Smakebit Fiji Kitsune

K R I S T I N E O S E T HG U S TA V S E N

F I J I K I T S U N EF R A L A N D E T B A K D R Ø M M E R

w w w. p a n t h e r a l i f e . n o

Forfatter Kristine Oseth [email protected]

Omslagsfoto Daniell de Sousa

Omslagsdesign Olav Øyen , mediacircus

Forfatterportrett Unnveig Aaserud Stokke

ISBN 978-82-998193-6-7

Trykk og innbindingJohn Grieg AS, Bergen

PapirENSO CREAMY 80g

Spørsmål kan sendes [email protected]

© 2011 Panthera Publishing AS

Alt innholdet i denne boken tilhører Panthera Publishing AS og er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

Materialet kan ikke benyttes uten skriftlig tillatelse.

Dedikert til virkelighetens Fiji Kitsune.

K R I S T I N E O S E T H G U S TA V S E N

6

K R I S T I N E O S E T H G U S TA V S E N F I J I K I T S U N E F R A L A N D E T B A K D R Ø M M E R

7

PROLOG

Han stirret bort på det forslitte, lave huset som var rett over gaten. Gjenspikrede vinduer, hull i veggene, blikk-tak… Dette så mer ut som en gettorønne enn et trykkeri.

Han stusset litt, klødde seg i hodet, og så ned på det fil-lete kartet han holdt i hendene. Jo da, det skulle være her, det var ingen andre bygninger i mils omkrets. Faktisk var det helt øde her, og det eneste selskapet den falleferdige brakken hadde, var døde trær rundt seg, og et slitent stak-kittgjerde som ikke var så altfor sammenhengende.

Noen tunge regndråper falt ned fra himmelen og lan-det på kartet. Fargene fløt utover. Det ble vanskeligere å se. Likevel var det jo ikke nødvendig, for hver gang han så ned på det, bekreftet det jo at det var nøyaktig her det skulle ligge, ikke en centimeter lenger unna. Men han fikk det bare ikke til å stemme.

Irritert over det tiltagende regnet, begynte han å trippe lett med føttene. Pokker også. Han hadde bare tatt på seg joggesko, og han begynte allerede å bli klam på tærne. Dessuten var det altfor langt å gå hjem, og neste buss gikk ikke før om… han regnet så fort han bare kunne i hodet… førtisju minutter! Han burde prøve å komme seg innunder tak innen den tid, og det eneste som hadde noe som kunne minne om et tak her, var dette såkalte trykkeriet.

Med et sukk bevegde han seg langsomt mot skraphau-gen. Han hadde fortsatt vanskelig for å tro at dette var et


8

trykkeri. Ingen mennesker kunne jobbe her. Eføyen som klatret oppover veggene, holdt dørklinken i et fast tak, og var et bevis på at de som i så fall måtte ha denne mark-spiste hytta som arbeidsplass, ikke akkurat var arbeidsnar-komane.

”Hallo?” Han ga seg til å banke på døren, først forsik-tig, så kraftigere.

”Hallo!” ropte han igjen, uten at noen svarte av den grunn.

”HALLO!” formelig skrek han, og nå hjalp det ikke å bare bruke hendene, men han tuppet det råtne treverket gjentatte ganger med de utgåtte skoene.

Da ingen dør åpnet seg, eller noen svarte i det hele tatt, snudde han seg furtent rundt. Han slang armene i kors over brystet, og så like nitrist ut som været rundt ham. Luggen hans ble tung av fukt, og hang som en våt gardin ned i øynene på ham. Frøs gjorde han også. Dette kom til å bli noen veldig lange førtisju minutter.

Plutselig kom han på noe han ikke hadde kommet på før, og han måtte gi seg selv et dunk i pannen med hånd-flaten fordi han ikke hadde tenkt på det før. Tenk om døren var åpen? Altså, det var kanskje ikke så fryktelig sannsyn-lig, men det kunne da ikke skade å prøve? Han kunne jo bare trå så vidt over dørterskelen, kanskje bevege seg noen skritt inn i gangen, og så kunne han rope igjen.

