke opp vapen, men som var i stand til å drive «fabelaktig gode» militære aksjonar, streka dei fleste under at dei ikkje ønskja ein utanlandsk militær intervensjon i landet.

I høve til den mykje omtala Houlamassakren fortalde Mood at SN hadde gått igjennom fleire tettskrivne sider med vitneprov men at det ikkje var mogleg å seie sikkert kven som hadde stått bak brottet. Vitna ga ulike skil-dringar. Det har elles vore lest opp og vedtatt i vestleg presse at det var regjeringsstyrkar og regjeringstro milits som sto bak ugjerninga. Aller mest oppsiktsvekkjande var det nok at Mood heilt slo hol på myta som er skapt av

den NATO-lojale pressa om at Russland og Kina er dei største hindra for å få til ei diplomatisk løysing i Syria. Mood ga tvert om uttrykk for at han hadde djup respekt for russaranes konsekvente politikk om ikkje å støtte re-gimeskifte i andre land og hadde ikkje eit vondt

ord å seie om rolla dei hadde spela i Tryg-gleiksrådet. Derimot gjorde han det klart at dei leiande intervensjonsmaktane USA, Frankrike og Storbritannia hadde spela ei særs destruktiv rolle i fredsprosessen. Mood skal fleire gongar ha vore overtydd om han var «ein hårsbreidd frå å få Assad med på ei fredsløysing» men at dei kvar gong blei torpedert av at usamerikanske, britiske eller franske leiarar like etter gjekk hardt ut med fordømmingar av den syriske regjeringa, krav om presidentens avgang og einsidig støtte til opposisjonen, noko som gjorde at «døra til presidentpalasset smalt igjen». Mood meinte at den patriarkalske æreskodeksa i Mid-tausten var medverkande til at dette gjorde så store utslag, men var nok òg forbitra på dei leiande politikarane i desse NATO-landa. Robert Mood har òg tidlegare sagt til pressa at «tilhøva er langt mindre svart-kvitt enn måten han har blitt skildra på i internasjon-ale media» og at denne einsidige dekninga bidreg til at ein «missar nyanser som gjer det skrekkeleg vanskeleg å bringe denne krisa vidare på ein produktiv måte og i ein fredeleg retning». (NRK 20. juni 2012)

Mood slo hol på myta som er skapt av den

NATO-lojale pressa om at Russland og Kina er dei største hindra for å få til ei diplomatisk

løysing i Syria

Oppsiktsvekkjande informasjon om Syria frå Robert Mood


Den dialektiske materialismen er læren om gjensidigheten og forbindelsene mellom foreteelsene i natur og samfunn. Det er en helhetlig teori som erkjenner en virkelig helhet. Den kom som resultat av den samfunnsmessige utvikling materielt og åndelig utover 19-hundretallet. Menneskenes innsikt i naturen og samfunnet, som resultat og forutsetning for produktivkreftenes utvikling gjennom naturvitenskapene og samfunnsteorier, utfordret herskende filosofiske grunnsyn. Den dialektiske materialisme legger til grunn lovmessighet i så vel natur, samfunn og for den menneskelige erkjennelse. Den er materialistisk fordi den forutsetter materien som objektivt uavhengig og primær i forhold til bevisstheten om denne, og den er dialektisk fordi den forutsetter en gjensidig, vekselvirkende forbindelse mellom ulike former for materie, mellom materie og bevissthet og mellom bevissthetsformer. I denne gjensidigheten, som i sitt mest allmenne uttrykk benevnes som gjenspeiling, uttrykker menneskenes virksomhet en spesiell form for gjenspeiling; i et aktivt og bevisst stoffskifte med naturen som munner ut i utvikling av samfunnsmessige forbindelser som menneskene sjøl er seg mer eller mindre bevisst. Fordi den dialektiske materialismen ser materien i sine former som forgjengelige, i sin tilkomst, i sin motsetningsfylte utvikling og bortfall, i sin forvandling til nye former, i evig bevegelse men stadig i nye bevegelsesformer, ser den også samfunnsformer som forgjengelige. Heri ligger dens revolusjonære vesen fordi de forutgående samfunnsformasjoner, urfellesskapet, slaveriet, føydalismen og kapitalismen sees som lovmessige, dvs nødvendigvis forgjengelige. Slik utfordrer den dialektiske materialismen de bestående forhold, i dag den imperialistiske verdensorden og dens ideologiske og teoretiske uttrykk.

Teori og metode – allmenne slutningerGrunnleggerne av marxismen, Karl Marx og Friedrich Engels, utviklet den dialektiske materialismen teoretisk som sin filosofi; en filosofi som trakk de mest allmenne slutninger, avgjørende for å kunne utvikle forståelse innenfor forskjellige samfunnsområder. Sjøl brukte Marx mye av sin tid til å utvikle en forståelse av de grunnleggende økonomiske lovmessighetene og forbindelsene i det borgerlige samfunn, hvor teorien om merverdien utgjør en hjørnestein. Økonomien som den mest sentrale, men ikke eneste, materielle form som danner basis for dagens kapitalistiske samfunn. I hans hovedverk, Kapitalen, kan den dialektiske materialismen studeres i sin anvendelse, som metode. Den dialektiske materialismen som teori og metode anvendes av Marx og Engels også i utviklingen av den historiske materialismen, om forholdet mellom samfunnsmessig tilværelse og bevisstheten om denne. Seinere er den dialektiske materialismen anvendt innenfor retten, sosiologien, psykologien, historien osv. Den dialektiske materialismen har således etter dens grunnleggere blitt videreutviklet som teori i seg sjøl, og anvendt som metode for utvikling av delområder. Dagens samfunnsvitenskapelige nivå kan vanskelig tenkes uten bidrag fra den dialektiske materialismen.

Til den dialektiske materialismens mest allmenne slutninger hører at det er en virkelighet uavhengig av menneskenes bevissthet, som har eksistert forut for dem, som de er en del av, og som vil eksistere etter dem. I den forstand er den objektiv. Eller for å si med Engels: ”Verdens virkelige enhet, er dens materialitet.” Deler av denne virkelighet, natur, omdannes av menneskene til samfunnsmessige forhold. Samfunnet er i forhold til naturen som delen til helheten, som det enkelte til det allmenne, i

en ubrytelig helhet. Samfunnet er følgelig en del av denne objektive virkelighet. Som naturen ellers, framtrer samfunnets lovmessige forbindelser som tilfeldige og tvangsmessige for enkeltmenneskene. Og det er ikke bare et spørsmål om en tilstedeværelse eller fravær av følelser og bevissthet, men en virkelighet, ikke primært et subjektivt, men et objektivt forhold. Slik skaper altså menneskene, bevisst i sin individuelle virksomhet, men spontant i sine samfunnsmessige relasjoner, gjennom generasjoner, forhold som møter dem igjen som objektivt nødvendige, herunder materielle tvangsforhold. Bare en tilsvarende samfunnsmessig bevissthet kan gjøre menneskene i stand til å styre produktivkreftene, avvikle eiendomsretten og dermed klasseforholdene, endre stats- og maktforhold; slik at menneskene endelig kan løfte seg opp fra utbytting, klimaødeleggelser og kriger. Eller for å sitere filosofen Hegel: ”Frihet er innsikt i nødvendighet.”

