Knut Olav Åmås (red.)

SignaturNye norske stemmer

Forord av Knut Olav Åmås

© CAPPELEN DAMM AS 2014

ISBN 978-82-02-41920-2

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Eivind Stoud PlatouSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014

Satt i 10,7/13,7 pkt. Scala og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Utensærskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, ogkan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Den andre litteraturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Av Knut Olav Åmås

Dødsårsak: kvinne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Av Ellen Sofie Lauritzen

Jakten på dypet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .av Trond Tjelta

Til melkens pris. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Av Tore Stavlund

Pendlerne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Av Jathushiga Bridget Rajah og Sæba Bajoghli

Gresk mørketid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Av Ellen Engelstad

Valget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Av Ingeborg Senneset

Slendrian-ateismens uutholdelige letthet . . . . . . . . . . . . . . . . . .Av Håvard Nyhus

7

13

31

53

81

106

125

147

Sandton–Soweto t/r . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Av Teresa Grøtan

Skjønnlitterære selvmord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Av Eivind Normann-Eide

Om forfatterne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder og noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

167

188

218

220

Forord

Den andre litteraturen

Av Knut Olav Åmås

Redaksjonen i Cappelen Damm og jeg som bokens redaktør har hattklare ambisjoner med denne antologien. Med Signatur skal talent-fulle skrivende få vise for seg selv og andre at de er forfattere. Ikkegjennom selvpresentasjon i Facebook-profilen eller i en nervøs sam-tale med en onkel i et juleselskap, men gjennom tekst. Vi vil skape etrom for fortellende sakprosa, hvor våre bidragsytere kan utfolde segog eksperimentere. Derfor har vi lett etter forfattere med litteræreambisjoner. Vi har villet finne forfattere som ønsker å skrive godt,presist og preget av solid kunnskap. Med det håper vi også å kunnebidra til at sakprosasjangeren fortsetter å utvikle seg. For bare slikkan den oppleves relevant – for flere lesere, men også for flere forfat-tere.

I Norge har sakprosaen stort omfang og mangfold, og hver enkelt avoss møter den daglig. Som lærebøker og pensum, som tekst i main-stream-mediene og i sosiale medier. Som essay og reportasjebok, somvitenskapelig avhandling og offentlig tale. Men også som bruksteks-ter, såkalt funksjonell sakprosa: som produktinformasjon, bruksan-visninger, lovtekster og statsbudsjett. I denne boken presenterer viimidlertid sakprosaen som litterær sjanger, som det vi kaller fortel-lende sakprosa.

7

Da er det nærliggende å spørre hva god sakprosa er.Vår innstilling er klar: På sitt beste handler fortellende sakprosa

om det alle bør lese. Og den er skrevet slik at alle vil lese den. Sjan-gergrensene mellom skjønnlitteraturen og deler av sakprosaen er ibevegelse, og har vært det en stund. I år åpnet Norsk Forfattersent-rum for at også sakprosa-forfattere kan søke medlemskap i forenin-gen. Det viser at en langsom bølge endelig er i ferd med å treffeland. Det gir en økt bevissthet rundt en filosofi Cappelen Damm hararbeidet etter lenge: Utviklingen av forfatterskap innenfor sakpro-saen tenkes på samme måte som innen skjønnlitteraturen. Det tartid, og det krever innsats og feiling for å utvikle en særegen og ori-ginal stemme. Og det er nettopp det Cappelen Damm og jeg har lettetter, og som forlaget vil fortsette å lete etter, i Signatur-prosjektet: for-fattere som skriver med en umiskjennelig egenart. På samme måtesom god skjønnlitteratur ikke trenger å ligne annen skjønnlitteratur,trenger ikke sakprosaen ligne kronikken eller fagartikkelen. Hellerenn sjangermessige grenser og formkrav, ønsker vi å etablere en klarog tydelig terskel for språklig kvalitet, relevant kildebruk og evne tilpresisjon. Slik kan vi oppnå målet om at flere forfattere og lesere skaloppleve at sakprosaen er for dem. Til det siste hører imidlertid ogsåen annen dimensjon, nemlig den som handler om distribusjon og til-gjengelighet. Det er derfor ingen tilfeldighet at alle tekstene i denneboken vil være tilgjengelige som ebok-singler.

