Alexander Løken

Ormeegget

© CAPPELEN DAMM AS 2015ISBN 978-82-02-45567-5

1. utgave, 1. opplag 2015Omslagsdesign: Anders Bergesen/Superultraplus

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: UAB-PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g ensloux cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Prolog

Kapteinen kastet ullteppet til side og satte føttene på dør-ken. Det var ikke tordenbrakene eller lynglimtene somhadde vekket ham. Heller ikke den voldsomme sjøen.

Det var den øredøvende lyden av skipsklokka. Allemann på dekk! gjallet den.

Knestøvlene hans sto ved køyekanten og han trakkdem på seg, over buksebeina.

«Ja da, jeg kommer!» hveste han. «Hvor er den for-dømte skjorta?»

Han famlet i mørket før han kjente det grove stoffetmellom fingrene. Raskt dro han skjorta over hodet.

Mørket var altoppslukende. Hånden hans fant enparafinlampe på nattbordet og, rett ved siden av, enfyrstikkeske. Idet fyrstikken blusset opp, gjallet skips-klokka igjen. Han tente lampa. Utenfor pisket sjøsprøy-ten mot det runde vinduet. Gulvet gynget under han.En flaske med en skvett gulbrun væske ramlet ned franattbordet. Kapteinen grep flasken før den traff dørken,trakk ut korken og sugde til seg den siste dråpen. Der-etter snappet han til seg et lommeur av sølv som lå påbordet. Han åpnet lokket. Viserne nærmet seg midnatt.Kjapt kastet han et blikk på det falmete fotografiet somvar festet på innsiden av lokket. En yngre, kortklipt ver-

5

sjon av ham selv. Og en mørkhåret ung kvinne. Handvelte ved bildet i et par sekunder, før han stappet sølv-uret i lommen. I det samme ble den trange lugaren opp-lyst av et lynglimt etterfulgt av et voldsomt drønn. Igjenhørte han skipsklokka. Kapteinen vrengte på seg en ol-jehyre, styrtet over gulvet og traff døren med skulderenførst. Med et stønn slo han opp døren. Det var like førhan kolliderte med et par sjømenn som stormet forbi hani gangen. Han så frykten i øynene deres der de hastet vi-dere. En liten dekksgutt, som ble kalt petit Pierre ropteover skulderen: «Bon chance, capitaine!» Lykke til.

Kapteinen sjanglet ut på dekk idet skipet krenget vold-somt. Sjøsprøyten slo mot han som en vegg av vann.Med en kraftanstrengelse nådde han førerhuset og droopp døren.

Ved roret sto en kraftig mann. Ryggmusklene bulteunder en stripete skjorte. Han snudde seg mot kaptei-nen. Huden hans var mørk som natten utenfor. Kun devidåpne øynene glimtet hvitt.

«Capitaine!» ropte han innbitt. «Le Phare!»Kapteinen stormet over dørken.«Hva mener De med le Phare, herr Baptiste?» brølte

han. «Hvilket fyr?»Baptiste grep kapteinen i skulderen og dyttet han mot

vinduet.«Hva ser De, capitaine?» spurte han med en tykk

fransk aksent.Kapteinen stirret ut i natten. «Ingenting!»«Nettopp! Ingenting!» ropte afrikaneren. «Le Phare,

fyrtårnet, er slukket!»En isende kulde skjøt oppover ryggraden til kapteinen.

Han visste ikke om han kaldsvettet eller var gjennomvåtav sjøvann.

6

«Hvilket fyrtårn snakker vi om?» hveste han.«Blotholmen fyr,» svarte Baptiste lavt. Han fortsatte

på fransk. «Vi befinner oss på det farligste stedet mellomKristiansand og Kristiania. En labyrint av skarpe skjær.I storm og stummende mørke.»

«Vi må vende hardt styrbord,» sa kapteinen. «Motåpen sjø!»

«Det er for sent, capitaine. Hvis vi kommer på tvers avbølgene vil vi kantre eller bli kastet mot skjærene.» Styr-mannen dro håndbaken over den svette pannen. «Vi måfortsette framover.»

I det samme var det noe som fanget kapteinens opp-merksomhet. Han løp til nærmeste vindu.

«Jeg ser lys,» brølte kapteinen. «På land!»Han presset ansiktet mot vindusglasset.«Lyssignaler,» hvisket han. Leppene hans bevegde seg

mens han med vidåpne øyne tydet beskjeden.«Trygg …» leste han, «havn …»Kapteinen strøk de våte hårtjafsene bort fra øynene.