Det absolutte og det relative – det uendelige og det endelige – erkjennelsenDen dialektiske materialismen legger til grunn at naturen bare kan erkjennes gjennom menneskenes bevissthet. Ingen annen ånd eksisterer.

Til forskjell fra dyrene erkjenner menneskene. Til forskjell fra edderkoppen kan veveren se for seg stoffet han vever, mens edderkoppen spinner sitt nett instinktivt, og tømreren ser for seg huset han bygger før og mens han bygger, mens mauren instinktivt bygger sin tue. Men verken veveren eller tømreren er seg fullt ut bevisst den samfunnsmessige betydning av sin virksomhet. Veveren og tømreren kan imidlertid erverve seg bevissthet også om hans del i den større helheten. Det samfunnsmessige

resultat delen inngår i, kan uansett først erkjennes i etterhånd, da det har materialisert seg som objektiv virkelighet. Den objektive virkelighet kan følgelig erkjennes av menneskene. Det er ingen prinsipiell grense for hva som kan erkjennes, men en praktisk begrensning som følge av materiens uendelighet i tid og rom og at den er i vedvarende bevegelse og dermed utvikling. Likevel erkjenner menneskene stadig mer av den objektive virkelighet. I denne uuttømmelige mulighet for erkjennelse, ligger menneskehetens frigjøringspotensial.

Den dialektiske materialismen aksepterer ingen metafysikk, intet gitt, intet uforanderlig, som absolutt forklaring, bare som moment i dialektikken. Absolutt, er bare det mest allmenne, erkjennelsesmessige konkret-abstrakte, som således innbefatter alle relative og absolutte forbindelser mellom bevissthet og materie. Et utsagn, meningsløst og metafysisk reint abstrakt, men meningsfylt og dialektisk samtidig konkret. I dette ligger det sikre, den endelige viten, nemlig i at det er uendelig. Om dette er det ingen rom for tvil. Tvilen, agnostisismen, åpner døra for religionen. Motstillingen ånd - materie, idealisme - materialisme, må imidlertid ikke overdrives, gjøres metafysisk. Det absolutte, som det mest allmenne, er sekundær- – primærforholdet i gjenspeilingen. I sine former er det relativt, bytter plass og flyter over i hverandre. Ingen absolutt motsigelse, men forbigående motsigelser, fordi bevisstheten er en del av naturen og ikke noe annet, men noe særskilt og i seg sjøl i motsetning til materien, forgjengelig. Det mest allmenne – ikke som tenkte abstraksjoner, men som virkelighet. Den dialektiske materialismen negerte således fra Kants forestilling om det uerkjennelige ”tingen i seg selv” og Hegels ”Absolutte idè”. Forestillinger som forutsetter noe uforklarlig mystisk og åndelig. For den dialektiske materialismen er tid og rom uendelig, og i sin uendelighet materie i bevegelse. Men materien eksisterer i former, og som sådan endelige i

Dagens samfunns-vitenskapelige nivå kan vanskelig tenkes uten bidrag fra den dialek-tiske materialismen.

Den dialektiske materialismens forhold til metafysikk

Av Eystein Kleven


tid og rom. Det absolutte i den uendelige materie er følgelig en slutning fra de endelige formene som eksisterer i sin uendelighet. En slutning som var mulig å trekke på et ikke-metafysisk grunnlag som følge av at de enkelte naturvitenskapene hadde levert resultater av en viss kritisk masse; tilstrekkelig til å kunne trekke slutninger om de mest allmenne, felles trekk, ved alle materiens ulike former. Av kvantiteten, fulgte følgelig kvalitative erkjennelser av betydning for filosofien.

I likhet med Kant legger den dialektiske materialismen til grunn ”tingen i seg sjøl”; annerledes enn Kant, hevder den at ’tingen i seg sjøl’ kan erkjennes og bli til ’tingen for oss’. Slik inntar det kjente mer og mer av det ukjente, som delen av helheten. En side ved dette erkjennelsesspørsmålet er arbeiderklassens frigjørende kraft eller potensial. Som objekt er den bare klasse ’i seg sjøl’, men bevisst sin samfunnsmessige rolle, sin objektive og revolusjonære posisjon, blir den en klasse ’for seg sjøl’, som subjekt. Og som subjekt og objekt blir den en forandrende materiell kraft. Fortsatt står det strid om dette spørsmålet. Ulike retninger som ikke helt klarer å bestemme seg i filosofiens hovedspørsmål – om hva som er det primære, materie eller ånd, om det uendelige er erkjennelig, såkalte agnostikere, som den dialektiske materialismen gjennom siste 150 år har avgrenset seg fra, dukker stadig opp i ulike former. Hver ny forfatter av slike synspunkter framstiller sine tanker som originale, som overlegen annen filosofi. Men det viser seg igjen og igjen, at bak frasene skjuler det seg på ny en vaklevoren sjel. De mest klassiske verkene innenfor marxistisk filosofi, som Engels’ Anti-Dühring og Lenins Materialismen og empiriokritisismen, har nettopp blitt foranlediget av å ta stilling til og avgrense den materialistiske dialektikken mot slike retninger. Det som vanskeliggjør avgrensingen er at agnostisismen ofte framtrer eklektisk, dvs som teorier satt sammen av fragmenter, hvor fragmenter også hentes fra den dialektiske materialismen. Men også Kant og Hegel hadde i sine teorier materialistiske trekk. For Kant lå det i at han forutsatte ”ting i seg selv” uavhengig av den menneskelige bevissthet, mens det idealistiske – oppfatning om at ånden og ikke materien er det primære – lå i at han anså det som uerkjennelig. Hegel la til grunn materialismen i det endelige, men idealisme i det uendelige. Som foreteelser allment, framtrer også tanker i former som krever oppspalting i sine enkelte bestanddeler og forbindelser for å se deres virkelige helhet. En helhet som i innhold samsvarer med materien. Men de konkrete tankene kan reflektere forgangne objektive former eller ensidige posisjoner.