De siste årene har det skjedd noe ytterst interessant i norsk littera-tur: Det har vokst frem et utvidet litteraturbegrep som insisterer påå bruke begrepet «litteratur» også om sakprosaen. Både Norsk faglit-terær forfatter- og oversetterforening og flere forlagsredaksjoner harsatt i gang systematiske tiltak for å dyrke sakprosaen som littera-tur og se på skribentene bak denne litteraturen som forfattere. Dethar vokst frem en ny type stolthet over å kalle seg «forfatter» ogsånår man utelukkende skriver sakprosa. Kanskje har dette delvis sam-menheng med at sakprosaproduksjonen er i ferd med å bli profesjo-nalisert på en spesiell måte. Det er kommet innkjøpsordninger forsakprosa, sakprosa-forfatterutdanninger, priser for sakprosa og flere

8

signatur

sakprosaprofessorater ved universitetene. Tidsskriftet Prosa er i daglandets største litterære tidsskrift.

Under det hele ligger de gode norske, kollektive vederlagsordnin-gene som resulterer i hundrevis av stipender til forfattere og over-settere av sakprosa hvert år. Så la meg illustrere utviklingen de sisteårene nettopp ved å se på en spesiell stipendordning: I år 2000 startetNorsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) en stipend-ordning for faglitterære debutanter. I noen år da var det flest akade-mikere som søkte stipendet, og resultatet var ofte litt fagtunge bøker.

De siste årene er søkerne derimot blitt mer og mer kompetente iflere og flere sjangre, og de skriver for flere forskjellige målgrupper.NFF opplyser til meg at søknadene i høy grad speiler hva som rørerseg i samfunnet for øvrig – og ofte er bokprosjektene globalt orientert.De siste årene er det dessuten kommet til en ny interesse for natur-vitenskap.

Alt dette er interessante utviklingstendenser – og siden de i høygrad gjelder relativt unge forfattere, kan tendensene komme til åprege norsk litteratur i lang tid fremover.

De nye tendensene speiler seg også i interessen for dette bokprosjek-tet. Signatur. Nye norske stemmer er en bok som gir deg noe av detbeste som blir skrevet av sakprosa i Norge akkurat nå. Boken avspei-ler det jeg påpekte over om sakprosaens omfang og mangfold. Deter visst ikke noe tema sakprosaen ikke kan gå inn i. I denne bokendreier det seg om spisevegring og selvskading, om meieriets og mel-kens kulturhistorie, om norsk olje- og gassbransje, og utviklingen iSør-Afrika og mye, mye mer. Én ting slår meg ved flere av tekstene:Der en sterk, rådende trend i skjønnlitteraturen går inn i forfatterenselv og hans eller hennes situasjon, ser stemmene i Signatur stort settut i verden og mot andre mennesker.

Slik sett er denne boken et lite speil for sakprosa-situasjonen iNorge i 2014. Den spriker i alle retninger når det gjelder temaer ogskrivemåte, stil og uttrykk, temperament og temperatur. Det er ingenproblemer eller fenomener sakprosaen ikke kan gå inn i. Det finneset språk og en form for alt.

9

den andre litteraturen

Slik er sakprosaen, slik skal den være.Denne boken viser noe av det fascinerende mangfoldet denne

situasjonen kan resultere i. Dermed viser den også at sakprosaen erviktig for et levende demokrati, fordi den bringer frem nye ideer, nykunnskap.