Egentlig uten noe særlig håp om å lykkes, røsket han til i dørklinken. Og fikk seg litt av en overraskelse idet den ga etter, og en underlig energi der inne dyttet ham bakover så han landet i sølen med et plask.

Normalt sett ville han ha bannet høyt og lenge over å bli klissvåt, stinkende og kald på en gang, men det som skjulte seg bakenfor fasaden på det mystiske, begredelige huset, gjorde ham målløs. Det var noe som kom mot ham, noe han ikke hadde sett maken til, og som han hadde store


9

problemer med å definere. Det kom mot ham, fortere og fortere, og nærmere og nærmere…


10

Kapittel 1

Mi nis felis sal a veves lev haera vaes oro. Es faerasal a millirel yae lele ye orio, wevase vaes es yewe lele ye orio. Ene virori mi etla: sal vaes mi brihou yae haera – ye lele ete orio mir sal ana a aeroras nor sal vaes.

En mild koselyd presset seg opp gjennom strupen til Draig idet han, selvfølgelig bare lekent, ga meg en dytt med snuten, og jeg falt så lang jeg var rett bakover. Lan-dingen var myk, men på grunn det, hadde jeg nå høy på alle tenkelige og utenkelige steder, og mest av alt i håret.

”Jeg ser du har full kontroll på den nye dragen”, hørte jeg fra gangen, etterfulgt av lystig fnising.

”Sunalei! Hadde ikke du fri i dag?” spurte jeg idet jeg fikk øye på venninnen min som dukket opp i synsfeltet mitt.

”Jo, men Egard hører jo ikke på andre enn meg. Han hadde ikke latt noen av de andre temmerne så mye som mate ham sist gang, så det var like greit at jeg kom.”

Mens hun forklarte, rakte hun frem en nyvasket hånd som indikerte at hun nettopp hadde kommet. Jeg grep den raskt, og hørte knisingen hennes nok en gang idet jeg var på bena igjen.

”Du ser ut som et fugleskremsel”, sa hun og lo, før hun


11

bevegde seg i retning av boksen til Egard. Han hadde vært urolig ganske lenge nå, og et øredøvende gledesutbrudd idet temmeren hans spankulerte inn døren, fikk også meg til å le.

Mitt navn er Fiji Kitsune. Som du kanskje har skjønt, jobbet jeg i en stall, og ikke en hvilken som helst stall hel-ler. Dette var nemlig kongens egen stall, fylt til randen med de sprekeste dragene i verden. Daglig fôret og stelte jeg alle som stod oppført under navnet mitt, med et spesielt ansvar for Draig, som jeg var temmer for. Alle stalljentene og stallguttene hadde nemlig spesielt ansvar for en drage hver, de var det vi kalte temmeren til den dragen. Sunalei, venninnen min, var temmeren til Egard, en ganske vilter og temperamentsfull type, men som roet seg med en gang han hørte stemmen hennes.

Jeg er liten, med en normalt bygget kropp. Jeg har skulderlangt brunt hår, en liten, rund nese, og store, lyse øyne som ligger i grenseland mellom blå og grå. Jeg har lys hud og fregner, med runde ansiktstrekk. Alt i alt er det ikke noe spesielt bemerkelsesverdig ved utseendet mitt; jeg anser meg selv som rimelig normal.

Egentlig er jeg ikke herfra. ”Her” vil si Eira, snølan-det. Jeg er fra sørligere strøk; fra Kasai, ildlandet. Begge foreldrene mine døde da jeg var liten; moren min for så lenge siden at jeg ikke husker henne engang. Men hun skal visstnok ha vært en slående skjønnhet, og kommet fra et enda nordligere strøk enn Eira. Det er derfor jeg er blek i huden, og ikke gyllen, slik de fleste andre i Kasai er. Faren min husker jeg ennå. Han og jeg hadde veldig god kontakt, selv om han var kjent for å være brutal. For faren min var, med sitt bistre ansikt, lynende øyne og strie skjegg, morsk av utseende, og det var ikke få som flyktet da de så ham. Jeg visste derimot fra jeg var liten at han var verdens snil-leste menneske, og det var ikke få ganger jeg fikk bli med


12

i det staselige treskipet og seile rundt til fjerne kyster for å plyndre. Faren min var nemlig høvding, og en beryktet en også. Kanskje var det derfor gudene omsider tok livet av ham. Det skjedde mens jeg var med på tokt til Eira, og skipet seilte rett inn i en brutal storm. På mirakuløst vis greide jeg å klamre meg til en plankebit og drev i land, mens pappa og hele mannskapet ble slukt av bølgene. Jeg var totalt alene, og på fremmed jord. Da var jeg bare seks år gammel.

