Snøhvit må dø

SNØHVIT MÅ DØ

SNØHVIT MÅ DØ

NELE NEUHAUS

NELE NEUHAUS

NELE NEUHAUS NELE NEUHAUS

«… spennende og solid …» The Wall STreeT Journal

Pia Kirchhoff arbeider som kriminalbetjent. Hun har fire hester, fire hunder, katter og marsvin. Hun tar seg av dem også grytidlig om morgenen, før hun blir tilkalt til et åsted. Hun leser gjerne thrillere og kriminalromaner på fritiden.

Hun er positiv, morsom, praktisk anlagt, jordnær, lojal og modig. Hun tar som regel avgjørelser på grunnlag av magefølelsen og har ofte rett, og dette er en egenskap som kollega og sjef Oliver von Bodenstein setter høyt.

Oliver von Bodenstein kommer fra en respektabel familie, han er greve og arbeider som politioverbetjent. Han er sjefen til Pia. Han liker å lese, høre på musikk og gå turer og elsker å kople av med hagearbeid. I ungdommen var han en lidenskapelig og dyktig rytter. Noe annet greven selvsagt liker: Porsche 911 Carrera.Han er disiplinert, hensynsfull og bestandig eksemplarisk høflig. Litt for snill noen ganger.

TYSK SUKSESSFORFATTER

Nele (Cornelia) Neuhaus (f. 1967) er en av Tysklands mest populære krimforfattere. Hun er kjent for serien med politietterforskerne Oliver von Bodenstein og Pia Kirschoff, men har også skrevet frittstående romaner og bøker for barn og unge. Snøhvit må dø er hennes store gjennombrudd. Se også www.neleneuhaus.de

Boken er oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen, medlem av Norsk Oversetterforening.

Foto: Mark Owen / Arcangel Images / Hollandre HoogteForfatterfoto: Felix Brüggermann

En grå og regntung novemberdag finner noen bygningsarbeidere skjelettet av en ung jente på en gammel, forlatt flyplass. Ikke langt unna blir en eldre dame dyttet ned fra en gangbro ved motorveien.

Politietterforskerne Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein oppdager snart at sporene fra begge disse hendelsene peker i samme retning, og etterforskningen leder til fortiden. Mer enn ti år tidligere forsvant to tenåringsjenter, Laura og Stefanie, fra en pittoresk liten småby. Til tross for mangel på sikre bevis er det Stefanies kjæreste, Tobias, som blir funnet skyldig og dømt til fengsel.

Nå har han sonet ferdig og er tilbake i sitt barndomshjem. Der blir han møtt av innbyggernes fiendtlighet og mistenksomme blikk. Og kvinnen som ble dyttet ned fra gangbroen, er Tobias’ mor. Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein forsøker å bringe klarhet i hva som har skjedd, men møtes av en mur av taushet. Ingen vil snakke med dem. Da nok en jente forsvinner, oppstår det en heksejakt i den lille byen.

Snøhvit må dø er Nele Neuhaus’ gjennombruddskrim og hennes første bok på norsk.

«Leserne kommer til å lese i ett strekk helt til den sjokkerende avslutningen.»

uSa Today

Originaltittel: Schneewittchen Muss Sterben

Copyright © by Ullstein Buchverlage GmbH, Berlin.Published in 2010 by List Taschenbuch

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2016

www.gyldendal.no

Printed in LithuaniaTrykk/innbinding: UAB PRINT-ITSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.

Omslagsdesign:

Oversetter Elisabeth Beanca Halvorsen er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-48256-2ISBN 978-82-525-8608-4 (Bokklubben)

Denne boka er en roman. Alle personene og hendelsene som er beskrevet, erfiksjon, eventuelle likheter med levende eller avdøde personer eller begivenheter

er rent tilfeldige og ikke tilsiktet.

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839)Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 4 av 436)

NOT PRINT READY!

Nele Neuhaus

Snøhvit må døKriminalroman

Oversatt fra tysk avElisabeth Beanca Halvorsen


NOT PRINT READY!

Til Simone


NOT PRINT READY!

Prolog

Den rustne jerntrappa var smal og gikk bratt nedover. Hanfølte seg fram til lysbryteren på veggen. Sekunder senerehadde en 25 watts lyspære fylt det lille rommet med et svaktlys. Lydløst åpnet den tunge jerndøra seg. Han smurte hengs-lene med jevne mellomrom, så hun ikke skulle bli vekket avknirking når han besøkte henne. Varm luft blandet med densøtlige duften av visne blomster slo imot ham. Han lukketdøra forsiktig bak seg, skrudde på lyset og ble stående urør-lig et øyeblikk. Det store rommet, omtrent ti meter langtog fem meter bredt, var enkelt møblert, men det virket somom hun følte seg vel her. Han gikk bort til stereoanleggetog trykket på play. Den hese stemmen til Bryan Adams fylterommet. Selv forsto han seg ikke på denne musikken, menhun elsket den kanadiske sangeren, og han pleide å ta hen-syn til hennes preferanser. Siden han var nødt til å gjemmehenne bort, skulle hun ikke mangle noe. Hun sa som van-lig ingenting. Hun snakket ikke med ham, svarte ikke påspørsmålene hans, men det plaget ham ikke. Han skjøv tilside skjermbrettet som diskré delte rommet i to. Der lå hun,stille og vakker på den smale senga, med hendene foldet påmagen, det lange håret som en åpen, svart vifte rundt hodet.Ved siden av senga sto skoene, på nattbordet en bukett visnehvite liljer i en glassvase.

«Hallo, Snøhvit», sa han lavt. Svetten piplet fram i panna.Varmen var nesten uutholdelig, men hun likte å ha det sånn.Før hadde hun også hatt lett for å fryse. Blikket hans vandretmot bildene han hadde hengt opp ved siden av senga. Hanville spørre om lov til å henge opp enda et nytt bilde. Men det

7


NOT PRINT READY!

ønsket måtte ytres på et passende tidspunkt, så hun ikke blefornærmet. Han satte seg forsiktig på sengekanten. Madras-sen sank ned under tyngden av ham, og et øyeblikk troddehan at hun hadde rørt på seg. Men nei. Hun rørte aldri påseg. Han strakte ut hånda og la den på kinnet hennes. Hudenhadde antatt en gulaktig farge i årenes løp, og kjentes hardog læraktig. Hun holdt som alltid øynene lukket, og selv omhuden ikke lenger var så myk og rosenrød, var munnen likevakker som før, når hun hadde snakket med ham og smilt tilham. En god stund satt han der og betraktet henne. Ønsketom å beskytte henne hadde aldri vært sterkere.

«Jeg må gå», sa han til slutt beklagende. «Jeg har så myeå gjøre.»

Han reiste seg, tok de visne blomstene fra vasen ogforsikret seg om at colaflaska på nattbordet var full.

«Du sier ifra hvis du trenger noe, ikke sant?»Noen ganger savnet han latteren hennes, og da ble han

trist. Selvfølgelig visste han at hun var død, likevel synteshan det var lettere å late som om han ikke visste det. Hanhadde aldri helt gitt opp håpet om et smil fra henne.


NOT PRINT READY!