Boken Signatur er Cappelen Damms idé. Jeg synes det er prisverdigat Norges største forlag tar initiativ til en slik utgivelse. Jeg ble bedtom å være redaktør, og tok på meg oppdraget av to grunner:

For det første fordi jeg synes det er viktig at det nå endelig kom-mer en antologi som så å si er sakprosavarianten av den prestisje-fylte debutantantologien Signaler, som Cappelen og senere CappelenDamm har utgitt i flere tiår.

For det andre fordi jeg har arbeidet med sakprosa fra de flestetenkelige posisjoner, og har savnet en bok akkurat som denne. Minegen sakprosa-erfaring er slik: Jeg har i flere tiår arbeidet som journa-list, det siste tiåret som avisredaktør. Jeg har også utgitt til sammen16 bøker. Det inkluderer bøker jeg har skrevet, redigert eller over-satt. Jeg har like lenge redigert andres tekster. Det har jeg også gjortsom magasinredaktør, som tidsskriftredaktør i Samtiden og som for-lagsredaktør i Universitetsforlaget. Mest intenst har jeg arbeidet medsakprosa som redaktør i dagsavis, ikke minst i Aftenposten. Den allersiste tiden har jeg som statssekretær i Kulturdepartementet arbeidetmed den politiske siden av litteraturen.

På disse måtene har jeg sett sakprosaen i Norge fra alle muligesynsvinkler. Men jeg har sjelden vært del av morsommere og merutviklende prosesser rundt sakprosa-tekster enn dem som nå harresultert i boken Signatur. Nye norske stemmer.

Invitasjonen til å være med i boken gikk ut som en åpen utlysningtidlig i 2013. Den vakte raskt stor interesse. På sosiale medier ble detblant annet diskusjon om aldersgrensen forlaget og jeg satte for skri-bentene: maks. 40 år. Et annet krav var at skribentene ikke skal hapublisert sakprosa-bok før.

Begge disse kravene satte vi fordi vi ønsket å arbeide med, dyrke

10

signatur

frem og publisere relativt ferske og uetablerte skribenter. Vi ville gispesiell drahjelp til de mer uerfarne sakprosaistene.

Det kom bidrag fra mange ganger flere interesserte enn de som ermed i den endelige boken. Forlaget og jeg hadde flere silingsrunder,og vi leste tekster i flere grundige runder før vi satt igjen med de somer trykt i denne boken. På nyåret 2014 hadde vi en intens og idérikworkshop med de fleste av forfatterne. Før den hadde de fleste delta-gerne lest hverandres tekster. Denne prosessen ga forfatterne mangegode ideer til å gå videre med tekstene.

Hva skal boken Signatur. Nye norske stemmer så føre til? Flere ting,håper jeg:

Den skal gjøre lovende sakprosaskribenter enda bedre.Den skal dyktiggjøre og skolere dem.Den skal løfte de samme skribentene ved å publisere dem i en anto-

logi der konkurransen om å komme med har vært stor.Boken skal føre til bokprosjekter og annen publisering for delta-

gerne.Prosjektet skal øke bevisstheten om sakprosa som litteratur og lit-

terær sjanger.

Oslo, 21. mars 2014Knut Olav Åmås

den andre litteraturen

Dødsårsak: kvinne

Av Ellen Sofie Lauritzen

Det finnes bare ett fotografi av Anene Booysen, et nærbilde av ansik-tet hennes. Hun er snauklipt, blikket er mørkt og alvorlig, hun harfyldige lepper og gyllen tenåringshud – i sørafrikanske rasetermerville hun ha blitt klassifisert som «farget». Det kornete passbildet erdet eneste som er tatt av henne, og de siste dagene har hun stir-ret på meg fra forsidene av landets aviser. Nå ser jeg bildet igjen,forstørret, klistret opp på bannere og plakater utenfor grendehuset ismåbyen Bredasdorp, to timer sør for Cape Town, hvor hun voksteopp.