Det var da jeg møtte Sunalei. Hun var like gammel som meg, og også foreldreløs. En av de første dagene, etter at jeg hadde drevet hvileløst rundt slik bare forlatte seksår-inger kan gjøre, tok hun meg med hjem til de som tok seg av henne, en omstreifende bande ninjaer. Jeg ble hos dem til jeg var seksten, før Sunalei og jeg søkte jobb hos kon-gen. Og overraskende nok fikk vi jobben også. Og her var vi – etter to år trivdes vi fortsatt like godt. Og Sunalei… Vel, hun er den dag i dag en av mine aller beste venner. En av mine tre, faktisk, for selv om det er mange jeg liker, er det tre jeg ikke kan leve uten, og de tre er så forskjellige at jeg ikke kan sammenligne dem engang.

Sunalei og jeg er egentlig ganske like personlighets-messig, bortsett fra at hun har et hissigere temperament enn meg. Hun er høy og slank, og har mørkebrunt hår til korsryggen. Mottoet hennes er ”i morgen er en ny dag”, så til tross for den korte lunten, er hun en optimistisk person. Hun har vakre, brunsvarte øyne, og hver gang hun går, er det som om hun flyter noen centimeter over gulvet. Den medfødte elegansen kom selvfølgelig godt med da vi var med ninjagruppen, og hun var en mester i å slåss med nær-kontaktsvåpen som kusari-fundo og kunai, samtidig som hun var kjemperask og supersmidig. Jeg, på min side, har alltid følt meg tryggere med et sverd i hendene. Jeg ble skjenket et nydelig, smekkert stålblad ved navn Akumu av


13

ninjaene, og det går jeg med den dag i dag, skjult på inn-siden av en rød og svart kappe Sunalei har sydd til meg.

Draig var utålmodig. Han syntes jeg hadde stått helt rolig og sett på ham lenge nok, og nå begynte han å slå halen irritert opp og ned. Og bare ha én ting klart for deg: dragene i Eira er ikke små lekedinosaurer. De er kolossale, bevingede kjemper, og Draig er kjent for å være ekstra stor. Du kan derfor tenke deg at det etter hvert ble ganske så luftig da han slo fortere og fortere med halen, så jeg ble nødt til å skynde meg inn i båsen hans for å gi ham opp-merksomhet igjen.

”Rolig, gutt”, kurret jeg dempet, og strøk hånden min over den gigantiske mulen. Han nøt kosen han fikk, og lot øyelokkene synke ned, til jeg bare kunne se halvparten av irisen hans.

Jeg så ned på meg selv. Fløyelsstoffet i kappen min hadde virkelig trukket til seg mange høystrå etter den ufri-villige nærkontakten, og irritert plukket jeg av lange fjon.

Da kom jeg til å se på den blå steinen som jeg hadde hengt i en lærsnor om halsen. Jeg hadde funnet den for noen dager siden i snøen. Grunnen til at jeg plukket den opp, var egentlig bare fordi jeg syntes at den mørk turkise fargen var så pen, men idet jeg snudde den, la jeg merke til at det var risset inn noe på et underlig språk jeg ikke for-stod. Jeg hadde ikke sagt noe til Sunalei ennå, men hadde planlagt å vise den til Arian, som er den andre av de tre be-stevennene mine. Han var så vis, og jeg var overbevist om at han hadde levd lenger enn hva det unge ansiktet hans skulle tilsi, og det var slettes ikke umulig at han hadde noe å si om det. Kanskje han til og med visste hvilket språk det var skrevet på, og var jeg riktig heldig, kunne han språket også.