Torsdag 6. november 2008

Han sa ikke «ha det, vi ses». Ingen som slippes ut av feng-sel, sier «ha det, vi ses». Ofte, veldig ofte de siste ti årene,hadde han forestilt seg dagen da han ville bli løslatt. Nåmåtte han konstatere at han alltid bare hadde tenkt så langtfram som til det øyeblikket han skulle gå gjennom porten ogut i friheten, noe som plutselig virket truende. Han haddeingen planer for livet. Ikke nå lenger. Også uten de messendebebreidelsene fra sosialarbeiderne hadde han lenge vært klarover at verden ikke ventet på ham, og at han måtte væreinnstilt på alle mulige slags motforestillinger og nederlag ien framtid som ikke lenger var spesielt rosenrød. Han kunnebare glemme en karriere som lege, noe han hadde hatt ambi-sjoner om etter å ha fått toppkarakterer på videregående.Når situasjonen var som den var, kunne kanskje utdannin-gen til låsesmed, som han hadde fullført i fengselet, hjelpeham på veien. Det var uansett på tide å se livet i øynene.

Da den grå, taggete jernporten til Rockenberg fengsel luk-ket seg bak ham med en metallisk skranglelyd, så han hennestå på den andre siden av veien. Selv om hun hadde værtden eneste fra den gamle gjengen som hadde skrevet jevnligtil ham de siste ti årene, var han overrasket over å se henneher. Han hadde egentlig ventet å se faren. Hun lente seg motforskjermen på en sølvfarget SUV, holdt en mobil inntil øretog røykte i raske trekk. Han stanset. Da hun fikk øye påham, rettet hun seg opp, puttet telefonen i kåpelomma ogknipset bort sneipen. Han nølte et øyeblikk før han kryssetden brosteinsbelagte veien, med den lille kofferten med dethan eide i venstre hånd, og stoppet foran henne.

9


NOT PRINT READY!

«Hallo, Tobi», sa hun og smilte nervøst. Ti år var langtid; så lenge var det siden de hadde sett hverandre, for hanhadde ikke villet at hun skulle besøke ham.

«Hallo, Nadja», svarte han. Det var rart å bruke dettefremmede navnet. Hun var penere i virkeligheten enn påTV. Så yngre ut. De sto overfor hverandre, så på hverandre,nølte. En kjølig vind drev det tørre høstløvet bortover bro-steinen. Sola hadde gjemt seg bak tette grå skyer. Det varkaldt.

«Fint at du er ute igjen.» Hun kastet armene rundt livethans og kysset ham på kinnet. «Jeg er så glad. Virkelig.»

«Jeg er også glad.» Akkurat idet han uttalte denne floske-len, spurte han seg om det stemte. Glede kjentes annerledesut enn denne følelsen av fremmedhet og usikkerhet. Hunslapp taket fordi han ikke gjorde tegn til å ville holde rundthenne. Før i tiden hadde hun, nabodatteren, vært besteven-ninna som han hadde tatt for gitt i livet sitt. Nadja varsøsteren han aldri hadde hatt. Men nå hadde hun forand-ret seg, ikke bare navnet. Guttaktige Nathalie, som haddeskammet seg for fregnene og tannreguleringa og puppenesine, hadde blitt forvandlet til Nadja von Bredow, en berømtog etterspurt skuespiller. Hun hadde realisert sin ærgjerrigedrøm, lagt landsbyen de begge kom fra, langt bak seg ogklatret helt til toppen av den sosiale rangstigen. Selv kunnehan ikke engang sette foten på det nederste trinnet av dennestigen. Fra og med i dag var han en gammel fengselsfugl, somriktignok hadde sonet sin straff, men som samfunnet ikkeakkurat tok imot med åpne armer.

«Faren din fikk ikke fri i dag.» Hun gikk plutselig et skrittbort fra ham og unngikk blikket hans, som om forlegenhe-ten hans hadde smittet over på henne. «Derfor er det jeg somhenter deg.»

«Så snilt av deg.» Tobias skjøv kofferten inn i baksetetpå bilen hennes og satte seg i passasjersetet. Det var ikkeen eneste ripe i det lyse skinnet, det luktet nytt inne ibilen.

«Wow», sa han oppriktig imponert og kastet et blikk

10


NOT PRINT READY!

på dashbordet som minnet om cockpiten i et fly. «Stiligbil.»

Nadja smilte kort, spente seg fast og trykket på en knapputen å sette nøkkelen i tenninga. På et blunk startet moto-ren med en diskré durelyd. Hun manøvrerte kyndig densvære bilen ut av parkeringsluka. Blikket til Tobias sveipetnoen mektige kastanjetrær, som sto tett inntil fengselsmuren.Synet av disse fra cellevinduet hadde vært hans kontakt medresten av verden de siste ti årene. Hvordan trærne forandretseg med årstidene, var det eneste som var igjen av en verdensom hadde forsvunnet i en diffus tåke bak fengselsmurene.Og nå måtte han som hadde blitt dømt for drap på to jenter,dra tilbake til denne tåka etter å ha sonet sin straff. Entenhan ville eller ikke.

«Hvor skal jeg kjøre deg hen? Til meg?» spurte Nadja dahun svingte ut på Autobahn. I de siste brevene hadde hunflere ganger tilbudt ham å flytte inn til seg i første omgang– leiligheten hennes i Frankfurt var stor nok. Tanken på ikkeå vende tilbake til Altenhain og måtte bli konfrontert medfortiden, var forlokkende. Likevel takket han nei.

«Senere, kanskje», sa han. «Aller først vil jeg hjem.»

*

Førstebetjent i kriminalpolitiet Pia Kirchhoff sto i pøsenderegn på området til den tidligere militærflyplassen utenforEschborn. Hun hadde samlet det blonde håret i to kortefletter og tatt på seg en caps. Med hendene langt nede ilommene på dunjakka observerte hun uttrykksløst kollegenefra kriminalteknisk, som spente en presenning over hulletforan føttene hennes. Under arbeidet med å rive en av defalleferdige hangarene, hadde en gravemaskinsjåfør oppda-get knokler og en menneskelig hodeskalle i en av de tommedrivstofftankene. Til sjefens store forargelse hadde han til-kalt politiet. Nå hadde arbeidet stått stille i to timer, og Piahadde måttet høre på tirader av skjellsord fra den sure for-mannen, hvis multikulturelle rivningsmannskap brått hadde

11


NOT PRINT READY!

krympet da politiet dukket opp. Mannen tente den tredjerøyken på et kvarter og trakk skuldrene høyere opp, som omdet kunne forhindre regnet i å renne inn under jakkekragen.Han fortsatte å banne for seg selv.

«Vi venter på rettsmedisineren. Han kommer nok snart.»Pia var verken interessert i den åpenbare bruken av svartarbeidskraft på byggeplassen eller formannens tidsskjema.«I mellomtiden kan dere vel rive en av de andre hangarene.»

«Det er lett for deg å si», klagde mannen og pekte på gra-vemaskinene og lastebilene som sto og ventet. «På grunn avnoen hersens knokler havner vi langt bak skjema, det kosteren formue.»

Pia trakk på skuldrene og snudde seg. En bil kom hum-pende over den sprukne betongen. Ugresset hadde spist seggjennom hver eneste sprekk og gjort den en gang så glatterullebanen til reneste kuleløypa. Etter nedleggelsen av fly-plassen hadde naturen på imponerende vis bevist at den vari stand til å overvinne ethvert menneskeskapt hinder. Pia lotformannen stå og syte og klage, og gikk mot den sølvgråMercedesen som hadde stoppet ved siden av politikjøre-tøyene.

«Du lot jammen vente på deg», var hennes mindre venn-lige hilsen til eksmannen. «Hvis jeg blir forkjøla, er det dinskyld.»

Dr. Henning Kirchhoff, stedfortredende leder ved Retts-medisinsk institutt i Frankfurt, lot seg ikke stresse. Medstoisk ro tok han på seg den obligatoriske engangskjeledres-sen, skiftet fra skinnende blanke skinnsko til gummistøvler,og dro hetta over hodet.