Objektiv, absolutt og relativ sannhetDen dialektiske materialismens oppfatning om at den objektive virkelighet kan erkjennes, innebærer at sannheten kan erkjennes, fordi den objektive virkelighet er sann og dermed er sannheten også objektiv. Spørsmålet om sannhetsbegrepet har følgelig i den materialistiske dialektikken ingen annen mening enn den objektive virkelighet. Et helt annet spørsmål er om det menneskene erkjenner der og da, er sant, herunder forholdet mellom absolutt og relativ sannhet. Det absolutte i menneskenes tenkning virkeliggjøres i enkeltmenneskenes begrensede tankeevne. Kunnskapen om sannheten virkeliggjøres i en rekke villfarelser. At sannheten er objektiv, er et absolutt forhold – allment betraktet; men det absolutte som sum av relative sannheter, hvor det absolutte igjen inngår som momenter i det relative uten uoverstigelige grenser som det endelige i det uendelige. Spørsmålene om det er en objektiv sannhet, må følgelig ikke blandes sammen med spørsmålet om den kan erkjennes. Det er to forskjellige spørsmål, som altså den dialektiske materialismen på begge svarer ja. Et tredje spørsmål er

hvordan, dvs i hvilke former menneskene erkjenner. Det siste spørsmålet utforskes og besvares av bl.a. enkeltvitenskapene psykologi og nevrologi.

Det at noe er sant plager agnostikerne. De vil helst ikke vite av det. Ei framtredende side ved slike tanker er hangen til subjektivisme. Objektet kan for dem ikke eksistere uten subjektet. I sin mest ekstreme form ender det ut i subjektiv idealisme, solipsisme og positivisme: ’Sant er bare det du ser!’ I sin samfunnsmessige konsekvens nyter i dag det imperialistiske borgerskapet av en slik tilnærming. Den bidrar til å formørke virkeligheten, gjør den avhengig av moralsk oppfatning. De objektive forhold som forårsaker imperialismen forsvinner i den subjektive bedømmelse av de ytre framtoninger. Innflytelsen fra agnostisk tankegods på de systemkritiske kreftene kan således bidra til å forklare svekkelsen av imperialistiske motkrefter. Debatten dreier seg ensidig om fenomener, forbigående uttrykk og moralske anfektelser. Den dialektiske materialismen har slik sett over de siste tiår tapt terreng i den systemkritiske debatten, en fortrengning som tilsvarer fortrengning av arbeiderbevegelsen og fredsbevegelsen som leverandør av teoretiske premisser.

Objektiv og subjektiv dialektikkDen dialektiske materialismen skiller i eksistensmåte mellom objekt og subjekt, mellom materie og bevissthet. Men bevisstheten er et produkt av menneskets hjerne som form for materie, uten å være materie, og viser flersidigheten av mennesket som samtidig subjekt og objekt. Bevisstheten er en samfunnsmessig

bevissthet, som mennesket er et samfunnsmessig vesen, og gjenspeiler slik de mangesidige forbindelsene det enkelte individ inngår i. Måten bevisstheten gjenspeiler, må nødvendigvis være en ganske annen enn gjenspeilingen mellom foreteelser ellers i naturen. Men uten gjenspeiling – forbindelse – ingen erkjennelse. I den dialektiske materialismen er de mest allmenne lovene for slike forbindelser og forandringer avdekket. Dialektikken for særskilte bevegelsesformer avdekker egne lover som oppstår og dør med formene. Dialektikkens allmenne lover er de samme for bevisstheten som for naturen ellers, men samtidig er det særegne lover for bevisstheten som det er særegne lover for andre former i naturen. Det forskjellige mellom menneskenes bevissthet og den øvrige naturen, viser seg i den dialektiske materialismens skille mellom subjektiv og objektiv dialektikk. Som uttrykk for forholdet mellom bevisstheten og materien, er den subjektive og objektive dialektikk, identisk i innhold, men forskjellig i eksistensmåte. Annerledes kan det ikke være fordi mennesket er en del av samfunnet, og samfunnet er en del av naturen, og naturen dels gjennom samfunnet er dermed en del av mennesket som det allmenne er det særegne i det enkelte. Og når naturen er dialektisk i sin utvikling, må nødvendigvis mennesket og dets bevissthet også være det som en del av det hele, og omvendt. I motsatt fall, er det dualisme og ikke monisme.

Den subjektive idealismen fornekter en objektiv dialektikk. Det er en logisk følge av at det for dem ikke eksisterer noe objekt uten subjekt. Slik konstruerer idealisten sin monisme. For ham er det ellers dualisme. En idealist som erkjenner dialektikken, vil følgelig bare erkjenne denne som lover for erkjennelsen, for bevisstheten, for subjektets forhold til objektet. Slik erkjenner han dialektikken bare partielt, som en del, ikke som en helhet. Et syn som ikke sjelden opptrer i spesielle fagområder som beskjeftiger seg med former for erkjennelse. Fagområdet heves opp som det allmenne, med andre ord delen gjøres til helheten. Samfunnets arbeidsdeling, hvor ikke bare åndsarbeidet er skilt ut fra den materielle

Bare en tilsvarende samfunnsmessig bevissthet kan gjøre menneskene i stand til å styre produktivkreftene, avvikle eiendomsretten og dermed klasseforholdene, endre stats- og maktforhold; slik at menneskene en-

delig kan løfte seg opp fra utbytting, klimaødeleggelser og kriger. Eller for å sitere filosofen Hegel: ”Frihet er innsikt i nødvendighet.”

Det at noe er sant plager agnostikerne. De vil helst ikke vite av det.


produksjon, men også åndsarbeidet inndeles i egne fagdisipliner, befordrer slike forestillinger, særlig når åndsarbeidet bare gjenspeiler annet åndsarbeid og dermed ensidig forholder seg til bevissthetsformer. Dette kan forklare hvorfor det innenfor akademiske disipliner, også blant uttalte tilhengere av dialektiske materialismen, oppstår tendenser til å redusere dialektikken til det partielle og ikke anerkjenne den som allmenn filosofi.

Om å forstå begreper dialektiskSkal den dialektiske materialismen forstås, og framstillinger som anvender den som metode forstås, må begrepene tilnærmes dialektisk. Særlig har begrepet gjenspeiling skapt forvirring. Begrepet er allment filosofisk og viser i sitt vesen til den dialektiske forbindelsen mellom foreteelser i naturen og sier som allment begrep intet om formene. Slik finner vi gjenspeiling i forholdene objekt – objekt og i objekt – subjekt – objekt forhold. Imidlertid forveksler en del sofister begrepets allmenne innhold med formene denne gjenspeilingen kan skje i. De legger til grunn det absurde at begrepet påstår en identitet mellom tanken og tingen. De har i det hele tatt ikke forstått begrepet. Og i så fall kan det gå riktig galt. For hvordan er det mulig å forstå verker av Marx, Engels, Lenin og en rekke andre marxister uten å ha forstått så fundamentale begrep i den dialektiske materialismen? Hvordan leses da disse tekstene? En ensidig – dogmatisk – og ikke-dialektisk – metafysisk – forståelse slår gjerne en av to veier. Enten med full tilslutning eller total avvisning, men begge på falsk grunnlag. Ikke sjelden omvendes den som en gang tilsluttet seg på falsk grunnlag, til å ta absolutt avstand, men fortsatt på falsk grunnlag. Det forklarer da også den stadig tilbakevendende kritikk mot framstillinger av dialektiske materialisme generelt og av en del marxister spesielt, for manglende dialektikk, for mekanisk tilnærming til forholdet mellom materie og bevissthet. En kritikk som er verdifull når den kommer fra en dialektiker, men helt bortkastet når den kommer fra en dogmatiker. Et begrep som likeledes stadig misforstås er determinerende, dvs at noe er bestemmende eller primært i forhold til noe annet. Det forstås av metafysikeren som absolutt i alle sine former. Men dersom materien var ensidig bestemmende for bevisstheten, da ville jo ikke forbindelsen være dialektisk, men mekanisk. Det determinerende, bestemmende, må forstås i sitt mest allmenne uttrykk; som ei side ved alle former, som en tendens i det allsidige – som lovmessighet. Å fornekte materiens primat i sitt mest allmenne uttrykk, er å hevde åndens primat.