Det er her minnegudstjenesten skal holdes.Anene rakk å bli sytten. Første februar 2013 var hun ute med ven-

ner på den lokale puben. De drakk noen øl, de danset. Like etter mid-natt tok hun farvel. På vei hjem ble hun innhentet av en gruppe ungemenn. De tvang henne med seg til et øde fabrikkområde, bare noenfå hundre meter unna huset hvor fostermoren satt oppe og ventet påhenne. Der, på den kalde asfalten, voldtok de henne etter tur. De kut-tet i kroppen hennes før de forsvant i natten, lot henne ligge igjen.I flere timer lå hun der, alene i mørket. På morgenkvisten ble hunfunnet av en sikkerhetsvakt, fortsatt så vidt pustende. Før Anene dødepå sykehuset dagen etter, rakk hun å hviske navnene på gjernings-mennene i øret på en politimann. «Zwai», hvisket hun fra sykesenga,kallenavnet til ekskjæresten hennes. Han og fem av vennene hanshadde gjort dette mot henne.

Dagslyset i Bredasdorp er så altfor skarpt for sørgetid. Gatene er

13

tomme. Butikker og museer er stengt. Sprithandleren er lukket. Enog annen bakkie kjører sakte nedover hovedgaten, men de fleste avBredasdorps beboere befinner seg inne i grendehuset. Utenfor inter-vjues en kvinne av den lokale TV-stasjonen. Hun er omkranset av ten-åringer fra nabolaget. «Vi er mennesker, slutt å voldta oss,vi fortjenerå være trygge», sier hun. Stemmen hennes er intens, men kroppener rolig. Inne i grendehuset venter også 500 mennesker rolig på atminnegudstjenesten skal starte, for det meste kvinner fra lokalsam-funnet. De sitter under fargerike hatter, noen holder den tørre hetenpå avstand med små vifter. Andre holder opp plakater, og der er ansik-tet hennes igjen: «Justice for Anene».

Og så dette alvorlige blikket.En gammel kvinne på bakerste rad iført en hvit bredbremmet hatt

ser blokka og pennen min og kommer bort til meg, hun har en his-torie å fortelle. «Dette må ta slutt», hvisker hun. «Datteren min blevoldtatt, barnebarnet mitt ble voldtatt da hun var fire måneder gam-mel. Svigerdatteren min også. Hvordan takler man det? Beklager ålegge alt dette på deg, men jeg er nødt til å få det ut», sier hun. «Deter ingen som vil høre.» Den gamle kvinnen rister på hodet. Hunpuster tungt, klemmer armen min, før hun tusler tilbake og setterseg.

Nei, det er ingen som vil høre. Kanskje fordi saker som denne skjerhver eneste dag. Hvert fjerde minutt voldtas et barn i Sør-Afrika. Hvisdu er født jente, er sannsynligheten større for at du blir voldtatt enn atdu lærer deg å lese. Daglig melder lokalavisen om voldtektssaker, fordet meste i form av notiser. Det anslås at over en halv million voldtek-ter begås hvert år. I tettstedet Parow like utenfor Cape Town får poli-tiet inn rundt 30 voldtektssaker ukentlig, de fleste ofrene er under 18år. En annen fellesnevner er brutaliteten. Ølglass og tau er blitt tatt ibruk, kropper er blitt brent, lemmer kappet av. FNs menneskerettig-hetssjef Navi Pillay kaller det som skjer mot jenter og kvinner i Sør-Afrika for en «pandemi av seksuell vold». For de som bor her, er ordetfemicide en del av dagligtalen. Likevel utløste drapet på Anene Booy-sen et voldsomt raseri over hele landet.

14

signatur

I Bredasdorp er minnegudstjenesten snart ferdig. Lyden av sørgendekvinner fyller grendehuset; de vugger i takt. På første rad sitterAnenes fostermor, Corlia Olivier. Hun holder hodet i hendene, denspinkle kroppen rister. Plutselig reiser hun seg opp og et ul slippesut av munnen hennes, hun strekker en knyttet neve mot himmelen,før hun like plutselig siger ned på klappstolen igjen. Nederlaget leg-ger seg over ansiktet hennes, hun visner bort der og da, før armentil et kvinnelig familiemedlem finner veien rundt henne, vekker liv ikroppen hennes igjen.