«Jeg holdt en forelesning», sa han. «Og så var det kø vedmesseområdet. Jeg er lei for det. Hva har vi her?»

«Et skjelett i en av de gamle underjordiske tankene. Riv-ningsfirmaet fant det for cirka to timer siden.»

«Har det blitt flyttet på?»«Jeg tror ikke det. De fjernet bare betongen og jorda før

de sveiset bort den øverste delen av tanken, for de kan ikketransportere hele greia i sin helhet.»

12


NOT PRINT READY!

«Bra.» Kirchhoff nikket, hilste på åstedsgranskerne oggjorde seg klar til å klatre ned i gropa under presennin-gen, hvor den nederste delen av tanken befant seg. Han varutvilsomt rett mann for oppgaven, for han var en av Tysk-lands få rettsmedisinske antropologer, og menneskeknoklervar hans spesialfelt. Nå drev vinden regnet nesten horison-talt over den åpne plassen. Pia frøs helt inn til beinet. Vannetdryppet fra skjermen på capsen og ned på nesa, føttenehadde forvandlet seg til isklumper. Hun misunte mennene irivningstroppen som var forvist til passivitet, og sto i hanga-ren og drakk varm kaffe fra termoser. Som vanlig arbeidetHenning omstendelig; hadde han først noen knokler foranseg, mistet tid og ytre påvirkning all betydning. Han kneltepå bunnen av tanken, satt bøyd over skjelettet og betrak-tet den ene knokkelen etter den andre. Pia dukket seg underpresenningen og holdt seg fast i stigen for ikke å skli ned ihullet.

«Et komplett skjelett», ropte Henning opp til henne.«Kvinnelig.»

«Gammelt eller ungt? Hvor lenge har det ligget her?»«Det kan jeg ikke si noe nøyaktig om foreløpig. Ved første

blikk er det ingen vevsrester å se, så det har antakelig liggetnoen år.» Henning Kirchhoff reiste seg og klatret oppoverstigen. Mennene fra kriminalteknisk startet den forsiktigebergingen av knokler og av jordsmonnet rundt. Det ville taen stund før skjelettet kunne transporteres til rettsmedisinsk,hvor Henning og hans kolleger ville undersøke det grundig.Det ble stadig vekk funnet menneskeknokler i forbindelsemed anleggsarbeid under jorda. Det var viktig å bestemmenøyaktig hvor lenge liket hadde ligget, siden voldsforbrytel-ser mot liv, legeme og helbred, som for eksempel drap, bleforeldet etter 30 år. Det var ingen vits i å sjekke det opp motsavnetregisteret før skjelettets alder og liggetid var klarlagt.Flytrafikken på den gamle militærflyplassen hadde blitt inn-stilt en gang på 50-tallet, og det var vel like lenge siden sistnoen hadde tanket der. Skjelettet kunne tilhøre en kvinneligamerikansk soldat fra USAs militærleir, som hadde ligget rett

13


NOT PRINT READY!

ved siden av flyplassen fram til oktober 1991, eller kanskjeen av beboerne på det tidligere asylmottaket på den andresiden av det rustne piggtrådgjerdet.

«Skal vi ta en kaffe et sted etterpå?» Henning tok av segbrillene og gnikket dem tørre før han skrelte av seg den gjen-nomvåte kjeledressen. Pia kikket overrasket på eksmannen.Kafébesøk i arbeidstiden var slett ikke hans stil.

«Har det skjedd noe?» spurte hun mistenksomt. Hansnurpet munnen, så sukket han tungt.

«Jeg sitter ganske så fint i det», innrømte han. «Og jegtrenger ditt råd.»

*

Landsbyen hukte seg ned i dalen. Over den ruvet to høye,stygge byggesynder fra 70-tallet, da alle kommuner medrespekt for seg selv hadde gitt tillatelse til å bygge høyhus.I skråningen til høyre lå «Millionærtoppen». Det var det deinnfødte med forakt i undertonen kalte de to gatene hvor defå innflytterne bodde i villaer på romslige tomter. Han kjentehjertet banke nervøst jo nærmere de kom huset til foreld-rene. Det var elleve år siden han hadde vært her. På høyreside lå det vesle bindingsverkshuset til bestemor Dombrow-ski. Så lenge man kunne huske, hadde det sett ut som omdet sto oppreist ene og alene fordi det var skvist inn mellomto andre hus. Et stykke bortenfor og til venstre lå gården tilfamilien Richter med kolonialen. Og tvers overfor Richter låGullhanen, vertshuset til faren. Tobias måtte svelge da Nadjastoppet utenfor. Vantro lot han blikket gli langs den nedslittefasaden, den avflassede murpussen, de nedrullede persien-nene, den løse takrenna. Ugresset hadde spist seg gjennomasfalten, gårdsporten hang skjevt i hengslene. Det var likefør han ba Nadja kjøre videre – fort, fort, vekk herfra! Menhan motsto også den fristelsen, takket ordknapp for turen,gikk ut av bilen og tok kofferten sin fra baksetet.

«Ring meg hvis du trenger noe», sa Nadja til avskjed førhun ga gass og suste av gårde. Hva hadde han forventet?

14


NOT PRINT READY!

En lystig mottakelse? Han sto alene på den lille asfal-terte parkeringsplassen foran bygningen som en gang haddevært midtpunktet i denne triste avkroken. Den en gang såskinnende hvite pussen hadde forvitret og smuldret bort,bokstavene i Gullhanen var knapt leselige. Bak en knust rutei frostet glass i inngangsdøra hang det et skilt. «Midlerti-dig stengt», sto det med falmet skrift. Faren hadde jo på eteller annet tidspunkt fortalt at han hadde gitt opp vertshu-set og sagt det var på grunn av prolapsen, men Tobias anteat det var noe annet som lå bak en så vanskelig avgjørelse.Hartmut Sartorius hadde vært tredje generasjons gjestgiverav hjerte og sjel. Han hadde selv slaktet og lagd mat, satt sinegen eplevin og ikke vært borte fra vertshuset en eneste dagpå grunn av sykdom. Sannsynligvis hadde gjestene uteblitt.Ingen ville spise eller feire noe hos foreldrene til en dobbelt-morder. Tobias trakk pusten dypt og gikk mot gårdsporten.Det krevde en viss anstrengelse bare å få rikket en av port-fløyene. Bakgårdens tilstand ga ham sjokk. Om sommerenpleide det å stå bord og stoler under de ruvende greinene tilet mektig kastanjetre og en malerisk, villvinsdekket pergola,og serveringsdamer hadde hastet fra det ene bordet til detandre. Nå ga bakgården et trist inntrykk av forsømmelse.Blikket til Tobias vandret over berg av alskens skrot, øde-lagte møbler og annen dritt, alt sammen skjødesløst plassert.Pergolaen hadde falt sammen til det halve, villvinen tørketut. Ingen hadde feid sammen kastanjebladene på bakken,søppeldunken hadde åpenbart ikke blitt satt ut i veikantenpå mange uker, for søppelsekkene sto stablet i en stinkendehaug ved siden av. Hvordan kunne foreldrene hans boher? Tobias kjente at han mistet det siste motet han haddekommet hit med. Han bante seg langsomt vei fram til trappe-trinnene som gikk opp til inngangsdøra, strakte ut hånda ogtrykket på ringeklokka. Han hadde hjertet i halsen da døranølende ble åpnet. Synet av faren ga Tobias tårer i øynene,samtidig som raseriet vokste inni ham, raseri mot seg selvog mot folk som hadde latt foreldrene hans i stikken etter athan havnet i fengsel.