Så snudde han seg mot styrmannen.«Hardt babord, Baptiste,» sa han og sendte styrman-

nen et besluttsomt blikk. «Deretter stø kurs mot land.»Kapteinen kjempet opp døren til dekk.«Ta med deg lasten!» ropte Baptiste. «Hvis vi forli-

ser …»Bannende sprang kapteinen tilbake over dørken igjen

og åpnet en kiste. Han trakk opp en skipssekk. Det klin-get metallisk da gjenstandene i sekken slamret mot hver-andre.

«Lykke til, Christophe.» Kapteinen ga styrmannen etfandenivoldsk smil. «Hvis vi overlever, skylder jeg deg etglass med øl!»

Styrmann Christophe Baptiste nikket alvorlig. «Jeg

7

skal huske det, capitaine.» Så grep kapteinen en storm-lykt og forsvant ut på dekk.

Dampskipet krenget under han mens det svingte motland. Kapteinen stormet bort til ripa og strakte armenmed lykta ned mot de nattsvarte bølgene.

I det samme så kapteinen at han hadde gjort en gru-som feil. Han bråsnudde seg mot førerhuset for å signali-sere til styrmannen. Men det var allerede for sent. Skipettraff skjæret med et øredøvende brak. De skarpe steineneskar seg gjennom metallskroget.

Sammenstøtet slynget kapteinen over ripa. Han traffvann, ikke stein.

Det iskalde saltvannet slukte han hel og lammet han inoen sekunder. Så våknet kroppen til. Han sparket medbeina og nådde overflaten. Strømmen var kraftig. Hanble trukket under igjen. En skulder traff stein, og hankjente det skarpe revet mot fingertuppene. Han klamretseg fast. Forskrekket så han hvordan de kraftige bølgeneslepte skipet av skjæret, før det ble kastet mot steineneigjen. Det var bare så vidt han klarte å rulle seg unna detødelagte skroget. Det gapte mot ham som en kjeft full avfilte jerntenner. Gjennom regnet så han flere av mann-skapet hoppe fra ripa. De traff den skummende vannfla-ten og forsvant under. Så begynte skipet å trekke seg løsfra revet igjen. Det var i ferd med å synke.

Med voldsomme anstrengelser kloret kapteinen seg opp-over skjæret, centimeter for centimeter, før han kollapsetutmattet mot steinene. Gjennom det strie regnet skim-tet han land. Til sin overraskelse så han at han bare varnoen meter fra stranden. Lys beveget seg på land. Lyk-ter. En svartkledd skikkelse med et uvanlig stort hode sto

8

på svaberget og stirret utover mot havet. Det tok noensekunder før kapteinen skjønte hva det var: Skikkelsenhadde på seg en hjelm. En dykkerhjelm.

I det samme fikk han øye på en mann som kjempetmot brenningene rett foran dykkeren.

«Baptiste!»Kapteinen prøvde å rope, men stormen overdøvet

han. Den kraftige styrmannen sto halvveis oppreist nå.Han strakte armene bedende opp mot dykkeren idet entredje skikkelse, en krokrygget mann, kom gående langsstrandkanten. Han var lavere enn dykkeren, med en syd-vest trukket ned over ansiktet. I den høyre hånden holdthan en lang stokk. Nei. En harpun!

Baptiste strakte forgjeves ut en hånd for å få hjelp.Men den krokryggete skikkelsen løftet bare den langeharpunen.

«Baptiste!» skrek kapteinen, men stemmen forsvant ivindkastene.

Så traff harpunen Baptiste i brystet.Styrmannen knakk sammen og kollapset i bølgene. På

et sekund var han oppslukt av de skummende vannmas-sene.

«Nei!» skrek kapteinen. Et øyeblikk stirret mannenmed sydvesten utover havet, som om han hadde hørt dethjerteskjærende brølet. Så snudde han seg og begynte ågå tilbake langs stranden.

Kapteinen klamret seg til revet. Han knep øyneneigjen. Hikstende presset han ansiktet mot de kalde stei-nene. Så kravlet han baklengs ned i vannet. Besluttsomtsparket han fra mot steinene og la på svøm.

Del 1

Uønskede gjester

Kristiania, 15. november 1888

Jeg kjeder meg!Edvard Frost sank bakover i den dype skinnstolen og

stirret motløst opp i taket. Han gned seg i øynene ogstrøk en hånd gjennom håret, som var grått som stein,men allikevel tykt og trassig.