Med ett hørte jeg et hyl fra boksen til Egard, og hodet til Draig rykket opp. Selv spisset jeg ører, hvisket noen be-


14

roligende ord til dragen min, før jeg skyndte meg av sted. ”Sunalei?” ropte jeg prøvende og bekymret, for det

var jo ingen andre enn oss to og dragene her. ”Det er noen i boksen til Egard!” lød de fortvilte

klynkene hennes, og jeg kastet meg om hjørnet, og stivnet til øyeblikkelig.

Sunalei rygget sakte bakover, og selv om hun stod med ryggen til meg, kunne jeg se at hun var redd. Lette skjelvninger red kroppen hennes, og hun pustet fort og hvesende.

Jeg skal riktignok innrømme at personen som lå in-nerst i drageboksen, med Egard engstelig på trygg av-stand, ikke så noe særlig truende ut. Det var en ung gutt, sikkert på alder med meg, som hadde stritt, rødbrunt hår til rett under ørene, et lett fregnedryss over nesen, og kvikke, klargrønne øyne. Han var kledd i svart bukse, grønn gen-ser og noen snåle, lave sko med snøring jeg aldri hadde sett maken til. På hodet hadde han en hatt i samme farge som genseren hans, og det lot til at den var laget av filt. Han lå midt i et lass med høy, og i likhet med meg hadde han strå over hele seg. Nå stirret han sløvt på oss, og tok seg til hodet.

”Hvem… er dere?” stønnet han grøtete, som om han nettopp hadde våknet fra en besvimelse.

”Dette er Sunalei, og mitt navn er Fiji”, presenterte jeg oss usikkert. Jeg var litt redd for å si navnet mitt til fremmede, men denne fyren var jo ikke direkte skummel.

Han gjorde store øyne da han fikk høre navnene våre, men gjorde ikke noe stort nummer ut av det. I stedet be-merket han: ”Stilig kappe.”

”Hva, min? Takk”, sa jeg, forundret, men smigret. Plutselig lot det til at han merket at han og vi ikke var

de eneste i rommet, og han skrek øredøvende idet han fes-tet øynene på den skjellete, lilla kroppen til Egard.


15

Egard, på sin side, ble like redd, og etter at han hadde brølt advarende, ga han seg til å stampe forbeinet sitt il-levarslende ned i gulvet, så Sunalei måtte storme bort til ham og fortelle ham at inntrengeren ikke var noe å være redd for. Om litt aksepterte han gutten, men det var fortsatt med en mistenksom glød i øynene at han iakttok ham.

”Det der…” stotret gutten, og stirret på Egard med vettskremte øyne, ”er en… en… en… ekte… drage, ikke sant?”

Sunalei og jeg utvekslet blikk. Drager var ikke noe uvanlig syn, verken i Eira eller noe annet sted i verden.

”Er du langveisfra, eller?” spurte derfor Sunalei med hendene i sidene, ”og hvordan kom du deg inn i boksen til Egard uten at vi merket det?”

Gutten flyttet blikket vaktsomt vekk fra Egard og stir-ret opp på Sunalei igjen. Øynene var trillende runde som erter, og desto større.

”Ja?” lokket Sunalei da han ikke gjorde mine til å svare.

”Vel, jeg, eh…” stammet han. Han tidde stille litt, fikk et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet, og det så ut som om han lette etter de riktige ordene å bruke.

Omsider så han på oss igjen og sa: ”Blir dere veldig skuffa om jeg sier at jeg ikke vet?”

”Hva mener du med at du ikke vet?” spurte jeg, over-raskende aggressivt, og tok et skritt frem. Gutten så litt skremt ut, og krøp liksom sammen. Jeg angret instinktivt, og gikk et skritt tilbake igjen.

”Hva mener jeg med det, jo, det skal jeg si deg!” sa han, litt såret over oppførselen min, virket det som, ”jeg aner ikke hvordan jeg havnet her, eller hvor jeg kommer fra i forhold til her hvor dere bor. Jeg skjønner heller ikke hvordan det kan stå en lys levende drage rett ved siden av meg, og jeg kan bare ikke forstå hvorfor dere har så shan-


16

gala bangala-navn!” Jeg kunne ikke gjøre annet enn å glane på ham. Han

var virkelig underlig. Og jeg skjønte sikkert like lite som det han gjorde.