Avgjørende for å forstå så vel objektive som subjektive forhold, er å forstå begrepene dialektisk, forstå dem som angivelse av vesentlige sider ved foreteelsene, men utilstrekkelige med hensyn til å forklare foreteelsenes totalitet i sin allsidighet i sine indre og ytre forbindelser. Slik kan språket og begrepene bare gjenspeile virkeligheten tilnærmelsesvis, erkjenne sannheten relativt. Den materialistiske dialektikken tar avstand fra at objektet identifiseres med kunnskapen, og omvendt at kunnskapen identifiseres med objektet. En dialektisk framstilling må leses annerledes enn dogmatisk faglitteratur. Den dialektiske logikk strekker seg utover den formelle logikk, hvor sistnevnte bare utgjør et moment i dialektikken. Således bringer det inn i ei blindgate å redusere den materialistiske dialektikken til semantiske drøftelser, til ordkløveri og sofisme. Det er et interessant spørsmål hva som fører sjøl kapitalismekritiske intellektuelle til å innta agnostiske tilnærminger til filosofiens mest

allmenne spørsmål. Er det den dialektiske materialismens klarhet, dens revolusjonære potensial de viker tilbake for? Er det fremmedgjøringen de er offer for? Lærestedene som syntese av ekstrem reifikasjon? Det metafysiske sitter i veggene etter århundrer med religiøs forståelse, og forsterket i sin ensidighet med arbeidsdelingen under kapitalismen. Men uansett er det slik som Engels viser til i Anti-Dühring, at sjøl om de sparker materialismen ut av døra, kommer den tilbake gjennom vinduet, fordi realitetene må enhver før eller siden ta hensyn til.

Begrepet objektivtFor å forstå gjenspeilingen dialektisk kan den ikke reduseres til ensidig objekt - subjekt forhold. Den menneskelige virksomhet snur det til også et subjekt-objekt forhold, hvor forbindelsen tar former og nivåer som løfter det fra bare et forhold til materie, til et forhold til resultater av objektivert menneskelig virksomhet som tar form av begreper, bevissthetsformer og institusjoner. Det objektive er følgelig noe mer enn materie. Slik omfatter gjenspeilingen mellom subjekt og objekt, menneskets møte med ikke bare gjenstanden, men også dets begrep. Og gjennom begrepet og språket i det hele tatt, erkjenner mennesket sine omgivelser. Uten språket ville erkjennelsen være umulig. Og her stopper mange tenkere opp. Analysen møter veggen, møter seg sjøl i begrepene og forklarer objektene aleine som resultat av menneskelig erkjennelse. Men det er metafysisk i sin ensidighet. Nettopp begrepene, språkets eksistens, objektive tilstedeværelse, er uttrykk for en objektiv virkelighet uavhengig av det enkelte individ, som denne må forholde seg til om han i det hele tatt skal kunne forstå og kommunisere med andre mennesker, altså virke samfunnsmessig. Den dialektiske materialismen fullfører analysen før syntesen – det tankemessige resultat. Den spalter opp hele

den menneskelige tilværelsen og forholder seg til den objektive virkelighetens mangfoldighet, til alle dens erkjente og uerkjente sider. Den påviser lovmessigheten, utviklingen og elementenes indre og ytre forhold historisk og logisk. I allsidigheten inngår det gjenspeilinger på flere plan – primært og sekundært, mennesker i mellom, og mellom subjekter og en mangfoldighet av objektive former som rett, religion, kunst, ideologi og natur.

Lærebok i metafysikk og idealismeForanledningen til disse betraktningene om

dialektisk materialisme, er Regi Theodor Enerstvedts siste bok, Spiller Gud terning likevel?, utgitt på Marxist forlag AS 2011. Forfatteren, som jeg politisk deler syn med, har her skrevet ei bok som ga meg støtet til å gå noe djupere inn i den dialektiske materialismen. Enerstvedts tilnærming har agnostiske og idealistiske trekk, hvor tekster fra Carnap og Popper sammen med annet danner en eklektisk framstilling, men ikke uten meget interessante passasjer. Imidlertid er hans avgrensing mot materialismen i dialektikken gjennomgående. Virksomhetsbegrepet som angir vesentlige sider ved menneskenes stoffskifte med naturen – gjenspeilingen, heves av Enerstvedt opp til et allment filosofisk begrep som fortrenger det dialektisk materialistiske forholdet mennesket og natur inngår i. Det originale hos Enerstvedt består således i å sette i utgangspunktet dialektiske begreper opp mot hverandre som absolutte gjensidig utelukkende, og dermed som metafysiske størrelser. Slik blir også hans dialektikk redusert til begrensede overskridelser av den formelle logikken, med hang til ensidige semantiske slutninger. Enerstvedt angir en metafysisk ramme for sin framstilling. Så da må vel svaret være: Gud spiller terning likevel, hvert fall en gang i blant, i det minste spøker det bak begrepene!

En ensidig – dogmatisk – og ikke-dialektisk – metafysisk – forståelse slår gjerne en av

to veier. Enten med full tilslut-ning eller total avvisning, men

begge på falsk grunnlag.

Faren for det norske samfunnet er ikke først og fremst Breivik og hans

hjemmesnekrede budskap, men at de tendensene i samfunnet som brakte fram terrorhandlingene 22. juli også er drivkrefter for andre, smidigere,

reaksjonære bevegelser.


Mange opplevde det som en lettelse at mas-semorderen Anders Behring Breivik blei dømt til fengsel og at ingen av partene valgte å anke, slik at en fikk satt et verdig punktum for en grusom sak. Under rettssakens siste fase blei det likevel vektlagt at det trengs en fortsatt diskusjon om hvordan det norske samfunnet kunne produsere en "hjemmeavla" terrorist av et slikt format og hva som forma forbryteren. Regi Theodor Enerstvedts bok Massemorderen som kom inn fra ingenting er et meget solid bidrag i denne diskusjonen. Boka drøfter de fleste sidene ved terroraks-jonen og rettssaken som har vært framme i media, og også en del sentrale emner som i liten grad har vært diskutert, som antimarx-ismen og forbindelsen til Jugoslaviakrigen.