Håper herr Mink kommer hjem snart.Han satte seg langsomt opp igjen. Det var vel like greit

å komme i gang med dagens gjøremål. På mahognibor-det foran han lå det en bunke brev. Med et sukk grephan det øverste brevet. Den andre hånden fant en tekoppved siden av bunken, og mens han kastet et blikk på kon-volutten, tok han en slurk av teen. Den var iskald! Hanhostet irritert. Teen skvulpet over og traff brevbunken.Straks begynte væsken å trekke seg inn i papiret så densirlige løkkeskriften blødde utover. Ergerlig satte han fraseg koppen og tørket konvolutten mot vesten. Adressa-ten var nesten umulig å tyde nå.

Men Edvard visste godt hvem brevet var til.Herr Lucian Leopold Mink. Bedre kjent som Samle-

ren i Kristianias underverden. Og Edvards arbeidsgiver.Edvard la fra seg brevet igjen, og i det samme spraket

13

det høyt i peisen bak han. Han rykket til, og irriterte segmed det samme over sin egen lettskremthet. Han likteseg ikke spesielt godt i det ensomme biblioteket, mendet var det eneste oppholdsrommet på herr Minks herre-gård som ikke var lukket og låst eller fullstendig nedstø-vet. Bortsett fra den gigantiske utstillingssalen med herrMinks samling av historiske kuriositeter og kottet hvorEdvard hadde sovet de siste ukene. Men der var det endamer utrivelig enn i biblioteket.

Biblioteket i seg selv var egentlig ikke så dystert. Mendet minnet Edvard om en kveld for halvannet år siden.Det var her herr Mink og Frederik Lazarus hadde vistdem kisten med trollskallen kvelden før de dro av gårdepå ekspedisjonen. Knappe to uker senere hadde Lazarustrukket sitt siste sukk i Østerdalen. Tiden etter trolleks-pedisjonen hadde ikke vært så spennende som Edvardhadde håpet på. Strengt tatt var han fremdeles bare enløpegutt i Kristianias gater, men med bedre betalt ogfærre hull i klærne. Den lille fritiden han hadde ble til-brakt i professor Rüdiger Wolfs bibliotek, hvor han lesteseg opp på alt han kunne finne om folketro og det over-naturlige. Men resten av tiden løp han ærender i byen.De siste ukene hadde han riktignok sluppet unna høst-regnet og Graahaven barnehjem. Han hadde isteden kje-det livet av seg på Minks støvete, gamle gods et stykkeutenfor byen. Edvard hadde nemlig fått i oppdrag åpasse på herregården mens Mink var ute på reise.

Vel, han passet ikke akkurat på de uerstattelige skat-tene i samlingen – det var det Svartskjortene som tok segav. Den fryktete gategjengen gjorde nytten som Minksprivate hær, utplassert rundt herregården med rifler,klubber og kniver, i tilfelle noen uheldige innbruddstyverskulle prøve seg. Riktignok var det liten fare for uønsket

14

besøk, ettersom Minks samling var en godt bevart hem-melighet for de aller fleste. Samlingen eksisterte nemligkun fordi herr Mink likte å samle på ting, ikke for at folkskulle komme og se på den.

Så Edvards jobb var mer praktisk: Han gjorde innkjøpi Kristiania, tok imot varer, kokte kaffe til vaktene. Ogåpnet posten. Etter en drøy måned var han i ferd med ågå fra forstanden av kjedsomhet. Mink hadde dratt på enekspedisjon til Skottland. Til en eller annen Loch, somvisstnok betydde innsjø. Edvard ville ha ofret sjelen sinfor å få lov til å bli med.

Men Mink hadde sagt at han hadde «viktigere oppga-ver» til han. Kjedeligere oppgaver, måtte han ha ment.

Grettent bladde Edvard gjennom bunken med brev førhan skjøv dem til side. En liten gråpapirpakke bundetmed hyssing hadde gjort han nysgjerrig. Ikke bare fordidet var den eneste pakken, men også fordi den var adres-sert til Edvard.

Han gransket poststempelet: «London 10/11–1888.»Var den fra herr Mink? Han knøt opp hyssingen, og

foldet forsiktig ut gråpapiret. En liten eske kom til syne.Forsiktig løftet han av lokket og kikket nedi.

Han skvatt til.Omhyggelig plassert blant sammenkrøllet avispapir lå

det en kniv!Den var lang og smal, og selv om den var ganske skit-

ten, så den skremmende skarp ut. Forsiktig grep hanskaftet og løftet den ut av esken. Han studerte knivbla-det.