”Drager er da et alminnelig syn…?” sa Sunalei med et tvilende ansikt.

Stakkaren som lå i høystakken framfor oss kunne vel knapt ha sett mer fortapt ut. Munnen hans vred seg ned-over til en sippete grimase, og de grønne øynene bortimot skrek ordet ”fortvilelse”. Han så fra Sunalei til meg og tilbake til Sunalei igjen, og innimellom kastet han stjålne blikk bort på Egard, som fortsatt holdt ham under oppsikt.

Så, etter å ha sett rundt på oss tre en liten stund, rullet øynene hans plutselig opp i bakhodet på ham, og han ség ut mot siden med lukkede øyne.

”Han… han…” utbrøt Sunalei, rett før hun styrtet bort mot ham. Jeg fulgte etter på avstand.

Etter at Sunalei hadde undersøkt ham kjapt, så hun opp på meg med et hjelpeløst ansiktsuttrykk og sa: ”Han har besvimt!”

Den fremmede kom til seg selv relativt kort tid etter. Sunalei og jeg bar ham ut av boksen til Egard, og jeg dan-derte litt høy utover gulvet som vi lempet ham ned på. Deretter hentet Sunalei litt vann til ham, og akkurat idet hun var tilbake, våknet han igjen.

”Å, pokker, det var ingen drøm”, stønnet han idet han konstaterte at både Sunalei og jeg var der ennå.

”Drikk dette”, sa Sunalei, og overså den lett fornær-mende kommentaren hans idet hun rakte ham vannglasset.

Gutten kavet seg opp på albuene, og tok gladelig imot glasset som ble rukket frem mot ham. Han tømte innholdet


17

på bare noen sekunder, og smattet takknemlig da han var ferdig.

Plutselig la jeg merke til noe som jeg til en viss grad hadde merket idet jeg løftet ham, men i grunn ikke hadde tenkt noe særlig over.

”Du er jo klissvåt”, bemerket jeg. ”Ja, du så det, du også?” glefset han spydig, og jeg

vek litt tilbake. ”Men… det snør jo ikke!” sa Sunalei, men hun måtte

likevel gå bort til vinduet for å dobbeltsjekke. Hun kom tilbake igjen med armene i kors.

”Hørt om regn før, eller? Før jeg kom hit, var jeg ute i den skuren”, sa han, og grøsset for å demonstrere.

Dette fikk jeg ikke til å stemme. Det regnet ikke i Eira, landet lå så langt nord at snø var den eneste formen for nedbør vi opplevde. Men det var såpass langt til de regnfulle områdene i sør at han umulig kunne ha kommet derfra og fortsatt være våt.

Han må ha sett de uforstående ansiktene til Sunalei og meg, så han sa: ”Dere har fortsatt den dragen her, ikke sant?” Vi nikket.

Gutten sukket dypt, før han ga oss et sløvt blikk og sa: ”Enten er dere pleierne som har kommet på deres daglige visitt til mitt rom med myke vegger, eller så er dere fak-tisk to eksotiske tenåringsjenter som hører til i et temmelig sært land med drager og navneskikker som Folkeregisteret ville ha revet seg i håret over. Er dere det første, hører dere sikkert sånne ting hver dag uansett, og er dere det siste, er mine antagelser sanne likevel, og da har jeg jo sånn sett ingenting å frykte. Jeg kan bare plumpe ut med det: jeg er virkelig ute og kjører.”

Jeg glodde på ham. Jeg forstod sånn cirka ingenting av det han bablet om. En annen ting jeg ikke forstod, var hvordan han i all verden hadde dukket opp her, og jeg tror


18

vi var like forvirrede, alle tre, der vi stod og mønstret hver-andre med blikket.

”Så…” sa gutten til slutt, ”har dere tenkt å gi meg medisinen min eller ikke?”

Vi svarte ikke, men stirret tilbake. ”Nei vel”, sukket han, reiste seg en smule ustødig, og

smilte skjevt til oss idet han sa: ”Da håper jeg at dere ikke har noe imot om jeg tilbringer litt tid for meg selv. Jeg har hatt… en tøff dag, kan du si på en måte.”