Boka er gjennomgående veldig grundig, særlig gjelder dette de delene som har direkte å gjøre med rettssaken, terroraksjonen og Breiviks ideologi. Breiviks manifest blir viet stor plass og blir nøye gjennomgått, analysert og kritis-ert. Enerstvedt legger særlig vekt på hvor sen-tral del antikommunismen og antimarxismen utgjør i Breiviks ideologi, noe som blant annet kommer til uttrykk i Breiviks framtidssce-nario der alle muslimer skal utvises fra Europa mens alle (kultur-)marxister skal henrettes. Hovedfokuset for Breivik er bekjempelsen av de forræderiske (kultur-)marxistene og mul-tikulturalistene snarere enn muslimer og is-lam. Og han henviser også i manifestet til den norske antikommunisten Nina Witoszek og deler mange oppfatninger med antikommu-nister som Bernt Hagtvet. Enerstvedt mener utvidelsen av marxismebegrepet til alle som deler vesentlige meninger med marxismen er velkjent praksis også fra antikommunis-ter som Haakon Lie. Joseph Göbbels var op-phavsmannen til begrepet kulturbolsjevisme.

Det framheves at Breivik i sin oppdeling av etterkrigshistorien fram mot 2083, da Europa skal "renses" og styres av militært tribunal, anser perioden fram til 1999 som "dialogens fase" som så etterfølges av "fase 1 av den euro-peiske borgerkrigen" med utstrakt bruk av ter-ror. Grunnen til dette skiftet er at NATO ved bombekrigen mot Jugoslavia kryssa ei grense ved å bruke vold mot kristne serbere for å støtte muslimske albanere. Det sentrale for vår del er at NATOs voldsanvendelse blir ansett som le-gitimitetsgrunn for høyreekstremistenes vold-sanvendelse, at vold avler vold ved at det senker grensene for aksepten for krig, vold og terror.

Det vies også mye tid til å vise Breiviks sterke tilknytning til Fremskrittspartiet. Breivik var

medlem av FPU fra 1997 til 2007 og Frp fra 1999 til 2004. Siden han meldte seg inn i FPU som 16-åring og etter eget sigende endra synet på voldsbruk i 1999 kan han ikke bare ha blitt radikalisert via høyreradikale blogger på inter-nett (som ikke blei noe stort fenomen før på midten av 2000-tallet), men gjennom Frem-skrittspartiet. Enerstvedt framhever at det syn-et Christian Tybring-Gjedde og Kent Anders-en ga til uttrykk gjennom sin famøse kronikk "Drøm fra Disneyland" er en konspirasjonste-ori som er fullstendig identisk med Breiviks tanker: Arbeiderpartiet som "er fast bestemt på å bytte norsk kultur ut med flerkultur", som "dolker vår egen kultur i ryggen" og at dette "kultursviket" vil "rive landet vårt i filler". Frp er ikke medansvarlige for terrorhandling, men de er medansvarlige for terroristens verdens-syn. Forfatteren drøfter om Frp kan kalles et moderat eller ekstremt høyreparti, trekker fram partileder Siv Jensens store beundring for Ronald Reagan og Margaret Thatcher og spør om det er slik at det som var ekstremt i går er moderat i dag. Dette er viktige poenger, men de hadde tjent på å bli understøttet av mer fakta om nevnte statsledere. For unge i dag er det jo nettopp slik at de ikke blir sett på som ekstreme.

En befriende ting med boka er for-fatterens mål om å diskutere det som er tabu, som ikke skal snakkes om. Han kom-menterer blant annet statistikk som viser at personer med innvandrerbakg-runn kan komme i flertall i Norge. Og dersom gjeldende innvandrings- og fødselsrater holder seg noenlunde stabile er det sannsynlig at de tradisjonelle norsk-etniske fysiske særtrek-kene vil forsvinne i løpet av en lengre periode. Spørsmålet er om det er noe problem? Enerst-vedt mener at det ikke er det. Han er derimot langt mer skeptisk til den kulturelle utviklinga i landet, der han skriver at det mest sannsyn-lige "er en kultur basert på en hybrid av ka-pitalisme, korrupsjon, nepotisme, paternal-isme, utbytting, vold mot kvinner, sosialister, kommunister, statsterror, religiøs intoleranse og overvåking av alle annerledestenkende."

En sentral og viktig del av boka er når for-fatteren trekker opp skillelinjene mellom en demokratisk og ikke-demokratisk tradisjon i norsk politisk historie, to tradisjoner han

også mener faller sammen med de som er motstandere av all vold og terror på den ene sida og de som er tilhengere av en eller annen form for politisk vold på den andre. Blant de som krediteres for å tilhøre den demokratiske bevegelsen finner vi størstedelen av bonde-bevegelsen og arbeiderbevegelsen, men også framtredende borgerlige representanter som Gunnar Garbo og John Lyng. De krediteres særlig for deres forhold til fred, demokrati og rettsstat. I den ikke-demokratiske tradisjonen finner vi Framskrittspartiet, de reaksjonære delene av Høyre og Fedrelandslaget og vel flertallet av dagens politikere. Av fenomener som virker forsterkende på den ikke-demok-ratiske tradisjonen finner vi NATO-krigene, fjernsynets voldsestetikk, rasisme, penge- og statusjag og finanskapitalens maktutøvelse. Faren for det norske samfunnet er ikke først og fremst Breivik og hans hjemmesnekrede budskap, men at de tendensene i samfunnet som brakte fram terrorhandlingene 22. juli også er drivkrefter for andre, smidigere, reak-sjonære bevegelser. Som Enerstvedt skriver:

"Det store tidligere arbeiderpartiet i Norge – AP – opererer i dag intimt sammen med

finanskapitalen. Vesentlige skil-lelinjer går innen partiene, ikke mellom dem. Landet er i krig. Massemedia er fylt av krigs- og v o l d s p r o p a -ganda. Samtidig brer det seg en økende forakt mot korrupte

politikere og en gryende redsel for en ver-densomspennende økonomisk krise. Hele det økonomiske og politiske systemet er i ferd med å miste legitimitet. Når dette går sam-men med at den tidligere venstresiden har mistet all evne og vilje til å arbeide for et an-net samfunn, er tiden inne for andre krefter som allerede i dag kaster en brun eim over landet. Dette er en del av den bakgrunnen for en reaksjonær-romantisk kritikk av kapitalis-men med ønsket om å skru tiden tilbake til en innbilt trygghet med kongedømme, kris-tendom, monokultur, monogami, patriarkat, faste tradisjoner og normer, ro, "Ordnung"."