Hva var de flekkene? Størknet blod?Han kjente en vemmelig følelse i bunnen av magen.

Noe sa han at det ikke var dyreblod. Plutselig fikk hanøye på en liten lapp i esken, der hvor kniven hadde ligget.

15

«Edvard,» leste han. «Vennligst plasser denne gjen-standen i en passende monter. Jeg returnerer til Kristia-nia med DS Ervervelsen torsdag aften den 15de novem-ber. L. L. Mink.»

Torsdag, tenkte Edvard. Det er i dag! Endelig kunnehan forlate denne redselsfulle herregården.

Edvard reiste seg fra skinnstolen og snudde seg motpeisen. Han studerte kniven. Ingen inskripsjoner ellerannet som kunne hinte til hva slags kniv dette var. I detsamme traff foten hans en av de sammenkrøllede avis-sidene som hadde falt på gulvet. En tanke slo han, oghan snappet opp papiret. Han rettet det ut med den le-dige hånden. Hjertet hans banket hurtigere. Det var for-siden av en engelsk avis, Daily News, datert den 10. no-vember. Med ett kjente han seg svimmel. Kniven glapput mellom fingrene hans og traff gulvet. Han stirret påavissiden. Han hadde lært litt engelsk av professor Wolfdet siste året, men han trengte uansett ikke lese mye forå forstå forsiden.

Nytt kvinnedrap i Whitechapel … Jack the Ripper …Edvard kjente allerede til den grusomme historien som

hadde gått verden rundt. Flere kvinner var blitt myrdetpå åpen gate i den fattige bydelen Whitechapel i Øst-London. Det siste offeret, som Aftenposten hadde skre-vet om for et par dager siden, var blitt drept innendørs.Og grusomt skamfert. Avisene kalte morderen for Jackthe Ripper, Oppspretteren, fordi han brukte en … Ed-vard stirret på den flekkede kniven på gulvet.

Hva har du blandet deg opp i nå, herr Mink? Hankrøllet avispapiret sammen i hånden. Et kremt lød bakhan, og Edvard virvlet rundt. Lydløst hadde noen kom-met inn i biblioteket fra utstillingssalen utenfor. Det varPetter Brand, lederen for Svartskjortene. Den forrige le-

16

deren, Maximillian Grue, hadde forsvunnet i Østerdalenåret før. Sannsynligvis drept av et troll eller andre under-jordiske vesener.

Edvard foretrakk Brand framfor den avskyelige Grue.Brand var en tynn mann, med en enda tynnere bart,

og rak rygg. Edvard mistenkte at han hadde tjenestegjorti hæren. Brand så på Edvard med et kaldt, uinteressertblikk.

«Dårlige nyheter, herr Frost?» Han likte tydeligvisikke å omtale Edvard som «herr Frost». Det var i hvertfall Edvards teori om hvorfor Brand skar en liten gri-mase av vemmelse hver gang. Sakte flyttet han blikketned til det sammenkrøllede avispapiret i hånden til Ed-vard.

«Slett ikke!» utbrøt Edvard, fremdeles litt skjelven.«Bare en pakke fra herr Mink. Han kommer hjem ikveld.»

Brand nikket.«Vi har gjester,» sa han. «Noen herrer fra Kristiania.

De ønsket å snakke med herr Mink. Da jeg sa at han varbortreist, spurte de etter Dem.»

Edvard skvatt til.«Spurte de etter meg ved navn?»«Ja,» fortsatte Brand. «Skumle typer. Jeg lot dem

vente på gårdsplassen.»«Skumle?» Edvard trakk på seg jakken. «Hvordan

da?»«Av den typen man ikke har lyst til å møte i en

mørk bakgate på Vaterland,» svarte Brand. «Men ta detmed ro. Svartskjortene mine holder et øye med dem frahagen.»

Edvard følte seg litt roligere idet han gikk mot døren.Svartskjortene voktet herregården, men de holdt seg i

17

skjul i den store hagen og skogholtet som omkransetden. Å ha synlige, væpnede vakter var som å annonsereat huset var fullt av verdisaker. Om det ble kjent at Sha-kespeares håndskrevne manuskript til Romeo og Julie,eller Leonardo Da Vincis skisser av Mona Lisa befantseg i utstillingssalen, ville hver kjeltring og innbruddstyvi verden valfarte til herregården. Og det ville herr Minkhelst unngå. For omverdenen var han bare en litt eksent-risk arving.