15


NOT PRINT READY!

«Tobias!» Et smil gikk over det innsunkne ansiktet tilHartmut Sartorius, som bare var en skygge av den vitale,selvbevisste mannen han en gang hadde vært. Det tykke,mørke håret hadde blitt grått og tynt, den lutende kropps-holdningen avslørte hvor tungt det var å bære byrden somlivet hadde pålagt ham.

«Jeg … jeg hadde egentlig tenkt å rydde litt mer, men jegfikk ikke fri og …» Han avbrøt seg selv, sluttet å smile. Stobare der, en knust mann, som skamfull unngikk blikket tilTobias, fordi han skjønte hva sønnen så. Det var mer ennTobias kunne tåle. Han slapp kofferten, slo ut med armeneog omfavnet klønete den avmagrede, grå, fremmede man-nen han knapt kjente igjen som sin far. Like etterpå satt deforknytte rett overfor hverandre ved kjøkkenbordet. Det varså mye å si, og likevel var hvert ord overflødig. Den farge-sprakende voksduken var full av smuler, vinduene møkkete,en uttørket potteplante i vinduskarmen hadde for lengst taptkampen om å overleve. Det var klamt på kjøkkenet, en ube-hagelig lukt av sur melk og kald sigarettrøyk. Ikke et enestemøbel hadde blitt flyttet på, ingen bilder var tatt ned avveggen siden han ble arrestert og forlot huset 16. septem-ber 1997. Men den gangen hadde alt vært lyst og vennligog skinnende rent, moren hans var en god husmor. Hvordankunne hun akseptere at det så sånn ut her?

«Hvor er mamma?» brøt Tobias omsider tausheten med.Han merket at spørsmålet på nytt brakte faren i forlegen-het.

«Vi … vi ville egentlig fortelle deg det, men … men såtenkte vi det var best du ikke fikk vite det», svarte HartmutSartorius til slutt. «Det er en stund siden din mor … flyttetut. Men hun vet at du kommer hjem i dag, og gleder seg tilå se deg.»

Tobias så uforstående på faren sin.«Hva skal det bety – hun flyttet ut?»«Det var ikke lett for oss etter at du … etter at du dro.

Snakket ville ingen ende ta. Det kom til et punkt da hun ikkeholdt ut mer.» Det lå ingen anklage i stemmen hans, som

16


NOT PRINT READY!

sprakk og ble lav. «Vi ble skilt for fire år siden. Nå bor huni Bad Soden.»

Tobias svelget møysommelig.«Hvorfor sa dere aldri noe?» hvisket han.«Å, det hadde jo ikke forandret noe. Vi ville ikke at du

skulle bli urolig.»«Så det betyr at du bor her helt alene?»Hartmut Sartorius nikket og skjøv smulene på duken fram

og tilbake med håndkanten, formet dem til symmetriskefigurer og børstet dem fra hverandre igjen.

«Hva med grisene? Kuene? Åssen klarer du alt alene?»«Dyra er det mange år siden jeg kvitta meg med», svarte

faren. «Jeg driver med litt jordbruk fortsatt. Og jeg harfunnet en ganske bra jobb på et kjøkken i Eschborn.»

Tobias knyttet nevene. Så utrolig teit å tro at det bare varhan som ble straffet av livet! Han hadde aldri helt skjønthvor mye foreldrene hans måtte ha lidd på grunn av altsammen. Når de besøkte ham i fengselet, hadde de latetsom om alt var i skjønneste orden, noe som i virkelighetenaldri hadde vært tilfelle. Så mye energi det måtte ha kostet!Hjelpeløst sinne la seg som en hånd rundt strupen og tokkvelertak på ham. Han reiste seg, gikk mot vinduet og stir-ret blindt ut. Planen om å dra et annet sted etter noen dagerhos foreldrene, for å prøve å starte et nytt liv langt unnaAltenhain, smuldret til støv. Han skulle bli her. I dette huset,på denne gården, i dette jævla hølet av en landsby, hvor manhadde latt foreldrene lide, selv om de var helt uskyldige.

*

Den tømmerpanelte spisesalen på Svarten var smekk full,støynivået tilsvarende høyt. Ved bordene og i baren var halveAltenhain samlet, helt uvanlig til å være tidlig torsdags-kveld. Amelie Fröhlich balanserte tre ganger Jägerschnitzelmed pommes frites til bord 9, serverte og ønsket «GutenAppetit». Vanligvis hadde taktekkermester Udo Pietsch ogkompisene hans en dustete bemerkning på lur, rettet mot det

17


NOT PRINT READY!

spesielle utseendet hennes, men i dag kunne Amelie antake-lig ha servert naken uten å bli lagt merke til. Stemningen varså anspent som om de viste en Champions League-kamp påTV. Amelie spisset nysgjerrig ørene da Gerda Pietsch bøydeseg over til nabobordet, hvor ekteparet Richter satt, de somdrev kolonialen i Hauptstraße.

«… og jeg så at han kom», utbrøt Margot Richter.«Makan til frekkhet, dukke opp her som om ingenting harskjedd!»

Amelie gikk tilbake til kjøkkenet. I leveringsluka sto Ros-witha og ventet på biffen til Fritz Unger på bord 4, mediumstekt, med løk og urtesmør.

«Hva skyldes egentlig alt spetakkelet her i kveld?» spurteAmelie den eldre kollegaen, som hadde kippet av seg den enehelsesandalen og gned diskré åreknutene på venstreleggenmed høyrefoten. Roswitha så seg om etter kona til sjefen,men hun var for opptatt med alle drikkebestillingene til åbry seg om personalet.

«Guttungen til Sartorius ble sluppet ut av fengselet i dag»,avslørte Roswitha med senket stemme. «Han har sitti inne iti år for å ha drept dem to jentene den gangen!»

«Å!» Amelie sperret opp øynene i forbauselse. HartmutSartorius kjente hun litt, det var han som bodde alene på densvære, falleferdige gården nedenfor huset hennes, men hunhadde aldri hørt om noen sønn.

«Ja.» Roswitha nikket mot bardisken, hvor snekkermes-ter Manfred Wagner stirret med glassaktige øyne ut i lufta,i hånda hadde han den tiende eller ellevte ølen for kvelden.Vanligvis brukte han to timer til på å drikke seg ferdig. «Handrepte dattera til Manfred, Laura, og så drepte han jent-ungen til Schneeberger også. Til dags dato har’n aldri fortalthva han gjorde med dem.»

«Én biff med urtesmør og løk!» sa Kurt, assistentkokken,og skjøv tallerkenen gjennom luka, Roswitha smatt inn isandalene og manøvrerte snedig hele kroppsmassen gjennomden fullsatte spisesalen og fram til bord 4. Tobias Sartorius– Amelie hadde aldri hørt det navnet før. Det var bare et

18


NOT PRINT READY!

halvt år siden hun hadde kommet til Altenhain fra Berlin,og det var ikke av fri vilje. Landsbyen og dens innbyggereinteresserte henne like mye som en sekk ris i Kina, og hvishun ikke hadde fått jobben på Svarten via sjefen til faren,ville hun ikke ha kjent en kjeft her.