En kraftig mann med snauklipt hår og bart går nølende opp påtalerstolen. «Samfunnet vårt er sykt, og vi er nødt til å finne en kurså fort som mulig», sier han. Mannen heter Dan Plato, han er sikker-hetsminister i provinsen. De siste to månedene har den mørke dres-sen hans vært i fire minnegudstjenester. «La oss vise vår avsky», sierhan, og leder de sørgende ut i dagslyset. Kvinnene bryter ut i sang,de hever plakatene med Anenes ansikt mot himmelen. Samtidig somBredasdorps gater fylles av rasende, sørgende mennesker, blir liket aven annen jentekropp funnet utenfor Cape Town. Ge-Audrey Green,19 år.Voldtatt og drept av en bekjent. Nok et tall i statistikken. Nok ennotis i avisen.

Dagene går, i Cape Town kryper gradestokken faretruende nær40-tallet. Anenes alvorlige ansikt er overalt. Vi diskuterer saken påstranda, leser om den i avisen, vi følger med på Twitter og venter påpågripelsen. Hun navnga jo gjerningsmennene, hvorfor tar det sålang tid? Har politiet i det hele tatt begynt etterforskningen? Alle harnoe de skulle ha sagt om saken. Hvordan skal Sør-Afrikas kvinnerkunne føle seg trygge? spør avisene. Tør man håpe på en snuopera-sjon i den nasjonale bevisstheten?

Mens avisene fylles av kommentarartikler, holder politikere talerhvor de lover nye tiltak for å beskytte kvinner og jenter mot voldeligemenn. President Jacob Zuma snakker til nasjonen. Han kaller mor-det på Anene «sjokkerende, grusomt og umenneskelig», og ber omstrengere straffer for slike forbrytelser. «Den slags forbrytelser haringenting i landet vårt å gjøre», sier Zuma fra talerstolen. Uka går motslutten. Mens sangeren Annie Lennox leder en protestmarsj i Cape

15

dødsårsak: kvinne

Town, spiller en radiostasjon klokkespill hvert fjerde minutt for åminne lytterne på hvor ofte en kvinne blir voldtatt i Sør-Afrika. I løpetav to uker har 17 år gamle Anene Booysen blitt et nasjonalt symbolpå epidemien av vold mot kvinner i Sør-Afrika, men i Bredasdorp harfortsatt ingen blitt pågrepet.

Så smeller det i Johannesburg.

Skuddene i badedøra

14. februar var en uhyggelig dag i Cape Town. Det var Valentiner-dagen, men kjæresteparene ble nødt til å spise den romantiske mid-dagen hjemme; veiene i sentrum var avstengt i anledning JacobZumas årlige State of the Nation-tale samme kveld. Byen føltes ødeog forlatt, varmen var fortsatt kvelende. Samtidig, i Johannesburg,1263 kilometer unna, hadde Reeva Steenkamp, kjæresten til den sør-afrikanske Paralympics-stjernen Oscar Pistorius, nettopp blitt skuttgjennom en låst baderomsdør, av Pistorius selv. Da ambulansen kom,var hun allerede død. Den største nyheten så langt i 2013 var i ferdmed å nå ut til nasjonale og internasjonale medier. Snart ble AneneBooysens kornete passbilde erstattet av ansiktene til Oscar Pistoriusog Reeva Steenkamp: smilende, arm i arm på den røde løperen, hunhøy, blond og vakker, han muskuløs og kjekk, med tredagersskjeggog perfekte tenner.