Massemorderen som kom inn fra ingentingav Aslak Storaker

NATOs voldsanvendelse blir ansett som legitimitets-grunn for høyreekstremist-

enes voldsanvendelse


Islamofobi

Enerstvedt argumenterer i boka for at "Den kristne undertrykkels-en av annerledestenkende ble bare trengt tilbake gjennom hard kamp fra tolerante og frisinnede mennesker. På samme måte kan islamsk intoleranse, diskrimin-ering og undertrykkelse av an-nerledestenkende bare beseires gjennom hard kamp." Videre tar han et oppgjør med deler av ven-stresidas forsonlige forhold til is-lamistiske bevegelser som Hamas og viser til reaksjonære praksiser i islam og jødefiendtlige tekster i Koranen som må kritiseres. Her er det lett å følge forfatteren. Des-to vanskeligere blir det når han går videre med å formulere dette som en kritikk av islam og mus-limer som helhet, "Å lefle med det jødediskriminerende islam er det samme som å lefle med antisemit-tismen". Han kritiserer begrepet islamofobi for å kriminalisere religionskritikk og ser ut til å argumentere for at islam er reaksjonært per se og må bekjempes. "Hele islams praktiske histo-rie i alle stater... basert på sharia er kjenneteg-net ved diskriminerende handlinger og vold mot annerledes tenkende." Videre refererer han til en artikkel i Store Norske Leksikon som bevis på at sharia er umulig å skille fra islam.

Jeg kjenner dårlig til islamsk teologi og reli-gionshistorie, men veit at det store flertallet av muslimer ihvertfall i Norge er sterke mot-standere av sharialovgivning. Betyr det da at de ikke er sanne mus-limer? I så fall vil en slik islamkritikk ende opp med å gi støtte til de reaksjonære islam-istiske bevegelsene i deres forståelse av islam. Noen steder virker det som om forfatteren har vanskelig for å skille mellom begrepene islamisme, islam, og muslimer. For eksempel bruker han de is-lamske opprørerne i Libya som eksempel

på islams sanne natur, men ser ikke ut til å ta inn over seg at også regjeringsstyrkene i overvel-dende flertall besto av troende muslimer. Blant de som trengte kristendommens innflytelse

tilbake fantes også mange sekulære kristne. Målet må være å alliere seg med sekulære muslimer snarere enn å bekjempe islam. Hvis ikke skyver man fra seg veldig mange men-nesker som i utgangspunktet er våre allierte.

Enerstvedt skriver videre at "En folkegruppe som kulturelt er kjennetegnet ved islam, vil i langt mindre grad integreres enn andre." og at "Det mest sannsynlige framtidscenario er der-for en allianse mellom muslimske og kapitalis-tiske krefter i en kapitalisme som blir mye verre enn den i dag." Er dette riktig? Hva med bos-niakker, er ikke de blant de mest velintegrerte innvandrerne i Norge? Og dersom vi trues av

en forverra kapitalisme på grunn av muslimsk innflytelse, er det ikke da riktig av Fremskritt-spartiet å angripe Arbei-derpartiet for å forråde norsk kultur? I bokas siste kapittel går han så

langt som å skrive at "Mest foruroligende er at den sannsynlige økonomiske og politiske utviklingen og de svære folkeforflytningene til sammen vil føre til en ny form for kapitalisme, mer lik den vi ser i muslimske land i dag. En kapitalisme med flere tiggere, hensynsløs liber-alisme paret med et autoritært politisk system, et samfunn med korrupsjon, nepotisme, pros-titusjon, intoleranse, diskriminering av kvin-

ner, jøder, vantro, og forfølgelse av sosialister og kommunister sammen med straff og pine i Frps og muslimsk ånd." Nå gir han riktignok i det foregående grun-dige eksempler på hvordan den politiske og økonomiske utviklin-ga i Norge og Europa preges av å gå i autoritær retning, men det er likevel ganske drøyt å trekke sammen folkeforflytning/inn-vandring med en ekstremvariant av kapitalismen "i muslimsk ånd" som sannsynlig framtidsscenario!

I det hele tatt skjemmes boka av det jeg vil karakterisere som is-lamofobe holdninger – eller i det minste en islamofob språkbruk. For jeg tror egentlig at Enerst-vedt, når han skriver "muslim-ske krefter", sikter til reaksjonær islamisme og ikke vanlige mus-limer. Mye av kritikken hans av islamsk praksis og teologi er

helt legitim, noen vil si påkrevd. Det er ingen grunn til å tabuisere negative aspekter ved is-lam. Problemet er at islam og muslimer stem-ples som reaksjonære som gruppe, noe som virker stigmatiserende og som det ikke finnes vitenskapelig belegg for å gjøre. En slik islam-fiendtlig holdning medvirker nok også til at Breiviks islamhat ikke blir gjennomgående kritisert i boka, det gjør etter min men-ing også at kritikken av Fremskrittspartiets fremmedfiendtlighet tidvis kan synes noe hul.

Massemorderen som kom inn fra ingenting er likevel ei god og nødvendig bok. Den gir en grundig gjennomgang av Breiviks ideologi og bakgrunn, av udemokratiske og voldelige tradisjoner i Norge og kanskje spesielt viktig om hvordan den norske krigsdeltakelsen fra 1999 og til i dag har bidratt til å normalisere volds-bruk i befolkninga. Den bør leses og diskuteres.

Regi Th. Enerstvedt: Massemorderen som kom inn fra ingenting. 347 sider. Marxist forlag 2012.


"Du vil gå av bussen i Antofagasta. Den vil stanse inntil fortauskanten et sted med flere andre busser. Du vil merkemed det samme hvor forblåst det er. Du vil se rekkene med hus som langsomt skråner nedover mot havet.. du vil se hvor merket og bleket de er av vinden. i alle gatene vil det ligge grus og små steiner.Du vil gå nedover hovedgata tre kvartaler. Der vil du ta på skrå innover mot venstre. etter 600 meter kommer du tilen nedslitt zocalo der bare de hvite benkene står igjen forlatt. Rett over gata fra plassen ligger det en liten, hvit kirke i stein. Du skal gå inn i smuget du ser til høyre. Som kjennetegn vil du ha et rødt tøystykke som er satt inn som erstatningfor en del av vindusglasset i hus nummer én. Du fortsetter innover til hus nummer seksten og banker på.En eldre kvinne vil lukke opp for deg. Hun vil være vennlig, men ikke si mye. Du vil få et rom i annen etasje. Om duvil lese eller skrive noe, vil du få det ideelt. Det er fredelig der, og du vil se et havav hustak bortetter. Men ennå vil du ikke kunne se havet. Du vil få gode måltider servert tre ganger om dagen. To av dem varme, slik det er her i vårt land. Ja, du kjenner skikkene. Jeg kommer og henter deg når tiden er inne. Antonio."Den fremmede fulgte ordene på brevarket. De løy ikke. Antofagasta var noe av det mest gustne han hadde sett. Salt sjøbris møtte de støvførende vindene fra ørkenen, hete og ille om dagen, månekalde om natten. Han ble flere dager på rommet,