«Tre hveteøl, en liten cola light», ropte Jenny Jagielski,kona til sjefen, som var ansvarlig for drikkevarene. Ameliesnappet til seg et brett, plasserte glassene oppå det og kastetet kort blikk på Manfred Wagner. Datteren hans hadde blittdrept av sønnen til Hartmut Sartorius! Det var jo skikkeligspennende. I verdens mest kjedelige landsby åpnet det seguante avgrunner. Hun losset av de tre hveteølene ved bordethvor Jörg Richter satt sammen med to andre menn. Jörg varbroren til Jenny Jagielski og skulle egentlig ha stått i bareni hennes sted, men han gjorde sjelden det han skulle gjøre. Ihvert fall når mannen til Jenny ikke var der. Colaen kom tilfru Unger på bord 4. Så hadde Amelie tid til et kort depot-stopp på kjøkkenet. Alle gjestene hadde fått mat, og etter enny runde gjennom spisesalen hadde Roswitha fanget opp nyedetaljer, som hun nå, med glødende kinn og skjelvende byste,framførte for en nysgjerrig tilhørerskare. Foruten Amelie stoKurt og Achim, assistentkokkene, og Wolfgang, kjøkken-sjefen, og spisset ørene. Kolonialen til Margot Richter – tilAmelies forundring sa folk i Altenhain alltid «Vi handler hosho Margot», selv om butikken strengt tatt tilhørte mannenhennes – lå skrått overfor den nedlagte Gullhanen. Derforhadde Margot og frisørdame Inge Dombrowski, som i etter-middag hadde blitt stående i butikken for å skravle, værtvitner til at denne fyren kom tilbake. Han hadde steget utav en sølvgrå luksusbil og gått inn på gården til foreldrenesine.

«Makan til frekkhet.» Roswitha hisset seg opp. «Jenteneer døde, og det svinet dukker opp her som om ingenting harskjedd!»

«Men hvor ska’n ellers dra hen?» bemerket Wolfgangoverbærende og tok en slurk av ølglasset sitt.

«Jeg trukke du er helt rektig navla!» Roswitha høvlet

19


NOT PRINT READY!

over ham. «Hva hadde du sagt hvis morder’n til dattera diplutselig sto foran nesa på deg?»

Wolfgang trakk likegyldig på skuldrene.«Og hva skjer nå?» ville Achim vite. «Hvor dro han?»«Han gikk inn i huset», sa Roswitha. «Han må ha stussa

da han så åssen det ser ut der nå.»Svingdøra gikk opp. Jenny Jagielski marsjerte inn på kjøk-

kenet og satte armene i siden. I likhet med sin mor MargotRichter trodde hun bestandig at personalet ville stjele frakassa eller snakke stygt bak hennes rygg. Tre svangerskappå rappen hadde fullstendig ødelagt figuren til Jenny, somhadde vært tettvokst fra før: Nå var hun like rund som etølfat.

«Roswitha!» ropte hun skarpt til den rundt 30 år eldrekvinnen. «Bord 10 vil betale!»

Roswitha forsvant lydig, og Amelie ville følge etter, menJenny Jagielski holdt henne igjen.

«Hvor mange ganger har jeg sagt at du skal fjerne deuappetittlige piercingene og komme på jobb med en ordent-lig frisyre!» Misbilligelsen sto skrevet i det oppsvulmedeansiktet.

«Det vil dessuten sømme seg bedre med en bluse enn densingleten! Du kan jo like gjerne servere i bare undertøyet! Vier et anstendig vertshus og ikke … ikke et undergrunnsdis-kotek i Berlin!»

«Mannfolka liker det, da», kom det nesevist fra Amelie.Jenny Jagielski smalnet øynene og fikk røde brennmerke-liknende flekker på den fete halsen.

«Det gir jeg blanke i», hveste hun truende. «Sett deg nedog les igjennom hygieneforskriftene!»

Amelie hadde et beskt svar liggende på tunga, men hunklarte å beherske seg i siste sekund. Selv om Jagielski bødhenne noe så inderlig imot, helt fra den svidde hjemmeper-manenten til de kraftige bratwurstleggene, kunne hun ikkekomme på kant med henne. Hun trengte jobben på Svarten.

«Hva med dere to?» Sjefen glante sint på kokkene sine.«Har dere ikke noe å ta dere til?»

20


NOT PRINT READY!

Amelie forlot kjøkkenet. Akkurat da datt Manfred Wag-ner over ende sammen med barkrakken.

«Øy, Manni», ropte en av mennene fra stambordet.«Klokka er jo bare halv ti!» De andre lo godmodig. Ingen blespesielt urolige, siden denne forestillingen gjentok seg medfå variasjoner nesten hver eneste kveld. Riktignok pleidedet ikke å skje før nærmere elleve. Da ringte de kona hans,som dukket opp i løpet av få minutter, betalte for gildet ogbukserte ektemannen med seg hjem. Men i kveld forandretManfred Wagner koreografien. Den ellers så fredsommeligemannen stablet seg på beina uten hjelp, snudde seg, tok taki ølglasset og slengte det i gulvet. Samtalene ved bordenestilnet da han sjanglet mot stambordet.

«Jævla rasshøl», mumlet han med alkoholtykk tunge.«Dere sitter her og snakker sprøyt som om ingenting harskjedd! Ja, det er jo ett fett for dere!»

Wagner holdt seg fast i stolryggen og så vilt rundt seg medblodskutte øyne. «Men jeg, jeg må se det svinet … og tenkepå at …» Han avbrøt seg selv og senket hodet. Jörg Richterhadde reist seg og la hånda på Wagners skulder.

«Kom, Manni», sa han. «Ikke lag bråk. Jeg ringer Andrea,så kan …»

«Ikke ta på meg!» skrek Wagner og skjøv ham så kraf-tig vekk at den yngre mannen mistet balansen og falt. Hanhadde holdt seg fast i en stol og dro nå mannen som sattpå den, med seg i fallet. I løpet av et blunk brøt det utkaos.

«Jeg skal drepe det svinet!» brølte Manfred Wagner om ogom igjen. Han slo rundt seg, de fulle glassene på stambordetveltet, innholdet rant utover klærne til mennene på gulvet.Fra kassa fulgte Amelie fascinert med på spetakkelet, menskollegaen hennes kjempet for livet midt i heksegryta. En godgammeldags slåsskamp på Svarten! Endelig skjedde det noei denne øde avkroken! Jenny Jagielski valset forbi henne oginn på kjøkkenet.

«Et anstendig vertshus», mumlet Amelie spydig og høstetet skulende blikk. Sekunder senere kom Jenny stormende ut

21


NOT PRINT READY!

av kjøkkenet med Kurt og Achim i hælene. De to kokkeneovermannet den fulle mannen i en håndvending. Amelie tokkost og feiebrett og gikk til stambordet for å feie sammenglasskårene. Manfred Wagner forsvarte seg ikke lenger, oglot seg leie ut uten å gjøre motstand, men i døra fravristethan seg grepet til mennene og snudde på hælen. Han stoog sjanglet, med blodsprengte øyne. Det dryppet spytt framunnen hans og inn i det bustete skjegget. En mørk flekkspredde seg på framsiden av buksene. Han må jo være skik-kelig full, tenkte Amelie. Hun hadde ikke opplevd at hanhadde tisset på seg før. Plutselig syntes hun synd på man-nen hun alltid hadde moret seg over for seg selv. Var drapetpå datteren grunnen til den faste vanen han hadde med ådrikke seg fra sans og samling hver kveld? Det var dødsstillepå vertshuset.

«Jeg skal ta det svinet!» skrek Manfred Wagner. «Jeg skalslå ham i hjel, det … det mordersvinet!»

Han senket hodet. Og begynte å hulke.