Med vaklende skritt sjanglet han seg av sted nedover midtgangen, og jeg ristet oppgitt på hodet. Han var nok bare full. Likevel forklarte jo ikke det hvordan han hadde poppet opp i stallen uten videre.

Den fremmede rykket døren opp, og en formidabel mengde snø raste innover, og begravde den tynne buksen og skoene hans.

”Kaldt, kaldt!” utbrøt han hvinende, idet han spratt tilbake og slo døren igjen etter seg. Deretter løp han opp til oss igjen, og lente seg nonchalant inntil veggen med et lurt smil om munnen. Han betraktet oss med et litt sløret blikk bak halvlukkede øyelokk, som om ingenting hadde hendt.

”Hva gjør vi?” hvisket Sunalei halvhøyt til meg. ”Jeg vet ikke”, innrømmet jeg, ”kanskje jeg kan spørre

Arian til råds, eller bare…” ”Ptrooo! Stopp en halv!” avbrøt gutten, og kom helt

opp til meg. Jeg la merke til at han i alle fall var tjue centi-meter høyere enn meg.

”Hvem skulle du spørre til råds igjen, sa du?” gjentok han, og så en blanding av skeptisk og redd ut.

”Arian, han er en av mine beste venner, og dessu-ten…”

”Aj, aj, aj, nå tar vi det litt rolig i svingene igjen!” utbrøt han, ”hvem da, sa du? Arian?”

Jeg nikket bekreftende.


19

Gutten så helt himmelfallen ut, og tok seg til hodet. Han vandret noen runder rundt i rommet, før han kom til-bake igjen og spurte meg: ”Og hva var det du het igjen?”

”Fiji”, svarte jeg, usikker på hvordan det kunne ha noe med saken å gjøre.

Det var som om gutten plutselig fikk tildelt alle ver-dens problemer og ble bedt om å løse dem på en time, så ute av seg virket han. Munnen var halvåpen og vendte ned-over, og han så opp i taket på en måte som ikke så altfor intelligent ut.

”Hun heter Fiji, han heter Arian, det står en lys levende drage noen meter fra deg, nei da, min kjære Simon, du er ikke i ferd med å miste forstanden, overhodet ikke”, mum-let han til seg selv mens jeg måpte som en annen gjøk.

Plutselig virket det som om gutten tok seg sammen, og han så opp på meg med et ansiktsuttrykk som det ikke nytter å beskrive engang, og spurte: ”Arian… hva heter han til etternavn?”

Det var pussig, jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på nettopp det. Men jeg visste at jeg hadde det et sted i underbevisstheten min, det gjaldt bare å grave det frem.

”Jeg tror det er Haiyaku”, svarte jeg idet jeg fant det, ”ja, det er jeg ganske sikker på.”

Det så ut som om den fremmede slet litt med å for-døye hva jeg nettopp hadde sagt, før han så på meg med et nøytralt ansikt og sa: ”Vel, kjære Fiji, mitt navn er Epi-fanio Simon Lone, og hvis det er sant som du sier, vet jeg bortimot alt om deg.”

Jeg kvapp til, og så på Sunalei. Hun så rådvilt tilbake på meg.

”Hva… mener du?” kom det stotrende fra meg. ”Det jeg mener med det, er at jeg har lest om deg;

jeg har lest mange sider om deg. Jeg har vært med deg på eventyr uten at du har visst om det”, forklarte han beher-


20

sket. ”Men… jeg skjønner fortsatt ikke hva du snakker

om”, sa jeg tafatt. ”Vel, du får tro på det eller la være, men saken er at jeg

har blitt sugd inn i boken min”, sa han, og blunket skøyer-aktig til meg, før han skrek til og pludret usammenheng-ende om at han var gått fra vettet.


21


22


B e s ø k o s s p å :

w w w. p a n t h e r a l i f e . n of a c e b o o k . c o m /p a n t h e r a l i f e

p a n t h e r a l i f e . b l o g g . n oy o u t u b e . c o m /p a n t h e r a p u b l i s h i n g

t w i t t e r. c o m /p a n t h e r a l i f e

Smakebit Fiji Kitsune

Documents

Transcript of Smakebit Fiji Kitsune