Først ble Reeva Steenkamps død presentert som et tragisk uhell.Hun var den omtenksomme kjæresten som ville overraske sinsovende elskede med en presang, ved å snike seg inn til ham midtpå natta og legge seg ved siden av ham i senga. Han var den para-noide idrettshelten og våpenfanatikeren med seks pistoler i leilighe-ten. Og han var livredd for innbrudd. De første rapportene fortalteat «Blade Runner» – et kallenavn Pistorius har fått på grunn av dekunstige beina han bruker når han løper – trodde Steenkamp var eninnbruddstyv, og at han skjøt henne gjennom badedøra ved en feil.Det hele var en tragisk misforståelse, sa Pistorius i retten. Han mentedet ikke. Frykten for den truende, invaderende «andre» – den svarte

16

signatur

mann, swart gevaar – har i århundrer blitt brukt for å legitimere voldi Sør-Afrika. Så også av Pistorius-forsvaret. De skyldte på sinnstilstan-den hans: Pistorius gjorde den «forståelige» feilen å skyte først ogtenke senere på grunn av redselen for å bli angrepet. Denne fryktenfantes tilsynelatende, til tross for at han levde bak høye murer i etleilighetskompleks beskyttet døgnet rundt av væpnede vakter. MenPistorius ble ikke trodd. I løpet av få timer ble han arrestert og siktetfor drapet på kjæresten.

Mange sørafrikanere deler Oscar Pistorius’ redsel for det sombefinner seg på andre siden av murene, alt det mørke og farlige. Deter lett å bli skjelven når du ser på statistikken. Med en befolkning på50 millioner har Sør-Afrika en av de høyeste mordratene i verden – etgjennomsnitt på 40 drap daglig.Velkomstgaven min fra universiteteti Cape Town, da jeg flyttet til Sør-Afrika for å studere,var en lang listeover alt jeg ikke måtte finne på å gjøre: ikke gå alene på gata, i hvertfall ikke etter mørkets frambrudd, ikke ha med deg verdisaker, ikkedra på løpetur alene. Hvis – eller når – du blir ranet, gi fra deg alt meden gang, uten å nykke. Det verste du kan gjøre er å kjempe imot.

«Young colored male»

«Hun er en åtter!» En minibuss full av hushjelper og barnepasserepå vei til jobb hos velstående familier i store villaer ved Atlanterhavs-kysten manøvrerer seg gjennom trafikkaoset i Cape Town. Morgen-rushet er hektisk, men sjåføren virker mer opptatt av å gi kvinnenei bussen poeng enn å holde øye med trafikken. «Åtteren» er en ungmørk jente med lange tjukke fletter og et nett lite ansikt. Jeg er en«sjuer» – fin nok, men litt for blek. Mens sjåføren og de andre men-nene i minibussen fortsetter å dele ut poeng, stirrer vi andre hardtut av de skitne vinduene, ingen av oss sier noe. «Firer!» sier de, ogler rått, idet en sørafrikansk «mama» strever seg inn i bussen. Nårjeg går på gata i Cape Town, blir jeg puset på, bjeffet på og plystretpå av sørafrikanske menn. Jeg stirrer ned i asfalten, setter opp tem-poet, forsøker å ignorere blikkene og dyrelydene. Men i motsetning

17

dødsårsak: kvinne

til kvinnene jeg tar minibussen med denne morgenen, slipper jeg åkjøre den lange veien tilbake til Cape Flats og townshipene Langa,Gugulethu, Khayelitsha og Philippi, etter å ha tilbrakt dagen i frem-mede rom. Jeg slipper å gå de hundre uopplyste meterne fra busstop-pet til blikkskuret mitt. I motsetning til dem er huset mitt beskyttetmed høye gjerder.

Jeg er trygg.