*

Tobias Sartorius gikk ut av dusjen og tok tak i håndkleethan hadde lagt klart. Han tørket bort duggen på speilet medhånda, og betraktet ansiktet sitt i det svake lyset fra den sisteintakte lyspæra i speilskapet. Forrige gang han hadde settseg i dette speilet, var om morgenen 16. september 1997.Like etterpå hadde de kommet for å arrestere ham. Så vok-sen han hadde følt seg da, sommeren etter videregående!Tobias lukket øynene og lente panna mot den kalde flaten.Her, i dette huset, hvor han kjente alle kriker og kroker, vardet som om de ti fengselsårene var slettet. Han husket hverminste detalj fra de siste dagene før arrestasjonen, som omdet hadde vært i går. Så ufattelig naiv han hadde vært. Menden dag i dag var det svarte hull i hukommelsen hans, som deikke hadde trodd ham på i retten. Han åpnet øynene, stirret ispeilet, og i et sekund var han nesten overrasket over å se detkantete ansiktet til en 30-åring. Med fingertuppene berørte

22


NOT PRINT READY!

han det hvitaktige arret som gikk fra kjevebeinet og ned tilhaka. Den skaden hadde han blitt påført den andre uka ifengselet, og det var grunnen til at han hadde sittet ti år påenecelle og knapt hatt kontakt med de andre fangene. I detstrenge fengselshierarkiet sto en jentemorder bare noen mil-limeter over aller siste sort, barnemorderen. Døra til badetgikk det ikke lenger an å lukke ordentlig, kald trekk traffden fuktige huden og fikk ham til å grøsse. Han kunne hørestemmer nedenfra. Faren måtte ha fått besøk. Tobias gikkbort fra speilet og dro på seg underbukse, jeans og T-skjorte.Han hadde allerede inspisert resten av den store, deprime-rende gården og konstatert at den fremre delen rett og slettså ordentlig ut sammenliknet med den bakre. Den vage pla-nen om å forlate Altenhain så fort som mulig, hadde han gittopp. Han kunne umulig la faren være alene i dette forfallet.Siden han uansett ikke kunne regne med å få seg jobb meddet første, skulle han bruke de neste dagene på å få ordenpå gården. Etter det fikk han se hva som skjedde. Han forlotbadet, gikk forbi den lukkede døra til det gamle gutterom-met og ned trappa, hvor han av gammel vane hoppet overde trinnene som knirket. Faren satt ved kjøkkenbordet, gjes-ten hadde ryggen mot Tobias. Likevel kjente han ham igjenmed en gang.

*

Oliver von Bodenstein, av yrke politioverbetjent og leder avvoldsavsnittet ved den regionale kriminalavdelingen i Hof-heim, kom hjem halv ti om kvelden. Det eneste levendevesenet som var hjemme og hilste ham velkommen, var hun-den. At den var mer forlegen enn glad, var et sikkert tegnpå dårlig samvittighet. Bodenstein luktet årsaken før han såden. Han hadde en stressende 14-timersdag bak seg. Først etkjedelig møte i delstatspolitiet, så et skjelettfunn i Eschborn,som sjefen hans, politifullmektig Nicola Engel, med sin for-kjærlighet for anglisismer, betegnet som en «cold case». Ogsist, men ikke minst avskjedsfesten for en kollega fra K-23

23


NOT PRINT READY!

som ble forflyttet til Hamburg. Magen til Bodenstein rumlet,for unntatt masse alkohol hadde det ikke blitt servert annetenn noen flak potetgull. Nedstemt åpnet han kjøleskapetuten å få øye på noe som kunne tilfredsstille smaksløkene.Hadde ikke Cosima i det minste kunnet handle inn, når hunikke lagde kveldsmat til ham? Hvor var hun egentlig? Hangikk gjennom entreen, ignorerte den stinkende haugen medhundebæsj og pytten som takket være varmekablene alle-rede hadde tørket inn til en seig, gulaktig pøl, og gikk opptrappa og til yngstedatterens rom. Som forventet var sengatil Sophia tom. Cosima måtte ha tatt henne med seg, hvorenn hun hadde tatt veien. Han kom ikke til å ringe henne, nårhun ikke engang kunne legge igjen en lapp med en beskjedeller sende en tekstmelding! Akkurat da Bodenstein haddekledd av seg og gått på badet for å dusje, ringte telefonen.Den befant seg naturligvis ikke i ladestasjonen på kommo-den i entreen, men lå henslengt et eller annet sted i huset.Mens forargelsen steg, begynte han å lete og bannet da hantråkket på et leketøy som lå og slang i stua. Akkurat da hanhadde funnet telefonen i sofaen, sluttet det å ringe. Samtidigble nøkkelen vridd om i inngangsdøra, og hunden begynte åbjeffe av oppspilthet. Cosima kom inn med det søvndruknebarnet på armen og med en enorm blomsterbukett.

«Du er hjemme jo», var den eneste velkomsthilsenen hanfikk. «Hvorfor tar du ikke telefonen?»

Han var straks i harnisk.«Fordi jeg måtte finne den først. Hvor har du vært egent-

lig?»Hun ga ham ikke noe svar, ignorerte det faktum at han

bortsett fra underbuksa var naken, gikk forbi ham og inn påkjøkkenet. Der la hun blomsterbuketten på bordet og holdtSophia opp mot ham, som nå var helt våken og frykteligsutrete. Han kjente med en gang at bleia måtte være fylt tilranden.

«Jeg skrev flere meldinger til deg om at du måtte henteSophia hos Lorenz og Thordis.» Cosima tok av seg kåpa.Hun så utslitt og irritert ut, men han følte seg uskyldig.

24


NOT PRINT READY!

«Jeg har ikke fått noen meldinger.»Sophia vred seg i armene hans og begynte å gråte.«Fordi mobilen din var skrudd av. Du har jo visst i

flere uker at jeg skulle være på filmmuseet i ettermiddag,på åpningen av fotoutstillingen om New Guinea.» Cosimasstemme lød skarpt. «Egentlig hadde du lovt å være hjemmei kveld og passe Sophia. Siden du atter en gang ikke dukketopp og mobilen var slått av, hentet Lorenz Sophia.»

Bodenstein måtte innrømme for seg selv at han faktiskhadde lovt Cosima å komme tidlig hjem i kveld. Han haddeglemt det, og det gjorde ham ekstra irritert.

«Hun har full bleie», sa han og holdt barnet et stykke fraseg. «Dessuten har bikkja gjort fra seg inne. Du kunne i detminste ha sluppet ham ut før du dro. Og du kunne ogsåta en tur på butikken av og til, så jeg finner noe å spise ikjøleskapet etter en lang arbeidsdag.»

Cosima svarte ikke. Hun ga ham isteden et blikk medhevede øyenbryn som gjorde ham skikkelig rasende, fordidet fikk ham til å føle seg både ansvarsløs og råtten. Huntok fra ham det gråtende barnet og gikk opp for å skifte pådet og få det i seng. Bodenstein sto ubesluttsom på kjøkke-net. Inni ham raste en kamp mellom stolthet og fornuft, tilslutt var det sistnevnte som seiret. Med et sukk tok han envase ut av skapet, fylte den med vann og satte blomsteneoppi. I kottet hentet han en bøtte og en tørkerull og begynteå fjerne etterlatenskapene til hunden i entreen. Det siste hanville, var å krangle med Cosima.

*

«Hallo, Tobias.» Claudius Terlinden smilte vennlig. Hanreiste seg fra stolen og rakte ham hånda. «Fint at du erhjemme igjen.»

Tobias tok kort tak i den framstrakte hånda, men sa ingen-ting. Faren til den gamle bestekameraten hans Lars haddebesøkt ham i fengselet flere ganger og forsikret ham omat han skulle hjelpe foreldrene. Tobias hadde aldri skjønt

25


NOT PRINT READY!

hvorfor han var så grei, for under rettssaken hadde hanskapt temmelig mye trøbbel for Terlinden gjennom forkla-ringene sine. Det virket ikke som om han bar nag til hamav den grunn, snarere tvert imot. Han hadde i løpet av korttid skaffet Tobias en av Frankfurts beste straffeadvokater.Men heller ikke han hadde klart å avverge lovens strengestestraff.