og likte seg bedre og bedre. Ensomheten der var som en renselse. Han måtte ta avskjed med hele sitt tidligere liv ogforberede seg på det kommende. Sent den sjette kvelden kom Antonio og tok ham med ned til havna. Der ventet andretause menn. Han så konturene av seilskipet langt ute fra land. De ventet til det ble helt mørkt. Så rodde de ham ut mot det dunkle punktet der kun mastene raget opp og gav tegn.Antonio vendte tilbake til morens hus i natten. han forstod de unge mennene som seilte bort mot nye land og kontinenter.Om han hadde kunnet, ville han gjerne selv ha stått i forstavnen nå og kjent luftstrømmene kjærtegne pannen. Med altdet gamle lagt bak seg. Men han hadde funnet en ro og en ramme rundt sitt liv her. Heller ikke kunne han løpe fraforpliktene. "Det spørres med rette: Hvilken rase vil leve her?", tenkte han. Hvilken rase vil tåle havets raseri, ørkenenshelvete, de snødekte fjellene i Andes, det subtropiske klimaet i den brede dalen der Santiago ligger og det kalde regnet ibarskogene øst for Valdivia? Men vi kom hit, ble herdet av forholdene og karret oss fast, for godt."Men en liten del av ham reiste likevel, hver gang, med de unge mennene mot det nye livet som ventet.

Jarlen Pensjonat, den 20.oktober 2002(fra "gløden i mørket av fremmede", 2005)

av Jan Wilsberg

ANVISNINGEN

Marxistisk Forum

Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enh-ver fritt.

Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marx-ismen. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling.

Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer.

Vi anser alle mennesker som likeverdige, og går inn for at alle skal gis like mu-ligheter. Derfor går vi imot meningsun-dertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller under-trykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende sam-funn. “Det enkelte menneskets frihet er en forutsetning for alles frihet” (Karl Marx).

Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse.

Marxistisk Forum ble grunnlagt i 1967. Forumet samarbeider i Norge med Bevegelsen for sosialisme og Marxist Forlag.

marxistisk-forum.no


Jeg er altfor alene i denne verden, likefullt ikke alene noktil i sannhet å innvie timen.Jeg er altfor liten i denne verden, likefullt ikke liten noktil for deg å være bare gjenstand og ting,mørk og smart.Jeg ønsker min frie vilje og jeg ønsker at den skal ledsagestien som leder til handling;og ønsker i tider som tigger om spørsmål,hvor noe foregår,å være blant de som vet,eller ellers være alene.

Jeg ønsker å speile ditt bilde til dets fulleste fullkommenhet,aldri å være blind eller for gammeltil å holde opp din tungtveiende flakkende gjenspeiling.Jeg ønsker å folde meg ut.Ingensteds ønsker jeg å forbli kroket, bendt;For der ville jeg være uærlig, usann.Jeg ønsker min samvittighet å væresann foran deg;ønsker å beskrive meg selv lik et bilde jeg iakttoki lang tid, ett på nært hold.lik et nytt ord jeg lærte og omfavnet,lik hverdagskrukken,lik min mors ansikt,lik et skip som bar meg med seggjennom den dødligste storm.

av Rainer Maria Rilke(Oversatt fra engelsk av Jan Wilsberg)

I dårekistensmugne mørkeskjuler en ondskap segsom ingen dårediagnosekan fatte og forklare

En ondskapens logikkuten ankerfestei galskap menmed galskapsom dødelig våpen

Aldri mer 22. juliHar året mistet en dag?Det var en svart dagden 22. julimen vi vil ikke miste den

Det er den dagenda de innersteav våre hjertestrengerstrykes ømt og varligav sorgens og vemodets bue

Mistet vi vår uskyldden 22. juli?Nei –vi mistet vår ungdomdenne sommerdagen

Og slik har det alltid værtDet store raneti alle krigerhar etterlatt mødremed tomme armer og favn

Og fedremed fotsporsom ingen følgerOg gravlundermed like kors

Og Utøya er ikke lengeren utøyDen har fåtten plassdypt inne i alle hjerter

Og der skal den sovei sommernetterMen våke over demsom i all evighetbor på hjerteøya

Per Kveseth

Jeg er altfor alene i denne verden, likefullt ikke alene

22. juli


Ja til Afghanistan-gransking

« - Nå som vi skal avslutte vårt engasjement i Afghanistan, er det riktig og viktig å gjen-nomføre en uavhengig vurdering av innsat-sen», sa Venstre-leder Trine Skei Grande i sitt innlegg under debatten da Stortinget 5. juni diskuterte utenriksministerens rede-gjørelse fra uke 22. Den norske Fredskomi-té skrev i et åpent brev av 2. september 2002 til stortingspresidenten og statsministeren at Forsvarskomiteen og Utenrikskomiteen burde behandle den norske deltakelsen i det USA-ledede «Enduring Freedom» på nytt. De daværende tre norske F-16 jagerflyene ble omdirigert til NATO-styrken ISAF.Det er meldt at krigsoperasjonene i «En-during Freedom» kan ha forårsaket mer enn 4000 sivile dødsfall, ifølge vestlige ny-hetskilder.

Genèvekonvensjonene stadfester at det bryter mot grunnleggende humanitære prinsipper å straffe en person eller en gruppe mennesker for gjerninger de ikke har begått. USA har ikke ratifisert artikkel 48 i 1. tilleggsprotokoll til Genève-konven-sjonen som slår fast kravet om beskyttelse av sivile. Professor dr. juris Ståle Eskelands foredrag i Oslo Militære Samfund den 6. oktober 2003 nevnte at understående punkter er et juridisk grunnlag for vurder-ing av krigsforbrytelser: Etter statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) artikkel 25(3) er det straffbart å bidra til at krigsforbrytelser blir begått. Det kreves ikke at vedkommende har til hensikt å med-virke. Det er tilstrekkelig at en konsekvens av handlingen, for eksempel drap på sivilp-ersoner, «vil inntreffe som en normal følge av begivenhetenes gang» (artikkel 30).

Den rød/grønne regjeringen bør etter Venstre-leder Trine Skei Grandes innlegg gi Fredsforskningsinstituttet, Mennesker-ettighetsinstituttet og Forsvarets forskn-ingsinstitutt i oppdrag å granske den nor-ske krigsinnsatsen i Afghanistan i henhold til Forsvarsdepartementets stridshåndbok, kvalitetssikringssystem og Genèvekonven-sjon artikkel 48 i 1. tilleggsprotokoll om beskyttelse av sivile i krig. I svar til Den norske Fredskomités brev av 9. november 2005 skrev den 13.12.2005 Forsvarsdeparte-mentet ved statssekretær Espen Barth Eide: «Artikkel 48 er en av bærebjelkene i inter-nasjonal humanitær rett, og viser bl.a. til det såkalte «distinksjonsprinsippet» om plikten til å skille mellom stridende og sivile. Bestemmelsen er uttrykk for gjel-dende sedvanerett, og er således bindende for alle stater, uansett om de har ratifisert første tilleggsprotokoll eller ikke». Den nåværende forsvarsminister skrev videre at «detaljene fra de enkelte tokt som de nor-ske F-16 flyene gjennomførte som ledd i operasjonen «Enduring Freedom» kan ikke offentliggjøres, blant annet fordi operative detaljer som avslører operasjonsmønster og effekt m.m. fortsatt ikke må komme uvedk-ommende i hende».