Edvard stoppet i døråpningen.«Eh, herr Brand!» sa han og snudde seg. «Den kniven

på gulvet der er fra herr Mink. Kan De finne en passendemonter til den?»

Brand hevet øyenbrynene. Men før han rakk å svare,var Edvard halvveis gjennom den store salen. Hansprang over det glatte marmorgulvet mens han kneppetigjen jakken.

Langs alle veggene i den store salen sto det rekke pårekke av montere, glasskap og bokhyller. De var fylt medalle slags historiske gjenstander, fra eldgamle våpen tilstøvete manuskripter.

«Verdens største private samling av historiske kurio-siteter og antikviteter,» hadde Mink skrytt da han visteEdvard og professor Wolf rundt året i forveien. Edvardvar blitt målløs av forbløffelse. Men nå hadde han stu-dert samlingen så grundig og ofte at selv ikke Kleopa-tras mumie eller Jesu tornekrans imponerte han lenger.Han smatt inn en døråpning på den andre siden av rom-met. Så passerte han gjennom en trang gang med rekkerav antikke rustninger som hadde tilhørt riddere, samu-raier og romerske legionærer. Gangen endte i den storevestibylen. Verdifulle malerier dekket veggene hele veienopp til taket. Edvard dro en hånd gjennom det strie grå

18

håret for å få det til å ligge. Forgjeves. Han satte skulde-ren mot de to store utgangsdørene, og dørene åpnet segmed et klagende skrik, akkurat nok til at Edvard kunnesmette gjennom. Så dundret de igjen bak han. Den storegårdsplassen lå ensom og fargeløs i det kraftige regn-været. Hvis temperaturen sank noen grader til, ville denok snart få høstens første snøfall. Midt på plassen, vedsiden av fontenen, sto en vogn trukket av svarte hester.To menn satt oppe på vognen. Den ene hadde en litenbowlerhatt balansert på hodet. Kusken ved siden av sattsammensunket under en regnfrakk. Edvard småløp nedden brede marmortrappen. Isende regn sved mot pannenhans og rant ned i nakken. Han skuttet seg.

Halvveis skjult bak et asketre skimtet han en svart-kledd mann. Svartskjortene passet på. Han følte seg litttryggere ved tanken.

I det samme hoppet mannen med bowlerhatten ned ogåpnet vogndøren. Da Edvard nærmet seg så han at man-nen hadde et blodig tørkle under hatten, og at det eneøyet var opphovnet.

«Herr Frost,» sa mannen uttrykkløst. Han gestiku-lerte mot den åpne døren.

«Takk,» mumlet Edvard med et nikk. Han nølte i etsekund. Nervøst kikket han opp på mannen med ban-dasjen. Mannen hevet øyenbrynene, tydelig utålmodig.Skummel fyr, ja. Ingen tvil om det, tenkte Edvard.

Med to raske skritt klatret han opp stigtrinnene ogsmatt inn.

«Velkommen, herr Frost,» sa en dyp stemme i mørketinnenfor. «Sett deg.»

Edvard myste, mens øynene prøvde å venne seg tilmørket. Det satt to menn i vognen. En stor mann breietseg ut på det ene setet. På det motsatte setet satt en

19

mindre kar, kledd i frakk med tykk pelskrage. Skarpeøyne glimtet lumskt i mørket.

Edvard satte seg overfor den største mannen.«Hvem er De?» spurte Edvard og tørket regnvannet

vekk fra ansiktet med jakkermet.Mannen satt med hendene foldet i fanget. Han var

kledd i svart fra topp til tå. Og i fanget holdt han en floss-hatt.

«Vi har møttes før, herr Frost,» sa han. «På en likeregntung dag som denne.» Mannen kikket opp, og etflatt ansikt omkranset av kraftige grå bakkenbarter,kom til syne. Edvard kjente han straks igjen. Det føltessom et slag i magen. Mannen virket fornøyd med Ed-vards reaksjon, for de brede fiskeleppene hans krummetseg i et tilfreds smil.

«Jeg husker Dem,» sa Edvard. «Hva vil Kristiania Ok-kulte Selskab med herr Mink?»

Året før var Edvard blitt sendt av professor Wolf for åhente en pakke. Det viste seg å være et sølvskrin, retteresagt en sjelefanger. Edvard husket godt den gorillalikn-ende mannen med de lange armene og de korte beina,som hadde overlevert skrinet.

«Vi ble visst ikke ordentlig introdusert forrige gang,»sa mannen. Han stakk fram en neve kledd i en svartskinnhanske. «Mitt navn er Sebastian Willumsen. Og,ja, jeg representer Kristiania Okkulte Selskab.»