«Jeg vil ikke forstyrre dere lenge, jeg har bare kommetfor å gi deg et tilbud», sa Claudius Terlinden og satte seg påkjøkkenstolen igjen. Han hadde nesten ikke forandret segde siste årene. Slank, og til og med nå, i november, var hansolbrun. Det gråsprengte håret hadde han gredd bakover, defør så skarpskårne ansiktstrekkene hadde blitt en tanke plø-sete. «Når du har vent deg til å bo her igjen, og hvis du ikkefinner en jobb med det samme, kan du arbeide for meg. Hvatenker du om det?»

Han kikket forventningsfullt på Tobias over kanten på desmale brillene. Selv om han ikke kunne imponere med sinfysiske størrelse eller et spesielt bra utseende, utstrålte hanlikevel den vellykkede forretningsmannens rolige selvsikker-het og en medfødt autoritet som fikk andre mennesker tilå bli beskjedne, ja, underdanige. Tobias satte seg ikke påden ledige stolen, men ble stående og lene seg mot dør-karmen med armene i kors. Ikke at det ville komme særligmange alternativer til Terlindens tilbud, men det var noe veddet som gjorde Tobias mistenksom. I den dyre, skredder-sydde dressen, den mørke kasjmirfrakken og de blankpolerteskoene virket Claudius Terlinden som et fremmedlegeme pådet sjuskete kjøkkenet. Tobias kjente avmakten vokse. Hanville ikke stå i gjeld til denne mannen. Blikket hans gikk borttil faren som satt der med hevede skuldre og stirret stumtpå de foldede hendene, som en krypende livegen bonde påbesøk hos godseieren. Dette synet likte Tobias overhodetikke. Faren hans skulle ikke behøve å bøye seg for noen, ogi hvert fall ikke for Claudius Terlinden, som med sin selvføl-gelige raushet hadde gjort halve landsbyen til sine skyldnere,uten at noen hadde mulighet til å gjøre gjengjeld. Men sånn

26


NOT PRINT READY!

hadde Terlinden bestandig holdt på. Omtrent alle ungdom-mer i Altenhain hadde en eller annen gang jobbet for ham,eller profittert på ham på et eller annet vis. Claudius Terlin-den forventet ikke å få noe annet igjen enn takknemlighet.Siden halvparten av alle innbyggerne i Altenhain var ansatthos ham, hadde han en gudeliknende status. Tausheten bleubehagelig.

«Ja, ja.» Terlinden reiste seg, og øyeblikkelig spratt ogsåHartmut Sartorius opp. «Du vet jo hvor du finner meg. Gimeg bare en kort beskjed når du har bestemt deg.»

Tobias nikket bare og slapp ham forbi. Han ble på kjøk-kenet, mens faren fulgte gjesten til utgangsdøra.

«Han mener det bare godt», sa Hartmut Sartorius da hankom tilbake to minutter senere.

«Jeg vil ikke leve på hans nåde», svarte Tobias hissig.«Måten han opptrer her på, som … som en konge som allernådigst tilgodeser trellen sin med et besøk. Som om han erbedre enn oss!»

Hartmut Sartorius sukket. Han fylte vannkjelen og satteden på kokeplaten.

«Han har hjulpet oss mye», sa han lavt. «Vi hadde joaldri spart opp noe, vi hadde bestandig latt pengene gå tilgården og vertshuset. Advokaten kostet oss mye, og så ute-ble gjestene. Det kom til et punkt da jeg ikke lenger klarteå betjene banklånet. De truet med tvangsauksjon. Claudiushar innfridd gjelda vår.»

Tobias stirret vantro på faren.«Det betyr at hele gården egentlig tilhører – ham?»«Strengt tatt, ja. Men vi har en kontrakt. Jeg kan når som

helst kjøpe tilbake gården og har borett på livstid.»Denne nyheten var Tobias nødt til å fordøye først. Han

takket nei til teen faren tilbød ham.«Hvor mye skylder du?»Hartmut Sartorius nølte et øyeblikk med å svare. Han

kjente det hissige temperamentet til sønnen. «350 000 euro.Det var den summen jeg skyldte banken.»

«Bare tomta er verdt minst dobbelt så mye!» sa Tobias og

27


NOT PRINT READY!

slet med å beherske seg. «Han utnyttet situasjonen og gjordeet kupp.»

«Vi kunne ikke velge og vrake.» Hartmut Sartorius hevetskuldrene. «Det fantes ikke noe alternativ. Ellers hadde ban-ken satt gården på tvangsauksjon og vi hadde vært uten takover hodet.»

Tobias kom plutselig til å tenke på en ting til. «Hva medskillingsåkeren?» spurte han.

Faren unngikk blikket hans og betraktet vannkjelen.«Pappa!»«Herregud, da.» Hartmut Sartorius kikket opp. «Det var

jo bare en eng!»Tobias begynte langsomt å forstå. I hodet hans falt brik-

kene på plass. Faren hadde solgt skillingsåkeren til ClaudiusTerlinden, og det var derfor moren hadde gått fra ham! Dethadde ikke bare vært en eng, men medgiften hun haddehatt med seg inn i ekteskapet. Skillingsåkeren hadde værten eng med epletrær som den gang vel hadde mest affek-sjonsverdi. Men etter endringen i reguleringsplanen i 1992,hadde den antakelig blitt den mest verdifulle tomta i Alten-hain, fordi den omfattet nesten 1500 kvadratmeter og låmidt i den planlagte industriparken. Terlinden hadde sikletpå eiendommen i årevis.

«Hva betalte han deg for den?» spurte Tobias med flatstemme.

«10 000 euro», innrømte faren og hang med hodet. Enså stor tomt midt i industriparken var verdt femti ganger såmye! «Claudius trengte den umiddelbart, til nybygget sitt.Etter alt han har gjort for oss, kunne jeg ikke gjøre noe annet.Jeg måtte gi den til ham.»

Tobias bet tennene sammen og knyttet nevene i hjelpeløstraseri. Han kunne ikke bebreide faren for noe, for det varene og alene han som var skyld i den uheldige situasjonenforeldrene hadde havnet i. Plutselig hadde han følelsen avå bli kvalt i dette huset, i denne fordømte landsbyen. Like-vel skulle han bli værende, nærmere bestemt til han haddefunnet ut hva som virkelig hadde skjedd for elleve år siden.

28


NOT PRINT READY!

*

Litt før elleve forlot Amelie Svarten via kjøkkenutgangenpå baksiden. Hun skulle gjerne ha blitt igjen lenger i kveldfor å få vite mer om dagens tema. Men Jenny Jagielski pas-set strengt på å følge forskriftene i arbeidsmiljøloven forungdom, siden Amelie bare var 17 år, og hun ville ikke risi-kere å få trøbbel med myndighetene. Det var det samme forAmelie, hun var glad for servitørjobben, for å tjene egne pen-ger. Faren hennes hadde vist seg å være den gjerrigknarkenmoren alltid hadde beskrevet ham som; han hadde nektet ågi henne penger til ny laptop, og begrunnet det med at dengamle jo fortsatt var brukbar. De tre første månedene i denneskrekkelige landsbyen hadde vært grusomme. Men så haddehun bestemt seg for å gjøre det beste ut av dette ufrivilligeoppholdet i Altenhain, og nå kunne hun se slutten på det:om fem måneder, når hun fylte 18. Senest 21. april 2009 villehun sette seg på første og beste tog tilbake til Berlin. Da vardet ingen som kunne stoppe henne lenger. Amelie tente segen røyk og så seg rundt i mørket etter Thies, som ventet påhenne hver kveld for å følge henne hjem. Det nære vennska-pet deres var snadder for landsbyens sladrekjerringer. Detverserte de villeste rykter, men det interesserte ikke Amelie.Thies Terlinden var 30 år og bodde fortsatt hjemme hos for-eldrene, fordi han ikke var helt god i topplokket, som detble tisket og hvisket om i landsbyen. Amelie tok på seg rygg-sekken og la i vei. Thies sto under lyktestolpen foran kirken,med hendene langt nede i jakkelommene, blikket senket motbakken, og slo følge uten et ord da hun gikk forbi ham.