Tidligere UNAMA-sjef Kai Eide, FNs øver-ste ansvarlige i landet, fordømte i sin tid

flyangrepene i Afghanistan. Kai Eide tok til orde for at det ble etablert en avtale mel-lom Karzai og NATOs ISAF-styrke som i sterkere grad enn før satte retningslinjer for hvordan militærmakta skal brukes. Lørdag den 25. juli 2009 skjøt norske soldater i Meymaneh i Afghanistan og drepte hånd-verkeren Chora som forsørget sin familie på å slipe og reparere landbruksredska-per. Han ble skutt fordi han ikke stoppet da de norske soldatene skal ha gitt signal. Forsvaret bekreftet fredag 31. juli at Chora (45) var en uskyldig sivil. Det var første gang Forsvaret vedgikk at norske soldater dreper sivile i Afghanistan. Chora etterlot seg kona Nowros (25) og fire barn. Avisen Klassekampen skrev den 26. september 2009 at familien til den afghanske hånd-verkeren Chora fikk 45 000 kroner i norsk erstatning.

I april 2008 ba Afghanistans helseminister om hjelp for kartlegging av radioaktiv foru-rensning.1) Våren 2009 bevilget det norske Utenriksdepartementet støtte til tre forskn-ingsprosjekter på uranvåpen: Ett i Irak, ett på Balkan og ett om produksjon, handel og spredning av uranvåpen. FN har vedtatt å rette fokus på våpen som inneholder utar-met uran. Alle medlemsland er oppfordret til å levere en innstilling om temaet. Uten-riksdepartementet skal også bevilge midler til et forskningsprosjekt om: Bruk av DU-ammunisjon og uranvåpen i Afghanistan. Venstre-leder Trine Skei Grandes forslag om en uavhengig vurdering i Afghanistan er nødvendig også sett på bakgrunn av NA-TOs bombing i Libya.

Knut Vidar PaulsenLeder Stiftelsen Natur og Kultur

Republikken Norge

Håkon 7`s og Olav 5`s faste holdning overfor Hitler-Tyskland, og deres respekt for vår eldgamle tingrett, feide oss republikanere av banen. Den pågående royalistiske kampanje i alle medier bør bringe oss utpå igjen.(Kronprinsparet utbetalte i 2011 kr. 886 000 til konsulenter og kr. 239 000 i andre honorarer).Denne styrte kampanje er opptatt av at vi skal beundre den enkle, elskelige sørlandsjentas stil, hennes hår, hennes gange, hennes klær, hennes smil (og hennes barnetro er i behold må vite). Det skal skapes en ny dronning, og vi skal beundre og helst dyrke henne. Motehus og PR-folk er engasjert. Kampanjen viser royalismens hykleriske og uskjønne bakside.Det er på tide at vi får fjernet de siste rester av føydalismen fra vår konstitusjon. Partiene bør befris fra denne oppgave, den kan overtas av en borgerbevegelse med et langsiktig men enkelt formål, formulert for eksempel slik: Kong Håkon den 8., Norges siste Rex. Dette kan godt forenes med alminnelig respekt for personen Håkon Magnus som jeg altså tror vil velge Håkon den 8. som sitt kongenavn ved tiltredelsen.

Egil Berg

SOSIALISTISK FRAMTID

Om magasinet

Sosialistisk framtid er et partipolitisk uavhengig magasin som arbeider for fred, vern av naturen, demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet. Vi ønsker å bidra til sosialistisk nytenkning.

Veiledende retningslinjer for bidragsytere

Debattinnlegg inntil 3.000 tegn, lengre innlegg vil kunne bli forkortet. Kronikk, maksimalt 8.000 tegn, inkl. mellomrom. Artikler, maksimalt 15.000 tegn inkl. mel-lomrom. Teoretiske artikler, maksimalt 24.000 tegn inkl. mellomrom. I spesielle tilfeller vil lengre artikler kunne publis-eres.

Artikkelbidrag kan sendes til [email protected]

Bli med i Bevegelsen for Sosialisme, som forener medlemmer av alle ven-stresidens partier, og folk som ikke er med i noen av disse.

Vi arbeider for å bygge broer på tvers av kunstige politiske skillelinjer og for å sette demokratisk sosialisme på dag-sordenen. Et av våre mål er å videreut-vikle sosialistisk teori og praksis.

www.bevegelsen.no

Bevegelsen for SosialismePb. 1315804 Bergen

[email protected]

Støtt vårt arbeidKontonummer: 0539 15 07653


Minne om framtida II

Hugser du den fæle tidavi levde under før?

Skjøner du i daghoss vi heldt barbariet ut?

Krig – rusting – terror.Fangelægerdødslæger.

Svolt, mishandling,streikar, boikott.Uendeleg kamp

millom dei som åtteog dei som ikkje åtte.

Og vi som satt herog trudde oss tygge,

vi messa i kor:Å, vi har det så godt - vi er ein velferdsstat!

Men alle sloss for å fådet enda betre.

Jord og luft vart forgiftasjøl i fredstid.

Til ein dag da alles hånd

var løft mot alle,og ingen lenger held det ut,

da ei endring laut skjefør vi miste siste restav vilja til å overleva,

da reiste vi oss,trøytte til døden

av terror og gift og blod,og vakla ut

med vår siste viljeog vår siste von

og sa

Nei!

Minne om framtida I

Så høg brann aldri himlen,så grøn lysta aldri den vollsom da vi dansa med blommer i håretover ein gong bloddrukken mold.Blant ruinar av hus og murar,millom rustne kanonar og sverd,vi jubla med gråt i halsen:Vi har vunni vår tapte verd!

Nå kunne vi smile mot himlen,det kom ingen død ovanfrå.Den redsla var borte for alltid.Himlen var lydlaus blå.Så altfor mange var døde.Så mange i krig forblødd.Men aldri til kanonfødeskal våre barn bli fødd.

Rakettanes tid var over.Vi visste at aldri meirskulle kanonar tala.Det skal aldri støypas fleir.Kanonen skal støypes til plogjarnog alle få mat på bord.Vi skal gjere deg til ein hage,du pinte og misbrukte jord.

Vi har greti over dei døde,men Død, kvar er brodden din nå?Alle skal fara i fredenden veg vi har att å gå.

Returadresse: Sosialistisk framtid,boks 131, 5804 Bergen

av Åsta Holth 1904 – 1999

Sosialistisk framtid nr 3 2012

Documents

Transcript of Sosialistisk framtid nr 3 2012