«Edvard Frost.» Edvard tok mannen i hånden, mentrakk den raskt til seg.

«Dette er herr Serpionov,» sa Willumsen og nikketmot den andre mannen. «Han er russisk, så han snak-ker ikke noe særlig norsk.» Serpionov hadde oljesvarthår gredd bakover og et nesten firkantet skjegg. De stivebartene så ut som de var laget av svart stål. Serpio-

20

nov tok hendene ut av jakkelommene, og Edvard så athan hadde knokejern av messing tredd nedover fingrene.Han strammet nevene, så det knaket faretruende i finger-leddene.

«Han trenger ikke prate heller,» fortsatte Willumsen.«Det er i hvert fall ikke det jeg betaler han for å gjøre.»

«Herr Mink er bortreist,» sa Edvard. Han så på Wil-lumsen igjen. «Jeg tror nesten De må komme tilbake enannen dag.»

Serpionov lente seg tilbake, med et påtatt skuffet ut-trykk i ansiktet.

«Jeg hadde egentlig bare et raskt spørsmål,» sa Wil-lumsen. «Kanskje De kan hjelpe meg isteden?»

Edvard svarte ikke, men Willumsen fortsatte allike-vel.

«Vi leter etter en mann. En sjøkaptein,» sa han. «Vitraff på han ved Fiskebryggen, men han slapp unna. Enav mennene mine, Smeden, ble skadet i basketaket.»

Han gestikulerte mot vogndøren og mannen med ban-dasje, blåveis og bowlerhatt.

«Og hvorfor tror De han har kommet hit, herr Wil-lumsen?» spurte Edvard.

«Vel,» begynte Willumsen, og senket stemmen somom han var redd for at noen lyttet. «Denne kapteinenskulle ha ankommet Kristiania med skipet DS Ormen forflere dager siden. Med en verdifull last som tilhører Sel-skabet. Men skipet dukket aldri opp.»

«Ja vel?» sa Edvard nysgjerrig. «Hva har det med herrMink å gjøre?»

«Vi fikk nyss om at kapteinen var i Kristiania oghadde prøvd å komme i kontakt med Svartskjortene tilherr Mink.»

Willumsen lente seg framover.

21

«Det kan virke som om kapteinen ønsket å selge lastentil herr Mink. En last som tilhører oss!»

«Og De tror han har kommet hit?» kom det fra Ed-vard. Han prøvde å skjule bekymringen i stemmen.Denne slåsskjempen av en kaptein hørtes temmeligskummel ut.

«Det er ikke utenkelig,» svarte Willumsen og satteblikket i Edvard.

«Jeg har ikke sett noen kaptein,» sa Edvard utålmo-dig. «Og som sagt er herr Mink bortreist.»

Edvard åpnet vogndøren og reiste seg fra setet.«Men takk for advarselen, herr Willumsen.»Han hoppet ned fra vognen.«Hold øynene åpne,» kom det fra mørket bak han.

Edvard snudde seg mot åpningen. Han hørte en lav lat-ter innenfra. «Skal si du har kommet deg opp her i ver-den, herr Frost! Hvor gammel er du nå?»

Edvard kikket forlegent ned på klærne sine. Svarteskreddersydde klær. Langt unna den knappeløse frakkenhan hadde gått med i fjor vår.

«Femten år,» mumlet Edvard.«Du får hilse herr Mink når han returnerer fra De

britiske øyer,» sa Willumsen. «Vi sees nok igjen, herrFrost.»

I det samme ble vogndøren smelt igjen fra innsiden,og vognen satte fart. Den bandasjerte mannen ga Ed-vard et olmt blikk oppe fra vognen. Så satte hestenefart rundt gårdsplassen og forsvant nedover den brolagtebakken.

Edvard ble stående i det isende regnet og se etter dem.En tanke traff han, plutselig som et lynnedslag.

Hva var det Sebastian Willumsen hadde sagt?«De får hilse herr Mink når han returnerer fra De bri-

22

tiske øyer.» Men Edvard hadde ikke nevnt noe om hvorherr Mink befant seg.

Hvorfor kom Willumsen hit hvis han allerede visste atMink var bortreist? Tankene kvernet mens Edvard søktely under taket som skjermet inngangspartiet. På toppenav trappen bråstoppet han.

Willumsen kom ikke for å treffe herr Mink, tenktehan. Han kom for å treffe meg!