«I kveld var det full action der inne», sa Amelie og fortalteThies om det som hadde hendt på Svarten, og om hva hunhadde fått vite om Tobias Sartorius. Hun hadde vent seg tilat hun så godt som aldri fikk et ordentlig svar fra Thies. Hanvar dum, het det, og han kunne ikke snakke, bygdetullingen.Men det stemte ikke. Thies var overhodet ikke dum, han varbare … annerledes. Amelie var også annerledes. Faren hen-nes likte ikke at hun var sammen med Thies, men han kunne

29


NOT PRINT READY!

ikke gjøre noe med det. Av og til var Amelie kynisk og moretseg over at hennes spissborgerlige far antakelig angret bit-tert på at han, etter press fra stemamma Barbara, hadde tatttil seg den sprø datteren fra sitt kortvarige første ekteskap. Ihennes øyne var han ikke annet enn en grå, konturløs flekkuten hjørner, kanter eller ryggrad, som manøvrerte seg for-siktig gjennom sitt tilpassede bokholderliv, konstant opptattav ikke å vekke oppsikt. Hun måtte være hans store skrekk:en tidligere straffet, oppsiktsvekkende 17-årig datter medansiktet pyntet med et kvart kilo metall, som bare gikk kleddi svart, og når det kom til hår og sminke, kunne hun ha værtforbildet til Bill Kaulitz i Tokio Hotel. Arne Fröhlich haddesikkert en hel del å innvende mot Amelies vennskap medThies, men hadde aldri nedlagt noe forbud mot det. Ikke atdet ville ha nyttet. Forbud hadde Amelie hevet seg over helelivet. Amelie antok at den sanne årsaken til hans stilltiendetoleranse, var at Thies var sønnen til sjefen hans. Hun slappsneipen ned i en kum og fortsatte å tenke høyt på ManfredWagner, Tobias Sartorius og de døde jentene.

Istedenfor å gå langs den opplyste hovedveien hadde desvingt inn på den smale, dystre hulveien som startet ved kir-ken og gikk tvers gjennom landsbyen, forbi gravlunden ogde private hagene og endte oppe ved skogkanten. Etter timinutters gange kom de til Waldstraße, hvor det et stykkeovenfor landsbyen bare lå tre hus på store tomter: i midtenhuset Amelie bodde i sammen med faren, stemoren og deto yngre halvsøsknene. Til høyre for det lå bungalowen tilLauterbach, og et stykke bortenfor og til venstre, omgitt aven parkliknende tomt, den store, gamle villaen til familienTerlinden, helt inntil skogkanten. Kun få meter fra smijerns-porten til Terlindens eiendom lå den bakre innkjørselen tilSartorius-gården, som strakte seg nedover hele skråningen,helt ned til hovedveien. Før hadde det vært en ordentligbondegård, med kuer og griser. I dag var hele gården eneneste stor svinesti, som faren til Amelie nedlatende pleideå si. En skamplett. Amelie ble stående ved foten av trappa.Vanligvis skiltes Thies og hun her, han gikk simpelthen

30


NOT PRINT READY!

videre, uten å si et ord. Men i dag brøt han tausheten idetAmelie skulle til å gå opp trappa.

«Her bodde familien Schneeberger», sa han med sinmonotone stemme. Amelie snudde seg forbauset. For førstegang denne kvelden så hun rett på kompisen, men som vanligmøtte han ikke blikket hennes.

«Er det sant?» spurte hun vantro. «Den ene jenta somTobias Sartorius drepte, bodde i huset vårt?»

Thies nikket uten å se på henne. «Ja, her bodde Snøhvit.»


NOT PRINT READY!

SNØHVIT MÅ DØ

SNØHVIT MÅ DØ

NELE NEUHAUS

NELE NEUHAUS

NELE NEUHAUS NELE NEUHAUS

«… spennende og solid …» The Wall STreeT Journal

Pia Kirchhoff arbeider som kriminalbetjent. Hun har fire hester, fire hunder, katter og marsvin. Hun tar seg av dem også grytidlig om morgenen, før hun blir tilkalt til et åsted. Hun leser gjerne thrillere og kriminalromaner på fritiden.

Hun er positiv, morsom, praktisk anlagt, jordnær, lojal og modig. Hun tar som regel avgjørelser på grunnlag av magefølelsen og har ofte rett, og dette er en egenskap som kollega og sjef Oliver von Bodenstein setter høyt.

Oliver von Bodenstein kommer fra en respektabel familie, han er greve og arbeider som politioverbetjent. Han er sjefen til Pia. Han liker å lese, høre på musikk og gå turer og elsker å kople av med hagearbeid. I ungdommen var han en lidenskapelig og dyktig rytter. Noe annet greven selvsagt liker: Porsche 911 Carrera.Han er disiplinert, hensynsfull og bestandig eksemplarisk høflig. Litt for snill noen ganger.

TYSK SUKSESSFORFATTER

Nele (Cornelia) Neuhaus (f. 1967) er en av Tysklands mest populære krimforfattere. Hun er kjent for serien med politietterforskerne Oliver von Bodenstein og Pia Kirschoff, men har også skrevet frittstående romaner og bøker for barn og unge. Snøhvit må dø er hennes store gjennombrudd. Se også www.neleneuhaus.de

Boken er oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen, medlem av Norsk Oversetterforening.

Foto: Mark Owen / Arcangel Images / Hollandre HoogteForfatterfoto: Felix Brüggermann

En grå og regntung novemberdag finner noen bygningsarbeidere skjelettet av en ung jente på en gammel, forlatt flyplass. Ikke langt unna blir en eldre dame dyttet ned fra en gangbro ved motorveien.

Politietterforskerne Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein oppdager snart at sporene fra begge disse hendelsene peker i samme retning, og etterforskningen leder til fortiden. Mer enn ti år tidligere forsvant to tenåringsjenter, Laura og Stefanie, fra en pittoresk liten småby. Til tross for mangel på sikre bevis er det Stefanies kjæreste, Tobias, som blir funnet skyldig og dømt til fengsel.

Nå har han sonet ferdig og er tilbake i sitt barndomshjem. Der blir han møtt av innbyggernes fiendtlighet og mistenksomme blikk. Og kvinnen som ble dyttet ned fra gangbroen, er Tobias’ mor. Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein forsøker å bringe klarhet i hva som har skjedd, men møtes av en mur av taushet. Ingen vil snakke med dem. Da nok en jente forsvinner, oppstår det en heksejakt i den lille byen.

Snøhvit må dø er Nele Neuhaus’ gjennombruddskrim og hennes første bok på norsk.

«Leserne kommer til å lese i ett strekk helt til den sjokkerende avslutningen.»

uSa Today

Snøhvit må dø

Documents

Transcript of Snøhvit må dø