Minibussen setter meg av nederst i Buitenkant Street, før den gjøren u-sving og kjører tilbake mot sentrum. Det har gått to uker sidenAnene Booysens minnegudstjeneste, en uke siden Reeva Steenkampble funnet drept på badegulvet. Asfalten klistrer seg til sandalenemine mens jeg sleper meg opp bratte Buitenkant Street, forbi allede små, hvite bougainvilleakledde murhusene ved foten av TableMountain. Cape Town kalles «The Windy City» på grunn av sørøst-vinden og skyene som ofte velter nedover fjellet, som sukkerspinnlaget av en kjempe. Men denne dagen er byen fullstendig vindstille.Jeg lengter etter vind, et blaff, hva som helst. Gatene er også helttomme; ingen mennesker er å se, bare lyden av gneldrende bikkjerbak murene. Halsen er tørr, jeg er klam under armene, fantaserer omlimonade og kokosnøttvann, da en ung solbrillekledd mann hopperfram foran meg. Hvor kom han fra? Han griper tak rundt de barearmene mine, holder meg i et hardt grep, de tørre hendene hansbrenner i huden.Vi er like høye, men jeg ser ikke øynene hans bak demørke brilleglassene. Han er altfor tett innpå; en sur svettelukt riveri nesa.

«Ikke ta på meg!» roper jeg, mens jeg prøver å vri meg unna.Jou ma se poes, jou ma se poes! Jævla fitte! spytter han igjen og igjen

i ansiktet mitt, mens han fomler med noe under den altfor storet-skjorta.

En pistol? En kniv? Skal han blotte seg? Eller …? Tanken farerigjennom hodet mitt: Nå skjer det. Nå blir jeg voldtatt; her, midt pålyse dagen. Og det er ingen andre her enn oss to. No, no, no, no, stot-rer jeg, men han holder bare hardt i meg, rundt skuldrene mine nå.Med ett dytter han meg av all kraft, jeg mister pusten og fotfestet, han

18

signatur

griper tak i sekken min og forsvinner rundt hjørnet. Han har fått dethan vil ha. Jeg ligger fortumlet igjen på asfalten med skrubbsår påhendene.

På politistasjonen i Barrack Street blir jeg tatt med til et lite kon-tor og bedt om å bla gjennom fotoalbumer fulle av «young coloredmales» for å forsøke å peke ut den skyldige. Jeg møter blikket til utal-lige menn. De fleste stirrer hardt inn i kamera. Andre har store, opp-sperrede øyne; en og annen gliser med råtne tenner. Bildene av deunge mennene gir meg små stikk av frykt – er det ham, er det ham?– men også dårlig samvittighet: Alle ser like ut.

«Jeg finner ham ikke», sier jeg, og unnskylder meg til etterforske-ren som har ansvaret for saken min.

«Ingen fare,vi får inn sånne saker daglig», sier han og smiler mutt.Mens han skriver ned anmeldelsen min med sirlig løkkeskrift,

skanner jeg kartet over ugjerninger som henger på veggen over ham:drap, overfall, seksuelle overgrep. Kartet identifiserer også våpnene:en knust flaske, en beltespenne, en skrutrekker. Det jeg opplevde iBuitenkant Street var bare en av mange knappenåler på et kart somingen ønsker å se. På vei ut gir etterforskeren meg en papirlapp, dener min beskyttelse. Ser jeg den unge, mannlige, fargede forbryterenigjen, er det bare å gi lappen til nærmeste politimann. På lappen stårdet at den unge fargede mannen herved kan arresteres. Lappen bren-ner i veska, jeg føler meg trygg igjen. Fortumlet, men trygg.

«Jeg vil ikke at du skal bo i et land som hater kvinner», sier kjæres-ten min noen timer senere. Han er sørafrikansk, han føler seg ansvar-lig.

«Kanskje det er best at du flytter hjem til Norge», sier han. «Sør-Afrika er et farlig sted.»

Ja, Sør-Afrika er et farlig sted. Men hvem er det farligst for? Hviteturister som oss selv, rike sørafrikanere som lever i «gated communi-ties» som Oscar Pistorius, eller sørafrikanske kvinner som lever livetsitt i townshipene?

19

dødsårsak: kvinne